Presidenten: Etter konferanse med gruppelederne vil presidenten foreslå at debatten ordnes slik:

Debatten føres over to dager, i dag og i morgen, med en samlet taletid på 7 timer og 55 minutter, eksklusiv replikkordskifter og 3-minutters-innlegg.

Taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 190 minutter, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti 70 minutter hver, Høyre 65 minutter, Senterpartiet 30 minutter, Sosialistisk Venstreparti 25 minutter, Venstre 15 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg av partigruppenes hovedtalere og statsministeren og tre replikker med svar etter talere med 10 minutters taletid eller mer samt etter statsrådenes innlegg uansett lengde innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg vil starte med noe som ikke var omtalt i trontalen, men som ved inngangen til et nytt hundreår står som en av de største utfordringene, nemlig å hindre spredning av atomvåpen. Det amerikanske senatet skal i nær framtid avgjøre om USA skal ratifisere avtalen som forbyr prøver med atomvåpen – den såkalte prøvestansavtalen. Det er uklart om det er et flertall i Senatet for ratifisering av avtalen.

Hvis prøvestansavtalen ikke trer i funksjon, vil det kunne få dramatiske konsekvenser for nedrustningsarbeidet. Det vil kunne sette i gang et nytt kjernefysisk kappløp, der stadig flere land blir deltakere.

Min generasjon fryktet at de to supermaktene skulle utløse en verdensomspennende atomkrig. Dagens ungdom vil kunne oppleve at land styrt av despoter eller terroristgrupper kan holde verden som gissel med atomsprengladninger. Vi som vokste opp i skyggen av trusselen fra atomvåpnene, ønsker at barn og ungdom skal starte det nye årtusen på en annen måte, med mindre frykt og større framtidstro. Derfor er det uforståelig at Senatet i verdens ledende atommakt ikke tar det historiske skrittet som kan hindre at atomvåpen kommer i hendene på stadig flere.

Norge som har ansvaret for å dele ut Nobels fredspris, må la sin stemme høre og anmode det amerikanske senatet om å ratifisere avtalen.

Nobels fredspris ble delt ut for første gang ved inngangen til dette århundre. Den gang hersket det en stor optimisme i verden. De to militæralliansene nærmet seg hverandre og gikk i oppløsning. Det ble snakket om en varig fred i nasjonenes konsert, men det skulle ikke gå mer enn 14 år før den første verdenskrig brøt ut. Grunnen var at det ikke fantes internasjonale institusjoner eller forpliktende avtaler landene imellom som kunne sørge for at den optimismen som var skapt, kunne holdes ved like.

Vi kjenner til at den første verdenskrig utløste den annen verdenskrig. Den annen verdenskrig skapte den kalde krigen som førte til hundrevis av kriger, særlig i utviklingslandene.

Men etterkrigstidens politikere trakk også viktige lærdommer av århundrets mange tragedier. Det ble bygd opp et sterkt og forpliktende samarbeid både på det europeiske og globale plan som skulle hindre at historien fortsatte i samme spor. Dette taler for at det nye århundre som snart begynner, kan bli annerledes og bedre enn det vi forlater. Men vi må ikke ta noe for gitt. Freden må vinnes av stadig nye generasjoner.

Nye utfordringer må møtes – som faren for at miljøødeleggelser kan gjøre planeten jorda ubeboelig for stadig flere mennesker, og fattigdomsproblemet som ligger der som en udetonert bombe. Vi må også få styring over en kapitalisme som synes å bli stadig sterkere og mer uforutsigbar.

Jeg føler en forpliktelse til å innlede den siste trontaledebatten i dette århundret ved å peke på at vi ikke må la passiviteten og oppgittheten få bre seg i forhold til de store spørsmålene. Den største utfordringen dagens politikere har, er å skape håp hos de unge – håp om at det går an å styre og få kontroll over problemene.

Høyresidens budskap slik vi kjenner det over hele verden, om at vi bør overlate det meste til markedskreftene, er det samme som å gi opp. Denne holdningen hadde mange også for hundre år siden, da verden var inne i en like dyptgående teknologisk og industriell revolusjon som nå. Også den gang skapte de frie markedskrefter store klasseskiller og internasjonal spenning. Men det viste seg å være mulig å bygge opp en demokratisk motvekt mot denne brutale kapitalismen. Velferdsstaten ble bygd opp. Folk fikk rettigheter som likeverdige mennesker.

Dette er det store spørsmålet igjen ved inngangen til et nytt århundre: Hvordan få mer demokratisk styring, og hvordan fordele mer rettferdig innen hvert enkelt land og mellom landene på jorda?

Det er åpenbart at vi trenger mer internasjonal styring. Men det er også åpenbart at vi trenger et djervere politisk engasjement nasjonalt. Jeg må tillate meg å si at sentrumspartiene som i opposisjon var de sterkeste talsmenn for at vi ikke bare skulle tilpasse oss passivt, er de som akkurat gjør det.

Hva skjer? Bedrift etter bedrift selges ut av landet. I finansnæringen er det markedet som tar initiativ til nye løsninger. Staten sitter passiv som eier og ser på. Norge har mye penger, men vi eier snart ingenting. Statens kapital kan jo bli brukt sammen med privat kapital for å sikre nasjonalt eierskap av viktig industri og finansvesen i den globale økonomien vi nå befinner oss i, men Regjeringen sitter passiv.

Forskjellene er store. Vi vet at grunnen er at de med store kapitalinntekter har tjent stort på oppgangen på 1990-tallet. Men det kommer ikke et eneste forslag til å gjøre noe med det.

Vi vet at satsing på utdanning er nødvendig både for at Norge skal kunne henge med i den globale kunnskapsøkonomien, og for at vi skal kunne unngå enda større forskjeller mellom folk i framtida. Men i denne situasjonen stopper Regjeringen praktisk talt opp den store satsingen på utdanning vi har hatt de siste ti årene i Norge.

Vi forspiller våre muligheter hvis vi ikke tar grep for å hindre at Norge selges ut bit for bit. Vi forspiller våre muligheter hvis vi lar industrien seile sin egen sjø.

Regjeringen Bondeviks forslag til statsbudsjett for 2000 bekrefter at Norge er inne i en vekstpause. Fem års fremgang i sysselsetting ble brutt i 1999. Sysselsettingen i industrien har falt siden 2. kvartal 1998. Deler av verkstedindustrien stopper opp fordi det ikke ble tatt grep tidsnok. Det blir ikke bevilget penger til arbeidsmarkedstiltak som kan gjøre at driftsstans blir brukt til noe annet enn ren lediggang. Driftsstans ved våre verft, der det er tiårs opparbeidet kompetanse, bør brukes til å bygge ny kompetanse, ikke til lediggang.

Administrerende direktør i Telenor, Stig Herbern, sier følgende:

« Mot slutten av inneværende år regner man med at telekommunikasjon og IT vil passere bilindustrien i størrelse. Da står man overfor den største og mestvoksende industri i verden. … Personlig er jeg veldig opptatt av at Norge klarer å opprettholde et minimum av industri innenfor denne sektoren. Dette er den industrien vi skal leve av de neste hundre årene. Derfor plager det meg at vi møter liten forståelse for hvilket vendepunkt dette er, og hvilke muligheter vi er i ferd med å forspille.»

Ja, vi forspiller våre muligheter hvis vi ikke fortsetter den sterke satsingen på utdanning vi har hatt. Andre land tar ingen pause. De venter ikke på oss. Kommunene må få mulighet til å satse på skolen. Universiteter og høgskoler kommer i problemer hvis bevilgningene på statsbudsjettet blir stående slik de er. Vi forspiller våre muligheter og svekker limet i velferdssamfunnet hvis vi ikke gjør noe konkret nå for å motvirke forskjellene i samfunnet. Frustrasjonen, sinnet som fattige mennesker har over å se at mange kan leve i stadig større overflod mens de selv ikke får leve sitt liv i frihet, drømmer og håp som ikke blir realisert, er ødeleggende for samfunnet.

Vi vet hva det 21. århundret vil kreve: En kunnskapsbasert økonomi, mennesker som kan beherske den nye teknologien, mennesker som kan samarbeide og mennesker som skjønner at de er avhengige av andre for å lykkes.

Hvert eneste menneske er født med et talent – et potensial. Hvert eneste menneske som får brukt sitt talent og frigjort sitt potensial, bidrar til landets velferd. Derfor blir kampen for likeverd det 21. århundrets viktigste sak. Likeverd skaper vi ved å fordele rettferdig. Likeverd skaper vi ved å satse på utdanning for alle – barn, ungdom og voksne. Da kan alle få brukt sitt talent – utløst sitt potensial.

Dette er det 21. århundrets store utfordring. Den nye teknologien setter nemlig mennesket i sentrum. Informasjonsteknologien kan ikke fungere uten mennesker med kunnskaper, som også kan dele kunnskapen med andre, i samarbeid med andre. Uten å stole på hvert enkelt menneske og gi det direkte innflytelse kan man i dag ikke drive noen form for virksomhet – privat eller offentlig – på en god måte.

Ansvar må presses nedover for å kunne utløse hvert enkelt menneskes talent og kreativitet. Samarbeid må til for å binde all kunnskapen sammen til et hele og få all den kompliserte teknologien til å henge sammen. Dette kommer til å få virkning på alle samfunnslivets områder – i politikken, i den offentlige sektor og i næringslivet, der man for øvrig har kommet lengst i å organisere seg på en ny måte.

Folk må få mer direkte innflytelse i de politiske partiene.

Kommunene må slippe statlig detaljstyring og kontroll til fordel for å utløse lokalt selvstyre. Vi kommer ikke utenfor en reform av det fylkeskommunale nivå.

Det går for mye ressurser med til dobbelt byråkrati og mye unødvendig kontroll. Dette hører ikke hjemme i informasjonssamfunnet.

Velferdsbedriftene – skolene, sykehusene og eldreinstitusjonene – må omstille seg. De ansatte må få mer ansvar, og kundene må bli tilbudt tjenester som i større grad er skreddersydd akkurat for dem, til hver enkelts behov. Det offentlige må møte folk ulikt, fordi folk er ulike.

Det dette dreier seg om, er om vi skal klare å opprettholde sterke fellesskap og kollektiv styring også inn i informasjonsalderen. Folk vil ikke finne seg i at staten styrer ovenfra og ned når resten av samfunnet går motsatt vei. Folk vil kjøpe seg ut av de offentlige velferdstjenester og inn i private tilbud, hvis de ikke blir tatt på alvor av det offentlige. En slik utvikling ønsker vi ikke – vi ønsker å slå ring om det offentlige fellesskapet, kollektiv styring inn i en virkelighet som blir mer preget av individuelle behov og større individuelt ansvar.

Det må ny vilje og nye perspektiver inn i politikken – vilje til styring og vilje til fordeling, vilje til omstilling.

Arbeiderpartiet ser nå en åpning for å kunne vri politikken inn på et mer aktivt spor, særlig i fordelingspolitikken. Alle de borgerlige partiene sa før valget i 1997 at landet måtte få en ny regjering. Arbeiderpartiet fikk skylda for de økte forskjellene i samfunnet. Disse partiene gikk fram ved valget, og de fikk flertall i Stortinget. Arbeiderpartiet gikk tilbake. Landet måtte få en ny regjering.

Nå ser det ut til at dette bildet kan endre seg. Sentrumspartiene sier nå at de helst vil samarbeide med Arbeiderpartiet. Noen av dem sier til og med at det er bare med Arbeiderpartiet landet kan få en mer rettferdig fordeling.

Den åpningen vil Arbeiderpartiet benytte seg av. Vi vil undersøke om det er mulig å vri politikken over i Arbeiderpartiets retning. Derfor ville vi ha, og vi har fått, samtaler med statsministeren for å undersøke om det er grunnlag for å starte forhandlinger mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene om neste års statsbudsjett. Et slikt møte har funnet sted. Arbeiderpartiet sa på dette møtet ifra om at slike forhandlinger må bygge på

• at de som har mest, må bidra mer til fellesskapet

• at de som har minst, må få lettelser

• at kommunene må få en milliard mer, slik at de kan foreta den skolesatsingen alle har satset på og snakket om

• at universiteter og høyskoler får mer penger

• at barnehager og skolefritidsordning blir billigere for foreldrene

• at det blir bygd 1 000 studenthybler og flere utleieboliger for ungdom neste år

• at Arbeiderpartiets tiltak overfor industrien kan bli gjennomført

Arbeiderpartiet har ikke flertall på Stortinget. Vi har derfor begrenset oss til å ta noen viktige skritt bort fra den høyreretningen som har preget politikken til nå i denne stortingsperioden. Til gjengjeld vil vi insistere på at disse skrittene blir tatt, ellers har det ingen hensikt at Arbeiderpartiet er med i noen form for avtale.

To milliarder mer i skatt for folk med store kapitalinntekter er ikke mye når vi vet at avkastningen i form av utbytte og gevinster er på flere titalls milliarder kroner i året. En milliard mer til kommunene må til hvis man med noen anstendighet skal kunne se folk i øynene etter den valgkampen som ble ført, der alle snakket om utdanning og skole. Det er nemlig kommunene som må gjøre akkurat dette. Studenthybler må rett og slett bygges. Vi kommer ikke utenom det siden vi har fått 60 000 nye studenter i landet de siste årene. Barnehageprisene må ned, for vi vil at barnehagene skal være for de mange, ikke bare for de få. Og vi får ikke nok folk til bl.a. eldreomsorgen hvis vi ikke har barnehageplasser. Allerede i dag mangler det tusener av hjelpepleiere og sykepleiere, og verre blir det etter som det blir flere og flere eldre.

Norsk politikk tåler ikke flere brutte løfter. Hvis det fremlagte statsbudsjettet blir vedtatt slik det er, blir det mange nye brutte løfter. Arbeiderpartiet vil bidra til at det ikke skal skje. Arbeiderpartiet vil bidra til at det viktigste blir gjort, blir satt på dagsordenen, forutsatt at sentrumspartiene mener alvor med det de har sagt, at de vil ha en mer rettferdig fordeling. Det må ligge i bunnen av enhver avtale med oss.

Forfatteren Erlend Loe skriver i sin nyeste bok «L»:

«Jeg bare er her. Forsøker å være grei. Ser etter noe å bygge. Hva skal jeg bygge? Alt fins jo fra før.»

Så ender han med å kalle sin generasjon – han er bare 30 år – «vi som ikke bygde landet».

Vi politikere har en stor forpliktelse i å hindre at denne holdningen brer seg, for det er jo så mye å bygge og bygge om ved inngangen til et nytt århundre. Derfor må vi få ungdommen til å tro på at det går an. Og da må vi holde ord.

