Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsminister Jens Stoltenberg

• statsråd Guri Ingebrigtsen

• statsråd Siri Bjerke

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Carl I. Hagen.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har et spørsmål til statsministeren vedrørende lønnsoppgjøret, hvor det i privat sektor til slutt ble en løsning, og heldigvis ble streiken avblåst. Resultatet påfører imidlertid bedriftene som særlig er konkurranseutsatt, langt større kostnadsvekst enn forutsatt i det vedtatte statsbudsjettet. Dette kan bety tap av arbeidsplasser, en ny spiral hvor inflasjonen vokser, og medføre eventuelt renteøkning, og det kan igjen bli en vekst i arbeidsledigheten.

Er det fortsatt slik at full sysselsetting er arbeiderpartiregjeringens viktigste mål, og vil Regjeringen nå følge en strategi hvor den ikke legger nye byrder på arbeidsplassene og risikerer arbeidsledighet, men tvert om bidrar til lavere inflasjon gjennom avgiftslettelser og på annen måte gjør det lettere og enklere å bevare full sysselsetting og lav inflasjon i stedet for å gå inn på den galeien om igjen som Arbeiderpartiet var ute på på 1980-tallet?

Statsminister Jens Stoltenberg: Det er fortsatt slik at arbeid til alle og full sysselsetting er Arbeiderpartiets hovedmål i den økonomiske politikken, så det står fast. Derfor er vi også veldig opptatt av å sikre en innretning på den økonomiske politikken som gjør at vi kan sikre arbeid til alle – ikke bare på kort sikt, men også over tid – og derfor har vi vært en drivkraft i forhold til den økonomiske politikken som har vært ført gjennom 1990-tallet, som vi har kalt «solidaritetsalternativet».

Avgiftslettelser alene, uten noen andre tiltak, bidrar ikke til lavere inflasjon. Man kan få lavere prisstigning i det øyeblikk man setter ned avgiftene, men hvis de avgiftslettelsene ikke dekkes inn på andre områder i budsjettet, enten ved å øke inntektene på noen områder eller ved å redusere utgiftene på andre områder, vil isolerte avgiftslettelser føre til økt press i økonomien, økt etterspørsel og etter hvert også økt prisstigning og fare for økt rente. Det mener jeg, og det mener mange andre.

Men siden representanten Hagen ofte viser til sentralbanksjefen som en viktig ledestjerne i den økonomiske politikken, var dette også et poeng fra sentralbanksjefens side i årstalen, hvor han advarte mot det han kalte skattelettelser uten inndekning, bl.a. fordi det vil føre til økt press i økonomien. Så det jeg har oppfattet at Fremskrittspartiet mener, at vi bare skal kutte avgifter, men ikke sikre at budsjettrammene holdes, det er en politikk som vil føre til økt prisstigning og dermed til økte problemer for norske bedrifter. Det vil Regjeringen advare sterkt mot.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg merket meg svaret, og jeg er helt uenig i det. Det er en enorm forskjell mellom skatter og avgifter. Avgiftslettelser virker direkte inn på prisstigningen, og vi får lavere inflasjon hvis man reduserer avgiftene. Først og fremst har vi en risiko for en kostnadsinflasjon, ikke en etterspørselsledet inflasjon. Det er bl.a. på grunn av at lønnsoppgjørene er organisert slik de er, hvor det er en relativt liten del som har noe særlig lønnsglidning – det er store langsiktige avtaler.

Jeg vil gjerne spørre: Når nå sentralbanksjefen styrer renten basert på inflasjon – ikke de andre tingene som statsministeren her snakker om – så vil det vel også virke dempende på renteutviklingen hvis vi reduserer avgiftene, slik at vi får en lavere inflasjon? At vi i andre tider kan styrke kjøpekraften til folk flest gjennom skattelettelser istedenfor nye byrder på bedriftene, er også en selvfølgelighet som jeg ber Regjeringen vurdere.

Statsminister Jens Stoltenberg: Hvordan reduserte avgifter påvirker prisstigningen, og dermed også rentene over tid, er helt avhengig av hvordan reduserte avgifter finansieres. Hvis de ikke finansieres, men man bare går og henter penger i statskassen og pumper ut mer oljepenger, så betyr reduserte avgifter økt fare for økte renter og økt inflasjon. Det holder ikke bare å være for reduserte avgifter, man må i tilfelle peke på hvilke andre tiltak man vil iverksette, hvilke utgifter på statsbudsjettet man vil kutte, eller hvilke andre inntekter man ønsker å øke.

Det viktigste nå for å bidra til at vi holder kostnadsveksten under kontroll og ikke får økte renter, er å medvirke til en ansvarlighet i budsjettpolitikken, og det er Regjeringens siktemål i revidert nasjonalbudsjett, som vi legger fram på fredag. Når vi vet at det har vært store overskridelser på en lang rekke budsjettposter, er vi opptatt av at de skal dekkes inn gjennom reduksjoner på andre områder i statsbudsjettet, slik at vi totalt sett holder rammene fra det budsjettet Bondevik-regjeringen la fram, og som det ble forlik om i fjor høst.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jan Petersen.

Jan Petersen (H): Det er vel ikke tvil om at det nå er en mulighet for renteøkninger, og det legger et betydelig press på Regjeringen og Regjeringens bidrag. Statsministeren var ikke spesielt tydelig på hva han mente kunne være Regjeringens bidrag til å holde renten nede.

Mitt spørsmål er da følgende: Kan vi nå være sikre på at Regjeringen ikke kommer tilbake med avgiftsøkninger overfor folk flest, at de ikke kommer tilbake med økte byrder på næringslivet – slik vi har sett i pressen at man muligens overveier når det gjelder sykelønnsordningen – og kan vi være sikre på at Regjeringen til fredag dekker inn den ekstraregningen statsministeren nå omtalte, innenfor budsjettet, slik at ikke et ekspansivt budsjett ytterligere gjør det mulig at vi får en renteøkning?

Statsminister Jens Stoltenberg: Vi skal dekke inn ekstraregningene, og vi skal dekke inn de ubetalte regningene innenfor det vedtatte budsjettet. Det er en krevende oppgave fordi det er store overskridelser. Da må vi altså finne store utgiftskutt på andre områder i budsjettet for at vi totalt sett skal holde rammen. Det skal vi gjøre, og det kommer på fredag. Derfor synes jeg det er galt av meg å gå inn i andre enkeltheter i det reviderte nasjonalbudsjett, men det er åpenbart at når man skal dekke inn flere milliarder kroner innenfor rammen av et vedtatt budsjett, blir det en krevende operasjon der en rekke enkelttiltak ikke er populære, men der summen likevel er riktig fordi alternativet er å svekke budsjettet, og dermed øke faren for renteoppgang og økt prisstigning. Derfor er også Regjeringens viktigste bidrag til å redusere faren for renteoppgang, prisstigning og etter hvert arbeidsløshet at vi holder balansen i budsjettet. Og jeg er glad for det inntrykket jeg har, nemlig at Stortinget er enig i at vi bør holde balansen i budsjettet.

Presidenten: Øystein Djupedal – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Man kan lett få inntrykk av når man hører på debatter her i Stortinget, at norsk økonomi er i ulage, og at lønnsoppgjøret som sådant har bidratt til ulage i norsk økonomi. Men ingenting kan være mer feilaktig. Norsk økonomi er bunnsolid, og de fleste land vil beundre norsk økonomi rett og slett fordi vi har et betydelig overskudd i våre statsfinanser.

