Aud Gaundal (A): Jeg har følgende spørsmål
til helseministeren:
«Norsk Pasientskadeerstatning har
i en veileder om erstatning ved pasientskader sagt at det skal utbetales
erstatning ved «grov uaktsomhet». Mange pasienter,
og særlig kvinner litt opp i årene, sliter med å bli
trodd når de overfor lege hevder at noe er galt eller er
blitt galt etter behandling.
Når det senere er beviselig at pasienten
hadde rett, kan det å ikke få medhold defineres
som «grov uaktsomhet» fra helsevesenets side,
og dermed danne grunnlag for erstatning?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Norsk Pasientskadeerstatning behandler krav
om erstatning for skader påført ved offentlige
somatiske sykehus og deres poliklinikker. Videre dekker reglene
kommunelegetjenesten og den kommunale legevakt samt offentlige psykiatriske
sykehus og deres poliklinikker. Mye av hensikten med Norsk Pasientskadeerstatning
og de reglene ordningen bygger på, er bl.a. å bringe
søkelyset bort fra spørsmål om helsepersonells
skyld eller uaktsomhet.
Erstatning etter reglene for Norsk Pasientskadeerstatning
gis for fysisk skade forårsaket av undersøkelse, diagnostikk,
behandling og lignende, men med enkelte unntak. Det gis bl.a. ikke
erstatning når risikoen er kjent, og heller ikke når
behandlingen som gis, er adekvat. Det er behandlingen og risikoen
forbundet med denne, som i hovedsak er avgjørende. Videre
er det et krav om at det har oppstått en skade, og at det
er en årsakssammenheng mellom behandlingen og skaden.
Etter norsk rett er det et vilkår
for erstatning at skaden har påført pasienten
et økonomisk tap f.eks. i form av tapt arbeidsinntekt,
og det er dette tapet erstatningen i første omgang skal
dekke. Ved varige medisinske skader over et visst nivå kan
det også ytes menerstatning, dvs. erstatning for redusert
livsutfoldelse.
Det er videre riktig, som representanten Gaundal
nevner i sitt spørsmål, at det også kan
gis oppreisning, dvs. erstatning som ikke er knyttet til økonomisk
tap eller medisinsk men. Slik erstatning utbetales bare hvis det
foreligger grov uaktsomhet, og det er en beløpsmessig begrensning
på 20 000 kr. Denne regel om oppreisning gjelder bare for
de somatiske sykehus, ikke for kommunelegetjenesten eller
i psykiatrien.
Spørsmål om pasienten skal
få såkalt oppreisning, avgjøres ikke
i sekretariatet i Norsk Pasientskadeerstatning. Det er alltid Pasientskadeerstatningsnemnda
som behandler slike krav. I 1998 ble seks krav om oppreisning brakt
inn for nemnda, tre fikk medhold i sine krav. I 1999 var tallet
ti, hvorav tre fikk medhold.
Jeg oppfatter spørsmålet
slik at representanten Gaundal ønsker svar på om
det kan karakteriseres som grovt uaktsomt, og således gi
grunnlag for oppreisning, at en lege ikke stiller riktig diagnose,
ikke stiller noen diagnose i det hele tatt, mistror sin pasient
eller ikke registrerer bivirkninger eller skader som pasienten påføres.
Det er ingen enkel formel i slike saker som
kan fortelle hvilke handlinger eller unnlatelser som er grovt uaktsomme,
og hvilke som ikke er det. Spørsmål om grov uaktsomhet
må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Det som er
klart, er at grov uaktsomhet krever en kvalifisert klanderverdig
opptreden fra legen, mens den mildeste skyldformen, simpel uaktsomhet,
bare krever at legen i liten grad kan lastes.
Som nevnt gjelder oppreisningserstatningen
bare for de somatiske sykehusene, og ikke for kommunelegetjenesten.
Ordningen er heller ikke foreslått videreført
i ny pasientskadelov. Spørsmål om grov skyld og
oppreisningserstatning kan imidlertid bringes inn for domstolene for
vurdering. Erstatningen vil da vurderes etter skadeserstatningsloven § 3-5
om erstatning – oppreisning – for skade av ikke økonomisk
art.
