Tore Nordtun (A): Jeg har et spørsmål til finansministeren.

Mandag måtte Norges Bank sette opp signalrenten med 0,5 prosentenheter som følge av den svake kronekursen. Flere banker har allerede satt opp boliglånsrenten med opptil 1 %. Det er videre kjent at Finansdepartementet har økt risikovektingen av boliglån, noe som også bidrar til økte boliglånsrenter. Mener finansministeren at den økte vektingen av boliglån, som først og fremst rammer førstegangsetablerere med liten egenkapital, er et like viktig virkemiddel etter at det generelle rentenivået nå er økt relativt betydelig?

Statsråd Gudmund Restad: Norges Bank har som oppdrag å sørge for at den norske krona er stabil mot europeiske valutaer, og vi har i den senere tid måttet konstatere at krona er betydelig svekket og har holdt seg på et relativt lavt nivå. Derfor var det tydeligvis ingen stor overraskelse at Norges Bank før helgen gjorde en beslutning om å heve den såkalte signalrenten med 0,5 prosentpoeng. Det var heller ingen overraskelse at det gav seg utslag i rentenivået overfor låntakerne, siden tidligere renteøkninger i Norges Bank ikke var fulgt opp, i hvert fall ikke i full grad, av bankene. Jeg synes for ordens skyld det er rimelig å minne om at tross denne renteøkningen som vi nå ser, er det fortsatt en lav rente i Norge.

Men spørsmålet fra Nordtun gjaldt effekten på boliglånsrenten av at Finansdepartementet i forskrift av 15. mai har fastsatt en annen vekting av boliglån enn det som har vært tidligere. Mens de første 80 % av boligens verdi tidligere ble vektet med bare halv verdi, vil det etter forskriften av 15. mai, som gjøres gjeldende fra 1. juli, bli halv vekting bare av de første 60 %. Det medfører isolert sett en liten økning av renten for lån utover 60 % av boligens verdi - antakelig i størrelsesorden 0,1-0,2 %. Forskriftsendringen har skjedd etter et råd fra Kredittilsynet, som på faglig grunnlag mente at den sterke utlånsveksten i bankene nå gjør at man ser en svekkelse av bankenes soliditet. Det omtalte forslaget var minst dramatisk og møtte minst motstand i høringsrunden som vi hadde etter at Kredittilsynet gav sitt råd i februar.

Tore Nordtun (A): En liten oppfølging når det gjelder det med boliglån, for Regjeringens analyse i revidert nasjonalbudsjett viser at boliglån er klart mindre risikoutsatt enn næringslån, og at utlån til boligformål øker mindre enn utlån til næringsformål. Er ikke forslag om økt risikovekting av boliglån å skyte på feil blink?

Statsråd Gudmund Restad: Det er riktig at det siste året har økningen i næringslån vært større enn økningen i boliglån, henholdsvis ca 14 % økning i løpet av de siste 12 månedene for næringslån og i overkant av 8 % for boliglån. Men det er også et faktum at mens næringslån allerede fra første krone er vektet fullt ut, er boliglån, både tidligere og etter forskriftsendringen av 15. mai, vektet lavere. Det stilles altså fortsatt mindre krav til kapital i banken for boliglån. Dermed er det tatt høyde for at næringslån er mer risikofylte enn boliglån. Men det er ikke slik at boliglån er uten risiko. Hvis vi ser tilbake på bankkrisen, var det jo et tosifret antall milliarder kroner i tap også på boliglån den gangen i norske banker.

Presidenten: Siv Jensen - til oppfølgingsspørsmål.

Siv Jensen (Frp): Vi kan vel slå fast at renteøkningen kommer som en følge av dagens pengepolitikk og den svake kronen.

Når finansministeren nå har endret forskriften slik at egenkapitalkravet i bankene blir sterkere, er han ikke enig i at sum av renteøkning og en skjerping av egenkapitalkravet i særlig grad vil ramme dem som har det vanskeligst for å komme inn på boligmarkedet, og ikke nødvendigvis dem som er i besittelse av nok kapital til å kunne tåle begge endringene?

Statsråd Gudmund Restad: Hvis man hadde ført den pengepolitikken som Fremskrittspartiet ivrer for, nemlig rettet inn mot et inflasjonsmål, ville renten vært på et helt annet og mye høyere nivå enn i dag, så man skal være glad for at vi ikke fører Fremskrittspartiets pengepolitikk, men den pengepolitikken som det heldigvis er bred enighet om her i Stortinget.

Så synes jeg man overdramatiserer effekten av den økte vektingen av boliglånene, for det medfører i verste fall et par tiendedels prosent renteøkning for den del av lånet som overskrider 60 % av forsvarlig verdi på boligen som skal kjøpes eller bygges. At det rammer dem som har behov for å låne det meste, går ikke an å bestride, men sånn har det alltid vært. Det var også tilfellet med den « gamle » vektingen, så i prinsippet er det ingen forskjell. Men den realitetsforskjellen som ligger her, er som nevnt i størrelsesorden maksimum to tiendedels prosent renteøkning.

Presidenten: Per-Kristian Foss - til oppfølgingsspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Senterpartiets leder, Anne Enger Lahnstein, uttalte i går i tv-programmet Holmgang om revidert budsjett at når vi legger fram det vi har gjort, er det for å få en mer rettferdig fordeling!

Spørsmål nr. 1: Er finansministeren enig i at det å øke inngangsterskelen til boligmarkedet for særlig unge boligsøkende er et ledd i en mer sosial fordeling?

Spørsmål nr. 2: Mener finansministeren at det ikke er tilstrekkelig når beregninger tyder på at over halvparten av lønnsøkningen for folk flest vil være spist opp som følge av renteøkningen, og at det derfor trengs - som finansministeren sa - en « bitte liten » økning, opp til en kvart prosent på toppen av dette igjen, slik at tre fjerdedeler av lønnsøkningen kan bli spist opp av renteøkning?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg går ut fra at det partilederen har tenkt på i programmet i går, som jeg verken så eller hørte, har vært de skatteøkninger som er foreslått overfor dem med de høyeste inntektene, og en endring i taket på beregnet personinntekt for de såkalt liberale yrkene. Renteøkningen isolert sett har selvfølgelig ingen god fordelingsvirkning, men den er da heller ikke noen følge av det som er framlagt i revidert nasjonalbudsjett. Det er flere årsaker til den svekkede tilliten til norsk økonomi, som gir seg utslag i svekket krone. Blant annet skyldes det nok at finanspolitikken vurderes å være litt for lite stram, men det har jo blant andre Høyre bidratt til ved at vi ikke fikk de innstramninger i budsjettet som Regjeringen foreslo i fjor høst.

Presidenten: Sylvia Brustad - til oppfølgingsspørsmål.