Nå er det diskutert på mange hold om lønnsoppgjøret vil bidra til en renteøkning. Det finnes det saklig sett ikke noe grunnlag for. Derfor går mitt spørsmål til statsministeren på følgende: Vi har en sentralbanksjef som har ønsket en større grad av frihet – altså frikobling fra Finansdepartementet – og at han skal kunne tolke renteforskriften slik han selv mener er riktig. Men jeg vil gjerne få en bekreftelse på at det fremdeles er slik at det er Finansdepartementet og Regjeringen som har det endelige ord i den type spørsmål, at sentralbanksjefen på egen kjøl ikke kan bestemme når renten skal opp og når renten eventuelt skal ned, at det foregår en dialog med departement og regjering, og at den endelige beslutning til sjuende og sist er Regjeringens ansvar.

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg er helt enig i at det er svært mye som er godt i norsk økonomi, og det er det mange som har ansvaret for: partene i arbeidslivet, Stortinget gjennom en rekke budsjettvedtak opp gjennom 1990-tallet og flere partier. Men det at det er mye som er bra i norsk økonomi, betyr jo ikke at vi ikke skal se etter faresignaler, og det er noen åpenbare faresignaler. Ett av dem er at vi nå over flere år har hatt en kostnads- og lønnsvekst i Norge som har vært nesten dobbel så høy, eller i hvert fall vesentlig høyere, som den man har i de landene vi handler med. Over tid kan ikke det fortsette, fordi det etter hvert betyr nedbygging av norske bedrifter, spesielt i industrien og konkurranseutsatte bedrifter. Og vi ser allerede nå, etter flere år med økning i sysselsettingen i industrien, en ganske kraftig reduksjon i antall arbeidsplasser i industrien. Og det bør bekymre alle, spesielt de som er opptatt av arbeid til alle.

Når det gjelder pengepolitikken, så gjelder valutaforskriften, og innenfor valutaforskriften har Sentralbanken frihet til å fastsette rentenivået ut fra det Sentralbanken mener er nødvendig for å sikre retningslinjene som Stortinget og Regjeringen har fastsatt.

Presidenten: Kjell Magne Bondevik – til oppfølgingsspørsmål.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Skal vi lykkes i å ta vare på den gode norske økonomien som vi nå egentlig har, er vi avhengig av både en fornuftig finanspolitikk, som statsministeren har vært inne på, av en penge- og kredittpolitikk som fungerer, og også av en inntektspolitikk. Og i den forbindelse ble det som kjent etablert et inntektspolitisk samarbeid i en drøfting mellom den daværende regjering og partene i arbeidslivet høsten 1998, som fikk virkning for 1999, og som også skulle ha det for dette året og årene som kommer.

Så mitt spørsmål til statsministeren er: Holder Regjeringen fast ved det som ble nedfelt i det inntektspolitiske samarbeidet, bl.a. gjennom Arntzen-utvalgets innstilling, og også ved de øvrige element i det inntektspolitiske samarbeid som ble avtalt?

Statsminister Jens Stoltenberg: Ja, vi holder fast ved det som var hovedbudskapene i det som blir kalt Arntzen-utvalget, og vi holder fast ved det inntektspolitiske samarbeidet. Det er viktig, bl.a. fordi det er den modellen vi i ulike former har valgt gjennom mange år i Norge, der partene samarbeider om å forsøke å holde kostnadsveksten nede, som har gjort at vi i Norge har greid noe svært få andre land har greid, nemlig å ha lav ledighet, i underkant av rundt 3 pst., kombinert med en forholdsvis lav pris- og kostnadsvekst over mange år. Det siste har vi slitt med de siste to–tre årene. Men likevel har den norske modellen vist seg å være vesentlig bedre enn de modellene man har valgt i andre land, fordi der opplever de press i økonomien, med ledighet på 5–6 pst., mens vi greier å kombinere lav ledighet med mye lavere kostnadsvekst. Så dette holder vi fast på, og dette ønsker vi å videreføre – det inntektspolitiske samarbeidet er fortsatt en nøkkel i vårt økonomiske opplegg.

Presidenten: Siv Jensen – til oppfølgingsspørsmål.

Siv Jensen (Frp): Revidert nasjonalbudsjett blir nå kanskje nøkkelen for å forhindre en ny renteoppgang etter lønnsoppgjøret. Hva vil statsministeren gjøre for å bidra til at revidert nasjonalbudsjett ikke sender regningen til lønnsmottakerne, som nå faktisk har streiket for å få økt lønn, eller til bedriftene gjennom f.eks. utvidet arbeidsgiverperiode eller andre ting? Disse bedriftene har jo nå nettopp måttet ta en ekstrakostnad gjennom lønnsoppgjøret. Og er det ikke da rimelig å kreve at vi nå rydder i eget bed gjennom å kutte i de offentlige utgiftene?

Statsminister Jens Stoltenberg: Rentene bestemmes av mange forhold. De bestemmes bl.a. av rentene i andre land. Det har vi liten innflytelse over. Hvis f.eks. rentene går opp i USA eller i Europa, vil det kunne ha betydning for det norske rentenivået. Det bestemmes av oljepris, og det bestemmes av internasjonale forhold som vi ikke har herredømme over. Så er det noen forhold vi har herredømme over, f.eks. budsjettpolitikken. Budsjettpolitikken kan ikke sikre oss det rentenivået vi ønsker, men den kan bidra til å øke sannsynligheten for at vi får lave renter. Og jo mer problemer en har i internasjonal økonomi, jo viktigere er det at vi holder orden på de faktorene vi selv kontrollerer, som budsjettpolitikken. Og derfor er hovedutfordringen å sikre en ansvarlig budsjettpolitikk. Det betyr at vi kommer til å foreslå betydelige utgiftskutt på en rekke budsjettområder i revidert nasjonalbudsjett for å oppveie de utgiftsøkninger som kommer på andre poster, bl.a. for at Norge fortsatt skal være til stede med en styrke i Kosovo, og i forhold til en del andre overskridelser som kommer på statsbudsjettet. Så utgiftskutt kommer, men det er for å oppveie utgiftsøkninger.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Det er også et spørsmål til statsministeren. Da han og Arbeiderpartiet var i opposisjon, beskyldte partiet sentrumsregjeringen for manglende styring og framdrift når det gjaldt den framtidige bankstruktur og strukturen i finansmarkedet. Det hastet, ifølge Arbeiderpartiet, med at regjeringen tok initiativ slik at strukturen ikke ble endret mens den ble utredet, og den daværende regjering ble bedt om å sette en frist for avklaring. Det var en frist som for øvrig den nåværende regjering for lengst har oversittet. Etter at Arbeiderpartiet kom i regjering, har vi hørt lite om dette. Så mitt spørsmål til statsministeren er derfor: Når kommer avklaringen? Har Regjeringen gitt seg selv en frist i denne saken, slik den forrige regjering ble bedt om å gjøre?

