Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra
Statsministerens kontor om at følgende statsråder
vil møte til muntlig spørretime:
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes reise seg. – Takk.
Vi starter da med første hovedspørsmål,
fra representanten Jan Petersen.
Jan Petersen (H): Mitt spørsmål går
til utdanningsministeren.
Det er jo slik at den nye regjeringen har forsøkt å markere
seg med en del forslag som dreier seg om modernisering av det norske
samfunn. Men i denne strategien er det en del åpenbare
hull, og et av de aller mest åpenbare hullene er mangel
på reformer når det gjelder skole og utdannelse.
Dette er en av de viktigste forutsetningene for at Norge skal evne å håndtere
fremtidens utfordringer, og på det området har
vi altså praktisk talt intet hørt fra den nye
regjeringen. Det stod nesten ingenting i regjeringserklæringen,
og den ansvarlige minister har i løpet av disse ukene heller
ikke benyttet anledningen til å markere noen reformlinje.
Mitt spørsmål er derfor:
Hvorfor denne passive holdningen til reformer innen utdanningssektoren?
Statsråd Trond Giske: Jeg takker for spørsmålet.
Det er ingen passivitet i den sittende regjering
i forhold til reformer i utdanningssystemet i Norge. Tvert imot
har Arbeiderpartiet vært en av pådriverne for
at utdanningssystemet vårt skal tilpasse seg de enorme
omlegginger som kommer til å bli krevd av etter- og videreutdanningsreformen.
Vi kommer til å gå inn i et samfunn hvor folk
går på skole og arbeider hele livet, og det må utdanningssystemet
tilpasse seg.
Det er nedsatt et offentlig utvalg, det såkalte
Mjøs-utvalget, som fremmer sin innstilling i mai. Det skal
gå gjennom hele utdanningssystemet når det gjelder
høyere utdanning: organisering av universitetene, organisering av
høyskolene, organisering av gradsstrukturen, se på finansieringen
osv. Når det utvalget har framlagt sin innstilling, vil
innstillingen på vanlig måte bli sendt til høring
og ende opp i en stortingsmelding som går gjennom hele
universitets- og høyskolesektoren.
Jeg tror den runden kommer til å bli
en av de største reformene innenfor høyere utdanning
som dette landet har sett. Og vi kommer til å følge
opp det målet vi har hatt med det, nemlig at folk skal
kunne ha anledning til å sitte på skolebenken
også gjennom hele arbeidslivet.
I tillegg varslet Regjeringen i tiltredelseserklæringen sin
at vi vil innføre en rett for alle voksne til å få videregående
utdanning. Arbeiderpartiet var jo pådriver for at alle
ungdomsskoleelever mellom 16 og 19 år skulle få den
retten, noe så vidt jeg husker Høyre stemte imot.
Nå skal den retten utvides til også å gjelde
voksne. Det er helt grunnleggende hvis næringslivet vårt
skal fungere at alle får den kompetansen som er nødvendig,
og den retten er altså varslet i tiltredelseserklæringen.
Så jeg tror ikke at representanten
Petersen trenger å bekymre seg for at Arbeiderpartiet skal
være passiv i disse spørsmålene. Tvert
imot, vi vil være en meget aktiv pådriver for å reformere
det norske utdanningssystemet.
Jan Petersen (H): Jeg tror nok svært mange av de foreldre
som har barn i grunnskolen eller i videregående skole,
ikke ble særlig oppmuntret av det svaret statsråden nå gav.
Det er en rekke behov for reformer i den utdannelsen som ungene
får til daglig, og det forholdt statsråden seg
altså ikke til.
Da er spørsmålet: Hva ønsker
man å gjøre konkret? La meg teste statsråden
på ett av de mange ønskene om reformer som Høyre
har, bl.a. at vi stiller strengere krav til lærernes kompetanse.
Det er jo slik at halvparten av de som underviser i matematikk i
ungdomsskolen, ikke har den nødvendige fordypende utdannelse,
og spørsmålet er om statsråden vil være
med Høyre når vi nå krever en klarere
faglig fordypning i de fag som lærerne skal undervise
i – også i ungdomsskolen?
Statsråd Trond Giske: Lærerutdanningen er en del av den
høyere utdanningen i Norge, og det vil være naturlig
at også den gjennomgås etter at Mjøs-utvalget
har kommet med sin innstilling. Og jeg er helt enig med representanten
Petersen i at vi må sørge for at vi har gode nok
og kvalifiserte lærere. Det er alvorlig at veldig mange
lærere ikke har den utdanningen de burde ha for å undervise
i den norske skolen.
Det er også en vesentlig ting i tillegg
til det, nemlig at det som til sjuende og sist avgjør om
ungene i grunnskolen får den undervisningen de trenger,
er kommuneøkonomien. Der har jo også mitt parti
vært en pådriver for å bedre kommuneøkonomien,
for det er til sjuende og sist det kommunene kan bruke på grunnskolen,
som avgjør hvor god skolen blir.
I tillegg vil selvsagt Regjeringen følge
opp de forslagene som Stortinget vedtok i forbindelse med meldingen om
rekruttering til læreryrket.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Inge Lønning.
Inge Lønning (H): Det det er behov for i norsk skolepolitikk,
er vel ikke primært flere reformer, men å styrke kvalitet
og innhold. Det ser jeg den nye statsråden selv sier i
et intervju i Dagsavisen i dag. I videregående skole er
situasjonen den at kvalifikasjonsnivået faglig sett på de
lærere som faller for aldersgrensen er vesentlig høyere enn
kvalifikasjonsnivået på de nye som rekrutteres
inn.
Lektorer er det praktisk talt ingen nyrekruttering
av i det hele tatt til videregående opplæring.
Thorbjørn Jagland sa i et intervju i Skolefokus under valgkampen
i fjor at det er livsviktig at man styrker rekrutteringen av lektorer
til videregående skole. Og han føyde til: «Og
spør gjerne rett før lønnsoppgjøret.» Nå er
det ikke naturlig å spørre utenriksministeren
om dette, men i stedet spør jeg deg, utdanningsminister:
Er Arbeiderpartiet i posisjon innstilt på å følge
opp de store løftene som Thorbjørn Jagland gav
i valgkampen i fjor ?
Statsråd Trond Giske: Den nye tiltaleformen i Stortinget skjønner
jeg er direkte tale. Men jeg skal svare på spørsmålet:
Jeg vil selvsagt ikke gå inn i lønnsforhandlingene
som pågår. De startet mandag og blir håndtert
av arbeids- og administrasjonsministeren. Men vi har sagt at vi ønsker å følge
opp det Arbeiderpartiet stod for da meldingen om rekruttering til
læreryrket ble behandlet.
Jeg er ikke sikker på Inge Lønnings
premiss om at de lærerene som nå kommer inn i
norsk skole, er dårligere enn de som går ut. Tvert
imot tror jeg det er veldig mange unge lærere som har et
engasjement i yrket, som har en faglig kompetanse, og som har en
pedagogisk kompetanse som norsk skole trenger. Så jeg tror
ikke egentlig det er noen kvalitetssenking med de unge, flinke lærerne som
kommer inn i skolen. Det tror jeg faktisk er en styrke for skolen
også i forhold til å bruke de fleksible lærereformene
som ligger i den nye læreplanen.
Men jeg kan forsikre representanten Lønning
om at vi vil følge opp det som Arbeiderpartiet har stått
for, nemlig at vi skal sikre en god rekruttering til læreryrket
i den norske skolen.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Odd Einar
Dørum.
Odd Einar Dørum (V): Jeg tillater meg å stille dette oppfølgingsspørsmålet:
Vi har i mange år gjort mange reformer i skolen, og det
har vært en tendens til at vi – jeg bruker ordet «vi» – laster
stadig nye oppgaver på lærerne. En av de mest
påtrengende reformer i norsk skole i dag er å gjenreise
respekten for en normallærer som kan nøye seg
med å være normal, og som kan slippe i tillegg å måtte
ha rollen som mor, far, Bård skolemester, terapeut – og
av og til som Jesus, for å si det på den måten.
