Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsminister Kjell Magne Bondevik

• statsråd Valgerd Svarstad Haugland

• statsråd Laila Dåvøy

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndsanmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. – Takk.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Thorbjørn Jagland.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

Toppmøtet i NATO gav sin sterke støtte til at Europa bør utvikle en egen forsvars- og sikkerhetspolitisk identitet, og at EU må være drivkraften i dette. Det er ventet at EU-toppmøtet i Köln i juni vil ta et langt skritt framover i denne retningen. Dette vil bety at mange spørsmål som gjelder NATO, i realiteten vil bli avgjort i EU, der Norge ikke er med. Norge risikerer dermed å bli et annenrangs medlem av NATO dersom vi ikke sikrer oss fullverdig deltakelse i EU-avgjørelser som gjelder NATO.

Jeg vil spørre statsministeren: Hvilken strategi har Regjeringen foran toppmøtet i EU i juni?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først si at NATO-toppmøtet i Washington etter mitt syn ble en suksess. Det bekreftet alliansens fasthet og enighet når det gjelder Kosovo-situasjonen, og det ble ingen endring av strategien i den henseende – tvert om. Det ble videre vedtatt et strategisk konsept og en toppmøteerklæring og et par andre uttalelser. Det er riktig som Thorbjørn Jagland sier, at i disse er det også reflektert utviklingen av den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske identitet. Norge er som kjent i dag assosiert medlem av Vestunionen. Jeg tror vi må forutse sannsynligheten for at Vestunionen etter hvert vil bli integrert i EU. Da er det viktig at Norge kan opprettholde tilsvarende rettigheter i forhold til denne nye enheten innenfor EU, som det vi i dag har i forhold til Vestunionen. Det har Regjeringen arbeidet aktivt for, både forut for og under toppmøtet. Det har kommet inn formuleringer i det strategiske konseptet og toppmøteerklæringen som gir oss en plattform for å få dette til.

Det skal ikke legges skjul på at det her er høyst ulike land som prinsipielt sett er i samme situasjon – Tyrkia, Island, Norge og de tre nye NATO-land, Ungarn, Tsjekkia og Polen. Det gjør det litt komplisert å få til helt presise formuleringer så sterke som vi skulle ønske, men vi har fått inn formuleringer som viser til at vi skal ha ordninger i forbindelse med eventuelle EU-ledede operasjoner hvor en kaller på NATO-styrker, tilsvarende ordninger som det vi i dag har i forhold til Vestunionen. I tillegg vil slike operasjoner hvor en påkaller NATO-styrker, måtte avgjøres av NATO, slik at det kan ikke EU gjøre på egen hånd.

Thorbjørn Jagland (A): Ordet «konsultasjonsordninger» er brukt i kommunikeet, og det er også brukt her i salen tidligere. Men i dag er jo vi i realiteten fullverdige medlemmer av Vestunionen, som er tenkt brukt til slike formål, og som ventelig vil gå inn som en del av EU.

Jeg vil på Arbeiderpartiets vegne si at noe annet enn fullverdig deltakelse i avgjørelser som har med NATO å gjøre, ikke er akseptabelt. Vi kan ikke risikere å komme i den situasjonen at vi blir et annenrangs medlem av NATO. Derfor må Norge gjøre alt man kan for å fremme sine interesser, og ikke la de andre definere hva som er viktig for Norge i denne saken. Jeg må spørre om det er Regjeringens syn at man skal ha fullverdig deltakelse i spørsmål som gjelder NATO, og hvilken strategi man har for å få det til foran toppmøtet i Köln.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, det kan jeg bekrefte at vi har som siktemål, på samme måten som Arbeiderpartiet har det. Vi arbeidet aktivt, som sagt, forut for og under toppmøtet for å ivareta dette så langt som mulig, også i de dokumentene som der ble vedtatt. Men det som også fremgår – fordi det er to henvisninger til dette i dokumentene fra Washington – er at utformingen av disse ordningene skal det jobbes videre med, og det skal vi også gjøre frem mot toppmøtet i Köln. Norge vil selvsagt bruke alle sine ressurser – politiske og diplomatiske – i forhold til EU og andre viktige aktører i denne sammenheng for å ivareta interessene, med sikte på den fullverdige deltakelsen som vi for alle praktiske formåls vedkommende også har i Vestunionen i dag. Dette deler vi fullt ut synet på, men det er et kompliserende element at det er NATO-land med nokså – skal vi si – ulike plasseringer i forhold til EU som prinsipielt sett står i samme situasjon her. Men vi skal selvsagt jobbe for våre interesser, som på noen punkter kan være annerledes enn for noen av de andre NATO-landene.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jan Petersen.

Jan Petersen (H): Jeg må innrømme at jeg er bekymret når jeg hører de formuleringene statsministeren bruker. Det er vel temmelig på det rene at Norge ikke fikk de formuleringene som vi ville vært best tjent med, i dette toppmøtedokumentet. Det er vel derfor statsministeren bruker begrepet «plattform». Jeg vil gjerne understreke det samme som Thorbjørn Jagland, jeg tror det er avgjørende og nødvendig for Norge at vi får minst like gode rettigheter som dem vi nå har, nemlig full deltakelse på de områder som er viktige.

Men mitt spørsmål til statsministeren er følgende: Føler han at vi nå er inne i en form for uløselig problem – at det faktisk er overhengende fare for at Norge kan marginaliseres i dette uhyre viktige spørsmål fordi vi har satt oss slik på sidelinjen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg igjen slå fast at vi er fullt ut enige om hva vi ønsker å oppnå her, og Regjeringen har brukt mye arbeid og krefter på å få erklæringen best mulig på dette punkt. Men, som sagt, det er et kompliserende element for oss at dette var en erklæring som skulle vedtas enstemmig, også med andre ikke-EU-land som er NATO-medlemmer, inne i bildet, som f. eks. Tyrkia og de tre nye NATO-landene, som ikke er EU-medlemmer. Det sier seg selv, bl.a. fordi Tyrkia har fått avvist sin søknad om medlemskap i EU, at dette er noe komplisert. Men vi jobber sterkest mulig for at vi skal få tilsvarende rettigheter som dem vi har i dag. Det skal det ikke herske noen som helst tvil om.

Når det gjelder hvorvidt det er en fare for marginalisering, er det i hvert fall Regjeringens holdning at vi skal motvirke og bekjempe den faren så godt som overhodet mulig. Jeg tror vi skal lykkes i dette, bl.a. fordi vi skal være med på alle enstemmige beslutninger i NATO som har med disse spørsmål å gjøre, og fordi jeg tror at EU ikke ser det som noe problem å gi Norge sterke rettigheter på dette området.

Presidenten: Det blir et oppfølgingsspørsmål til – Erik Solheim.

Erik Solheim (SV): En annen side ved NATOs strategiske konsept er forholdet mellom NATO og FN, som også var et hovedpunkt i det norske forhandlingsopplegget. Det er jo kjent at USA ønsket at alle henvisninger til FN skulle tas ut av teksten, mens Norge, slik jeg oppfattet det, arbeidet for en sterk FN-forankring av NATOs nye strategi.

