Kari Økland (KrF) (ordfører for saken): Lokal lønnspolitikk gir større muligheter til å bruke lønn for å rekruttere, utvikle og beholde kvalifiserte medarbeidere og utgjør ett av flere elementer innenfor statens personalpolitikk.

I det nye lønnssystemet i staten er det en forutsetning at virksomhetene utformer en lokal lønnspolitikk. Denne politikken skal være omforent, dvs. at den skal utformes av arbeidsgiver og berørte tjenestemannsorganisasjoner i fellesskap.

Formålet med Riksrevisjonens analyse har vært å vurdere departementenes arbeid med å utvikle lokal lønnspolitikk internt og overfor underliggende virksomheter, sett i forhold til de overordnede målsettingene på området. Det er altså et begrenset utvalg som rapporten dekker, og den kan derfor ikke sies å være representativ for utviklingen i staten som sådan.

Det er i hovedsak tre forhold som er undersøkt: hvordan Arbeids- og administrasjonsdepartementet har fulgt opp departementene med hensyn til utvikling av lokal lønnspolitikk, hvordan fagdepartementene har fulgt opp underliggende virksomheter, og om det er sammenheng mellom turnovernivå og tilskudd av egne midler ved lokale forhandlinger.

Størrelsen på sentralt avsatte midler til lokale forhandlinger har økt siden innføringen av det nye lønnssystemet i 1991, men departementene mener de er så små at det er til hinder for utvikling av en lokal lønnspolitikk. Det er store variasjoner departementene imellom med tanke på hvor mye de har skutt inn av egne midler til forhandlingene, men det synes ikke å ha sammenheng med turnover.

For øvrig har komiteen merket seg at det innen statsforvaltningen kan foreligge ulike oppfatninger om hva som ligger i begrepet turnover, og komiteen ber derfor Arbeids- og administrasjonsdepartementet om å ta initiativ til å få en omforent forståelse av begrepet.

Videre viser undersøkelsen at departementenes oppfølgingsrutiner overfor underliggende virksomheter synes å fungere tilfredsstillende, men undersøkelsen inneholder en del kritiske merknader til Arbeids- og administrasjonsdepartementets ivaretakelse av sitt ansvar som sentralt arbeidsgiverorgan.

Komiteen har merket seg at Arbeids- og administrasjonsdepartementet er uenig i Riksrevisjonens vurdering av deres rolle, og har også merket seg de tiltak Arbeids- og administrasjonsdepartementet mener gir dem god oversikt med hensyn til lokal lønnspolitikk i staten. Komiteen mener likevel at det på bakgrunn av Riksrevisjonens rapport er vanskelig å danne seg et helhetlig bilde av hvorvidt Stortingets premisser er fulgt opp. Det skyldes bl.a. de store forskjellene i rapporteringsrutiner fra departementene.

Komiteen vil understreke at spørsmålet om lokal lønnspolitikk, avsetting av potter og lokale lønnsforhandlinger er gjenstand for frie forhandlinger mellom partene. Det er lagt ned store ressurser i arbeidet med å utvikle det nye lønnssystemet, men det synes som om ressursbruken ved lokale forhandlinger ikke står i forhold til avsatte midler. Komiteen ber derfor Arbeids- og administrasjonsdepartementet vurdere hvordan man kan effektivisere ordningene, og om det er hensiktsmessig å be partene vurdere praktiseringen av lokale forhandlinger, basert på de forhold som fremkommer i Riksrevisjonens rapport.

For øvrig anbefaler jeg komiteens enstemmige tilråding.

Inger Lise Husøy (A): Aller først vil jeg gi honnør til Riksrevisjonen for at de tok fatt i dette området. Jeg må også få legge til at jeg synes Riksrevisjonen viser en veldig god evne til å avdekke og fokusere på manglende oppfølging av stortingsvedtak.

Det er nok flere som ikke liker verken Riksrevisjonens rapport eller mitt innlegg i dag, men jeg vil minne om at Stortinget til sjuende og sist har ansvaret for statens lønnspolitikk og er oppdragsgiver for den ene parten. Vi bestemmer mål og virkemidler. Partene forhandler innenfor disse rammene. Dette er ikke noen invitasjon til at vi skal gå inn i lønnsforhandlinger i denne salen. Det er en sak mellom partene.

Riksrevisjonen har i denne omgang sett på lokal lønnspolitikk i departementene og departementenes oppfølging av hva som skjer i underliggende virksomheter. Det avdekkes at de mål som Stortinget vedtok på begynnelsen av 1990-tallet, ikke er nådd og til en viss grad heller ikke er fulgt opp.

Innføring av nytt lønnssystem – kanskje ikke så nytt lenger – skapte store forventninger, og mange trodde og noen håpet at dette var nøkkelen til å kunne løse noen av de problemene som staten som arbeidsgiver stod overfor, og står overfor i dag. Det er betimelig at Riksrevisjonen undersøker dette, og vi må vurdere veldig nøye hvorfor målene ikke er nådd. Det er f.eks. et forhold Stortinget bør være opptatt av når flere offentlige etater hevder at årsaken til at regnskapene i staten ikke er gode nok og i noen tilfeller ikke kan godkjennes, er manglende rekruttering av kompetente medarbeidere, som også Jørgen Kosmo har vært inne på tidligere i dag. Hensikten med det nye lønnssystemet var fra Stortingets side å rekruttere, utvikle og beholde kvalifiserte medarbeidere.