Sylvia Brustad (A): Regjeringen har i lang tid bebudet egen melding om utleiebolig for ungdom. Den har blitt utsatt. Samtidig fører Regjeringens utdelingspolitikk til at det blir skjerpet krav til egenkapital for de mest utsatte og en renteøkning som åpenbart vil ramme ikke minst ungdom i etableringsfasen med studielån og andre utsatte grupper. Jeg vil spørre om det er dette som er Regjeringens måte å hjelpe ungdom i etableringsfasen på - som en har signalisert en egen melding om - om det er dette som er måten å hjelpe andre utsatte grupper i boligmarkedet på, om det er dette som faktisk er svaret på Regjeringens fordelingspolitikk.

Statsråd Gudmund Restad: Jeg tror jeg må ta en litt grundigere runde på hvorfor vi har fått denne renteøkningen. Og da minner jeg om at det aller vesentligste skyldes økningen i signalrenten fra Norges Bank. Den er det mange årsaker til. En forklaring - vi skal gjerne ta først det som kan belastes Regjeringen - er at mange vurderer finanspolitikken til ikke å være stram nok. Men det rammer ikke bare denne regjeringen. Det rammer i like stor grad tidligere regjeringer, hvor spørreren har sittet som medlem. Men utover dette er det mange andre faktorer som gjør at tilliten til norsk økonomi ikke er så god lenger. Først og fremst er kanskje de sterkt reduserte oljeinntektene en sterkt medvirkende årsak, og også de økte investeringene på sokkelen - som vi fikk beskjed om i januar, og som vi heldigvis har fått redusert etter en dialog med oljeselskapene. Og ikke minst må man være klar over at de lønnsoppgjørene vi ser i dag, influerer på omverdenens tillit til norsk økonomi. Det er dette i sum som gjør at kronen har svekket seg og har gjort det nødvendig å øke signalrenten i Norges Bank, og som nå også gir seg utslag i lånerenten for folk flest.

Presidenten: Øystein Djupedal - til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Hvis det medfører riktighet at det er den manglende stramheten i norsk økonomi som nå fører til renteøkning, hadde Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett hatt all mulig anledning til å vise at den mener alvor med å stramme inn for dem som faktisk har mulighet til å stramme inn. Det har Regjeringen valgt ikke å gjøre, og det kan selvfølgelig føre til økt rentenivå. Det som også skjer, er at de andre forslag som ligger i revidert budsjett, vil medføre økt billettpris for ungdom for å komme inn i boligmarkedet. Det er altså ikke bare egenkapitalkravet som øker, men på toppen av alt får vi en konjunkturavgift som gjør at kostnadene i bygg- og anleggsbransjen vil øke vesentlig - og man har ikke tilført Husbanken de midler som banken trenger for å opprettholde boligbyggingen i andre halvår.

Mitt spørsmål til finansministeren er da: Bekymrer ikke dette statsråden? Bekymrer det ham ikke at kostnadene ved boligbyggingen, som er det viktigste, og som har steget langt mer enn inflasjonen så langt i år, faktisk også vil fortsette å stige langt mer enn inflasjonen og gjøre det langt vanskeligere for ungdom å etablere seg i boligmarkedet?

Statsråd Gudmund Restad: Det verste som kan skje også på boligsektoren, er at presset blir for stort. Jeg tror at renteøkningen kan vise seg å bety mindre enn hvis presset fikk fortsette, for det er ikke overflod - for å si det forsiktig - av entreprenører som er villige til å påta seg boligbygging. Det er mer enn nok gode oppdrag ellers, derfor vil boligprisene øke. Det har vi jo sett i den seneste tid, boligprisene går mer eller mindre rett til værs. Det er et langt større problem enn at man nå får en viss renteøkning.

Så ble det sagt av Djupedal at vi kunne jo foreslå innstramning. Det har vi faktisk gjort, men min bekymring er at det ser ut til at det ikke er så lett, selv blant de partier her i Stortinget som mener det er behov for innstramning, å støtte de forslag til innstramning som ligger i revidert nasjonalbudsjett. Det er ikke tilstrekkelig for å få økonomien i orden, men det er et viktig første skritt og det som vi i Regjeringen syns var rimelig, tatt i betraktning presset i økonomien, men også at det er et revidert nasjonalbudsjett - altså en justering av vedtatt budsjett - vi har lagt fram.

Carl I Hagen (Frp): Jeg har et spørsmål til justisminister Aure, bl.a basert på et oppslag i Dagbladet i går - jeg vil minne justisministeren om det. Politiet sier der at det er « en lovløs by ». « Her er Oslos voldsgater », står det. Inne i avisen heter det at « Oslo er blitt en lovløs by », og det er mange reportasjer, bl.a basert på at en som prøvde å bry seg i forbindelse med voldskriminalitet, ble drept da han grep inn i en slåsskamp.

Jeg lurer på om også den sittende justisminister vil være en passiv tilskuer til de voksende lovløse tilstander i landets hovedstad, eller vil hun foreta seg noe for å sørge for at det til enhver tid - og særlig i helgene - er tilstrekkelig med politifolk ute i gatene, at vi snarest mulig får opprettet en hurtigdomstol, og at vi snarest mulig får lovhjemmel for å kunne gripe inn langt raskere og mer effektivt? Med andre ord, vil justisministeren begynne å foreta seg noe for å få løst disse problemene, som er en skam for landets hovedstad?

Statsråd Aud-Inger Aure: Det er riktig som det ble påpekt, at den økende brutalitet i Oslo-volden er skremmende. Med hensyn til hva man skal foreta seg, vil jeg hevde at Oslo politikammer, som har ansvaret for ro og orden i Oslo by, har god beredskap her. Men da har jeg også lyst til å understreke at det som er godt, kan bli bedre.

Når det gjelder det tragiske tilfellet som vi nå snakker om, og som også hadde en ulykkelig utgang, er det med på å understreke noe som jeg og denne regjeringen har hevdet hele tiden, at det er veldig viktig med synlig politi ute i gatene. Vi ser behovet illustrert ved slike tilfeller som dette - like fullt vil det være sånn at det aldri vil være mulig å ha synlig politi til stede overalt. Det jeg har fått understreket fra Oslo politidistrikt, er at på dette felt har man beredskap, og man forsøker å bygge opp denne på en slik måte at det skal være mest mulig trygt for folk å ferdes i Oslo.

Når det gjelder hurtigdomstol, syns jeg nok det var et spørsmål som ligger litt på siden - det er ikke jeg rede til å svare på i dag. Men vi må vurdere om de lovhjemler vi har i dag, er tilstrekkelige for å gripe inn. Det syns jeg er en utmerket måte å følge opp slike saker på når vi nå får kartlagt dette.

Carl I Hagen (Frp): Lovhjemler vet vi at vi har mangel på. Vi vet også, basert på avislesning og på rapporter fra Oslo-politiet gjennom mange, mange år til passive, tilskueraktige justisministre, at politiet trenger mer midler for å kunne få flere politifolk ut i gatene, og også flere kontorstillinger på kammeret, slik at de politiutdannede kan være ute og gjøre jobben. Dette vet vi. Men det er mangel på prioritering hos landets regjering og hos stortingsflertallet som er årsaken.

