Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 50 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 15 minutter hver, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 10 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver av partigruppene, og fem replikker med svar etter innlegg av medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Jens Stoltenberg (A) (komiteens leder): Av innstillingen til Miljøverndepartementets budsjett fremgår det at det bare er mindre forskjeller mellom flertallets og mindretallets forslag. Dette henger dels sammen med det nye budsjettsystemet, som innebærer at det fastsettes absolutte rammer for de ulike utgiftsområder, dels er det et uttrykk for at det faktisk er stor enighet om de viktigste prioriteringene innenfor Miljøverndepartementets budsjett. Enigheten er dermed også et uttrykk for at Arbeiderpartiet ikke først og fremst er kritisk til det Regjeringen gjør i miljøpolitikken. Vår kritikk handler først og fremst om hva den ikke gjør.

Det er nå over ett år siden sentrumspartiene overtok regjeringsmakten. Siden den gang har vi selvsagt fått budsjettet, men ellers har vi bare fått én sak av betydning til behandling i Stortinget. Det er stortingsmeldingen om oppfølging av Kyotoprotokollen, der Regjeringen valgte å videreføre hovedlinjene i norsk klimapolitikk. Utover en mindre sak om skips sjødyktighet har ikke Regjeringen fremmet en eneste sak, ikke et eneste forslag for Stortinget på miljøområdet. Saker som er varslet, er utsatt. For eksempel lovet statsråd Fjellanger en rekke ganger en større rapport, en større gjennomgang av rikets miljøtilstand, som skulle legges fram nå i høst. Den har ikke kommet, og vil så vidt jeg nå forstår, ikke komme før neste høst. Foreløpig er det heller ikke varslet noen nye saker fra Miljøverndepartementet på miljøområdet i vårsesjonen.

Vi har dårlig tid i miljøkampen, men Regjeringen ser ut til å ha svært god tid. Flertallet i Stortingets energi- og miljøkomite er mer utålmodig enn Regjeringen når det gjelder fremdriften i miljøarbeidet, derfor pålegger komiteen Regjeringen å fremme en egen stortingsmelding om friluftsliv. Å sikre friluftslivet og allmennhetens adgang til natur- og friluftsområder er en viktig miljøsak, og vi vet at friluftsområdene er under press, ikke minst i mange av storbyområdene. Det er mange år siden vi hadde en helhetlig gjennomgang for å sikre friluftsinteressene, derfor er det på tide at vi nå får en ny slik gjennomgang.

Vi har mange uløste miljøproblemer her hjemme, men langt mer alvorlig er de store miljøproblemene vi har i våre nærområder.

Atomforurensningene og miljøproblemene i Russland og de østeuropeiske landene er en av de største miljømessige og sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor i dag. Situasjonen i våre nærområder, og særlig i Nordvest-Russland, er preget av en omfattende atomvirksomhet både sivilt og militært, med store mengder radioaktivt avfall uten tilfredsstillende lagringsforhold, utrangerte ubåter som venter på opphogging, og atomkraftverk i en slik tilstand at vi aller helst hadde sett dem stengt. Dette fikk energi- og miljøkomiteen førstehånds kunnskap om da komiteen besøkte Kola og Arkhangelsk tidligere i høst.

Den geografiske nærheten til problemene gjør at Norge har et spesielt ansvar for å bidra til å bedre atomsikkerheten og redusere faren for forurensning. Desto mer alvorlig er det at sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet nå vedtar dramatiske kutt i bevilgningene til samarbeidet med nærområdene i Sentral- og Øst-Europa.

I fjor ble det bevilget 428 mill. kr til miljøtiltak og andre samarbeidstiltak med Øst-Europa og Russland. Nå foreslår Høyre, Fremskrittspartiet og regjeringspartiene å redusere denne bevilgningen til 55 mill. kr for 1999. I noen grad kan denne reduksjonen forklares med manglende fremdrift i prosjekter, men kuttet er så stort at Regjeringen selv innrømmer i brev til Stortinget at det vil føre til en reell reduksjon i innsatsen i 1999.

Dette kan få store konsekvenser bl.a. for arbeidet med atomsikkerhet i Nordvest-Russland. Det handler om solidaritet med våre naboer i nord. De enorme miljøproblemene på Kolahalvøya er en trussel både for lokalbefolkningen og for regionen, derfor må innsatsen trappes opp, ikke ned.

I dag morges ble olje fra Nordsjøen solgt for litt over 70 kr pr. fat. I nasjonalbudsjettet har Regjeringen basert seg på en oljepris på 110 kr pr. fat. Dersom neste års oljepris holder seg på dagens nivå, betyr det at staten taper 30-40 milliarder kr. Dermed har vi enda en gang fått bekreftet at oljeinntektene er svært usikre.

Denne usikkerheten er det forholdsvis lite vi kan gjøre med. Derfor må vi i stedet utforme en politikk som gjør at vi kan håndtere de usikre inntektene. Arbeiderpartiet mener svingningene i oljeinntektene må slå ut i svingende avsetninger til oljefondet, ikke i svingende statlige bevilgninger til velferd.

Men for at oljefondet virkelig skal være en støtdemper mot usikre oljeinntekter, må støtdemperen virke begge veier. Problemet er at mange partier vil at den bare skal brukes en vei. Sentrumspartiene og Fremskrittspartiet ville bruke mer penger da oljeinntektene var høyere enn forutsatt, uten å innse at konsekvensen da måtte bli kutt i statens utgifter til skole, eldreomsorg og helse når inntektene som i dag er lavere enn forutsatt. Fremskrittspartiet mente de uforutsette høye oljeinntektene var som en lottogevinst vi måtte få lov til å bruke. Men hvis de høye oljeinntektene i fjor var som å vinne i Lotto, er dagens lave oljepriser som å tape på travbanen. Også Fremskrittspartiet må forstå at hvis man den ene dagen vinner i Lotto og den andre dagen taper på travbanen, er det lurt å sette til side gevinsten for å dekke tapet.

Petroleumsvirksomheten handler ikke om pengespill. Det handler om forvaltningen av vår felles nasjonalformue, og det handler om å trygge fremtidens pensjoner og fremtidens velferd. Det krever ansvarlighet og forutsigbarhet i den økonomiske politikken.

De lave oljeprisene truer ikke bare statsbudsjettet, de truer også tusenvis av arbeidsplasser i verftsindustrien langs hele kysten. Regjeringen er ikke ansvarlig for de lave oljeprisene, men Regjeringen er ansvarlig for at den kommer med forslag som gjør en vanskelig situasjon enda vanskeligere. Det oljenæringen trenger, er forutsigbare og trygge rammevilkår. I stedet har Regjeringen gått inn for tiltak som skaper usikkerhet og uforutsigbarhet.

I statsbudsjettet foreslo Regjeringen økte skatter, økte avgifter og mer tidkrevende og byråkratisk saksbehandling av utbyggingssøknader. Budsjettbehandlingen her i Stortinget i høst innebærer at alle disse forslagene blir nedstemt. Regjeringen virker helt uanfektet over at den nå taper en rekke forslag den la fram i statsbudsjettet. Så sent som i juni stilte Regjeringen til og med kabinettspørsmål på ett av dem. I juni ville Regjeringen gå av dersom den ikke fikk gjennomslag for en økning i CO2-avgiften på oljevirksomheten. I november spiller det ingen rolle at den lider nederlag i nøyaktig samme sak, i tillegg til mange andre saker. Det er en prinsippfast prinsippløshet som er ganske enestående.

Det internasjonale oljemarkedet er blant de mest manipulerte og regulerte markeder i verden. Det er to måter å regulere et marked på. Man kan regulere prisen og dermed påvirke volumene, eller man kan regulere volumene og dermed påvirke prisen. I dag foregår det massive inngrep i oljemarkedet fra forbrukerlandenes side. Knapt noen vare er mer skattlagt enn oljen.

Det kan være gode grunner for en slik skattepolitikk, men det er åpenbart at det er å gripe inn i markedet. Spørsmålet om produksjonsregulering fra produsentenes side handler derfor ikke om hvorvidt markedet skal være gjenstand for politisk regulering. Det handler om balansen mellom inngrep fra produsenter og inngrep fra konsumenter.

Norges oljeproduksjon utgjør om lag 4 pst. av verdens totale oljeproduksjon. Likevel har det betydning hva Norge gjør i oljemarkedet.

Vi har flere ganger tidligere innført produksjonsreguleringer i Norge. Fra 1986 til 1989 gjennomførte den daværende arbeiderpartiregjeringen produksjonskutt på 7,5 pst. Arbeiderpartiet støttet også Regjeringens beslutning i mars i år om å innføre en produksjonsbegrensning på 3 pst., eller 100 000 fat pr. dag. Vi mener det er viktig å videreføre denne produksjonsbegrensningen også etter årsskiftet, slik OPEC-landene har vedtatt å gjøre. Arbeiderpartiet støtter derfor en fortsatt produksjonsbegrensning på 100 000 fat pr. dag innover i 1999.

Andre talere fra Arbeiderpartiet vil ta opp andre spørsmål i innstillingen. Jeg tar opp Arbeiderpartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Jens Stoltenberg har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Øyvind Korsberg (Frp): Under fjorårets budsjettdebatt diskuterte vi også redegjørelsen om klimaforhandlingene i Kyoto. Siden den gang har oljeprisen falt med nesten 50 pst., med alvorlige følger for vår økonomi og tap av arbeidsplasser.

Klimainstituttet CICERO anslår ca. 8 pst. lavere oljepris med Kyoto-avtalen enn uten. Tapene den gangen utgjorde om lag 20 milliarder kr. Mitt spørsmål til Stoltenberg er: Vil representanten Stoltenberg at Norge skal gå inn for å bidra, som følge av Kyoto-avtalen, til ytterligere svekkelse av internasjonal oljepris?

Jens Stoltenberg (A): Det er ikke noe mål for Arbeiderpartiet å redusere oljeprisen produsentene mottar. Hovedpoenget når det gjelder Kyoto-avtalen, er at vi ikke kan si at av hensyn til de norske oljeinntektene kan vi ikke ta klimaproblemene på alvor. Vi er nødt til å gå løs på utslippene av CO2 for å gjøre noe med miljøproblemene.

Nå er det slik at hvis man har en fornuftig tilnærming til klimaproblemene, vil Norge også på mange måter være en vinner rent økonomisk sett, i tillegg til miljøgevinstene. Det skyldes at f.eks. CO2 –avgiftene i dag– skatt på fossile brensler – er veldig tunge og veldig høye på olje, mens det er nær null eller ingen skatt på f.eks. kull. Det betyr at hvis man bare fikk en mer rasjonell skattlegging av fossile brensler gjennom at man fikk mer skatt på kull, ville det i hvert fall kunne bidra til at gass styrket sin konkurranseposisjon, og faktisk har også en del analyser vist at olje ville kunne styrke sin konkurranseposisjon. Så det er fullt mulig å forene Norges økonomiske interesser med en fornuftig klimapolitikk.

Jan Tore Sanner (H): Høyre og Arbeiderpartiet er enige om å sikre petroleumssektoren stabile og forutsigbare rammebetingelser. Dette er viktig i en tid hvor det er nødvendig å bedre norsk sokkels konkurranseevne. Enigheten har bidratt til at Regjeringen ikke har fått gjennomslag for en rekke forslag som ville ha forverret rammebetingelsene på norsk sokkel. Mitt første spørsmål er om Stoltenberg nå ser behovet for å endre rammebetingelsene i forbedret retning, bl.a. en vurdering av skattenivået for petroleumsselskapene.

Et annet viktig element i rammebetingelsene på norsk sokkel har vært enigheten om å bevare tre uavhengige oljemiljøer på sokkelen: Statoil, Hydro og Saga. Statoil har nå kjøpt seg opp til 20 pst. i Saga, og jeg registrerer at Stoltenberg har tatt dette til etterretning som en forretningsmessig avgjørelse hos Statoil. Men Statoil har i tillegg begrunnet sitt oppkjøp som en strategisk plassering, og det er det mitt spørsmål til Stoltenberg gjelder. Ser Stoltenberg at Statoils oppkjøp i Saga svekker de tre uavhengige miljøene, at Sagas muligheter til å finne andre samarbeidspartnere svekkes ved at det norske statsselskap er så tungt inne i det private Saga, og til sist, at vi nå beveger oss i stikk motsatt retning av resten av Europa, hvor man går i retning av privatisering, mens man på norsk sokkel får en utvikling i en mer statskapitalistisk retning ved at det norske statsselskapet har gått så tungt inn i det private Saga?

Jens Stoltenberg (A): Det er nødvendig med en løpende vurdering av rammevilkårene for petroleumsindustrien, og det handler om mer enn skatt, det handler også om konsesjonsvilkår og andre spørsmål.

Min hovedvurdering er at vi skal være forsiktig med å justere skattesystemet, både opp og ned. Vi trenger forutsigbarhet, og det betyr at da man for et par år siden hadde veldig høye inntekter fra oljevirksomheten, var jeg mot å øke skattene. Til gjengjeld vil jeg være litt forsiktig med å redusere dem når inntektene er lave. Vi bør ha et system som er så robust som mulig overfor svingninger. Det betyr selvfølgelig ikke at man skal avvise enhver vurdering; det betyr bare at vi ikke kan justere skattesystemet i takt med oljeprisen, verken opp eller ned.

Når det gjelder Saga, vil jeg si at Arbeiderpartiet er tilhenger av tre uavhengige oljemiljøer i Norge, det har vi gitt uttrykk for i mange sammenhenger. Når det gjelder Statoils oppkjøp, har jeg bare pekt på at først kjøpte Statoil Hydros andel. Regjeringen gav da inntrykk av at her satte man en grense – hit, men ikke lenger. Så kjøpte Statoil 5 pst. til, og så sier Regjeringen at den grensen som var satt til 15 pst., nå er blitt 20 pst. Mitt poeng har vært at de oppkjøpene Statoil har foretatt, regner jeg med at Statoil har foretatt i samråd med eieren og Regjeringen i henhold til brevveksling som tidligere har funnet sted mellom Statoil og departementet. Det er ikke Arbeiderpartiet som har gitt Statoil lov til først å kjøpe seg opp til 15 pst. og så til 20 pst., det er det Regjeringen som har gjort.

Vår vurdering er at statlig eierskap også i Saga gjennom mange år har bidratt til å sikre Saga en nasjonal forankring, og det å avvise statlig eierskap i Saga kan være det samme som å si at Saga skal bli helt utenlandsk. Og paradoksalt nok er det slik at det statlige eierskapet slik også sentrumsregjeringen nå administrerer det – altså økt statlig eierandel i Saga – bidrar til å sikre Saga på norske hender og dermed også bidrar til å sikre tre ulike og uavhengige norske oljemiljøer.

Lars Rise (KrF): Jeg merket meg at Jens Stoltenberg var misfornøyd med Regjeringens miljøinnsats – det er vel nokså mildt sagt. Jeg så også i Dagbladet i dag en overskrift hvor det stod: «Bråstopp i miljøpolitikken» med den nåværende regjering. «Bråstopp i miljøpolitikken» kunne vel vært en overskrift over Arbeiderpartiets landsmøte, og jeg antar at det også er enkelte representanter som sitter her i salen, som ville være mer enn villig til å bekrefte det.

Jeg skjønner at Jens Stoltenberg har satt seg ned og lest oversikten over saker som er behandlet av Stortinget. Jeg er overrasket over at han bruker antall saker fremmet av Miljøverndepartementet som målestokk på Regjeringens miljøprofil. I Agenda 21 er jo noe av målsettingen at man skal være mer og mer sektorovergripende, og vi vet nå at det er laget miljøhandlingsplaner i samarbeid med Miljøverndepartementet for flere departementer, og at man har gjort mye mer enn det som kommer til uttrykk i antall saker som er sendt til Stortinget. Det overrasker meg at en tidligere statssekretær i Miljøverndepartementet og for så vidt også både næringsminister og finansminister tenker på denne måten om miljø – det må jo dreie seg om noe mer enn det som kommer fra Miljøverndepartementet.

Denne regjeringen har på ett år tatt flere standpunkt til fordel for miljøet enn Arbeiderpartiet har gjort siden Brundtland-kommisjonens rapport kom for ti år siden. Jeg vil nevne en del av disse viktige, store sakene: Regjeringen har sagt nei til utbygging av Øvre Otta. Regjeringen har valgt å lytte til miljøinteressene og foreslått utredning av nullalternativ istedenfor nytt stort skytefelt i Hedmark. Regjeringen foreslo det mest miljøvennlige trasévalget for Lofast. Regjeringen har foreslått økning i elavgiften, den har økt støtten til enøk, og den har lagt fram en overgripende stortingsmelding om oppfølging av Kyotoprotokollen.

