Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Peter Angelsen

• statsråd Eldbjørg Løwer

• statsråd Dagfinn Høybråten

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg.

– Ingen har reist seg.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten John I. Alvheim.

John I. Alvheim (Frp): Mitt spørsmål går til den ærede helseminister.

Etter 60 års bruk av antibiotika registreres det nå både i inn- og utland bakteriegrupper og basiller som er resistente mot behandling med antibiotika. Noen av disse bakteriene, eksempelvis multiple resistente stafylokokkstammer, har allerede gjort inntog ved svenske sykehus og er særlig alarmerende. Det er bare et tidsspørsmål når vi vil stifte bekjentskap med disse bakteriene i norske sykehus. I denne situasjonen er det derfor særdeles bekymringsfullt å registrere at de fleste av våre sykehus ikke har forskriftsmessige isolat for å isolere disse pasientene fra den øvrige pasientmasse, og jeg vil spørre helseministeren hva han har tenkt å gjøre med dette alvorlige problemet.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg deler representanten Alvheims syn på alvoret i spørsmålet om antibiotikaresistente bakterier. Derfor har også denne regjeringen tatt et politisk initiativ til å få etablert en handlingsplan mot antibiotikaresistens i norsk helsevesen. Det er bevilget 5 mill. kr til dette formålet på statsbudsjettet for 1999, og Regjeringen har hatt en gruppe som har utredet grunnlaget for en samlet plan for hvilke tiltak som kan være hensiktsmessige i å bekjempe resistensutviklingen mot antibiotika. Det går for det første på mindre og riktigere bruk av antibiotika, fordi all bruk av slike medikamenter øker risikoen for resistens, for det andre gjelder det prioritering av forebyggende tiltak for å begrense opptreden av infeksjoner, og for det tredje går det på å hindre at antibiotikaresistens spres via forflytning av biologisk materiale. Med hensyn til dette siste punktet er også retningslinjene for og oppfølgingen av sykehusenes standard når det gjelder dette viktige smittevernområdet, en del av det det arbeides med i denne handlingsplanen.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker helseministeren for svaret.

Jeg er glad for at arbeid er på gang, men det haster virkelig når det gjelder å få forskriftsmessige isolat i alle våre norske sykehus. Har helseministeren så langt skaffet seg oversikt over hvilke sykehus som mangler et forskriftsmessig isolat eller flere, slik at vi er i stand til å forebygge det som vil skje – sannsynligvis om ikke så lenge – ved norske sykehus?

Nå er jeg kjent med at flere norske sykehus som mangler isolat – i hvert fall sier de det – ikke har midler til å etablere slike isolater. Jeg mener at disse isolatene må etableres umiddelbart, koste hva det koste vil. Hva vil helseministeren i så fall gjøre for å sikre at norske sykehus i løpet av inneværende år har på plass disse isolatene?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Som sagt inneholder dette arbeidet som vi nå har satt i gang, en handlingsplan for bekjempelse av antibiotikaresistens. Det er bevilget penger, og det arbeides med å utvikle et overvåkingssystem som nettopp skal være med og kartlegge problemet i sin fulle bredde, og være med og overvåke problemet.

Handlingsplanen vil angi konkrete tiltak når den blir endelig fastsatt, og da vil også tiltak rettet mot sykehusene være en del av det. Det er det jeg kan svare på dette tidspunkt og på dette grunnlag.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Haakon Blankenborg (A): Eg skal få stille eit spørsmål til forsvarsministeren, og utgangspunktet er Kosovo. Grunnen til at NATO gjekk inn i den konflikten var eit ønske om å medverke til å stoppe den aukande tendensen til overgrep mot sivilbefolkninga i Kosovo. No er det viktig å få dei serbiske styrkane ut og flyktningane tilbake inn i Kosovo, og dermed leggje grunnlaget for politiske løysingar på Kosovo-konflikten.

Sett frå ein militær synsvinkel: Korleis vurderer forsvarsministeren situasjonen i Kosovo no? Har utviklinga gått i den retninga som ein hadde håpa?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Først vil jeg ta fatt i det vi kanskje håpet på. Jeg tror de fleste av oss håpet at dette skulle bli en kortvarig operasjon, men det er blitt en krig som ser ut til å dra lenger ut enn vi nettopp hadde håpet.

Vi vet at vi nå er inne i en fase 2 +, på grunn av at det har vært værforhold som har tilsagt at man så langt ikke har kunnet gjennomføre aksjonene på den måten man hadde forutsett. Vi vet at Milosevics integrerte luftforsvarssystem er satt ut av spill. Vi vet også at drivstoffmangelen begynner å bli synlig, i hvert fall på litt sikt. Vi vet at en del av infrastrukturen som man ellers også bruker for å føre forsyninger inn, begynner å få så store skader at det er vanskelig å gjennomføre tilførsler. Og vi vet, i sum, at Milosevic er svekket. NATOs bombing vil helt åpenbart nå komme til å få effekt raskt fordi vi nå er kommet så langt ut i fase 2 som vi er, så vi vil nok se en effekt av dette forhåpentligvis i den nærmeste tid. Men det er umulig for meg å gå inn på et mer detaljert nivå enn dette og si hva de direkte følgene av de militære operasjonene er.

Haakon Blankenborg (A): Det vi då kan slå fast, er at forsvarsministeren ikkje er samd med dei som no meiner å kunne slå fast at dette har vore ein mislykka aksjon – snarare tvert om har aksjonen hatt sin verknad, og den vil få sterkare verknad framover, så forsvarsministeren ser ei løysing på grunn av denne aksjonen.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Aller helst håper jo jeg, som alle andre, at vi skal få til en løsning på denne konflikten gjennom diplomatisk og politisk påvirkning. Men vi kan altså ikke bedømme denne aksjonen eller krigen foreløpig i en fase 2, når vi vet at det er en totalstrategi for en ny fase, og hvor NATO-landene samlet sier at det nå er viktig å gjennomføre hele operasjonen før vi kan trekke en konklusjon om hvorvidt den er mislykket eller ikke.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Carl I. Hagen.

Carl I. Hagen (Frp): Av debatten i flere land går det nå klart fram at man ikke kan utelukke at NATOs øverstkommanderende på et eller annet tidspunkt vil anmode om adgang til å bruke og å få tilgang til bakkestyrker.