Jeg vil for det første be statsministeren bekrefte at Norge arbeidet for dette i Washington, og dernest – mer viktig – be statsministeren bekrefte at når man kommer til framtidige krisesituasjoner, vil Norges opplegg være at NATOs aksjoner utenfor det tradisjonelle NATO-området skal være forankret i vedtak fra FNs sikkerhetsråd. Det som skjer i Kosovo, har latt seg begrunne ut fra nødrettsbetraktning i en ekstrem situasjon, og må ikke få lov til å bli det alminnelige i måten NATO opererer på. Det som ligger i konseptet, er jo at dette vil bli vurdert fra sak til sak og fra tilfelle til tilfelle, men at Norges politikk på dette området i årene framover vil være en sterkest mulig forankring i FNs sikkerhetsråd for de operasjoner NATO måtte foreta seg.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg kan bekrefte at Regjeringen arbeider aktivt for å få en sterkest mulig henvisning til FN-charteret, og det er kommet inn to slike henvisninger i det strategiske konseptet, i henholdsvis artikkel 10 og artikkel 11. Dette kan også representantene på Stortinget få tilgang til og lese. Det var viktig for oss.

Jeg kan også bekrefte Solheims forståelse når det gjelder ønskeligheten av å forankre dette i konkrete vedtak i Sikkerhetsrådet. Jeg er enig i at Kosovo i så måte er et unntak som kan begrunnes ut fra en – kall det gjerne – nødrettssituasjon, men det må ikke bli regelen. Det må være unntaket. Regelen bør være at operasjoner utenfor NATOs eget territorium så langt som mulig skal forankres i sikkerhetsrådsvedtak, og det skal være i samsvar med FNs charter og internasjonal folkerett.

Presidenten: Haakon Blankenborg – til oppfølgingsspørsmål.

Haakon Blankenborg (A): Eg høyrer at Regjeringa har tenkt å gjere det beste ut av situasjonen, kva det enn måtte vere, etter toppmøtet i Köln, eventuelt i Helsingfors.

Men eit meir sentralt spørsmål blir om Regjeringa har noko syn på korleis det europeiske samarbeidet best kan takast i vare. Har Regjeringa noko syn på den store avgjerda som skal fattast, om EU skal overta det forsvars- og sikkerheitspolitiske samarbeidet i Europa eller om det skal ligge i Vestunionen? Det er der saka begynner – ikkje når vedtaket i EU er fatta, men før vedtaket i EU blir fatta. Og då er det eit interessant spørsmål om Regjeringa har noko syn på korleis dette samarbeidet skal gå føre seg i Europa.

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Ut fra Regjeringens syn – og det har jeg også oppfattet har bred dekning i Stortinget – på viktigheten av å opprettholde sterkest mulig transatlantiske forbindelseslinjer, er det Regjeringens holdning at disse spørsmål primært bør behandles innenfor Den vesteuropeiske union, hvor vi i dag har assosiert medlemskap, og som gir oss full tilgang til drøftingene, uten den formelle stemmeretten. Det fremholder vi i møter, og bilateralt. Hvis EU selv bestemmer seg for å integrere Vestunionen i EU, er det en beslutning Norge kan gjøre lite fra eller til med, selv om vi ikke ser det som en ønskverdig utvikling. Hvis dette blir utviklingen, og det tror jeg vi må legge til grunn at sannsynligheten er stor for, jobber vi aktivt for at vi skal få tilsvarende rettigheter i forhold til den enheten som da i tilfelle utvikles innenfor EU, som vi i dag har til Vestunionen.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Per Kristian Foss (H) : Mitt spørsmål går også til statsministeren.

Stortinget har ved flere anledninger vært opptatt av å få frem korrekte opplysninger om hvorfor det har tatt så lang tid for Norge å få tilknytning til EUs narkotikasenter. Statsministeren sa følgende i Stortinget 10. mars d.å.:

«Først i desember 1998 forelå det tilstrekkelig grunnlag for å ta saken opp på nytt overfor kommisjonen, basert på en EØS-løsning både for Norge og Island.»

Dette går inn i en fremstilling der statsministeren har sagt at grunnen til at det har tatt lang tid, er at det tok lang tid for Island å få avklart dette. I Bergens Tidende 26. april 1999 er det en annen fremstilling. Der vises det til et notat fra vår delegasjon i Brussel, som ankom Utenriksdepartementet 25. februar i fjor, der opplysninger forelå om at det nemlig ikke var aktuelt med en tilknytning i EØS-form, og at Islands svar var nei. – Vi står altså overfor to fremstillinger her.

Kan statsministeren bekrefte eller avkrefte at årsaken til de ulike fremstillinger ligger i at han selv ikke hadde kunnskap om dette notatet, eller ligger det på andre plan?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Denne artikkelen i Bergens Tidende bringer etter mitt skjønn ikke noe spesielt nytt i forhold til de fremstillingene jeg har gitt av dette spørsmålet tidligere. Dette ene telegrammet fra vår delegasjon i Brussel er bare en bit av helheten i denne saken. Det går jo som kjent – som representanten Foss vil vite – frem og tilbake en rekke telegrammer mellom våre delegasjoner og ambassader og Utenriksdepartementet.

Det som er sannheten når det gjelder Islands holdning, er at den lenge var uklar, og vi fikk også til dels litt ulike signaler fra Reykjavik om hvordan Island ville forholde seg. Det er riktig at det på ett tidspunkt, som dette telegrammet skriver seg fra, var signalene fra Reykjavik negative. Men fordi EU brukte mot Norges deltakelse i narkotikasenteret at det ikke var interesse i andre EFTA-land, jobbet Norge aktivt for å få Island interessert i å delta på EØS-basis i dette narkotikasenteret. Så kom det positive signaler fra Island etterpå. Mot slutten av 1998 kom det særlig positive signaler, og et vedtak ble fattet i Reykjavik, så vidt jeg husker, på nyåret i 1999.

Å ta ut ett telegram fra en bestemt fase i denne prosessen gir et lite dekkende inntrykk av hele prosessen. Sannheten er at vi fikk til slutt Island med på å gå inn for samarbeidet med narkotikasenteret langs EØS-sporet, og et telegram fra et langt tidligere tidspunkt avkrefter selvsagt ikke det.

Per Kristian Foss (H): Uttrykket «telegram» er meg ukjent, både som en teknisk form og som en beskrivelse av dokumentet. Det var et dokument fra vår delegasjon i Brussel, basert på samtaler med kommisjonen, der det fremgår at kommisjonen på det tidspunkt ikke var interessert i en tilknytning i EØS-form. Islands syn har jeg tidligere referert til.

Dette er andre opplysninger enn det som fremgår av den omfattende redegjørelse som statsministeren gav til Stortinget for å oppklare misforståelser skapt i en spontanspørretime.

