Presidenten: Etter ønske fra forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil tre minutter.

– Det anses vedtatt.

Gunnar Halvorsen (A) (ordfører for saken): Forsvarskomiteen legger med dette fram sin innstilling om Forsvarets investeringer. Innstillingen er med få unntak enstemmig.

Sannsynligheten for et væpnet angrep på Norge er blitt mindre etter den kalde krigen. Samtidig er vi i den paradoksale situasjonen at vårt land de facto har vært i krig siden slutten av mars måned. For øyeblikket kan det se ut som om en politisk og diplomatisk løsning for den tragiske situasjonen i Kosovo kan være i sikte. Det er selvfølgelig altfor tidlig å foreta en endelig evaluering av håndteringen av Kosovo-krisen. Det er imidlertid et faktum at skillet mellom praktiske og diplomatiske nivåer og tilbøyeligheten til å bruke militærmakt er blitt betydelig mindre etter den kalde krigen.

Uansett hvilken erfaring som vil bli trukket, er det ikke til å komme bort fra at teknologisk nivå og kompetanse vil stå mer og mer sentralt i utviklingen av framtidas forsvarsstruktur. For Norge har det i alle år vært naturlig å delta i internasjonale fredsoperasjoner, og det er ingen grunn til å tro at behovet for norsk deltakelse i slike operasjoner vil bli redusert i tida som kommer.

Dagens innstilling fra forsvarskomiteen om Forsvarets investeringer faller naturlig inn på plass i et slikt perspektiv og som en nødvendig og logisk funksjon av de beslutningene Stortinget har tatt de senere år.

La meg ta et meget kort tilbakeblikk. St.meld. nr. 22 for 1997-98 om gjeldende langtidsplaner for Forsvaret i perioden 1999-2002 slår fast at et effektivt og troverdig forsvar ikke kan bygges opp i løpet av få år. Det krever ti til femten år å anskaffe nye generasjoner av fregatter og kampfly, samtidig som vi må bygge opp kompetanse for å utnytte slike avanserte systemer. De materiellanskaffelsene og den kompetanseoppbyggingen vi nå gjør, vil utgjøre hovedkomponentene i det Forsvaret vi vil ha om ti til femten år. Derfor er langsiktighet og forutsigbarhet så viktig i forsvarspolitikken.

Dette var også noe av bakgrunnen for at Stortinget i forbindelse med behandlingen av langtidsmeldingen bad om å få presentert en langsiktig og overordnet plan for framtidige materiellinvesteringer. Stortinget behandlet denne investeringsprofilen for noen få uker siden, og det var bred enighet om hovedtrekkene i disse investeringene.

Dagens innstilling representerer den første, store milepælen på veien fram mot et moderne og strukturert forsvar, klar for nasjonale og internasjonale utfordringer. Jeg vil derfor som saksordfører gå nærmere inn på en del forhold knyttet til innstillingen.

Fregattene representerer med sine 12 milliarder kr en av de største investeringer i Forsvaret noensinne. Det er en enstemmig komite som stiller seg bak behovet for nye fregatter, og at dette er en helt nødvendig investering for å opprettholde et troverdig forsvar. Gjennom innstillingen til investeringsprofilen - Innst. S. nr. 140 for 1998-99 – sluttet også en enstemmig komite seg til finansieringsopplegget for fregattene, med en midlertidig øremerket styrking av forsvarsbudsjettet som samlet utgjør ca. halvparten av kostnadene ved fregattanskaffelsene. En samlet komite stiller seg bak et slikt opplegg gjennom denne innstillingen.

Det er også en enstemmig komite som forutsetter at departementet i den videre framdriftsprosess mot en endelig kontraktinngåelse for fregattene, legger en helhetlig vurdering til grunn med hensyn til antall fartøyer og kapasitet. En enstemmig komite står også bak kravet om at Forsvarets fagmilitære vurderinger og behov tillegges særlig vekt før endelig avgjørelse tas. I innstillingen er det forskjellige oppfatninger knyttet til leverandører og forhandlingsprosess, og jeg legger til grunn at representanter for de øvrige partiene i sine innlegg går nærmere inn på dette.

En enstemmig komite legger imidlertid til grunn at Stortinget blir løpende orientert om framdriften i forhandlingene på en hensiktsmessig måte, også før endelig kontrakt inngås. Jeg vil også nevne at en enstemmig komite forutsetter at Stortinget blir orientert dersom det oppstår usikkerhet knyttet til prosjektets kostnad, framdrift eller ytelse.

Gjenkjøpsavtaler står sentralt i kontraktsforhandlingene og vil være en integrert del av den endelige kontrakten. En samlet komite mener det er avgjørende at Forsvarsdepartementet oppnår 100 pst. gjenkjøp, og at man etablerer mekanismer som sikrer at avtalene blir gjennomført som forutsatt innenfor tidsrammene.

Så over til det andre store prosjektet i innstillingen: kjøp av nye kampfly. Her er det en enhetlig og enstemmig innstilling fra komiteens side, og mange av de premisser og forutsetninger som komiteen har lagt til grunn i forbindelse med fregattkjøpet, er også lagt inn for flykjøpet. Jeg vil derfor kun peke på ett punkt knyttet til denne investeringen. Det er nødvendig å skape et minimum av handlefrihet i Forsvarets investeringsportefølje, og det er derfor nødvendig med alternative tilbud for levering av fly i perioden 2003–2010 og i perioden 2007-2012 dersom opsjonen på 10 fly utløses. En enstemmig komite har sluttet seg til dette.

Avslutningsvis vil jeg si noen ord om den delen av innstillingen der det ikke er enighet i komiteen, nemlig om tidspunktet for anskaffelse av nye MTB-er av Skjold-klassen. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Høyre gjentar i innstillingen tidligere merknader til langtidsmeldingen og investeringsprofilen. Våre hovedargumenter har vært at nye MTB-er må sees i sammenheng med nedleggelse av fort langs kysten. Svært mange kystfort er nå avviklet, og MTB-ene skulle være plattformen for missilene, som dermed ble mobile.

Når Arbeiderpartiet og Høyre står på den opprinnelige planen om oppstart 1. juli 2000, henger det sammen med den inngåtte kontrakt og forpliktelser overfor Kværner Mandal. Det er jo slik at Sjøforsvaret har lagt ned mange millioner i oppbygging av kompetanse i Mandal. Dersom oppstart først blir i 2003, som Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Fremskrittspartiet vil, er sannsynligvis kompetansen tapt, og i verste fall er verftet stengt. Derfor går Arbeiderpartiet og Høyre inn for at under forutsetning av et vellykket prøveprosjekt, gjennomføres anskaffelsene av MTB-ene umiddelbart, fordi dette er rasjonelt. Arbeiderpartiet og Høyre fremmer forslag om dette, og jeg tar derfor opp dette forslaget, som er inntatt i innstillingen. De øvrige partienes representanter i komiteen viser i sin merknad til at de vedtatte budsjettrammer for de nærmeste årene ikke gir rom for å fase inn MTB-er. Jeg går ut fra at disse representantene selv går nærmere inn på dette spørsmålet i sine innlegg senere i dag.

Vi lever i en verden preget av usikkerhet og ustabilitet. Selv om vi i dag ser optimistisk på mulighetene i Kosovo, må vi legge et realistisk perspektiv til grunn for europeisk sikkerhetspolitikk i årene som kommer. En vis mann sa for mange hundre år siden: Qui desiderat pacem, praeparet bellum – den som lengter etter freden, må forberede seg på krigen. Dagens innstilling er en innstilling i denne vismannens ånd.

Presidenten: Gunnar Halvorsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Hans J. Røsjorde (Frp): Jeg skal avstå fra latin og holde meg til det jeg håper er godt norsk.

Saksordfører har gjort rede for hovedtrekkene i innstillingen, og det er som han også sa, en innstilling som er preget av stor enighet. Det er viktig. Vi står gjennom dette dokumentet i en situasjon hvor vi foretar de største investeringene – i hvert fall målt i kroner og øre – som Forsvaret har gjennomført noensinne. Det gjør vi her for en relativt sparsom sal og med et meget sparsomt pressekorps, så vi får sørge for at vi får ned i Stortingstidende hva dette dreier seg om.

Når man går til så betydelige investeringer, får det enorme konsekvenser for Forsvarets øvrige drift og øvrige investeringer. Her er vi for tiden i en ubalanse. Det er erkjent. Det er for lite midler til drift. Det har i perioder vært mangel på investeringer. Det var altså ikke med noen særlig stor respekt for denne balansen at den sittende regjering i sitt opprinnelige budsjettforslag for inneværende år kuttet ned med drøye 800 mill. kr. Det synes å være en panikkhandling, og det har jeg sagt før. Vi må unngå å få den type dramatiske avvik i årene som kommer. Hvis ikke, vil hele investeringsprogrammet bli en katastrofe for Forsvaret. Og når investeringen er gjort, må det også skaffes rom for drift av det materiellet som man kjøper. Hvis man ikke lykkes med en omstrukturering, taper man tempo. Og hvis Stortinget ikke makter å ha langsiktighet i det man gjør, ikke bare de nærmeste tre-fire årene, men faktisk gjennom de nærmeste ti-tolv årene, kan det gå like galt. Dette er derfor like mye en utfordring for Forsvaret og for leverandørene som det er for Stortinget. Og tross alt, det er Stortinget som setter rammene, og som dermed fremtvinger eventuelle prioriteringer eller fremtvinger organisasjonsendringer som ikke henger sammen med de investeringer som gjøres. Det er her utfordringene virkelig er store.

Hvis man skulle mislykkes med å føre disse prosjektene frem, med en økonomisk ramme som svikter, vil det drepe alle andre prosjekter, for å reversere denne type kontrakter er mer eller mindre umulig uten at man får den samme regningen og med betydelig mindre materiell. Da vil det gå ut over annet materiell, ikke bare til Sjøforsvaret og til Luftforsvaret, men kanskje særlig til Hæren, som så vidt jeg kan se, vil bli sultefôret investeringsmessig i tiden som kommer. Vi skal gjennom en langtidsmelding våren 2001, som forhåpentligvis vil bringe tingene mer i sammenheng. Men utfordringene ligger i å ha en struktur med et materiell vi har råd til å ha, og som vi har råd til å bruke. Det er det et samlet storting sier ja til, da selvsagt med unntak av SV. Noe annet hadde jo heller ikke vært å vente.

