Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til ett hovedinnlegg fra hver gruppe og fra statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover de fordelte innlegg, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Mimmi Bæivi (A) (ordfører for saken): De mål og retningslinjer som ligger til grunn for reindriftspolitikken, er trukket opp i St.meld. nr. 28 for 1991-92, En bærekraftig reindrift, og av Stortinget i Innst.S. nr.167 for 1991-92. I innstillingen konkretiseres en bærekraftig reindrift gjennom følgende tre punkter:

• økologisk bærekraft

• økonomisk bærekraft

• kulturell bærekraft

Komiteens flertall har lagt vekt på at reindriftsavtalen og reindriftsloven skal være gode styringselement for å utvikle en bærekraftig reindrift.

Reindriften, selv om det er en liten næring, er en av de viktigste brikkene i samisk kultur og handler om sysselsetting, bosetting og utvikling for det samiske folk. Derfor er det viktig at denne næringen bygger på en økologisk forståelse. Til det kreves også en samhandling mellom alle parter som er berørt, bl.a. utøvere, reindriftsorganisasjoner, sameting og kommuner. Reindriftsavtalen må være et av de verktøy som brukes for å få til en samfunnsutvikling i områder med reindrift.

I likhet med andre næringer hvor naturgrunnlaget begrenser omfanget av aktivitetene, kan en ikke ha et høyere reintall og en større produksjon enn beitegrunnlaget kan tåle. Det er viktig at reindriftspolitikken og næringen selv finner virkemidler som kan ivareta forsvarlig forvaltning, og tar hensyn til naturen. Uansett tekniske nyvinninger og andre hjelpemidler er dette noe en må ta hensyn til.

En annen viktig premiss for å styrke utviklingen av næringen er også kunnskap og utdanning. Mange i næringen vil måtte slutte fordi antall rein må ned og driftsenheter begrenses. Utfordringen framover vil være å tilføre det samiske samfunn nødvendig kompetanse og forutsetninger for å utvikle arbeidsplasser og næringsliv. Det vil være en forutsetning for å skape kombinasjonsmuligheter og alternativer til reindriften.

Når det gjelder salg av reinkjøtt, har det vært en positiv utvikling. Men fra 1996 til 1997 kom en produksjonsnedgang, noe som medførte et ytterligere behov for import av kjøtt i forhold til tidligere år.

Som følge av GATT/WTO-avtalen har vi nå et tollbasert importvern for reinkjøtt. Arbeiderpartiet mener at tollbestemmelsene må praktiseres på en måte som beskytter reindriftsnæringen mot konkurrerende import.

Arbeiderpartiet mener det må legges til rette for en forsiktig økning av kvantumet reinkjøtt som omsettes i Norge. En slik økning vil kunne bedre økonomien for slakteriene og dermed grunnlaget for utbetalingspris til reineierne.

Dersom slakteriene ikke har en tilfredsstillende råstofftilgang, vil det medføre store kostnader pr. kg slakt, som igjen vil gjøre prisen til reineierne lavere.

I perioder med lite norskprodusert reinkjøtt vil import måtte være med på å styrke næringen, både økonomisk og markedsmessig, med hensyn til at reinkjøtt ikke skal miste sin beskjedne andel i det innenlandske markedet, og at det ikke skal skje unødvendig endring av strukturen på slakteriene i påvente av økt produksjon av reinkjøtt. Derfor vil Arbeiderpartiet være med på at reinkjøtt må kunne særbehandles varsomt i tider der det er spesielt behov for å importere.

Den negative utviklingen vi ser i reindriftsnæringen, spesielt i Finnmark, finnes det bare én løsning på, at reintallet må ned. Den negative fokuseringen på reindøden gagner ikke næringen. Her støtter flertallet opp om de tiltakene som reindriftsavtalen er kommet fram til.

Øystein Hedstrøm (SV): De årlige proposisjoner om reindriftsavtalen er begredelig lesning, fordi reindriftsnæringen lenge har vært et nærings- og miljømessig problembarn. Til tross for kontinuerlige og betydelige statssubsidier som politikerne har eksperimentert med, har vi ikke sett lys i tunnelen. Det har heller blitt verre.

