Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• utenriksminister Knut Vollebæk

• statsråd Ragnhild Queseth Haarstad

• statsråd Dag Jostein Fjærvoll

• statsråd Hilde Frafjord Johnson

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

En del representanter har meldt seg på forhånd med ønske om å få stille spørsmål. De representanter som i tillegg til disse er interessert i å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. – Takk.

Da starter vi med første hovedspørsmål, fra representanten Per Ove Width.

Per Ove Width (Frp): Jeg har et spørsmål til forsvarsministeren. Det har oppstått tvil vedrørende fortsatt norsk militær tilstedeværelse i Libanon etter at vi nå trekker tilbake den norske bataljonen i UNIFIL. Mitt konkrete spørsmål til forsvarsministeren er derfor: Foreligger det et norsk tilbud til FN om at Norge skal kunne stille med et personell på opptil 200 personer for fortsatt tjeneste i UNIFIL-styrken i Libanon?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Svaret kunne egentlig ha vært ganske kort, og vært ja, men la meg dra en litt lengre bakgrunn for et så kort svar.

FNs sikkerhetsråd har nylig formelt besluttet at India skal overta NORBATTs ansvarsområde i UNIFIL og de dertil tilhørende sentrale funksjoner. Norge har ikke fått noen forespørsel om bruk av styrken på 200 personer, som vi tilbød FN i forbindelse med Regjeringens beslutning i juni om å terminere vårt bataljonengasjement i UNIFIL. Dette henger antakelig sammen med at FN ønsker å gjennomføre et prinsipp der deltakelse i sentrale funksjoner er knyttet til deltakelse i bataljonsfunksjoner. Vårt tilbud til FN står imidlertid ved lag inntil Regjeringen i konsultasjon med Stortinget finner det hensiktsmessig å trekke dette tilbudet tilbake.

Overføring av ansvaret fra NORBATT til INDIBATT vil finne sted den 28. november, og den norske uttrekningen vil være fullført i begynnelsen av desember. En håndfull norsk personell vil forbli i UNIFIL for å støtte inderne i begynnerfasen samt å avslutte de administrative delene av vårt engasjement, slik at svaret er igjen: Ja, vårt tilbud om et personell på 200 står ved makt.

Per Ove Width (Frp): Jeg takker for svaret. Det må da forstås slik at det er derfor det i øyeblikket ikke foregår noen rekruttering av slikt personell. Hvis det skulle vært gjort, er det tydeligvis noen som ikke gjør jobben sin. I tilfelle det skal rekrutteres personell, må jeg spørre: Når skal disse enkeltpersonene – det er jo snakk om enkeltpersoner, det er ikke snakk om en samlet enhet – være rekruttert og klare til innsats, hvordan er det tenkt finansiert, og hva er eventuelt styrkens konkrete oppgave?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Når det gjelder Libanon-engasjementet, har jeg nettopp redegjort for det. Det pågår ingen rekruttering til akkurat dette, fordi FN ikke har rettet noen forespørsel til oss om å delta. Vi har derimot tenkt å bruke en del av det personellet vi har i Libanon, i Makedonia. Deres seks måneders engasjement vil bli forlenget i et nytt seks måneders engasjement for dem som anbefales for det vi kaller «rekap». Vi har nettopp foreslått også for Stortinget å vedta å utvide engasjementet for personell i Makedonia fra 40 til 160, med et nytt og utvidet mandat. Og når det gjelder dette området, er det også foreslått finansiering, som ligger i dette hus, for første halvår 1999.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Haakon Blankenborg (A): Eg skal få stille eit spørsmål til utanriksministeren. På eit møte med EU i juli skreiv Regjeringa under den såkalla veterinæravtala, og denne avtala gjer at Norge vil kontrollere maten som blir importert frå EU, på ein ny måte. Eg har sett at enkelte prøver å få det til å sjå ut som om Regjeringa ikkje har bestemt seg i denne saka, men det må vere feil.

Regjeringa skreiv under avtala med EU med atterhald om tilslutning frå Stortinget, ikkje med atterhald om tilslutning frå seg sjølv. Eg går derfor ut frå at det ikkje kan herske tvil om at Regjeringa framleis meiner det ho meinte i sommar då denne avtala vart underskriven, og at vi dermed kan stadfeste at Regjeringa er ein truverdig forhandlingspartnar for internasjonale organisasjonar.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Ja, man kan stadfeste at Norge og også denne regjeringen er en troverdig forhandlingspartner, og det er riktig at vi var med på et vedtak i EØS-komiteen den 17. eller 18. juli i år under forutsetning av Stortingets samtykke. Nå er selve saken til behandling i Regjeringen, det er en pakke, som det ikke vil være naturlig å gå inn på i detalj. Som jeg har orientert Stortinget om tidligere, prøvde Regjeringen å reforhandle denne avtalen i fjor høst. Det var ikke mulig, og vi orien-terte da også Stortinget om at vi ville komme tilbake med et samlet opplegg som også inneholdt nasjonale tiltak, som gjorde at vi syntes dette kunne være forsvarlig.

Håkon Blankenborg (A): Eg er glad for å få stadfesta at Regjeringa står fast på det ho har informert Stortinget om, at det ikkje kan herske nokon tvil i denne samanhengen, og at dei forsøka som er gjorde utafor Regjeringa på å få det til å framstå som om Regjeringa ikkje står fast på det som er avtala med EU, er feil. Dermed ser eg òg det spørsmålet som oppklara.

Presidenten: Ønsker statsråden å svare?

Utenriksminister Knut Vollebæk: I og med at spørsmålet er oppklart, går jeg ut fra det ikke er noen grunn til å svare. (Latter i salen)

Presidenten: Det var også det presidenten antok.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Da er jeg enig med presidenten.