Hva vil statsråden gjøre
for å gjenreise en normallærerrolle som normale,
vanlige mennesker kan leve med? Jeg er overbevist om at det er helt
avgjørende for at rekrutteringen skal holde, i tillegg
til andre spørsmål.
Statsråd Trond Giske: Jeg er litt usikker på hva representanten
Dørum mener med en «normallærer».
Jeg får litt inntrykk av at det er
en lærer som kanskje står ved kateteret og underviser
i sitt fag. Hvis man går inn i den nye læreplanen,
ligger det til skolen og til læreren å utvikle
mennesket og ungene både som sosiale mennesker, samarbeidende
mennesker, tolerante mennesker og lærende og faglig dyktige
mennesker. Så det å være normallærer
dreier seg i veldig stor grad om alle disse sosiale aspektene også.
Jeg deler bekymringen til representanten Odd
Einar Dørum om at skolen får inn i seg mange sosiale
problemer som stammer fra samfunnet utenfor, og som gjør
at læreryrket blir mer belastende. Det dreier seg om hvordan
vi organiserer hele samfunnet vårt, hvilke velferdskvaliteter
vi har i samfunnet, hvilken oppfølging vi klarer å gi
de barna som faller utenfor, som ikke får den oppveksten
som de fleste av oss har opplevd, og som de fleste av oss mener
at alle fortjener. Der vil læreren og skolen spille en
viktig rolle også i framtiden, det tror jeg vi ikke kommer
utenom, men vi må gi læreren og skolen de ressursene
som kreves for å løse den oppgaven.
Presidenten: Hans J. Røsjorde – til
oppfølgingsspørsmål.
Hans J. Røsjorde (Frp): Én ting er krav om nye reformer, en annen
ting er evaluering av allerede gjennomførte reformer som
ikke alle fungerer etter sin hensikt.
Det er slik at når det gjelder håndverksfagene,
har disse etter manges mening blitt sterkt teoretisert. La meg si det
på en litt spesiell måte: Hammer og sag er lagt
til side til fordel for lærebøker. Dette har åpenbart
skapt problemer for rekrutteringen til håndverksfagene.
Er statsråden fornøyd med rekrutteringen til håndverksfagene?
Vil statsråden vurdere å komme med mer praktisk
innhold i hverdagen når det gjelder utdanning i videregående
skole på dette feltet?
Statsråd Trond Giske: Jeg mener at Reform 94 også i forhold
til yrkesfaglig opplæring var vellykket, både fordi
vi har hatt en positiv utvikling i en del yrkesfaglige studieretninger
og fordi vi har fått en økt gjennomstrømming.
Mens vi tidligere hadde en situasjon hvor elevene gikk fra grunnkurs
til grunnkurs og aldri fikk en kompetanse som gjorde at de kunne
gå inn i lære og få et fagbrev, har vi
nå en mye bedre gjennomstrømming og dermed også flere
utdannede til yrkesfagene. Jeg tror også at muligheten
med litt mer allmennfag i yrkesfagene, som gjorde at man
kunne velge å få ett års studiekompetanse
med ekstra allmennfag, har vært positiv, fordi da slapp
mange elever å begynne forfra fra første klasse.
Men jeg er enig med representanten Røsjorde.
Vi må være bevisste på at vi sikrer en
god nok rekruttering til yrkesfagene, slik at vi sørger
for at vi har kvalifisert arbeidskraft i de sektorene som de utdanner
til.
Presidenten: Rolf Reikvam – til siste
oppfølgingsspørsmål.
Rolf Reikvam (SV): I fjor høst behandlet vi en stortingsmelding
om evaluering av Reform 94. Den viste bl.a. at når det
gjelder strukturbiten i videregående skole, fungerer den
godt, men det vi ikke har fått til, er selve innholdet
i videregående skole, vi har ikke fått til de
endringene som vi ønsker, de endringene som er forutsatt
i læreplanen. Denne stortingsmeldingen pekte på en
del ting som må endres. Den pekte på at vi har
et karaktersystem som medfører at vi får en feilfokusering
i forhold til det som er målet i læreplanene,
den pekte på at lærebøkenes form og den
måten vi bruker lærebøkene på, også er
med på å hindre en utvikling, og så pekte
den på organisering, selve måten å organisere
skoledagen og skoleåret på.
Mitt spørsmål til statsråden
blir: Vil han ta initiativ for å endre på disse
forholdene, de tingene som vi vet hindrer den utviklingen som vi ønsker?
Hvilke utspill kan vi regne med at statsråden vil komme
med i nærmeste framtid for å få til den
innholdsreformen som vi forventer vi skal få i videregående
skole, og som er nedfelt i læreplanen?
Statsråd Trond Giske: Jeg har jo signalisert at reformen har vært
veldig vellykket når det gjelder kvantitet: Vi sikret alle
16-åringene rett til tre år i videregående skole.
Det er kvaliteten vi er nødt til å se på.
Jeg er helt enig med representanten Reikvam
i at skolen kanskje har vært for lærebokfiksert.
Nå har læreplanene lagt opp til at det ikke er
læreboken som skal være styrende, men den fleksibiliteten
og den bredden har vi ennå ikke fått til i skolen.
Vi må også få til større fleksibilitet
når det gjelder bruken av lærerkreftene. Skolelederen
må bedre kunne utnytte de ressursene som finnes i egen
skole, slik at vi får en fleksibilitet som gjør
at innholdet kan bli bedre.
Jeg skal i min jobb prøve å følge
opp dette, få til større fleksibilitet, få til
mer læreplanstyring av skolen og en mindre lærebokstyring – det
tror jeg også vil gjøre at innholdet i reformen
blir bedre.
Presidenten: Da går vi videre til neste
hovedspørsmål.
Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål
til kirke-, utdannings- og forskningsministeren.
Utdanningsministeren sa akkurat at Arbeiderpartiet hadde
ligget helt i forkant når det gjelder etter- og videreutdanningsreformen
og var en pådriver for reformen, og det er for så vidt
greit. Det som er riktig, er at Stortinget har gjort jobben sin
ved at man nå ligger helt i forkant internasjonalt ved å gi
en lovfestet individuell rett til etter- og videreutdanning. Men
det ser dessverre ut som at arbeidsgiverne nok en gang ikke kjenner
sin besøkelsestid og ikke vil bidra til finansiering av
en reform som fra Stortingets side er forutsatt finansiert av tre
parter: stat, arbeidsgiver og arbeidstaker.
Mitt spørsmål til utdanningsministeren
er: Hvis det nå går slik som det kanskje ser ut
til å gå, at arbeidsgiverne ikke vil være
med og finansiere det som altså er det store kunnskapsløftet
for norsk arbeidsliv, er statsråden fremmed for at Stortinget
og Regjeringen sammen må finne løsninger som sørger
for at arbeidsgiverne bidrar til å finansiere etter- og
videreutdanningsreformen?
Statsråd Trond Giske: Jeg skal ikke gå inn i den diskusjonen
som jeg ser Djupedal tidligere har tatt opp, om hvem som har æren
for etter- og videreutdanningsreformen. Det er kanskje først
og fremst LO som har vært den viktigste pådriveren
i det arbeidet. Jeg vil heller ikke – og det tror jeg sikkert
representanten Djupedal har forståelse for – gå inn
og kommentere enkeltdeler i et lønnsoppgjør som
ennå ikke er ferdig, det tror jeg vi skal la partene i arbeidslivet
ta seg av. Men det jeg vil understreke, er at etter- og videreutdanningsreformen
kommer til å gå videre egentlig litt uavhengig
av hva som skjer i lønnsoppgjøret. Selvsagt hadde
det vært positivt om lønnsoppgjøret i
sterkest mulig grad hadde bidratt til at etter- og videreutdanningsreformen
også kom videre, men det får partene i arbeidslivet
håndtere.
