Karita Bekkemellem Orheim (A): I fjor feiret kvinner i Norge at vi har hatt lov om selvbestemt abort i 20 år – en lov som har gitt kvinner rett til å bestemme over sin egen kropp og selv ta valget om å få barn. Den har ikke bare gitt kvinner «selvråderett», men også – minst like viktig – sikret kvinners helse ved svangerskapsavbrudd.

Mens vi feirer loven som en seier for kvinner og kvinnefrigjøring, er det et faktum at vi har en regjering som er motstandere av abortloven, og som støtter ulike organisasjoners mer eller mindre vulgære kamp mot selvbestemt abort. Arbeiderpartiet er ikke villig til å fire på retten til selvbestemt abort før 12. uke. Vi vil ikke være med på å skru tiden tilbake og påføre kvinner de lidelsene tidligere tiders ulovlige abortinngrep medførte. På verdensbasis foretas det anslagsvis 15 millioner illegale aborter årlig. 150 000 kvinner dør som følge av abortkomplikasjoner. Tallenes tale er klar, de sier oss at vi må kjempe for å beholde abortloven slik den er i dag. Behovet for abort vil i større eller mindre grad alltid være til stede. Da finnes det ingen annen god løsning enn en abortlov som sikrer kvinners rettigheter og helse.

Det betyr imidlertid ikke at vi som er tilhengere av selvbestemt abort, ikke vil verne om det ufødte liv, og at vi ikke ønsker at aborttallene skal gå ytterligere ned. Men det viktigste må alltid være å verne om det fødte liv – vi må alltid verne om alle de kvinnene som har havnet i den forferdelig vanskelige situasjonen det er å ta valget om abort. De må fortsatt få lov til å bestemme selv. Vi må dessuten verne dem mot ekstremister som Børre Knudsen og Ludvig Nessa, mot Pro Vita og andre som med grusomme virkemidler og trusler med påstand om barnedrap legger ytterligere sten til den allerede tunge byrden som de kvinnene som er blitt uønsket gravide, har. Vi må verne dem mot disse som – jeg beklager å måtte si det – Regjeringen ikke er villig til å ta avstand fra, men som de tvert imot inviterer inn i varmen ved å gi økonomisk støtte.

I USA har vi sett hvor galt det kan gå når abortfanatikere med uakseptable metoder ikke har blitt stoppet i tide av ansvarlige politikere. Som ansvarlig politiker vil jeg ta sterk avstand fra de ekstreme virkemidlene vi også har sett tegn til i vårt eget land, og jeg må bare beklage at andre partier legitimerer en slik virksomhet gjennom offentlig støtte.

Aborttallene har gått ned, og det er svært gledelig. Vi må styrke innsatsen for å få tallene enda lavere. Det er vi alle enige om. Det råder imidlertid stor uenighet om virkemidlene. Vi vet at Kristelig Folkepartis oppskrift er å sørge for at færre svangerskap blir avbrutt, bl.a. gjennom å avskaffe abortloven slik den er i dag. Vår oppskrift er at færre svangerskap blir påbegynt. Vi er nødt til å drive svangerskapsforebygging, ikke antiabortkampanjer. Midlet for å oppnå målet om lavere aborttall må ikke være en frykteliggjøring av abort. Skremselspropaganda mot abort aksepterer vi ikke! Abort er heller ikke umoralsk, det er en helt legal handling i henhold til norsk lov.

Spørsmålet er om ikke prevensjon er litt for vanskelig tilgjengelig. For å få p-piller må en gå til lege og gjennomføre en underlivsundersøkelse. Dette kan for mange unge jenter virke så skremmende at de lar det være. Resultatet er at de ikke selv har kontrollen over prevensjonen. Vi vet at kondomer vanligvis er guttenes ansvar. Noen har for seg at de ikke vil bruke det, men enda viktigere er det at de er dyre. Det eksisterer terskler både når det gjelder tilgjengelighet og pris, som jeg tror bidrar til at aborttallene blant unge er unødvendig høye. Er det f.eks. nødvendig at det bare er leger som kan forskrive p-piller? I Trondheim gjennomfører en et toårig prosjekt der jenter mellom 16 og 25 år uten legeundersøkelse kan få gratis p-piller på helsestasjonen av jordmor eller helsesøster. Hovedmålet med prosjektet er å få ned aborttallene. Det deles ut gratis kondomer, og ungdommene får veiledning og gratis undersøkelse med henblikk på eventuelle kjønnssykdommer. Køen er lang de ettermiddagene helsestasjonen er åpen. Mange av dem som oppsøker helsestasjonen for ungdom, opplever at det gir en større grad av anonymitet, og de forteller at de synes det er vanskelig å gå til sin faste lege, som gjerne er den samme legen som foreldrene går til. Dette er et svært spennende prosjekt, som jeg håper at helseministeren også vil følge nøye opp. Er erfaringene fra Trondheim gode, bør vi vurdere å gjøre det til en landsomfattende ordning.

Det bør også settes i gang en informasjonskampanje om prevensjon. Mitt inntrykk er at en så langt har informert om kondom primært som beskyttelse mot hiv og andre seksuelt overførbare sykdommer. Vel så viktig er det å fokusere på at kondombruk kan hindre uønskede svangerskap. En slik kampanje kan bidra til en større bevissthet rundt dette spørsmålet, men må følges opp med at tilgjengeligheten for prevensjon blir bedre. En må ikke være redd for å bruke de nødvendige virkemidlene. Skal budskapet nå fram til ungdom, må en henvende seg til dem direkte. Og hvis noen er redd for at slike kampanjer bidrar til at ungdom har mer sex, er de i beste fall naive. Det er en kjensgjerning at ungdom har sex, og det behøver det ikke å være noe galt med, så lenge de beskytter seg mot uønsket graviditet og seksuelt overførbare sykdommer.

Åpenhet om sex og samliv i dagens samfunn tror jeg har en positiv effekt i forhold til dette med prevensjon. Selv om mange unge jenter synes det er vanskelig å gå til lege for å få prevensjon, vet de aller fleste i dag en hel del både om prevensjon og sex. Men det er ikke alle som setter pris på åpenhet rundt disse spørsmålene, og jeg har mistanke om at f.eks. Kristelig Folkeparti mener at større åpenhet fører til en lavere seksualmoral blant unge. Det kan virke som om de ønsker å motarbeide informasjon om prevensjon, bl.a. gjennom ikke å godkjenne en opplysningsvideo og en CD-ROM som Statens helsetilsyn produserte i høst. Å la ungdom se et samleie på skjerm ble for sterk kost.

Det er også et stort paradoks at de politiske miljøene som er motstandere av selvbestemt abort, ofte også er motstandere av en relevant seksualopplysning og lettere tilgjengelig prevensjon for ungdom.