Jens Stoltenberg må gjerne fortsette å telle antall saker komiteen får til behandling, men han vet bedre enn å bruke dette som en indikator på Regjeringens miljøprofil.

Jens Stoltenberg (A): Jeg er enig i at antall saker fra Miljøverndepartementet ikke er den eneste målestokken på om det føres en aktiv miljøpolitikk eller ikke, men det må være lov for opposisjonen å påpeke at det kommer svært få saker, og mer enn det: De sakene som er varslet, kommer ikke. Nå har man gjennom hele våren fra Regjeringen hørt at det ene og det andre miljøspørsmål skulle håndteres nå i høst i forbindelse med den såkalte miljørapporten om rikets tilstand – det ble flere ganger helt konkret lovet av statsråden fra denne talerstolen. Så kommer vi til høsten, og så fremmes ikke forslaget. Da påpeker vi bare at Regjeringen ikke har fulgt opp det den selv lovet. Og en opposisjon som ikke gjør det, gjør ikke jobben sin. Om Regjeringen ikke gjør jobben sin, er det ikke det samme som at vi ikke skal gjøre jobben vår.

Så er jeg enig i at miljøpolitikk dreier seg om flere ting enn det som skjer på Miljøverndepartementets budsjett, og da mener jeg at et av de viktigste områdene er vår innsats for å gjøre noe med miljøproblemene i Nordvest-Russland: svovelutslippene og atomusikkerheten. Og så kutter altså denne regjeringen i de forslagene fra over 400 mill. kr i fjor til i utgangspunktet 100 mill. kr i 1999. Det prøver de i noen grad å begrunne med at det også er gitt tilsagnsfullmakter, og at det ikke er mulig å bruke opp alle pengene. Vel, jeg tror ikke de begrunnelsene er gode nok, Man kan kanskje være med på å vurdere at det ligger noe i den type argumenter. Men så kommer da tilleggskuttet, nemlig at man nå halverer på nytt, fra 100 mill. kr. til 55 mill. kr, og da innrømmer Regjeringen i et eget brev at det kommer til å gå ut over aktivitet og virksomheten for miljø og atomsikkerhet bl.a. i Nordvest-Russland. Det å kutte så dramatisk som man nå gjør i innsatsen for miljøvern og atomsikkerhet i Nordvest-Russland, er et alvorlig feilgrep fra denne regjeringens side.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øyvind Vaksdal (Frp): En fremtidig energipolitikk for Norge må etter Fremskrittspartiets mening basere seg på prinsippene om fri konkurranse mellom energikildene samt langsiktige og forutsigbare rammebetingelser for de næringer som tilbyr energi i markedet. Svake oljepriser den siste tiden gjør det enda mer aktuelt enn noensinne med nytenking og effektivisering innen vår oljenæring. Det er som kjent vanskelig å spå om fremtiden, men det er mye som tyder på at vi neppe kommer tilbake til det nivået vi hadde på oljeprisene tidligere. Norsk sokkels attraktivitet overfor oljeselskapene er svekket, og rasjonalisering og effektivisering vil sammen med stabile og forutsigbare rammebetingelser være avgjørende i fremtiden. Skal vi overleve som oljenasjon, må vi derfor ta svært alvorlig de signalene som kommer fra oljebransjen og markedet.

Regjeringens håndtering av disse spørsmålene det siste året har dessverre virket motsatt. Investeringsutsettelser på sokkelen, kutt i oljeproduksjonen og økning i CO2- avgiften på sokkelen er alt eksempler på tiltak som svekker norsk sokkels konkurranseposisjon. I Regjeringens forslag til budsjett lå også forslaget om at grensen for forenklet behandling av petroleumsinvesteringer skulle reduseres fra 5 milliarder kr til 3 milliarder kr. Jeg er imidlertid tilfreds med at et flertall i komiteen bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre har samlet seg mot dette forslaget. Jeg er også tilfreds med at budsjettforliket med Regjeringen, Fremskrittspartiet og Høyre fjernet – eller rettere sagt reverserte – den økningen i CO2-avgift på sokkelen som vi fikk i revidert nasjonalbudsjett.

Et annet og viktig spørsmål fra de nasjonale aktører på sokkelen er det politiske miljøets syn på de tre oljemiljøer vi har i dag. Det har hersket bred enighet i denne sal om disse spørsmålene tidligere. Det er imidlertid med en viss forbauselse jeg registrerer at Fremskrittspartiet i merknadene fra komiteen står alene om å uttrykke stor skepsis til Statoils oppkjøp i Saga Petroleum. Oppkjøpet svekker klart de tre oljemiljøene vi har, og øker offentlig eierskap i næringen. Vi forutsetter også i våre merknader at Regjeringen griper inn gjennom Statoils generalforsamling og sørger for at ytterligere oppkjøp ikke finner sted. Nå registrerte jeg i replikkordskiftet mellom representantene Stoltenberg og Sanner at vi fikk en viss avklaring fra Arbeiderpartiet i denne sak. Men jeg vil likevel utfordre de andre partiene til å klargjøre sitt syn på de tre oljemiljøer i løpet av dagens debatt.

Fremskrittspartiet mener vi i langt større grad enn i dag må kunne utnytte våre nasjonale gassressurser på en fornuftig måte. Utbygging av gasskraftverk i Norge vil være et viktig supplement til våre vannkraftressurser. Gasskraften vil være et viktig bidrag til å etterkomme den økte etterspørselen vi har hatt – og har – etter kraft både til industri og private husholdninger. Den økte etterspørselen kommer på tross av stortingsflertallets ønsketenkning om mindre forbruk og håp om å være selvforsynt med fornybar energi i såkalte normalår. Dette har vi i Fremskrittspartiet selvfølgelig ikke vært med på, men snarere advart imot.

Et annet og viktig bidrag til Norge som ledende energinasjon er vår tilgang til fornybar energi i form av vannkraft. Også her har Regjeringen kommet med en del utspill som er med på å svekke både langsiktighet og forutsigbarhet. Et av eksemplene på dette er å fjerne ordningen med refusjon av dokumentavgift for kraftverk. Denne ordningen var et viktig incitament for omstrukturering innen energisektoren, og mange verk er nå midt inne i planleggingsfasen. Vi ville primært forlenge ordningen med ett år utover Regjeringens forslag, slik at vi kunne bruke både gulrot og pisk for å få raske omstruktureringer. Vi konstaterer imidlertid at budsjettforliket med regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre dessverre ikke gav rom for en videreføring av ordningen. Vi har imidlertid fått til en mykere landing for ordningen sammen med Arbeiderpartiet og Høyre, slik at søknadsfristen er forlenget med to måneder utover Regjeringens forslag.

Budsjettforslaget om økt elavgift og fyringsoljeavgift ble til vår store tilfredshet stoppet i budsjettforliket. Dette ville kommet på toppen av de økte overføringskostnadene som er varslet, og spesielt ha rammet de som fra før av har minst.

Så litt til vårt alternative budsjettforslag. Vi har i vårt alternative forslag til statsbudsjett tatt til orde for generelle innsparings- og effektiviseringstiltak innenfor Olje- og energidepartementet, Oljedirektoratet og også i NVEs budsjett. Vi er av den oppfatning at det ligger innsparingspotensialer innenfor disse områder, noe som vi i vårt primære budsjettforslag har overført til andre og for oss viktigere områder. Vi har også kuttet i bevilgningene til introduksjon av ny energiteknologi og bioenergi, da vi mener dette best styres av markedet. Vi har også kuttet bort produksjonsstøtten til vindkraft i tråd med det jeg sa innledningsvis om fri konkurranse mellom energikildene.

På rammeområde 13, Miljøverndepartementet, har vi også i vårt primære forslag kuttet på en del områder og overført penger til for oss viktigere områder. Vi ser klart at det også her ligger store innsparings- og effektiviseringspotensialer. Vi har imidlertid foreslått påplussinger noen steder. Jeg vil spesielt nevne kalking av vassdrag, der vi primært foreslår en økning på 25 mill. kr, men vi havnet til slutt på 10 mill. kr i pluss etter forhandlinger med regjeringspartiene og Høyre. Dette vil imidlertid bli kommentert i et innlegg fra representanten Korsberg senere i dag.

Jeg vil med dette ta opp forslagene nr. 4, 9 og 10 på vegne av Fremskrittspartiet og Høyre.

Presidenten: Representanten Øyvind Vaksdal har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Jan Johnsen (H): Fremskrittspartiet har hele veien hevdet at å gå inn for eksempelvis Kyoto-avtalen og forsøke å gjøre noe når det gjelder klimagasser, er de ikke så veldig for. Og mitt spørsmål blir derfor til Fremskrittspartiet: På hvilken måte vil de redusere CO2-tilførselen? Vi er vel stort sett enige om – jeg tror Fremskrittspartiet også er enig i det – at dette er en trussel for bl.a. oppvarmingen. Det foregår jo forskningsprosjekter som er nokså klare med hensyn til det spørsmålet. Men jeg vil gjerne ha et svar på det.

Jeg har også et annet spørsmål, og det gjelder introduksjon av ny teknologi. Her har Fremskrittspartiet kuttet ganske kraftig. Det har for øvrig Høyre også gjort, men ikke til de grader som Fremskrittspartiet har gjort. Er Fremskrittspartiet helt fremmed for at man for å utvikle nye energikilder er avhengig av at det blir introdusert ny teknologi, altså markedsført, og at man har den store bøygen bl.a. innenfor varmepumper?

Øyvind Vaksdal (Frp): Jeg trodde det var kjent for representanten Johnsen at Fremskrittspartiet ikke aksepterer denne CO2-problematikken at CO2 skal ha noen innvirkning på det globale klima. Det trodde jeg det var gitt uttrykk for gjentatte ganger fra denne talerstolen, men da vil jeg iallfall slå det endelig fast nå.

Når det gjelder dette med introduksjon av ny teknologi, ønsker vi å overlate dette til markedet. Det trodde jeg også var en sak som Høyre var opptatt av, men Høyre ønsker tydeligvis å sprøyte penger inn i dette og subsidierer enkelte former for alternativ energi. Det er vi i Fremskrittspartiet sterkt imot.

Hallgeir H. Langeland (SV): Me svarar positivt på utfordringa frå Framstegspartiet når det gjeld dei tre oljemiljøa, for me i SV er også opptekne av å behalda dei.

Så til problematiseringa og litt av det som Vaksdal frå Framstegspartiet kom inn på i sitt innlegg. Vaksdal slår fast det faktumet at det er tre parti, nemleg Høgre, Framstegspartiet og Arbeidarpartiet, som syter for at det er vanskeleg å gjere noko med oljetempoet i Noreg. Kvar gong nokon prøver seg på slike tiltak, tek desse tre partia og gjer noko med det og endrar det slik at Regjeringa ikkje får gjennomslag, og sånn sett medverkar dei til høgt tempo og etter mi meining låge oljeprisar og sjølvsagt dårlegare miljø.

Det er noko eg lurar på i forhold til Framstegspartiet. Framstegspartiet er imot klimaavtalen. Dei har fått gjennomslag for å svekka satsinga på alternativ energi, dei har fått gjennomslag for å avgrensa satsinga på enøk, dei har klart å kutta ca. 70 mill. kr i energibudsjettet, ca. 20 mill. kr i miljøbudsjettet, kutta elavgifta og fyringsoljeavgifta. Mitt spørsmål til Framstegspartiet er: Føler de nå at Stortingets fleirtal er på veg i same retning som Framstegspartiet når det gjeld klimapolitikken, nemleg at det ikkje er noko behov for ein klimaavtale – er det det Framstegspartiet nå har fått gjennomslag for?

Det andre spørsmålet er knytt til kalking, som representanten Vaksdal òg var inne på, eller jeger- og fiskarinteressene. I Hordaland rømde sist fredag 60 000 laks, eller 300-400 tonn. Det viser seg at slike rømmingar har konsekvensar for villaksen, nemleg at lusa bl.a. tek livet av villlaksen. Kva er grunnen til at Framstegspartiet, som tydelegvis er oppteken av jeger- og fiskarinteressane, i denne saka vel å ikkje støtta SV sitt forslag om å gå inn og kikka nærmare på konsekvensane ved slike rømmingar?

Øyvind Vaksdal (Frp): Representanten Langeland mener tydeligvis at Fremskrittspartiet har fått stort gjennomslag for sitt alternative budsjett. Jeg skulle ønske representanten Langeland hadde hatt rett, men så er dessverre ikke tilfellet. Flertallet er på vei i samme retning som Fremskrittspartiets, mente han, men jeg skulle ønske at de var det i større grad. Men jeg ser jo at sakte, men sikkert kommer de etter oss i disse saker, som i tidligere saker. Det er ikke på langt nær så godt som vi skulle ha ønsket.

Når det gjelder kalking, som Langeland var inne på, har det vært en prioritert oppgave for Fremskrittspartiet i mange år. Vi har ønsket å sette inn krefter der vi ser pengene kan utnyttes til noe fornuftig. Når det gjelder rømning av fisk, må jeg tilstå at jeg ikke har satt meg helt inn i dette, men jeg regner med at det blir godt ivaretatt av dem som har oppsyn og dem som skal stelle med dette, så jeg ser ikke nødvendigheten av å sette i verk ytterligere tiltak.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Lars Rise (KrF): Den politikk Bondevik-regjeringen har ført siden den tiltrådte for 416 dager siden, har vist at vi har fått en mer miljøvennlig regjering enn vi har hatt på mange år her i landet. Mange trodde lenge – særlig etter at Brundtland-kommisjonens rapport ble fremlagt i 1988 – at det var Arbeiderpartiets skiftende regjeringer som stod i fremste rekke når det gjaldt å fremme miljøpolitiske saker. Det viser seg dessverre å være feil. På en rekke sentrale områder har Arbeiderpartiet opptrådt som en miljøsinke både nasjonalt og internasjonalt. Sentrumspartiene stilte seg i denne perioden svært kritiske til regjeringen, noe som bl.a. viste seg i en lang rekke Dokument nr. 8-forslag fra opposisjonen. Det er ikke like mange Dokument nr. 8-forslag fra opposisjonen i dag.

På tross av en helt ekstraordinær situasjon, med synkende oljepriser og kronekurs, stigende rente og behov for en strammere finanspolitikk, har Regjeringen maktet å sette miljøet på dagsordenen. Regjeringen har vist vilje til å prioritere viktige miljøpolitiske saker, noe som har gitt oss en ny trend fra myndighetenes side.

For det første: Nei til Regionfelt Østlandet. Regjeringen sier nei til et av de største naturinngrepene i Norge, etablering av skytefeltet Regionfelt Østlandet, som skal plasseres i et område med 250 km2 nesten urørt natur. Det er forsvarskomiteen og energi- og miljøkomiteen som skal behandle denne saken. Energi- og miljøkomiteen skal ha den til høring, men vi må konstatere at Arbeiderpartiet og Høyre ikke en gang er interessert i å se på dette området før vi skal avgi høringsuttalelse fra komiteen.

For det andre: Regjeringen har sagt nei til gasskraftverk. Nå var bygging av to gasskraftverk vedtatt allerede da Regjeringen tiltrådte, men Regjeringen varslet at man håpet å klare å forhindre bygging av disse gasskraftverkene allikevel fordi man skulle legge fram en melding knyttet til Kyoto. Og Regjeringen har vist sin klare motstand mot bygging av disse gasskraftverkene, og foreløpig har vi altså unngått at de to som er vedtatt på Kårstø og Kollsnes, er blitt bygd. Dette først og fremst takket være en aktiv miljøbevegelse, og også trusler fra AUF om å skape problemer i valgkampen i fjor, noe som førte til at Jagland-regjeringen utsatte byggestart. Siden har vi fått Hydros planer om tilnærmet CO2 -frie gasskraft- verk, noe som har ført til ytterligere problemer for de opprinnelige planene. Jeg tror ikke meldingen i Dagens Næringsliv i dag om mulighetene for mindre miljøgevinst av dette alternativet vil endre noe på dette. Vi kan ikke se bort fra at den hurtige utviklingen av teknologien sannsynligvis er et resultat av flertallets vilje til å avgiftsbelegge CO2. Norges forpliktelse i Kyoto-protokollen har ytterligere understreket behovet for å finne alternativer til bygging av de opprinnelig planlagte gasskraftverkene.