Statsminister Jens Stoltenberg: Ett problem når det gjelder framtidig bankstruktur, er at Bankinvesteringsfondet, som Regjeringen og Stortinget før jul bad om å utrede den framtidige bankstruktur, åpenbart har hatt problemer med å komme fram med en anbefaling. Da er problemstillingen den at når det ikke foreligger en anbefaling fra det organet vi har bedt om å komme med anbefalingen, har det skapt problemer i forhold til når man kan trekke en konklusjon. Dessuten har vi hatt et regjeringsskifte, og det har også bidratt til at det har tatt noe tid i forhold til oppfølgingen av bankstruktur. Vi har ikke fastsatt noen nøyaktig frist, men vår ambisjon er å få en avklaring, ikke minst fordi vi tror at både det politiske miljøet og bankene selv er tjent med at det kommer en avklaring, om ikke altfor lenge. Den usikkerheten som man nå lever under, er ikke heldig for noen involverte parter.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg må da konstatere at Arbeiderpartiet og Stoltenberg totalt har forandret holdning til dette etter at partiet kom i regjering. De vesentligste og fleste av de forhold statsministeren nå nevnte, har jo ikke endret seg siden den gang, men den gangen hastet det veldig, og det var endog mulig å sette en konkret frist på tross av at det heller ikke den gang var kommet noen innstilling fra Bankinvesteringsfondet.

Men jeg har et tilleggsspørsmål. Arbeiderpartiets nåværende parlamentariske leder, Hill-Marta Solberg, har i hvert fall gjort det klart at hun mener at en sammenslåing av de to største norske forretningsbankene, Den norske Bank og Kreditkassen, ikke er aktuelt. Er dette også arbeiderpartiregjeringens oppfatning?

Statsminister Jens Stoltenberg: Det er ingen ulikheter eller forskjell i syn mellom det Hill-Marta Solberg har formidlet tidligere i vinter, og det jeg mener og Regjeringen mener. Det vi ønsker, er å få en klarhet i hele bankstrukturen, og vi mener fortsatt at det er en fordel at vi får det så raskt som mulig, og det arbeider vi med i Regjeringen og i forhold til Bankinvesteringsfondet.

Presidenten: Siv Jensen – til oppfølgingsspørsmål.

Siv Jensen (Frp): Jeg regner også med at Arbeiderpartiet ikke har endret oppfatning i denne saken selv om de nå er kommet i regjering. Vi har også registrert at Arbeiderpartiet har sagt klart nei til en fusjon mellom Kreditkassen og DnB. Men et alternativ som har kommet opp fra en del politikere i den senere tid, er mulig slakt av Kreditkassen. Man snakker altså nå om å slakte banken, en av Norges mest lønnsomme banker, hvor staten har en betydelig eierposisjon, for på en måte å løse floken. Jeg vil gjerne høre statsministerens vurdering av hensiktsmessigheten av at det politiske miljøet gjør noe sånt.

Statsminister Jens Stoltenberg: Vår fremtidige bankstruktur og hva slags banker vi skal ha, er et viktig spørsmål, men det er også et følsomt og ganske krevende spørsmål. Jeg tror den prosessen man la opp til her i Stortinget, er en riktig prosess, nemlig å få en anbefaling fra Bankinvesteringsfondet. Jeg tror det arbeidet bare kompliseres og vi skaper ny usikkerhet og problemer i forhold til prosessene dersom jeg på vegne av Regjeringen begynner å forholde meg til ulike alternativer som er lansert, uavhengig av hva som skulle være min personlige mening eller Regjeringens mening om de alternativene. For da begynner vi saksbehandling her i salen av ulike forslag til ny bankstruktur uten at vi har hatt den ryddige saksgangen med innstillingen fra Bankinvesteringsfondet og så et helhetlig forslag.

Selv om jeg godt kan ha meninger om f.eks. hvordan fremtiden til Kreditkassen bør være, så avstår jeg fra å gå inn i det simpelthen fordi dere skal få Regjeringens vurdering når vi har et helhetlig forslag å komme med fra Regjeringens side.

Presidenten: Valgerd Svarstad Haugland – til oppfølgingsspørsmål. Presidenten er noe i tvil om denne saken kan føres videre, men gir da denne sjansen.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Takk skal du ha, president! Eg føler at det einaste som er forandra i denne situasjonen, er at vi har fått ei ny regjering. Eg ser òg med interesse på kommentarar frå bl.a. leiaren i finanskomiteen, Dag Terje Andersen, der han seier at den nye regjeringa må få tid til å setja seg inn i denne saka.

Ranveig Frøiland uttalte 3. februar at i løpet av ein månads tid måtte regjeringa vera ferdig med saka. Ho var då bankpolitisk talskvinne for Arbeidarpartiet. Visste ho ikkje kva ho snakka om, eller visste ikkje Arbeidarpartiet kva saka galdt den gongen?

Det andre spørsmålet er: Meiner statsministeren at den førre regjeringa ikkje trong venta på Bankinvesteringsfondet, medan den noverande må venta på det? Heile denne saka krev faktisk haldningar og handlingar frå statsministeren. Vi har observert at statsministeren har vore veldig lite på banen i denne saka, mens andre har uttalt seg. Kva har eigentleg endra seg anna enn at vi har fått ei ny regjering? Visste dei ikkje kva dei uttalte seg om då dei uttalte seg veldig skråsikkert i forhold til den førre regjeringa?

Statsminister Jens Stoltenberg: Som jeg prøvde å si i mitt forrige svar, tror jeg det er en fordel for hele denne saken at man ikke stadig uttaler seg og synser og mener noe om ulike mulige alternativer. Jeg tror fordelen er at det nå kommer et forslag. Statsministerens oppgave er ikke å synse i ulike retninger eller å komme med utspill i ulike retninger eller å ta stilling til ulike forslag som lanseres her i salen, men det er å komme med et ansvarlig opplegg for den videre håndtering av bankstrukturen. Statsministeren arbeider målbevisst og samvittighetsfullt med den saken, og så får dere et ordentlig opplegg om ikke så altfor lenge.

Presidenten: Presidenten antar at det er mest formålstjenlig å gå videre med hovedspørsmål – Per-Kristian Foss.

Per-Kristian Foss (H): Jeg skjønner på både presidenten og statsministeren at dette er et tema statsministeren ikke ønsker å svare videre på. Særlig etter den grusomme kritikk som nå ble avlevert mot Arbeiderpartiets representanters tidligere opptreden i år, så skal vi vel la det ligge.

Jeg ønsker derimot å stille et hovedspørsmål knyttet til oppgavefordelingen i den økonomiske politikk. Om det har Norges Bank i budsjettbrevet sagt følgende:

«Over tid kan utviklingen i prisnivået påvirkes gjennom pengepolitikken. Sysselsettingen kan påvirkes gjennom lønnsdannelsen. Fordelingen av ressursene mellom skjermet sektor og det konkurranseutsatte næringslivet kan påvirkes gjennom finanspolitikken.»

Dette er klargjørende for Norges Banks syn på oppgavefordelingen. Er statsministeren enig i dette?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg er i hvert fall enig i at finanspolitikken er avgjørende for fordeling av ressurser mellom skjermet og konkurranseutsatt sektor – og det er vel nøkkelbudskapet i det sitatet – fordi det er finanspolitikken som avgjør hvor mye arbeidskraft og hvor mye ressurser skjermet og offentlig sektor skal legge beslag på.

Jeg er også enig i at pengepolitikken i hvert fall er viktig for prisstigningen, og jeg er enig i at inntektspolitikken er avgjørende for lønnsdannelsen. Det er jo den norske modellen. Det innebærer ikke at jeg nødvendigvis er enig i alle andre vurderinger Norges Bank har gjort i sine budsjettbrev og i tolkningene av den arbeidsdelingen.