Når det gjaldt å endre asylpolitikken og flyktningpolitikken for å ta imot langt flere asylinnvandrere, da viste Regjeringen handlekraft! Og regningen er kommet ved at man får flere hundre millioner i tilskudd for å ta imot flere asylinnvandrere. Der har altså Regjeringen penger, men sparer når det gjelder å sørge for at Oslos borgere kan gå trygt på gaten også i helgene og sent på kvelden! La meg spørre: Når vil Regjeringen her vise litt handlekraft? Eller skal justisministeren gå inn i den lange rekken av justisministre som har sittet som tilskuere til kriminalitetsutviklingen i stedet for å foreta seg noe?

Statsråd Aud-Inger Aure: Påstanden er helt feil. Det har vært tilført utrolig store midler til politiet. Like fullt er det også en sannhet at det vil være et aldeles umettelig sluk. Problemet er nå at vi må få gjennomført de prioriteringer, de omstruktureringer og de endringer innenfor politietaten som muliggjør en større andel politi ute i gatene. Det er tilført 1.800 stillinger med tilsvarende lønnsmidler til politiet gjennom ganske få år. Det er en stor utfordring både for Regjeringen og deretter for Stortinget å få brukt dette på en måte som vi mener er tjenlig for nettopp å sikre trygghet og ro og skape sikkerhet for dem som ferdes ute i Oslo. Politiet får tilført stillinger. Det er godt mulig de trenger enda mye mer. Men vi skal også være klar over at her er det et samarbeid mellom både politiet selv, de bevilgende myndigheter og Regjeringen, som har et overordnet ansvar, som blir nødvendig.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål - Astrid Marie Nistad.

Astrid Marie Nistad (A): Ingen av oss forsvarar valden i gatene, og ingen ønskjer at vi skal ha slik vald i gatene som vi har sett ved den siste tragiske utviklinga i Oslo. Men samtidig har ei hending fått avisene til å snakke om anarki, at det er anarkistiske tilstandar i Oslo sett i forhold til gatevald og at politiet ikkje har kontroll. Eg har lyst til å stille justisministeren følgjande spørsmål, med bakgrunn i den statistikken som Oslo politikammer la fram sist år, som viste at det var ikkje gatevalden som hadde vakse i Oslo, men det var heimevalden: Har ho same oppfatning som meg, at ordet anarki vert brukt på ein måte som ikkje representerer den verkelegheita som er, og at det tilfellet vi hadde, er utslag av uro på eit bestemt tidspunkt og i eit bestemt område i byen? Det er det vi må prøve å slå ned på og sette inn ressursane mot.

Statsråd Aud-Inger Aure: Jeg må vel bekrefte at det er en god del av de betegnelsene som blir brukt på visse hendelser i samfunnet, som ikke samsvarer med måten jeg ville ordlagt meg på. At vi har uheldige og svært alvorlige og tragiske utfall av voldsepisoder, vil ikke jeg trekke den slutning av som jeg har sett har blitt gjort. Så langt er jeg enig med spørsmålsstilleren.

Det er også riktig at hjemmevold, vold på restauranter og vold blant unge menn i beruset tilstand er det største problemet vi har. Men det skal ikke forhindre at vi også tar de andre problemene på alvor. Den utrygghet som kan skapes gjennom det vi nå har sett har skjedd i Oslo, er en sak som jeg vet at også Oslo politidistrikt, i likhet med Justisdepartementet, tar med det største alvor. Men vi skal kanskje være noe forsiktigere med å ta de store ord i bruk i en del betegnelser, det er jeg enig i.

Presidenten: Erik Solheim - til oppfølgingsspørsmål.

Erik Solheim (SV): Oslo er jo en av verdens tryggeste byer, men ethvert tilfelle av vold er ett for mye. Han som nå forsøkte å gripe inn i et voldstilfelle, burde få en belønning, en eller annen form for oppreisning eller utmerkelse - i den grad en kan gi det etterpå - snarere enn den kjeften som er gitt i den seinere tid.

Jeg vil stille et par spørsmål til justisministeren. En representant for Oslo politi sier at flere barn og ungdommer reker ute i Oslo sentrum nattetid, og at det nærmest er uvanlig at barn og ungdom som er ute om natta, ikke er bevæpnet. Det reiser to konkrete spørsmål om hva politiet burde kunne gjøre. Det ene er: Hva hindrer at politiet kan kjøre hjem barn som reker rundt i Oslo sentrum nattetid? Og dernest: Hva hindrer at politiet kan avvæpne barn og ungdom som måtte gå rundt med våpen i Oslo sentrum nattetid?

Statsråd Aud-Inger Aure: Mitt svar må bli: ingenting. Jeg er kjent med at politiet både i Oslo og på langt mindre og fredeligere steder kjører hjem barn som blir pågrepet i en tilstand de ikke burde vært i og på et tidspunkt de overhodet ikke burde vært ute. Men noe av problemet ligger i at det slett ikke er sikkert at de finner folk hjemme hos disse barna, og da er vi inne på foreldrenes og hjemmenes ansvar i en slik sammenheng. Det er dessverre slik at det er ikke alle barn som har den nødvendige oppfølging i hjemmene sine. Og når politiet kommer til låst dør, er alternativet å forsøke barnevernsvakt eller andre ting.

Når det gjelder bevæpning, er det en selvfølge at når politiet oppdager at folk er bevæpnet, har man mulighet til å avvæpne. Men dette problemet er veldig sammensatt. Som representanten Solheim er inne på, er det nok ikke bare politiets ansvar; også hjemmene, barnevernet og alle som har med barn å gjøre, har et felles ansvar her.

Presidenten: Bjørn Hernæs - til oppfølgingsspørsmål.

Bjørn Hernæs (H): Jeg tror folk flest reagerer ganske sterkt på det jeg oppfatter som justisministerens forsøk på å bagatellisere den gatevolden som finnes i dag. Å hevde at mediene bruker store ord - som statsråden faktisk tar avstand fra - tror jeg ikke er i overensstemmelse med den oppfatningen som folk flest har

Det viser seg jo at det hjelper å få synlig politi. Høyre har i årevis vært pådriver både når det gjelder bevilgninger og krav om mer synlig politi. Ifølge politimesteren er volden gått ned med 20 % - det viser seg med andre ord at det hjelper. Og da er mitt spørsmål i forhold til justisministerens vilje til å prioritere så vi kan få Oslo først og fremst til å bli en lovlydig by igjen: Synes justisministeren det er fornuftig å pålegge politiet stadig nye oppgaver som jeg vil hevde er av særdeles perifer art? Nå skal altså politiet muligvis drive husinkvisisjoner for å sjekke lovlig våpenbruk i dette landet (presidenten klubber), og det er på gang en ny lov - man skal forsøke å kontrollere om folk nyter pilsen sin ute i Båt-Norge. Er dette fornuftig anvendelse av politiets ressurser?

Presidenten: Presidenten gjør representanten Hernæs oppmerksom på at han må greie å stille sine spørsmål innenfor den gitte tidsramme.

