Erik Solheim (SV):
Jeg ble i forkant
av møtet spurt om jeg kunne akseptere at utviklings- og
menneskerettighetsministeren svarte istedenfor utenriksministeren. Til det
har jeg lyst til å si at det faktisk er viktig for Norge å ha en
utenriksminister som er ute og reiser - det bør for øvrig også utviklings-
og menneskerettighetsministeren gjøre. Skal vi kunne ha det, kan vi ikke
forlange at vedkommende skal komme hit for å svare på alle spørsmål.
Så til spørsmålet:
De indiske og pakistanske
atomprøvesprengningene innebærer alvorlige tilbakeslag i arbeidet for å
hindre spredning av atomvåpen.
Vil Norge ta initiativer for å få de
fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd til å redusere sine atomarsenaler
og legge om sine atomdoktriner, slik at det kan bli lettere å hindre at nye
land skaffer seg atomvåpen?
Statsråd Hilde Frafjord Johnson:
Regjeringen deler fullt ut representanten Solheims uro over den alvorlige
virkning de indiske og pakistanske kjernefysiske testene vil kunne ha for
ikke-spredningsarbeidet. Vi har fordømt både de indiske og de pakistanske
testene på det sterkeste og kunngjort reaksjoner. Vi har krevd at både
India og Pakistan avstår fra videre tester og slutter seg til internasjonale
ikke-spredningsavtaler uten betingelser. India og Pakistan har brutt det
faktiske prøvestansregimet som ble etablert ved undertegningen av
prøvestansavtalen i 1996. Reaksjonene fra et samlet verdenssamfunn viser
hvor forkastelige slike handlinger er.
De indiske og pakistanske testene
kommer i en tid hvor vi var på rett spor. Vi kan vise til konkrete positive
resultater innenfor kjernefysisk nedrustning de siste årene. Russland og
USA forpliktet seg gjennom ensidige erklæringer i 1991-92 til omfattende
reduksjoner av taktiske kjernevåpen.
Gjennom START I- og START II-avtalene
reduseres beholdningen av amerikanske og russiske strategiske kjernefysiske
stridshoder fra over 10.000 hos hver part i 1990 til 3.500 i 2007.
Fremtidige forhandlinger om en START III-avtale forutsettes å redusere
beholdningene av strategiske våpen med ytterligere en tredjedel. Vi ønsker
å se den russiske Duma ratifisere START II snarest.
Hviterussland, Kasakhstan og Ukraina
har ikke lenger kjernevåpen. Storbritannia og Frankrike har foretatt
omfattende reduksjoner i sine våpen.
Vi ønsker fra norsk side å se
forpliktende avtaler om enda større kutt og med deltakelse fra alle
kjernevåpenmaktene. Jeg merket meg derfor med tilfredshet at USAs
utenriksminister Albright i en tale nylig hvor de indiske testene ble
fordømt, gjentok den amerikanske forpliktelse til å videreføre
amerikansk-russiske kjernefysiske nedrustningsforhandlinger.
Kjernevåpenstatene bærer ansvaret for
å videreføre en aktiv kjernefysisk nedrustningspolitikk som ytterligere vil
fjerne all politisk legitimitet for de land som står for spredning av
atomvåpen. Fra norsk side gjør vi det helt klart i alle relevante
sammenhenger at vi forventer at dette ansvaret blir ivaretatt. Vi tok
således nylig opp med myndighetene i Beijing det ansvar også Kina har for å
bidra til kjernefysisk nedrustning og til å påvirke nærstående land til å
avstå fra å skaffe seg slike våpen.
Regjeringens målsetting om avskaffelse
av atomvåpen ligger fast. Vi vil ta til orde for ytterligere reduksjoner og
økt tempo når det gjelder kjernefysisk nedrustning. Regjeringen vil
videreføre Norges aktive arbeid for å motvirke spredning av kjernevåpen og
fortsatt arbeide for å bygge ned atomvåpnenes rolle i internasjonal
politikk.
Erik Solheim (SV):
Jeg takker
statsråden for svaret, som var en grei gjennomgang av mange positive deler
av norsk politikk, men som kanskje gikk utenom et vesentlig trekk Norge kan
gjøre.