For øvrig kan jeg føye til at hovedpoenget hele tiden er at hvis man tror på at finanspolitikken er avgjørende i forhold til hvor stor konkurranseutsatt sektor skal være og hvor mange bedrifter vi kan ha som lever av å selge varer i konkurranse med utlandet, så er igjen hovedspørsmålet om vi greier å vise ansvarlighet i budsjettpolitikken nå i revidert nasjonalbudsjett. Jeg er veldig forberedt på at mange av de budsjettiltakene og de forslag til reduserte utgifter som Regjeringen kommer til å foreslå, vil bli møtt med kritikk. Da vil mitt spørsmål med en gang være: Hva er de alternative inndekningsforslagene? For vi må sammenligne likt med likt. Det er lett å argumentere imot kutt, det er vesentlig vanskeligere å argumentere for alternative kutt. Det betyr at jeg ikke vil la meg imponere over dem som avviser Regjeringens forslag før de har lagt fram alternative inndekningsforslag. Da har vi en mer rettferdig sammenligning av ulike alternativer.

Per-Kristian Foss (H): Jeg håper jeg får like lang tid på mitt svar – eller min kommentar?

Presidenten: Det er 1 minutt, hr. Foss, i henhold til forretningsordenen.

Per-Kristian Foss (H): Ja, det er lange minutter, president.

Min kommentar er bare knyttet til to ting. Jeg har ikke bedt om et synspunkt på andre sider av Norges Banks budsjettbrev, men på dette sitatet. Det statsministeren nå sier, understreker at sysselsettingen påvirkes gjennom lønnsdannelsen. Lønnsdannelsen har nå fått en langt sterkere utvikling enn Regjeringen mente var forsvarlig. Det innebærer at vi står i fare for å få økt ledighet. Mitt spørsmål er da: Hva er statsministerens strategi utover besvergelsene om arbeid til alle – som jeg er enig i, men det holder ikke – hva er strategien for å begrense en mulig utvikling av økt ledighet nå som vi har fått en høyere lønnsdannelse enn konkurrentene og en høyere lønnsdannelse enn Regjeringen selv mente var ansvarlig?

Statsminister Jens Stoltenberg: Svaret på det spørsmålet er at helheten i vår økonomiske politikk har det som hovedmål, så det dreier seg om alle elementene. Jeg kan nevne noen: Et element er selvsagt å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet. Et tiltak der er at Regjeringen følger opp etter- og videreutdanningsreformen med lovforslag, også bevilgningsforslag i revidert nasjonalbudsjett, i forhold til ny sjanse til videregående opplæring. Et annet element er selvsagt innretningen på finanspolitikken. Det har vi snakket mye om i dag, men det er helt avgjørende for å sikre arbeid til alle. Et tredje element er å bedre økonomiens virkemåte – det man i Høyre kaller strukturpolitikk. Det er en lang rekke tiltak der både i forhold til et mer fornuftig skattesystem, i forhold til organisering av en del av statsbedriftene og – jeg vil også si – en fornyet og bedre drevet offentlig sektor. Alt dette er tiltak som over tid vil bidra til å styrke norsk økonomi, og dermed også sikre sysselsettingen.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Carl I. Hagen.

Carl I. Hagen (Frp): Statsministeren snakket nå om og var – så vidt jeg forstod – enig i at lønnsdannelsen er meget viktig for sysselsettingen. Det er klart at hvis bedriftene får høyere kostnader enn konkurrenter i andre land, risikerer de å gå konkurs, og arbeidsplasser går tapt. Vil statsministeren i denne sammenheng også vurdere å få en utredning eller se på systemet for lønnsdannelse?

Vi har nå opplevd en kjempestreik som delvis dreide seg om hele den private sektor. Det kunne kanskje nå vært på tide at man også i Norge vurderte en langt større grad av desentralisert lønnsdannelse til de enkelte forbund og arbeidsgivere eller til de enkelte bedrifter, slik at man sikrer seg at det er samsvar mellom bedriftenes lønnsevne og markedsmuligheter og det som blir resultatet av lønnsoppgjør.

Vil statsministeren ta et initiativ for å få utredet et system med desentraliserte lønnsoppgjør, selvsagt i samarbeid med partene?

Statsminister Jens Stoltenberg: Først bare en kort betraktning om inntektsoppgjør og lønnsoppgjøret – og det har gått utover rammene. Men det er likevel slik at man har fått et vesentlig mer moderat oppgjør enn det vi kunne ha risikert om vi hadde hatt et helt annet system for lønnsdannelse, f.eks. slik man har det i en del andre land.

Lønnsveksten i Norge er på vei ned. I 1998 var den nesten 6 pst., nå er den 4,6 pst., som omtrent er anslaget etter oppgjøret, og neste år vil den komme ned i 4,2 pst. Så vi er på vei nedover i lønnsvekst på tross av lav ledighet og høy temperatur i norsk økonomi.

Når det gjelder utredninger, har vi Holden-utvalget som nå skal vurdere status for hele inntektspolitikken, solidaritetsalternativet og det inntektspolitiske samarbeidet. Selv om jeg ikke har lest alle utkastene til kapitlene i Holden-utvalgets innstilling, tar jeg det som en selvfølge at de også kommer til å legge stor vekt på å vurdere ulike systemer for lønnsdannelse, mer desentraliserte systemer for lønnsdannelse, sentralisert og inntektspolitisk samarbeid og se på erfaringer fra Norge og andre land. Så jeg tror representanten Hagens behov for utredninger er godt ivaretatt i og med de utredninger som allerede er igangsatt.

Presidenten: Børge Brende – til oppfølgingsspørsmål.

Børge Brende (H): Siden budsjettet i fjor høst har temperaturen i norsk økonomi økt. Vi har fått lønnstillegg som er høyere enn det man la opp til. Vi ser også at detaljomsetningen øker kraftig, og boligprisene går opp. Grunnen til at Norges Bank har satt opp renten er at ting går veldig bra i norsk økonomi. Muligheten for da å holde en stabil rente, at renten ikke skal øke videre, er selvsagt å levere når det gjelder finanspolitikken. Når ting endrer seg undervegs, burde man strammet til mer og ikke bare holdt rammen fra i fjor høst.

Hvilke planer har statsministeren i forhold til nå å justere det finanspolitiske opplegget i forhold til utviklingen i norsk økonomi? Og samtidig: Hvis statsministeren er opptatt av at man skal beholde en sterk privat sektor, hvordan skal man greie det uten å ramme arbeidsplassene gjennom f.eks. å pålegge norske bedrifter enda større byrder?

Statsminister Jens Stoltenberg: En utfordring i finanspolitikken og spesielt hvis man ønsker å bruke budsjettpolitikken til å jevne ut svingningene i økonomien, som vi gjør i Norge, er at konjunkturbildet, prognosene, med hensyn til hvordan økonomien utvikler seg, endrer seg fra måned til måned, i hvert fall fra kvartal til kvartal. Samtidig er statsbudsjettet noe som handler om utgifter til helse, skole og til mange viktige velferdsformål. Og jeg tror enhver skjønner at man ikke kan skru disse utgiftene opp og ned i takt med at man får litt endrede konjunkturrapporter fra ulike institutter og institusjoner gjennom året. Derfor er finanspolitikken et litt grovt virkemiddel, og derfor er det slik at vi ikke har ambisjoner om det som kan kalles «finjustering» av finanspolitikken i forhold til endrede konjunkturanslag. Men det vi har ambisjoner om, er at når vi har vedtatt et budsjett som i hvert fall ikke skal bidra til å øke temperaturen i norsk økonomi – det vedtok vi i fjor – skal vi greie å videreføre det gjennom året på tross av store utgiftsøkninger på mange poster.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

John Dale (Sp): Eg vil stilla mitt spørsmål til miljøvernministeren.

