Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsminister Kjell Magne Bondevik

• statsråd Odd Einar Dørum

• statsråd Hilde Frafjord Johnson

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representantene som i tillegg til de forhåndsanmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Thorbjørn Jagland.

Thorbjørn Jagland (A): Arbeiderpartiet gir sin fulle støtte til Regjeringens politikk og håndtering når det gjelder Kosovo-konflikten. Det er nødvendig å holde fast ved at flyktningene må få rett til å vende tilbake under internasjonal beskyttelse. Hvis vi tillater at en million mennesker kan bli omplassert i dette området, vil det sannsynligvis destabilisere flere land og kanskje sette hele Balkan i brann.

Det kan nå tyde på at denne dobbelte strategi med militært press og diplomatisk arbeid kan gi resultater. Møtet i Oslo i går var positivt. Jeg vil spørre statsministeren hvilke tanker han nå gjør seg om hva slags type internasjonal styrke som kan settes inn i tilfelle det skulle være mulig å få til en våpenstillstand.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Utviklingen i og rundt Kosovo er jo en dyp tragedie. Det som er viktig å understreke, er at flyktningstrømmen og krigshandlingene oppstod ikke da NATO satte inn sine bombeaksjoner. Allerede før det var det ca. 200 000 flyktninger, krigshandlinger var i gang og overgrep mot kosovoalbanerne var i gang, så den fremstillingen en har sett i en del medier om at dette startet da NATO startet sine aksjoner, er det viktig å drive tilbake.

Jeg vil også benytte denne anledningen til å uttrykke glede over at Regjeringen kjenner solid ryggdekning fra partiene på Stortinget i denne sak, og jeg setter også pris på det som opposisjonsleder Thorbjørn Jagland nå sa i starten, nemlig at han gir Regjeringen full støtte. Det gir Regjeringen en trygghet i det videre arbeid.

Denne saken kan grovt sett sies å ha tre elementer: det militære, det politiske og det humanitære. Jeg tror det er riktig som Jagland sa, at vi nå for det første må jobbe for å hjelpe flyktningene i en akutt nødsituasjon – det gjør vi primært i nærområdene – og vi har foreslått bevilgninger til det formålet. Så må vi parallelt med de militære aksjonene også jobbe politisk og diplomatisk. I så måte var møtet i Oslo i går et positivt steg fremover, selv om en så langt ikke har funnet en løsning. Og det vanskeligste punktet er nettopp det Jagland spurte om, nærværet i Kosovo etter en eventuell våpenstillstand.

Mitt syn, og Regjeringens syn, er at dette må være et så robust nærvær at det gir beskyttelse til befolkningen i Kosovo – da tror vi det bør ha en militær komponent. Men dette er det foreløpig ikke tilstrekkelig enighet om. Og en må også ha en løsning som Serbia kan leve med.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg er glad for det statsministeren sa, og jeg deler helt den analysen han hadde av årsaken til konflikten og flyktningstrømmen.

Når det gjelder denne internasjonale styrken, vil jeg bare spørre om Regjeringens vurdering er at det er en fordel at man nå får brakt inn andre enn NATO-land, f. eks. Russland – at man får satt opp en styrke som kan innebære at Russland også trekkes med i denne internasjonale beskyttelsen som må finne sted hvis flyktningene skal kunne vende tilbake.

Et annet spørsmål er selvfølgelig når det gjelder FN-mandat: Ville det ikke nå vært en stor fordel å få etablert et FN-mandat for det som skal skje i et slikt tilfelle?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringen er åpen for å drøfte ulike måter å organisere dette på. Jeg tror at FN bør komme sterkere inn. I dag møter FNs generalsekretær EUs regjeringssjefer og utenriksministre, også for å drøfte dette.

Vi er også åpne for og ser det som en klar fordel om Russland kunne bli med. Det er positivt at Russland nå er kommet med i det politiske og diplomatiske arbeidet for å finne en løsning. Jeg drøftet dette med utenriksminister Ivanov her i Oslo i går, og han uttrykte at dersom det blir en internasjonal enighet som også det serbiske regimet kan leve med, for en internasjonal styrke i Kosovo etter en fredsslutning, så er Russland positivt til å delta i den. Jeg for min del ser helt klare fordeler om så kan skje.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål fra Kristin Halvorsen.

Kristin Halvorsen (SV): Vi er nå inne på kjernepunktet i forhold til hva som skal til for å få til en politisk løsning, og hva som skal til for faktisk å trygge kosovoalbanerne etter at man har fått til en politisk løsning.

Det er kommet et interessant initiativ fra Tyskland på dette punktet, som jeg gjerne skulle hatt statsministerens synspunkter på. Det dreier seg om hvorvidt man kan klare å få inn en styrke med et FN-mandat, for nettopp å få i gang forhandlingene i det politiske sporet, men også om den konkrete sikkerheten på bakken etter endt tilbaketrekking. I tillegg lurer jeg på om Regjeringen har tatt noe initiativ overfor FN i den situasjonen vi har nå – både som norsk regjering og ikke minst fordi vi har formannskapet i OSSE kunne Norge bidra spesielt for å få FN inn i forhold til de framtidige løsningene.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For å ta det siste først: Ja, Norge har tatt initiativ i forhold til FN, og vår utenriksminister skal – blant alle sine andre aktiviteter – i dag ha en telefonkonferanse med FNs generalsekretær om dette spørsmålet. Og som jeg nevnte i mitt forrige svar, møter også FNs generalsekretær i dag EUs stats- og utenriksministre.

Vi ser en klar fordel om FN kan trekkes inn, og vi har også registrert det tyske initiativet i så måte. Vi ser helt klare fordeler hvis også FN som verdensorganisasjon kan trekkes inn. Men jeg må legge til her at en internasjonal styrke må være så robust og effektiv at den virkelig kan beskytte befolkningen i Kosovo, enten det er kosovoalbanere eller andre. Da tror jeg ikke man kommer utenom et militært element, hvor vi vet at NATO er det mest effektive. At dette kan få en paraply og en organisering som ivaretar verdenssamfunnets interesser, ser jeg som en fordel.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har også et spørsmål til statsministeren vedrørende Kosovo-konflikten. Fremskrittspartiet deler mange av Regjeringens synspunkter på denne konflikten, men på ett område skiller vi lag med Regjeringen, og det er når det gjelder spørsmålet om å ta flyktninger til Norge. Der er Fremskrittspartiet på linje med FNs høykommissær for flyktninger og de fleste andre land, som nettopp hevder at man ville bistå Milosevic ved å flytte flyktningene ut av området, man ville assistere i den etniske rensingen.