Ungdommen vil ikke tro på politikken hvis vi ikke klarer å gjøre noe med de håpløse forholdene på boligmarkedet som de møter. De vil ikke tro på oss hvis vi ikke er i stand til å gjøre det aller nødvendigste i informasjonsalderen: fortsette satsingen på utdanning for alle. Ser de derimot at slike oppgaver blir løst, vil de også få tro på at det går an å gjøre noe med de store globale problemene. Det trengs ved inngangen til et nytt århundre.

Arbeiderpartiet har gjennom dette århundre vært preget av troen på at det går an å styre. Mennesket skaper selv sin historie. Denne styringsoptimismen tar vi med oss inn i et nytt århundre. Politisk styring er mer nødvendig enn noensinne.

Vi har trodd at sosial rettferdighet både er nødvendig og mulig. Den troen beholder vi også inn i det nye århundret. Det er ikke riktig at utjamningspolitikken har gjort alle like, slik Høyre påstår. Den har gitt alle flere muligheter. Derfor vil vi at utjamningskverna skal male også inn i det neste århundret.

Vi vil fortsette å bygge sterke fellesskap her hjemme så vel som internasjonalt.

Da Berlinmuren falt, mente mange at historien hadde kommet til et endepunkt. Det var svært lite sannsynlig at noe nytt kunne hende. Kapitalismen hadde vunnet. USA stod igjen som den eneste supermakt. Men det har hendt så mye på disse 10 årene at vi nesten skulle tro vi hadde levd i 50 år. Og mye mer kommer til å hende.

Ingen har ved et århundres slutt kunnet forutsi hva som kommer til å skje i det neste. Det kan heller ikke vi. Men én ting kan iallfall jeg på vegne av Arbeiderpartiet si med sikkerhet: Kampen for sosial rettferdighet og internasjonalt samarbeid og solidaritet må og vil fortsette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (Frp): I deler av innlegget til Arbeiderpartiets leder var det signaler om nye toner og ny tenkning i Arbeiderpartiet. Det har også fremkommet fra Thorbjørn Jagland tidligere. Men jeg savner den praktiske og konkrete oppfølging fra Arbeiderpartiet på en rekke områder når det gjelder å tilpasse seg selv de nye tider.

Nå snakket Thorbjørn Jagland plutselig – og det var gledelig – om kundene, kundene når det gjelder offentlige tjenester, som utdanningstjenester, helsetjenester og eldreomsorgstjenester. Han la vekt på at det var de individuelle behov som måtte tilfredsstilles av de offentlige tjenesteytere. Og det må bety at det også må være forskjellige tilbud, for som han sa: Mennesker er ulike.

Men gjennom 15 år har Fremskrittspartiet arbeidet for valgfrihet når det gjelder skole, helsetjenester og eldreomsorg, hvor den enkelte skal være kunde. For eksempel skal man i eldreomsorgen hvis man er misfornøyd med den tjenesteyter man har, kunne velge en annen, og de offentlige tilskudd skal følge pasienten, følge eleven, følge den syke til den tilbyder som den enkelte ønsker, og som kan tilfredsstille de individuelle behov, som er ulike, som Jagland sa. Men Arbeiderpartiet har jo alltid kjempet imot.

Når kan vi forvente at Arbeiderpartiet konkret følger opp de prinsipielle synspunkter som Arbeiderpartiets leder gir uttrykk for, når Arbeiderpartiet hittil i praksis har motsatt seg nøyaktig det som Jagland nå later som han tar til orde for?

Og et lite tilleggsspørsmål: Vil denne satsingen, bl.a. på skole, kunne komme gjennom en økning av bevilgningene til norske kommuners kjøpekraft på 0,5 pst.? Er det den 0,5 pst.-økningen som skal være det store svaret på utfordringene på det offentlige tjenesteområdet?

Thorbjørn Jagland (A): Det Carl I. Hagen nå tok opp, er et viktig spørsmål, som jeg også berørte. Men her finner vi kanskje også det viktigste skillet i norsk politikk nå mellom oss og de to høyrepartiene, nemlig hvordan skal den personlige valgfriheten komme til uttrykk.

Fremskrittspartiet ønsker å utvikle private tilbud overalt i forhold til de offentlige tjenestene. Det man altså sier, er at folk skal kunne bruke sin private kjøpekraft til å kjøpe seg ut av de offentlige tjenestene – kjøpe seg ut av skolen, kjøpe seg ut av eldreinstitusjonene, kjøpe seg ut av sykehusene. Men fra andre land kjenner vi til at det fører til en todeling av velferden, dvs. at det blir en dårlig velferd for dem som ikke har råd til å kjøpe seg ut, og en stadig bedre velferd for dem som har råd til å kjøpe seg ut. Det vi ønsker, er at de offentlige tilbudene skal bli så gode – og at de også skal tilfredsstille de enkeltes behov – at man ikke trenger å kjøpe seg ut av fellesskapet. Vi ønsker et sterkt fellesskap. Her innser jeg at vi er uenige. Her går et stort prinsipielt skille mellom venstresiden og høyresiden – det har alltid gjort det. Men jeg tror det vil komme mye mer til uttrykk framover nå, for spørsmålet er om vi har evne og vilje til å ta vare på de gode fellesskapstjenestene vi har, og gjøre dem enda bedre, slik at de kan være for alle, og at vi ikke får tilbud bare for noen få.

Når har Arbeiderpartiet gjort noe med dette? Jo, f.eks. i innledningen til den nye læreplanen for skolen står det at skolen nå må møte elevene ulikt fordi de er ulike. Det er lagt et helt nytt prinsipielt grunnlag for skolen. Vi går nå inn for at kommunene skal få frie inntekter på 1 milliard kr, ikke øremerkede bevilgninger som det blir mer og mer av, som er i tråd med det jeg framførte i mitt innlegg.

Einar Steensnæs (KrF): I Dagbladet den 29. september stod det en interessant artikkel av Arbeiderpartiets leder, Thorbjørn Jagland, "Snu pyramidene", der han gjennomgår en rekke viktige trekk ved samfunnsutviklingen, og også trekker linjene videre fremover. Det syntes jeg var interessant lesning, for det viser at Jagland her tar til orde for en rekke nye grep som ikke uten videre ligger i forlengelsen av velkjent arbeiderpartipolitikk, enten det gjelder avbyråkratisering, avregulering eller vitalisering av det lokale selvstyret. Samtidig leter jeg etter en rød tråd i arbeiderpartilederens nyorientering, en verdiforankring som kan vitalisere kjente begrep for arbeiderbevegelsen som «frihet», «likhet» og «brorskap», og gjenreise viktige fellesskapsverdier som gikk tapt under oppbyggingen av velferdsstaten. Istedenfor å svare på disse grunnleggende spørsmålene fortsetter dessverre Thorbjørn Jagland sin svartmaling og elendighetsbeskrivelse av situasjonen, som ikke på noen måte stemmer med virkeligheten. Sannheten er jo at vi har en høy sysselsetting i landet, vi har synkende rente, vi har en stabil økonomi, og Regjeringen har tatt opp den viktige utfordringen om å utjevne forskjellene mellom de høytlønte og de lavtlønte inntektsgruppene – en forskjell som har utviklet seg så lenge Arbeiderpartiet satt med styringen her i landet gjennom 1990-tallet. Nå har også Regjeringen lagt fram omfattende helseplaner som den ønsker å få tilslutning til i Stortinget.

Vi vil videre. Vi vil sikre verdiskaping og sysselsetting, og vi vil gjenreise viktige fellesskapsverdier. Nå får Arbeiderpartiet en meget gyllen anledning til å være først på banen sammen med sentrumspartiene for å sikre disse viktige verdiene.

Thorbjørn Jagland (A): Det siste er jeg glad for at det blir en mulighet for, men bare forhandlingene kan vise om det blir noe av det.

Jeg tror Steensnæs har rett i at de grepene jeg snakket om her, og som ligger til grunn for vår nye programdiskusjon, ikke nødvendigvis er en forlengelse av de grepene og den tradisjonelle politikken Arbeiderpartiet har hatt. Men jeg tror ikke noe parti kan holde seg med de samme gamle grepene som man hadde i dette århundret. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet faktisk går foran her og ser at det må tas nye grep. Og jeg kan innrømme at her mangler det en konkretisering, men den skal komme i form av flere reformer, men det er nødvendig at vi nå ved inngangen til et nytt århundre og i den siste trontaledebatten i dette århundret snakker litt om hva som faktisk er i ferd med å skje.

Den røde tråden er der. Den er kort og godt at Arbeiderpartiet vil fortsette å forsterke kampen for sosial rettferdighet. Det er absolutt nødvendig. Og vi vil bygge på fellesskapstanken, nemlig at ethvert menneske har behov for å tilhøre et fellesskap. Vi må ha sterke fellesskap også inn i det neste århundret.

Selv om det skulle bli en avtale mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, tror jeg nok man må regne med at Arbeiderpartiet vil være kritisk så lenge vi er i opposisjon. Det trenger enhver regjering. Og det må ikke karakteriseres som svartmaling av dem som sitter og styrer. De trenger å ha noen til å se litt på hva som skjer, ikke sant Lars Sponheim? (Munterhet i salen.) Unnskyld president, jeg skulle gått gjennom presidenten, men jeg tenker på at Venstre har jo en tradisjon for å ønske samfunnskritikk. (Munterhet i salen.) Derfor tar vi opp de store forskjellene nå. Der har ikke Regjeringen gjort noe. Vi håper at det kan bli gjort noe gjennom de forhandlinger som skal føres.

Jan Petersen (H): Med den ganske ramsalte beskrivelse som Thorbjørn Jagland gav av sentrumsregjeringens politikk, er det ikke små ambisjoner han har for de endringer i budsjettet han ønsker, og den påvirkningen han ønsker gjennom budsjettet. Det er vel kanskje ambisjoner som er større enn de kravene han rent faktisk har fremmet, for så vidt jeg husker, fraskriver han seg muligheten for kritikk senere, ved å presisere at det budsjettet han blir enig med Regjeringen om, skal han stille seg fullt og helt bak i hele perioden.

Nå er det ikke første gangen at det er en viss mangel på samsvar mellom Jaglands prinsipielle holdninger og det han gjør i praksis – så vi får nå se hvordan dette går. Selve innlegget hans bærer også bud om en del av denne mangel på samsvar. For eksempel går han til angrep på forskjeller skapt av et skattesystem som ikke minst Arbeiderpartiet har stått bak, og han bekymret seg over at bedrifter forsvinner til utlandet, mens hans bidrag jo er gjennom skatteendringer å gjøre det vanskeligere å beholde disse bedriftene i Norge. Så her er det en kamp mellom liv og lære hos Jagland.

Men det jeg hadde lyst til å spørre ham om, er følgende: Når Arbeiderpartiet gav opp regjeringsmakten i 1997 fordi det var så vanskelig å få til et sentrum-arbeiderparti-samarbeid fra regjeringskontorene, hva er det nå som har skjedd siden han søker det samme samarbeidet, men nå fra Stortinget? Har han feilvurdert virkningen av den hovedsaken som stod i veien for samarbeid, nemlig kontantstøtten? Har sentrum blitt mer medgjørlig, mer ansvarlig? Har voksenopplæringen virket, er det derfor han nå søker et sentrum/arbeiderparti-samarbeid, eller er det rett og slett fordi han har et behov for å gjenreise moralen i et parti hvor moralen er på nullpunktet?

Thorbjørn Jagland (A): Først må jeg få si at Jan Petersen må ha misforstått litt når det gjelder forholdet mellom krav og ambisjoner. Det er klart at vi har større ambisjoner enn det som framkommer i kravene, men vi ser jo at det er et flertall i Stortinget som er imot Arbeiderpartiets politikk. Det vi prøver å innrette oss på, er å få til så mye som mulig. Og da får vi legge oss på et nivå som gjør at det er realistisk å forhandle om det, og det er det vi har gjort. Vi kommer til – hvis det blir en avtale – å skrive under den avtalen og stå for den avtalen, og ikke gjøre som Høyre har gjort, være med på en avtale, stemme subsidiært og angripe den etterpå. Men vi kommer ikke til å forsvare mer enn det som står i avtalen – det må være helt klart.

Så sier Petersen at det ikke er samsvar mellom prinsipielle holdninger og praktisk politikk. Det er jo tross alt bedre å ha noen prinsipper, da, enn ikke å ha det! (Munterhet i salen.)

Så til hovedspørsmålet. Jeg skal ta dette én gang til for Jan Petersen. Hva er det som har skjedd? Jo, det har skjedd det at sentrumspartiene nå plutselig sier at det er Arbeiderpartiet som kan bidra til å skape en mer rettferdig fordeling i landet. Det er noe nytt. For hovedproblemet for Arbeiderpartiet var at det ikke var mulig å ha noen ordentlig fordeling fordi man bare hadde overbud og pøste ut penger, og dessuten tvang man igjennom skatteendringer som vi mente var helt usosiale. Så legger man fram en melding om ulikheter i samfunnet, der det blir sagt nøyaktig det vi hadde påstått, nemlig at årsaken til de økte forskjellene var de økte kapitalinntektene på 1990-tallet. Men det stortingsflertallet hadde gjort, var å gi lettelser for den grupperingen. Hvis man nå har kommet til den motsatte erkjennelsen, nemlig at man må gjøre noe her, er det en ny politisk situasjon for Arbeiderpartiet som vi vil prøve å utnytte.

Johan J. Jakobsen (Sp): Thorbjørn Jagland la, ikke overraskende, stor vekt på fordelingspolitikken i sitt innlegg. Det synes vi i Senterpartiet er positivt. Og det er også grunn til å merke seg med interesse at Arbeiderpartiet i sitt opplegg til budsjettforhandlinger ønsker å forplikte seg til samarbeid med regjeringspartiene om, som det heter, en oppfølging av utjamningsmeldingen.

Men når Jagland velger en så kritisk tilnærming og en så kritisk holdning overfor sentrumspartiene når det gjelder fordelingspolitikken, må det være lov til å minne Arbeiderpartiets leder om en del realiteter som angår nettopp fordelingspolitikken. Den utjamningsmeldingen som Jagland nå legger så stor vekt på, ønsket i utgangspunktet ikke Arbeiderpartiet da Senterpartiet interpellerte om Forskjells-Norge våren 1996. Jeg må også minne om at de økte forskjeller som utjamningsmeldingen dokumenterer, er forskjeller som har oppstått på 1990-tallet fram til 1997, altså i den perioden hvor stort sett Arbeiderpartiet hadde regjeringsansvaret. Endelig må det også være lov til å minne om at når det gjelder det kanskje viktigste utjamningsgrep som har skjedd i denne perioden, nemlig den sterke økningen i 1998-budsjettet til minstepensjonistene – de fikk en økning på 18 pst. – stemte Arbeiderpartiet mot.