Sist fredag sende Miljøverndepartementet ut ei pressemelding der det i første setning stod: «Regjeringen har i dag avgrenset området der ulven skal få etablere par og familiegrupper.»

Det er ei oppsiktsvekkjande formulering på bakgrunn av at Regjeringa faktisk gjorde det motsette, å tillata ulv i nye område av landet. Det gjeld Aust-Agder, Telemark, Vestfold, Østfold, Oslo, delar av Buskerud, Akershus og Hedmark. Eg går ut frå at statsråden vedgår at pressemeldinga gav eit feilaktig inntrykk. Det vart òg skapt inntrykk av at kontaktflata mellom sau og ulv på utmarksbeite vert avgrensa. I enkelte område – ja.

Fryktar ikkje statsråden at regjeringsvedtaket kan koma til å auka snarare enn minska konfliktane?

Statsråd Siri Bjerke: Den pressemeldingen som representanten Dale viste til, som ble lagt fram siste fredag, var en del av Regjeringens oppfølging av rovdyrpolitikken.

Det vi gjør i denne omgang, er å følge opp Stortingets vedtak knyttet til rovdyrforvaltningen, og til nå er det først og fremst områder med samisk tamreinbeite som har vært unntatt i forhold til områder der det har vært adgang til etablering av ulv. Denne oppfølgingen er gjort som følge av at bestandene nå synes å øke, og behovet for å få til en avgrensning av områder der det skal være anledningen til å etablere ulv, har vært til stede. Denne avgrensningen må ses i sammenheng med et annet forslag Regjeringen har lagt fram for Stortinget rett før påske, nemlig forslagene til endringer i viltloven, som skal gjøre det enklere å få tillatelse til å felle ulv utenfor disse områdene som nå er foreslått som områder der ulven skal få etablere seg i par og familier, men også innenfor de områdene der ulven gjør skade.

John Dale (Sp): Eg vil halda fast ved at det her ikkje er snakk om å avgrensa området for ulven, men om å sleppa ulven inn på nye område i landet.

Regjeringa set no i verk ei prøveordning for komande beitesesong, og saka vil då verta send ut til høyring, som statsråden var inne på, og så vil folk i distrikta verta inviterte til å ta del i ei endeleg justering av opplegget til hausten. Men det skjer i ein situasjon der departementet i all hovudsak har lagt hovudmønsteret på plass. Og det er all grunn til å stussa over eit slikt opplegg, fordi alle realistiske løysingar i saker som dette jo må byggja på samarbeid og dialog med lokalsamfunnet. Men framgangsmåten som her er vald, kan koma til å låsa fast situasjonen, og eg vil difor spørja statsråden: Vil ei slik drastisk utviding av området for ulv verkeleg verta realisert utan ein omfattande dialog med dei aktuelle lokalsamfunna?

Statsråd Siri Bjerke: En omfattende dialog er opplagt nødvendig. Derfor legger Regjeringen stor vekt på dialog med alle berørte parter i denne saken. I dag skal jeg bl.a. til Østfold, etter denne spørretimen, for å snakke med berørte parter. Jeg har vært i Hedmark, og det er opplagt at vi vil trenge en dialog.

Men mine forslag her bygger på Stortingets flertall, som jo har ment at rovdyrpolitikkens prinsipper skal ligge fast. Men det vil være behov for en praktisk oppfølging av denne politikken, og derfor fremmer vi forslag til avgrensning og forslag om at det skal være enklere å beskatte ulv.

Presidenten: Ensomme ulver er unntaket!

Det blir oppfølgingsspørsmål – Per Roar Bredvold.

Per Roar Bredvold (Frp): Ulveforsker Wabakken antar at det i år er ca. 20 ulver på norsk side fra Østfold til Rendalen i Hedmark. Det settes inn 20 mill. kr av offentlige midler til forebyggende tiltak mot ulveangrep på husdyr bare i Stor-Elvdal og Rendalen, og dette synes ikke å være nok.

Verdens guru innen ulveforskning, David Mech, sier at ulv er ingen truet dyreart. Verdens bestand består av flere hundre tusen dyr. Han advarer også mot å tro at ulv ikke angriper mennesker, og da særlig barn. Den samme Mech har tidligere bekreftet at det var ulven som drepte 92 barn i India i perioden 1989–1995.

I norske rapporter kan vi også lese om hvordan ulv har angrepet og drept barn, bl.a. i Kiorov-distriktet i Russland og i Åbo i Finland. Mener statsråden det er forsvarlig å la Distrikts-Norge bli en taper for at ulven skal få herje fritt, for slik å skape negativ livskvalitet for dem som bor der, f.eks. i Hedmark?

Statsråd Siri Bjerke: I oppfølgingen av norsk rovdyrpolitikk skaffer vi oss stadig ny kunnskap om rovdyr, og spesielt ulv. Høgskolen i Hedmark bidrar i sterk grad til dette, slik at vi nå vet hvor ulven oppholder seg, hvordan den beveger seg og veldig mye om hvordan den oppfører seg.

Opplysning knyttet til hvordan ulveforvaltningen skal være, vil være en veldig viktig del av rovdyrpolitikken framover. På den måten tror jeg vi skal få til en rovdyrpolitikk som ikke skal komme i konflikt med interessene til en næring og befolkningen i de områdene hvor rovdyrene befinner seg.

Norsk rovdyrpolitikk bygger for øvrig på en oppfølging av internasjonale avtaler, og Norge har et helt klart ansvar i så måte, noe Stortingets flertall har bekreftet ved en rekke anledninger.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa – til oppfølgingsspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Regjeringa sitt forslag til utvida område har vekt oppsikt, både ut frå at Stortinget har lagt til grunn at konfliktane skal dempast på dette feltet, og på grunn av prosedyren som er vald.

Fyrst fremjar ein eit forslag og set i verk ei prøveordning, og så lèt ein saka gå ut på høyring. Eg vil retta merksemda mot området Setesdal Vesthei, der det er mellom 10 000 og 15 000 sauer frå Rogaland og Agder-fylka som går på beite. Ville det ikkje vore eit langt betre utgangspunkt for den dialogen miljøvernministeren ynskjer, dersom ho fyrst hadde sendt ut forslaget sitt, så invitert til høyring og dialog, for deretter å fatta vedtaket, i staden for å gjera dette no, i omvend rekkjefølgje?

Statsråd Siri Bjerke: Det har vært svært viktig å få dette på plass nå fordi det skal få virkning for årets beitesesong. Sammen med de forslagene som er lagt fram til endringer i viltloven, kan vi da få en fleksibel rovdyrpolitikk, en fleksibel forvaltning av ulvebestanden, slik Stortinget har ønsket.

Vi følger selvfølgelig opp dialogen underveis hele tiden. Nå skal dette forslaget ut på en tre måneders høring, så vil det bli endelig fastlagt, og Stortinget vil få nødvendige orienteringer om dette på bakgrunn av høringen og den endelige fastleggelsen av avgrensningsområdet for rovdyr og ulv.

Presidenten: Steinar Bastesen – til oppfølgingsspørsmål.

Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål i forbindelse med ulvedebatten.

Det ble konstatert ved gentesting at vi hadde en ulveflokk av hybrider. Miljøverndepartementet vedtok at disse skulle avlives – vi skal ikke ha hybrider i vår fauna. Nå står miljøvernministeren og sier at vi skal avgrense området, og vi skal gjøre det lettere å skyte ulv. Hvordan går det med avlivingen av de fire ulvungene? Er de tatt livet av? Og hvilken tiltro kan norske bønder og sauebønder rundt om i distriktene ha til Miljøverndepartementet og forvaltningen? Så vidt jeg vet, er ikke de fire ungene avlivet ennå. (Munterhet i salen) Hvordan går det med den saken?