For det tredje: Regjeringene har gått inn for vern av Øvre Otta. Regjeringen varslet dette tidlig, og begrunnet det bl.a. med den betydning Øvre Otta har for Reinheimen nasjonalpark. Regjeringen har altså gått inn for det mest miljøvennlige alternativ når det gjelder trasévalg for Lofast, som innebærer vern av store områder med uberørt natur.

Norge har om lag 1 pst. av Europas befolkning, men vi har 25 pst. av vannkraftressursene og 50 pst. av olje- og gassressursene. Vi har verdens høyeste forbruk av elektrisitet pr. innbygger, 25 000 kWh pr. innbygger pr. år. Samtidig har vi sannsynligvis en av de laveste strømpriser i verden.

Jeg må minne om at i Innst. nr. 150 til meldingen om miljøvernpolitikk for en bærekraft utvikling var det for første gang bred enighet om at det er et mål å redusere forbruket av elektrisk kraft. Dette var Arbeiderpartiet og Høyre med på i komiteen – altså ikke lenger det å redusere veksten eller på sikt stabilisere forbruket, som er formuleringer som er brukt i tidligere vedtak, nå var alle partier samlet om å redusere forbruket av elektrisk kraft. Det gikk ikke så veldig mange uker eller måneder før Arbeiderpartiet reformulerte sitt syn.

Nå har altså Regjeringen foreslått en økning av elavgiften. Vi har en regjering som tar målet om å være selvforsynt med elektrisk kraft fra fornybare energikilder på alvor. Regjeringen har foreslått en betydelig satsing på enøktiltak fra 193 mill. kr i 1998 til 270 mill. kr i Regjeringens forslag til statsbudsjett for 1999. Til tross for at beløpet er redusert i det justerte budsjettforslaget fra sentrumspartiene, er bevilgningen til posten fortsatt kraftig økt fra 1998, og siden 1997 er bevilgningen til introduksjon av energiteknologi og bioenergi mer enn fordoblet. Bevilgningen til enøk ligger fortsatt mer enn 40 pst. over regjeringen Jaglands forslag til bevilgning i 1998.

Regjeringen foreslo også en økning i elavgiften og innføring av grunnavgift på fyringsolje. Dette ville stimulere både energisparing og satsing på fornybare energikilder. Bioenergi ville fått styrket sin konkurransesituasjon i forhold til oppvarming med elektrisitet og oljefyring. Dessverre har flertallet, i hvert fall i denne omgang, avvist å bruke markedsmekanismene som et virkemiddel i miljøpolitikken. Flertallet har heller ikke kommet med alternative forslag til hvordan de mener vi kan nå målet om å være selvforsynt med elektrisk kraft fra fornybare energikilder.

Og så tilbake til Arbeiderpartiets landsmøte. Landsmøtet har på ny diskutert energipolitikk og gasskraft. For to år siden vedtok landsmøtet et program som partiet gikk til valg på. Der står det:

«Arbeiderpartiet vil at det ved hjelp av fornybare energikilder normalt skal produseres elektrisitet tilsvarende det norske el-forbruket.»

Det skal satses på at vannkraft, energisparing og alternative energiformer kan gjøre Norge uavhengig av elimport fra forurensende energiproduksjon. Nå er altså dette standpunktet forlatt. Nå er det ikke lenger slik at gasskraften skal eksporteres. Nå skal vi også dekke opp vårt eget stadig voksende kraftforbruk med gasskraft. Dermed er også målet om å kunne dekke det norske kraftbehovet med egen elektrisk kraft fra fornybare energikilder forlatt.

Dette er ingen bråstopp i miljøpolitikken, som var Stoltenbergs karakteristikk av Regjeringens miljøsatsing i Dagbladet i dag. Det som Arbeiderpartiet har gjort, er ikke bråstopp, det er å snu bilen og kjøre med full gass i motsatt retning. Og det er svært beklagelig.

Når det gjelder kalking, har ingen regjering foreslått så store beløp som denne. Sammen med Høyre og Fremskrittspartiet har vi økt ytterligere posten til kalking. For 1998 foreslo Jagland-regjeringen ca. 80 mill. kr, Bondevik-regjeringen økte det til 93 mill. kr, og sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet økte dette ytterligere til 105 mill. kr, mens det i revidert ble redusert til 100,1 mill. kr – et beløp som ble foreslått av den sittende regjering. Sammen med Høyre og Fremskrittspartiet har vi nå økt dette til 110 mill. kr.

Så har denne regjeringen også satt helt nye mål for renere luft. Den dårlige kvaliteten på luft i byer og tettsteder er et av de største miljøproblemene i Norge og reduserer helsen og velferden til svært mange mennesker. I vintersesongen 1995-96 var til sammen om lag 700 000 personer i Oslo, Bergen, Trondheim og Drammen eksponert for konsentrasjoner av svevestøv, som øker risikoen for helseeffekter som luftveisinfeksjon, lungesykdommer og fremskyndet død. Det er veldig viktig nå for befolkningen her i Oslo at Regjeringens tiltak for å bedre luftkvaliteten kan settes i verk – nok et tiltak fra denne regjeringen.

Så vil jeg gjerne nevne en sak som ikke har vært fremme, men som er omtalt i budsjettinnstillingen fra finanskomiteen. Medlemmene fra sentrumspartiene viser til det justerte sentrumsopplegget og trekker fram at det er besluttet å tilrettelegge for norsk deltakelse i det polske Ecofund. Dette er et miljøfond som har sitt utgangspunkt i Polens gjeldsavtaler med Norge, og som betyr at vi kan støtte opp om våre nærområder i Øst-Europa.

Jeg må da også minne om hva som ble sagt i 1995 av Gro Harlem Brundtland. Hun opplyste at man nå var kommet i en fase hvor det var naturlig å godta at deler av gjelden, som da var på 1,8 milliarder kr, skulle settes av til dette miljøfondet, som Norge i utgangspunktet hjalp Polen med å opprette i 1992. Men det har av uforklarlige årsaker ikke skjedd noe som helst før man nå har bestemt seg for å gå inn med 180 mill. kr, som er 10 pst. av de 1,8 milliardene.

Jeg syns det var særdeles frimodig av Arbeiderpartiets fraksjonsleder, Jens Stoltenberg, å åpne denne debatten med å karakterisere Regjeringens miljøsatsing som en bråstopp. Jeg vil gjerne utfordre ham på det, når Arbeiderpartiets miljøforkjempere i Aftenposten den 20. november sier at partiet har gått på et solid nederlag, og at Arbeiderpartiet nå har en dårligere miljøprofil enn på lenge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunn Karin Gjul (A): Etter å ha fulgt de siste års debatter om Miljøverndepartementets budsjett må jeg medgi at jeg syns det er en vesentlig forskjell på måten man argumenterer på i dag sammenliknet med hvordan man argumenterte for bare noen få år siden. Spesielt gjelder det det partiet som Lars Rise representerer. Jeg sitter igjen med en følelse av at en er nødt til å skryte sjøl, for en har ikke bygda å lite på.

Det første budsjettet som sentrumsregjeringa nå har lagt fram, har det vært skapt store forventninger om, nettopp basert på tidligere års uttalelser. Og det som er det påfallende, er at det er ikke noe stor forskjell på det budsjettet som sentrumsregjeringen nå legger fram, og de som ble lagt fram i de siste årene av Thorbjørn Berntsen – det er nesten en tro kopi. I tillegg har de også skapt store forventninger basert på Voksenåserklæringa og uttalelser i valgkampen, hvor bl.a. visestatsminister Anne Enger Lahnstein uttalte at Regjeringa vil legge opp til en fundamental annen miljøtenkning enn det det har vært lagt opp til fra de foregående regjeringer. Og hva er det vi ser? Jo, vi ser at en har fått en mer løssluppen forbruksvekst enn på lang tid – til tross for at Anne Enger Lahnstein lovte at det nå skulle bli slutt på denne løsslupne forbruksveksten – og vi ser en historisk økning i elforbruket.

Men det jeg mener kanskje er det mest alvorlige sviket til sentrumsregjeringa, er likevel det som skjer når det gjelder midlene til Øst-Europa. Rett utenfor vår egen stuedør ligger de alvorligste miljøtruslene, med omfattende atomvirksomhet og store mengder atomavfall som det ikke finnes skikkelig lagring for. På det området foretar man altså dramatiske kutt – i den siste runden i forbindelse med forliket med høyrepartiene kutter man fra 100 mill. kr til 50 mill. kr på disse bevilgningene. Også i Utenriksdepartementet sier man at dette er uforsvarlig. Og da er mitt spørsmål til representanten Rise: Mener han at det er forsvarlig politikk fra sentrumsregjeringa å svikte dem som trenger miljøbevilgningene aller mest, nemlig Kola og Øst-Europa?

Lars Rise (KrF): Representanten Gunn Karin Gjul sa at det er en vesentlig forskjell på sentrumspartiene i dag og sentrumspartiene i de debatter hun tidligere har fulgt i denne salen. Det er klart at det er en vesentlig forskjell! Nå har vi jo en regjering som jeg i mitt innlegg beskrev som en miljøoffensiv regjering, så det er klart at tonen er en helt annen nå enn da vi hadde Arbeiderpartiet som styrte. Det burde jo være en nokså enkel logikk.

Vi er relativt fornøyd med det Regjeringen har gjort av vedtak, og det de har lagt fram av saker. Det første budsjettet, som nå behandles, etter at Bondevik-regjeringen fikk arbeide med budsjettet fra starten av, er vi også meget godt fornøyd med.

Når det henvises til Anne Enger Lahnsteins uttalelse om en fundamentalt annen miljøtenkning, viste jeg i mitt innlegg at vi faktisk står for en fundamentalt annen miljøtenkning, som også ser ut til å sammenfalle ganske mye sterkere med representanten Gjuls tenkning enn den hennes eget parti står for. Og da er det bare å referere til det Gunn Karin Gjul sier til Aftenposten, nemlig:

«Jeg er ikke sikker på miljøeffekten av alle disse tiltakene, men el-avgiften er det ikke tvil om at virker.»

Og jeg må si at når representanten Gjul refererer til økningen i elforbruket og anklager Regjeringen for det, syns jeg med respekt å melde at man også må rette dette mot Arbeiderpartiets prioriteringer. Arbeiderpartiet har gått mot økning av elavgiften, og det er hovedgrunnen til at forbruket av elektrisk strøm øker. (Presidenten klubber). Når det gjelder usikkerheten i forbindelse med atomvirksomhet, har jeg mye å si om det, men det får jeg ikke lov til.

Presidenten: Det får representanten Rise komme tilbake til. Taletiden er omme.

Jan Tore Sanner (H): Først en liten refleksjon: Etter å ha hørt representanten Rises innlegg syns jeg det bar mer preg av å være en nekrolog over hva Regjeringen har gjort, enn en visjon for det året som kommer. Det er vel kanskje litt av dette som er Regjeringens problem, nemlig at overgangen fra opposisjon til posisjon også er blitt en overgang fra visjon til administrasjon.

Et av de områdene hvor det likevel satses i budsjettet, er på Lokal Agenda 21. Her er målet at man skal få til bærekraftige lokalsamfunn hvor det skal vokse nedenfra fremfor at det skal styres fra toppen. Det vi da opplever fra Regjeringens side, er at man ikke ønsker å stimulere det frivillige arbeidet, men satser på en byråkratisering og kommunalisering av miljøarbeidet knyttet til Lokal Agenda 21. Av 18 mill. kr skal mesteparten gå til å bygge opp såkalte knutepunktstasjoner knyttet til Kommunenes Sentralforbund. Vi har miljøbyråkrater i kommunene, i fylkeskommunene, hos fylkesmannen og i den store flora av statlige miljøetater. I tillegg ønsker altså denne regjeringen å bygge opp et nytt byråkrati knyttet til Kommunenes Sentralforbund fremfor å stimulere de frivillige organisasjonene og det lokale arbeid rundt omkring i kommunene. Mitt spørsmål til Rise er: Mener han at det er god miljøpolitikk i Lokal Agenda 21s ånd å byråkratisere og kommunalisere dette arbeidet fremfor å stimulere de frivillige organsisasjonene og det lokale arbeid?

Lars Rise (KrF): Først har jeg lyst til å berømme Høyre for å ha inntatt noen veldig gode standpunkter. Blant annet har Høyre nå sagt at de vil gå inn for å verne Øvre Otta, i hvert fall har representanten Sanner sagt det. Det syns jeg er veldig bra. Det er lett å glemme i denne sal at Høyre faktisk var det første partiet i Norge som satte miljøvern på dagsordenen – det var bare å håpe at de hadde fulgt dette enda sterkere opp.

Jeg synes det også er veldig bra med det engasjementet som nå utvises for å handle lokalt. Dette er jo den andre halvdelen av hovedslagordet i Brundtland-kommisjonens rapport: tenke globalt, handle lokalt.

Men det er klart at arbeidet lokalt må også organiseres, og vi har sett i flere kommuner hvor viktig det er at det er en som kan koordinere all den frivillige innsatsen. For øvrig er de såkalte frivillighetssentraler et godt eksempel på at man utløser masse frivillig innsats når man har noen som er villig til å sitte og koordinere den frivillige innsatsen. Jeg er derfor veldig glad for at Høyre til slutt ble med på en fellesformulering sammen med Arbeiderpartiet, og som medfører at man redder alle de stillingene som nå er opprettet for å koordinere den lokale miljøverninnsatsen. Og der har representanten Sanner og Høyre ytet et verdifullt bidrag. Men det er mulig at det Arbeiderpartiet og Høyre her gjorde sammen, også rammes av kritikken fra Sanner for at man satser på kommunalisering – for øvrig et nytt ord, tror jeg – og byråkratisering. Det var jo faktisk slik at Kommunenes Sentralforbund oppnådde det de ønsket, nemlig å bevare de syv koordinatorene som allerede er ansatt, og som skal administrere og koordinere all den frivillige innsatsen. Det som er viktig, er å få både næringsliv og frivillige organisasjoner på banen. Og da må det koordinering til.

Hallgeir H. Langeland (SV): Det kunne oppfattast som om representanten frå Kristeleg Folkeparti ønskjer at Stortinget skulle ta bølgja for miljøinnsatsen til Regjeringa. Men det trur eg ein kan gløyma. Dessverre er det ikkje så enkelt. Og den skrytelista som ein prøver å framstilla, må nyanserast på eit par punkt.

Når det gjeld skytefelt, har ikkje Regjeringa lagt fram ei innstilling som går mot det. Dei har lagt fram ei innstilling utan å ta standpunkt, og det er noko heilt anna.

Og når det gjeld kalking, har ein her klart å plussa på 10 mill. kr ved hjelp av Høgre og Framstegspartiet, men det er jo langt frå det som planane tilseier at det er behov for. Så her er det veldig mykje å retta på, og ikkje minst i høve til Regjeringa sitt grunnlagsdokument, Voksenåserklæringa, for den inneheld ei mengd god miljøpolitikk. Problemet er berre at det ikkje blir følgt opp i det budsjettvedtaket som blir fatta i dag. Det blir nemleg kutta på m.a. energiforsking, som er så viktig, og det blir kutta på enøk, som er så viktig etter Voksenåserklæringa. Så dette blir det ikkje god miljøpolitikk av.

Det verkar for meg slik – og der er vel Kristeleg Folkeparti nøgd – at så lenge ein får gjennom ei sak, kan ein gløyma all annan politikk. Derfor verkar det for SV slik at så lenge ein får vedteke kontantstøtta, kan ein gløyma å stå hardt på i forhold til miljøpolitikken. Og det skuffar SV, når ein såg kor offensivt Regjeringa gjekk ut for halvtanna år sidan i Voksenåserklæringa. Spørsmålet blir altså: Er det ein offensiv miljøpolitikk me nå ser? Er ikkje dette ein politikk for dårlegare klima, dårlegare miljø? Og er det ikkje nettopp kontantstøtta som gjer at me ikkje får gjennomført ein skikkeleg miljøpolitikk?

