Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende statsråder vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Sylvia Brustad

• statsråd Terje Moe Gustavsen

• statsråd Trond Giske

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. – Takk.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Jan Petersen.

Jan Petersen (H): Mitt spørsmål går til utdanningsministeren.

Det er jo slik at den nye regjeringen har forsøkt å markere seg med en del forslag som dreier seg om modernisering av det norske samfunn. Men i denne strategien er det en del åpenbare hull, og et av de aller mest åpenbare hullene er mangel på reformer når det gjelder skole og utdannelse. Dette er en av de viktigste forutsetningene for at Norge skal evne å håndtere fremtidens utfordringer, og på det området har vi altså praktisk talt intet hørt fra den nye regjeringen. Det stod nesten ingenting i regjeringserklæringen, og den ansvarlige minister har i løpet av disse ukene heller ikke benyttet anledningen til å markere noen reformlinje.

Mitt spørsmål er derfor: Hvorfor denne passive holdningen til reformer innen utdanningssektoren?

Statsråd Trond Giske: Jeg takker for spørsmålet.

Det er ingen passivitet i den sittende regjering i forhold til reformer i utdanningssystemet i Norge. Tvert imot har Arbeiderpartiet vært en av pådriverne for at utdanningssystemet vårt skal tilpasse seg de enorme omlegginger som kommer til å bli krevd av etter- og videreutdanningsreformen. Vi kommer til å gå inn i et samfunn hvor folk går på skole og arbeider hele livet, og det må utdanningssystemet tilpasse seg.

Det er nedsatt et offentlig utvalg, det såkalte Mjøs-utvalget, som fremmer sin innstilling i mai. Det skal gå gjennom hele utdanningssystemet når det gjelder høyere utdanning: organisering av universitetene, organisering av høyskolene, organisering av gradsstrukturen, se på finansieringen osv. Når det utvalget har framlagt sin innstilling, vil innstillingen på vanlig måte bli sendt til høring og ende opp i en stortingsmelding som går gjennom hele universitets- og høyskolesektoren.

Jeg tror den runden kommer til å bli en av de største reformene innenfor høyere utdanning som dette landet har sett. Og vi kommer til å følge opp det målet vi har hatt med det, nemlig at folk skal kunne ha anledning til å sitte på skolebenken også gjennom hele arbeidslivet.

I tillegg varslet Regjeringen i tiltredelseserklæringen sin at vi vil innføre en rett for alle voksne til å få videregående utdanning. Arbeiderpartiet var jo pådriver for at alle ungdomsskoleelever mellom 16 og 19 år skulle få den retten, noe så vidt jeg husker Høyre stemte imot. Nå skal den retten utvides til også å gjelde voksne. Det er helt grunnleggende hvis næringslivet vårt skal fungere at alle får den kompetansen som er nødvendig, og den retten er altså varslet i tiltredelseserklæringen.

Så jeg tror ikke at representanten Petersen trenger å bekymre seg for at Arbeiderpartiet skal være passiv i disse spørsmålene. Tvert imot, vi vil være en meget aktiv pådriver for å reformere det norske utdanningssystemet.

Jan Petersen (H): Jeg tror nok svært mange av de foreldre som har barn i grunnskolen eller i videregående skole, ikke ble særlig oppmuntret av det svaret statsråden nå gav. Det er en rekke behov for reformer i den utdannelsen som ungene får til daglig, og det forholdt statsråden seg altså ikke til.

Da er spørsmålet: Hva ønsker man å gjøre konkret? La meg teste statsråden på ett av de mange ønskene om reformer som Høyre har, bl.a. at vi stiller strengere krav til lærernes kompetanse. Det er jo slik at halvparten av de som underviser i matematikk i ungdomsskolen, ikke har den nødvendige fordypende utdannelse, og spørsmålet er om statsråden vil være med Høyre når vi nå krever en klarere faglig fordypning i de fag som lærerne skal undervise i – også i ungdomsskolen?

Statsråd Trond Giske: Lærerutdanningen er en del av den høyere utdanningen i Norge, og det vil være naturlig at også den gjennomgås etter at Mjøs-utvalget har kommet med sin innstilling. Og jeg er helt enig med representanten Petersen i at vi må sørge for at vi har gode nok og kvalifiserte lærere. Det er alvorlig at veldig mange lærere ikke har den utdanningen de burde ha for å undervise i den norske skolen.

Det er også en vesentlig ting i tillegg til det, nemlig at det som til sjuende og sist avgjør om ungene i grunnskolen får den undervisningen de trenger, er kommuneøkonomien. Der har jo også mitt parti vært en pådriver for å bedre kommuneøkonomien, for det er til sjuende og sist det kommunene kan bruke på grunnskolen, som avgjør hvor god skolen blir.

I tillegg vil selvsagt Regjeringen følge opp de forslagene som Stortinget vedtok i forbindelse med meldingen om rekruttering til læreryrket.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Inge Lønning.

Inge Lønning (H): Det det er behov for i norsk skolepolitikk, er vel ikke primært flere reformer, men å styrke kvalitet og innhold. Det ser jeg den nye statsråden selv sier i et intervju i Dagsavisen i dag. I videregående skole er situasjonen den at kvalifikasjonsnivået faglig sett på de lærere som faller for aldersgrensen er vesentlig høyere enn kvalifikasjonsnivået på de nye som rekrutteres inn.

Lektorer er det praktisk talt ingen nyrekruttering av i det hele tatt til videregående opplæring. Thorbjørn Jagland sa i et intervju i Skolefokus under valgkampen i fjor at det er livsviktig at man styrker rekrutteringen av lektorer til videregående skole. Og han føyde til: «Og spør gjerne rett før lønnsoppgjøret.» Nå er det ikke naturlig å spørre utenriksministeren om dette, men i stedet spør jeg deg, utdanningsminister: Er Arbeiderpartiet i posisjon innstilt på å følge opp de store løftene som Thorbjørn Jagland gav i valgkampen i fjor ?

Statsråd Trond Giske: Den nye tiltaleformen i Stortinget skjønner jeg er direkte tale. Men jeg skal svare på spørsmålet: Jeg vil selvsagt ikke gå inn i lønnsforhandlingene som pågår. De startet mandag og blir håndtert av arbeids- og administrasjonsministeren. Men vi har sagt at vi ønsker å følge opp det Arbeiderpartiet stod for da meldingen om rekruttering til læreryrket ble behandlet.

Jeg er ikke sikker på Inge Lønnings premiss om at de lærerene som nå kommer inn i norsk skole, er dårligere enn de som går ut. Tvert imot tror jeg det er veldig mange unge lærere som har et engasjement i yrket, som har en faglig kompetanse, og som har en pedagogisk kompetanse som norsk skole trenger. Så jeg tror ikke egentlig det er noen kvalitetssenking med de unge, flinke lærerne som kommer inn i skolen. Det tror jeg faktisk er en styrke for skolen også i forhold til å bruke de fleksible lærereformene som ligger i den nye læreplanen.

Men jeg kan forsikre representanten Lønning om at vi vil følge opp det som Arbeiderpartiet har stått for, nemlig at vi skal sikre en god rekruttering til læreryrket i den norske skolen.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Odd Einar Dørum.

Odd Einar Dørum (V): Jeg tillater meg å stille dette oppfølgingsspørsmålet: Vi har i mange år gjort mange reformer i skolen, og det har vært en tendens til at vi – jeg bruker ordet «vi» – laster stadig nye oppgaver på lærerne. En av de mest påtrengende reformer i norsk skole i dag er å gjenreise respekten for en normallærer som kan nøye seg med å være normal, og som kan slippe i tillegg å måtte ha rollen som mor, far, Bård skolemester, terapeut – og av og til som Jesus, for å si det på den måten.