Presidenten: Presidenten håper på et svar! (Munterhet i salen)

Statsråd Siri Bjerke: Det er riktig at gentesting viste at det var hybrider som var i naturen i Østfold, og vi ønsket å gi fellingstillatelse for disse fordi det ikke er ønskelig at slike blandingsdyr er i naturen. Noen av disse er så langt tatt ut. Gentesting har ellers vist at problemet med hybrider ikke er til stede i stort omfang, det er en skikkelig ulvestamme vi har i Norge.

Dette er et spørsmål vi må følge opp, men flere av de hybridene som det ble gitt fellingstillatelse for, er tatt ut.

Steinar Bastesen (TF): Men ikke alle? (Munterhet i salen.)

Presidenten: Presidenten innskjerper at oppfølgingsspørsmål omfatter én runde og ikke forsøk på videre harpunering, hr. Bastesen. (Munterhet i salen)

Neste til oppfølgingsspørsmål er Grethe Fossum.

Grethe G. Fossum (A): Det er helt klart at konsekvensene av rovdyrpolitikken, en villet rovdyrpolitikk, er mangslungne. Det vi ser i distriktene, er at folk flytter, folk gir opp å drive med sau f.eks., folk tør ikke å bruke skogen lenger slik de har gjort før, og viltet forsvinner. Alle disse tingene må tas i betraktning når man gjeninnfører ulv i et område f.eks. Dette området er ganske begrenset, og man kan stille mange spørsmål om hvordan man har tenkt å begrense ulvens atferd. Den er ganske viljesterk, etter det jeg har opplevd, så å hindre den fra å gå inn i Nord-Odal vil være et problem som miljøvernministeren sikkert har tenkt over.

Men spørsmålet mitt går på det som står i pressemeldingen, nemlig at man skal ha ulike tiltak for å redusere og forebygge tap og konflikter. Konfliktene gjelder ikke bare i forhold til saueholderne, de gjelder også i forhold til bruk av naturen og hvordan viltet skal beskyttes.

Statsråd Siri Bjerke: Jeg vil igjen minne om at Norge har et nasjonalt ansvar for å ha en levedyktig ulvestamme. Det synes som om vi er i ferd med å nå det målet som Stortinget satte opp om åtte–ti familiegrupper i Sør-Skandinavia. Derfor vil den politikken vi nå legger fram til forvaltning, i praksis bety at man skal ta ut ulv etter årets sesong.

Jeg legger også i det videre arbeidet veldig stor vekt på frykt og på det å få et godt kunnskapsnivå om hva det betyr å leve med ulv i ulike områder. Hittil har vi fått et veldig godt samarbeid med store deler av sauenæringen, vi har i gang en rekke prosjekter på skoler o.l. når det gjelder opplysning, og vi har også god kontakt med andre miljøer, som jegermiljøet som er opptatt av jakt på bl.a. elg.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg har ikke tenkt å foreslå noen avlivelser, men jeg har lyst til å stille statsministeren et spørsmål etter lønnsoppgjøret og uravstemningsresultatet.

Det er ingen tvil om at reaksjonene mot en utvikling av økte forskjeller i Norge er deler av grunnlaget for lønnsoppgjørets utfall i privat sektor. Det er heller ingen tvil om at forskjellene i Norge har økt på hele 1990-tallet. Og det er heller ingen tvil om at økningen i forskjellene først og fremst skyldes at inntektene fra kapital er veldig skjevt fordelt, og at vi i tillegg har et skattesystem som gjør at det ikke betales skatt av aksjeutbyttet på mottakerens hånd, logikken er at den har bedriften betalt. Det betyr altså at en millionær eller mangemillionær på aksjeutbytte kan betale lavere skatt enn en stuepike som nå har fått 2 kr pluss litt til mer i timen.

Hva vil Regjeringen gjøre for å endre det urettferdige skattesystemet som har ført til økte forskjeller på hele 1990-tallet?

Statsminister Jens Stoltenberg: For det første er det slik at forskjellsmeldingen og veldig mye annen forskning og annet arbeid viser at det er én hovedkilde til ulikhet, og det er tilknytning til arbeidsmarkedet. Økt ledighet er den viktigste årsaken til økte forskjeller i de samfunn som opplever økte forskjeller. Det betyr at det viktigste tiltaket for å unngå økte forskjeller og for å skape rettferdig fordeling er å sørge for at vi ikke får ny høy arbeidsløshet i Norge, det er det viktigste tiltaket vi har i forhold til å sikre rettferdig fordeling.

Når det så gjelder skatt, er det slik at vi fra Arbeiderpartiets side har fremmet en del forslag tidligere til å tette hull i skattesystemet. De forslagene har vi ikke fått flertall for i denne stortingsperioden, bortsett fra at vi har fått tilslutning til noe når det gjelder aksjedebatter og også noe når det gjelder rederskatt og delingsmodell, men mye har blitt nedstemt. Det er forslag vi mener enkelt kunne ha vært gjennomført for å bidra til å redusere forskjellene, men som vi da bare i noen grad har fått flertall for.

For øvrig tror jeg det er veldig viktig å ha med seg at all erfaring tilsier at det å ha veldig høye skattesatser, men til gjengjeld mye fritak, unntak og fradrag, fører til vesentlig større forskjeller og en mer urettferdig beskatning enn dagens system med forholdsvis lave satser, men få unntak og fritak. Før hadde vi 50 pst. skatt på såkalt kapital og overskudd, og vi hadde utbyttebeskatning. Da betalte de rikeste i Norge en vesentlig mindre del av inntekten sin i skatt enn de i dag gjør med 28 pst. Så den skattereformen vi gjennomførte i 1992, der vi altså reduserte den formelle skatteprosenten til 28 pst., innebærer faktisk at de med store kapitalinntekter, de rikeste i Norge, i dag betaler en større andel av inntekten sin i skatt enn det de gjorde før. Så 28 pst. betyr faktisk mer skatt for de rike fordi man fjernet fritak, unntak og hull i skattesystemet.

Kristin Halvorsen (SV): Norsk kapitalbeskatning ligger ikke høyt i internasjonal sammenheng. Det er mye å gå på, vi ligger lavt blant OECD-landene. Det er mange myter ute og går når det gjelder det norske skattenivået, men det er ikke spesielt høyt, og det er spesielt lukrativt på kapitalinntekter. Veldig mange av de tilpasningene som folk som har penger til å kjøpe seg dyre advokater, driver med, dreier seg om å få plassert inntekten sin som kapitalinntekt og ikke lønnsinntekt, fordi forskjellene i beskatning er så stor. I 1998 ble det tatt ut 53 milliarder kr i utbytte fra norske bedrifter, ca. halvparten av det gikk til private norske aksjonærer, og det er fordelt slik at de 10 pst. rikeste får 90 pst. av alt aksjeutbytte som deles ut. Det er den viktigste forklaringen på at forskjellene øker på toppen. Det er klart at arbeidsløshet vil føre til utstøting og flere fattige og til at flere sliter med sin private økonomi, men den virkelige driven bak Forskjells-Norge skyldes dette.

Nå har Regjeringen en mulighet til å utfordre sentrumspartiene, de har lagt fram en utjamningsmelding, og mange av dem brenner for at forskjellene ikke skal øke. Hvorfor ikke vise litt «guts» og smelle noen forslag i bordet?