Lars Rise (KrF): Nå kom også representanten Langeland i skade for å legge seg på det som har vært Arbeiderpartiets filosofi hele det siste året, nemlig at kontantstøtten i grunnen er årsaken til det aller meste som ikke er bra i dette samfunnet. Vi hørte jo hvordan Arbeiderpartiet her i en spontanspørretime forklarte at årsaken til at man nå ikke har skipsverftsstøtte, er kontantstøtten. Vi hørte representanten Hegna fortelle kraftverksjefer at kontantstøtten ville være årsaken til en sterk økning av elforbruket i Norge, fordi den ville føre til at flere ville holde seg hjemme og begynne å skru på knapper hjemme. Ergo ville kontantstøtten føre til en økning av elforbruket i Norge. Vi trodde ikke at SV ville bli med på den vulgærpropagandaen, for vi opplevde at SV var mer konstruktiv når det gjaldt å prøve å få til et kompromiss med hensyn til kontantstøtten.

Når det gjelder kalking som representanten Langeland nevnte, hvor sluttsummen ble på 110 mill. kr, undersøkte jo vi med departementet hva som var mulig å bruke, og vi fikk beskjed om at den øvre grensen var 110 mill. kr. Det var det man ønsket, og det var det de som arbeider med dette, bad om, så vi tror at dette er et bra beløp. For inneværende år var jo beløpet 10 mill. kr lavere.

Når det gjelder skytefelt, var det ikke akkurat den nevnte formulering jeg brukte. Jeg sa at Regjeringen har gått inn for å lytte til de lokale interessene, og hadde gått inn for en nulløsning. Det er det man foreløpig har lagt seg på. Så får vi komme tilbake til utfallet av den saken. Nå skal jo både forsvarskomiteen og energi- og miljøkomiteen uttale seg.

Når det gjelder Voksenåserklæringen, får vi ta det senere.

Presidenten: Det er presidentens oppfatning at det ikke ligger innenfor rammen av det parlamentariske språkbruk å kalle politiske argumenter for vulgærpropaganda.

Replikkordskiftet er dermed omme.

Jan Tore Sanner (H): Høyre legger vekt på stabile og forutsigbare rammebetingelser for petroleums- og kraftsektoren. Det er avgjørende for at Norge skal kunne utvikle seg videre som energinasjon.

Flere forhold gjør det imidlertid nødvendig å tenke igjennom rammebetingelsene for petroleumssektoren:

• Norsk sokkel møter tøff konkurranse fra land som nå åpner sin oljevirksomhet for utenlandske selskaper.

• Den petroleumsmessige modningsprosess kan gjøre norsk sokkel mindre attraktiv.

• Flere myndighetsbestemte tiltak det siste året har bidratt til å svekke forutsigbarheten i rammebetingelsene.

• Lave oljepriser reduserer lønnsomheten. Dette forsterkes av økte kostnader og et meget høyt norsk skattenivå.

Disse forhold er bakgrunnen for at Høyre tidlig i høst fremmet et forslag om at Regjeringen skulle få satt i gang et uavhengig arbeid for å analysere norsk sokkels konkurranseevne. En slik analyse vil gi regjering og storting et bedre beslutningsgrunnlag når nye og forbedrede rammebetingelser skal meisles ut.

Jeg er glad for at statsråd Marit Arnstad nå har varslet at departementet vil iverksette en slik utredning, etter at statsråden så sent som i august avviste nødvendigheten av et slikt arbeid. Men la det ligge. Høyre er glad for de nye signalene. Det hjelper imidlertid lite å sette i gang utredningsarbeid om sokkelens konkurranseevne dersom Regjeringen fortsetter en politikk som gradvis forverrer situasjonen.

I budsjettet for 1999 fremmet Regjeringen tre forslag, som alle gikk i feil retning:

• Den meningsløse økningen i CO2-avgiften som Regjeringen trumfet gjennom i vår, ble foreslått også i 1999,

• Økt kapitalskatt, som øker oljeselskapenes skatt med flere hundre millioner kroner,

• Senket grense for forenklet myndighetsgodkjennelse for petroleumsprosjekter fra 5 til 3 milliarder kr. Det ville føre til mer byråkrati, økt tidsbruk og økte kostnader.

Jeg er glad for at Høyre og Fremskrittspartiet gjennom budsjettforliket med sentrumspartiene har klart å fjerne disse forslagene.

Fremskrittspartiet har i budsjettinnstillingen kommentert Statoils oppkjøp i Saga. Høyre har ikke gått inn på denne merknaden, fordi vi i utgangspunktet mente at dette spørsmålet ikke hørte hjemme i budsjettinnstillingen. Men når denne saken først er reist, beklager Høyre Statoils oppkjøp i Saga. Det har vært bred konsensus i Norge om at vi er tjent med tre uavhengige miljøer. Statoils oppkjøp truer denne enigheten, og det truer behovet for mangfold og konkurranse.

Det er liten tvil om at petroleumssektoren er inne i en periode med strukturendringer. Selskapene går gjennom egen virksomhet for å redusere kostnadene, og noen selskaper vurderer muligheten for å skape samarbeidsmodeller med andre selskaper. Gjennom sitt oppkjøp har Statoil svekket Sagas muligheter, samtidig som det norske samfunn har tatt et nytt skritt i en mer statskapitalistisk retning.

Jeg ser i Dagbladet i dag, og vi hører også i denne debatten, at Arbeiderpartiet retter kraftig kritikk mot miljøvernministeren for manglende engasjement i miljøpolitikken. Sett i lys av den høye sigarføring særlig Venstre, men også andre sentrumspartier hadde i opposisjon, er det forståelig at Arbeiderpartiet føler et behov for å ta igjen. Men jeg er ikke så sikker på at denne æ da, bæ da-kjeklingen bringer miljøpolitikken så veldig mange skritt videre.

Jeg vil ikke kritisere Fjellanger for å ha skrinlagt de mest ytterliggående forslagene og slått inn på en mer realistisk og markedsorientert miljøpolitikk. Men det er påfallende hvor visjonsløs Regjeringens miljøpolitikk har blitt. Visjoner er viktig i miljøpolitikken for å gi den en retning. Overgangen fra opposisjon til posisjon har også blitt en overgang fra visjon til administrasjon.

I Fjellangers budsjett ligger to satsingsområder, som begge bidrar til en ytterligere byråkratisering av miljøpolitikken. Dette gjelder både den nye satsingen innenfor Riksantikvarens budsjett og satsingen innenfor Lokal Agenda 21.

På mange områder er Høyre i ferd med å få gjennomslag for kravet om avbyråkratisering. I miljøpolitikken er det dessverre altfor mange som fortsatt tror at løsningen ligger i å bygge opp byråkratiet. Vi har miljøbyråkrater i kommunene, i fylkeskommunene, hos fylkesmannen og ikke minst i den store flora av statlige miljøvernetater.

Jeg er ikke i tvil om at det ligger en stor gevinst i å samordne og prioritere bedre. Det vil kunne frigjøre ressurser som kan bidra til aktivt miljøvern, til kalking av sure vassdrag, til naturvern og friluftsliv, til å stimulere frivillig arbeid hvor én offentlig kroner ofte utløser flere private, og ikke minst til å få mer miljøsamarbeid med Nordvest-Russland, hvor vi vet at vi vil få mer miljø ut av hver krone enn det vi får ved å bruke den nasjonalt. La meg i den forbindelse vise til at Høyre i sitt alternative budsjett økte bevilgningene til miljøsamarbeid med Øst-Europa og Russland med 200 mill. kr. Sentrumsregjeringen velger isteden å byråkratisere miljøarbeidet: Man ville bruke 5 mill. kr av Riksantikvarens budsjett til å ansette flere byråkrater i fylkeskommunene. Jeg er glad for at stortingsflertallet i dag sier nei til dette. Av 18 mill. kr som ble foreslått til å stimulere arbeidet med Lokal Agenda 21, ville sentrumsregjeringen at det aller meste skulle gå til Kommunenes Sentralforbund, slik at de kunne bygge opp såkalte knutepunktstasjoner. Med andre ord: I tillegg til kommunale og fylkeskommunale miljøbyråkrater, til fylkesmannen og andre statlige miljøetater ville man bygge opp ytterligere et nivå, hos Kommunenes Sentralforbund.

Både kommunene og staten har behov for egen miljøkompetanse. Det er behov for et miljøbyråkrati, men det må ikke bli så omfattende at det dreper snarere enn å stimulere lokalt og frivillig arbeid. Hensikten med Lokal Agenda 21 er å la de tusen blomster blomstre. Det er det lokale og det frivillige arbeidet i samarbeid med kommune og næringsliv som er det sentrale. Jeg er glad for at stortingsflertallet har gjort det klart at de sju knutepunktstasjonene som er bygd opp, skal kunne fortsette, men at planene om å etablere ytterligere ni må skrinlegges. De frigjorte midlene skal gå til frivillige organisasjoner og det lokale arbeid.

Mens Stortinget har diskutert marginene på Miljøverndepartementets budsjett, foregår et miljøpolitisk tidsskille utenfor dette hus. Store deler av norsk og også internasjonalt næringsliv innser at de som skal lykkes i fremtiden, er nødt til å ta hensyn til miljøet.

Jeg har hatt gleden av å delta i den norske forhandlingsdelegasjonen under klimaforhandlingene både i Kyoto og i Buenos Aires. Mange har uttrykt skuffelse over at man ikke kom lenger i Buenos Aires. Men da glemmer man det som skjedde utenfor forhandlingslokalene: I Kyoto var industrien til stede, og mange hadde ett formål med sin tilstedeværelse, nemlig å undergrave forhandlingene. I Buenos Aires var det vel så mange industrifolk, men denne gangen for å vise at industrien tar klimaforhandlingene på alvor. Industrien var til stede for å spille en aktiv og konstruktiv rolle.

Mens miljøtiltak tidligere ble vurdert som en til dels unødvendig kostnad, ligger nå investeringene i ny miljøvennlig teknologi inne i stadig flere bedrifters offensive satsing for å bedre egen konkurranseevne.

Det er dette vi som politikere bør ta tak i og vurdere de miljøpolitiske virkemidlene opp mot, for å sikre at virkemidlene fremmer en slik utvikling snarere enn bremser den.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Aud Blattmann (A): Representanten Jan Tore Sanner berørte vårt forhold til Nordvest-Russland og vårt spesielle ansvar overfor vår nærmeste nabo. Det er vel stor enighet om at Norge har et særlig ansvar for å bidra til å løse de store miljøproblemene i Nordvest-Russland, og jeg registrerer at flertallet prøver å trøste seg med at tidligere avsatte midler fortsatt står ubenyttet. Tror Høyre at mulighetene for å bedre miljøsituasjonen på Kola blir større når det reduseres i bevilgningene? Det forbauser meg, men jeg stiller spørsmålet til Høyre: Hvordan kan Høyre forsvare et så dramatisk kutt, ned til 55 mill. kr i 1999, når de faktisk skriver i innstillingen, og forhåpentligvis også mener, at Norge har «et særlig ansvar»?

Jan Tore Sanner (H): Det bør være rimelig kjent at forslaget om å kutte i bevilgningene til atomsikkerhet og miljøsamarbeid med Øst-Europa ikke er Høyres forslag, og at Høyre ikke er spesielt begeistret for dette. Det ligger imidlertid inne i det forliket som Høyre og Fremskrittspartiet har inngått med Regjeringen, og det tar vi til etterretning. Men det bør være vel kjent også for representanten Blattmann at Høyre kanskje er det partiet som både først og også i størst grad har prioritert arbeidet med atomsikkerhet og miljøsamarbeidet med Nordvest-Russland. Det var daværende statsminister Jan P. Syse som første gang satte dette på dagsordenen i 1990, og siden da har Høyre prioritert miljøsamarbeidet med Nordvest-Russland svært høyt Vi foreslo også i vårt alternative budsjett en økning på 200 mill. kr til dette arbeidet, og det er nettopp fordi vi vet at én krone brukt i Nordvest-Russland vil ha langt større miljøeffekt enn en tilsvarende krone brukt i Norge. Derfor ønsker vi å trappe opp dette arbeidet, og vi sier også i innstillingen at dersom det viser seg at de pengene som nå bevilges, ikke er tilstrekkelige, ber vi Regjeringen komme tilbake med en tilleggsbevilgning. Og det er ikke på mange områder at Høyre gir grønt kort til Regjeringen til å komme tilbake til Stortinget og be om økte bevilgninger, men det gjør vi altså når det gjelder miljøsamarbeidet med Nordvest-Russland, fordi vi mener at det er viktig og nødvendig og en god miljøpolitikk.

Øyvind Vaksdal (Frp): Jeg har med interesse lyttet til representanten Sanners innlegg, spesielt med tanke på Statoils oppkjøp av Saga. Men jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor Høyre ikke kunne ha skrevet seg sammen med Fremskrittspartiet hvis de virkelig mente dette. De har hevdet i pressen, har jeg sett, at de vil komme tilbake til dette ved behandlingen av oljemeldingen, men da kan det jo være for sent. Men det er også her forskjell på liv og lære i Høyre, som vi så eksempel på i forrige uke, da det var snakk om produksjonsbegrensninger på sokkelen, hvor Høyres representanter med brask og bram stod fram i pressen og annonserte at dette ville de ikke være med på, for så i ettertid å legge seg flate for Regjeringens forslag.

Jan Tore Sanner (H): Høyre kunne gjerne ha skrevet seg sammen med Fremskrittspartiet når det gjelder merknaden om Statoils oppkjøp i Saga, men som sagt, eller dessverre, eller hva man ønsker å si, så har ikke Høyre og Fremskrittspartiet flertall i denne sal, og det ville ikke ha brakt oss noe videre om Høyre og Fremskrittspartiet hadde skrevet seg sammen. Men den holdningen Høyre har, er vel kjent, og vi er rede til på ethvert tidspunkt å komme tilbake til den problemstillingen.

Når det gjelder produksjonsbegrensningen som Regjeringen ønsker, er det også vel kjent at Høyre mener at produksjonsbegrensning er et lite egnet virkemiddel. Vi mener at også på dette området bør man la markedet virke. Og når prisen går ned og kostnadene går opp, ligger det i sakens natur at selskapene etter hvert vil redusere sin produksjon. Jeg tror også at en produksjonsregulering kan redusere selskapenes egen vilje til å foreta slike begrensninger når statene gjør det for dem.

Når Høyre allikevel valgte å akseptere produksjonsreguleringen denne gang, er det fordi vi ser at den psykologiske effekten av å fjerne reguleringen nå vil kunne ha en stor negativ innvirkning. Når vi vet at OPEC og også andre vurderer ytterligere begrensninger, vil det å fjerne den kunne ha en negativ effekt på markedet. Høyre aksepterer den, men vi la til at vi gir Regjeringen fullmakt til gradvis å fase ut produksjonsreguleringen i løpet av det første halve året. Og det er for å gi et tilbud, men også som en advarsel til andre – et tilbud i den forstand at er det andre som kutter, forlenges den norske reguleringen, og en advarsel i den forstand at hvis andre ikke kutter, er det heller ikke noen grunn til at Norge skal gjøre det. Høyre er altså i utgangspunktet skeptisk til bruk av produksjonsregulering, men vi mener allikevel at det nå ville gjøre større skade å fjerne den enn faktisk å forlenge den.

Bror Yngve Rahm (KrF): Representanten Sanner har omtalt Regjeringens miljøpolitikk som visjonsløs. Da oppfatter jeg det dit hen at representanten Sanner velger å se bort fra det faktum at Regjeringen kommer til Stortinget med en rekke gode forslag – miljørettede, virkningsfulle forslag som blir stoppet av et flertall i Stortinget, bl.a. av Høyre. Jeg kan nevne spørsmålet om elavgift, som er et viktig virkemiddel for å få elektrisitetsforbruket ned – en målsetting som Høyre også har sluttet seg til.

Det har ikke vært like enkelt å få Høyre med på en satsing på enøktiltak, og nå ønsker også Høyre å åpne for bruk av gass på det innenlandske marked. Alt sammen er holdninger som Høyre inntar som strir mot de målsettinger man selv uttrykker at man har.

Jeg har lyst til å stille representanten Sanner et spørsmål: Hvordan har Høyre tenkt at vi på denne bakgrunn skal få redusert elektrisitetsforbruket i Norge, slik Høyre har gitt uttrykk for i bærekraftmeldingen, når man på den ene siden sier nei til elavgift, man kjemper litt aktivt imot økende innsats på enøktiltak og man åpner for at vi skal bruke gass på det innenlandske markedet?