Vi kommer fra Regjeringens side til å jobbe
videre med alle de delene som er i kompetansereformen. Et spørsmål
er f.eks. å åpne for realkompetanse-begrepet, der
kan vi med våre regler gjøre at folk med realkompetanse
kan få innpass i høyere utdanning uten å måtte
gå gjennom en lang kvern av formell kompetansekvalifisering
for å komme inn. Vi kan jobbe videre med fleksible opplæringsformer,
at høyskoler, universitet og videregående skoler
er tilrettelagt slik at folk som er i arbeidslivet, kan bruke det
og komme inn i det samtidig som de skjøtter jobben – eller
i hvert fall få til en fleksibilitet som er tilpasset næringslivet.
Vi kan legge til rette for den enkeltes rammevilkår, vi
kan se på studiefinansieringen, hvordan vi kan legge til
rette for at folk kan gå inn i etter- og videreutdanning.
Det er mange ting i etter- og videreutdanningsreformen
som vi kan gjøre noe med, selv om sikkert både Djupedal,
jeg og andre kunne ha ønsket oss mer i et lønnsoppgjør.
Det får partene i arbeidslivet ta seg av, vi skal jobbe
videre med etter- og videreutdanningsreformen uavhengig av det.
Øystein Djupedal (SV): Det er godt å høre at statsråden
har tenkt å følge opp alt det Stortinget allerede
har vedtatt, for alt det han nå refererte, altså vedtak
Stortinget allerede har gjort.
Men det som er potensialet i etter- og videreutdanningsreformen,
er at dette skal bli en rettighet for de mange og ikke en eksklusiv
mulighet for de få – som etter- og videreutdanning
i dag er, der de som jobber i rike bedrifter får muligheten
til betalt etterutdanning, mens andre ikke får det. Man
skal selvfølgelig fortsette med etter- og videreutdanning
på andre felt, men kjernespørsmålet står
jo der: Vi vil altså ikke ha muligheten til å innfri
en rettighet som Stortinget allerede har vedtatt, med mindre det
finnes finansiering i bunnen som gjør at også de
med dårlig lønnsevne skal få muligheten
til etter- og videreutdanning. Hvis det nå viser seg at
man gjennom dette lønnsoppgjøret ikke finner en
løsning på finansieringen av reformen, vil reformens
hovedidé skyves ut i det ukjente i hvert fall i tre år,
kanskje enda lenger. Så jeg gjentar mitt spørsmål
til statsråden: Er statsråden fremmed for at storting
og regjering sammen må finne måter å finansiere
reformen på som gjør at også de nederst
ved bordet får muligheten til etter- og videreutdanning?
Statsråd Trond Giske: Storting og regjering må kontinuerlig
se på hvilke finansieringsformer vi skal bidra til i forhold
til etter- og videreutdanningsreformen. Og som jeg nevnte i mitt
forrige innlegg, er studiefinansieringen med Statens lånekasse
og hvordan vi legger den opp, en viktig premiss for om etter- og
videreutdanningsreformen skal kunne fungere.
Det er ikke riktig at denne regjeringen bare
følger opp det Stortinget tidligere har vedtatt – det
skulle for så vidt bare mangle at man ikke fulgte opp det
Stortinget tidligere har vedtatt. Vi varslet i vår tiltredelseserklæring
at vi vil innføre en rett for alle voksne til treårig
videregående opplæring. Og det er noe helt nytt.
Det er det ingen regjering som konkret har erklært skal
komme. Bondevik-regjeringen antydet også at det skulle
komme. Nå kommer det forslaget på bordet, og det
skal vi innfri. Det er i hvert fall et skritt i riktig retning.
Men det er også en rekke andre ting, og vi kommer til å utarbeide
en handlingsplan for kompetansereformen med en rekke delmål
og tiltak for at vi skal bidra til at den kommer lange skritt videre.
Presidenten: Vi går da til neste hovedspørsmål.
Per Erik Monsen (Frp): Jeg har et spørsmål til
kommunal- og regionalministeren.
Rattsø-utvalgets innstilling har bare
delvis blitt innført, bl.a. har tapskompensasjonsordningen
medført at de kommunene som tidligere har fått
for lite penger, fremdeles er med på å betale
kompensasjon til de kommunene som i lang tid har fått for
mye. Vil statsråden bidra til at vi kan få en
mer rettferdig fordeling kommunene imellom etter objektive kriterier?
Statsråd Sylvia Brustad: Regjeringa jobber i dag med opplegget for
kommuneøkonomien til neste år, og vi kommer til å presentere
den proposisjonen for Stortinget den 19. mai. Jeg er selvfølgelig
klar over at det er en veldig alvorlig og bekymringsfull situasjon
med det store underskuddet som nå er i mange kommuner,
og jeg er selvfølgelig også oppmerksom på at
det i den prosessen også diskuteres – og det er
nødt til å diskuteres – om vi har en
rettferdig nok fordeling mellom kommunene. I den forbindelse er
det selvfølgelig en diskusjon om man bør vurdere
en del av de tiltakene som er igangsatt. Det er også slik
at Stortinget har pålagt Regjeringa å foreta en gjennomgang
av inntektssystemet. Den skal presenteres i proposisjonen vi legger
fram for Stortinget den 19. mai, og der vil også noen av
svarene på det representanten Monsen tar opp, komme.
Per Erik Monsen (Frp): Jeg vil følge opp med følgende:
Lederen av Rattsø-utvalget, Jørn Rattsø,
advarte for ganske kort tid siden i en avisartikkel mot å gi
spesiell hjelp til de kommuner som har størst underskudd,
fordi, som han sier, de da ikke vil få noe incitament til å gjøre
noe med sin egen drift. Og mitt spørsmål er: Er
statsråden enig i denne vurderingen?
Statsråd Sylvia Brustad: Jeg må nok si at det som jeg så at
Jørn Rattsø ble sitert på på det
punkt, tror jeg er litt for enkelt i forhold til den alvorlige situasjonen
som deler av våre kommuner nå er i, fordi det
går nettopp ut over tjenestetilbudet til folk, både
i forhold til at det blir kutt, og i forhold til at det legges opp
til økte egenandeler på flere sentrale velferdstilbud.
Det er en utfordring som i og for seg gjelder i forhold til en del
mindre kommuner, men spesielt også i forhold til en del
større kommuner. Denne regjeringa er i gang med å gjennomgå inntektssystemet.
I tillegg til å foreslå mer penger til kommunesektoren
kommer vi også til å sørge for en bedre
fordeling enn det som er tilfellet i dag. Men jeg må be
om forståelse for at jeg ikke kan komme inn på enkeltdelene
her i dag, men det kommer vi tilbake til den 19. mai.
Presidenten: Vi går da videre med neste
hovedspørsmål.
Rigmor Kofoed-Larsen (KrF): Jeg har et spørsmål til
statsråd Terje Moe Gustavsen.
Trafikksikkerhet er et viktig tema. Selv om
jernbaneulykker har fått mest oppmerksomhet i den senere
tid, er det likevel trafikkulykker på vei som tar flest
liv – om lag 300 hvert år. Regjeringen Bondevik
la betydelig vekt på å styrke sikkerheten i trafikken
og ville i Nasjonal transportplan legge til grunn en visjon om at
det ikke skal forekomme ulykker med drepte eller livsfarlig skadde
i trafikken. Det var tatt sikte på å presentere
en handlingsplan for trafikksikkerhet på vei, en nasjonal
trafikksikkerhetsplan som ville bli en egen del av Nasjonal transportplan.
Vil statsråden følge opp arbeidet med denne trafikksikkerhetsplanen
og sørge for at trafikksikkerhet fortsatt blir et prioritert
område?
Statsråd Terje Moe Gustavsen: Jeg er helt enig med representanten Kofoed-Larsen
i at trafikksikkerhetsarbeidet antakelig er noe av det mest sentrale
innenfor kommunikasjonsarbeid i sin alminnelighet.