Hva vil statsråden gjøre for å gjenreise en normallærerrolle som normale, vanlige mennesker kan leve med? Jeg er overbevist om at det er helt avgjørende for at rekrutteringen skal holde, i tillegg til andre spørsmål.

Statsråd Trond Giske: Jeg er litt usikker på hva representanten Dørum mener med en «normallærer».

Jeg får litt inntrykk av at det er en lærer som kanskje står ved kateteret og underviser i sitt fag. Hvis man går inn i den nye læreplanen, ligger det til skolen og til læreren å utvikle mennesket og ungene både som sosiale mennesker, samarbeidende mennesker, tolerante mennesker og lærende og faglig dyktige mennesker. Så det å være normallærer dreier seg i veldig stor grad om alle disse sosiale aspektene også.

Jeg deler bekymringen til representanten Odd Einar Dørum om at skolen får inn i seg mange sosiale problemer som stammer fra samfunnet utenfor, og som gjør at læreryrket blir mer belastende. Det dreier seg om hvordan vi organiserer hele samfunnet vårt, hvilke velferdskvaliteter vi har i samfunnet, hvilken oppfølging vi klarer å gi de barna som faller utenfor, som ikke får den oppveksten som de fleste av oss har opplevd, og som de fleste av oss mener at alle fortjener. Der vil læreren og skolen spille en viktig rolle også i framtiden, det tror jeg vi ikke kommer utenom, men vi må gi læreren og skolen de ressursene som kreves for å løse den oppgaven.

Presidenten: Hans J. Røsjorde – til oppfølgingsspørsmål.

Hans J. Røsjorde (Frp): Én ting er krav om nye reformer, en annen ting er evaluering av allerede gjennomførte reformer som ikke alle fungerer etter sin hensikt.

Det er slik at når det gjelder håndverksfagene, har disse etter manges mening blitt sterkt teoretisert. La meg si det på en litt spesiell måte: Hammer og sag er lagt til side til fordel for lærebøker. Dette har åpenbart skapt problemer for rekrutteringen til håndverksfagene. Er statsråden fornøyd med rekrutteringen til håndverksfagene? Vil statsråden vurdere å komme med mer praktisk innhold i hverdagen når det gjelder utdanning i videregående skole på dette feltet?

Statsråd Trond Giske: Jeg mener at Reform 94 også i forhold til yrkesfaglig opplæring var vellykket, både fordi vi har hatt en positiv utvikling i en del yrkesfaglige studieretninger og fordi vi har fått en økt gjennomstrømming. Mens vi tidligere hadde en situasjon hvor elevene gikk fra grunnkurs til grunnkurs og aldri fikk en kompetanse som gjorde at de kunne gå inn i lære og få et fagbrev, har vi nå en mye bedre gjennomstrømming og dermed også flere utdannede til yrkesfagene. Jeg tror også at muligheten med litt mer allmennfag i yrkesfagene, som gjorde at man kunne velge å få ett års studiekompetanse med ekstra allmennfag, har vært positiv, fordi da slapp mange elever å begynne forfra fra første klasse.

Men jeg er enig med representanten Røsjorde. Vi må være bevisste på at vi sikrer en god nok rekruttering til yrkesfagene, slik at vi sørger for at vi har kvalifisert arbeidskraft i de sektorene som de utdanner til.

Presidenten: Rolf Reikvam – til siste oppfølgingsspørsmål.

Rolf Reikvam (SV): I fjor høst behandlet vi en stortingsmelding om evaluering av Reform 94. Den viste bl.a. at når det gjelder strukturbiten i videregående skole, fungerer den godt, men det vi ikke har fått til, er selve innholdet i videregående skole, vi har ikke fått til de endringene som vi ønsker, de endringene som er forutsatt i læreplanen. Denne stortingsmeldingen pekte på en del ting som må endres. Den pekte på at vi har et karaktersystem som medfører at vi får en feilfokusering i forhold til det som er målet i læreplanene, den pekte på at lærebøkenes form og den måten vi bruker lærebøkene på, også er med på å hindre en utvikling, og så pekte den på organisering, selve måten å organisere skoledagen og skoleåret på.

Mitt spørsmål til statsråden blir: Vil han ta initiativ for å endre på disse forholdene, de tingene som vi vet hindrer den utviklingen som vi ønsker? Hvilke utspill kan vi regne med at statsråden vil komme med i nærmeste framtid for å få til den innholdsreformen som vi forventer vi skal få i videregående skole, og som er nedfelt i læreplanen?

Statsråd Trond Giske: Jeg har jo signalisert at reformen har vært veldig vellykket når det gjelder kvantitet: Vi sikret alle 16-åringene rett til tre år i videregående skole. Det er kvaliteten vi er nødt til å se på.

Jeg er helt enig med representanten Reikvam i at skolen kanskje har vært for lærebokfiksert. Nå har læreplanene lagt opp til at det ikke er læreboken som skal være styrende, men den fleksibiliteten og den bredden har vi ennå ikke fått til i skolen. Vi må også få til større fleksibilitet når det gjelder bruken av lærerkreftene. Skolelederen må bedre kunne utnytte de ressursene som finnes i egen skole, slik at vi får en fleksibilitet som gjør at innholdet kan bli bedre.

Jeg skal i min jobb prøve å følge opp dette, få til større fleksibilitet, få til mer læreplanstyring av skolen og en mindre lærebokstyring – det tror jeg også vil gjøre at innholdet i reformen blir bedre.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren.

Utdanningsministeren sa akkurat at Arbeiderpartiet hadde ligget helt i forkant når det gjelder etter- og videreutdanningsreformen og var en pådriver for reformen, og det er for så vidt greit. Det som er riktig, er at Stortinget har gjort jobben sin ved at man nå ligger helt i forkant internasjonalt ved å gi en lovfestet individuell rett til etter- og videreutdanning. Men det ser dessverre ut som at arbeidsgiverne nok en gang ikke kjenner sin besøkelsestid og ikke vil bidra til finansiering av en reform som fra Stortingets side er forutsatt finansiert av tre parter: stat, arbeidsgiver og arbeidstaker.

Mitt spørsmål til utdanningsministeren er: Hvis det nå går slik som det kanskje ser ut til å gå, at arbeidsgiverne ikke vil være med og finansiere det som altså er det store kunnskapsløftet for norsk arbeidsliv, er statsråden fremmed for at Stortinget og Regjeringen sammen må finne løsninger som sørger for at arbeidsgiverne bidrar til å finansiere etter- og videreutdanningsreformen?

Statsråd Trond Giske: Jeg skal ikke gå inn i den diskusjonen som jeg ser Djupedal tidligere har tatt opp, om hvem som har æren for etter- og videreutdanningsreformen. Det er kanskje først og fremst LO som har vært den viktigste pådriveren i det arbeidet. Jeg vil heller ikke – og det tror jeg sikkert representanten Djupedal har forståelse for – gå inn og kommentere enkeltdeler i et lønnsoppgjør som ennå ikke er ferdig, det tror jeg vi skal la partene i arbeidslivet ta seg av. Men det jeg vil understreke, er at etter- og videreutdanningsreformen kommer til å gå videre egentlig litt uavhengig av hva som skjer i lønnsoppgjøret. Selvsagt hadde det vært positivt om lønnsoppgjøret i sterkest mulig grad hadde bidratt til at etter- og videreutdanningsreformen også kom videre, men det får partene i arbeidslivet håndtere.

