Karita Bekkemellem Orheim (A): Det er svært urovekkende at stadig flere barn og unge får et komplisert og unaturlig forhold til sin egen kropp og til mat. Mange vil kanskje til og med i dag mene at en spiseforstyrrelse er et forfengelighets- og luksusproblem for vår rike del av verden, men en spiseforstyrrelse er noe som etter hvert kan utvikle seg til å bli en dødelig sykdom og forringe og ødelegge muligheten til å ha en normal livskvalitet. Jeg vil påstå at dette temaet selv i dag på mange måter er tabubelagt. Temaet kan fleipes med.

Jeg stiller meg spørsmålet om den eksplosjonsartede utviklingen vi ser når det gjelder spiseforstyrrelser, er et symptom på utviklingen i vårt såkalte moderne samfunn, der krav til vellykkethet, prestasjoner og gode resultater er det eneste som betyr noe og gir oss verdi i forhold til våre medmennesker. Jenter skal i vårt supermoderne samfunn være slanke, guttene skal ha v-form. Dette er synonymt med at du er i god form, at du har god helse, at du har selvkontroll og evne til å motstå fristelser, at du er flink og effektiv og er en moderne og vellykket mann eller kvinne.

Barne- og familieministeren er helt sikkert enig med meg i at det er svært beklagelig og urovekkende at det stadig oftere er helt små barn som får problemer med mat og kropp. I et oppslag i VG i går kunne vi lese om foreldre som ønsker å gi sine barn pulverkurer. Å slanke barn kan gi psykiske bivirkninger. Følelsen av ikke å være bra nok kan igjen lett føre til en spiseforstyrrelse.

Depresjon, bekymring om kropp og vekt og lav selvtillit nevnes som viktige årsaker til spiseforstyrrelser blant barn. Årsakene til at noen ungdommer utvikler spiseforstyrrelser, er sammensatte og til dels ukjente for oss. Forskere mener at årsaksforholdene som spiller inn, sannsynligvis er et samspill mellom familiære forhold, kulturelt press, biologisk disposisjon og personlighetsfaktor. Ofte starter en spiseforstyrrelse som et slankeforsøk, som utvikles til tvang og besettelse. I løpet av kort tid endrer personen spisevaner og aktivitetsmønster og får problemer med konsentrasjonen og andre psykologiske funksjoner.

Dette har alvorlige konsekvenser for livet. Fysisk betyr det underernæring, mangelsymptomer, store tannskader, tap av menstruasjon og ødelagt fordøyelse. Psykisk sliter man med skam, depresjoner, konsentrasjonsproblemer, lav selvtillit og selvfølelse, angst, lav mestringsfølelse og manglende livslyst. Sosialt sett kan det oppstå problemer med å klare å følge skoleundervisningen eller klare arbeidsforpliktelser, periodevis isolasjon fra familie og venner og vanskeligheter med å knytte nære menneskelige bånd.

Tidligere i år skrev Dagbladet om den danske overlegen Søren Nielsen som på en kongress om spiseforstyrrelser la fram tall som viste at spiseforstyrrelser er vår tids mest dødelige psykiatriske lidelse. Runi Børresen Gresko ved Idrettshøgskolen sier at vi kan finne spiseforstyrrelser blant elever av alle sosio-økonomiske klasser, av alle raser og intelligentsnivå og blant både gutter og jenter. I løpet av de siste årene har vi fått en tolvdobling av antall spiseforstyrrelser i Norge, og utviklingen ser beklageligvis ut til bare å fortsette. Dette må vi ta et ansvar for at ikke fortsetter på samme måte.

Det blir også stadig flere gutter som sliter med sitt forhold til mat og kropp. Mørketallene på dette feltet ses på som ekstremt høye.

I dagens samfunn er det slik at identitet i stadig økende grad knyttes til kroppen og hvordan vi ser ut. En slank, veldreid kropp assosieres ofte med kontroll, vellykkethet, høy moral og viljestyrke. I aviser og ukeblader leser ungene at de som tar seg godt ut, er de som får best karakterer og lettest får jobb. På skolen får barna høre at det er de som har gode karakterer, som har nøkkelen til suksess i livet. Samtidig skal man finne seg selv, være populær og passe inn i klassens og skolens normer og regler. Jeg har spurt meg om hva som gjør at så mange unge velskapte, flotte gutter og jenter higer etter det såkalt perfekte og slanker seg nærmest til døde. Hvorfor?

Jeg tror at mange unge i dag har enorme – ja, helt umenneskelige – krav til seg selv på ulike nivå. Vi må stille oss spørsmålet om hvilket ansvar og hvilke holdninger skolen og selvfølgelig vi selv som foreldre har i forhold til denne problematikken.

Skolen er på mange måter et speilbilde av samfunnet for øvrig, der det gjeldende er moter, trender, normer og regler. De formelle kravene er karakterer, vi skal produsere, innlevere, gjennomgå tester osv.

Jeg tror det betyr svært mye for mange i dette landet at vi som ansvarlige politikere tar tak i dette problemet på en seriøs måte. Jeg håper at det i denne saken kan være tverrpolitisk enighet, og at vi sammen tar et politisk løft og setter inn virkemidler på den forebyggende siden, gjennom generelle holdnings- og informasjonskampanjer som kan gjøre at foreldre, skoleverket, idrettslagene og ikke minst den vanlige mann og kvinne får en bevisst holdning til hva dette er, og – viktigst – som gjør at vi alle sammen tar et felles ansvar for å gjøre noe på den måten vi hver og en har mulighet til.

Gjennom informasjonskampanjer om hva spiseforstyrrelser er, kan familien lære seg å se faresignalene og reagere tidlig. Skolen har også på dette feltet et spesielt ansvar. I læreplanen legges det vekt på at skolen skal ha en sentral plass i det forebyggende helsearbeidet. Skolen har ansvar for å ta vare på og utvikle hele mennesket og må arbeide målbevisst med barns og unges selvtillit.