Det var Stortinget selv som tok initiativet til å få frem St.meld. nr. 23 for 1998-99, som gav oss investeringsprofilen, og som på en måte utløste den proposisjonen som vi nå debatterer innstillingen til. Der går det klart frem hva planrammen skal være i årene som kommer, og hvor store investeringene må være, og samtidig hvilke investeringer som må på plass for å få de to tunge prosjektene unna uten å støte bort andre. Derfor er det også nesten oppsiktsvekkende at en samlet komite innstiller på å føre inn II i innstillingen, et romertall som åpner for at man gjennom anskaffelsesperioden for fregatter legger på planrammene 1 000 mill. kr, slik vi forutsetter etter stortingsmeldingen. Det er en vesentlig del av forståelsen av dette satt i effekt.

Jeg er klar over hvilke uvanlige trekk dette er i og med at Stortinget behandler de årlige budsjetter, men det er en klar binding og en helt nødvendig binding om det fortsatt skulle bli svikt i viljen til å understøtte Forsvaret. Dette er i hvert fall den beste garantien man kan oppnå for å få dette i land.

Jeg skal ikke si så veldig mye om det som gjelder den videre prosess knyttet til anskaffelse av fregattene. Det står klart skrevet i innstillingen. Det er ikke slik, som noen har fremstilt, at det at Nor-Eskort Gruppen forsvant ut, betyr at norsk industri ikke får innpass. Komiteen har vært meget påpasselig med å skrive sine merknader. Vi har full tillit til at departementet og Sjøforsvaret er i stand til å håndtere de kontraktuelle delene i en situasjon som er bra, fordi man får frem – hvis man gjør det riktig – optimale resultater gjennom en sterk konkurranse. Og det er nettopp konkurranse i et sultent marked, hvis jeg kan bruke et slikt uttrykk, som gir mulighet for dette.

Når det gjelder flyanskaffelsene, er det også viktig å følge de samme prinsipper. Nå synes det å være rom for å kjøre videre med to så tunge prosjekter parallelt. Hva resultatet måtte bli når det gjelder flyanskaffelse, i avveining mellom et F-16-konsept og et Eurofighter 2000-konsept, får fagfolkene avgjøre. Men vi kan – tror jeg – gi den politiske advarsel at nå er det viktig å få det man må ha, istedenfor det man så svært gjerne kunne ønske seg. Det er spørsmål om å få et redskap for å gjøre jobben, og det er spørsmål om hvor høyt man skal legge lista. Det blir en balansegang mellom de operative behov og krav og departementets evne til å balansere dette ut. Og Stortinget kommer til å følge nøye med i begge disse tunge prosjektene.

Gjenkjøpsregimet har vi beskrevet. Komiteen har lagt til grunn dårlige erfaringer fra F-16-programmet. Det er viktig å følge med, slik at man ikke glir ytterligere i forhold til gjenkjøp. Vi har åpnet opp for å utvide dette utover det Stortinget tidligere har gjort, eller i hvert fall i tråd med det Stortinget tidligere har gjort.

Så til det det strides om. Det strides ikke om hvorvidt vi skal ha nye MTB-er eller ikke. Det strides om når. Her er det da bare rett og slett å slå fast at det er et ønske fra Arbeiderpartiet og Høyre om å forsere programmet i forhold til det forsvarssjefen har sagt er ønskelig. At man på den ene side har problemer ved Kværner Mandal med å holde sysselsettingen oppe, skjønner vi. På den annen side ville det også være ganske underlig om man skulle forsere frem våpenplattformer på noe som fortsatt ikke er prøvd ut, og hvor hovedvåpensystemet ikke er på plass.

Jeg skulle gjerne sett at Høyre kunne fortalt hvor mye penger man har tenkt å legge inn, for man skal jo ha fly. De vil man ha på plass samtidig som Fremskrittspartiet. Man vil ha fregatter på samme tid. Hvor er så økningen av rammene som gjør dette mulig? Det er godt mulig at Høyre vil greie det, for Høyre og Fremskrittspartiet har stort sett bidratt til å holde rammene oppe. Men det har altså ikke samarbeidspartneren gjort, det er problemet. For Arbeiderpartiet har ikke maktet å holde bevilgningen oppe på det nivået som Høyre åpenbart har behov for når det gjelder å anskaffe MTB-ene. Da blir det spørsmål om dette er et partnerskap som kan gi et flertall for noe som Høyre antakelig i ettertid kan komme til å angre litt på, for hvis man ikke greier å få flertall for å legge på rammen, vil jeg i hvert fall vite hvor flertallet ligger. Vil det skyve på prosjekter eller fase ut andre prosjekter som det da ikke blir rom til i budsjettrammen? St.meld. nr. 23 gir en klar anvisning for hvorledes dette utvikler seg, gjennom de tallene som er stilt opp der.

Uten sammenlikning for øvrig, selvsagt, er jeg redd for at Høyre kan ha havnet i et skjebnefellesskap med stortingsrepresentant John Dale, som i forbindelse med et NATO-møte i utlandet kom i skade for å dele taxi med hr. Sjirinovskij. Gjett hvem som måtte betale regningen? Det var ikke Sjirinovskij. Jeg håper Høyre har en lommebok som dekker det som skal til for eget behov, og at de samtidig kan låne Arbeiderpartiet det de trenger for å få endene til å møtes. Ta i alle fall ikke taxi!

Fra Fremskrittspartiets side er det også viktig å si noen få ord om nytt kystvaktfartøy. Det er klart at med dagens situasjon i verftsindustrien er det fristende å forsere denne type prosjekter. På den annen side skal man være forsiktig med hva forseringer betyr i forhold til budsjettet. Her er det en balanse som jeg ber Regjeringen vurdere. Kanskje bør det også være slik at kravene om høyeste klasse vurderes, slik at man ikke får unødvendige kostnader fordi man også der skal være veldig avanserte og kreve egenskaper som kanskje ikke er nødvendige, men som betyr en høyere prislapp. Det får da være den lille advarselen i mitt innlegg.

Dagrun Eriksen (KrF): Vi har nettopp hatt en stor debatt om Forsvarets omorganisering, og vi har for tiden i media og andre steder en stor debatt om Forsvarets fremtid – omstruktureringer, nye oppgaver, hver stein skal snus. I denne sammenheng er det naturlig å spørre om de investeringene vi her legger opp til, kommer til å være materiell som vi vil ha bruk for i tiden fremover. Kristelig Folkeparti og Regjeringen mener ja. Fregatter, MTB-er, kampfly og kystvaktfartøy er og kommer til å bli elementer som vil ha en betydning, uansett hva fremtiden vil bringe. Disse store investeringene er hensiktsmessige for å håndtere kriser og trusler mot Norges suverenitet. Fregatter og kampfly vil være et viktig bidrag til NATOs utrykningsstyrker, og de er viktige i internasjonal krisehåndtering, noe som vil få en større betydning i årene fremover.

Så til komiteens innstilling, først om fregattene. Kristelig Folkeparti er veldig glad for at flertallet slutter seg til den fremgangsmåten og det foreløpige resultatet Regjeringen har lagt opp til når det gjelder fregattanskaffelsene. Men Arbeiderpartiet har en egen merknad som forundrer meg – ikke bare litt, men mye! Arbeiderpartiet synes det er beklagelig at hensynet til norske arbeidsplasser og utviklingen av teknologisk og industriell kompetanse i Norge ikke ble tillagt større vekt i Regjeringens vurdering av de ulike tilbudene. Her er det på plass med en liten historierepetisjon. Det var Arbeiderpartiet som i utgangspunktet la fregattprosjektet ut til internasjonal konkurranse, under daværende forsvarsminister Jørgen Kosmo.

I Dagens Næringsliv den 21. november 1996 kunne vi lese:

«Forsvarsminister Jørgen Kosmo knuser drømmen om at norsk verftsindustri skal ha fortrinnsrett til bygging av seks nye fregatter til 12 milliarder kroner.»

Han gjorde det videre i artikkelen klart at anskaffelsen skulle være gjenstand for internasjonal konkurranse, og at det ikke ville bli gitt nye føringer underveis. Det ble satt ned en prosjektorganisasjon som skulle klargjøre norsk industri for å møte en slik konkurranse, Nor-Eskort Gruppen. Da anbudene så kom inn, var det utenlandske selskaper som best svarte på de krav og spesifikasjoner som det var bedt om.

At man kan beklage at norsk industri ikke klarte å svare like bra, kan jeg skjønne, men at man først skulle ha sagt til det internasjonale samfunn at vi, Norge, vil ha internasjonal konkurranse, og så i neste omgang si at det egentlig bare var tull, ville stille Norge i et meget uheldig lys. Arbeiderpartiet, som i andre sammenhenger henger ekstremt langt fremme i strikken for å tilfredsstille det internasjonale og europeiske samfunn, burde kunne se nettopp dette poenget. Regjeringen har tatt hensyn til norske arbeidsplasser under de forutsetninger som Arbeiderpartiet i utgangspunktet la opp til. Det jobbes nå aktivt for å få en juridisk bindende gjenkjøpsavtale på 100 pst. og direkte andeler i fregattanskaffelsene så hensiktsmessige som mulig for norsk industri, så denne merknaden fra Arbeiderpartiet er så fri for realiteter som det går an, og minner mest av alt om et falsk frieri til norsk industri.

Når det gjelder gjenkjøp, tror jeg erfaringene vi fikk ved anskaffelsene av F-16-flyene, har lært oss en god del. Oppfølgingen av gjenkjøp er en viktig forutsetning. Bruk av klausul om kansellering av kontrakt er også et godt virkemiddel for å sørge for at gjenkjøpsavtaler blir fulgt opp.

Kampflyprosjektet er den neste store investeringen vi står overfor. Dette prosjektet er ikke kommet like langt i prosessen, men er en erstatning for F-5- og tapte F-16-fly, som er noe vi har bruk for.

