Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik: 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Haakon Blankenborg (A) (leiar i komiteen og ordførar for saka): Det var nettopp ein debatt om om det var «jubel» i Arbeidarpartiet. Eg håpar iallfall at ingen hadde førestelt seg at representanten Engebretsen skulle juble. Det er ei ganske usannsynleg førestelling!

Men no skal vi over til situasjonen i Kosovo. Det er ei innstilling som langt på veg har ein samla komite bak seg. Sosialistisk Venstreparti vil gå noko vidare, men då på same sporet som det som fleirtalet i komiteen legg til grunn. Det vil seie at ein også støttar dei formåla som Regjeringa har i denne proposisjonen.

Det viktigaste i Kosovo no er å få til lov og orden, slik at samfunnet kan begynne å fungere, og slik at flyktningar vender tilbake og nye flyktningproblem ikkje oppstår. Det neste er naturlegvis den humanitære innsatsen for at det skal vere leveleg inne i Kosovo. Vi må også medverke til å hjelpe så langt som vi kan, dei som har flykta frå Kosovo, dvs. dei som no er ute av landet og i Albania, Makedonia og Montenegro, og dei som er inne i landet og framleis på flukt, men også dei nye som er på flukt, dei serbiske flyktningane. Derfor er det viktig når det gjeld det vi no ser av engasjement frå m.a. Kirkens Nødhjelp i Serbia og Montenegro, det tidlegare Jugoslavia, at ein kan kome i gang med hjelpetiltak også for desse.

Det er eit punkt i forslaget frå Regjeringa som ikkje har fått støtte, og det er forslaget om å få ei fullmakt til å bruke det som ein meiner måtte vere nødvendig på dette området framover, dvs. ei fullmakt utan at Stortinget gjer dei budsjettvedtaka som må til. Komiteen meiner at det ikkje er nødvendig, men også at det ikkje er ønskjeleg – at det ikkje er nødvendig fordi ein bør kunne løyse dette på ein ordinær måte utan at det skaper store problem, at det ikkje er ønskjeleg fordi ein del av desse løyvingane kan vere kontroversielle politisk både i storleik og i innretning.

Eit par ord om kva denne debatten kan kome til å gå på – det får vi kome tilbake til når Regjeringa forhåpentlegvis kjem tilbake med vidare opplegg for gjenoppbygging og hjelp til tidlegare Jugoslavia: Det må vere eit mål også i det langsiktige arbeidet at det ikkje er flagget som tel, men kva som blir gjort, dvs. at det blir gjort der det bør gjerast, og at Norge går inn i eit internasjonalt samarbeid på dette området. Det sa vel også Regjeringa då vi for kort tid sidan hadde ein runde på dette her i Stortinget. Stabilitetspakta for Søraust-Europa kan vere den store ramma på dette, men den blir vel til gjengjeld relativt upresis når det gjeld dei konkrete tiltaka, så der må ein gå vidare.

Det er dessutan ei uklår grense mellom det humanitære arbeidet og den meir langsiktige gjenreisinga og investeringane. Likevel bør vi kunne seie at naturlegvis er Kosovo sentrum for den framtidige innsatsen. Men også Makedonia og Montenegro bør vere sentrale for Norge og for det internasjonale samfunnet, ikkje minst av politiske grunnar, for å sikre demokratiet i desse landa. Albania er også innlysande i så måte.

Det mest kontroversielle vil vere innsatsen i forhold til resten av Serbia. Der må vi naturlegvis også følgje utviklinga nøye. Men dersom regimet i Beograd – det serbiske regimet, men også Milosevic – følgjer dei avtalene som no er inngått, må det vere eit mål å trekkje Serbia inn i det internasjonale samfunnet og også hjelpe til med å byggje opp landet. Men det må skje på ein slik måte at ein ikkje så å seie godkjenner og set ein strek over det som leiinga i Serbia no har gjort. Leietråden bør vere at vi prøver å hjelpe til med ei gjenreising og eit internasjonalt samarbeid med Serbia, men at ein konsekvent isolerer leiinga og regimet i dette landet.