Over hele forsiden på Verdens Gang i går – det har vel også statsministeren sett – var det en anmodning til Norge om å stoppe mottaket av flyktninger. Dersom alle NATO-land tok like mange flyktninger til sine land som Regjeringen har varslet, ville det bety omtrent en million flyktninger – cirka halvparten av den totale kosovoalbanske befolkning.

Er det virkelig Regjeringens mening at det ikke ville hjelpe Milosevic, dersom NATO-landene tok halvparten av befolkningen til sine land?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første har det aldri vært aktuelt å ta halvparten av Kosovos befolkning inn i andre land, for det andre har jeg ikke registrert at FN sier at en bistår Milosevics etniske rensing ved å ta imot flyktninger i andre land. Jeg synes det er å snu saken på hodet.

Situasjonen var at den etniske rensingen allerede var kommet uhyre langt, og det var i ferd med å oppstå en totalt uholdbar situasjon, spesielt i Makedonia, som var i ferd med å bli destabilisert. Makedonia stengte faktisk sin grense for flyktninger fra Kosovo, og det var i ferd med å oppstå en helt uholdbar situasjon. I den situasjonen meldte Norge inn at vi kunne ta imot inntil 6 000 flyktninger. Andre land fulgte opp med å melde inn tall, og dette var faktisk medvirkende til at Makedonia igjen åpnet sin grense, og at den uholdbare situasjonen ble bedret.

Jeg står fast ved at det var riktig og klokt av Norge å gjøre dette. Vi har fått anerkjennelse for det vi gjorde, også fra FNs høykommissær, som ringte til Norge og takket for det vi gjorde. Situasjonen har nå utviklet seg videre. Vi har fått en henvendelse fra FNs høykommissær – som jeg ikke bare har lest om i VG, men som jeg faktisk har lest in extenso – og den vurderer vi nøye. Vi vurderer om vi skal foreta en midlertidig stans i mottaket, men vi vil, slik som FNs høykommissær også har anmodet om, holde en høy beredskap for ytterligere mottak hvis situasjonen igjen krever det. Vi vil ta endelig stilling til den praktiske håndtering av denne saken i løpet av dagen. Vi tillegger høykommissærens tilråding betydelig vekt, men konsulterer også norske frivillige organisasjoner, noe vi allerede har gjort på morgenkvisten i dag. Under alle omstendigheter vil vi ta imot de planlagte transportene av flyktninger nå de aller nærmeste dagene, for de har forventninger om å komme til Norge. Så vurderer vi en midlertidig stopp deretter.

Carl I. Hagen (Frp): Det er også hevdet at grunnen til at Makedonia åpnet grensen igjen, var at det begynte å komme inn massiv støtte og hjelp i form av mat, medisiner og telt, for å ta imot flyktningene der. Det er altså andre forklaringer enn Regjeringens.

Det er også et faktisk forhold at hvis alle NATO-land hadde varslet det samme som Norge i forhold til folketall, ville man ha påtatt seg omtrent en million flyktninger, og det er halvparten av befolkningen. Regjeringen ønsket jo å få i gang at andre land skulle følge i Norges fotspor, og da hadde man nettopp assistert Milosevic.

Imidlertid er vel nå det aller viktigste å hjelpe de mest nødstilte flyktninger – ikke bruke 600-1 000 mill. kr på å ta flyktninger til Norge, men heller sette inn midlene for å bidra til å sørge for forsyninger der nede. Og særlig er det nå viktig å få organisert forsyninger inn i Kosovo. Hadde Norge brukt de pengene som man har tenkt å ta noen få flyktninger til Norge for, til heller å finansiere helikoptertransport og mattransport under militæreskorte inn i Kosovo, måtte vel det vært en langt bedre nytte av disse midler.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er ikke så enkelt at en bare kan bringe forsyninger inn i Kosovo, for i Kosovo foretar det serbiske regimet en grotesk etnisk rensing, og derfor flykter de jo ut av Kosovo. Nabolandene Makedonia, Montenegro og Albania har fått en kolossal påkjenning på grunn av dette. Jeg fastholder at Norges beslutning ble positivt mottatt og var medvirkende til at en fikk løst opp en akutt og fastlåst situasjon, når Makedonia stengte sin grense.

Men så er jeg enig med Carl I. Hagen i at hovedtyngden av hjelp må – og kan også mest kostnadseffektivt – foretas i nærområdene. Det er også Regjeringens oppfatning. Derfor har jeg altså presisert at vi nå tar denne henvendelsen under alvorlig overveielse – vi vil senere i dag treffe en beslutning – der vi vurderer en midlertidig stopp, men med en beredskap i fall situasjonen igjen måtte kreve mottak.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Hedstrøm.

Øystein Hedstrøm (Frp): Mediene kan i dag meddele at statsministeren har mottatt både muntlige og skriftlige drapstrusler, som ifølge politiet kommer fra serbiske miljøer i Norge. I fjor tok Norge imot tusenvis av serbiske kroater. Vi har en stor kontingent av kosovoalbanere i Norge fra før, og nå planlegger Regjeringen å ta imot inntil 6 000 flere. Frykter ikke statsministeren at vi kan få alvorlige kriminelle handlinger i Norge, og også innslag av krigshandlinger, på bakgrunn av disse betydelige mottakene i landet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg må ta avstand fra denne koblingen av min situasjon i forhold til flyktningmottak. Når det gjelder de spørsmålene som er omtalt i mediene omkring min egen situasjon, kommer jeg ikke til å kommentere det. Det henviser jeg til politiet.

Så til kriminelle handlinger. Det foregår en gigantisk etnisk rensing i Kosovo. Er det noe som er kriminelt, så er det det kosovoalbanerne utsettes for. Derfor vil Regjeringen stille opp for å hjelpe – først og fremst der nede og i nærområdene, men jeg fastholder at vi om nødvendig også må være villige til å ta imot noen i Norge. Og Norges beslutning om dette var med og løste opp en fastlåst og prekær situasjon. Men vi er enig i at hovedtyngden av hjelpen skal foregå der nede, og derfor vurderer vi en midlertidig stopp i inntaket hit når de transportene har kommet med dem som har forventninger om å komme til Norge – og de familiemedlemmer som bør få følge etter.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Dag Danielsen.