Jeg registrerer også at et flertall i komiteen, Arbeiderpartiet og Høyre, går inn for en forsering av MTB-prosjektet. Jeg gratulerer – via presidenten selvfølgelig – lokalsamfunnet i Mandal med at det endelig kommer i vedtaks form. Vi i Kristelig Folkeparti har nøye vurdert hvilke konsekvenser det vil få for prosjektet ikke å forsere det med tre år, og om vi kan forsvare å skyve ut andre ting i tid for å få rom for dette prosjektet allerede nå. Men summen vi snakker om her, er om lag 2-3 milliarder kr, med våpensystemet.

Regjeringen er og har vært opptatt av arbeidsplassene ved Kværner Mandal og har vært aktivt med for å selge bedriftens produkter i utlandet. Som representant for fylket synes jeg det er trist at vi ikke makter en forsering, men som forsvarspolitisk talskvinne for partiet har jeg – og partiet – som så ofte i politikken, måttet ta et ansvarlig valg, og det er en oppstart av anskaffelsen i år 2003.

Ingvald Godal (H): I St. meld. nr. 23 for 1998-99, Forsvarets investeringsprofil, som Stortinget handsama i vinter, vart det lagt opp til eit nyinvesteringsprogram for Forsvaret fram til og med år 2006 på ca. 55 milliardar kr. Dei investeringane me skal ta stilling til her i dag, utgjer ca. 25 milliardar kr. Dei vil strekke seg utover 2006 i tid, likevel utgjer dei prosjekta me drøftar i dag, ein vesentleg del av ovannemnde investeringprofil. Det dreiar seg om store summar, og dersom programmet skal kunna gjennomførast på ein effektiv måte, slik at me får maksimal forsvarseffekt ut av løyvingane, er det heilt naudsynt at Regjeringa og stortingsfleirtalet systematisk syter for samsvar mellom mål og ressurstilgang. Dersom så ikkje skjer, vil konsekvensane uunngåeleg bli vingling, stor fare for feilinvesteringar og ei fundamental uvisse i heile Forsvarets organisasjon. Tilstanden i Forsvaret i dag er diverre ein illustrasjon på dette. Når Forsvarets overkommando no greier ut nær sagt alt mellom himmel og jord, er det jo nettopp i eit slags fortvila forsøk på å koma ut av den ubalansen Regjeringa og stortingsfleirtalet har ført dei opp i. Eg trudde faktisk at det var håp om at ein no hadde lært, dette også på bakgrunn av den alvorlege åtvaringa frå direktøren i Forsvarets forskningsinstitutt i vinter om den såkalla doble ubalansen i Forsvaret.

Så kjem altså Regjeringa i revidert nasjonalbudsjett med framlegg om å draga inn 100 mill. kr av løyvde midlar til materiellinnkjøp i Forsvaret. I førre periode drog Regjeringa og fleirtalet som kjent, inn 1,15 milliardar kr frå løyvde midlar til materiellinnkjøp, noko som m.a. førte til at me måtte kansellere ein inngådd kontrakt for ei høgst nødvendig fornying av Hercules-flåten. Regjeringa held altså fram med den svært uheldige praksisen å bruke kap. 1760 som ein ymsepost eller salderingspost for alt mogleg anna, dette samstundes med at Regjeringa legg fram eit ambisiøst program for å skaffe nytt materiell og ei melding om sterkt aukande ambisjonar når det gjeld internasjonale operasjonar. Dersom ein kommune hadde gått fram på ein slik måte, ville den sjølvsagt ha vorte stoppa av fylkesmannen, men Stortinget har som kjent ingen fylkesmann over seg.

For Høgre er saka enkel, me løyver alltid til siste krone i samsvar med måla. I Forsvarsstudien 1996 sa forsvarssjefen at han måtte ha 1,5 pst. vekst i dei årlege budsjetta for å nå måla som Regjeringa og Stortinget gjekk inn for. Regjeringa gjekk inn for nullvekst dei to fyrste åra i langtidsmeldinga. Alt tyder på at forsvarssjefens overslag er eit minimum for å nå måla. Difor legg Høgre dette til grunn i sine budsjettopplegg. Kampen etter langtidsmeldinga har for Høgres del bestått i ein løpande og knallhard strid for å få Regjeringa til ikkje å gå med på Høgres opplegg, men å stå på sitt eige, under budsjetthandsaminga i fjor haust og så no i revidert nasjonalbudsjett. Dette er bakteppet for den saka me no har til handsaming.

I Høgre må me i fyrste omgang utforme vår eiga forsvarspolitiske linje, for så å gjera alt me kan for å presse Regjeringa og regjeringspartia til i alle høve å stå på sitt eige opplegg.

Når det så gjeld dei forslaga til materiellinnkjøp som me skal ta stilling til i dag, har dei Høgres fulle støtte. Me vurderer dei som strukturuavhengige, dvs. materiell som me treng, same kva endringar i strukturen vi får i åra som kjem. Me er einige i opplegget for å skaffe nye fregattar og i at dette har fyrste prioritet. Me er òg einige i at det bør anskaffast minst fem. Opplegget for gjenkjøp er skissert i innstillinga, og eg viser til denne, men eg vil understreke at dette ikkje må gjennomførast på ein slik måte at det aukar kostnadene ved prosjektet. Eg finn òg grunn til å peike på at strategisk partnarskap kan vera eit interessant alternativ til direkte gjenkjøp og bør vurderast der dette måtte vera aktuelt. Det same gjeld for flykjøpet, som er det andre store innkjøpet som det er gjort framlegg om. Ettersom dei økonomiske rammene er så uføreseielege, av grunnar eg har vore inne på tidlegare, er det nødvendig å bygge inn fleksibilitet i tid i samband med å skaffe nye fly, og Høgre er einig i det.

Når det gjeld missiltorpedobåtane, har Høgre saman med Arbeidarpartiet repetert sine felles merknader frå handsaminga av langtidsmeldinga i fjor vår og investeringsprofilen i vinter, og me fremmar no framlegg i samsvar med dette. Somme har kalla dette forsering, men det er det ikkje. Desse to partia har halde stø kurs i denne saka heilt frå handsaminga av langtidsmeldinga i 1993. Der vart det vedteke å redusere talet på MTB-ar frå 38 til 22. 14 av desse var av HAUK-klassa som skulle moderniserast. 8 nye skulle skaffast og innfasast frå ca. 1998.

I investeringsproposisjonen våren 1995 vart prosjektet presentert for vedtak. I budsjettet for 1996 vart det vedteke å utvikle og skaffe ein forseriebåt. Serieproduksjonen var føresett i åra 1999-2003. I budsjettet for 1997 vart det opplyst at det var inngått kontrakt med Kværner Mandal om forseriebåten, som skulle leverast i 1998 og testast i eit år. Ein opsjon skulde gjelde fem-sju nye fartøy. Av utanforliggande grunnar vart forseriefartøyet noko forseinka og som kjent levert no i vår. Det er no til utprøving. Testperioden på eitt år vil såleis gå ut våren 2000. I samsvar med ovanståande har Sjøforsvaret inngått opsjon med leverandøren for levering av ytterlegare sju fartøy. Denne opsjonen går ut 1. juli neste år. Av den grunn burde det vera sjølvsagt at dersom resultatet av prøvane er tilfredsstillande, utløyser ein opsjonen og går vidare med produksjonsfasen umiddelbart. Dette er det einaste som er økonomisk forsvarleg. Alt anna blir dyrare. Dersom ein utset produksjonen med tre år, som Regjeringa og mindretalet her i huset går inn for, vil prosjektet nødvendigvis bli dyrare fordi produksjonsmiljøet vil bli spreitt i mellomtida, ny kontrakt må inngåast, kanskje med ein ny leverandør som må starte heilt frå nytt av. Kanskje vil ein måtte gå gjennom ein ny runde med tilbod. Det er bruka 300 mill. kr på forseriefartøyet, dei kan i så fall vera kasta rett ut av vindauga. Det burde vera sjølvsagt at slikt har ikkje Forsvaret råd til.

Samstundes må me koma i hug at MTB-ar av HAUK-klassa ikkje blir nyare med åra, og at Regjeringa har med ein MTB-skvadron i sitt framlegg til Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjonar som skal vera operativ seinast sommaren 2005.

Det er elles eit godt prinsipp å gjera seg ferdig med eitt prosjekt før ein startar på eit nytt, og ikkje omvendt.

På denne bakgrunnen meiner Høgre bestemt at ein må gå vidare med produksjonsfasen av dei nye MTB-ane umiddelbart dersom prøveperioden gjev eit vellukka resultat. Investeringsprofilen må difor justerast for å gjeva plass til dette, og pengar må løyvast seinast i samband med revidert nasjonalbudsjett våren år 2000. Eg er svært glad for at Arbeidarpartiet er einig i dette, slik at dette prosjektet kan gjennomførast på ein rasjonell måte og på den økonomisk sett gunstigaste måten for Forsvaret. Det heile dreiar seg eigentleg om finansiering av ein rasjonell måte å gjennomføre dette prosjektet på, og det forslaget om utsetting, avviket frå den opphavlege timeplanen, som Regjeringa og ein del parti her i huset går inn for i dag, vil heilt klart gjera at dette prosjektet blir dyrare enn det trong å vera.

Elles har eg lyst til å seia at det er mykje uro omkring planane osv. i Forsvaret i dag, og eg er ikkje sikker på om ikkje uro kan vera bra – fred er ei det beste, veit me – så at det no blir vurdert mange alternativ, og at ein planlegg, er bra. Det er sjølvsagt ynskjeleg med ein viss realisme, slik at ein ikkje planlegg for ting som ikkje høyrer heime i den verkelege verda.

Det viktige for oss her i Stortinget er at neste langtidsmelding blir behandla her våren 2001, slik me har bestemt. Det er ein absolutt milestolpe. Me må då ha meldinga før jul år 2000 – for ei langtidsmelding må me ha skikkeleg tid på. Me skal reise ein heil del, me skal ha mange høyringar, det er ikkje slik at ein kan dumpe ei langtidsmelding her før påske år 2001 og vente at me skal bli ferdige med den før ferien. Det er heilt uansvarleg. Difor må me ha denne meldinga før jul neste år. Kva Regjeringa gjer i mellomtida, er akkurat det same for meg, men det vil bli alvorlege problem her i huset dersom me ikkje får langtidsmeldinga før jul neste år.