Vi må kome tilbake til korleis dette skal skje. Det går ein debatt ute i Europa om forbod mot investeringar osv. i forhold til Serbia. Vi meiner i utgangspunktet at vi bør prøve å samarbeide og også trekkje Serbia med i det internasjonale samfunnet, men konsekvent isolere regimet, leiinga, dei som er tiltalde for krigsbrotsverk, og ikkje ha nokon kontakt med desse som leiarar for landet.

André Kvakkestad (Frp): Jeg ønsker å klargjøre noen av våre vurderinger i forhold til innretningen på den hjelp som skal ytes.

At oppbygging etter en krig koster, er det ingen tvil om. Den humanitære situasjonen i tidligere Jugoslavia og i Albania er slik at gjenoppbyggingshjelp bør kunne gis. Derfor støtter også Fremskrittspartiet denne ekstrabevilgningen. Hjelpen må gis på en måte som ikke medfører avhengighet på lang sikt, det er hjelp til oppbygging og ikke ordinær bistand. På samme måte må hjelpen heller ikke brukes slik at det gir grobunn for ytterligere mistenkeliggjøring og nag mellom folkegruppene. Dette betyr ikke at alle skal få hjelp uavhengig av tidligere handlinger og disponeringer. Norge må for enhver pris unngå at norsk hjelp befester maktgrunnlaget for en president som dyrker etnisk rensing, terror og pressesensur.

Det er således gledelig å få signaler fra Serbia som går ut på at det serbiske folk nå kan være villig til å rydde opp i eget hus. Serbiske opposisjonspartier krever i et opprop at president Slobodan Milosevic må gå av. Tidligere har den ortodokse kirke krevd det samme. Kirken begrunner sitt syn med folkets tragiske situasjon. Det er viktig at disse initiativ vi nå ser, støttes.

Fremskrittspartiet vil derfor ikke åpne for støtte til Serbia så lenge Milosevic og hans regime styrer. Det er riktig så lenge det ikke er snakk om klar og omfattende hungersnød. Spørsmålet vil naturligvis være et annet dersom den serbiske befolkning erkjenner regimets handlinger og tar skritt for å bytte styre. Men vi må ikke nå som det er en gryende positiv bevegelse i Serbia, bidra til å styrke maktbasen for den krigsforbrytertiltalte presidenten.

Elsa Skarbøvik (KrF): Det er et bredt flertall i Stortinget som i dag gjør vedtak om humanitær bistand i forbindelse med krisen i Kosovo. Det var det også ved forrige debatt om samme tema, men det var under helt andre omstendigheter. Da var det krig i Jugoslavia.

Det vedvarende og internasjonale presset har gitt resultater overfor regimet i Jugoslavia. Denne gangen kan vi i alle fall glede oss over at det er inngått avtale mellom NATO og Jugoslavia. Men Kosovo-krisen har ført til store humanitære lidelser, som gjør at det er mer enn nok å ta fatt på for mange mennesker og for internasjonale organisasjoner. De ca. 800 000 flyktninger som er utenfor Kosovos grenser, trenger fortsatt hjelp, og for at disse skal vende hjem, trengs det gjenoppbygging på en rekke områder. Også de internt fordrevne flyktninger i regionen har akutte behov for bistand. UNHCR vil koordinere dette humanitære arbeidet.

Nå som prosessen med å sikre freden er i gang, er en trygg tilbakevending for flyktningene samt utplassering og organisering av sivilt nærvær de mest nærliggende utfordringene.

Norge vil i alt bidra med 575 mill. kr i humanitær bistand når vi tar med de 350 mill. kr som i dag er gjenstand for behandling. Det er fra Regjeringen tidligere varslet at man ville komme tilbake til eventuelle endringer i bevilgningsnivået etter å ha gjennomgått behovet. Behovet for hjelp fremover etter hvert som flyktningene vender tilbake, er ennå ikke helt avklart, da mer systematisk kartlegging må til. Men vi har et klarere bilde av behovet i både Albania og Makedonia, der man nå kan gå i gang, og Regjeringen vil derfor måtte komme tilbake til Stortinget ved en senere anledning med et samlet opplegg for norsk medvirkning i gjenoppbyggingen i regionen, både demokratisk og økonomisk. Hele regionen må da ses under ett.