Jan Tore Sanner (H): La meg først komme med en kort kommentar: Jeg synes ikke listen over de gode forslagene som ble stoppet av Stortinget, var så veldig lang.

Når jeg har påpekt at dette preges mer av administrasjon enn av visjon, er det bl.a. på bakgrunn av Rises innlegg, som jeg mer opplevde som en nekrolog over hva Regjeringen har gjort, enn et reelt ønske og en vilje til å se fremover, og hvordan man kan fremme miljøarbeidet i året som kommer.

Et av de forslagene som representanten Bror Yngve Rahm viste til, som har blitt stoppet, er spørsmålet om økt elavgift. Det skal godt gjøres å hevde at den økningen av elavgift som ble foreslått, ville hatt noen som helst miljøpolitisk virkning. Det skal godt gjøres å hevde at det ville hatt noen som helst innvirkning på forbruket av elektrisk kraft. Vi opplevde den økningen som ble foreslått denne gang, som et rent skattepolitisk begrunnet forslag. Man ville ha mer penger inn i statskassen. Det var jo derfor man hadde en del problemer i startfasen ved forhandlingene om budsjettet, der vi opplevde at sentrumsregjeringen foreslo betydelige skatte- og avgiftsskjerpelser for private husholdninger på toppen av renteøkning og den inflasjonen som vi ser vil komme.

Høyre har foreslått å øke bevilgningene til enøk neste år med 12 pst. Det er en offensiv og god satsing etter vårt syn. Vi mener at det er et betydelig potensial i varmepumper, bioenergi og fjernvarme. Og vi mener også at det er fornuftig å bruke gass innenlands, særlig når vi ser at det går til fortrengsel for kullkraft og atomkraft importert fra utlandet. Det er tiltak vi tror vil bidra til å flate ut elektrisitetsforbruket.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

John Dale (Sp): Sjølvsagt har regjeringspartia all grunn til å vera nøgde med utfallet av budsjettbehandlinga, og kanskje særleg på dei områda energi- og miljøkomiteen styrer med.

Når det samla budsjettopplegget først vart lagt fram med ein innstrammingseffekt på 8-9 milliardar kr og ein uvanleg stor koalisjon av parti straks fylka seg bak det, forsvann dei fleste spenningsmomenta. Regjeringa fekk igjennom sin politikk med relativt små justeringar. Så kan me saktens spørja, slik regjeringar ofte gjer: Kva er alternativet ? I augneblinken er det vanskeleg å få auga på, for det skal noko til å halda partia frå kvarandre når semja om noko så viktig som norsk økonomi omfattar så vel diagnose som medisinering. I ein slik situasjon vert det svært lite rom for markeringar, så vel for regjering som for opposisjon.

Tida er difor ikkje inne til å gjera opp status for korleis det står til med oppfylginga av partia sine programpostar. Men det er likevel grunn til å merka seg at sentrumsregjeringa, trass i tronge budsjettrammer, har klart å stå fram offensivt på eit så strategisk område som energiøkonomisering. Det poenget har representanten Lars Rise alt fått fram, men det er all grunn til å repetera det: Trass i at Regjeringa måtte rygga litt under forhandlingane med Framstegspartiet og Høgre, kan me slå fast at posten vert auka kraftig. Frå 1997 og fram til i dag har løyvingane til enøk meir enn dobla seg, og dei ligg 40 pst. over det Jagland-regjeringa foreslo for året 1998.

Realøkonomisk er det som skjer, ikkje det heilt store, det er sant, for mykje meir skal til for å driva fram energiøkonomisering i stor målestokk. Og lett vert ikkje det i ei tid med låge oljeprisar. Men likevel, den politiske markeringa er så pass klar at me trygt kan snakka om kursendring. Enøk skal spela ei viktigare rolle i vår totale energiforsyning framover enn tilfellet har vore tidlegare. Det er vårt klare siktemål, og då er det samtidig hyggeleg å konstatera at eit solid fleirtal støttar Regjeringa sin politikk – i alle fall så langt.

Som sagt, innanfor allment aksepterte rammer har energi- og miljøkomiteen, med utgangspunkt i Regjeringa sine prioriteringar, og eg understrekar det, drøfta seg fram til semje om det aller meste. Ja vel, det gjer det komplisert å lesa partipolitikk ut av resultatet. På den andre sida er det opplagt bra at enkelte miljøpolitiske saker og problemstillingar samlar brei støtte i komiteen. For eksempel står kalkingsprogrammet sterkt, og saman med det tanken om å styrkja den lokale forvaltinga av fiske- og viltressursar. I komiteen er ein stemt for å styra pengar rett mot dei tiltenkte føremåla. Det gjeld innanfor så vel kulturvern som programmet Lokal Agenda. Ynsket om å unngå unødig byråkrati vert tillagt større vekt, men det betyr sjølvsagt ikkje at me i alle samanhengar skal underkjenna behovet for nye stillingar. I samband med det synest eg at representanten Sanner kanskje førte ein for sterk kritikk mot det opplegget som Regjeringa kom med. Andre samstemte oppfatningar gjeld friluftslivet, som no vert tilgodesett i større grad enn tidlegare, og eg synest det er særleg gledeleg at friluftspolitikken vil verta drøfta i si fulle breidd, med utgangspunkt i ei komande stortingsmelding. Så kom ikkje og sei at det er uråd å tenkja offensivt i tider med innstrammingar på budsjetta!

Rovdyrpolitikken er eit særs omstridt tema, med mange kryssande konfliktliner. Ordskiftet viser at byråkratar står mot lekfolk, natur mot kultur, by mot land, ja, her finst òg brytingar mellom kjensler og fornuft. Med andre ord er me vitne til og tek del i ein opprivande verdidebatt. Som det ofte skjer i slike situasjonar, går bataljen fort over til å verta stillingskrig, og i lengda tærer det på kreftene. Difor er det eit godt teikn at ein samla komite no utan atterhald erkjenner at situasjonen fleire stader i landet er svært vanskeleg både for sauehald og reindrift. Og ikkje berre det, komiteen fokuserer på eit av dei punkta der tampen brenn mest, og meiner såleis det er nødvendig å gå gjennom reglar og praksis knytt til uttak av skadedyr. Dette kan skje utan at heile rovdyrpolitikken på nytt vert sett på sakskartet.

Som representant for Senterpartiet har eg mange gode grunnar for å seia meg nøgd med resultatet av budsjettarbeidet i miljø- og energikomiteen, og som eg sa innleiingsvis, alle regjeringspartia kan lett slutta seg til ei slik vurdering.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torny Pedersen (A): Senterpartiet har tidligere hevdet å være et miljøparti. Sterke miljøtanker kom fra det partiet spesielt da de var i opposisjon. Etter at de fikk regjeringsmakt, er det vanskelig å finne Senterpartiets tidligere profil i miljøspørsmål. Selv om Voksenåsendokumentet inneholder en rekke gode og fromme ønsker, klarer jeg ikke å se at Senterpartiet har fått fram sine mål. Nå virker det som om Senterpartiets profil er blitt en god del borte også når det gjelder andre ting enn miljøspørsmål – jeg tenker her på distriktspolitikk og kommunalpolitikk, og jeg vil spørre Senterpartiets John Dale: Hvor mener Senterpartiet at Senterpartiets miljøprofil kommer til syne gjennom sentrumsregjeringens miljøpolitikk i dag?

John Dale (Sp): Representanten Torny Pedersen hevda at ho har vanskeleg for å sjå kvar det vert av Senterpartiets miljøprofil, men det er då litt merkeleg at representanten ikkje kjem med eksempel som viser at Senterpartiet ikkje fylgjer opp den lina som me har lagt. Det kom ikkje ei einaste påpeiking av at me miljøpolitisk ikkje fylgjer det programmet som me har lova veljarane å stå inne for.

No nemnde eg òg i innlegget mitt at det kjem fram aktive forslag i samband med dette budsjettet, og den satsinga som Regjeringa har tatt initiativ til, og som også Senterpartiet står bak når det gjeld energiøkonomisering, viser at me på eit særs viktig område er i ferd med å leggja kursen om. Til slutt må eg også minna om, som eg sa i mitt fyrste innlegg, at det har ikkje gått så lang tid enno. Me har eit stykke igjen før me skal gå til val, og tida er absolutt ikkje no inne til å gjera opp ein endeleg status for korleis det går med oppfylginga av dei programpostane som me strevar for å koma i land med.

Jan Johnsen (H): Jeg synes det er lite oppfinnsomt av sentrumsregjeringen bare å tenke avgifter når de snakker om energiøkonomisering, og jeg har følgende spørsmål til Senterpartiet, for så vidt også til sentrumsregjeringen: Kan det norske folk føle seg sikker på at Senterpartiet og sentrumsregjeringen vil øke elavgiften så snart de har mulighet til det?

John Dale (Sp): Eg synest eg la merke til ein viss ironisk undertone i det spørsmålet som var stilt. Eg kan forsikra representanten om at me framover i samband med gjennomføringa av nye enøktiltak vil tenkja så vel på avgifter som på tiltak som må setjast i verk, og som vert finansierte over statsbudsjettet. Det er ein kombinasjon av avgifter og tiltak som kan føra fram, og det som er vår viktigaste oppgåve her, er å finna ein rimeleg balanse i det me gjer. Spesielt må me passa nøye på at avgifter på elektrisitetsbruk vert justerte og fastsette også i forhold til prisen på olje, slik at me heile tida kan vera sikre på at me når det som er hovudmålet, og det er sjølvsagt å redusera energi som kjem frå fossile kjelder.

Hallgeir H. Langeland (SV): Sidan representanten Dale la veldig vekt på at heile komiteen var samd om dei behova ein hadde å halda seg til osv, er det nødvendig å presisera at det ikkje er tilfellet for SV sin del. SV har ei heilt anna satsing på miljø enn det fleirtalet har kompromissa seg fram til. Både når det gjeld kalking, organisasjonsstøtte, biomangfald og dei aller fleste viktige miljøområda, har SV ein heilt annan profil.

Så til Senterpartiet. I opposisjon stakk Senterpartiet av med det meste av garderoben til SV, dvs. dei meinte stort sett det same i ganske mange saker. No er dei i posisjon. Riktig nok var forslaget til budsjett frå sentrumspartia, inklusiv Senterpartiet, ikkje så verst på ein del av energifelta, på energisparing og på elavgiftene. Men problemet nå er at ein har kutta ned mykje på det som kunne vore ein miljøprofil. 70 mill. kr på enøktiltak er vekk – kanskje litt mindre, ser eg på Marit Arnstad. 20 mill. kr på miljøbudsjettet er vekk, det er iallfall riktig. Då er mitt spørsmål til Dale: Er det ikkje litt slitsamt at Senterpartiet sin miljøpolitikk ser ut til å forsvinna i ein kontantstøtteavtale, som Kristeleg Folkeparti brenn for?

Så har eg eit spørsmål til, og det går på friluftsmeldinga, som John Dale gjorde eit poeng av. Det var ikkje med særleg velvilje sentrum slutta seg til SV sitt forslag med omsyn til friluftsmeldinga, så vidt eg hugsar, men nå er entusiasmen allereie på plass. Det er greitt å vita.

John Dale (Sp): Det bør ikkje forbausa nokon at SV har litt meir pengar å spandera på ein del gode formål og også på miljøformål. Dei har i sitt samla budsjett trekt inn mindre pengar og har såleis meir til disposisjon, slik at det representanten her framførte, var eit resultat av at SV ikkje går så langt i innstrammingar som andre parti gjer.

Elles må eg igjen seia at Senterpartiet ikkje har noko som helst å skamma seg over når det gjeld innsatsen i miljøpolitikken så langt. Spesielt gjeld dette på området energiøkonomisering. Sjølv etter at me hadde gjennomført forhandlingane med Framstegspartiet og Høgre, stod vi igjen med eit resultat som er det beste på år og dag, og det er ikkje tvil om at sentrumsregjeringa her har vore med og snudd kursen i ei riktig retning. Det har f.eks. medført at Arbeidarpartiet no, etter at dei i årevis har lege veldig lavt i terrenget, har gått den andre vegen og ligg nokre millionar i overbod, over Regjeringa sitt opplegg. Det viser at me har stor innverknad på eit viktig område i politikken, og etter kvart som tida skrir fram, vil det koma fleire nye eksempel på saker som me klarar å gjennomføra, eller i det minste setja fart i.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hallgeir H. Langeland (SV): Lat oss håpa at John Dale sitt håp for Voksenåserklæringa blir ein realitet, og lat meg starta med å presisera at den totale innstramminga på Olje- og energidepartementet sitt budsjett er på 70 mill. kr, og det meste av det er på enøk, og på leidningsnettinvesteringar, som eg oppfattar som enøktiltak.

Når Jens Stoltenberg i Dagbladet i dag kritiserer Regjeringa for manglande miljøpolitikk, er det på sin plass. Men når kritikken kjem frå eit arbeidarparti som nyleg gjorde ei gedigen høgredreiing, m.a. med vedtak om bygging av gasskraftverk som det verste eksemplet, blir kritikken lite troverdig. Så Stoltenberg: Grunnlaget for kritikken er absolutt til stades, men den går definitivt også til ditt eige parti, Arbeidarpartiet.

Dette er den første miljøregjeringa, sa sentrumsregjeringa på Voksenåsen i september i fjor. Me klarar ikkje å få til ei omlegging av milijøpolitikken på nokre månader, sa Regjeringa ved budsjettbehandlinga i fjor, etter å ha vore i Kyoto med Arbeidarpartiet sitt forhandlingsopplegg. Ved behandlinga av revidert nasjonalbudsjett var det også for kort tid til å få til noko særleg i forhold til regjeringserklæringa.

Så kom budsjettforslaget for 1999, og faktisk var det positive element på energidelen, som litt satsing på enøk, på alternativ fornybar energi, elavgift og fyringsoljeavgift samt tiltak for å kunna avgrensa utvinningstempoet i Nordsjøen. På Guro Fjellanger sitt budsjett var det lite og ingenting når me tenkjer på utgangspunktet: Voksenåserklæringa.

Men kva skjer? Jau, det er inngått ein avtale med Høgre og Framstegspartiet som bind Regjeringa opp til desse to partia sin miljøpolitikk – om desse to partia har ein miljøpolitikk då. Konsekvensen av avtalen er at den litle miljøsatsinga som Regjeringa prøvde på i klimapolitikken, for det meste forsvinn. For kontantstøtta, som Marit Arnstad sitt parti eigenleg er imot, kjem før alt. Enøkstøtta må vika for kontantstøtta og støtte til meir kuler og krut på forsvarsbudsjettet.

Miljøregjeringa har gjort miljø til eit slaktoffer. Det finst ikkje ei miljøregjering. Det finst ei kontantstøtteregjering – det er det me har. Ingen saker over, ingen ved sida – me gjev alt for kontantstøtta, er slagordet.

Så til eit openbert poeng. Ville det blitt betre med Arbeidarpartiet? Svaret på det er: Det veit me jo ikkje. Det me veit, er at Arbeidarpartiets budsjettforslag har den same profilen som det som blir vedtatt her i dag, altså med miljøet som tapar. Arbeidarpartiets er verre på mange område og betre på nokre ganske få.

Det kjem neppe som nokon sensasjon at dette er ein dårleg dag for oss som meiner at klima- og miljøspørsmål er viktigast. SV sine forslag tar framtida på alvor og prioriterer klima- og miljøtiltak. SV satsar på alternativ, fornybar energi både ved støtteordningar og forsking og på større energieffektivitet for å få ned utsleppa av klimagassar. SV prioriterer å følgja opp Lokal Agenda-arbeidet med auka støtte til organisasjonane, for å få fart i aktiviteten lokalt. Me løyver dei nødvendige midlar til å følgja opp planane for kalking og planane for opprydding av PCB i norske hamner, og me følgjer opp på kulturminnevern.

Dei fleste tiltaka SV har med, er område som òg er prioriterte i Voksenåserklæringa. Og sjølv om me går lenger, er det i praksis bare SV som i dag følgjer opp Regjeringa sin erklærte miljøpolitikk.

Det er i det heile tydeleg at fleirtalet ikkje tar vårt høge energiforbruk eller veksten i klimautsleppa på alvor. Sjølv om de i ord er einige i at Kyoto-avtalen er viktig og nødvendig og ein føresetnad for jorda si framtid, blir dette bare ord. Det er handling kloden vår treng. Vår felles klode treng SVs miljøpolitikk og får Framstegspartiets og Høgres. Slik sett sluttar Stortinget seg delvis til Framstegspartiets og Høgres klimapolitikk, og den er som kjent ikkje noko særleg positiv.

