Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Gudmund Restad

• statsråd Guro Fjellanger

• statsråd Laila Dåvøy

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. – Takk.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Ranveig Frøiland.

Ranveig Frøiland (A): Eg vil gjerne stilla eit spørsmål til finansminister Restad.

Ved handsaminga av kredittmeldinga var det eit fleirtal som sa at staten no må samla sine eigarinteresser i ei eining, slik at den nasjonale eigarskapen kan sikrast. Denne eininga må få vilkår til å vidareutvikla seg i Noreg og i Norden. Fleirtalet sa òg at eit eventuelt sal av aksjar i Kreditkassen ikkje kan gjennomførast før ein har sett korleis den norske løysinga vert. Fleirtalet sa òg veldig klart frå at Regjeringa måtte gje prioritet til dette arbeidet. To månader har gått sidan vedtaket vart gjort. Det er for lang tid – det går for tregt.

Bankinvesteringsfondet har sendt ut ei pressemelding om at fondet ikkje har planar om å selja aksjar i Kreditkassen, og at det heller ikkje er aktuelt å akseptera tilbodet frå MeritaNordbanken. Dette kan vel vera uttrykk for at Bankinvesteringsfondet nærmar seg ein konklusjon på dette arbeidet. Og spørsmålet mitt gjeld framdrifta: Er finansministeren kjend med dei førebelse vurderingane som er komne til uttrykk i pressa og frå Bankinvesteringsfondet?

Statsråd Gudmund Restad: Ranveig Frøiland peker på at det i innstillingen til kredittmeldingen ble forutsatt at Regjeringen gir prioritet til den utredningen som Bankinvesteringsfondet var forutsatt å foreta når det gjelder å komme fram til en best mulig løsning på strukturen på finansmarkedet. Regjeringen har gitt dette prioritet, og allerede dagen etter eller kanskje to dager etter at debatten var avsluttet her i Stortinget, sendte departementet et brev til Bankinvesteringsfondet med et utredningsoppdrag. Der ble det ikke lagt noen andre føringer enn det som lå i innstillingen, som det da for øvrig ble vist til i brevet til Bankinvesteringsfondet. I tråd med det som foregikk i Stortinget, ble det heller ikke gitt noen bestemt tidsfrist for når utredningen skulle være ferdig.

Imidlertid har jeg forutsatt – og har vel også gitt uttrykk for det offentlig – at man ikke bruker unødig tid på utredningen, for det er nødvendig at man så snart som forsvarlig kan få en klarhet i strukturen på det norske finansmarkedet.

På den annen side er det slik at her er det store verdier som står på spill både for staten og for private, så det er nødvendig at man får en grundig utredning og vurdering. Jeg er blitt litt orientert om framdriften. Det er selvfølgelig ikke slik at vi daglig står i kontakt med og blir oppdatert om det som foregår i Bankinvesteringsfondet, men det ble avholdt et møte i Finansdepartementet i forrige uke, den 27. januar, hvor vi fikk en oppdatering av framdriften i saken. Jeg kan ikke gå i detaljer inn på det, men mitt inntrykk er at saken er i god gjenge. Man har gjort et effektivt arbeid så langt, og man går videre med sikte på å få framlagt en vurdering og anbefaling for Regjeringen innen rimelig tid, uten at det var sagt noe helt presist om nøyaktig når denne vurderingen kunne legges på bordet.

Ranveig Frøiland (A): Eg synest det er litt passivt når ein går ut frå at dei ikkje brukar unødig tid, og at det er i godt gjenge. No må Stortinget få visse for at her skal det gå rimeleg fort. Og vi treng ikkje bruka så veldig mykje tid på dette. Mykje av arbeidet trur eg er gjort i dei ulike institusjonane. Sjølvsagt er det ingen som har noko imot at Bankinvesteringsfondet skal få gjera ein god jobb, men det må ikkje gå så lang tid at ein stiller spørsmål om kva staten eigentleg vil, og om ein sit og trenerer ting – for her er det ein aksjemarknad som skal fungera og ein børs som skal fungera, så her bør ein ikkje bruka noko særleg lengre tid.

Mitt tilleggsspørsmål går på den pressemeldinga som vart send ut frå Bankinvesteringsfondet: Meiner finansministeren at det er heldig at fondet uttalar seg om eit enkelt bod mens denne utgreiinga føregår? For å seia det mildt skapar det noko uvisse det som skjer, når ein held på med ei utgreiing.

Statsråd Gudmund Restad: La meg gjenta – så det ikke er noe tvil om det – at jeg er enig i at det er uheldig hvis det brukes unødig tid på å avklare strukturen på det norske finansmarkedet, og derfor legger jeg også til grunn at det ikke brukes unødig tid. På den annen side, når det er så store verdier på spill, må man ikke forhaste seg unødig så man fatter feil beslutninger. Det har jo forekommet kritikk for at det har vært utført for dårlig forarbeid i mange andre saker opp gjennom årene, så det bør vi ikke risikere å oppleve i denne saken. Men jeg forutsetter, og har heller ikke noen grunn til å tvile på, at Bankinvesteringsfondet vil sørge for at denne saken får den framdrift som den behøver.

Når det så gjelder spørsmålet om hvorvidt det var rimelig at det ble sendt ut en pressemelding om at Bankinvesteringsfondet ikke ville godta MeritaNordbankens bud, går jeg ut fra at det hadde sammenheng med at budet jo var forlenget noen ganger, og at man da ville gi beskjed om at det budet ikke ville bli akseptert innen fristen gikk ut den 31. januar. Det er for øvrig også i tråd med det stortingsflertallet har sagt i innstillingen til kredittmeldingen, at det ikke er aktuelt å selge aksjer i Kreditkassen nå mens utredningen pågår.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Siv Jensen.

Siv Jensen (Frp): Jeg vil gjerne be statsråden utdype litt mer om disse uttalelsene fra Bankinvesteringsfondet, for etter min oppfatning sås det der tvil om fremtidige strukturelle endringer for norsk banknæring. Det kan faktisk nesten oppfattes slik at man utelukker alt annet enn en sammenslåing av DnB og Kreditkassen. Derfor vil jeg gjerne be statsråden forsikre Stortinget om at det ikke er tilfellet, at det faktisk er slik at det utredes flere ulike alternativer slik at beslutningsgrunnlaget blir best mulig.

Jeg synes også at det kunne være riktig å be om en noe mer presis tidsfrist for når finansministeren mener at Stortinget kan få seg forelagt en sak om dette – om han tror vi kan klare å ferdigbehandle dette før sommeren, eller om vi nærmer oss høsten før vi kan få en avklaring.

Statsråd Gudmund Restad: For å ta det siste først: Jeg hadde ikke personlig samtaler, det var mitt embetsverk som hadde samtaler med styrelederen og direktøren i Bankinvesteringsfondet, men ut fra de tilbakemeldinger jeg har fått, har jeg som sagt ikke grunn til å tvile på at saken behandles så raskt som mulig. Jeg har ingen frykt for at det skal ta så lang tid at ikke saken kan være avgjort før sommeren, men mer presist hvor tidlig i vårsesjonen man kan få dette, kan jeg nok ikke si ut fra de tilbakemeldinger jeg har fått.