Tron Erik Hovind (Sp): St.prp. nr. 65 er en meget omfattende og viktig proposisjon – viktig for Forsvaret, viktig for norsk næringsliv og viktig for det norske samfunn. Fregatter og kampfly er meget sentrale element i vår forsvarsstruktur.

Fregattprosjektet har vært planlagt lenge, og Stortinget har blitt orientert, og har trukket opp rammene for prosjektet gjennom en rekke behandlinger. De nye fregattene vil ha en viktig rolle i vårt fremtidige forsvar, være sentrale i suverenitetshevdelse og i forsvar av Norge.

Bygging av fregattene ble av den forrige regjering lyst ut på internasjonalt anbud. Fra opprinnelig 12 interessenter stod en etter en utvelgelsesprosess igjen med tre tilbydere da denne proposisjonen ble framlagt. Etter den tid har imidlertid den norske gruppen, Nor-Eskort, trukket seg. Nor-Eskort hadde den ulempe, i motsetning til de to andre tilbyderne, at de ikke hadde bygd fregatter før. Til tross for dette utviklet gruppen et meget godt konsept, og gjennom dette arbeidet og det samarbeidet de hadde med Sjøforsvarets forsyningskommando tidlig i tilbudsprosessen, ble det bygd opp en god kompetanse i de deltagende bedrifter.

En av utfordringene vi nå står overfor, er at dette prosjektet kan bidra både til kompetanseheving og sysselsetting i norsk industri. Kompetanseheving er ikke minst viktig for å kunne løse de oppgaver norsk industri vil bli stilt overfor i framtida. Den tradisjonelle måten å gjøre dette på i anskaffelse til Forsvaret er gjennom gjenkjøp. Uansett løsning vil en del av utstyret til fregattene måtte kjøpes fra utlandet, og gode gjenkjøpsavtaler for norsk industri er derfor viktig.

Komiteen slår fast at 100 pst. gjenkjøp er en forutsetning. Gjenkjøp kan også brukes i forhold til direkte leveranser til prosjektet.

Men i denne sammenheng har vi også et alternativ, nemlig partnerskap mellom utenlandsk leverandør og norsk industri. Dette er et teknologisk meget komplisert prosjekt, med mye utviklingsarbeid og ingeniørarbeid. Slike utfordringer vil norsk industri stå overfor i årene framover. Å beherske dette vil bli den viktigste konkurransefaktoren framover. Derfor er det viktig å bygge opp denne kompetansen gjennom fregattkjøpet. Her er partnerskap, eller det mer brukte begrepet «joint venture», en god løsning. Å få til kompetanseoppbygging og sysselsetting i norsk industri må bli en viktig faktor i den prosess som nå gjenstår før endelig kontrakt inngås.

Norske ingeniører og andre norske arbeidstakere er dyktige, og bør får nytte og utvikle sin kompetanse gjennom denne jobben.

Kjøp av kampfly er heller ingen liten sak. Investeringene er viktige både for vårt invasjonsforsvar, vår suverenitetshevdelse og vår deltagelse i internasjonale operasjoner. To utenlandske tilbydere konkurrerer om denne kontrakten. Potensialet for direkte leveranser fra norsk industri er her lavere enn til fregattene. Derfor er det viktig å få på plass et godt gjenkjøpsregime for å sikre oppdrag til norsk industri.

Evalueringen av gjenkjøpet etter det forrige kampflykjøpet på 1970-tallet har vist at dette ikke fungerte godt nok. Derfor er det viktig å få på plass en god ordning nå, og komiteen ber også Regjeringen vurdere en utvidelse av gjenkjøpsordningen til å gjelde flere sektorer, bl.a. for å medvirke til at gjenkjøpene kan effektueres raskere.

Både i langtidsmeldingen i fjor og i den oppfølgende investeringsprofilen vi behandlet sist måned, legger Regjeringen opp til å innfase MTB-prosjektet fra år 2003. Dette er samkjørt med øvrige investeringsprosjekter, tilgjengelige investeringsmidler og utvikling av hovedvåpenet.

Kværner Mandal, leverandør av MTB-ene, er avhengig av snarlig igangsetting av prosjektet for å berge sysselsettingen. Dette er en svært vanskelig situasjon for bedriften, for lokalsamfunnet og også for oss i denne sal. Forsvarets og vårt problem er at skal en ha nytte av prosjektet, må båtene være fullt utrustet, også med våpensystemer. Da snakker en om et prosjekt på opp mot 3 milliarder kr. Det er det dessverre ikke penger til uten å gripe drastisk inn i allerede prioriterte prosjekter. Derfor støtter vi oppstart av prosjektet i 2003. Kværner Mandal får da en utfordring; vi innrømmer det – det er ingen enkel situasjon. Løsningen kan ligge i å finne en samarbeidspartner, slik at den kompetansen som ble bygd opp under produksjonen av mineryddere og forseriefartøyet til MTB, kan omsettes i andre kommersielle prosjekter.

Vi har diskutert uenigheten på dette punkt i flere sammenhenger. Nå når Arbeiderpartiet og Høyre fremmer et konkret forslag, er det to spørsmål knyttet til investeringsprofil og til forholdet til Forsvaret som jeg (presidenten klubber) skulle ha stilt, men som jeg da ikke rakk.

Hallgeir H. Langeland (SV): Ein samrøystes forsvarskomite, som altså SV ikkje er medlem av, går i dag inn for å gå vidare med å bruka drygt 24 milliardar kr på å investera i nye fregattar, helikopter og kampfly, utan å ha bestemt kva slags forsvar Noreg skal ha i framtida. Dette er ikkje noko anna enn uansvarleg. Når me veit alt det bråket som har vore omkring operahuset og prislappen på det, så kunne me altså bygd eit operahus til 2,4 milliardar kr i ti norske byar for det beløpet som fleirtalet brukar i dag. Det er bekymringsfullt at dagens ansvarsløyse når det gjeld forsvarsinvesteringar i denne salen berre får protestar frå SV, ikkje minst om me ser kva desse investeringane vil føra til av driftsutgifter. Fregattar blir dyre å driva og halda ved like, og då må anten Forsvaret få meir pengar til drift, eller andre greiner i Forsvaret må svekkast, eller kanskje må ein gjennom dette ta vekk vernepliktforsvaret vårt.

Det ansvarlege standpunktet i denne saka er å venta med investeringsplanane til Stortinget har svaret på kva slags forsvarskonsept Noreg skal ha. Dette er rein logikk. Ein bestemmer først kva mål ein har, og så legg ein planar for å nå desse måla. Deretter må ein samanhalda dette med kor mykje pengar ein har. Stortingsfleirtalet gjer det motsette. Dei går i butikken og brukar 12 milliardar kr på fregattar, og så spør dei: Ja, kva skal eg bruka desse til, må tru? Ein har mykje pengar når ein gjer sine innkjøp på den måten. Og eg tippar at ein innkjøpspolitikk av denne typen ikkje blir godteken i stortingsrepresentantane sine private hushaldningar. Men nå er det altså skattebetalarane sine pengar som blir brukte på denne måten. Det ansvarlege i denne saka er altså å følgja normal prosedyre, slik også fleire høgtståande fagmilitære klart har uttalt. Det er altså slik at det er dei fagmilitære og SV som meiner at fleirtalet må svara på desse spørsmåla: Kva slags forsvar skal me ha? Kva for midlar har vi til dette forsvaret? Og kva treng me i dette forsvaret? Først då kan ansvarlege innkjøp gjerast.

Stortinget har nyleg vedteke eit nytt skytefelt, også dette utan at ein eigentleg er sikker på at ein har bruk for det. Fleire hevdar at nå bør ein flytta all øving til Nord-Noreg. I dag går altså fleirtalet vidare på same linja. Eller – og då er det endå verre – er det slik at det faktisk er NATOs nye forsvarskonsept me nå utviklar med dagens innkjøp, eit konsept som viser på Balkan kor mislukka det er, endå til i strid med folkeretten? I det nye konseptet skal NATO operera som verdspoliti, utan nødvendigvis å ha eit folkerettsleg grunnlag. Dette vil SV protestera mot. Og dersom me med dette bakteppet tenkjer på at me skal ha fem nye fregattar, er det vanskeleg å sjå at desse berre skal kunna ha defensive funksjonar for norskekysten. Fregattane kan altså sjå ut til å vera ein del av eit konsept som Stortinget ikkje har teke stilling til. Er dette riktig, vil det altså seia at vedtaka i dag bind oss opp til ein strategi som eg tippar fleire enn SV er ueinig i. Ikkje minst er det rart at sentrumspartia heng med på ein slik politikk utan å ha diskutert kva slags forsvarskonsept ein skal ha.

Eg tek opp SV sine forslag. Det første baserer seg på å gjera ting i riktig rekkefølgje, nemleg å venta med behandlinga av kjøp av fregattar, nye helikopter og kampfly til Stortinget har fastlagt kva slags forsvars- og tryggingspolitisk konsept Noreg skal ha. Det andre er eit forslag som går på at me tenkjer å styrkja kystvaktfunksjonane i Forsvaret framover. Då meiner me det er mogeleg å trekka inn bygging av ein MTB ved Kværner Mandal, for så å venta med resten av bygginga til Stortinget har diskutert det forsvarskonseptet Noreg skal ha.

Presidenten: Hallgeir H. Langeland har tatt opp de forslagene han refererte til.

Bjørn Tore Godal (A): Med litt velvilje kunne en kanskje si at representanten Langeland hadde hatt et poeng i resonnementet i sitt innlegg om han ikke hadde hatt med den siste biten – om at vi skal ha én MTB iallfall, og så skal vi avklare konseptet siden. Det mener jeg iallfall ikke henger på greip under noen omstendigheter.

Men når det i dag altså blir flertall – enstemmig – for de tunge investeringene som ligger i dagens innstilling, både på fregattsiden og på flysiden, har det selvsagt sammenheng med en overbevisning om og analyse av at disse tunge investeringene er strukturuavhengige, og at vi gjennom mange behandlinger i Stortinget mener de fortjener sin plass i et framtidsrettet forsvar. Det er nemlig veldig vanskelig, slik det store flertall ser det i Stortinget, å forestille seg at vi skal kunne drive effektiv suverenitetsovervåking av norsk territorium og delta i internasjonale operasjoner uten å ha en oppdatert kapasitet på disse viktige områdene. Og med den parken av fartøyer og fly vi nå har, sier det seg selv at disse investeringene tvinger seg fram – noen vil si at de sånn sett kommer i seneste laget.

Ser en på kartet over Europa, vil en se at norsk økonomisk sone og sokkel antakelig utgjør oppunder 30 pst. av Vest-Europas areal, og hvis Norge, av alle, da ikke har en kapasitet både på fartøysiden og for den saks skyld på flysiden til å drive en overvåking av hva som foregår i dette enorme området, så er det det samme som å frata oss selv enhver forsvarspolitisk troverdighet, etter min oppfatning. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke har et stort behov for å gå igjennom alle de enkeltelementene som delvis forskotteres gjennom lekkasjer til pressen i forbindelse med Forsvarsstudien 2000, og hvor vi uten tvil står overfor store utfordringer også på strukturpolitikkens område i Forsvaret. Men jeg tror det i det alt vesentlige vil gå på organiseringen av landforsvaret og i mindre grad på flyvåpen og sjøforsvar.

Så noen konkrete punkter til dagens innstilling, som delvis er berørt av mange allerede.

Arbeiderpartiet vedkjenner seg fullt ut at vi så oss tjent med å gå ut på det internasjonale markedet i en bred anbudsrunde når det gjaldt de nye fregattene. Det i seg selv er et særsyn i Europa, og for den saks skyld globalt. De fleste land gjør det ikke slik, de er atskillig mer proteksjonistiske enn vi stort sett er. Men når Arbeiderpartiets regjeringer valgte å gjøre det, har det selvsagt sammenheng med at det er 30-40 år siden sist vi bygde fregatter, og det hadde derfor sin egenverdi å finne ut hvor gode norske miljøer var i forhold til utenlandske, og hvordan dette kunne brukes til å presse aktørene, både ute og hjemme. Det er jo noe av hensikten, slik at en får mest mulig forsvar ut av hver krone, men også selvfølgelig å bidra til at norsk arbeids- og produksjonsliv får sin rettmessige andel av utviklingen på disse områdene, for det er det vi snakker om.

Det er et politisk ansvar å sørge for at norsk arbeids- og produksjonsliv får sin rettmessige andel av en utvikling på disse områdene, og den lar seg ikke beskrive så enkelt som å si at dere er billigst, eller dere er best. Her må vi ha en kombinasjon av en aktiv industri- og sysselsettingspolitikk og en forsvarspolitisk linje. Det har aldri vært slik at det ene skal føre til at vi avlyser det andre. Og når komiteen enstemmig sier at «siktemålet må være å sikre norsk verftsindustri og norsk forsvarsindustri en betydelig direkte andel av prosjektet gjennom de kontraktsforhandlinger og de gjenkjøpsavtaler som skal gjennomføres i tilknytning til dette prosjektet», er det selvsagt et signal om at her skal det være en politisk styring i tillegg til de andre viktige momentene som både innstilling og proposisjon er opptatt av.

Når vi gav uttrykk for skuffelse og gjentar noe av det her i forbindelse med framdriften i denne saken, var det fordi vi hadde den tro, ikke minst etter signalene fra Senterpartiets leder Odd Roger Enoksen, at Nor-Eskort-gruppen var sterkt inne i bildet gjennom den kompetanse aktørene hadde hver for seg, og samlet. Og vi håper og tror at disse aktørene, selv om Nor-Eskort har gått i oppløsning, fortsatt er sterkt inne. Men det må selvsagt styres gjennom den aktive påvirkningspolitikk som departementet og Forsvaret har ansvaret for i den videre oppfølging på dette området, slik at en får det best mulige resultat ut av det, også i dette perspektivet.

Så noen ord om MTB-ene, som har fått oppmerksomhet, naturlig nok.

Nå ble det aldri helt klart hva representanten Hovind hadde tenkt å spørre om, men jeg tipper det var: Hva skal fortrenges? Ser en på den stortingsmelding om investeringsprofilen framover som kom til Stortinget rett før jul, er det der et ganske utmerket tabellverk som viser hva sammensetningen grafisk fram mot 2006 er i forholdet mellom fregatter, fly, kystvaktskipet «Svalbard», MTB-ene og investeringer i landforsvaret. Det er en liten tynn stripe som går over flere år, som er MTB-prosjektet, noe over 3 milliarder kr på sju fartøyer over noen år.

Vi argumenterer selvsagt ikke for at framdriften av dette forholdsvis tynne prosjektet i grafisk forstand skal føre til at andre ting avblåses eller skyves til side. Det sentrale for oss har vært å sørge for, som min ærede medrepresentant Ingvald Godal var inne på på en fortreffelig måte, at vi har kapasiteten i Kværner Mandal – den kompetanse som ligger der – den dagen vi virkelig har bruk for den. Og den kan altså gå fløyten hvis vi ikke gjør opp vårt bestikk i løpet av første halvår neste år. Et vellykket prøveprosjekt som fører til at en ikke straks har en oppfølging, kan føre til at det sjøforsvaret vi alle er opptatt av, ikke er noe alternativ i 2002 eller 2003, og det ville selvsagt være komplett irrasjonelt fra ethvert synspunkt, også fra Forsvarets synspunkt, ikke minst med de mange millionene som allerede er investert, som Ingvald Godal også var inne på. Men vi har aldri sagt at dette prosjektet så skal speedes opp på full fart med sikte på maksimal gjennomføring. Det viktige er selvsagt å holde hjulene i gang. Og husker jeg investeringsprofilen riktig, er det 50 mill. kr det første året, 50 mill. kr det andre året, og så får en intern overveiing vise hva som så er nødvendig det tredje året for å holde bluss på lampa ved Kværner Mandal, eller det selskapet som på det tidspunkt må ta ansvaret for dette verftet. Det er det som ligger i vår tenkning på det området.

Jeg tror, i lys av den samme grafiske framstilling, at tyngden i de store investeringer i luftforsvar og hær – kanskje primært på de to områdene – er det mulig å få til også ved å strekke andre prosjekter noe lenger ut i tid om det skulle bli nødvendig. Det er for så vidt det samme som sies i proposisjonen, men det er ikke det samme som å si at da må en avlyse andre ting. Det tror jeg det er viktig for Arbeiderpartiets vedkommende å få understreket.

Bjarne Håkon Hanssen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Årets investeringsproposisjon er spesiell. Vi legger nå fram to av Forsvarets største investeringer noensinne. For fregattenes del er Stortingets godkjenning i vårsesjonen helt nødvendig for å unngå forsinkelser. Selv om fremdriften på kampflysiden kanskje ikke er like kritisk avhengig av godkjenning denne våren, må det ikke oppstå tvil om viljen til å gjennomføre dette sentrale prosjektet som forutsatt. I motsatt fall risikeres det forsinkelser i prosjektet og å miste fordelen av dagens reelle konkurranse mellom flere tilbydere.

Anskaffelsen av nye fregatter og kampfly er forankret i Regjeringens helhetlige og langsiktige politikk for utviklingen av Forsvaret som ble lagt fram i St. meld. nr. 22 for 1997-98, langtidsmeldingen, og fulgt opp i St. meld. nr. 23, investeringsprofilen. Fremleggelsen av prosjektene for Stortingets godkjenning er det logiske tredje trinn i denne prosessen, et trinn Regjeringen altså tok 7. mai – dagen etter Stortingets behandling av investeringsprofilen. Ut fra forsvarskomiteens innstilling og debatten så langt i dag, konstaterer jeg at det synes å være bred enighet i Stortinget om nødvendigheten av å anskaffe fregatter og kampfly, selv om det er formidable summer det her dreier seg om.

Det ville være både uansvarlig og lettsindig å feie usikkerheten i et så stort og omfattende og tidkrevende prosjekt under teppet. Vi har gjort mye for å redusere usikkerheten i prosjektene til et minimum før vi nå legger dem frem for Stortinget. Siden starten av 1990-tallet er det for begge prosjektene gjennomført omfattende grunnlagsarbeider ved bl.a. Forsvarets forskningsinstitutt, forsyningskommandoene, Forsvarets overkommando og hos potensielle leverandører. Det mest omfattende grunnlagsarbeid er gjort på fregattsiden, hvor det i prosjektets innledende faser er brukt rundt 500 mill. kr. Vi har videre lagt vekt på størst mulig grad av fastpris, én hovedleverandør som bærer ansvaret for at fartøyene fungerer som en helhet, og omfattende finansielle garantier fra hovedleverandøren.

Dette bidrar til å redusere vår risiko i prosjektet betydelig. De pågående forhandlingene forventes å redusere risikoen i prosjektet ytterligere. Vi vil operere med en økonomisk buffer som kan fange opp den resterende usikkerheten. Videre legger jeg vekt på en kontinuerlig og systematisk prosess for å kartlegge og følge opp usikre forhold i og rundt prosjektet.

På kampflysiden mottok Luftforsvaret de to leverandørenes tilbud forrige tirsdag. Disse tilbudene vil danne grunnlaget for de kommende forhandlingene utover sommeren og høsten. La meg imidlertid understreke den viktige forutsetning som gjelder for begge prosjektene: Dersom forhandlingene ikke fører fram til et tilfredsstillende resultat, vil hele anskaffelsen bli vurdert på nytt. Jeg vil legge stor vekt på å holde Stortinget og forsvarskomiteen orientert om utviklingen i disse to meget sentrale og omfattende prosjektene.

I likhet med komiteen er Regjeringen opptatt av de næringspolitiske sidene ved Forsvarets anskaffelser. I utgangspunktet er vår strategi innrettet mot å legge forholdene til rette for at norsk industri kan levere en økende andel av det Forsvaret trenger. Men i de tilfeller der leveranser fra vår egen industri ikke er mulig eller hensiktsmessig, er gjenkjøp vårt viktigste virkemiddel for å bidra til utvikling og verdiskaping i vårt næringsliv.

I tråd med retningslinjene for gjenkjøp krever vi at hovedleverandørene av både fregatter og kampfly skal gjennomføre 100 pst. gjenkjøp, med andre ord i et omfang som tilsvarer hele kontraktsummen. Gjenkjøpet vil bestå av både direkte leveranser, som inngår i materiellet Forsvaret anskaffer, og indirekte leveranser, som ikke har direkte tilknytning til anskaffelsen. Fordelingen mellom direkte og indirekte gjenkjøp vil bli avklart gjennom forhandlingene, og vi vil i vurderingene av gjenkjøpstilbudene vektlegge både forhold til maritim industri og forsvarsindustrien.

