Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra
Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer
vil møte til muntlig spørretime:
De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede,
og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representantene som i tillegg til de forhåndsanmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes reise seg. –
Vi starter da med første hovedspørsmål,
fra representanten Thorbjørn Jagland.
Thorbjørn Jagland (A): Arbeiderpartiet gir sin fulle støtte
til Regjeringens politikk og håndtering når det
gjelder Kosovo-konflikten. Det er nødvendig å holde
fast ved at flyktningene må få rett til å vende
tilbake under internasjonal beskyttelse. Hvis vi tillater at en
million mennesker kan bli omplassert i dette området, vil
det sannsynligvis destabilisere flere land og kanskje sette hele
Balkan i brann.
Det kan nå tyde på at denne
dobbelte strategi med militært press og diplomatisk arbeid
kan gi resultater. Møtet i Oslo i går var positivt.
Jeg vil spørre statsministeren hvilke tanker han nå gjør
seg om hva slags type internasjonal styrke som kan settes inn i
tilfelle det skulle være mulig å få til
en våpenstillstand.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Utviklingen i og rundt Kosovo er jo en dyp
tragedie. Det som er viktig å understreke, er at flyktningstrømmen
og krigshandlingene oppstod ikke da NATO satte inn sine bombeaksjoner.
Allerede før det var det ca. 200 000 flyktninger, krigshandlinger
var i gang og overgrep mot kosovoalbanerne var i gang, så den
fremstillingen en har sett i en del medier om at dette startet da
NATO startet sine aksjoner, er det viktig å drive tilbake.
Jeg vil også benytte denne anledningen
til å uttrykke glede over at Regjeringen kjenner solid
ryggdekning fra partiene på Stortinget i denne sak, og
jeg setter også pris på det som opposisjonsleder
Thorbjørn Jagland nå sa i starten, nemlig at han
gir Regjeringen full støtte. Det gir Regjeringen en trygghet
i det videre arbeid.
Denne saken kan grovt sett sies å ha
tre elementer: det militære, det politiske og det humanitære.
Jeg tror det er riktig som Jagland sa, at vi nå for det
første må jobbe for å hjelpe flyktningene
i en akutt nødsituasjon – det gjør vi primært
i nærområdene – og vi har foreslått
bevilgninger til det formålet. Så må vi
parallelt med de militære aksjonene også jobbe
politisk og diplomatisk. I så måte var møtet
i Oslo i går et positivt steg fremover, selv om en så langt
ikke har funnet en løsning. Og det vanskeligste punktet
er nettopp det Jagland spurte om, nærværet i
Kosovo etter en eventuell våpenstillstand.
Mitt syn, og Regjeringens syn, er at dette
må være et så robust nærvær
at det gir beskyttelse til befolkningen i Kosovo – da tror
vi det bør ha en militær komponent. Men dette
er det foreløpig ikke tilstrekkelig enighet om. Og en må også ha
en løsning som Serbia kan leve med.
Thorbjørn Jagland (A): Jeg er glad for det statsministeren sa, og
jeg deler helt den analysen han hadde av årsaken til konflikten
og flyktningstrømmen.
Når det gjelder denne internasjonale
styrken, vil jeg bare spørre om Regjeringens vurdering
er at det er en fordel at man nå får brakt inn
andre enn NATO-land, f. eks. Russland – at man får
satt opp en styrke som kan innebære at Russland også trekkes
med i denne internasjonale beskyttelsen som må finne sted
hvis flyktningene skal kunne vende tilbake.
Et annet spørsmål er selvfølgelig
når det gjelder FN-mandat: Ville det ikke nå vært
en stor fordel å få etablert et FN-mandat for
det som skal skje i et slikt tilfelle?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringen er åpen for å drøfte
ulike måter å organisere dette på. Jeg tror
at FN bør komme sterkere inn. I dag møter FNs
generalsekretær EUs regjeringssjefer og utenriksministre, også for å drøfte
dette.
Vi er også åpne for og ser
det som en klar fordel om Russland kunne bli med. Det er positivt
at Russland nå er kommet med i det politiske og diplomatiske
arbeidet for å finne en løsning. Jeg drøftet
dette med utenriksminister Ivanov her i Oslo i går, og
han uttrykte at dersom det blir en internasjonal enighet som også det
serbiske regimet kan leve med, for en internasjonal styrke i Kosovo
etter en fredsslutning, så er Russland positivt til å delta
i den. Jeg for min del ser helt klare fordeler om så kan
skje.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål
fra Kristin Halvorsen.
Kristin Halvorsen (SV): Vi er nå inne på kjernepunktet
i forhold til hva som skal til for å få til en
politisk løsning, og hva som skal til for faktisk å trygge
kosovoalbanerne etter at man har fått til en politisk løsning.
Det er kommet et interessant initiativ fra
Tyskland på dette punktet, som jeg gjerne skulle hatt statsministerens synspunkter
på. Det dreier seg om hvorvidt man kan klare å få inn
en styrke med et FN-mandat, for nettopp å få i gang
forhandlingene i det politiske sporet, men også om den
konkrete sikkerheten på bakken etter endt tilbaketrekking.
I tillegg lurer jeg på om Regjeringen har tatt noe initiativ
overfor FN i den situasjonen vi har nå – både
som norsk regjering og ikke minst fordi vi har formannskapet i OSSE
kunne Norge bidra spesielt for å få FN inn i forhold
til de framtidige løsningene.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: For å ta det siste først:
Ja, Norge har tatt initiativ i forhold til FN, og vår utenriksminister
skal – blant alle sine andre aktiviteter – i dag
ha en telefonkonferanse med FNs generalsekretær
om dette spørsmålet. Og som jeg nevnte i mitt forrige
svar, møter også FNs generalsekretær
i dag EUs stats- og utenriksministre.
Vi ser en klar fordel om FN kan trekkes inn,
og vi har også registrert det tyske initiativet i så måte.
Vi ser helt klare fordeler hvis også FN som verdensorganisasjon
kan trekkes inn. Men jeg må legge til her at en internasjonal styrke
må være så robust og effektiv at den
virkelig kan beskytte befolkningen i Kosovo, enten det er kosovoalbanere
eller andre. Da tror jeg ikke man kommer utenom et militært
element, hvor vi vet at NATO er det mest effektive. At dette kan
få en paraply og en organisering som ivaretar verdenssamfunnets
interesser, ser jeg som en fordel.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg har også et spørsmål
til statsministeren vedrørende Kosovo-konflikten. Fremskrittspartiet
deler mange av Regjeringens synspunkter på denne konflikten,
men på ett område skiller vi lag med Regjeringen,
og det er når det gjelder spørsmålet
om å ta flyktninger til Norge. Der er Fremskrittspartiet
på linje med FNs høykommissær for flyktninger
og de fleste andre land, som nettopp hevder at man ville bistå Milosevic ved å flytte
flyktningene ut av området, man ville assistere i den etniske
rensingen.