Så jeg synes nok ikke at det er grunnlag for å bli så skeptisk ut fra det som er sendt ut fra Bankinvesteringsfondet. Jeg går ut fra at de har gjort det vi i hvert fall for vår del har antatt, at de utreder forskjellige mulige løsninger og ikke konsentrerer seg bare om én mulig løsning. Det er jo slik at stortingsflertallet også la til grunn at man skulle utrede forskjellige muligheter, både når det gjaldt oppkjøp, fusjoner osv. Men så var det eksplisitt sagt, antakelig fordi kredittmeldingen utelukket sammenslåing av de to bankene, DnB og Kreditkassen, at heller ikke det skulle utelukkes i utredningsfasen.

Presidenten: Per-Kristian Foss – til oppfølgingsspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Jeg skal gi statsråden medhold i at stortingsflertallet dessverre gav Regjeringen et oppdrag uten konkret mandat og absolutt uten tidsfrist. Det var et valg Arbeiderpartiet gjorde. Andre muligheter hadde vært til stede, men Arbeiderpartiet valgte altså å følge et stortingsflertall som sendte det til Regjeringen uten tidsfrist, og ikke avklarte det i Stortinget. Der har statsråden rett.

Statsråden sier at det er en dyd av nødvendighet å bruke tid. Jeg vil gjerne be statsråden peke på den børsutvikling som har vært for statens aksjer mens man har brukt tid. Det er vel intet i utviklingen av statens eierskap i bankene som tyder på at denne tidsbruk har økt statens verdier.

Dernest vil jeg gjerne spørre om hvordan statsråden ved den løsning som skal foreslås, vil ta hensyn til de private aksjonærer, som faktisk i en av bankene er i flertall og i den andre banken er i et vetosettende mindretall. Det er viktig for private aksjonærer at også staten opptrer på en måte som ivaretar deres verdier på en rimelig måte. Og til slutt …

Presidenten: Tiden er omme.

Per-Kristian Foss (H): Da bøyer jeg meg for presidenten!

Statsråd Gudmund Restad: Når jeg har pekt på at det er behov for tid – for tredje gang – er det på grunn av at det er ganske store verdier som står på spill, ikke bare for staten, men også for de private eierne. Jeg tror det også vil være i de privates interesse at dette ikke foregår helt forhastet.

Jeg vil ikke peke på eller vise til hva som har skjedd på børsen i denne utredningsperioden. Det kan skje ting på børsen, selvfølgelig også omkring fristen hvis man skulle sette en helt eksakt frist. Det blir spekulasjoner, så det synes jeg ikke det er noen grunn til å gå inn på.

Vi oppfatter at vårt oppdrag er å skaffe en løsning som er til beste ikke bare for staten, men også for det norske samfunnet, herunder også for de private aksjonærene. Jeg tror ikke det her er motstridende interesser mellom staten og de private eierne.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Jeg vil tillate meg å utvide perspektivet litt i mitt spørsmål til finansministeren.

Det er dannet et inntrykk nå av at den norske børs og det norske aksjemarkedet, der staten er en vesentlig eier, er et politisk styrt marked – langt mer enn i noe annet land. For et par dager siden brukte en ledende engelsk avis uttrykket om det norske markedet at det hadde en nasjonalistisk business agenda – altså en nasjonalistisk forretningsdagsorden. Og det har fra flere andre hold også vært påpekt at den politiske innblandingen i Norge er sterk.

Mitt spørsmål til finansministeren er: Vil finansministeren bidra til at behandling av konsesjonssaker innen finansinstitusjoner, som i Norge er en politisk prosess, blir en prosess som får strengere tidsfrister, og som blir mindre preget av partipolitikk og av politikk enn det som hittil har vært tilfellet?

Statsråd Gudmund Restad: I den tiden jeg har sittet i finansministerstolen, mener jeg vi ikke har brukt unødig tid på de konsesjonssaker vi har hatt til behandling. Vi har hatt noen til behandling, og noen av dem har vi faktisk fått ros for er blitt behandlet eksemplarisk raskt, andre har nødvendigvis tatt noe mer tid. Men det er ikke mitt inntrykk at man bruker unødig tid.

Det som Per-Kristian Foss nå hevder, at det er for mange politiske aspekter inne i disse behandlingene, har jeg litt vanskelig for å skjønne. Det vi legger til grunn for vår del når vi behandler slike konsesjonssøknader, er først og fremst å sørge for å tilse at soliditet og konkurranse ivaretas. Det mener jeg er gjort i de saker vi har hatt til behandling, i hvert fall i min tid i finansministerstolen.

Per-Kristian Foss (H): Jeg forstår at finansministeren har vanskelig for å skjønne det. Men da kan jeg kanskje henvise til et foredrag av direktøren i Norsk Hydro, som på en forbilledlig måte i fjor høst pekte på akkurat det samme som jeg nå sier: Rapportene fra alle investormiljøer som Hydro er sterkt inne i i Europa og i Norge, peker på at man må ha en politisk ekstrapremie for å operere i det norske aksjemarkedet. Det er mer politisk betont enn noe annet marked. Jeg tror Hydrosjefen, på lengre tid og klarere, kan forklare dette.

Så derfor mitt spørsmål til finansministeren: Vil finansministeren vurdere å gjøre som i Sverige, å ha en tidsfrist for behandling av konsesjonssaker innen finansinstitusjoner? Der tar man også hensyn til konkurranse og soliditet og gjør det på en forsvarlig embetsmessig måte, men tidsfristen er altså satt. Det har man ikke i Norge. Eksempelvis tok behandlingen av BNbank/DnB ni måneder før avklaring kom uten begrunnelse.

Statsråd Gudmund Restad: Jeg må bare ta det som et synspunkt, det som Per-Kristian Foss nå refererer som en oppfatning i det såkalte markedet.

Jeg skal selvfølgelig vurdere om det er et behov for å sette frister. Det må jo bli andre som får fristene. Vi har jo også noen som utreder sakene før oss, Kredittilsynet først og fremst. Og vi kan selvfølgelig vurdere om det er behov for å sette frister. Jeg har ikke i disse sakene vi har hatt til behandling, følt at Kredittilsynet har brukt unødig tid. De skal jo også kontakte andre, bl.a. Norges Bank. Jeg føler vel at det gjøres med det tempoet som normalt bør kunne kreves. Men hvis vi får inntrykk av at det ikke skjer så raskt som ønskelig, kan vi vurdere om det bør settes frister for behandlingen.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg ønsker å stille arbeids- og administrasjonsminister Dåvøy følgende spørsmål:

I VG den 1. februar 2000 kan vi lese at administrerende direktør Halvor Stormoen i Statsbygg uttaler: «Det var ingen som hadde full kontroll» – det vil si at ingen hadde den fulle kontroll med hvor mye penger som ble brukt, tidsperspektiv, kommando og rapporteringslinjer m.m. Det var og er prosjekter som f.eks. bygging av det nye Rikshospitalet og renovering av Slottet. Dette avdekker store organisasjonsmessige svakheter hos statens byggherre og eiendomsforvalter, ved at ingen hadde den totale oversikt.