Når det gjelder spørsmålet
om hvilke holdninger og visjoner man skal ha i forhold til dette,
er jeg helt enig i at vi skal holde fast ved en nullvisjon. Det
skal være vår visjon å bringe antall
ulykker ned til et absolutt minimum, og da er det viktig å ha
en meget ambisiøs visjon. Og det holder jeg fast ved, fordi
det er viktig at dette preger hele planarbeidet vårt og
i den sammenheng utarbeidelse av handlingsprogrammer i så måte.
Det må prege våre prioriteringer i budsjettsammenheng
at vi tenker sikkerhet, og det er også et helt sentralt
element i å tenke eksempelvis miljø.
Det jeg kan forsikre representanten om, er
at dette vil bli viet bred oppmerksomhet når vi legger
fram Nasjonal transportplan i september, og på det tidspunkt
vil vi gi bud om hvorledes vi tenker å følge dette
opp. Jeg er ikke veldig opptatt av hvorledes det følges
opp, jeg er mer opptatt av at dette står fram som det sentrale
temaet det fortjener å være.
Rigmor Kofoed-Larsen (KrF): Jeg takker statsråden for svaret.
Det tyder på at vi skal få et godt samarbeid om trafikksikkerhetsspørsmål
framover.
Jeg vil stille et oppfølgingsspørsmål
som går på holdninger til bilkjøring,
som er en viktig del av trafikksikkerhet – etisk tenkning,
eksempelvis dette med å holde fartsgrenser. Hva vil statsråden
gjøre på dette viktige området framover,
bl.a. i forhold til førerkortopplæring?
Statsråd Terje Moe Gustavsen: La meg nevne tre saker som vi ønsker å videreføre
og fokusere på i forbindelse med atferdsspørsmål
i trafikken.
For det første ligger det til behandling
i dette hus en proposisjon om endring i veitrafikkloven hva angår
promillegrense, som jeg opplever og ser på som et viktig holdningsskapende
tiltak.
Videre vil Vegdirektoratet med det første
sende til høring et opplegg for prikkbelastning på førerkort
som i all hovedsak har til hensikt å bedre de atferdsmessige
forhold i trafikken, slik at man over tid kan sørge for
at man luker ut de verste trafikksynderne, iallfall for perioder, og
skaper motivasjon.
Det tredje er at vi fortsatt vil følge
opp spørsmål omkring føreropplæring
med sikte på også å trygge de atferdsmessige
forhold.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Inge Myrvoll.
Inge Myrvoll (SV): Trafikksikkerhet har et langsiktig perspektiv,
hvor kanskje det viktigste er å få redusert biltrafikken,
men det dreier seg også om kortsiktige tiltak som kan få stor
effekt. Det viser seg at redusert fart og kontroll kan få stor
effekt. Vil statsråden med tanke på sommeren vurdere
redusert fart på viktige vegstrekninger for å redusere
antall ulykker? Og vil han ta kontakt med sin kollega, justisministeren,
og sørge for økte kontrolltiltak, slik at man
har synlige kontroller på trafikkstrekninger hvor det er
mange ulykker?
Statsråd Terje Moe Gustavsen: Det er liten tvil om sammenhengen mellom fart,
trafikksikkerhet og ulykker. Vi har erfaringer fra fjoråret
da man hadde reduserte fartsgrenser, ikke minst på E18
gjennom Vestfold. Dette er erfaringer vi gjennomgår, og
som jeg vil ta med meg i det videre arbeid, også i forhold
til Justisdepartementet, som har ansvaret for overvåkingsdelen.
Presidenten: Lars Rise – til oppfølgingsspørsmål.
Lars Rise (KrF): Det har vært tragisk å registrere
det store antall ulykker i samferdselssektoren i det siste, både i
sjøtransport og på vei og jernbane.
Når det gjelder de store togulykkene
vi har vært vitne til, både på Åsta og
nå sist på Lillestrøm, kan det se ut som
en viktig faktor har vært manglende oppfølging
av pålegg gitt av Jernbanetilsynet. Jeg er klar over at
vi må vente på resultatet av flere undersøkelseskommisjoner før
vi kan fastslå årsaksforholdet med sikkerhet.
Det er blitt kjent i forbindelse med ulykkene
at det har vært manglende oppfølging av pålegg
gitt av Jernbanetilsynet både til NSB og Jernbaneverket.
Hvilke tiltak generelt vil statsråden iverksette
for å bedre sikkerheten i offentlig transport i Norge?
Og spesielt: Hvilke tiltak vil han sette i verk for å bedre
kommunikasjon og oppfølging i jernbanesektoren?
Siden det kan synes som om vedlikehold også er
en viktig faktor, vil statsråden ta initiativ til en enda
sterkere satsing på vedlikehold av jernbanen?
Presidenten: Presidenten har vel en følelse
av at man startet med vei og gikk over til jernbane, men det gjelder jo
trafikksikkerhet i begge forhold, så vær så god,
statsråd Moe Gustavsen.
Statsråd Terje Moe Gustavsen: Jeg er orientert om at bl.a. Jernbanetilsynet
har hatt en revisjon i forhold til Jernbaneverket hva angår
f.eks. transport av farlig gods, og at det er en dialog mellom Jernbanetilsynet
og NSB om dette. Jeg er klar over at det her har vært noen
motsetningsforhold, og de regner jeg med at man nå rydder av
banen.
Når det gjelder spørsmålet
om vedlikehold av jernbanen, er jeg helt enig i at det er sentralt
i forhold til sikkerheten. Denne regjeringen vil prioritere vedlikehold
på jernbanen i tiden som kommer, fordi det nettopp er et
så viktig sikkerhetsmessig tiltak.
Presidenten: Ansgar Gabrielsen – til
oppfølgingsspørsmål.
Ansgar Gabrielsen (H): Som Kofoed-Larsen sa, er ulykkesstatistikken,
især når det gjelder vei, dramatisk, ved at 300
liv går tapt hvert år. Nå har Moe Gustavsen pekt
på ett virkemiddel for å få ned ulykkesfrekvensen, nemlig
redusert fart. Jeg har stor forståelse for at dess senere
det går, dess færre ulykker. Hvis trafikken stopper helt
opp, skjer det vel ingenting. Men jeg tror nok at den oppfatningen
som hersker om tildeling av investeringsmidler, er at kriteriene
for dette er uklare. Onde tunger har sågar hevdet at hjemmeadressen
til samferdselsministeren har påvirket hvilket fylke som
har fått bevilgning.
Jeg forstod den forrige regjeringen slik at
de fylkene som har mange ulykker i forhold til antall kilometer
vei, ville bli prioritert i den kommende veiplanen. Er det en oppfatning
denne statsråden deler?
Statsråd Terje Moe Gustavsen: La meg først si at vedlikehold antakelig
er like sentralt som nyinvesteringer i forhold til trafikksikkerheten,
og i «vedlikehold» legger jeg da et litt utvidet
begrep, ikke minst når det gjelder å bygge ut
de farligste punktene.
Når det gjelder spørsmålet
om hvorledes vi vil prioritere i forhold til Nasjonal transportplan,
kommer vi naturlig nok tilbake til det.
Presidenten: May Britt Vihovde – til
oppfølgingsspørsmål.
May Britt Vihovde (V): Regjeringa Bondevik varsla i samband med budsjettet
for 2000 at dei ville leggja fram ein eigen trafikksikringsplan,
ein handlingsplan i samband med Nasjonal transportplan. Stortinget
hadde ingen merknader til det, og då går eg ut
frå at Stortinget var samrøystes om at dette skulle
koma, at me skulle få ein eigen handlingsplan med tiltak
som sjølvsagt var innarbeidde i Nasjonal transportplan
og sett i samanheng med sikringstiltak både innanfor lufttransport
og sjøtransport. Eg var litt usikker på om statsråden
sa han ville koma med ein eigen handlingsplan, så eg vil
spørja: Kjem det ein eigen handlingsplan i samband med
Nasjonal transportplan eller ikkje?