Første miljøregjering, sa sentrum. Javel, seier nå eg. Realiteten er at posisjonen kjem framfor miljøomsyn, og kontantstøtte kjem før alt. Då kan det umogleg bli ei miljøregjering.

Eg tar med dette opp SV sine alternative forslag.

Presidenten: Presidenten vil minne om at all tale skal rettes til presidenten.

Hallgeir Langeland har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Gunnar Kvassheim (V): Det norsk miljøpolitikk trenger, er aktiv forandring og vilje til å gå i en ny retning. Når jeg nevner dette for SV, er det mulig det er fånyttes, fordi SV nå synes å ville mene at det er bedre å stå på den rene linjen og sørge for at en blir venneløs i politikken enn å støtte opp om de kreftene som drar politikken i deres retning. Nok om det.

Langeland og SV ser ikke miljøpolitikken for bare kontantstøtten – derfor litt hjelp: Opplegget for grønne skatter er et av de mest radikale forslagene som er fremmet for dette stortinget på lang tid. Det kom fra sentrumsregjeringen. I spørsmålet om vern av Øvre Otta har Regjeringen inntatt et standpunkt til det som mange oppfatter som den viktigste miljøsaken på 1990-tallet. – Slik kan en fortsette, langt utover den tidsrammen en replikk gir anledning til.

Og så et spørsmål til Langeland: Er det slik at de få områdene hvor han kan måle seg fram til enkelte millioner i forskjell mellom Arbeiderpartiet og sentrum, tilsier at norsk miljøpolitikk er tjent med at denne regjeringen, som tar nye grep på de vitale områdene, skiftes ut med et arbeiderparti som synes å ville samarbeide så mye med Høyre at de på sitt landsmøte nullet ut alt som ligner på miljøengasjementet?

Hallgeir H. Langeland (SV): Som eg sa i innleiingsforedraget mitt, var det nettopp store spørsmålsteikn ved Arbeidarpartiet sin miljøpolitikk, og eg gjorde det heilt klart at eg ikkje nødvendigvis hadde tillit til at den kunne bli betre. Men det betyr ikkje at eg i neste omgang skal måtta forsvara ein politikk frå sentrumsregjeringa i samarbeid med Høgre og Framstegspartiet. Tvert imot, då står eg opp og seier at SV er det einaste partiet som forsvarar miljøsaka skikkeleg her på Stortinget. Hadde Venstre og sentrumsregjeringa følgt opp Voksenåserklæringa, skulle eg stått her og tatt bølgja for dei, men eg kan ikkje det med det utgangspunktet dei har i dag.

Og grøne skattar – det var eit forslag frå SV i si tid, som representanten Eilef Meland tok opp, og som er følgt opp. Men resultata – kva er det me klarar å få gjennomført? Regjeringa prøvde seg i forhold til elavgifta osv., men den må altså søka samarbeid med folk som ikkje kan gje den fleirtal.

Hadde det vore ein god dag for miljø og miljøpolitikken og klimautfordringane, skulle eg gjerne ha skrytt av sentrumsregjeringa. Men dagen er dessverre ikkje god nok.

Bror Yngve Rahm (KrF): Representanten Langeland sa to ting, for det første at den kritikken som Stoltenberg i dag reiste mot sentrumsregjeringen, måtte han like mye reise mot sitt eget parti. Allikevel ønsker Langeland at vi skulle hatt et samarbeid med Arbeiderpartiet, i en tro på at budsjettet da ville blitt bedre. Det ville det ikke ha blitt, naturligvis ikke. Og Langeland vet selvfølgelig også at det ikke ville være mulig å etablere et flertall i Stortinget mellom sentrumspartiene og SV. Før det kan bli aktuelt, måtte SV vokse noen hakk til.

Så gjør selvfølgelig Langeland denne debatten, som mange andre debatter, til et spørsmål om kontantstøtten. Da er det naturlig at en representant fra Kristelig Folkeparti reagerer på det. Men mitt spørsmål til Langeland er følgende: Hvordan ønsker Langeland å prioritere kontantstøttepengene, for de er jo allerede brukt opp? De er brukt opp av Kristin Halvorsen på barnehager, de er brukt opp av Øystein Djupedal på utdanning, og nå vil Langeland ha dem til å dekke behovene på energisektoren og miljøvernsektoren. Hvilke områder ønsker Langeland å prioritere vekk når kontantstøtten skal dekke alle andre oppgaver som Langeland åpenbart vil prioritere?

Hallgeir H. Langeland (SV): Det kunne høyrast ut på representanten Bror Yngve Rahm som eg dreiv og brukte kontantstøttepengar til energiforsking og enøktiltak. Det skulle eg gjerne ha gjort, men dessverre er det ikkje så enkelt. Dei pengane ligg i ein annan komite og kan ikkje disponerast til dei miljøtiltaka eg arbeider med for SV i energi- og miljøkomiteen.

Så til dette med samarbeid med Arbeidarpartiet. Det som er viktig for SV, er politikken. Dersom ein får gjennomslag på vesentlege felt i miljøpolitikken, når det gjeld rettferdig fordeling, utdanning, kunnskap – dei sentrale elementa i SV sin politikk – er det aktuelt med eit samarbeid, men det er ikkje aktuelt med samarbeid med eit parti som liknar så mykje på Høgre for tida. Tvert imot, det synest eg er lite relevant, for dei har ikkje ein offensiv miljøpolitikk. Dei må koma oss i møte dersom me skal kunna vera med på noko, men det er svært lite sannsynleg, ut frå den politiske situasjonen og ut frå det at sentrumspartia har bunde seg opp til ein kontantstøtteavtale med Høgre og Framstegspartiet som tydelegvis skal gå ut denne perioden.

Eg vil berre seia til sentrum: Eg håpar at sentrum klarer å få gjennomført meir av det som står i Voksenåserklæringa. Det hadde me forventningar til då de tiltredde. Det håpar eg framleis på, og me prøver å bakka dette opp, men de må vilja det sjølve òg. De må stå på det som står i dette dokumentet. Der synest eg de gjer ein for dårleg jobb, og det tener ikkje miljøsaka på.

Presidenten: Presidenten vil nok en gang minne om at all tale skal rettes til presidenten.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg er lei for det, president. Eg blir litt ivrig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Gunnar Kvassheim (V): Det har blitt en offensiv i miljøpolitikken etter regjeringsskiftet. Det har blitt tatt nye og viktige miljøgrep slik som det ble beskrevet i Voksenåserklæringen. Så har vi fått en interessant debatt her i dag, foranlediget bl.a. av SV, som sier at Regjeringen ikke har fått gjennom sin politikk på alle områder hvor det er tatt nye initiativ. Det vises til grønn skatt, og det vises til elavgift. Det er rett at på en del områder har ikke Regjeringen fått tilslutning i Stortinget, for da må en ha med Høyre og Fremskrittspartiet eller Arbeiderpartiet. Det er ingen grunn til å forvente at denne regjeringen på disse viktige miljøområdene skal kunne snu Arbeiderpartiet i løpet av et år når SV ikke har klart det på 20.

Men det som er fordelen med å ha en regjering som spiller opp miljøballer offensivt, er at vi preger debatten totalt i samfunnet og i partiene på en annen måte. La meg ta et eksempel. Jeg tror det er større mulighet for å få en god miljøkonklusjon når det gjelder utbyggingen av Øvre Otta, når det er kommet et nei fra Regjeringen. Det åpner opp, som vi ser i Høyre, for en spennende debatt, og jeg håper det vil gi kår for de som er miljøaktive i Arbeiderpartiet, for å få gjennomslag på dette området. Så jeg tror definitivt at både på de områdene hvor Regjeringen bærer fram standpunkt som får tilslutning, og på dem det må modning til for å få det ønskede resultatet, er det av stor betydning at premissleverandørene er en regjering som prioriterer miljø høyere enn det som er alternativet.

Øvre Otta har vært nevnt. Det har vært nevnt grønne skatter, og det er ikke småsaker det er snakk om. Det ble sagt fra Jan Tore Sanner at denne regjeringen mangler visjonene, den hadde bare overtatt administrasjonen. Jan Tore Sanner var ute med en meget god artikkel i Dagbladet hvor han tenkte visjonært rundt Øvre Otta, akkurat som Regjeringen gjorde da den begrunnet sitt standpunkt. Det er ikke administrasjon. Det er opplegg til en ny type tenkning rundt energipolitikken som kan få stor betydning, fordi vi fikk et regjeringsskifte. Slik kan vi fortsette på område etter område. Debatten om elavgift er av den største betydning i en situasjon hvor prisen på elektrisk kraft og olje faller, hvor kårene for enøkarbeid er dårligere enn på lenge.

Rammebetingelsene for dem som er interessert i nye, alternative energikilder og enøk, er ikke bare den posten som står på budsjettet, og som berører dette, men det er det totale avgiftsregimet som de ulike aktørene møter. Der har denne regjeringen en helt annen og helhetlig politikk enn Arbeiderpartiet. Det som er problemet her, er at Høyre, fordi en hadde bundet seg til et opplegg om null skatter og avgifter, ikke var i stand til å nyansere og bidra til en fornyelse av miljøpolitikken, nettopp på det området som det burde være mulig for Høyre å se har betydning, nemlig: Når markedet møter en kostnad, gir det handling i mer miljøvennlig retning.

I tillegg til dette tas det viktige miljøgrep i budsjettet. Enøksatsingen er radikalt forandret fra det som var opplegget fra Jagland-regjeringens side. Så er det et annet poeng: Selv etter forhandlingene med Høyre og Fremskrittspartiet legger vi nå fram et opplegg til budsjett for Miljøverndepartementet som har en større ramme enn Arbeiderpartiets. Så kan det være på sin plass å minne om at Arbeiderpartiet på sitt landsmøte bebudet at en var villig til å nulle ut skatter og avgifter. En var villig til å innarbeide det meste av kontantstøtten for å få en ordning med Høyre. Det ville betydd at vi måtte spavende budsjettet i størrelsesorden 4-5 milliarder kr. Med det miljøengasjementet som var på Arbeiderpartiets landsmøte, er det åpenbart at det ville gitt store kutt på områder som er av betydning for miljøet, når en skulle kjøre denne eksersisen. Det en sammenlikner og klarer å få en liten pluss på noen få punkter til fordel for Arbeiderpartiet, er et ferdig prutet opplegg mellom sentrum, Fremskrittspartiet og Høyre og Arbeiderpartiets opplegg før en skulle begynne på denne eksersisen med å kutte mange milliarder kroner.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A): Representanten Kvassheim er redaktør av yrke. Likevel har han og Venstre eit openbert kommunikasjonsproblem. Etter det Kvassheim seier, har sentrumsregjeringa nærmast revolusjonert landet, særleg på miljøområdet. Då er det ein ting som undrar meg – og det undrar meg kvar gong eg høyrer Kvassheim – og det er at ikkje veljarane strøymer til Venstre og dei andre fantastiske partia som har fått utretta så mykje på så kort tid.

Snarare er det vel slik at når partileiar Sponheim seier at det no er ro i rekkjene til Venstre, er det eit spørsmål om det i det heile er rekkjer igjen. Det kunne vore interessant å høyra Kvassheims forklaring på den manglande samanhengen mellom Venstres retorikk på dette området og oppslutninga om partiet som han representerer. Kan det vera så enkelt at folk ikkje kjenner seg igjen? Iallfall har eg store problem med å kjenna meg igjen når eg høyrer Kvassheim og den versjonen som han gir.

Eg er samd med dei som seier at ein ikkje kan måla Regjeringas miljøinnsats berre med å telja saker frå Miljøverndepartementet. Men når ein held det faktum at det berre er fremja ei sak, opp mot den retorikken sentrumspartia utstyrte seg med i opposisjon, eller når ein held det opp mot dei forslaga som blei fremja, eller kritikken mot den førre miljøstatsråden frå Arbeidarpartiet for den saks skuld, eller når ein ser på Venstres program, må det vera grunnlag for å spørja kvar det er blitt av miljøsatsinga. Argumentet om redusert papirbruk har ikkje vore brukt. Derfor må det vera andre grunnar til at det ikkje er kome andre saker frå Miljøverndepartementet. Kan det vera slik at realismen i desse partias politikk i opposisjon ikkje lét seg gjennomføra i praksis? Eller kan det rett og slett vera slik at Arbeidarpartiets statsråd på dette området allereie hadde gjort jobben før Venstre kom inn i regjeringskontora?

Gunnar Kvassheim (V): Nå er det slik i vårt politiske system at partienes oppslutning avgjøres ved valg. Vår ambisjon er at den styrkede innflytelsen Venstre har i politikken, skal bidra til at vi får gjennomslag på mange viktige miljøområder, slik at vi med tyngde overfor velgerne i 2001 kan si at de har en valgmulighet. De har valgmulighet mellom en arbeiderpartiregjering, som Thorbjørn Berntsen sa på landsmøtet har nullet ut miljøengasjementet, og et regjeringsalternativ hvor det finnes partier som synes miljø er viktig, ja så viktig at det må tas noen grep som også kan være upopulære. Så det som vi nå gjør av politisk arbeid på miljøområdet og andre områder, skal nettopp legge grunnlag for at vi ved neste korsvei kan ha troverdighet i politikken. Venstre kan ikke komme tilbake på Stortinget med en større gruppe fordi vi er lovende. Nå skal vi komme tilbake fordi vi er et viktig parti, som i praksis har fått vist at vi tar nye grep på viktige miljøområder.

Hallgeir H. Langeland (SV): Venstre er veldig kritisk til den måten SV kritiserer Regjeringa på når me peikar på at ein faktisk ikkje har ei offensiv satsing i miljøpolitikken eller energipolitikken. At Venstre då prøver å bevise det motsette, får nå så vera. Men når det gjeld det utgangspunktet Kvassheim snakka om, nemleg det forslaget som blei lagt fram, har eg tidlegare sagt at det ikkje var så halvgale. Men veldig mykje av det budsjettet forsvann. Det blei kutta ned på enøk-satsinga, energiforskinga og investeringar i leidningsnettet. Elavgifta blei borte, og fyringsoljeavgifta blei borte. Då å kome opp her og påstå at dette er eit knall miljøbudsjett, har eg vondt for å forstå ein kan ha det svære engasjementet for. Ein har jo tatt vekk det meste av miljøpolitikken i det forslaget ein hadde. Då synest eg det er feil å forsvara det dårlege resultatet. Utgangspunktet var ikkje så verst, men resultatet blei altså ikkje så godt.

Så til ei sak som SV fekk fleirtal for i komiteen, nemleg ei friluftsmelding. Den kjempa jo sentrumspartia imot å få vedtatt, men så slutta ein seg til den etter kvart. Det at ein ønskjer å vera offensiv i miljøpolitikken, vil seia at ein må visa det i praktisk politikk, i handling og i løyvingar. Det saknar eg frå det gamle miljøpartiet Venstre. Eg trur miljøprofilen til Venstre nå er i ferd med å ramla heilt vekk.

Gunnar Kvassheim (V): Jeg har sagt om Venstre, litt i lys av den siste tids meningsmålinger, at vi nok er i den paradoksale situasjon at vår innflytelse er tidoblet og oppslutningen midlertidig halvert. SVs dilemma er at partiets oppslutning er redusert og innflytelsen nullet ut. Miljøpolitikken trenger ikke bare dem som er velmenende, men den trenger dem som i praktisk politikk tar grep for å flytte den i riktig retning.

Nå anlegger Langeland et perspektiv på dette som om det gjelder noen millioner i støtte til ledningsnettet. Jeg prøvde å gå litt opp og se på grønne skatter, Øvre Otta, miljøutgangspunktet når det gjelder skytefelt osv. Da er det jeg sier at denne regjeringen står for en helt annen miljøpolitikk enn den vi avløste og den vi eventuelt vil få igjen, med eller uten Langelands støtte. Jeg forventer ikke at SV skal la være å kritisere Regjeringen. Det er det positivt at en gjør, for Regjeringen og alle andre trenger påtrykk for å komme videre. Men det beklagelige er at SV ikke klart og tydelig kan si at denne regjeringen er mye mer offensiv i miljøpolitikken enn den som er alternativet.

Så til dette med friluftsmeldingen. Det var helt klart fra starten av behandlingen i komiteen at sentrumspartiene ønsket at Stortinget på en egnet måte skulle få en melding om dette spørsmålet. Samlet konkluderte vi til slutt med at det kunne gjøres på en formålstjenlig måte ved en stortingsmelding.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Aud Blattmann (A): La meg starte med å vise til et tidligere replikkordskifte med Jan Tore Sanner når det gjelder vårt forhold til Nordvest-Russland og vårt spesielle ansvar der. Jeg fikk en følelse av at Jan Tore Sanner trodde at jeg hadde vansker med å lese innenat. Jeg kan lese innenat, men det har liten hensikt å skrive i positive vendinger og gjennom kutt i bevilgningen faktisk bidra til å gjøre noe helt annet.

Så til budsjettet. Sentrumsregjeringen ønsket å sette sitt preg på statsbudsjettet. For energisektoren kan det kort oppsummeres med økt elavgift, økt CO2-avgift, økt selskapsskatt for oljeselskapene, senking av grensen for hvilke utbyggingsprosjekter som kan ha forenklet saksbehandling og fjerning av refusjonsordningen for dokumentavgift. Direkte og indirekte har disse forslagene betydning for energi- og petroleumssektoren og for behandlingen av Olje- og energidepartementets budsjett.

La meg nevne forslaget om fjerning av refusjonsordningen for dokumentavgift. Refusjon av dokumentavgift ved sammenslåinger innen energisektoren er en ordning som ble innført i 1986, og som ble omtalt i framlegget til ny energilov. I Ot.prp. nr. 43 for 1989-90, hvor Senterpartiet for øvrig hadde energistatsråden, skriver Regjeringen følgende:

«For å stimulere til sammenslutninger som kan gi energimessige fordeler bedre drift og økonomi og bidra til mer enhetlig forsyningsstandard, har Regjeringen åpnet adgang til refusjon av dokumentavgift ved sammenslutninger som vil ha slike virkninger.»

Formålet med endringen har vært å bidra til selskapsmessige strukturendringer innen energisektoren. Regjeringens forslag innebærer at 2,5 pst. av selskapenes bokførte verdi må innbetales til statskassen ved sammenslåing og omdannelse av kraftselskaper. Fjerningen av refusjonsordningen vil uten tvil hindre den omstrukturering og effektiviseringsprosess i kraftbransjen som kom med innføringen av det nye kraftregimet. Ytterligere gevinster fra mer effektive enheter og et bedre fungerende kraftmarked vil dermed bli vanskelig å få realisert.

Arbeiderpartiet har i sine merknader pekt på at en avvikling av ordningen vil kunne virke konkurransevridende. Selskaper som har kommet langt i sin omstruktureringsprosess, får med Regjeringens forslag en konkurransefordel i forhold til selskaper som av ulike grunner har kommet kortere i prosessen. Mye tyder også på at vi var i ferd med å få en fremskyndet og en til dels udemokratisk behandlingsprosess med de frister som departementet satte for endelige vedtak om sammenslåinger. Jeg har grunn til å tro at det ligger ca. 50 – 60 foreløpige søknader om refusjon av dokumentavgift. I en slik situasjon er det vanskelig å forstå departementets handlemåte i forbindelse med forslaget. Jeg er fristet til å stille statsråden følgende spørsmål om begrunnelsen: Er det slik at statsråden mener at man ikke ønsker en videre utvikling til større og mer slagkraftige enheter, eller er det sånn at det var behovet for økte inntekter til staten som veide tyngst?

Vi ser en utvikling hvor EUs elmarked gradvis åpnes for frihandel, og at det skjer store omstillinger. Norge er en del av det europeiske kraftmarkedet, og dette krever omstilling. Sammenslåinger og omorganisering av kraftsektoren vil være nesten umulig når det vil påføre selskapene dokumentavgifter i millionklassen. Er det motstand mot et åpnere europeisk kraftmarked som er beveggrunnen for å oppheve refusjonsordningen?

Arbeiderpartiet har i finansinnstillingen foreslått å omgjøre refusjonsordningen til et avgiftsfritak. I påvente av dette har Arbeiderpartiet satt av 60 mill. kr, slik at avgiftsfritak kan gjennomføres inntil videre. Høyres primære standpunkt var å videreføre refusjonsordningen. Høyre og Fremskrittspartiet foretok i forliket med sentrumsregjeringen noe som jeg vil beskrive som en salto med helskru når det gjelder dokumentavgiften, men de angret visst etterpå. Arbeiderpartiet får ikke flertall for sitt forslag, men jeg er glad for at det nå er flertall for at nåværende refusjonsordning forlenges ut året, og at flertallet ber Regjeringen komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett med en vurdering av konsekvensene av å avvikle ordningen med refusjon av dokumentavgift, sett i lys av at EUs elektrisitetmarked åpnes for konkurranse.

Forslagene om økt elavgift, økt CO2 -avgift, økt selskapsskatt og senking av grensen for hvilke utbyggingsprosjekter som kan ha forenklet behandling, er alle forslag som enten er avslått, eller vil bli det i dag. Og som nevnt tidligere, departementet må komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett med en utredning om konsekvensene av å fjerne dokumentavgiften.

Steinar Bastesen (TF): I dag diskuteres miljøvern, og tradisjonelt er det en debatt uten konkrete henvisninger. Det snakkes i luftige vendinger om grønne skatter, bedre miljø og økte avgifter. Men hva er resultatet av de grønne skattene og de økte avgiftene? Folk flest ser det på pengeboken, men hvor blir det av resultatet for miljøet?

Det er i dag bygd opp en egen miljøindustri. Er det en industri som ikke forurenser? Jeg stiller spørsmålet. Man flytter papir fra den ene bygda til den andre, man kjører det med lastebiler som drikker 5 liter diesel pr. mil, til Sverige for å brenne det opp – alt i miljøvernets navn. Hadde det ikke vært bedre å brenne det opp på det stedet man samler det inn?

Miljøvern er også noe mer. Miljøvern handler om å leve og bo i samfunnet. Det handler bl.a. om at man skal tørre å bo ute i distriktene, man skal tørre å bo på landsbygda uten å være redd for at det skal komme en gaupe og ete opp barna som leker utenfor huset, eller at det skal komme en ulv og gjøre det samme. I Aurskog-Høland tør ikke folk lenger å la barna gå til skolebussen engang. De må følge barna hver eneste dag. Det er også miljøvern. Når de går ned til bussen, er det ofte to-tre ulver som går foran dem på veien. Det er et resultat av miljøvernpolitikken og det vedtaket som ble gjort i forbindelse med den nye rovdyrmeldingen her i huset. Det har vært diskusjon om utsetting av disse dyrene, men det er det ingen som vil ta ansvar for. De har ikke engang tillatt gentesting av disse dyrene for å få påvist eller avvist om det dreier seg om hybrider. Det er merkelig. Jeg har stilt spørsmål til miljøvernministeren, jeg har stilt spørsmål til justisministeren, men ingen vil ta ansvar. De snakker om at det er hund-ulvehybrider, men det er påvist ved oppdrett at det ikke går an å få mindre enn 60 pst. ulv i en slik hybrid. Det er positivt at bevilgningene til tiltak for å forebygge rovviltskader økes med 5 mill. kr, men det er for galt når bøndene og de som bor ute i distriktene, kunne ha gjort denne jaktingen gratis hvis de hadde fått lov til å jakte i sporsnø.

Jeg har prøvd å undersøke litt. Det er store beløp som overføres til frivillige miljøvernorganisasjoner. En av de organisasjonene som jeg har lett litt etter og prøvd å få dokumentasjon for, er WWF. Hva får de? Vi har skrevet, og vi har ringt. Det er vanskelig å få rede på. Men fra Utenriksdepartementet har vi nå fått rede på at det dreier seg om betydelige beløp, millionbeløp, til en organisasjon som regelrett motarbeider norsk politikk.

Det jeg egentlig skulle ta ordet for, var for å snakke om kartlegging på kysten igjen. Det ligger også under Miljøverndepartementet. Det er også miljøvern. Vi har nå tatt i bruk en ny måte å måle opp kysten på. Det kalles for laserbathymetri, som er innleid fra Australia. Og det kan kartlegge både Norskekysten og Svalbard-området i løpet av tre-fire år rett etter at det er blitt tatt i bruk. Men det må bevilges penger. Det er litt kostbart. Men i løpet av maksimum fem år kan man faktisk ha gjort en jobb som med dagens fart ville ha tatt 200 år. Vi seiler etter kart på kysten i dag som ikke tilfredsstiller de kravene som moderne navigasjonssystemer stiller. Man seiler faktisk over land i enkelte tilfeller med de kartene vi har. Ja, man kan oppleve å stå i Domkirken i Trondheim når en skal gjøre opp sitt bestikk. Det er ikke kysten verdig.

Øyvind Korsberg (Frp): For Fremskrittspartiet er det viktig at offentlige midler blir benyttet der pengene gir mest tilbake – der det er reelle miljøproblem.

Sur nedbør er et betydelig forurensningsproblem i store deler av Sør-Norge og medfører fiskedød i mange vassdrag og lakseelver. Når Regjeringen legger fram et forslag til statsbudsjett om å bevilge 100 mill. kr til kalking for 1999, er vi i Fremskrittspartiet skuffet over at bevilgningen blir redusert med 5 mill. kr i forhold til fjorårets budsjett. Det er også et klart brudd med hva regjeringspartiene lovet i forbindelse med budsjettbehandlingen i fjor høst, der et flertall bestående av regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre la til grunn at bevilgningen til kalking skulle opp på 1997-nivå, dvs. 118 mill. kr. Fremskrittspartiet har i sitt primære budsjettforslag foreslått å øke bevilgningen til kalking med 25 mill. kr.

Konsekvensene av kutt til kalking vil i stor utstrekning berøre de mange små og i stor grad dugnadsbaserte kalkingsprosjektene. Dette mener vi er et totalt feil signal å sende ut til dem som gjennom mange år har brukt store deler av sin fritid til å redde vann og vassdrag og for å sikre fiskebestander, for dermed å gi folk muligheter til å utøve sportsfiske samt oppleve levende natur. Det vil også være en god samfunnsmessig investering i form av næringsinntekter til eiere og lokalsamfunn, og her vil jeg nevne at kalking av Mandalselva har ført til en positiv utvikling av næringslivet langs elven. Jeg er derfor glad for at en enstemmig komite økte bevilgningen med 10 mill. kr, slik at de kalkingsprosjektene som i dag er igangsatt, blir videreført. Vi er alle kjent med at behovet for midler til kalking er langt større enn det vi i dag bevilger, og for Fremskrittspartiet vil det være naturlig å prøve å nå den målsettingen som ligger i Handlingsplan for kalking.

Sur nedbør er et miljøproblem. Noe som ikke er et reelt miljøproblem, er klimaspørsmålet. Vi i Fremskrittspartiet er skuffet over de andre partiene, som uten tanke på kostnader har kastet seg inn i en klimapolitisk hestehandel en ikke ser eller skjønner konsekvensen av. Det er i dag flere og flere vitenskapsmenn og forskere som tviler på at utslippene av CO2 fører til en merkbar forandring av jordklodens klima. Et nylig avsluttet forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo konkluderer med at CO2 har en mindre virkning på klimaet enn tidligere antatt. Jeg har i tidligere debatter i denne sal vist til at det er mange andre teorier om hva som fører til klimaendringer, samt vist til at klimaendringer er noe som har pågått og vil pågå hele tiden, uansett hva politikerne vedtar.

Problemet med klimaspørsmålet er at konkrete miljøproblem blir oversett, samt at vi som olje- og gasseksportør mister enorme olje- og gassinntekter som følge av redusert forbruk i de land vi eksporterer til.

Norge er et av de land i verden der spørsmålet om utslipp av såkalte klimagasser tas mest alvorlig i den politiske debatten. Det er det sikkert mange grunner til. En av grunnene er at utslipp av de såkalte klimagassene er blitt en merkesak for mange politikere, spesielt her i huset, der en utnytter en frykt og en stemningsbølge for å markere seg som politiker og samtidig late som om en gjør noe for vårt klima. I miljøbevegelsen er spørsmålet om utslipp av såkalte klimagasser blitt god butikk, for den er jo avhengig av stadig større oppmerksomhet for å kunne markedsføre seg selv og dermed øke sine egne inntekter. Utslipp av såkalte klimagasser er blitt et internasjonalt anliggende hvor noen industriland, inkludert Norge, har påtatt seg store forpliktelser for å redusere utslippene. Klimapolitikken, som FNs klimapanel er premissgiver for, er svært omdiskutert og hviler i dag på et ufullstendig vitenskapelig grunnlag. Det er også kommet alvorlig faglig kritikk mot klimapanelets sammensetning, arbeidsform og konklusjoner. Klimapanelet er blitt beskyldt for i økende grad å være ledet av byråkrater og politikere, der behovet for økte bevilgninger går på bekostning av vitenskapelige fakta. Den mest alvorlige kritikken er at klimapanelets forskning ikke kan forklare de betydelige svingningene i klima som har vært i tidligere tider.

Til slutt: Jeg håper at flere partier her i huset tar beslutninger bygd på fakta og ikke på tilfeldige værmeldinger.

Statsråd Marit Arnstad: Jeg er glad for den brede støtten som bevilgningsforslagene på neste års budsjett for olje- og energisektoren har fått. Særlig er det gledelig at det har vært mulig å oppnå en nær sagt tverrpolitisk støtte til Regjeringens forslag om en betydelig satsing på alternative energikilder og energiøkonomisering.

Under arbeiderpartietregjeringene på midten av 1990-tallet var bevilgningene til alternativ energi og enøk både i 1995 og 1996 på godt under 100 mill. kr. Det siste året Arbeiderpartiet satt i regjering, foreslo de å øke bevilgningene med 16 mill. kr. Det ble betegnet som et løft.

Sentrumsregjeringen har i løpet av et drøyt år økt bevilgningene med 75 mill. kr, og med budsjettet for 1999 står vi overfor en satsing som er nesten 100 mill. kr større enn for bare to år siden. Det illustrerer den prioritet som sentrumsregjeringen gir dette arbeidet, selv i tider med betydelig økonomisk innstramming. Blant annet innebærer neste års budsjett at det aldri før har vært bevilget så mye til utvikling av alternative energikilder.

I tillegg til å øke bevilgningene på dette området har Regjeringen det siste året gjennomført flere tiltak som vil legge forholdene til rette for en økt satsing på alternative energikilder. Fra årsskiftet blir det gitt fritak for investeringsavgift på en rekke energikilder, bl.a. bioenergi, vindkraft, varmegjenvinningsanlegg og installering av varmepumper. Det vil gi bedre rammebetingelser for disse energiformene. I tillegg er staten i ferd med å utarbeide retningslinjer for bruk av vannbåren varme i statlige bygg. Dette gir viktige føringer for overgang fra direkte bruk av elektrisitet til oppvarming, og kan være ett av flere bidrag til å skape et marked for fjernvarme.

Departementet arbeider nå med en energimelding basert på energiutredningen. Jeg vil legge til grunn at målene for energiforsyningen skal være knyttet opp mot utvikling av en mer miljøvennlig energisektor, sikker energiforsyning, rettferdig fordeling og stabil næringsvirksomhet i lokalsamfunn med kraftintensiv industri. Meldingen vil fokusere på de sentrale valg som må gjøres i arbeidet med å nå disse målene. Meldingen vil også legge fram et forslag til en politikk for omlegging til en mer miljøvennlig energibruk og energiproduksjon og et opplegg for fornyelse av industrikraftregimet.

I forbindelse med behandlingen av budsjettet har et flertall i komiteen gått inn for å forlenge søknadsfristen for refusjon av dokumentavgift til 31. desember 1998. Det innebærer at man fra årsskiftet har fjernet denne særordningen som bare gjelder innenfor kraftsektoren. For alle andre bransjer er det jo nødvendig å betale dokumentavgift når fast eiendom skal overdras i forbindelse med overgang fra én juridisk person til en annen. Et stort antall søknader om refusjon blir nå behandlet i departementet. Med den søknadsfristen som flertallet går inn for, vil det først være mulig å få en oversikt over det samlede tilsagnsbeløpet ut på nyåret. Flertallet har heller ikke angitt om det er styre- eller eiervedtak som skal legges til grunn for fristen. Dersom eiervedtak legges til grunn, kan man forsøke å imøtekomme flertallets ønske om at ordningen skal gjelde for hele 1998, samtidig som man unngår store forskyvninger inn i 1999 og eventuelt nye fristfastsettelser for denne ordningen. Regjeringen vil for øvrig komme tilbake med en endelig oversikt over de budsjettmessige virkningene av ordningen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Petroleumssektoren er preget av store og langsiktige prosjekter. Behovet for stabile rammevilkår er derfor viktig. Samtidig har petroleumssektoren en så dominerende plass i Norge at den må ses i sammenheng med utviklingen i resten av norsk økonomi. Målet om langsiktighet og stabilitet må derfor hele tiden ses i forhold til effekten for norsk økonomi i sin helhet. Med det usikre oljemarkedet vi i dag står overfor, vil næringen stå overfor store utfordringer både i 1999 og framover. Myndighetenes oppgave blir å balansere mellom hensynet til et forsvarlig aktivitetsnivå og å bidra til akseptable rammebetingelser for en industri som har stor betydning for lokalsamfunn og arbeidsplasser langs hele kysten.

Regjeringen har nylig besluttet at tildeling av utvinningstillatelser i en 16. konsesjonsrunde vil bli foretatt i år 2000. Omfanget av runden vil før endelig utlysning bli vurdert i forhold til aktivitetsnivået, og ved utvelgelse av områder vil det bli lagt stor vekt på miljø- og fiskerihensyn.

Jeg regner med at jeg i replikkordskiftet vil ha mulighet til å komme inn på ytterligere spørsmål som angår petroleumssektoren, men alt i alt er jeg godt fornøyd med den innretning og den støtte som Olje- og energidepartementets budsjett for 1999 har fått. Det gir rom både for satsing og for videreføring av de viktigste prioriteringene til denne regjeringen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bent Hegna (A): Spørsmålet om nytt industrikraftregime har vært en gjenganger i denne salen i flere år. Det er selvfølgelig fordi det er en svært viktig sak, og fra Arbeiderpartiets side har vi vært aktive for å få avklart dette spørsmålet.

For snart to år siden drev regjeringskolleger av Marit Arnstad et såkalt rotterace mot Arbeiderpartiets statsråder for å få fortgang i arbeidet med et nytt industrikraftregime. Allerede i januar 1997, altså for snart to år siden, sa bistandsminister Frafjord Johnson at statsråden må følge opp Stortingets anmodning og sikre at vi får på plass et nytt industrikraftregime i 1997. Det er, som statsråden selvfølgelig vet, tusenvis av arbeidsplasser og en hel rekke lokalsamfunn basert på kraftkrevende industri som har ventet lenge på en avklaring, og det er på høy tid at den kommer. Statsråden var så vidt innom dette spørsmålet i innlegget sitt, men kom ikke med noen som helst forsikring om dette.

Mitt spørsmål er: Kan statsråden nå en gang for alle forsikre om at spørsmålet om nytt industrikraftregime kommer opp denne vinteren, slik at vi kan være helt sikre på at det kommer til å skje noe framover?

Statsråd Marit Arnstad : Jeg er helt enig med representanten Hegna i at spørsmålet om et framtidig industrikraftregime er av svært stor betydning. Det er en viktig sak for mange industrisamfunn i dette landet og også for mange lokalsamfunn.

Fra departementets side er vi i full gang med arbeidet når det gjelder å utvikle et nytt industrikraftregime. Det er ingen enkel sak, fordi det vil være en del forskjellige behov som gjør seg gjeldende i de ulike lokalsamfunn. Det er en ganske stor kraftportefølje det er snakk om, og jeg tror også at med de kommersielle avtalene en har fått for en del bedrifter, vil vi nå se et industrikraftregime etter to spor: de mer politisk bestemte avtalene og de mer kommersielle, forhandlede avtalene.

Fra departementets side føler vi at vi har en god dialog med de mest berørte aktørene og med bransjen som sådan. I forbindelse med en interpellasjonsdebatt for ikke så lenge siden – jeg tror kanskje representanten Hegna var til stede da jeg sa det – forsikret jeg Arbeiderpartiet i denne sal om at industrikraftregimet kommer. Det blir framlagt sammen med energimeldingen før påsken 1999. Det betyr at dersom representanten Hegna har tålmodighet i fire måneder til, vil han få se Regjeringens forslag på dette området.

Øyvind Vaksdal (Frp) : Jeg har med interesse lyttet til statsråd Arnstads innlegg og merket meg at statsråden hoppet over et tema som har vært gjenstand for en del debatt her i dag. Det gjelder Statoils forhold til Saga og oppkjøpet der.

Det har imidlertid kommet signaler fra forskjellig hold i Regjeringen om at en ønsker å opprettholde de tre nasjonale oljemiljøene vi har i dag. Jeg vil derfor stille statsråden følgende spørsmål: Vil statsråden som Statoils generalforsamling gripe inn og hindre ytterligere oppkjøp av aksjer i Saga Petroleum?

Statsråd Marit Arnstad : Fem minutter er kort tid, så det er flere ting som jeg hadde ønsket å ta opp i mitt innlegg, men som jeg ikke fikk tid til å komme inn på. Jeg er glad for at det blir en replikkrunde, slik at jeg får muligheten til å gå nøyere inn på en del av de spørsmålene.

Det er riktig at Regjeringen har som målsetting at en bør opprettholde tre uavhengige nasjonale oljemiljø. Det har også tidligere vært sentrumspartienes målsetting, og det ønsker vi å holde fast på i årene framover. Etter vår mening ligger de oppkjøp som Statoil har gjort i Saga, innenfor en slik målsetting, i den forstand at 20 pst. ikke vil være en bestemmende andel for Statoil i Saga, og i den forstand at Statoil ikke vil få mulighet til styreplass i Saga, i tråd med det som var ordningen fra 1990, da både Hydro og Statoil hadde betydelige eierposter i Saga.

Når det gjelder videre oppkjøp fra Statoils side, er jeg ikke kjent med at det er aktuelt. Jeg regner med at det vil være et spørsmål som Statoil i tilfelle tar opp med eieren. Fra eierens side er det slik at videre oppkjøp som går ut over den klare målsetting som Regjeringen har om å opprettholde tre nasjonale uavhengige miljø, vil vi ikke se på med positive øyne. Men jeg har lyst til å nevne at det er et dilemma i det vi her snakker om: Vi vil ha tre uavhengige miljø, men vi vil også ha tre nasjonale miljø. Og det er klart at det kan bli et dilemma dersom en her kom i en situasjon der Saga kunne bli kjøpt opp av utenlandske interesser.

Jan Tore Sanner (H) : I en kritisk fase for petroleumssektoren har Regjeringen foreslått økt skatt på flere hundre millioner kroner for petroleumsindustrien, høyere CO2-avgift og redusert grense for myndighetsgodkjennelse av petroleumsprosjekter. Statsråden har varslet at hun i tråd med Høyres forslag og Høyres krav vil sette i gang en uavhengig analyse av sokkelens konkurranseevne.

Mitt første spørsmål til statsråden er om det innvarsler en ny linje fra Regjeringens side, hvor man blir mer opptatt av å bedre rammebetingelsene enn å forverre dem.

Mitt andre spørsmål er i forlengelsen av det spørsmålet som representanten Vaksdal stilte statsråden om målet om å bevare tre uavhengige oljemiljøer i Norge. Statsråden sa at hun anså oppkjøpet som innenfor målet om å bevare tre uavhengige miljøer. Jeg antar at statsråden har registrert at det selskapet som fikk økt sin statlige eierandel, nemlig Saga, ikke vurderer det på den måten. De har snarere tvert imot sagt at dette svekker deres mulighet til å vurdere andre samarbeidsløsninger, og det svekker uavhengigheten i de tre miljøene.

Jeg er glad for de signalene statsråden gav, og jeg vil be om en konkretisering, for hun sa at de ikke vil se «med positive øyne» på et videre oppkjøp. Betyr det at eieren nå setter foten ned og gir et klart signal til Statoil om at det er uaktuelt å akseptere et ytterligere oppkjøp i Saga?

Statsråd Marit Arnstad: For å ta konkurransekraft først: Regjeringen er opptatt av en løpende vurdering av rammebetingelsene for virksomheten på norsk sokkel. Vi har det siste året sett at det har vært et høyt aktivitetsnivå og et svært høyt investeringsnivå, og vi har da vært nødt til å foreslå en del tiltak for å prøve å dempe utslagene av akkurat dette. Investeringsutsettelsen må ses i det lyset. Samtidig er det ingen tvil om at vi står overfor en usikker situasjon framover når det gjelder markedet, men da skal vi også huske at her er det en langsiktig industri vi står overfor. Det prisbildet vi lever med nå, har vi levd med i ¾ år. Prisbildet i fjor på denne tida viste nesten 10 dollar i økning, så her svinger det ganske mye. Vi er altså nødt til å utforme rammebetingelsene i forhold til den langsiktigheten som er knyttet til disse prosjektene, men også i forhold til den mer dagsaktuelle situasjonen.

La meg også få lov til å nevne at investeringsanslagene for oljesektoren er usikre. Vi har foreløpig ingen indikasjoner på at de vil gå betydelig ned i 1999. Tvert imot viser øyeblikksbildet så langt at en kan få en økning i investeringene på opptil 9 pst. i forhold til det som er lagt til grunn i nasjonalbudsjettet. Det tyder på at vi er i en mellomposisjon i forhold til redusert aktivitet og i forhold til det veldig høye aktivitetsnivået vi har sett i 1998. Men det er klart at vi vil følge spørsmålet om konkurransekraft nøye, og vi vil sette i gang et utredningsarbeid – ikke knyttet til den framlagte oljemeldingen som Høyre ønsker, men i forhold til den neste oljemeldingen. Vi vil bruke et års tid på å gå grundig gjennom de spørsmålene.

Når det så gjelder forholdet til Saga, må jeg si at det spørsmålet som representanten Sanner stilte, er et hypotetisk spørsmål. Det foreligger ingen flere planer om oppkjøp, og dersom det skulle foreligge, vil eieren ta stilling til det den dagen det foreligger. Men det vi i dag ser, ligger innenfor rammen av tre uavhengige oljemiljøer. Jeg tror en skal være forsiktig med som representant i denne salen å indikere at vi pr. i dag har noe annet enn tre uavhengige oljemiljøer.

Hallgeir H. Langeland (SV): SV og Senterpartiet i opposisjon var ofte svært einige når det gjelder miljø- og energispørsmål, og begge partia var ofte knallharde i kritikken av Arbeidarpartiet som ikkje prioriterte miljø høgt nok. Då undrar det SV litt at olje- og energiministeren med slik tyngd forsvarer det kompromisset som er inngått med Høgre og Framstegspartiet, når ein veit at mange av dei forslaga frå sentrumsregjeringa som var positive i seg sjølve, er vekke, eller i alle fall reduserte. Det gjeld enøk, det gjeld energiforsking, det gjeld investeringar i leidningsnett, som er redusert med 35 mill. kr, elavgifter som SV støttar, er vekke, og fyringsoljeavgifter er vekke. Likevel seier statsråden at dette er eit veldig bra budsjett – og så er alle desse miljøforslaga borte i dette budsjettet. Dette synest eg det er litt komplisert å forstå, så eg håper at statsråden kan utdjupa dette for meg.

Så til det som nå har skjedd i forhold til Kyoto-avtalen og oppfølginga av denne. Meiner statsråden at dei kutta som nå er sette i verk, vil føra til at det blir enklare eller verre for Noreg å gjennomføra Kyoto-avtalen?

Og til slutt: Voksenåserklæringa har mange positive element. På kva for måte ser statsråden at det er mogleg å gjennomføra den miljøpolitikken som er nedfelt i Voksenåserklæringa?

Statsråd Marit Arnstad: Med all respekt er det vel slik at SV ikke har all verdens erfaring med forlik, mens vi i sentrumspartiene vet at et forlik innebærer både å gi og å ta. En får støtte til en del ting, og så er en også nødt til å gi på en del punkter. En kommer ikke utenom at en på enkelte punkter må gi etter for å bli enig.

Jeg må si jeg reagerer på den beskrivelsen som representanten Langeland gir av enøksatsinga i år i forhold til tidligere. I mitt innlegg nevnte jeg at både i 1995 og 1996 var enøksatsinga på under 100 mill. kr. Fra 1997 til 1998 foreslo Arbeiderpartiet å øke enøksatsinga med 16 mill. kr, og det kalte de et vesentlig løft. Vi har i løpet av et drøyt år økt den med 75 mill. kr. Bevilgningene til alternative energikilder har aldri før vært så store som de er nå. Jeg forventer ikke at SV ikke skal kritisere Regjeringen, det har SV sjølsagt rett til å kunne gjøre, men erfaringene tatt i betraktning i forhold til alternativ energi, må jeg spørre om SV oppriktig mener at en arbeiderpartiregjering, som SV støtter, ville ha kommet til å foreslå en satsing på dette nivået. Det vil jeg si at jeg betviler.

Ellers er jeg enig i at det blir en utfordring i forhold til Kyoto-avtalen og klimaspørsmålene å kunne fortsette den opptrappinga som sentrumsregjeringen nå har lagt opp til med hensyn til alternativ energi. Den langsiktige satsinga en kan klare å få til – ikke bare de 75 mill. kr vi har klart å få til i løpet av ett år, men det en klarer å få til på lang sikt – vil være helt avgjørende i så måte. Det er Regjeringen klar over, og vi ønsker også å legge opp vårt videre arbeid innenfor energipolitikken med det for øye.

Aud Blattmann (A): Regjeringen ønsker å fjerne særordningen med refusjon av dokumentavgift på 2,5 pst. – jeg tror det var slik statsråden uttalte seg. Formålet med denne ordningen har vært å bidra til selskapsmessige strukturendringer innen energisektoren. Fjerning av refusjonsordningen vil uten tvil hindre den omstrukturerings- og effektiviseringsprosess i kraftbransjen som kom med innføringen av det nye kraftregimet, og som også Senterpartiet den gang egentlig ønsket. Vi ser at det kan bli en konkurransevridning, fordi selskaper som er kommet langt i omstruktureringsprosessen, får en fordel, i motsetning til dem som er kommet kortere i prosessen. Vi har også sett at det kan føre til en udemokratisk behandlingsprosess fordi det her er knappe tidsfrister. Jeg prøvde i mitt innlegg å stille noen spørsmål til statsråden, og jeg gjentar dem nå: Er det slik at statsråden mener at man ikke ønsker en videre utvikling til større og mer slagkraftige enheter, eller er det slik at det var behovet for økte inntekter til staten som veide tyngst?

Vi ser en utvikling der EUs elmarked gradvis åpnes for fri handel og at det skjer store omstillinger. Sammenslåinger og omorganiseringer i kraftsektoren vil være nesten umulig når det vil påføre selskapene dokumentavgifter i millionklassen. Er det egentlig motstand mot et åpnere europeisk kraftmarked som er beveggrunnen for å oppheve refusjonsordningen?

Statsråd Marit Arnstad: Jeg merket meg det representanten Blattmann tok opp i sitt innlegg. Det ble vist til at dette ble innført i forbindelse med energiloven og åpningen av energimarkedene. Det er riktig. Det var ment som en hjelp til omstillingen. Nå har denne omstillingsperioden vart i sju år – det er sju år siden energiloven ble innført. Spørsmålet er hvor lenge omstillingsperioden skal vare før en normaliserer forholdene og innfører den samme ordningen for kraftbransjen som den som gjelder for alle andre typer overganger fra en juridisk person til en annen. Det er jo ikke slik at alle andre sektorer i samfunnet slipper å betale dokumentavgift. Dokumentavgiften er en generell ordning som i utgangspunktet skal betales av alle, men der kraftbransjen har et unntak. Det unntaket har vært begrunnet i omstillingshensyn. Nå har det gått en såpass lang periode at Regjeringen så det som mest formålstjenlig å normalisere forholdene også for kraftbransjen. I en tid med stramme økonomiske rammer må jeg også tilstå at det må være berettiget å ha en diskusjon om hvorvidt dette er den riktige måten å prioritere bruk av offentlige midler på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme. Det samme er den reglementsmessige tiden for formiddagens møte. Møtet heves, og nytt møte settes kl. 18.

Behandlingen av sak nr. 4, nr. 5 og nr. 6 fortsatte på kveldsmøtet.