Presidenten: Dag Terje Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Dag Terje Andersen (A): Utenriksministeren bekreftet at Regjeringen står ved avtalen som er framforhandlet, men fra enkelte av regjeringspartiene er det gitt inntrykk av at den avtalen som nå blir omtalt, vil skade folkehelsen – i hvert fall innebære en risiko for folkehelsen. Selv om jeg har forståelse for at utenriksministeren nå ikke kan gå konkret inn på de kompensatoriske tiltak, så var slike tiltak forespeilet allerede av den forrige regjeringen. Jeg vil tro at de to regjeringene er på linje. Jeg må få lov til å spørre utenriksministeren om han anser at avtalen som foreligger, med de kompensatoriske forslag, altså om kontrolltiltak i Norge, fullt ut trygger matvaresikkerheten, eller om det er slik at denne regjeringen vil sette matvaresikkerheten og dermed folks helse i fare.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Alle de tre regjeringspartiene gikk imot avtalen da den ble drøftet i Stortinget. Saken var oppe til behandling i januar 1997. Da var det et flertall i Stortinget som bad Landbruksdepartementet arbeide videre med en utvidelse av EØS-avtalen og komme tilbake til Stortinget med dette. Men Regjeringen syntes, i tråd med de tre regjeringspartiene, at avtalen ikke var god nok, og synes fortsatt ikke det, og derfor prøvde vi å reforhandle den. Men med de nasjonale tiltakene vi vil legge frem, vil Regjeringen selvsagt kunne forsvare det samlede opplegg man vil komme tilbake til Stortinget med. En regjering kommer ikke til Stortinget med noe den ikke kan forsvare. Avtalen som sådan prøvde vi å reforhandle. Vi fikk ikke reforhandlet den, og som jeg har orientert Stortinget om, ville vi derfor kompensere dette med nasjonale tiltak. Om den forrige regjeringen ville hatt like gode tiltak, gjenstår å se. Regjeringen vil komme med svært gode tiltak.

Dag Terje Andersen (A): Er det mulig å få oppklart en åpenbar misforståelse?

Presidenten: Det er det ikke anledning til.

Dag Terje Andersen (A): Det var synd. (Latter i salen)

Presidenten: Den må da hvile fortsatt.

Vi går til neste hovedspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Mitt spørsmål går også til utenriksministeren, og det dreier seg om vårt forhold til Europa – særlig på det økonomiske området. Det foregår nå en voldsom aktivitet i EU som på mange måter forandrer Europas økonomiske arkitektur. Dette har Norge valgt å stå utenfor. Det respekteres av alle, både av dem som var av en ja-oppfatning og dem som var av en nei-oppfatning i Norge. Nettopp derfor kreves det stor utenrikspolitisk aktivitet fra Norge både for å sikre beredskap og sikre seg kontaktnett og muligheter for å påvirke en slik prosess i retning av norske nasjonale interesser. Mitt spørsmål dreier seg altså ikke – for å få klargjort det – om valutapolitikk; der er regimet fastlagt med et bredt flertall i Stortinget. Det dreier seg heller ikke om det som stod i revidert nasjonalbudsjett i vår, som utenriksministeren vil være kjent med, om virkningene for Norge av den økonomiske og monetære union. Det er en ren teknisk gjennomgåelse, den inneholder ingen politikk på området. Mitt spørsmål til utenriksministeren er derfor: Hvilke vurderinger har han av Norges muligheter for politisk å oppnå avtaler på det økonomiske og monetære området som bedre sikrer stabilitet i norsk økonomisk politikk?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg tror det er viktig å slå fast at vårt forhold til EU er mangslungent, som spørreren er inne på. Vi har et bredt kontaktnett innad i EU, som omfatter de økonomiske spørsmålene gjennom våre EØS-avtaler, men også de politiske gjennom de politiske kontakter vi har i Europa.

Når det gjelder de mer valutariske spørsmål, er det et ansvar som i Regjeringen i hovedsak tilligger finansministeren. Men det er klart at dette også går inn på de politiske områdene, og derfor er dette et spørsmål som Regjeringen arbeider aktivt med. Jeg synes det er galt av spørreren å si at det som står i revidert nasjonalbudsjett, bare er en teknisk beskrivelse. Det er ikke riktig. Det er en redegjørelse for synspunkter som Regjeringen har, og for situasjonen, og gjør det klart at dette er et spørsmål som Regjeringen følger nøye.

Som spørreren vil være kjent med, skal alle de nordiske stats- og finansministre møtes på søndag for å drøfte økonomiske og valutariske spørsmål i forhold til EU. Statsministeren har sagt at han gjerne orienterer Stortinget etter det, og jeg synes det er naturlig at dette blir fulgt opp på den måten.

Per-Kristian Foss (H): Jeg konstaterer at utenriksministeren ikke har noen vurderinger av det han selv omtalte som det politiske området. Jeg erkjenner at valutariske spørsmål er valutariske spørsmål og hører normalt inn under finansministerens ansvarsområde. Men skal man her oppnå politiske avtaler, er jeg enig med utenriksministeren i at da er det det politiske området. Jeg konstaterer også at Regjeringen følger dette nøye, men det ser jeg vel ikke akkurat som noen typisk politikk, det er mer en teknisk beredskap. Jeg spør igjen: Hva er utenriksministerens vurdering av mulighetene vi har for gjennom politiske kontakter og på det politiske området å oppnå noe som sikrer større stabilitet økonomisk og utenrikspolitisk for oss?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Det er ikke riktig som spørreren sier, eller i hvert fall slik jeg opplever at han antyder, at vi mangler politiske kontakter. Vi har løpende politiske kontakter som betyr mye for Norge. Men det er klart at hvis vi ser på de valutariske spørsmål og det som vi har merket nå i det siste med presset mot kronen, så dreier det seg om noe langt mer og noe mer omfattende enn bare politiske kontakter. Vi drøfter ikke de spørsmålene bare gjennom politiske kontakter. Jeg synes det er galt å si at det ikke er en aktiv holdning når de nordiske stats- og finansministre skal drøfte dette allerede nå på søndag og statsministeren har tilbudt seg å komme tilbake til Stortinget umiddelbart etter dette.