Over hele forsiden på Verdens Gang
i går – det har vel også statsministeren
sett – var det en anmodning til Norge om å stoppe
mottaket av flyktninger. Dersom alle NATO-land tok like mange flyktninger
til sine land som Regjeringen har varslet, ville det bety omtrent
en million flyktninger – cirka halvparten av den totale
kosovoalbanske befolkning.
Er det virkelig Regjeringens mening at det
ikke ville hjelpe Milosevic, dersom NATO-landene tok halvparten av
befolkningen til sine land?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første har det aldri vært
aktuelt å ta halvparten av Kosovos befolkning inn i andre
land, for det andre har jeg ikke registrert at FN sier at en bistår
Milosevics etniske rensing ved å ta imot flyktninger i
andre land. Jeg synes det er å snu saken på hodet.
Situasjonen var at den etniske rensingen allerede
var kommet uhyre langt, og det var i ferd med å oppstå en
totalt uholdbar situasjon, spesielt i Makedonia, som var i ferd
med å bli destabilisert. Makedonia stengte faktisk sin
grense for flyktninger fra Kosovo, og det var i ferd med å oppstå en
helt uholdbar situasjon. I den situasjonen meldte Norge inn at vi
kunne ta imot inntil 6 000 flyktninger. Andre land fulgte opp med å melde
inn tall, og dette var faktisk medvirkende til at Makedonia igjen åpnet
sin grense, og at den uholdbare situasjonen ble bedret.
Jeg står fast ved at det var riktig
og klokt av Norge å gjøre dette. Vi har fått
anerkjennelse for det vi gjorde, også fra FNs høykommissær,
som ringte til Norge og takket for det vi gjorde. Situasjonen har
nå utviklet seg videre. Vi har fått en henvendelse
fra FNs høykommissær – som jeg ikke bare
har lest om i VG, men som jeg faktisk har lest in extenso – og
den vurderer vi nøye. Vi vurderer om vi skal foreta en
midlertidig stans i mottaket, men vi vil, slik som FNs høykommissær
også har anmodet om, holde en høy beredskap for
ytterligere mottak hvis situasjonen igjen krever det. Vi vil ta
endelig stilling til den praktiske håndtering av denne
saken i løpet av dagen. Vi tillegger høykommissærens
tilråding betydelig vekt, men konsulterer også norske
frivillige organisasjoner, noe vi allerede har gjort på morgenkvisten
i dag. Under alle omstendigheter vil vi ta imot de planlagte transportene
av flyktninger nå de aller nærmeste dagene, for de
har forventninger om å komme til Norge. Så vurderer vi
en midlertidig stopp deretter.
Carl I. Hagen (Frp): Det er også hevdet at grunnen til
at Makedonia åpnet grensen igjen, var at det begynte å komme
inn massiv støtte og hjelp i form av mat, medisiner og
telt, for å ta imot flyktningene der. Det er altså andre
forklaringer enn Regjeringens.
Det er også et faktisk forhold at
hvis alle NATO-land hadde varslet det samme som Norge i forhold
til folketall, ville man ha påtatt seg omtrent en million
flyktninger, og det er halvparten av befolkningen. Regjeringen ønsket
jo å få i gang at andre land skulle følge
i Norges fotspor, og da hadde man nettopp assistert Milosevic.
Imidlertid er vel nå det aller viktigste å hjelpe
de mest nødstilte flyktninger – ikke bruke 600-1 000 mill. kr
på å ta flyktninger til Norge, men heller sette
inn midlene for å bidra til å sørge for
forsyninger der nede. Og særlig er det nå viktig å få organisert
forsyninger inn i Kosovo. Hadde Norge brukt de pengene som man har
tenkt å ta noen få flyktninger til Norge for,
til heller å finansiere helikoptertransport og mattransport
under militæreskorte inn i Kosovo, måtte vel det
vært en langt bedre nytte av disse midler.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er ikke så enkelt at en bare
kan bringe forsyninger inn i Kosovo, for i Kosovo foretar det serbiske
regimet en grotesk etnisk rensing, og derfor flykter de jo ut av
Kosovo. Nabolandene Makedonia, Montenegro og Albania har fått
en kolossal påkjenning på grunn av dette. Jeg
fastholder at Norges beslutning ble positivt mottatt og var medvirkende
til at en fikk løst opp en akutt og fastlåst situasjon,
når Makedonia stengte sin grense.
Men så er jeg enig med Carl I. Hagen
i at hovedtyngden av hjelp må – og kan også mest
kostnadseffektivt – foretas i nærområdene.
Det er også Regjeringens oppfatning. Derfor har jeg altså presisert
at vi nå tar denne henvendelsen under alvorlig overveielse – vi
vil senere i dag treffe en beslutning – der vi vurderer
en midlertidig stopp, men med en beredskap i fall situasjonen igjen
måtte kreve mottak.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Hedstrøm.
Øystein Hedstrøm (Frp): Mediene kan i dag meddele at statsministeren
har mottatt både muntlige og skriftlige drapstrusler, som
ifølge politiet kommer fra serbiske miljøer i
Norge. I fjor tok Norge imot tusenvis av serbiske kroater. Vi har
en stor kontingent av kosovoalbanere i Norge fra før, og
nå planlegger Regjeringen å ta imot inntil 6 000
flere. Frykter ikke statsministeren at vi kan få alvorlige
kriminelle handlinger i Norge, og også innslag av krigshandlinger,
på bakgrunn av disse betydelige mottakene i landet?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg må ta avstand fra denne koblingen
av min situasjon i forhold til flyktningmottak. Når det
gjelder de spørsmålene som er omtalt i mediene
omkring min egen situasjon, kommer jeg ikke til å kommentere
det. Det henviser jeg til politiet.
Så til kriminelle handlinger. Det
foregår en gigantisk etnisk rensing i Kosovo. Er det noe
som er kriminelt, så er det det kosovoalbanerne utsettes
for. Derfor vil Regjeringen stille opp for å hjelpe – først
og fremst der nede og i nærområdene, men jeg fastholder
at vi om nødvendig også må være
villige til å ta imot noen i Norge. Og Norges beslutning
om dette var med og løste opp en fastlåst og prekær
situasjon. Men vi er enig i at hovedtyngden av hjelpen skal foregå der
nede, og derfor vurderer vi en midlertidig stopp i inntaket hit
når de transportene har kommet med dem som har forventninger
om å komme til Norge – og de familiemedlemmer
som bør få følge etter.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Dag
Danielsen.