Det er, som sagt, positivt at dette nå blir satt på dagsordenen, og at dette blir et viktig tema i budsjettforhandlingene. Men Jagland bør være enig med oss i at utgangspunktet for denne debatten og disse forhandlingene bør være at de forskjeller som er skapt, har Arbeiderpartiet i stor grad bidratt til. At vi nå i fellesskap skal forsøke å redusere disse forskjellene, er et ambisiøst siktemål som jeg håper Arbeiderpartiet vil gå inn i med liv og sjel.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg må ta dette punkt for punkt.

At Arbeiderpartiet ikke ønsket utjamningsmeldingen, var ikke fordi vi ikke ønsket utjamning, men det var fordi vi mente at det ikke var nødvendig å sende dette ut på vandring, vi kunne gjøre noe med en gang. Vi kunne ha gjort noe i budsjettet for 1998, vi kunne ha gjort noe i budsjettet for 1999, og vi kan gjøre noe i budsjettet for år 2000 utenden utjamningsmeldingen. Vi visste hva som var situasjonen. Men faktum er at man nå prøver å skyve på dette enda lenger. Det er blitt sagt at man ikke kan gjøre skatteinngrep før man har fått behandlet utjamningsmeldingen. Hvis det går gjennom, har man klart å utsette grep i utjamningspolitikken i tre år ved hjelp av den utjamningsmeldingen. Først i påvente av at den skulle komme, og så i påvente av at den skal behandles, mens man i virkeligheten burde ha gått til konkrete skattevedtak for å få til en utjamning.

Så sier Jakobsen at forskjellene som meldingen dokumenterer, har oppstått mens Arbeiderpartiet hadde regjering. Ja, men det skyldes veldig mye det stortingsflertallet som gikk imot oss, og som gav store lettelser for dem med kapitalinntekter. Dette var vi imot, og det var en av hovedgrunnene til at vi fant det umulig å fortsette å styre. Men det er ikke den eneste grunnen, det må jeg innrømme. Det er klart at det har vært en underliggende utvikling i samfunnet som også vi må ta ansvaret for at vi ikke så tidsnok. Men vi gikk i hvert fall ikke i motsatt retning, som Senterpartiet var med på i stortingsflertallet.

Jeg er helt enig i at nå får vi la historien ligge. Vi har dokumentert et felles grunnlag, og så får vi gjøre noe med det når skattevedtakene skal opp her i salen om ganske kort tid.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg har lyst til å starte med å gratulere Arbeiderpartiets leder, Thorbjørn Jagland, med et godt innlegg. Jeg tok meg i å tenke noen ganger der jeg satt på benken at det nesten hørtes ut som en regjeringserklæring innimellom.

Og i SV er vi helt enig i mange av de sakene som Jagland tar opp. Det trengs et politisk flertall i Stortinget som setter noen av de store spørsmålene på dagsordenen, og som jobber systematisk for å endre kurs. Derfor blir ikke vi i SV sure når Arbeiderpartiet blir opptatt av fordelingspolitikk. Jeg blir litt matt over at mange av de tingene som SV sa før den store skattereformen ble vedtatt, viser seg å stemme – forskjellene øker. Vi har lagt fram forskjellsrapporter som har vist at forskjellene har økt i årevis. Men vi blir da ikke sure når et stortingsflertall begynner å bli enig med SV i at vi må gjøre noe.

Det som er utfordringen, er å si: OK, finnes det et flertall, kan vi snu en utvikling? Og det er det store spørsmålet når det gjelder fordeling, miljø, sikkerhetspolitikken, og når det gjelder om vi kan erstatte oljeøkonomien med en kunnskapsøkonomi ved inngangen til et nytt årtusen. Vi må rett og slett føre en kurs i den politikken som blir vedtatt, og som gjelder for folk flest, som tåler dagslys om 10 år og om 20 år, og som viser at vi har gjort den jobben som gjør at ungene våre overtar noe bedre enn det vi fikk sjøl. Og der er vi ikke pr. i dag.

Nå har vi i to år hatt en situasjon med en regjering som har planlagt for en halv dag av gangen, og som i den grad den har fått igjennom sakene sine, har vært avhengig av Carl I. Hagens dagsform og luner. Spørsmålet er nå om vi gjennom den nye ambisjonen om samarbeid mellom Arbeiderpartiet og sentrum er i ferd med å komme over i et nytt spor. Mitt spørsmål til Jagland blir da: Vil et budsjettforlik mellom Arbeiderpartiet og sentrum i høst danne grunnlaget for en flertallskonstellasjon ut disse to årene fram til neste stortingsvalg i år 2001?

Thorbjørn Jagland (A): Jeg er iallfall helt enig i at vi bør komme over i et nytt spor og et mer aktivt spor. Arbeiderpartiet ser en mulighet for å kunne vri tyngdepunktet i politikken over i vår retning. Faktum er at man til nå har samarbeidet med de to høyrepartiene. Det har ført til en politikk som vi ikke har vært enig i. Kan det forandres, ville det være det beste som kunne hende. Men det er ikke mulig å si det før vi har ført reelle forhandlinger. Vi har sagt fra om hvor vi står, og vi har ikke lagt opp til å ta de store skrittene. Det ser vi ikke som mulig med det flertallet som er i Stortinget nå. Men de skrittene som vi har lagt opp til å ta, må bli tatt, for ellers har det ingen hensikt. Da blir det bare tull ut av det hele. Da blir vi med på noe som vi ikke har noen interesse av å være med på, og som heller ikke skaper noe nytt. Det må skapes et nytt spor og et nytt tyngdepunkt.

Hva det så vil føre til utover i stortingsperioden og fram mot stortingsvalget, er det ikke opp til meg å svare på. Jeg tror ikke det er mulig å svare på det nå, og det er kanskje heller ikke ønskelig å svare på det. Det viktige er at det blir tatt noen skritt og gitt en ny retning ved årets budsjettbehandling, og så får vi se hva som skjer. Men jeg har gjentatte ganger på vegne av Arbeiderpartiet sagt – og det fikk enstemmig oppslutning på Arbeiderpartiets siste landsmøte – at det er ønskelig å komme over i en situasjon med flertallsregjeringer, og at Arbeiderpartiet for første gang har åpnet for å danne en koalisjon med andre partier. En slik mulighet foreligger ikke nå. Hva som blir mulig etter stortingsvalget, er det vanskelig å si noe om. Nå tror jeg vi er nødt til å ta oss av de helt praktiske spørsmålene og se om vi kan få politikken inn på et annet spor ved hjelp av den metoden.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Carl I. Hagen (Frp): Årets trontale følger det normale for trontaler, og etter en nøye studering kan ikke jeg i realiteten se at det er noen overraskelser eller noen planer fra Regjeringen om å ta tak i moderniseringen av Norge på lik linje med det som skjer i mange andre land. Ingen reformer er varslet, ingen omlegginger for å møte neste årtusens problemer, men for å være ærlig, det hadde jeg i realiteten heller ikke ventet fra den sittende regjering, som har videreføring av det bestående som en slags hovedretningslinje, og så se på hvilke initiativ som kommer fra andre, som den må ta stilling til.

Det som imidlertid derfor er noe mer interessant, er utviklingen i Arbeiderpartiet, fordi der ligger, slik vi har det i norsk politikk, nøkkelen til om også vi i Norge skal begynne en modernisering med tilbakeføring av makt og ansvar til enkeltindivider og innføring av langt større grad av valgfrihet for det enkelte mennesket ved å erkjenne at enkeltindividets verdi er av stor betydning. I så måte har jeg tidligere fått bekreftet fra Thorbjørn Jagland fra denne talerstol at han fullt ut deler synspunktene til den engelske statsminister Tony Blair og den tyske kansler Gerhard Schröder som ble lansert i et meget viktig politisk dokument på vårparten. Nå foregår det en diskusjon i Tyskland om hvorvidt denne tredje vei er den riktige, fordi den i realiteten innfører en betydelig grad av markedsliberalistiske løsninger som Fremskrittspartiet lenge har tatt til orde for i norsk politikk.

Det var spennende å lese Jaglands kronikk i Dagbladet «Snu pyramidene». Men som jeg sa i min replikk: Når kommer Arbeiderpartiet til å følge opp de synspunkter som Jagland i runde former gir uttrykk for? Det er jo det en del av oss venter på, at man tar konsekvensen av slagordene og synspunktene gjennom praktisk politikk. La meg gå inn på et par elementer i denne artikkelen.

Når det gjelder skolepolitikk, som for Jagland er veldig viktig, sier han:

«Utgiftene den enkelte kommune bruker pr. elev i grunnskolen, varierer fra om lag 29 000 i den kommunen som bruker minst til 115 000 kroner i den som bruker mest.»

Da må det jo et eller annet sted være noe åpenbart galt – når forskjellen altså er fra 29 000 til 115 000 pr. elev. Da må det jo være store muligheter for rasjonaliseringsgevinster – sannsynligvis bruker den som bruker minst, for lite, men man kan få til et eller annet midt på treet.

Så sier Jagland om dette:

«Skolen må i langt større grad tilby undervisning på den enkelte elevs premisser.»

Det har Fremskrittspartiet hevdet gjennom ca. en 15-årsperiode: Valgfrihet for den enkelte elev når det gjelder skole, større grad av frihet for den enkelte skole til selv å utforme sitt tilbud basert på det som er viktig for elevene som søker dit.

Og Jagland skriver jo:

«Det er blitt meg fortalt at i skolesektoren er det 18 kontrollinstanser fra den enkelte skole og opp til departementet. Hvor mye ressurser og kreativitet går ikke tapt på veien?»

Da trenger vi en skolereform etter mønster av det Fremskrittspartiet har kjempet for: Større ansvar for den enkelte skole, større ansvar for elevene til å velge, større muligheter til desentralisering av makt. Dette er helt etter mønster av Tony Blair, men dette har Jagland hittil stemt imot. Jeg venter på samsvar mellom uttalelser og stemmegivning i denne sal.

Når det gjelder eldreomsorgssektoren, skriver Jagland:

«I noen kommuner får pleietrengende eldre som bor hjemme ned mot 10 timer hjelp i uka. I andre kommuner gis det over 100 timer. Egenandelen for en med inntekt rundt 100 000 kroner varierer fra 50 til 1000 kroner.»

Hvorfor i all verden er da Arbeiderpartiet imot det som er vår løsning, nemlig en statlig direkte finansiering, når det er avdekket at det er enorme forskjeller i kommunene? Denne forskjellsbehandlingen av pleietrengende eldre vil ikke vi lenger akseptere. Vi vil ha likhet, og da må vi ha et statlig ansvar. Og nå syns jeg Thorbjørn Jagland må slutte å spre usannheter om sine politiske konkurrenter. Det er ikke den private lommebok som skal styre om man får de nødvendige eldreomsorgstjenester eller skoletjenester. Det er den offentlige finansiering som må følge opp. Hvis en som bruker eller kunde er misfornøyd med oppholdet på et sykehjem, skal vedkommende ha rett til å flytte til et annet, som selvsagt burde være vurdert og godkjent etter nærmere regler. Da først er det brukeren – kunden – som settes i høysetet. Det skal ikke være den private lommebok, men det skal være de offentlige midler som går til den skole, til den eldreomsorgstilbyder og til det sykehjem som den enkelte bruker selv velger. Det er nemlig konsekvensen av de fine ord som Jagland bruker, men som han ikke følger opp i praksis.

Så er det gledelig at Jagland sier:

«En naturlig følge av den teknologiske revolusjon vi er inne i, er også å ta diskusjonen om fylkeskommunens og fylkesmannens framtid.»

Den har flere andre av oss tatt i mange, mange år. Men vi har konkludert med å ville avvikle fylkeskommunen, som er et helt unødvendig organisasjonsledd i Norge. Jeg lurer på når også Jagland i realiteten tar konsekvensen i praktisk politikk av de tingene han snakker om generelt.

Så skriver Thorbjørn Jagland i denne kronikken:

«Vi kan komme til å oppleve at vi om noen år må importere elektrisitet fra nederlandske gasskraftverk som får gassen sin i rør fra Norge.

Da har vi satt oss selv i en latterlig situasjon både som industrinasjon og som miljønasjon. Og skylden må legges på handlingslammede politikere.»

Hvorfor kunne han ikke skrive sannheten? Skylden må legges på handlingslammede politikere fra Arbeiderpartiet og meg selv! Fremskrittspartiet har i mange år vært klar til å fatte de nødvendige vedtak for å gi tillatelse til å bygge gasskraftverk. Det er Arbeiderpartiet som har ansvaret for dette. Det er Arbeiderpartiet som har handlingslammede politikere. Jeg ser da selvsagt også i denne sammenheng bort fra regjeringspartiene, som jeg ikke forventer vil komme med noen modernisering på noe område. Men når Arbeiderpartiets leder kritiserer andre, burde han i realiteten kritisere seg selv. Hadde Arbeiderpartiet villet, så ville utbygging av gasskraftverk allerede vært i gang.

Så har det vært snakk – også fra Jagland – om boligpolitikk og studentboliger. Det har jo noe å gjøre med hvordan vi bruker våre arealer. Problemet er mangel på arealer til boligbygging. I Oslo vil 1 mål tomt i hvert fall koste 1 mill. kr, og en del mer enn det. Når vi ser hvordan vi bruker jorden, vil jeg koble dette til landbrukspolitikken, for dette er ganske interessante regnestykker. Den foreldede landbrukspolitikken kan vi ikke forvente at Senterpartiet og Regjeringen er med på å endre. Det er Arbeiderpartiet som har nøkkelen til en modernisert landbrukspolitikk, og til å bruke våre arealressurser på en måte som gir best avkastning. For eksempel: Hvis man, som normalt, på 1 mål dyrket mark produserer 400 kg bygg, har det en verdi på 764 kr. Hvis vi så foredler dette bygget til kjøtt, blir det 100 kg kjøtt. Disse 100 kg kjøtt selger nå landbruket til utlandet for ca. 7 kr, og da får vi altså at det har en verdi på 700 kr. Hvis man selger det til et normalt slakteri for norsk konsum, der man må betale mye mer, kan man få 3 000 kr. Hadde det arealet som det i dag gror bygg på i Sørkedalen eller andre steder, vært satt av til tomter, hadde vi fått en avkastning på 70 000 kr hvis tomteverdien var 1 mill. kr og man regnet 7 pst. rente. Det er jo dette som må gjøres for å få flere boliger – få arealer til boligbygging, slik at de som har problemer med å etablere seg, særlig unge i etableringsfasen, får muligheter til å skaffe seg en bolig. Jeg har merket meg at Regjeringen sier at når de først omsider har fått skaffet seg en bolig, da har de sikkert så god råd at man kan øke boligskatten med ytterligere 10 pst., som selvsagt er en hån overfor alle dem som er i etableringsfasen.