Erfaringer viser at når kunnskapsnivået om prevensjon og sex øker, får man færre uønskede svangerskap og lavere aborttall. I Stovner bydel i Oslo gjennomførte man for noen år tilbake et prosjekt der målet var å få ned de svært høye aborttallene man hadde blant bydelens unge jenter. Seksualundervisning ble en integrert del av de fleste fag i ungdomsskolen. Det ble fokusert på fakta om prevensjon, seksuelt overførbare sykdommer osv., men også betydningen av å ta egne valg og å sette egne grenser. Resultatet var ikke bare at aborttallene gikk ned, men også at debutalderen for samleie ble høyere, og at kunnskap om kjønnssykdommer og prevensjon økte betydelig.

Aborttallene er imidlertid også relativt høye blant kvinner over 30 år. Ikke alle er tilfreds med eksisterende prevensjon når de vet at de ikke skal ha flere barn. Kvinner tar både det meste av belastningen ved bruk av prevensjon og den største belastningen ved en abort. Jeg mener at menn i langt større grad må ta ansvar for forebygging av uønskede svangerskap. I Nederland har man svært lave aborttall sammenlignet med andre land i Europa, noe som bl.a. forklares med at sterilisering av menn er en prioritert oppgave i helsevesenet. I Norge er kun 10 pst. av partnerne til kvinner over 40 år sterilisert, til tross for at dette hos menn er et svært enkelt inngrep sammenlignet med sterilisering av kvinner. Jeg er helt klar over at dette tar kapasitet i et allerede presset helsevesen. Men det gjør også legekonsultasjon i forbindelse med p-pille- og spiralbruk, og ikke minst abortinngrep.

På vegne av Arbeiderpartiet legger jeg i dag fram et forslag der vi ber Regjeringen om å forsere arbeidet med en ny handlingsplan for forebygging av uønskede svangerskap og abort. Utviklingen den senere tid viser nødvendigheten av at det er det offentlige som på abortlovens grunn er drivkraft i det forebyggende arbeidet.

Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Interpellanten har tatt opp det forslag hun refererte til.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg skal konsentrere mitt første innlegg om å svare på hovedspørsmålet i interpellasjonen, om forvaltningen av abortloven og hvordan en kan sikre objektiv og sannferdig informasjon.

St.meld. nr. 16 for 1995-96, Om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd mv, var som kjent en gjennomgang av erfaringene med abortloven.

Statens helsetilsyn og fylkeslegene fører tilsyn med lov om svangerskapsavbrudd og at praksis er i samsvar med loven. Etter Stortingets behandling av ovennevnte melding i juni 1996, er det i oppfølgingen lagt vekt på å kvalitetssikre og føre tilsyn med de ulike delene av helsetjenesten som har kontakt med kvinner som ber om svangerskapsavbrudd.

I 1996 gjennomførte fylkeslegene felles tilsyn med alle sykehus som utfører svangerskapsavbrudd. Tilsynet er gjennomført som systemrevisjoner, og fylkeslegene har undersøkt om sykehusene etterlever de kravene i lov og forskrift som angår helsepersonellets reservasjonsrett, informasjon og veiledning til kvinner som begjærer abort, og meldings- og registreringsordninger. I konklusjonen fra fylkeslegenes felles tilsyn heter det bl.a.:

«Det generelle bildet som fremkommer ved gjennomgang av alle rapportene tyder på at innen de reviderte områdene arbeider virksomhetene i all hovedsak i tråd med regelverket».

Som ledd i oppfølgingen fikk Statens helsetilsyn også i oppdrag å arrangere jevnlige landskonferanser for medlemmene av abortnemnder og representanter for andre relevante institusjoner der ulike spørsmål knyttet til praktisering av lov om svangerskapsavbrudd blir diskutert på bred basis. Det har vært arrangert to nasjonale konferanser i perioden 1996 til 1998, og en tredje er under planlegging i år. Hovedtemaet for konferansen i 1998 var «Kvalitet og helhetlig praksis». Hovedtema for årets konferanse er praksis når det gjelder abort sent i svangerskapet.

Det ble i abortmeldingen foreslått endringer i melde- og registreringsordningene for alle avsluttede svangerskap etter utgangen av tolvte uke. For å kunne ivareta sin oppgave med overvåking av medfødte misdannelser ble det foreslått at Medisinsk Fødselsregister skal ha melding om alle avsluttede svangerskap etter tolvte uke. Under Stortingets behandling sluttet flertallet seg til dette forslag i meldingen.

Departementet har på denne bakgrunn utarbeidet utkast til forskrift som har vært ute på høring. Både Justisdepartementet og Datatilsynet mente at hjemmelsgrunnlaget var tynt. En slik hjemmel er imidlertid foreslått i ny lov om helsepersonell, som ligger til behandling her i huset. Videre er det foreslått inntatt en hjemmel for denne type meldinger i utkast til ny helseregisterlov, som er ute på høring. Datatilsynet har imidlertid gitt konsesjon til Medisinsk Fødselsregister til å motta meldinger om alle avsluttede svangerskap etter tolvte uke, under forutsetning av at meldingene kun oppbevares en måned før de slettes.

På bakgrunn av den medisinsk-teknologiske utviklingen ble det i abortmeldingen foreslått at forskrift og veiledning til abortloven skal oppdateres i samsvar med det som framgår av meldingen. Dette er nå under arbeid i departementet.

Så noen ord om informasjon og veiledning. Ved behandlingen av abortmeldingen bad Stortinget Regjeringen om å foreta en grundig evaluering av tilbudet om informasjon og rådgivning til kvinner både før og etter et svangerskapsavbrudd. Dette gjaldt både informasjons- og rådgivningsvirksomhet i regi av offentlig helsevesen og i regi av private organisasjoner. Denne evalueringen er gjennomført av Senter for samfunnsforskning ved Universitetet i Bergen, SEFOS, etter oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet.

Evalueringen viser at både offentlige og private institusjoner legger vekt på objektivitet i sitt rådgivnings- og informasjonsarbeid. Videre viser evalueringen av sykehusenes informasjonsvirksomhet og tilbud om veiledning ved abortinngrep at det gis informasjon ved alle sykehus, men at det er store forskjeller mellom sykehusene når det gjelder rutiner for og organisering av informasjonsvirksomheten. Det blir framhevet at sykehusene som institusjoner og personellet der er lojale overfor lovens forutsetninger og intensjoner om at det ikke skal stilles spørsmål ved kvinnens valg. Samtidig blir det pekt på at det er mangelfulle rutiner ved sykehusene med hensyn til å gi et tilbud om veiledning til de kvinnene som ønsker råd for å kunne treffe det endelige valget. Et fellestrekk ved virksomheten i sykehusene er videre at det mangler kollektiv faglig oppmerksomhet rundt abortproblematikken.