Dag Danielsen (Frp): Jeg hører statsministeren sier at det at Norge tok inn 6 000 flyktninger var det som gav støtet til en løsning på problemene der nede. En like rimelig påstand etter min mening er at det at NATO tok tak i saken og begynte å bygge leirer, og at man gav internasjonale garantier, var det som løste opp saken.

Hadde det ikke vært rimeligere om man på et tidligere tidspunkt hadde sagt at vi kunne ta 50 000-100 000 flyktninger der nede og garantere for dem? Da kunne vi ha løst dette mye raskere og fått en bedre humanitær løsning. I tillegg kunne vi da ha vært med på å opprettholde presset mot Milosevic for å få en løsning på konflikten der nede ved at vi hadde leirene i nærområdet, slik at det ville være et konstant press fra verdenssamfunnet for å få en permanent politisk løsning på dette problemet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder Norges beslutning, sa jeg vel – og det er det jeg mener – at den trolig bidrog til å løse opp en fastlåst situasjon. Det var selvsagt flere faktorer som til sammen virket inn, men vi har fått nokså klare tegn på at den var klart medvirkende. Og vi har i tillegg til takk fra FNs høykommissær bl.a. fått uttrykt en takk fra amerikansk side, fra USA, for at vi gjorde dette. Og vi er enig i at flest mulig må hjelpes der nede, men det ene utelukker ikke det andre. Når en nå vurderer situasjonen slik at vi kanskje fremover ikke trenger å ta inn flere fortløpende, så vurderer vi å foreta en midlertidig stopp.

Men en må være klar over Makedonias situasjon. Makedonia var kommet i en desperat situasjon da de gav klart uttrykk for at andre land måtte avhjelpe og ta ut flyktninger fra landet. Det hadde ikke hjulpet om vi hadde sagt at vi garanterte for x antall tusen i Makedonia, når Makedonia sa at disse måtte videre, ut av Makedonia.

Presidenten: Siste oppfølgingsspørsmål – Vidar Bjørnstad.

Vidar Bjørnstad (A): Jeg har et oppfølgingsspørsmål, men jeg må først få lov til å si at jeg tar sterk avstand fra den analysen som Fremskrittspartiets representanter her legger fram i forhold til situasjonen i Kosovo. Med deres håndtering kunne man ha risikert at ikke alle flyktninger som i dag er i sikkerhet i nabolandene, hadde sluppet ut. Sånn sett mener vi det var et riktig signal fra norske politiske myndigheter å åpne for mottak av kosovoalbanske flyktninger i Norge, ut fra at man i den akutte situasjonen lettet trykket og fremdeles lot nabolandene ha åpne grenser, for å beskytte kosovoalbanske flyktninger.

Nå registrerer jeg at en skal ha en midlertidig stans i mottak. Bakgrunnen for signalet om å ta imot kosovoalbanske flyktninger var ikke bare humanitær, men også politisk. Har Regjeringen forsikringer om at dette ikke betyr stans i mottak av kosovoalbanske flyktninger andre steder, slik at det f.eks. kan resultere i at nabolandene faktisk også vil si nei til å ta imot Kosovo-flyktninger direkte fra Kosovo?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig med representanten Bjørnstad i at dette er et viktig anliggende, og det er av de ting vi nå tar med i vår vurdering før vi treffer en endelig beslutning. Vi vurderer altså nå henvendelsen fra FNs høykommissær, og vil komme fram til en konklusjon på det senere i dag. Men det er helt klart viktig at en norsk beslutning her ikke forverrer situasjonen der nede. Det vil vi så langt som mulig skaffe oss forsikringer om.

Presidenten: Før vi går videre, vil presidenten understreke at man ikke skal bruke denne spørretimen til å drive polemikk mot tidligere spørrere, som ikke har anledning til å svare på polemikken, men at spørsmål skal rettes til statsråden.

Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Jan Petersen (H): Også mitt spørsmål går til statsministeren.

Etter mitt skjønn er det helt overordnede nå at vi konsentrerer oss om hvordan vi skal bringe NATOs aksjon til en vellykket avslutning, og jeg vil derfor slå an den samme tonen som Thorbjørn Jagland gjorde. Jeg tror det er viktig å understreke at situasjonen kaller på enighet, fasthet og lederskap. Høyre har derfor stilt seg bak den linjen som Regjeringen har lagt seg på. Det er imidlertid ikke til å skjule at dette er en vanskelig operasjon. NATOs vellykkede operasjon i Bosnia kan jo ha fått mange til å tro at dette ville være over i løpet av ganske kort tid. Nå har NATO valgt luftstyrker, mens det har kommet opp en debatt om NATO også bør følge opp med eventuelle bakkestykker. Det er jo lite Norge kan bidra med i denne sammenheng, men jeg vil gjerne spørre hvordan statsministeren ser på det, om de store NATO-land skulle finne ut at det er nødvendig å gå den veien.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først igjen og også overfor Jan Petersen få uttrykke tilfredshet med den måte som partiene, også Høyre, har opptrådt på i denne situasjonen. Regjeringen er innstilt på å ta det ansvar og det lederskap som påhviler den, men det gir oss en ekstra trygghet og styrke i dette arbeidet at partiene på Stortinget stiller så godt bak som tilfellet er i denne situasjonen.

Når det gjelder spørsmålet om bakkestyrker – da tenker jeg ikke på en eventuell styrke for å gå inn og sikre en fredsslutning etterpå, men bakkestyrker i en krigssituasjon – har Regjeringen vært skeptisk og tilbakeholden til det av flere grunner: Det vil ta tid å sette den opp, det vil kunne være en eskalering av krigshandlingene som det er vanskelig i dag å få oversikten over, og det kan vanskeliggjøre en fredsslutning. Men skulle dette spørsmålet for alvor melde seg, må Regjeringen håndtere det og forholde seg til det, og det vil vi i tilfelle gjøre i nær konsultasjon med partiene på Stortinget. Det som er linjen nå, er å fortsette de militære bombetokt kombinert med politisk diplomatisk arbeid, og nå med økende vekt på politisk dialog for å forsøke så raskt som mulig å finne fram til en fredelig løsning. For hver dag som går, utvikles denne tragedien, ja, hver eneste dag med krig er i seg selv en tragedie.