La meg understreke at gjenkjøpet vil være en del av kontrakten, og mislighold vil være dekket av en straffeklausul og – i verste fall – gi grunnlag for å heve kontrakten. Men ikke alle interesserte norske leverandørbedrifter vil få en del av gjenkjøpspakken. På de fleste områder vil det være konkurranse mellom norske bedrifter, en konkurranse som noen vinner og andre taper.

Vi er alle oppmerksomme på potensialet for ubalanser i forsvarsplanleggingen. Da er det naturligvis ekstra viktig å vurdere faren for feilinvesteringer. De analyser som ligger til grunn for St meld. nr. 22 for 1997-98 og de vurderingene som Forsvaret så langt har gjort i forberedelsene til neste langtidsmelding, konkluderer imidlertid med at fregatter og kampfly vil være bærende elementer i vårt forsvar i overskuelig fremtid. Derfor er jeg overbevist om at de meget betydelige beløp vi vil bruke på å anskaffe nye fregatter og kampfly, representerer robuste og helt nødvendige investeringer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjørn Tore Godal (A): Jeg er glad for den offensive linje som statsråden her signaliserer. Den er en oppfølging av det som for så vidt står i både proposisjonen og innstillingen. Gjenkjøpsavtalene skal være en integrert del av den endelige kontrakten. Dermed er vi forhåpentligvis i en helt annen situasjon enn at det sitter en byråsjef, eller hva det nå måtte være i Forsvarsdepartementet, og har en opptelling mange år etterpå for å finne ut hvor langt man egentlig er kommet.

Men det som gjenstår å se, er egentlig hvordan departementet vil bruke denne aktive pådriverrollen til å tvinge fram disse gjenkjøpene som en andel av kontrakten og tvinge fram det andre perspektivet som også tas opp i innstillingen, nemlig at en kan tenke seg former for partnerskap knyttet til den kontrakt som skal gjøres med én hovedleverandør, som knytter deler av norsk industri sammen med annen tilsvarende eller annen mulig samarbeidende industri i utlandet.

Jeg vil gjerne at statsråden sier noe mer om hvordan hun ønsker å utnytte denne mer offensive teknikken for å få disse resultatene, for når Stortinget gjennom komiteinnstillingen har lagt så stor vekt på at vi gjerne vil være løpende oppdatert, er det fordi vi alle føler et sterkt ansvar for at 12,2 milliarder kr skal ha en direkte positiv virkning også når det gjelder norske arbeidsplasser og norsk sysselsetting.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Aller først vil jeg si at med de innkjøp av denne dimensjonen som Forsvaret nå gjør, åpnes det muligheter for norsk industri på mange måter. Det er en mulighet som jeg vet at mange norske bedrifter selv tar tak i og prøver å få en bit av. Dessuten vil vi fra Forsvarsdepartementet, Forsvaret selv og på politisk nivå bruke denne muligheten for det den er verdt.

I tillegg til det arbeidet som gjøres i departementet, har Regjeringen satt ned en gruppe med statssekretærer fra de berørte departementer som vil prøve å ivareta politisk også de mulighetene som ligger her. Til sammen skal dette kunne gi et forhandlingsresultat hvor en avtale med én hovedleverandør, og underliggende, bindende juridiske avtaler mellom bedrifter og denne hovedleverandøren, vil være det som er den totale pakken som vi tar stilling til til slutt.

Det vil si at hvis ikke vi føler at dette er tilstrekkelig ivaretatt, er det, som jeg sa i mitt innlegg, en klausul om at vi rett og slett i ettertid også kan si at dette ikke er oppfylt. Men vi vil så langt det er mulig, forhandle fram en total avtale før vi inngår kontrakt om kjøp. Og Regjeringen er, som alle partier på Stortinget, like opptatt av at vi skal få dette til på best mulig måte for norsk industri, og jeg skal love å holde Stortinget og komiteen løpende oppdatert, som jeg sa i mitt innlegg.

Hans J. Røsjorde (Frp): Jeg synes det er positivt at statsråden både svarer på spørsmål fra foregående taler og forholder seg til de enstemmige komitemerknader som står i innstillingen knyttet til gjenkjøpsordningen og knyttet til det å få norske bedrifter med, når vi er i en slik – jeg får kalle det – etter omstendighetene heldig situasjon, hvor det er mulig å presse leverandørene til ytelser som jeg tror ville vært nærmest umulig under andre omstendigheter. Og da er det også viktig at statsråden sikrer det arbeidet som gjøres, slik at man får en riktig balanse mellom det som skal inn av teknologi, det som skal til av brobygging mellom norsk industri og utenlandsk industri, og det som skal til for i det hele tatt å få et prosjekt som også holder seg innenfor de økonomiske rammene. Jeg har lyst til å understreke at nettopp det som komiteen sier om de økonomiske rammene, selvsagt danner en barriere for hvor mye man kan få med, men jeg tror det er meget viktig at de som nå er med som konkurrenter i sluttfasen her, forstår også disse momentene som ligger i innstillingen. Derfor er dette også et redskap for Regjeringen og departementet i den videre forhandlingen.

Jeg har lyst til å stille statsråden noen spørsmål. Hvilke konsekvenser ser hun for de øvrige investeringsprogram dersom man faser inn MTB-ene på det tidspunkt som Høyre og Arbeiderpartiet synes å ønske? Og for å følge opp representanten Ingvald Godal: Vil statsråden nå kunne forsikre at langtidsmeldingen blir lagt på Stortingets bord så tidlig som representanten Godal ønsket? Og så til slutt: Representanten Langelands sammenlikning med ti operaer strategisk plassert – er det for å lokke eller skremme? Det kan jo virke to veier.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Med hensyn til innfasing av MTB-ene tidligere enn det Regjeringen har sagt før, og som vi holdt fast ved under behandlingen av investeringsprofilen, altså 2003, vil det selvfølgelig måtte skape forandringer i den investeringsprofilen som vi la fram til behandling i Stortinget for ganske kort tid siden.

Når det gjelder de umiddelbare virkningene, slik jeg ser det nå – men hvis vedtaket blir slik, må jeg selvfølgelig komme tilbake til det på en mer kvalifisert måte enn dette – vil jeg tro at f.eks. fly må kunne forskyves i tid. Det er det økonomiske ved det. Det andre er at vi da vil få MTB-er som vi ikke har et utviklet våpensystem for, fordi det ligger lenger fram i tid enn 2000 – faktisk 2004, så vidt jeg husker. Så vi vil få et problem også i forhold til det å kunne bruke dem. Og så har vi igjen driftssiden i Forsvaret – som vi har vært innom i en tidligere sak i dag – hvor det selvfølgelig er behov for ytterlige rom for drift tidligere enn antatt. Så det vil forskyve en del ting. Det vil vel muligens skape behov for – uten at jeg er sikker på det – en ny St.meld. nr 23 om investeringsprofilen i den langsiktige perioden som vi hadde til behandling i Stortinget den 6. mai. Men dette må jeg få komme tilbake til hvis det blir utfallet av vedtakene her i dag.

Ingvald Godal (H): For å ta det siste om MTB-ane med ein gong har me i Arbeidarpartiet og Høgre akkurat formulert vårt forslag på den måten at me inviterer statsråden til å koma med eit forslag til ei justering av investeringsprofilen i samband med budsjettet til hausten, slik at dette innkjøpet kan bli gjennomført på ein rasjonell måte. Eit motspørsmål her ville vera: Kor mykje dyrare meiner statsråden at MTB-innkjøpet vil bli dersom ein må utsetja det i tre år? Det kunne det vera greitt å få greie på.

Grunnen til at eg bad om replikk, var at det for så vidt er lite debatt i dag om å skaffe seg desse fregattane, flya osb., at det har vi vore inne på så mange gonger før, i langtidsmeldinga osb., så no er det i grunnen den praktiske gjennomføringa av saker me har gått inn for for lenge sidan, som står på dagsordenen. Og då blir dette med gjenkjøp og det norske næringslivs bidrag til og plass i dette veldig interessant. Eg kunne ha lyst til å ta opp att noko som min namnebroder var inne på tidlegare, nemleg dette med strategisk partnarskap. Vil statsråden vurdere det i samband med gjenkjøp? Det er interessant for norsk næringsliv å få direkte ordre på leveransar, men det kan vera like interessant å få eit strategisk partnarskap med viktige internasjonale konsern, som kan gje kontraktar i eit langt større perspektiv både når det gjeld storleik og når det gjeld tid. Eg kunne difor ha lyst til å høyre statsrådens kommentar til det. Eg vil òg spørja statsråden om ho vil gjera noko for at gjenkjøpet kan bli raskare effektuert enn det som har vore tilfellet tidlegare. Og til slutt vil eg be henne om å forsikre at ikkje gjenkjøpsordninga skal gjera at prosjektet blir dyrare.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Det siste først – raskere effektuering av gjenkjøp. Der har Forsvarsdepartementet nå beskrevet sin gjenkjøpsstrategi, og vi har sammen med Næringsdepartementet justert elementene i den for å se om vi kan gjøre gjenkjøp eller leveranse gjeldende på et bredere spekter av områder for høyteknologi og utvikling av langsiktighet i vårt eget næringsliv enn bare det som har vært lagt til grunn tidligere. I det skulle det egentlig ligge at det kanskje er muligheter for raskere gjennomføring fordi vi har en bredere tilnærming.

I den grad vi kan påvirke når det gjelder strategisk partnerskap, skal vi gjøre det, men dette vil bli avtaler mellom bedrifter og hovedleverandøren, slik at det stort sett er noe som går i deres regi. Men at det kan ligge muligheter her for å inngå allianser som går langt, langt utover denne type kontrakter vi nå snakker om, allianser for utvikling i kompaniskap med hovedleverandøren, tror jeg helt sikkert er riktig, og vi kan pushe på. Men det er, som sagt, først og fremst en handling som må være en del av disse underliggende avtalene, som igjen er en del av den store avtalen med den ene tilbyderen.