Jeg nevnte energisektoren. Der roper Norge på en strukturendring. Vi har langt, langt over 100 selskaper som driver med dette. Vi har ikke behov for mer enn fem-seks energiprodusenter og energinett etter at vi fikk den nye energiloven. Denne sektoren roper på strukturrasjonalisering, med frigjøring av arbeidskraft til andre sektorer som man vet har det problematisk. Arbeiderpartiet holder på den foreldede konsesjonsordningen og hjemfallsretten istedenfor å være med på å få et moderne grunnrentebeskatningssystem som også er avhengig av prisen. Jeg venter på at Arbeiderpartiet moderniserer energipolitikken. Jeg tillater meg også å nevne et forslag vi vil fremme når det gjelder gass:

«Stortinget ber Regjeringen legge forholdene til rette for produksjon av elektrisitet i Norge basert på gass fra kontinentalsokkelen».

Da kan Jagland få lov til å vise at han nå begynner å bli handlingskraftig ved å stemme for det.

La meg også nevne at Norge står overfor utfordringer når det gjelder integrering av våre innvandrere. Vi har hatt et program – «Rikets tilstand» – i TV 2 som har avdekket dramatiske kulturforskjeller og dramatiske virkninger for unge, norske statsborgere. Det er noe som de øvrige partier i realiteten har ønsket, og det står faktisk i trontalen fra Regjeringen:

«Regjeringen vil gjennomgå Norges forpliktelser overfor nasjonale minoriteter og drøfte hvordan vi kan sikre disse gruppene like vilkår for samfunnsdeltagelse og bevaring av språk og kultur.»

Fremskrittspartiet har hele tiden vært dypt uenig i dette. Vi ser ingen grunn til at vi skal medvirke til å bevare den kulturen som er avslørt gjennom programmet «Rikets tilstand» når det gjelder tvangsekteskap og mishandling av unge, norske statsborgere. Jeg vil fremme tre forslag i den forbindelse, som jeg kommer tilbake til.

Det er imidlertid interessant nå å merke seg at Arbeiderpartiet i hvert fall på to områder kommer med fornuftige ting. For det første gjelder det kravet om retningslinjer for regulering av folketrygdens grunnbeløp. Fremskrittspartiet stod jo alene i trygdeoppgjøret på vårparten om å gå inn for at grunnbeløpet skulle reguleres i takt med den alminnelige inntektsutviklingen. Alle stemte imot. Nå har Arbeiderpartiet i sitt dokument med krav til Regjeringen fremmet et forslag om det samme, og jeg kommer til å fremme et forslag som er ordrett det kravet fra Arbeiderpartiet, slik at vi kan ta det ut av forhandlingene ved bare å vedta det i Stortinget, og at det kommer automatisk. Det samme kan vi gjøre for å få sikret lavtlønnede rett til sykelønn fra 1. januar 2000. Det er nemlig også noe som vi hele tiden har gått inn for.

Så sa Jagland på slutten av sitt innlegg at Arbeiderpartiet vil stå på den avtale som eventuelt blir inngått om budsjettet. Det er jo hele budsjettet som blir gjenstand for avtalen, for Arbeiderpartiets leder har gjort det klinkende klart at Arbeiderpartiet ikke vil fremme noe eget budsjettforslag til votering, men stå sammen med regjeringspartiene om hele det totale budsjett. Og da er selvsagt også Arbeiderpartiet ansvarlig for hele det økonomiske opplegget for år 2000. Det betyr i praksis at Arbeiderpartiet i økonomisk-politisk forstand vil bli et støtteparti for Regjeringen. Det vil selvsagt stortingspresidenten sette stor pris på, fordi det da ikke vil komme hauger av spørretimespørsmål fra arbeiderpartirepresentanter om ting som har med den økonomiske politikken å gjøre, og som har med budsjettet å gjøre, og manglende bevilgninger på det ene eller annet område. Og det vil bli langt mindre arbeid for Regjeringen, fordi Arbeiderpartiet vil stå ansvarlig for hele den økonomiske politikken, i og med at det er gjort klart at man ikke vil fremme et alternativt forslag. Da vil det være umulig å skille mellom Arbeiderpartiets økonomiske politikk og Regjeringens, fordi de vil være sammensmeltet til en enhet. Det er den store og dramatiske endringen – og der er jeg enig med Jagland – i forhold til det som er skjedd de to foregående år, hvor Høyre og Fremskrittspartiet gjennom subsidiær stemmegivning har sikret landet et budsjett som vi på mange områder sa at vi ikke var enig i, og som vi ikke likte, men for dog å sikre et budsjett.

Arbeiderpartiet går altså nå inn for, hvis det blir forhandlingsløsning, en ganske annen linje. Men jeg har fremdeles liten tro på at det blir en slik forhandlingsløsning. Jeg kan vanskelig se at Arbeiderpartiet egentlig vil innta rollen som et lojalt støtteparti i all økonomisk politikk for den sittende regjering, for da blir det selvsagt vanskeligere å drive valgkamp neste gang. Og det er vel også grunn til å tro at det ikke er sikkert at det vil medføre at lederdebatten i Arbeiderpartiet forstummer.

Presidenten: Presidenten takker for Hagens omtanke for hennes arbeidsomfang. Men presidenten kan forsikre at hun nok skal klare det omfanget som blir nødvendig, uansett om det blir en avtale eller ikke.

Det blir replikkordskifte.

Tom Thoresen (A): Fordelen ved en trontaledebatt er naturligvis at man kan tale om hva man vil. Carl I. Hagen valgte å tale om Arbeiderpartiet, og det skal vi kanskje sette pris på. Men hvis man lytter til Hagens budskap, kan man kanskje stille spørsmålet: Hva er en politisk debatt? Og ikke mindre: Hva er politisk nytenkning? Carl I. Hagen ramser opp en rekke forslag og synspunkter som vi alle sammen kjenner svært godt.

Når man fra Arbeiderpartiets side og fra den internasjonale arbeiderbevegelses side prøver å reise debatt, er det debatter som tar utgangspunkt i samfunn og samfunnsutvikling der hvor samfunnsutviklingen er. Tony Blairs program for å revidere Storbritannia er et radikalt framskritt i forhold til det klassedelte Storbritannia som fikk lov til å utvikle seg over mange år. Derfor blir en debatt om hvem i Norge som er mest enig med Tony Blair i enkeltspørsmål, helt meningsløs i en politisk debatt.

Når Arbeiderpartiet for sin del ønsker å modernisere Norge, bl.a. på skolesektoren, er Hagens svar: La de private løsninger råde. La menneskene løpe rundt mellom ulike institusjoner med private penger i lomma, istedenfor å bygge opp den skolekvaliteten som må til for at noen skal kunne løse det.

Og Hagen bør tenke en gang til over sykelønnsordningen for de lavtlønte, som altså Arbeiderpartiet foreslo i revidert, men som da ikke gikk igjennom. Ergo var det ikke noe flertall som Fremskrittspartiet kunne støtte der.

Carl I. Hagen (Frp): Tom Thoresen spør: Hva er politisk nytenkning? Nytenkning er i hvert fall for meg løsninger på helt klare problemer, altså andre løsninger enn de bestående måter å gjøre tingene på som man ser de negative forholdene ved. Jeg konstaterer at veldig mye av de tingene som har vært nytenkning fra Fremskrittspartiet, etter hvert begynner å bli kopiert av andre partier. Det syns vi er glitrende, og det syns vi er flott. Høyre har kopiert veldig, veldig mye. Som jeg har sagt før: De har ikke tenkt en selvstendig tanke de siste ti årene, men har kopiert veldig mye av vår politikk, bl.a. på det skolepolitiske området.

Men det gledelige er jo at det det legges opp til i kronikken fra Jagland, er en nytenkning i Arbeiderpartiet som også begynner å gå i nøyaktig den samme retningen – at man vil finne løsninger som vi har slåss for alene gjennom lang tid. Man skal se på organiseringen av fylkeskommunen og ser nå de negative tingene – det har vi sagt i årevis. Man ønsker at man skal legge mer vekt på brukernes interesser – det har vi sagt i årevis. Det er ikke enda en gang.

Det må være noe galt med oppfattelsen i arbeiderpartikretser.

Det er ikke private penger – vi vil ha en offentlig, felles finansieringsordning når det gjelder skole, når det gjelder helse, og når det gjelder eldreinstitusjoner. Det skal ikke være private penger, men offentlige penger, som også Arbeiderpartiet aksepterer på mange andre områder. Konkurranse er sunt når det gjelder produksjon av tjenester og varer, konkurranse får folk til å stå på. Hvorfor skal vi ikke ha den samme virkemiddelbruken når det gjelder offentlig betalte tjenester? Jeg kan bare konstatere at når man summerer veldig mange av de enkeltsaker og enkeltløsninger som Tony Blair står for i England, er det i samsvar med mye av det Fremskrittspartiet har hevdet av kritikk overfor offentlig tjenesteproduksjon og offentlige lover og regler gjennom lang tid. Jeg syns jo dette er glitrende. Jeg skulle bare ønske at Arbeiderpartiet snart begynte å følge opp sin retorikk i den praktiske politikken som utformes, når det gjelder lover og regler og bevilgninger og måter å organisere samfunnet på. Det er det jeg etterlyser.

Einar Steensnæs (KrF): Fremskrittspartiet er landets nest største parti. Det betyr at det stilles forventninger til at Fremskrittspartiet på samme måte som andre partier har avklarte standpunkter når det gjelder de store politikkområdene og de utfordringene som vi ser for oss framover. Vi kjenner jo vel til Fremskrittspartiets engasjement i helse- og omsorgspolitikken og i familiepolitikken, hvor for øvrig avstanden til Kristelig Folkeparti ikke er sjenerende stor. Så har de et heftig engasjement i flyktning- og asylpolitikken og et etter min beskrivelse endimensjonalt syn på innsatsen innenfor politi og rettsvesen og for orden. Men hva ellers? Trontaledebatten skulle jo være en glimrende anledning for alle partier til å kunne utvikle sine politiske synspunkter, se fremover og redegjøre for de svar som også Fremskrittspartiet har når det gjelder viktige samfunnsutfordringer, ikke minst når det gjelder de globale spørsmål, som mer og mer vil fylle den politiske dagsordenen. Det gjelder miljø, det gjelder internasjonal solidaritet, det gjelder fred og sikkerhet. Men om dette hører vi også i dag lite eller ingenting fra Fremskrittspartiet, og i den grad vi hører noe, er det velkjente, fastlåste, forutsigbare synspunkter. Nå får vi jo jevnlig klager fra Fremskrittspartiet og Hagen om partienes manglende evne til å nyorientere seg i forhold til en ny beskrivelse, en ny virkelighet og nye utfordringer. Jeg vil gjerne spørre Hagen: Kan vi vente oss nye toner fra Fremskrittspartiet når det f.eks. gjelder miljø og internasjonal bistand, fordi dette i sterkere grad har blitt fokusert i det internasjonale samfunnet, i tråd med hva mange nasjoner står sammen med oss og mener? Eller må vi nøye oss med de velkjente forutsigbare signalene fra i går?

Carl I. Hagen (Frp): Jeg vil først få takke for komplimenten fra Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, for jeg tolker det som en kompliment når han sier at på disse spørsmålene om internasjonale forhold og miljø er det velkjente, faste, forutsigbare synspunkter. Overfor dem som hevder at Fremskrittspartiet vingler, er det godt å få en slik attest at vi på dette området er forutsigbare og står for det samme, og vi har ikke sett noe som i realiteten gir noe grunnlag for noen endring når det gjelder våre standpunkter internasjonalt. Vi ser det fortsatt slik at det ikke er noen vits i at Norge bidrar til store statlige gaver slik at en del i den tredje verden kan berike seg. Mugabe har vel nok penger nå etter at han har kunnet la være å satse penger på sitt eget folk og har tatt imot inntekter som han kan plassere, for han har jo sluppet å bruke penger på folket, og da har han tatt de inntektene som er, og plassert andre steder, til seg selv. Det er nok av slike eksempler – vi har sett hvordan det er blitt krig og elendighet osv. Hadde den u-hjelpspolitikken som har vært ført de siste 20-30 år, vært vellykket, hadde hjelpen jo ikke vært nødvendig lenger, og det er mange som også hevder at den har vært mer til skade enn til gagn.

Miljøet er under meget, meget sterk bedring. På de aller fleste områder er miljøsituasjonen langt bedre enn den var for 20-30 år siden. Man har funnet på noen nye, teoretiske miljøproblemer, som vi har liten tro på egentlig eksisterer som annet enn begrunnelse for politikere som ønsker å øke skatter og avgifter og drive med lovregulering, som bl.a. CO2-problematikken, så der er det ikke noe nytt.

Men jeg tillot meg også å si en del i mitt innlegg om hva vi vil – vi vil jo ha en helt annen landbrukspolitikk. Vi syns det bør være et formål at vi får kvalitetsvarer til norske husholdninger til en rimelig penge, istedenfor som i dag, med altfor dyre varer. Vi bør omlegge energipolitikken, skolepolitikken, samferdselspolitikken, konkurransepolitikken – politikken på en rekke områder. Vi fortsetter å glede oss over at vi – dessverre kanskje – bare har vært forut for vår tid.

Per-Kristian Foss (H): Jeg er enig i mye av det Hagen sa i sitt hovedinnlegg, ikke minst hans grunnleggende kritikk av Regjeringen for mangel på evne til å møte gjennom reformer nye utviklingstrekk i samfunnet – modernisere ikke minst den offentlige sektor. Men det er ikke bare offentlig sektor, og stat, som står overfor moderniseringsforventninger. Også vi som mennesker møter et nytt samfunn, der minoriteter, fremmede kulturer, ikke lenger er noe vi kan se på fra balkongen, men er en del av vårt eget samfunn. Menneskesyn og hva slags samfunn vi skal ha, var faktisk en del av denne valgkampen. Mange av oss – mange politikere – forholdt seg til det faktum at vi må møte nye utfordringer gjennom å bygge bro, skape et åpent og inkluderende samfunn. Ikke minst gjelder det overfor innvandrere – nye landsmenn. Det var ikke alle som bidrog på denne måten. Fremskrittspartiets talsmenn Hedstrøm og Kleppe var blant dem som etter mitt syn ikke bidrog. Fremskrittspartiets leder tok ikke avstand fra deres standpunkter, argumentasjon og opptreden i valgkampen. To dager etter valget sa Fremskrittspartiets leder til Aftenposten at han hadde gjort ganske «mye mer for å stanse dem» hvis han hadde visst det han da visste. «Dem» viser til Kleppe og Hedstrøm.

Mitt spørsmål er: Hva var det egentlig Carl I. Hagen tok avstand fra? Var det det at det fungerte taktisk dårlig i valgkampen, eller var det de standpunkter de hevdet, han tok avstand fra? Det ville være klargjørende om det var den politiske substans diskusjonen her gikk på.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg er hjertelig enig i det siste Per-Kristian Foss sa, at det ville vært interessant om dette kunne dreie seg om politisk substans.