Synes statsråden dette er en forsvarlig måte å behandle og bruke skattebetalernes penger på?

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg er veldig glad for å kunne si at nettopp omorganiseringen av Statsbygg faktisk er vedtatt også i denne sal. De problemforholdene som direktør Stormoen trekker opp som noen av de største problemene han og vi har sett når det gjelder organiseringen av større prosjekter i Statsbygg, er at man hadde flere avdelinger som samtidig hadde ansvar for ulike prosjekter. Det betydde at de som bestilte byggverkene – for å si det slik – måtte forholde seg til ulike avdelinger i Statsbygg. Det er nå organisert på en helt annen måte, fra 1. januar i år. Det betyr at man har en organisasjon der det er én å forholde seg til for dem som er oppdragsgivere. Så det er organisert på en helt ny måte, og jeg er veldig glad for å kunne si takk til Stortinget for at det var med på denne omorganiseringen.

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Kan vi få en garanti fra statsråden for at slike tilstander ikke vil forekomme i fremtiden, selv med en omorganisering av Statsbygg som gjelder fra 1. januar dette år? Jeg tenker da spesielt på bygging av den nye operaen, som er anslått til flere milliarder kroner. Her vil noen prosenter i avvik bli mange millioner, som vi med fordel kan bruke på andre prosjekter til fellesskapets beste.

Statsråd Laila Dåvøy: Når det gjelder prosjektorganiseringen og styringsstrukturen i den nye operaen, er det nettopp tatt hensyn til de problemene vi har hatt knyttet til organiseringen og styringen av Rikshospitalet. Vi har lagt opp til en helt annen prosjekterings- og styringsmodell, og det har vi gjort fordi vi ønsker å ha sterkere styring med hele fremdriften. Det er mitt inntrykk at dette vil gjøre det meget bedre, og vi vil ha mye større styring med store byggeprosjekter i fremtiden. I tillegg har vi også etablert kontrollsystemer for store byggeprosjekter, som også er kontrollsystemer som er overordnet for alle departementene.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Harald T. Nesvik.

Harald T. Nesvik (Frp): Jeg vil få stille et oppfølgingsspørsmål til Dåvøy.

Det har vært flere prosjekter enn Rikshospitalet og det som for øvrig har vært nevnt her, som egentlig – av en del i hvert fall – har blitt karakterisert som rene skandaleprosjekter. Spørsmålet mitt til statsråden er følgende: Har noen noen gang – slik statsråden ser det – blitt stilt til ansvar for de overskridelser og skandaler vi har sett i forbindelse med Statsbygg? Og også: Vil statsråden ta et initiativ til at man får et system slik at noen, når man får slike overskridelser og skandaleprosjekter innenfor Statsbygg-systemet, i fremtiden vil bli stilt til ansvar for de prosjektene som de legger fram?

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg har lyst til først å påpeke at de aller fleste byggeprosjekter i Statsbygg går bra, man holder seg innenfor den rammen som man har. Så har man hatt noen prosjekter som dessverre ikke har vært håndtert godt nok. Og når det gjelder ansvaret for disse: I særdeleshet vil jeg peke på Rikshospitalet, som er et komplekst prosjekt. Det har gått fra 1992 og fram til i dag. Her er det mange aktører. Det er utrolig viktig at vi finner ut hva som har skjedd, slik at vi kan gjøre dette bedre i fremtiden. Derfor har jeg på eget initiativ besluttet – og fått Stortingets vedtak på – at vi skal sette i gang en skikkelig omfattende evaluering av hele Rikshospitalet. Der vil også ansvarsforholdene komme fram.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Jens Stoltenberg (A): Jeg har et spørsmål til miljøvernministeren.

Faren for global oppvarming er et av de mest alvorlige miljøproblemene vi står overfor. Norge bidrar til utslipp av klimagasser, bl.a. gjennom at vi importerer stadig mer elektrisk kraft fra våre naboland. I år med normal eller gjennomsnittlig nedbør importerer vi store mengder kraft, bare i uvanlig våte år er vi selvforsynte eller eksporterer. Samtidig har Statens forurensningstilsyn nå lagt fram materiale som viser at de tror at dersom vi tar gasskraft i bruk i Norge, vil det redusere utslippene av klimagasser vesentlig, og Norges vassdrags- og energiverk har i konsesjonen til Naturkraft sagt at vi vil kunne halvere utslippene av CO2 og få en betydelig reduksjon i utslippene av nitrogen og svovel.

Er miljøvernministeren enig med våre to fremste fagorganer, NVE og SFT, i at gasskraft i Norge vil føre til vesentlig lavere utslipp av CO2 i Norden samlet sett?

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få lov til å si at det er viktige spørsmål vi her diskuterer. Faren for global oppvarming er åpenbar, og vi har ikke minst det siste året opplevd dramatiske utslag i vær som vi ikke kan utelukke også skyldes menneskeskapte utslipp av klimagasser.

Når det så gjelder spørsmålet fra Jens Stoltenberg om hvorvidt gasskraftverk i Norge vil føre til at de globale utslippene går ned, la meg først få lov til å si at SFT sier at dette vil skje på kort sikt, men ikke på lengre sikt. I tillegg er NVEs vurdering bygd på en forutsetning om at etterspørselen etter kraft er gitt og ikke vil øke hvis man produserer mer kraft. Erfaringene fra de siste årene er dessverre ikke slik. Erfaringene er at jo større tilgang det blir på billigere energi, jo mer øker energiforbruket.

Min vurdering er at uten et internasjonalt kvotesystem som gjør at alle land har en forpliktelse på hvor mye de kan slippe ut, har man ingen garantier for at gasskraftutslipp i Norge vil erstatte kullkraftutslipp i andre land. Vi har en betydelig risiko for at det vil komme i tillegg.

I tillegg er det også verdt å nevne at en del av de beregningene som Stoltenberg refererte til, baserer seg på at all import av elektrisitet fra Danmark er kullkraft. Det er det ikke. Pr. i dag er opp mot halvparten andre ting, f.eks. fornybar energi, og vi vet også at Danmark har planer om å øke andelen av fornybar, ren energi i den kraften de har.

Jens Stoltenberg (A): Jeg takker for svaret, men jeg skjønner ikke helt at statsråden svarte på det jeg spurte om.

NVE og SFT har lagt fram fyldig dokumentasjon på at gasskraft i Norge vil føre til vesentlig lavere CO2-utslipp. Og det er ikke riktig at de beregningene baserer seg på at all import er kullkraft, det er basert på den miksen som er i det nordiske energimarkedet, snart er det også koblet opp mot Tyskland. Begge beregningene viser dramatisk reduksjon i CO2-utslippene. Spørsmålet er: Er statsråden enig med SFT og NVE, eller har hun andre faglige beregninger som viser at det blir økte totalutslipp i Norden?

