Presidenten: Etter ønske fra samferdselskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden vil bli fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Gunn Olsen (A) (ordfører for saken): Når Stortinget i dag behandler virksomheten til Posten Norge BA, er enigheten i postpolitikken kanskje det som er mest oppsiktsvekkende. Et ganske kort tilbakeblikk på historien vil fortelle oss at det i denne sal har vært bortimot dramatiske diskusjoner om norsk postpolitikk.

En kan fastslå at det ikke er uenighet mellom sentrum og Arbeiderpartiet i denne saken. I 1995 må det nødvendigvis ha vært det. Og jeg må nok si at jeg har stor glede av å sitere fra et intervju i Nationen den 3. januar 1995 med Anne Enger Lahnstein, hvor hun sier:

«De viktigste skillelinjene i norsk politikk går nå mellom Ap og Sp» – se på områder som Posten.

Arbeiderpartiet fikk så hatten passet i den debatten om omstrukturering av Posten. Det er derfor litt spesielt å registrere at den postpolitikken Arbeiderpartiet stod for, er den postpolitikken som sentrumsregjeringa har videreført og som tross alt viser seg å være ganske så vellykket. Men det blir fortsatt lagt ned postkontor i Norge. I 1998 ble det lagt ned 232 postkontor, og året før, altså i 1997, ble det lagt ned 258 postkontor. Dette har skjedd uten at Senterpartiet eller Regjeringa har fremmet noe forslag som skulle forhindre dette. I det politiske grunnlaget for sentrumsregjeringa står det å lese at en svekket postservice ikke kan aksepteres. Da må det bety at Regjeringa ikke ser på disse nedleggelsene som en svekket postservice. Jeg tror derfor Stortinget med tilfredshet kan konstatere at Posten i all hovedsak har klart den omfattende omstillingen den har vært igjennom. Og det viktigste: De aller fleste er tross alt fornøyd med Posten.

Så er det ikke sånn å forstå og oppfatte at komiteen ikke ser at Posten Norge BA står overfor store framtidige utfordringer, dette både på kortere og lengre sikt. Det bør nevnes at Posten utfordres på en rekke områder. Den teknologiske utviklingen, endrede kundekrav, økende konkurranse og økt internasjonalisering er en del av dette bildet.

Når det gjelder Postens hovedutfordringer, vil det framgå av saken at komiteen har noe ulikt syn på dette. Flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, SV og sentrum, vil legge stor vekt på at en av de viktigste utfordringene for Posten vil være å løse de samfunnspålagte oppgavene på en god og effektiv måte.

Det bør være nevnt at det er behov for å bedre kvaliteten på framsendinger.

Flertallet forutsetter at departementet vil følge utviklingen i markedet for konkurranseutsatte posttjenester innenfor de samfunnspålagte oppgavene.

Flertallet er enig med departementet i at så lenge kravene om samfunnspålagte oppgaver og servicekrav oppfylles, må Posten ha stor frihet til å utvikle sitt tjenestetilbud. Men vårt svar er ikke å omdanne Poste Norge BA til et aksjeselskap.

Arbeiderpartiets syn er at samfunnsansvaret for posttjenester best ivaretas ved at staten er eier. Vi er ganske mistenksomme når det gjelder omdannelse til AS, og det må innrømmes at Arbeiderpartiet da ser neste trekk, som kan være privatisering. Det er vi imot. Det er også flertallet imot. Og det er å håpe at sentrumspartiene ikke går i den retning som Høyre og Fremskrittspartiet her angir.

Flertallet er svært opptatt av at Posten skal ha en oversiktlig og kontrollerbar organisasjonsstruktur. Vi forutsetter derfor at oppsplitting eller utskilling av basistjenester i selskapene og vesentlige støttefunksjoner ikke kan gjennomføres uten en forutgående behandling i Stortinget.

Komiteen er kjent med at styret i Posten, i tråd med de intensjoner som ble lagt til grunn for selskapsetableringen, har lagt stor vekt på å utvikle en organisasjon og styringsmodell som forbedrer muligheten for styring og oppfølging av virksomhetene.

Komiteen er klar over at det i perioden 1996-1998 har skjedd store endringer i postekspedisjonsnettet og at dette arbeidet fortsetter. Vi har videre merket oss at denne vedtatte omlegging av postomdelingstjenestene som går fram mot år 2003, vil berøre arbeidssituasjonen til over 5 000 ansatte. Komiteen ber derfor spesielt om at de ansatte og deres organisasjoner trekkes inn i prosesser som berører deres arbeidssituasjon.

Fra Arbeiderpartiets side vil jeg henlede oppmerksomheten på merknader fra Arbeiderpartiet og SV når det gjelder offentlige servicekontor, og en annen representant vil si mer om dette.

Christopher Stensaker (Frp): Fremskrittspartiet er glad for at departementet nå vil foreta en kartlegging og vurdering av kvaliteten på de landsdekkende posttjenestene, da det er viktig at man får kartlagt de utfordringer Posten står overfor med tanke på å opprettholde et samfunnspålagt servicenivå for disse tjenestene. Utviklingen er generelt preget av rask teknologiutvikling, endrede kundekrav, økende konkurranse og økt internasjonalisering, der teknologiske nyvinninger er en viktig drivkraft bak utviklingen i markeds- og konkurranseforholdene. Vi ser at elektronisk post nå benyttes av stadig flere, og at Postens enerettsområde med stor sannsynlighet vil utgjøre en relativt lavere andel av omsetningen i framtiden som følge av at områder som IT-tjenester og lettgods antas å ha en høyere vekst i enerettsområdet.

Markedet for transport av pakker inntil 30-40 kg har vist en jevn vekst de siste årene. Utviklingen er generelt preget av økende konkurranse og skjerpede krav til hurtighet og kvalitet, noe som vi i Fremskrittspartiet mener kommer brukerne til gode i form av bedre og billigere tjenester.

Vi er også opptatt av at Posten, så lenge samfunnspålagte servicekrav oppfylles, må ha stor frihet til å utvikle sitt tjenestetilbud og til å velge de betjeningsformer som er mest effektive og best egnet i de enkelte tilfeller, og til å inngå ulike typer allianser og samarbeidsavtaler. Når det gjelder Postens enerett, er det stilt krav i konsesjonen om at samfunnspålagte krav oppfylles som motytelse til eneretten, men vi ser at det er problemer med å beregne kostnadene knyttet til statens kjøp av ulønnsomme posttjenester.

Fremskrittspartiet mener at skal man løse dette problemet, må statens kjøp av ulønnsomme posttjenester konkurranseutsettes. Prinsippet må være at staten skal kjøpe basisposttjenester i de delene av landet der det ikke er kommersielt grunnlag for slike tjenester. Fremskrittspartiet mener at så lenge Posten Norge BA har monopol på riksdekkende formidling av lukkede adresserte brev inntil 350 gram, opprettholdes det enhetstakst for denne gruppe postsendinger. Dette gjelder også dersom monopolet opphører. Da må det være en forutsetning for den som får konsesjon, at systemet med enhetstakst opprettholdes innenfor landets grenser for formidling av lukkede, adresserte brev inntil 350 gram.

Fremskrittspartiet ser det som viktig at Posten settes i stand til å møte de store utfordringene selskapet står overfor i årene som kommer. Det forventes at konkurransen fra utenlandske aktører vil øke, og at integreringen av markedet for posttjenester internasjonalt vil fortsette. Samtidig svekkes grensene for postprodukter i forhold til andre produkter. Det er grunn til å anta at det vil finne sted en utvikling innen postsektoren som er parallell med den som har funnet sted innen telesektoren. Det er her viktig å redusere kostnadsnivået for å møte den tøffe konkurransen fra store utenlandske aktører og for å kunne oppnå kvalitetsmålene som er satt for selskapet.

Klarer ikke Posten å konkurrere på kvalitet i sentrale strøk av landet og generere overskudd fra dette markedet, vil det få konsekvenser for Postens muligheter til å tilby gode tjenester i distriktene. Utfordringen består ikke i å tilby posttjenester i sentrale strøk, der er det et kommersielt grunnlag for denne type tjeneste, utfordringen er å tilby tjenester der det ikke er et kommersielt grunnlag. For å mestre disse utfordringene er det viktig at Posten er organisert slik at styret og administrasjonen har et størst mulig handlingsrom, slik at bedriftens ledelse raskt kan fange opp og sette i verk de tiltak som er nødvendig for kontinuerlig å bevare bedriftens konkurransekraft. For å få til dette er det nødvendig at Posten omgjøres fra forvaltningsbedrift til AS. Den største forskjellen mellom Postens selskapsform og et aksjeselskap knytter seg til personalsiden, og særlig Postens binding til det statlige avtaleverket. Posten er en svært personalintensiv bedrift, hvor ca. 65 pst. av kostnadene er personalkostnader.