Fremskrittspartiet har ikke villet være med på denne galeien. Vi har hele tiden påpekt nødvendigheten av en radikal omlegging av næringspolitikken på dette området. En videreføring av dagens reguleringsordninger eller kombinert med nye som ledsages av betydelige økonomiske virkemidler, vil ikke løse reindriftsnæringens problemer.

Tilskudds- og reguleringsordningene motvirker en helt nødvendig strukturrasjonalisering av reindriften. Næringen har heller ingen naturlige korrektiver i form av et normalt marked å forholde seg til. Den vanlige selvregulering som finner sted gjennom forbrukernes frie valg av varer og tjenester, er satt til side og byttet ut med subsidier og styring som virker i strid med næringsmessige, miljømessige og dyrevernmessige interesser. Det politiske flertall burde være villig til å innrømme at reindriftspolitikken som føres i dag, har spilt fallitt. Stort sett alle, unntatt en del politikere og byråkrater, er misfornøyd med situasjonen. Skattebetalerne reagerer sterkt på at det sprøytes betydelig kapital inn i dette gjennom årlige tilskudd og omstillingsprogrammer i hundremillionerkronersklassen som ikke virker. De er lei av politiske eksperimenter som de hele tiden skal betale regningen for.

Det som har skjedd, er et velkjent økonomisk fenomen. Da myndighetene for noen år siden bestemte at reindriften skulle være et satsingsområde gjennom betydelige statssubsidier, ble det skapt et bilde av en reindrift som ville gi gode muligheter og en skikkelig levestandard. Mange unge gis et fremtidshåp og satser. Vi får altfor mange rein og altfor mange yrkesutøvere, og resultatene har vi.

Mange mener at det spilles russisk rulett med Finnmarksvidda, og at vi går mot et økologisk sammenbrudd. Langsomt beites vidda ned og blir til en ørken. Mose og lav forsvinner, og store områder drepes av sand og grus. Naturen holder på å bryte sammen. En unik villmark er døende. Forskere ved Universitetet i Tromsø har dokumentert elendigheten. Det betyr også at mange reindriftssamer får en elendig økonomi. Men det verste av alt: Tusenvis av rein sulter i hjel hvert eneste år, med alle de dyretragediene dette innebærer. Dyrene lider kolossalt av sult og avmagring fordi det ikke finnes riktig mat til alle. Og ressursregnskapet er skremmende. 56 pst. av alle kalvene som ble født i Karasjok i fjor, er døde, mens tallene fra Kautokeino nesten er like ille. Det nytter ikke lenger å basere seg på økonomiske lokkemidler, og det burde nå være åpenbart for alle at det har vært uheldige virkemidler som har motvirket en helt nødvendig strukturrasjonalisering av reindriften.

Vi i Fremskrittspartiet har hele tiden advart og ønsket å erstatte dagens system med markedsstyring, som vil sikre nødvendig flokkreduksjon i forhold til tilgjengelige beiteressurser. Behandles denne næringen likt med annen næringsvirksomhet og det offentlige ansvar blir redusert til en fornuftig ressurs- og miljøforvaltning, vil reindriftsnæringen ha positive utviklingsmuligheter for dem som fortsetter i næringen. Så nå må storsamfunnet velge: enten det statssubsidierte, men miljøødeleggende kaos, eller det frie marked med færre aktører, hvor beiteressursene gir bedre muligheter til høsting på en bærekraftig måte.

Fremskrittspartiet vil hevde at generelle spilleregler som eventuelt gir gode vilkår for alle yrkesutøvere i et geografisk område, er den eneste veien å gå dersom man virkelig ønsker at en nasjonal minoritet skal få gode muligheter og tilbys en god levestandard og et fremtidshåp for sin ungdom. Alternativet er fraflytting fra et ensidig næringsreservat, uten den variasjon i arbeidstilbud og muligheter unge mennesker krever, uansett språk og kulturell bakgrunn. Det må være et tankekors at så mange unge mennesker i dag stemmer med føttene, forlater landsbygda, forlater distriktene og dømmer norsk distriktspolitikk i praksis nord og ned. Flyttestrømmen går fortsatt stri fra bygd til by. De første 15 månedene med en Bondevik-regjering, fra 1. oktober 1997 til 31. desember 1998, hadde vi en netto utflytting av 8 500 mennesker fra Distrikts-Norge og inn til byene.