Presidenten: Øystein Djupedal – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): I de siste dager har særlig to partier her i Stortinget, Høyre og Arbeiderpartiet, ønsket å dra i gang en ny debatt om EU-medlemskap, knyttet nå for første gang til euro. Mitt spørsmål til utenriksministeren er som følger: Hvis man skulle tenke seg et nærmere økonomisk samarbeid mellom den norske krone og euro, altså mellom den norske sentralbank og EUs nye sentralbank fra 1. januar, så er det vel vanskelig å tenke seg at ikke et slikt samarbeid også ville inneholde politiske konsesjoner. Det er vel vanskelig å tenke seg at dette vil være et rent økonomisk forhold der EU skal stille opp for den norske krona, slik enkelte i den norske debatten later til å innbille seg. Mitt spørsmål er: Er utenriksministeren enig i at en nærmere norsk tilknytning til euroen ikke er et teknisk spørsmål, men et politisk spørsmål, og er utenriksministeren også enig i at hvis man ønsker en nærmere tilknytning, så er Norge ikke villig til å gi konsesjoner i slike samtaler?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg synes det er galt av meg i og med at dette igjen dreier seg om valutariske spørsmål – og ikke minst ut fra de konsekvenser vi vet uttalelser i denne sal har hatt for den norske krones stilling – å gå inn på spekulasjoner, enten det er om politiske eller økonomiske spørsmål i forbindelse med den norske kronens stilling og tilknytning til euro. Jeg vil gjerne gjenta det jeg tidligere har sagt: De nordiske stats- og finansministre skal drøfte dette spørsmålet førstkommende søndag, og statsministeren har sagt seg villig til å redegjøre for Stortinget om dette etterpå.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Bjørn Tore Godal (A): Jeg har et spørsmål til forsvarsministeren: Vi står nå som kjent overfor betydelige endringer på eiersiden i norsk forsvarsindustri. Ifølge næringsministeren opprettes det en felles eid nordisk ammunisjonsprodusent – Nammo AS – som vil ha utenlandsk aksjemajoritet. I dette selskapet vil forsvarsdivisjonen ved Raufoss inngå, men Raufoss vil kun ha en eierandel på 45 pst. Det er som kjent også inngått en intensjonsavtale om salg av statens aksjer, som er i majoritet nå, som kjent, i Norsk Jetmotor til Volvo Aero Corporation.

Næringsministeren har tidligere i en spørretime framhevet at Raufoss-fusjon er i samsvar med nasjonal strategi for norsk forsvarsindustri, slik den er beskrevet bl.a. i St.prp. nr. 59 for 1997-98. Der heter det bl.a.:

«Staten er tungt inne i sentrale deler av norsk forsvarsindustri. Denne posisjon på eiersiden vil kunne brukes – gitt at den vedvarer – til å påvirke samarbeidskonstellasjoner og strategiske valg.»

Det er helt på det rene at forutsetningen om salg (presidenten klubber) ikke er drøftet i Stortinget. Hvilke strategiske vurderinger har forsvarsministeren og Regjeringen gått inn på her, og hvorfor er saken ikke forelagt Stortinget?

Presidenten: Presidenten minner om taletidsbegrensningen.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Som det vil være kjent, er det minst tre statsråder som er berørt av akkurat det spørsmålet Bjørn Tore Godal nå reiste. Det vil være utenriksministeren, som har ansvaret for den eksporttekniske del og den eksportmessige vurdering i forbindelse med forsvarsmateriell, det vil være næringsministeren, som er den ansvarlige statsråd inntil nå, og det vil være forsvarsministeren, som vil ha en del synspunkter – i høyeste grad – når det gjelder selve produksjonen og tilgjengelighet på våpensiden.

Nærings- og handelsministeren har redegjort for de selskapsmessige sider ved at tre nordiske ammunisjonsprodusenter har etablert et felles selskap – Nammo.

Når det gjelder spørsmål om eksportkontroll, kan jeg bekrefte at nasjonale lovverk og regler fortsatt vil gjelde for produksjonsenhetene og eksport fra disse i de tre landene. Selskapskonstruksjonen er ment å føre til effektivisering. Som følge av dette kan det bli aktuelt å levere komponenter fra søsterbedrifter i andre nordiske land til sluttprodukter i ett av landene.

På generelt grunnlag vil jeg for øvrig vise til at det har skjedd en utvikling i retning av integrasjon av det flernasjonale samarbeidet om utvikling og produksjon av forsvarsmateriell. Retningslinjene for eksportkontroll har regler for delleveranser. Jeg viser der til St.meld. nr. 43 for 1997-98. Fra forsvarsministerens vurdering er det ikke på det nåværende tidspunkt ting som tyder på at Nammo- konsentrasjonen er til skade for norsk forsvarsindustri og det behovet Forsvaret har for tilgjengelighet til utstyr og materiell.

Bjørn Tore Godal (A): Jeg må gjenta at det har vært en sentral del av vår strategi at en skal bruke statens eierposisjon til å påvirke strategiske valg. Og når man så selger ut statens interesser på den måten, fratar man seg selvsagt muligheten til det. Man kan f.eks. godt tenke seg at børsnoterte selskaper i Finland og Sverige inngår i andre og bredere allianser som fullstendig vil frata norske nasjonale myndigheter det virkemiddel som ligger nedfelt i det norske virkemiddelapparatet. Da er igjen spørsmålet: Har Regjeringen gått inn i en vurdering av det på bredere grunnlag, og hvorfor er saken ikke forelagt Stortinget?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Til den første del av spørsmålet: Dette vil være en av de vurderingene som til sist gjøres i Regjeringen når dette er en sak for Regjeringen som kollegium og ikke bare en sak som går på næringsministerens behandling av selve omstruktureringen knyttet til Raufoss.

Når det gjelder den andre del av spørsmålet, vil dette bli løpende vurdert. Jeg vil tro at den minister som har det formelle ansvar for saksbehandlingen, vil redegjøre overfor Stortinget for sitt standpunkt i behandlingsspørsmålet.

Presidenten: Jan Johnsen – til oppfølgingsspørsmål.

Jan Johnsen (H): Det er et spørsmål til forsvarsministeren. Det skal nå leveres anbud på seks fregatter, og det er sagt til fast pris….

Presidenten: Presidenten gav hr. Johnsen ordet til et oppfølgingsspørsmål, og så vidt presidenten kan oppfatte, går spørsmålet nå i en helt annen retning, med mindre man går inn på det som var hovedspørsmålets tema, nemlig industrialliansen.

Jan Johnsen (H): Ja, jeg forstår det slik at det absolutt har med industri å gjøre det jeg skal spørre om.

Presidenten: Presidenten vil antyde at dersom spørsmålet ikke går på det som var temaet for hovedspørsmålet, må representanten frafalle oppfølgingsspørsmålet.

Jan Johnsen (H): Kan jeg få lov å stille spørsmålet, og så kan ministeren eventuelt avvise det?

Presidenten: Da går jeg ut fra at vi kan gjøre det på denne måten: Hr. Johnsen stiller spørsmålet, og så får minsteren avgjøre om han finner grunnlag for å svare.