Så glemte jeg i stad å svare på den kraftige advarselen representanten Ingvald Godal gav meg, at om vi ikke kommer med langtidsmeldingen før jul år 2000, så blir det bråk i denne salen. Det noterte jeg meg, for det synes jeg det er ganske greit å ha med seg videre. Jeg har i mine innlegg sagt våren 2001, og det har vi jobbet etter, i den forstand at Stortinget skal få tid til å behandle den våren 2001 før dette sittende storting oppløses og et nytt kommer til på høsten. Så innenfor den forståelsen at det skal være mulig å få behandlet den i denne stortingsperioden, skal jeg gjøre det jeg kan, men før jul år 2000 kan jeg ikke love her og nå.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg har to spørsmål knytte til NATO sitt forsvarskonsept. Det eine er knytt til den folkerettsleg stridige aksjonen på Balkan, og eg vil bruka eit sitat frå generalløytnant Danielsen, som har uttala følgjande:

«Jeg er ikke særlig fornøyd med hvordan Nato opptrer i Jugoslavia. Det er meget kritikkverdig at de først truet Miloseciv lenge før de gikk til angrep. Deretter slo de til uten å tenke på hva som ville skje om han ikke ga seg med en gang, og uten å tenke på alternativer. Det var dumt.»

Mitt spørsmål knytt til dette blir: Korleis ser statsråden på den rolla som NATO nå seier dei skal ha, med ei verdspolitiliknande rolle i forhold til FN-pakta?

Det andre spørsmålet er knytt til den pengebruken som me har her i dag. Røsjorde snakka til meg i ein replikk om operahus. Poenget med å nemna det, er at når ein ser på den merksemda operasaka har fått i forhold til den pengebruken som ein har her i dag, som altså kunne ført til at det kunne blitt bygt ein opera i ti norske byar for 2,4 milliardar kr, og så inga merksemd om desse tinga, seier SV seg lei for det.

Når det gjeld desse fregattane, som kostar mykje pengar, er spørsmålet: Kva slags strategisk rolle ser statsråden for seg at dei skal ha? Skal dei fem fregattane gå langs norskekysten? Er det ein føremålstenleg bruk, eller er det ikkje meir slik at desse fregattane er tenkte i det nye strategiske konseptet som NATO legg opp til? Synest statsråden det er fornuftig å ha så mange fragattar til ein slik bruk?

Presidenten: Presidenten er vel av den oppfatning at det første spørsmålet fra representanten Langeland har lite å gjøre med den sak Stortinget behandler i dag, men i og med at presidenten aksepterte at spørsmålet ble stilt, må man vel også akseptere at statsråden svarer.

Statsråd Eldbjørg Løwer: La meg ta fregattene først siden det er temaet her. Det er helt klart at dette er fregatter som vil bli brukt uavhengig av den framtidige forsvarsstrukturen i Norge. De skal selvfølgelig gå langs norskekysten og ivareta norske territoriale oppgaver, men vi ser også for oss at en av disse fregattene kan være en del av utstyret til våre internasjonale operasjoner hvis det er en type operasjon hvor det er nødvendig å ha den type utstyr med. Forsvarssjefen sier jo som sagt at dette er ingen feilinvesteringer.

Representanten Langeland henviste til FFIs direktør i et tidligere innlegg. Jeg oppfatter ikke FFIs direktør dithen at det ikke er nødvendig, men han var faktisk engstelig for hvilken bevilgningsramme som Forsvaret ville ha i framtiden. Så det var ingen diskusjon for eller imot fregatter.

Så til Langelands påstand om at NATO nå påtar seg å være verdenspoliti. Det er en feil fremstilling. Det er helt klart at de ekstra oppgavene som ligger inne i det nye strategiske konseptet, ikke er artikkel V-oppgaver. Det vil bare bli brukt når ikke FN-resolusjoner og FN-vedtak fører fram, men det skal være i tråd med FNs intensjon og mandat, og det vil ha som oppgave å være kriseløsende for såkalte Petersberg-operasjoner, altså konfliktløsende, ikke territoriale krav.

NATOs nye strategiske konsept vil Stortinget helt sikkert komme tilbake til og diskutere mer, men det er fra norsk side helt klart at her skal FNs holdninger og prinsipper ligge til grunn. Men det er når FN … (presidenten klubber). Ja, vi tar den debatten senere.

Presidenten: Det tror presidenten også er en god idé

– flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Einar Holstad (KrF): Forsvaret står overfor store investeringer, enten man ønsker å sammenlikne dem med operabygg rundt om i Norges land, eller man eksempelvis kunne sammenlikne dem med tunnelprosjekter i det samme landet. Uansett vil det bli fryktelig mange kilometer med hull i norske fjell.

Enten det gjelder fregatter eller nye kampfly, vil dette innebære økonomiske bindinger i lang tid framover, noe som vil berøre all drift innenfor Forsvaret.

Skal Forsvaret kunne utnytte nyinvesteringene fullt ut, må den samlede driften tilpasses ny struktur på alle plan.

Omorganisering av Sjøforsvaret, som vi debatterte tidligere i dag, kan bli en prøve på Stortingets vilje til å ta Forsvarets utfordringer på alvor. Vi står i dag i fare for at Forsvarets mulighet til selv å velge driftsnivå delvis oppheves av distriktspolitiske hensyn. I ytterste konsekvens vil vi sitte igjen med et geografisk spredt plassert forsvar med liten mulighet til å utnytte kapasiteten i det nye utstyret vi planlegger å anskaffe. Sagt med andre ord: Vi må enten øke rammen framover, eller følge de innsparingsforslag som Forsvaret selv anbefaler.

Det er for tidlig å si om man bør velge det tyske eller det spanske tilbudet når det gjelder levering av fregatter. Det avgjørende vil være prisgarantier og garantier om gjenkjøp. I den grad deler av kontrakten med leverandøren kan realiseres ved norske verft, vil også dette være en tungtveiende faktor i valg av leverandør.

En tidligere innfasing av de nye MTB-ene vil kreve at andre investeringer skyves ut i tid. En tidligere anskaffelse av MTB-er enn det Regjeringen forutsetter, i tillegg til fregattanskaffelsene, vil stille vesentlige krav til omstilling og innsparing på alle områder innen Sjøforsvaret.

For å kunne drifte de nye fregattene må Sjøforsvaret spare mellom 300-400 mill. kr årlig. Stortingets behandling av forrige sak kan bli et dårlig signal når vi på den ene siden krever innsparinger av hundrevis av millioner kr av Forsvaret, men selv ikke klarer å spare mer enn noen få millioner kr pr. år. Det vil trolig bli en større utfordring å drifte investeringene enn selve investeringen.

Grethe Fossli (A): La meg starte med en av de tingene som står beskrevet sist i innstillingen og i proposisjonen, nemlig det nordiske samarbeidet om anskaffelse av enhetshelikoptre, noe vi ser på som et meget positivt prosjekt. Vi håper at selv om de enkelte nordiske land har signalisert at behovene er forskjellige, og at man har tenkt å anskaffe enhetshelikoptrene på forskjellig tidspunkt, vil dette prosjektet kunne la seg realisere.

Vårt behov vil i første omgang knytte seg til de nye fregattene, og vi har derfor i våre merknader sagt at vi «forutsetter en fremdrift som gjør at helikoptrene til fregattene anskaffes i en takt som tilfredsstiller integrasjonen av helikoptrene på fartøyene».

Imidlertid er det slik at Jagland-regjeringens forsvarsminister, Jørgen Kosmo, i sin tid jobbet aktivt for å få mulighet til å leie enhetshelikoptre for å teste dem ut i flere sammenhenger. Dette prosjektet ble imidlertid stoppet av tidligere forsvarsminister Fjærvoll. Det var synd. Det kunne ha vært interessant å se på hvilke områder enhetshelikoptrene var brukbare. Flere bruksmåter har vært nevnt i forskjellige dokumenter til Stortinget. Vi håper derfor at et nordisk prosjekt kan gi oss erfaringer på flere bruksområder for enhetshelikoptre.

Selv om de fleste innlegg og presseoppslag om Forsvarets investeringer i den senere tid har dreid seg om fregatter og missiltorpedobåter, er også investeringene til nye kampfly en del av denne proposisjonen og innstillingen, og også en viktig sak for norsk industri, som følge av bl. a. gjenkjøpsavtaler.

Dagens kampfly, F-16, gjennomgår for tiden det en på flyspråket kaller Mid-Life Update. Det betyr at de oppdateres teknisk, og derfor vil holde noen år til. Men vi har også eldre fly. I dag har vi 15 F-5-fly som etter 30 års tjeneste nå trenger avløsning. Samtidig har vi i løpet av årene tapt noen F-16-fly, som må erstattes. Derfor er det med forundring en ser på forslaget fra SV om at vi skal avvente behandlingen av nye kampfly inntil det er fastslått hvilket forsvars- og sikkerhetskonsept Norge skal ha.

Det burde ikke være noen debatt rundt behovet for å gå til innkjøp av nye kampfly. Uansett hvilket konsept en velger, er kampfly et meget viktig element. Som vi har sett av de siste måneders hendelser, er det nettopp med kampfly vi kan delta i internasjonale operasjoner av den typen vi har vært med på i Kosovo. Som medlem av NATO har vi et ansvar for å ha utstyr som gjør at vi også kan fylle en rolle sammen med de øvrige styrker og enheter. Når det gjelder forsvaret av vårt eget land, er det vel ingen tvil om hvilken rolle kampflyene skal ha.

Stortinget har, som det framkommer av innstillingen fra komiteen, blitt orientert om utviklingen av dette prosjektet gjennom flere stortingsmeldinger og proposisjoner. Vi er opptatt av at vi på en hensiktsmessig måte blir løpende orientert av departementet, noe som statsråden gjentatte ganger har signalisert. Det er vi glad for.

Det er ikke Stortinget som skal avgjøre hvilken flytype vi skal kjøpe. Men fra Arbeiderpartiets side er vi svært opptatt av, når en forhandler med eventuelle leverandører, at man ikke bare tar hensyn til Forsvarets krav til flyene, men også tar i betraktning hvilke avtaler om gjenkjøp og annet en kan få til. De erfaringer som vi har høstet fra tidligere prosjekter, som flere har snakket om, er viktige erfaringer å ta med seg.