Fremskrittspartiet ser på reindriftsnæringen som en interessant næringsvei i distriktene i årene som kommer, men det vil være uholdbart for denne og andre støttede primærnæringer å være avhengig av en uforutsigbar politisk vilje til å fortsette subsidieringen. Kun gjennom lik behandling av samtlige næringsveier i de berørte områder vil minoritetene kunne finne frem til lønnsomme produksjoner, og således kunne holde sin ungdom på plass.

I likhet med avtaleverket overfor jordbruket er ikke reindriftsavtalen et overføringssystem som fremmer nytenkning, ei heller premierer den kundetilpasset produksjon. Resultatet i form av store miljøproblemer og slett lønnsomhet i dagens reindrift burde således ikke overraske noen.

Til avstemningen: Fremskrittspartiet vil stemme mot innstillingens tre romertall.

Ivar Kristiansen (H): For den samiske befolkning henger reindrift og den samiske kultur nøye sammen. Selv om reindriftsnæringen er en liten næring i nasjonal sammenheng, er næringen både for den samiske befolkning og i lokal sammenheng økonomisk og sysselsettingsmessig helt avgjørende. La meg derfor innledningsvis få slå fast at Høyre støtter den fremforhandlede avtalen, og henvise videre til våre merknader som fremgår av innstillingen.

Det er ingen tvil om at reindriftsnæringen, i særlig grad i Finnmark, for tiden er særdeles utsatt og sårbar. Og vi er nødt til å ta den situasjonen som har oppstått de siste år, på alvor. Hvis ikke, havner vi – som flere tidligere talere har vært inne på – i en økologisk krise i deler av Finnmark som det vil ta svært lang tid å ordne opp i.

Vi har en ubalanse mellom antall rein og beitegrunnlag, og det er derfor overmåte viktig at avtalen mellom partene først og fremst stimulerer til et langt bedre balanseforhold mellom reintall og beitegrunnlag. Derfor er det etter Høyres oppfatning viktig og nødvendig at en reduksjon i reintall gjennomføres, samtidig som det er nødvendig å understreke at i et arbeid for å redusere reintallet må alle utøverne stilles likt i utgangspunktet. Finnmark er neppe tjent med en organisering hvor enkeltgrupper får fritak, mens reduksjonen i reintall kun skal ramme de største driverne. Det skal meget sterke grunner til før en gjennomfører det store inngrep som tvangsnedslakting er. Skal dette gjennomføres, må forutsetningene være at det tas ut en lik andel fra hver flokk.

Så vil jeg bare si noen ord om det som gjelder import av levende dyr. Egentlig er markedssituasjonen for reinkjøtt god her i landet. Jeg synes man burde stimulere i stedet for å avgiftsbelegge i så sterk grad som man gjør i dag, import av levende dyr og reinkjøtt til Norge. Det ville kunne skape en tilleggsaktivitet, spesielt i Finnmark, som ville komme godt med.

Videre synes jeg at man i avtalen må prøve å la de markedsfremmende tiltak få en større plass enn de har. I og med at markedssituasjonen er god, bør aktørene innenfor reindriftsnæringen lære litt av det som man får til i landbruksnæringen for øvrig, hvor profilmarkedsføring og markedsføring generelt er blant det fremste og beste i landet.

Så helt til slutt må jeg bare få lov å slå fast at jeg tror ikke, som representanten Hedstrøm var talsmann for, at man kan skylde på reindriftsavtalen med hensyn til alle de problemene man strir med i Distrikts-Norge. Jeg synes man tar hardt i når man henviser til reindriftsavtalen med hensyn til de for så vidt store problemene som man for tiden strir med i Finnmark. Jeg tror at man må ha klart for seg at de offentlige investeringene som finner sted i denne sammenheng i Finnmark, og i særdeleshet overfor den samiske befolkningen, på samtlige områder tåler dagens lys, uansett hvilke andre investeringer en vil velge å sammenligne disse med. Skal man ta med de offentlige kostnadene som øremerkes Finnmark fylke, eller den samiske befolkning, må man i rettferdighetens navn ta med sammenligninger av offentlige kostnader for øvrig. Det kunne vært fristende å ta fram noen høydepunkt fra de store, tunge nasjonale satsinger som man skal gjennomføre i andre deler av landet, som vil bringe reindriftsavtalen totalt i skyggen som en bitte liten parentes i denne sammenheng. Men jeg skal ikke trette forsamlingen med å gå inn på disse.