Stortinget vil imidlertid ha anledning til å gå inn
i de ulike sider av disse spørsmålene i forbindelse
med behandlingen av forslag til ny lov om pasientskadeerstatning.
Aud Gaundal (A): Jeg takker statsråden for et grundig
svar.
I en undersøkelse som nå offentliggjøres
i Tidsskrift for Den norske lægeforening, viser det seg
at leger som er gode lyttere, gir tilfredse pasienter og best resultat.
Å føle at en blir trodd, at en blir hørt og forstått
når en er hos legen, er noe av det viktigste for alle pasientene.
Undersøkelsen viser at det imidlertid ikke er noen selvfølge. En
del pasienter gav uttrykk for at de var frustrerte, at de følte
at de ikke nådde fram med budskapet, og at legen ikke forstod
hva som var problemet. Det kan selvfølgelig forklares med
at kommunikasjonen er vanskelig fordi det dreier seg om to mennesker
i en maktubalanse; den ene er syk og sårbar, den andre
sitter helt beskyttet og trenger strengt tatt ikke å gi
noe av seg selv. Det ikke å bli trodd, det å få uhøflige
kommentarer samt kanskje gjennomgå smertefull behandling
som i ettertid viser seg å ha vært feilbehandling,
er ingen god situasjon for en pasient.
Hvis det ikke er grov uaktsomhet, på hvilken
måte kan da helsevesenet bli pålagt å komme
med en beklagelse overfor pasienten? Er det virkelig slik at oppreisning må være
i form av penger? Hva med dem som ikke har tapt arbeidsinntekt?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har redegjort for jusen slik den er å forstå i
dag, og jeg har også redegjort for de muligheter til å se
på den som Stortinget har i sine hender i forbindelse med
behandlingen av pasientskadeerstatningsloven.
Men utover det juridiske er jeg sterkt opptatt
av at helsetjenesten blir enda bedre i sitt møte
med den enkelte pasient. Jeg har merket meg undersøkelsen
i Lægeforeningens tidsskrift, og den samstemmer med brukerundersøkelser
som er gjort for øvrig, og som viser at det pasientene
aller mest etterspør, det er å bli sett, det er å bli
møtt, det er å bli respektert. Og det er helt
sentrale spørsmål i den stortingsmeldingen om
verdier i helsetjenesten som Regjeringen la fram før jul,
og som jeg håper vil skape gode prosesser både
i denne sal og blant helsepersonell.
Aud Gaundal (A): Jeg er helt enig i statsrådens vurdering
i forhold til at vi har en juridisk del. Men så er det den
moralske delen, som kanskje blir den største utfordringa,
hvis vi skal følge opp det som denne undersøkelsen
nå viser, som er offentliggjort i Lægeforeningens tidsskrift,
nemlig hvordan vi skal komme den gruppa i møte som kanskje
oppfatter seg som de svakeste: de som ikke har tapt arbeidsinntekt,
de er kanskje uføre. Det er litt slik at en del pasienter
som har gode inntekter – de har kanskje gode stillinger – nok
føler at de blir tatt mer alvorlig enn de som ikke har
inntekt. Og det er den moralske delen jeg tror vi må prøve å satse
litt mer på. Jeg er ikke interessert i å gi skyld
til helsevesenet, og at de som jobber innenfor helsevesenet skal
stå ansvarlig i enhver sak, men det er et viktig utgangspunkt
at vi ikke bare ser på det juridiske.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er helt enig med representanten Gaundal
i at spørsmålet i tillegg til å ha en juridisk
side, også har en moralsk og en holdningsmessig side. Og
jeg tror ikke at disse problemstillingene i det brede løses
gjennom jus. Først og fremst må de løses gjennom
et aktivt arbeid med å utvikle både holdninger og
lytteevne der helsetjenesten møter det enkelte mennesket.
Og det er prosesser som vi gjennom denne stortingsmeldingen som
jeg viste til, håper vi skal forsterke, slik at mennesker
som er i sårbare livssituasjoner, og som møter
helsetjenesten i en ubalanse av makt og posisjon, skal føle
seg tryggere og mer respektert enn det mange kan berette om i dag.
Presidenten: Spørsmål 22 er
allerede besvart.