Statsråd Guro Fjellanger: Som jeg sa i mitt første svar, bygger NVEs beregninger bl.a. på at energibruken er gitt, og at den ikke øker ved at man produserer mer kraft. Og jeg mener at erfaringene vi har siden disse beregningene ble laget, viser at det ikke stemmer. Jeg mener også at en forutsetning for at gasskraft i Norge skal føre til mindre utslipp av CO2 f.eks. i Danmark, er at vi har på plass et kvotesystem internasjonalt som gjør at vi er sikre på at gasskraft kommer til erstatning for kullkraft.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Aud Blattmann.

Aud Blattmann (A): I henhold til en pressemelding fra Venstres pressekontor uttaler statssekretær Per Tore Woie at han vil tillate produksjon av gasskraft i Norge. Han mener at det er helt uvisst hvor lang tid det vil ta før CO2-frie gasskraftverk kan bygges. Og derfor ønsker han seg en tidlig byggestart for gasskraftverk for å redusere importen av atomkraft og kullkraft. Per Tore Woie, som bl.a. har ansvaret for energipolitikk hos statsministeren, mener at det er politisk umoralsk å gjøre seg avhengig av kullkraft og atomkraft produsert i utlandet samtidig som han erklærer seg prinsipielt som motstander av slik kraftproduksjon. Er det sånn at statsråden også er i uenig med sin egen kollega fra Venstre?

Statsråd Guro Fjellanger: Det burde ikke komme som noen overraskelse på denne forsamling at ikke bare statsråden er uenig med Per Tore Woie i dette spørsmålet, men også hele partiet Venstre og Regjeringen.

Presidenten: Per-Kristian Foss – til oppfølgingsspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): En av de myter statsråden og hele Venstre – nesten –baserer seg på i sin motstand mot at Norge skal bruke gasskraft til elproduksjon, er at det er en ny teknologi rett rundt hjørnet som kan gi oss CO2-frie gasskraftverk. Dette bestrides av vårt fremste teknologisk faglige organ, SINTEF. De peker på at de gasskraftverk som nå kan bygges ut, er teknisk sett det beste som finnes kommersielt tilgjengelig, og er høyteknologiske produkter i enhver sammenheng. De peker på at skal man bruke annen teknologi, forutsetter det et prisleie som ligger noe nær det dobbelte av dagens, og de peker på at tidsperspektivet for en slik alternativ teknologi – såkalte CO2-frie gasskraftverk – er ca. ti år. Dette tiltres av Norsk Hydro, som har utredet dette kommersielt og teknologisk. Det tiltres også av Aker Maritime, som har gjort det samme. Hva gjør at statsråden har en helt annen oppfatning?

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først få si at dette spørsmålet ikke dreier seg om hvorvidt vi skal kunne ta i bruk gasskraftverk til energiproduksjon i Norge, men om hvorvidt Norge skal være det siste landet som bygger sterkt forurensende gasskraftverk eller det første landet som bygger gasskraftverk med ren og moderne teknologi. Beregningene for når teknologien på mer moderne miljøvennlige gasskraftverk kan være tilgjengelig, varierer sterkt. Av de anslagene jeg har sett, varierer det fra tre til 15 år.

For meg er det et tankekors at Naturkraft har gitt seg selv en tenkepause på noen år før de er villig til å ta en investeringsbeslutning, basert på tre forhold: Det ene er at de ikke har sikkerhet for hva den internasjonale kvoteprisen blir, det andre er at elprisen i Norge er for lav, og det tredje er SFTs krav til CO2 og NOx. Når de har gitt seg selv den tenkepausen, mener jeg at Regjeringens holdning er fornuftig når vi sier at vi vil kunne vurdere spørsmålene på nytt, forutsatt at de bidrar til utvikling av mer moderne teknologi.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Annelise Høegh (H): Jeg har et spørsmål til statsråd Dåvøy, som gjelder det vi alle er opptatt av: Hvordan kan vi skape et bedre og et tryggere omsorgstilbud for eldre og for funksjonshemmede omsorgstrengende i kommunene?

Jeg ble så glad da jeg hørte Laila Dåvøys redegjørelse i fjor, for der fremgår det faktisk at Høyre og Kristelig Folkeparti er helt enige om at de omsorgstrengende, de eldre, må få større innflytelse på omsorgstilbudet. Vi er også enige om at konkurranseutsetting og tilbud fra private omsorgsytere er positivt. For statsråd Dåvøy sa faktisk:

«Slik konkurranse vil gi en positiv stimulans til offentlige tilbydere av de samme tjenestene og også gjøre det enklere for det offentlige som bestiller å definere krav til pris og kvalitet på tjenestene»

– altså kvalitetshensyn, hvordan vi får en bedre omsorg, er det viktigste når vi skal konkurranseutsette. Derfor ble jeg desto mer overrasket da jeg tittet gjennom denne omsorgsmeldingen som Regjeringen la frem forrige fredag, for der sier sosialministeren fra Senterpartiet det stikk motsatte: Konkurranseutsetting skal man ikke ha. Hva er Regjeringens syn – er det Dåvøy eller er det Kleppa som bestemmer?

Statsråd Laila Dåvøy: Nå skulle jeg ønske jeg hadde hatt en halvtime. Dette med konkurranseutsetting og konkurranseeksponering er et svært omfattende felt. Og dessverre er det også sånn at mange ulike – skal vi si – interessenter her legger ulikt innhold i de ulike begrepene. Det som imidlertid er en realitet, er at i mitt departement har vi nedsatt et utvalg som ser på det vi har kalt for konkurranseeksponering. Det går på alle forhold knyttet til utsetting av f.eks. drift av institusjoner, men det kan også gå på «bench marking» – det som vi kaller sammenlignende undersøkelser mellom ulike institusjoner i offentlig sektor. Jeg tror det er viktig at vi også ser på og utreder og tar stilling til en del av det som vi kaller for konkurranseeksponering, og som ikke er en privatisering.

Jeg kan love at når dette utvalget kommer med sin innstilling, skal vi ha en skikkelig debatt om dette, også i Regjeringen, for å gi råd om hvordan man skal forholde seg videre, også i kommunene. Her er det store behov og stor etterspørsel fra kommunenes side med hensyn til hvordan de bør forholde seg til dette.

Annelise Høegh (H): Det er vel og bra med debatt i Regjeringen, men jeg trodde at de hadde en debatt før de la frem både forvaltningspolitiske redegjørelser og stortingsmeldinger, og her er det altså totalt sprik. Dåvøy har gitt positivt uttrykk for at konkurranseeksponering, kall det gjerne det – som ikke er privatisering, det er jeg helt enig i, for det offentlige skal selvsagt fortsatt betale – er et gode for den eldre, fordi man da kan konsentrere seg om kvalitativt gode tilbud. Fremtiden må jo være at den eldre selv får lov til å velge mellom de tilbyderne som kommunene har trukket frem. Det må være slik at jeg selv kan bestemme hvem jeg vil ha inn i hjemmet mitt, ikke at det skal være en kommunalt pålagt oppgave å bestemme hvem jeg skal ha inn hvis jeg trenger hjelp.