Det er nylig vedtatt en stabilitetspakt for Sørøst-Europa og en sikkerhetsrådsresolusjon som er en fredsplan. Formålet er å fremme respekt for menneskerettigheter og økonomisk vekst. Kristelig Folkeparti støtter det arbeidet som gjøres i denne sammenheng, og legger vekt på det statsministeren sa i sin redegjørelse her 10. juni, at vi skal bistå både «albanere, serbere og de andre folkegruppene på Balkan på den vanskelige veien mot varig stabilitet og forsoning.» Nå begynner kampen for å vinne freden. Norge vil også legge vekt på å stå sammen med våre allierte og bidra militært til å trygge freden.

De frivillige organisasjonene og de internasjonale organisasjonene spiller en viktig rolle i det humanitære arbeidet i Kosovo. De 225 mill. kr som tidligere er bevilget, er i hovedsak kanalisert gjennom FN og norske frivillige organisasjoner, som gjør en stor innsats.

Sammen med det internasjonale samfunn må vi finne en felles forståelse for og et utgangspunkt til å definere hva som er humanitær bistand, og hva som er investeringer i og gjenoppbygging av landet. Kristelig Folkeparti er glad for at det er bred støtte til Regjeringens arbeid når det gjelder den norske innsatsen i Kosovo. Jeg går ut fra at Regjeringen fortsatt følger opp og ser på mulighetene til en positiv utvikling i regionen. Det er i dag for tidlig å si nøyaktig hvor mye dette vil koste, det krever debatter i ulike fora videre framover. Vi ser det nå uhensiktsmessig å tallfeste dette, slik SV gjør i sitt forslag, men vil komme tilbake til dette når forholdene i regionen er nærmere vurdert.

Jan Petersen (H): Selv om dette er et uhyre viktig og vesentlig spørsmål, ville jeg tro at denne debatten likevel kan gå relativt raskt, simpelthen fordi Stortinget nettopp har drøftet den problemstillingen vi nå står overfor. Etter statsministerens redegjørelse for ikke lang tid siden ble det gitt uttrykk for en god del synspunkter på det fremtidige gjenoppbyggingsarbeidet, som selvsagt vil bli stående også i denne debatten.

Jeg har imidlertid lyst til å klargjøre et par hovedpunkter. Det ene er at jeg er glad for at det nå er bred enighet om at Regjeringen, sikkert med de aller beste intensjoner, ikke slippes løs på den måten som Regjeringen selv ønsket, med en fullmakt så åpen som en låvedør. Det kan ikke oppfattes på annen måte enn at Stortinget selvfølgelig ønsker å utføre den rollen det etter Grunnloven har som bevilgende myndighet, og samtidig at selve opplegget for gjenoppbygging og for så vidt også for humanitær hjelp, selvsagt skal utformes i tett dialog med Stortinget.

Vi står her overfor en del vanskelige dilemmaer som jeg tror det er viktig å få tenkt nøye og grundig gjennom. Det vanskeligste dilemmaet dreier seg vel egentlig om hvordan bistanden til Serbia skal foregå, ikke minst så lenge landet ledes av en krigsforbryterettersøkt president, som dog likevel har en form for demokratisk legitimitet ved at han har kommet til makten gjennom frie valg. Dette skaper vanskeligheter, fordi man fra et demokratisk synspunkt kan sette atskillige spørsmålstegn ved måten han utøver sitt verv på. Det jeg tror må være viktig, er at vi på den ene siden yter den nødhjelpen og den flyktninghjelpen som trengs, uavhengig av hvem det er på Balkan som får nytte av den. Det har også et videre politisk formål utover det humanitære, nemlig å vise serbere at det er en verden der ute som ønsker dem velkommen. Vi har ingenting igjen for at den serbiske befolkning stenger seg inne hos seg selv og ser på alle andre som sine fiender. Det er viktig å bryte gjennom det bildet, og en nødhjelp vil kunne bidra i så måte.