Statsråd Terje Moe Gustavsen: Jeg gjentar først at sikkerhetsarbeid
er svært sentralt. Når det gjelder måten å bringe
dette ut i aktiv handling på, vil jeg vurdere det nærmere.
Men på det nåværende tidspunkt synes
metoden med en trafikksikkerhetshandlingsplan å være
fornuftig. Det vil jeg legge til grunn for de videre vurderinger.
Presidenten: Siste oppfølgingsspørsmål – Vidar Kleppe.
Vidar Kleppe (Frp): Det er bra vi har fått en ny regjering
som er handlekraftig på mange områder, i hvert fall
hvis en skal høre på hva de sier selv. Så jeg
har en konkret utfordring til samferdselsministeren. Det går
på trafikksikkerheten, men kanskje en sektor innen trafikksikkerheten
som har blitt undervurdert, og som det ikke er gjort noe med, og
da tenker jeg på alle de tikkende bombene som går
på medikamenter, og som ferdes på veier og på sjøen.
Da er mitt naturlige spørsmål til denne ministeren:
Hvilke konkrete tiltak vil statsråden foreta seg for at
de som går på medikamenter, ikke kan ferdes på den
måten som de gjør i dag?
Statsråd Terje Moe Gustavsen: Dette spørsmålet har i og
for seg flere implikasjoner, naturlig nok. Det ene er medikamentbruk
i sin alminnelighet, som jeg skal la ligge her. Men når
det gjelder spørsmålet om trafikksikkerhet og
medikamenter, er det klart et stort og voksende behov for å luke
disse trafikantene ut av trafikken. Nylig har vi blitt orientert
om at det utvikles nytt utstyr for å kunne avsløre
medikamentbruk. Vi vil ha sterkt i fokus at man her kan få enklere
mulighet til å fastslå medikamentbruk i forbindelse
med bilkjøring. Det er noe vi både følger
med interesse og vil prioritere fremover.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Odd Einar Dørum (V): Jeg tillater meg å stille mitt hovedspørsmål
til statsråd Giske.
Jeg tror vi alle kan bli enige om at ved siden
av hjemmet er skolen en helt avgjørende oppdragelsesinstans. For
ikke så lenge siden, faktisk rett før regjeringsskiftet og
rett før vårens tariffoppgjør, fant daværende
talskvinne for Arbeiderpartiet i skolepolitiske spørsmål,
nåværende statsråd Grete Knudsen, det
på sin plass å stille et spørsmål
til daværende kirke-, utdannings- og forskningsminister
Jon Lilletun. Hun viste til flertallsmerknaden fra sentrumspartiene – Senterpartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre – og Arbeiderpartiet
i forbindelse med rekrutteringsmeldingen hvor det blir sagt at for
at lærerne skal stå i jobben og komme til jobben,
er det nødvendig at de har en akseptabel lønn,
og jeg tror også ordet «konkurransedyktig» ble
brukt. Hun sa at dette var en «sterk viljeserklæring»,
og henvendte seg så til statsråd Lilletun med
følgende: Hun ville ha en bekreftelse på at statsråden
hadde oppfattet spørsmålet.
Jeg tillater meg å gjenta spørsmålet
til statsråd Giske.
Statsråd Trond Giske: I motsetning til representanten Knudsen den
gangen skal representanten Dørum få slippe å stille
spørsmålet mer enn en gang, men få svar med
en gang: Ja, statsråden har oppfattet hva Stortinget har
sagt i forbindelse med rekrutteringsmeldingen om konkurransedyktig
lønn. Nå betyr det selvsagt ikke at vi her fra
Stortingets talerstol skal gå inn i detaljene og begynne å diskutere
det lønnsoppgjøret som nå pågår.
Arbeidstakersiden presenterte sine krav den 10. april, og forhandlingene
er i gang. Det ville være fryktelig uryddig om vi skulle
begynne å diskutere de konkrete tingene i lønnsoppgjøret
herfra.
Men oppfølging av rekrutteringsmeldingen
er viktig også for denne regjeringen, ikke bare i forhold
til lønnsspørsmål for å rekruttere
lærere. I hele arbeidssituasjonen i den norske skole må det
legges til rette for at vi skal få de dyktige lærerne
som barna våre fortjener. Jeg tror at læreren
spiller en helt avgjørende rolle – kanskje den
avgjørende rollen – i forhold til hva slags undervisning
og hva slags skole vi klarer å gi barna. Og som jeg tidligere var
inne på, har samfunnet utviklet seg slik at skolen kanskje
i større og større grad har måttet ta
et ansvar for hele utviklingen og oppvekstvilkårene til
en god del barn som faller utenfor.
Representanten Dørum kan være
veldig trygg: Vi skal følge opp det rekrutteringsmeldingen
sa, og vi skal prøve å følge opp så godt
vi kan, de romertallsvedtakene som ble gjort i den forbindelse.
Vi er svært opptatt av at vi skal sikre barna som vokser
opp i Norge, en skikkelig god skole og derfor også skikkelig
gode lærere.
Odd Einar Dørum (V): Jeg setter pris på klare svar, med
enstavelsesord som ja.
Som representant har jeg selvfølgelig
dyp forståelse for at statsråden ikke kan føre
lønnsforhandlinger fra Stortingets talerstol. Men jeg oppfattet
at det som komiteen gjorde den gangen, var å gi en verdierklæring.
Man gav en verdierklæring som i grunnen sprengte sosialøkonomenes
vanlige tenkemåte, og som også utfordret tenkemåten
som ofte ligger i lønnsoppgjør. Man hadde en vilje til å gjøre
noe. Jeg skal ikke gå inn i detaljene på det. Men
jeg skal med glede følge det videre forløp.
Jeg skal i mitt tilleggsspørsmål
nøye meg med å ta opp et annet aspekt ved lærerrollen,
som vi så vidt var borte i i forbindelse med et tidligere
hovedspørsmål, nemlig om statsråden kan
bekrefte at han vil videreføre en linje hvor også andre
yrkesgrupper brukes i skolen, for nettopp å sørge
for at den læreren jeg beskrev som «normallæreren»,
kan stå oppreist og klare seg i det store trykket som er
i skolen.
Statsråd Trond Giske: Vi har jo den situasjonen at det er kommunene
i Norge som er ansvarlige for grunnskolen, men også er
ansvarlige for alle de sosiale hjelpetjenestene som barn som trenger
det, skal få. Jeg er svært åpen for at
kommunene selv kan organisere det på den måte
at de tjenestene som barna skal få, som går på sosiale
forhold, og som andre yrkesgrupper har ansvaret for, også kan
knyttes opp mot skolen. Det får hver enkelt kommune finne
ut av hvordan praktisk lar seg organisere. Men disse tjenestene
skal jo egentlig allerede være en avlastning for lærerne
på den måten at man skal ta de sosiale problemene
og gi barna den hjelpen de trenger. Om det kan organiseres bedre
ved å bruke skolen som en ramme rundt det, er det selvsagt
helt opp til den enkelte kommune å gjøre det.
Det viktige er at barna både får en god skole
og en skikkelig god oppvekst og den sosiale hjelpen som en del trenger.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Rita H. Roaldsen (Sp): Jeg har et spørsmål til
kommunal- og regionalminister Sylvia Brustad.
KS har regnet ut at det totale underskuddet
i kommunene vil beløpet seg til ca. 10 milliarder kr. Det
er derfor behov for et betydelig økonomisk løft
for kommunesektoren hvis vi skal kunne utføre lovpålagte
oppgaver og gi innbyggerne tjenester som skole, barnehager og gode helse-
og omsorgstjenester. Vi ser i dag at skolebygninger forfaller, elevenes
inneklima er for dårlig, barnehager blir lagt ned, og at
kulturtilbud og musikkskolene er en salderingspost, med fare for å bli
lagt ned under hver budsjettbehandling.