Ett av problemene synes å være at verken departementet eller underliggende etater i tilstrekkelig grad har brydd seg med de forutsetningene som ligger til grunn for lokal lønnspolitikk, f.eks. at det skal være på plass egen virksomhets- og personalplan som grunnlag for fastsetting av lønnskriterier. Dette var partene enige om.

Andre forutsetninger er at det skal være reell forhandlingsrett mellom likeverdige parter – og tillitsvalgte føler seg ikke alltid som likeverdige parter. I dag vet vi at bare en liten del av lønnsoppgjøret skjer lokalt, og det er et resultat av partenes frie forhandlingsrett – men resultatet er jo stikk i strid med det Stortinget ønsket, nemlig at en større andel av lønnsdannelsen skulle skje lokalt. Det er det som står i stortingsmeldingen. Det hadde vært interessant å vite statsrådens mening om dette. Det brukes ganske mye tid på å forhandle om relativt små potter, og det er det mange som finner ganske meningsløst. Jeg har ikke noen mening om hvor stor denne potten bør være, men jeg har en mening om at tidsbruken og ressursbruken må stå i forhold til de midler som skal fordeles. Dette har vi også sagt noe om i merknadene i innstillingen.

Et annet problem for staten som arbeidsgiver er turnover, som også saksordfører var inne på. Riksrevisjonen avdekker at vi vet altfor lite om dette. Ja, departementene er ikke engang enige om hva som skal defineres som turnover. Riksrevisjonen peker på at turnoverstatistikken er mangelfull. Det forundrer meg at departementene ikke er mer opptatt av dette eller av å kartlegge effektene av lokal lønnspolitikk. Rapporten fra Riksrevisjonen viser også at virkemidlene brukes i høyst varierende grad. Et positivt resultat av denne undersøkelsen er at departementene benytter andre virkemidler enn lønn for å beholde medarbeidere. Dette var også et poeng i St.meld. nr. 35 for 1991-92 om hvordan staten skulle hevde seg i konkurransen om arbeidskraften. Det hadde vært interessant om statsråden kunne vise til hvilke virkemidler som gjør mest utslag.

I den samme meldingen står det også at de nye lønnssystemene skulle brukes til å fremme reell likestilling mellom kjønnene. Jeg lurer da på om damene i arkivet faller igjennom i kampen mot kjappfotkameratene når lederne skal utdele lønnsforhøyelser. Det er de som på en måte er minst synlige i det daglige. Vi kjenner ikke til hvordan lønnsutviklingen har vært for de ulike gruppene etter at vi innførte lønnssystemet, men likestilling var jo et viktig perspektiv i så måte.

Riksrevisjonen viser til at Arbeids- og administrasjonsdepartementet ikke har etablert rutiner for å foreta en jevnlig evaluering av de retningslinjer og rammebetingelser som ligger til grunn for den lokale lønnspolitikken. Da er det kanskje ikke så rart at vi ikke har oppnådd bedre resultater. Men jeg mener at departementet bør merke seg kritikken for at de har spilt en passiv rolle i dette.

De svakheter som er avdekket av Riksrevisjonen, skyldes – slik jeg ser det – for en stor del dårlig statlig lederskap. Ledere på ulike nivåer gjør ikke jobben sin og ser ut til både å overse og overkjøre Stortingets forutsetninger, og det mener jeg er fullstendig uakseptabelt. Departementet må gjøre noe med dette. Det hadde i denne sammenheng vært interessant å vite mer om f.eks. hva som er NAVOs faktiske rolle. NAVO har jo blitt en betydelig aktør, og Stortinget burde også få anledning til å diskutere erfaringene med NAVO etter alle de omorganiseringene vi har hatt i staten.

Riksrevisjonens rapport har én svakhet, og den er ikke ubetydelig, men jeg har forståelse for at den ikke har gått inn på det: Vi kjenner ikke arbeidstakerorganisasjonenes meninger om og erfaringer med det nye lønnssystemet. Derfor har vi i merknads form bedt departementet om å ta opp med forhandlingspartene å vurdere praktiseringen av lokale forhandlinger. Da er vi også sikret å få deres meninger, erfaringer og synspunkter. Jeg tror det er på høy tid med en slik evaluering, slik at Stortinget kan bli à jour med dagens situasjon og eventuelt vurdere behovet for endringer.

Så langt har vi fokusert på kampen om ettertraktet arbeidskraft. Men det er også viktig å minne om at lønnssystemet og lokale forhandlinger også skal fungere godt for helt alminnelige statsansatte. Det er mye rart som skjer lokalt, som også er i strid med intensjonene bak lønnssystemet. Det tyder på manglende profesjonalitet på arbeidsgiversiden.