Vi kommer fra Regjeringens side til å jobbe videre med alle de delene som er i kompetansereformen. Et spørsmål er f.eks. å åpne for realkompetanse-begrepet, der kan vi med våre regler gjøre at folk med realkompetanse kan få innpass i høyere utdanning uten å måtte gå gjennom en lang kvern av formell kompetansekvalifisering for å komme inn. Vi kan jobbe videre med fleksible opplæringsformer, at høyskoler, universitet og videregående skoler er tilrettelagt slik at folk som er i arbeidslivet, kan bruke det og komme inn i det samtidig som de skjøtter jobben – eller i hvert fall få til en fleksibilitet som er tilpasset næringslivet. Vi kan legge til rette for den enkeltes rammevilkår, vi kan se på studiefinansieringen, hvordan vi kan legge til rette for at folk kan gå inn i etter- og videreutdanning.

Det er mange ting i etter- og videreutdanningsreformen som vi kan gjøre noe med, selv om sikkert både Djupedal, jeg og andre kunne ha ønsket oss mer i et lønnsoppgjør. Det får partene i arbeidslivet ta seg av, vi skal jobbe videre med etter- og videreutdanningsreformen uavhengig av det.

Øystein Djupedal (SV): Det er godt å høre at statsråden har tenkt å følge opp alt det Stortinget allerede har vedtatt, for alt det han nå refererte, altså vedtak Stortinget allerede har gjort.

Men det som er potensialet i etter- og videreutdanningsreformen, er at dette skal bli en rettighet for de mange og ikke en eksklusiv mulighet for de få – som etter- og videreutdanning i dag er, der de som jobber i rike bedrifter får muligheten til betalt etterutdanning, mens andre ikke får det. Man skal selvfølgelig fortsette med etter- og videreutdanning på andre felt, men kjernespørsmålet står jo der: Vi vil altså ikke ha muligheten til å innfri en rettighet som Stortinget allerede har vedtatt, med mindre det finnes finansiering i bunnen som gjør at også de med dårlig lønnsevne skal få muligheten til etter- og videreutdanning. Hvis det nå viser seg at man gjennom dette lønnsoppgjøret ikke finner en løsning på finansieringen av reformen, vil reformens hovedidé skyves ut i det ukjente i hvert fall i tre år, kanskje enda lenger. Så jeg gjentar mitt spørsmål til statsråden: Er statsråden fremmed for at storting og regjering sammen må finne måter å finansiere reformen på som gjør at også de nederst ved bordet får muligheten til etter- og videreutdanning?

Statsråd Trond Giske: Storting og regjering må kontinuerlig se på hvilke finansieringsformer vi skal bidra til i forhold til etter- og videreutdanningsreformen. Og som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, er studiefinansieringen med Statens lånekasse og hvordan vi legger den opp, en viktig premiss for om etter- og videreutdanningsreformen skal kunne fungere.

Det er ikke riktig at denne regjeringen bare følger opp det Stortinget tidligere har vedtatt – det skulle for så vidt bare mangle at man ikke fulgte opp det Stortinget tidligere har vedtatt. Vi varslet i vår tiltredelseserklæring at vi vil innføre en rett for alle voksne til treårig videregående opplæring. Og det er noe helt nytt. Det er det ingen regjering som konkret har erklært skal komme. Bondevik-regjeringen antydet også at det skulle komme. Nå kommer det forslaget på bordet, og det skal vi innfri. Det er i hvert fall et skritt i riktig retning. Men det er også en rekke andre ting, og vi kommer til å utarbeide en handlingsplan for kompetansereformen med en rekke delmål og tiltak for at vi skal bidra til at den kommer lange skritt videre.

Presidenten: Vi går da til neste hovedspørsmål.

Per Erik Monsen (Frp): Jeg har et spørsmål til kommunal- og regionalministeren.

Rattsø-utvalgets innstilling har bare delvis blitt innført, bl.a. har tapskompensasjonsordningen medført at de kommunene som tidligere har fått for lite penger, fremdeles er med på å betale kompensasjon til de kommunene som i lang tid har fått for mye. Vil statsråden bidra til at vi kan få en mer rettferdig fordeling kommunene imellom etter objektive kriterier?

Statsråd Sylvia Brustad: Regjeringa jobber i dag med opplegget for kommuneøkonomien til neste år, og vi kommer til å presentere den proposisjonen for Stortinget den 19. mai. Jeg er selvfølgelig klar over at det er en veldig alvorlig og bekymringsfull situasjon med det store underskuddet som nå er i mange kommuner, og jeg er selvfølgelig også oppmerksom på at det i den prosessen også diskuteres – og det er nødt til å diskuteres – om vi har en rettferdig nok fordeling mellom kommunene. I den forbindelse er det selvfølgelig en diskusjon om man bør vurdere en del av de tiltakene som er igangsatt. Det er også slik at Stortinget har pålagt Regjeringa å foreta en gjennomgang av inntektssystemet. Den skal presenteres i proposisjonen vi legger fram for Stortinget den 19. mai, og der vil også noen av svarene på det representanten Monsen tar opp, komme.

Per Erik Monsen (Frp): Jeg vil følge opp med følgende: Lederen av Rattsø-utvalget, Jørn Rattsø, advarte for ganske kort tid siden i en avisartikkel mot å gi spesiell hjelp til de kommuner som har størst underskudd, fordi, som han sier, de da ikke vil få noe incitament til å gjøre noe med sin egen drift. Og mitt spørsmål er: Er statsråden enig i denne vurderingen?

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg må nok si at det som jeg så at Jørn Rattsø ble sitert på på det punkt, tror jeg er litt for enkelt i forhold til den alvorlige situasjonen som deler av våre kommuner nå er i, fordi det går nettopp ut over tjenestetilbudet til folk, både i forhold til at det blir kutt, og i forhold til at det legges opp til økte egenandeler på flere sentrale velferdstilbud. Det er en utfordring som i og for seg gjelder i forhold til en del mindre kommuner, men spesielt også i forhold til en del større kommuner. Denne regjeringa er i gang med å gjennomgå inntektssystemet. I tillegg til å foreslå mer penger til kommunesektoren kommer vi også til å sørge for en bedre fordeling enn det som er tilfellet i dag. Men jeg må be om forståelse for at jeg ikke kan komme inn på enkeltdelene her i dag, men det kommer vi tilbake til den 19. mai.

Presidenten: Vi går da videre med neste hovedspørsmål.

Rigmor Kofoed-Larsen (KrF): Jeg har et spørsmål til statsråd Terje Moe Gustavsen.

Trafikksikkerhet er et viktig tema. Selv om jernbaneulykker har fått mest oppmerksomhet i den senere tid, er det likevel trafikkulykker på vei som tar flest liv – om lag 300 hvert år. Regjeringen Bondevik la betydelig vekt på å styrke sikkerheten i trafikken og ville i Nasjonal transportplan legge til grunn en visjon om at det ikke skal forekomme ulykker med drepte eller livsfarlig skadde i trafikken. Det var tatt sikte på å presentere en handlingsplan for trafikksikkerhet på vei, en nasjonal trafikksikkerhetsplan som ville bli en egen del av Nasjonal transportplan. Vil statsråden følge opp arbeidet med denne trafikksikkerhetsplanen og sørge for at trafikksikkerhet fortsatt blir et prioritert område?