Statsråd Aud-Inger Aure: Jeg vil først på det aller sterkeste tilbakevise representantens påstand om at jeg bagatelliserer problemet med gatevold i Oslo. Det gjør jeg overhodet ikke. Men det jeg sier, er at betegnelsen anarki i Oslos gater kanskje kan være noe i drøyeste laget. Vi bagatelliserer ikke noen form for vold i Justisdepartementet, og vi satser på å bistå Oslo politidistrikt i den grad det er nødvendig. Men vi respekterer også det enkelte politidistrikts rett til selv å disponere over sine ressurser, og Oslo politidistrikt har så langt vist at dette er et ansvar de tar på alvor.

Så har jeg bare lyst til å bekrefte at synlig politi i gatene er et middel som jeg har stor tro på. Og det har også Oslo politidistrikt, har det vist seg. Når vi gjennom stadig mer synlig politi, som det har vært en veldig stor økning av, kan vise til at volden i gatene går ned, er dette en utmerket måte.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg skal få stille et spørsmål som for så vidt går i den samme gate som vi har vært innom tidligere.

Det voldsbildet som er skapt gjennom media de siste dagene og som har hatt mye referanse til Oslo, er et problem som også gjelder landet for øvrig. Denne umotiverte og grove volden er tiltagende. Det er ikke riktig at det her ikke er en negativ utvikling, og at dette er et hysteri som er skapt av media. Eldre er i særlig grad utsatt, og ikke bare i den forstand at de er direkte utsatt for vold, men mange av de eldre sitter nå hjemme kort og godt fordi de ikke tør å gå ut på gaten.

Justisministeren sa i Dagbladet i går: « Vi ønsker mer politi synlig i gatene. » Disse « vi » antar jeg må være Regjeringen. Statsråden sa nettopp at 1.800 nye stillinger var tilført politiet. Da er mitt spørsmål: Hvorfor er ikke én av disse stillingene tilført Oslo politikammer?

Statsråd Aud-Inger Aure: Hvor representanten Gabrielsen har påstanden fra om at ikke én av politistillingene har kommet til Oslo politidistrikt, er ikke enkelt for meg å se. Selvfølgelig er Oslo politidistrikt tilført betydelige ressurser i form av økt bemanning de senere årene. Så dette medfører ikke riktighet.

Like fullt ser jeg - i likhet med Regjeringen for øvrig - at den prioriteringen som vi kunne ønske for å skape trygghet i gatene og trygghet blant folk som ferdes både i Oslo og andre steder, er ikke enkel å få til. Antakelig burde annenhver person i Oslos gater og andre steder vært politi hvis det skulle vært betryggende. Det er en vurdering som gjøres, og man satser mest mulig av de tilgjengelige ressursene på å få en sammenheng i det som skjer innenfor kriminalitetsbekjempelse. Da er et synlig politi en veldig viktig del.

Når det gjelder eldrevold, er vel alle enige om at det er en veldig beklagelig form for vold, og den går ut over folk som er svake. Faktum er at vold blant eldre ikke er økende, men eldre er blant dem som er mest engstelig. Det er også et signal vi skal ta på alvor. Så her er det viktig at vi ser sammenhengen, også bakover, som jeg var inne på i mitt forrige svar. Det gjelder holdninger i samfunnet. Her må frivillige enkeltpersoner og alle ansvarlige instanser stå sammen for å forhindre den voldsbruk vi ser.

Ansgar Gabrielsen (H): I dagens Aftenposten uttaler Oslos politimester at i planen fra 1995 - som det ble referert til tidligere - ønsket politimesteren seg 417 nye polititjenestemenn for å kunne drive bl.a døgnåpne politistasjoner. Resultatet hittil - altså i 1998 - er altså null stillinger, så enten er det politimesteren som tar feil, eller så er det justisministeren.

Nå har det kommet flere signaler fra politimesteren. Det ene gikk på det å bry seg og ikke bry seg. I dagens Aftenposten står dette med vektertjenesten på dagsordenen. Nå er det slik at næringslivet har ansatt flere vektere i Oslo sentrum enn politikammeret har tjenestemenn. Dette gjør selvfølgelig næringslivet for å sikre liv, helse og eiendommer. Men tror statsråden at situasjonen i Oslo sentrum hadde vært bedre om folk ikke brydde seg, og om man hadde hatt færre vektere?

Statsråd Aud-Inger Aure: Det er et spørsmål som det ikke går an å svare ja eller nei på. Poenget er at vekterordningen, som næringslivet benytter for å sikre sine verdier, er en ordning som har vært brukt og akseptert gjennom mange år. Det som ingen ønsker, verken Oslo-politiet eller Justisdepartementet, er at dette skal utvikle seg til å bli noe mer enn en vekterordning som tar vare på eiendom og formuesgjenstander. Vi ønsker et synlig politi. Vi arbeider for å få et synlig politi.

Når vi nå ser bl.a at køene i domstolene øker, er det nettopp fordi man har satt inn store politiressurser for å bekjempe kriminalitet ved at man etterforsker og oppklarer saker. Dermed flytter vi flaskehalsen. Ved at vi har styrket politiet og fått økt den delen, har vi skapt nye flaskehalser. Det ligger i domstolene, i å få sakene fort opp for retten. Så her er det en sammenheng.

Presidenten: Kristin Halvorsen - til oppfølgingsspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg tror mange etter de siste dagers hendelser og debatt føler seg veldig utrygge og usikre på hva de skal foreta seg hvis de selv havner i en situasjon hvor noen slåss eller hvor det opplagt er en truende situasjon. Jeg er helt enig med justisministeren og alle andre som har sagt at et synlig politi vil hjelpe på tryggheten i gatene, særlig fordi mange av voldstilfellene i Oslo er konsentrert rundt noen områder og noen gater, og særlig i forbindelse med at utestedene stenger, osv.

Jeg ønsker at justisministeren vil hjelpe oss med å finne ut hva som er en ansvarlig opptreden for folk flest i de situasjonene hvor det ikke er politi umiddelbart til stede. Vi ønsker at folk skal bry seg. Vi synes at det skal stå respekt av dem som tør å gripe inn i situasjoner som de egentlig kunne ha gått en stor bue rundt. Men vi føler oss usikre, særlig ut fra de beskjedene som nå har kommet fra politiet, som nyanseres når de får sagt noen flere setninger. Vil justisministeren ta initiativ (presidenten klubber) til en kampanje - en « bry deg »-kampanje - som kan vise oss hvordan voksne folk fornuftig bør opptre i ulike situasjoner?

Presidenten: Presidenten vil minne representanten Halvorsen om tidsbegrensningen.

Statsråd Aud-Inger Aure: En « bry deg »-kampanje synes jeg egentlig var en god ide, for det er nettopp å synliggjøre det ansvaret vi alle har for andre, og vi må ikke miste det medmenneskelige av syne her. Vi skal ikke gå i stor ring rundt, men vi skal vurdere hvordan vi bryr oss. Min påstand må være at det å bry seg, også vil være å ringe politiet så fort som overhodet mulig. Da har man også omsorg.

Selv om sikkert mange av oss kunne tenke oss å gripe inn hvis det er barn eller eldre som blir utsatt for vold - også om det er flere enn en som deltar - skal vi også vurdere situasjonen såpass at vi ser hva vi her kan oppnå av det positive vi ønsker å gjøre. Så jeg må nok si at å stille som enkeltperson overfor en gjeng, større eller mindre, vil ikke ha noen hensikt, det kan bare gjøre tragedien større.