Statsminister Jens Stoltenberg: Vi er opptatt av ikke å drive ren symbolpolitikk. Det overlater vi til andre. Vi er opptatt av å få flertall for en politikk som vi mener går i riktig retning. Derfor legger vi ikke fram forslag bare for å vise «guts», vi legger fram forslag hvis vi tror det kan bidra til små skritt i riktig retning. Vi har i denne stortingsperioden fått flertall for en del forbedringer både når det gjelder skatt på de store aksjeformuene og når det gjelder adgangen til å gjøre om inntekt fra lønnsinntekt/personinntekt til kapitalinntekt og derved få lavere skatt.

Når det gjelder spørsmålet om norsk kapital skattlegges høyt eller lavt, er det avhengig av hvordan man setter opp sammenligningene. 28 pst. er den samme satsen som man har i Sverige og Finland og en del andre land, men i Norge har vi jo formuesskatt på kapital. Det har de i liten grad, i hvert fall ikke i like stor grad, i andre land, så hvorvidt norsk kapital skattlegges høyt eller lavt, er derfor helt avhengig av om man inkluderer formuesskatt eller ikke.

Det jeg er opptatt av, er å sikre likebehandling av ulike typer kapital. Det bør ikke være slik at man betaler mer skatt hvis man setter pengene i en bedrift enn hvis man setter pengene i banken.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Odd Roger Enoksen.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er ikke til å komme bort fra at en stadig større del av befolkningen tar ut en del av sin inntekt gjennom avkastning på kapital. Dette vil komme til å øke i tiden framover, og skal vi være i stand til å føre en solidarisk lønnspolitikk også i framtiden, som spørretimen så langt i stor grad har dreid seg om, vil vi være avhengig av å utvikle et skattesystem som oppfattes som rettferdig av folk. Det vil ikke være mulig å akseptere en utvikling hvor de som har sin inntekt utelukkende fra lønnsinntekt, skal vise solidaritet, mens de som har en stadig større del av inntekten fra kapitalinntekter, vil få en sterk vekst i sin inntekt, og en langt sterkere vekst enn de som kun har lønnsinntekt.

Jeg skal ikke peke på noen løsninger, men mitt spørsmål til statsministeren er: Vil statsministeren bidra til å følge opp det som sentrumsregjeringen satte i gang, nemlig å få til en utjevning av skatt på kapital og skatt på arbeid for å motvirke denne type økende forskjell?

Statsminister Jens Stoltenberg: Vi bør hele tiden arbeide for å få til et mer rettferdig skattesystem. Vi har en del forslag som vi har vært tilhengere av lenge, og vi jobber hele tiden med å få til forbedringer, bl.a. på grunnlag av de utredninger og det arbeid som sentrumsregjeringen gjorde, f.eks. i forbindelse med utredningen om flat skatt. Vi er ikke tilhengere av flat skatt, men det ligger mye materiale der som er nyttig for det videre arbeid i forhold til skatt. Men skatt er en komplisert sak, som man ikke bare slenger inn midt i året; man må ha gjennomarbeidede forslag før man presenterer dem. Og de forslagene som er gjennomarbeidet, har vi altså ikke tidligere fått flertall for. Men det er viktig å ha klart for seg at vi må opptre ryddig i forhold til at dette også handler om skatt på bedrifter. For noen få år siden var vi alle bekymret for at det var for lite egenkapital i bedriftene, og da må vi unngå å komme i den situasjon at hvis man setter pengene i banken, får man 28 pst. skatt, og hvis man setter pengene i en bedrift, får man en høyere skatteprosent. Det er i hvert fall dårlig næringspolitikk – det kan bidra til økt arbeidsløshet, så vi må ha likebehandling av ulike typer kapital. Det er et ganske krevende og viktig prinsipp.

Presidenten: Øystein Djupedal – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Det er mye riktig i det statsministeren nå sier. Det er vel ikke noe mål at skattene skal være høye, men det som er et mål, er at skattene skal oppleves rettferdig. En beskjed som lønnsoppgjøret nå har gitt, er nettopp at forskjellene er blitt så store at folk har reagert, og dermed stemte man også ned det første forslaget til tariffavtale i privat sektor. Én årsak til det, som representanten Halvorsen var inne på, er nok bl.a. at skatt på kapital er vesentlig mye lavere enn skatt på arbeid.

En annen ting som også provoserer, er forslaget om opsjonsbeskatning. Opsjoner, som er blitt mer og mer vanlig i næringslivet, er en form for premiering og belønning som man sier skal brukes spesielt i bedrifter som ikke har lønnsevne til å tiltrekke seg flinke medarbeidere. Dette forslaget har kommet på det mest ugunstige tidspunkt en kan tenke seg, fordi det innebærer en beskatningslettelse som i seg selv vil bidra til at forskjellsspiralen fortsatt øker.

Og mitt spørsmål til statsministeren er som følger: Vil han være med på å utrede konsekvensene og se på hvilken forskjellsvirkning et slikt forslag har, før det eventuelt vedtas i Stortinget?

Statsminister Jens Stoltenberg: Nå er for det første endringen i opsjonsbeskatningen allerede vedtatt av Stortinget. For det andre er det en mindre justering. Skattesatsene med hensyn til opsjonsbeskatning skal være nøyaktig de samme nå som før. Forskjellen er tidspunktet for når skatten ilegges. Når kontrakten inngås, aner man ikke i hvilken grad det er noen gevinst knyttet til opsjonen, da beregner man skatten av beregnet antatt fremtidig inntjening. Det betyr at den faktiske gevinsten ved opsjonen kan være både større og mindre enn den anslåtte gevinsten når kontrakten inngås. Det Regjeringen nå foreslår, er at vi tar skatten når opsjonene nyttes, altså når man erverver aksjene, for da vet man hvor stor gevinsten har vært, og så skattlegger vi hele den gevinsten med nøyaktig like høye satser som det som er reglene i dag, dvs. 55 pst. inntektsskatt pluss opp til 26 pst. arbeidsgiveravgift i sone 1. I noen tilfeller kan det bety økt skatt på opsjoner i forhold til dagens system, så det er ikke en skatteendring jeg har noen problemer med å forsvare.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Lars Sponheim (V): Jeg vil gjerne få bli ved statsministeren og lønnsoppgjøret, som jeg synes det er viktig å stoppe opp ved, og siden ingen andre har gitt uttrykk for det, vil jeg på vegne av opposisjonen gi uttrykk for tilfredshet over at streiken ble avsluttet på et tidspunkt før vi fikk ubotelige skader med hensyn til norsk økonomis troverdighet på eksportmarkedene. Og siden statsministeren har betydelig fallhøyde og ansvar i en slik sammenheng, er jeg sikker på at han deler den tilfredsheten.

Men jeg synes ikke det er grunn til å avdramatisere kostnadene og konsekvensene av det som nå synes å bli resultatet, for det sprenger i betydelig grad Arntzen-utvalgets rammer. Jeg tror det er viktig å få fram hva som er selve nøkkelen og det nye clouet ved dette Arntzen-utvalget, fordi det trakk med seg flere organisasjoner og ansvarliggjør flere organisasjoner med hensyn til en helhetlig og ansvarlig ramme. Det var ikke minst LO og NHO opptatt av.

Når vi nå når denne enigheten skulle prøves, opplever at det nettopp var LO som brøt denne enigheten, er det et veldig farlig signal til de andre organisasjonene før lønnsoppgjøret der begynner. Deler ikke statsministeren denne uroen over at dette er dramatisk?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg tror det er viktig å være nøye med ordene. Jeg har sagt tidligere at man ikke bør overdramatisere virkningen. Det er ikke helt det samme som å avdramatisere.