Vil forsvarsministeren bekrefte at Forsvarsdepartementet har iverksatt det nødvendige forberedelsesarbeid, slik at man ikke har mistet tid dersom det på et senere tidspunkt fra NATOs militære ledelse fremkommer et ønske om tilgang til bakkestyrker, og at også Norge har gjort det forberedelsesarbeid som er nødvendig, i og med at vi eventuelt vil basere oss på frivillige mannskaper?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Jeg går ut fra at Hagen ikke tenker på de bakkestyrkene som vi eventuelt skal bidra med, i den grad vi kan, hvis det er snakk om å gå inn etter at man har kommet til en forståelse om å gå inn. Representanten snakker antakelig da om de som vil måtte være en forsterkning av luftkrigen.

Det er faktisk sånn at det foregår diskusjoner om bakkestyrker i mange miljøer mellom enkeltpersoner fra forskjellige deler av verden. Men i Norge har vi ikke i NATO-sammenheng – i NATOs organer – fått beskjed om å forberede dette. Det er ingen problemstilling som er aktuell. Hvorvidt vi da på dette tidspunkt skal begynne å forberede, er et spørsmål om vurdering. Jeg regner med at når vi fra Regjeringen – statsministeren, utenriksministeren og jeg – reiser til NATOs toppmøte i morgen, vil vi kunne være med i en totaldiskusjon om Kosovo-situasjonen, hvor også dette – hvis det blir tatt opp – selvfølgelig skal håndteres fra norsk side.

Presidenten: Erik Solheim – til oppfølgingsspørsmål.

Erik Solheim (SV): All ære til Regjeringen for at man så langt har satset alt på å forsøke å løse konflikten langs et diplomatisk spor, bl.a. i tett samarbeid med Russland. Det er det sporet som må forfølges videre, som er det avgjørende og som kan bringe en løsning.

Samtidig vet alle at det pågår en diskusjon om bakkestyrker. Ingen kan late som om diskusjonen ikke pågår. Et av de største problemene jeg ser gitt en slik situasjon, er faren for at andre land i området blir trukket ytterligere inn i konflikten. Vi så at et betydelig antall mennesker i går demonstrerte i Sofia – med en slags Milosevic-vennlig profil.

Jeg vil gjerne spørre om hva som må gjøres fra NATOs side for å sikre et tett samarbeid med Albania, Makedonia, Bulgaria og andre land i området, for å unngå at andre kan bli trukket ytterligere inn i konflikten, i en framtidig situasjon hvor eventuelt krigen skulle bli ytterligere opptrappet.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Det er mulig at utenriksministeren burde ha svart på det, og at jeg ikke bør gå inn i den problemstillingen ut fra den kunnskap jeg har.

Jeg har faktisk tiltro til at utenriksministeren håndterer disse spørsmål. Vi har ikke diskutert det slik at jeg føler jeg kan svare på det.

Presidenten: Dag Danielsen – til oppfølgingsspørsmål.

Dag Danielsen (Frp): Er det ikke slik at man klart gir uttrykk for at man iverksetter en slik planlegging, at man holder muligheten for å gå inn med bakkestyrker åpen, at man gir signaler om at man iverksetter planlegging – det i seg selv er jo et vesentlig press på Milosevic – i den hensikt å komme nærmere en diplomatisk løsning?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Jeg har observert at det er en helt normal militær tankegang, og at militære tenker slik.

Dette er en operasjon som er satt i gang som en luftoperasjon, og jeg registrerte så sent som i dag at både den amerikanske presidenten, utenriksministeren og forsvarsministeren utelukket det å nå gå inn med bakkestyrker, og sa at vi nå må gjennomføre den operasjonen vi har satt i gang, og fullføre den.

Men dette vil helt sikkert bli et meget viktig diskusjonstema på toppmøtet, hvor det nå er gjort endringer slik at Kosovo ganske så bredt er satt på dagsordenen.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Mitt spørsmål går også til forsvarsministeren, som jeg ønsker god tur sammen med sine to kolleger til NATOs 50-årsjubileum i Washington. Selv om NRK var så ufine i dag å introdusere den norske forsvarsministeren som Dag Jostein Fjærvoll, regner jeg med at det er herværende Løwer som vil reise. Jeg håper hun benytter anledningen til å minne om Norges historiske rolle som en meget lojal, sterk og fast partner i NATO, og at det alltid har hatt et bredt flertall i Stortinget.

Det samme brede flertall står nå bak støtte til NATOs aksjoner i Jugoslavia. Jeg regner med at om det kommer på dagsordenen, vil forsvarsministeren og de øvrige ministre uttrykke støtte dersom man allerede nå begynner å planlegge – hvilket jeg håper – det økonomiske Marshall-plan-opplegget som er nødvendig etter at krigen er slutt. Det er like viktig som de diplomatiske forsøk og selve krigen som nå pågår, og jeg regner jo med at dette en gang tar slutt. Dersom spørsmålet om bakkestyrker kommer opp i uformelle sammenhenger, regner jeg med at forsvarsministeren vil ha et mer offensivt svar enn det hun har gitt i dagens spørretime.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Jeg synes det å gå til bruk av bakkestyrker, enten Norge har en mulighet til å delta eller ikke, er en så stor endring av det som vi allerede politisk har debattert, at da vil vi måtte ta en diskusjon som er ganske grunnleggende i det norske politiske miljø og i Regjeringen. For dette er etter min mening en vesentlig endring av det som til nå har vært Norges bidrag i denne krigen.

Per-Kristian Foss (H): Jeg er enig med forsvarsministeren i det, men det er vel ikke først og fremst på Norge det materielle ansvar for å bidra til slike styrker vil hvile. Det er stormaktene i NATO som her vil måtte bidra. Norges rolle vil være å støtte et eventuelt slikt vedtak, og på sin måte og etter evne bidra. Jeg regner med at det ikke vil være noe problem for forsvarsministeren å understreke den norske viljen i så måte.