Dag Danielsen (Frp): Jeg hører statsministeren sier at
det at Norge tok inn 6 000 flyktninger var det som gav støtet
til en løsning på problemene der nede. En like
rimelig påstand etter min mening er at det at NATO tok tak
i saken og begynte å bygge leirer, og at man gav internasjonale
garantier, var det som løste opp saken.
Hadde det ikke vært rimeligere om
man på et tidligere tidspunkt hadde sagt at vi kunne ta
50 000-100 000 flyktninger der nede og garantere
for dem? Da kunne vi ha løst dette mye raskere og fått
en bedre humanitær løsning. I tillegg kunne vi
da ha vært med på å opprettholde presset
mot Milosevic for å få en løsning på konflikten der
nede ved at vi hadde leirene i nærområdet, slik
at det ville være et konstant press fra verdenssamfunnet
for å få en permanent politisk løsning
på dette problemet.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder Norges beslutning,
sa jeg vel – og det er det jeg mener – at den
trolig bidrog til å løse opp en fastlåst
situasjon. Det var selvsagt flere faktorer som til sammen virket
inn, men vi har fått nokså klare tegn på at
den var klart medvirkende. Og vi har i tillegg til takk fra FNs høykommissær
bl.a. fått uttrykt en takk fra amerikansk side, fra USA,
for at vi gjorde dette. Og vi er enig i at flest mulig må hjelpes
der nede, men det ene utelukker ikke det andre. Når en
nå vurderer situasjonen slik at vi kanskje fremover ikke
trenger å ta inn flere fortløpende, så vurderer
vi å foreta en midlertidig stopp.
Men en må være klar over
Makedonias situasjon. Makedonia var kommet i en desperat situasjon
da de gav klart uttrykk for at andre land måtte avhjelpe
og ta ut flyktninger fra landet. Det hadde ikke hjulpet om vi hadde
sagt at vi garanterte for x antall tusen i Makedonia, når Makedonia
sa at disse måtte videre, ut av Makedonia.
Presidenten: Siste oppfølgingsspørsmål – Vidar Bjørnstad.
Vidar Bjørnstad (A): Jeg har et oppfølgingsspørsmål,
men jeg må først få lov til å si
at jeg tar sterk avstand fra den analysen som Fremskrittspartiets
representanter her legger fram i forhold til situasjonen i Kosovo. Med
deres håndtering kunne man ha risikert at ikke alle flyktninger
som i dag er i sikkerhet i nabolandene, hadde sluppet ut. Sånn
sett mener vi det var et riktig signal fra norske politiske myndigheter å åpne
for mottak av kosovoalbanske flyktninger i Norge, ut fra at man
i den akutte situasjonen lettet trykket og fremdeles lot nabolandene
ha åpne grenser, for å beskytte kosovoalbanske flyktninger.
Nå registrerer jeg at en skal ha en
midlertidig stans i mottak. Bakgrunnen for signalet om å ta
imot kosovoalbanske flyktninger var ikke bare humanitær,
men også politisk. Har Regjeringen forsikringer om at dette
ikke betyr stans i mottak av kosovoalbanske flyktninger andre steder,
slik at det f.eks. kan resultere i at nabolandene faktisk også vil
si nei til å ta imot Kosovo-flyktninger direkte fra Kosovo?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig med representanten Bjørnstad
i at dette er et viktig anliggende, og det er av de ting vi nå tar
med i vår vurdering før vi treffer en endelig
beslutning. Vi vurderer altså nå henvendelsen
fra FNs høykommissær, og vil komme fram til en
konklusjon på det senere i dag. Men det er helt klart viktig
at en norsk beslutning her ikke forverrer situasjonen der nede.
Det vil vi så langt som mulig skaffe oss forsikringer om.
Presidenten: Før vi går videre,
vil presidenten understreke at man ikke skal bruke denne spørretimen
til å drive polemikk mot tidligere spørrere, som
ikke har anledning til å svare på polemikken,
men at spørsmål skal rettes til statsråden.
Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Jan Petersen (H): Også mitt spørsmål
går til statsministeren.
Etter mitt skjønn er det helt overordnede
nå at vi konsentrerer oss om hvordan vi skal bringe NATOs
aksjon til en vellykket avslutning, og jeg vil derfor slå an
den samme tonen som Thorbjørn Jagland gjorde. Jeg tror
det er viktig å understreke at situasjonen kaller på enighet,
fasthet og lederskap. Høyre har derfor stilt seg bak den
linjen som Regjeringen har lagt seg på. Det er imidlertid
ikke til å skjule at dette er en vanskelig operasjon. NATOs
vellykkede operasjon i Bosnia kan jo ha fått mange til å tro at
dette ville være over i løpet av ganske kort tid.
Nå har NATO valgt luftstyrker, mens det har kommet opp
en debatt om NATO også bør følge opp
med eventuelle bakkestykker. Det er jo lite Norge kan bidra med
i denne sammenheng, men jeg vil gjerne spørre hvordan statsministeren
ser på det, om de store NATO-land skulle finne ut at det
er nødvendig å gå den veien.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først igjen og også overfor
Jan Petersen få uttrykke tilfredshet med den måte
som partiene, også Høyre, har opptrådt
på i denne situasjonen. Regjeringen er innstilt på å ta
det ansvar og det lederskap som påhviler den, men det gir
oss en ekstra trygghet og styrke i dette arbeidet at partiene på Stortinget
stiller så godt bak som tilfellet er i denne situasjonen.
Når det gjelder spørsmålet
om bakkestyrker – da tenker jeg ikke på en eventuell
styrke for å gå inn og sikre en fredsslutning
etterpå, men bakkestyrker i en krigssituasjon – har
Regjeringen vært skeptisk og tilbakeholden til det av flere
grunner: Det vil ta tid å sette den opp, det vil kunne
være en eskalering av krigshandlingene som det er vanskelig
i dag å få oversikten over, og det kan vanskeliggjøre
en fredsslutning. Men skulle dette spørsmålet
for alvor melde seg, må Regjeringen håndtere det
og forholde seg til det, og det vil vi i tilfelle gjøre
i nær konsultasjon med partiene på Stortinget.
Det som er linjen nå, er å fortsette de militære
bombetokt kombinert med politisk diplomatisk arbeid, og nå med økende
vekt på politisk dialog for å forsøke
så raskt som mulig å finne fram til en fredelig
løsning. For hver dag som går, utvikles
denne tragedien, ja, hver eneste dag med krig er i seg selv en tragedie.
Jan Petersen (H): Jeg er tilfreds med dette svaret. Jeg tror
det er viktig å ha den nødvendige åpenhet
på dette området. Milosevic er en formidabel motstander,
og det kan jo reises spørsmål om hvor klokt det
har vært å gjøre det klart overfor ham
hva man i hvert fall ikke har tenkt å gjøre.