Når det gjelder leveringspåliteligheten, står Posten overfor store utfordringer, da i underkant av 80 pst. av A-posten kommer fram til mottaker til avtalt tid. Dette er langt under målet på 93 pst., som Stortinget har fastsatt. Posten mottar i 1999 580 mill. kr fra staten for å oppfylle disse målene, og Fremskrittspartiet mener at det er galt at Posten skal motta godtgjørelse som avtalt, når Posten ikke leverer de tjenester de er pålagt. Det gir gale incitamenter til Posten og feilaktige signaler til statens øvrige avtalepartnere. Det er viktig at Posten fokuserer på å nå de kvalitetsmål som er satt for selskapet. Det er ikke akseptabelt at Posten som statlig monopolselskap skal kunne omdefinere kvalitetsmålene når selskapet ikke når de kvalitetsmålene Stortinget har fastlagt.

Posten har i den senere tid pålagt kunder å flytte postkasser plassert ved egen bolig, til samlestativer i nærområdet. Dette oppfattes av mange kunder som en forringelse av Postens tjenestetilbud. Fremskrittspartiet kan bare akseptere en omlegging til samlestativ hvis dette er nødvendig for at kundene skal få et kvalitativt bedre tjenestetilbud. Det er ikke akseptabelt at Posten reduserer servicenivået ut fra ønsket om å redusere sine forpliktelser overfor kundene.

Det hersker forskjellige syn på avkastningskrav og utbyttepolitikk når det gjelder statseide selskaper organisert som BA og AS. Dette gjelder forholdet mellom å støtte et selskap og samtidig ta utbytte fra samme selskap – altså gi og ta. I et AS er det styret som bestemmer utbyttet, mens det hersker mer tvil om dette innenfor driftsformen BA. Fremskrittspartiet ønsker i utgangspunktet å behandle selskapsformen BA mest mulig likt med AS med hensyn til utbyttepolitikk, og vil derfor legge stor vekt på styrets vurdering, uten at staten skal frasi seg retten til utbytte før egenkapitalprosenten har nådd 40 pst.

Jeg vil på vegne av Høyre og Fremskrittspartiet fremme forslag om at Posten Norge BA omdannes til aksjeselskap fra 1. januar år 2000. Forslaget er inntatt i innstillingen.

Gunnar Breimo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Christopher Stensaker har tatt opp det forslaget han refererte til.

Jan Sahl (KrF): Posten har vært igjennom en viktig og nødvendig omstrukturering i perioden 1996-98. Antallet egendrevne postkontor er redusert fra over 2 000 til 900, mens det har vært en liten økning i antallet postfilialer, og blitt opprettet noen flere landpostruter.

Verden har forandret seg. Mobiliteten har økt. De tjenestene Posten tidligere var mer eller mindre alene om, er delvis erstattet av andre. Minibanker, brev- og telegiro har i stor grad erstattet betaling over skranke på Postkontoret. Det er en utvikling vi ikke kan eller bør stoppe. Men det er viktig at alle skal ha tilgang til de tjenestene de har behov for. Derfor er opprettelsen av flere landpostruter positivt. For mange er dette et bedre tilbud enn et postkontor med korte åpningstider. På flere steder har butikker eller bensinstasjoner inngått avtale med Posten, og de tilbyr nå noen av basistjenestene.

Dette har på ingen måte gått upåaktet hen, og det skulle bare mangle når det handler om en av Norges største arbeidsgivere med aktiviteter over hele landet, og med en sentral rolle når det gjelder sysselsetting i Disrikts-Norge. Kristelig Folkeparti vil derfor understreke viktigheten av at Posten utnytter teknologien til å opprettholde desentraliserte lokaliseringer der det er grunnlag for det.

Posten står overfor store utfordringer. I en tid der alt skal skje stadig raskere, stilles det også store krav til Posten. Det viktigste kravet er forbedring av framsendelsestiden for vanlig A-post. Som det framgår av meldingen, er det et stort gap mellom målsettingene og resultatene på dette området. Omtrent 80 pst. av A-posten er framme neste dag, mens målsettingen er 93 pst. Nye sorteringsterminaler, omlegging i ekspedisjonsnettet og rekrutteringsproblemer er kanskje noen av årsakene. Likevel kan en trygt slå fast at Posten må strekke seg til det ytterste for å komme nærmere målsettingene for framsendelsestid. Og kanskje er det slik at sentralisering av arbeidsoppgaver i for stor grad har gått ut over servicemålet.

Postens behov for effektivisering har også ført til at kundene er blitt pålagt å samle postkassene på felles stativ. Det er i seg selv ikke skadelig, og de færreste av Postens kunder tar skade av å gå noen meter ut av egen oppkjørsel for å hente posten. Men det må være fleksibilitet. Posten må kunne være fleksibel og forståelsesfull med hensyn til hvor raskt stativer forlanges satt opp, og en må avgrense hvor langt en forlanger at folk skal bevege seg for å nå fram til postkassen.

I Kristelig Folkeparti er vi positive til offentlige servicekontorer. Sammen med Arbeiderpartiet og SV viser vi til en fellesmerknad vi hadde i 1995-96. Nå arbeider Regjeringen videre med problemstillingen. Det er delvis derfor vi ikke er med på den videre merknaden fra Arbeiderpartiet og SV nå. Den viktigste grunnen er imidlertid en annen. Vi finner det ikke hensiktsmessig at offentlige servicekontorer skal etableres etter en sentralt utarbeidet mal som ikke tar hensyn til forholdene lokalt. Offentlige servicekontorer må tilpasses kommunen og dens innbyggere. Noen steder er kanskje Posten en naturlig samarbeidspartner, andre steder kan det være naturlig med andre samarbeidspartnere der Posten ikke er med, men f.eks. trygdekontor, ligningsmyndigheter og andre. Det er i hvert fall ingen god løsning å lage en mal som alle må følge, men som fort kan bli en tvangstrøye.

Fremskrittspartiet og Høyre ønsker å omdanne Posten til et aksjeselskap. Kristelig Folkeparti har liten tro på at et aksjeselskap vil kunne levere posten billigere og bedre, og har ikke den samme dogmatiske tro på at alt som gjøres av private, blir gjort billigere og mer effektivt. Tvert imot mener Kristelig Folkeparti at nettopp det å sikre hele landet og alle landets innbyggere et godt og tjenlig posttilbud, må være en svært viktig og høyt prioritert oppgave for staten. Det statlige eierskapet gir sikkerhet og trygghet for at en kan gripe inn og fokusere på problemer, og om nødvendig reversere fattede vedtak dersom det politisk skulle være et ønske om det.

Til slutt: Postens styre har pekt på følgende utfordringer:

• forbedre service og kvalitet

• møte økende konkurranse

• møte nedgang i fysisk brevpost

• rekruttere, utvikle og beholde kvalifisert arbeidskraft

• tilpasse kostnadsnivået

Jeg tror Postens styre har pekt på de viktigste utfordringene, og jeg håper de lykkes i sin streben etter å gjøre Posten til et stadig mer tjenlig selskap til beste for landets innbyggere.

Oddvard Nilsen (H): Som flere talere har vært inne på, står Posten overfor betydelige utfordringer i årene som kommer. På grunn av den teknologiske og markedsmessige utviklingen har bl.a. skrankeekspedisjonene gått sterkt nedover de siste årene. Dette er en utvikling som de aller fleste tror vil fortsette i like stor grad.

Denne utviklingen har forårsaket en sterk reduksjon av antall postkontor, og det er fra sentrumsregjeringen varslet at denne utviklingen vil fortsette; vel å merke uten at det fra Senterpartiet blir utlagt som om dette er spikeren i kisten for Distrikts-Norge. I så måte er det noe nytt.

Høyre vil understreke viktigheten av at Posten settes i stand til å møte de utfordringer selskapet står overfor i årene som kommer. Det forventes at konkurransen fra utenlandske aktører vil øke, og at integreringen av markedet for posttjenester internasjonalt vil fortsette. Samtidig svekkes grensene for postprodukter i forhold til andre produkter.

Det er grunn til å anta at det vil finne sted en utvikling innen postsektoren som er parallell med den som har funnet sted innen telesektoren.

Høyre vil derfor understreke viktigheten av å redusere kostnadsnivået i Posten Norge. Vi tror det er en forutsetning for å kunne møte den tøffe konkurransen som vil komme fra utenlandske aktører, og for å kunne oppnå de kvalitetsmål som er satt for selskapet. Klarer ikke Posten å konkurrere på kvalitet i sentrale strøk av landet og generere overskudd fra dette markedet, vil det kunne få dramatiske konsekvenser for Postens muligheter til å tilby gode tjenester i Distrikts-Norge.

Utfordringen består ikke i å tilby posttjenester i sentrale strøk, der det er et kommersielt grunnlag for denne type tjenester. Der vil det alltid være nye aktører som vil kunne tilby tjenesten. Utfordringen er å tilby gode tjenester der det ikke er et kommersielt grunnlag for det. For å mestre denne utfordringen er det viktig at Posten er organisert slik at styret og administrasjonen har et størst mulig handlingsrom. Jeg viser derfor til Vedlegg 1 Plan for Postens virksomhet i St.meld. nr. 16 for 1998-99, der styret i Posten Norge BA uttrykker:

«Det knytter seg likevel ulemper til den valgte selskapsformen basert på særlov. Det er enkelte forventninger om at det fortsatt skal utøves styring som om Posten var en del av staten, selv om selskapet rent styringsmessig er helt på linje på et aksjeselskap.