Dernest er det på den annen side viktig å støtte opp om de krefter som måtte være en opposisjon i riktig retning overfor det sittende regimet. Men det er klart at slik landet ledes, er det grenser. Jeg har imidlertid merket meg at Utenriksdepartementet mener at det vil ta enda en stund før man nærmer seg det som kan kalles en ordinær gjenoppbyggingsfase, og det tror jeg helt sikkert er riktig. Det betyr at vi vil ha tid til å tenke nøye gjennom de problemstillinger som jeg nå har nevnt.

Jeg tror det er viktig å sørge for at kjernen i bistanden går til Kosovo, men at man husker – og husker i praktiske termer – Montenegro og Makedonia, og gjerne også land utenfor denne kretsen. Blant annet er det viktig, som jeg også nevnte forrige gang, at det blir renset opp i Donau, slik at Bulgaria og Romania får den økonomiske tilknytningen til Vest-Europa, muligheten for praktisk å kunne eksportere, som ligger i denne vannveien.

Når saken kommer til Stortinget, tror jeg videre at det er viktig at vi har i bakhodet den lærdommen vi har trukket av bistandsvirksomhet gjennom lengre tid. Det er ikke som gjenoppbyggingen etter annen verdenskrig, at det er mulig å gå inn i ganske avanserte strukturer, hvor det er snakk om å gjenoppbygge veletablerte industrinasjoner. Vi snakker om den delen av Europa som allerede i utgangspunktet lå på et meget lavt og beskjedent nivå. Det betyr at skal man bringe økonomisk velstand til slike områder, starter man om ikke på et u-landsnivå, så i hvert fall i nærheten av det. Og her er det en del lærdommer som må trekkes, bl.a. at de store vestlige organisasjonene som nå kommer inn, ikke må ta over hverken Kosovo eller andre deler av Balkan nærmest på entreprise, men at gjenoppbyggingen må gjennomføres sammen med de sivile strukturer. I den sammenheng er det arbeidet OSSE skal gjøre, særdeles viktig, og da er det godt å vite at Norge har lederskapet i den organisasjonen.

Johan J. Jakobsen (Sp): Det er en bred politisk tilslutning til Regjeringens forslag om å bevilge ytterligere 350 mill. kr til humanitær bistand i forbindelse med krisen i Kosovo. Og i og med at alle partier i Stortinget støtter ytterligere bevilgninger til Kosovo, slik at den totale bistanden når opp i 575 mill. kr, ser jeg liten grunn til å bruke mye tid på å gjenta de støtteerklæringer som allerede har kommet fra de foregående talere.

Ingen partier har i innstillingen gitt uttrykk for at de foreslåtte bevilgninger vil være tilstrekkelige – tvert imot. Flertallet sier at det vil bli aktuelt med ytterligere bevilgninger. Mot den bakgrunn kan det derfor virke noe unødvendig at SV i en egen merknad finner grunn til å presisere det samme som flertallet også har sagt, nemlig at det vil være behov for ytterligere bevilgninger, og Regjeringen har varslet at den senere vil komme tilbake til Stortinget med forslag om det. Det er vel også da litt overraskende at en finner grunn til å fremme forslag om et konkret beløp, som er kvantifisert til ytterligere 650 mill. kr.

I Senterpartiet vil vi presisere at vi selvsagt er beredt til å bidra med økte midler både til humanitær hjelp og til gjenoppbyggingen i Kosovo og i det øvrige Jugoslavia. Men vi tar til etterretning det Regjeringen sier i proposisjonen, nemlig at «en rimelig og fornuftig planleggingshorisont utover de nærmeste månedene ikke er mulig». Vi tar det til etterretning. Vi forventer at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med denne saken. Senterpartiet støtter Regjeringens opplegg og vil anbefale flertallets innstilling.

Erik Solheim (SV): SV er glad for den vilje som både Regjeringen og stortingsflertallet har til å bevilge mer for å løse de ufattelige humanitære tragediene som er kommet i kjølvannet av krigen i Kosovo. Når vi likevel fremmer forslag om en økt bevilgning, er det fordi den fullmakten som vi opprinnelig hadde foreslått, og som jeg vel oppfatter at Regjeringen responderer på i sitt forslag om fullmakt, av forskjellige grunner ikke ble akseptert av stortingsflertallet.

Vi har erfaring fra en rekke andre kriger og konflikter for at det det egentlig trengs aller mest penger til, det får minst midler. Bosnia er et veldig godt eksempel på det, hvor det hele tiden har vært slik at midlene til den militære innsatsen langt, langt har oversteget midlene til de humanitære og sivile formålene.

Hvis vi ser på Norges bevilgninger til Kosovo, er situasjonen den at krigen er fryktelig dyr, mottak av flyktninger i Norge er enda dyrere, mens beløpet som er satt av til den humanitære innsatsen, fortsatt er det laveste. Ser man på andre nasjoner, er selvsagt dette misforholdet dramatisk mye større. Grunnen til at SV foreslår et økt beløp nå, er at vi ønsker å vise dette tydelige dilemma at det er så utrolig mye lettere å få penger til å føre krig, til å sette inn fredsbevarende og fredsopprettende styrker og til og med til å ta imot flyktninger i Norge. Dette er ingen kritikk, for tvert imot var det helt nødvendig og riktig både å føre denne krigen og også å ta imot flyktninger i Norge når Makedonia kom i den situasjonen som oppstod der. Men det er alltid mye vanskeligere å få penger til den nødvendige gjenoppbyggingen og ikke minst til de tiltakene som kunne forebygd og hindret krig og konflikt på forhånd. Dette misforholdet ønsker vi å påpeke gjennom vårt forslag, og vi mener også at hvis Stortinget nå gikk ut med et mye tydeligere signal om Norges vilje til å bevilge beløp som monner, ville det være lettere å få slike beløp fra andre land, underforstått at Norge alene ikke kan løse de humanitære problemene i Kosovo, men at et stort bidrag fra Stortinget kan gjøre det lettere å få penger fra EU, fra USA, som ser ut til å ha liten vilje til å betale for dette, og fra andre steder.

Så advarer jeg mot overdreven optimisme med hensyn til hvor raskt det vil bli mulig å få flyktningene hjem. Svært mange, særlig folkeopinionen, har en slags forestilling om at når krigen nå er over, vil flyktningene i stor skala kunne vende nærmest umiddelbart tilbake. Det er en farlig forestilling som kan føre til skuffelser og misforståelser framover. Dette vil ta lang tid. Det vil koste mye penger, og det er positivt og bra at Regjeringen og stortingsflertallet viser vilje til å forstå det og forhåpentlig vil komme tilbake med økte bevilgninger, enten i et ekstraordinært møte i løpet av sommerferien eller i forbindelse med budsjettbehandlingen til høsten.

Videre deler jeg det synet som flere har vært inne på, at det er åpenbart at skadene i Kosovo er de største. Det er selvsagt forskjell på et sted hvor krigsskadene skyldes at militser og bander har gått fra hus til hus, sprengt disse husene eller tent på dem, og et sted hvor skadene er påført gjennom bombing, selv om det ble gjort en god del feil under bombingen. Vi har én eneste erfaring de siste tiårene fra Balkan, og det er at hvis vi løser konfliktene så å si én for én, forsøker å gå inn først i Bosnia, så i Kosovo og før det igjen i Slavonia, Krajina, Kroatia osv., så kommer vi ingen vei. Det hele må løses i en sammenheng. Derfor er det nå behov for en gjenoppbyggingsplan for hele Balkan, ikke bare for Kosovo, men selvsagt med Kosovo i fokus.