Det har sine betenkelige sider, men dessverre er det jo slik at krigen også på grunn av den etniske rensingen som Milosevic på sin gruoppvekkende måte har gjennomført, har gjort at det nå er mer nødvendig å gå inn på en eller annen måte enn det var før krigen startet. Så får vi håpe at forsvarsministeren har rett i at luftoperasjonene vil lykkes, og at bakkeoperasjoner ikke vil bli nødvendig.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Hvis det kommer til en diskusjon om bakkestyrker på NATOs toppmøte, vet vi at 19 demokratiske land må være enige. Det foregår jo diskusjoner om dette, og det er til dels stor uenighet i noen politiske miljøer, bl.a. i Tyskland, om hvorvidt dette er riktig. Men hvis det kommer til en diskusjon, vil vi fra norsk side selvfølgelig melde de betenkeligheter vi har med hensyn til bruk av bakkestyrker. Hva konklusjonen på en slik diskusjon vil bli, kan jeg ikke si nå.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Karin Andersen.

Karin Andersen (SV): I en situasjon der Norge faktisk er i krig og den norske regjering skal til møtet i NATO, er det vanskelig for Stortinget å få beskjed om hva den norske regjeringen faktisk skal der, annet enn at vi skal vente og se hva de andre gjør. Jeg synes det er oppsiktsvekkende at Regjeringen i så fall ikke har samrådd om politiske initiativ som skal gå parallelt med militære initiativ, eventuelt opptrapping eller nedtrapping.

Er det slik å forstå at den norske regjering ikke har drøftet sine posisjoner før de skal reise til toppmøtet – som jeg forstår forsvarsministeren også skal være med på – slik at man ser de militære og de politiske initiativ fullstendig atskilt og ikke som en helhet for å forsøke å få til en løsning på konflikten?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Det som Regjeringen er helt klar på, og som det også har vært en diskusjon om her i Stortinget, er hvordan vi skal forholde oss til de forskjellige elementer i det strategiske konsept. Der har vi klare politiske holdninger, som vi også har fått tilslutning til i Stortinget.

Når det gjelder dette toppmøtet, har det jo endret karakter, og det endrer karakter nesten fra dag til dag. Kosovo er satt på timeplanen, og den norske regjering ved statsministeren har meldt at i tillegg til det vi nå gjør i Kosovo, er det viktig å fokusere på Russlands rolle, på OSSEs rolle og på FNs rolle, samtidig som vi vet at utenriksministeren er aktiv på vegne av den norske regjering når det gjelder å være med og bidra til å finne diplomatiske løsninger.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Einar Olav Skogholt (A): Jeg vil få rette mitt spørsmål til helseministeren.

I Stortinget har det vært bred enighet om å satse på eldre og helse. Mange fylkeskommuner som er sykehuseiere og ansvarlige for den løpende sykehusvirksomheten, sliter tungt økonomisk. Fylkeskommunene har planlagt sin virksomhet for 1999 på bakgrunn av de framlegg som man kom med i statsbudsjettet. Helse- og sosialdepartementet har i mars måned i år besluttet å redusere takstene for poliklinisk virksomhet med 4 pst. fra 1. april. Dette vil innebære at fylkeskommunene får redusert sine inntekter med mange millioner kroner. Ser statsråden det uheldige i at man reduserer overføringene midt i et budsjettår, samtidig med at det stilles krav til økt pasientbehandling og reduserte ventelister?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er riktig det som representanten Skogholt tar opp, at når det gjelder poliklinikktakstene ved norske sykehus, har det vært nødvendig å foreta en nedjustering. Det har sammenheng med at aktivitetsveksten fra 1998 og inn i 1999 har vært større enn det som var forutsatt da budsjettet ble vedtatt. Dette er en budsjettstyrt ordning, så for å holde budsjettrammene på dette området, har det vært et nødvendig grep. Dette må imidlertid ses i sammenheng med sykehusfinansieringen for øvrig, hvor aktivitetsveksten også har vært større enn det som opprinnelig var planlagt. Dette vil vi fra Regjeringens side komme tilbake til Stortinget med i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, som vi sa da budsjettet ble vedtatt.

Einar Olav Skogholt (A): Jeg vil få takke statsråden for svaret.

Mange fylkeskommuner sliter jo også tungt økonomisk med bakgrunn i det lønnsoppgjøret og de rentekostnadene man hadde i 1998 uten å få det kompensert. Den reduksjon som Helsedepartementet nå har foretatt overfor fylkeskommunene, innebærer f.eks. at Nord-Trøndelag fylkeskommune taper 6-7 mill. kr. i inneværende år, Hedmark fylkeskommune 4-5 mill. kr og Oppland fylkeskommune 6-8 mill. kr. Disse pengene skulle ha vært brukt til pasientbehandling. Målsettingen om å øke pasientbehandlingen vil det bli vanskelig å realisere, da overføringene reduseres langt ut i driftsåret.

Mitt tilleggsspørsmål til statsråden vil da bli: Hvilke grep vil statsråden ta for å hindre en reduksjon i pasientbehandlingen og flere brudd på ventelistegarantien?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er et omfattende spørsmål som representanten Skogholt nå stiller. La meg svare kort, slik jeg har anledning til her.

Endringen i poliklinikktakstene er vedtatt for å sørge for at Stortingets budsjettvedtak knyttet til poliklinikkbevilgningen kan overholdes, dvs. at budsjettrammen kan overholdes. Jeg minner om at det har vært en viktig forutsetning for gjennomføringen av dette budsjettopplegget at man søker å holde en streng budsjettdisiplin.

For det andre gjennomføres det en rekke tiltak for å stimulere til økt pasientbehandling. Det aller viktigste tiltaket er gjennomføringen av innsatsstyrt finansiering. Den økte vekt som legges på den innsatsstyrte delen av sykehusfinansieringen, har etter min vurdering ført til økt aktivitet både i 1998 og også inn i 1999.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Asmund Kristoffersen.

Asmund Kristoffersen (A): Et stadig økende behov for bruk av helsetjenester gjør at vi må bruke våre knappe ressurser fornuftig. Vi må unngå innleggelser der vi kan behandle på dagtid. Vi har ca. 600 000 innleggelser i sykehus og over 3 millioner behandlinger/operasjoner som foregår uten innleggelse i sykehus. Jeg er, i likhet med representanten Skogholt, sterkt bekymret og overrasket over at helseministeren gjennom å redusere statens bidrag til dagbehandlingsvirksomhet kanskje bidrar til at vi får færre behandlede pasienter. Stortinget har dessuten vedtatt at alle pasienter som er henvist til sykehus, skal ha rett til å få sin sykdom vurdert innen 30 dager, noe som krever økt kapasitet ved dagbehandling og poliklinikkene. Hvordan tror helseministeren at denne vurderingsgarantien kan gjennomføres når en svekker sykehusenes økonomi til dagbehandling?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Dagbehandling er noe mer enn poliklinisk behandling, det foregår også annen dagbehandling ved sykehusene enn ved poliklinikkene. Jeg minner om at vi i forbindelse med statsbudsjettet for 1999 har gjennomført endringer i satsstrukturen som gjør at det blir en mer likeverdig finansiering mellom dagbehandling og inneliggende behandling – det er altså først og fremst en medisinsk vurdering som der skal ivaretas.