Posten har erfart at selskapet ikke konsekvent regnes som et selskap som er likestilt med aksjeselskap, og dermed kommer inn under selskapsskatteloven § 1-1. Konsekvensen er at et av formålene med selskapsetableringen, som er å gi Posten driftsbetingelser på linje med det som gjelder for private selskaper, ikke oppfylles. Statens postselskap settes da i en skattemessig særstilling i forhold til konkurrerende private virksomheter. Dersom Posten ikke anses å falle inn under selskapsskatteloven § 1-1, vil dette ha konsekvenser både for formuesbeskatningen av selskapet og den skattemessige behandlingen av gitt og mottatt konsernbidrag. Posten vil ta initiativ til en avklaring. Dersom utfallet innebærer at Posten forskjellsbehandles, så vil det være et viktig ankepunkt mot selskapsformen.

Den største forskjellen mellom Postens selskapsform og et aksjeselskap knytter seg til personalsiden og særlig Postens binding til det statlige avtaleverket. Posten er» – som representanten fra Fremskrittspartiet var inne på – «en svært personalintensiv bedrift hvor ca 65% av kostnadene er personalkostnader. Posten Norge er bundet til hovedtariffavtalen i staten, og dennes utforming og innretning gir betydelige konsekvenser for selskapets økonomiske resultat og soliditet.»

Det er på denne bakgrunn Høyre sammen med Fremskrittspartiet har fremmet forslag i innstillingen om å omdanne Posten BA til et aksjeselskap – ikke for å skade Posten, men rett og slett for å gi Posten rammebetingelser som gjør at de er konkurransedyktig i et marked som vi tror vil bli ganske tøft i årene som kommer. Dessverre er altså stortingsflertallet ikke enig med oss i det.

Høyre er ganske bekymret over at bare i underkant av 80 pst. av A-posten kommer fram til mottaker til avtalt tid. Dette er langt under det målet på 93 pst. som Stortinget har fastsatt, og vi må rett og slett si at vi er misfornøyd med Postens oppnåelse av disse servicemålene.

Posten mottok i 1999 580 mill. kr fra staten for nettopp å oppfylle disse målene. Høyre mener at det er galt at Posten skal motta godtgjørelse som avtalt, når Posten ikke lenger greier å fylle sine forpliktelser. Der burde det være incitamenter som rett og slett sier at dersom man ikke greier å oppfylle sine avtaler, vel, så blir det reduksjon i overføringene. Vi tror det hadde vært effektivt, vi tror det hadde gitt intern konsentrasjon om nettopp servicemål i langt sterkere grad enn det vi nå ser.

I Sverige, hvor man har litt av det samme mål på kvalitet på framføring av A-post som i Norge, hadde man i 1998 en framføringsgrad på 96 pst. Det er selvsagt forskjell på topografi og bosetting i Sverige og i Norge, men resultatene viser at det er mulig å nå disse målene, og det burde også være mulig i Norge. Men Posten må ha en bedre ressursutnyttelse for å kunne innfri de målene for service og kvalitet som kunder og eiere forventer.

Høyre vil understreke viktigheten av at Posten skal tilby kvalitetsmessig gode tjenester over hele landet og med enhetlige priser. Det er viktig at Posten fokuserer på å nå de kvalitetsmål som er satt for selskapet. Det er ikke akseptabelt at Posten som statlig monopolbedrift skal kunne omdefinere kvalitetsmålene for å kunne nå dem, når kvalitetsmålene er satt av Stortinget i plenum.

Posten har i den senere tid pålagt kunder å flytte postkasser plassert ved egen bopel til samlestativer i nærområdet. Jeg er enig i at det i visse sammenhenger er en grei og fornuftig løsning, men veldig mange kunder oppfatter det som en reduksjon i tjenestetilbudet fra Posten. Fra Høyres side er det oppfattet slik at det er en kvalitetsmessig forbedring som skal ligge til grunn når man flytter postkassen til samlestativ. Det skal være slik at kunden opplever det som en forbedring av Postens kvalitet, ikke en forringelse.

Til slutt vil jeg understreke viktigheten av at Posten nettopp fokuserer på service og kvalitet. Jeg tror faktisk at dersom Posten ikke klarer å nå de definerte målene, blir man ut fra forbrukerhensyn nødt til å stille spørsmål om organiseringen av posttjenestene i Norge bør skje på en annen måte. Det er en utfordring for oss alle. Til sjuende og sist er Posten ikke til for Posten, men for forbrukerne.

Jorunn Ringstad (Sp): Saksordføraren, Gunn Olsen, slo fast med litt undring at det i dag i motsetnad til i 1995 er stor semje mellom Senterpartiet og Arbeidarpartiet om postpolitikken. Men det saksordføraren ikkje syntest å ha fått med seg, er at Posten pr. 1. desember 1996 vart etablert som eit særlovsselskap. Dette var ei etablering som Senterpartiet var ueinig i, men som vi i dag må godta. I denne situasjonen er det rett at Senterpartiet og Arbeidarpartiet i hovudsak har funne fram til felles standpunkt når det gjeld dagens postpolitikk. Men eg trur nok at resten av innlegget mitt vil vise at eg på enkelte område er meir kritisk til utviklinga enn det saksordføraren var.

Lat meg med ein gong slå fast at det som er ei hovudoppgåve for staten på postområdet i tida framover, er å sikre eit landsdekkjande formidlingstilbod av postsendingar til rimeleg pris og god kvalitet. Dette er ei oppgåve som ikkje må tapast av syne, og det er difor positivt og nødvendig at Samferdselsdepartementet har lagt opp til å gjennomføre ei kartlegging og vurdering av kvaliteten på dei landsdekkjande posttenestene. Denne vurderinga bør kome så snart som mogleg.

Som nemnt i meldinga om Posten, er utviklinga prega av rask teknologiutvikling, endra kundekrav, auka konkurranse og auka internasjonalisering. Posten Norge BA må møte desse krava og samtidig forbetre service og kvalitet i møte med kundane.

Posten Norge BA sin monopolsituasjon gjev Posten einerett til regelmessig formidling av visse typar post. Som motyting skal Posten løyse samfunnspålagde oppgåver. Det er vesentleg at Posten løyser desse oppgåvene på ein tilfredsstillande måte, ikkje berre ut frå eit bedriftsøkonomisk omsyn, men også sett frå kundane si side.

Posten har vore og er inne i ein effektiviserings- og omstillingsperiode. Dette inneber kraftig reduksjon av talet på postkontor, samtidig som talet på postfilialar vil auke. Talet på postruter vil òg auke. Effektiviseringa vil òg verke inn på postomdelinga og inneber at postkassar i enkelte område blir flytta og/eller samla.

Departementet legg til grunn at denne effektiviseringa og omstillinga i Posten skal kome kundane til gode i form av eit betre og billigare tilbod enn det som elles hadde vore mogleg. Etter Posten si eiga meining har servicenivået i distrikta vorte forbetra dei siste åra. Samtidig innrømmer Posten at det er problem med f.eks. framsendingstider. Kvaliteten på leveringa av brevpost er ikkje god nok i høve til dei servicemåla som er sette. Dette gjeld ikkje berre distrikta, men òg sentrale strøk.

Etter mi vurdering er det ikkje nok å høyre Posten si meining om det ein har oppnådd ved den rasjonaliseringa og effektiviseringa som har gått føre seg. Det er òg viktig å lytte til korleis kundane opplever situasjonen, og reaksjonane som kjem frå misnøgde postkundar, er ganske mange.

Eg sat i går og gjekk gjennom dei førespurnadene eg har samla på frå kommunar, bygdelag, enkeltpersonar og verksemder om omstillingar i Posten og verknadene for kundane. Det er tydeleg at postkundane ikkje opplever den endringa som har skjedd, som eit udelt betra servicenivå, slik ein kan oppfatte det som Posten framstiller det.

Eg har tidlegare sagt at eg ikkje ser bort frå at ei viss omstrukturering i Posten har vore nødvendig. Men dersom det er slik at svært mange opplever at dei får merkbart dårlegare service enn før, er det grunn til å stille spørsmål ved omlegginga. Det er avgjerande at Posten lyttar til signal frå grasrota eller brukarane. Tilgjenge og service for kundane må vera grunnleggjande verdiar for Posten i omorganiseringsarbeidet.

Eg meiner at vi kan leve med at vi ikkje får levert posten ved kvar vår dør. Vi kan leve med at postkassar blir plasserte på samlestativ. Men det må vere ei fornuftig plassering og ein akseptabel avstand til postkassen, ikkje slik som enkelte no opplever, at postkassen plutseleg skal flyttast fleire kilometer frå bustaden. Slikt blir ikkje opplevt som forbetring, og er det heller ikkje. Omsynet til kundane må leggjast vekt på i dei endringane som skal gjennomførast.

Svært mange reaksjonar har kome på den manglande kvaliteten på levering av brevpost. Posten er langt unna å nå målet på 93 pst. for A-post som skal vere framme hos mottakar til avtalt tid. Dette skapar irritasjon og problem både hos enkeltpersonar og verksemder. Spesielt for verksemder kan dette få svært negative konsekvensar. Mange verksemder opererer med fristar, ofte korte fristar, og er heilt avhengige av at korrespondanse og brevsendingar kjem fram til avtalt tid.