Sylvia Brustad svarte tidligere på et
spørsmål at kommunenes økonomi skulle
forbedres. Det høres veldig bra ut. Hun sa også at
vi skulle få en mer rettferdig fordeling. Det jeg lurer
på da, er: Betyr det at Rattsø-utvalget skal følges
opp, dvs. at en tar fra distriktskommunene og forverrer deres situasjon?
Eller sørger en for at kompensasjonsordningene videreføres?
Statsråd Sylvia Brustad: Jeg syns jo det er interessant at spørsmål
om underskudd i kommunene kommer fra en senterpartirepresentant,
særlig når vi vet at det var lederen av Senterpartiet
som tidligere bestyrte Kommunaldepartementet og etterlot et underskudd
i kommunesektoren på mellom 10 og 12 milliarder kr. Men
la nå det ligge. Det er ingen tvil om – og det
tror jeg representanten Roaldsen og jeg og våre respektive
partier er helt enige om – at det er en veldig bekymringsfull
situasjon i Kommune-Norge nå med det store underskuddet
og de store utfordringer som er, enten det er innenfor skolesektoren,
helsevesenet, eldreomsorgen, barnehager eller hva vi nå snakker
om. Det er selvfølgelig bekymringsfullt at vi ikke greier å opprettholde
velferdstilbudet i alle kommuner, og at egenandelene øker.
Det tar denne regjeringa på alvor, og vi kommer selvfølgelig
til å holde det som ble sagt også i regjeringserklæringa
om at kommunenes inntekter skal økes. Hvor mye og hvordan,
kommer jeg tilbake til med forslag om til Stortinget 19. mai.
Når det gjelder spørsmålet
om omfordeling, er det slik, som jeg også svarte på det
forrige spørsmålet, at Stortinget har bedt om
en gjennomgang av inntektssystemet og også gitt noen føringer
i forhold til å forsøke å få til
en mer rettferdig fordeling. Jeg erkjenner med en gang at dette
er ingen enkel operasjon, og jeg erkjenner også at rettferdig
fordeling kan ses helt forskjellig ut fra hvilken del av landet
en kommer fra. Så dette er ikke enkelt, men vi prøver å gjøre
så godt vi kan. Når det gjelder de konkrete forslagene
og tiltakene, kan jeg imidlertid ikke svare i dag – det
kommer vi tilbake til den 19. mai.
Rita H. Roaldsen (Sp): Kommunalministeren er sikkert klar over at
det ikke er i løpet av de to siste årene at de
5-10 milliarder kr i underskudd har kommet i kommunesektoren.
Det er jo avhengig av reformer som har vært gjennomført
tidligere, og som Arbeiderpartiet har vært med og gjennomført.
Det gjelder både sykehjemsreformen, PU-reformen og 6-åringsreformen,
og det har i løpet av ganske mange år dratt med
seg et underskudd. Den tidligere kommunalministeren, fra Senterpartiet,
var ute og lovte at kommunene måtte få kompensert
for det store underskuddet som er i dag, og også nåværende
kommunalminister har vært ute og sagt at kommunene må få bedre økonomi.
Jeg er veldig glad for de signalene som kommer nå, om at
man ønsker å forbedre kommuneøkonomien,
og jeg forutsetter at det også vil komme distriktskommunene
til gode, slik at man ikke står overfor en omfattende kommunesammenslåing.
Statsråd Sylvia Brustad: Vi trenger ikke å ha en lang diskusjon
om hvorfor underskuddet har økt. Det er riktig som representanten
Roaldsen sa, at noe henger sammen med måten vi budsjetterer
på i forhold til investeringer i grunnskole, eldreomsorg
osv., men det er ikke hele forklaringen. Det er uansett et faktum
at det i 1997 var et underskudd på i underkant av 2 milliarder
kr og i 1999 var et underskudd på 12 milliarder
kr. Det er en ganske stor forskjell. Men la nå det ligge – vi
har en felles utfordring i forhold til det. Det tar denne regjeringa
på alvor, og vi kommer tilbake med konkrete tiltak i den
forbindelse, for vi er nødt til å ha en modernisering
også av den kommunale sektoren lokalt, og der skjer det
mye spennende. Men jeg tror vi bare må se i øynene
at uansett hvor mye vi greier å fornye og modernisere,
noe som er helt nødvendig, greier vi aldri å rasjonalisere
oss vekk fra det faktum at det nå også er behov
for mer penger, og det skal vi komme tilbake med forslag om. Og
for å berolige representanten Roaldsen: Jeg har ikke til
hensikt å legge opp til en storstilt tvangssammenslåing
av primærkommunene.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Morten Lund.
Morten Lund (Sp): De siste årene har vist at Rattsø-utvalgets
oppskrift, at det går an å få god nok økonomi
i kommunene ved å ta fra de rike, den virker ikke, for
rike kommuner finnes omtrent ikke – det er iallfall veldig
få av dem. Skal vi da få til en balanse, få bort
et stort underskudd ved å gi lite grann mer penger, må vi
gi kommunene mulighet og frihet til å bruke pengene effektivt.
Vi må få mindre detaljstyring, mindre pinsettstyring
fra staten, mindre byråkrati, vi må få bort
gråsoner i forhold til fylkeskommunene, vi må gi
de ansatte arbeidsro til å gjøre jobben istedenfor å sitte
på møte etter møte for å spare penger
og gå fortere. Vil statsråden følge opp
sin forgjengers plan for å slippe kommunene fri, slik det
har blitt beskrevet?
Statsråd Sylvia Brustad: Svaret er ja. Som statsministeren sa klart
fra i regjeringserklæringa, er et av de viktigste punkter
denne regjeringa nå jobber med, modernisering av offentlig
sektor. I det ligger det et helt klart signal om at vi vil ha mindre
statlig detaljstyring. Det går på at vi ønsker å ha
mindre øremerkede midler, bl.a. fordi de ordningene fører
til at vi får masse byråkrati og bruker masse
folk og penger på å sitte og lage planer, rapportere
osv., i stedet for å ha folk ute i direkte tjenestetilbud
til folk. Vi vil ha mindre øremerkede midler. Det er ikke
sikkert vi greier å få gjort alt fra en dag til
en annen, det tror jeg ikke vi skal tro, men målet er mindre øremerking.
Så er vi også nødt
til å se på alle de lover og forskrifter som vi
lager. Nå er det, så vidt jeg vet, over 6 000
lover og forskrifter – detaljerte til dels – som
kommunesektoren forholder seg til. Det er klart at vi også på de områdene
må ha en gjennomgang av hvor mye vi detaljstyrer.
Til et annet punkt som representanten Lund
nevnte: Ja, vi må få vekk de gråsoner
som i dag er mellom forvaltningsnivåene, og det akter vi å komme
med forslag for å bidra til.
Presidenten: Jan Sahl – til oppfølgingsspørsmål.
Jan Sahl (KrF): Det gjelder oppfølging på kommuneøkonomien.
Det er stort trykk på akkurat det temaet for tiden, og
jeg skjønner at statsråden har problemer med å være
konkret. Men jeg vil utfordre i forhold til uttalelser der partileder
Thorbjørn Jagland var veldig konkret og gav uttrykk for
stor bekymring og for at det måtte komme penger til kommunene
allerede i revidert nasjonalbudsjett i mai. Han sier videre:
«Jeg
kan ikke huske at det har vært så dramatisk for kommunesektoren
før. Det nytter ikke å si at dette er krisemaksimering.
Kommunene må få betydelig mer penger».
Og han sier videre i J@glandbrev av
21. februar:
«Vi
måtte altså «tvinge» sentrumspartiene
til å gi kommunesektoren en milliard mer enn det som lå i
deres opprinnelige budsjettforslag.»
Da er mitt spørsmål, nå når
det ikke er behov for tvang lenger, og arbeiderpartiregjeringen
kan legge godviljen til selv, om vi kan regne med at det kommer
mer penger til kommunene i revidert nasjonalbudsjett.