Når India sprengte sin atombombe - og
Pakistans var en ren refleks av det - var hovedgrunnen til dette at India
ønsker å oppnå stormaktsstatus. Indiske politikere tenker at verden er så
kynisk at det står mer respekt av den som er sterk enn av den som er
moralsk. Man kan kanskje si at det er mye rett i et slikt resonnement, slik
verden er. Og skal vi klare å påvirke India, kan vi ikke være som tjuven
som roper « stopp tjuven » - vi må ta fatt i det vi lettest kan påvirke, og det
er NATOs egne atomdoktriner. Et av de viktigste skrittene vi da kan få
India og Pakistan til å ta, er en klar forpliktelse om ikke-førstebruk av
atomvåpen. Da må vi også arbeide med våre egne doktriner, og NATO står nå
foran en gjennomgang av vår såkalte strategiske doktrine i NATO, hvor et av
spørsmålene er en klar avstandstaken fra førstebruk av atomvåpen. Jeg vil
spørre om Regjeringen planlegger å gå inn i den debatten med det norske
bidrag at vi ikke vil akseptere førstebruk av atomvåpen fra NATOs side.
Statsråd Hilde Frafjord Johnson:
Jeg
er enig i representanten Solheims vurdering av den internasjonale
situasjonen og vurderingen bak Indias prøvesprengninger. Det er ikke tvil
om at dette som nå har skjedd, har en stormaktsstatusbakgrunn. Jeg er også
enig i at det er en forpliktelse ikke minst for kjernevåpenmaktene til å
sørge for at det er troverdighet i det internasjonale arbeidet for å
redusere omfanget av kjernevåpnene, redusere spredningen av dem. Da tror
jeg også vi vil se flere resultater fra en del andre nasjoners side, ikke
minst fra terskellandenes side.
Når det så gjelder spørsmål som er
knyttet til NATO og NATO-medlemskapet, har representanten Solheim rett i at
det nå skjer en gjennomgang av NATOs strategiske konsept, Strategic Compact,
og der ligger det en rekke spørsmål på bordet som har med hele NATOs
kjernevåpenstrategi å gjøre. Det vi fra norsk side vil gjøre, tror jeg ikke
det er riktig å referere til eller gå inn i her, det er forhandlingsspørsmål
i forbindelse med gjennomgangen som skal skje i NATO-sammenheng. Jeg vil
vise til den gjennomgangen, og det får holde i denne omgang.
Erik Solheim (SV):
Da
utenrikskomiteen besøkte NATO-hovedkvarteret i slutten av januar, ble det
gitt et klart inntrykk av at Norge ikke ville bringe opp spørsmål om
førstebruk i debatten om NATOs såkalte strategiske konsept. Hvis det ikke
er riktig og man faktisk har tenkt å gjøre det, er det positivt. Men siden
dette så åpenbart sorterer direkte under utenriksministeren, vil jeg ikke
stresse det nå. Jeg vil heller spørre om en annen ting og komme tilbake til
det.
Norge har sammen med en rekke andre
land gått inn på internasjonale sanksjoner, økonomiske straffetiltak, mot
India og Pakistan. Det er ikke - for å si det forsiktig - veldig sannsynlig
at man med dette vil lykkes i å presse disse landene inn på et annet spor.
All internasjonal erfaring tyder på at sanksjoner er en måte for oss å vise
vårt klare politiske og moralske ståsted, men de har svært liten direkte
effekt. Da kommer spørsmålet om hva som skal til for å få opphevet
sanksjonene. Mitt spørsmål er: Har Regjeringen klargjort for indiske og
pakistanske myndigheter hva de skal gjøre for at sanksjonene skal oppheves,
og koblet dette sammen med f.eks indisk eller pakistansk underskriving av
prøvestansavtale, av ikke-spredningsavtale eller erklæring om
ikke-førstebruk av atomvåpen? Atomånden kan aldri manes ned i flasken igjen
når den først har kommet opp.
Statsråd Hilde Frafjord Johnson:
Bare
en presisering når det gjelder de norske reaksjonene: Det vi fra norsk side
har gjort, er at vi overfor indiske myndigheter har signalisert en
kansellering av en forestående avtale som hadde et høyteknologisk
perspektiv, og vi har signalisert frys i aktiviteter som ikke gjelder
fattigdomsrettede prosjekter. Det som er situasjonen, er at vi ennå ikke
har ferdig prosjektgjennomgangen, og det betyr at vi skal melde tilbake til
indiske myndigheter hvilke konsekvenser dette vil få. Nå hører det med til
historien at mesteparten - eller om lag halvparten - av det vi gir i bistand
til India, skjer gjennom frivillige organisasjoner, og for øvrig er det
veldig mye som er fattigdomsrettet. Så det vil ikke ha noe stort omfang,
men vi mente at det var viktig å signalisere overfor indiske myndigheter at
her reagerer vi. Denne avtalen er kansellert, og det vil ikke være aktuelt
å gjenoppta den. Når det gjelder Pakistan, har vi nå satt i gang en
gjennomgang, og vi kan ikke forskuttere hva som vil bli sluttresultatet av
dette.