Stortinget vedtok også at Regjeringen skulle iverksette en ordning der alle abortsøkende kvinner får et standardisert informasjonsskriv som omhandler den bistand samfunnet kan gi kvinnen, og informasjon om hvor hun kan få ytterligere informasjon om etiske aspekter ved svangerskapsavbrudd. Sosial- og helsedepartementet har i denne sammenheng utarbeidet tre informasjonsskriv i samarbeid med Statens helsetilsyn: en brosjyre med informasjon om hvor kvinnen kan henvende seg for å få opplysninger, veiledning og rådgivning, en brosjyre som inneholder informasjon om abortloven, og en brosjyre som omhandler rutinene ved svangerskapsavbrudd. Disse standardiserte skrivene er distribuert til alle landets sykehus, helsestasjoner og leger.

Departementet vil arbeide videre med denne type standardiserte informasjonsskriv for å følge opp SEFOS" evaluering. Det vil i denne sammenheng særlig bli lagt vekt å utarbeide informasjon til gravide om ulike typer fosterdiagnostikk. Når det gjelder primærlegenes virksomhet, har Statens helsetilsyn i samarbeid med Den norske lægeforening publisert en håndbok i prevensjonsveiledning og abortrådgivning for allmennleger. Boka inneholder bl.a. generelle retningslinjer for rådgivning til abortsøkende og en oversikt over støtteordninger i sammenheng med svangerskap, fødsel og småbarn. Hensikten med boka er å sikre at kvinner får god rådgivning når de oppsøker lege for å begjære abort. Håndboka er distribuert til primærleger i hele landet.

SEFOS-evalueringen omfatter også stiftelsen Alternativ til abort i Norge – AAN. AAN driver en utstrakt rådgivningsvirksomhet til gravide og andre gjennom 19 rådgivningskontor over hele landet. Det konkluderes med at organisasjonen fremstår modernisert og reflektert i sin virksomhet. Samtidig blir det i rapporten pekt på den spenningen som ligger i organisasjonens todelte mål: AAN har et overordnet mål om å verne om det ufødte liv og redusere antall aborter, samtidig som målet for den enkelte rådgivningssamtale er å gi et bredest mulig beslutningsgrunnlag for det valget som kvinnen eller paret må ta.

Styrking av informasjons- og veiledningstiltakene i sammenheng med graviditet, prevensjon og svangerskapsavbrudd vil også bli fulgt opp i den nye handlingsplanen som avløser handlingsplanen for forebygging av uønskede svangerskap og abort for 1995-98, som interpellanten fremmet et forslag om forsering av. Jeg kan opplyse at den nye handlingsplanen vil foreligge om kort tid, og at det forslaget som ble fremmet, i så måte vil være å sprenge åpne dører.

Mål og innsatsområder for den nye handlingsplanen bygger på informasjon om utviklingen i aborttallene, erfaringer fra det forebyggende arbeidet på 1990-tallet og resultater fra nyere forskning. Hovedinnsatsen er rettet mot å forebygge uønskede svangerskap, fordi det er her potensialet for forebygging er størst, men det blir også lagt vekt på å forebygge abort gjennom å sikre gode rutiner for informasjon, og ved å sikre at det finnes et godt tilbud om veiledning til dem som ønsker det.

Ungdom og unge voksne og grupper med særlig risiko for uønskede svangerskap og abort er hovedmålgruppene for arbeidet med å forebygge uønskede svangerskap. Det styrende prinsippet skal være at målgruppene skal ha best mulig utgangspunkt for å velge ønskede svangerskap. Når det gjelder forebygging av abort, er målgruppen alle gravide, særlig kvinner og par som vurderer abort.

Bakgrunnen for å velge ungdom og unge voksne som hovedmålgrupper henger bl.a. sammen med at det er blant tenåringer – 15-19 år – og i aldersgruppene 20-24 år og 25-29 år at abortraten er høyest og potensialet for forebygging dermed størst. Aldersgruppen 20-24 år har hatt den høyeste forekomsten av abort i alle år etter at registreringene startet i 1979. Mens tenåringer hadde høyere forekomster av abort enn kvinner i aldersgruppen 25-29 år på begynnelsen av 1980-tallet, er forholdet omvendt på 1990-tallet.

Forebygging av uønskede svangerskap og abort er en integrert del av arbeidet i kommunehelsetjenesten, og opplæring om samliv og seksualitet er en obligatorisk del av undervisningen i skolen etter det nye læreplanverket fra 1997. Tiltakene i handlingsplanen vil derfor bare utgjøre en liten del av den totale innsatsen for å forebygge uønskede svangerskap og abort, men de skal være med på å stimulere til økt aktivitet bl.a. innenfor de ordinære tjenestene. Det er viktig at skole- og helsesektoren samarbeider både lokalt og sentralt på dette området.

Jeg er av den oppfatning at dagens lov om svangerskapsavbrudd blir forvaltet etter intensjonen. Med bakgrunn i SEFOS-undersøkelsen er det imidlertid grunn til å tro at sykehusene har et forbedringspotensial når det gjelder rutiner for å gi et tilbud om veiledning til kvinner som ønsker dette. Kvinnens og parets behov for informasjon og veiledning i sammenheng med abort må vektlegges av helsetjenesten. Det er en selvfølge at informasjonen er objektiv og sannferdig.

Interpellanten og jeg er uenige om mange sider ved selve abortloven, men vi er enige om at den informasjon som gis, må være objektiv og sannferdig. Jeg går ut fra at vi også er enige om at kvinner som vurderer abort, skal få informasjon om mulighet for råd og veiledning. Videre går jeg ut fra at vi er enige om at det er en målsetting å forebygge flest mulig uønskede svangerskap og aborter. Begge disse forholdene har vært vektlagt av regjering og storting siden abortloven ble vedtatt i 1978.

Jeg tror det er viktig at en tar utgangspunkt i de spørsmålene hvor det faktisk er enighet. Jeg er derfor lei meg for at interpellanten i så stor grad brukte sitt innlegg til å sette ekstremiststempel på dem som har en annen oppfatning om selve loven, til å så mistanke om at Kristelig Folkeparti ikke er for åpenhet om seksualitet og samliv, en mistanke som er helt ubegrunnet, og til å invitere til en ny runde om tilskudd til frivillige organisasjoner, som jeg tror jeg svarte på i tolv runder i spørretimen for en måned siden, og som jeg håpet vi nå var ferdig med, slik at denne debatten kunne bli en konstruktiv debatt om hvordan en kan forebygge både svangerskap og abort, som dette storting har vært enig om til nå.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Først vil jeg takke statsråden for hans grundige svar. Som statsråden også sier, er vi enige om sentrale deler av dagens abortlov. Men jeg syns også det er viktig at informasjonen som gis om dette følsomme temaet, er objektiv og sannferdig, og da kunne jeg ikke dy meg for å komme inn på den runden vi hadde her for noen få uker siden nettopp om støtten til organisasjonen Pro Vita, for det er en kjensgjerning at statsråden selv grep inn og gav støtte til en organisasjon som blant de fleste politiske partier blir oppfattet som ekstrem. Det er ikke tvil om at denne organisasjonen benyttet seg av virkemidler som representerer klare overgrep mot norske kvinner. Propagandafilmen – jeg vil kalle den det – «Eclipse of Reason» er et eksempel på et slikt overtramp. Da TV2 avslørte hva slags ekstreme metoder som benyttes av antiabortorganisasjoner i vårt eget land, svarte de med å anke TV2 inn for Pressens Faglige Utvalg.

