Kjell Engebretsen (A) (ordfører for saken): Stortinget inviteres i dag til å gi sitt samtykke til ratifikasjon av traktaten om totalforbud mot kjernefysiske prøvesprengninger. På originalspråket heter traktaten Comprehensive Nuclear-Test-Ban Treaty og er dermed gitt den forklarende forkortelsen CTBT. Dette er en forkortelse som helt åpenbart vil gå inn i den mengden av lett forståelige forkortelser vi har i det internasjonale politiske miljø.

Norge har vært i første rekke for å få fram en slik traktat som har til hensikt å stanse alle former for kjernefysiske sprengninger. Det er fra tidligere etablert lignende avtaler, men disse er begrenset i sitt vesen, eller i sin form. Vi har f.eks. avtale mot kjernefysiske prøvesprengninger under vann, avtale mot kjernefysiske prøvesprengninger i atmosfæren, osv. Dette er en avtale som setter totalforbud mot slik aktivitet overhodet. Verifikasjonskravene i en slik avtale er omfattende og krever et betydelig apparat for å kunne håndheves på en tilfredsstillende måte. Det er etablert en egen organisasjon med medlemskonferansen mellom partene som det høyeste organ, og som skal ha sitt hovedsete i Wien. Rent teknisk vil overvåkningen skje gjennom et nett av 321 kontrollstasjoner rundt om i verden, hvorav, så langt jeg har forstått det, 6 i Norge.

Med den teknologiske kunnskapen som nå er tilgjengelig, vil det overhodet ikke være mulig å gjennomføre en slik prøvesprengning noe sted uten at det blir fanget opp og registrert ved en eller flere av disse stasjonene. De registreringer som gjøres, vil bli overført til det internasjonale datasenteret i Wien. Derfra vil det bli gjort kjent for alle medlemslandene. Dersom et eller flere medlemsland finner det sannsynliggjort at det har forekommet brudd på avtalen, settes det i gang en prosedyre som i siste instans kan medføre internasjonal kontroll i det landet mistanken retter seg mot, dersom det ikke er gitt en avklarende forklaring.

Til nå har 152 land undertegnet traktaten, som ble lagt ut den 24. september 1996, og totalt 28 land har allerede ratifisert den. Blant disse er Storbritannia og Frankrike, mens andre store atommakter som Kina, Russland og USA er blant dem som har undertegnet, men ennå ikke ratifisert traktaten. Atommaktene India og Pakistan har ennå ikke undertegnet, men kan komme til å gjøre det dersom visse vilkår faller på plass.

Det er også slik at de 44 landene som befinner seg på listen hos Det Internasjonale Atomenergibyrået, godt kjent som IAEA, må undertegne traktaten før den kan tre i kraft. Norge er med på denne listen. Det sier seg selv at det dermed er noe uvisst når traktaten formelt kan tre i kraft, men komiteen har sluttet seg til det syn at det av politiske hensyn vil være formålstjenlig å forholde seg til traktaten som om den var trådt i kraft – dette bl.a. for å medvirke til en raskest mulig framdrift hos de land som eventuelt tar seg litt bedre tid enn hva som synes nødvendig. I traktatteksten framgår det at dersom den ikke er trådt i kraft tre år etter ettårsdagen for traktatens åpning for undertegning – jeg forstår at det da totalt blir fire år – vil konferansen for partene bli innkalt. Så langt jeg videre forstår, vil dette skje senest umiddelbart etter den 24. september neste år.

Det er en enstemmig komite som i sin innstilling til Stortinget anbefaler at det gir sin tilslutning til ratifikasjonen av traktaten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

(Votering, se side 2865)