Hva er da årsaken til at denne delen av hendelsesforløpet, som altså ville gjort det mulig å avklare Islands holdning og EØS-tilknytning tidligere, ikke var med i statsministerens fremstilling på det daværende tidspunkt?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg har aldri i Stortinget langt skjul på at EU ikke var interessert i at løsningen skulle finnes langs EØS-sporet. Men jeg oppfatter ikke at Norge uten videre skal legge seg flat for hva EU mener i spørsmål hvor vi har ulike interesser. Norge har aktivt jobbet for en tilknytning til narkotikasenteret på basis av EØS-sporet, og for å få det til måtte vi få Island med. Det er helt riktig at Island i visse faser var negativ, og det fremgår av denne rapporten fra vår delegasjon, men sannheten er at Island etter hvert kom til at de ville være med på basis av EØS-sporet. Dermed kunne vi sammen til slutt jobbe overfor EU langs det sporet. Men EU fastholdt sin motstand også etter at Island kom med, og derfor har vi måttet gi opp det sporet, og forhandler nå på annet grunnlag.

At det her har vært ulike holdninger mellom Norge og EU, har jeg aldri lagt skjul på, og at det også tok tid før vi fikk Island med på å gå langs EØS-sporet i denne saken, har jeg heller aldri lagt skjul på.

Presidenten: Grete Knudsen – til oppfølgingsspørsmål.

Grete Knudsen (A): Jeg føler at det trengs en opprydding her, for er det ikke slik at EU også presiserte at dette ikke trengte å være en EFTA-sak? Ergo var man da heller ikke avhengig av samarbeidet og enigheten på EFTA-siden, for EU understreket faktisk at dette også kunne gå ut fra den såkalte tredje søyle.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er riktig at EU mente at en kunne gjøre dette på en annen basis enn langs EØS-sporet, altså som en EFTA-sak. Men Norge har oppriktig ment at vi var best tjent med at det skjedde i et såkalt EØS-spor, og det har med økonomi å gjøre, og det har med rettigheter å gjøre. Men nå har vi måtte gi opp det sporet fordi EU har fastholdt sin motstand også etter at Island kom med, og da må vi forhandle på en annen basis. Men vi tror faktisk at vår avtale kunne ha blitt bedre sett med norske øyne dersom det hadde vært på EFTA-basis, altså langs EØS-sporet.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har også et spørsmål til statsministeren. Det går på flyktningpolitikken.

Regjeringen har planlagt å bruke 1 200 mill. kr på å ta imot 6 000 flyktninger til Norge, mens Regjeringen vil bruke, hittil i hvert fall, 225 mill. kr på å hjelpe nærmere en million flyktninger i Makedonia, Montenegro, Albania og Romania. Hvordan rimer det enorme beløp til et fåtall flyktninger til Norge og et lite beløp ned dit med Regjeringens forsikringer om at det først og fremst er viktig å satse på hjelp i nærområdene? Med disse 6 000 til Norge samt den tilstrømning fra Irak og Somalia som skjer, ligger det nå an til 15 000 til mottaksapparatet i Norge, og jeg vil spørre statsministeren: Hvor går etter Regjeringens mening grensen for hva Norges mottaksapparat kan makte å ta imot av flyktninger pr. år i tiden fremover?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Først til Kosovo-flyktningene. Vi er enig i at hovedtyngden av hjelpen må foregå i nærområdene, først og fremst fordi det ikke er ønskelig at flyktningene reiser over lengre strekninger enn nødvendig, også med tanke på sin tilbakevendelse. Selvsagt er det også økonomisk gunstigere å gjøre det på den måten.

Men jeg må igjen minne om at når Norge sa seg beredt til å ta imot inntil 6 000 Kosovo-flyktninger, var det ut fra en desperat situasjon som var oppstått i Makedonia. De stengte faktisk grensen mot Kosovo, og sa: Hvis ikke vi nå får hjelp til å ta flyktningene videre ut av Makedonia, blir dette helt uholdbart for oss i Makedonia. Det fikk jeg også brev fra min makedonske kollega om. I den situasjonen gikk Norge inn og sa: Vi er beredt til å ta inntil 6 000. Andre land kom med tilsvarende meldinger. Det var med på å løse opp en uholdbar situasjon, og Makedonia åpnet igjen sin grense. Og det vi også ser i disse dager, er at det er nødvendig også for andre land i Europa å ta imot flyktninger, og USA har jo sagt at de er villig til å ta inntil 20 000. Det er nødvendig for oss å avhjelpe situasjonen i Makedonia, og da får det våge seg om det koster 1,2 milliarder kr. Når det brenner midt i hjertet av Europa, har vi etter mitt syn råd til det.

Derfor er ikke beløpene sammenlignbare, for alle vet at det er langt mer kostbart å ta flyktninger til Norge. Men vi var etter vårt syn nødt til å gjøre det av humanitære grunner, og da kan vi ikke her snu på krona.

Vi mener at mottaksapparatet i Norge er godt nok og stort nok til å ta imot disse 6 000 i tillegg til de øvrige flyktninger som også kommer fra andre deler av verden, og som Carl I. Hagen viste til. Så det tallet vi vil få i 1999, de 6 000 fra Kosovo pluss de øvrige fra andre deler av verden, representerer etter mitt skjønn den kapasiteten vi kan klare.

Carl I. Hagen (Frp): Da tolker jeg statsministeren slik at han setter et slags tak på hva vi kan ta imot, på 15 000 pr. år.

Så er mitt annet spørsmål: Når vi for 15 mill. kr har fått etablert en flyktningleir i Romania for 5 000 flyktninger, hvorfor kunne ikke da Norge gi mer midler til Romania, slik at vi kunne flytte flyktningene fra Makedonia? Jeg er helt enig i at de må flyttes, men ikke til Norge – til Romania. Der kunne vi for en brøkdel av pengene kanskje hjulpet 50 000 – 100 000 flyktninger. Det hadde vært en bedre strategi.

Og så: Er statsministeren engstelig for den langsiktige virkningen i Norge når det gjelder det politiavdelingssjef Ola Bakken i Oslo i går sa til Aftenposten Aften:

« – Nå ser vi en kulturkollisjon på ordentlig. Blant våre nye landsmenn finnes det en del som kommer fra en kultur hvor folk ikke kan bli enige på en fredelig måte. De blir aldri ferdige med en sak, det er øye for øye og tann for tann.»

Og i ingressen står det:

«Politiet mener det bare er tilfeldig at den pågående serien med grove voldsepisoder i Oslo-skolene ikke har endt i et drap.»

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Norge arbeider både i forhold til Romania og andre land i regionen for også å kunne bistå dem i deres arbeid med å ta imot flyktninger fra Makedonia og Albania, som jo er de to land som har fått det hardeste «trøkket» i denne forbindelsen. Men her er det slik at det ene må gjøres og det andre ikke unnlates – her er det ikke spørsmål om et enten-eller. Vi skal både hjelpe flyktninger i Kosovo så langt som det er mulig – og der har vi nå visse muligheter for å komme inn med bistand via Hellas – og vi skal kunne hjelpe land som Romania. Men vi må også være villig til en byrdefordeling i Europa for øvrig, slik at det ikke bare er nærområdene til Kosovo som skal ta imot hele flyktningstrømmen. Det er fare for en økonomisk og politisk destabilisering i området, og det må vi være villig til å motvirke også ved å ta imot noen i Norge. Jeg synes ikke tallet er så skremmende høyt. Og jeg synes at en i den situasjonen vi nå er i, med krisen i Kosovo, ikke skal fokusere på de motsetningene som kan oppstå. De får vi heller håndtere ved en vellykket integreringspolitikk.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Hedstrøm.