Hvilke standpunkter og hvilken argumentasjon var det Vidar Kleppe og Øystein Hedstrøm fremkom med som var så gal? Det var ikke dem jeg snakket om. Jeg sa at pressen utnyttet at de hadde hatt to møter på velkjent Høyre-vis, hvor de stilte hverandre spørsmål for åpen mikrofon på et stands-arrangement – de begynte altså å bruke en møteform som Høyre har brukt i alle år – og at pressen da eksploderte i en dramatisk utskjelling. Det jeg tok ansvar for, var at vi skulle ha skjønt hvorledes pressen, i hvert fall deler av den, i en valgkamp ville spre om seg med kommentarer og synspunkter uten å identifisere hva de egentlig mente var sagt som var galt, akkurat som Per-Kristian Foss nå gjorde når han snakket om standpunkter og argumentasjon som om det underforstått har vært noe som har vært veldig galt. Det er en argumentasjonsteknikk som jeg syns ikke er noe særlig over beltestedet. Skal man angripe noen, får man si hva som er galt. Men vi burde ha skjønt at våre politiske motstandere og deler av pressen og media når det blir valgkamp, ikke er interessert i å formidle grunnlaget for eventuelle angrep, men utelukkende kommer med angrepene. Det var det jeg tok ansvar for.

Og når det gjelder minoriteter: Hvor var flertallet i denne sal da vi for noen år siden fremmet forslag om å motarbeide tvangsekteskap? Høyre stemte for, men ikke de andre. Da vi fremmet forslag om at man ikke automatisk skulle akseptere de kultursituasjoner som var undertrykkende for enkeltmennesker, stemte alle imot. Vi har god samvittighet. Det er bare så leit at flertallet i denne salen må ha slike programmer som «Rikets tilstand» før de skjønner hva som foregår, og før de våkner opp. Og jeg tror fremdeles ikke at flertallet har gjort det.

Inge Myrvoll (SV): Jeg var lenge litt usikker på om jeg kunne ta replikk på innlegget, for det hørtes ut som om innlegget var en replikk til Jagland, og det var ikke rimelig at jeg svarte på en slik replikk. Men det kom jo litt fremskrittspartipolitikk fram også.

Det som er veldig forutsigbart, er at Hagen til enhver tid sier at andre kopierer Fremskrittspartiets politikk. Når man lytter på ham, hører man at det er lite politikk og substans, og mest retorikk. I den grad Fremskrittspartiets politikk kommer fram, er det et ordtak som rinner meg i hu: De sterkeste meningene skaper de mest meningsløse handlingene.

Vi er alle like sjokkerte og indignerte over det TV-programmet som Hagen har snakket en del om i dag. Men mens vi andre prøver å søke veger for å finne ut hvilke strakstiltak man kan iverksette og hvilke prosesser man kan sette i gang for å endre disse holdningene over tid, avviser Hagen den typen prosesser. For ham er det det harmdirrende som er det viktigste, og ikke det å finne løsninger.

Det samme er tilfellet hver gang det er snakk om bistand. Hver gang Fremskrittspartiet finner misbruk av bistandsmidler, raser de mot bistanden, men prøver aldri å finne løsninger på hvordan vi skal gjøre denne jobben bedre. Det viktigste er å gripe dagen og sette dagsorden, ikke å forme framtida for å finne løsninger.

Hagen starta med å etterlyse Regjeringas politikk for det neste årtusen. Og da kan man jo stille spørsmålet: Dersom bistand ikke fungerer, hva er da Fremskrittspartiets politikk for å løfte de milliarder av mennesker som lever i fattigdommens sump, ut av den og over i en menneskeverdig tilværelse? Hvordan skal Fremskrittspartiet sørge for at deres tro på marked og konkurranse ikke skaper en stor gruppe av tapere her til lands som blir våre nye fattige?

Carl I. Hagen (Frp): La meg først si helt klart til Myrvoll, og for så vidt også til noe av det Einar Steensnæs var innom, at Fremskrittspartiet først og fremst føler et ansvar overfor det norske folk og norske velgere, og for å løse problemer i det norske samfunnet. Her skiller vi oss fra de øvrige partier, som ofte gir inntrykk av at de først og fremst er interessert i å løse problemene i alle andre land og verdensdeler – på den globale sektor. Et land med 4,5 mill. mennesker behøver ikke å oppføre seg som en stormakt. Og her er det altså helt klart forskjell mellom Fremskrittspartiet og de øvrige partiene. Vi vil først og fremst prøve å løse problemene i det norske samfunn. Det kan man gjerne kritisere oss for, men når det er så mange partier i Norge som vil løse problemene i Afrika og Asia, er det jo greit at det er ett parti som først og fremst vil løse problemene i Norge – for de velgere som har valgt oss, og dem vi representerer.

Når det gjelder internasjonale forhold og hvordan man skal løfte opp disse landene, er vårt svar frihandel, demokrati og markedsøkonomi. Det er det som har løftet opp den vestlige verden, hvorledes man organiserer samfunnet. Alle de afrikanske landene som etter frigjøringskampene for ca. 20 år siden la seg på en marxist-leninistisk, sosialistisk-kommunistisk tenkning, har jo bare gått utfor. De er i dag verre stilt i forhold til andre enn de var da en del av disse styreformene overtok. Så vårt svar er: Det beste er å arbeide for frihandel, demokrati og markedsøkonomi.

Vi har for mange år siden fremmet forslag i denne sal om å knytte som betingelser til den norske bistanden at man innfører demokrati og markedsøkonomi for å hindre korrupsjon og å hindre misbruk. Nå legger jeg merke til at det er flere som begynner å snakke om det samme. Så får man for så vidt bare akseptere, når vi kan konstatere at det vi tidligere er blitt skjelt ut for og kritisert for, plutselig begynner å bli god tale i andre partier, at jeg i hvert fall faller for den fristelsen å påpeke at dette har vi dog sagt i mange år, når det er en sannhet som lett kan dokumenteres på de mange forskjellige områder.

Tom Thoresen (A): Får jeg for det første be om at en som benytter seg av et uttrykk som «usannheter» i sitt hovedinnlegg, selv er mest mulig presis i hvordan vedkommende omtaler andres standpunkter.

Hagen bemerket ikke i sitt replikksvar til meg det jeg minte om, nemlig at Arbeiderpartiet faktisk hadde et forslag om å bedre sykelønnsordningen for de lavtlønte i forbindelse med revidert, men det ble ikke vedtatt i Stortinget, fordi Fremskrittspartiet stemte imot.

Får jeg også prøve det litt spennende eksperiment det er å få Carl I. Hagen med på en ideologisk debatt om samfunnets utvikling. Det er ikke en katalog av tidligere og gjentatte standpunkter. Det er heller ikke utsagn av typen «vi arbeider i grunnen helst for innbyggerne i Norge», for på den måten å prøve å skape en slags distanse til våre forpliktelser og til vår sammenheng med det internasjonale samfunn.

Arbeiderpartiet ønsker å modernisere det offentlige rom, skape bedre betingelser for individuelle valg og løsninger der. Det er ikke det samme som å avskaffe det offentlige rom. Det er ikke å bygge flest mulig private skoler eller sende med mennesker en pengesum for å kunne løpe rundt fra skole til skole. Det er å bedre skolemiljøet. Det er å bedre lærerutdanningen. Det er å sette skolen i stand til å oppfylle mønsterplanen, eventuelt forbedre den. Det er slik alle får en bedre skole.

Carl I. Hagen (Frp): Først til dette med sykelønn. Jeg er ikke i stand til å erindre det som skjedde under revidert nasjonalbudsjett, men jeg tror – jeg har ikke kunnet løpe ut under dette replikkordskiftet og sjekke – at vi ikke stemte for et endringsforslag den gangen, fordi vi oppfattet det å gjelde for 1999. Når det gjelder budsjettet for 1999, er vi bundet av en budsjettavtale gjennom den subsidiære tilslutning til budsjettet. I dag står det eksplisitt i det kravet Arbeiderpartiet har fremmet, og i det forslag som jeg om et lite øyeblikk håper jeg skal få lov å fremme forslag om, at vi går inn for endringer fra 1. januar 2000, for da er vi ikke lenger bundet av noen budsjettavtale. Det er bare kontantstøtteavtalen som gjelder hele denne perioden. Det andre gjaldt 1999-statsbudsjettet. Det er min forklaring på det. Vi sa at det var en av de endringene vi ikke likte, og som vi var misfornøyd med, men som vi allikevel stemte for for å få i havn et statsbudsjett.

Igjen snakker Tom Thoresen om individuelle løsninger og betydningen for individet, og så prøver han den litt vulgære måten og sier at man ikke kan løpe rundt fra skole til skole. Dette er jo praktisk organisert i Nacka kommune i Sverige og i danske kommuner, og det er ikke noe problem å få dette til ved at man har forskjellige tilbydere når det gjelder skole og sykehjem eller andre tjenester. Er det noe folk har lært, så er det å velge. Det er ulike tilbud på alle andre områder som ikke det offentlige steller med, og folk har stort sett greid helt fint selv å velge leverandør av mange tjenester og varer, og hvor de handler sine produkter. Valgfriheten er nettopp det Arbeiderpartiet nå snakker varmt om i teorien, om individuelle behov, tilpasning til brukerne, men de kan ikke gjennomføre det i praksis med mindre brukerne da blir satt i høysetet, slik at tilbyderne av en tjeneste er nødt til å tilfredsstille brukerne og kundene istedenfor politikere, som sitter på rådhuset. Vi tar konsekvensen av det ideologiske utgangspunktet som Arbeiderpartiet nå har.

Fordi jeg glemte det i mitt innlegg, vil jeg få lov til å fremme følgende forslag:

Forslag nr. 1:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om retningslinjer som reelt sikrer at Folketrygdens grunnbeløp utvikler seg på linje med den alminnelige inntektsutvikling.»

Forslag nr. 2:

«Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag som sikrer lavtlønnede rett til sykelønn fra 1. januar 2000.»

Forslag nr. 3:

«Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere en endring i kommuneloven som pålegger alle kommuner en plikt til å sørge for at det til enhver tid er regulert arealer til boligbygging, men med en adgang for departementet til å gi dispensasjon i helt spesielle tilfeller.»

Forslag nr. 4:

«Stortinget ber Regjeringen arbeide aktivt for å motvirke tvangsekteskap blant annet ved å innføre krav om forsørgelsesevne og forsvarlig bolig som vilkår for å innvilge oppholdstillatelse og bosettingstillatelse i Norge for utenlandsk ektefelle.»

Forslag nr. 5:

«Stortinget ber Regjeringen innføre en kontrollordning for å klarlegge at det ikke dreier seg om et ulovlig tvangsekteskap når det søkes om oppholdstillatelse og visum for utenlandsk ektefelle og hvis nødvendig sørge for en god lovhjemmel for å nekte visum og oppholdstillatelse for utenlandske ektefeller ved tvangsekteskap.»

Forslag nr. 6:

«Stortinget ber Regjeringen basere sin integrasjonspolitikk på at undertrykkende tradisjoner og kulturer ikke kan aksepteres i Norge.»

Forslag nr. 7:

«Stortinget ber Regjeringen legge forholdene til rette for produksjon av elektrisitet i Norge basert på gass fra kontinentalsokkelen.»

Presidenten: Carl I. Hagen har tatt opp de forslag han refererte.

Replikkordskiftet er omme.

Einar Steensnæs (KrF): Neste årsskifte er i utgangspunktet likt alle andre årsskifter, men oppleves likevel mer skjellsettende og annerledes. Et nytt årtusen gir en særskilt anledning til refleksjon og oppsummering, og inviterer til å trekke linjer framover både for samfunnsutviklingen og det som gjelder våre egne liv.

Trontalen understreker behovet for et solid verdifundament for samfunnet, forankret i vår nasjonale og kristne kulturarv. Materiell velstand og økonomisk og politisk stabilitet er alene ikke tilstrekkelige kriterier til å måle en god samfunnsutvikling, selv om alt dette både er grunnleggende viktig og verdifullt. Fellesskapsverdiene, det sosiale nettverket og kulturen – kort sagt livet mellom husene – er også nødvendige for å gi menneskene opplevelsen av å leve det gode livet.

Perspektivet utvides utover vår egen stuevegg og nasjonale grenser. De internasjonale mellommenneskelige spørsmålene kommer ganske klart til å sette et enda sterkere preg på den politiske dagsorden i tiden framover. Fred, sikkerhet og utjevning er viktige nøkkelord. Den betydelige skeivfordelingen av ressursene, urimelige handelshindringer og de usikre framtidsmulighetene for verdens fattige nasjoner vil møte oss med minst like sterke krav til politisk handling som vår nasjonale målsetting når det gjelder å redusere inntektsgapet mellom de rikeste og de som har blitt hengende igjen i inntektsutviklingen.

Gjennom et tett nettverk av internasjonale fora og samarbeidsorganisasjoner blir vi involvert i grunnleggende problemstillinger som gjelder fred, menneskerettigheter, miljø, livsvilkår og rettferdighet, som stiller oss overfor et globalt ansvar vi ikke kan løpe fra. Vi deler et skjebnefellesskap med alle folk og nasjoner, der det ikke vil være mulig å skjerme seg fra et ansvar, også fra det som skjer i andre deler av verden, hva enten det gjelder økonomi, livsvilkår eller miljø. Å snakke om fjerne strøk av verden gir ikke lenger noen god mening, og om ganske få år vil det være umulig å bruke slike uttrykk. Det ville være rart om dette ikke også skulle fange vår oppmerksomhet og prege vår politiske oppmerksomhet, prioritering og debatt når det gjelder rikets tilstand og framtid.

Internasjonale trender påvirker allerede i dag i stor grad våre beslutninger. Etterdønningene etter den økonomiske krisen i Asia slår inn i vår åpne økonomi. Skiftende oljepriser i verdensmarkedet trekker krona opp og ned. Kyoto-forhandlingene får konsekvenser for rammevilkårene for viktige deler av industrien, og krigen i Kosovo lærte oss en lekse om hvor lite som skal til før stabiliteten midt i hjertet av Europa settes i fare, og at samhold og samarbeid mellom frie demokratiske land er nøkkelbegrep for å sikre freden.

Bistanden kan gjerne ses i en slik sammenheng. For sosial og politisk uro utløses ofte som følge av en urettferdig fordeling av ressursene. Det er flere, både fra det politiske miljøet og blant kommentatorer som følger den politiske debatten, som har vært kritiske til det de kaller tallmagien når det gjelder nivået for utviklingshjelpen. Skulle vi ikke snart begynne å interessere oss mer for hvordan bistanden innrettes, spørres det. Selvsagt. Selvsagt må vi hele tiden være innstilt på å justere virkemidler, prioriterte målgrupper og innretningen av den samlede bistanden i forhold til de erfaringene vi gjør – gode eller dårlige – og i forhold til en optimal ønsket effekt av de avsatte midlene. Men jeg har for min del aldri skjønt at dette skulle være i konflikt med forpliktende målsettinger om bistandens omfang. Derfor er det bra når Regjeringen går inn for en forpliktende opptrappingsplan for bistanden, der sentrale innsatsområder skal være fattigdomsbekjempelse, helse, utdanning og en økonomisk og sosial utvikling, der demokrati og menneskerettigheter er prioriterte mål.