Jeg tror det er svært viktig nettopp av hensyn til sivilbefolkningen
at NATO gjør det som er nødvendig for å nå frem
i denne konflikten. Men det er vel også slik at dette er
en konflikt vi må være beredt på kommer
til å ta tid, og det kaller på et lederskap.
Mitt spørsmål er derfor om
statsministeren nå er enig med meg i at dette er en konflikt
som vi må påregne kan komme til å ta
en god tid før vi har nådd frem til løsninger.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, dessverre har nok Jan Petersen rett i
at det kan skje. Men vi setter alle krefter inn – også med
de bidrag vi fra norsk side kan gi – for å prøve å komme
fram til en løsning så snart som mulig, for jeg
tror alle selvsagt er enig i at dess før denne konflikten
kan opphøre, dess bedre, av hensyn til befolkningen i regionen
og også av hensyn til faren for en destabilisering av sikkerhetssituasjonen.
Og det er helt riktig, som Jan Petersen sier, at enhver ansvarlig
regjering må sammen med våre allierte fortløpende
vurdere situasjonen og utviklingen i krigshandlingene, og må selvsagt også derfor
være beredt til å vurdere et spørsmål
om bakkestyrker hvis og når det måtte komme.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Carl
I. Hagen.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg er glad for det svaret statsministeren
nå gav. Jeg vil gjerne følge opp med å si
at det vel er viktig at de politiske organer i NATO tar seg av de politiske
spørsmål, mens det rent militære om hvorledes de
politiske målsettinger skal oppnås, i større
grad gjennomføres av de fagmilitære, og at politikere
lar være å ha bastante meninger om hvilke typer
våpen og styrker som bør benyttes for å nå en
politisk målsetting. Det har kanskje vært litt
for stor innblanding fra de politiske organer i hvilken bro som
skal bombes, og hvilken som ikke skal bombes.
Jeg vil spørre statsministeren om
han er enig i denne arbeidsfordelingen, og om Norges regjering vil
arbeide innad i NATOs politiske organer med noe klarere mandat og
målsetting for militære aksjoner. Er målsettingen å bringe
Milosovic-regimet ned? Er målsettingen å avvæpne
Serbia? Er målsettingen å ødelegge slagkraften
til den serbiske hær? Er statsministeren enig i at det
kanskje er behov for noe klarere målsettinger for hvilket
oppdrag de militære styrker har?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig med Carl I. Hagen i at det er
en arbeidsdeling, og skal være det, mellom de fagmilitære
og de politiske organer i NATO. Det er klart at spørsmålet
om å sette inn en eventuell bakkestyrke i en krigssituasjon,
er av et så stort format at det også vil måtte
forelegges de politiske organer, inklusive den norske regjering,
som da vil foreta de nødvendige konsultasjoner.
Når det gjelder målsettingen
for de NATO-aksjonene som nå pågår, er
den å redusere slagkraften i den serbiske krigsmaskinen,
slik at den ikke lenger på samme måten som nå kan
foreta sine overgrep mot den kosovoalbanske befolkning, og for øvrig
true stabiliteten i hele regionen. Det er målsettingen
med aksjonene, og det målet er det de militære
nå forfølger. Det er ulike faser for gjennomføringen
av de militære aksjonene med dette som mål.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille dette spørsmålet
til statsministeren:
I forbindelse med forslag til løsninger
når det gjelder situasjonen i Kosovo – på hvilken
måte man skal kunne klare å sikre både
at bombingen stopper og at overgrepene i forhold til kosovoalbanerne
stoppes – er det noen som har begynt å lufte forslag
om en framtidig deling av Kosovo. Jeg vil gjerne vite om Regjeringen
anser at dette overhodet kunne være noen løsning,
og hva slags vurderinger statsministeren gjør i forhold
til hvilke signaler et slikt utfall vil gi både i forhold
til regionen og i forhold til andre etniske konflikter verden over.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Etter mitt syn vil det være en dårlig
løsning, for det vil vel i realiteten bety en deling langs
etniske grenser, og det kan ha uante negative konsekvenser også i
andre land hvor en har konflikter mellom etniske grupper.
Jeg tror ikke at vi i dag verken kan forespeile
eller utelukke bestemte løsninger. Nå er det viktig å prøve å få stans
i krigshandlingene og få bygd opp igjen Kosovo og øvrige
deler av Jugoslavia som er herjet av krigen. Derfor skal vi i dag
være forsiktige med å være helt bastante på hvilken løsning – men
etter mitt skjønn er løsninger som trekker grenser
etter etniske grenser, dårlige løsninger. Målet
bør være et multietnisk Kosovo.
Kristin Halvorsen (SV): Jeg takker statsministeren for svaret. Jeg
er glad for at han er enig i SVs vurderinger på dette spørsmålet,
selv om jeg kanskje ville uttrykt meg enda sterkere enn det statsministeren
gjør.
Jeg tror at hvis man i det hele tatt kunne
se for seg at utgangen av denne krigen skulle være et delt
Kosovo hvor Milosevic belønnes ved å kunne beholde
de delene av Kosovo som er mest attraktive for ham, vil man ikke bare
sende et signal til Balkan, men også et signal til alle andre – og
det er hundrevis av etniske konflikter rundt omkring i verden – i
forhold til hvordan man da faktisk kan klare å sette i
gang en helt ny tegning av verdenskartet ut fra etniske grenser,
da aner vi ikke hva slags kriger som faktisk kan settes i gang som
et resultat av en sånn type signal.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig med Kristin Halvorsen i det. Derfor
mener jeg også at en slik løsning vil være
en dårlig løsning som vi bør unngå, og
at vi av hensyn til befolkningen i både Kosovo og Jugoslavia,
men også av hensyn til signalet til andre land må satse
på et multietnisk Kosovo og et multietnisk Jugoslavia.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Kjell Opseth (A): Spørsmålet mitt går
også til statsministeren, men eg går frå krigen
i Jugoslavia til noko som kan bli dramatisk her heime.
Kværner offentleggjorde i går
at verksemda tek sikte på å selje eller avvikle
alle sine skipsverft. Mange av desse ligg i sårbare miljø langs
norskekysten. Det er vanskeleg no å seie kor dramatisk
dette er for det enkelte verft og for arbeidsplassane, men dramatisk
kan det bli. Det er difor god grunn til at det politiske miljøet
med Regjeringa i spissen no tek tak i saka. Arbeidarpartiet har
ved fleire høve åtvara mot ei alvorleg utvikling
innan verfts- og offshorenæringa og ikkje minst innan leverandørindustrien,
og partiet har fremja fleire forslag om tiltak i denne samanhengen.
Spørsmålet mitt blir: Vil
Regjeringa i revidert nasjonalbudsjett fremje tiltak som lettar
situasjonen i næringa?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig med representanten Opseth i at
Kværners beslutning som ble offentliggjort i går,
i og for seg er dramatisk, fordi det er en så kraftig nedbygging
av et stort norsk selskap. Men hvor dramatisk det blir for arbeidstakerne,
er det for tidlig å si. Det kommer an på om det
melder seg interessante kjøpere som er innstilt på å drive
skipsverftene videre, og jeg har registrert at slike allerede er
på banen. Så det er ikke med dette sagt at disse
verftene blir nedlagt.
Men det er åpenbart en betydelig
omstrukturering på gang også i norsk verftsindustri,
og det henger sammen med hele den internasjonale situasjonen med
sviktende marked, stor overkapasitet og en økende konkurranse
spesielt fra asiatiske verft. Dette tar Regjeringen alvorlig, og vi
har jo allerede som et første virkemiddel økt
verftsstøtten fra 7 pst. til 9 pst. Vi kommer til å følge
dette videre.
Ansvaret for hvordan aktivitetene organiseres,
utvikles og drives, må ligge hos bedriftene selv.
Når Kværner fant å ville gå ut
av skipsbygging, var det en forretningsmessig beslutning som bare
selskapet selv kunne treffe, og den kan selvsagt ikke Regjeringen
legge seg opp i. Men vi er klar over situasjonen for verftsindustrien
generelt og for oljeindustrien spesielt, og har derfor varslet at vi
vil komme tilbake til en analyse og virkemidler for å avbøte
situasjonen, i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.
Kjell Opseth (A): Eg takkar statsministeren for svaret. Eg vil
minne statsministeren om at Arbeidarpartiet lenge har sett i kva
retning aktiviteten i næringa har gått. Forslag
om å halde oppe verftsstøtta på EU-nivå,
forsere bygging av nye ferjer, nye fiskebåtar og nytt forskingsskip,
er mellom forslaga som er fremja.
Spørsmålet blir: Vil Regjeringa
følgje opp nokon av desse forslaga i revidert nasjonalbudsjett?
Men framfor alt: Vil Regjeringa delta aktivt i å skaffe
nye eigarar til dei mange verfta langs norskekysten? Kan statsministeren
tenkje seg å nytte SND sin eigenkapitaldivisjon og Folketrygdfondet
i arbeidet med å hindre at Noreg blir kraftig redusert
som skipsbyggingsnasjon?
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder de forslag som Arbeiderpartiet
har omtalt, vurderer vi dem nå i forbindelse med arbeidet
med revidert nasjonalbudsjett. Vi er ikke ferdig med behandlingen
av revidert nasjonalbudsjett ennå, så jeg kan
derfor ikke konkret si hva vi går inn for og ikke. Men
vi følger denne situasjonen, vi har hatt møte
med oljebransjen om situasjonen og vil ta dette på alvor.
Når det gjelder skipsverft, skal vi
selvsagt vurdere de virkemidlene som representanten Opseth nevnte.
Det beste vil jo etter mitt skjønn være at vi
får private interessenter som vil overta de skipsverft
som Kværner ønsker å selge, og som vi
registrerer i mediene i dag, er det allerede interessante interessenter
som har meldt seg på banen. Jeg tror det er en bedre løsning
enn at det offentlige skal begynne å engasjere seg direkte
i skipsverft.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Jørn L. Stang (Frp): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til
landets nye justisminister.
Jeg vil tilbake til situasjonen i Kosovo. Regjeringen har
nå besluttet å ta imot 6 000 flyktninger.
Det vil koste rundt 1 milliard kr, når man velger å ta
flyktninger hit til landet i stedet for å hjelpe i nærområdene.
En konsekvens blir å etablere flere flyktningmottak i kommunene, med
utbetaling av integreringsstøtte. Når det gjelder hvordan
man skal dekke ekstrakostnader som flytransport, er det ikke avklart
hvem som skal betale.
Så mitt spørsmål
blir: Har statsråden og Regjeringen hatt i tankene å vente
med integreringen i Norge inntil man ser konsekvensene av konflikten
på Balkan – og ville ikke det ha vært
mest naturlig?
Statsråd Odd Einar Dørum: Statsministeren har tidligere gjort rede for
Regjeringens hovedlinje i saken, nemlig å hjelpe flest
mulig i nærområdene, men også å ta den
delen av ansvaret som ligger utenfor, og som jeg personlig mottok
takk for både fra FNs høykommissær,
Ogata, og USAs representant Julia Taft i Genève sist tirsdag.
Når det så gjelder dem som
kommer hit, vil alle sider ved det kostnadsmessig bli framlagt for
Stortinget i en egen sak. Når det gjelder de praktiske
forhold, tenker vi slik om mennesker som kommer til Norge og får
beskyttelse her, at det er viktig at de ikke blir gjort til klienter. Klienter
blir dårlig i stand til å hjelpe seg selv, enten
de skal være i Norge eller vende tilbake til sitt eget
land. Det er myndighetenes hovedlinje. Det er bra for dem som kommer,
det er bra for dem som bor i Norge, det er til og med kostnadseffektiv
bruk av pengene og rett bruk av skatteborgernes innsats å sørge
for at vi ikke gjør mennesker til klienter.
Jørn L. Stang (Frp): Da forstår jeg justisministeren slik
at han ønsker å iverksette integreringsprosessen
så raskt som mulig i kommunene. Vi vet fra tidligere erfaringer
at kommunene får en overgangsstønad. Etter noen år
blir stønaden tatt vekk og kommunene må finansiere dette
selv – det være seg sosiale utgifter til flyktninger
eller andre utgifter. Vi vet også at kommunene av og til kommer
i en situasjon hvor de har lite penger, som igjen fører
til at avgiftstrykket i den enkelte kommune blir økt i
takt med utgiftene. Synes statsråden det er moralsk forsvarlig å pådytte
enkelte kommuner og deres innbyggere ekstra kostander ved å ta
imot flest mulig flyktninger til landet?
Statsråd Odd Einar Dørum: Rent konstitusjonelt kan jeg nekte å svare,
for jeg får nå et spørsmål som
retter seg til kommunal- og regionalministerens ansvarsområde,
men fordi jeg sitter i en regjering som tenker helhetlig, skal jeg
svare.
Svaret er som følger: Vi har møtt
en enestående holdning i norske kommuner – en
enestående holdning. Senest i dag fikk jeg beskjed om at
i Trøndelag kunne de tatt imot alle 6 000, så åpne
er hjertene. Og jeg har møtt lokalpolitikere og ordførere – og
jeg kjenner dem gjennom et langt politisk liv – som sier
at nå er situasjonen så spesiell at vi må stille
opp og bidra. Jeg kan forsikre representanten at det har vært
en tett dialog med Kommunenes Sentralforbund. Jeg har selv vært
nærværende i denne dialogen så vel som
andre, bl.a. med humanitære organisasjoner, som sier at
de vil stille opp for å sørge for at hjertelaget
blir utnyttet på en praktisk, god måte. Jeg har
aldri i mitt voksne politiske liv opplevd en holdning som likner
på dette – bortsett fra den gangen jeg var 13 år og
så ungarske flyktninger komme til Norge.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Hedstrøm.
Øystein Hedstrøm (Frp): Uavhengig av hva statsråden svarte
Jørn Stang, er det dokumentert at det skapes store problemer
i Kommune-Norge med det høye antallet asylanter. Norsk
institutt for by- og regionforskning har sett på dette,
og de sier rett ut at Regjeringens politikk med å spre
asylantene utover det ganske land er mislykket. Relativt kort tid
etter at mange kommuner har gått inn og startet en helhjertet
integreringsprosess, flytter mange av asylantene til sentrale strøk
av Norge, som såkalte sekundærflyktninger, og
skaper store problemer i de kommunene de flytter til. Samtidig er
store deler av integreringstilskuddet oppbrukt. Hva vil Regjeringen
bidra med for at disse kommunene bedre skal lykkes med sin integreringsprosess,
som de må overta?
Statsråd Odd Einar Dørum: Det gjelder samme konstitusjonelle betraktning,
men det gjelder samme praktiske konklusjon. Regjeringen taler med én
stemme, og når vi møter her, skal vi også svare.
Situasjonen er den at rundt omkring i Kommune-Norge
stiller folk opp, og de yter en fabelaktig innsats. I integreringspolitikken
som representanten berører, er det om å gjøre å være
praktisk, effektiv og nøktern, og det er ingen ting som
er bedre enn å behandle folk som borgere. En borger er
en borger uansett hudfarge og bakgrunn, og en kriminell er en kriminell
uansett hudfarge og bakgrunn. Så enkelt er det. Og borgere
er mennesker som det skinner av, og når en borger møter
en annen borger, løfter de hverandre i fellesskap. Det
er den måten vi skal tenke på, det er da vi unngår å gjøre
noen til klienter. Og har vi ved feilgrep gjort noen til klienter
i vår integreringspolitikk, kan jeg love at Regjeringen
vil gå inn i det og sørge for at vi viser folk
respekt som borgere, enten de kommer fra Kosovo eller de kommer
fra Grünerløkka eller fra Toten. Det er den filosofien
vi styrer etter.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Vidar Bjørnstad (A): Jeg har et spørsmål til
justisministeren, og vil ikke helt forlate Kosovo.
Statsministeren gav tidligere en overordnet
vurdering fra Regjeringen i forhold til bistand overfor flyktninger.
I helhet støtter vi de initiativ som Regjeringen har tatt.
Det var et riktig signal å gi at man skulle motta kosovoalbanere
også i Norge. Det førte til at andre land mottok
kosovoalbanere, og det bidrog også til at nabolandene fortsatt
opprettholdt åpne grenser, slik at kosovoalbanerne faktisk
kunne flykte fra Kosovo.
Men jeg har et spørsmål knyttet
til den humanitære biten. I går kom det fram råd
fra FNs høykommissær for flyktninger om at det
ikke var behov for hjelp lenger. I dag ser vi at hjelpeorganisasjoner
relativt sterkt tar avstand fra denne vurdering. Kan justisministeren
her bidra til å gi et lite innblikk i – på bakgrunn
av et møte som jeg fikk forståelsen av ble holdt
på morgenkvisten i dag – hvordan dette faktisk
er, med noe som kan synes som to diametralt motsatte oppfatninger?
Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg vet ikke hvordan det ser ut utenfra, men
det ser sikkert slik ut som representanten ser det. Sett innenfra
ser det ut som at vi hele tiden har hatt en meningsfylt og tett
dialog med norske humanitære organisasjoner, på samme
måte som det har vært med partiene på Stortinget
når det har vært nødvendig, og på samme
måte som det har vært med Kommunenes Sentralforbund.
Den praktiske situasjonen i området
har statsministeren gjort rede for. Han har sagt at vi har en løpende
dialog med FNs høykommissær. Vi legger vekt på det.
Men vi var også viktige i det samspillet som utløste
det som skjedde i Makedonia. Vi vil selvfølgelig vurdere
dette, og vi vil – for å gjenta det statsministeren
sa – være sikre på at vi ved våre
handlinger ikke opptrer på en slik måte at vi
forverrer situasjonen i Makedonia. Og om så skulle skje
at vi stopper den direkte flytransporten til Norge midlertidig,
så er det ikke slik at vi stopper å ta imot flyktninger.
Det er slik at folk som har nær familie her, vil ha rett
til å komme hit. De nærmere regler om dette – som
det er praktisk viktig å få avklart, enten du
bor i et utbombet Beograd, eller du er i Kosovo, eller du er andre steder – kommer
vi til å avklare i løpet av de nærmeste dagene.
Men representantens anliggende kan jeg forsikre ligger tungt inne
i de vurderinger som Regjeringen gjør. Vår hovedlinje
er slik: Vi er tjent med at UNHCR har sin styrke som institusjon,
men i denne konflikten er vi også tjent med å ta
med alle supplerende informasjoner, for det er når de humanitære
drar i lag, slik jeg opplevde det i Genève – UNHCR
og Røde Kors sammen – at det blir humanitær
dynamitt, hvis man vil forstå meg rett. Og når Norge
til og med fikk ros fra USA, følte jeg at vi var på rett
vei.
Vidar Bjørnstad (A): Jeg takker justisministeren for svaret. Mitt
tilleggsspørsmål blir mer en oppfordring om at
en i vurderingene rundt en midlertidig stans også har med
seg den politiske delen, som var en viktig del knyttet til det opprinnelige
forslaget om at vi skulle motta en del kosovoalbanere også i
Norge.
Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg skal bare komme tilbake til det representanten
var inne på i sitt forrige spørsmål,
som jeg kanskje i mitt engasjement ikke svarte godt nok på.
Det er helt rett at vi har hatt møte med de frivillige
organisasjonene også i dag. Det har vi har hatt løpende.
De synspunktene som har kommet fram der, vil vi ta med. Vi har valgt å ha
denne dialogen oss imellom. De har også sin frihet til å ytre
seg, slik de f.eks. gjør i avisene. Så jeg vil
bare si at vi har hatt en god dialog, senest før jeg måtte
springe for å nå denne spontanspørretimen.
Og de synspunkter representanten fremmer, kan jeg bekrefte nok en
gang er viktige for oss når vi foretar våre praktiske
vurderinger.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til
ministeren for utviklingshjelp. Det går på bruk
av u-hjelpsmidler og har litt sammenheng med spørsmål
nr. 5, som jeg har senere i dag.
Vi bruker store summer i u-hjelp til såkalte
MUL-land. Kan statsråden fortelle meg om penger som går
til disse MUL-landene, brukes til oppbygging av en storstilt kjøttindustri
i disse landene?
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Etter at Stortinget i 1995 behandlet regelverket
for GSP – preferanseordningen i forbindelse med handelspolitikken,
som er en ordning for å bedre de fattigste utviklingslandenes
mulighet til eksport til Norge, der vi gir dem tollfrihet – bad også Stortingets
flertall om at regjeringen, den daværende arbeiderpartiregjering,
skulle arbeide for å etablere importlinjer for spesielle
varer som utviklingslandene kunne eksportere til Norge, og bruke
bistand i så henseende. Det har de to ulike regjeringer
etter dette gjort, og det støtter den nåværende
regjering fullt opp om. Det man bl.a. har bidratt til, er oppbygging
av produksjon av roser, som siden har blitt eksportert, og således
importert til Norge. Det har vært en meget vellykket etablering, hvor
mange arbeidsplasser nå bidrar til at familier kommer ut
av fattigdom i flere av de fattige utviklingslandene.
Til dels har vi også bidratt på kjøttområdet,
men ikke i det omfang som har vært tilfellet for roser,
også fordi f.eks. Botswana, som er det landet som eksporterer
mest til Norge, står på egne ben i sin kjøttindustri
og har et meget godt utbygd apparat til både produksjon,
videreforedling og eksport, hvor man til dels har søkt
assistanse utenfra når det gjelder de hygieniske forhold,
og når det gjelder ivaretakelse av retningslinjer på veterinærområdet.
Der har vi hatt noe kontakt, men ikke i det omfang som støtten
på roseområdet har vært.
Steinar Bastesen (TF): Jeg takker statsråden for svaret,
og har for så vidt fått bekreftet at det går
u-hjelpsmidler til regjeringene i hvert enkelt land, og at midlene
også brukes til å bygge opp en kjøttindustri
med ekspertise fra Sentral-Europa. Er dette fornuftig bruk av u-hjelpspenger?
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Stortingets flertall har presisert veldig
tydelig at det beste er å bidra til inntektsbringende virksomhet
i utviklingslandene, slik at de blir mindre avhengig av utviklingshjelp.
Intensjonen med dette er å la utviklingslandene stå på egne
bein. At man da i en overgangsperiode bruker utviklingshjelp til dette,
er helt klart en god bruk av utviklingsmidlene, fordi vi senere
kan slippe å bruke penger på store overføringer
til de samme landene, som da vil kunne stå på egne bein.
Intensjonen med dette er selvfølgelig å gjøre
verdiskaping til et hovedsatsingsområde for norsk utviklingshjelp.
Det ligger i intensjonene bak Regjeringens nye strategi for næringsutvikling.
Men jeg vil igjen presisere at på kjøttområdet
er ikke Norge noen tung aktør. Det er heller ikke mange
andre industriland, fordi Botswana på dette område
stort sett klarer seg godt alene.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Jan Simonsen (Frp): Jeg har et spørsmål til
justisministeren.
For to dager siden ble en kvinne voldtatt i
Slottsparken i Oslo midt på dagen. Det ville
ikke ha skjedd dersom det hadde vært tilstrekkelig med
politiressurser i Oslo til å plassere ut politifolk i samtlige
av byens parker. Men så mye ressurser har vi ikke i Norge.
Norge har den dårligste politibemanningen i Skandinavia.
Ressursutvalget for politiet har konkludert med at det trengs 1 900
nye årsverk for å holde tritt med kriminalitetsutviklingen.
I et intervju med Aftenposten i 1995, et par
uker før et valg, uttalte Odd Einar Dørum:
«Hvis
Killengreen mener hun trenger 500 stillinger, lover Venstre å følge
opp dette. Hun vet hvor skoen trykker.»
Mitt naturlige spørsmål blir
selvfølgelig da: Når vil disse stillingene være
på plass? Og kan vi i det minste forvente at pengene er
på plass før sommerferien?
Statsråd Odd Einar Dørum: Hva som kunne skjedd eller ikke skjedd i forhold
til den kriminelle handlingen som ble kommentert, vet jeg ikke.
Jeg vet bare at jeg ved mitt besøk hos Oslo-politiet natt
til sist lørdag fikk politimesterens oppfatning: Hun syns
hun nå hadde et godt budsjett å jobbe etter. Jeg
fikk se hvordan politiet ved sitt arbeid i Oslo har fått
den åpne vold og antall vinningsforbrytelser til å bli
redusert. Det innebærer selvfølgelig ikke at den
type overgrep som her finner sted, skal finne sted. Det er alltid
noe man kan lære av slikt, som jeg vet politiet kontinuerlig
jobber med. Jeg har den største tillit til den måten
som både politiet i Oslo og andre nå organiserer
sin innsats på.
Den andre del av representantens spørsmål
berører Ressursutvalgets innstilling 4, som handler om
behovet for politistillinger fram til 2005, altså seks år
fra nå av, og som er stipulert til 1 900. Det
er en innstilling som selvfølgelig vil bli ordinært
behandlet i Justisdepartementet.
Når det gjelder opposisjonspolitiker
Dørums friske uttalelser, husker jeg det veldig godt. Men
som statsråd har jeg en enkel filosofi: Jeg deler ikke
ut penger før jeg har dem, og det skjer som kjent i forbindelse
med de budsjetter som Stortinget behandler. Da vet man hvilke penger som
er til rådighet, og de ulike partier kan også påvirke tildelingen.
Noe mer har jeg ikke å si om den saken,
bortsett fra ett forhold. Politiet har med rette fått mange
stillinger de senere årene, og politifolk har fått
bedre lønn. Det er bra. Men jeg er glad for at det er mange
i politietaten som nå også stiller spørsmålet
som i en årrekke er stilt f.eks. til helsearbeidere: Hva
får du ut av skatteborgernes penger når du først
har fått dem? Mange politifolk – både
på ledelsesplanet og ellers – viser nå ved
kreativ innsats hvordan de kan få mye ut av dem. Jeg er
også opptatt av den siden ved saken, selv om kampen om
kronene er et viktig spørsmål, som representanten
har reist i sitt spørsmål til meg.
Jan Simonsen (Frp): Jeg har registrert at det ikke er så veldig
vanskelig for Regjeringen å finne midler til ekstrabevilgninger
når det er krise i andre land, eksempelvis i Kosovo. Det
er for så vidt greit nok. Men da burde det faktisk også være
mulig å finne ekstrabevilgninger når det er krise
i Norge og folk blir voldtatt og ranet fordi det ikke er tilstrekkelig
ressurser i politiet.