Øystein Hedstrøm (Frp): Basert på Statistisk sentralbyrås beregninger har vi hatt en netto innflytting av ikke-vestlige innvandrere til Norge med i gjennomsnitt over 5 000 pr. år de siste ti år, og med 1990 som basisår vil vi om 90 år ha minst én million fjernkulturelle, eller etterkommere av dem, i Norge. Med de liberaliseringstendensene vi nå ser konturene av, vil det tallet sannsynligvis bli langt høyere. Stortinget behandlet integreringsmeldingen for to år siden, og daværende regjering innrømmet at man hadde svært begrensede kunnskaper om de langsiktige konsekvenser og virkninger av vår tids asyl- og flyktningpolitikk.

Mener ikke statsministeren det burde være riktig og fornuftig å få utredninger om dette på bordet før man nå åpner for norgeshistoriens største mottak av flyktninger og asylsøkere?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg vet ikke hvilken type utredninger representanten Hedstrøm tenker på. Hvis det f.eks. er et innvandringsregnskap, avviser vi det. Det kan oppfattes som en stigmatisering av mennesker med en annen kulturell og etnisk bakgrunn, som Regjeringen ikke ønsker å medvirke til.

Jeg må også si at jeg blir ganske opprørt over at det i en situasjon hvor vi har en gigantisk flyktningkatastrofe i hjertet av Europa, er den type problemstillinger representanten Hedstrøm tar opp. Jeg synes vi nå skal være mye mer opptatt av hva vi kan gjøre for å hjelpe flyktninger, primært i nærområdene, men vi må også være villig til å avlaste nærområdene. Og dette er til og med i hjertet av Europa. Men jeg skjønner at også disse flyktningene vil representanten Hedstrøm motsette seg at vi skal ta imot i Norge.

Her får vi bare konstatere at det er en dyp uenighet om disse spørsmålene, og jeg ønsker ikke å ta opp den type problemstillinger som representanten Hedstrøm her tar opp, i tilknytning til krisen i Kosovo.

Presidenten: Det blir et siste oppfølgingsspørsmål – Kristin Halvorsen.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg er glad for at temperaturen hos statsministeren stiger noe, men jeg skulle ønske meg en statsminister som smelte skikkelig tilbake mot det uverdige kjøret som Fremskrittspartiet nå bruker i denne saken. (Presidenten klubber.) – Jo, president, dette er en utfordring til statsministeren! – Og det er rett og slett fordi at slik situasjonen er nå, kommer det i mange land til å være noen som ønsker å bruke dette for innenrikspolitiske, kortsiktige gevinster, og som ønsker å fyre opp under det som måtte være av motsetninger. Det er jo sånn konfliktene har startet på Balkan – det fantes noen politikere der som ønsket å bruke disse etniske ulikhetene til sin egen makt. Og det kan selvsagt gjentas i alle land.

De som kritiserer Regjeringen på dette punktet, snakker mot bedre vitende. For alle vet at det henger nøye sammen med at hvis de fleste flyktningene skal tas imot i nærområdene, må også andre land ta sin del. Det er snart fullt i Makedonia igjen. Krisen er der igjen. Og det må bare Regjeringen stå fullt opp og slå tilbake på. Her kan ikke framtidige, ønskelige budsjettforlik dempe Regjeringens indignasjon og evne til å slå tilbake.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg kan forsikre representanten Kristin Halvorsen om at det gjør jeg heller ikke. Vi deler syn på dette, og jeg innrømmer åpent at Kristin Halvorsen er flinkere til å la sitt engasjement komme til uttrykk enn det statsministeren er. Men jeg kan forsikre henne om at engasjementet er det samme hos meg og hos Regjeringen.

Nå skal jeg ikke kommentere andre enn den som står på den motsatte talerstolen – men at de som f.eks. går inn for at det skal være et multietnisk Kosovo og at vi også skal ha multietniske samfunn andre steder i verden, og det har vi en rekke steder, skal motsette seg at vi tar imot 6 000 kosovoalbanere i Norge, det skjønner jeg ingenting av. Vi skal altså la andre samfunn være multietniske, men i Norge våger vi ikke å ta imot 6 000 kosovoalbanere av frykt for hva dette måtte føre til.

Jeg håper engasjementet var klart nok til at Kristin Halvorsen skjønner at vi deler syn på dette, og jeg er glad for den brede støtten vi har i Stortinget til håndteringen av Kosovo-krisen generelt, også den humanitære siden av det.

Presidenten: Presidenten vil understreke at hun ikke har tenkt å være så veldig liberal når det gjelder å polemisere mot andre, men hun vet, og også representantene vet, at de kan få frembrakt sitt budskap på annet vis hvis de ønsker det, så hun tror at dette skal ordne seg i fremtiden også.

Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Jørgen Kosmo (A): Det skal være en fornøyelse å få lov til å skifte tema – til et annet tema enn det Fremskrittspartiet valgte. Jeg har et spørsmål til statsministeren.

Hydros Visund-utbygging viser en overskridelse som faktisk er langt større enn Statoils overskridelser på Åsgard-utbyggingen. Dette ifølge Aftenposten. Så vidt vi forstår, har dette ingen konsekvenser for selskapets videre drift. Statsråd Sponheim, som er representant for den største eieren, avslår å kommentere dette.

Jeg tillater meg å sette dette i et perspektiv, med all den aktivitet som fremvises bl.a. fra budsjettkameraten til statsministeren, Høyre, om delprivatisering av Statoil. Jeg har da lyst til å spørre: Hvordan ser statsministeren på at vi skal få en innfallsvinkel til en usunn privatiseringsdebatt om Statoil, som skal forvalte vår nasjonalformue, som en konsekvens av overskridelser som riktignok er store og ubehagelige, men som nødvendigvis ikke behøver å bety at vi helt skal skifte karakter på bedriftens virksomhet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig i at vi har eksempler på gigantiske overskridelser også når det gjelder utbygging av oljeselskaper som ikke er helstatlige, og jeg tror det er riktig at en privatisering av Statoil ikke er noe sesam for at en skal unngå overskridelser senere.

Nå har det blitt en debatt om delprivatisering av Statoil. Den er reist av Statoils administrerende direktør. Det er lagt til rette for at styret i Statoil selv skal komme med en vurdering av disse spørsmålene. Regjeringens grunnholdning er at kjerneoppgavene for Statoil bør være under statlig eierskap, men det kan være andre sider av Statoils virksomhet – tilliggende funksjoner – som det kan være meget fornuftig å hel- eller delprivatisere. Men når Statoils direktør, og sannsynligvis også styret, kommer med et seriøst innspill i denne debatten, plikter Regjeringen og staten som eier å ta slike innspill på alvor. Det vil vi gjøre, og det vil vi derfor komme tilbake til i den oljemeldingen som Regjeringen har varslet skal komme neste år.