Jan Petersen (H): Jeg er tilfreds med dette svaret. Jeg tror det er viktig å ha den nødvendige åpenhet på dette området. Milosevic er en formidabel motstander, og det kan jo reises spørsmål om hvor klokt det har vært å gjøre det klart overfor ham hva man i hvert fall ikke har tenkt å gjøre. Jeg tror det er svært viktig nettopp av hensyn til sivilbefolkningen at NATO gjør det som er nødvendig for å nå frem i denne konflikten. Men det er vel også slik at dette er en konflikt vi må være beredt på kommer til å ta tid, og det kaller på et lederskap.

Mitt spørsmål er derfor om statsministeren nå er enig med meg i at dette er en konflikt som vi må påregne kan komme til å ta en god tid før vi har nådd frem til løsninger.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, dessverre har nok Jan Petersen rett i at det kan skje. Men vi setter alle krefter inn – også med de bidrag vi fra norsk side kan gi – for å prøve å komme fram til en løsning så snart som mulig, for jeg tror alle selvsagt er enig i at dess før denne konflikten kan opphøre, dess bedre, av hensyn til befolkningen i regionen og også av hensyn til faren for en destabilisering av sikkerhetssituasjonen. Og det er helt riktig, som Jan Petersen sier, at enhver ansvarlig regjering må sammen med våre allierte fortløpende vurdere situasjonen og utviklingen i krigshandlingene, og må selvsagt også derfor være beredt til å vurdere et spørsmål om bakkestyrker hvis og når det måtte komme.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Carl I. Hagen.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg er glad for det svaret statsministeren nå gav. Jeg vil gjerne følge opp med å si at det vel er viktig at de politiske organer i NATO tar seg av de politiske spørsmål, mens det rent militære om hvorledes de politiske målsettinger skal oppnås, i større grad gjennomføres av de fagmilitære, og at politikere lar være å ha bastante meninger om hvilke typer våpen og styrker som bør benyttes for å nå en politisk målsetting. Det har kanskje vært litt for stor innblanding fra de politiske organer i hvilken bro som skal bombes, og hvilken som ikke skal bombes.

Jeg vil spørre statsministeren om han er enig i denne arbeidsfordelingen, og om Norges regjering vil arbeide innad i NATOs politiske organer med noe klarere mandat og målsetting for militære aksjoner. Er målsettingen å bringe Milosovic-regimet ned? Er målsettingen å avvæpne Serbia? Er målsettingen å ødelegge slagkraften til den serbiske hær? Er statsministeren enig i at det kanskje er behov for noe klarere målsettinger for hvilket oppdrag de militære styrker har?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig med Carl I. Hagen i at det er en arbeidsdeling, og skal være det, mellom de fagmilitære og de politiske organer i NATO. Det er klart at spørsmålet om å sette inn en eventuell bakkestyrke i en krigssituasjon, er av et så stort format at det også vil måtte forelegges de politiske organer, inklusive den norske regjering, som da vil foreta de nødvendige konsultasjoner.

Når det gjelder målsettingen for de NATO-aksjonene som nå pågår, er den å redusere slagkraften i den serbiske krigsmaskinen, slik at den ikke lenger på samme måten som nå kan foreta sine overgrep mot den kosovoalbanske befolkning, og for øvrig true stabiliteten i hele regionen. Det er målsettingen med aksjonene, og det målet er det de militære nå forfølger. Det er ulike faser for gjennomføringen av de militære aksjonene med dette som mål.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille dette spørsmålet til statsministeren:

I forbindelse med forslag til løsninger når det gjelder situasjonen i Kosovo – på hvilken måte man skal kunne klare å sikre både at bombingen stopper og at overgrepene i forhold til kosovoalbanerne stoppes – er det noen som har begynt å lufte forslag om en framtidig deling av Kosovo. Jeg vil gjerne vite om Regjeringen anser at dette overhodet kunne være noen løsning, og hva slags vurderinger statsministeren gjør i forhold til hvilke signaler et slikt utfall vil gi både i forhold til regionen og i forhold til andre etniske konflikter verden over.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Etter mitt syn vil det være en dårlig løsning, for det vil vel i realiteten bety en deling langs etniske grenser, og det kan ha uante negative konsekvenser også i andre land hvor en har konflikter mellom etniske grupper.

Jeg tror ikke at vi i dag verken kan forespeile eller utelukke bestemte løsninger. Nå er det viktig å prøve å få stans i krigshandlingene og få bygd opp igjen Kosovo og øvrige deler av Jugoslavia som er herjet av krigen. Derfor skal vi i dag være forsiktige med å være helt bastante på hvilken løsning – men etter mitt skjønn er løsninger som trekker grenser etter etniske grenser, dårlige løsninger. Målet bør være et multietnisk Kosovo.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg takker statsministeren for svaret. Jeg er glad for at han er enig i SVs vurderinger på dette spørsmålet, selv om jeg kanskje ville uttrykt meg enda sterkere enn det statsministeren gjør.

Jeg tror at hvis man i det hele tatt kunne se for seg at utgangen av denne krigen skulle være et delt Kosovo hvor Milosevic belønnes ved å kunne beholde de delene av Kosovo som er mest attraktive for ham, vil man ikke bare sende et signal til Balkan, men også et signal til alle andre – og det er hundrevis av etniske konflikter rundt omkring i verden – i forhold til hvordan man da faktisk kan klare å sette i gang en helt ny tegning av verdenskartet ut fra etniske grenser, da aner vi ikke hva slags kriger som faktisk kan settes i gang som et resultat av en sånn type signal.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig med Kristin Halvorsen i det. Derfor mener jeg også at en slik løsning vil være en dårlig løsning som vi bør unngå, og at vi av hensyn til befolkningen i både Kosovo og Jugoslavia, men også av hensyn til signalet til andre land må satse på et multietnisk Kosovo og et multietnisk Jugoslavia.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Kjell Opseth (A): Spørsmålet mitt går også til statsministeren, men eg går frå krigen i Jugoslavia til noko som kan bli dramatisk her heime.

Kværner offentleggjorde i går at verksemda tek sikte på å selje eller avvikle alle sine skipsverft. Mange av desse ligg i sårbare miljø langs norskekysten. Det er vanskeleg no å seie kor dramatisk dette er for det enkelte verft og for arbeidsplassane, men dramatisk kan det bli. Det er difor god grunn til at det politiske miljøet med Regjeringa i spissen no tek tak i saka. Arbeidarpartiet har ved fleire høve åtvara mot ei alvorleg utvikling innan verfts- og offshorenæringa og ikkje minst innan leverandørindustrien, og partiet har fremja fleire forslag om tiltak i denne samanhengen.