Det som har skjedd i det siste, er at det er
gitt 75 nye stillinger til Oslo politikammer, men ingen til andre
deler av landet foreløpig. Derimot har disse andre politidistriktene
fått redusert sine driftsbudsjett, og har mindre penger
i år enn de hadde i fjor. Det har bl.a. ført til
at politimesteren i Sunnmøre har sendt ut et rundskriv
til sine lensmenn, hvor han bl.a. skriver: Utrykning som vil medføre
overtidsbruk, skal innskrenkes til liv og helse-tilfeller. Politiet
skal altså ikke kunne rykke ut dersom det skjer innbrudd.
Mener justisministeren at dette er en holdbar situasjon, eller vil
han vise litt handlekraft og gjøre noe for å rette
opp denne situasjonen snarest mulig?
Statsråd Odd Einar Dørum: La meg starte med å si at – hvordan
skal jeg si dette? Voldtekt er et overgrep som ikke kan forsvares.
Men jeg blir litt opprørt når det trekkes linjer
til Kosovo, hvor voldtekt faktisk brukes som et krigsvåpen
i betydelig omfang. Jeg skulle ønske at representanten
hadde unnlatt å trekke den sammenligningen, for saken hans
stod sterkt nok uten å bringe det inn.
Når det så gjelder politiets
situasjon, setter jeg meg nøye inn i den ved å reise
landet rundt og se på situasjonen i de forskjellige politidistrikter.
Jeg kommer til å fortsette med den virksomheten. Men det
er slik at alle har plikt til å følge de budsjettrammer
som er til rådighet, og jeg har lært meg fra veisektoren,
som jeg tidligere hadde ansvaret for, å møte frittalende
veisjefer. Jeg er derfor ikke uforberedt på å møte
frittalende politimestere. Jeg regner med at de snakker med sann
styrke om det de syns er viktig. Men det er slik at budsjetter er
det man styrer etter – det er de penger man har. Den vurdering
jeg gjør, vil komme til uttrykk når budsjettene
kommer til behandling her i Stortinget. Det er slik representanten kan
regne med at jeg kommer til å opptre i disse sammenhengene.
Presidenten: Vi går videre til siste
hovedspørsmål.
Dag Danielsen (Frp): Jeg vil gjerne tilbake til Kosovo, og det
er et spørsmål til statsministeren.
Jeg er helt enig i statsministerens beskrivelse
av situasjonen i Kosovo, også at det allerede før
NATO gikk inn med bombing, var et begynnende folkemord i gang, og
at det var klare planer for etnisk rensing. Det har vi sett klare
eksempler på også i Bosnia, hvor tusener på tusener
av mennesker har måttet bøte med livet på grunn
av en brutal diktator ved navn Slobodan Milosevic.
Mitt spørsmål til statsministeren
er da om statsministeren og Regjeringen vil arbeide for i internasjonale
fora at Milosevic blir stilt for krigsforbryterdomstolen i Haag, slik
at han behandles som en krigsforbryter, som han etter min mening
er.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det jeg kan si om det spørsmålet,
er at det innhentes fortløpende opplysninger og materiale
i forbindelse med krigsdomstolen for Jugoslavia med sikte på at
ansvarlige kan bli stilt for retten når den tid kommer.
Jeg vil ikke utover det gå inn på navngitte personer,
men generelt innhentes det nå opplysninger og informasjon
med sikte på slik mulig rettergang overfor dem som personlig
er ansvarlig for ugjerninger som en slik domstol skal behandle.
Dag Danielsen (Frp): Jeg takker statsministeren for svaret og er
glad for at man tar et initiativ i denne saken, for det som er noe
av det mest tragiske ved en slik situasjon, her hvor Norge er med
på en krig mot et brutalt regime, er at det ikke i første
rekke er regimet selv som blir rammet – det er den uskyldige
delen av befolkningen. Det mange synes er meget urettferdig og et
stort paradoks, er at de som står ansvarlig for ugjerningene,
er de som slipper unna. Så jeg spør om statsministeren
er enig i min vurdering og veldig mange menneskers oppfatning av
denne saken.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Den hovedvurderingen er jeg enig i. Det er
det som er tragedien både i dette og i andre tilsvarende
tilfeller, at det er uskyldige, sivile, som i stor grad får
lide for andres ugjerninger. Det er bl.a. derfor en har krigsdomstoler,
for å trekke til ansvar de som har begått ugjerninger
mot folkeretten.
Presidenten: Erik Solheim – til oppfølgingsspørsmål.
Erik Solheim (SV): Jeg vil stille et tilleggsspørsmål som
muligens ligger i ytterkanten av hva spørreren spurte om,
men som dog har en sammenheng.
Det første store offer for Milosevic-regimets
ugjerninger var jo Bosnia. Det neste er Kosovo. Et mulig tredje
er Montenegro, og situasjonen der, slik jeg ser det nå,
er meget alvorlig. Det står en utrolig respekt av Djukanovics
mot i den situasjonen, trengt som han er, hvor alle forstår
at NATOs bombeaksjoner, som også rammer Montenegro, åpenbart – isolert
sett i Montenegro – spilles i hendene på de mest
hardbarkede serbiske nasjonalistene. Så mitt spørsmål
er om det er noe vi fra norsk side, OSSEs side eller fra NATOs side
kan gjøre for å beskytte det montenegrinske regime,
for å styrke det, for å støtte det, eller
for på en eller annen måte å bidra til å hindre
at Montenegro blir neste brikke i Milosevics spill på Balkan.
Presidenten: Presidenten er enig med Erik Solheim
i at dette kanskje lå i ytterkant av hovedspørsmålet,
men det er opp til statsministeren å vurdere om han vil
svare på det.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg har satt så stor pris på Erik
Solheims klare holdninger og engasjement i denne saken at jeg mer
enn gjerne svarer, også fordi jeg deler hans analyse av
situasjonen. Jeg er veldig nervøs for utviklingen i Montenegro.
Regimet står det respekt av, men det er under hardt press,
og derfor er Regjeringen opptatt av hva vi kan gjøre for å støtte
opp om det, slik at ikke det blir det neste offer for Milosevics ugjerninger.
Dette vet jeg at vår utenriksminister, som er formann i
OSSE for tiden, arbeider med og er opptatt av, og vi vil vurdere
om det er noe vi derigjennom kan gjøre, eventuelt også i
NATO, for å stabilisere situasjonen i Montenegro.
Presidenten: Da var det ikke flere hovedspørsmål,
og tiden for den muntlige spørretimen er dessuten omme.
Vi går over til den ordinære spørretimen.