Statsråd Sylvia Brustad: Representanten Sahl kan regne med at det kommer
mer penger til kommunene. Hvor mye og når, kan jeg ikke
svare på nå – det er et arbeid som Regjeringa
er midt oppe i. Men jeg vil si så mye som at vi er selvfølgelig
veldig klar over den situasjonen som er, vi deler de bekymringer
som også har kommet fram gjennom spørsmål
her i dag, og jeg tror at representanten Sahl og andre får
smøre seg med litt tålmodighet. Vi snakker her
om datoene 12. og 19. mai, og så får vi be om
forståelse for at vi får komme tilbake med de
konkrete tingene når tida er inne for det. Jeg kan ikke gi
noe mer klart svar på det i dag, men det er ikke mange uker
til en får svaret på det.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Christopher Stensaker (Frp): Jeg har et spørsmål til samferdselsminister
Moe Gustavsen.
Som kjent foreligger det planer for en ny jernbanestrekning
til Fornebu med en kostnadsberegning på over 1 milliard
kr så langt. Nå viser det seg at trafikken har gått
ned på denne strekningen, og da er jo spørsmålet nærliggende:
Synes statsråden det er fornuftig å satse på denne
strekningen når man ser alle de uløste oppgavene som
man har innen sikkerhet ved jernbanen?
Statsråd Terje Moe Gustavsen: Jeg vil først forsikre meg om at
representanten Stensaker sa Fornebu. Var det riktig oppfattet?
Christopher Stensaker (Frp): Ja.
Statsråd Terje Moe Gustavsen: Takk.
Når det gjelder spørsmålet
om kollektivløsninger til Fornebu, er det en meget stor
sak sett i lys av de planer som allerede foreligger for Fornebu-utbyggingen,
og det som antydes.
I disse dager holder Vegdirektoratet på å sluttbehandle
noe av dette, men det er som sagt et meget komplekst bilde. I første
rekke må vi ta sikte på å bygge ut Snarøyveien,
og i den sammenheng må vi ta stilling til hvorledes man
skal løse banespørsmålene i tilknytning
til selve veien. I den sammenheng må vi også ta
stilling til hvorvidt det skal nyttes jernbane eller bybane/buss.
Dette er som sagt et meget komplekst bilde, der jernbane er ett
av alternativene, men der det også eksisterer andre alternativer.
Vi må søke å finne den løsning
som gir det mest effektive kollektivtilbudet i forhold til Fornebu,
og som også kan realiseres slik at det kan holde en framdrift
som samsvarer med Fornebu-utbyggingen.
Christopher Stensaker (Frp): Jeg takker statsråden for svaret,
og jeg føler meg beroliget av at han nå nevner alle
former for kollektivtransport mot området etter at det blir
utbygd, og at man ikke ser jernbanen som det eneste saliggjørende.
Det er jo klart at det vil koste en masse penger å bygge
ut en slik bane. Hvis man ser det ut fra jernbaneaspektet,
vil det gi bedre sikkerhet på de eksisterende jernbanestrekninger
om man ruster opp disse før man satser på nye
strekninger med jernbaneutbyggging.
Statsråd Terje Moe Gustavsen: Det er helt riktig at vi har store behov for å sikre
det eksisterende jernbanenettet, men det er selvsagt slik at med
de trafikkmengder vi vil få i forhold til Fornebu-utbyggingen,
vil det innebære store sikkerhets- og trafikksikkerhetsutfordringer
i seg selv. Så totalt sett må dette avbalanseres
mot hverandre. Men jeg gjentar hva jeg sa i mitt hovedsvar, at valg at
ulike kollektivalternativer til Fornebu gjenstår, og at jernbanealternativet
fortsatt er ett av dem, men ikke det eneste.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Inge Lønning (H): Jeg har et spørsmål til
kirke-, utdannings- og – forhåpentligvis – forskningsministeren.
Den nye regjering har klart å skape
betydelig usikkerhet når det gjelder organiseringen av
norsk forsknings fremtid og plasseringen av bærebjelkene
i norsk forskningspolitikk. Da Stortinget behandlet forskningsmeldingen
for kort tid tilbake, var det enstemmig oppslutning om at det er
viktig å få evaluert forskningsrådsreformen, og
at denne evalueringen skal gjennomføres så snart
som mulig ved hjelp at internasjonal fagkyndighet.
Kan Stortinget være garantert at evalueringen
av forskningsrådsreformen vil gå etter
planen, og at man vil avvente resultatet av evalueringen før
man foretar vesentlige omorganiseringer av norsk forskning?
Statsråd Trond Giske: Stortinget kan være helt trygg på at
evalueringen av forskningsrådet vil gå som planlagt.
Anbudspapirene er nå klare. Det skal være et internasjonalt
anbud for å få en skikkelig gjennomgang av hvordan
forskningsrådsreformen har fungert.
Reformen og evalueringen av den er jo for så vidt
litt uavhengig av hvordan Regjeringen velger å organisere sine
ansvarsområder. Det ligger til Regjeringen selv å bestemme
hvordan ansvarsområdet mellom de ulike statsrådene
skal være når det gjelder forskningsrådet – eller for
så vidt for ethvert annet område – men
evalueringen av forskningsrådet vil gå sin gang
uavhengig av det.
Det er en diskusjon på gang om hvordan
vi skal organisere arbeidet. Vi har jo fått et nærings-
og IT-departement. Det medfører at det er en del funksjoner
som det er naturlig å samle der, særlig for å få en
skikkelig offensiv satsing på IT-siden, noe som trengs.
I tillegg kan jeg forsikre representanten Lønning
om at Regjeringen vil gjøre sitt for å følge
opp forskningsmeldingen. De prioriteringene som der er lagt, og
som Arbeiderpartiet var med på i Stortinget, står
jo også fast uavhengig av hva slags ansvarsområder
de ulike statsrådene har. Så både evalueringen
og arbeidet med å satse mer på forskning, som
er helt nødvendig hvis vi skal klare å skape det
næringslivet vi skal ha i framtiden, vil gå sin
gang uavhengig av den organiseringsdiskusjonen som foregår
internt i Regjeringen.
Inge Lønning (H): Jeg takker for svaret.
Jeg har registrert med interesse at statsråden
i et intervju med universitetsavisen Uniforum forsikrer at han akter å fortsette
som forskningsminister. Det ville jo også ha blitt en litt
stusslig forkortelse av departementet hvis F’en skulle
falle bort. (Munterhet i salen) Så det er det jo grunn
til å se positivt på.
Jeg er imidlertid ikke helt enig med statsråden
i at spørsmålet om tilknytningen for Norges forskningsråd
er et rent internt organiseringsspørsmål. Det
forholder seg nemlig slik at hvis man skulle ønske å overføre
ansvaret for Norges forskningsråd til Næringsdepartementet,
vil det antakelig kreve at man reverserer forskningsrådsreformen
og oppretter igjen et nytt grunnforskningsråd som ligger
under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Jeg tror dette
tilsier at Regjeringen må ha hastverk med å bestemme
seg, og at den kommer tilbake til Stortinget med klar beskjed, for
det er slett ikke sikkert at dette spørsmålet
utelukkende er et internt organisasjonsspørsmål.
Statsråd Trond Giske: La meg først si om navnet at jeg
er enig med representanten Lønning i at det blir et trist
navn. Kanskje det skulle hete kirke, utdanning og læring,
sånn at jeg kunne bli en kul minister, men det får vi
nå komme tilbake til.
Organiseringen av Forskningsrådet
er ikke en intern organisasjonssak for Regjeringen. Hele forskningsrådsreformen
skal selvsagt Stortinget være med og diskutere, og vi gjorde
jo det i forbindelse med forskningsmeldingen. Men hvilke ansvarsområder
de ulike statsrådene har for de ulike delene av vår
utøvende virksomhet, er et internt regjeringsspørsmål.