Men Kleppa sier altså det stikk motsatte. Hun sier at kommunal drift er lettest å planlegge, og den skaper stabilitet og ro for mottakerne og de tilsatte. Jeg er redd for at det er de tilsatte som får størst ro dersom kommunene skal ha enerett her, mens mottakeren nettopp ikke får stabilitet. Det er jo stor turnover på dem som kommer inn i hjemmene. Hva mener egentlig Regjeringen?

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg har også lyst til å vise til min forvaltningspolitiske redegjørelse, som jeg holdt i april i fjor, der jeg også sa at på akkurat helse- og omsorgssektoren er det vanskelig å vite hvor langt man skal gå når det gjelder konkurranseutsetting osv. – det er faktisk det vanskeligste området.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jan Johnsen.

Jan Johnsen (H): Jeg har følgende tilleggsspørsmål til statsråden: Vi har stort sett konkurranse i alt det som vårt samfunn beskjeftiger seg med, men innenfor én sektor er det altså fryktelig farlig å drive med konkurranse og med privat utsetting. Hva er det som er så fryktelig farlig med konkurranse og privatisering innenfor helsevesenet, når vi har sett at det går utmerket i stort sett alle bransjer i dette landet? Hva er det som gjør at statsråden er så fryktelig redd for at vi skal få en normalsituasjon også innenfor helsevesenet?

Statsråd Laila Dåvøy: Det er en ting som gjør det noe vanskeligere her enn kanskje innenfor andre områder, f.eks. teknisk sektor, og det baserer seg på en del undersøkelser fra andre land, f.eks. Sverige og England, der man har brukt både privatisering og omfattende konkurranseutsetting innenfor helsesektoren, og der man sier at det er spesielt kvaliteten som er vanskelig å måle når det gjelder de myke sektorene, det har vært det mest problematiske. Det er også akkurat når det gjelder kvalitet, at man har sett en del uheldige eksempler i forhold til privatisering. Det er dette som er problemet. Derfor må vi bruke ganske mye tid på å definere. Hvis vi skal gå til en ytterligere grad av konkurranseeksponering i offentlig sektor, også innenfor helse- og omsorgssektoren, skal man være helt sikker på at man vet hva man gjør, at man klarer å definere kvalitet, slik at brukerne får det best mulige tilbudet.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Gunnar Breimo (A): Også jeg har et spørsmål til statsråd Dåvøy.

Ved flere anledninger har Regjeringen kommet skjevt ut i forhold til fagbevegelsen. I forbindelse med budsjettet frontkolliderte man, etter min mening, i spørsmålet om viktige endringer i avtalefestet pensjon, AFP-ordningen, og man utfordret når det gjaldt ventelønnsordningen. Det er ordninger som er et resultat av avtale mellom partene i arbeidslivet og Regjeringen/myndighetene. I AFP-ordningen overkjørte Regjeringen en av partene, noe som skapte veldig mange sterke reaksjoner.

Mitt spørsmål er: Hvilken strategi har Regjeringen når det gjelder forholdet til fagbevegelsen? Vil man søke samarbeid, eller satser man på fortsatt overkjøring ved hjelp av Høyre og Fremskrittspartiet, som f.eks. i AFP-ordningen?

Statsråd Laila Dåvøy: Når det gjelder AFP-ordningen, gjorde Stortinget like før jul en del mindre endringer, som var nødvendige. Det var faktisk alle enige om skulle gjøres, også fagbevegelsen.

Når det så gjelder det at Regjeringen i statsbudsjettet for i år signaliserte en del endringer som man ville komme tilbake til på et senere tidspunkt, sa ikke Regjeringen i statsbudsjettet hvordan dette skulle gjøres, i hvilken rekkefølge eller eventuelt med hvilket samarbeid man skulle gjøre det, knyttet til fagbevegelsen. Jeg har bare lyst til å si: Ja, vi ønsker samarbeid med fagbevegelsen når det gjelder videre diskusjon om avtalefestet pensjon. Vi ønsker også videre samarbeid med fagbevegelsen – der har jeg allerede fått tilbakemelding i forbindelse med at jeg har vært på en del konferanser, bl.a. i statssektoren av LO – når det gjelder diskusjon omkring seniorpolitikk, altså hvordan vi kan få medarbeidere til å jobbe lenger og kanskje ikke føle at de blir støtt ut av arbeidslivet, eller er ønsket ut av arbeidslivet altfor tidlig. Så svaret er: Ja, vi ønsker samarbeid med fagbevegelsen og håper at vi skal få det til.

Gunnar Breimo (A): Jeg takker for svaret, men jeg er ikke så sikker på om jeg er 100 pst. beroliget.

Jeg må minne om at forslagene til endringer i AFP-ordningen skapte sterke reaksjoner, så sterke reaksjoner at hvis jeg skulle sitere LO-lederen, måtte jeg ta i bruk uparlamentariske uttrykk for å beskrive dem. Jeg finner også grunn til å minne om den ansvarlige linje som fagbevegelsen la seg på da vi rettet opp økonomien i landet. Jeg er overbevist om at vi også i framtiden vil ha bruk for en fagbevegelse som tar ansvar, og som viser moderasjon når det er nødvendig. Men da må det være et tillitsforhold mellom myndighetene og fagbevegelsen, og man må i det minste respektere avtaler som er inngått og som myndighetene har akseptert, og ikke komme på nytt med endringer hvor man rett og slett overkjører den ene av partene. Er statsråden enig i det?

Statsråd Laila Dåvøy: Ja, jeg er enig i at det er svært viktig å ha et godt forhold til fagbevegelsen. Det er også av stor betydning når det gjelder det inntektspolitiske samarbeidet og de forhåpentligvis moderate lønnsoppgjørene vi også skal ha fremover.

Jeg skjønner at fagbevegelsen hadde sterke reaksjoner. Like fullt vil jeg påpeke at noe av det som stod i statsbudsjettet fra Regjeringens side, også var det samme eller en oppfølging av det som Jagland-regjeringen i 1997 la frem. Men nok en gang vil jeg presisere at vi ønsker et samarbeid med fagbevegelsen. Akkurat når det gjelder AFP og de utvalgene vi har hatt, bl.a. Olsen-utvalget, har det vært noe vanskelig både å få høringsuttalelser og å være i dialog, i og med at fagbevegelsen trakk seg fra det samarbeidet, og LO i etterkant heller ikke ønsket å gi høringsuttalelse. Men vi er i en god dialog med LO, og jeg håper også at alle hovedorganisasjonene vil være med og diskutere hva vi skal gjøre fremover. Like fullt er det nødvendig å gjøre noe for å få folk til å jobbe mer.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Grethe G. Fossum.