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Jeg er helt enig med representanten Kofoed-Larsen i at trafikksikkerhetsarbeidet antakelig er noe av det mest sentrale innenfor kommunikasjonsarbeid i sin alminnelighet.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke holdninger og visjoner man skal ha i forhold til dette, er jeg helt enig i at vi skal holde fast ved en nullvisjon. Det skal være vår visjon å bringe antall ulykker ned til et absolutt minimum, og da er det viktig å ha en meget ambisiøs visjon. Og det holder jeg fast ved, fordi det er viktig at dette preger hele planarbeidet vårt og i den sammenheng utarbeidelse av handlingsprogrammer i så måte. Det må prege våre prioriteringer i budsjettsammenheng at vi tenker sikkerhet, og det er også et helt sentralt element i å tenke eksempelvis miljø.

Det jeg kan forsikre representanten om, er at dette vil bli viet bred oppmerksomhet når vi legger fram Nasjonal transportplan i september, og på det tidspunkt vil vi gi bud om hvorledes vi tenker å følge dette opp. Jeg er ikke veldig opptatt av hvorledes det følges opp, jeg er mer opptatt av at dette står fram som det sentrale temaet det fortjener å være.

Rigmor Kofoed-Larsen (KrF): Jeg takker statsråden for svaret. Det tyder på at vi skal få et godt samarbeid om trafikksikkerhetsspørsmål framover.

Jeg vil stille et oppfølgingsspørsmål som går på holdninger til bilkjøring, som er en viktig del av trafikksikkerhet – etisk tenkning, eksempelvis dette med å holde fartsgrenser. Hva vil statsråden gjøre på dette viktige området framover, bl.a. i forhold til førerkortopplæring?

Statsråd Terje Moe Gustavsen: La meg nevne tre saker som vi ønsker å videreføre og fokusere på i forbindelse med atferdsspørsmål i trafikken.

For det første ligger det til behandling i dette hus en proposisjon om endring i veitrafikkloven hva angår promillegrense, som jeg opplever og ser på som et viktig holdningsskapende tiltak.

Videre vil Vegdirektoratet med det første sende til høring et opplegg for prikkbelastning på førerkort som i all hovedsak har til hensikt å bedre de atferdsmessige forhold i trafikken, slik at man over tid kan sørge for at man luker ut de verste trafikksynderne, iallfall for perioder, og skaper motivasjon.

Det tredje er at vi fortsatt vil følge opp spørsmål omkring føreropplæring med sikte på også å trygge de atferdsmessige forhold.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Inge Myrvoll.

Inge Myrvoll (SV): Trafikksikkerhet har et langsiktig perspektiv, hvor kanskje det viktigste er å få redusert biltrafikken, men det dreier seg også om kortsiktige tiltak som kan få stor effekt. Det viser seg at redusert fart og kontroll kan få stor effekt. Vil statsråden med tanke på sommeren vurdere redusert fart på viktige vegstrekninger for å redusere antall ulykker? Og vil han ta kontakt med sin kollega, justisministeren, og sørge for økte kontrolltiltak, slik at man har synlige kontroller på trafikkstrekninger hvor det er mange ulykker?

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Det er liten tvil om sammenhengen mellom fart, trafikksikkerhet og ulykker. Vi har erfaringer fra fjoråret da man hadde reduserte fartsgrenser, ikke minst på E18 gjennom Vestfold. Dette er erfaringer vi gjennomgår, og som jeg vil ta med meg i det videre arbeid, også i forhold til Justisdepartementet, som har ansvaret for overvåkingsdelen.

Presidenten: Lars Rise – til oppfølgingsspørsmål.

Lars Rise (KrF): Det har vært tragisk å registrere det store antall ulykker i samferdselssektoren i det siste, både i sjøtransport og på vei og jernbane.

Når det gjelder de store togulykkene vi har vært vitne til, både på Åsta og nå sist på Lillestrøm, kan det se ut som en viktig faktor har vært manglende oppfølging av pålegg gitt av Jernbanetilsynet. Jeg er klar over at vi må vente på resultatet av flere undersøkelseskommisjoner før vi kan fastslå årsaksforholdet med sikkerhet.

Det er blitt kjent i forbindelse med ulykkene at det har vært manglende oppfølging av pålegg gitt av Jernbanetilsynet både til NSB og Jernbaneverket. Hvilke tiltak generelt vil statsråden iverksette for å bedre sikkerheten i offentlig transport i Norge? Og spesielt: Hvilke tiltak vil han sette i verk for å bedre kommunikasjon og oppfølging i jernbanesektoren?

Siden det kan synes som om vedlikehold også er en viktig faktor, vil statsråden ta initiativ til en enda sterkere satsing på vedlikehold av jernbanen?

Presidenten: Presidenten har vel en følelse av at man startet med vei og gikk over til jernbane, men det gjelder jo trafikksikkerhet i begge forhold, så vær så god, statsråd Moe Gustavsen.

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Jeg er orientert om at bl.a. Jernbanetilsynet har hatt en revisjon i forhold til Jernbaneverket hva angår f.eks. transport av farlig gods, og at det er en dialog mellom Jernbanetilsynet og NSB om dette. Jeg er klar over at det her har vært noen motsetningsforhold, og de regner jeg med at man nå rydder av banen.

Når det gjelder spørsmålet om vedlikehold av jernbanen, er jeg helt enig i at det er sentralt i forhold til sikkerheten. Denne regjeringen vil prioritere vedlikehold på jernbanen i tiden som kommer, fordi det nettopp er et så viktig sikkerhetsmessig tiltak.

Presidenten: Ansgar Gabrielsen – til oppfølgingsspørsmål.

Ansgar Gabrielsen (H): Som Kofoed-Larsen sa, er ulykkesstatistikken, især når det gjelder vei, dramatisk, ved at 300 liv går tapt hvert år. Nå har Moe Gustavsen pekt på ett virkemiddel for å få ned ulykkesfrekvensen, nemlig redusert fart. Jeg har stor forståelse for at dess senere det går, dess færre ulykker. Hvis trafikken stopper helt opp, skjer det vel ingenting. Men jeg tror nok at den oppfatningen som hersker om tildeling av investeringsmidler, er at kriteriene for dette er uklare. Onde tunger har sågar hevdet at hjemmeadressen til samferdselsministeren har påvirket hvilket fylke som har fått bevilgning.

Jeg forstod den forrige regjeringen slik at de fylkene som har mange ulykker i forhold til antall kilometer vei, ville bli prioritert i den kommende veiplanen. Er det en oppfatning denne statsråden deler?

Statsråd Terje Moe Gustavsen: La meg først si at vedlikehold antakelig er like sentralt som nyinvesteringer i forhold til trafikksikkerheten, og i «vedlikehold» legger jeg da et litt utvidet begrep, ikke minst når det gjelder å bygge ut de farligste punktene.

Når det gjelder spørsmålet om hvorledes vi vil prioritere i forhold til Nasjonal transportplan, kommer vi naturlig nok tilbake til det.

Presidenten: May Britt Vihovde – til oppfølgingsspørsmål.

May Britt Vihovde (V): Regjeringa Bondevik varsla i samband med budsjettet for 2000 at dei ville leggja fram ein eigen trafikksikringsplan, ein handlingsplan i samband med Nasjonal transportplan. Stortinget hadde ingen merknader til det, og då går eg ut frå at Stortinget var samrøystes om at dette skulle koma, at me skulle få ein eigen handlingsplan med tiltak som sjølvsagt var innarbeidde i Nasjonal transportplan og sett i samanheng med sikringstiltak både innanfor lufttransport og sjøtransport. Eg var litt usikker på om statsråden sa han ville koma med ein eigen handlingsplan, så eg vil spørja: Kjem det ein eigen handlingsplan i samband med Nasjonal transportplan eller ikkje?