Posttenesta er ein viktig del av infrastrukturen, og det må stillast store krav til kvaliteten. Dette er utfordringar som Posten må møte i framtida.

Inge Myrvoll (SV): Som alle har konstatert, har det vært sterke strukturendringer i Posten de siste åra, med ei sterk nedbygging av postkontor. Og jeg er fristet til å blande meg litt inn i polemikken mellom representantene Gunn Olsen og Jorunn Ringstad. Situasjonen for noen år sia i denne sal var at det var et parti som sloss postkontor for postkontor, skranke for skranke, luke for luke. Det er ikke sånn at det at Posten har blitt et særlovsselskap, endrer noe her. Det er klart at hadde de ønsket det, kunne de pøst inn 400 millioner eller 600 millioner eller 1 milliard i kjøp av posttjenester. Da kunne man naturligvis ha beholdt postkontorene. Det er fullt mulig. Men jeg tror man har erkjent at det er ingen realisme i det. Skranketjenestene er for nedadgående og kommer fortsatt til å være det. Skal vi ha et brukelig postkontornett – det som skjer, går ut over servicenivået – må vi få tillagt postkontorene andre tjenester. Det er en strategi som er mulig. Basert på det som er dagens tjenester, ser jeg for meg nye runder med nedlegginger, som har betydning for servicenivået.

Det er gode ideer om at man kan lage offentlige spleiselag. Men fra idé til virkelighet kan vegen bli for lang. Folk lever jo ikke i ideenes verden, men i virkelighetens verden.

Det er tre år sia Stortinget fattet et positivt vedtak vedrørende offentlige servicekontor, da vi behandlet «Postvirksomheten i Norge» våren 1996. På de tre åra er det opprettet ett servicekontor basert på postkontor, i Utskarpen i Rana. Dette kommer ikke flytende på ei fjøl. Vi veit at etablerte strukturer er konservative i sin natur. Det skal litt til for å tenke nytt. Derfor er det forunderlig at sentrumspartiene ikke kan stå sammen med Arbeiderpartiet og SV når vi påpeker at det må utarbeides en modell bygd på ei pakkeløsning som kan brukes i hele nettet. Regjeringa baserer seg på lokale initiativ, noe som også kom klart fram i den redegjørelsen som kommunal- og regionalministeren gav i går. Da står vi i fare for at kua er død lenge før gresset har grodd. Etatene har så langt vært veldig avvisende overfor lokale initiativ, ut fra de erfaringer jeg sitter med. Vi får en handlingslammelse. Det er ikke det vi trenger. Vi trenger en gjennomtenkt strategi, hvor Regjeringa har et overordnet ansvar i et tverrdepartementalt samarbeid, for å få brikkene på plass.

Til representanten Sahl vil jeg si når han er så redd for den pakka og den malen: De statlige etatene må ha en standard for hva de skal gå ut med i et sånt servicekontornett. Hvis ikke, blir de ikke med. Så kan man ha lokale tilpasninger når det gjelder hvilke kommunale tjenester, bibliotektjenester osv. som kan kobles på det. Men de statlige etatene må ha en mal, og den må de pålegges å legge ut i et sånt nett. Hvis ikke, blir det ingenting.

Og så er jeg veldig fristet til å kommentere Høyre og Fremskrittspartiet. Dette er en studie i hvordan partier kan møte seg sjøl i døra. Høyre og Fremskrittspartiet er misnøgd med servicenivået, bl.a. at en stor del av A-posten ikke kommer fram innafor målsettingene. Og hva er svaret? Jo, Posten skal få mindre overføringer fra staten – kutt i kjøp av tjenester! Hva vil følgen bli? Enda dårligere resultater. Da blir vel det neste steget igjen ytterligere kutt fordi Posten ikke når målsettingene.

Det er mulig at Posten ikke gjør en god nok jobb. Blant annet er jeg svært skeptisk til en del av den strategien som går på sortering, hvor posten mellom naboer skal ut på en lang reise før den kommer fram. Det virker ikke rasjonelt på meg.

Men samtidig må jeg si at jeg tror lista er lagt for høgt. For oss som kjenner norsk samferdsel – og det skulle jeg tro at alle i komiteen, også Fremskrittspartiet og Høyre, gjorde – virker det nesten uoppnåelig i Norge at 93 pst. av posten skal fram i løpet av ett døgn. Det er en teoretisk modell. De som er ute og reiser og kjenner forsinkelser og kanselleringer – ikke bare på Gardermoen, men ikke minst der – ser at dette er en teoretisk modell. Det er mulig at lista burde vært lagt et annet sted. Det betyr ikke at Posten ikke kan bli bedre, men vi må også se på hvor lista ligger. Svaret kan iallfall ikke være redusert kjøp av posttjenester.

Så har jeg lyst til å kommentere postkassestativ. At postkontor blir nedlagt en masse, har aldri Fremskrittspartiet og Høyre vært opptatt av. Men at brukerne må gå noen meter til postkassa, opphisser dem. Jeg er vokst opp med postkassestativ. Svigermor har det. Vi lever med det ute i landet så lenge det er snakk om nærmiljøet. Det er fullt mulig å gå og hente posten sjøl. Men dersom vi skal nekte Posten å ha samlestativ, har det en pris på ca. 200 postkontor. Er Høyre og Fremskrittspartiet villig til å betale det? Nei da, de skal kutte. De skal pålegge Posten den dyreste måten å levere posten på, og så skal de kutte i overføringene. Dette er reinhekla publikumsfrieri, ikke noe annet. Det er en rå populisme som de trygt kan drive med, ettersom de veit at de ikke har flertall for det.

May Britt Vihovde (V): Posten er det dei fleste av oss ser fram til å få nesten kvar dag. Og vi merkar oss det dersom tidspunkt for når posten skal koma, blir endra, eller om postkassen vår blir flytta.

For Venstre er det viktig at vi har eit landsdekkjande formidlingstilbod av postsendingar som sikrar husstandar og bedrifter over heile landet grunnleggjande posttenester av god kvalitet og til rimelege prisar. Det er òg viktig at prisen på tenestene innanfor dei områda som Posten Norge BA har einerett på, er lik for alle utan omsyn til kor ein er busett.

Hovudutfordringane som Posten vil stå overfor dei komande åra, er å forbetra service og kvalitet, møta ein aukande konkurranse og nedgang i fysisk brevpost, rekruttera, utvikla og behalda kvalifisert arbeidskraft og tilpassa kostnadsnivået. Venstre vil understreka at ei av dei viktigaste utfordringane òg er å løysa dei samfunnspålagde krava på ein effektiv og god måte.

Som eg sa innleiingsvis, har vi alle eit forhold til Posten. Difor er det mange som vender seg til Venstre både når det gjeld service og kvalitet. Vi har registrert at det er sett i gang omfattande tiltak for å forbetra kvaliteten med omsyn til påliteleg levering, men Posten står framleis overfor store utfordringar. Difor har òg fleirtalet bedt departementet føreta ein gjennomgang av framsendingsmålet for A-post.

Å få ei kartlegging og vurdering av kvaliteten på dei landsdekkjande posttenestene og av kva særskilde utfordringar Posten står overfor med omsyn til å halda oppe eit samfunnspålagt servicenivå for desse tenestene, er òg viktig. Venstre meiner at så lenge krava om samfunnspålagde oppgåver og servicekrava blir oppfylte, må Posten ha stor fridom til å utvikla sitt tenestetilbod og til å velja dei beteningsformer som er mest effektive og best eigna i dei einskilde tilfella.

Venstre har merka seg at Posten, ut frå erfaringar med omorganisering av ekspedisjonsnettet og andre omorganiseringar, skal føreta ein gjennomgang med Kommunenes Sentralforbund for å sjå på retningslinjene for samarbeid med kommunane i planleggingsprosessar som gjeld postkontornettet. Eg vil her framheva at for å kunna gi brukarane av offentlege tenester eit godt tilbod, er det viktig at Posten og kommunane samarbeider og ser på eventuelle moglegheiter for å arbeida saman.

Regjeringa har sett ned ei arbeidsgruppe som skal gå gjennom dei tiltaka som blir kravde for etablering av offentlege servicekontor i kommunane. Det eg framheva om samarbeid mellom Posten og kommunane for å gi eit tenestetilbod til innbyggjarane i kommunane, er ikkje berre samarbeid om eit kontor. Difor er ikkje Venstre tilhengar av statlege malar, men ser for seg eit mangfald av ulike løysingar tilpassa den enkelte kommune og til beste for den enkelte brukar av dei tenestene.

Skal Posten vera konkurransedyktig, må Posten halda service og kvalitet i fokus, og Posten må vera villig til å lytta til kunden. Eg har tru på at Posten vil det. Eg har tru på at ein, når ein får ei utgreiing om korleis Posten saman med andre offentlege etatar, offentlege instansar, kan jobba for å gi eit best mogleg tenestetilbod til innbyggjarane, vil kunna nå det målet.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Når Stortinget i dag behandler retningslinjene for Postens virksomhet, er det bred enighet. Mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er det nærmest full enighet – full enighet om den postpolitikk som Arbeiderpartiets regjeringer har ført, og som den nye regjeringen har ført videre. Det er vi i Arbeiderpartiet meget glad for.