Vi har det siste året oppnådd en dramatisk reduksjon i tallet på brudd på ventelistegarantien – en reduksjon på om lag 75 pst. Jeg vil arbeide iherdig for at denne situasjonen ytterligere skal forbedres. Når det gjelder vurderingsgarantien, er ikke bare poliklinikkene sentrale der, men også de privatpraktiserende spesialister og spesialistene med avtale med fylkeskommunen.

Presidenten: John I. Alvheim – til oppfølgingsspørsmål.

John I. Alvheim (Frp): Det har vært tverrpolitisk enighet i denne salen om å satse på helsevesenet. Jeg må derfor si jeg finner det oppsiktsvekkende når jeg nå hører at departementet har redusert de polikliniske takstene og dermed også redusert antall behandlede pasienter – uten at dette er forelagt Stortinget på noen som helst måte. Man hadde jo mulighet til å vente med dette til revidert nasjonalbudsjett og få det lagt fram for Stortinget til behandling – eventuelt vedtak.

Jeg vil sterkt henstille til helseministeren å ta denne saken opp i revidert nasjonalbudsjett. Fremskrittspartiet kan overhodet ikke støtte det som nå er foretatt fra departementets side.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tar til etterretning det representanten Alvheim nå sier om Fremskrittspartiets holdning.

Mitt ansvar i forhold til en budsjettstyrt ordning må være å gjennomføre de tiltak som er nødvendige for at Stortingets budsjettvedtak blir oppfylt. I dette tilfellet har det vært nødvendig å justere noe på poliklinikktakstene for at det skal kunne skje.

Når det gjelder sykehusfinansieringen for øvrig, kommer Regjeringen tilbake til den i revidert nasjonalbudsjett. Det står selvfølgelig Stortinget fritt å ta opp også andre sider ved sykehusfinansieringen hvis det skulle være ønskelig.

Presidenten: Gunhild Øyangen – til oppfølgingsspørsmål.

Gunhild Øyangen (A): Jeg registrerer at helseministeren gjentatte ganger sier at det har vært en dramatisk nedgang når det gjelder brudd på ventetidsgarantien. Da vil jeg minne om at det har vært foretatt en omgjøring av kriteriene, som innebærer at langt færre pasienter nå får en slik garanti.

Synes helseministeren at det er riktig å reklamere med stor nedgang i antall brudd på ventetidsgarantien, når kriteriene er totalt forandret og færre pasienter får en slik garanti?

Statsråd Dagfinn Høybråten: De kriteriene som nå gjelder for ventetidsgarantien, ble jo vedtatt under en arbeiderpartiregjering på grunnlag av forslag fra daværende statsråd Hernes. Og det er de kriteriene som nå legges til grunn.

Jeg har aldri lagt skjul på at de tallene vi nå ser, har sammensatte årsaker, men noe av årsaken er at flere behandles fordi vi i finansieringen legger større vekt på at flere får hjelp. Det tror jeg ikke det kan herske tvil om. I tillegg er det viktig at man nå har et bedre system for ventelisteføring, det er færre feil i føringen – det har jo vært arbeidet faglig sett med å oppnå bedre konsensus om tildeling av garanti. Og så er det slik, som representanten Øyangen også påpeker, at selve kriteriene i realiteten er lagt om av Stortinget.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Erik Solheim (SV): Jeg har den største forståelse for at forsvarsministeren er ny i sin virksomhet, men når Norge er i krig, må Stortinget kunne forlange at Regjeringen sender statsråder til spontanspørretimen som kan svare på de sentrale spørsmålene som berører denne krigen.

Jeg vil derfor fortsette å spørre – kanskje litt i utkanten av forsvarsministerens område: Krig er dyrt – selve krigføringen koster mye, mottak av flyktninger kommer til å koste mye, og den humanitære hjelpen kommer til å koste mye. Det blir da et grunnleggende spørsmål hvor disse pengene skal tas fra. I debatten har det kommet fram fra Høyre at pengene bør tas fra Afrika og Asia. Jeg vet at i departementene støvsuges budsjettene nå i betydelig grad for å finne penger til Kosovo. Jeg vil be om en garanti fra Regjeringen om at man nå ikke skal ta bevilgninger fra andre fattige land, fra andre konfliktområder, for å finne penger til Kosovo. Det ville også, hvis man begynner på den galeien, være den sikreste måten å legge grunnlag for nye konflikter på, andre steder på kloden, som vi i sin tur så vil måtte bruke penger på for å løse.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Regjeringens innsats i Kosovo har jo flere elementer i seg, bl.a. er det fremmet en kgl. resolusjon som går på bidrag til de frivillige organisasjonene gjennom UD. Det vil også komme en som går på å motta flyktninger i Norge.

Forsvarsdepartementet har utgifter i forbindelse med både militæraksjonen og en stor del av den humanitære innsatsen. Forsvarets ressurser brukes altså i denne krigen. Regjeringen vil derfor på fredag fremme en kgl. resolusjon hvor disse problemene tas opp i sin helhet, og hvor vi også svarer på de spørsmål som Solheim nå stiller.

Erik Solheim (SV): Dette dreier seg jo i betydelig grad om politisk grunnholdning. Slik det nå ser ut, er dette en konflikt som kan vare en god stund, og som ikke kommer til å bli avklart gjennom en kgl. resolusjon denne uken. Jeg tror nesten alle er enige om at den store feilen som ble gjort i forhold til Kosovo, var at Kosovo var glemt i alle år. Hele Stortingets, medienes og internasjonale politikeres oppmerksomhet var rundt Bosnia. Kosovo var helt i skyggen, det ble heller ikke brukt penger på Kosovo. Så kommer krigen, og det blir store utgifter både til krigføring, til humanitær innsats og til mottak av flyktninger. Vi må ikke gjenta denne feilen ved at vi nå velger å kutte bevilgningene til f.eks. Angola, Afghanistan og andre områder på kloden, for å bruke penger i Kosovo. Det er sentralt å få avklart dette når Regjeringens fremste budsjettpartnere går inn for en slik løsning, og når vi vet at mange frivillige organisasjoner allerede opplever at det er vanskelig å få penger til andre områder enn Kosovo, slik situasjonen nå er.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Jeg har den største respekt for Solheims engasjement gjennom lang tid i forhold til disse problemene – det vil jeg bare ha sagt.

I Regjeringen har det selvfølgelig vært håpløst å budsjettere slik vi nå skal gjøre. Vi vil derfor i forbindelse med en kgl. resolusjon komme tilbake til Stortinget når det gjelder hvordan vi skal få dekket inn disse utgiftene. Jeg har ikke lyst til, og jeg kan ikke, her i dag gå inn på eller beskrive dette. Jeg hører hva Solheim sier, og det tar jeg til etterretning.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): Regjeringen har ved tre ulike anledninger inngått forlik med Høyre og Fremskrittspartiet. Nå har jeg lagt merke til at Høyre i forkant av sitt landsmøte går veldig klart ut og sier at alle utgifter i forbindelse med Kosovo-konflikten må dekkes krone for krone.

Jeg har en viss forståelse for at statsråden ikke her og nå kan si hvordan disse utgiftene skal dekkes. Men det som det kunne vært nyttig å få bekreftet fra departementet, og som også var Erik Solheims hovedpoeng, er at de pengene ikke skal tas fra det øvrige bistandsbudsjettet, men at pengene skal betraktes som en så ekstraordinær utgift at statskassa skal ta de kostnadene uten at det skal gå ut over f.eks. u-hjelp til Nicaragua, u-hjelp til Afrika eller u-hjelpsbudsjettet i sin alminnelighet. Det spørsmålet er det helt avgjørende å få avklart.

Så er det selvfølgelig et spørsmål om hvordan man skal dekke dette inn i sin alminnelighet. Og det skjønner jeg godt at statsråden nødvendigvis må være litt tilbakeholden med. Men jeg gir altså statsråden én mulighet til: Betyr det at disse pengene ikke skal tas fra bistandsbudsjettet, men tas fra ymseposten, eller at man skal redusere statens overskudd?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Dette får Stortinget til behandling. Det er mulig at jeg viser til kgl. resolusjon og proposisjon når jeg ikke skal gjøre det. Det får tillegges min uerfarenhet. Men dette vil bli lagt fram for Stortinget til debatt.

Vi har, som jeg sa, selvfølgelig ikke hatt mulighet til å budsjettere hva en krig koster. Vi er opptatt av å finne en dekning som i minst mulig grad går ut over det som er budsjettert.

Presidenten: Inge Lønning – til oppfølgingsspørsmål.

Inge Lønning (H): Jeg deler spørrerens forutsetning om at Regjeringen er et kollegium. Men jeg synes det er å drive det svært langt å stille forsvarsministeren spørsmål om hvorledes finansministeren skal løse sine problemer når det gjelder å opprettholde budsjettbalansen. Jeg synes nok også det er en litt perifer innfallsvinkel til de svære utfordringene som både forsvarsminister, utenriksminister og statsminister står overfor i den krisesituasjon vi er inne i. Jeg er mer opptatt av å få forsvarsministeren til å bekrefte at det er en slik samordning mellom disse tre i dagens regjering, og at de signalene som statsministeren har gitt, ganske utvetydig, både i spontanspørretimen for en uke siden og i flere intervjuer i det siste om Norges holdning til spørsmålet om videreføring av operasjonen ved eventuelle bakkestyrker, også er Regjeringens samlede oppfatning, og også forsvarsministerens oppfatning.

Presidenten: Presidenten vil påpeke at polemikk med tidligere spørrere ikke bør forekomme.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Det er helt opplagt at vi samordner oss i Regjeringen, at det er en samordning mellom de ministerene dette gjelder, både utenriks-, forsvars- og også kommunal og regional- og justisministeren. Statsministerens utsagn er selvfølgelig også gjeldende for de andre ministrene på dette punkt, også når det gjelder bakkestyrker. Både utenriksministeren, statsministeren og også jeg har gitt uttrykk for at vi er meget skeptiske til bruk av bakkestyrker.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Carl I. Hagen.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg synes det er helt naturlig at statsrådene i tillegg til å svare på helt spesifikke spørsmål også kan svare for grunnholdninger som Regjeringen har når det gjelder de mest aktuelle spørsmålene, og særlig når et av spørsmålene om inndekning også dreier seg om forsvarsutgiftene.

Vi er klar over at krigen i Kosovo og Jugoslavia påfører Utenriksdepartementets normale budsjett utgifter, men også ekstraordinære utgifter for Forsvaret. Det er vår prinsipielle holdning at utgifter som påløper som følge av dette, ikke skal dekkes innenfor de ordinære budsjettrammer for disse departementer. Det er ikke mulig å endre et budsjett midt i et år. Jeg vil gjerne ha en bekreftelse fra forsvarsministeren på at utgifter som følge av hendelsene i Kosovo ikke kommer til å berøre ordinære budsjettposter i det forslag til bevilgninger som Regjeringen legger frem på fredag.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Det har selvfølgelig ikke vært mulig å unngå de klare signalene som partier i denne sal har gitt – hvis jeg snakker om mitt eget departement – om at slike oppgaver skal dekkes utenfor forsvarsrammene. Det står helt klart. Så vil selvfølgelig også de andre utgiftene måtte koordineres fra finansministeren først og fremst, og så må det tas en beslutning fra Regjeringen. Men, som jeg sa: Det er helt klart at de utgiftene som nå påløper for alle disse departementene, er det umulig å dekke innenfor de rammene som de nå har.

Presidenten: Grethe G. Fossum – til oppfølgingsspørsmål.

Grethe G. Fossum (A): La meg få si at krig koster penger. Det koster penger å bombe, men de aller fleste pengene bør brukes til å hjelpe mennesker som har det vanskelig. Jeg har med glede sett at Regjeringen ønsker å ta 6 000 flyktninger til Norge fra Kosovo. Men det bekymrer meg at Regjeringen ikke gjør det så raskt som mulig. Etter det jeg har oppfattet, vil den nå ta en kvote på 50 flyktninger hver gang. Det er billigere og også bedre for flyktningene å komme ut av området.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor vil Regjeringen bare ta 50 flyktninger hver gang, i stedet for å gjøre det effektivt, få de 6 000 flyktningene til Norge så raskt som mulig?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Nå var både justisministeren og kommunal- og regionalministeren nede i området i helgen og så på forholdene, og de vil opprettholde luftbrua til Norge.

Jeg forstod den meldingen som kom i dag, slik – det er mulig jeg ikke har sett grundig nok på den – at det var snakk om å ta 50 flyktninger ut av Albania om gangen, altså å bruke dette B-130-flyet som Forsvaret har stilt til disposisjon, og at det var den kvoten på 50 som nå var endret, og ikke det å ta 50 om gangen til Norge. Men det er mulig at jeg ikke er helt klar over om det er det samme spørsmålet Fossum stiller, som det jeg nå svarer på.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Per Ove Width (Frp): Mitt spørsmål går også til forsvarsministeren.

Hva gjør departementet for å sikre tilstrekkelig tilgang på kontraktpersonell til tjeneste i norske styrker i utlandet? Jeg mener det må være mulig å ha et system som gjør at vi får større forutsigbarhet når det gjelder hvilke styrker som kan disponeres.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Det er to ting jeg må svare på her. Det ene dreier seg om det personell som inngår i den særavtalen som gjelder for tjenestegjøring i slike situasjoner. Der har vi en avtale som gjelder til 31. desember 1999, og den er framforhandlet på vanlig måte mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. I tillegg har vi en produktivitetsavtale som gjelder for deler av dette personellet, og vi har framforhandlet en lønn for å delta i disse operasjonene som skulle være akseptert av begge parter.

I tillegg er det like før Regjeringen sluttbehandler en melding om militære internasjonale operasjoner – nå tenker jeg på litt lengre sikt – hvor vi på bred basis tar opp dette med kontraktperiodene, en nyvurdering av kontraktperiodene, økonomiske incitamenter og andre typer tiltak som vi mener skal trekke i en retning der vi i større grad enn nå har mulighet til å oppfylle f. eks. de IRF-ambisjonene om måltall som vi har satt opp. Den vil komme til Stortinget i løpet av kort tid.

Per Ove Width (Frp): Det er godt å høre at departementet og statsråden nå tar disse spørsmålene alvorlig. Det har nemlig vært en tendens til – og noen bruker sterkere ord enn det også – at forhandlinger om kontrakter føres mens f.eks. fartøyer er i sjøen på vei mot mulige oppdrag, og det er jo et dårlig utgangspunkt for forhandlinger. For å inspirere til villighet hos personell kan naturligvis flere ting gjøres, og statsråden har her antydet at det er ting som er på gang. Kan statsråden f.eks. tenke seg et system hvor villighet til kontrakt bør karrieremessig honoreres?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Det er vanskelig å svare på sparket. Men det som er tilfellet, er at vi her har personell både fra Flyvåpenet, fra Marinen og i stor grad fra Hæren, og det er hærpersonellet vårt som utgjør den største kontingenten i det vi bruker i slike operasjoner. Det er da viktig at vi får et system som ikke fører til at det blir altfor store forskjeller mellom grupper, slik at det internt blir et problem å få dekket de behov vi har. Jeg kan tenke meg at vi kan vurdere det, men jeg kan ikke nå si noe annet enn at jeg skal ta det med som en god idé fra representanten.

Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.

Gunnar Halvorsen (A): Jeg har også et spørsmål til forsvarsministeren.

Midt oppe i denne tragiske situasjonen i Kosovo virker det kanskje rart å reise spørsmål om bygging av MTB-er. Men situasjonen er at Kværner Mandal har sjøsatt den første av åtte MTB-er og er avhengig av at det i løpet av høsten fattes et stortingsvedtak om videre bygging, ellers kan hele verftet bli lagt ned. Forsvaret hevder at det først om 15 måneder kan gi beskjed om videre bygging. Spørsmålet mitt blir: Tror forsvarsministeren det er mulig å få fram et testresultat av den første MTB-en nå til høsten?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Jeg tror ikke at min tro skal være avgjørende i dette spørsmålet, for her må vi nok høre på de militære kravsetterne, og jeg har, i likhet med representanten, hørt forsterket fra Forsvaret at de faktisk trenger 15 måneder på å teste ut dette fartøyet. Det er den opplysningen jeg har fått til nå. Det er klart det er mulig å undersøke om dette er et absolutt, men det er også det eneste jeg kan gjøre.

Gunnar Halvorsen (A): Jeg er enig med forsvarsministeren. Jeg tror at uansett hva en gjør her, kan det bli galt, for det er brukt 200-300 mill. kr i utviklingskostnader, og det er bygd opp en kompetanse. Dersom det ikke blir oppstart til høsten, kan alt dette være tapt. Om 15 måneder, når eventuelt testresultatet er godt, er det ingen verft til å bygge disse båtene. Er det økonomisk fornuftig å ikke bygge nå, og har Regjeringen en strategi for bygging av MTB-er? Hva er eventuelt strategien for bedriftene i Mandal og Kongsberg?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Dette er jo en prototyp. Man kan lage mange regnestykker, men det er klart det også er viktig å få avklart hvordan en prototyp fungerer på alle måter – ikke minst i dårlig vær når det gjelder denne type fartøy – før man setter i gang en produksjon. Vi må også ta hensyn til den tid som er nødvendig for denne utprøvingen. Men som jeg sa: Om dette kan ta 15 måneder eller noe kortere tid kan jeg undersøke, men jeg er i hvert fall – slik svar nå foreligger – usikker på om det kan gjøres så raskt som representanten antyder her.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Annelise Høegh (H): Jeg har et spørsmål til helseministeren.

Vi er vel alle enige om at abort er en nødløsning, og at det er ønskelig å få redusert antallet aborter. Jeg håper også vi er enige om at p-piller kan være et viktig virkemiddel for å hindre uønskede svangerskap.

For noen år siden steg likevel aborttallene her i landet fordi det ble ført det jeg vil kalle en skrekkampanje mot en bestemt p-pille, som faktisk var verdens mest brukte p-pille, og det førte altså til en generell frykt for bruk av p-piller. Nå viser det seg at det er dokumentert at denne frykten var helt ubegrunnet. Ifølge Aftenposten i dag er det nå helt klart at dette middelet ikke hadde større bivirkninger enn de andre. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Er han enig i at det var uheldig at norske myndigheter og norske politikere bidrog til å skape usikkerhet om p-pillebruk og faktisk slik indirekte bidrog til å øke antall aborter?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Som det fremgår av dagens oppslag i Aftenposten, innskrenket norske myndigheter i 1995 bruksområdet for p-pillen Marvelon. Også engelske og tyske helsemyndigheter gjennomførte en tilsvarende innstramming, og i Norge medførte dette at for nye brukere ble det anbefalt at dette preparatet ikke skulle være et førstevalgspreparat. Store medieoppslag førte til at også mange som hadde brukt dette preparatet over kortere eller lengre tid uten å merke bivirkninger, ikke lenger benyttet det.

Etter 1995 har det fremkommet bedre dokumentasjon, og noen av de mistankene om bivirkninger som en hadde den gangen, er sjekket ut. For norske helsemyndigheter gjennom Statens legemiddelkontroll er det derfor helt naturlig at en nå revurderer bruksområdet for dette preparatet. Det er i denne sammenheng at legemiddelfirmaet har søkt Statens legemiddelkontroll om et utvidet bruksområde, slik som det var før 1995. For Statens legemiddelkontroll vil en slik revurdering av Marvelon basert på ny og bedre dokumentasjon innebære en tilnærmet full effekt- og sikkerhetsvurdering som ved en søknad om markedsføring av et nytt legemiddel i Norge. SLK arbeider med saken med sikte på at det skal fattes et vedtak i løpet av juli måned.

Når det gjelder representanten Høeghs spørsmål om det var riktig eller ikke riktig å gjøre disse endringene i retningslinjene i 1995, så vil ikke jeg på dette tidspunkt oppkaste meg til noen dommer over det som da skjedde. Men jeg er helt enig med representanten Høegh i at det er viktig å arbeide aktivt for å redusere antall aborter. Regjeringen har nettopp vedtatt en ny handlingsplan for forebygging av uønskede svangerskap og abort, og i den forbindelse er tilgjengelighet til prevensjonsmidler et helt sentralt virkemiddel.

Annelise Høegh (H): Jeg er glad for at statsråden kan gi de opplysninger som nå fremkommer, og at man er enig i at den dokumentasjonen som man trodde forelå for mange år siden, faktisk ikke var riktig. Det ville jo vært meget alvorlig dersom verdens mest brukte p-pille skulle være beheftet med så alvorlige bivirkninger og spørsmålet om blodpropp, som det ble påstått. Men jeg håper at vi kan trekke den lærdom av dette at man ikke baserer seg på upubliserte data – for det var faktisk det det var – i en skrekkampanje mot ett bestemt middel, som får virkninger som går langt utover det det nå i ettertid viser seg å være grunnlag for, og at man ikke agerer ut fra upubliserte rykter og data.

Det må være en helt klar rettesnor for offentlige myndigheter – det burde det også være for folk her i salen, men i alle fall for offentlige myndigheter – at man ikke legger om politikken og skaper en frykt på basis av upubliserte data, som så i etterhånd viser seg å være feil.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Igjen: Jeg ønsker ikke å gå inn i en polemikk i forhold til den vurdering som skjedde i 1995. Til det har jeg ikke gått grundig nok inn i denne saken. Det kan generelt sett være et spørsmål om i hvilken grad en skal legge vekt på føre var-prinsipper i en vurdering av en slik karakter når det reises grunnleggende spørsmål om effekt, om sikkerhet og om forsvarlighet.

Det jeg imidlertid er helt enig med representanten Høegh i, er at myndighetenes vurdering av legemidler skal basere seg på et solid fundament der effekt og sikkerhet er dokumentert på vitenskapelige premisser.

Presidenten: Da går vi over til neste hovedspørsmål.

Asmund Kristoffersen (A): Dette spørsmålet er til helseministeren.

I en nylig utsendt pressemelding fra det nasjonale råd for legefordeling opplyses det at ca. 800 legestillinger står ubesatt i den offentlige helsetjenesten, og i deler av Vest-Norge, Midt-Norge og Nord-Norge er det mellom 15 og 20 pst. av stillingene som er ledige. Nesten halvparten, altså ca. 50 pst., av privatpraktiserende spesialister har sitt arbeid i Oslo og Akershus, mens et fylke som Møre og Romsdal har 2 pst. av de samme spesialistene. Disse to forhold – mange ledige leger i de offentlige stillingene og en opphoping av privatpraktiserende leger i visse geografiske strøk – gjør at det blir en formidabel ubalanse når det gjelder legedekningen, der Distrikts-Norge kommer dårlig ut.

Hva kan helseministeren tenke seg å gjøre for at vi skal få en bedre geografisk fordeling av privatpraktiserende legespesialister?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er tre typer tiltak som Regjeringen setter inn når det gjelder å bedre den ubalanserte situasjonen vi har med hensyn til legedekning generelt i kongeriket.

Det første er å bidra til at vi utdanner flere, at den kaken som skal fordeles, blir større. Det har skjedd gjennom flere år, og senest sist høst startet tidenes største kull med legestudenter i Norge, i tillegg til de plasser vi kjøper i utlandet og de som for øvrig på egenbasis studerer i utlandet.

Det andre er å sørge for bedre kontroll med etableringen av nye legestillinger gjennom den nye lovgivningen for legefordeling som det nasjonale rådet er en del av. Det nasjonale rådet har gitt departementet den tilråding at man i veldig begrenset grad skal opprette nye legestillinger i 1999, og man skal prioritere psykiatri, kreft og allmennlegetjenesten med tanke på fastlegeordningen.

Det tredje er tiltak som tar sikte på både å stimulere til etablering i distriktskommuner og å gi leger som er i distriktskommuner i dag, muligheter for videreutdanning og muligheter for enklere vaktordninger, som gjør at det blir mer attraktivt og mindre belastende å være lege i distriktskommuner.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg må prøve å koble dette svaret til det som helseministeren var inne på i et tidligere svar.