Serbia må ikke isoleres. Jeg tror det er mye større grunn til å tro at den serbiske befolkningen vil kvitte seg med Milosevic hvis vesten nå opptrer overfor dem med sol og varme framfor med vind og kulde. Jeg advarer også mot det Jan Petersen var inne på. Han snakket som om Milosevic har vunnet frie valg i Serbia. Det har ikke vært frie valg i Serbia i noen reell forstand. Det er ikke frie valg i et land hvor regjeringen kontrollerer radio og fjernsyn og bruker disse hvert eneste sekund i sin propaganda. Riktignok har folk lagt stemmesedler i urnene, og de er blitt talt opp riktig, men det er ikke det samme som frie valg. Ingen har anerkjent valgene i Serbia som helt ut frie, og det bør ikke vi heller gjøre. Milosevic i sin nye posisjon er for øvrig heller ikke engang valgt.

Til slutt vil jeg si at det aller farligste nå er at vi bare konsentrerer oss om Kosovo. Vi må ikke glemme at det er flere internt fordrevne i Angola enn det er flyktninger fra Kosovo. Det er langt flere drepte i krigen mellom Eritrea og Etiopia enn det er i den siste krigen på Balkan. Bare i et bittelite land som Kongo/Brazzaville alene er det antakelig flere internt fordrevne enn hva det er i Kosovo. Vi må ikke nå bare konsentrere oss om Kosovo og glemme alle disse andre konfliktene.

Harald Hove (V): Vi er heldigvis i den situasjonen at vi i forhold til konflikten knyttet til Kosovo er kommet vesentlig lenger enn da proposisjonen ble lagt fram. På det tidspunktet var det fortsatt krig. Perspektivet er derfor et annet når vi nå behandler saken, enn det det var da proposisjonen ble lagt fram. Det vi nå må fokusere på, er nødhjelp og humanitær hjelp og deretter en overgang til det som vil være gjenoppbygging i området.

Det er selvfølgelig, som ikke minst lederen av utenrikskomiteen har vært inne på ved flere anledninger, vanskelig å trekke opp klare grenser mellom humanitær hjelp og gjenoppbygging. I noen spørsmål kan det kanskje være et lite poeng ikke å være for snever med hensyn til hva man definerer som humanitær hjelp.

Når det gjelder nødhjelp og humanitær hjelp, må det være ganske opplagt at den i prinsippet skal kunne gå til alle, og det betyr i klartekst også til Serbia. Gjenoppbyggingsspørsmålet vil ligge lenger fram i tid, og i forhold til det vil man slik sett ha noe bedre tid. Men det er helt sentralt og viktig, som vel i grunnen de fleste har understreket, at man heller ikke ekskluderer Serbia i den sammenheng. Det å gå inn i problemstillingen omkring Milosevic og hvilken type tiltak som vil ha den ene eller andre effekt i den relasjonen, vil være viktigere når det gjelder gjenoppbygging enn i forhold til humanitær hjelp.

Primært må Kosovo være i fokus, men samtidig må man også holde fram Makedonia, Albania og Montenegro som særdeles viktige, og så i tillegg til det Serbia.

Når det gjelder det at flyktningene skal hjem, er jeg enig i det Erik Solheim sa, og jeg vil si noe jeg har prøvd å si et par ganger før. Vi skal på den ene siden være utålmodige, men samtidig må vi vise tålmodighet. Vi må være veldig klare på at dette vil ta tid, og at noe av det viktigste nok vil være fortsatt å opprettholde et trykk når det gjelder disse spørsmålene når vi er kommet til november og desember i år, ut i neste år og i årene etter det, for hele dette spørsmålet vil vi måtte forholde oss til i mange år framover.

Helt til slutt: Når det gjelder merknadene fra Erik Solheim og SVs forslag, konstaterer jeg at merknadene ble tatt med for å begrunne et forslag som vi har valgt ikke å gå inn på. Derfor har vi heller ikke gått inn i spørsmålet om å finjustere forholdet til de merknadene som ble lagt fram der.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Som representanten Hove var inne på, har heldigvis en rekke ting skjedd på Balkan etter at St.prp. nr. 88 for 1998-99 ble lagt frem for Stortinget 4. juni i år. En fredsavtale er inngått, og fredsbevarende styrker er på vei inn i Kosovo. Målet er at samtlige serbiske styrker skal være ute av provinsen innen 21. juni.