Jeg synes slike spørsmål er så store at det er viktig å få en bred politisk forankring blant partiene på Stortinget for eventuelle kursjusteringer og kursendringer her, og derfor er det også egentlig et for stort spørsmål å ta som en del av budsjettforhandlinger og eventuelle budsjettforlik. Regjeringens oppfatning er at en bedre plattform å drøfte disse spørsmålene på er i forbindelse med oljemeldingen, og vi vil ta kontakt med partiene på Stortinget med sikte på å finne fram til løsninger som kan ha en bred politisk forankring. Dette er så alvorlige spørsmål at det bør ikke skifte med skiftende regjeringer.

Jørgen Kosmo (A): Jeg er meget glad for at statsministeren her bekrefter at Statoils kjernevirksomhet bør være under full nasjonal kontroll på en slik måte at vi kan få ivaretatt våre fellesinteresser i dette. Det er ikke noe nytt at Statoil organiserer seg på en slik måte at bedrifter i ytterkant av kjernevirksomheten delvis privatiseres, og det tror jeg ingen har noe imot. Vi er imidlertid redd for at vi skal komme i samme situasjon som vi har gjort ved tidligere budsjettforlik, at det i en sen nattetime blir satt et beløp for å få til en budsjettbalanse, og så blir det da gitt direktiver til Regjeringen om at man skal selge statsbedrifter.

Jeg føler meg beroliget når statsministeren her i Stortinget bekrefter at dette ikke skal skje igjen. Vi håper da at vi kan få en strategi både når det gjelder debatten i forbindelse med budsjettene, og også i forhold til oljemeldingen, som ivaretar nasjonens interesser, ikke enkelte kapitaleieres interesser.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Statoil står i en særstilling i norsk næringsliv, både fordi de har et direkte engasjement på norsk sokkel, men også i utlandet, og også som forvalter av SDØE. Akkurat når det gjelder hvordan forvaltningen av SDØE skal organiseres i framtiden, tror jeg også det er et spørsmål som bør vurderes. Det er vi også innstilt på å legge til rette for en drøfting av i forbindelse med oljemeldingen som kommer.

Når det gjelder øvrige hel- eller delprivatiseringsforslag som denne regjering har stått bak, har vi god samvittighet for dem, de er av en helt annen karakter enn når det gjelder Statoil. Det vi der har vært med på, også sammen med budsjettpartnere, synes jeg har vært gode og fornuftige forslag. Hvis Kosmo her tenkte bl.a. på Telenor, var dette meget klokt i forbindelse med de fusjonsplaner med Telia som nå er under realisering.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Per-Kristian Foss.

Per-Kristian Foss (H): Spørsmålet mitt går på det synspunkt fra statsministeren at viktige spørsmål ikke kan avklares i forbindelse med budsjettet. Det må være en politisk nyvinning. Jeg har gått igjennom de senere ti års nasjonalbudsjetter og sett hvilke omfattende strukturpolitiske tiltak ulike regjeringer der har tatt opp. Det har vært langt mer omfattende – og vidtfavnende for den saks skyld – enn Statoil og en eventuell prinsippavklaring om privatisering eller ei.

Denne regjering har også i sitt nasjonalbudsjett tatt opp ganske omfattende spørsmål, men jeg må legge vekt på at det var kanskje mer omfattende under tidligere regjeringer. Dette gir Regjeringen en mulighet for gjennom nasjonalbudsjettet å forberede et underlag for å drøfte spørsmålene. Det gis inntrykket av at alt som skal tas opp i sene nattetimer, som det heter, skal være uforberedt for Stortinget – det er jo opp til Regjeringen å forberede dette for Stortinget.

Så spørsmålet mitt er egentlig om det er slik at det er helt avgjørende forskjell på en stortingsmelding og et nasjonalbudsjett. Meg bekjent har de samme status, og historisk sett har de vel tatt opp like viktige spørsmål.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Hvis det ikke skulle være en helt avgjørende forskjell, skulle det ikke være noe stort problem for Høyre heller om dette kommer i oljemeldingen, som kommer om ikke så lenge. Vi mener fortsatt at det er den mest naturlige sammenhengen, for her skal vi drøfte retningslinjene for den fremtidige petroleumsvirksomhet, Statoil, SDØE og retningslinjene og rammevilkårene for olje- og gassvirksomheten for øvrig. Der hører dette etter mitt skjønn mer naturlig hjemme enn i et nasjonalbudsjett, også fordi en med de nye budsjettprosedyrene vi har fått i Stortinget, må, slik det nå er, også med en mindretallsregjering, tvinge fram en flertallsinnstilling i forbindelse med budsjettet.

Når det gjelder Statoil – og jeg tror knapt det finnes mer omfattende strukturendringssaker som kan sammenliknes med Statoil – ønsker vi en bredere forankring enn det et eventuelt knapt flertall for et budsjettforlik innebærer. Det taler også for at dette tas i forbindelse med oljemeldingen, og ikke i budsjettet.

Presidenten: Et siste oppfølgingsspørsmål – Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): I debatten om Statoil er det enkelte som går seg vill ved å tenke at det som er godt for Statoil, nødvendigvis er godt for Norge. Det er altså ikke slik det ble sagt fra en tidligere amerikansk president: «What"s good for General Motors, is good for the USA». Slik er det nødvendigvis ikke når det gjelder Statoil.

Jeg setter stor pris på at statsministeren så uttrykkelig slår fast at dette ikke skal være en del av et budsjettforlik, at man ikke skal endre Statoils eierstruktur knyttet til et budsjettforlik med Per-Kristian Foss i en sen nattetime. Det håper jeg også hans forhandlere husker på om en måneds tid, når vi skal sitte her i Stortinget og faktisk forhandle ferdig revidert nasjonalbudsjett.

Men la meg stille et par spørsmål, for statsministeren var litt uklar. Han sier at det som er viktig for statsministeren og Regjeringen, er at Statoils kjernevirksomhet er under statlig kontroll. Da kunne det være interessant å få vite: Hva mener statsministeren er Statoils kjernevirksomhet, og hvordan klarer han å avgrense den? Er bensinstasjonene kjernevirksomhet, eller er det bare oljepumpingen? Hva er det statsministeren egentlig legger i begrepet kjernevirksomhet, og hvordan ser han for seg den avgrensingen? Og så, hvis det er mulig: Hvordan ser han for seg eierstrukturen i kjerneselskapet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Med kjernevirksomhet oppfatter jeg først og fremst det som har med direkte produksjon av olje og gass å gjøre. Tilliggende oppgaver kan være transportsystemer, bensinstasjoner, butikker, hvor Statoil allerede har trukket inn private interessenter, og det er også en del andre eksempler på tilliggende funksjoner som ikke direkte gjelder produksjon av olje og gass.