Grethe G. Fossum (A): Selv med bakgrunn i fagbevegelsen er det ikke alltid lett å trå riktig. Men en skulle tro at når en statsråd har sittet så sentralt i fagbevegelsen som statsråden her har gjort, så ville hun ha respekt for prinsipper. Et av de prinsippene som fagbevegelsen og arbeidsgiverne, håper jeg, holder litt hellig, er at det man blir enige om i et tariffoppgjør, det holder man helt til man gjør andre vedtak i forhold til det. Dette har statsråden ved første anledning overtrådt. Det gjelder AFP-ordningen, og at LO trakk seg ut av Olsen-utvalget. Det holder ikke å si i festtaler at man vil ha et godt samarbeid når man i praksis ikke gjør noe for det.

Spørsmålet mitt er: Hvorfor hadde ikke statsråden og Regjeringen tålmodighet til å vente på at man i avtaleform med arbeidsgiveren tok opp AFP-ordningen, slik at den ble som partene ville ha den? Hvorfor ventet man ikke?

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg har vel egentlig svart på dette, ved spørsmålet fra forrige taler.

Det er engang slik at man trakk seg fra Olsen-utvalget. Det gjorde alle arbeidstakerorganisasjonene, bl.a. fordi man var uenig i mandatet.

Det har vært noe vanskelig å være i god dialog om AFP-ordningen. Derfor valgte Regjeringen å gi en del signaler i statsbudsjettet. Men vi har som sagt ikke sagt hvordan vi skal håndtere dette videre, og vi ønsker en dialog med fagbevegelsen om disse spørsmålene fremover.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Siv Jensen (Frp): Jeg har et spørsmål til finansministeren.

De aller fleste næringene i Norge har ved flere anledninger påpekt at særnorske rammebetingelser svekker deres konkurransekraft, sist nå synliggjort gjennom lastebilnæringens aksjoner. Kan finansministeren dele med Stortinget hva han nå har lovet denne næringen av tiltak – av positive tiltak – som vil bedre konkurransekraften for transport av varer i Norge?

Og videre: Kan finansministeren også redegjøre litt for hvordan Regjeringen ser for seg at man skal kunne stimulere til større bruk av lavsvovelholdig diesel? Etter mitt skjønn er det særlig to virkemidler. Det ene er tilgjengelighet, og det andre er pris. Etter hva vi vet pr. i dag, er ingen av de forutsetningene til stede for at man skal gå over til mer lavsvovelholdig diesel.

Jeg vil gjerne at finansministeren redegjør for disse spørsmålene, for de er svært sentrale.

Statsråd Gudmund Restad: Det er ikke til å nekte at det har vært en del oppmerksomhet omkring dieselavgiften på nyåret. Her er situasjonen at det har vært bred politisk enighet om at avgiftene på drivstoff burde dekke samfunnets kostnader ved veitrafikken. Det er kanskje slik at Fremskrittspartiet ikke har vært enig i det, men det har i hvert fall vært et utgangspunkt for et stort flertall.

Det er også slik at Grønn skattekommisjon i sin tid påpekte at det var betydelige forskjeller på avgiften på bensin og avgiften på diesel, og sa at det egentlig ikke er noen grunn til å ha denne forskjellsbehandlingen, for samfunnets kostnader er ikke mindre ved bruk av diesel enn de er ved bruk av bensin. Det har vært en slags rettesnor for Regjeringen når vi har vurdert de avgiftsøkninger vi har foreslått.

Som kjent ble det foreslått bare prisjustering på bensinavgiften i fjor høst, men en viss økning i dieselavgiftene – 21 øre i den ordinære dieselavgiften, og så ble det lagt inn en ny avgift, som vi kanskje kan kalle en svovelavgift, på 25 øre, som et incentiv til å kunne få lavsvovelholdig diesel, såkalt miljødiesel, på det norske marked så snart som mulig, og slik at vi ikke måtte vente til dette ble tvunget fram av et EU-regelverk i 2005.

Det er riktignok noe uenighet om hvorvidt de avgiftene som ligger der i dag, er de riktige, eller om de er for høye eller for lave i forhold til forutsetningen om at de skal dekke samfunnets kostnader. Det vil nå med det aller, aller første bli tilgjengelig en rapport fra TØI som gir noe svar på det. Jeg har hatt anledning til å kikke litt på tallene, og hovedkonklusjonen er vel at det varierer mellom forskjellige biltyper og er avhengig av hvor bilene brukes. Men summen av det er i hvert fall at avgiftene totalt sett fortsatt ikke er slik at de dekker samfunnets totale kostnader ved veitrafikken.

Siv Jensen (Frp): For det første er det ikke slik som det ble sagt når det gjelder bilavgiftene som tas inn i dag. De overgår langt det som er de samfunnsmessige kostnadene ved veitrafikk. Så det vil jeg bestride.

Det er – i distriktspolitikkens navn – som jeg trodde at Senterpartiet var svært opptatt av, en kjensgjerning at man har lang avstand til markedene, vi har dårlige veier og føreforhold, ikke minst. Når vi da f.eks. vet at en av Norges viktigste næringer, fisk, blir transportert med trailere gjennom hele det norske land, bør det ikke være i Regjeringens interesse å legge forholdene best mulig til rette for at ikke transportkostnadene her blir så høye at utenlandske transportører kan komme inn og ta over deler av dette markedet? Det er ikke rimelig at vi til enhver tid skal opprettholde svært særnorske og skyhøye avgifter. Jeg vet ikke hvilke begrunnelser man bruker fra tid til annen, men det er i hvert fall ikke for å stimulere til vekst i norsk næringsliv.

Statsråd Gudmund Restad: Siv Jensen fastslår nå med bred penn at avgiftene er for høye i forhold til å skulle dekke samfunnets kostnader. Det syns jeg er en dristig påstand før hun i hvert fall har hatt anledning til å se den rapporten som kommer fra TØI om noen dager. Det behøver ikke å gå lang tid før man får sett den rapporten, så jeg vil anbefale at den leses først, før man har bastante oppfatninger om det spørsmålet.

Så er det riktig at vi her kan komme i en konflikt mellom hensynet til distrikter og til transportnæringen og for så vidt resten av næringslivet og hensynet til å ha et avgiftsnivå som dekker samfunnsmessige kostnader. Det er temaer som vi nå vil ta opp. Som kjent hadde vi et møte med flere organisasjoner i disse næringene – Lastebileierforbundet m.fl. – sist fredag, og vi har avtalt et nytt møte om ca. 14 dager fra sist fredag av. Der vil vi diskutere næringens totale rammevilkår, uten at jeg nå vil forskuttere hva resultatet skal bli. Men næringen har tatt imot med glede denne utstrakte hånden, og vil bidra til at vi i hvert fall får en god dialog nå framover mot revidert nasjonalbudsjett, som jeg regner med er det tidspunktet hvor man bør presentere synspunkter for Stortinget.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Hill-Marta Solberg.

Hill-Marta Solberg (A): Mitt spørsmål knytter seg til det såkalte incentivet som statsråd Restad var innom, de 25 ørene som skulle påvirke forbrukeren til å velge en mer miljøvennlig diesel.

Like før Stortinget vedtok budsjettet, ble det stilt spørsmål til Finansdepartementet om tilgjengeligheten av den nye dieselen, og Finansdepartementet bekreftet at den skulle være tilgjengelig fra 1. januar. Mitt spørsmål til Restad er: Er denne forutsetningen innfridd? Og dernest, hvis den ikke er det: Er da Restad enig i at litt av forutsetningen for Stortingets vedtak er borte?

Statsråd Gudmund Restad: Dette incentivet på 25 øre som en svovelavgift, som ble foreslått av Regjeringen og vedtatt av Stortinget, kom etter anbefaling fra næringen selv – hvis man ønsket å få miljødieselen tilgjengelig tidligere. Det var lagt til grunn at dette incentivet ville være tilstrekkelig til at man i løpet av inneværende år ville ha miljødieselen tilgjengelig på hele markedet. Så har det vært litt fram og tilbake – dessverre også i brev fra Petroleumsinstituttet, som vi forholder oss til – når det gjelder spørsmålet om dette vil oppfylles eller ei, og mange har allerede konkludert med at vedtaket er fattet på sviktende grunnlag. De siste opplysninger vi har, etter et møte med Petroleumsinstituttet torsdag i forrige uke, er at det går faktisk raskere enn også Regjeringen la til grunn når det gjelder å tilføre miljødiesel til det norske markedet. I dag kjøres det ut praktisk talt bare miljødiesel på det norske markedet, fordi dette incentivet på 25 øre er tilstrekkelig og kanskje litt i overkant av hva som var nødvendig for å kunne få denne miljødieselen tilgjengelig. Så med hensyn til tilgjengeligheten bør det i hvert fall gå bra, men det er avhengig av prisutviklingen for miljødiesel i det internasjonale markedet.

Presidenten: Kenneth Svendsen – til oppfølgingsspørsmål.

Kenneth Svendsen (Frp): Vi har nå fått beskjed om at lastebileierne permitterer ansatte fordi de taper i konkurransen med utenlandske transportører. Det neste nå er at norske bensinstasjoner i Finnmark permitterer sine ansatte på grunn av at eierne av lastebiler og vogntog kjører til Finland for å fylle drivstoff. Forskjellen mellom Finland og Norge er ca. 3 kr i norsk disfavør. Et lyspunkt er det dog: 80 ordførere, fylkesordførere og gruppeledere fra Senterpartiet har innsett at Distrikts-Norge er i fare. De sier bl.a. i en uttalelse:

«Økte utgifter fører både til svekket konkurranseevne, lavere produksjon og dårligere ressursutnyttelse i distriktene.»

Har finansministeren tenkt å vente til Distrikts-Norge er nedlagt før han kommer med forslag om å senke dieselavgiftene, slik som 80 av hans ordførere vil? Eller er det slik at disse 80 – fylkesordførere og ordførere – tar feil?

Statsråd Gudmund Restad: Som jeg sa i mitt første svar, er det ikke tvil om at vi her kan komme i en konflikt mellom hensynet til bl.a. distrikter og transportnæringen og hensynet til at avgiftene på veitrafikk skal dekke samfunnets kostnader. Jeg vil også anbefale Kenneth Svendsen å lese den TØI-rapporten som vi får om noen få dager, hvor altså hovedkonklusjonen er at når det gjelder tungtrafikken, og særlig tungtrafikken i byer og bynære områder, er det langt igjen til avgiftene dekker de samfunnsmessige kostnader slik de er definert i rapporten. Jeg vil ikke forskuttere hva resultatet av den dialogen vi nå har fått i gang med næringen, vil bli, men vi tar selvfølgelig næringen på alvor, og så får vi se om det er mulig å komme fram til en løsning som både ivaretar miljøet og ivaretar næringslivets behov.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Erik Dalheim (A): Jeg har et spørsmål til finansministeren, så han kan stå stille!

Hva vil finansministeren gjøre med sommel i eget departement knyttet til gjennomføring av Stortingets vedtak om fritak for investeringsavgift på vannkraft fra 1. januar i år? Informasjon jeg har, tyder på at vedtaket på sjuende måneden ligger i statsrådens departement. Jeg går ut fra at statsråden har kunnskap om hva denne sendrektighet i denne sammenheng fører til: total tørke i oppstart av nye prosjekter, permitteringer og ytterligere oppsigelser i en leverandørindustri som i utgangspunktet så å si ikke hadde noe å gjøre. Det var jo det som var begrunnelsen for Stortingets vedtak om fritak for investeringsavgift. Dette er meget alvorlig.

Statsråd Gudmund Restad: I den grad det foregår sommel i mitt departement, vil jeg selvfølgelig ta tak i det, for det er jo ikke akseptabelt. Men jeg vil ikke underskrive på at det er årsaken til at det ennå ikke har skjedd noen ting. Det er dessverre en tid siden sist jeg oppdaterte meg på hvordan denne saken nå står i vårt departement, men jeg vet at vi i fjor høst da vi drev og jobbet med denne saken, så at det var problemer med avgrensninger – hvilken avgrensning det egentlig var man snakket om. Der var det veldig stort spenn mellom den snevreste definisjonen for en avgrensning og den mest romslige definisjonen for avgrensning. Men jeg kan love å ta spørsmålet opp så snart jeg er tilbake i departementet i dag, og oppdatere meg på hvordan saken ligger.

Erik Dalheim (A): Jeg vil da bare oppdatere statsråden allerede nå på de avklaringer som er gjort. Det er helt riktig at statsråden stilte noen spørsmål til Stortinget 4. oktober i forbindelse med statsbudsjettet, men de problemer som knytter seg til avgrensninger, ble da avklart ved at Stortinget med et bredt flertall presiserte at også vedlikeholdsinvesteringer skulle ligge inne i fritaket. Så her burde det være greit for statsråden å – jeg vet ikke om det går an å si det sånn – gjøre jobben sin.

Presidenten: Vi får oppfatte tilrådingen i beste mening.

Statsråd Gudmund Restad: Ja, jeg gjør det.

Jeg kan ikke si noe annet enn det jeg sa i stad – jeg er dessverre ikke oppdatert i øyeblikket på hvorfor det ikke er skjedd noe med den saken. Men jeg skal love allerede i dag, når jeg kommer tilbake til departementet om en times tid, å ta saken opp.

Erik Dalheim (A): Takk for det.

Presidenten: Vi går videre til siste hovedspørsmål.

Tore Nordtun (A): Jeg har et spørsmål til finansminister Restad.