Spørsmålet mitt blir: Vil Regjeringa i revidert nasjonalbudsjett fremje tiltak som lettar situasjonen i næringa?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig med representanten Opseth i at Kværners beslutning som ble offentliggjort i går, i og for seg er dramatisk, fordi det er en så kraftig nedbygging av et stort norsk selskap. Men hvor dramatisk det blir for arbeidstakerne, er det for tidlig å si. Det kommer an på om det melder seg interessante kjøpere som er innstilt på å drive skipsverftene videre, og jeg har registrert at slike allerede er på banen. Så det er ikke med dette sagt at disse verftene blir nedlagt.

Men det er åpenbart en betydelig omstrukturering på gang også i norsk verftsindustri, og det henger sammen med hele den internasjonale situasjonen med sviktende marked, stor overkapasitet og en økende konkurranse spesielt fra asiatiske verft. Dette tar Regjeringen alvorlig, og vi har jo allerede som et første virkemiddel økt verftsstøtten fra 7 pst. til 9 pst. Vi kommer til å følge dette videre.

Ansvaret for hvordan aktivitetene organiseres, utvikles og drives, må ligge hos bedriftene selv. Når Kværner fant å ville gå ut av skipsbygging, var det en forretningsmessig beslutning som bare selskapet selv kunne treffe, og den kan selvsagt ikke Regjeringen legge seg opp i. Men vi er klar over situasjonen for verftsindustrien generelt og for oljeindustrien spesielt, og har derfor varslet at vi vil komme tilbake til en analyse og virkemidler for å avbøte situasjonen, i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Kjell Opseth (A): Eg takkar statsministeren for svaret. Eg vil minne statsministeren om at Arbeidarpartiet lenge har sett i kva retning aktiviteten i næringa har gått. Forslag om å halde oppe verftsstøtta på EU-nivå, forsere bygging av nye ferjer, nye fiskebåtar og nytt forskingsskip, er mellom forslaga som er fremja.

Spørsmålet blir: Vil Regjeringa følgje opp nokon av desse forslaga i revidert nasjonalbudsjett? Men framfor alt: Vil Regjeringa delta aktivt i å skaffe nye eigarar til dei mange verfta langs norskekysten? Kan statsministeren tenkje seg å nytte SND sin eigenkapitaldivisjon og Folketrygdfondet i arbeidet med å hindre at Noreg blir kraftig redusert som skipsbyggingsnasjon?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder de forslag som Arbeiderpartiet har omtalt, vurderer vi dem nå i forbindelse med arbeidet med revidert nasjonalbudsjett. Vi er ikke ferdig med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett ennå, så jeg kan derfor ikke konkret si hva vi går inn for og ikke. Men vi følger denne situasjonen, vi har hatt møte med oljebransjen om situasjonen og vil ta dette på alvor.

Når det gjelder skipsverft, skal vi selvsagt vurdere de virkemidlene som representanten Opseth nevnte. Det beste vil jo etter mitt skjønn være at vi får private interessenter som vil overta de skipsverft som Kværner ønsker å selge, og som vi registrerer i mediene i dag, er det allerede interessante interessenter som har meldt seg på banen. Jeg tror det er en bedre løsning enn at det offentlige skal begynne å engasjere seg direkte i skipsverft.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Jørn L. Stang (Frp): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til landets nye justisminister.

Jeg vil tilbake til situasjonen i Kosovo. Regjeringen har nå besluttet å ta imot 6 000 flyktninger. Det vil koste rundt 1 milliard kr, når man velger å ta flyktninger hit til landet i stedet for å hjelpe i nærområdene. En konsekvens blir å etablere flere flyktningmottak i kommunene, med utbetaling av integreringsstøtte. Når det gjelder hvordan man skal dekke ekstrakostnader som flytransport, er det ikke avklart hvem som skal betale.

Så mitt spørsmål blir: Har statsråden og Regjeringen hatt i tankene å vente med integreringen i Norge inntil man ser konsekvensene av konflikten på Balkan – og ville ikke det ha vært mest naturlig?

Statsråd Odd Einar Dørum: Statsministeren har tidligere gjort rede for Regjeringens hovedlinje i saken, nemlig å hjelpe flest mulig i nærområdene, men også å ta den delen av ansvaret som ligger utenfor, og som jeg personlig mottok takk for både fra FNs høykommissær, Ogata, og USAs representant Julia Taft i Genève sist tirsdag.

Når det så gjelder dem som kommer hit, vil alle sider ved det kostnadsmessig bli framlagt for Stortinget i en egen sak. Når det gjelder de praktiske forhold, tenker vi slik om mennesker som kommer til Norge og får beskyttelse her, at det er viktig at de ikke blir gjort til klienter. Klienter blir dårlig i stand til å hjelpe seg selv, enten de skal være i Norge eller vende tilbake til sitt eget land. Det er myndighetenes hovedlinje. Det er bra for dem som kommer, det er bra for dem som bor i Norge, det er til og med kostnadseffektiv bruk av pengene og rett bruk av skatteborgernes innsats å sørge for at vi ikke gjør mennesker til klienter.

Jørn L. Stang (Frp): Da forstår jeg justisministeren slik at han ønsker å iverksette integreringsprosessen så raskt som mulig i kommunene. Vi vet fra tidligere erfaringer at kommunene får en overgangsstønad. Etter noen år blir stønaden tatt vekk og kommunene må finansiere dette selv – det være seg sosiale utgifter til flyktninger eller andre utgifter. Vi vet også at kommunene av og til kommer i en situasjon hvor de har lite penger, som igjen fører til at avgiftstrykket i den enkelte kommune blir økt i takt med utgiftene. Synes statsråden det er moralsk forsvarlig å pådytte enkelte kommuner og deres innbyggere ekstra kostander ved å ta imot flest mulig flyktninger til landet?

Statsråd Odd Einar Dørum: Rent konstitusjonelt kan jeg nekte å svare, for jeg får nå et spørsmål som retter seg til kommunal- og regionalministerens ansvarsområde, men fordi jeg sitter i en regjering som tenker helhetlig, skal jeg svare.