En fullstendig fastlåsing av standpunkter på det nåværende tidspunkt er vel ikke klokt fra noens side, for skal vi legge til rette for en drøfting i forbindelse med oljemeldingen, og også få en vurdering av Statoils styre, synes jeg vi plikter å avvente det før vi låser posisjonene helt fast. Men Regjeringens grunnholdning har vært at kjerneoppgavene, altså produksjon av olje og gass, bør være under statlig kontroll. I tillegg må vi drøfte forvaltningen av SDØE, som jo i verdier langt overstiger det Statoil selv direkte forvalter.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål

Erik Solheim (SV): En av årsakene til at NATO gikk til krig mot det tidligere Jugoslavia, var å hindre at en langvarig geriljakrig i Kosovo skulle spre seg til en rekke land på Balkan. Det er klart at det da blir et tankekors at NATOs bombing av mål i Montenegro kan være en medvirkende faktor til å utløse en borgerkrig i Montenegro, hvor det lokale regimet kontrollerer politiet og det føderale regimet kontrollerer hæren.

Mitt første spørsmål til statsministeren er om han vil bekrefte at Norge vil gjøre hva Norge kan i NATO for å argumentere for at man så langt det overhodet lar seg gjøre, avstår fra å bombe Montenegro. Det er svært innlysende politiske grunner til å la det være, selv om det skulle eksistere militære grunner for å gjøre det.

Og kanskje viktigere, nå som det er innført en oljeblokade av det tidligere Jugoslavia, som Norge jo sluttet seg til i helgen: Hva vil man gjøre for å hindre at denne oljeblokaden rammer Montenegro, som i realiteten er en uskyldig tredjepart i denne situasjonen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig i at situasjonen i Montenegro er vanskelig, og det pågår der en politisk rivalisering mellom ulike grupper når det gjelder holdningen til president Milosevic. Og jeg er enig med representanten Solheim i at en også må vurdere NATOs militære aksjoner, altså bombeangrepene, i det lys. Jeg skal love at vi skal legge vekt på dette i de signaler vi gir til NATO om disse spørsmålene.

Det samme gjelder i forhold til en oljeembargo. Norge mener det er riktig, som de øvrige NATO-land også, at vi innfører en oljeembargo, fordi det kan være et effektivt pressmiddel mot regimet. Det vil f.eks. være nokså paradoksalt hvis man bomber oljelagre i Jugoslavia og så lar oljen likevel fritt flyte inn, når vi også vet hvilken betydning oljen har for det militære apparatet til president Milosevic. Igjen kommer hensynet til Montenegro inn, det var sterkt framme under drøftingen i NATO under toppmøtet, og det vil en søke å ta hensyn til.

Erik Solheim (SV): Jeg vil gjerne følge opp litt når det gjelder oljeembargo, Det å innføre en oljeembargo og det å angripe mål i det tidligere Jugoslavia er på et vesentlig punkt ikke parallelt, nemlig at ved en oljeembargo løper man en risiko for å trekke inn en tredjepart, dvs. land som ikke er innblandet i denne konflikten. En veldig farlig ting er å true med noe som er vanskelig eller nærmest umulig å gjennomføre.

Jeg vil derfor spørre statsministeren hva NATOs tanker er om hvordan man i praksis skal kunne gjennomføre en oljeblokade mot det tidligere Jugoslavia uten den store faren som ligger i at land som ikke er part i denne konflikten, kan bli trukket inn ved at deres skip trafikkerer olje til tidligere Jugoslavia.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Dette var til en viss grad oppe til drøfting i Washington sist helg. Når det gjelder spørsmålet om såkalte «visit and search»-regimer, altså muligheten for å inspisere skip som en har mistanke om skal bringe olje inn til området, er det ikke truffet noen definitiv beslutning om det. Det har NATO fått i oppgave å foreta en nærmere studie av, dels av de hensyn som representanten Solheim nå nevnte, og dels fordi vi selvsagt også kan se for oss at dette kan eskalere konflikten også i forhold til tredjeland, som f.eks. Russland, noe som ville være ytterst beklagelig.

Når det gjelder «visit and search»-regimer, er det som sagt ikke konkludert, annet enn at det skal underlegges en studie. Når det gjelder oljeembargo for øvrig, altså eksport av olje til Den føderale republikken Jugoslavia, er det enighet i NATO om å innføre det, og vi vil tilrettelegge dette lovmessig i Norge.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg har et spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren.

Det er gledelig at Regjeringen nå vil tillate privat formidling og utleie av arbeidskraft, slik Høyre har kjempet for i årevis. Men det er bekymringsfullt at det ikke skal gjelde for helsevesenet, hvor mangelen jo er størst. Av mangel på livsviktig personell til behandling og pleie vil flere av våre sykehus stå i fare for å måtte stenge avdelinger. Samtidig er det 10 000 sykepleiere i reserve. Derfor er det utrolig at Regjeringen ikke vil utnytte privat arbeidsformidling og utleie til å skaffe til veie nok folk, slik Danmark og Sverige gjør med godt resultat. Jeg vil derfor spørre statsråden hva som er hovedbegrunnelsen for å gå imot.

Statsråd Laila Dåvøy: Det er riktig at Regjeringen har antydet at vi i proposisjonen som kommer, vil søke å få en forskrift for å begrense utleie av grupper innenfor helse- og sosialsektoren. Hvilke grupper dette skal omfatte, vil vi komme tilbake til i en eventuell forskrift, som vil sendes ut på høring, med begrunnelser.

Hovedbegrunnelsene er av både økonomisk og også mer faglig art. Hittil har man vurdert det slik at helsesektoren og deler av sosialsektoren ikke vil egne seg for et utleiemarked.

De økonomiske forholdene gjelder bl.a. de erfaringene man har med innleie av vikarer spesielt innenfor helsesektoren, der man har måttet betale – i enkelte tilfeller – opp til to ganger beløpet av en normal lønn. Og det er ikke lønn til dem som jobber som vikarer, men til vikarbyråene. Så det er altså to forhold: økonomiske, men også faglige. Disse begrunnelsene vil vi selvsagt komme nærmere tilbake til i en forskrift, som skal på høring før det blir endelig vedtatt.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg takker for svaret, men det var ikke særlig overbevisende.

Jeg har inntrykk av at prinsippet om ja til fast ansettelse og nei til korttidsansettelser lukter mer av fagforeningskamp enn vilje til å finne praktiske løsninger på et alvorlig problem. Det finnes nok av muligheter til både hele stillinger og fast ansettelse dersom folk ønsker det.

Jeg har selv jobbet i helsesektoren i 25 år og i tillegg vært fagforeningsleder, og vet at svært mange ønsker fleksible ansettelses- og arbeidsforhold i perioder i livet. Og arbeidsgiver har behov for midlertidig ansatte ved sykefravær, ved permisjoner og til ekstrahjelp når arbeidsmengden er stor.