Men vi er overrasket – svært overrasket. I Senterpartiets hovedorgan uttalte Anne Enger Lahnstein for noen år tilbake:

«De viktigste skillelinjene i norsk politikk går nå mellom Ap og Sp» – se på områder som posten.

Postkontorene og Senterpartiets påståtte motstand mot nedlegging av postkontorer ble fremhevet som saken med stor S. Senterpartiets nei til nedlegging av postkontorer var symbolet på distriktspolitikken, på velferdspolitikken – symbolet på sentrumspolitikken. Senterpartiet sendte ut pressemelding hvor overskriften var: «Senterpartiet går imot rasering av postkontornettet».

I dag er Senterpartiet og Kristelig Folkeparti for nedlegging av postkontorer, ikke bare for de omstillinger som ble gjennomført under Arbeiderpartiet. De er ikke omgjort. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er for nye nedleggelser. 232 postkontorer ble nedlagt i 1998 – under sentrumsregjeringen. Antall sorteringsterminaler ble kraftig redusert – under sentrumsregjeringen. Og nå sier jammen Senterpartiet og Kristelig Folkeparti at de vil legge ned flere postkontorer – jeg siterer fra meldingen:

«Selv om det de senere år har vært gjennomført betydelige endringer i sammensetningen av ekspedisjonsnettet, vil det fortsatt være behov for å videreutvikle og tilpasse nettet til behovene i markedet og en best mulig lønnsomhet.»

Ja, det er selvfølgelig riktig. Men hvor er det blitt av den påståtte ideologien? Ifølge Senterpartiets daværende leder var jo nedleggelse av postkontorer et eksempel på hovedskillelinjene i norsk politikk. Så kan vi vel konstatere at dette «ideologiske» skillet er vasket bort – det også!

Så vil enkelte hevde at dette er en sak for Postens styre. Ja, det er riktig det. Men det er ikke så lenge siden Kristelig Folkepartis daværende samferdselspolitiske talskvinne, May-Helen Molvær Grimstad, sa at:

«samferdselsminister Kjell Opseth gjør seg skyldig i en total ansvarsfraskrivelse når han sier at beslutningen om nedleggelse av postkontorer er Postverkets egen sak».

Senterpartiet understreket også regjeringens ansvar. I dag sier Kristelig Folkeparti og Senterpartiet at de – og jeg siterer fra meldingen –

«vil generelt understreke viktigheten av at Posten, innenfor de overordnede rammer som er trukket opp for virksomheten, får tilstrekkelig frihet til å tilpasse nettet til behovene i markedet og en forsvarlig økonomi».

Igjen er det godt å konstatere enigheten med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

Så vil andre hevde at denne regjeringen ikke styrer etter partiprogrammene til Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Det skal jammen være sant! Men Regjeringen styrer vel i alle fall etter Voksenåserklæringen? Der står det på side 30:

«Sentrumspartiene er uenig i den sterke fokusering på bedriftsøkonomisk lønnsomhet i forhold til viktige servicefunksjoner i samfunnet som bl.a. post- og teletjenester.»

Tja? I dagens melding sier altså Regjeringen at en

«ser det som viktig at Posten gis tilstrekkelig forretningsmessig frihet og fleksibilitet til å kunne foreta raske forretningsmessige avgjørelser og tilpasninger til endrede markedsforhold».

Og videre:

«Postens fremtidige markedsposisjon vil dessuten være avhengig av i hvilken grad selskapet klarer å konkurrere på pris og samtidig sikre et tilfredsstillende økonomisk resultat.»

Ja, det sier de!

Den brede enigheten om postpolitikken gir Posten et godt grunnlag for å møte de utfordringer de står foran. Og siden sentrumspartiene nå er enig i den postpolitikk Arbeiderpartiet har ført og fører, og siden sentrumspartiene pr. definisjon mener at Regjeringen fører en god politikk – ja så skulle vi vel også være enige om at de omstillingene i Posten som Arbeiderpartiet gjennomførte, faktisk var fornuftig politikk, likevel.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Posten Norge BA ble etablert som et særlovsselskap pr. 1. desember 1996. I samsvar med det overordnede styringsopplegget som er etablert, skal Samferdselsdepartementet som eier annethvert år legge fram en stortingsmelding om virksomheten i selskapet. Meldingen som behandles i Stortinget i dag, er den første eiermeldingen etter at Posten ble etablert som særlovsselskap, og den baserer seg på Postens strategiplan for perioden 1998-2000.

Komiteens innstilling stadfester at det er stor politisk enighet, som mange har vært inne på tidligere, om at hovedoppgaven for staten på postområdet er å sikre husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende posttjenester av god kvalitet og til rimelige priser. Jeg har i denne sammenheng merket meg at komiteen slutter seg til at departementet vil foreta en kartlegging og vurdering av kvaliteten på de landsdekkende posttjenestene. Jeg har for øvrig merket meg at komiteen er enig med Samferdselsdepartementet i at det generelt er godt samsvar mellom de hovedstrategier som er presentert i Postens strategiplan, og de rammebetingelser som er lagt til grunn fra Stortingets side.

Jeg har videre merket meg at komiteens flertall ber departementet om å foreta en gjennomgåelse av framsendingsmålet for A-post.

Kravet om at minimum 93 pst. av A-posten skal foreligge hos mottaker senest dagen etter innlevering, framkommer i konsesjonen til Posten Norge BA, og er det måltallet man har styrt etter på 1990-tallet. Som Stortinget er kjent med, ble det i mars i år fastsatt endringer i postloven ved behandlingen av Ot. prp. nr. 18 for 1998-1999, Om lov om endringer i postloven. Bakgrunnen for lovendringene var i hovedsak implementering av EUs postdirektiv i norsk rett og endringer i forhold til postlovens regler om erstatningsplikt. Samferdselsdepartementet vil som et videre ledd i arbeidet med å implementere postdirektivets bestemmelser også fastsette endringer i postforskriften og i konsesjonen til Posten Norge BA. Ved vurderingen av behovet for revidering av Postens konsesjon vil det også være naturlig at departementet foretar en gjennomgåelse av fastsatte servicemål for A-post.

Det framgår av postlovens formålsparagraf, § 2, at lovens formål er å sikre et landsdekkende formidlingstilbud av postsendinger til rimelig pris og av god kvalitet.

Av komiteinnstillingen framgår det at det er stor politisk enighet om at det for de tjenester som i dag faller inn under Postens enerett, skal være geografisk enhetsporto, men at dette ikke vil være til hinder for at Posten på forretningsmessig basis fortsatt kan tilby rabatter og differensierte priser.

Som det også er redegjort for i stortingsmeldingen, er det viktig at det trekkes et skille mellom prisfastsettingen for konkurranseutsatte tjenester og tjenester som omfattes av eneretten. For å sikre en reell konkurranse for tjenester som faller utenfor enerettsområdet, er det i meldingen lagt vekt på at Posten i størst mulig grad bør ha de samme rammevilkår som konkurrentene med hensyn til prisfastsetting. Et viktig utgangspunkt for prisfastsettingen vil være at kostnadene som knytter seg til konkurranseutsatte tjenester, skal dekkes av inntekter fra disse tjenestene, og ikke av inntekter fra enerettsområdet.

Jeg har videre merket meg at et mindretall i komiteen, bestående av komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre, har fremmet forslag om å omdanne posten til aksjeselskap fra 1. januar 2000.

Med henvisning til den redegjørelse og de vurderinger som er gitt i meldingen, mener jeg det er grunnlag for å konkludere med at erfaringene så langt er at særlovsselskapsformen i hovedsak har svart til forventningene. Jeg vil imidlertid understreke betydningen av at Posten gis tilstrekkelig forretningsmessig frihet og fleksibilitet til å kunne foreta raske forretningsmessige avgjørelser og tilpasninger til endrede markedsforhold. Jeg har i denne sammenheng merket meg at flertallet i komiteen er enig i at Posten, så lenge samfunnspålagte servicekrav er oppfylt, må ha stor frihet til å utvikle sin egen organisasjon innenfor rammen av fastsatte vedtekter, til å utvikle sitt tjenestetilbud og til å velge de betjeningsformer som er best egnet i det enkelte tilfellet. Etter min vurdering vil dette være svært viktig for at Posten skal kunne løse de hovedutfordringer selskapet står overfor.

Posten har i de senere år gjennomført en rekke tiltak for å oppnå mer rasjonelle og kostnadseffektive løsninger i produksjonen av sine tjenester. Tiltakene omfatter bl.a. betydelige omlegginger innenfor ekspedisjonsnettet. Jeg legger til grunn at det fortsatt vil være behov for å videreutvikle og tilpasse produksjonsapparatet til behovene i markedet, og at det i første rekke vil være konsesjonen til Posten og servicekravene som er fastsatt der, som setter grenser for hvor langt selskapet kan gå i effektivisering og omlegging av nettstrukturen.

Samferdselsdepartementet vil følge trafikkutviklingen i postkontornettet nøye og komme tilbake til Stortinget dersom det blir aktuelt med mer vesentlige endringer i nettstrukturen.