Vi må kunne finne en grense her, men vi vil aldri komme utenom en personlig vurdering av situasjonen der og da. Derfor er det ikke lett å gi noen oppskrift.

Presidenten: Inge Lønning - til oppfølgingsspørsmål.

Inge Lønning (H): Jeg vil gjerne spørre statsråden om hennes siste svar innebærer at hun er uenig i den generelle, helt unyanserte og uforbeholdne oppfordring som talsmenn for Oslo-politiet har gått ut med etter den siste episoden, som uttrykkelig advarer alle borgere mot i det hele tatt å engasjere seg i slike situasjoner.

Det andre spørsmålet jeg gjerne vil ha svar på, er: Når man utarbeider stadig nye lovforslag som pålegger politiet nye oppgaver både til sjøs og til lands, er det hele tiden en nærværende problemstilling i Justisdepartementet hvorvidt man prioriterer politiets arbeidsoppgaver riktig?

Statsråd Aud-Inger Aure: Med hensyn til om reaksjonene fra Oslo politidistrikt er så entydige som det her blir sagt, forstår jeg også at Oslo politidistrikt understreker at vi skal ikke la være å bry oss. Vi skal vise medmenneskelighet, men vi skal vurdere situasjonen og ha en realistisk vurdering av hva vi selv kan oppnå ved å blande oss inn i en kamp som kan være svært ulik.

Like fullt vil jeg forutsette at den personlige vurdering av hva man kan oppnå, vil kunne gå på at i enkelte situasjoner - og da nevner jeg igjen særlig når barn og eldre blir utsatt for vold og det ikke er for store gjenger - skal vi følge innskytelsen i oss, stille opp og gjøre noe. Men det å ringe til politiet, det å søke hjelp i en slik situasjon, det er også å bry seg.

Til det andre spørsmålet som gjelder problemstillingen om hvordan man prioriterer, vil jeg si: Det er klart at det vurderer man i departementet i alle saker.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg har et spørsmål til finansminister Restad.

Da Restad i finansdebatten før jul ble spurt om mulige innstramninger i 1998, svarte han at det i alle fall ikke er budsjettet som er årsaken, hvis det blir nødvendig!

Nå ser vi økende prisvekst, utgiftsvekst, økende forbruk, og vi ser at renteøkningen er et faktum. Kronen er svekket fordi tilliten til norsk økonomi er synkende, og det forsterket seg etter at revidert nasjonalbudsjett ble framlagt.

Mitt spørsmål er: Er finansministeren i dag like skråsikker på at det budsjettet som Regjeringen fikk vedtatt i desember sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, var godt nok tilpasset situasjonen i norsk økonomi? Og hvis han fortsatt mener at budsjettet ikke er en årsak til den utviklingen vi ser nå, hvem har i så fall ansvaret?

Statsråd Gudmund Restad: Selv om det var slik før jul at Regjeringens forslag til budsjett for inneværende år ble svekket med mellom 2 og 3 milliarder kr, var det min vurdering den gangen at budsjettet var - skal vi si - til å leve med, det ville ikke kunne medføre behov for innstramninger.

Men etter den uttalelsen som det henvises til her, har det skjedd mye. Vi var ikke kommet lenger enn ut i januar da vi fikk beskjed fra oljeselskapene om at det ville bli investeringsøkninger i 1998 på 14 milliarder kr, og da på toppen av et allerede rekordhøyt investeringsnivå på 55-56 milliarder kr. Nå har vi heldigvis - som jeg nevnte i et tidligere svar - lyktes i å få redusert denne merinvesteringen noe, med ca 5 milliarder kr i år, men det ligger fortsatt i størrelsesordenen 9 milliarder kr i ekstra investeringer som man ikke hadde forutsetning for å se i fjor høst. Det som deretter er skjedd, er at oljeprisene har gått betydelig ned og oljeproduksjonen er redusert, slik at det har vært nødvendig å justere ned anslagene for oljeinntekter. Det influerer på omverdenens tillit til norsk økonomi, og ikke minst det som skjer i disse dager, hvor vi har et lønnsoppgjør som langt fra kan karakteriseres som moderat lenger, og det var i budsjettopplegget lagt til grunn et moderat lønnsoppgjør.

Alle disse faktorene til sammen gjør at man nå ser at tilliten til norsk økonomi ikke er tilstrekkelig god, at kronen svekker seg, og at det ble nødvendig med renteøkninger. Hadde ikke alt dette skjedd etter min uttalelse før jul, ville jeg fortsatt mene at det ikke ville være behov for spesielle innstramninger i inneværende år.

Hill-Marta Solberg (A): Vi registrerer at finansministeren fraskriver seg ansvaret for det meste som skjer - ikke har han ansvaret for investeringsveksten, oljeprisene kan han vanskelig ta ansvaret for, lønnsoppgjøret har vi tidligere hørt at finansministeren mener at partene i arbeidslivet stort sett har ansvaret for, og at det ikke er noen sammenheng mellom forbruk på statsbudsjettet og det som skjer i lønnsoppgjøret.

Da synes jeg det gjenstår ett spørsmål: Hva er det så i utviklingen i norsk økonomi som finansministeren faktisk har ansvar for?

Statsråd Gudmund Restad: Finansministeren har ansvaret for totaliteten i økonomien. Det er derfor jeg både har advart mot å forlate moderasjonslinjen i lønnsoppgjøret, i fjor høst foreslo innstramninger i budsjettet som ikke fullt ut ble vedtatt i Stortinget, og nå altså foreslår innstramninger i revidert nasjonalbudsjett. Jeg får fortsatt leve i håpet om at de foreslåtte innstramningstiltak vil bli vedtatt til tross for signaler bl.a fra Arbeiderpartiet om at selv forslag som partiet selv har fremmet før, kanskje ikke skal stemmes for nå i vår.

Presidenten: Børge Brende - til oppfølgingsspørsmål.

Børge Brende (H): Finansministeren har i lengre tid kombinert en dramatisk situasjonsbeskrivelse av norsk økonomi med en påfallende mangel på tiltak. Det kan ikke tolkes som annet enn en invitasjon til Norges Bank om å sette opp renten. Og det har de gjort.

Men hvorfor foretrekker Restad en renteøkning fremfor innstramninger i budsjettet? Kutter en i budsjettet, kan en selv bestemme hvem som blir rammet. Bruker en renten, rammer en mer tilfeldig. De som kommer dårligst ut, er bl.a familier i etableringsfasen.

Det vi nå trenger, er et strammere budsjett. Da Høyre medvirket til en budsjettløsning i fjor, fikk vi til skattelettelser som bidrog til at de nominelle kravene i lønnsoppgjøret ble lavere. Vi fikk også dekning krone for krone i kutt, i motsetning til Fremskrittspartiet, som ikke krevde inndekning.