Regjeringen vil altså tillate privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft til alle andre sektorer, men ikke til den sektoren der behovet er størst og hvor det gjelder liv og helse. Hvor lange skal denne forskjellsbehandlingen fortsette?

Statsråd Laila Dåvøy: Nå driver ikke Regjeringen med fagforeningskamp – for å ha slått det fast.

Når det gjelder de faglige begrunnelsene og også de økonomiske, vil jeg bare peke på at vi kommer tilbake til disse, der også selvsagt både helseministeren og sosialministeren vil bli sterkt engasjert når det gjelder disse forskriftene.

Jeg har lyst til å nevne som eksempel et sykehus som i 1997 hadde 50 ulike sykepleiervikarer inne i et personell der man hadde 28 fast tilsatte. Det er en utstrakt vikarbruk i dag, og vi må se på konsekvensene både for arbeidsmiljøet og de kompliserte oppgavene som skal løses. Det har også vist seg at mye av arbeidstiden har gått med til å lære opp nye vikarer. Så her er en rekke begrunnelser. Jeg håper at representanten Sjøli vil komme tilbake og å drøfte dette når forskriftene kommer på høring.

Presidenten: Lars Arne Ryssdal – til oppfølging.

Lars Arne Ryssdal (H): Jeg tror statsråden helt og fullt deler utgangspunktet, at vi trenger å få mobilisert mer helsepersonell. Vi vet fra andre sektorer at utleie har vist seg å være en kjærkommen introduksjon til arbeidsmarkedet enten for nye som står utenfor, eller for dem som har vært ute en stund.

Da blir det litt pussig at det skal være nødvendig å signalisere en slik forskrift allerede nå. Hvem en slik utleie truer, kunne det være greit å få et svar på. Det er ikke dagens arbeidstakere, de har tvert imot bruk for nye kollegaer å dele arbeidsbyrden med. Det kan heller ikke være arbeidsgiverne. De institusjoner som ikke ønsker en slik åpning, kan simpelthen la være å bruke den. Jeg ser ikke poenget med å fastsette det i en forskrift. Ønsker vi å sette pasientene først, bør Regjeringen simpelthen ta også denne muligheten i bruk for å få flere helsemedarbeidere inn på institusjonene.

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg merker meg at det er en del som er uenig i dette. Hvem det truer? Vel, hvis økonomi er en trussel, er det ett svar. Det behøver kanskje ikke være det hvis vi har mye penger å bruke på helsesektoren.

Men det som jeg tror er utrolig viktig, er at vi også utreder dette nøye med hensyn til kompetanse, ettersom ulike yrkesgrupper i helsesektoren er sterkt involvert i den enkelte pasient. De står overfor hverandre med liv og død. Det er et eller annet her som gjør at man ikke uten videre kan ta inn tilfeldige vikarer for å løse enkelte oppgaver.

Alle disse spørsmålene ønsker vi å komme tilbake til i en eventuell forskrift, der begrunnelsene, som sagt, vil bli tatt nøye inn. Og så får man heller komme tilbake til i høringen hvorvidt dette lar seg gjøre eller ikke. Det gjelder grupper av helsepersonell, og det er ikke ennå – jeg presiserer det – tatt stilling til hvilke grupper dette skal omfatte.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Per Sandberg (Frp): Jeg ønsker at familieministeren også skal få lov til å strekke på beina, så jeg har et spørsmål til ministeren.

Vi er blitt godt kjent med situasjonen i de private barnehagene etter hvert. Og nå ser vi altså at kommuner tolker forskjellig denne 40:30:30-regelen og gir signaler om at det ikke er vanlig å gi kommunal støtte til private barnehager. Mange kommuner driver nå med å lage beredskapsplaner for å overta de private barnehagene som eventuelt vil gå konkurs.

Mitt spørsmål til familieministeren er: Er det en ønsket utvikling at kommunene og det offentlige nå skal overta alle former for barnehage?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg takkar spørjaren for at eg fekk lov til å strekka på beina.

Spørsmålet er veldig relevant, og det er ein av dei problemstillingane som vi kjem tilbake til i revidert nasjonalbudsjett, men i større omfang i den barnehagemeldinga som kjem til hausten. Der har vi frå Regjeringa si side varsla at eitt av desse felta som vi er spesielt opptatt av, er kåra for dei private barnehagane.

Vi veit at det er veldig stor skilnad frå kommune til kommune om ein gir kommunal stønad eller ikkje. Eg har òg sett nokre signal om at det er kommunar som ynskjer å overta desse private barnehagane, og det ser eg ikkje på som noka positiv løysing. Eg synest det er positivt at vi har eit mangfaldig barnehagetilbod både i forhold til ideologi, pedagogikk og eigarskap. Men eg trur vi treng betre retningslinjer enn vi har i dag, i forhold til stønaden. Den statlege stønaden går jo til alle, mens den kommunale stønaden er veldig ulikt fordelt i forhold til dei private barnehagane.

Dette vil vi drøfta nøye i barnehagemeldinga, og då vonar eg at Stortinget kan bli einig om ein måte å takla denne problemstillinga på, slik at vi òg i framtida vil ha eit mangfaldig barnehagetilbod med både kommunale og private aktørar.

Per Sandberg (Frp): Jeg takker for svaret, som det lå ganske mye positivt i.

Som kjent inngikk Fremskrittspartiet og Høyre en avtale med regjeringspartiene om at vi skulle foreta en likestilling mellom private og offentlige barnehager. I tillegg foreslo Fremskrittspartiet 240 mill. kr for inneværende år til de private barnehagene som en overgangsordning for å motvirke de signalene og resultatene vi ser rundt omkring i kommunene etter hvert.

Synes ikke familieministeren også at det kanskje er på tide at vi gir noen strenge signaler til kommunene om den ønskede utviklingen innenfor barnehagesektoren som ligger i avtalen, i stedet for at vi nå skal sitte passive og se på den utviklingen som skjer i kommunene, at de private barnehagene går konkurs, mens de kommunale berges.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det som eg synest er viktig, er at vi får jobba ganske grundig med denne problemstillinga. Om ein går på den ordninga at staten skal overta finansieringa av dei private barnehagane, og at kommunane ikkje skal ha noko ansvar for dei, vil det føra til at kommunane stoppar barnehageutbygginga og overlèt alt til staten. Vi kan altså ikkje gjera det på den måten som Framstegspartiet signaliserte i budsjettet. Vi er nøydde til å sjå på regelverket som fører til at både kommunane og staten har eit ansvar for dei private barnehagane, ikkje berre staten.

Eg har lyst til å legga til at dersom kommunane òg skal ha eit økonomisk ansvar for dei private barnehagane, må det fylgja ein del plikter for dei som driv barnehagane, som kommunane òg kan vera med og påverka. Avtalen mellom Framstegspartiet, Høgre og Regjeringa gjekk òg ut på at ein skulle handsamast likt når ein hadde like plikter, og her har vi ein dialog med kommunane for å få det til på best mogleg måte.

Presidenten: Sylvia Brustad – til oppfølgingsspørsmål.