Jeg vil komme tilbake til Høyres og Fremskrittspartiets påpekning når det gjelder framsendingsmålet for A-post og sammenligningen mellom Norge og Sverige i et senere treminuttersinnlegg.

Eirin Faldet (A): At posten skal fram, har vært og vil fortsatt være et godt utgangspunkt når vi skal vurdere framtidig virksomhet for Posten.

For Arbeiderpartiet har dette stått sentralt når Posten har vært igjennom en tung, men nødvendig omorganisering. Og det har ikke manglet på angrep og kritikk fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti i disse sakene.

Flere har sitert tidligere leder i Senterpartiet, Anne Enger Lahnstein, så det skal jeg ikke gjøre. «Det var da det og itte nå», som Prøysen sier.

I den saken vi debatterer i dag, hersker det en rørende enighet mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene. I Innst. S. nr. 126 for 1994-1995, på bakgrunn av et Dokument nr.8-forslag fra Senterpartiets Magnus Stangeland, ble det fremmet et forslag fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV, som lyder:

«Stortinget ber Regjeringa instruere Postverket om å vere ytterst varsam med å leggje ned postkontor inntil ein slik plan er handsama av Stortinget.»

I den debatten sa May-Helen Molvær Grimstad fra Kristelig Folkeparti:

«Men det er all grunn til uro dersom den bedriftsøkonomiske tankegangen får ta overhand i Postverket. Ein kan faktisk sjå ein liten tendens til det når det stadig kjem forslag om nedlegging av postkontor»…«Ein må vere varsam med å legge ned postkontor der det er lokal motstand.»

Betyr disse utsagnene at regjeringen Bondevik vil sørge for at det ikke legges ned postkontor i distriktene eller der det er lokal motstand?

Når Arbeiderpartiet i den saken vi behandler i dag, står sammen med Regjeringen, betyr det at dette er en videreføring av Arbeiderpartiets politikk. Og den er vi meget fornøyd med. Det er ekstra hyggelig for Arbeiderpartiet å være vitne til at Senterpartiet også synes at dette er en god utvikling for Posten. Da får det heller være glemt at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti gikk til frontalangrep på Arbeiderpartiets postpolitikk da sentrumskameratene var i opposisjon. For det er en realitet at bare i 1998, under regjeringen Bondevik, der Senterpartiet er med, ble det lagt ned 232 postkontor – de fleste i distriktene, vel å merke. La oss glemme at Stangeland tidligere sa:

«Etter mi meining kan nedlegging av postkontor neppe klassifiserast under kategorien «god distriktspolitikk».»

Nå skal jeg gjøre hva jeg kan for å glemme de harde angrepene som haglet mot Arbeiderpartiet da vi behandlet postsaker i forrige periode. Jeg tror faktisk at flere har forstått at en omlegging var nødvendig, og det skulle ikke forundre meg om sentrumspartiene har hørt det samme som jeg, nemlig at folk faktisk er fornøyd med posttjenestene i distriktene.

Det er ikke selve postkontoret som avgjør om folk får god service, men om alle får gode posttjenester uavhengig av hvor de bor. Jeg skal være så romslig i denne debatten at jeg ønsker at vi skal stå sammen og arbeide for et best mulig posttilbud i hele landet.

Ola Røtvei (A): Posten er pålagt å drive lønnsom forretning, samtidig som selskapet er pålagt ansvaret for viktige samfunnsoppgaver. Dermed befinner Posten seg i skjæringspunktet mellom politikk og marked. Det er ingenting, verken i folks vaner eller i Postens planer, som tilsier at etterspørselen etter postkontorets tjenester i framtiden vil fylle kapasiteten på de postkontorene vi har i dag, dersom ikke tjenestetilbudet endres betydelig.

Vi står overfor tre alternativer.

Det første alternativet er å håpe på at Stortinget er villig til å betale for et økende underskudd i postnettet, noe jeg ikke vil sette min lit til.

Det andre alternativet er å redusere kostnadene ved fortsatt nedlegging av postkontorer og omdanning til postfilialer. Dette betyr overtallighet for mange ansatte i distriktene og reduksjon i tjenestetilbudet for dem som benytter seg av skranketjenestene.

Det tredje alternativet er å finne nye inntektsmuligheter som kan bidra til å øke trafikken over skranken.

I likhet med representanten Myrvoll vil jeg tro at det siste alternativet er det som raskest mulig må videreføres, nemlig videreføringen av tilbudet med bl.a. offentlige servicekontorer. Dette innebærer at postkontoret blir et felles kontaktpunkt og førstelinjetjeneste for ulike offentlige etater og organer, der Posten tilbyr enkle informasjons- og skrankebehandlingstjenester på vegne av disse. Skal dette bli en realitet, må vi raskest mulig sette i gang denne prosessen i forhold til andre statlige etater. Vi kan ikke vente på kommunale initiativ. Venstre ønsker ikke, som representanten Vihovde var inne på, slike maler. Da er jeg redd for at ingenting skjer. Dette gir andre statlige etater muligheten til å effektivisere sitt lokale apparat gjennom å sette ut enkle og mer rutinepregede oppgaver til Posten. Dette er en effektivisering som vil komme uansett om det satses på en slik samordning. Det vi oppnår med en slik samordning, er at folk flest opprettholder et tilbud i sitt lokalmiljø. Men da kan vi ikke vente til postkontoret er nedlagt.

Jeg vil tro at det er gevinster å hente ved å samle deler av disse tjenestene på ett sted, spesielt i mindre kommuner, hvor de ulike statsetatene opplever at kontorene blir så små at det skaper problemer. Jeg vil tro at en slik samordning av offentlige tjenester vil skape et større trafikkvolum over postskranken. Derfor er ballen sparket over på politikkens banehalvdel. Postens handlingsrom er begrenset til å «gjøre seg lekker», mens det først og fremst er vår oppgave som politikere «å by opp til dans».

I tillegg har Posten også en jobb å gjøre, nemlig å sørge for at betalingsformidlingen er i hele nettet. Dette er viktig, uansett hva som skjer i bankverdenen og med Postbanken. Forsikring i nettet er også et interessant tilbud.

Videre ligger det også en utfordring for Posten i å skaffe seg allianser med andre aktører, private og offentlige, som skaper trafikk og inntekter for postkontoret. Det er selvsagt et stort spørsmål om den samlede betalingsvilligheten fra folk og tjenesteprodusenter er stor nok til at tjenesten vil være lønnsom for Posten. Men dette må ikke stå uprøvd.

Derfor vil jeg avslutte med å si at når Posten ber til bords, må det være et likeverdig spleiselag. Posten kan ikke være vert ved hver en anledning.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det har fra komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre blitt sagt – og jeg siterer fra komitemerknaden – at

«Sverige som benytter det samme mål på kvalitet på fremføring av A-post som Norge, i 1998 hadde en fremføringsgrad på 96 pst.».

Videre ble det i komitemerknaden gitt uttrykk for at selv om det er forskjell på topografi og folketall, viser resultatene at målene som Stortinget har satt for Posten Norge BA, er mulig å nå. Jeg vil i denne sammenheng opplyse at det i Sverige benyttes mål for leveringspålitelighet som angir hvor mange prosent av sendingene som faktisk blir utlevert i henhold til fastsatt framsendingstid. I Norge derimot benyttes mål for andel framme over natten. Målet om at minimum 93 pst. av A-posten skal være fremme over natten, er satt opp ut fra hva som er teoretisk mulig å få fram over natten, kombinert med Postens interne forretningsmessige mål for leveringspålitelighet. Jeg vil også for ordens skyld opplyse at konsesjonskravet i Sverige er fastsatt til at minst 85 pst. av forsendelser som er betalt for å komme fram over natten, skal være framme dagen etter innlevering. Videre er det satt krav om at 97 pst. av slike sendinger skal være framme etter tre arbeidsdager. På bakgrunn av at de to land har fastsatt forskjellige krav til målstørrelser på ulikt grunnlag, vil det være vanskelig å gjøre en sammenligning mellom Norge og Sverige. Dette følte jeg det nødvendig å opplyse om, fordi det også i debatten i dag i tidligere innlegg har vært gjentatt en sammenligning på et grunnlag som er forskjellig.

Jeg skal som statsråd ikke blande meg inn i den politiske debatt i dag når det gjelder hva som ble sagt tidligere av ulike partier som den gang var i posisjon og opposisjon. Jeg forholder meg til at vi i dag har en BA-organisasjon. Jeg vil minne om at hvis man var så overbevist om fristillingen av Posten og den totale løsrivelse som det beste, ville det vært en utfordring å gå over til AS-modellen.

Jeg er av dem som mener at Posten er til for kundenes del. Det kan vel være at vi den gangen jeg selv var med på å drøfte hvilken struktur vi skulle velge, også hadde de ansattes situasjon sterkt inne i vurderingen og derfor valgte akkurat den modellen vi gjorde den gang. Jeg er litt bekymret over den sterke polarisering som enkelte talsmenn og -kvinner fra Arbeiderpartiet legger opp til i debatten i dag.