Morten Lund (Sp): Det er tre mål som ligger til grunn for reindriftspolitikken: økologisk bærekraft, økonomisk bærekraft og kulturell bærekraft. Alle de tre målene står i en innbyrdes sammenheng. Det blir ingen økonomi i reindriften hvis en fraviker økologiske prinsipper, og den kulturelle bærekraften forsvinner den dagen en ikke tar tilstrekkelige økologiske hensyn, som dermed rammer økonomien og svekker mulighetene for fortsatt drift.

Reindriftsnæringen har i generasjoner blitt oppfattet og akseptert som en helt spesiell samisk næring. Reindriften er derfor en viktig del av det materielle grunnlag for samisk kultur, og må tilføres midler for at den skal kunne få anledning til nødvendige omstillinger slik at driften kan bli økologisk bærekraftig og dermed også økonomisk. Det er forstemmende at Fremskrittspartiet i henhold til innstillingen ikke begriper nødvendigheten av å ivareta samisk kultur, ei heller nødvendigheten av å etablere et driftsmønster som er økologisk bærekraftig.

Også i år kom staten og reindriftsorganisasjonene fram til enighet om en avtale som etter mitt skjønn er en god avtale for den enkelte utøver, samtidig som avtalen som sådan legger grunnlaget for en robust næring i framtiden.

I årets reindriftsavtale har partene blitt enig om en annen strategi for å få til økologisk bærekraftig drift i Finnmark, da tidligere tiltak for å få ned reintallet ikke har hatt den ønskede effekt. Av tiltakene kan nevnes bl.a. Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark, som har blitt tilført betydelige midler. Det har vært prøvd også tidligere. I årets avtale har det blitt avsatt tilskudd til innløsing av driftsenheter og en plan for utslakting. Jeg håper og tror at disse tiltakene er tilstrekkelige slik at vi slipper å bruke riset bak speilet, som er tvungen utslakting for den enkelte driftsenhet etter forskrift gitt av Landbruksdepartementet med hjemmel i reindriftsloven.

Også for utøvere i reindriftsnæringen har det nå dessuten blitt etablert en tidligpensjonsordning, slik utøverne i jordbruket ble sikret gjennom forhandlingene om jordbruksoppgjøret i fjor.

Reindriftsnæringen er særlig viktig for Finnmark, for den direkte sysselsetting der reinbeitene er og for indirekte sysselsetting i regionsentrene, der slakterier og annen foredlingsvirksomhet befinner seg.

Kombinasjonen av reduserte reintall og økende etterspørsel etter reinkjøtt må fortsatt søkes løst gjennom import av levende dyr til slakt fra Finnland og Russland, og ved behov bør også denne importen kunne økes. På denne måten kan bl.a. slakteri- og foredlingsindustrien utnytte sin kapasitet hele året.

I proposisjonen blir det også gjort rede for erstatninger på 4,3 mill. kr, som trengs på grunn av radioaktivt reinkjøtt. Fremskrittspartiet vil heller ikke bevilge disse pengene. De kaller det for en kamuflert subsidieordning. Det er fullstendig feilaktig. Det er ingen reineiere som ønsker denne inntektsposten, og det ønsker heller ingen andre husdyrholdere som har blitt rammet av radioaktiviteten. Denne erstatningen er en erstatning for tapt slakteverdi og for økte kostnader som de får på grunn av Tsjernobyl-ulykken.

Ellers vil jeg bemerke til Fremskrittspartiets innlegg at jeg ikke tror noe på at Fremskrittspartiets oppskrift vil berge bosettingen i Finnmark. I all omtale som gjelder samisk virksomhet og generell virksomhet i Finnmark, er Fremskrittspartiets tone slik at den ikke vil stimulere virksomheten i den landsdelen.

Etter mitt skjønn er den foreliggende avtalen mellom staten og NRL et godt instrument for å utvikle en robust reindriftsnæring, som er både økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig.

Statsråd Kåre Gjønnes: Reindrift som næring har i utgangspunktet mange positive elementer i seg. Den representerer en god og fornuftig ressursutnyttelse i marginale fjell- og utmarksområder. Den bidrar til et næringsmessig mangfold, og den er en viktig bærer av samisk kultur.