Bergens Tidende refererte for noen uker siden en undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå om nordmenns levevilkår, der avisen for sin del oppsummerte undersøkelsen slik:

«Vi blir rikere, men ikke lykkeligere. Vi vil ha mer. Vi har fått mer fritid, men klager over tidsnød. Vi bryr oss mindre om miljøet, mer om oss selv. Vi er et folk av sutrere.»

Jeg tror beskrivelsen må være spissformulert. Likevel er det vanskelig å fri seg fra at noe av dette faktisk treffer. Det finnes selvfølgelig en berettiget klage og rop om hjelp fra grupper av mennesker som i dag ikke får den hjelp og støtte som de har behov for for å føle trygghet i hverdagen. Det er vi nødt til å gjøre noe med. Men likevel – det er vanskelig å fri seg fra følelsen av at Bergens Tidendes oppsummering faktisk kan ha noe for seg. Kanskje ville det hjelpe å løfte blikket litt og se utover i en global sammenheng?

Regjeringen har formulert sine målsettinger for det politiske arbeidet gjennom begrepene «et nyskapende, solidarisk og tryggere Norge». Et solidarisk Norge betyr engasjement for bedre fordeling, for rettferdighet og menneskerettigheter – både her i landet og internasjonalt. Det betyr også at Regjeringen vil sikre at mennesker som er drevet på flukt fra sitt eget land fordi grunnleggende menneskerettigheter ikke blir respektert, kan få nødvendig beskyttelse og hjelp hos oss. Dermed videreføres et politisk og humanitært engasjement som har gode, dype røtter i vårt lands historie.

Men den solidariske dimensjonen dreier seg også om å erkjenne at enkelte grupper i samfunnet vårt trenger mer av vår oppmerksomhet og fellesskapets ressurser for å kunne dekke grunnleggende, daglige behov eller for å kunne delta på en fullverdig måte i samfunns- og arbeidsliv. Her er det grunn til å nevne de funksjonshemmedes vilkår særskilt.

Trontalen gir begrepet et tryggere Norge et ganske bredt, flerdimensjonalt uttrykk, alt fra sikkerhetspolitikk til de mer omfattende tiltakene som iverksettes for å sikre en problemfri overgang til et nytt årtusen så langt det gjelder datatrøbbel i hvert fall. Det er lett å kople trygghet direkte opp mot bekjempelse av kriminalitet, volds- og vinningsforbrytelser. Det burde jo være selvsagt at folk kunne ferdes på gater og på offentlige steder uten å kjenne frykt eller utrygghet. Og slik er det heldigvis som oftest. Jeg la merke til at tidligere president Jimmy Carter i går i sin tale reflekterte over begrepet «rike mennesker», og mente at rike mennesker bl.a. var mennesker som trygt kunne ferdes ute på offentlige steder – i hvert fall på dagtid, som han sa – uten å føle usikkerhet, og at det var en form for rikdom. Jeg tror at det er en tverrpolitisk vilje her i salen til å hindre en utvikling der grunnleggende trygghet for liv, helse og eiendom bare skulle være forbeholdt enkelte, utvalgte grupper. Signalene fra Regjeringen er meget klare og entydige på dette punktet: Regjeringen ønsker å forsterke innsatsen når det gjelder både forebygging og bekjempelse av kriminalitet. Men til det trengs det et bredt sett av virkemidler, ikke bare politi, ikke bare et aktivt rettsvesen, men også forebyggende tiltak. Det må være sammenheng og logikk i tiltakskjeden for å få til et tilfredsstillende resultat.

Et nyskapende Norge angir viktige retningslinjer for å sikre verdiskaping, sysselsetting og arbeidsplasser. Det er særlig grunn til å fremheve den betydning Regjeringen tillegger forskningen i denne sammenheng. Det satses mer gjennom Norges forskningsråd, og Fondet for forskning og nyskaping bygges opp videre slik at økt avkastning kan bidra til økt forskningsaktivitet. Sysselsettingen har utviklet seg atskillig gunstigere enn hva mange kanskje i mørke stunder så for seg. Men selv om det faktisk er et stramt arbeidsmarked i mange bransjer, sliter særlig leverandørindustrien med omfattende permitteringer og oppsigelser. Det skaper bekymring langs store deler av kysten, hvor denne industrien utgjør nøkkelvirksomheter i mange lokalsamfunn. Derfor bør det vurderes særskilte tiltak som kan bidra til å holde kompetansen i bedriftene for å unngå en altfor brutal tilpasning til et lavere aktivitetsnivå enn det vi har hatt de siste par årene.

Vi står heldigvis i dag i en helt annen stabil situasjon når det gjelder landets økonomi enn på tilsvarende tidspunkt i fjor. Regjeringen har lyktes med å stabilisere økonomien og sikre sysselsettingen, og har tatt utfordringen når det gjelder å jevne ut de økende forskjeller mellom folk, utviklet på 1980- og 1990-tallet, det meste under arbeiderpartistyre. Nå åpner det seg en interessant mulighet for å sikre viktige velferdsgoder, utjevne forskjeller og ivareta våre forpliktelser når det gjelder internasjonal solidaritet, for å nevne noe.

Foreløpig sitter de fleste fuglene på taket i den forhandlingssituasjon vi nå står overfor. Vi håper at det går bra, men forhandlinger har to mulige utganger: De kan lykkes, eller de kan mislykkes; vi må også ha den muligheten for øye, og da vil vi selvfølgelig sikre at vi om nødvendig har tilstrekkelig tid til å innlede forhandlinger med Høyre og Fremskrittspartiet på en ryddig måte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Thorbjørn Jagland (A): Fuglene sitter nok ikke på taket, de sitter her i salen.

Jeg er glad for det som Steensnæs sa. Det viser at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har mange av de samme grunnholdningene som går på sosialt ansvar, og det skulle derfor være muligheter for å komme fram i de forhandlinger som nå kommer, og som vil kunne drive fordelingspolitikken og velferdspolitikken over i Arbeiderpartiets retning istedenfor i Høyres og Fremskrittspartiets retning.

Nå sa Steensnæs at man er beredt til å forhandle med høyresiden hvis det ikke er mulig å komme fram med fuglene i Arbeiderpartiet, som sitter her i salen. Og jeg har lyst til å spørre om det, for det må jo nødvendigvis føre politikken helt bort fra det man er villig til å forhandle med Arbeiderpartiet om. Det vil jo da ikke bli økt beskatning av de rikeste i samfunnet, det vil tvert imot kunne bli lettelser i beskatningen, og iallfall ikke en skjerping, som vi ønsker. Vi må regne med at fellesforbruket vil bli svekket. Høyre og Fremskrittspartiet er jo imot all statsstøtte til skolefritidsordningen. Derfor ble den redusert på inneværende års statsbudsjett, og vi må jo frykte at det vil tvinge seg fram ytterligere reduksjoner, med økt foreldrebetaling som resultat også for neste år. Fremskrittspartiet har jo i sitt program at man er imot all statsstøtte til barnehagene. Det kan nevnes mange andre eksempler som viser at politikken vil gå i motsatt retning. Kunne Steensnæs forklare hvordan det er mulig å starte forhandlinger med Arbeiderpartiet, og så, hvis det ikke fører fram, starte forhandlinger med den andre siden, som vil føre politikken i stikk motsatt retning av det man er beredt til å gjøre med Arbeiderpartiet?

Einar Steensnæs (KrF): Jeg legger ikke skjul på at jeg likte tonen fra representanten Jagland. Det lover godt foran de forhandlinger – vanskelige forhandlinger, vil jeg understreke – som vi skal inn i.

Vi har et oppriktig håp og en tro på at det skal lykkes. Allerede det møtet som er avholdt mellom Jagland og statsministeren, har ryddet av veien den tvil som måtte eksistere på begge sider av forhandlingsbordet om at det er oppriktig vilje til stede. Begge parter gir uttrykk for at en har klart identifisert at det er vilje til å finne fram. Da burde vi kunne lykkes.

Men representanten Jagland spør hvordan vi på den ene side kan innlede forhandlinger med Arbeiderpartiet på viktige politiske områder hvor vi står sammen – det gir jeg Jagland uten videre rett i, og jeg nevnte også eksempler på dette – for deretter eventuelt å gå til Høyre og Fremskrittspartiet. Det har selvfølgelig det utgangspunkt at når vi setter oss til forhandlingsbordet, har vi foreløpig – som jeg uttrykte det – de fleste fuglene på taket og knapt noen i handa. Det vi da håper på å unngå, er at det når kontantstøtten, som en vesentlig hindring for en budsjettenighet, slik det har vært de to siste årene, er fjernet, veltes nye, svære steiner ned i veien fram til forhandlingsbordet, som umuliggjør en budsjettenighet. Det er klart at på visse områder kan vi identifisere en betydelig politisk avstand i forhold til hvordan vi skal kunne løse en del av de viktige utfordringene vi står overfor. Og jeg tror disse forhandlingene, som ikke skal starte her, står seg på at vi har respekt for de områdene innenfor forhandlingstemaene hvor den politiske avstand blir for stor til å finne enighet, og at de derfor må ligge, og at vi får fleksibilitet på alle andre områder. Da tror jeg at muligheten for å nå fram på de politikkområder hvor vi er enige, skulle kunne lykkes i rimelig grad.

Hans J. Røsjorde (Frp): Jeg skal ikke blande meg særlig mye inn i debatten om fugler, som representanten Steensnæs har vært inne på. Jeg minner bare om at nå om høsten så dreier mangt og meget seg om jakt og om trekkfugler.

Denne varme omfavnelsen som tilsynelatende ble Steensnæs til del fra representanten Jagland, er et solid frieri for åpen scene. Jeg synes kanskje at det var visse trekk ved hr. Steensnæs holdning som tydet på at dette ikke var så veldig behagelig, i hvert fall i fullt dagslys, så får vi se hvordan det går i de mer dunkle møter.

Jeg synes for øvrig det var interessant å merke seg at mesteparten av hr. Steensnæs innlegg dreide seg om politikk utenfor Norge. Det kan kanskje være forståelig at man ønsker å bruke mesteparten av tiden til det, mens den hjemlige politikk kanskje til tider kan være ubehagelig for parlamentarisk leder i Kristelig Folkeparti. Det var for så vidt også naturlig at Steensnæs i sitt innlegg berørte offshorenæringen og det som er i ferd med å skje på Vestlandet, hvor han selv kommer fra; noe annet var ikke å forvente. Men det som hadde vært å forvente, var at Steensnæs og den regjeringen han er med i, hadde vist et langt mer aktivt engasjement for å motvirke den krisen som mange over tid hadde sett var i ferd med å utvikle seg. Og det man nå har gjort, er egentlig ikke noe som har – jeg får si – en avgjørende virkning. Budsjettet inneholdt svært lite knyttet til dette. Gode ønsker – ja vel, men lite konkret.

Men helt konkret har jeg lyst til å stille Steensnæs følgende spørsmål på bakgrunn av frieri og det som ellers er sagt fra Arbeiderpartiets side: Synes Steensnæs at Arbeiderpartiets politikk ligger nærmere Kristelig Folkepartis politikk enn Høyres og Fremskrittspartiets?

Einar Steensnæs (KrF): Jeg merket meg med interesse at forsvarskomiteens leder stusset over at jeg brukte såpass mye tid på internasjonale spørsmål i en trontaledebatt. Det er med velberådd hu og av nødvendighet for å fokusere på det som vil møte oss sterkere og sterkere i enhver viktig politisk debatt i dette hus, nemlig de internasjonale spørsmålene, ikke minst når det gjelder internasjonal solidaritet, når det gjelder miljø, når det gjelder fred og sikkerhet. Jeg trodde faktisk, til tross for at jeg etterlyste mer engasjement fra Fremskrittspartiets side i disse viktige spørsmål, at forsvarskomiteens leder ville ha forståelse for det. Men jeg skjønner at han her er på linje med partiet for øvrig.

Når det gjelder verftsindustrien, legger jeg ikke skjul på at dette har vært av de vanskelige spørsmålene. Sysselsettingen i landet er jo veldig god. Det er faktisk slik at det er press i økonomien og mangel på kvalifisert arbeidskraft innen ulike næringer, men verftsindustrien/leverandørindustrien har kommet under press. Derfor har Regjeringen i dette statsbudsjettet målrettet en del virkemidler nettopp for å bøte på de problemene som denne industrien sliter med. Jeg nevner reduksjon i CO2-avgiften, jeg nevner avvikling av produksjonsavgiften og jeg nevner et tett samarbeid med arbeidskraftmyndighetene på de stedene som er særlig rammet i denne situasjonen.

Så stiller da Røsjorde meg det retoriske spørsmål: Synes Steensnæs at Kristelig Folkepartis politikk skulle ligge nærmere Arbeiderpartiets, eller ligger det nærmere Høyres og Fremskrittspartiets? Jeg forklarer det slik: Som sentrumsparti har vi viktige politikkområder til høyre for oss som vi gjennom to statsbudsjett nå har fått på plass sammen med Fremskrittspartiet og Høyre, og jeg legger ikke skjul på at det har vært interessant – bl.a. kontantstøtten. Men vi har også viktige saker til venstre for oss som vi nå mener er viktig å få reist og få underbygd, og der ser vi større muligheter sammen med Arbeiderpartiet enn med Høyre og Fremskrittspartiet.

Oddvard Nilsen (H): Steensnæs var i sitt innlegg inne på den økonomiske stabiliteten i norsk økonomi, og gjentatte ganger har sentrumspartiene i løpet av dette året skrytt av det. Sannheten er jo at Norge i 1999 ikke har vært styrt etter sentrumsregjeringens budsjett, men etter et budsjett som Høyre har hatt betydelig innvirkning på, og som har medvirket til å gi stabilitet og fallende rente.

Det underlige er at sentrumsregjeringen til tross for at de skryter av alle resultatene som man har oppnådd i 1999, lenge har gitt til kjenne at de ønsker å skifte samarbeidspartner. Partiene i Regjeringen har delvis bedt, truet og knegått for å få et politisk samarbeid med Arbeiderpartiet. Det kan virke som sentrumsregjeringen har gjort blokkuavhengigheten i seg selv til et overordnet prinsipp, og at de må skifte side for å bevise denne uavhengigheten – politikken har mindre betydning.