Inge Myrvoll (SV): Representanten Faldet viste til et forslag som vi har vært med på, om at vi ønsket en plan. Det er jo ikke så dumt; når man skal omorganisere og omstrukturere, er det jo ikke så dumt å be om å få en skikkelig plan for det. For det jeg er opptatt av, er ikke antallet postkontorer, men det er servicenivået, hvordan vi skal få tilgang til den servicen vi trenger. Og da er jeg også villig til å se på alternative organisasjonsformer.

Jeg skjønner representantene Faldet og Schjøtt-Pedersen, jeg skjønner at de stort sett oppholdt seg i fortida. De hadde gleden av å få slå tilbake – omsider. Det var ikke spesielt konstruktivt, men jeg skjønte gleden. Jeg ville sikkert ha utnyttet det sjøl i den situasjonen.

Men det er jo framtida som er viktig. Det er der jeg og de fleste med meg, regner jeg med, skal oppholde oss resten av livet, og det er den vi kan gjøre noe med. Det jeg er glad for nå, er at vi har fått en deling i denne saken og en del andre saker, hvor sentrum, Arbeiderpartiet og SV står sammen, og så har vi plassert Høyre og Fremskrittspartiet på sidelinja. Det er slik det burde ha vært generelt i norsk politikk, så hadde vi sluppet så mye høyrepolitikk. Det er et godt råd til sentrum og til Arbeiderpartiet også: Prøv nå i framtida å få ordnet det slik at vi får den delinga i norsk politikk, ikke bare i postsaker, men også rent generelt. Det ville være veldig bra for samfunnet.

Men så må jeg spørre sentrum om noe, for jeg blir litt forundret når den ene etter den andre i salen går opp og sier at man skal ha lokale varianter når det gjelder servicekontorene. Ja, det er greit det, men kan dere se for dere at trygdeetaten, likningsetaten og arbeidsformidlinga skal gå inn med lokale varianter for hva de skal tilby på et servicekontor? Den typen nasjonale, statlige etater må på en måte ha en struktur i det de driver på med. Så jeg tror de «pakker» som skal foreligge fra dem, må være standardiserte og de samme. Så kan man lage lokale varianter og kommunale tjenester når det gjelder bibliotektjenester og slike ting som passes inn i et servicekontor, men de store statlige etatene kan ikke drive på med slike lokale forhandlinger. Da blir det ingenting.

Nå skal vi huske én ting: Det er tre år sia Stortinget gjorde dette vedtaket om servicekontorer, og det var Kristelig Folkeparti og SV som var forslagsstillerne. Ingenting har skjedd på de tre åra. Men nå har vi en samferdselsminister fra Kristelig Folkeparti som har ansvaret for Posten, og så har vi en arbeids- og administrasjonsminister fra Kristelig Folkeparti som har det helhetlige ansvaret for å koordinere de forskjellige etatene og departementene i denne prosessen. Jeg ser derfor fram til at det forslaget vi står sammen om, nå blir en realitet ved at vi får utviklet modeller for servicekontorer som kan virkeliggjøres der ute hvor folk lever. Hvis ikke, forsvinner mye av servicen fra disse etatene, og postkontorene forsvinner fordi det de får å jobbe med, blir så lite at det ikke blir grunnlag for å opprettholde dem. Og greier vi å utvikle denne modellen med offentlig service og jobber litt raskt, så kanskje vi kan beholde en god service også der ute i distriktene. Det stoler jeg på at Kristelig Folkeparti nå tar på alvor, siden de var medforslagsstillere for tre år siden.

Presidenten: Presidenten minner om at all tale skal rettes til presidenten.

Oddvard Nielsen (H): Det var i grunnen SVs Inge Myrvoll som fikk meg til å ta ordet igjen. Han var litt sjokkert over at deler av Høyre var blitt populistisk, det gjaldt dette med postkassestativene. Jeg vil understreke at jeg i innlegget sa at jeg ikke så noen skade i at man flyttet postkassene til et samlestativ. Men det fins utrolig mange eksempler på at gangavstanden, hvis man sammenligner den kundene hadde før, og den de fikk etter at man fikk en slik samling, er mye, mye større enn det man kunne forvente å få. Det var det som var poenget mitt. Poenget mitt var også at det burde begrunnes i kvalitetsforbedring og ikke bare i en strukturendring som er til gagn for Posten som sådan.

Jeg deler også Inge Myrvolls beskrivelse, og jeg forstår veldig godt Arbeiderpartiets representanter i dag. Jeg skjønner dem utmerket godt. Etter å ha vært i Stortinget, i samferdselskomiteen, så lenge og hørt de utrolige utfall knyttet til Posten i Norge, skjønner jeg deres behov for å slå tilbake. Men da kan vi vel slå fast, da, en gang for alle at intet parti i denne salen har som selvstendig mål å legge ned postkontor. Er vi enige om det, er vi iallfall kommet ganske mye lenger enn vi var sist vi tørnet sammen om Posten.

Så til dette som statsråden var inne på, det som gjaldt sammenligning med Sverige. Jeg mener at også jeg i innlegget mitt kom inn på noen nyanser knyttet til Sverige. Det er helt riktig at det er noen forskjeller, men det var på en måte ikke det som var poenget. Poenget er at når man har en monopolbedrift som skal styre etter et mål, er det utrolig viktig at man ikke kan omdefinere det målet underveis, fordi det på en måte er det som er begrunnelsen for monopolet. I et konkurransesystem hadde man ikke satt slike mål. Mitt poeng er å understreke at det er viktig at Posten greier å opprettholde målet rett og slett på grunn av tilliten til Posten som sådan ute hos folk. Man skal være ytterst varsom med å justere målet etterpå for å kunne slå seg på brystet og si at vi greide det. Det var på mange måter mer en sammenligning som gikk på at man i Sverige hadde lyktes i å nå målet, og så kan man godt være uenige i om hvorvidt målet er det samme. Det er nok riktig som statsråden sier, at det er forskjeller, men poenget er at de har målet liggende fast, og de måles mot det.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg registrerer at statsråden ikke vil blande seg inn i den politiske debatten, men det er vel ikke helt unaturlig om han skulle gjøre det.

Statsråden uttrykte at han er bekymret for polariseringen i debatten. Ja, da må jeg si at polariseringen i debatten har vært mellom Høyre og Fremskrittspartiet og de øvrige partiene. Jeg var usikker på hva statsråden her mente, om han holdt åpent for å omdanne BA til aksjeselskap, og jeg kunne tenke meg at det ville være nyttig om han utdypet det. Derimot – hvis statsråden ser det for å være en polarisering mellom Arbeiderpartiet og SV og sentrumspartiene, så er ikke det riktig. Tvert imot har jeg i mitt innlegg understreket meget sterkt tilfredshet med den brede enigheten med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Men det er jo enigheten som er oppsiktsvekkende her, og ikke uenigheten, sett i forhold til den politiske debatten som har vært de senere årene. Da framkommer det et politisk janusansikt, hvor Senterpartiet før regjeringsskiftet påpekte at hovedskillelinjene i norsk politikk – intet mindre enn hovedskillelinjene i norsk politikk – gikk mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet, hvor Senterpartiet gikk mot å nedlegge postkontor, og Arbeiderpartiet var åpent for å nedlegge postkontor. Det skulle være hovedskillelinjer i norsk politikk – forstå det den som kan, men det var altså Anne Enger Lahnsteins påstand.

Så står vi overfor en virkelighet i dag hvor det nedlegges postkontor, 232 postkontor i fjor, og hvor vi i den meldingen vi i dag debatterer, presenteres for et opplegg fra Regjeringens side som legger opp til ytterligere nedleggelser. Da går jeg for det første ut fra at statsråden ikke vil bestride at dersom Regjeringen er uenig i de beslutninger som Postens egne organer har truffet om å nedlegge 232 postkontor i 1998, kunne man ha brakt det fram for generalforsamlingen. For det annet går jeg ut fra at statsråden ikke er uenig i at dersom Regjeringen hadde hatt et annet syn enn Postens egne organer på nedleggelse av postterminaler, kunne man ha brakt det også fram for generalforsamlingen. Jeg går videre ut fra at statsråden ikke er uenig i at det er i dagens melding den framtidige postpolitikk, eierens instruksjoner i forhold til Posten om hvordan Posten skal utøve sin virksomhet i årene fremover, trekkes opp. Da er det altså slik at statsråd Fjærvoll i likhet med statsråd Dørum, Regjeringen, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre sier at den postpolitikk som har vært ført de siste år, skal føres videre – stikk i strid med det man tidligere sa, og stikk i strid med det man tidligere kritiserte så sterkt at man mente at det markerte hovedskillelinjene i norsk politikk. Intet mer og intet mindre!

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det kan hende at statsråden hadde blitt fristet over evne til å ha gått inn i en lengre politisk polemikk, men han skal prøve å avstå fra det akkurat nå, og bare si at noen ting i verden er historie når vi har tatt visse steg. Det er ingen i dag som erkjenner at det er mulig å gå tilbake to, tre år i tiden og så ta det som da var, som utgangspunkt for en framskriving av Postens virksomhet. Vi forholder oss til realitetenes verden, vi forholder oss til de rammevilkår vi har gitt Posten Norge BA, og ut fra det ønsker vi en løsning som er best mulig for nasjonen, og for kundene først og fremst.