Jeg syns det er viktig som politiker å slå ned på den form for informasjon som disse organisasjonene står for. Derfor syns jeg også det er riktig i en debatt om dagens abortlov å fokusere på disse problemstillingene. Så må vi kunne tåle at vi er politisk uenige om hvorvidt det skal gis en sånn støtte eller ikke.

Vi vet at på verdensbasis gjennomføres det 100-120 millioner illegale aborter årlig, hvorav av 150 000 har dødelig utgang. Til tross for dette dramatiske helseproblemet var det slik at den nevnte organisasjonen i januar 1998 skrev et brev til hovedstyret i WHO og advarte mot å velge nettopp aborttilhengeren Gro Harlem Brundtland som leder av Verdens Helseorganisasjon.

Til Aftenposten den 23. august 1998 uttalte helseministeren:

«Å tilby ungdommer gratis prevensjon er et av virkemidlene vi må bruke for å få bukt med de altfor høye aborttallene blant unge mennesker. I denne saken er faktisk de helsemessige hensyn viktigere enn de moralske.»

Jeg slutter meg helt og holdent til helseministerens vurdering. Men jeg tillater meg å spørre om hvordan helseministeren har fulgt opp uttalelsene fra august 1998 i praksis.

Jeg vil avslutningsvis minne om hva forsker Finn Egil Skjeldestad ved SINTEF i Trondheim har sagt om utviklingen av antall aborter i Norge. Aborttallene har fra 1979 og fram til i dag ligget stabilt på mellom 14 000 og 15 000 årlig. Skjeldestad har påpekt at nedgangen likevel er dramatisk når vi tar hensyn til at antall kvinner i fruktbar alder i samme periode har økt med rundt 100 000. Og fordi det er 20 pst. flere ugifte kvinner i dag enn for 20 år siden, mener Skjeldestad at den reelle nedgangen i aborttallene er på hele 33 pst. Jeg tror dette er et perspektiv som er viktig å ha med seg i debatten.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg konstaterer at Bekkemellem Orheim finner det formålstjenlig å gjenta beskyldninger som jeg i Stortingets spørretime i begynnelsen av forrige måned avviste veldig konkret og direkte. Det er ikke gitt noe organisasjonsstøtte til Pro Vita, det er heller ikke slik at den filmen som interpellanten viste til, har fått min støtte. Vi er enige om at den er et overtramp, og jeg trodde det var unødvendig å si det for 13. eller 14. gang fra denne talerstol.

La meg så kommentere de spørsmål som interpellanten reiste mer konkret. Jeg står ved at det å øke tilgjengeligheten av prevensjon er en viktig del av det svangerskapsforebyggende arbeid. Jeg er av den oppfatning at å verne om liv og hindre en økning i antall aborter faktisk er viktigere enn den skepsis som måtte finnes mot å tilby gratis prevensjon. Jeg synes derfor det er helt i tråd med dette når jeg faktisk har fulgt opp med å sette i gang et forsøk i Trondheim kommune med utdeling av gratis prevensjon til ungdom. Så svaret på spørsmålet om hvordan dette er fulgt opp, er: Det er fulgt opp gjennom det forsøket som Stortinget bad om at man skulle gjøre, og jeg avventer med interesse evalueringen og resultatene fra dette Trondheimsforsøket.

La meg avslutningsvis si at jeg ser på disse spørsmålene som viktige etiske spørsmål. Det er ikke slik at spørsmålet om seksualitet og samliv kan reduseres til rent tekniske spørsmål om tilgjengelighet av tekniske prevensjonsmidler av ulik karakter. Derfor legger jeg også stor vekt på at den veiledning og den undervisning som bør ledsage informasjon og hjelp til ungdom i denne viktige alderen, er informasjon som også kan settes inn i en etisk referanseramme. Det bør vi også kunne være enige om.

Marit Nybakk (A): Jeg har lyttet med interesse til interpellanten og statsråden, og vil først understreke at jeg synes det er aller viktigst å forebygge uønskede svangerskap og sikre at vi har informasjon både i skoleverket og i helsevesenet som er objektiv og riktig, eller «sannferdig», som jeg tror representanten Karita Bekkemellem Orheim har sagt i sin interpellasjon.

Siden denne filmen ble nevnt, vil jeg gjerne fortelle om noe som skjedde for ti år siden. Da ble jeg sendt fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe for å representere partiet i en paneldebatt etter visningen av en amerikansk antiabortfilm i Misjonsaulaen i Oslo. Det var en tidligere leder av en privat, kommersiell abortklinikk i USA som nå var blitt abortmotstander, som presenterte filmen.

Filmen pretenderte å vise abort av et 19 uker gammelt foster. Vi fikk se både redskapene som ble brukt, tegninger av hvordan dette skulle foregå, og de blodige restene på bordet etterpå. Vi fikk et intervju med to jenter som hadde fått henholdsvis psykiske og fysiske skader etter abort, og vi fikk innimellom disse scenene se bilder fra Holocaust, sultkatastrofer, Vietnamkrigen osv. Ti år senere vises nøyaktig de samme scenene i en film som Pro Vita nå reiser rundt i dette landet med.

Jeg nevner dette fordi det er altså scener som er gamle. Nå skal visstnok fosteret være 23 uker gammelt. Denne filmen brukes som propaganda mot vår abortlov, som er en lov om selvbestemt abort innenfor en ramme på tolv uker, og som er en viktig del av vårt helselovverk og vårt helsevesen og har sikret kvinners rett til å bestemme over egen kropp og sikret oss at barn er ønsket, bl.a. Ifølge helsepersonell er også denne filmen faglig ukorrekt. Jeg nevner dette fordi vi skal vite hva det er skoleungdom blir utsatt for.

Jeg har også fått brosjyremateriell opp igjennom årene fra skoleelever som har mottatt materiell i ulike sammenhenger, også i den norske skolen, fra antiabortorganisasjoner. Og i en brosjyre som jeg har foran meg står det bl.a.:

«Har du tatt abort, skal du vite at det er tilgivelse for deg. Det er galt å ta abort. Du skal ikke slå i hjel … Det hjelper ikke å fortrenge eller glemme.»

Jeg mistror ikke statsråden på noen som helst slags måte i det statsråden sier, men jeg vil gjerne at det skal være et felles ansvar, både for oss som er her, og for den utøvende del av våre myndigheter, å sikre at det materialet som finnes, både er sannferdig og korrekt.

John I. Alvheim (Frp): Jeg beklager at jeg ikke har kunnet følge debatten av ulike årsaker, men jeg har fått anledning til å lese statsrådens svar.

Min første reaksjon er spørsmålet om hvorfor man fører denne debatten i Stortinget i dag. Jeg har oppfattet det slik at den føres på bakgrunn av et ganske sterkt hardkjør mot helseministeren i en tidligere spørretime, som igjen hadde bakgrunn i Pro Vitas såkalte abortfilm, som vi alle har tatt avstand fra, inklusive helseministeren, det vet vi. Jeg har det skriftlig fra helseministeren, og det har vel de andre partiene også. Hvorfor man da skal forfølge denne debatten, må jeg si at jeg ikke riktig forstår.

Går vi inn på noe av det siste som helseministeren her har foredratt fra talerstolen, sier han bl.a. følgende:

«Jeg er av den oppfatning at dagens lov om svangerskapsavbrudd blir forvaltet etter intensjonen.»

Det tror jeg på. Det finnes ikke noe holdepunkt noe sted i noen dokumenter eller i noen uttalelser som skulle tilsi at helseministeren og Regjeringen ikke gjør det.

Det er framlagt to forslag, og tre minutter går fort. Jeg vil da bare redegjøre for disse forslagene og hvordan vi stiller oss til dem.

Det første jeg vil si, er at jeg henstiller til Arbeiderpartiet å omgjøre disse forslagene til oversendelsesforslag. Det er den rette måten å gjøre det på, etter at vi nå har hørt helseministerens innlegg. Hvis ikke det blir gjort, vil jeg anbefale min gruppe å stemme mot begge forslagene.

Jeg vil gi en kort sluttbemerkning til forslag nr. 2:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at det gis ensartet informasjon…»

Skulle det ha stått «ensrettet»? Er det det som er meningen?

Vi har her en beskrivelse fra en offentlig evaluering av AAN-kontorenes virksomhet som er meget positiv. Der er det heller ikke noe angrepspunkt fra den andre siden i denne debatten.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Når jeg hører Arbeiderpartiets innlegg her – jeg beklager å måtte si det –minner det om barn i trassalderen. Og barn i trassalderen stiller samme spørsmål gjentatte ganger. De får svar, men spørsmålene kommer igjen og igjen. Og det virker som at det ikke har noen hensikt å gi dem svar på talerstolen, for de hører ikke etter. De kommer med samme spørsmål og samme påstand igjen og igjen. I en runde i spørretimen for ca. 3 uker siden gav helseministeren et grundig svar på dette med Pro Vita og ekstremister. Han har gjort det her i dag, men allikevel velger de å bruke store deler av sitt innlegg på akkurat det. Jeg kunne ha repetert svarene, at det ikke er noen overprøving i Helsetilsynet, at det var mer midler igjen osv., men det har ikke noen hensikt å gjenta svaret, for de hører ikke etter.

RadiOrakel har også fått støtte fra departementet. Er det ekstremister den andre veien kanskje? Det er det ingen som har stilt spørsmålstegn ved. Det er mange som får støtte til abortforebyggende tiltak. Og jeg tror at hvis vi i enda sterkere grad hadde satset på informasjon og rådgivning – ikke av ekstremister, det har vi alle tatt avstand ifra – ville aborttallene vært langt lavere. Derfor synes vi i Kristelig Folkeparti at det er underlig å registrere Arbeiderpartiets kamp i budsjettbehandlingene for å redusere støtten til f.eks. AAN-kontorene, Alternativ til Abort i Norge. AAN uttaler seg ikke for eller imot abortloven, men oppfyller dens intensjon om å gi de kvinnene som trenger det, et tilbud om informasjon og rådgivning. Organisasjonen er religiøst og politisk uavhengig. En evaluering av AAN viser at 90 pst. av brukerne mener at AAN er et meget bra tilbud som må beholdes i tillegg til det offentlige. Men Arbeiderpartiet har gjentatte ganger foreslått å redusere bevilgningene til disse, istedenfor – hvis de virkelig vil få ned aborttallene – å se på mangfoldet, hvem som gjør noe også av de private, og virkelig gjør noe positivt. Det hadde vært gledelig om vi kunne stå sammen i kampen om det.

Når det gjelder seksualopplysning, ønsker selvfølgelig Kristelig Folkeparti at den skal være god. Filmen som Statens helsetilsyn har laget, er veldig bra, men det mangler en del ting. Og vi har sagt at det bør komme noe i tillegg. Selvfølgelig er det viktig med informasjon, det er vi svært opptatt av. Hvis vi skal sikre at dagens abortlov blir forvaltet etter intensjonen, er det viktig at målsettingene blir nådd ved rådgivning. Både abortsøkende kvinner og helsepersonell har vært opptatt av at denne delen av loven har blitt fulgt for dårlig opp. Jeg viser til «Evaluering av rådgivningsvirksomhet i forbindelse med svangerskapsavbrudd» i SEFOS’ rapport fra 1998. Fordi kvinnen er i en vanskelig situasjon, ønsker Kristelig Folkeparti også obligatorisk rådgivning. Mange viser seg å takle situasjonen de er oppe i, bedre, uansett hvilket valg de har tatt, hvis de har fått rådgivning.

– Tiden min er ute, så jeg rekker dessverre ikke mer.

Annelise Høegh (H): Lov om selvbestemt abort står sterkt i dagens Norge. Erfaringene med loven er gode. Antallet aborter har ikke økt vesentlig, de har av og til gått ned, etter at loven ble vedtatt, til tross for at motstanderne av loven den gangen jo fryktet og kanskje også skremte med at tilstandene ville bli uholdbare dersom vi fikk en lov om selvbestemt abort før 12. svangerskapsuke. Men flertallet av norske kvinner, unge som gamle, bruker ikke abort som prevensjonsmiddel, og det store flertallet tar heller ikke lett på spørsmålet om senaborter. Mot denne bakgrunn er jeg, i likhet med de to foregående talere, litt overrasket over den interpellasjonen vi har fått i dag. Jeg er i grunnen enig med helseministeren, som følte at dette var «å sprenge åpne dører».

Interpellanten åpnet med å si at «Arbeiderpartiet ikke er villig til å fire på retten til selvbestemt abort før 12. uke». Nei, selvsagt ikke. Noe annet ville vært overraskende både fra Arbeiderpartiet, fra Høyre og fra mange andre partier, tror jeg. Så hva er det man er redd for? Jeg har inntrykk av, som jeg sa, at abortloven står sterkt, og det er ingen sterke krefter, hverken i de politiske partier her i salen eller utenfor eller hos grupper av personer som ikke er politisk engasjerte, for å endre loven. Selvfølgelig har vi fremdeles motstandere både i og utenfor dette hus. Ja, det fins kanskje dessverre også noen med ekstreme holdninger, noen ekstremister, og kanskje noen av dem stemmer Kristelig Folkeparti for alt jeg vet, men jeg føler ikke at slike krefter er representert her i huset, hverken blant representantene eller blant Regjeringens medlemmer.

Vi skal være glad for at disse kreftene har marginal tilslutning og at de virkemidlene de benytter seg av, møtes med allmenn avstandtaken. Derfor synes jeg det er uheldig at Arbeiderpartiet – slik virker det på meg – prøver å oppkonstruere en stor usikkerhet om abortsituasjonen. Det er det ikke grunn til, og jeg håper, i likhet med flere andre, at interpellanten vil gjøre om sitt eneste forslag til et oversendelsesforslag, fordi jeg synes helseministeren har svart på en utmerket måte at den handlingsplanen som er etterlyst, er i god gjenge og forhåpentligvis vil komme om meget kort tid.

Ola D. Gløtvold (Sp): Ved Stortingets behandling av St. meld. nr. 16 for 1995-96 Om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd mv ble det lagt stor vekt på å kvalitetssikre og føre tilsyn med de ulike delene av helsetjenesten som er relevante i forhold til begjæring om svangerskapsavbrudd og eventuell utføring av abort.

Det er Statens helsetilsyn og fylkeslegene som har og skal føre dette tilsynet. Som helseministeren her har bekreftet, gjennomførte man en slik tilsynsordning i 1996 ved alle sykehus som utfører svangerskapsavbrudd. Blant annet ble det undersøkt om disse institusjonene fulgte opp og praktiserte kravene i forhold til informasjon og veiledning til kvinner som begjærer abort, og også om meldings- og registreringsordningene blir praktisert på en riktig måte. Konklusjonen fra fylkeslegenes kontroll og tilsyn er noe generell slik den er referert her, men sier at i all hovedsak er arbeidet i tråd med regelverket. Dette gjør at man nok må arbeide videre med kvalitetssikring og utvikling av faglig dyktighet og likepraktisering innenfor helsevesenet.

Jeg synes helseministeren her i dag på en klar måte har bekreftet at det skal skje, og at det skjer, og at det blir fulgt opp i den nye handlingsplanen som skal avløse nåværende handlingsplan for forebygging av uønskede svangerskap og abort.

Når det gjelder Stortingets ønske om å foreta en grundig evaluering av informasjons- og rådgivningsvirksomheten overfor kvinner før og etter svangerskapsavbrudd, både i regi av offentlig helsevesen og fra private organisasjoner, er en slik evaluering foretatt på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet av Senter for samfunnsforskning ved Universitet i Bergen. Denne undersøkelsen viser at praktisering og rutiner er for ulike ved våre sykehus, og dette har også departementet tatt tak i ved å øke den faglige dyktigheten innen helsesektoren og gjøre praktiseringen mer lik og å kvalitetssikre gjennom sterkere standardisering.

Dette burde alle være fornøyd med, også Arbeiderpartiet. Jeg skal ikke si mer om disse oppspillene som er kommet her, men jeg synes vi får holde oss til sak og fakta.

Tiden tillater ikke at jeg går inn på flere sider ved dagens praktisering, men i politisk sammenheng må det være grunn til å oppsummere og understreke at det tross alt er stor enighet. Da burde man også praktisere objektiv og sannferdig informasjon og rådgivning. Hovedmålet for oss alle må være å drive forebygging, slik at man får færrest mulig svangerskapsavbrudd.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det man kan slå fast som et absolutt, er at lov om selvbestemt abort ligger fast. Det er ingen som har fremmet noe forslag om at den skal endres, og jeg er helt enig i vurderingen til Annelise Høegh om at det heller ikke er noen signaler ute i samfunnet om at det er sterke krefter i sving for å få lov om selvbestemt abort endret.

Samtidig ser man i ulike partier at man tar til orde for virkemidler for å redusere antall aborter. Det syns jeg er viktig, og det er et perspektiv som er viktig å ha med seg. Det er gledelig at Arbeiderpartiet gjennom denne interpellasjonen understreker det, og det er naturligvis heller ingen grunn til å betvile at man i Kristelig Folkeparti skulle være opptatt av å finne virkemidler for å redusere antall aborter.

Det har vært nevnt her Pro Vita og den filmen. I et samfunn der ulike aktører vil kunne gi uttrykk for ulike syn, vil man også få overslag. Det vil ikke være til å unngå så lenge man har ytringsfrihet, så lenge man har et demokrati. Så kan man si – det er vel alle her enige om – at den typen overslag er sterkt beklagelig. Men jeg tror at jo mer oppmerksomhet man retter mot en sånn organisasjon, jo mer oppnår den med det. På mange måter kan man si at hensikten med den typen innslag nettopp er å fokusere på organisasjonen og på det en sånn film viser. Kanskje hadde det beste vært å tie det i hjel. Jeg syns i hvert fall det blir helt meningsløst her, når statsråden så klart har gitt uttrykk for at han tar avstand fra den typen «informasjonsmateriell», å skulle prøve å lage en kobling mellom statsråden og Pro Vita, selv om man i andre sammenhenger skulle kunne ha gitt midler til ulike organisasjoner.

Også Sosialistisk Venstreparti har tidligere, når det gjelder abortspørsmålet, ta opp bruk av abortpillen som ledd i medisinsk abort. Etter mitt syn fikk man da et tilfredsstillende svar fra statsråden, summen av de inntrykk man får av Regjeringen, er at den er lojal i forhold til et flertall i Stortinget knyttet til abortloven.

Men det man aldri kan ta fra noen, er at man, nettopp fordi det her er spørsmål om etikk, kan ha andre syn på det spørsmålet. Vi må ikke komme i en sånn situasjon i Stortinget at vi søker å ydmyke andre fordi man har et engasjement, et syn, som går i en annen retning enn det man har selv, så lenge man er lojal i forhold til det flertallet i Stortinget har bestemt. At den lojaliteten skulle mangle her fra Regjeringens side, kan altså jeg personlig ikke med min beste vilje se. Hadde den gjort det, hadde man fått signaler fra Regjeringen om at man ønsket en endring av abortloven, ville naturligvis SV, som Arbeiderpartiet og andre partier som har vært sterkt for abortloven, slått ned på det og argumentert sterkt imot. Men det finner vi ikke grunnlag for å gjøre nå, siden vi ikke ser den typen signaler.

Berit Kvæven (V): Helseministeren sier i sitt innlegg at han og interpellanten har ulikt syn på sentrale deler av abortloven. Det samme gjelder også helseministeren og Venstre. Vi har likevel full tiltro til at han ser til at nåværende lovgivning blir gjennomført på best mulig måte. Dette står fast i Voksenåsdokumentet.

Dagens interpellasjon bærer preg av suppekoking på en liten, gammel spiker. Den innleder med en setning som så blir hengende i luften. Man kan lese at helseministeren skal svare på om abortloven blir forvaltet etter intensjonene, fordi en ytterliggående antiabortorganisasjon har fått støtte «til prosjekter» – i flertall. Helseministeren svarte på representanten Brustads spørretimespørsmål om dette den 3. februar, der det ble sagt at ett – ikke noe flertall, men ett - av Pro Vitas prosjekt hadde fått støtte, på linje med flere andre ytterliggående organisasjoner. Han understreket at det er enkeltprosjekter som er støttet, ikke organisasjonenes drift.

Vi er overbevist om at helseministeren gjorde dette uten at han – og her siterer jeg representanten Brustad – «lar sin egen moralistiske og religiøse overbevisning styre mer enn hensynet til de jentene vi her prater om».

Det må være lov å ha forskjellig abortsyn, like fullt som det er lov å ha ulikt syn på det meste. Like klart må det være at det er loven som gjelder. Slik sett burde vi være flinkere til å undersøke oftere om lovene fungerer etter hensikten.

I Venstre mener vi at dagens abortlovgivning er noenlunde fornuftig. Men den teknologiske utviklingen i medisinen går fort. Aborter som kommer sent i svangerskapet, er f.eks problematiske. Vi er derfor svært tilfreds med at Helsetilsynets konferanse i år skal sette søkelyset på dette temaet.

Synnøve Konglevoll (A): Det er et viktig tema interpellanten tar opp i dag. Statsråden svarte bl.a. med å peke på betydninga av samarbeidet mellom skole og helsevesen. I den sammenheng er det faktisk et poeng å peke på det urimelige i at Regjeringa først stoppa og deretter innførte en aldersgrense på 16 år på en informasjonsfilm om samliv og seksualitet og en CD-rom som hadde som målsetting å gi økt kunnskap om samliv og seksualitet for ungdom. Dette var informasjonsmateriell utarbeidet med tanke på ungdom i 12-13-14-årsalderen, og så setter man altså en 16-års aldersgrense. Som alle her sikkert er godt kjent med, så viser forskinga at informasjon må gis på et tidlig tidspunkt, og når en gjør det, virker det forebyggende.

Mange debuterer før de er 16 år. Det kan ikke noen politikere forhindre, enten vi vil det eller ikke. Da er det altså for seint å gi informasjon til 16-åringer.

Så snakker en om skolens betydning og betydninga av forebygging. Det er vel og bra. Men man må i tillegg til det faktisk erkjenne hvordan det er der ute, utenfor veggene til både Helsedepartementet og Stortinget.

Flere har i debatten i dag satt spørsmålstegn ved at interpellanten har tatt seg den store frihet å fremme denne interpellasjonen. For enkelte kan det kanskje være ubehagelig å stå for sine meninger, men for Arbeiderpartiet er det ikke det. Med ei regjering der det største partiet er motstander av dagens abortlov, må det være lov for det største opposisjonspartiet å øve et visst forsiktig press. Det hjelper jo også – nå som statsråden faktisk har satt i gang et prosjekt med gratis prevensjon i Trondheim.

Nå jobber Helsedepartementet med en ny handlingsplan mot uønskede svangerskap og abort. I den sammenheng vil jeg utfordre statsråden på ett område: I dag kan man få kjøpt den såkalte angrepillen dersom man frykter for at man har blitt uønsket gravid. Angrepillen må imidlertid tas innen det har gått 48 timer etter samleie, og i dag må man til lege for å få pillen. Det er ikke alltid så enkelt å få gjort. Jeg mener at det burde vært lettere å få tilgang til denne angrepillen, og lurer på om statsråden vil ta initiativ til å utvikle forsøksordninger slik at man skal kunne få ta i bruk angrepillen uten nødvendigvis å gå til lege innen det er gått 48 timer.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Debatten i dag viser at dagens abortlov har bred støtte i Stortinget. Kristelig Folkeparti er det eneste partiet som er motstander av prinsippene om selvbestemmelsesrett i dagens lov. På dette punktet er jeg altså grunnleggende uenig med representanten Bekkemellem Orheim.

Selvbestemmelsesretten skal vi ikke diskutere i dag. Jeg vil ha fokusert på det vi er enige om: Vi må, for å sitere fra loven:

«sørge for at alle får etisk veiledning, seksualopplysning, kunnskaper om samlivsspørsmål og tilbud om familieplanlegging, for derved å skape en ansvarsbevisst holdning til disse spørsmål slik at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig.»

Vi vet at kvinner som vurderer abort, er i en svært vanskelig og sårbar situasjon. Kristelig Folkeparti er for obligatorisk rådgivning for kvinner som er i denne vanskelige situasjonen. Etter hvert vet vi også noe mer om etterreaksjoner etter abortinngrep. Foreløpig er det forsket lite på dette området i Norge. Aker sykehus gjennomførte imidlertid en undersøkelse i 1996 som het «Sosiale og emosjonelle faktorer hos kvinner som ønsker svangerskapsavbrudd. Reaksjoner før og etter inngrepet.» Rapporten viser til at flere studier fremhever den betydning et støttende nettverk har for å redusere konflikter i avgjørelsesprosessen og negative reaksjoner etter abortinngrepet. En vel gjennomarbeidet abortbeslutning der alle følelser har fått komme til uttrykk, minsker risikoen for psykiske senfølger.

Mange instanser kan bidra på dette området. AAN er et viktig tilbud som er nevnt. Årsrapporten fra AAN i Agder-fylkene viser at konsultasjonene har økt med 25 pst. siste år. Den vesentligste årsaken er etterabortsamtaler. Helsestasjoner for ungdom er et annet viktig tilbud i arbeidet for å forebygge abort.

De tre informasjonsskrivene fra departementet synes jeg er bra. De bidrar til lik og standardisert informasjon over hele landet.

Dagens abortlov skisserer rådgivning som et viktig virkemiddel for å få ned aborttallene. Årsaken til at mange vegrer seg mot rådgivning, tror jeg er at det lyttes ofte for lite og argumenteres desto mer.

Intensjonen må være dialog og refleksjon som gir rom for ettertanke. Ut fra SEFOs undersøkelser ser jeg at fagmiljøene har en del å strekke seg etter for å nå en slik verdibevisst abortrådgivning.

Reidun Gravdahl (A): Erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd ble behandlet i Stortinget den 12. juni 1996. Den behandlingen viste at etter nesten 20 år stod prinsippene i loven fast, med graderingen og sjølbestemmelsesprinsippet til og med tolvte uke. Vi er glad for at vi har en slik lov, som gjør at det ikke er fare for liv og helse hos kvinnene ved at det utføres illegale aborter.

Ved behandlingen av budsjettet for 1999 i desember i fjor la Regjeringen fram en resultatrapport for foregående år. Denne viste at antallet svangerskapsavbrudd hadde gått ned med 300 fra 1996 til 1997. Man fikk da det nestlaveste tallet siden 1983 – totalt snaue 14 000.

For å oppnå målsettingen om færre uønskede svangerskap og aborter er det viktig å jobbe for god informasjon om samliv, seksualliv og prevensjon. God informasjon på ungdommens premisser i ungdomsskolen er viktig. Undersøkelser viser at de sikreste prevensjonsmidlene ikke er tilstrekkelig kjent blant ungdom. Dessuten synes ungdom at prevensjon er dyrt. Alle ting kan gjøres bedre. Informasjonen for ungdom bør stadig utvikles, være tilpasset den tid vi lever i, og være på ungdommens premisser. Informasjonsfilmene og CD-ROM-spillet Helsetilsynet utarbeidet i fjor høst, synes å være noe som kan fenge blant ungdommen. Forebyggende arbeid er viktigst. Det bør stå først på dagsordenen, ikke senaborter og påtvungen informasjon for den abortsøkende kvinnen.

Den informasjonen som gis til abortsøkende kvinner, bør være ensartet og i tråd med lovens bestemmelser over hele landet. Jeg kan ikke skjønne at Arbeiderpartiet og SV ble alene om det forslaget i budsjettbehandlingen før jul, mens komiteen var samlet om det samme i en merknad. Undersøkelser viser at det gis informasjon ved alle sykehus, men at det er store forskjeller når det gjelder rutiner og organisering av informasjonsvirksomheten.

Handlingsplan for forebygging av uønskede svangerskap og abort er omtalt i St.prp. nr. 1 for 1998-99, side 174. Målet er å senke antallet uønskede svangerskap – midlet er god nok informasjon til å forhindre uønskede svangerskap.

Prøveprosjekt med informasjon og utdeling av gratis prevensjon og utskriving av p-piller er igangsatt i utvalgte bydeler i Trondheim, noe som er en oppfølging av budsjettmerknadene fra forrige år.

Jeg har lest årsrapporten fra helsestasjonen for ungdom i Trondheim. Den vektlegger i sitt grunnsyn fordomsfrihet og livssynsnøytralitet i sin informasjon, og ingen tema er tabubelagt. Det viser seg at også nabokommunen har unge som besøker denne helsestasjonen, som har fått spesiell konsesjon på å dele ut gratis p-piller til jenter mellom 16 og 25 år. Disse følges opp med tre og seks måneders intervaller. Jeg tror dette er et veldig bra tiltak, og at tilsvarende bør komme flere steder. Jeg håper at slike gode tiltak kommer i den nye handlingsplanen.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Abort er fortsatt et følsomt tema i vårt samfunn. At det er politisk uenighet i denne saken, er det vel heller ingen tvil om. Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet liker ikke at man får en diskusjon som går på noe langt mer enn en abortfilm. Jeg må si til representanten Alvheim at hadde han hørt skikkelig etter da jeg holdt mitt innlegg, ville han hørt at jeg vektla sterkt nettopp det forebyggende og de gode tiltakene rettet inn mot ungdommen. Det å få en slik debatt også i denne salen burde det ikke være noen frykt for. «Å sprenge åpne dører,» sier representanten Høegh. Kjensgjerningen er jo at aborttallene i dag er høye – altfor høye. Det å få en debatt i stortingssalen om konkrete tiltak, og det at vi får fokusert på en bred handlingsplan mot abort, ja det trodde jeg ærlig talt at også Høyre kunne støtte opp om på en konstruktiv måte.

Det var ingenting i mitt innlegg som tydet på at jeg mener at det nå er en veldig stor og ny politisk uenighet om abortloven i Norge. Men det er en kjensgjerning og et faktum at det jobbes inn mot skolen og ungdomsmiljøene, mot abortloven. Jeg har sett en del av det informasjonsmateriellet som blir presentert, og det tar jeg sterk avstand fra. Jeg hadde håpet at samtlige partier her i huset kunne våge å ta en debatt om konkrete tiltak rettet mot ungdomsgrupper. Jeg kan ikke dy meg for å si til representanten Ballo at det var ingenting i mitt innlegg som sa at jeg mistenkeliggjorde eller anklaget helseministeren for å ikke gjøre jobben sin ved at loven om svangerskapsavbrudd ikke ble forvaltet etter intensjonen.

Et viktig anliggende for meg har vært hvordan skole- og helsesektoren samarbeider i disse viktige spørsmålene. Jeg må si at jeg er veldig overrasket over tonen i enkelte av de innleggene vi har hørt her i dag. Dette initiativet fra Arbeiderpartiets side var noe langt mer enn om en er for eller imot dagens abortlov, eller om en ekstrem abortfilm. Men det kan jo mange ganger kanskje være det mest behagelige å la være å ta en del debatter som er følsomme og vanskelige, og heller mistenkeliggjøre de motiver som ligger til grunn.

Når det gjelder forslaget mitt, har jeg hørt på det helseministeren har sagt i sitt innlegg. Jeg føler at det er godt nok at dette forslaget sendes over til Regjeringen.

Presidenten: Karita Bekkemellem Orheim har dermed gjort sitt forslag om til et oversendelsesforslag.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har lyttet til debatten og til interpellantens innlegg, nå sist også, og velger å ta interpellanten på ordet når hun sier at utgangspunktet her er at aborttallene er altfor høye. Det er jeg helt enig i. Andre talere har gjort rede for Kristelig Folkepartis program når det gjelder abortloven.

Dette utgangspunktet gir meg en sterk forpliktelse til å arbeide for svangerskapsforebyggende og abortforebyggende tiltak. Nettopp derfor har vi satt inn støtet når det gjelder å utarbeide en ny handlingsplan for svangerskapsforebygging og abortforebygging. Den er rundt hjørnet. Derfor har vi også satt inn større ressurser på abortforebygging. Det har faktisk ikke vært større ressurser satt inn på dette feltet i tidligere budsjetter enn det som er tilfellet for 1999.

Jeg er også enig med interpellanten i at vi må tåle den objektive og sanne fremstilling rundt disse spørsmålene, og at vi må tilstrebe det i den informasjonen som skal gis. Derfor vil jeg også si at vi må tåle en demokratisk debatt om disse spørsmålene, men det påhviler alle et ansvar som deltar i denne debatten, å bruke slike virkemidler og uttrykk at de ikke tråkker på andre mennesker.

Det er gjort grundige evalueringer av hva slags informasjon og veiledning som gis til kvinner som søker abort. Den forskningsmessige evalueringen viser at AAN, det private tilbudet, faktisk får veldig god karakter. Det synes jeg er verdt å merke seg. Kritikken er sterkest mot de offentlige sykehusene. Det er et ansvar som jeg påtar meg å gjøre noe med i det arbeidet som vi nå setter i gang.

La meg avslutningsvis si at det er ingen som har stoppet Helsetilsynets informasjonsmateriell. Det ble oversendt til utdanningsmyndighetene. De gjorde en faglig-pedagogisk vurdering, og den vurderingen gikk på egnethet og behov for veiledningsmateriell pedagogisk sett i skolen. Det arbeider helsemyndighetene og utdanningsmyndighetene nå med.

Jeg tror at den teknologiske utviklingen vil gjøre at vi fortsatt må føre denne typen debatter, at vi må fokusere på informasjon, både om hjelpetiltak og om seksualitet og samliv i tiden framover. Jeg vil gjøre mitt til at det skal være en debatt som bygger på et sannferdig grunnlag, slik som intensjonen har vært med utspillet her i dag.

Presidenten: Sak nr. 3 er dermed ferdigdebattert.