Det skolen har mulighet til, er avdekking, forebygging og rettledning til behandlingsapparatet. Men skoleverket må ha kompetanse og forutsetninger for å gjøre dette. Er lærerne seg dette problemet bevisst, og er det tilstrekkelige kunnskaper i skoleverket i dag? Og hvilke holdninger har læreren selv til kropp, vekt og utseende? Hvilke signaler sender læreren selv ut?

Jeg vil gi honnør til kvinnebevegelsen i vårt eget parti, som har tatt til orde for at alle lærere både i grunnskolen og i den videregående skolen skal skoleres i hvordan de skal oppdage og forholde seg til spiseforstyrrelser. De tar til orde for at rådgivningstjenesten i ungdomsskolen må styrkes, og at det er kompetanse ved de kommunale helsestasjonene, som må ha et eget tilbud rettet mot ungdom. Det er etter min mening svært positive og riktige tiltak, som jeg håper vi kan få støtte for.

Jeg håper at barne- og familieministeren er enig i at det er urovekkende når at en av fem småjenter har prøvd å slanke seg før de fyller åtte år, som en svensk undersøkelse viser. Småjentene oppgav tre grunner til slankingen. De ville ikke bli ertet, de trodde de ble bedre likt av venninnene sine, og de følte seg tykke i gymtimene. Alle jentene som var med i undersøkelsen, var normalvektige, ifølge oppslag i VG i februar 1994.

I dagens sterke mediesamfunn har også media og spesielt motemagasinene et ansvar. Vi ser en moteverden som blir stadig mer syk når det gjelder kvinnelige idealer. Vi finner radmagre 13-åringer på catwalken, og selv om de aller verste eksemplene finnes på andre visninger enn i Norge, vises og distribueres bilder av disse unge jentene i våre egne moteblad og ungdomsmagasiner.

Men det er også positive tendenser blant markedsaktørene, for å kalle dem det. Som eksempel på dette vil jeg nevne Body Shops kampanje som sier at det finnes kun ti supermodeller, mens resten av oss er virkelige kvinner. Treningskjeden SATS har også en bevisst profil i sine treningsinstitusjoner.

Jeg vil også gi honnør for det viktige arbeidet som Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser gjør for mange unge i dag.

Jeg håper vi i dag for en gangs skyld i Stortinget kan oppnå politisk enighet om en politisk sak som angår veldig mange.

Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg vil begynna med avslutninga til representanten. Eg er heilt einig med henne – vi får vona at vi kan oppnå semje i ei så viktig sak i Stortinget, slik vi er inviterte til å gjera i dag.

Interpellasjonen som representanten Bekkemellem Orheim har stilt, krev, slik eg ser det, også ei kort orientering om kva dette problemet handlar om, før eg seier noko om kva for tiltak Regjeringa vil setta inn for å hindra at born og unge utviklar problem i samband med eting. Svaret mitt vil i hovudsak handla om dei meir generelle sidene ved dette problemet. Når det gjeld behandlingstilbod og -metodar, syner eg til svaret frå helseministeren som kjem i neste interpellasjon.

Det er grunn til å tru, som interpellanten òg nemner, at kroppsfiksert reklame, bruk av born som modellar, nokre gonger uheldig mediefokusering med seksualfiksering på born i førpuberteten – alt dette er ting som påverkar synet på korleis vi meiner vi bør sjå ut, og kva som er ein vakker kropp. Dette handlar altså om korleis sterke kommersielle krefter påverkar verdisynet vårt, og det handlar òg om korleis vi sjølve og spesielt born og ungdom utviklar verdisynet i høve til utsjånad og kropp.

Kor mange born og unge som har anoreksi eller bulimi eller andre former for problem knytte til mat og eting, er det vanskeleg å talfesta heilt konkret. Nokre vil påstå at det har vore mykje meir av det i dei seinare åra. Internasjonale undersøkingar tyder faktisk ikkje på det. Men det vi veit, er at det har vorte fokusert mykje meir på desse problema i dei seinare åra. I Noreg reknar vi med at det er mellom 25 000 og 30 000 unge mellom 15 og 25 år som har anorexia nervosa eller bulimia nervosa. I tillegg til desse er det mange som strir med andre store problem knytte til mat, kropp og vekt. Ein heilt annan forskingsrapport syner at det ut frå den definisjonen som er nytta ved registrering av spiseforstyrringar, er ca. 100 000 menneske totalt i Noreg som har desse problema. Eg tenkjer då på forskingsprosjektet blant kvinnelege landslagsutøvarar som Kulturdepartementet har gitt økonomisk støtte til. Dette prosjektet syner at det i delar av idrettsmiljøet er skremmande mange unge som har problem i høve til mat og til kroppen sin.

Men eg vil åtvara mot å gjera idrettsmiljøet til ein syndebukk i dette. Anoreksi, bulimi og andre former for spiseforstyrringar finn ein hos born og unge med ulike interesser. Desse problema rammar ikkje minst born og unge som gjer det godt, og som blir sette på som vellukka, både på skulen og i fritida. Det vi kan seia med stor tryggleik, er at det er fleire faktorar som spelar inn dersom ein person utviklar eit problematisk forhold til inntak av mat og til kroppen sin. Det ser òg ut til at dei ytre faktorane spelar saman med personlegdomen til den einskilde, og at det derfor er ein kombinasjon av dei samfunnsmessige tilhøva og dei personlege føresetnadene som avgjer om ein ungdom får eit problem knytt til mat og eting. Det er fleire faktorar her som kan spela inn:

• Dårlege vanar når det gjeld eting, m.a. at ein ikkje har regelmessige måltid, er eitt døme på noko som kan vera med og utvikla spiseforstyrringar.

• Slanking har ein ofte tenkt er grunnen til utvikling av anoreksi eller bulimi. Det er ikkje vitskapleg grunnlag for å setta opp ei klar årsak og verknad-forklaring på dette generelt, men om ein byrjar slanka seg når ein har normalvekt, veit vi at sjansen for å utvikla problem aukar.

• Når det gjeld den før nemnde undersøkinga av kvinnelege toppidrettsutøvarar, er det slått fast at i denne gruppa var det i over 90 pst. av tilfella slik at spiseforstyrringane starta med slanking.

• Misnøye med korleis ein ser ut, låg sjølvkjensle og depresjon saman med slanking kan auka risikoen for å få spiseforstyrringar.

• Det er godt dokumentert at krav til prestasjon, og stadig betre prestasjonar, t.d. innafor idrett, kan utløysa spiseforstyrringar.

• Tilhøve i familien som m.a. gjer at ungdomar har vanskar med å lausriva seg, ser òg ut til å kunna ha innverknad på om ein får denne typen problem.

• Utvikling av spiseforstyrringar er i ein del høve eit symptom på at noko anna er gale eller ikkje til å rå med for den einskilde.

Det ein altså ser, er at det er mange ulike risikofaktorar som kan vera med og påverka sjansen for å få spiseforstyrringar. Risikofaktorar og årsaker har å gjera både med den einskilde personlegdomen og med omverda sine krav og verdiar til einskildpersonen. Det peikar òg ut i kva retning vi må gå når det gjeld å få til ein reduksjon i kor mange som får problem med mat og kropp, vanskar som kan utvikla seg til å bli så store at ein vert sjuk.

Kva kan vi så gjera? Sjølv om årsakene til og arbeidet med spiseforstyrringar er innfløkte, ser Regjeringa at det er på to hovudfelt ein må setta inn innsatsen. Det eine er sjølvsagt behandlinga av den einskilde som har desse problema. Det er forhold som helseministeren vil gjera greie for her i dag. Den andre hovudlinja er å satsa på førebyggande arbeid. Røynslene frå arbeidet med dei kvinnelege toppidrettsutøvarane syner heilt klart at målretta førebyggande arbeid gir eit godt resultat.

Årsakene til at mange born og unge får eit unaturleg og vanskeleg forhold til mat og til det å eta, er kompliserte. Ofte vil det vera slik at spesielle trekk ved personlegdomen hjå den einskilde vil avgjera om ein utviklar alvorlege spiseforstyrringar eller ikkje. Likevel – utviklinga av denne typen problem heng òg saman med dei verdiane vi bygger livet vårt på. Slik kan vi seia at ein del av verdidebatten som Regjeringa har reist, faktisk òg handlar om dette:

• Kva for verdiar skal vera styrande i høve til å sjå på oss sjølve og andre?

• Kva er det som avgjer om vi ser på oss sjølve som vellukka eller mislukka?

• Korleis kan vi sikra at born og ungdom vågar å sjå på seg sjølve som verdifulle og gode nok, sjølv om dei ikkje ser ut som filmheltar eller er på topp når det gjeld idrettsprestasjonar?

Verdispørsmål som dette, sett i samanheng med reklamen og medieutviklinga med fokus på det vellukka og stadig høgre krav til å prestera, er rammer vi må ta som utgangspunkt når vi skal koma med forslag til tiltak på dette området.

Kva vil vi så gjera? Slik Regjeringa ser det, må vi setta inn tiltak på både det samfunnsmessige og det individuelle planet. Eg syner til helseministerens svar når det gjeld behandlingstilbodet. Men i tillegg til dei tiltaka som gjeld behandling, vil eg trekka fram fylgjande punkt:

Vi må la verdidebatten òg ta opp spørsmål som er knytte til synet på oss sjølve som einskildpersonar. Med respekt for menneskets eigenverdi må vi sikra at vi ikkje utviklar eit samfunn der krav til konformitet, høge prestasjonar og vakker utsjånad skil oss, i båsane vellukka/mislukka.

Vi må ta omsyn til det vi veit om årsakene til spiseforstyrringar når vi arbeider med rammene for reklame- og forbrukarpolitikken. Dette gjeld særleg den såkalla livsstilsreklamen og reklame der tradisjonelle kjønnsrollemønster vert nytta. Ein levande debatt om m.a. korleis reklamen påverkar ungdomens syn på seg sjølv og eigen kropp, trur eg her er viktig.

Neste år vil fleire norske departement saman med m.a. UNICEF halda ein stor workshop i Noreg der temaet er korleis det internasjonale samfunnet kan innretta felles tiltak for å verna born og unge mot dei mest uheldige verknadene av medieflaumen. Likestilling og respekt for menneskeverdet slik dette kjem til uttrykk i FNs barnekonvensjon, er sentralt her. Og i denne samanhengen vil reklame og menneskesyn vera sentrale verdispørsmål.

I utforminga av oppvekstpolitikken er det eit mål i seg sjølv at born og unge skal få utvikla seg på eigne premissar, utan at dei må ta inn over seg vaksensamfunnets krav til prestasjonar og effektivitet i alt dei gjer. I det vidare arbeidet med oppvekstpolitikken vil Regjeringa samla alle gode krefter for å bygga eit oppvekstmiljø som sikrar at born og unge får trygge oppvekstkår og får vera med og bestemma ut frå eigne premissar.

Regjeringa vil òg satsa på samarbeid med frivillige krefter innan lags- og organisasjonsliv for å gi kunnskap og kompetanse til lokale leiarar om spiseforstyrringar. Betre kunnskap om kva ein skal vera merksam på, kan gjera at problema kan bli oppdaga tidlegare og at ein kan førebygga dei alvorlege formene for spiseforstyrring betre.

Ofte er dei unge sjølve observante overfor kvarandre og uroar seg over vener som dei er redde for har spiseproblem. Då er det viktig at dei unge har nokre vaksne å snakka med, anten føresette, lærarar eller helsepersonell som har kunnskap om desse spørsmåla. Betre opplysning til ulike grupper vaksne er altså eit stikkord for korleis vi kan fylgja opp dette.

Saman med kulturministeren vil eg sjå på kva vi kan gjera for å få betre førebyggande tiltak retta mot idrettsungdommen og idrettsmiljøa. I dette arbeidet vil vi ta utgangspunkt i den rapporten om dette som nyleg vart lagd fram.

Eg har nokre få punkt til, president, om eg kan få lov til å ta dei.

Presidenten: Statsråden har også tre minuttars taletid etterpå.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det trudde eg var meir til oppsummering. Men når presidenten seier det slik, skal eg sjå meg ferdig no.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg er veldig glad for at barne- og familieministeren tar dette problemet på alvor, og at hun ser at allerede i den helt spede barndom kan kropp og mat være en unaturlig og vanskelig ting for mange. Jeg er veldig enig i det hun sier om verdier, og at det at vi får nye verdier, kan ha verdi i seg selv for den som er rammet av dette. Men vi kan ikke se oss blinde på det, for jeg tror at nettopp tiltak og en handlingsplan er det som mange nå etterspør.

Når det gjelder konkrete forslag til tiltak, vil jeg gjerne utfordre statsråden litt på det. Å få satt i gang en holdningsskapende kampanje eller en informasjonskampanje spesielt rettet inn mot barnehagepersonell og foreldre kan være en mulighet.

Ifølge Statens institutt for forbruksforskning, SIFO, er våre kostvaner i endring, og matvanene våre endres i takt med de endringene vi ser i samfunnet rundt oss. Både tilgjengelighet, tidspress og økt kontakt med andre matkulturer vil bidra til endringer i kostholdet vårt.

Et viktig tiltak for å få barn til å innarbeide og få sunne og gode matvaner er å gi dem to måltider i skoletiden. Vi vet at det i dag er svært mange som starter skoledagen og barnehagedagen uten frokost. En fokusering også på frukt og grønt i barnehage og skole kan være et riktig tiltak. Men å fokusere på sunn aktivitet er vel kanskje det mest forebyggende en kan gjøre med tanke på overvekt hos barn.

Videre ønsker jeg å få svar på hvordan statsråden ser på og vurderer et forbud mot slankeprodukter. Vi vet at mange av dem som er rammet, kan gjøre hva som helst og bruke store summer for å gå ned i vekt, og mange sluker en sånn reklame rått. Jeg vil gjerne at statsråden skal gå veldig konkret inn på hva en handlingsplan kan inneholde.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: For å ta med nokre av dei andre punkta mine før eg går over på utfordringane frå representanten Bekkemellem Orheim, vil eg nemna:

Som ein del av foreldrevegleiingsprogrammet i regi av Barne- og familiedepartementet vil vi gi ut eit temahefte om spiseforstyrringar. Det vil kunna vera til hjelp fyrst og fremst for dei føresette, slik at dei kan få grunnkunnskap om korleis dei kan vera med og førebygga spiseforstyrringar. Det går òg litt på dei utfordringane som representanten Bekkemellem Orheim gav meg i forhold til det haldningsskapande arbeidet overfor barnehagepersonell og føresette.

Vi ynskjer å gje ut informasjon om dette temaet retta mot ungdomen sjølv, m.a. gjennom magasinet Ung, som fleire departement er saman om, og som når alle 9.- og 10.-klassingane i landet.

Skulen og helsesystertenesta er viktig i arbeidet for å førebygga spiseforstyrringar, som òg representanten Bekkemellem Orheim nemnde i sitt innlegg. Styrking av helsesystertenesta og skulehelsetenesta, som helseministeren vil seia meir om seinare i dag, vil m.a. gi større sjansar til å kunna setta inn hjelp tidleg på dette problemfeltet.

Det er òg viktig å halda fram med styrkinga av kompetansen hos fagfolk som arbeider med desse vanskelege sakene. Det vil vi gjera. I desember i år startar vi eit eige etterutdanningstilbod for behandlarar av spiseforstyrringar. Målet er nettopp å auka kompetansen hos dei som arbeider med slike spørsmål. Dette utdanningstilbodet går på tvers av fagprofesjonar og nivå innan helse- og sosialetaten.

Så vil eg kommentera nokre av dei andre utfordringane som representanten Bekkemellem Orheim gav meg. For det fyrste er samarbeidet med Statens ernæringsråd når det gjeld dette med skulemat og frukt, i fullt gjenge. Dette samarbeidet eksisterer, vi gjer det som representanten utfordra oss til å setta i gang.

Haldningsskapande kampanjar har eg òg sagt litt om. Det er noko som vi vil halda fram med.

Heilt til slutt spurde representanten Bekkemellem Orheim om mi haldning når det gjeld å forby slankeprodukt. Eg må seia at eg er betenkt i høve til å gjera det, for vi har faktisk òg ein del overvektige folk i dette samfunnet som treng slankeprodukt for å få ein sunn livsstil. Vi må ikkje sjå heilt bort frå den sida heller når vi diskuterer dette med spiseforstyrringar – anoreksi og bulimi. Men måten det blir reklamert for desse produkta på, og måten det blir lokka på i forhold til dei ulike slankeprodukta, kan eg gjerne vera med og diskutera. Eg vil åtvara mot å forby slankeprodukt. Men det som er interessant å diskutera, er korleis dei verdiane ved slankeprodukta som ein ynskjer å formidla, blir formidla. Det har noko å gjera med innretning, kva gruppe det gjeld, og om det berre skal gå gjennom legekonsultasjonar. Der kan ein gjerne gå i ein dialog i forhold til å dempa presset i reklamekampanjen i dag på folk som faktisk ikkje har bruk for desse produkta.

Karita Bekkemellem Orheim (A) (fra salen): President! Det var en liten misforståelse. Jeg mente ikke forbud mot slankeprodukter, men mot reklame for det.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja vel!

Synnøve Konglevoll (A): Som både Karita Bekkemellem Orheim og statsråden har pekt på, er årsakene til spiseforstyrrelser sammensatte. Det er vel ingen som tror at politikerne alene kan løse disse problemene. Men vi må gjøre det vi kan, og jeg er spesielt opptatt av to områder der vi aktivt kan bidra for å forebygge spiseproblemer.

Vi må nok erkjenne at mange lærere kan for lite om spiseforstyrrelser. Derfor må vi ha et målrettet arbeid i skolen, og kompetansen blant lærerne må styrkes. Her har de kompetansesentrene som Arbeiderpartiet kommer til å foreslå i dag, en sentral oppgave. Samtidig er skolehelsetjenesten et viktig tilbud til dem som ønsker noen å prate med. Men i mange kommuner er det rett og slett ikke et godt nok tilbud i dag. Derfor er det bra at statsråden nå sier at Regjeringen vil styrke skolehelsetjenesten. Dette er et veldig viktig tiltak for å forebygge spiseforstyrrelser og øke kunnskapen blant helsepersonell.

I dag finnes det på markedet en rekke slankeprodukter: pulver, piller, te, kremer – vi har alle hørt om dem. Reklamen for disse produktene formidler ofte at 3 cm for breie lår eller 5 kg for mye er et skjønnhetsproblem. Reklamen formidler ofte et budskap om vidunderkurer: Man kan gå ned 5 kg på tre uker. Eller: Nå kan du slanke deg uten å spise mindre.

Å forby bruk av reklame som formidler et usunt kroppsbilde, er svært problematisk, for den internasjonale mote-, modell- og reklameindustrien kan nok ikke stoppes med forbud. Men på samme måte som vi har forbud mot reklame for alkohol og tobakk i Norge, mener jeg at vi må kunne innføre et forbud mot reklame for slankeprodukter. Vi må huske på at det er ikke bare voksne som ser denne reklamen, men også barn, og mange små barn har foreldre som spiser pulver hjemme istedenfor middag. Det er ikke naturlig, og det kan umulig være sunt. De som trenger produktene, de som har store vektproblemer, kan få hjelp hos legen sin eller på apoteket. Men det er et viktig signal om vi slipper å se reklamen for disse produktene. Statsråden åpnet for det, og jeg vil gjerne at statsråden bekrefter at hun seriøst vil vurdere å innføre forbud mot slankereklame.

Kari Økland (KrF): En bølge av tragedier der barn og unge er ofrene, skyller over landet vårt. Spiseforstyrrelser, selvmord, seksuelle overgrep og rusmisbruk synes å øke i omfang i vårt opplyste og rike velferdssamfunn.

Mens spiseforstyrrelser tidligere var ansett for å være et spesielt problem for tenåringsjenter, ser vi nå at også små barn og begge kjønn rammes. Årsakene ser ut til å være sammensatte og ofte av psykisk karakter. Men er ikke anoreksi og spiseforstyrrelser først og fremst et ubevisst rop om hjelp, et symptom på at et eller annet er galt?

Forskning og det å prøve å kartlegge det kompliserte årsakskomplekset, kan det være lurt å overlate til forskerne. Jeg ønsker likevel å peke på noen grunnleggende behov hos barn og unge. Dette er ingen anklage mot foreldre som fra før bærer store byrder, og som vil sine barn det aller beste, snarere en påminnelse om enkle sannheter.

Barn trenger trygghet og kjærlighet – å vite at de er elsket som den de er, av dem som står dem nærmest. Dette uttrykkes ikke alltid i klare ord, men også gjennom de små og store signaler vi gir dem underveis, bevisst og ubevisst, ved våre holdninger og prioriteringer. Barn kan være svært vare på slike signaler om hvilken posisjon han eller hun har i sine nærmestes hjerter.

Mennesker som har gjennomlevd anoreksi i sin ungdom, har fortalt meg hvordan de tenkte og reagerte på sine omgivelser. Felles for dem var at de skulle slanke seg for å forbedre sitt ytre, men den grunnleggende årsaken som de konkluderer med i dag, er avvisning fra noen av sine nærmeste. Den nødvendige vissheten om at de var elsket som den de var, manglet. Det ledet over i prestasjonstenkning for å bli akseptert. Kunne de bli snillere, flinkere, vakrere – slankere? Dét var i alle fall noe de kunne gjøre noe med. Slankingen og senere anoreksi ble en måte å få kontroll over egen kropp og egen tilværelse på.

Disse forhold angår primært familiens indre liv og må først og fremst løses der. Myndighetene kan bistå ved faglig opplysning og veiledning, men må også gjennom politikken gi rammevilkår, velge løsninger og prioritere ressursene slik at det bærer i riktig retning.

Vi vet at behovet for å være elsket ikke er avgrenset til noen aldersgruppe – det gjelder småbarn og førskolebarn, skolebarn og unge mennesker i den sårbare ungdomstiden der de virkelig får bryne seg på omverdenen. For de fleste av oss er det kanskje det at noen bryr seg om oss, som dypest sett gjør livet verd å leve. Og med tanke på reklamens makt tror jeg at et menneske som er trygg på seg selv og har et positivt selvbilde, også vil stå sterkere rustet mot de idealer reklamen prøver å gi oss.

Inge Lønning (H): Det er prisverdig at temaet er satt på Stortingets dagsorden. Man kan vel også si at det er på høy tid.

Det er jo atskillige leger som faktisk hevder at spiseforstyrrelser er den raskest voksende folkesykdom i dagens vestlige verden. Men det som kjennetegner denne folkesykdom, er at den slår ned med full tyngde i en bestemt livsfase og en bestemt aldersgruppe, og det er – for nå å knytte det til ordlyden i interpellantens spørsmål – egentlig verken barn eller voksne, men det er de som befinner seg midt imellom, som i vår samfunnsform i dag verken er entydig barn eller entydig voksne. Og det er nødvendigvis den mest sårbare fasen i det menneskelige liv. Særlig når det gjelder kroppslig identitet, er det uten sammenligning den mest sårbare fasen i det menneskelige liv.

Det som kjennetegner livsløpet i vårt samfunn i dag, er at denne overgangsfasen varer umåtelig mye lenger enn før. I gamle dager, i det førdifferensierte samfunn, var det slik at hver enkelt spilte to roller i løpet av livet. Den første biten var man barn, og resten av livet var man voksen. Begge deler var entydige roller, som var klart definert, og overgangen kunne tidfestes til og med på klokkeslettet: Når man gikk inn til konfirmasjonsgudstjenesten, var man barn, og når man kom ut igjen, var man voksen. I dag bruker folk nesten 15 år på å tilbakelegge den distansen, og i de årene er man verken barn eller voksen, men blir vekselvis behandlet som det ene og det annet – uten noensinne å skjønne hvorfor. Man blir behandlet i det ene øyeblikk som barn og i neste øyeblikk som voksen.

Dette er en ganske svær utfordring både til vår utdanningspolitikk, vår familiepolitikk og alle deler av politikken i dette samfunnet. Vi er nødt til å ta på alvor at livsløpet simpelthen er helt annerledes i dagens samfunn enn det var for en generasjon siden og lenger tilbake.

Det finnes ikke noe enkelt håndgrep som kan løse dette problem, og det skyldes selvfølgelig at spiseforstyrrelsen egentlig ikke er sykdommen, men symptomet på den grunnleggende sykdom, nemlig at identitet, naturlig selvrespekt, er overmåte vanskelig å vinne i denne overgangsfasen i vårt samfunn i dag mellom barndom og voksen alder. Hvis vi ikke er i stand til å løse det fundamentale kommunikasjonsproblemet som ligger her, vil alle tiltak være surrogattiltak. Til syvende og sist er jo spiseforstyrrelsen en flik av et mye mer omfattende problem, nemlig den tiltagende vold i det moderne samfunn. For det å ødelegge sin egen kropp er også en form for blind vold.

Jeg skal forsøke kanskje å videreføre dette, siden vi får en ny interpellasjonsdebatt om samme sak i neste omgang.

Marit Tingelstad (Sp): Det er et viktig tema som tas opp i dag. Matinntak og spising som skulle være det mest naturlige og velbehagelige, er dessverre for mange mennesker blitt en alvorlig, sykelig tilstand med vanskelige helbredelsesprosedyrer.

I mars i år hadde jeg en interpellasjon om skolemåltidets betydning ut fra det faktum at svært mange elever ikke spiser frokost eller har med mat på skolen. Ernæringsrådet har ropt varsku også om dette og foreslått tiltak for å bedre situasjonen.

Dårlige spise- og måltidsvaner kan være én medvirkende årsak til at unge får et unaturlig forhold til inntak av mat. Det er tragisk å se at flere barn og unge ikke klarer å forholde seg til kost og kropp på en naturlig måte. Det faktum at fedme er sett på som et helseproblem, kan også i noen tilfeller få unge mennesker til å få unormale holdninger til vanlig matinntak, og slankekurfirmaer frister med dyre preparater og kurstilbud.

Jeg er enig med interpellanten, som påpeker at utover dårlige spisevaner i hjemmet kan reklame og søken etter idealer være sterkt medvirkende til at barn og unge får spiseforstyrrelser.

Det er ikke enkelt å være ung og oppfylle alle krav og forventninger som omgivelsene forlanger. Vi som er så heldige å klare hverdagen vår sånn noenlunde, har plikt til å rette søkelyset mot alle sider ved samfunnsutviklingen.

Jeg mener det er særlig viktig å ha en god helse- og sosialrådgivningstjeneste i skolen. Vi har ikke klart å gjøre disse tjenester gode nok til nå.

Jeg kan heller ikke unnlate å nevne idretten. Dessverre viser det seg at enkelte treningsopplegg har vært slik at noen utøvere har fått problemer med naturlig matinntak og av den grunn har havnet i gruppen med spiseforstyrrelser.

Det er skremmende å lese at om lag 40 000 personer under 18 år har alvorlige problemer i sitt forhold til mat. Det er faktisk to tredjedeler av et skoleårskull! Dette er skammelige tall for det pengerike Norge. Og det er ingen enkle svar å gi for å rette på disse lidelser, som jeg forstår er en kombinasjon av psykologiske og fysiologiske forstyrrelser – men det var svært interessant å høre representanten Inge Lønnings refleksjoner.

Det er viktig at spiseforstyrrelser får sin rettmessige plass i psykiatriplanene. Når det er sagt, forutsetter jeg at planene må følges opp av konkrete tiltak, som f.eks. opplysningskampanjer rettet mot ulike ungdomsmiljøer og skoler, etterutdanning av lærere og barnehagepersonell, styrking av helsestasjoner, kompetanseoppbygging ved spesialisthelsetjenesten mv.

Parallelt med dette tror jeg at vi må bruke mer tid sammen med barna våre og gi dem trygghet, slik at de får et godt selvbilde til tross for at ikke alle kroppsmål innfrir reklamens og modellskapernes grådige krav.

Videre er det svært viktig at personalet som har med barn å gjøre, blir skolert i å observere unormalitet i forhold til matinntak på et tidlig stadium. Aller viktigst er likevel forebyggingssiden. Her må oppmerksomheten rettes mot alle nivåer der barn og unge befinner seg.

Ågot Valle (SV): Jeg vil først takke interpellanten for at hun tar opp dette viktige spørsmålet, og debatten viser at dette er et veldig komplekst spørsmål som krever belysning fra mange sider.

Det jeg synes er opplagt, er at en ikke kan diskutere spiseforstyrrelser hos barn uten at en samtidig ser på slankepresset og skjønnhetstyranniet også hos voksne.

Dette er et økende gutteproblem, men fremdeles er det et overveiende jente- og kvinneproblem. 80 pst. av kvinner og jenter er misfornøyd med kroppen sin. Er en jente, tenåring og på slankekur, har en altså størst mulighet for å utvikle spiseforstyrrelser. Og slanker mor seg, er faren for at 7- eller 11-åringen også vil slanke seg.

Finn Skårderud har en gang sagt at det må være like viktig å gjemme slankepulveret som AG 3-en i familien, hvis det da finnes en AG 3.

Det er klart at det her er masse press på mange områder. Interpellanten pekte på det, og mange andre har også nevnt presset omkring det å være vellykket. Men en må også se på drivkreftene, hvem det er som har interesse av at jenter og kvinner ser på seg selv som mangelfulle, som noen det kan repareres på. Da ser en at det står store økonomiske interesser bak, som gjerne vil erobre nye markeder. Reklameindustrien er det mange som har tenkt på her, og også skjønnhetsindustrien, slankeindustrien og andre sterke krefter som utfolder seg gjennom media. Jeg hørte bl.a. at Coca-Cola i Drammen annonserte: Cola light i ett år for den som kunne slanke seg mest på to uker! Annonsen ble heldigvis stoppet av oppegående tenåringer, og det viser seg at det nytter å gjøre noe. Derfor vil jeg i likhet med interpellanten gi honnør til IKS, Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser, til jentene som ikke finner seg i det årlige vegg-til-vegg-tyranniet fra Hennes & Mauritz, og også til Gutter mot Barbie, som har sitt utspring i SU. Vi må gå til drastiske tiltak og få til en bevisstgjøring for å få stoppet de økonomiske kreftene bak slankepresset og skjønnhetstyranniet.

Jeg ser at tida går, men jeg vil si litt om mangel på fysisk aktivitet. Slanking kan ofte være en kompensasjon for mangel på fysisk aktivitet, mangel på gode kroppsopplevelser. Da er det et paradoks at skolen har redusert gymnastikken både i omfang og innhold. Det må være riktig å gi barna gode vaner og gode opplevelser med kroppen, både på skolen og i idretten. Derfor spiller idretten en viktig rolle her, og idretten må se sitt ansvar.

Trond Giske (A): Det er en veldig viktig debatt interpellanten har satt på dagsordenen i dag. Det er egentlig rart at denne debatten ikke har kommet både tidligere og sterkere inn i det politiske miljøet, på linje med andre samfunnsproblem, som f.eks. alkohol og narkotika – ting som faktisk rammer ungdoms helse og til og med tar deres liv.

Det er rystende å lese i aviser og rapporter om titusenvis av mennesker som har spiseforstyrrelser, om små barn som slanker seg, om jenter som til og med sulter seg til døde. Moteindustrien, reklamebransjen, bildet av vellykkethet som har sammenheng med hvor slank en er, hvor fin en ser ut, hvordan kroppen er, er en del av årsaksbildet – det kroppsidealet og den slankekulturen som storsamfunnet skaper. Men dette er ikke bare en kvinnedebatt, ikke bare en debatt som angår jenter, som dreier seg om jenter, og som jenter bør delta i. Det er en debatt som også menn bør engasjere seg i, av flere grunner – for det første fordi vi menn ikke bare kan sitte og se på at våre kjærester, ektefeller, døtre eller venninner har store problemer med sitt selvbilde og forholdet til mat, men også fordi dette ikke bare er et jenteproblem. Også mange gutter rammes av spiseforstyrrelser.

En undersøkelse som ble gjort for en tid tilbake, viste at en av ti i førstegangstjeneste i militæret hadde et lavt selvbilde og problemer med mat. Særlig rammer det gutter som er aktive innenfor idretten. Prestasjonspress, press fra trenere og press for å oppnå store resultater er ofte drivkraften bak disse problemene.

For noen få uker siden ble vi rystet av et oppslag om en gutt på elleve år som ble innlagt på sykehus med spiseproblemer. Det viste seg da at behandlingstilbudet og støtteapparatet for gutter om mulig er enda dårligere enn for jenter. Selv om det også for behandlingsapparatet og støtteapparatet for jenter trengs en enorm utbygging og satsing, er det kanskje dårligere for gutter, ikke bare fordi de organisasjonene og interessegruppene som finnes for jenter, ikke har kapasitet til å hjelpe de guttene som rammes, men kanskje også fordi gutter og menn har større problemer med å innrømme at de har vansker med maten, større problem med å innrømme at de trenger hjelp. Derfor er det viktig at Regjeringen, hvis interpellantens forslag om at man skal lage en plan for å hjelpe dem som har spisevegring, blir vedtatt, også setter guttenes situasjon på dagsordenen.

Så helt til slutt bare noen ord om slankeprodukter. Jeg vil spørre om statsråden vil vurdere om slankeprodukter bare kan selges på apotek. Da ville man ikke få det presset, kanskje også det reklamepresset, som man har i forhold til slankeprodukter.

Sylvia Brustad (A): Spiseforstyrrelser rammer stadig flere. Det er bekymringsfullt når barn helt ned i sjuårsalderen slanker seg, og det er noe som er alvorlig galt når det ikke finnes nok behandlingstilbud for dem som trenger det. Sjøl om det er et fåtall som blir alvorlig sjuke, er det mange som er i faresonen. Derfor er det forebyggende arbeidet også på dette området svært viktig.

Det er mange og kompliserte årsaker til spiseforstyrrelser, men det kan vel ikke være noen tvil om at det presset som har oppstått omkring kroppsfiksering og slanking, er en viktig årsak til at barn og unge ofte utvikler et unormalt forhold til kropp og slanking. De modellene som brukes både av de store moteskaperne i Europa og i blader og magasiner her hjemme, ser ofte både sjuke og underernærte ut. Jo tynnere en er, jo bedre. Mote- og slankepresset har nådd småjenter, og mange opplever presset fra en moteindustri som i økende grad lager barneklær som er miniatyrutgaver av ungdoms- eller voksenmote. Popstjerner med bar mage og ettersittende kjoler er ofte idoler for små jenter.

Jeg synes også at foreldre som stadig er på slankekur, med slankepulver som en naturlig del av kosten, ofte bidrar til å gi barn et noe unaturlig forhold til mat. Når holdningen er at H-melk ikke er bra for barn, men det er greit å drikke lightbrus, er vi på feil spor.

Det at en del barn til en viss grad har et noe usunt forhold til vanlig mat, enten det går i den ene eller den andre retningen, er bekymringsfullt. Lærere forteller om barn som kommer på skolen uten å ha spist frokost og uten å ha med seg matpakke. Alternativet blir å kjøpe noe i kiosken, eller hos bakeren, eller la være å spise. Ved en del skoler her i Oslo har man nå innført den gamle skolefrokosten. Kanskje burde det ha vært gjort ved flere av landets skoler.

Det er mye som må gjøres i det forebyggende arbeidet mot spiseforstyrrelser, og vi er nødt til å bedre behandlingstilbudet betraktelig. I dag er det bare 16 behandlingsplasser på landsbasis, og det er selvfølgelig langt fra nok når vi vet at denne lidelsen er den hyppigste dødsårsaken blant unge jenter. Og det er ikke bare de som har blitt alvorlig og livstruende sjuke, som må få et tilbud. Uten behandling vil mange slite med spiseforstyrrelser, og noen med psykiske problemer, resten av livet.

Jeg vil for øvrig bare vise til det forslag som Arbeiderpartiet har lagt fram, om at det bør opprettes kompetansesentre i alle regioner. Det bør også opprettes ett sentralt, som kompetansesentrene ute bør benytte seg av. Det er noe som jeg også håper det blir oppslutning om, slik at man får et bedre grep på dette problemet enn tilfellet er i dag.

Inger Stolt-Nielsen (H): Jeg vil også berømme Karita Bekkemellem Orheim for å ha tatt opp problemet. Det er et viktig spørsmål som engasjerer mange, både politikere og mennesker i de tusen hjem. Det har vært kastet frem mange ulike tanker om problemets årsak og muligheter for løsning her i dag, og jeg tror alle som har hørt debatten, er enig i at problemet er alvorlig, og at det er viktig at det ble satt på dagsordenen. Det trengs handling utover politikernes rekker, og det trengs handling som går utover fagseksjoner, for å få til noe som kan bedre situasjonen.

Jeg vil likevel få lov å peke på én ting som ikke har vært nevnt her. Når en snakker om etterutdanning av lærere, snakker en veldig mye om at lærerne må skoleres til å se symptomene, men like viktig er det at lærerne skoleres til ikke å utløse. Når vi f.eks. ser på dagens gymnastikkundervisning, med et stort prestasjonskrav allerede i barneskolealderen – gutter og jenter har gymnastikk i samme klasserom, og etterpå skal de gjennom en felles dusj – er det klart at her ligger det også en kime til spiseforstyrrelser for enkelte som i utgangspunktet har problemer. Det er ingen tvil om at barn sammenlikner seg med andre. Og når en skal opptre sammen med andre, stiger kravene til vellykkethet i forhold til seg selv. Derfor må også lærerne skoleres til å være i forkant av problemet og ikke bare til å oppdage symptomer, og de bør gjerne være litt varsomme med hvilke krav de stiller til barn i en gymnastikksituasjon.

Det har også vært kastet frem tanker her om at det skal være forbud mot markedsføring av slankeprodukter, eller at slankeprodukter skal selges på apotek. Jeg tror ikke dette er veien å gå. Jeg tror ikke vi kommer problemet til livs ved å forby markedsføring av slankeprodukter. Vi må heller ikke glemme at overvekt også er et stort problem i vårt samfunn både blant barn og voksne, og at mange kan ha nytte av markedsføring av slankeprodukter. Det er ikke forbud vi trenger, men rammer for hvordan markedsføringen skal foregå, slik at de som trenger informasjon, får en informasjon som er saklig og nøktern.

Til sist vil jeg peke på det ansvar som bør ligge på helsestasjonene, ved å følge opp barn som har unormale avvik i vekten helt fra de er små. Tendensene til overvekt eller undervekt legges gjerne mens barna er ganske små, og ved å være i forkant og ha nær kontakt med familiene kan en gjerne forebygge at problemet oppstår – for mange i hvert fall.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg synes at debatten i denne saken har vist at det er stor politisk forståelse for denne sykdommen. Som Inge Lønning så riktig sa, er dette en utfordring for både utdannings- og familiepolitikken vår. Jeg er også enig i det representanten Tingelstad sa, at vi er nødt til å bygge opp spesialkompetanse rundt om i landet. Vi har i denne debatten snakket mye om hva sykdommen er, og årsakene til den, men som Stolt-Nielsen så riktig sa, er det handling som skal til, og som nå må skje.

Neste interpellasjon, fra representanten Marit Nybakk, vil nettopp fokusere på behandling og ettervern, så vi får håpe at den politiske enigheten er like stor i den neste interpellasjonsdebatten.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Fyrst vil eg kort kommentera det som går på reklame for slankeprodukt. Eg skal vurdera kva slags verkemiddel som er gode i så måte. Eg trur det er farleg å trekka fasttømra konklusjonar her og no, men måten informasjonen om produkta eventuelt kjem ut på, er veldig viktig. Å vurdera om slankeprodukta berre skal seljast på apotek, er ei ganske komplisert sak, som eg i alle fall ikkje kan trekka konklusjonen på no. Mange helsekostforretningar sel òg ein del produkt. Dette er eit stort og komplisert område, men eg skal lova å vurdera dei ulike sidene ved sal av slankeprodukta.

Eg har òg lyst til å trekka fram at i det vidare arbeidet er samarbeidet med frivillige organisasjonar viktig – som eg sa i innleiinga mi – og eg har særleg lyst til å trekka fram interesseorganisasjonane på dette området. Dei er gode samarbeidspartnarar, og dei kan vera med og meisla ut treffsikre metodar for korleis vi kan møta problemstillinga.

Spiseforstyrringar er òg, som mange har sagt her, eit aukande problem blant gutar. Her må vi vera veldig bevisste. Det er ikkje lenger berre jentene som slit. Gutane har det same presset på seg, og det må vi sjølvsagt ha i tankane i forhold til dei ulike tiltaka vi har sett i gang, og som vi kjem til å setja i gang.

Nokre har trekt fram skulen her, og eg trur nok kanskje vi har eit litt for negativt syn på kva skulen gjer når det gjeld fysisk fostring. Det er mange barneskular i dag der dei faktisk går tur ute i naturen ein dag i veka, og brukar det som ein del av den fysiske fostringa. Dette er noko som vil auka meir og meir. Eg trur skulen er seg bevisst det som går på fysisk fostring i forhold til elevane. Men ein bør sjølvsagt ha med dette i det vidare arbeidet.

Dette er ein viktig debatt, og eg synest det er bra at interpellanten har sett dette på dagsordenen. Eg er òg glad for den tverrpolitiske semja vi har i forhold til problemstillingane. Men vi kjem ikkje vidare berre med debatt, vi må òg setta i verk tiltak. Eg er glad for alt vi allereie har sett i gang – vi har begynt ein prosess. Regjeringa er i full gang med å gjera noko på mange av dei områda som er trekte fram i debatten i dag, og dette arbeidet vil vi sjølvsagt føra vidare.

Helseministeren vil i neste interpellasjon trekka fram ein del konkrete ting når det gjeld helsesida, helsestasjonar osv., så eg skal ikkje kommentera den delen av utfordringane som går korkje på ein handlingsplan eller på helsesida. Men eg er glad for semja, og eg er ganske sikker på at ein i den neste debatten òg vil vera einig om at det er handling som no krevst, ikkje berre snakk om problema.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.