Fra Regjeringens side er det en primær målsetting i reindriftspolitikken å legge til rette for en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift. Reindriften skal også være dyrevernmessig forsvarlig.

Det er en kjensgjerning at de utfordringer næringen og forvaltningen står overfor, er mange og omfattende. Jeg er derfor glad for at næringskomiteens flertall, og også Sametinget, så klart har sluttet seg til Regjeringens politikk, slik den kommer fram gjennom avtalen.

Gjennom en årrekke har beitesituasjonen i Finnmark stått i fokus. Etter mitt syn gir hovedbildet grunnlag for alvorlig bekymring. Det er derfor gledelig, ja, også nødvendig at næringen gjennom årets reindriftsavtale selv har tatt et ansvar for nødvendig reintallstilpasning i de mest utsatte reinbeitedistriktene i Finnmark. Jeg viser til punkt 1 i sluttprotokollen fra reindriftsavtaleforhandlingene, som skisserer en strategi hvor distriktsstyrene i nærmere definerte tiltaksdistrikter skal utarbeide planer for utslakting i henhold til fastsatte vektgrenser. Samtidig etableres det en spesiell ordning for innløsning av driftsenheter i disse distriktene, som skal bidra til ytterligere reintallsreduksjon.

Dersom disse tiltakene ikke gir nødvendige resultater, forutsetter det videre opplegg at myndighetene neste år fastsetter utslaktingskrav overfor den enkelte driftsenhet med hjemmel i reindriftsloven. Dette er for øvrig i tråd med det som har vært et uttalt siktemål både fra Regjeringens og Stortingets side: å knytte reindriftsavtalens og reindriftslovens virkemidler sterkere sammen.

Landbruksdepartementet vil følge nøye med i gjennomføringen av de strategier som årets avtale legger opp til. Det blir krevende å få den nødvendige reintallstilpasning i Finnmark. I dette vanskelige arbeidet er det nødvendig å ha støtte fra et klart flertall i Stortinget.

Avtalepartene er også enige om å innføre en ordning med tidligpensjon i reindriften etter mønster fra jordbruksavtalen. Jeg viser til punkt 2 i sluttprotokollen. Dette skal stimulere til tidligere generasjonsoverganger samt til en tilpasning i reintallet og strukturen i næringen.

I fjorårets avtale ble det innført en ordning med et halvt produksjonstilskudd ekstra til driftsenheter der begge ektefeller deltar aktivt i reindriften. Denne ordningen videreføres og er etter mitt syn viktig i arbeidet for å styrke kvinnenes posisjon og synliggjøre deres innsats i næringen. Det kan for øvrig nevnes at en ny stilling som kvinnekonsulent ved Reindriftsforvaltningen i Alta vil styrke dette arbeidet ytterligere. Kvinnekonsulenten skal bl.a. arbeide særskilt for at generelle næringstiltak tar tilstrekkelige kvinne- og familierettede hensyn.

Som ved behandlingen av fjorårets avtale kommer flertallet inn på forhold vedrørende import av levende rein fra Russland og Finland. Det er grunn til å anta at vi i de nærmeste årene vil stå overfor et permanent behov for import. I denne sammenheng er jeg innstilt på å finne fram til ordninger som gir slakteribedriftene og næringen mest mulig forutsigbare rammevilkår med hensyn til mulighetene for import.

Ved vurderingene av om tollnedsettelse skal gis, vil behovet i markedet måtte legges til grunn. Ut fra regelverket i WTO har imidlertid Norge klare forpliktelser overfor andre WTO-medlemmer når det gjelder tollnivå og likebehandling. Vi kan ikke fritt fastsette tollsatser til fordel for import fra bestemte land. Det er heller ikke mulig å særbehandle bestemte bedrifter på norsk side. Endelig er det grunn til å understreke at import forutsetter at det i tilstrekkelig grad foreligger sikkerhet for at veterinærmessige og dyreetiske hensyn blir ivaretatt. Vi må ikke oppleve at siste års uheldige erfaringer med reintransport fra Russland får gjenta seg i nye situasjoner.

Til slutt vil jeg vise til Sametingets behandling av avtalen og de uttalelser som har kommet derfra, som naturligvis vil være viktige å ta med seg i Regjeringens videre arbeid med reindriftspolitikken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.