At politikken spiller liten rolle for sentrumsregjeringen, kan man finne i det faktum at man i 1999 fikk en betydelig skatte- og avgiftslettelse, i milliardklassen. Det har sentrumspartiene i 1999 fremstilt som strålende sentrumspolitikk. Nå ser det ut som at man kan gå sammen med Arbeiderpartiet om en betydelig skatteskjerpelse. Det skal også være strålende sentrumspolitikk. Det som ligger i Arbeiderpartiets forslag, er nesten helt identisk med det Arbeiderpartiet la frem i fjor, som da var forkastelig for sentrumsregjeringen.

Jeg må rett og slett si at det er vanskelig å finne den politiske marg i sentrumsregjeringen. Og da minnes jeg et sitat fra Dagsavisen Arbeiderbladet den 12. juni 1998, fra Steensnæs. Han ble da spurt:

« – Hva består denne sentrumsprofilen i?»

« – Den lar seg verken kvantifisere eller eksemplifisere. Men det betyr at det må være mulig å definere regjeringens politikk», svarte Steensnæs.

Det er jammen ikke lett å se.

Einar Steensnæs (KrF): Innledningsvis må jeg bare si at jeg ikke gidder å bruke mer tid på å punktere den uttalelsen i Dagsavisen, som jeg aldri har vedkjent meg, og som var trukket helt ut av sin sammenheng. Nok om det.

Men det er faktisk god sammenheng i den strategi vi har valgt i forhandlingene foran hvert budsjett. I begge de foregående år har vi først vendt oss til Arbeiderpartiet for å forsøke å innlede forhandlinger, nettopp fordi det er det største partiet, og derfor har vi funnet det mest naturlig å begynne den veien. Det er altså ingen annerledes strategi i år enn det har vært tidligere. Problemet var bare at i de to foregående årene ble kontantstøtten faktisk den snublesteinen som hindret oss i en budsjettenighet. Nå har Arbeiderpartiet avklart at kontantstøtten ikke lenger utgjør den hindringen. Skulle vi da for første gang ta et brudd med tidligere års praksis og si ja, nå er kontantstøtten borte, men nå går vi til Høyre og Fremskrittspartiet? Det ville sannelig sette vår egen troverdighet i fare, og det kunne stilles spørsmålstegn ved vår oppriktighet de to foregående årene, hvor vi satte oss til forhandlingsbordet og forsøkte å bli enige. Men det strandet altså på kontantstøtten. Nå har Arbeiderpartiet ryddet bort den prinsipielle, nærmest ideologiske, hindringen for å få til en enighet. Derfor er det viktig at vi prøver igjen.

Så forsøker representanten Nilsen å fremstille det slik at de skattelettelser som hadde virkning for årets budsjett, uten videre skulle være uproblematiske. Det var de ikke. Hvis en ser på virkningene av de skattevedtak som ble gjort i enighet med Høyre og Fremskrittspartiet, ser vi at i motsetning til det Regjeringen foreslo, var det de høytlønte gruppene som fikk skattelette, mens de lavtlønte fikk en skjerpelse i forhold til Regjeringens forslag. Det er det omvendte av det Regjeringen ønsker.

Aud Blattmann hadde her inntatt presidentplassen.

Øystein Djupedal (SV): Om Einar Steensnæs ikke vil vedkjenne seg sitatet om at en sentrumsregjering verken kan kvantifiseres eller eksemplifiseres, er det for så vidt greit, men det er en ganske presis beskrivelse av de to år vi har hatt med en sentrumsregjering. Om det er en journalist i Dagsavisen som har funnet det opp, er det uansett et klassisk, tidløst sitat.

En betraktning man kan gjøre – og det viser jo Einar Steensnæs’ innlegg til fulle – er at man driver politikk mellom budsjett og ikke i budsjett. I budsjett har man så langt valgt å gå til høyre. Jeg synes det er prisverdig at Steensnæs bruker mye tid på bistand i sitt innlegg, og det er et illustrerende eksempel på hva de to år med forlik mot høyre har ført til. Jeg har aldri betvilt Steensnæs’ oppriktige engasjement for bistand, men i den planen man la fram i Voksenåserklæringen, skulle man trappe opp til 1 prosent i løpet av fire år. Nå legger man etter to år fram en plan over seks år. Det betyr at ambisjonene er relativt beskjedne i forhold til det som har vært utgangspunktet. Men slik må det bli når man ikke fokuserer på politikken, når det viktigste er å sitte på taburetten. Det har på en måte vært den presise oppsummeringen av de to år, så langt.

Jeg må også gi Nilsen et par poeng for at når man nå velger å samarbeide mot venstresiden i norsk politikk – og det er jo prisverdig – vil resultatet bli et helt annet. Det betyr igjen at oppsummeringen av at det er likegyldig for Regjeringen hva som til sjuende og sist blir vedtatt, er en oppsummering som er ganske treffende.

Nå skal ikke jeg komme med betraktninger over hvordan forhandlingene kommer til å gå. Jeg håper likevel i det lengste at det vil føre til at vi får en bedre politikk for landet. Men det som kanskje forbauser meg aller mest, er at i de budsjett som Regjeringen har lagt fram, og i de ulike dokument som Regjeringen legger fram for Stortinget, er det svært få visjoner. Det er lite luft, og det er lite fremadskuende politikk. Oppsummeringen av dag-til-dag-politikken er også treffende.

Årets budsjett og årets norske økonomi viser f.eks. at vi er mer oljeavhengige enn noensinne, og mitt spørsmål til Steensnæs er følgende: Hvordan skal vi sørge for at nasjonen inn i det neste årtusen blir mindre oljeavhengig når alle budsjett denne regjeringen har lagt fram, viser at vi blir mer oljeavhengig?

Einar Steensnæs (KrF): Det er mye sympatisk med SVs politikk, ikke minst når det gjelder bistand. Problemet er troverdigheten. Når Øystein Djupedal drister seg til å utfordre regjeringspartiene på hvordan vi skal bli mer oljeuavhengige, synes jeg han utfordrer meg på en spesiell måte, fordi problemet med SVs politikk er jo at de bruker for mye av oljepengene. De har ingen problemer med å finansiere det meste – hva enten det er skole, det er bistand eller det er sysselsetting – som skaper press i økonomien, og som hindrer at renten går ned og på den måten skaper ustabilitet i økonomien.

Vi har en sentrumspolitikk som har som mål å stabilisere økonomien, og det er det Regjeringen har klart. Fra den situasjonen vi hadde sist høst, står vi nå i en helt annen, gunstig situasjon med kontroll over økonomien, med en lavere rente, med en stabil krone, med en kontrollert prisvekst og med en lønnsvekst, også gjennom Arntzen-utvalget, som viser at Regjeringen har klart oppgaven å få til et godt samarbeid med partene i arbeidslivet. Derfor har vi kunnet handle, derfor har vi kunnet vise styrke. Vi sitter ikke med regjeringsansvar bare for maktens skyld, men for å drive politikk. Og vi har fått vist resultater. Det dreier seg ikke bare om 1 000 kr til minstepensjonistene eller om kontantstøtte. Det dreier seg om det vi har klart innenfor internasjonal bistand, om det vi har fått til når det gjelder miljø og sysselsetting; og ikke minst dreier det seg om at vi har kunnet kombinere den vellykkede økonomiske stabiliteten med høy sysselsetting.

Utfordringen retter seg derfor skarpt mot det som er problemområdet, og som jeg svarte på i en replikk til Oddvard Nilsen, nemlig situasjonen innenfor leverandørindustrien. Der bør vi søke sammen i et forsøk på skarpt å dreie virkemidlene mot disse bedriftene for å lette presset i den bransjen.

Thorbjørn Jagland (A): Steensnæs sa i svaret til min replikk her i stad at han håper at det ikke blir veltet nye store steiner inn som kan hindre en forhandlingsløsning med Arbeiderpartiet. Det vil det ikke bli, i og med at det nå er kjent hva som er forhandlingstemaet. Det er konkretisert, og det er snakket med Regjeringen om det.

Steensnæs svarte også på et spørsmål fra Røsjorde om Kristelig Folkeparti ligger nærmere Arbeiderpartiet enn Fremskrittspartiet, og svaret var da at Kristelig Folkeparti nå ser at man kan få til mer sammen med Arbeiderpartiet på områder som fordelingspolitikken. Det er positivt, men man må da være klar over hva vi snakker om. Det er ikke steiner som blir veltet inn, det er ting som er identifisert i de samtalene som har foregått, og som også er tatt opp i Regjeringens egen melding om utjamningspolitikken. På side 15 står det:

«Den viktigaste årsaka til at dei med høgast inntekt har dradd i frå, er at kapitalinntektene har auka og er blitt skeivare fordelt ut over på 1990-talet. Kapitalinntektene er særleg konsentrert blant den eine prosenten med høgast inntekt. Konsentrasjonen av kapitalinntekter i høginntektsgruppa skuldast i særleg grad den kraftige auken i aksjeutbytte og realisasjonsgevinstar.»

Her finner vi det som må gjøres, og det har vi tatt opp i forhandlingene. Og mitt spørsmål er, for å få presisert mitt foregående spørsmål: Hvordan kan man innlede forhandlinger med Arbeiderpartiet om dette spørsmålet, for så hvis det ikke går, å vende seg til høyresiden, som egentlig vil gjøre det stikk motsatte av det som står i denne meldingen at man bør gjøre?

Einar Steensnæs (KrF): Jeg er glad for at Thorbjørn Jagland nå så å si for åpen mikrofon og i en åpen sal bekrefter at det ikke vil komme nye prinsipielle, nærmest ideologiske, sperrer som skulle stenge for en enighet med regjeringspartiene. Jeg kan også bekrefte fra vår side at vi har den samme innstillingen, og at det derfor er en vilje til å få enighet. Men jeg legger ikke skjul på at f.eks. når det gjelder virkemidlene for å kunne tette inntektsgapet, utjevne forskjellene og dermed sørge for å hente inn også proveny til å finansiere fellesskapets ulike utgifter, har det vært ulike vurderinger i sentrumsregjeringen i forhold til det Arbeiderpartiet har stått for. Regjeringen har for sin del villet øke kapitalskatten gjennom å øke skatt på alminnelig inntekt og motvirke virkningen av det ved økning av personfradrag og minstefradrag. Det har ikke Arbeiderpartiet villet akseptere som et mulig grep.

Det har vært andre forslag fra Arbeiderpartiet som har bekymret oss, fordi det virker som at dette er grep som vil berøre rammevilkår for viktig sysselsetting, for små og mellomstore bedrifter og dermed skape usikkerhet på arbeidsplasser som i dag er under press. Ikke minst gjelder det arbeidsplasser langs kysten og i maritime næringer. Det må vi vokte oss for, og vi regner med at på det punktet er det enighet mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene. Vi ønsker ikke ved denne omleggingen å skape usikkerhet om rammevilkår, forutsigbarhet og verdiskaping, sysselsetting og viktige arbeidsplasser. Med det utgangspunktet regner jeg med at vi skal bli enige, men jeg håper også det er forståelse for at når vi setter oss til forhandlingsbordet med åpne bøker, må vi også ta høyde for at forhandlingene ikke lykkes. Det kan ingen av oss garantere, og da skylder vi både Høyre og Fremskrittspartiet å opptre ryddig og gi dem en rimelig sikkerhet for ryddige forhandlinger dersom dette skulle bli aktuelt.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Jan Petersen (H): Det er et problem, det som nå er klargjort i dette replikkordskiftet. Regjeringen har et kjempeproblem fordi det Thorbjørn Jagland ønsker å gjøre når det gjelder såkalt fordelingspolitikk, må berøre det som dreier seg om kapital til norsk næringsliv og etablering av arbeidsplasser. Det er der han ønsker å sette inn sitt støt. I praksis kan dette vise seg å resultere i nye forskjeller i Norge, nemlig forskjeller mellom dem som har arbeid, og dem som ikke har arbeid. Det er den realiteten man står overfor når det gjelder den såkalte fordelingspolitikken til Thorbjørn Jagland. Jeg forstår Steensnæs" bekymringer, jeg skjønner at han gjerne vil vikle seg ut av dette, men det er ikke så lett når spillet binder.

Jeg må for øvrig si at jeg blir ganske oppbrakt når jeg hører Thorbjørn Jagland snakke om fordeling og andre partier, og ikke minst om den rollen han tildeler Høyre i historisk sammenheng. Jeg er stolt over den rollen Høyre har spilt når det gjelder å legge opp en politikk for å skape arbeidsplasser, skape velferd, være med på å fordele velferden og over at vi har vært med på å lage ordninger som løfter dem som har det vanskeligst. Jeg har ikke et øyeblikk behov for å unnskylde noe av dette. Når man hører på Thorbjørn Jagland, kan man få inntrykk av at velferdssamfunnet er en sosialdemokratisk oppfinnelse, eller en norsk oppfinnelse. Det er ikke riktig.

Jeg har også lest Thorbjørn Jaglands artikler, som det har vært sagt en del om i denne debatten. Vi vet jo alle at han går solid i baret hver gang det dreier seg om Kepler og Copernicus, men han går også solid i baret når det gjelder politiske motstandere. Jeg er ganske oppbrakt; han har mye å lære på dette punktet.

Så har jeg lyst til å ta utgangspunkt i fjoråret og den alvorlige uroen det da var om norsk økonomi. De ikke-sosialistiske partiene arbeidet seg frem til et budsjett som alle fikk del i. Budsjettet som ble et vesentlig bidrag til ro og til at renten er på vei ned og prisstigningen lavere. Ja, dette budsjettet har vært så vellykket at Regjeringen ustanselig har rost seg av det, en selvros som også Steensnæs nettopp gjentok. Budsjettpartnerne fra i fjor ble et vinnerlag. Det er en høyst særpreget form for logikk når regjeringspartiene mener at dette vellykkede resultat tilsier at de nå skifter partner. De er ikke et øyeblikk i tvil om hva Regjeringen ønsker. De ønsker ikke bare å starte samtaler med Arbeiderpartiet, de har et inderlig ønske om å bli enige, slik også Steensnæs" innlegg bar et bud om.

Men på denne måten skuffer regjeringspartiene de borgerlige velgere. Og som om dette ikke er nok, regner de uten videre med at hvis frieriet mislykkes, vil Høyre og Fremskrittspartiet stille opp nok en gang. Blokkuavhengigheten kunne ha en slags mening hvis det gikk ut på å etablere flertall for forskjellige saker med forskjellige partnere, men Regjeringens ønske er åpenbart å ha forskjellige partnere i samme saker. Slikt blir det ikke langsiktighet av. Derfor kan vi nå gå fra et budsjett uten skatteøkninger i år til et budsjett der Arbeiderpartiet legger 2 milliarder oppå regjeringspartienes 3 milliarder. Derfor kan vi få et budsjett som øker utgiftene med 3 milliarder kr oppå regjeringspartienes betydelige økninger, og derfor slås Regjeringens spede forsøk på å tenke på generasjonsutfordringen kontant ned.