Jeg er glad for de signaler som statsråden har gitt i forhold til den linje og de strategier som det legges opp til. Vi ser fram til et samarbeid med Forsvarsdepartementet og statsråden i dette viktige arbeidet som nå ligger framfor oss.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Unn Aarrestad (Sp): Eg vil koma inn på fregattprosjektet og omsynet til norske arbeidsplassar i den samanhengen.

Det er klart at dette prosjektet er eit av dei største industriprosjekta me har hatt, med ei ramme på heile 12,2 milliardar kr. Men like interessant er det at det har med svært høg kompetanse og avansert teknologi å gjera.

Eg har merka meg at Arbeidarpartiet sine medlemer kritiserer Regjeringa her, og i innstillinga seier dei:

«Disse medlemmer mener derfor at det er beklagelig at hensynene til norske arbeidsplasser og utviklingen av teknologisk og industriell kompetanse i Norge ikke ble tillagt større vekt i Regjeringens vurderinger av de ulike tilbudene.»

Dette kjem i eit merkeleg lys når me veit at det var nettopp den tidlegare regjeringa, regjeringa Jagland, som la ut tilbodskriteria, der m.a. krav om prisgaranti stod sentralt. Dette veit me var unødvendig ved prosjekt som dette. Derfor har me nå kome i denne situasjonen når det gjeld denne saka. Senterpartiet ville nemleg ikkje hatt dette ut på tilbod, men fått det utført mest mogleg i Noreg av norske verft med underleverandørar. I tillegg ville me då ha brukt og utvikla norsk kompetanse som òg kunne vorte brukt i framtida.

I dei komande fregattforhandlingane med spanske eller tyske leverandørar er det viktig å få til ein partnarskapsavtale mellom norske leverandørar og bedrifter og utanlandske interesser. Dette ligg nå inne i komitemerknadene, og er etter mi meining kanskje den viktigaste merknaden av alle som finst om dette. På denne måten kan dei viktigaste norske leverandørane nå verta med på utvikling av prosjekt, og ein unngår ein situasjon der pris vert pressa til eit minimum gjennom intern konkurranse mellom norske underleverandørar.

Heile situasjonen ville òg kunne ha gitt norsk maritim næring eit stempel som annanrangs. Dette kunne på sikt verta like negativt som tap av arbeidsplassar.

Ved danning av partnarskap, eller samarbeidsavtale, må aktørane i den tidlegare Nor-Eskort Gruppen, i tillegg til Fosen Mek Verksteder A/S og Mjellem & Karlsen i Bergen, vera med som aktuelle deltakarar. Vedlikehaldsoppdraga må i tillegg vurderast på same måte som sjølve utbygginga.

Fregattprosjektet er altså svært viktig for både kompetanseoppbygging og sysselsetjing, ikkje minst langs heile vestlandskysten. Det er nå viktig å få mest mogleg av arbeid og utvikling lagt til Noreg, på vilkår som norske leverandørar kan ha nytte av. Eg reknar nå med at Regjeringa vil fylgja dette opp.

Karin Andersen (SV): Det har vært sagt fra flere her at de investeringene som vi inviteres til å gjøre i dag, er strukturuavhengige. Nei, jeg tror ikke de er det, og jeg er ikke alene om å mene det. I hovedsak er de ikke det, bortsett fra Kystvakten og muligens at MTB-ene bør bygges, ut fra vår geografi og våre store interesser i Nordsjøen.

Det har vært referert til hva sjefen for Forsvarets Forskningsinstitutt, Nils Holme, mener om det investeringsdokumentet og de andre dokumentene vi har fått oss forelagt. Jeg har aldri prøvd å innbille noen at Holme er enig med meg i hvordan Forsvaret skal være, men vi er enige om det viktige i denne saken, nemlig at Forsvaret ikke har råd til både fregatter og å bestille jagerfly og MTB-er og hele pakka på en gang. Holme sier til Dagens Næringsliv den 13. januar:

«Det er en uberettiget optimisme i de dokumentene som er sendt Stortinget, der man ser bort fra en rekke påregnelige kostnader.

…

… planene om å iverksette begge gigantprosjektene vil ende i en stor ulykke, der Forsvaret ender opp uten penger til andre helt avgjørende investeringer.

…

I dag har vi et konsept der vi vil ha i både pose og sekk: Et godt invasjonsforsvar, høy aktivitet i internasjonale operasjoner og annen virksomhet. Vi må vurdere dette konseptet på nytt», sier Holme, og jeg er enig.

Det nye strategiske konseptet til NATO har det vært liten diskusjon om, og det bør det bli. Det har åpenbare svakheter i forhold til folkeretten som vi ikke kan leve med. Men det ville være interessant å se om de landene som har sluttet seg til det, også kunne slutte seg til et forsvar av verdier og ikke bare territorier og «out of area», og forsvare slike verdier ikke bare med våpen, men gjennom økonomisk politikk og handelspolitikk. Det er det som kunne bety noe, istedenfor en militær strategi for å løse disse problemene.

Så til strukturen. Forsvarets overkommando trekker nå opp linjer for full omstrukturering av Forsvaret. Enten kan man ende opp i nord, eller så kan man ende opp i sør. Et mindre forsvar vil uansett bli mindre et sted. Da er kanskje den minst gjennomtenkte investeringen – og den investeringen jeg tror vi alle etter hvert vil innrømme er minst god – skytefeltet. I en slik strategi, enten man plasserer det i nord eller sør, vil det være fullstendig feil. Hvis det er slik, som også noen antyder nå, at skytefeltet vil være nødvendig i forhold til å samøve som forberedelse til internasjonale operasjoner, vil jeg igjen minne om det som Stortinget har sagt ved behandlingen av «Nordisk samarbeid»: Slike oppdrag skal løses i nordisk samarbeid. Da må man nødvendigvis øve i et av de nordiske land, og da må man krysse grensene for forsvarsallianser. Derfor tror jeg at dette investeringsprosjektet er det som bør komme nederst på rangstigen.

Tron Erik Hovind (Sp): Jeg varslet to spørsmål i mitt hovedinnlegg som jeg ikke fikk tid til å stille. Nå skjønte Bjørn Tore Godal, som den erfarne og dyktige politiker han er, hva jeg skulle spørre om, og han har allerede svart på dem. Da er det kanskje også betimelig å stille spørsmålene.

Det ene gjelder forholdet til investeringsproposisjonen som vi behandlet i forrige måned. Jeg forstod Godals svar slik at det som nå har skjedd, ikke innebærer noen endring i forhold til investeringsprofilen. Det som vi vedtok sist, og som også Arbeiderpartiet stemte for, ligger fast. Dette prosjektet skal på en måte lirkes inn i det som allerede ligger der.

Det andre går ikke på selve byggingen, men forholdet til Forsvaret og innfasingen av MTB-ene i Forsvaret. En ting er byggingen, noe annet utrustning med våpen, som kostnadsmessig jo betyr like mye som selve byggingen, og innfasing i strukturen. Jeg forstod at det heller ikke på det punktet var noen særlig endring i forhold til det vi vedtok sist måned, men at det bare gjaldt å få lirket det til.

Jeg håper jeg har forstått svarene riktig, og at det jeg nå har trukket opp, er en avklaring.

For øvrig er jeg fornøyd med at et flertall i denne sal har signalisert i fregattsaken at et strategisk partnerskap mellom norske interessenter og den utenlandske hovedleverandør som måtte bli valgt til slutt, er en veldig interessant måte å gå videre på for å få til kompetanse- og teknologiutvikling i Norge. Det synes jeg har vært en viktig avklaring i dag, og det er viktig også å ta vare på i framdriften av prosjektet fram mot endelig kontrakt skal skrives.

Hans J. Røsjorde (Frp): Jeg skjønner at det nærmer seg Øvre Otta, men har likevel noen forsvarsord før det hele smeller løs!

Vi får holde oss til de nasjonale behov og de nasjonale investeringer. Således er dette dokumentet, som jeg sa i mitt første innlegg, antakelig et av de viktigste vi har hatt på lange tider når det gjelder invitasjon til Stortinget om å fatte de nødvendige vedtak for å komme i gang med prosjektene. Det har, som mange har sagt, vært en lang prosess i forkant. Det tar jeg som et klart tegn på at man nå har lagt et løp, skaffet seg kunnskap og bygger på tidligere erfaringer, slik at man får disse prosjektene i mål så godt det lar seg gjøre, med den grad av usikkerhet det alltid vil være i så enormt store prosjekter og prosjekter med en så vid horisont. Derfor er det også viktig det komiteen har understreket om at dersom ting skulle tyde på at det er i ferd med å ta av i en retning som ikke er hensiktsmessig i forhold til rammene, må Stortinget holdes orientert. Jeg har forstått at det er statsråden innstilt på å gjøre.

Det er to forhold som vi ikke har brukt så mye tid på i denne debatten, som jeg bare har lyst til å nevne. Det å anskaffe nye fregatter og anskaffe MTB-er så tidlig som noen vil, har også en annen konsekvens ved seg, nemlig våpenutrustningen på disse. For begge disse fartøytyper er det altså nye missiler for sjømål som skal settes om bord. I den sammenheng er det viktig at man nå har et klart blikk på utviklingen av fartøyene parallelt med utviklingen av missilene, slik at man får en best mulig synkronisering.

Når det er sagt, er det også slik at til fregattene hører det helikoptre. Dette høres ut som om man når man først har fått plattformen, legger på litt av hvert. De har ligget der hele tiden, så man bør ikke bli overrasket nå om det vil være behov for å foreta noen håndgrep som gjør at diskusjonen omkring enhetshelikopter ikke føres dithen at vi også faseforskjøvet kommer feil ut med helikopteranskaffelsen til fregattene. De er en integrert del av våpen- og kampsystemene om bord i fregattene. Derfor er det også, slik jeg oppfatter det, komiteen peker på at man anskaffer helikoptre på en slik måte at dette fases inn sammen med fartøyene, slik at våpensystemene og fregattene totalt sett er på plass samtidig og man ikke kjører rundt og har et ukomplett system. Det er heller ikke uten en viss prislapp. Derfor er det også viktig at II blir vedtatt slik det står i innstillingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.