Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige gruppene 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ivar Kristiansen (H) (ordfører for saken): Norsk reindriftsnæring hadde egentlig fortjent en nokså bred debatt – på dagtid – om sin situasjon, om sine utsikter og sine rammevilkår, og særlig berører det den situasjonen som vi har i Finnmark fylke. For norsk reindriftsnæring sliter – ikke minst fordi myndighetene ikke har lyktes i sin reindriftspolitikk. Dagens situasjon, særlig i indre Finnmark, er meget alvorlig. Vi er fortsatt ikke kommet nærmere en balanse mellom reintall og beitegrunnlag. Det er derfor en enstemmig komite i dag så tydelig understreker at ensidig bruk av reindriftsavtalens virkemidler for å tilpasse reintallet til beiteressursene ikke er tilstrekkelig, og at det ikke fungerer som verktøy for å tilpasse reintallet.

Det er derfor bedrøvelig å registrere at disse forholdene har vært tatt opp fortløpende siden behandlingen av St.meld. nr. 28 for 1991-92 En bærekraftig reindrift.

Komiteen konstaterer at problemene bare øker i omfang. Derfor er det vårt håp at landbruksministeren nå tar fatt i utfordringene, og derfor ber en enstemmig komite om at Regjeringen i samarbeid med reindriftsutøverne fastsetter et øvre reintall for hvert distrikt. Vi er nå nærmest på overtid når det gjelder behovet for å få de nye fellesbeitene, altså den nye distriktsinndelingen, på plass – en jobb som skulle ha vært avsluttet.

Jeg anmoder også statsråden om å foreta en gjennomgang av reindriftsforvaltningen. I dagens utsatte situasjon er det avgjørende at forvaltningen kan kombinere solid juridisk kompetanse og næringspolitisk ekspertise med forståelsen for lokale forhold og tradisjoner, og ikke minst forståelsen av samisk reindriftskultur.

Jeg vil også understreke behovet for økt satsing på markedsføring av reinkjøtt. Komiteen ser et potensial i å kunne videreutvikle foredlingsindustrien. En slik satsing vil kunne bety økt sysselsetting i næringen, og det er ikke minst viktig å sørge for at foredlingsindustrien utvikles for å tilfredsstille de krav som bl.a. EØS-avtalen hjemler for produksjon.

Karin Kjølmoen (A): Inneværende reindriftsavtale har en bevilgning på 80 mill. kr til å gjennomføre de tiltak som partene ble enige om. Arbeiderpartiet ønsker å legge vekt på at reindriftsavtalen, i tillegg til reindriftsloven, skal være gode styringselement for å utvikle en bærekraftig reindrift.

Selv om reindriften er en liten næring, er den en viktig brikke i den samiske kultur og handler om sysselsetting, bosetting og utvikling for det samiske folk. Derfor er det viktig at denne næringen må bygge på en økologisk forståelse.

Arbeiderpartiet er enig i at for å få til en tilpasning mellom reintall og beiteressurser, vil det kreves en samhandling mellom de berørte parter. Vi har her merket oss at avtalepartene ble enige om å trekke forhold som berører reintallsreguleringer med hjemmel i reindriftsloven, ut av forhandlingene.

I likhet med andre næringer hvor naturgrunnlaget begrenser omfanget av aktivitetene, kan en ikke ha et høyere reintall og en større produksjon enn beitegrunnlaget kan tåle. Uansett tekniske nyvinninger og andre hjelpemidler er dette noe en må ta hensyn til.

Arbeiderpartiet har registrert at den negative utviklingen, spesielt i Finnmark, fremdeles er til stede og også har økt i omfang. Arbeiderpartiet vil understreke at dette må bli fulgt opp etter de prosedyrer som reindriftsloven foreskriver.

Arbeiderpartiet er også enig i at det skal fastsettes et øvre reintall for hvert distrikt, for senere å fastsette reintallet for den enkelte driftsenhet – dette for å få til en mer økologisk og økonomisk næring.

Reindriftens Utviklingsfond skal brukes til utvikling og investeringer i næringen. Komiteens flertall har pekt på at fondet også bør være en viktig institusjon for å kunne bidra til at industrien i større grad kan satse på utvikling av spesialprodukter. Arbeiderpartiet forutsetter at det er partene selv som må bli enige om dette.

I samtlige reinbeitedistrikt sliter næringen med store rovdyrtap og med produksjonssvikt som følge. Forebyggende tiltak må derfor settes i gang.

Arbeiderpartiet mener at den negative fokusering som har vært rettet bl.a. mot reindøden i Finnmark og Troms, ikke gagner næringen. Derfor støtter vi opp om de tiltakene som man er kommet fram til i reindriftsavtalen.

Øystein Hedstrøm (Frp): Først vil jeg benytte anledningen til å gi honnør til saksordføreren, for komiteen har år etter år etter år beskrevet problematikken, at vi har altfor mange rein i forhold til beitegrunnlaget osv., men det har i praksis ikke skjedd noe for å bringe reindriftsnæringen fremover i pakt med ressursgrunnlaget. Men saksordføreren har klart å samle komiteen om veldig viktige formuleringer, slik at jeg er optimist – at man nå kan legge de nødvendige føringer, og at departementet følger opp de påleggene som Stortinget gir i denne saken, slik at vi kan få en bedring.

På vegne av Fremskrittspartiet vil jeg komme inn på enkelte elementer. Vi er for så vidt imot reindriftsavtalen og det planøkonomiske systemet, som det viser seg ikke fungerer. Ikke sant? Først er det slik at man sprøyter inn en masse kapital – dette kan jo sammenlignes litt med landbruket – i reindriftsnæringen. Det ble gjort for en del år siden, slik at ungdommen gikk inn og etablerte seg, og da fikk man denne situasjonen med altfor mange rein i forhold til beitegrunnlaget. Og så må delvis de samme politikere komme med nye tilskudd og støtteordninger, tidligslaktetilskudd osv. for å forsøke å bøte på de problemene de selv er med på å skape. Vi får stadig bevist at planøkonomi i reindriftsnæringen og landbruksnæringen ikke fungerer, så hvorfor skal vi fortsette med systemer som ikke virker, når vi kan prøve alternativer som har bedre fremtidsmuligheter?

Jeg vil også spørre meg: Hvis en bedrift hadde skadet miljøet så mye som reindriftsnæringen gjør, ville nok myndighetene vært ute mye tidligere. Forskere har jo påvist at det skjer en forørkning av Finnmarksvidda, med irreversible skader i tiår, og at skadene er langt større enn det vi ser ved nikkelverkene. Så her er det viktig nå at Regjeringen følger opp de påleggene og de merknadene som kommer fra Stortinget.

Randi Karlstrøm (KrF): Vi støtter også det med å sette øvre reintall for hvert distrikt. Jeg tror dette er et rett grep, men det avhenger av hvilken prosess som blir ført videre. Det er også veldig spennende å se hva lovutvalget kommer fram til. Det vil være veldig avgjørende.

Men jeg vil ta opp én ting som jeg synes kanskje kan vurderes videre. Det er rammen rundt forhandlingene. Jeg synes at man kanskje burde vurdere om reindriftsforhandlingene burde foregå i Sametinget, man kunne kanskje bruke det nye sametingsbygget. Det har noe med konteksten og rammen rundt det hele å gjøre. Det er her snakk om en flerkulturell kontekst. Man skal operere med to språk, og jeg håper at man også skal lykkes med å komme i gang med forhandlinger der man bruker begge språk fullt ut og har fulltolking. Jeg tror det er en riktig vei å gå for å komme i den nødvendige dialogen med næringen som man må ha. Jeg tror også det er viktig at Sametinget trekkes mer aktivt med, til tross for at vi nå i komiteen har gjort et vedtak som jeg vet at Sametinget ikke er fornøyd med. Men det kan det være mange grunner til – her er det mange kryssende interesser.

Jeg tror også det fra statens side er viktig at man får kvinner med i forhandlingsdelegasjonen. Jeg tror at man må ha enda mer styrke på dette med kvinnespørsmål.

Til slutt vil jeg legge til at tilleggsnæring må også her vektlegges sterkere fremover. Det tror jeg er helt nødvendig for å ha en sjanse til å sikre et materielt grunnlag for reindriftsfamiliene fremover.

Olav Gunnar Ballo (SV): Premissene for reindriftspolitikken baserer seg på St.meld. nr. 28 for 1991-92, En bærekraftig reindrift, samt Stortingets behandling den gang av meldingen gjennom Innst. S. nr. 167 for 1991-92. Da Stortinget i 1992 behandlet dette, skisserte man at en bærekraftig reindrift skulle være basert på tre punkt – økologisk bærekraft som det ene, økonomisk bærekraft som det andre og en kulturell bærekraft som det tredje. Dette kommenteres i St.prp. nr. 65 for 1999-2000, der man sier at de tre målene står i en innbyrdes sammenheng, at økologisk bærekraft gir grunnlag for økonomisk bærekraft, og at sammen gir økologisk og økonomisk bærekraft mulighet for å utvikle kulturell bærekraft.

Dette høres jo ut som reklamen for Kinderegg: tre ønsker på en gang. Når det gjelder Kinderegg, går det i hop. Her går det ikke i hop. Det er jo nettopp det som er tilfellet i dag, at økologisk bærekraft på Finnmarksvidda overhodet ikke gir noen økonomisk bærekraft. Den økonomiske bærekraften som i dag totalt er mangelvare, gir heller ingen mulighet for kulturell utvikling knyttet til reindriften over tid, slik at man allerede i utgangspunktet i St.prp. nr. 65 gir en fremstilling som lite eller intet har med virkelighetens verden i dag å gjøre.

Når man går tilbake i forhold til beskrivelser av Finnmarksvidda, eksempelvis i serien «Norske fjellbeite», der man i 1965 presenterte en omfattende oversikt over vegetasjon og beiteforhold for reinsdyr i Finnmark, er det interessant å se beskrivelsen at lavheiene har en tykkelse på 10–15 cm og med «smale reinstier som skispor i lavmatta». De smale skisporene i lavmatta var streifdyr fra Finland som kom over. Ellers var det tett med lav.

I 1992 gav NORUT IT ut rapporten «Finnmarksvidda vegetasjonskartlegging – vegetasjonstyper, lavbeiter og endringer i lavdekket innen reinbeitedistrikt 30 og 31, Finnmarksvidda». Der hadde man basert seg på satellittdata fra 1973, 1980 og 1987-88. Det man fant ut fra disse dataene, var at det i 1973 var et intakt lavdekke svarende til 85 pst. av vidda. I 1980 var tallet redusert til 68,1 pst., og i 1987-88 var tilsvarende tall nede i 15,1 pst. I 1996 ble det på nytt gjort en undersøkelse som viste at kun 7-8 pst. av det totale arealet på Finnmarksvidda nå var uskadet. I begynnelsen av den perioden man undersøkte, fant man lav over hele vidda. I 1996 var situasjonen så alvorlig at halvparten av vidda var uten lav. Man stod altså overfor en økologisk katastrofe av enorme dimensjoner, som naturligvis, hvis man sammenligner med Puttjern, arealmessig er så stor at sammenligningen totalt halter. Det som også halter, er den totale mangelen på oppmerksomhet som den økologiske katastrofen har fått. Og det er klart at spørsmålet kan ikke behandles slik som man behandler spørsmål om å få oppfylt tre ønsker på en gang. Man kan ikke si at man både skal ivareta en kulturell utvikling og ha en økologisk bærekraft og en økonomisk bærekraft. Man må faktisk begynne å ta stilling til hva slags veivalg man skal gjøre. Og det helt åpenbare veivalget knyttet til Finnmarksvidda nå, er å ivareta økologien. Det er ingen økologisk bærekraft lenger på Finnmarksvidda, slik at det er bare et spørsmål om tid før reindriften dør ut av seg selv med den typen subsidieordninger man har i dag, og som man riktignok sier at man skal gjøre noe i forhold til også i år, men som verken departementet eller komiteen på noen overbevisende måte går inn i, slik at de andre tingene vil dø av seg selv. Reindriften vil dø ut, kulturelle muligheter knyttet til den vil dø ut, og det betyr at økologiperspektivet på en helt annen måte enn fram til i dag må fram, for at man i hvert fall skal kunne bevare naturen og hindre en total forørkning av hele viddeområdet.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Som representanten Ballo var inne på, er det en primær målsetting i reindriftspolitikken å legge til rette for en reindrift som er økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig – og jeg vil selv også legge til at den må være dyrevernmessig forsvarlig.

For deler av reinbeiteområdene er bildet temmelig dystert nå. Jeg tenker særlig på situasjonen i indre Finnmark. Systematiske vektregistreringer av reinen, overvåking av lavbeitene ved bruk av satellittbilder og feltundersøkelser etterlater ingen tvil om at beitesituasjonen er dramatisk.

Fra en økologisk synsvinkel er problemstillingen enkel. Det er for mye rein i forhold til beitegrunnlaget.

Fra næringens side erkjenner man langt på vei situasjonen. Staten og Norske Reindriftsamers Landsforbund har opp gjennom årene vært enige om iverksetting av ulike strategier for reintallstilpasning. Det viser seg imidlertid vanskelig å få gjennomført tiltakene i praksis. Som kjent forutsatte fjorårets avtale en frivillig tilpasning i de såkalte tiltaksdistriktene. Dersom dette ikke førte fram, skulle myndighetene i fase 2, dvs. fra kommende slaktesesong, foreta nødvendige reintallsreduksjoner med hjemmel i reindriftslovens bestemmelser. Da vi kom til årets forhandlinger, viste det seg at Norske Reindriftsamers Landsforbund ikke lenger ville være med på dette, noe som førte til at forhandlingene stoppet opp.

Av Regjeringen ble det likevel ansett som viktig å få til en avtale. Resultatet av dette ble at alle forhold tilknyttet reintallsregulering med hjemmel i reindriftsloven ble trukket ut av avtalen. Årets reindriftsavtale er dermed en ren økonomisk rammeavtale, som i større grad enn tidligere har vektlagt produksjonsoptimalisering og inntektsutvikling og i mindre grad tiltak for å tilpasse reintallet.

Dette betyr selvfølgelig ikke at reintallstilpasning er blitt mindre viktig sett fra myndighetenes side. Forskjellen er at dette nå skal følges opp på selvstendig grunnlag av de organer som har ansvar for dette etter reindriftslovens bestemmelser. Jeg vil nøye følge det videre arbeidet her og er glad for at komiteen så klart etterlyser handling og resultater.

Så litt om selve avtalen: Avtalen har fått en økt ramme fra 80 mill. kr til 88 mill. kr. Mye av dette går til Reindriftens Utviklingsfond, noe som bl.a. vil gi rom for større satsing på utvikling og investeringer i næringen.

Det er viktig å få innført en politikk som konkret retter seg mot kvinnene i reindriften. Kvinnene har tradisjonelt hatt en sterk posisjon i næringen. Gjennom den tekniske og økonomiske utvikling har denne blitt svekket. I årets avtale er ektefelletillegget for produksjonstilskudd økt fra 25 000 kr til 50 000 kr.

Jeg vil i forlengelsen av dette også nevne den viktige utfordringen i forbindelse med å øke verdiskapingen i reindriften. Reindriften har i dag utviklet seg til i det vesentlige å dreie seg om kjøttproduksjon. Et siktemål for næringen må imidlertid være å oppnå så stor økonomisk avkastning av flokken som mulig, innenfor de gitte økologiske rammer. Jeg vil særlig framheve nisjeproduksjon av melk, som også i kombinasjon med turisme kan representere et viktig bidrag i reindriftsøkonomien. Dette kan gi muligheter, ikke minst for kvinnene.

Reindriften er generelt utsatt for press fra mange hold. Reindriften må derfor gjøres mer robust og slik bli bedre i stand til å leve med et trykk fra omverdenen.

Det er viktig med en forvaltning som fungerer faglig, og som har utøvernes og andre myndigheters tillit. Norsk institutt for by- og regionforskning foretar nå en evaluering av Reindriftsforvaltningen, og rapporten vil foreligge i nær framtid. Jeg vil følge de videre prosesser nøye også her.

Hvis Stortinget ikke holder på så altfor lenge, vil statsråden snart ta et fly til landsmøtet i Norske Reindriftsamers Landsforbund og ta fatt på dette arbeidet med en gang i morgen.

Presidenten: Da får vi se om vi kan få avsluttet relativt raskt, så statsråden kan rekke dette.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr.16.