Jan Johnsen (H): Takk.

Det går nå ut en beskjed fra Forsvarsdepartementet om at det skal leveres anbud med fast pris på seks fregatter. Det er det litt vanskelig for bl.a. norsk industri å forholde seg til. Vil forsvarsministeren sørge for at fast pris ikke bindes før detaljspesifikasjoner er klarlagt for disse fregattene?

Presidenten: Det gikk som presidenten ante. Ønsker forsvarsministeren ordet?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Forsvarsministeren vil iallfall forsøke å svare på spørsmålet.

Det er helt riktig at vi er inne i en fase hvor vi skal innhente fastpristilbud hos de tre leverandørene som nå står igjen på fregattprosjektet etter «shortlisting», nedkutting, i sommer. Her har vi gjort det slik at to utenlandske leverandørers tilbydere er igjen, og den norske gruppen er tatt med i hele prosessen fram til i dag. Denne gruppen vil fortsette å være med helt til anbudsfristen går ut omkring 1. mars neste år.

Når det gjelder spørsmålet om fast pris og totalkonsept, er det statsrådens mening at forsvarsbudsjettets ressurser, og noen vil si knappe ressurser, må utnyttes maksimalt til det materiellet vi skal kjøpe, samtidig som vi har fordelene for norsk industri i tankene. Det vil være slik at selv om det var en utenlandsk bedrift som fikk hovedkontrakten, vil det være et krav om 100 pst. gjenkjøp hos norsk industri, og det vil komme også norske arbeidsplasser til gode.

Presidenten: Etter denne runde finner presidenten det nødvendig å understreke at når det gjelder oppfølgingsspørsmål, skal de være knyttet opp i samme retning som hovedspørsmålet. Presidenten håper på et bedre samarbeid enn hva presidenten mener var resultatet av denne runden.

Vi går til neste hovedspørsmål.

Erik Solheim (SV): Her er det samarbeidet i Regjeringen som vil bli satt på prøve, for mitt spørsmål sorterer både under utenriksminister og bistandsminister. Det viktigste for meg er et klokt svar, ikke hvem av dem som svarer.

Spørsmålet dreier seg om situasjonen i Kongo, som har vært oppe her tidligere. Den manglende internasjonale oppmerksomheten og marginaliseringen av Afrika er nå så frapperende at det grenser til ren rasisme. Det er knapt et ord om Kongo i norsk presse. Hvis konflikten i Kongo hadde foregått i Asia eller Europa, hadde det vært førstesidestoff hver eneste dag. Dette er en konflikt som kan destabilisere hele Sentral-Afrika, og som i det lange løp kan gjøre norsk bistand til bortimot ti land i området meningsløs.

Spørsmålet er: Vil Regjeringen nå legge press på det kjernelandet som må presses for å stoppe den utenlandske innblandingen i Kongo, dvs. Zimbabwe, hvor presidenten driver krig hundrevis av mil fra sitt territorium og ut fra det som kan virke som snevre, økonomiske egeninteresser? Mitt spørsmål er videre: Vil Regjeringen nå gjøre det klart overfor Zimbabwe at det ikke blir noen ytterligere forhandlinger om norsk bistand før Zimbabwes tropper er trukket ut av Kongo?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Utviklings- og menneskerettighetsministeren vil gjerne svare på spørsmålet fra representanten Solheim.

Jeg deler representanten Solheims bekymring for situasjonen i Kongo, og jeg deler også hans kritikk av manglende oppmerksomhet om denne konflikten både i norske medier og i norsk offentlighet og europeisk offentlighet for øvrig. Det er ingen tvil om at det er behov for et vesentlig større engasjement internasjonalt for dette. Det er også grunnen til at utenriksministeren nylig, denne uken, har sendt et brev til FNs generalsekretær og til generalsekretæren i OAU, Salim Salim, for å be FN, FNs generalsekretær særlig, om å gjøre en mer aktiv innsats i forhold til konflikten. Vi ser det nå slik at det er veldig få internt i regionen som vil klare det kunststykket det er å balansere dette, slik at man kan få en varig løsning. Det er viktig at det kommer sterke krefter utenfra, som f.eks. gjennom FNs og OAUs generalsekretærer.

Når det så gjelder de vurderingene som representanten Solheim har, om at det kun er Zimbabwe som er en vesentlig aktør og årsak, tror jeg og Regjeringen at bildet er vesentlig mer komplekst enn som så. Det vi har gjort, og det vi nå gjør løpende, er å foreta démarche overfor hvert land som er involvert i konflikten, og appellere til fred og til å finne en politisk og diplomatisk løsning. Det skjer denne uken. Vi legger fra norsk side et press på alle, men vi legger også et betydelig press på Zimbabwe i dette spørsmålet.

Erik Solheim (SV): Zimbabwe har et helt særlig ansvar fordi de altså kriger mer enn mange hundre mil fra sitt eget territorium, og ut fra det som kan virke som helt snevre egeninteresser. Det er nå meldt at Angola vurderer å trekke sine styrker ut av Kongo. Det vil i så fall være en veldig positiv utvikling. Men jeg vil gjenta spørsmålet om man ikke bør legge et særskilt press på Zimbabwe og gjøre det klart for Zimbabwes myndigheter at Norge ikke kan bruke store bistandsmidler i Zimbabwe i årene framover så lenge Zimbabwes president mener det er riktig ikke bare å ha styrker i Kongo, men sågar trappe opp Zimbabwes styrker i et område hvor Zimbabwe ikke har noen som helst interesser av strategisk, militær eller sikkerhetsmessig art.

Jeg vil også spørre om man nå vil ta opp med kongolesiske myndigheter de rapportene som er kommet fra FN-systemet om massakre på tutsier i Kongo, og den nye grunnloven, som nå er til høring i Kongo, som vil gjøre at mennesker som har bodd i Kongo i mer enn 100 år, ikke lenger skal regnes som kongolesiske statsborgere.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Når det gjelder bistandspørsmålet, kan jeg opplyse representanten Solheim om at det etter planen skulle ha funnet sted forhandlinger om den fremtidige bistand med Zimbabwe. Det vi nå gjør, er å redusere dette til kun en landgjennomgang, hvor hovedvekten også vil ligge på appellen til Zimbabwe i forhold til å finne en fredelig og diplomatisk løsning på konflikten i Kongo, slik at vi følger opp også i forhold til bistand. Når det gjelder de konkrete tiltak, står vi i nært samarbeid og konsulterer med giverland i forhold til vurderingen av hvorvidt dette nå skal få konsekvenser for norsk bistand. Her har vi ikke funnet grunn til å trekke bastante konklusjoner ennå, men det er altså slik at det allerede i forhold til det forestående møte skjer endringer i programmet når det gjelder Zimbabwe.

Så til de spørsmål som gjelder massakrer og menneskerettighetsbrudd i Kongo. Dette er selvfølgelig spørsmål vi vil ta opp i egnede fora.

Presidenten: Vi går da til neste hovedspørsmål.

Sylvia Brustad (A): Jeg har et spørsmål til kommunal- og regionalministeren.

Vi har nylig fått beskjed om at Rena Kartonfabrik har gått konkurs med de følger det har for dem som mister jobben og for hele lokalsamfunnet på Rena. Enkelte, deriblant ordføreren på Rena, Åse Grønlien Østmoe fra Senterpartiet, har forklart konkursen med EØS-avtalen. Dersom statsråden er enig med sin partifelle, kan da statsråden peke på hvilke regler i EØS-avtalen som nå er forandret i og med at Regjeringa i dag ikke kan gå inn og redde arbeidsplassene på Rena, mens tidligere arbeiderpartiregjeringer har bidratt til å berge arbeidsplassene uten å komme i konflikt med EØS-regelverket?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Dette er en sak som formelt ligger under Næringsdepartementet, men jeg skal forsøke å forklare hva som var årsaken til at ESA ikke fant å kunne akseptere den refinansieringspakka som lå der. ESA oppfattet SNDs garanti for Sparebanken Hedmark som å være det de kalte skjult statlig subsidiering, og derfor var svaret fra ESA, etter en del runder mellom ESA og Næringsdepartementet, at de ville foretrekke en annen måte å løse saken på. Problemet oppstod, som representanten Brustad sikkert har fått med seg, ved at ESA trengte tre-fire uker på å behandle denne saken, og styret i bedriften fant da at det var for lenge å vente på å finne en løsning.

Sylvia Brustad (A): Statsråden svarte ikke på det som var hovedspørsmålet mitt, nemlig om statsråden var enig med Åse Grønlien Østmoe i at det var EØS-avtalen som var årsaken til at Rena Karton gikk konkurs. Og det kunne også vært interessant å få svar på om det er riktig, slik vi har fått signaler om fra Knut Almestad, at norske myndigheter ikke svarte på ESAs invitasjon til dialog om refinansieringsforsøket i Rena Karton.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: På det siste spørsmålet, om det Almestad har sagt, er korrekt, kan jeg opplyse at næringsministeren allerede har gått ut og gitt beskjed om at det faktisk ikke var korrekt. Det var løpende kontakt flere ganger om dagen gjennom flere dager mellom Næringsdepartementet og ESA. Dette har gått ut i en pressemelding, tror jeg, for noen dager siden, slik at her må det være noen misforståelser. Men jeg må bare vise til det som næringsministeren har opplyst om det.

Når det gjelder spørsmålet om det var EØS-avtalen som hindret løsningen for Rena Karton, er det jo faktisk det som er situasjonen, fordi det er regler i EØS-avtalen som skal ivaretas gjennom ESA. Hvis vi hadde hatt en annen tilknytning til EU – den gamle tilknytningen – kunne avgjørelsen vært tatt av norske myndigheter uten å måtte godkjennes i ESA.

Presidenten: Eirin Faldet – til oppfølgingsspørsmål.

Eirin Faldet (A): Først og fremst er vår bekymring selvfølgelig rettet mot de mange som mister arbeidsplassene sine. Statsråden har jo også omsorg for distriktene, og det er klart at dette er en veldig trist situasjon for Rena-samfunnet. Jeg skjønner at dette ligger under næringsministeren, men jeg regner jo med at medlemmer i Regjeringen snakker sammen, og i denne situasjonen burde de absolutt ha snakket sammen, for det blir rart når næringsministeren uttaler at ESA ikke utelukker at staten og SND fortsatt kunne spille en rolle når det gjelder å få til en løsning. Jeg syns ikke vi fikk et godt nok svar fra statsråden på Sylvia Brustads spørsmål. Er det noen endringer i regelverket som gjør at denne situasjonen er annerledes nå enn da arbeiderpartiregjeringen faktisk måtte gå tungt inn og redde Rena?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg mener at jeg har klargjort hvorfor ESA ikke kunne godkjenne den finansieringspakka som ble forhandlet fram mellom styret i Rena Karton og SND. Det var, som jeg sa, fordi det ble oppfattet å være en form for skjult subsidiering at SND gikk inn og stilte garantier for Sparebanken Hedmark, og det var ifølge ESAs vurdering et brudd på avtalen. Og det gav ESA beskjed om, og det var det vi også hadde forhandlinger om mellom Næringsdepartementet og ESA, så vidt jeg har forstått. Og alle kjenner jo til at da styret i Rena Karton hadde saken til vurdering, fant de at det å vente kanskje tre-fire uker på å få dette avklart, ville ta for lang tid – så de begjærte seg konkurs. Det vi nå håper, er at vi skal få i gang en ny finansiering, og der har vi gitt klar beskjed fra Næringsdepartementet og fra SND om at vi selvfølgelig stiller opp på det som er mulig.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Ved forrige refinansiering av Rena Kartonfabrik var også SND inne i bildet. Hvis det er slik at regelverket i mellomtida ikke er endret, betyr det da at Regjeringa har endret politikk i forhold til SND, slik at de ikke har håndtert saken på samme måte nå som de gjorde forrige gang – og altså var i stand til å håndtere regelverket slik at de kunne gå inn og gi en støtte som var i tråd med det ESA kunne godkjenne, og derved kunne ha reddet bedriften fra konkurs?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Reglene er ikke endret, og det er måten SND gikk inn og finansierte ordningen på nå, som ESA har hatt motforestillinger mot.

Men igjen: Dette ligger formelt under Næringsdepartementet, og jeg kan ikke gå i detalj om hva som har skjedd i denne prosessen, for det er jeg ikke kjent med.

Presidenten: Jan Petersen – til oppfølgingsspørsmål.

Jan Petersen (H): Jeg har lyttet med stor interesse på de meget lange svarene fra kommunalministeren. Jeg kan i grunnen bare oppfatte dem på én måte, nemlig at det ikke er riktig at EØS-avtalen ville stå i veien for en løsning her. Og det statsråden i virkeligheten har gjort, er å si at Renas ordfører på dette punkt tar feil – og jeg er meget fornøyd med at dette svaret er gitt på denne måten.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg må jo da få lov til å svare at uten EØS-avtalen hadde godkjennelsen ligget til norske myndigheter. Nå ligger den endelige godkjennelsen av en slik avtale også i ESAs organer hvis de mener at reglene i EØS-avtalen ikke følges. Og det er det som har skjedd i dette tilfellet. Men la meg igjen presisere at det var styret i Rena Karton som valgte å slå bedriften konkurs fordi de ikke kunne vente så lenge som den videre prosessen med ESA ville ta.

Presidenten: Vi går da videre med neste hovedspørsmål.

Vidar Kleppe (Frp): Jeg ser meg dessverre helt nødt til å stille utenriksministeren et spørsmål.

Det er nå gått 53 år siden 2. verdenskrig tok slutt, men det er ikke dermed sagt at den er slutt for mange av dem som var deltakere der. Vi ser at hederskvinner og -menn som har vært med under viktige kamper og i kamp for nasjonen, ennå ikke har fått sitt oppgjør. Jeg tenker da spesielt på krigsfanger og folk som har deltatt i 2. verdenskrig og som har sittet i japansk fangenskap. Vi har over lang, lang tid jobbet med denne saken, vi har ennå ikke fått en avklaring, og jeg vil spørre om utenriksministeren fra en verdiregjering vil ta opp denne saken for å få gjort opp med disse hederskvinner og -menn, sånn som de fortjener.

Presidenten: Ønsker utenriksministeren å svare?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Ja, sånn delvis – hvis det er mulig å svare delvis.

Presidenten: Vi får da høre hva det kommer til å bli.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg tror at dette har sammenheng med et skriftlig spørsmål som jeg har fått fra representanten Kleppe. Derfor har jeg lyst til å svare. La meg derfor først bare beklage at representanten Kleppe ikke har fått svar tidligere. Jeg trodde at han hadde fått et svar nå, for jeg har i hvert fall undertegnet et svar, og derfor burde spørsmålet fra representanten Kleppe ha vært unødvendig.

Men det representanten Kleppe spurte om, var spesielt krigsfanger som har sittet i japansk fangenskap. Det som der skjedde – hvis jeg nå husker mitt svar korrekt – var at man fikk et statlig oppgjør mellom Japan og de allierte, hvor man ikke gikk inn på de individuelle skadene. Det er klart at dette kan være et problem, og det er klart at vi kan se at det her kan være tilfeller hvor enkeltpersoner kan ha lidd overlast. Det er imidlertid, så vidt jeg har brakt i erfaring, en sak som da må behandles av sosialmyndighetene. Fordi disse tilfellene vil dreie seg om stønader, som er sosialministerens ansvarsområde, har jeg også informert sosialministeren om representanten Kleppes spørsmål til meg.

Vidar Kleppe (Frp): Ja, som utenriksministeren sikkert er klar over, er jeg en meget tålmodig herremann. Men når jeg skriver et brev og det går over to måneder før jeg får svar, synes jeg det er på tide – i respekt for de mange hundre i dette landet som jeg har tatt opp dette spørsmålet for – å stille utenriksministeren dette spørsmålet, slik at alle får mulighet til å følge med i hva denne regjeringen, som sier at den er veldig opptatt av handling, gjør.

Svaret som utenriksministeren angivelig har sendt meg, men som jeg ennå ikke har fått og som jeg imøteser med stor interesse, fratar ikke utenriksministeren og Regjeringen det ansvaret jeg mener de har for å gi et skikkelig krigsskadeerstatningsoppgjør til disse personene på lik linje med alle andre. Hvis det skulle ha vært undertegnet avtaler internasjonalt som gjør at Norge har fraskrevet seg det ansvaret, er mitt spørsmål: Vil utenriksministeren og Regjeringen gi en økonomisk kompensasjon – uten å gå til sosialministeren og gjøre disse hederskvinner og –menn til sosiale kasus?

Utenriksminister Knut Vollebæk: La meg først igjen beklage, og bekrefte at representanten Kleppe er tålmodig. Jeg synes kanskje det er sørgelig at han dømmer hele Regjeringen på grunn av min sendrektighet. Det ber jeg om at han ikke gjør.

Når det gjelder dette med krigsskadeerstatning, er jo det et stort og komplisert spørsmål. Jeg har allerede tatt dette opp med sosialministeren, og jeg håper at representanten Kleppe kan akseptere som et tilfredsstillende svar på det nåværende tidspunkt at jeg vil drøfte dette med sosialministeren.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Synnøve Konglevoll (A): Siden vi har menneskerettighetsministeren til stede, vil jeg gjerne stille et spørsmål om situasjonen for tamilene i Norge.

Selv om den pågående utsendingen av tamiler hører inn under Justisdepartementet, er jo dette en sak der veldig mange representanter fra sentrumspartiene engasjerte seg sterkt da de var i opposisjon i fjor. Stadig flere tamiler i Norge har i den siste tiden blitt pågrepet av politiet for å sendes tilbake til Sri Lanka. Jeg vil derfor spørre: Hva har endret seg på Sri Lanka som gjør at menneskerettighetssituasjonen nå er bedre enn den var da sentrumspartiene engasjerte seg i saken i fjor – den gang i opposisjon?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg vil først understreke at dette primært er justisministerens ansvarsområde, men jeg skal likevel svare på den delen av spørsmålet som jeg oppfatter som mitt ansvar. Jeg deler selvsagt representantens bekymring for de enkeltmenneskene som er berørt, og som dette dreier seg om. Det er nettopp derfor Regjeringen har sagt at hver enkelt sak skal vurderes for seg og underlegges individuell vurdering. Det er også helt klart at ingen som med sannsynlighet vil bli utsatt for forfølgelse, vil bli sendt tilbake til Sri Lanka. Det er altså ikke slik at noen skal bli sendt tilbake til forfølgelse. Det skal ikke skje. Det innebærer at hver sak skal vurderes for seg.

Det er imidlertid ikke grunnlag for, utfra situasjonen på Sri Lanka slik den er nå, et generelt amnesti eller en generell oppholdstillatelse for alle tamiler i Norge. Ifølge Utenriksdepartementets kilder har situasjonen bedret seg noe, også siden debatten vi har hatt i Stortinget tidligere. Men jeg understreker igjen: Ingen som kan utsettes for forfølgelse, vil bli sendt tilbake. Man skal foreta en individuell vurdering og sikre seg at det ikke skjer.

For øvrig vil jeg henvise denne typen spørsmål som knytter seg til enkeltsaker og hvilke beslutninger som fattes på grunnlag av søknad om asyl og oppholdstillatelse i Norge, til justisministeren.

Synnøve Konglevoll (A): Jeg vil takke for svaret. Vi må jo bare ta forsikringen til etterretning. Jeg vil likevel også spørre om det fra norsk side er planer om en større tilbakesending enn det som skjer nå. Norge har opprettet et felles konsulat med Danmark i Colombo, og Danmark har nylig inngått en avtale om tilbakevending for tamiler. Jeg vil på den bakgrunn spørre menneskerettighetsministeren om norsk tilstedeværelse er opprettet med sikte på en avtale om å sende tilbake i større mengder. Og dersom det er tilfellet: På hvilken måte vil da Regjeringa følge opp de tamilene som sendes tilbake, slik at vi er sikre på at menneskerettighetene overholdes?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg vil gjerne få opplyse representanten om at vi i veldig mange år har hatt ambassade i Colombo og på Sri Lanka. Det er informasjoner fra ambassaden, som har et meget godt kontaktnett på Sri Lanka, som er grunnlaget for vurderingene som gjøres i Regjeringen. Ambassaden har selvsagt også et ansvar, ikke bare for å vurdere den konkrete og løpende situasjonen i landet, men også i forhold til enkeltborgere som måtte bli sendt tilbake. La meg understreke at det ikke er noen planer fra Regjeringens side om noen samlet eller omfattende tilbakesendelse av tamiler. Jeg trodde jeg hadde understreket i mitt svar på det forrige spørsmålet at ingen skal sendes tilbake dersom man med sannsynlighet kan bli utsatt for forfølgelse, arrestasjoner, fengslinger – overgrep av omfang som innebærer brudd på menneskerettighetene i denne sammenhengen.

Presidenten: Vi går da videre med hovedspørsmål.

Ingvald Godal (H): Eg vil gjerne få stille fylgjande spørsmål til forsvarsministeren: Heilt sidan adelen vart avskaffa i dette landet har Forsvaret vore eit forum for fullstendig likebehandling av alle norske borgarar uavhengig av sosial bakgrunn, rang og stand, etnisk bakgrunn osv. Alle som har hatt kontakt med Forsvaret, veit at denne fullstendige likebehandlinga som me har hatt her, har vore av den aller største verdi for den sosiale utjamninga i det norske samfunnet. No vil Regjeringa, etter det me les i avisene, bryte denne tradisjonen, i og med at dei vil innføre kvotering på etnisk grunnlag til Forsvarets skular.

Ser ikkje forsvarsministeren at det er svært uheldig å bryte denne tradisjonen? Ser han ikkje at å gjera det til ei ulempe å vere etnisk norsk når ein skal inn på Forsvarets skular, berre vil føre til å auke dei etniske motsetningane i det norske samfunnet?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Likebehandling er selve utgangspunktet og stikkordet i denne sammenheng. Regjeringen legger vekt på at innvandrerne har de samme plikter som alle andre, og at de derfor må sikres like muligheter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser. Aktiv rekruttering av kvalifisert personell med innvandrerbakgrunn til alle nivåer i statlig sektor er en naturlig følge av – her må jeg komme med korrekt henvisning – mål og prinsipper fastslått i St.meld. nr. 17 for 1996-97 om innvandring og det flerkulturelle Norge, som fikk bred tilslutning i Stortinget. Det er det vi har bygd videre på. Derfor har jeg tatt initiativ til en handlingsplan for å sette i verk ulike tiltak som skal legge til rette for økt rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til Forsvaret. Et viktig tiltak i handlingsplanen setter prosentvise mål for opptak av personer med innvandrerbakgrunn til Forsvarets skoler, for rekruttering til sivile stillinger og lærlingplasser.

Innen år 2001 skal andelen personer med innvandrerbakgrunn utgjøre 4 pst. av det totale antall elever som blir tatt opp til grunnleggende befalsutdanning og utdanning som gir rett til yrkestilsetting. Denne målsettingen – og her må jeg understreke begrepet – skal nås ved å ta i bruk moderat kvotering. Moderat kvotering innebærer i denne sammenheng at på ellers tilnærmet like vilkår skal personer med innvandrerbakgrunn foretrekkes. Dette innebærer imidlertid ikke at vedkommende innvandrer ikke skal oppfylle de formelle krav som stilles ved opptak til denne utdanningen.

Jeg kunne gå gjennom denne planen detalj for detalj. Det har jeg ikke tid til, men likebehandling og likeverd er selve utgangspunktet for akkurat denne handlingsplanen.

Ingvald Godal (H): Eg vil berre peike på at det er forskjell på aktiv rekruttering og kvotering. Spegelbiletet av kvotering er diskriminering, og det er det me ikkje vil ha i det norske forsvaret.

Mitt tilleggsspørsmål går på at me òg ser i avisene at ein no vil lempe på krava til tryggleiksklarering når det gjeld folk med innvandrarbakgrunn. Synest statsråden dette er særleg forsvarleg i ei tid der terroraksjonar også mot norske mål er ein konstant trussel?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Spørsmålet er todelt, og jeg skal prøve å svare todelt:

For tilsetting i sivile stillinger av personer med innvandrerbakgrunn er målsettingen 5 pst. av nye tilsettinger i det samme tidsrom som vi nå har nevnt. Moderat kvotering skal imidlertid ikke tas i bruk ved rekruttering til disse stillingene. Når det gjelder inntak av lærlinger, skal andelen personer med innvandrerbakgrunn utgjøre 2 pst. av det totale antall lærlinger i Forsvaret. Målsettingen kan synes ambisiøs, men det er etter mitt syn viktig at vi har noe å strekke oss etter.