Statsråd Gudmund Restad: Det er på ingen måte slik at finansministeren foretrekker økte renter, selv om han har forsøkt å helle litt kaldt vann i blodet ved å si at renten nå tross alt fortsatt er på et behagelig nivå i Norge sett i historisk sammenheng og sammenlignet med omverdenen.

Det var med respekt å melde en merkelig historiebeskrivelse som Børge Brende foretok av det som skjedde før jul. Det som skjedde før jul, var faktisk at Høyre og Fremskrittspartiet bidrog til at man svekket Regjeringens budsjettforslag med mellom 2 og 3 milliarder kr. Jeg vet for øvrig ikke hvor Børge Brende har det fra at de skattelettelsene som da ble gitt, har ført til reduserte lønnskrav. Jeg har ikke sett at det er særlig moderate lønnskrav som er fremmet, og jeg har ingen tro på at lønnskravene har blitt påvirket av det som skjedde med skatten før jul.

Presidenten: Aud Blattmann - til oppfølgingsspørsmål.

Aud Blattmann (A): Finansminister Restad sier at en av grunnene til uroen og budsjettsituasjonen er økningen av investeringene i oljesektoren. Er det ikke en realitet at man allerede før sluttbehandlingen av budsjettet for 1998 visste at man fikk en økning, og ikke en nedgang, i investeringene i oljesektoren?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg har sett de påstandene fremsatt, men - med hånden på hjertet - for min del fikk jeg overhodet ikke et eneste signal om at det ville kunne komme til å bli økninger i investeringene på vedtatte prosjekter. Den beskjeden fikk vi først i januar, og det var helt umulig for Regjeringen å ta hensyn til det før jul. Det var dessuten investeringsanslagene for felt under vurdering vi vurderte på nytt før jul. Dette førte til at vi foretok en reduksjon i anslagene på investeringer, og de anslagene holder. Det er tidligere vedtatte prosjekter, fra arbeiderpartiregjeringens tid, som nå har vist seg å kreve sterkt økte investeringer i inneværende år. Men det visste altså Regjeringen ingenting om før i januar.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil også stille spørsmål til finansminister Restad.

I år er det særlig to ting som har steget langt mer enn inflasjonen. Det ene er næringslivets fallskjermer, og det andre er boligprisen. Det første har Restad sagt at han ikke skal gjøre noe særlig med. Det andre har Restad selv sørget for nå vil øke ytterligere. Men det er ikke mitt spørsmål.

Det vi i dag får høre fra Lånekassen, er at Lånekassen også vil sette opp lånerenten for sine låntakere. Det skyldes det system som Høyre og Arbeiderpartiet i forrige periode bestemte, nemlig at renten nå skal være markedsstyrt. Det vil selvfølgelig medføre - og det sa vi den gangen - at renten i Lånekassen stiger når renten i sin alminnelighet stiger. Den gang, da statsråd Restad var finanspolitisk talsmann her i Stortinget, var han enig med SV og uenig i det markedsstyrte rentesystem som Lånekassen har.

Mitt spørsmål til finansministeren er derfor: Vil finansministeren nå ta initiativ til å gå tilbake til det gamle systemet, slik at vi får en politisk styrt rente?

Statsråd Gudmund Restad: Svaret kan bli veldig kort, for jeg må ta hensyn til det stortingsflertallet som finnes. Å fremme forslag som en vet på forhånd vil bli nedstemt, har liten hensikt. Men det er riktig som Djupedal sier, at vi i Senterpartiet var uenig i at man skulle få en markedsstyrt rente i Lånekassen.

Øystein Djupedal (SV): På det tidspunktet da Stortinget gjorde sitt famøse vedtak, sa representanter både fra Arbeiderpartiet - den gangen regjeringsparti - og Høyre at man ville vurdere situasjonen hvis det igjen ble slik at renten steg. Det betyr at man ikke har noe gitt utfall av et slikt fremlegg. Hvis finansministeren fremdeles mener at man bør ha en politisk styrt rente i Lånekassen, vil man se at det kanskje er mulig å skape et flertall. Uansett vil det nå være de samme menneskene som rammes av den generelle renteøkningen som medfører økte boligpriser for ungdom i etableringsfasen, som nå også rammes av den økte renten i Lånekassen. Og det vil bare tilta. Hvis rentenivået i samfunnet øker, vil også Lånekassens rente automatisk følge etter.

Det betyr at jeg gjentar mitt spørsmål: Vil finansminister Restad ta initiativet til at det kommer et fremlegg for Stortinget der man står fast på sitt gamle prinsipp om at en politisk styrt rente er et bedre og mer forutsigbart system for låntakere i Lånekassen enn en markedsbasert rente?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg mener at jeg allerede har svart på det spørsmålet. Men hvis sonderinger i Stortinget skulle vise at det er håp om å få endret standpunkt, altså et endret flertall i Stortinget, er det selvfølgelig mulig å vurdere dette på nytt.

Når det ellers gjelder utsikten til ytterligere renteøkning, er det avhengig av den tilliten som omverdenen vil ha til norsk økonomi. Derfor inviterer jeg både Djupedal og resten av Stortinget til i det minste å stemme for de innstramningsforslag som vi fremmet i revidert nasjonalbudsjett for snart 14 dager siden.

Ranveig Frøiland (A): Eg vil stilla finansministeren eit spørsmål.

I samband med at Noregs Bank auka renta sa finansministeren:

Minst like viktig som budsjettene har bidratt, så har også det vi nå kan observere i lønnsoppgjørene bidratt til at kronen har svekket seg betydelig den senere tid.

Med denne utsegna plasserer finansministeren hovudansvaret for at renta no aukar, på partane i lønsoppgjeret. Betyr dette at finansministeren fråskriv seg ansvaret for å sikra stabil økonomisk utvikling gjennom å styra finanspolitikken?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg mener at jeg har gått ganske grundig gjennom dette i tidligere svar. Regjeringen og jeg fraskriver oss ikke ansvaret for at tilliten til norsk økonomi svekkes. Det er for øvrig noe som også tidligere regjeringer, hvor spørreren har sittet som statsråd, må ta medansvar for.

Men jeg har pekt på at det også er en hel del andre faktorer som vi faktisk ikke har hatt herredømme over, som har bidratt til svekket tillit til norsk økonomi. For å repetere: Både de økte oljeinvesteringene som vi fikk beskjed om i januar, de sterkt reduserte oljeprisene og den reduserte oljeutvinningstakten som gjør at oljeinntektene svekkes kraftig, er medvirkende årsaker. Svekket handelsbalanse med utlandet er også en årsak. Men det er ikke mulig å ha den oppfatning at lønnsoppgjørene, som nå har forlatt moderasjonslinjen, overhodet ikke skulle influere på omverdenens tillit til norsk økonomi. Her deles det ut ekstra kjøpekraft - antakelig i størrelsesordenen 8 milliarder kr - utover det som et normalt godt lønnsoppgjør ville ha gitt, og som var lagt til grunn i budsjettet i fjor høst. 8 milliarder kr ekstra kjøpekraft vil selvsagt øke presset i økonomien og dermed svekke tilliten til at vi har økonomien under kontroll. Jeg synes derfor man bare må innrømme at lønnsoppgjørene har sin del av ansvaret. Men jeg har ikke, som spørreren prøver å påstå, lagt hovedansvaret for manglende tillit til vår økonomi på partene i lønnsoppgjørene.