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Jeg gjentar først at sikkerhetsarbeid er svært sentralt. Når det gjelder måten å bringe dette ut i aktiv handling på, vil jeg vurdere det nærmere. Men på det nåværende tidspunkt synes metoden med en trafikksikkerhetshandlingsplan å være fornuftig. Det vil jeg legge til grunn for de videre vurderinger.

Presidenten: Siste oppfølgingsspørsmål – Vidar Kleppe.

Vidar Kleppe (Frp): Det er bra vi har fått en ny regjering som er handlekraftig på mange områder, i hvert fall hvis en skal høre på hva de sier selv. Så jeg har en konkret utfordring til samferdselsministeren. Det går på trafikksikkerheten, men kanskje en sektor innen trafikksikkerheten som har blitt undervurdert, og som det ikke er gjort noe med, og da tenker jeg på alle de tikkende bombene som går på medikamenter, og som ferdes på veier og på sjøen. Da er mitt naturlige spørsmål til denne ministeren: Hvilke konkrete tiltak vil statsråden foreta seg for at de som går på medikamenter, ikke kan ferdes på den måten som de gjør i dag?

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Dette spørsmålet har i og for seg flere implikasjoner, naturlig nok. Det ene er medikamentbruk i sin alminnelighet, som jeg skal la ligge her. Men når det gjelder spørsmålet om trafikksikkerhet og medikamenter, er det klart et stort og voksende behov for å luke disse trafikantene ut av trafikken. Nylig har vi blitt orientert om at det utvikles nytt utstyr for å kunne avsløre medikamentbruk. Vi vil ha sterkt i fokus at man her kan få enklere mulighet til å fastslå medikamentbruk i forbindelse med bilkjøring. Det er noe vi både følger med interesse og vil prioritere fremover.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Odd Einar Dørum (V): Jeg tillater meg å stille mitt hovedspørsmål til statsråd Giske.

Jeg tror vi alle kan bli enige om at ved siden av hjemmet er skolen en helt avgjørende oppdragelsesinstans. For ikke så lenge siden, faktisk rett før regjeringsskiftet og rett før vårens tariffoppgjør, fant daværende talskvinne for Arbeiderpartiet i skolepolitiske spørsmål, nåværende statsråd Grete Knudsen, det på sin plass å stille et spørsmål til daværende kirke-, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun. Hun viste til flertallsmerknaden fra sentrumspartiene – Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre – og Arbeiderpartiet i forbindelse med rekrutteringsmeldingen hvor det blir sagt at for at lærerne skal stå i jobben og komme til jobben, er det nødvendig at de har en akseptabel lønn, og jeg tror også ordet «konkurransedyktig» ble brukt. Hun sa at dette var en «sterk viljeserklæring», og henvendte seg så til statsråd Lilletun med følgende: Hun ville ha en bekreftelse på at statsråden hadde oppfattet spørsmålet.

Jeg tillater meg å gjenta spørsmålet til statsråd Giske.

Statsråd Trond Giske: I motsetning til representanten Knudsen den gangen skal representanten Dørum få slippe å stille spørsmålet mer enn en gang, men få svar med en gang: Ja, statsråden har oppfattet hva Stortinget har sagt i forbindelse med rekrutteringsmeldingen om konkurransedyktig lønn. Nå betyr det selvsagt ikke at vi her fra Stortingets talerstol skal gå inn i detaljene og begynne å diskutere det lønnsoppgjøret som nå pågår. Arbeidstakersiden presenterte sine krav den 10. april, og forhandlingene er i gang. Det ville være fryktelig uryddig om vi skulle begynne å diskutere de konkrete tingene i lønnsoppgjøret herfra.

Men oppfølging av rekrutteringsmeldingen er viktig også for denne regjeringen, ikke bare i forhold til lønnsspørsmål for å rekruttere lærere. I hele arbeidssituasjonen i den norske skole må det legges til rette for at vi skal få de dyktige lærerne som barna våre fortjener. Jeg tror at læreren spiller en helt avgjørende rolle – kanskje den avgjørende rollen – i forhold til hva slags undervisning og hva slags skole vi klarer å gi barna. Og som jeg tidligere var inne på, har samfunnet utviklet seg slik at skolen kanskje i større og større grad har måttet ta et ansvar for hele utviklingen og oppvekstvilkårene til en god del barn som faller utenfor.

Representanten Dørum kan være veldig trygg: Vi skal følge opp det rekrutteringsmeldingen sa, og vi skal prøve å følge opp så godt vi kan, de romertallsvedtakene som ble gjort i den forbindelse. Vi er svært opptatt av at vi skal sikre barna som vokser opp i Norge, en skikkelig god skole og derfor også skikkelig gode lærere.

Odd Einar Dørum (V): Jeg setter pris på klare svar, med enstavelsesord som ja.

Som representant har jeg selvfølgelig dyp forståelse for at statsråden ikke kan føre lønnsforhandlinger fra Stortingets talerstol. Men jeg oppfattet at det som komiteen gjorde den gangen, var å gi en verdierklæring. Man gav en verdierklæring som i grunnen sprengte sosialøkonomenes vanlige tenkemåte, og som også utfordret tenkemåten som ofte ligger i lønnsoppgjør. Man hadde en vilje til å gjøre noe. Jeg skal ikke gå inn i detaljene på det. Men jeg skal med glede følge det videre forløp.

Jeg skal i mitt tilleggsspørsmål nøye meg med å ta opp et annet aspekt ved lærerrollen, som vi så vidt var borte i i forbindelse med et tidligere hovedspørsmål, nemlig om statsråden kan bekrefte at han vil videreføre en linje hvor også andre yrkesgrupper brukes i skolen, for nettopp å sørge for at den læreren jeg beskrev som «normallæreren», kan stå oppreist og klare seg i det store trykket som er i skolen.

Statsråd Trond Giske: Vi har jo den situasjonen at det er kommunene i Norge som er ansvarlige for grunnskolen, men også er ansvarlige for alle de sosiale hjelpetjenestene som barn som trenger det, skal få. Jeg er svært åpen for at kommunene selv kan organisere det på den måte at de tjenestene som barna skal få, som går på sosiale forhold, og som andre yrkesgrupper har ansvaret for, også kan knyttes opp mot skolen. Det får hver enkelt kommune finne ut av hvordan praktisk lar seg organisere. Men disse tjenestene skal jo egentlig allerede være en avlastning for lærerne på den måten at man skal ta de sosiale problemene og gi barna den hjelpen de trenger. Om det kan organiseres bedre ved å bruke skolen som en ramme rundt det, er det selvsagt helt opp til den enkelte kommune å gjøre det. Det viktige er at barna både får en god skole og en skikkelig god oppvekst og den sosiale hjelpen som en del trenger.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Rita H. Roaldsen (Sp): Jeg har et spørsmål til kommunal- og regionalminister Sylvia Brustad.

KS har regnet ut at det totale underskuddet i kommunene vil beløpet seg til ca. 10 milliarder kr. Det er derfor behov for et betydelig økonomisk løft for kommunesektoren hvis vi skal kunne utføre lovpålagte oppgaver og gi innbyggerne tjenester som skole, barnehager og gode helse- og omsorgstjenester. Vi ser i dag at skolebygninger forfaller, elevenes inneklima er for dårlig, barnehager blir lagt ned, og at kulturtilbud og musikkskolene er en salderingspost, med fare for å bli lagt ned under hver budsjettbehandling.