Hva som blir konsekvensen i forhold til et grunnforskningsråd
eller et anvendt forskningsråd, hvis det blir
slike typer endringer, får vi komme tilbake til, men de
føringer som lå i forskningsmeldingen, at vi skulle
få en tettere integrering av grunnforskning og
anvendt forskning, at vi skal få en sterk samordning av
forskningspolitikken i Norge, ligger fast. Det kommer jeg til å følge
opp og være med på å sette ut i livet.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Elsa Skarbøvik.
Elsa Skarbøvik (KrF): Det er selvsagt Regjeringens ansvar å ta
dette ansvarsforholdet for forskningspolitikken internt, men det
er også av interesse for Stortinget og ikke minst for forskningsmiljøene
hva som skjer. Da er mitt spørsmål: Når
kan vi få en avklaring på dette spørsmålet?
Og dessuten: Hvordan ser statsråden selv på dette at
forskningen eventuelt vil skje på næringslivets
egne premisser om noe av dette overføres til Næringsdepartementet?
Statsråd Trond Giske: Igjen – forskningspolitikken til
Arbeiderpartiet og Regjeringen står fast, uavhengig av hvilken
organisering vi skal ha. Vi vil ha en sterk koordinering av forskningspolitikken,
og vi vil ha en vektlegging av grunnforskning, som også forskningsmeldingen la
opp til. Uansett hva slags organisasjonsform vi velger, vil ikke
forskningen foregå på næringslivets premisser, men
forskningen har en veldig viktig rolle å spille i å utvikle
nye arbeidsplasser, nye bedrifter og ny næringsvirksomhet.
Så igjen: Organiseringsspørsmålet og
satsingen på det vil vi komme tilbake til. Vi satser på å få den avklaringen
ganske raskt, fordi det er betydelig oppmerksomhet rundt det, og
fordi vi selv har behov for å få det raskt på plass.
Det vil ikke ta lang tid. Uten at jeg vil tidfeste nøyaktig,
vil det gå rimelig kjapt til det er på plass.
Presidenten: Petter Løvik – til
oppfølgingsspørsmål.
Petter Løvik (H): Stadig fleire deler Høgre sitt syn
at forsking og utdanning er heilt sentralt for den vidare utvikling.
Då synest eg det er interessant og positivt det som statsråden
no sa, at arbeidet med oppfølging av forskingsmeldinga
vil gå vidare uavhengig av organisering.
I førre spontanspørjetime,
for ei veke sidan, spurde eg den alternative forskingsministeren,
Grete Knudsen, om dette betyr at allereie i revidert nasjonalbudsjett
vil Regjeringa føreslå ein konkret og forpliktande
handlingsplan for opptrapping av norsk forsking. Eg fekk ikkje svar
på spørsmålet den gongen, og eg vil derfor
stille det same spørsmålet til den andre alternative
forskingsministeren, Trond Giske: Er det slik at vi kan rekne med
ein konkret og forpliktande opptrappingsplan i revidert og pengar
til dette vidare framover?
Statsråd Trond Giske: Stortinget har bedt om at Regjeringen skal
komme tilbake med en omtale av opptrappingsplanen for forskningen
i revidert, og vi kommer til å omtale det i revidert. Vi
kommer også med en omtale av Hervik-utvalgets innstilling,
men behandlingen av Hervik-utvalget med høring og konkrete
oppfølginger må komme senere.
Så snakker man om alternative forskningsministre.
La meg si at nesten alle statsrådene i Regjeringen har
på sine budsjettkapitler en del forskning. Slik sett er
alle statsrådene på sin måte forskningsministre
og må satse på forskning. Uansett organisering
vil høyskoler og universitet være de viktigste
forskningsinstitusjonene, særlig på grunnforskningen,
og en betydelig andel av norsk forskning foregår
der. Det som er sentralt for Regjeringen, er å få til
den koordineringen av forskningspolitikken som vi trenger, og en økt
satsing, særlig på grunnforskning. Det står
fast, uavhengig av organisering, og det trur jeg samtlige 19 i Regjeringen
vil være med og følge opp.
Presidenten: Lars Sponheim – til oppfølgingsspørsmål.
Lars Sponheim (V): La meg først få gi uttrykk
for at det er Regjeringens ansvar å organisere regjeringsapparatet
sitt og legge ansvaret under de ulike statsråder. Så får
det være opp til oss i opposisjonen å ha meninger
om klokskapen i det som gjøres. Der er jeg enig med representanten
Giske.
Statsråden var veldig klar i dag i å si
at han har fått med seg Stortingets ønske om at
lærerne skal få konkuransedyktig lønn,
vel vitende om at statsråden allerede vet langt på vei
hva som måtte komme i revidert nasjonalbudsjett, og at
budsjettarbeidet er godt i gang. Det er betryggende at statsråden
allerede vet at han vil bli en budsjettvinner. Jeg vil gjerne også ha
bekreftet at han vet, som han nå gav uttrykk for, at opptrappingsplanen
for forskning kommer, og at det på den måten
er sikret at han blir en budsjettvinner også på det
området, kanskje allerede i revidert, men definitivt i
statsbudsjettet for 2001.
Statsråd Trond Giske: Det er et godt forsøk fra representanten
Sponheim på å få ut ting fra både
revidert nasjonalbudsjett og budsjettet for 2001. Vi prøvde
tilsvarende øvelser da vi var i opposisjon, med tilsvarende manglende
hell som representanten Sponheim vil oppleve nå. Vi kommer
selvsagt ikke til å kunne gå inn på detaljer
verken i revidert nasjonalbudsjett eller i budsjettet før
2001, før det framlegges.
Vi har oppfattet rekrutteringsmeldingens resultat
i Stortinget om en konkurransedyktig lønn. Hva en konkurransedyktig
lønn er, og hva slags resultat det gir ved årets
lønnsoppgjør, får forhandlingene vise.
Hva slags resultat vi får til konkret i hvert enkelte budsjett
når det gjelder oppfølging av forskningsmeldingen,
blir også en budsjettsak, først for Regjeringen
når vi framlegger budsjettet, og så for Stortinget
når Stortinget får det til behandling.
Presidenten: Marit Tingelstad – til
oppfølgingsspørsmål.
Marit Tingelstad (Sp): Mitt spørsmål går
også på organisering.
«Ingen forskningsminister»,
står det å lese i bladet Forskerforum nr. 4. Det
er stor uro i forskningsmiljøene og ellers i ulike miljøer
på grunn av det signalet som er kommet fra denne regjeringen
angående organiseringen.
Jeg har nylig lest hva rektor ved Universitetet
i Oslo sier. Han sier at dersom denne overflyttingen av Forskningsrådet
går til Næringsdepartementet, bør det
bli et eget grunnforskningsråd under Kirke- og utdanningsdepartementet.
Hva mener statsråd Giske om dette i forhold til å se
grunnforskning som det helt fundamentale? Dette synes jeg er på tvers
av det ønsket Stortinget hadde om tverrfaglighet og koordinering
av forskning. Men jeg ønsker likevel å høre
statsrådens syn.
Statsråd Trond Giske: Både jeg og Regjeringen er helt enig
i de konklusjonene som Stortinget drog etter forskningsmeldingen,
at en vesentlig del av den økte satsingen på forskningen
i tiden framover må gå til grunnforskning. Det
er også slik at grunnforskningen i større og større
grad har konkrete resultat i forhold til næringsskaping.
Så det delvis kunstige skillet mellom anvendt forskning
og grunnforskning skal vi være forsiktig med, for det skillet
er i større og større grad i ferd med å bli visket
ut. Vi vil satse på grunnforskningen.
Jeg har også registrert Norums uttalelser.
Jeg har også registrert andre som har oppfatninger om hvordan
forskningsarbeidet skal organiseres. Det vil vi raskt
få avklart, også fordi forskningsmiljøene
skal vite hva slags organisering de skal forholde seg til. Så vi
skal gjøre den jobben raskt. Og igjen: Det ligger til Regjeringen.
Men prioriteringene i forskningsmeldingen skal videreføres.
Presidenten: Da var tiden for den muntlige spørretimen
for lengst omme, og vi går over til den ordinære
spørretimen.