Den humanitære situasjonen inne i Kosovo er svært uoversiktlig. Det har foreløpig vært liten kontakt med de internt fordrevne, men det rapporteres om mindre grupper som nå tar seg ned fra fjellene hvor de har ligget i skjul i løpet av konflikten. Disse skal være både utsultet og forkomne.

Ved inngåelsen av en fredsavtale har det vært mulig å sende inn lastebiler med nødhjelp, og allerede 13. juni ankom 52 biler. I tillegg fortsetter både Den Internasjonale Røde Kors Komiteen og den amerikanske hjelpeorganisasjonen USAID med flyslipp av nødhjelp. Norske frivillige organisasjoner er allerede på vei inn igjen i Kosovo for å reetablere seg. Fra Makedonia er det også rapportert om store grupper av flyktninger som rømmer flyktningleirene og strømmer inn i provinsen.

FNs visegeneralsekretær de Mello har i løpet av denne perioden vært i Pristina og rapporterer om en svært urovekkende situasjon både humanitært, og også sikkerhetsmessig. UNHCR er i ferd med å etablere seg og regner med å opprette syv kontorer på forskjellige steder i Kosovo.

UNHCR uttrykker nå også sterk bekymring for serberne i Kosovo. Deres sikkerhet er like viktig som andres, og de kan også ha behov for nødhjelp. Å gi dem støtte vil kunne bidra til å forhindre en ny stor flyktningstrøm ut av Kosovo. Jeg er glad for den brede støtten og enigheten som er fremkommet i debatten i dag når det gjelder den humanitære støtten til serberne, enten de er i Kosovo eller i Serbia.

Den humanitære situasjonen for flyktningene i Albania og Makedonia er under kontroll, men spenningen øker i leirene i Makedonia etter hvert som flyktningene ser muligheten til å vende hjem. På grensestasjonene både i Albania og Makedonia skal det være voksende køer av flyktninger på vei inn i Kosovo. Dette er en situasjon vi har fryktet, og som UNHCR forsøker å forhindre.

Det internasjonale samfunnet arbeider med å organisere gjenoppbyggingsarbeidet i Kosovo. Generalsekretær Kofi Annan har lagt frem en midlertidig plan for den sivile tilstedeværelsen. Planen går bl.a. ut på at FN skal ha ansvaret for den sivile administrasjonen og UNHCR for det humanitære arbeidet. OSSE skal ta seg av institusjonsbyggingen og EU den fysiske gjenoppbyggingen.

Den første norske bevilgningen til gjenoppbygging på 225 mill. kr er i all hovedsak utbetalt, dels til FN, dels som budsjettstøtte via Verdensbanken og dels via norske frivillige organisasjoner. Dette er en modell Regjeringen ønsker å videreføre for de nye 350 mill. kr som man har bedt om.

Budsjettstøtte til Albania, Makedonia og Montenegro vil fremdeles være prioriterte tiltak fra Regjeringens side, til tross for at en del av flyktningene nå begynner å vende hjem. Den store belastningen disse landene er blitt påført ved å ta imot flyktningene, har imidlertid satt varige spor, og faren for destabilisering er fortsatt til stede.

De store arbeidene vil imidlertid ta noe tid før de kommer i gang, og Regjeringen vil da måtte komme tilbake til Stortinget for nye bevilgninger. Vi skal forsøke å unngå å be om at Stortinget blir samlet i løpet av sommerferien.

Jeg er ikke uenig i representanten Solheims merknad i komiteinnstillingen. Det er imidlertid i dag vanskelig å gi eksakte anslag over hvor store midler Regjeringen vil ha behov for ut fra en samlet vurdering av de totale behovene. Det er derfor Regjeringen foreløpig fastholder anmodningen om 350 mill. kr og vil måtte få lov til å komme tilbake til Stortinget når det er brakt større klarhet i behovet for bistand inn til Kosovo og for så vidt også til regionen som helhet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.