Sylvia Brustad svarte tidligere på et spørsmål at kommunenes økonomi skulle forbedres. Det høres veldig bra ut. Hun sa også at vi skulle få en mer rettferdig fordeling. Det jeg lurer på da, er: Betyr det at Rattsø-utvalget skal følges opp, dvs. at en tar fra distriktskommunene og forverrer deres situasjon? Eller sørger en for at kompensasjonsordningene videreføres?

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg syns jo det er interessant at spørsmål om underskudd i kommunene kommer fra en senterpartirepresentant, særlig når vi vet at det var lederen av Senterpartiet som tidligere bestyrte Kommunaldepartementet og etterlot et underskudd i kommunesektoren på mellom 10 og 12 milliarder kr. Men la nå det ligge. Det er ingen tvil om – og det tror jeg representanten Roaldsen og jeg og våre respektive partier er helt enige om – at det er en veldig bekymringsfull situasjon i Kommune-Norge nå med det store underskuddet og de store utfordringer som er, enten det er innenfor skolesektoren, helsevesenet, eldreomsorgen, barnehager eller hva vi nå snakker om. Det er selvfølgelig bekymringsfullt at vi ikke greier å opprettholde velferdstilbudet i alle kommuner, og at egenandelene øker. Det tar denne regjeringa på alvor, og vi kommer selvfølgelig til å holde det som ble sagt også i regjeringserklæringa om at kommunenes inntekter skal økes. Hvor mye og hvordan, kommer jeg tilbake til med forslag om til Stortinget 19. mai.

Når det gjelder spørsmålet om omfordeling, er det slik, som jeg også svarte på det forrige spørsmålet, at Stortinget har bedt om en gjennomgang av inntektssystemet og også gitt noen føringer i forhold til å forsøke å få til en mer rettferdig fordeling. Jeg erkjenner med en gang at dette er ingen enkel operasjon, og jeg erkjenner også at rettferdig fordeling kan ses helt forskjellig ut fra hvilken del av landet en kommer fra. Så dette er ikke enkelt, men vi prøver å gjøre så godt vi kan. Når det gjelder de konkrete forslagene og tiltakene, kan jeg imidlertid ikke svare i dag – det kommer vi tilbake til den 19. mai.

Rita H. Roaldsen (Sp): Kommunalministeren er sikkert klar over at det ikke er i løpet av de to siste årene at de 5-10 milliarder kr i underskudd har kommet i kommunesektoren. Det er jo avhengig av reformer som har vært gjennomført tidligere, og som Arbeiderpartiet har vært med og gjennomført. Det gjelder både sykehjemsreformen, PU-reformen og 6-åringsreformen, og det har i løpet av ganske mange år dratt med seg et underskudd. Den tidligere kommunalministeren, fra Senterpartiet, var ute og lovte at kommunene måtte få kompensert for det store underskuddet som er i dag, og også nåværende kommunalminister har vært ute og sagt at kommunene må få bedre økonomi. Jeg er veldig glad for de signalene som kommer nå, om at man ønsker å forbedre kommuneøkonomien, og jeg forutsetter at det også vil komme distriktskommunene til gode, slik at man ikke står overfor en omfattende kommunesammenslåing.

Statsråd Sylvia Brustad: Vi trenger ikke å ha en lang diskusjon om hvorfor underskuddet har økt. Det er riktig som representanten Roaldsen sa, at noe henger sammen med måten vi budsjetterer på i forhold til investeringer i grunnskole, eldreomsorg osv., men det er ikke hele forklaringen. Det er uansett et faktum at det i 1997 var et underskudd på i underkant av 2 milliarder kr og i 1999 var et underskudd på 12 milliarder kr. Det er en ganske stor forskjell. Men la nå det ligge – vi har en felles utfordring i forhold til det. Det tar denne regjeringa på alvor, og vi kommer tilbake med konkrete tiltak i den forbindelse, for vi er nødt til å ha en modernisering også av den kommunale sektoren lokalt, og der skjer det mye spennende. Men jeg tror vi bare må se i øynene at uansett hvor mye vi greier å fornye og modernisere, noe som er helt nødvendig, greier vi aldri å rasjonalisere oss vekk fra det faktum at det nå også er behov for mer penger, og det skal vi komme tilbake med forslag om. Og for å berolige representanten Roaldsen: Jeg har ikke til hensikt å legge opp til en storstilt tvangssammenslåing av primærkommunene.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Morten Lund.

Morten Lund (Sp): De siste årene har vist at Rattsø-utvalgets oppskrift, at det går an å få god nok økonomi i kommunene ved å ta fra de rike, den virker ikke, for rike kommuner finnes omtrent ikke – det er iallfall veldig få av dem. Skal vi da få til en balanse, få bort et stort underskudd ved å gi lite grann mer penger, må vi gi kommunene mulighet og frihet til å bruke pengene effektivt. Vi må få mindre detaljstyring, mindre pinsettstyring fra staten, mindre byråkrati, vi må få bort gråsoner i forhold til fylkeskommunene, vi må gi de ansatte arbeidsro til å gjøre jobben istedenfor å sitte på møte etter møte for å spare penger og gå fortere. Vil statsråden følge opp sin forgjengers plan for å slippe kommunene fri, slik det har blitt beskrevet?

Statsråd Sylvia Brustad: Svaret er ja. Som statsministeren sa klart fra i regjeringserklæringa, er et av de viktigste punkter denne regjeringa nå jobber med, modernisering av offentlig sektor. I det ligger det et helt klart signal om at vi vil ha mindre statlig detaljstyring. Det går på at vi ønsker å ha mindre øremerkede midler, bl.a. fordi de ordningene fører til at vi får masse byråkrati og bruker masse folk og penger på å sitte og lage planer, rapportere osv., i stedet for å ha folk ute i direkte tjenestetilbud til folk. Vi vil ha mindre øremerkede midler. Det er ikke sikkert vi greier å få gjort alt fra en dag til en annen, det tror jeg ikke vi skal tro, men målet er mindre øremerking.

Så er vi også nødt til å se på alle de lover og forskrifter som vi lager. Nå er det, så vidt jeg vet, over 6 000 lover og forskrifter – detaljerte til dels – som kommunesektoren forholder seg til. Det er klart at vi også på de områdene må ha en gjennomgang av hvor mye vi detaljstyrer.

Til et annet punkt som representanten Lund nevnte: Ja, vi må få vekk de gråsoner som i dag er mellom forvaltningsnivåene, og det akter vi å komme med forslag for å bidra til.

Presidenten: Jan Sahl – til oppfølgingsspørsmål.

Jan Sahl (KrF): Det gjelder oppfølging på kommuneøkonomien. Det er stort trykk på akkurat det temaet for tiden, og jeg skjønner at statsråden har problemer med å være konkret. Men jeg vil utfordre i forhold til uttalelser der partileder Thorbjørn Jagland var veldig konkret og gav uttrykk for stor bekymring og for at det måtte komme penger til kommunene allerede i revidert nasjonalbudsjett i mai. Han sier videre:

«Jeg kan ikke huske at det har vært så dramatisk for kommunesektoren før. Det nytter ikke å si at dette er krisemaksimering. Kommunene må få betydelig mer penger».

Og han sier videre i J@glandbrev av 21. februar:

«Vi måtte altså «tvinge» sentrumspartiene til å gi kommunesektoren en milliard mer enn det som lå i deres opprinnelige budsjettforslag.»

Da er mitt spørsmål, nå når det ikke er behov for tvang lenger, og arbeiderpartiregjeringen kan legge godviljen til selv, om vi kan regne med at det kommer mer penger til kommunene i revidert nasjonalbudsjett.

Statsråd Sylvia Brustad: Representanten Sahl kan regne med at det kommer mer penger til kommunene. Hvor mye og når, kan jeg ikke svare på nå – det er et arbeid som Regjeringa er midt oppe i. Men jeg vil si så mye som at vi er selvfølgelig veldig klar over den situasjonen som er, vi deler de bekymringer som også har kommet fram gjennom spørsmål her i dag, og jeg tror at representanten Sahl og andre får smøre seg med litt tålmodighet. Vi snakker her om datoene 12. og 19. mai, og så får vi be om forståelse for at vi får komme tilbake med de konkrete tingene når tida er inne for det. Jeg kan ikke gi noe mer klart svar på det i dag, men det er ikke mange uker til en får svaret på det.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Christopher Stensaker (Frp): Jeg har et spørsmål til samferdselsminister Moe Gustavsen.

Som kjent foreligger det planer for en ny jernbanestrekning til Fornebu med en kostnadsberegning på over 1 milliard kr så langt. Nå viser det seg at trafikken har gått ned på denne strekningen, og da er jo spørsmålet nærliggende: Synes statsråden det er fornuftig å satse på denne strekningen når man ser alle de uløste oppgavene som man har innen sikkerhet ved jernbanen?

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Jeg vil først forsikre meg om at representanten Stensaker sa Fornebu. Var det riktig oppfattet?

Christopher Stensaker (Frp): Ja.

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Takk.

Når det gjelder spørsmålet om kollektivløsninger til Fornebu, er det en meget stor sak sett i lys av de planer som allerede foreligger for Fornebu-utbyggingen, og det som antydes.

I disse dager holder Vegdirektoratet på å sluttbehandle noe av dette, men det er som sagt et meget komplekst bilde. I første rekke må vi ta sikte på å bygge ut Snarøyveien, og i den sammenheng må vi ta stilling til hvorledes man skal løse banespørsmålene i tilknytning til selve veien. I den sammenheng må vi også ta stilling til hvorvidt det skal nyttes jernbane eller bybane/buss. Dette er som sagt et meget komplekst bilde, der jernbane er ett av alternativene, men der det også eksisterer andre alternativer. Vi må søke å finne den løsning som gir det mest effektive kollektivtilbudet i forhold til Fornebu, og som også kan realiseres slik at det kan holde en framdrift som samsvarer med Fornebu-utbyggingen.

Christopher Stensaker (Frp): Jeg takker statsråden for svaret, og jeg føler meg beroliget av at han nå nevner alle former for kollektivtransport mot området etter at det blir utbygd, og at man ikke ser jernbanen som det eneste saliggjørende. Det er jo klart at det vil koste en masse penger å bygge ut en slik bane. Hvis man ser det ut fra jernbaneaspektet, vil det gi bedre sikkerhet på de eksisterende jernbanestrekninger om man ruster opp disse før man satser på nye strekninger med jernbaneutbyggging.

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Det er helt riktig at vi har store behov for å sikre det eksisterende jernbanenettet, men det er selvsagt slik at med de trafikkmengder vi vil få i forhold til Fornebu-utbyggingen, vil det innebære store sikkerhets- og trafikksikkerhetsutfordringer i seg selv. Så totalt sett må dette avbalanseres mot hverandre. Men jeg gjentar hva jeg sa i mitt hovedsvar, at valg at ulike kollektivalternativer til Fornebu gjenstår, og at jernbanealternativet fortsatt er ett av dem, men ikke det eneste.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Inge Lønning (H): Jeg har et spørsmål til kirke-, utdannings- og – forhåpentligvis – forskningsministeren.

Den nye regjering har klart å skape betydelig usikkerhet når det gjelder organiseringen av norsk forsknings fremtid og plasseringen av bærebjelkene i norsk forskningspolitikk. Da Stortinget behandlet forskningsmeldingen for kort tid tilbake, var det enstemmig oppslutning om at det er viktig å få evaluert forskningsrådsreformen, og at denne evalueringen skal gjennomføres så snart som mulig ved hjelp at internasjonal fagkyndighet.

Kan Stortinget være garantert at evalueringen av forskningsrådsreformen vil gå etter planen, og at man vil avvente resultatet av evalueringen før man foretar vesentlige omorganiseringer av norsk forskning?

Statsråd Trond Giske: Stortinget kan være helt trygg på at evalueringen av forskningsrådet vil gå som planlagt. Anbudspapirene er nå klare. Det skal være et internasjonalt anbud for å få en skikkelig gjennomgang av hvordan forskningsrådsreformen har fungert.

Reformen og evalueringen av den er jo for så vidt litt uavhengig av hvordan Regjeringen velger å organisere sine ansvarsområder. Det ligger til Regjeringen selv å bestemme hvordan ansvarsområdet mellom de ulike statsrådene skal være når det gjelder forskningsrådet – eller for så vidt for ethvert annet område – men evalueringen av forskningsrådet vil gå sin gang uavhengig av det.

Det er en diskusjon på gang om hvordan vi skal organisere arbeidet. Vi har jo fått et nærings- og IT-departement. Det medfører at det er en del funksjoner som det er naturlig å samle der, særlig for å få en skikkelig offensiv satsing på IT-siden, noe som trengs.

I tillegg kan jeg forsikre representanten Lønning om at Regjeringen vil gjøre sitt for å følge opp forskningsmeldingen. De prioriteringene som der er lagt, og som Arbeiderpartiet var med på i Stortinget, står jo også fast uavhengig av hva slags ansvarsområder de ulike statsrådene har. Så både evalueringen og arbeidet med å satse mer på forskning, som er helt nødvendig hvis vi skal klare å skape det næringslivet vi skal ha i framtiden, vil gå sin gang uavhengig av den organiseringsdiskusjonen som foregår internt i Regjeringen.

Inge Lønning (H): Jeg takker for svaret.

Jeg har registrert med interesse at statsråden i et intervju med universitetsavisen Uniforum forsikrer at han akter å fortsette som forskningsminister. Det ville jo også ha blitt en litt stusslig forkortelse av departementet hvis F’en skulle falle bort. (Munterhet i salen) Så det er det jo grunn til å se positivt på.

Jeg er imidlertid ikke helt enig med statsråden i at spørsmålet om tilknytningen for Norges forskningsråd er et rent internt organiseringsspørsmål. Det forholder seg nemlig slik at hvis man skulle ønske å overføre ansvaret for Norges forskningsråd til Næringsdepartementet, vil det antakelig kreve at man reverserer forskningsrådsreformen og oppretter igjen et nytt grunnforskningsråd som ligger under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Jeg tror dette tilsier at Regjeringen må ha hastverk med å bestemme seg, og at den kommer tilbake til Stortinget med klar beskjed, for det er slett ikke sikkert at dette spørsmålet utelukkende er et internt organisasjonsspørsmål.

Statsråd Trond Giske: La meg først si om navnet at jeg er enig med representanten Lønning i at det blir et trist navn. Kanskje det skulle hete kirke, utdanning og læring, sånn at jeg kunne bli en kul minister, men det får vi nå komme tilbake til.

Organiseringen av Forskningsrådet er ikke en intern organisasjonssak for Regjeringen. Hele forskningsrådsreformen skal selvsagt Stortinget være med og diskutere, og vi gjorde jo det i forbindelse med forskningsmeldingen. Men hvilke ansvarsområder de ulike statsrådene har for de ulike delene av vår utøvende virksomhet, er et internt regjeringsspørsmål. Hva som blir konsekvensen i forhold til et grunnforskningsråd eller et anvendt forskningsråd, hvis det blir slike typer endringer, får vi komme tilbake til, men de føringer som lå i forskningsmeldingen, at vi skulle få en tettere integrering av grunnforskning og anvendt forskning, at vi skal få en sterk samordning av forskningspolitikken i Norge, ligger fast. Det kommer jeg til å følge opp og være med på å sette ut i livet.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Elsa Skarbøvik.

Elsa Skarbøvik (KrF): Det er selvsagt Regjeringens ansvar å ta dette ansvarsforholdet for forskningspolitikken internt, men det er også av interesse for Stortinget og ikke minst for forskningsmiljøene hva som skjer. Da er mitt spørsmål: Når kan vi få en avklaring på dette spørsmålet? Og dessuten: Hvordan ser statsråden selv på dette at forskningen eventuelt vil skje på næringslivets egne premisser om noe av dette overføres til Næringsdepartementet?

Statsråd Trond Giske: Igjen – forskningspolitikken til Arbeiderpartiet og Regjeringen står fast, uavhengig av hvilken organisering vi skal ha. Vi vil ha en sterk koordinering av forskningspolitikken, og vi vil ha en vektlegging av grunnforskning, som også forskningsmeldingen la opp til. Uansett hva slags organisasjonsform vi velger, vil ikke forskningen foregå på næringslivets premisser, men forskningen har en veldig viktig rolle å spille i å utvikle nye arbeidsplasser, nye bedrifter og ny næringsvirksomhet. Så igjen: Organiseringsspørsmålet og satsingen på det vil vi komme tilbake til. Vi satser på å få den avklaringen ganske raskt, fordi det er betydelig oppmerksomhet rundt det, og fordi vi selv har behov for å få det raskt på plass. Det vil ikke ta lang tid. Uten at jeg vil tidfeste nøyaktig, vil det gå rimelig kjapt til det er på plass.

Presidenten: Petter Løvik – til oppfølgingsspørsmål.

Petter Løvik (H): Stadig fleire deler Høgre sitt syn at forsking og utdanning er heilt sentralt for den vidare utvikling. Då synest eg det er interessant og positivt det som statsråden no sa, at arbeidet med oppfølging av forskingsmeldinga vil gå vidare uavhengig av organisering.

I førre spontanspørjetime, for ei veke sidan, spurde eg den alternative forskingsministeren, Grete Knudsen, om dette betyr at allereie i revidert nasjonalbudsjett vil Regjeringa føreslå ein konkret og forpliktande handlingsplan for opptrapping av norsk forsking. Eg fekk ikkje svar på spørsmålet den gongen, og eg vil derfor stille det same spørsmålet til den andre alternative forskingsministeren, Trond Giske: Er det slik at vi kan rekne med ein konkret og forpliktande opptrappingsplan i revidert og pengar til dette vidare framover?

Statsråd Trond Giske: Stortinget har bedt om at Regjeringen skal komme tilbake med en omtale av opptrappingsplanen for forskningen i revidert, og vi kommer til å omtale det i revidert. Vi kommer også med en omtale av Hervik-utvalgets innstilling, men behandlingen av Hervik-utvalget med høring og konkrete oppfølginger må komme senere.

Så snakker man om alternative forskningsministre. La meg si at nesten alle statsrådene i Regjeringen har på sine budsjettkapitler en del forskning. Slik sett er alle statsrådene på sin måte forskningsministre og må satse på forskning. Uansett organisering vil høyskoler og universitet være de viktigste forskningsinstitusjonene, særlig på grunnforskningen, og en betydelig andel av norsk forskning foregår der. Det som er sentralt for Regjeringen, er å få til den koordineringen av forskningspolitikken som vi trenger, og en økt satsing, særlig på grunnforskning. Det står fast, uavhengig av organisering, og det trur jeg samtlige 19 i Regjeringen vil være med og følge opp.

Presidenten: Lars Sponheim – til oppfølgingsspørsmål.

Lars Sponheim (V): La meg først få gi uttrykk for at det er Regjeringens ansvar å organisere regjeringsapparatet sitt og legge ansvaret under de ulike statsråder. Så får det være opp til oss i opposisjonen å ha meninger om klokskapen i det som gjøres. Der er jeg enig med representanten Giske.

Statsråden var veldig klar i dag i å si at han har fått med seg Stortingets ønske om at lærerne skal få konkuransedyktig lønn, vel vitende om at statsråden allerede vet langt på vei hva som måtte komme i revidert nasjonalbudsjett, og at budsjettarbeidet er godt i gang. Det er betryggende at statsråden allerede vet at han vil bli en budsjettvinner. Jeg vil gjerne også ha bekreftet at han vet, som han nå gav uttrykk for, at opptrappingsplanen for forskning kommer, og at det på den måten er sikret at han blir en budsjettvinner også på det området, kanskje allerede i revidert, men definitivt i statsbudsjettet for 2001.

Statsråd Trond Giske: Det er et godt forsøk fra representanten Sponheim på å få ut ting fra både revidert nasjonalbudsjett og budsjettet for 2001. Vi prøvde tilsvarende øvelser da vi var i opposisjon, med tilsvarende manglende hell som representanten Sponheim vil oppleve nå. Vi kommer selvsagt ikke til å kunne gå inn på detaljer verken i revidert nasjonalbudsjett eller i budsjettet før 2001, før det framlegges.

Vi har oppfattet rekrutteringsmeldingens resultat i Stortinget om en konkurransedyktig lønn. Hva en konkurransedyktig lønn er, og hva slags resultat det gir ved årets lønnsoppgjør, får forhandlingene vise. Hva slags resultat vi får til konkret i hvert enkelte budsjett når det gjelder oppfølging av forskningsmeldingen, blir også en budsjettsak, først for Regjeringen når vi framlegger budsjettet, og så for Stortinget når Stortinget får det til behandling.

Presidenten: Marit Tingelstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Tingelstad (Sp): Mitt spørsmål går også på organisering.

«Ingen forskningsminister», står det å lese i bladet Forskerforum nr. 4. Det er stor uro i forskningsmiljøene og ellers i ulike miljøer på grunn av det signalet som er kommet fra denne regjeringen angående organiseringen.

Jeg har nylig lest hva rektor ved Universitetet i Oslo sier. Han sier at dersom denne overflyttingen av Forskningsrådet går til Næringsdepartementet, bør det bli et eget grunnforskningsråd under Kirke- og utdanningsdepartementet. Hva mener statsråd Giske om dette i forhold til å se grunnforskning som det helt fundamentale? Dette synes jeg er på tvers av det ønsket Stortinget hadde om tverrfaglighet og koordinering av forskning. Men jeg ønsker likevel å høre statsrådens syn.

Statsråd Trond Giske: Både jeg og Regjeringen er helt enig i de konklusjonene som Stortinget drog etter forskningsmeldingen, at en vesentlig del av den økte satsingen på forskningen i tiden framover må gå til grunnforskning. Det er også slik at grunnforskningen i større og større grad har konkrete resultat i forhold til næringsskaping. Så det delvis kunstige skillet mellom anvendt forskning og grunnforskning skal vi være forsiktig med, for det skillet er i større og større grad i ferd med å bli visket ut. Vi vil satse på grunnforskningen.

Jeg har også registrert Norums uttalelser. Jeg har også registrert andre som har oppfatninger om hvordan forskningsarbeidet skal organiseres. Det vil vi raskt få avklart, også fordi forskningsmiljøene skal vite hva slags organisering de skal forholde seg til. Så vi skal gjøre den jobben raskt. Og igjen: Det ligger til Regjeringen. Men prioriteringene i forskningsmeldingen skal videreføres.

Presidenten: Da var tiden for den muntlige spørretimen for lengst omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.