Svaret er som følger: Vi har møtt en enestående holdning i norske kommuner – en enestående holdning. Senest i dag fikk jeg beskjed om at i Trøndelag kunne de tatt imot alle 6 000, så åpne er hjertene. Og jeg har møtt lokalpolitikere og ordførere – og jeg kjenner dem gjennom et langt politisk liv – som sier at nå er situasjonen så spesiell at vi må stille opp og bidra. Jeg kan forsikre representanten at det har vært en tett dialog med Kommunenes Sentralforbund. Jeg har selv vært nærværende i denne dialogen så vel som andre, bl.a. med humanitære organisasjoner, som sier at de vil stille opp for å sørge for at hjertelaget blir utnyttet på en praktisk, god måte. Jeg har aldri i mitt voksne politiske liv opplevd en holdning som likner på dette – bortsett fra den gangen jeg var 13 år og så ungarske flyktninger komme til Norge.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Hedstrøm.

Øystein Hedstrøm (Frp): Uavhengig av hva statsråden svarte Jørn Stang, er det dokumentert at det skapes store problemer i Kommune-Norge med det høye antallet asylanter. Norsk institutt for by- og regionforskning har sett på dette, og de sier rett ut at Regjeringens politikk med å spre asylantene utover det ganske land er mislykket. Relativt kort tid etter at mange kommuner har gått inn og startet en helhjertet integreringsprosess, flytter mange av asylantene til sentrale strøk av Norge, som såkalte sekundærflyktninger, og skaper store problemer i de kommunene de flytter til. Samtidig er store deler av integreringstilskuddet oppbrukt. Hva vil Regjeringen bidra med for at disse kommunene bedre skal lykkes med sin integreringsprosess, som de må overta?

Statsråd Odd Einar Dørum: Det gjelder samme konstitusjonelle betraktning, men det gjelder samme praktiske konklusjon. Regjeringen taler med én stemme, og når vi møter her, skal vi også svare.

Situasjonen er den at rundt omkring i Kommune-Norge stiller folk opp, og de yter en fabelaktig innsats. I integreringspolitikken som representanten berører, er det om å gjøre å være praktisk, effektiv og nøktern, og det er ingen ting som er bedre enn å behandle folk som borgere. En borger er en borger uansett hudfarge og bakgrunn, og en kriminell er en kriminell uansett hudfarge og bakgrunn. Så enkelt er det. Og borgere er mennesker som det skinner av, og når en borger møter en annen borger, løfter de hverandre i fellesskap. Det er den måten vi skal tenke på, det er da vi unngår å gjøre noen til klienter. Og har vi ved feilgrep gjort noen til klienter i vår integreringspolitikk, kan jeg love at Regjeringen vil gå inn i det og sørge for at vi viser folk respekt som borgere, enten de kommer fra Kosovo eller de kommer fra Grünerløkka eller fra Toten. Det er den filosofien vi styrer etter.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Vidar Bjørnstad (A): Jeg har et spørsmål til justisministeren, og vil ikke helt forlate Kosovo.

Statsministeren gav tidligere en overordnet vurdering fra Regjeringen i forhold til bistand overfor flyktninger. I helhet støtter vi de initiativ som Regjeringen har tatt. Det var et riktig signal å gi at man skulle motta kosovoalbanere også i Norge. Det førte til at andre land mottok kosovoalbanere, og det bidrog også til at nabolandene fortsatt opprettholdt åpne grenser, slik at kosovoalbanerne faktisk kunne flykte fra Kosovo.

Men jeg har et spørsmål knyttet til den humanitære biten. I går kom det fram råd fra FNs høykommissær for flyktninger om at det ikke var behov for hjelp lenger. I dag ser vi at hjelpeorganisasjoner relativt sterkt tar avstand fra denne vurdering. Kan justisministeren her bidra til å gi et lite innblikk i – på bakgrunn av et møte som jeg fikk forståelsen av ble holdt på morgenkvisten i dag – hvordan dette faktisk er, med noe som kan synes som to diametralt motsatte oppfatninger?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg vet ikke hvordan det ser ut utenfra, men det ser sikkert slik ut som representanten ser det. Sett innenfra ser det ut som at vi hele tiden har hatt en meningsfylt og tett dialog med norske humanitære organisasjoner, på samme måte som det har vært med partiene på Stortinget når det har vært nødvendig, og på samme måte som det har vært med Kommunenes Sentralforbund.

Den praktiske situasjonen i området har statsministeren gjort rede for. Han har sagt at vi har en løpende dialog med FNs høykommissær. Vi legger vekt på det. Men vi var også viktige i det samspillet som utløste det som skjedde i Makedonia. Vi vil selvfølgelig vurdere dette, og vi vil – for å gjenta det statsministeren sa – være sikre på at vi ved våre handlinger ikke opptrer på en slik måte at vi forverrer situasjonen i Makedonia. Og om så skulle skje at vi stopper den direkte flytransporten til Norge midlertidig, så er det ikke slik at vi stopper å ta imot flyktninger. Det er slik at folk som har nær familie her, vil ha rett til å komme hit. De nærmere regler om dette – som det er praktisk viktig å få avklart, enten du bor i et utbombet Beograd, eller du er i Kosovo, eller du er andre steder – kommer vi til å avklare i løpet av de nærmeste dagene. Men representantens anliggende kan jeg forsikre ligger tungt inne i de vurderinger som Regjeringen gjør. Vår hovedlinje er slik: Vi er tjent med at UNHCR har sin styrke som institusjon, men i denne konflikten er vi også tjent med å ta med alle supplerende informasjoner, for det er når de humanitære drar i lag, slik jeg opplevde det i Genève – UNHCR og Røde Kors sammen – at det blir humanitær dynamitt, hvis man vil forstå meg rett. Og når Norge til og med fikk ros fra USA, følte jeg at vi var på rett vei.

Vidar Bjørnstad (A): Jeg takker justisministeren for svaret. Mitt tilleggsspørsmål blir mer en oppfordring om at en i vurderingene rundt en midlertidig stans også har med seg den politiske delen, som var en viktig del knyttet til det opprinnelige forslaget om at vi skulle motta en del kosovoalbanere også i Norge.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg skal bare komme tilbake til det representanten var inne på i sitt forrige spørsmål, som jeg kanskje i mitt engasjement ikke svarte godt nok på. Det er helt rett at vi har hatt møte med de frivillige organisasjonene også i dag. Det har vi har hatt løpende. De synspunktene som har kommet fram der, vil vi ta med. Vi har valgt å ha denne dialogen oss imellom. De har også sin frihet til å ytre seg, slik de f.eks. gjør i avisene. Så jeg vil bare si at vi har hatt en god dialog, senest før jeg måtte springe for å nå denne spontanspørretimen. Og de synspunkter representanten fremmer, kan jeg bekrefte nok en gang er viktige for oss når vi foretar våre praktiske vurderinger.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til ministeren for utviklingshjelp. Det går på bruk av u-hjelpsmidler og har litt sammenheng med spørsmål nr. 5, som jeg har senere i dag.

Vi bruker store summer i u-hjelp til såkalte MUL-land. Kan statsråden fortelle meg om penger som går til disse MUL-landene, brukes til oppbygging av en storstilt kjøttindustri i disse landene?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Etter at Stortinget i 1995 behandlet regelverket for GSP – preferanseordningen i forbindelse med handelspolitikken, som er en ordning for å bedre de fattigste utviklingslandenes mulighet til eksport til Norge, der vi gir dem tollfrihet – bad også Stortingets flertall om at regjeringen, den daværende arbeiderpartiregjering, skulle arbeide for å etablere importlinjer for spesielle varer som utviklingslandene kunne eksportere til Norge, og bruke bistand i så henseende. Det har de to ulike regjeringer etter dette gjort, og det støtter den nåværende regjering fullt opp om. Det man bl.a. har bidratt til, er oppbygging av produksjon av roser, som siden har blitt eksportert, og således importert til Norge. Det har vært en meget vellykket etablering, hvor mange arbeidsplasser nå bidrar til at familier kommer ut av fattigdom i flere av de fattige utviklingslandene.

Til dels har vi også bidratt på kjøttområdet, men ikke i det omfang som har vært tilfellet for roser, også fordi f.eks. Botswana, som er det landet som eksporterer mest til Norge, står på egne ben i sin kjøttindustri og har et meget godt utbygd apparat til både produksjon, videreforedling og eksport, hvor man til dels har søkt assistanse utenfra når det gjelder de hygieniske forhold, og når det gjelder ivaretakelse av retningslinjer på veterinærområdet. Der har vi hatt noe kontakt, men ikke i det omfang som støtten på roseområdet har vært.

Steinar Bastesen (TF): Jeg takker statsråden for svaret, og har for så vidt fått bekreftet at det går u-hjelpsmidler til regjeringene i hvert enkelt land, og at midlene også brukes til å bygge opp en kjøttindustri med ekspertise fra Sentral-Europa. Er dette fornuftig bruk av u-hjelpspenger?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Stortingets flertall har presisert veldig tydelig at det beste er å bidra til inntektsbringende virksomhet i utviklingslandene, slik at de blir mindre avhengig av utviklingshjelp. Intensjonen med dette er å la utviklingslandene stå på egne bein. At man da i en overgangsperiode bruker utviklingshjelp til dette, er helt klart en god bruk av utviklingsmidlene, fordi vi senere kan slippe å bruke penger på store overføringer til de samme landene, som da vil kunne stå på egne bein. Intensjonen med dette er selvfølgelig å gjøre verdiskaping til et hovedsatsingsområde for norsk utviklingshjelp. Det ligger i intensjonene bak Regjeringens nye strategi for næringsutvikling.

Men jeg vil igjen presisere at på kjøttområdet er ikke Norge noen tung aktør. Det er heller ikke mange andre industriland, fordi Botswana på dette område stort sett klarer seg godt alene.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Jan Simonsen (Frp): Jeg har et spørsmål til justisministeren.

For to dager siden ble en kvinne voldtatt i Slottsparken i Oslo midt på dagen. Det ville ikke ha skjedd dersom det hadde vært tilstrekkelig med politiressurser i Oslo til å plassere ut politifolk i samtlige av byens parker. Men så mye ressurser har vi ikke i Norge. Norge har den dårligste politibemanningen i Skandinavia. Ressursutvalget for politiet har konkludert med at det trengs 1 900 nye årsverk for å holde tritt med kriminalitetsutviklingen.

I et intervju med Aftenposten i 1995, et par uker før et valg, uttalte Odd Einar Dørum:

«Hvis Killengreen mener hun trenger 500 stillinger, lover Venstre å følge opp dette. Hun vet hvor skoen trykker.»

Mitt naturlige spørsmål blir selvfølgelig da: Når vil disse stillingene være på plass? Og kan vi i det minste forvente at pengene er på plass før sommerferien?

Statsråd Odd Einar Dørum: Hva som kunne skjedd eller ikke skjedd i forhold til den kriminelle handlingen som ble kommentert, vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg ved mitt besøk hos Oslo-politiet natt til sist lørdag fikk politimesterens oppfatning: Hun syns hun nå hadde et godt budsjett å jobbe etter. Jeg fikk se hvordan politiet ved sitt arbeid i Oslo har fått den åpne vold og antall vinningsforbrytelser til å bli redusert. Det innebærer selvfølgelig ikke at den type overgrep som her finner sted, skal finne sted. Det er alltid noe man kan lære av slikt, som jeg vet politiet kontinuerlig jobber med. Jeg har den største tillit til den måten som både politiet i Oslo og andre nå organiserer sin innsats på.

Den andre del av representantens spørsmål berører Ressursutvalgets innstilling 4, som handler om behovet for politistillinger fram til 2005, altså seks år fra nå av, og som er stipulert til 1 900. Det er en innstilling som selvfølgelig vil bli ordinært behandlet i Justisdepartementet.

Når det gjelder opposisjonspolitiker Dørums friske uttalelser, husker jeg det veldig godt. Men som statsråd har jeg en enkel filosofi: Jeg deler ikke ut penger før jeg har dem, og det skjer som kjent i forbindelse med de budsjetter som Stortinget behandler. Da vet man hvilke penger som er til rådighet, og de ulike partier kan også påvirke tildelingen.

Noe mer har jeg ikke å si om den saken, bortsett fra ett forhold. Politiet har med rette fått mange stillinger de senere årene, og politifolk har fått bedre lønn. Det er bra. Men jeg er glad for at det er mange i politietaten som nå også stiller spørsmålet som i en årrekke er stilt f.eks. til helsearbeidere: Hva får du ut av skatteborgernes penger når du først har fått dem? Mange politifolk – både på ledelsesplanet og ellers – viser nå ved kreativ innsats hvordan de kan få mye ut av dem. Jeg er også opptatt av den siden ved saken, selv om kampen om kronene er et viktig spørsmål, som representanten har reist i sitt spørsmål til meg.

Jan Simonsen (Frp): Jeg har registrert at det ikke er så veldig vanskelig for Regjeringen å finne midler til ekstrabevilgninger når det er krise i andre land, eksempelvis i Kosovo. Det er for så vidt greit nok. Men da burde det faktisk også være mulig å finne ekstrabevilgninger når det er krise i Norge og folk blir voldtatt og ranet fordi det ikke er tilstrekkelig ressurser i politiet.