La meg så si litt om offentlige servicekontor. Regjeringens mål er å innføre offentlige servicekontor som en generell ordning, som i hovedsak er basert på lokalt initiativ og samarbeid mellom kommunene og statlige etater og virksomheter.

Det er nylig nedsatt en arbeidsgruppe under ledelse av Arbeids- og administrasjonsdepartementet, der også Samferdselsdepartementet er med, som skal skissere en permanent ordning med offentlige servicekontor. Gruppen skal kartlegge formelle hindringer for gjennomføring og utarbeide forslag til endringer for å eliminere disse hindringene. Den skal dessuten vurdere behovet for og eventuelt utarbeide utkast til en ny lov om offentlige servicekontor. Spørsmålet om finansiering av forslagene skal også utredes. Utredningen skal være ferdig innen februar år 2000.

Jeg ser mye positivt ved offentlige servicekontor, men vi må ikke tro at ikke det også innebærer rasjonalisering. Vi må ha med i tankene at når vi skaper offentlige servicekontor vil etterspørselen på enkelte områder øke, men effektiviteten i produksjonen vil også sannsynligvis øke, slik at jeg ser for meg at offentlige servicekontor også vil kunne medføre en rasjonalisering på arbeidstakersiden. Dette bør vi ha med i den totalvurdering som til slutt gjøres. Men jeg er meget positiv til at denne løsningen velges der det er lokal enighet, vi kan hente ut en gevinst, og vi kan opprettholde et tjenestetilbud som ellers ville ha forsvunnet.

Christopher Stensaker (Frp): Arbeiderpartiet og også sentrumsregjeringen er egentlig veldig opptatt av at alt som folk trenger, må det være det offentlige som styrer, ellers går alt galt. Altså: Vi må styre Posten. Det burde vært kundene som styrte Posten.

Jeg er blitt såpass gammel at jeg husker fra Aure, der jeg vokste opp, at vi hadde samvirkelag og post i ett, og det var plassen hvor folk møttes, og fikk nyheter fra bygda, og det var en trivelig plass. Den er nå borte. Postkontoret er lagt ned og erstattet av et landpostbud. De som bor i bygda, mener at nå får de iallfall posten hjem, og de har ikke noe dårligere tilbud enn tidligere, bortsett fra at nyhetsformidlingen som de fikk på samvirkelaget og postkontoret før, er nå erstattet av TV og radio.

Mitt standpunkt er at Posten må gis størst mulig frihet til å treffe sine egne valg. Om det skal være postkontor eller felles servicekontor bør Posten selv finne ut av. Men det trenger ikke nødvendigvis være offentlige servicekontor. Hvorfor må det det? Det kan være private servicekontor. Det mener jeg man ikke trenger å legge seg borti.

Et servicekontor hvor flere går sammen i et kontorfellesskap, som vil få kostnadene ned, vil sannsynligvis gi den største gevinsten. Målet må være å gi brukerne den servicen de ønsker, til den pris som de er villige til å betale for den. Jeg ser også for meg at posttjenester f.eks. kan legges til et samvirkelag som en del av kundeservicen. Mange har i dag tatt over en del tjenester fra apotekene, f.eks. utlevering av medisiner, som utleveres på samvirkelaget. De har tipping, og de begynner å få flere funksjoner.

Jeg tror at det beste for Posten er at vi ligger lengst mulig unna.

Jorunn Ringstad (Sp): Denne debatten har – som fleire debattar i denne salen når det gjeld samferdselssaker – vist at enkelte i Arbeidarpartiet elskar å snakke om fortida og sitere tidlegare utsegner frå ulike representantar. Dersom det gjev Arbeidarpartiet ei glede og ein god dag, må dei gjerne få halde fram med det. Personleg er eg meir oppteken av dagens situasjon og framtida. Mitt utgangspunkt i debattar i salen er at vi debatterer dei sakene som blir lagde fram, og tar dei som utgangspunkt.

Anten Arbeidarpartiet sine representantar vil innrømme det eller ikkje, skjedde det ved etableringa av Posten som eit særlovsselskap den 1. desember 1996, ei endring som gjer at Stortinget har mindre sjansar til å gripe direkte inn i dei disposisjonane som Posten Norge BA gjer. Sjølvsagt er det ikkje eit inngrep som er lik null. Det skjedde ei endring, og Ola Røtvei var i sitt innlegg inne på akkurat det som eg no seier: Posten har fått ein større fridom til sjølv å bestemme i eige hus, og dermed har Stortinget si mogelegheit til å styre vorte redusert.

Eg sa i mitt innlegg at den endringa som skjedde, må vi ta på alvor. Det er det eg har hatt som utgangspunkt i arbeidet med den meldinga som vi har framfor oss. Sjølv om det vart uttrykt glede over at det er stor semje mellom sentrumsregjeringa, Arbeidarpartiet og SV, er det litt mistenkjeleg, fordi ein kunne nesten få inntrykk av at det var det motsette ein ynskte. Eg kan ikkje forstå at Arbeidarpartiet og SV har som utgangspunkt at det hadde vore betre at sentrumsregjeringa samarbeidde med Høgre og Framstegspartiet i denne saka, når vi ser på kor ulike standpunkt ein har.

Eg har sagt at eg ikkje er glad for alt som har skjedd i utviklinga av Posten, men eg aksepterer den situasjonen som vi har i dag, at vi har eit særlovsselskap, som er ein annan situasjon enn den vi hadde før 1. desember 1996.

Presidenten: Representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til ett minutt.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): La meg igjen minne om at det er i dag vi behandler eiermeldingen for Posten.

Statsråden sier at noen ting i verden er historie. Ja, det er det. Senterpartiets og Kristelig Folkepartis motstand mot omstilling i Posten er historie. Ja, Senterpartiets og Kristelig Folkepartis profilering av postpolitikken som grunnlaget for en annen politikk, for en sentrumspolitikk og et annet verdigrunnlag, er historie. Det kan jeg konstatere i dag, og jeg er glad for at vi nå er enige om virkeligheten.

Få saker gleder meg mer enn at det nå er full enighet mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti om postpolitikken. Det er ikke slik at Arbeiderpartiet har et intenst behov for å berette om det, men vi er glade for det. Og det er interessant å merke seg at denne viktigste ideologiske skillelinjen – ifølge Lahnstein – nå er borte. Derfor er det ingen polarisering. Polariseringen er borte. Det var på høy tid.

Presidenten: Representanten Inge Myrvoll har hatt ordet to ganger, og får ordet til en kort merknad.

Inge Myrvoll (SV): La meg få presisere for representanten Ringstad: Jeg gav uttrykk for at jeg er fornøyd med denne delinga. Jeg gikk så langt at jeg sa at jeg ønsket at delinga av butikken skulle bli allmenn og ikke bare i disse sakene her fordi jeg tror det norske samfunn ville ha hatt godt av det, og av at Høyre og Fremskrittspartiet blir isolert.

Det er klart at de fleste av oss gjerne bruker å sole oss litt i fortida og vise litt til hva andre har sagt. Her er det ikke snakk om en prosess i Senterpartiet, her er det snakk om at man har hoppa over et juv som er så stort at det egentlig skulle være umulig å hoppe over det, og vite at man har gjort det.

Men det er til representanten Nilsen jeg er nødt til å presisere litt. Han var oppe på talerstolen og gav uttrykk for at ja, hvis det ble for langt å gå til postkassene, var de mot samlestativ. Men det er ikke det de skriver. Det de skriver er:

«Disse medlemmer» – Fremskrittspartiet og Høyre – «kan bare akseptere en omlegging av samlestativ hvis dette er nødvendig for at kundene skal få et kvalitativt bedre tjenestetilbud.»

Og det får man jo ikke når man ikke kan gå ut i tøflene, men må rusle 50 meter. Derfor sier jeg at dette er et klamt publikumsfrieri fra folk som ellers skal kutte i kjøp av posttjenester.

Eirin Faldet (A): Ut fra mange kritiske bemerkninger om at Arbeiderpartiet har gravd i fortida, føler jeg at jeg kanskje skulle gått opp her og sagt unnskyld. Det gjør jeg ikke! Jeg var nemlig til stede i denne salen i forrige periode, og så sant jeg har en sjanse, kommer jeg til å minne denne forsamling om hvilke angrep Arbeiderpartiet den gang ble utsatt for. Det kommer jeg til å minne denne forsamlingen om – uavlatelig.

Og en annen ting: Uten fortid, ingen fremtid, heter det. Det har jeg lyst til å minne om. Det kan være lurt å ha med seg, for det kan kanskje være slik at debatten i framtiden blir nærmere den virkelighet vi befinner oss i.

Jorunn Ringstad sa at vi hadde fraskrevet oss ansvaret for å bestemme over enkelte postkontor. Og igjen må jeg minne om at det er jeg jammen glad for, for det var et slit, det. Jeg tror faktisk at både Jorunn Ringstad og jeg skal være glad for at vi slipper å bestemme over det enkelte postkontor.

Men så har jeg også sagt i mitt innlegg, og jeg gjentar det gjerne: Vi skal stå sammen og gi et best mulig posttilbud, best mulige posttjenester, til hele landet. Det skal vi selvfølgelig, men vi har alle en fortid.

Presidenten: : Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.