Pendlerne og deres ve og vel har vært mye framme i skattedebatten, og vi har etterlyst nye regler og nye forskrifter slik at det skulle komme i orden. Nå forstår jeg at forskriftene er ute på høring, og de skal visst være ferdig midtsommers eller noe slikt. Statsråden ser vel nå et påkrevd behov for å rydde opp i disse forskriftene og få satt likhetstegn mellom pendlerne ulike steder i landet når det gjelder skattelikningen. Det vi ser nå, er en formidabel tvangsflytting av pendlere. Vi ser sågar at de nektes pass på grunn av at de ikke blir klassifisert med fast bosted, og denne kokeplatehistorien synes det også å bli en ny farse omkring. Ser ikke statsråden nå behovet for snarest mulig å få ryddet opp i likningen med hensyn til pendlerne?

Statsråd Gudmund Restad: Det er riktig at det faktisk i mange år har vært en god del uro omkring både pendleres status og hvilke utgifter de skal få godtgjort, når de anses som pendlere, hvor de anses bosatt osv. Det har vært en serie med problematiske spørsmål. Vi har tatt tak i saken og driver nå og utreder en del. En del er allerede sendt på høring, og noe er faktisk også avklart. Blant annet når det gjelder spørsmålet om hva som anses som arbeidsreiser, og hva som er yrkesreiser, ble det for noen dager siden, den 18. januar, fastsatt en ny forskriftsbestemmelse som så langt som mulig burde rydde opp i disse spørsmålene. Jeg ser imidlertid i avisene at det visstnok fortsatt er gjenstående problemer, særlig for dem som har to faste arbeidssteder. Da kan det bli store utgifter som, hvis arbeidsgiveren dekker disse, vil kunne bli ansett som skattepliktig inntekt for arbeidstakeren. Men dette skal vi også ta tak i og rydde videre opp i.

Tore Nordtun (A): Det er jo blitt en del uro omkring de nye skattereglene med nye forskrifter om skille mellom privatreiser og tjenestereiser. Ser ikke statsråden nå behov for å rydde opp også på dette punktet? Det er i dag flere arbeidstakere som har sitt arbeidssted på to steder, og som bor på ett sted. Det vi nå ser, er at disse arbeidstakerne blir skatteliknet for sine reiseutgifter. Det anses altså ikke som tjenestereiser lenger. Statsråden må jo også ta den nye tid inn i sine forskrifter med hensyn til pendlingsmønsteret her i landet. Det er helt urimelig slik de nye skattereglene er lagt til rette på dette punktet. Hva vil statsråden gjøre for å rydde opp i dette, og når vil han gjøre det?

Statsråd Gudmund Restad: I den nye forskriften som jeg nevnte, og som Nordtun nå viser til, er hovedregelen at reise mellom bolig og fast arbeidssted og reise mellom faste arbeidssteder, er arbeidsreiser, som da skal dekkes av arbeidstakeren selv, og i den grad arbeidsgiveren dekker dette, blir det ansett som skattepliktig inntekt for skattyteren. Det normale er jo at man skal ha ett fast arbeidssted. Derfor vil reise fra bopel til ikke fast arbeidssted eller fra fast arbeidssted til et ikke fast arbeidssted være en yrkesreise som skal dekkes av arbeidsgiveren. Vi må ta tak i spørsmålet om man kan ha to faste arbeidssteder, f.eks. ett i Oslo og ett i Bergen, som jeg tror har vært et eksempel. Det virker jo umiddelbart relativt urimelig hvis en arbeidstaker skal bli nødt til å dekke slike utgifter for egen regning, men det er, som sagt, noe vi må vurdere nærmere og finne en løsning på.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Erna Solberg.

Erna Solberg (H): Det er viktig å ta tak i det siste som statsråden nevnte, for etter de beregninger som Bergens Tidende har lagt frem når det gjelder hvordan utslagene av den nye forskriften vil bli, innebærer det at en person som jobber én eller to dager i Oslo og pendler frem og tilbake fra f.eks. Bergen, kan risikere å få et ekstra tillegg på 213 000 kr, som han da skal betale skatt for. Det ville være et prinsipp som var helt urimelig.

I tillegg har dette enorme distriktspolitiske konsekvenser. Det vil nemlig bety at hver gang vi skal behandle et lokaliseringsspørsmål, eller hver gang noen skal behandle et spørsmål om plassering av hovedkontoret sitt, eventuelt filialer, så må de ta med i beregningen at de som må reise fast mellom to steder, kanskje vil koste 200 000-300 000 kr mer, og at dette skal bli lagt på den enkeltes ligning. Og da vet vi også hva som kommer til å skje, nemlig at det vil bli lagt på toppen av deres inntekt – nettopp for å få dekket dette. Jeg synes egentlig den forskriften burde vært trukket tilbake med øyeblikkelig virkning, og at man hadde funnet frem til helt andre løsninger på dette. Dette er helt urimelig.

Statsråd Gudmund Restad: Jeg er helt enig med Erna Solberg i at det eksempelet hun nå viste til, er et urimelig utslag av den forskriften som er fastsatt. Det har selvfølgelig ikke vært meningen at det skulle bli slik. Det normale og hovedregelen må selvfølgelig være at man har ett fast arbeidssted, og at andre arbeidssteder ikke blir ansett som fast arbeidssted. I så fall vil man jo da få dekket dette av arbeidsgiveren uten noen skatteproblemer for skattyteren – når man reiser enten fra bopel til det ikke faste arbeidsstedet eller fra det faste arbeidsstedet til det ikke faste arbeidsstedet. Så dette tar vi tak i. Jeg vil ikke konkludere med hva løsningen er, men jeg mener bestemt at det ikke er nødvendig å trekke forskriften tilbake. Dette kan nok justeres på plass slik at man ikke får de urimelige utslagene som det her er vist til.

Presidenten: Ranveig Frøiland – til oppfølgingsspørsmål.

Ranveig Frøiland (A): Kva som er normalt i dag, er ikkje så lett å seia. Arbeidsmarknaden i dag er slik at du må reisa rundt i dette landet for å gjera jobben din – så det kan jo vera litt ulikt.

Eg har i grunnen ikkje noko spørsmål, eg vil berre slå fast at når statsråden seier at dette er urimeleg, spørsmålsstillaren har påpeikt det og Høgre òg har påpeikt det, så skulle det vera veldig greitt å seia til folk at dette skal vi ikkje berre sjå på, dette ryddar vi opp i. Det vert svært mykje uro og uvisse rundt alt dette med pendling dersom ein skal senda ei ny forskrift ut på høyring. Så eg berre slår fast at den saka no har funne si løysing, og at statsråden ryddar opp i dette tilhøvet med ein gong.

Statsråd Gudmund Restad: Jeg kan være enig med spørreren i at det er vanskelig å si hva som er normalt i vår tidsalder, men det normale bør jo likevel være at man har ett fast arbeidssted, og så får resten av arbeidsstedene bli ansett som ikke fast arbeidssted. I så fall er ikke dette lenger noe problem. Men vi må altså finne en måte å definere dette på. For det kan ikke utelukkes at man har to faste arbeidssteder, men det bør ikke være det normale og det man skal ta utgangspunkt i.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.