Når det gjelder dette med sikkerhetsklarering, skal vi ikke lette på kravene, men vi har sagt at vi skal legge til rette slik at vi ikke skaper unødige hindringer for tilsettinger av personer med innvandrerbakgrunn. Så kan man definere hva man mener med det: Det betyr altså at man skal bruke den målestokken som vi ellers bruker i sikkerhetsklarering, men at man skal ha øynene åpne for at det ikke skapes unødige hindringer for å komme videre.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Odd Eriksen (A): Kommune-Norge er nå inne i en prosess hvor de økonomiske rammene for neste års drift synliggjøres. Det viser seg etter hvert at mange kommuner kommer opp i store problemer med hensyn til å kunne opprettholde grunnleggende velferdstilbud til innbyggerne. Klarest kommer dette til uttrykk i relativt små kommuner hvor lokalpolitikerne truer med å legge ned sine verv eller å budsjettere med underskudd i driften.

Ordførere over hele landet hevder at økonomien i kommunene nå er så svak at masseoppsigelser av ansatte er eneste utvei. Dette vil føre til at en rekke tjenestetilbud må avvikles eller reduseres sterkt. Når vi vet at mesteparten av kommunenes utgifter er knyttet til helse, eldre, omsorg og utdanning, vil innstramminger derfor i første omgang ramme barn og eldre.

Regjeringen har siden framleggelsen av statsbudsjettet hatt distriktspolitikken som en av sine sterkeste flaggsaker. Hvis det er sånn at den distriktspolitiske satsingen er prioritert i et ellers stramt budsjett, er det da ikke et paradoks at det nettopp er fra ordførere og lokalpolitikere at de sterkeste reaksjonene mot Regjeringens budsjettforslag kommer? Spørsmålet er rettet til distrikts- og regionalstatsråden.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg skal prøve å svare på det jeg forstod var spørsmålet. Jeg minner om at da vi hadde kommuneøkonomiproposisjonen til behandling i vår, fikk Regjeringen flertall for denne rammen for kommunesektoren for neste år takket være støtte fra Arbeiderpartiet. Den er fulgt opp i statsbudsjettet for neste år. Det komiteen bad om, er også fulgt opp, nemlig at en del av den forventede skatteøkningen skulle legges inn i rammen.

Så har vi valgt å prioritere distriktssatsingen i neste års statsbudsjett. Til tross for at vi måtte legge fram et meget stramt statsbudsjett for å få redusert renten og styrket tilliten til norsk økonomi, har vi klart å finne rom for å øke satsingen på distrikter med 600 mill. kr. Det er et ganske stort løft, og en del av de midlene, nærmere 200 mill. kr, ligger i forskjellige fagdepartementer for å rette innsatsen direkte mot et bredt spekter av virkemidler. Og når det gjelder reaksjonene fra Kommune-Norge og ordførerne i distriktene, går jeg ut fra at alle er klar over at det som skjedde etter at Stortinget vedtok rammen for kommunesektoren neste år, var at lønnsforhandlingene ble gjennomført, pensjonsutbetalingene til Kommunal Landspensjonskasse – KLP – ble økt ganske mye, i tillegg til at også kommunene har fått merke renteøkningen. Men det viktigste målet med det statsbudsjettet Regjeringen har lagt fram, er å styrke tilliten til norsk økonomi og få ned renten. Det vil også kommunesektoren tjene på på sikt.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Statsråden gikk ikke inn på det faktum at dette opplegget betyr at skole- og helsesektoren i kommunene må kutte, og at tilbudet til befolkningen blir dårligere. Da vil jeg spørre: Er statsråden fornøyd med å administrere en politikk på disse områdene som er stikk i strid med Voksenåsen-erklæringen? Og ser statsråden noen fordeler for Regjeringen, for kommunesektoren eller for distriktspolitikken ved at man nå fortsetter et budsjettsamarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet, som på alle disse områdene fører en politikk som er stikk i strid med sentrumsregjeringens – og disse partienes – vilje uttrykt gjennom Voksenåsen-erklæringen?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Som jeg sa: Vi så oss nødt til å legge fram et statsbudsjett med en innstrammingseffekt på 1 pst. Å kutte 9 milliarder kr skjer ikke smertefritt – det er da også smerteskrik ganske jevnt fordelt over det hele. Men til tross for det har vi altså klart å sørge for at vi får en vekst i overføringene fra staten til kommunene neste år på 2,6 milliarder kr. Det er det som ligger i forslaget fra Regjeringen.

Om jeg så ville være fornøyd med den ene eller den andre kompromissløsningen her i Stortinget, vil jeg ikke ha uttalt noe om i dag. Jeg vil bare si at budsjettprosessen i Stortinget er stortingsgruppenes ansvar.

Presidenten: Signe Øye – til oppfølgingsspørsmål.

Signe Øye (A): Det er kommuneopprør i hele landet. Kommuneøkonomien har aldri vært verre, sier Senterparti-ordfører Jørgen Tømmerås i Overhalla kommune – han har vært ordfører i 16 år og er inne i sin femte periode. Slik står den ene politikeren etter den andre fram, fra Høyre-ordføreren i Kristiansand til fylkesordføreren, fra Senterpartiet, i Troms. De må skjære i sine budsjetter med opp til 10 pst., og det er snakk om å kutte veldig mange stillinger.

Mener statsråden at det er forventningene som ble skapt før og etter at sentrumspartiene kom i regjering, som gjør at vi har fått et kommuneopprør? Eller er statsråden enig i at dette er det verste budsjettet Kommune-Norge har fått på flere tiår?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Det er riktig at det er mange kommuner som kommer til å få det tøft i 1999, selv med det opplegget Regjeringen har foreslått, men det er altså ikke slik at alle kommuner får problemer. Jeg har med en viss interesse merket meg at fylkesordføreren i Sogn og Fjordane, som kommer fra Arbeiderpartiet, har sagt at han var overrasket over hvor bra dette budsjettet var, tatt i betraktning den økonomiske situasjonen Norge er oppe i. Så bildet er noe mer nyansert. Men jeg tror jeg må få lov å referere til at det alle kommuner som nå sender inn brev til vårt departement, peker på som årsaken til at de nå kommer så vanskelig ut, er tre forhold – og det går igjen i omtrent alle brev vi får fra kommunene: lønnsoppgjøret, økte pensjonsutbetalinger og økte renter. Det er klart at i en slik situasjon vil mange kommuner komme vanskelig ut, og jeg har aldri lagt skjul på at jeg syns det er noe som også vi i regjering og storting må ta innover oss.

Presidenten: Den muntlige spørretime er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.