Ranveig Frøiland (A): Eg berre siterer utsegnene frå finansministeren. Eg trur at eg og finansministeren fort kan verta einige om at den økonomiske politikken er avhengig av samspelet mellom finanspolitikken, inntektspolitikken og pengepolitikken. Det skriv jo òg Regjeringa i revidert nasjonalbudsjett. Men no legg finansministeren hovudansvaret på lønsoppgjeret, og det er det som er det nye.

Så går eg over til sentralbanksjef Storvik sine utsegner, der han faktisk frikjenner partane i arbeidslivet for dette og seier at det ville vera enklare for partane å vidareføra si tidlegare, vellukka moderasjonslinje dersom den økonomiske politikken hadde støtta opp under moderasjonslinja. Her er derfor sentralbanksjefen på kollisjonskurs med finansministeren når det gjeld partane i arbeidslivet sin medverknad til dette. Han legg skulda på politiske vedtak.

Statsråd Gudmund Restad: Jeg har merket meg at avisene har brukt det uttrykket at sentralbanksjefen frikjenner partene i arbeidslivet.

Jeg har lest den aktuelle talen, og det er ikke slik at han frikjenner noen. Men som det var sagt her, hadde det selvfølgelig vært lettere å oppnå moderate lønnsoppgjør hvis man hadde hatt stor arbeidsledighet, osv. Men hvis det er slik at partene i lønnsoppgjørene ikke skal forsøke likevel å påvirke lønnsoppgjørene, men bare la markedet og etterspørselen etter arbeidskraft avgjøre, har de jo ikke noen innflytelse. Da er det markedet som helt og holdent bestemmer lønnsoppgjørene. Jeg trodde at en mener at partene i arbeidslivet skal ha et ansvar for at man får til et lønnsoppgjør som er tilpasset den økonomiske situasjonen.

Per-Kristian Foss (H): Mitt spørsmål går også til finansministeren.

Etter å ha lyttet til denne spørretimen, synes jeg det er ikke mindre enn oppsiktsvekkende å høre en finansminister som i så sterk grad fraskriver seg ansvar for den økonomiske utvikling i dette land. Og det er særlig oppsiktsvekkende på bakgrunn av at de partiene som danner den sittende regjering, på forhånd begrunnet sitt ønske om regjeringsmakt med en sterkere politisk styring av utviklingen og en mer sosial og rettferdig fordeling av godene.

Jeg konstaterer også at det ikke bare er den politiske kritikken som slår dette fast, at Regjeringen har mistet styringen. Direktør Svein Longva i Statistisk sentralbyrå sier i dag i avisen:

Regjeringens økonomiske politikk er for passiv dersom man virkelig ønsker å dempe veksten i norsk økonomi, ...

Jeg ber finansministeren nok en gang erkjenne sammenhengen mellom en økonomisk politikk og lønnsoppgjøret. Jeg synes det er oppsiktsvekkende at finansministeren faktisk ikke ser sammenhengen mellom skatteøkning og lønnsoppgjøret.

Statsråd Gudmund Restad: Jeg ser selvsagt sammenhengen, men mitt poeng i det forrige svaret var at hvis det er markedet som helt skal styre lønnsoppgjørene, har jo egentlig ikke partene noen funksjon. Da er det jo markedet som helt og holdent avgjør lønnsoppgjøret, og etter min mening skal det ikke være slik.

Jeg fraskriver meg ikke ansvar, men jeg vil påstå at man må være flere om å dele ansvar. Jeg mener at også Høyre må dele ansvaret for at man har fått en noe svekket tillit til norsk økonomi, bl.a fordi Høyre i fjor høst bidro til å svekke budsjettet med bortimot 3 milliarder kr. Nå har vi gjort et nytt forsøk i revidert nasjonalbudsjett og foreslår - til tross for at det er et revidert budsjett - forsiktige innstramminger som et første skritt på veien til å få økonomien under kontroll igjen. Men jeg har dessverre måttet konstatere at signalene fra Høyre så langt er at dette akter ikke Høyre å ta fingrene borti i det hele tatt. Hvis man skal snakke om ansvar, må også opposisjonen i Stortinget ta ansvar. Regjeringspartiene har ikke flertall i Stortinget og er avhengig av at også opposisjonen tar sin del av ansvaret for den økonomiske utviklingen.

Per-Kristian Foss (H): Jeg konstaterer at vi har en finansminister som ikke bare setter seg utenfor den økonomiske virkelighet og nekter å ta ansvar for det budsjett han har gått inn i budsjettåret med, men som også gir en fordreid fremstilling av den politiske virkelighet. Høyre tar ansvar for sin del av medvirkningen til budsjettet i fjor, der fjerning av skatteøkninger ble dekket inn krone for krone ved kutt på budsjettet. Høyre tar ansvar nå hvis Regjeringen er interessert i å gå inn i reelle forhandlinger også om kutt på statsbudsjettets utgiftsside. Statsrådens oppfatning er gal, slik den her er gitt uttrykk for.

Men la meg avslutningsvis spørre - siden jeg forstår at jeg ikke får noen ansvarsbeskrivelse fra finansministeren, og finansministeren tidligere i et svar sa at det ikke er sosialt å øke renten nå: Hva er det da som er sosialt ved det budsjettet man nå har lagt frem? Er det økningen av strømregningen for folk flest som er et uttrykk for den sosiale profil, eller er det økningen av renten indirekte gjennom nye regler for bankene som er den sosiale profilen i budsjettet?

Statsråd Gudmund Restad: For å gå tilbake til det som skjedde i fjor høst, vil jeg bare konstatere det faktum at Høyre og Fremskrittspartiet subsidiært stemte for et justert opplegg fra sentrumspartiene, hvor justeringene var foretatt etter forhandlinger med de to partiene. Derfor må Høyre ta sin del av ansvaret for at vi fikk et budsjett som totalt sett var bortimot 3 milliarder kr slakkere - om jeg kan bruke det uttrykket - enn det som var foreslått av Regjeringen. Som jeg sa i et tidligere svar her, vurderte jeg likevel det budsjettet som ble vedtatt, som til å leve med, hvis man bare ikke hadde fått de mange faktorene hittil i år som har gjort at presset i økonomien er blitt mye større, og at tilliten til norsk økonomi dessverre er svekket - med svekket krone og økt rente som konsekvens.

Presidenten: Dag Terje Andersen - til oppfølgingsspørsmål.