Det er alvorlig at vi over flere år har hatt en lønnsvekst som har vært vesentlig høyere enn i de landene vi handler med. Så sent som i 1997-1998 var lønnsveksten nesten 6 pst., det dobbelte av hva våre konkurrentland hadde. Det som er gledelig, er at vi på tross av at rammene i Arntzen-utvalget er brutt, hvilket jeg mener er uheldig, så har vi altså et oppgjør som peker i retning av lavere lønnsvekst i Norge. Vi har fått den ned fra det høye nivået på oppimot 6 pst. i 1998 til 4,5 pst. – 4,6 pst. nå. Og med de avtalene som er inngått, og med den forutsatte glidningen, vil vi være ned på 4,1 pst. – 4,2 pst. til neste år. Det er fortsatt for høyt, og nedgangen går for sakte, men altså i riktig retning.

Jeg mener det er alvorlig det som nå skjer. Fordi det vi nå ser, er at mens vi på første halvdel av 1990-tallet hadde en veldig økning i norsk konkurranseutsatt industri med mange nyetableringer og en veldig god vekst, så har vi nå de siste par årene sett en ganske kraftig nedbygging, ikke minst i sysselsettingen i industrien. Så utviklingen der går i feil retning.

Det er klart at det blir enda mer krevende å snu når det tar noe lenger tid å få kostnadsveksten i Norge ned på nivået til våre handelspartnere. Det er alvorlig, og det bør vi sammen bidra til å gjøre noe med, ikke minst gjennom budsjettpolitikken.

Lars Sponheim (V): Jeg kan dele mye av det som statsministeren nå gir uttrykk for. Jeg tror nok også han må utvide industribegrepene til Statistisk sentralbyrå. Da vil han se at vi har mange nye industri- og næringsområder som vokser. Vi ser i dag at det f.eks. mangler 12 000 nye IT-arbeidere pr. år. Vi trenger en endringsvilje i norsk økonomi, som er nødvendig. Men poenget med det inntektspolitiske samarbeidet er at fordi vi får inn stadig nye grupper i arbeidslivet, er det viktig å inkludere flere enn de tradisjonelle gruppene innenfor LO. Derfor var Arntzen-utvalget så viktig, og derfor er det viktig at statsministeren er aktiv og bidrar raskt, slik som den forrige regjering, og får tilbake et inntektspolitisk samarbeid, slik at alle grupper, også de utenfor dem som Arbeiderpartiet tradisjonelt står veldig nær, blir trukket inn i et ansvarlig opplegg. Det som er det dramatiske i dagens situasjon, er at det nettopp er LO som nå sender signaler til de andre organisasjonene om at de for en gangs skyld har stilt opp innenfor ansvarlige rammer, og at LO er de første til å bryte ut. Her er det viktig raskt, når årets lønnsoppgjør er over, å komme tilbake til et samarbeid som inkluderer alle.

Statsminister Jens Stoltenberg: Vi er opptatt av et bredt samarbeid med ulike organisasjoner også på arbeidstakersiden i arbeidslivet, fordi vi innser at det kan gi en bedre og bredere forankring av det inntektspolitiske samarbeidet. Vi var glad for at det var så bred tilslutning til Arntzen-utvalget, som la rammene for den videre inntektsutviklingen.

Vi sier oss lei for at man ikke greide å holde de rammene i årets oppgjør. Men jeg er glad for, når man først skulle gå utover rammene, at sprekken ikke ble større enn den ble. Jeg er også glad for at pilen peker i riktig retning, fordi man har en toårig avtaleperiode, og fordi man nå i år fastlegger tilleggene også for neste år, kan man se at man får en ytterligere reduksjon i lønnsveksten neste år. Men 4,2 pst. er fortsatt klart over det som er antatt lønnsvekst hos våre naboer og de vi handler med, og det er alvorlig. Hvor alvorlig det er, er avhengig av hvordan det går med andre elementer i norsk økonomi, dels elementer vi kontrollerer selv, som budsjettpolitikken, og dels ting vi ikke kontrollerer selv, som olje og internasjonale markedsforhold.

Presidenten: Vi går da videre til neste – og siste – hovedspørsmål.

John I. Alvheim (Frp): Mitt spørsmål går til sosialministeren.

Eldreplanen har nå vært under gjennomføring i to år med det paradoksale resultat at det så langt er blitt færre sykehjemsplasser utover i kommunene. Aldri tidligere har jeg fått så mange henvendelser fra fortvilte pårørende som ikke får lagt inn sine sterkt pleietrengende i sykehjem. Selv om en er 80, 90, ja nærmere 100 år, er delvis blind, har en fremskreden Alzheimer og bor alene, er en i dag i mange kommuner ikke kvalifisert til innleggelse i sykehjem. Er vår nye sosialminister kjent med slike forhold i mange kommuner?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Satsingen innenfor eldreomsorgen er inne i sitt tredje år. Vi arbeider nå med å legge fram en melding til Stortinget om hvordan de to første årene har gått.

Vi ser at utbyggingstakten har vært veldig bra, men det har kommet flere omsorgsboliger enn det har kommet sykehjemsplasser. Det er riktig. Det vi også ser, er at svært mange kommuner har kommet godt ut av det. Om en omsorgsbolig fungerer godt eller ikke, er helt avhengig av hva slags hjemmesykepleie og hjemmetjeneste for øvrig som fins i kommunene. Vi ser også at sykehjemmene har endret karakter, at de i langt større grad enn tidligere har spesialisert seg på enkelte felt. De har altså spesielle avdelinger for senil demente, de har spesielle avdelinger for døende pasienter, de har allmennavdelinger, og de har rehabiliteringsavdelinger. Alt dette har gjort at flere nok også er i stand til å bo lenger utenfor sykehjem.

Jeg er også glad for å se at det synes som om helsetilstanden blant mennesker over 80 år har blitt noe bedre enn det vi hadde grunn til å frykte, slik at alder som kriterium for å få plass på sykehjem håper jeg aldri skal bli aktuelt igjen.

Men når representanten Alvheim påpeker at mennesker med betydelig sykdom heller ikke får plass på sykehjem, synes jeg det er bekymringsfullt, og vi vil se nærmere på det og komme tilbake til det i den meldingen vi legger fram for Stortinget.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Det er vel og bra at man gjør fremskritt når det gjelder den daglige pleie og omsorg i våre sykehjem. Men de som er i sykehjem, er jeg ikke særlig bekymret for. Det er de som er på utsiden av sykehjem, saken i dette tilfellet dreier seg om. Jeg finner det helt uakseptabelt at et sterkt pleietrengende menneske skal plasseres i en omsorgsbolig uten fast døgnvakt. Dette er å plassere en som er kvalifisert til sykehjemsplass, uten tilsyn og pleie.

Mitt oppfølgingsspørsmål går på dette: Hvem er det som i dag kontrollerer at Husbankens krav om heldøgns oppfølging med pleie og omsorg for å gi lånetilsagn til bygging av omsorgsboliger, følges opp i kommunene? Jeg har et bestemt inntrykk av at dette på ingen måte følges opp i svært mange kommuner.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Det oppfølgingsansvaret er tillagt fylkesmannen i samarbeid med fylkeslegen. Tilsynsrollen har blitt styrket i den perioden eldreplanen har vært. De følger opp sykehjemstiden, men ser også til at de planene som kommunen selv lager, blir fulgt opp på den måten som det er sagt.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretime er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretime.