Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra
Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer
vil møte til muntlig spørretime:
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
En del representanter har meldt seg på forhånd
med ønske om å få stille spørsmål.
De representanter som i tillegg til disse er interessert i å stille
hovedspørsmål, bes om å reise seg. – Takk.
Vi starter da med første hovedspørsmål,
fra representanten Anne Helen Rui.
Anne Helen Rui (A): Mitt spørsmål går
til forsvarsministeren.
Arbeiderpartiet og Høyre har dannet
et flertall som har vært enige om at det bør bygges
nye motortorpedobåter. I merknads form i forbindelse med
både langtidsmeldingen i juni og budsjettet for 1999 har
vi stått sammen og bedt Regjeringa om å få fram
et beslutningsgrunnlag i 1999. I St.meld. nr. 23 sier Regjeringa
at dette tidligst kan skje i 2003. Hva er den faglige begrunnelsen for
at man i meldinga sier at man må vente med å bygge MTB-ene
fordi sjømålsmissilets utvikling ikke er kommet
langt nok?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det er helt riktig som representanten refererer,
at Høyre og Arbeiderpartiet har utgjort et flertall
som har ønsket at MTB-ene blir prioritert allerede fra år
2000.
Det har sett fra Regjeringens ståsted
ikke vært mulig innenfor de finansielle rammer som lå i
langtidsmeldingen, og de prioriteringer som er foreslått
i St.meld. nr. 23, å få dette fram tidligere
enn omkring 2003. Etter statsrådens mening er det to måter å løse
dette på: enten ved at man forskyver andre prosjekter ut
i tid, foretar en annen prioritering enn det Forsvaret selv har
foreslått, eller ved at man øker de totale investeringsrammer.
Når det gjelder den faglige vurderingen,
som også fra statsrådens side er berørt
flere ganger, går det på behovet for å teste
sjømålsmissilene parallelt med testingen av de nye
MTB-ene for å se at disse fungerer godt sammen. Statsrådens
mål er å unngå at det gjøres
feilinvesteringer, som man i neste omgang bare kan angre på uten å kunne gjøre
noe med. Det er grunnlaget for hans utsagn om at disse to anskaffelsene
bør ses parallelt.
Anne Helen Rui (A): Jeg takker statsråden for svaret.
På bakgrunn av det ministeren nå svarte,
lurer jeg på om ministeren kunne komme til Stortinget med
en redegjørelse om hvordan utviklingen av det nye sjømålsmissilet
påvirker prosjektene med de nye fregattene.
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det kan statsråden selvfølgelig
gjøre, og er beredt til å gjøre.
Det jeg har prøvd å understreke
gang på gang, er parallelliteten i tid. Jeg har ikke reist
tvil om sjømålsmissilene er i stand til å utføre
sin oppgave, men det er kombinasjonen mellom skip og missil jeg
er ute etter å få prøvd parallelt, slik
at vi ikke gjennomfører investeringene i et stort antall
MTB-er som i neste omgang skulle vise seg ikke helt å tilsvare
de ønsker vi har for missilene, og kombinasjonen mellom
båt og missil. Jeg er fullstendig klar over at disse to
tingene kan tilpasses hverandre underveis. Mitt utgangspunkt er
at vi ikke skal gjøre feilinvesteringer når vi
denne gang investerer i nye MTB-er.
Anne Helen Rui (A): Kan jeg bare får si at …
Presidenten: Det er det ikke anledning til. Vi
går videre til neste hovedspørsmål.
Ivar Kristiansen (H): Jeg stiller spørsmål til
fiskeriministeren.
Fiskeriministeren har gjort rett i å engasjere
seg kraftig for at Schengen-avtalen ikke skal føre til
sentralisering og konkurransevridning mellom norske fiskerihavner.
Det har jo helt klart vært Stortingets klare forutsetning
at så ikke skulle skje ved innføring av avtalen,
og har sådan fått Høyres klare støtte.
Og Regjeringen har da med et eneste unntak, som er fiskeriministeren
selv, gitt uttrykk for at de anbefaler Schengen-avtalen. Imidlertid
har Angelsens uttalelse skapt atskillig frykt og bekymringer, spesielt
i fiskerinæringen frykt for redusert antall grensehavner.
Justisministeren har omtalt Angelsens uttalelse
som å skape forvirring, misforståelse og frykt,
og sier at dette er et norsk internt anliggende. Mitt spørsmål
er da: Er de misforståelser som er oppstått, nå skaffet
av veien, og kan Angelsen slå fast at han går
inn for denne avtalen?
Presidenten: Presidenten gjør uttrykkelig
oppmerksom på at spørsmål skal stilles
innenfor den reglementsfestede tid.
Ivar Kristiansen (H): Får jeg lov bare å komme
med en beskjeden unnskyldning. Tidsuret fungerte ikke hos meg i
dette tilfellet. Det stod på null hele tiden.
Presidenten: En null er fortsatt en null, det
har presidenten forståelse for!
Statsråd Peter Angelsen: La meg bare si til den såkalte uklarhet
som representanten Ivar Kristiansen påpekte, at det er
ikke slik. Så lenge det høringsnotatet som var
sendt fra Justisdepartementet var et åpent dokument, ble
det fra næringens side selvfølgelig stilt spørsmål
ved den redegjørelse som i høringsutkastet var
gitt om Schengen-regelverket. Og i dette regelverket er
utgangspunktet at det skal være 100 pst. fysisk
kontroll av personer fra ikke-Schengen-land. Det vil selvfølgelig
berøre fiskerinæringen spesielt, og derfor ble
det en sak som var åpen for media. Fiskeriministeren mener
at han ikke har bidratt til å skape uklarhet, men heller
til å få en klarhet i hva det hele dreier seg
om. I Regjeringen er vi enige om at vi skal forsøke å få fram
et kontrollsystem som vi vil legge fram for Schengen-institusjonen
for godkjenning, som skal innebære at det ikke i vesentlig
grad blir noe forskjell på kontrollregimene i forhold til
det som vi har av nasjonale kontroller i dag.
Presidenten: Presidenten har registrert at tidsuret sviktet
denne gangen også. Vi skal da forsøke å gjøre
dette manuelt inntil vi får orden på teknikken,
og så skal presidenten forsøke å veilede
når tiden antas å være omme.
Ivar Kristiansen (H): Det var hyggelig.
Jeg takker for svaret. La meg innledningsvis
bare få lov til å slå fast at det må vel
snart bare være noen ledende krefter i Senterpartiet som
mener at fiskeriministeren ikke har skapt atskillig forvirring og
frykt i denne saken. Samtidig må jeg få gi uttrykk
for glede over at det ser ut til at Regjeringen etter noen internrunder
nå har klart å samle beina, og jeg konstaterer
da at fiskeriministeren her gir klart uttrykk for at også han
i dag går inn for Schengen-avtalen. Det tror jeg i spesiell
grad vil bli lagt merke til i Kyst-Norge, til glede for fiskerinæringen. Hvis
jeg mot formodning misforstår, anbefaler jeg Angelsen å rette
opp eventuelle misforståelser som fortsatt måtte
flyte rundt.
Statsråd Angelsen: Ja, jeg tror det hos representanten Ivar Kristiansen
må gjøre seg gjeldende betydelige misforståelser.
Stortinget har vedtatt Schengen-avtalen, og jeg har på ingen
måte gitt uttrykk for at jeg er imot avtalen. Vedtaket
har Regjeringen som kollegium og også vi som statsråder
bare tatt til etterretning. Men Stortinget la en forutsetning i
sitt vedtak, nemlig at avtalen ikke skulle få næringsmessige
konsekvenser. Og jeg synes jeg har en plikt som fiskeriminister
til å få avklart at Schengen-avtalen ikke får
næringsmessige konsekvenser for fiskerinæringen,
slik at Stortinget kan få den fulle orientering når
implementering av Schengen-regelverket i norsk lovgivning blir lagt
fram for Stortinget.
Presidenten: Ansgar Gabrielsen – til
oppfølgingsspørsmål.
Ansgar Gabrielsen (H): Jeg skal ikke bore mer i den forvirringen som
måtte være eller ikke være, det kan faktisk
bare øke forvirringen. At det har vært en del
motstridende utsagn i denne saken, hersker det vel ingen tvil om.
Men det som er viktig nå, er at statsråden får
en sjanse til å gjøre det helt klart hvorvidt
følgende utsagn stemmer eller ikke stemmer:
«Schengen-avtalen
gir oss full nasjonal handlefrihet til å bestemme hvilke
havner som skal kunne motta russertorsk.»
Er det slik at man har den friheten innenfor
den Schengen-avtalen som ligger til behandling, eller er det slik
at vi ikke har den friheten? Er det opp til oss hvilke ressurser vi
vil sette inn for å unngå den konkurransevridningen som
vi ellers kunne bli utsatt for, som fiskeriministeren helt riktig
har påpekt?
Statsråd Peter Angelsen: Schengen-avtalen berører ikke i det
hele tatt varetransporten, hvilken havn den kan gå til
i Norge. Det Schengen-avtalen berører, er kontroll av de
personer fra tredjeland som kommer inn til norsk havn. Og i utgangspunktet
sier vel Schengen-avtalen at disse personer skal gjennomgå en
såkalt fysisk kontroll ved bestemte grenseovergangssteder
og i åpningstiden til disse. Så er det et spørsmål
hvor fleksibelt vi kan gjøre det. Og Regjeringens utgangspunkt
nå er at kontrollmyndighetene bør være
mobile slik at et fartøy ikke nødvendigvis må innom
en såkalt grensepasseringshavn før det går
til den havnen varepartiet skal leveres til. Det er vårt utgangspunkt.
Så vi regner med at det skal bli akseptert, på tross
av den noe begrensede måten det er uttrykt på i sjølve
avtalen.
Presidenten: Rita Tveiten – til oppfølgingsspørsmål.
Rita Tveiten (A): Etter å ha høyrt fiskeriministeren på NRK
i dag tidleg, er det tydeleg at han har skifta standpunkt i forhold
til tidlegare alarmerande utsegn om skadeverknaden på norsk
fiskerinæring når det gjeld Schengen-avtalen.
Spørsmålet er: Er det ikkje uheldig at ein statsråd
går ut med så sterke signal i ei sak der han tydelegvis
ikkje har god nok oversikt, og kva er det fiskeriministeren er klar
over i dag som han ikkje var klar over den 8. januar, då han òg
uttala seg til NRK?
Statsråd Peter Angelsen: Nå er det slik at de spørsmålene
som blir stilt til meg, er knyttet til det høringsutkastet
som næringen selv har lest, og som for så vidt
media også har satt seg inn i. Mitt svar har på en
måte kommet i forkant av den svarrunden som Fiskeridepartementet
vil ha på det høringsutkastet. Så vidt
jeg vet, vil svarutkastet fra Fiskeridepartementet bli levert i
dag. Det vil da være tilgjengelig, og der vil man få en
oppsummering av de uttalelsene som jeg har gitt tidligere, hvor
man presiserer hvordan ordningen bør bli i fremtiden for å ivareta
fiskerinæringens interesser.
Presidenten: Per-Kristian Foss – til
oppfølgingsspørsmål.
Per-Kristian Foss (H): Fiskeriministerens svar i denne spørretimen
og opptreden i media i dette året har til fulle dokumentert
at det er umulig for en regjering å fungere som en diskusjonsklubb
offentlig i behandlingen av en internasjonal avtale. Det svekker
norske interesser. Og det er ikke riktig som fiskeriministeren nå forsøker å hevde,
at hans tidligere uttalelser har gått på et høringsutkast.
Han har til radio meget tydelig uttalt at Stortinget kan forkaste
avtalen, og jeg antar at Stortinget ikke skal behandle et høringsutkast,
i alle fall ikke på vegne av Fiskeridepartementet. Så fiskeriministeren
har selv bidratt til uklarhet, og jeg må få lov
til å understreke at det er ikke i opposisjonspartiene
uklarheten har rådd, det er i regjeringspartiene. Det er
vitterlig en representant for regjeringspartiet Senterpartiet som
har uttalt:
«Store
deler av fiskeri-Norge kommer til å bli rasert med dette
forslaget.»
Vil representanten for Senterpartiet i Regjeringen
bidra til å rydde denne uklarheten til side og sørge
for at Regjeringen heretter opptrer rimelig samordnet, i alle fall i
behandlingen av et forslag som skal til Stortinget?
Statsråd Peter Angelsen: Nå har jeg vel ikke sagt hva Stortinget
vil gjøre, men jeg går ut fra at representanten
Foss er enig i at Stortinget har handlefrihet til å vurdere
avtalen hvis den ikke innfrir de forutsetninger som ble lagt til
grunn av Stortinget sjøl da avtalen ble vedtatt. Det er
egentlig den kommentaren Foss viser til. Jeg vil bare forutsette
at Stortinget sjølstendig vil vurdere hvorvidt avtalen
vil være god nok for Norge, når vi skal implementere
Schengen-regelverket i norsk lovgivning.
Ellers har jeg ikke noe annet å si,
hvis Stortinget har oppfattet det som at det er skapt forvirring,
enn at så lenge et høringsutkast mellom departementene
og i Regjeringen er en offentlighet, er det også et diskusjonstema for
folk ute som føler seg berørt av saken. I denne
sammenheng er det fiskerinæringen sjøl som i hovedsak
har reist diskusjonen, og det ville være urimelig om fiskeriministeren
ikke skulle svare på de spørsmålene som
blir stilt til ham.
Presidenten: Presidentene har grunn til å anta
at tidsurene på talerstolene nå fungerer. Hvis
det motsatte skulle være tilfellet, ber presidenten om å bli
gjort oppmerksom på det.
Steinar Bastesen – til oppfølgingsspørsmål.
Steinar Bastesen (TF): Schengen-avtalen medfører at det
kun er noen få grensepasseringspunkter som kan benyttes.
Det gjelder også for den norske fiskeflåten, ikke
bare for fartøyer fra tredjeland. Havfiskeflåten
skal behandles på samme måte som fartøyer
fra tredjeland. Så sies det av andre representanter at
dette er en stor fordel for norsk fiskerinæring. Hvilke
fordeler ser fiskeriministeren for havfiskeflåten ved at
man skal ligge og vente ved grensepasseringspunktet fra kl. 4 på ettermiddagen til
kl. 9 neste morgen? Og det vil også gjelde for kystfiskeflåten,
hvis en er utenfor firemilssonen mer enn to-tre dager. Hva har fiskeriministeren
tenkt å gjøre for at dette skal bli en fordel
for norsk fiskerinæring? Som fisker ser jeg ingen fordeler.
Statsråd Peter Angelsen: Når det gjelder norske fartøyer
og Schengen-fartøyer, ser jeg ingen problemer knyttet til
det kontrollregimet som nå opprettes. Men når det
gjelder tredjelands fartøy: Grunnen til at man har sett det
som et problem når man leser teksten i Schengen-avtalen,
er jo at vi har en betydelig landing av fangst fra utenlandske fartøyer.
Det er fartøyer fra såkalte tredjeland, det er
russiske, skotske, færøyske og irske fartøyer, som
i 1997 leverte et sted mellom 300 000 og 400 000 tonn
fisk til norske anlegg, til nærmere 2 milliarder kr. Det
er en betydelig ressurs som norsk fiskerinæring og fiskeindustrien
er avhengig av, og derfor har vi lagt et vesentlig arbeid i å sørge
for at landingen fra tredjelands fartøyer ikke skal bli
berørt på en diskriminerende måte for
fiskeindustrien.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til
fiskeriministeren.
Våre fiskeoppdrettere sliter på EU-markedet.
På grunn av mange restriksjoner begrenses markedsadgangen.
I denne situasjonen går statsråden ut og foreslår
reduserte fôrkvoter for 1999, samtidig som han da i konsultasjonsmøtene
med EU-kommisjonens representanter får et krav – på bakgrunn
av Angelsens forslag om reduserte fôrkvoter. En enstemmig
oppdrettsnæring er imot reduksjon av fôrkvotene
og mener at dette er et internt norsk anliggende og EU-kommisjonen
uvedkommende.
Hva er begrunnelsen for at statsråden
har foreslått reduserte fôrkvoter for 1999?
Statsråd Peter Angelsen: Den norske regjering og EU-kommisjonen inngikk
en avtale om eksport av norsk laks til EU i 1996, og i den avtalen
er det forutsatt at den årlige økningen i norsk
eksport av laks til EU skal ligge innenfor 10 pst. I 1998
og 1999 ligger det an til at eksporten øker utover
10 pst. Det har sammenheng med sammenbruddet i en del markeder,
slik at eksporten i større grad har gått til EU-markedet.
Og da er Norge forpliktet til å iverksette tiltak for å holde
seg innenfor avtalens rammer.
Det eneste virkemiddel myndighetene har til å regulere
produksjonen, er størrelsen nå av fôrkvoter.
Fôrkvoter har vært en del
av reguleringssystemet siden avtalen ble opprettet. Ved begynnelsen
av 1998 lå det an til at man på grunn av markedssituasjonen
i andre markeder kunne øke fôrkvotene og produksjonen
i Norge og allikevel å holde oss innenfor veksten på 10
pst. til EU-markedet. Dessverre har den situasjonen endret seg, og
det ligger derfor an til at vi fra myndighetenes side må iverksette
tiltak – og som sagt er det fôrkvotene vi har å forholde
oss til der.
Jeg kan tilføye at næringen
har selv foreslått at det regimet vi har for fôrkvotene
med fleksibilitet fra år til år med overføring
av et visst antall tonn for hver konsesjon, skal tas ut av fôrkvotesystemet,
slik at vi får en reduksjon allikevel. Men vi skal ha møter
med næringen i nær fremtid for å drøfte
hvordan vi skal løse situasjonen. Hvis man i utgangspunktet
ikke finner en løsning sammen med næringen, er
regulering av fôrkvoter det eneste virkemiddelet man har
for å oppfylle avtalen med EU.
Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom
på at det fortsatt er uregelmessigheter med tidsreguleringen,
så vi får forsøke å gjøre
det manuelt innimellom.
Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for svaret,
og er glad for at det skal være konsultasjoner med oppdrettsnæringen
og utvises fleksibilitet. Det er nå en gang slik at oppdrettsnæringen
har basert sin produksjon i inneværende år på de
fôrkvoter og rammebetingelser de fikk i fjor. I hvert fall
på kort sikt vil reduserte fôrkvoter bety større
utslakt, større utbud i markedet og vil virke mot sin hensikt,
som er å gi mindre laks i det internasjonale europeiske
markedet. Vil statsråden eventuelt revurdere sitt standpunkt
om å redusere fôrkvotene for 1999?
Statsråd Peter Angelsen: Som sagt, hvis vi kommer fram til en avtale
med næringen som fører til en reell reduksjon
i produksjonen, ser jeg ikke noe problem med å finne en
løsning. La meg bare si det slik: Det er ikke fullstendig
enighet i oppdrettsnæringen om hvordan man skal løse
situasjonen. Det er betydelige grupper som har meldt til departementet
at fôrkvotene bør reduseres, og det var for så vidt
en dissens i styret i oppdrettsforeningen da det behandlet saken
og anbefalte for departementet hva som burde gjøres av
tiltak.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Karin Andersen (SV): Jeg vil få stille et spørsmål
til arbeids- og administrasjonsministeren.
Det er vinter og kaldt, og vi vet at det er
flere hundre mennesker i Oslo uten bolig. Det er uakseptabelt, og
alle må bidra. Staten eier mye bygningsmasse, og ikke alt
er i bruk hele tida. Noe kan stå tomt i mange år.
Kan statsråden tenke seg å se over statens eiendomsmasse
og se om det er mulig, f.eks. i samarbeid med Oslo kommune, å stille
noe av bygningsmassen midlertidig til disposisjon slik at man kan
få til et straksbotiltak for folk som ikke har tak over
hodet?
Statsråd Eldbjørg Løwer: Det var et overraskende spørsmål,
men det var en utfordring som jeg velger å ta. Jeg kan
godt tenke meg å ta kontakt med sosialministeren for å se
om hun har gjort noe på dette området i samarbeid
med Oslo kommune. Så mitt umiddelbare svar er at dette
vil jeg vurdere.
Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret og også for
den umiddelbare responsen. Jeg forstår at også for Regjeringen
er situasjonen uakseptabel. Slik som det er nå, må alle
bidra. Vi er nødt til å slutte å se på forvaltningsnivåer
og på sektorer, og også slutte å være
så regelorienterte at vi ikke kan løse
de mest elementære problemene for folk.
I og med at statsråden tydeligvis
er opptatt av dette spørsmålet, har jeg lyst til
å følge opp litt. Staten er jo også en
stor eiendomseier på tomtesiden. Kunne statsråden
tenke seg å vurdere sin tomtepolitikk i forhold til å stille
tomter til disposisjon, slik at det ble mulig å bygge billigere
boliger i Oslo, f.eks. til studenter eller til folk som har trøbbel
med å betale den husleien som bl.a. kommer av at tomtekostnadene
nå er så høye?
Statsråd Eldbjørg Løwer: Staten gjennom Statsbygg og Oslo kommune har
samarbeidsprosjekter som går på utvikling av områder
og også diskusjoner om tomter – den diskusjonen
er for så vidt i gang. Regjeringen har i den senere tid
gitt nesten vederlagsfrie tomtearealer for utvikling av studentboliger,
så staten har gitt et bidrag nettopp for å få studentboliger
som det er økonomisk mulig å bo i uten at tomtekostnaden
skal være det som velter sånne prosjekter. Der
har vi gitt våre bidrag, og jeg utelukker ikke at vi flere
ganger kan gjøre det.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Jan Petter Rasmussen (A): Jeg har et spørsmål til fiskeriministeren.
I fjor fikk vi nye forskrifter for nordsjøtrålerne.
Det betyr at vi skulle ha ca. 45 helårsdrevne fartøyer
med hovedfiske på tobis og øyepål –
et forsvarlig og fremtidsrettet nivå. Men hva skjer så?
Jo, kort tid etter at de nye forskriftene er trådt i kraft,
tillater fiskeriministeren at en av de ti-tolv båtene som
har både nordsjø- og ringnotkonsesjon, får
splitte opp de to konsesjonene, dvs. fordele konsesjonene på to
fartøy. Dette har skapt sterke reaksjoner i Kyst-Norge.
Mener fiskeriministeren at denne framgangsmåten er i tråd
med hovedmålsettingen i norsk fiskeriforvaltning om en
balanse mellom ressursene i havet og kapasiteten i flåten?
Og mener fiskeriministeren at denne framgangsmåten er i
tråd med intensjonene i den nye nordsjøtrålforskriften?
Statsråd Peter Angelsen: Jeg skjønner egentlig ikke problemstillingen.
Den splittingen som det er vist til, går ut på at
den ringnotkonsesjonen som var på det fartøyet som
har nordsjøtråltillatelse, er overført
til et annet eksisterende fartøy, og at nordsjøtråltillatelsen
ble gjenværende på det gamle fartøyet.
Sånn sett ligger det ingen kapasitetsøkning i
det som her er gjort i forbindelse med utskifting av fartøy.
Det som kanskje ligger i spørsmålet,
er at selvfølgelig ble driftsgrunnlaget for nordsjøtråleren
svakere, men i det ligger det ikke at en har fått økte
rettigheter i fisket når det gjelder nordsjøtråling.
Jan Petter Rasmussen (A): Jeg takker statsråden for svaret.
Jeg må si jeg er helt uenig i det
han sier i svaret. Det må være hevet over enhver
tvil at splitting av konsesjoner, uansett hvilken flåtegruppe
det måtte dreie seg om, fører til en økning
av kapasiteten. Med ett fartøy kan en tross alt bare være
på én plass av gangen og fiske på én konsesjon,
med to fartøy vil en få to helårskonsesjoner å fiske
på.
Det som nå er interessant, er om fiskeriministeren med
dette har åpnet for en ny praksis ut fra et likhetsprinsipp.
Vil han da åpne for at de andre ti-tolv kombinasjonsbåtene
i denne gruppen, hvis de søker om det samme, også får
tillatelse til splitting? Og det som er enda mer interessant, er:
Betyr dette at fiskeriministeren nå på en mer
generell basis har åpnet for splitting av konsesjoner innenfor
Fiskeri-Norge?
Statsråd Peter Angelsen: La meg bare si det slik: Det finnes ingen
bestemmelse i fiskerilovgivningen som forhindrer en slik splitting
av konsesjoner; det kan være et politisk standpunkt. I
den enkeltsaken det her dreier seg om, ble det lagt hovedvekt på distriktspolitiske
hensyn. Jeg går ut fra at det representanten viste til – jeg kjenner
i hvert fall bare til én sak – gjaldt et fartøy
fra Nordmøre, ute i Smøla, et fiskeriområde
som har tapt veldig mange konsesjoner og hvor vi forsøker å få til fleksible
løsninger av distriktspolitiske hensyn.
Når det gjelder splitting av konsesjoner
generelt, vil jeg tro at det vil være liten interesse hos
de fartøyeierne som normalt sitter med fartøy,
for å splitte og ta fra enkeltfartøy konsesjoner.
Dette betrakter vi som et enkelttilfelle, som det nok kan dukke
opp flere av. Vi får da, når en konkret sak ligger
på bordet, vurdere hva som vil være riktig. Jeg
kan ikke se at dette er noe problem i forhold til nordsjøtrålfiske,
som i dag er et uregulert fiske i den forstand at det er ikke kvoteordninger.
Alle fartøy kan fiske fritt, og Norge har sin kvote, i
samarbeid med EU.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Ingvald Godal (H): Eg vil gjerne få stille fylgjande spørsmål
til forsvarsministeren:
I fjor auka talet på dei som søkjer
sivilteneste i staden for å gjera militær verneplikt,
med 21 pst. Parallelt med dette får me stadig
melding om at dei som gjer sivilteneste, får oppdrag som
er meritterande for den vidare karrieren, mens det ikkje er tilfellet
for dei som gjer militærteneste.
Vi ser òg at det er veldig vanskeleg å få folk
til internasjonale militære operasjonar. Og mitt spørsmål
til forsvarsministeren er: Kva vil han gjera for å auke
statusen både for den militære verneplikta og
for teneste i internasjonale operasjonar?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Nå skal statsråden svare
på et spørsmål som ligger i grenseland
i forhold til et spørsmål litt senere i den ordinære
spørretimen, fra nettopp representanten Godal, slik at
jeg skal prøve å unngå å gjenta
der det som jeg er nødt til å si her.
Statsråden er meget opptatt av det
som media nå klargjør, nemlig at vi er i den situasjonen
at vi kan få et redusert inntak ved førstegangstjeneste,
den ordinære førstegangstjeneste, som verneplikt
tross alt er etter grunnlov og lovverk. Jeg har alltid opplevd det
slik, og ment det slik, at vernepliktsverket og vernepliktslovgivningen
er rettet inn mot det militære forsvar av Norge og derfor danner
grunnlag for at hver og en av den mannlige befolkning skal gi ett år
av sitt liv til å forberede forsvar av landet. De som imidlertid
av overbevisningsgrunner er militærnektere, skal selvfølgelig
få et annet tilbud. Dette har de fått inntil i
dag gjennom det som til nå har hett siviltjeneste, og som
for framtida vil hete sivil verneplikt.
Jeg er opptatt av å heve statusen
for de militære vernepliktige, både når
det gjelder godtgjørelser, når det gjelder hjemreiseordninger,
og når det gjelder generell status og forståelse
i det norske samfunn for den jobben som gjøres, og for
behovet for den jobben som gjøres. Jeg ser med uro på og
har behov for å ta det opp i Regjeringen dersom utviklingen
på dette området skulle være negativ
når det gjelder forholdet mellom militær verneplikt
og sivil verneplikt.
Ingvald Godal (H): Statsråden svarte på det
fyrste spørsmålet, og eg vil gjerne koma med fylgjande
tilleggsspørsmål: Når kan Stortinget
få eit eller anna frå Regjeringa på dette?
Det andre spørsmålet galdt
internasjonale operasjonar og kva statsråden vil gjera
for å sikre rekrutteringa der.
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Når det gjelder internasjonale operasjoner,
er det trådt i kraft en ny avtale fra 1. januar, hvor man
får en tilleggsbonus, et tilleggsopplegg, som gjør
det mer attraktivt både å delta i internasjonale
operasjoner og bli stående perioden ut. Det at kontrakter
har vært brutt underveis i seksmåneders engasjementer
har vært et like stort problem som selve rekrutteringsproblemene
ved inntreden i internasjonale operasjoner. Med andre ord mener
vi at den nye avtalen som nå er gjennomført, vil
være mye mer gunstig enn den tidligere. Vi har behov for å motivere
våre styrker til å ta engasjement i internasjonale
operasjoner, og jeg håper og tror at den utfordringen som
ligger i et slikt engasjement, kan vi alle være med på å fremheve
langt sterkere enn vi har gjort inntil i dag.
Presidenten: Inge Lønning – til
tilleggsspørsmål.
Inge Lønning (H): Det er gledelig å høre at
forsvarsministeren er opptatt av å ta vare på prinsippet
om alminnelig verneplikt. Mitt spørsmål er: Vil
forsvarsministeren da ta initiativ innad i sin egen regjering til å få bort
den ganske forvirrende terminologi Regjeringen har innført ved å tale
om «sivil verneplikt» som et likestilt alternativ til
militær verneplikt? Dette er jo en terminologi som skaper
inntrykk av at disse er valgfrie, sidestilte alternativer, og at
siviltjeneste ikke er bruk av en reservasjonsrett. Vil forsvarsministeren
gjøre noe for å rydde opp i denne begrepsforvirring?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det er Stortinget og Stortingets flertall
som har bestemt både begrepsbruk og innhold i saken, så den
skal jeg ikke gå i dybden av. Men det er etter mitt syn
helt klart at lovgivningen legger til grunn, og vi har hele tiden
i vernepliktssammenheng lagt til grunn, at det er forsvaret av Norge
som er grunnlaget for et vernepliktsansvar. De som av overbevisningsgrunner ønsker å utføre
alternativ tjeneste fordi de ikke ser seg i stand til å bære
våpen, skal selvfølgelig ha muligheten til det,
og ha rett til det når overbevisningsgrunnene er til stede.
Men det er ikke slik at den fremtidige sivile verneplikt vil være
likestilt med militær verneplikt. Den er avledet av vernepliktsbegrepet
i lovgivningen.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Per Ove Width (Frp): Mitt spørsmål går
til forsvarsministeren.
I media i den senere tid blir det fremstilt
slik at forsvarsministeren ønsker å skyve Forsvarets
jagerflyprosjekt ut i tid, og at han dessuten er åpen for å kjøpe
færre fly enn planlagt. Mitt spørsmål
til ministeren blir da: Vil han klargjøre og nærmere
tidfeste hva han mener med «å skyve ut i tid»,
og presisere om han nå mener noe annet enn hva St.meld.
nr. 23 inneholder?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Statsråden mener det samme i dag
som han mente før jul da han og Regjeringen la fram St.meld.
nr. 23.
Som det fremgår både av St.meld.
nr. 22 for 1997-98 og St.meld. nr. 23, som det nettopp er referert
til, planlegger Forsvaret å anskaffe nye fly til erstatning
for F-5 og tapte F-16, og jeg planlegger å legge prosjektet
fram for Stortinget i vårens investeringsproposisjon, som
da kommer i april-mai. I henhold til tidsplanen som er lagt opp
for nye kampfly, vil forespørslene til de to aktuelle kandidatene,
Eurofighter og F-16, bli sendt ut primo februar i år, og
tilbudene skal foreligge i månedsskiftet mai-juni i år.
Luftforsvarets forsyningskommando vil evaluere tilbudene, foreta
kontraktsforhandlinger og fremme en anbefaling til Forsvarets overkommando
og departementet før jul. Endelig beslutning forventes
i månedsskiftet januar-februar år 2000. Kontraktsinngåelsene
i år 2000 med mulighet for leveranse i perioden 2003-2007
er i tråd med investeringsprofilen i St.meld. nr. 23. Parallelt
med anskaffelsesprosessen pågår arbeidet med å etablere
det industrielle samarbeidet. Det forutsettes et forpliktende industrisamarbeid
med begge kandidater.
I forespørselen om nye kampfly, som
vil bli sendt ut om kort tid, kommer vi til å be om tilbud
basert på ulike tidsperioder for levering. Dette gjøres
for å ha alternativer, samtidig som vi får fram
de ulike konsekvenser. Uavhengig av leveringsperiode planlegges
det fra Forsvarets og departementets side at valg av leverandør
og inngåelse av kontrakt finner sted tidlig i år
2000.
Når jeg har vært så nøyaktig
og brukt delvis manuskript i denne sammenheng, er det fordi disse
store prosjektene, både kampflykjøpet og fregattprosjektet,
angår forhold til andre land, til kontraktører,
til leverandører, som ut fra debatten i dag lett kan lese
signaler som statsråden ikke ønsker å gi
uten at det er grunnlag for det.
Per Ove Width (Frp): I langtidsmeldingen står det:
«Luftherredømme
er av stor betydning for alle forsvarsgreners operasjoner i krig.
Dette gjør områdeluftforsvaret til den høyest
prioriterte funksjonen i invasjons- og territorialforsvaret.»
Som en forutsetning for dette står
det videre:
«Kampfly
er grunnforutsetningen for å hevde suverenitet i eget luftrom.
Kampfly har ekstrem hurtighet og fleksibilitet. Dette er særlig
viktig i Norge med vår særegne topografi og lange
avstander.»
Mener statsråden at takten i investeringsprofilen
i St.meld. nr. 23 tilfredsstiller det som her er referert?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Jeg kan fra statsrådens ståsted
ikke se at det er noen motsetning mellom det som nå refereres,
det som står i St.meld. nr. 23, og det som statsråden
har sagt i ettertid. Det statsråden er meget opptatt av,
er at vi ikke skal få såkalte sorte hull i våre
investeringer à la det en del av våre naboland
har fått. Derfor har jeg sagt klart fra at for meg står
fregattene som fast punkt i investeringene. Greier vi ikke å tilpasse
driften i Forsvaret til det nivå som er forutsatt i langtidsmeldingen,
og som vi har lagt opp til i forhold til investeringene, må noen
prosjekter skyves på. De prosjektene som da må skyves
på, fremgår av St.meld. nr. 23. Og når
fregattene ligger som fast punkt, kan det altså leses av St.meld. nr.
23 at kampflyene kan måtte skyves på når det
gjelder leveringsperiode, og når det gjelder innfasing.
Dette vil Stortinget bli orientert om i løpet av året,
og både fregattprosjektet og kampflyprosjektet vil bli
lagt fram for Stortinget i år. Så vi går
inn i spennende tider.
Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.
Karin Andersen (SV): Investeringsprofilen, som er lagt fram etter
langtidsmeldinga, viser et enormt investeringsbehov i Forsvaret,
og det er ikke bare SV som mener at dette er både uønsket
og ugjennomførlig.
Sjefen for Forsvarets forskningsinstitutt,
Nils Holme, sier at det er umulig å få råd
til alt dette på én gang. Hvis man setter i verk
den ene planen uten å ta helheten til vurdering, vil man
ikke få penger til andre viktige oppgaver. Dette er en
pose og sekk-strategi som rett og slett ikke lar seg gjennomføre.
Mener forsvarsministeren at vurderingene som
er gjort av Forsvarets forskningsinstitutt, ikke henger sammen,
eller er det faktisk slik at her har man gapt for høyt,
og at det nå mer blir tilfeldighetene som avgjør
hva man får investert i, og ikke en enhetlig forsvarspolitisk strategi?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Nei, det er ikke slik at det ikke blir en
enhetlig investeringsprofil – tvert imot. Det Holme gjorde
rede for i sitt foredrag i Oslo Militære Samfund, var situasjonen
over en 20-årsperiode. Det som er gjort rede for i St.meld. nr.
23, er nettopp at vi ikke kan få både i pose og
sekk. Derfor er de ulike prosjektene innfaset i forhold
til hverandre, og det er gjort rede for at hvis vi ikke greier å holde
investeringsnivået og driftsnivået i sammenheng,
slik vi har gjort rede for i langtidsmeldingen – altså St.meld. nr.
22 for 1997-98 – vil investeringsprosjekter måtte
skyves ut i tid. Vi legger altså ikke opp til å få både
i pose og sekk, men vi legger opp til at nå må de
investeringene gjøres som vi har skjøvet foran
oss i mange år. Jeg skulle som statsråd gjerne ha
sett at det ikke ble min lodd å legge fram de to største investeringsprosjekter
i Forsvaret noensinne – samtidig. Men vi er kommet dit
i dag, og nå er vi nødt til å ta noen beslutninger
som kan være utfordrende.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Tomas Norvoll (A): Jeg har et spørsmål til
kirke-, utdannings- og forskningsministeren.
Departementet har nylig godkjent en søknad
om privat grunnskole for Guds Menighet i Ørsnes i Lofoten. Dette
er den andre skolen av sitt slag i regionen. Som en direkte følge
blir den kommunale grunnskolen lagt ned, og 20-30 elever mister
tilbudet og må begynne å busses.
Her snakker vi om en sekt som lokalmedia har
avslørt står for utallige overgrep, bl.a. – og
kanskje det verste – at man nekter utviste personer å delta
i begravelse av sine nærmeste slektninger. Det har vært
en unison lokal motstand mot opprettelsen av denne skolen. Både
statens utdanningsdirektør og ikke minst Vågan
kommunestyre, som enstemmig har vedtatt å gå imot,
har påklagd avgjørelsen, bl.a. på grunn
av at medlemmene i sekten ikke har selvstendige rettigheter og bare
den øverste presten kan uttale seg.
Mener ikke statsråden at lokale hensyn
og lokale prioriteringer må tas med i vurderingen?
Statsråd Jon Lilletun: Fyrst vil eg seie at det er ganske alvorlege
skuldingar som representanten Norvoll set fram på grunnlag
av avisskriveri. Eg vil ikkje gå inn i realitetane
i dei påstandane. Vi har hatt samtalar med representantar
for fleire partar, og har ikkje noko grunnlag for å seie
at det er slik i denne konkrete saka som det representanten Norvoll
hevdar.
Vågan kommunestyre har gjort kjent
at dei kjem til å anke saka, og vi skal sjølvsagt
behandle anken på ein seriøs og god måte,
der dei synspunkta og innvendingane som Vågan kommunstyre
legg til grunn, skal verte tekne tilbørleg omsyn til. Derfor
vil ikkje eg gå meir konkret inn i saka.
Men det eg vil, er på prinsipielt
grunnlag å seie at internasjonale konvensjonar veldig klart
slår fast foreldreretten. Og då er det slik at
foreldra i dette trussamfunnet, som i andre trussamfunn, har rett
til å bestemme oppdraginga og opplæringa av barna
sine. Det som er samfunnet sitt ansvar, er å sikre at læreplanane
og opplæringskvaliteten er slik at dei barna stiller på lik
line med andre barn når utdanninga er ferdig. Dei sakene
som ligg i eit vanskeleg grenseland, går både
departementet sine saksbehandlarar og den politiske leiinga grundig
inn i, og ut frå ei samla vurdering kom vi i denne konkrete
saka til den konklusjonen vi gjorde, men vi kjem tilbake til saka
når anken skal behandlast.
Tomas Norvoll (A): Når det gjelder mine beskyldninger
eller anklager mot denne menigheten, er de grundig dokumentert,
ikke minst fra medlemmer som har blitt kastet ut derfra, eller har
tatt mot til seg og trukket seg ut. De har kommet med uttalelser
både i media, til meg personlig og til andre om hvordan
det har vært. En del av det de har fortalt, er så grovt
at det ikke egner seg for Stortingets talerstol.
Nå har Vågan kommune anket
saken, og mitt poeng er at lokale forhold må kunne tas
med i vurderingen. Det som Vågan kommune skriver, er at
ungene ikke får delta i det ordinære samfunnet,
og at man dermed mener at ungene ikke får en skikkelig
oppvekst. Jeg må få lov til å spørre
om det ikke også av hensyn til ungene er aktuelt å trekke
barnevernet inn i bildet i denne sammenheng, når man vet
hva som foregår i en del av hjemmene og i den skolen som
allerede eksisterer.
Statsråd Jon Lilletun: Som eg sa, vil eg ikkje gå konkret
inn i vurderinga av ein anke som vi har fått melding om
vil kome, men som på det tidspunktet ikkje var forma ut – eg
har ikkje sett kva Vågan kommune skriv. Men sjølvsagt
skal vi ta tilbørleg omsyn til og gå grundig inn
i anken og sjå på alle dei aspekta som ligg til
grunn for den, og der fortener Vågan kommune å verte
teken seriøst.
Når det gjeld den eksisterande skulen,
har vi gått nøye inn og sett på dei tilsynsbesøka
som har vore der, og det er ikkje dokumentert at det ikkje er ei
grundig og skikkeleg undervising som vert gjeven der. Derfor har
eg ikkje noko grunnlag for å seie at den skulen vert driven
slik at barna ikkje er godt skikka til å ta del i samfunnet
elles.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Petter Løvik (H): Eg vil stille eit spørsmål
til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren.
Det skjer veldig mykje bra i norsk skule, men
av og til får vi rapportar som viser at der også er
alvorlege manglar. Statsråden sitt eige departement
har nettopp hatt ei stor undersøking om leseevne, og den
viser bl.a. at 6 000 eller 7 000 elevar årleg
går ut med så dårleg leseevne at dei
vil få problem med å klare seg vidare.
Den same undersøkinga viser også at
30 pst. av elevane i 9. klasse seier at dei trivst dårleg
eller svært dårleg i ungdomsskulen. Frå Høgre
si side ser vi svært alvorleg på dette. Eg håper
at statsråden også ser alvorleg på det, og
eg vil gjerne ha det stadfesta. Dersom svaret er ja, kva vil statsråden
gjere for å løyse desse problema?
Statsråd Jon Lilletun: Det er viktig at det vert sett ljos på desse
sakene, og eg er takksam for at representanten Løvik medverkar
til det.
Fyrst til nokre positive ting i undersøkinga:
45 pst. av elevane i skulen les ei bok i veka. Det er fenomenalt.
Eg trur vi kjem veldig høgt internasjonalt. Eg lurer på om stortingsrepresentantar
kan seie at dei gjer det. Ut frå det som representanten
Løvik sa, er det 70 pst. som trivst godt eller svært
godt på skulen. Det er òg gledeleg, og vi kjem
ikkje dårleg ut internasjonalt der heller. Men at 10-15
pst. ikkje les så skikkeleg at dei kan klare seg når
dei er ferdige, og at så mange trivst dårleg,
er yttarst alvorleg. Vi sette i gang akkurat desse undersøkingane
for å få problema på bordet, slik at
ein kunne gå grundig inn i dei og kome med tiltak. Dette
er diagnostiske prøver, og det er prøver som òg
skal vere eit hjelpemiddel for enkeltskular og for at vi skal kunne
skaffe oss nasjonal oversikt. Vi held akkurat no på med å lage
eit system for nasjonal vurdering, som skal ha som føremål å vere
til hjelp for den enkelte skuleklassen og den enkelte skulen, kommunane
skal kunne skaffe seg oversikt, og vi nasjonalt skal kunne skaffe
oss oversikt. Vitsen er å forme dette ut som eit verkty
som gjer at både elevane, læraren og vi sentralt
skal få kunnskap. Samtidig må ein ikkje overbyråkratisere
norsk skule. Ein må hente inn akkurat så mykje
opplysingar som ein treng på dei ulike nivåa,
og så må ein endre og setje i gang tiltak i forhold
til det som er negativt. Det vi har fått så langt,
er denne undersøkinga. Vi er i gang med å analysere
den, og når vi kjem til Stortinget med stortingsmeldinga,
kjem vi til å omtale den og kome med framlegg til tiltak.
Petter Løvik (H): Eg takkar for svaret. Eg begynte spørsmålet
mitt med å streke under at det er veldig mykje bra, men
det betyr ikkje at vi ikkje skal sjå alvorleg på problema.
Når det gjeld trivselselementet, er
det korrekt at 70 pst. trivst bra i ungdomsskulen. Men
dersom ein går litt lenger ned i skulen, vil ein finne
at i andre klasse trivst 40 pst. av elevane svært
godt. Dette talet er nede i 8 pst. i ungdomsskulen. Ser
ein på dei som direkte mistrivst, aukar dette talet frå 18 pst.
i andre klasse til 30 pst. i ungdomsskulen. Då er
det grunn til å spørje: Er det ikkje eit eller
anna med sjølve skulen som kan vere skuld i dette? Er det
ikkje no på tide at vi gjer noko med ungdomsskulen, at
vi gjer han litt meir spennande, litt meir tilpassa, ved t.d. å få ein
kombinasjon der ein i tillegg til ein del obligatoriske fag har
større mulegheiter til å velje ein del fordjupingsfag
og valfag, for å gjere det meir tilpassa den enkelte?
Statsråd Jon Lilletun: Det er gledeleg å merke korleis representanten
Løvik allereie har gått inn i det materialet som
departementet har sytt for kom på bordet. Eg er heilt samd
med representanten Løvik i at det er grunn til å sjå på ungdomsskulen.
Eg trur at med dei reformene vi har hatt – Reform 94, med
all merksemd som var der, og Reform 97, som gjekk på heile
grunnskulen, men som i veldig stor grad vart ein diskusjon om 6-åringane – har ungdomsskulen
vorte liggjande i ei gråsone. Ut frå det er det
grunn til å gå inn der, for det er nemleg gjort
endringar som skal gjere det meir spennande. Det at det er opning
for så mykje prosjektarbeid, gjer at det er moglegheit
for akkurat det som representanten Løvik no etterlyser.
Men så spørst det om vi har sett lærarane
godt nok i stand til det. Har dei hatt tilstrekkeleg med etterutdanning,
og har den vore innretta nok mot ungdomsskulen? Eg er innstilt på at
ungdomsskulen er den delen av grunnskulen som må få mest
merksemd i tida framover. Då håpar eg at vi i
fellesskap skal finne gode løysingar på akkurat
det.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Synnøve Konglevoll (A): Jeg vil stille et spørsmål
til kirke-, utdannings- og forskningsministeren.
Ved behandlingen av statsbudsjettet den 30.
november 1998 vedtok Stortinget:
«Regjeringen
bes snarest ta nødvendige skritt for å oppfylle
Stortingets forutsetninger om at Statens lånekasse for
utdanning skal tilby fastrentelån.»
Den 1. januar 1999 steg renta fra 5,1 pst.
til 7,2 pst. Den 1. mars 1999 vil renta stige ytterligere
til 8,6 pst. For unge i etableringsfasen betyr dette økte
utgifter som kan være vanskelige å håndtere
når samtidig også renta på andre lån
stiger.
I stortingsdebatten om utdanningskomiteens
budsjett den 10. desember 1998 fortalte statsråden at departementet
jobber på spreng med denne saken. Og mitt spørsmål til
statsråden er: Når har statsråden tenkt
at kundene i Lånekassen skal få et synlig
bevis på denne sprengjobbinga? Altså: Når
kommer tilbudet om fastrente?
Statsråd Jon Lilletun: Det er ikkje alltid det mest konstruktive å seie «kva
sa eg» når ein diskuterer politikk. Det er likevel
av og til freistande, og denne gongen klarar eg ikkje å stå imot
freistinga. Det at Arbeidarpartiet og Høgre lagde eit kompromiss
om innføring av marknadsrente, har ført
til at både dei som er studentar no, og dei som er ferdige
med studiane, har fått ein dramatisk forverra situasjon.
Ein ting var at ein bestemte dette, men det som var verre, var at
ein ikkje hadde gjort ein skikkeleg analyse av kor stor kapasitet
Lånekassa hadde, og korleis fastrenteordninga kunne kombinerast
med dei sosiale ordningane i Lånekassa. Dersom ein der
innfører ei vanleg fastrenteordning, som vert bunden, så vil
ein t.d. ved sjukdom, graviditet eller arbeidsløyse faktisk
ikkje kunne endre lånet, slik at dei sosiale ordningane
kan tre inn. Derfor var dette vanskeleg. På det tidspunktet
eg kom inn i departementet, var det heller ikkje gjort noko med år
2000-problematikken. Det fekk då første prioritet.
No er det då gledeleg å kunne
meddele at vi har funne ei løysing. Frå 1. juli
1999 vil det verte høve til å gå inn på fastrente,
og ei fastrente som kan kombinerast med dei sosiale ordningane.
Det er eit stort arbeid som må gjerast av Lånekassa,
og saman med år 2000-problematikken er det eit tøft
løp. Det er knappe 300 tilsette på nesten 700 000
kundar – det er altså ikkje ein ordinær
bank. Men konklusjonen er altså gledeleg. Vi kan både
ta vare på dei sosiale ordningane og få fastrente
frå 1. juli 1999.
Synnøve Konglevoll (A): Jeg vil takke statsråden for svaret.
Jeg vil minne statsråden om at han
har sittet nesten et og et halvt år i statsrådstolen,
så han skulle hatt god tid til å jobbe med saken.
Jeg vil understreke at det fortsatt er behov for en rask avklaring.
På vegne av kundene i Lånekassen beklager jeg
at det har tatt så lang tid, og det virker umiddelbart
ganske lenge til 1. juli 1999.
Statsråden har også tidligere,
bl. a. ifølge Aftenposten og også her i dag, prøvd
seg på at Stortinget ikke hadde analysert godt nok om Lånekassen
var beredt til dette. Men det er jo statsrådens oppgave å følge
opp Stortingets vedtak, og dersom statsråden har ment at
dagens ordning med markedsstyrt rente og tilbud om fastrente ikke
kan gjennomføres, burde statsråden i alle fall
tidligere skissert et alternativ til problemet, istedenfor å utsette
det og la unge i etableringsfasen ta belastninga.
Statsråd Jon Lilletun: Som eg sa, så var det ikkje gjort
ein analyse av den dåverande regjering av kapasiteten Lånekassa
hadde til å gjennomføre ei slik ordning. Det var
heller ikkje sett i forhold til dei sosiale ordningane.
Når det gjeld dei som er komne i dette
uføret, seier eg meg lei for det akkurat like mykje som
representanten Konglevoll, og det er heilt klårt at dette
er mitt ansvar i dag. Men med ein gong vi hadde kome i departementet, gjekk
vi inn i saka og analyserte den og varsla Stortinget i revidert
nasjonalbudsjett at dette var eit svært samansett problem,
og at vi ikkje hadde kapasitet til å klare det før 1.
januar 2000. Stortinget hadde ingen kommentarar til det. Det vart
akseptert av Stortinget i den behandlinga, og vi hadde derfor ikkje
grunn til å tru at Stortinget når dei hadde fått
den informasjonen, framleis var så utålmodige.
I ettertid kan vi, både Regjeringa og eg som statsråd,
og eg vil tru Stortinget òg, sjå at vi fekk ei
dramatisk utvikling for rentene, som har aktualisert dette for begge partar.
Presidenten: Trond Giske – til oppfølgingsspørsmål.
Trond Giske (A): Det er ikke Stortinget som først
og fremst er utålmodig i denne saken, men hundretusenvis av
folk som rammes av en kraftig økning i studielånsrenten
sin på grunn av at undervisningsministeren ikke har fått
på plass den fastrenten som Stortinget så sent
som i desember fant det nødvendig å si til statsråden
at han måtte få på plass.
I Dagsavisen den 7. januar 1999 sier
ekspedisjonssjef Petter Skarheim i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
at den ordningen antakelig ikke er på plass før
ved slutten av dette året. Grunnen til det er et dataproblem,
at man ikke kan få de praktiske dataordningene på plass.
Da er mitt spørsmål til statsråden:
Kan ikke statsråden og Lånekassen gi folk som
har studielån, anledning til å tegne en kontrakt
om at man ønsker en fastrente, slik at den kontrakten kan
komme på plass? Så får man heller ordne
opp i alt det praktiske, eventuelt etterbetaling osv., etterpå.
Det kan ikke være kundene i Lånekassen og de som
nå må betale skyhøye renter, som skal
rammes av at Lånekassen ikke får ordnet opp i
sitt datasystem.
Statsråd Jon Lilletun: Representanten Giske og eg er enige om at
det er tragisk for dei som har fått den auka renta. Det
er vidare grunn til å minne om ein gong til at det er nesten
700 000 kundar som under 300 tilsette skal betene.
Representanten Giske har heilt rett når
han etterlyser ein kontrakt, men dette vert behandla på data.
Skulle under 300 tilsette, i tillegg til dei vanlege oppgåvene
dei har, behandle denne biten, ville opplegget for alt det andre
som skal gjerast, bryte saman. Det må gjerast på data.
Det er heilt rett at min ekspedisjonssjef Skarheim
sa det representanten Giske refererte, på det tidspunktet.
Vi har klart å forsere det, slik at dette kjem på plass
frå 1. august. Det er altså gjort ein
jobb både frå Lånekassa og departementet
for å klare det tidlegare, men det er ein enorm operasjon å få dette
til. Eg har respekt for det arbeidet Lånekassa har gjort
i denne saka, og seier meg lei for den situasjonen kundane er komne
opp i.
Presidenten: Vi går videre til siste
hovedspørsmål.
Sylvia Brustad (A): Jeg har et spørsmål til
statsråd Løwer, og det dreier seg om usikkerheten
på arbeidsmarkedet.
Det var mange, inkludert Arbeiderpartiet, som
advarte mot den utviklinga vi nå ser. Vi hører
daglig om konkurser, permitteringer, oppsigelser og innskrenkninger
i næringslivet. Blant annet skjer dette i stort monn nå i
bygge- og anleggssektoren. I går kunne vi lese i Aftenposten at
sysselsettingen i verfts- og offshoreindustrien kan bli kraftig
rammet allerede første halvår i år. Det
fryktes at 7 000 av i alt 21 000 arbeidsplasser
forsvinner. Hvilken strategi har Regjeringa for å møte
denne utviklingen?
Statsråd Eldbjørg Løwer: Statsministeren svarte på store deler
av dette spørsmålet forrige onsdag, men jeg har
ingen ting imot å gjenta at Regjeringen nå har
gått i gang med arbeidet med det helhetlige anslaget i
forhold til revidert nasjonalbudsjett.
Da vi la fram budsjettet for 1999, la vi oss
på et basisanslag for utviklingen i
1999, men har hele tiden henvist til den usikkerhet som ligger i
prognosene fra de forskjellige byråer – både
med hensyn til størrelsen og tidspunktet for en eventuell økning
i arbeidsledigheten.
Det vi ser nå, er, som representanten
Brustad sier, at det kommer varsler om ting som vil skje. Regjeringen har
i forbindelse med opplegget til revidert nasjonalbudsjett, som statsministeren
sa i sitt svar sist onsdag, en beredskap i forhold til eventuelt å sette
i gang nye statlige bygg og å se på verftsstøtten
en gang til for å se om dette – hvis de økonomiske
forutsetningene ellers tilsier at vi kan slippe opp litt på økonomien – kan
være bidrag til å unngå ledighet eller
til å få i gang sysselsettingstiltak.
Sylvia Brustad (A): Jeg takker statsråden for svaret, og
jeg er glad for at Regjeringa har begynt å tenke og også forhåpentligvis
begynt å gjøre noe i forhold til denne saken.
Saken er at det hver dag nå blir flere arbeidsledige. Jeg
mener fortsatt det var svært uklokt av Regjeringa, med
støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet, å mer
enn halvere antall arbeidsmarkedstiltak fra i fjor til i år.
Mitt spørsmål blir egentlig:
Har Regjeringa tenkt å gjøre noe før
revidert nasjonalbudsjett, når vi nå ser at ledigheta
faktisk øker så mye i enkelte deler av landet som
den gjør, og hvor mange flere må bli ledige før
Regjeringa setter inn tiltak og ikke bare prater om at en følger
utviklinga nøye?
Statsråd Eldbjørg Løwer: Nå har vi ikke fått tall
for 1999, men de signalene som gis, går jo i retning av
at det vil bli økt ledighet. Også det sa statsministeren
forrige onsdag. Regjeringen har, som jeg nevnte, begynt å se
på de tiltak som kan være med på å forhindre
dette. Det fremste er å forhindre at ledighet oppstår,
og det har vi gjort gjennom det budsjettet vi har lagt fram.
Nå vil vi nok se økning i
tall for januar 1999 ut fra forskjellige faktorer, uten at det nødvendigvis
behøver å være konjunkturendringer på arbeidsmarkedet.
En av faktorene som blir ny i januar, er en teknisk omlegging av
statistikken i Arbeidsdirektoratet som går på forholdet
mellom helt ledige og delvis sysselsatte. Den statistikken har til
nå ikke vært helt dekkende og riktig i forhold
til den faktiske situasjonen som noen arbeidsledige eller delvis
sysselsatte har vært i. Det vil gi økte tall i
tillegg til sesongendringene.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen
er nå omme, og vi går over til den ordinære
spørretimen.