Dag Terje Andersen (A): Statsråden var inne på, både nå i svaret til Foss og tidligere i dag, at det er lagt fram et forslag om innstramming, og Regjeringen sier i revidert nasjonalbudsjett at utgiftsveksten skal reduseres. Men det er sannelig ikke lett å få øye på når en setter seg inn i budsjettet. Regjeringen har jo ikke fullt ut finansiert stats- og trygdeoppgjøret. Til tross for at statsråd Løwer påstod det her forrige onsdag, er det altså feil. Finansieringen av eldrereformen skyves fram i tid, men pengene brukes opp. Utbygging av omsorgsboliger skal ifølge Regjeringen fortsette, slik at aktiviteten blir like stor. Regjeringen bruker altså opp pengene til noe annet. Det er slik at alt i alt, med det som ikke er dekket inn i budsjettet, og de utgiftene Regjeringen skyver på, snakker vi om milliarder av kroner mer i forbruk enn i det budsjettet som ble lagt fram før jul, og da er spørsmålet til finansministeren: Er det det han kaller innstramming?

Statsråd Gudmund Restad: Det er foretatt beregninger som viser at innstrammingene er til stede. Vi har en innstrammingsfaktor som man siden 1987 har beregnet og holdt seg til som en indikator på hvor stramt budsjettet er. Det reviderte budsjettet som nå legges fram, har en slik innstrammingsfaktor på 0,5 % - så det ligger en klar innstramming i budsjettet.

Når det gjelder eldresatsingen, er det foreslått en realistisk budsjettering av kostnadene ved den. Dette er en oppfølging av noe Riksrevisjonen har påpekt: at man skal budsjettere med det beløpet som reelt vil gå med neste år.

Det er riktig at stats- og trygdeoppgjøret ikke er finansiert innenfor det vedtatte budsjettet. Det vil vi komme tilbake til senere. Det er ikke noe nytt. Det samme skjedde f.eks i 1996, da Dag Terje Andersen satt i regjering.

Dag Terje Andersen (A): Nei.

Statsråd Gudmund Restad: Kanskje ikke det, nei, det var litt senere. Men i hvert fall fikk vi i 1996 også en lønnsøkning utover det som var lagt til grunn i budsjettet, og de overskridelsene ble heller ikke foreslått dekket inn av daværende Arbeiderpartiregjering.

Presidenten: Astrid Nistad - til oppfølgingsspørsmål.

Astrid Marie Nistad (A): Vi har høyrt at finansminister Gudmund Restad heile tida viser til at signalrenta i Noregs Bank har gått opp på grunn av reduksjon i oljeinntektene, høge investeringar i oljesektoren og eit dyrt lønsoppgjer. Då er mitt spørsmål enkelt: Hadde det ikkje no i samband med revidert nasjonalbudsjett vore grunnlag for finansministeren og blokkregjeringa Bondevik til å gå inn og styre utviklinga, og at vi, ved at ein hadde tatt styring over landets økonomi, no hadde unngått å få høgare signalrente gjennom Noregs Bank?

Statsråd Gudmund Restad: Det er jo utlandets generelle og samlede vurdering av norsk økonomi som har gjort at kronen er svekket og har holdt seg på et lavt nivå i lengre tid, og som medførte - med den pengepolitikken vi nå fører - at Norges Bank ble nødt til å heve signalrenten. Så sammenhengen er klar, det er ikke én enkeltfaktor, men en totalvurdering av norsk økonomi, som jeg har vært inne på i flere svar. Mange elementer spiller altså inn.

Det er faktisk slik at vi i revidert nasjonalbudsjett har foreslått innstramminger, både vanlige, tradisjonelle innstramminger, og ikke minst et par utradisjonelle innstramminger, tvangsavsetninger i Norges Bank på konti som ikke skal gi renter, og en konjunkturbestemt investeringsavgift. Dette vil også ha innstrammingseffekt, selv om det ikke slår ut i indikatoren på 0,5 % som jeg nevnte i det forrige svaret. Hvis Stortinget nå bare vedtar det som er foreslått, vil det være et første viktig skritt på veien til en nødvendig innstramming i norsk økonomi.

Presidenten: Jan Johnsen - til oppfølgingsspørsmål.

Jan Johnsen (H): I forbindelse med den økonomiske politikken vi har, sa finansministeren, til og med her i Stortinget i dag, med hånden på hjertet at han ikke var klar over de økninger som ville komme i oljesektoren. Det syns jeg er litt merkelig, for jeg er av brev fra Marit Arnstad til energi- og miljøkomiteen datert 19. mai 1998 blitt gjort kjent med at Olje- og energidepartementet den 4. desember 1997 fremla tall som viste at petroleumsinvesteringene ville bli betydelig høyere enn det som fremgikk av St.prp.nr.1 Tl.03, og at ifølge Statoils investeringsprognoser ville petroleumsinvesteringene bli på om lag 67 milliarder kr.

Er det slik at finansministeren ikke er klar over hvilke tall man opererer med, eksempelvis her i Olje- og energidepartementet? Statsråden sa nettopp med hånden på hjertet at dette visste han ikke om. Er det ingen kommunikasjon mellom statsrådene?

Statsråd Gudmund Restad: Finansministeren står selvfølgelig ikke her og sier at han med hånden på hjertet ikke kjente til disse tallene for økte oljeinvesteringer, uten at det er sant! Jeg fikk ingen signaler før i januar om at det kunne bli overskridelser i investeringene på sokkelen. Vi hadde mange runder omkring oljeinvesteringer i forbindelse med budsjettprosessen, men da fokusert på prosjekt under vurdering. Det ble aldri nevnt at det kunne bli overskridelser.

Fordi jeg så at dette var et problem, tok jeg, da jeg i mars besøkte Oljedirektoratet i Stavanger, opp spørsmålet om det ikke var mulig å få slike signaler i tide - altså før jul - mens man ennå kunne påvirke budsjettet. Oljedirektør Gunnar Berges svar på det var at alle slike tall er så upålitelige at de ikke kunne fremlegges på et tidligere tidspunkt enn i januar, slik det alltid har vært.

Presidenten: Ranveig Frøiland - til oppfølgingsspørsmål.

Ranveig Frøiland (A): Eg synest faktisk det er ganske oppsiktsvekkjande at finansministeren står her og seier at han ikkje kjende til at aktiviteten i Nordsjøen ville auka i 1998. Det skal eg tru på, men det ligg brev i Stortinget som viser at olje- og energiministeren før den siste handsaminga av salderinga før jul kjende til at aktiviteten i Nordsjøen ville auka. Når det ikkje er samanheng mellom dei ulike departementa - når det eine departementet ikkje veit kva det andre gjer framlegg om - er det ikkje rart ein får ein situasjon i Stortinget der Regjeringa ikkje heilt klarar å få til innstrammingar.

Statsråd Gudmund Restad: Jeg kan ikke annet enn å gjenta at for finansministeren var det totalt ukjent at det kunne bli overskridelser. Jeg viste også til samtalen jeg hadde med Gunnar Berge i Stavanger i mars, hvor jeg utfordret ham nettopp på dette, om det ikke var mulig å gardere seg mot slike overraskelser i hvert fall i framtiden. Kan en få tallene før jul mens det ennå er mulig å påvirke budsjettet? spurte jeg. Svaret på det var nei. Så hvorvidt investeringsøkning har vært antydet, og hvor sikre eller usikre disse tallene eventuelt har vært, har jeg ingen formening om. For min egen del var det totalt ukjent at det kunne komme på tale med overskridelser.