Sylvia Brustad (A): Jeg syns debatten mellom budsjettkameratene Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er interessant også når det gjelder barnehager. Statsråden snakker varmt om at det er viktig med mangfold i barnehagesektoren, og det er i hvert fall ikke Arbeiderpartiet uenig i. Men er ikke hovedproblemet at Regjeringa med støtte av Høyre og Fremskrittspartiet har stilt seg i en slik situasjon at vi nå har den laveste utbygging av barnehager på over 20 år? I 1997 bygde vi over 13 500 barnehager, og i år er måltallet for de samme partiene ca. 2 500. Det er lavere enn det antall barn som står i kø bare i Oslo. Er ikke hovedforklaringa på dette at Regjeringa og de partier som er nevnt, har prioritert å bruke masse penger på kontantstøtte, som har gått ut over barnehager?

Vi er inne i et skjebneår når det gjelder barnehageutbygginga, både når vi snakker om offentlige og private barnehager. Vi trenger begge deler, og er ikke statsråden bekymret over at vi nå har en barnehageutbygging som faktisk har stoppet så å si helt opp?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg er einig i at vi i fjor ikkje fekk bygd så mange barnehagar som eg hadde ynskt, slik det ser ut av dei signala vi har fått i forhold til barnehageutbygginga.

Når det gjeld barnehagane sitt problem med å innretta seg etter kjensgjerningane, er det ikkje berre kontantstøtta som kan vera eit problem, men òg dei økonomiske årsakene som ein del barnehagar oppgir. Det er 6-åringsreforma, fordi ein del av dei billigaste borna forsvann inn i skulen, så dei må fylla på med dyrare born under 3 år. Dette vil vi sjølvsagt òg sjå på i barnehagemeldinga.

Men eg har òg forståing for at ein del kommunar som no begynner å få full dekning, «ligg på veret» for å sjå kva innverknad kontantstøtta har i forhold til ei vidare utbygging. Vi får ein del signal frå nokre kommunar som har overdekning – andre kommunar har både ei overdekning og ei underdekning i forhold til alderskulla, mens andre har born på venteliste.

Når det gjeld tala frå Oslo, er det kanskje mogleg å diskutera om det er reelt at så mange står på venteliste. Dei står på venteliste for plass i dei kommunale barnehagane, men det er òg ein del private barnehagar i Oslo – ganske mange – og ein del av dei som har plass der, står framleis på venteliste i dei kommunale barnehagane.

Presidenten: Da går vi til siste hovedspørsmål.

Torstein Rudihagen (A): Eg har eit spørsmål til statsministeren.

Stortinget har ved fleire høve lagt klare føringar og premissar for opprettinga av eit IT- og kunnskapssenter på Fornebu, og seinast i vedtaks form i samband med St.meld. nr. 13 for 1998-99 i februar i år. Den 8. april sende Nærings- og handelsdepartementet ut krav og retningslinjer for eit IT-kunnskapssenter på Fornebu som på fleire punkt er i strid med eller avvik frå Stortinget si behandling og vedtak i saka. Etter det ein kan lese i Finansavisen, vil nå ingen gi tilbod ut frå det som næringsministeren har trekt opp som premissar. Og det tyder på at næringsministeren nå dessverre er i ferd med å skusle bort ei unik moglegheit til at Noreg skal få eit nasjonalt IT- og kunnskapssenter av internasjonalt omfang på Fornebu, som Stortinget visseleg har bestemt.

Spørsmålet blir: Vil statsministeren nå ta eit ansvar for at næringsministeren følgjer opp Stortingets vedtak?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringen er selvsagt innstilt på å følge opp Stortingets vedtak. Siden Arbeiderpartiet har moret seg med å snakke om budsjettkameratene om Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, får jeg kanskje tillate meg å si Fornebu-kameratene om Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, for Regjeringen har fått et brev fra Arbeiderpartiet ved Opseth og Fremskrittspartiet ved Hedstrøm. Dette har nærings- og handelsministeren svart på, og jeg mener at dette brevet, som er datert 23. april, godtgjør at de retningslinjene som departementet har trukket opp for interessenter til et IT- og kunnskapssenter på Fornebu, ikke er i strid med Stortingets vedtak. Jeg kan ikke gå i detalj inn på dette nå, men dette dreier seg bl.a. om arealer til boliger, om det er naturlig som en del av et slikt senter, eller om ikke også disse må kunne benytte seg av det vanlige private boligmarkedet, enten det skal bli på Fornebu eller andre steder. Det dreier seg om terminalbygningen og spørsmålet om eie kontra leie inntil en har fått terminalbygningen i en slik stand at den egner seg til dette IT- og kunnskapssenteret.

Dette er det vanskelig for meg å gå mer detaljert inn på nå, men jeg tror en i dag skal være litt forsiktig med å konkludere med at ingen kommer til å gi et tilbud på dette. Det tror jeg vi trygt kan komme tilbake til når fristen for dette er utløpt, og det er den, etter det jeg kjenner til, på langt nær ennå.

Torstein Rudihagen (A): Statsministeren må gjerne ironisere litt over Fornebu-kameratane. Det faktiske forhold er jo at det var Framstegspartiet og Arbeidarpartiet som utgjorde fleirtalet i denne saka, og som var dei einaste som til sjuande og sist lojalt følgde opp det Stortinget har lagt som føringar og premissar ved tidlegare behandling av spørsmålet om eit IT- og kunnskapssenter på Fornebu.

Det er òg riktig som statsministeren var inne på, at Arbeidarpartiet og Framstegspartiet i fellesskap stilte nokre spørsmål omkring dette til næringsministeren. Næringsministeren konkluderte med at det ikkje var grunnlag for å endre dei krava og retningslinjene som han hadde sendt ut, trass i at stortingsfleirtalet bad næringsministeren om å endre dei i tråd med det som da var stortingsfleirtalet si eigentlege meining. Det er mildt sagt oppsiktsvekkande at næringsministeren ikkje her følgjer stortingsfleirtalet. Og eg må spørje statsministeren om han meiner at ein av hans statsrådar er betre skikka til å tolke stortingsfleirtalet enn stortingsfleirtalet sjølv.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er klart vi legger vekt på hva Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet her har lagt til grunn for det vedtaket som de selv fattet i Stortinget, men jeg mener at næringsministeren på en god måte godtgjør at det opplegget han har sendt ut, ikke er i strid med dette vedtaket. Dette er et vedtak som trekker opp en del rammer, og innenfor de rammene har departementet operert, bl.a. på bakgrunn av innstillingen fra det såkalte Spjøtvoll-utvalget, som med sin ekspertise har vært med og lagt en del av premissene for det som departementet på dette punkt har sendt ut.

Jeg tror ikke vi kommer til å skusle bort mulighetene for å få et godt IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Interessen for det er så vidt stor i mange miljø, og det kan også hende at flere aktører slår seg sammen og lager et konsept som blir interessant. Det tror jeg vi trygt kan komme tilbake til senere når fristen for å gi tilbud er omme.

Presidenten: Da er tiden for den muntlige spørretimen omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.