En undersøkelse som STL gjorde, viste at 17 av 42 avdelinger som hadde svart, ikke opplevde forhandlingene som reelle. Skal alle statsansatte medvirke til en tidsmessig utvikling av offentlig sektor, må de oppleve at de verdsettes, og lokale tillitsvalgte må oppleve at de er likeverdige parter i et godt fungerende arbeidsplassdemokrati. Premissene for en omforent lønnspolitikk mangler fortsatt flere steder. Lederne kjenner ikke til avtaleverket, i hvert fall ikke godt nok, og det inngås hemmelige avtaler. Alt dette kan statsråden selv finne ut av.

Jeg ser ikke bort fra at departementene har underrapportert problemene i denne undersøkelsen, det bør også statsråden merke seg. Jeg håper at statsråden vil gå mer i dybden på dette området, og ta med seg Riksrevisjonens undersøkelse og komiteens innstilling i det videre arbeidet.

Jeg vil gjerne understreke at Stortinget ikke skal legge seg bort i lønnsforhandlinger, men vi må kunne mene noe om lederne i staten, hvordan de utfører sin ledelse, om personalpolitikken og om hvorvidt tidligere stortingsvedtak følges opp eller ikke.

Statsråd Laila Dåvøy: Lokal lønnsdannelse er viktig for å rekruttere, utvikle og beholde arbeidstakere, det er jeg enig i. Siden det nye lønnssystemet ble innført i 1991 har avsetningen til lokale forhandlinger økt noe, fra 0,25 pst. i 1991 til 0,55 pst. i 1998. Det er en liten økning, men det er også slik – som flere her har vært inne på – at det til enhver tid er opp til de sentrale avtaleparter gjennom forhandlinger å bli enige om hvorvidt lønnsdannelsen skal skje lokalt eller sentralt. Utviklingen av nivået på lokal lønnsdannelse er altså avhengig av hvordan man i frie forhandlinger fordeler midlene mellom sentrale og lokale forhandlinger.

Det er sagt i undersøkelsen fra Riksrevisjonen at Arbeids- og administrasjonsdepartementet ikke har hatt god nok oversikt. Det vi har iverksatt, er en del tiltak som går på personalplaner, kompetansebehov, lønnsutvikling, tiltak når det gjelder likelønn, opplæring, konferanser, forskningsprosjekter og en del rapporteringsrutiner for å følge opp fagdepartementene med hensyn til utviklingen av lokal lønnspolitikk. Og vi har en relativt god oversikt i Arbeids- og administrasjonsdepartementet over lokal lønnspolitikk i staten. Like fullt er det selvsagt at jeg som statsråd i Arbeids- og administrasjonsdepartementet kommer til å følge opp innstillingen fra komiteen på de punktene der de har bedt departementet følge opp.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Inger Lise Husøy (A): At statsråden skal følge opp det Stortinget sier, er jo en selvfølge. Men jeg vil gjerne spørre hva som er statsrådens mening, fordi både Riksrevisjonens rapport og komiteinnstillingen – og dette er også kjent fra mediebildet og fra forhandlinger ellers – peker på problemer som egentlig flere riksrevisjonsrapporter har pekt på. Er statsråden fornøyd med situasjonen? Mener statsråden at den stortingsmeldingen som lå til grunn for personalpolitikken og lønnspolitikken, er vellykket, eller er den mislykket? Man greier åpenbart ikke å holde på kompetent og ettertraktet arbeidskraft. Jeg vil gjerne høre statsrådens mening om det, og eventuelt hva statsråden har satt i gang av tiltak for å nå den målsettingen som det har vært enighet om gjennom mange år.

Statsråd Laila Dåvøy: Vi har også i staten, fordi vi er inne i et stramt arbeidsmarked, behov for til stadighet å diskutere om vi har en god nok personalpolitikk når det gjelder å beholde kvalifisert personell. I så måte tror jeg vi både i staten, og i offentlig sektor ellers har store utfordringer.

Det som er noe av problemet med Riksrevisjonens rapport, er at man har definert begrepet turnover ulikt. Hvis jeg skulle kunne svare helt eksakt på det, måtte man på en måte ha foretatt en kartlegging av turnover-begrepet i alle departementene. Men når det er sagt, har jeg lyst til å vise til en del arbeid som har vært gjort den senere tid. Blant annet er vi nylig ferdig med et arbeid som går på fleksibilitet i staten. Det tror jeg blir et viktig grunnlag for en tenkning om et mer fleksibelt arbeidsmarked; man snakker om helt andre arbeidstidsordninger, helt andre måter å tilrettelegge arbeidet på, og der er det foreslått en del tiltak.

Når det så gjelder selve forhandlingssystemet, hvorvidt man har gått langt nok når det gjelder lokal lønnsdannelse f.eks., og når det gjelder andre forhold knyttet til lønnsdannelse, har jeg lyst til å vise til Stabel-utvalget, som skal være ferdig med sin innstilling innen utgangen av dette året, en innstilling som kanskje vil komme til å danne rammer for hvordan vi ser for oss dette med lønnsforhandlinger og personalpolitikk inn i framtiden.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk, og flere har heller ikke bedt om ordet i sak nr. 6.