Det som har skjedd i det siste, er at det er gitt 75 nye stillinger til Oslo politikammer, men ingen til andre deler av landet foreløpig. Derimot har disse andre politidistriktene fått redusert sine driftsbudsjett, og har mindre penger i år enn de hadde i fjor. Det har bl.a. ført til at politimesteren i Sunnmøre har sendt ut et rundskriv til sine lensmenn, hvor han bl.a. skriver: Utrykning som vil medføre overtidsbruk, skal innskrenkes til liv og helse-tilfeller. Politiet skal altså ikke kunne rykke ut dersom det skjer innbrudd. Mener justisministeren at dette er en holdbar situasjon, eller vil han vise litt handlekraft og gjøre noe for å rette opp denne situasjonen snarest mulig?

Statsråd Odd Einar Dørum: La meg starte med å si at – hvordan skal jeg si dette? Voldtekt er et overgrep som ikke kan forsvares. Men jeg blir litt opprørt når det trekkes linjer til Kosovo, hvor voldtekt faktisk brukes som et krigsvåpen i betydelig omfang. Jeg skulle ønske at representanten hadde unnlatt å trekke den sammenligningen, for saken hans stod sterkt nok uten å bringe det inn.

Når det så gjelder politiets situasjon, setter jeg meg nøye inn i den ved å reise landet rundt og se på situasjonen i de forskjellige politidistrikter. Jeg kommer til å fortsette med den virksomheten. Men det er slik at alle har plikt til å følge de budsjettrammer som er til rådighet, og jeg har lært meg fra veisektoren, som jeg tidligere hadde ansvaret for, å møte frittalende veisjefer. Jeg er derfor ikke uforberedt på å møte frittalende politimestere. Jeg regner med at de snakker med sann styrke om det de syns er viktig. Men det er slik at budsjetter er det man styrer etter – det er de penger man har. Den vurdering jeg gjør, vil komme til uttrykk når budsjettene kommer til behandling her i Stortinget. Det er slik representanten kan regne med at jeg kommer til å opptre i disse sammenhengene.

Presidenten: Vi går videre til siste hovedspørsmål.

Dag Danielsen (Frp): Jeg vil gjerne tilbake til Kosovo, og det er et spørsmål til statsministeren.

Jeg er helt enig i statsministerens beskrivelse av situasjonen i Kosovo, også at det allerede før NATO gikk inn med bombing, var et begynnende folkemord i gang, og at det var klare planer for etnisk rensing. Det har vi sett klare eksempler på også i Bosnia, hvor tusener på tusener av mennesker har måttet bøte med livet på grunn av en brutal diktator ved navn Slobodan Milosevic.

Mitt spørsmål til statsministeren er da om statsministeren og Regjeringen vil arbeide for i internasjonale fora at Milosevic blir stilt for krigsforbryterdomstolen i Haag, slik at han behandles som en krigsforbryter, som han etter min mening er.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det jeg kan si om det spørsmålet, er at det innhentes fortløpende opplysninger og materiale i forbindelse med krigsdomstolen for Jugoslavia med sikte på at ansvarlige kan bli stilt for retten når den tid kommer. Jeg vil ikke utover det gå inn på navngitte personer, men generelt innhentes det nå opplysninger og informasjon med sikte på slik mulig rettergang overfor dem som personlig er ansvarlig for ugjerninger som en slik domstol skal behandle.

Dag Danielsen (Frp): Jeg takker statsministeren for svaret og er glad for at man tar et initiativ i denne saken, for det som er noe av det mest tragiske ved en slik situasjon, her hvor Norge er med på en krig mot et brutalt regime, er at det ikke i første rekke er regimet selv som blir rammet – det er den uskyldige delen av befolkningen. Det mange synes er meget urettferdig og et stort paradoks, er at de som står ansvarlig for ugjerningene, er de som slipper unna. Så jeg spør om statsministeren er enig i min vurdering og veldig mange menneskers oppfatning av denne saken.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Den hovedvurderingen er jeg enig i. Det er det som er tragedien både i dette og i andre tilsvarende tilfeller, at det er uskyldige, sivile, som i stor grad får lide for andres ugjerninger. Det er bl.a. derfor en har krigsdomstoler, for å trekke til ansvar de som har begått ugjerninger mot folkeretten.

Presidenten: Erik Solheim – til oppfølgingsspørsmål.

Erik Solheim (SV): Jeg vil stille et tilleggsspørsmål som muligens ligger i ytterkanten av hva spørreren spurte om, men som dog har en sammenheng.

Det første store offer for Milosevic-regimets ugjerninger var jo Bosnia. Det neste er Kosovo. Et mulig tredje er Montenegro, og situasjonen der, slik jeg ser det nå, er meget alvorlig. Det står en utrolig respekt av Djukanovics mot i den situasjonen, trengt som han er, hvor alle forstår at NATOs bombeaksjoner, som også rammer Montenegro, åpenbart – isolert sett i Montenegro – spilles i hendene på de mest hardbarkede serbiske nasjonalistene. Så mitt spørsmål er om det er noe vi fra norsk side, OSSEs side eller fra NATOs side kan gjøre for å beskytte det montenegrinske regime, for å styrke det, for å støtte det, eller for på en eller annen måte å bidra til å hindre at Montenegro blir neste brikke i Milosevics spill på Balkan.

Presidenten: Presidenten er enig med Erik Solheim i at dette kanskje lå i ytterkant av hovedspørsmålet, men det er opp til statsministeren å vurdere om han vil svare på det.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg har satt så stor pris på Erik Solheims klare holdninger og engasjement i denne saken at jeg mer enn gjerne svarer, også fordi jeg deler hans analyse av situasjonen. Jeg er veldig nervøs for utviklingen i Montenegro. Regimet står det respekt av, men det er under hardt press, og derfor er Regjeringen opptatt av hva vi kan gjøre for å støtte opp om det, slik at ikke det blir det neste offer for Milosevics ugjerninger. Dette vet jeg at vår utenriksminister, som er formann i OSSE for tiden, arbeider med og er opptatt av, og vi vil vurdere om det er noe vi derigjennom kan gjøre, eventuelt også i NATO, for å stabilisere situasjonen i Montenegro.

Presidenten: Da var det ikke flere hovedspørsmål, og tiden for den muntlige spørretimen er dessuten omme. Vi går over til den ordinære spørretimen.