Jeg merket meg at helseministeren ønsket å kunne bruke privatpraktiserende leger i et forsøk på å redusere ventelistene. Det er greit, men det må jo bety at de privatpraktiserende legene må være noenlunde likt fordelt i hele landet, ellers vil ikke dette kunne fungere. Og en ikke ubetydelig del av de privatpraktiserende driver for det offentliges penger med betydelige driftstilskudd.

Da må jeg spørre helseministeren igjen, for jeg synes ikke jeg fikk et helt relevant svar på det jeg spurte om: Ser helseministeren noen mulighet for å bruke f.eks. det nasjonale rådet når det gjelder å regulere det private legemarkedet, slik at vi får en bedre fordeling av det totale antall leger vi har i Norge – de offentlige og de som driver for det offentliges regning med driftstilskudd?

Statsråd Dagfinn Høybråten: I de stimuleringstiltakene jeg nevnte, ligger også muligheter for tilskudd til videreutdanning av leger i distriktene, og på det grunnlag flere spesialister med tilknytning til distriktskommuner.

Når det gjelder selve reguleringen for øvrig, har vi gjennomført, slik Stortinget har vedtatt, en ny avtalepolitikk for legespesialister, som innebærer en betydelig større offentlig styring med spesialisthelsetjenesten utenfor institusjon. Det ligger ikke nødvendigvis i forlengelsen av det en mulighet for å fordele allerede eksisterende ressurser i spesialisthelsetjenestene utenfor institusjon på en geografisk bedre måte, men det er spørsmål som jeg synes det er naturlig at det nasjonale råd bør kunne diskutere nærmere.

Presidenten: Siste hovedspørsmål er fra Steinar Bastesen.

Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til fiskeriministeren.

Under Lofotmessa nå nylig ble det holdt foredrag av Kjell Nedreaas ved Havforskningsinstituttet. Gytestammen for torsk skal, som havforskningsmodellene viser, være på rundt 500 000 tonn. Målinger nå i vinter viser at det sannsynligvis bare er 140 000 tonn. Det er helt klart at modellene man bruker, er usikre. Det eneste sikre med det som en får fra Havforskningsinstituttet, er at alt er usikkert. Hva veksten i sjøpattedyrene betyr, er heller ikke lagt inn i modellene.

Jeg har derfor dette spørsmålet til fiskeriministeren: Hva har han tenkt å gjøre for å forbedre modellene?

En annen ting som også kom fram, var at minkingen av ettåringene er fatal i Barentshavet, likeså av to- og treåringene. Hva har man tenkt å gjøre for å bedre på dette?

Statsråd Peter Angelsen: Det er vel ingen tvil om at utviklingen av torskebestanden har vært negativ, og at det kan være grunnlag for bekymring. Den forvaltningen Norge og Russland har lagt opp sammen, er gjort med bakgrunn i de råd som er kommet fra havforskernes vurderinger av bestanden, og de råd som kommer fra Det internasjonale råd for havforskning, ICES. Det er kommet mange utsagn fra enkelte forskere i løpet av vinteren, det er riktig det, og med veldig negative fortegn. Det som vi som forvaltningsmyndighet har å forholde oss til, er de råd som Havforskningsinstituttet i Bergen gir, og som skal behandles gjennom ICES. Vi har lagt opp til at Havforskningsinstituttet skal gi en orientering til departementet i løpet av den nærmeste tid etter at forskningsmaterialet, som er innhentet gjennom vinterens tokt, er blitt bearbeidet. Det som er klart så langt, er at toktmaterialet ikke er fullstendig bearbeidet og kjørt modellmessig, slik at vi avventer den rapport som Havforskningsinstituttet skal gi oss.

Ellers kan man nok ikke ut fra det materialet som er forelagt, forvente en uttalelse fra ICES på et tidligere tidspunkt enn det som er den normale prosedyre, nemlig at det skal komme til høsten. Jeg ser ingen grunn til – med utviklingen i det fisket som har foregått – at man skal foreta panikkartede beslutninger.

Steinar Bastesen (TF): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er for så vidt enig i at man må ikke miste hodet og foreta panikkartede avgjørelser. Men det foregår et gigantisk fiske på småfisk like over minstemålet. Vi vet at småfiskstammen i Barentshavet reduseres sterkt. Vi fisker fisk ned til 700 gram sløyd vekt, altså på størrelse med en ørret, og da er det fare på ferde. Jeg er klar over at det er stengt store områder utenfor Finnmark for øyeblikket. Vi har også hatt et stort, ukontrollert fiske av utenlandske trålere, spesielt av islendinger, i Barentshavet, som sannsynligvis har bidratt til den situasjonen vi har i dag. Nå har Regjeringen gått inn for en avtale med islendingene.

En annen ting jeg mener kunne vært gjort, er generelt å øke minstemålet på torsk – midlertidig i alle fall. Kunne det være en ting å tenke på for statsråden?

Mener statsråden at avtalen med islendingene kommer til å forbedre eller forverre den situasjonen vi nå har?

Statsråd Peter Angelsen: La meg bare kort si, innenfor den begrensede tidsrammen jeg har, at avtalen med Island innebærer at vi nå har et avtaleverk med alle betydelige fiskerinasjonene i Nordøst-Atlanteren som man ser kan drive et utstrakt fiske i Barentshavet, altså i Smutthullet. Sånn sett anser vi avtalen med Island for å være meget positivt ut fra den situasjon at vi har en total regulering av fisket i Barentshavet.

Når det så gjelder fisket som foregår, har Norge et minstemål på torsk som er fem centimeter større enn det russiske. Det vil antagelig ikke tjene vernesituasjonen for småtorsk om Norge øker sitt minstemål ytterligere. Antagelig vil det internasjonale fisket i Barentshavet bli flyttet til russisk sone, og det tror jeg ikke vil tjene hensikten, nemlig vern av ungfisken; tvert imot, det kan bli en bjørnetjeneste for hele regimet.

La meg bare understreke (presidenten klubber) at vi har et minstemål på torsk, og at det fisket som foregår, skjer innenfor reguleringene over det minstemål som er fastsatt. Det er det viktigste vi anser (presidenten klubber) at vi må ha kontroll med. Ellers er det ingen ny situasjon at vi fisker fisk av den størrelse i Barentshavet.

Presidenten: : Taletiden er omme.

Tiden for den muntlige spørretimen er nå også omme.