Det er ikke slik at dette budsjettet tar vare på de svakeste. Denne elavgiften f.eks., som Regjeringen er så opptatt av, og som nå Arbeiderpartiet har lagt seg flate for, er noe som ikke minst vil ramme pensjonister med dårlig råd.

Regjeringen fikk tidlig i perioden gjennomslag for sine to hjertesaker fra valgkampen i 1997: kontantstøtten og heving av minstepensjonene. Men derfor reiser nettopp trontalen et spørsmål som dukker opp oftere og oftere: Hva vil så Regjeringen mer? Statsbudsjettet reiser også et slikt spørsmål, for hva slags vilje gir statsbudsjettet uttrykk for? Hvorfor er en av «nyhetene» forslaget om å fjerne forsørgerfradraget, et forslag som rammer egen kjernevelgergruppe – barnefamiliene – med laserstyrt presisjon? Det er ikke mange flere av sakene fra Voksenåserklæringen som Regjeringen kan eller vil ta opp. Når nettopp et nytt årtusen burde inspirere til langsiktig tenkning, blir det større og større tvil om hvilken vei Regjeringen ønsker å føre landet.

Den neste store politiske styrkeprøven er bare knappe to år unna. I diskusjonen etter valget tidlig i høst mente jeg at vi bør snakke sammen om de politiske utfordringer fremover, og at vi bør kunne legge bak oss tidligere stridigheter, og se på hvilke utfordringer som nå skal løses. Det var en åpen invitasjon, så åpen at jeg synes det er naturlig å la regjeringspartiene finne frem til en form som passer. Jeg vil minne om både Venstres og Kristelig Folkepartis landsmøtevedtak, og jeg vil minne om at både Sponheim og Steensnæs ved budsjettbehandlingen i fjor fortalte oss at hvis vi ikke ble enige, ville det ha langsiktige og negative konsekvenser. Vel, vi ble altså enige. Og da er det naturlig for meg å spørre: Hva hadde så Regjeringen i tankene? Det er interessant nok at statsråd Sponheim har tatt min invitasjon positivt og meget riktig understreket at regjeringspartiene er for små til å løfte langsiktige og tunge utfordringer alene. Jeg venter på oppfølgingen.

Det er vel nå på tide å få 1997-valget ut av kroppen og se frem mot neste styrkeprøve. Valget den gangen gav regjeringspartiene betydelig selvtillit, og vi husker at statsministeren på Kristelig Folkepartis landsmøte denne våren sa at Kristelig Folkepartis mål var å ta over Høyres rolle som den store utfordrer til Arbeiderpartiet. Selv om kommunevalget selvfølgelig først og fremst dreier seg om å velge kommunestyrer og fylkesting, må vi likevel kunne konstatere at denne høstens valgresultat har vist at den oppgaven er betydelig mer komplisert enn det statsministeren så for seg i vår. Og så intenst som statsministeren nå frir til Jagland, er vel ikke ordet «utfordrer» det som faller en først inn. Hvis Regjeringen nå så gjerne vil føre politikk etter Arbeiderpartiets anvisning, hvorfor skulle de da avløse dem?

Den fremtid vi skal forberede oss på, er en fremtid preget av raske forandringer skapt av ny teknologi og stadig nye rammevilkår i en globalisert verden, en globalisering vi ikke kan velge bort. Evner vi ikke å være på høyde med disse utfordringer, kan vi ikke lenger skape trygghet for våre innbyggere. Oppgaven er å gjøre Norge robust nok til å møte disse stadige og raske forandringene, og sørge for at de velferdsgodene som vi ønsker og vil ha her i landet, har et trygt økonomisk fundament som gjør at vi vet vi kan tilby dem til alle mennesker.

Det er viktig med reformer innenfor helsevesenet, slik som Høyre har fremlagt en rekke forslag om, men det er også viktig å sørge for at det er en økonomisk ryggrad så vi vet vi kan holde det vi lover. Derfor må vi fornye Norge.

La meg kort skissere noen av de grepene som må tas: En forutsetning for å mestre denne utfordringen er kunnskap. Når skole og utdannelse ble den siste valgkampens store sak, var det fordi vi vet at på dette området er vi her i landet ikke gode nok. Selvsagt er mye bra i norsk skole, men det holder ikke at det ikke er mer enn «bra». Vi må ha som ambisjon å være blant de aller beste. Og her undrer jeg meg over Regjeringens holdning. Den vil så gjerne gjøre noe, men den vil ikke gjøre det nå. Den betrakter skolen som et slags velferdsgode som får vente til det når opp i prioritet. Dette kan bli en dyr misforståelse. Kunnskap er ikke et velferdsgode, det er selve forutsetningen for at det norske velferdssamfunnet skal være et trygt samfunn i årene som kommer. Uten en høy kunnskapsbase vil vi bli slått ut i fremtidens konkurranse. Problemene i norsk skole er der nå, og må løses nå. Tegnene er tydelige for den som vil se. 15 – 20 pst. av dem som går ut av ungdomsskolen, kan ikke lese og skrive skikkelig og er dermed funksjonelle analfabeter. Matematikkkunnskapene er altfor dårlige hos dem som melder seg i høyskole- og universitetssystemet, og lærerrekrutteringen er på vei inn i en krise. Vi er sent nok ute som det er.

Høyre la frem i valgkampen et omfattende program for hvordan norsk skole skal forbedres, 21 skritt mot en skole for det 21. århundret. Og det er tre hovedgrep:

Det må tas et krafttak for å bedre rekrutteringen av lærere. Det er meget kritikkverdig at Regjeringen stadig vekk utsetter å legge frem sine forslag om bedret lærerrekruttering. Vi har nå hørt om enda en utsettelse oppå alle de andre. De viktigste tiltakene bør være økt lønn – herunder et mer differensiert lønnssystem og kommunalt forhandlingsansvar – satsing på etterutdanning og større pedagogisk frihet. Ved åpningen av dette møtet la Høyre frem et Dokument nr. 8-forslag om særlige tiltak for å stimulere tilgangen på lektorer.

Når det legges så stor vekt på tiltak for å rekruttere flere lærere, er det fordi det viser seg at man kan øke ressursinnsatsen på nær sagt alle områder uten at det får særlig effekt hvis ikke læreren er god nok. I dag velger altfor mange flinke, unge mennesker seg vekk fra læreryrket, og enda færre velger å bli i yrket om de skulle ta utdannelsen.

Det andre vi bør gjøre, er å sørge for å gjennomføre en rekke av de reformene som kan gjennomføres innenfor dagens ressursrammer. Og de er mange. Eksempelvis la Høyre ved åpningen av dette møtet frem et Dokument nr. 8-forslag om tiltak for å styrke grunnskolens ungdomstrinn. En del forslag vil også kreve flere ressurser for øvrig. En nødvendig opprustning av bygninger og en bedring av inneklimaet er eksempler på dette. Men vi må velge. Det er ikke nok å gjøre noe for skolen, det viktigste må komme først. Det er derfor viktig at disse øvrige tiltakene ikke kommer på bekostning av de tiltakene som er nødvendige for å bedre lærerrekrutteringen. Derfor sa jeg allerede i valgkampen at jeg synes det var fornuftig av Regjeringen å legge til side sitt forslag om å redusere elevtallet i klassene, ikke fordi de i og for seg ikke ønsker å gjennomføre det, men fordi det er et klart mindre viktig tiltak enn tiltak for å bedre rekrutteringen til læreryrket.

Så bare kort tre ting til: Jeg tror vi også i en trontaledebatt skal sette noen streker under hvor viktig kommunikasjonen er for at vi skal evne å gripe de mulighetene som foreligger. Det er ett inntrykk som sitter igjen etter mange valgkampmøter. Det er kravet om bedre kommunikasjoner og veibygging, og det kommer fra hele landet. Rundt oss her i Oslo-området er det mange krav. Hvor som helst vi kommer ellers i landet, er det også mange krav. Arbeidene på veien mellom Florø og Førde, en relativt kort strekning, vil det ta 8-12 år å bli ferdig med, og da er det noe alvorlig galt som gjør at vi ikke greier å utnytte ressursene våre ordentlig i dette landet. Dette kan ikke fortsette. Det blir ikke noe bedre med Arbeiderpartiet-sentrum-forslaget. Vi er nødt til å ta et krafttak på dette området.

Jeg tror at en av de viktigste kampene Norge blir nødt til å kjempe i årene som kommer, er kampen om kapitalen. Taper vi den, taper vi også vekstkraft og fremtidige arbeidsplasser. Det er grunn til å frykte at budsjettenigheten mellom Regjeringen og Arbeiderpartiet vil gjøre det ytterligere vanskelig å vinne denne kampen. Når enda 2 milliarder kr oppå Regjeringens forslag skal hentes inn i økte skatter, er det fare for at det er bedriftene og det produktive arbeidsliv som må punge ut.

I et stort oppslått intervju i Dagens Næringsliv den 3. juli fastslår Jens P. Heyerdahl at Regjeringen ser ut til å være mer opptatt av fordelingspolitikk enn av hvordan verdiskapingen skjer. Og med de taktene vi nå ser fra Thorbjørn Jagland, tror jeg også Thorbjørn Jagland bør føle seg truffet av Jens P. Heyerdahls formaninger. Det som virkelig skaper forskjeller i et samfunn, er den forskjellen det blir mellom folk som har arbeid, og dem som ikke har arbeid.

Det siste området jeg hadde tenkt til å nevne, dreier seg om energisektoren. Carl I. Hagen har for så vidt allerede omtalt det, og så vidt jeg skjønner, har han også fremmet et forslag. Jeg har det samme utgangspunkt som han har for å si det jeg nå ønsker, nemlig at Thorbjørn Jagland i det intervjuet som mange har snakket om, meget tydelig sier at det er viktig å foredle gassreservene, og at det ville virke underlig om vi skulle importere gasskraft fra Nederland, som får gassen sin i rør fra Norge. Jeg er uten videre enig i Thorbjørn Jaglands betraktning på dette området. Han har en mulighet for å virkeliggjøre ideen om å utnytte de norske gassressursene hvis han gir sin tilslutning til det forslaget som Høyre fremmet i Stortinget sist vår, og som nå ligger til behandling i komiteen. Stemmer han sammen med oss for det, kan han få virkeliggjort én av sine visjoner.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Dette er egentlig en debatt om Regjeringens trontale, men ganske mange talere har brukt ganske mye tid på å snakke om Arbeiderpartiet og Thorbjørn Jaglands innlegg og Thorbjørn Jaglands kronikk. Vi i Arbeiderpartiet synes i og for seg det er helt utmerket at det er debatt og oppmerksomhet om våre saker. Det er kanskje en illustrasjon på at vi ikke er så på sidelinjen som mange hevder at vi har vært, og det er kanskje også et uttrykk for at det Regjeringen la fram i trontalen, har litt begrenset interesse, fordi det er en regjering med et svakt parlamentarisk grunnlag.

Også representanten Petersen brukte en del tid på Arbeiderpartiet. La meg kort kommentere noe av det han sa, som var feil. Det ene er at vi skal legge 3 milliarder kr i utgiftsvekst oppå Regjeringens forslag, og at det skal legges 2 milliarder kr oppå det Regjeringen har foreslått i skatteøkninger. Begge deler er feil, og det framgår av listen. Vi skal dekke inn våre forslag til utgiftsøkninger. Vi er fortsatt et meget ansvarlig parti. Det er vi enten vi er i opposisjon eller i posisjon, i motsetning til andre. Vi har foreslått justeringer og endringer i Regjeringens skatteopplegg ved bl.a. å sørge for at ikke flere vanlige lønnstakere blir rammet av toppskatt, slik Regjeringen legger opp til. Det var derfor feil det som ble sagt av representanten Petersen.

Så brukte representanten Petersen mye tid på skole, og det er utmerket. Men når det gjelder skole, er hovedpoenget ikke at man ønsker en bedre skole, men at man er i stand til og villig til å bevilge mer penger til skole. Høyre har gjennom hele valgkampen slitt med å forklare hvordan de skal få en bedre skole ved å bevilge mindre penger til kommunene. De gjentar ønsket om høyere lærerlønninger, og har antatt en lønnsvekst på 50 000 kr, til sammen omtrent 5 milliarder kr. Det vi så at man gjorde i Oslo ni dager etter kommunevalget, var å kutte over 100 mill. kr på skolebudsjettet. Valgløfter er brutt før, men det har vel sjelden hendt at de har vært brutt så kort tid etter et valg.

Spørsmålet er: Vil Høyre fortsatt kutte i kommuneøkonomien, og mener de det er mulig å kombinere det med økt satsing på skole?

Jan Petersen (H): Først lite grann om Arbeiderpartiet på sidelinjen. Jeg har ikke hatt noe stort behov for å fortelle Arbeiderpartiet om det. Hvis representanten Stoltenberg skal ha trøst, vil jeg si at det er to viktige områder hvor Arbeiderpartiet har vært på banen, og hvor ikke minst Høyre og Arbeiderpartiet sammen har definert rammene for Regjeringens virksomhet. Det gjelder det å føre en aktiv europapolitikk, hvor det helt åpenbart har vært viktig at vi har stått sammen i Stortinget, og jeg vil håpe at Jens Stoltenberg også vil være med oss når det gjelder å utnytte norske gassressurser, slik den logiske konsekvens av Thorbjørn Jaglands artikkel måtte være. Så om moralen kanskje ikke var all verden, vil jeg i hvert fall imøtekomme Arbeiderpartiet på de punktene.

Så var det interessant å høre det Jens Stoltenberg sier om hvordan man skal oppfatte disse halvannen sidene som offentligheten har fått når det gjelder budsjettforhandlingen med Regjeringen. Jeg vil imidlertid til mitt forsvar si at det står ingenting i disse papirene om inndekningen, og at det skal være kutt på andre områder. Men det er vel kanskje av de tingene som man foreløpig ikke har sagt noe om, før man har sagt det nå. Det er godt hvis det skal skje, men det øker selvfølgelig vanskelighetsgraden i forhold til det å bli enig med Regjeringen. Det er nok også en del ytterligere forbedringer som Regjeringen og Arbeiderpartiet burde ta sikte på for å få dette til å bli godt nok. Slik det vi har fått vite offentlig, er å forstå, har jeg dekning for det jeg har sagt, men jeg er glad for at det ikke er tilfellet.

Når det så gjelder skole – ja, nå lyser det allerede – må jeg si at når vi fikk 21,4 pst. av stemmene ved valget, tror jeg ikke vi har slitt så forferdelig med vår troverdighet på det området – snarere tvert imot. Jeg er helt overbevist om at dette har gått meget bra.

Når det gjelder hva vi skal bruke penger på, har vi vært meget tydelige: Den store og tunge økonomiske komponenten vil dreie seg om lønnsspørsmålene. Nå er situasjonen den ulykkelige at det er staten som forhandler med lærerorganisasjonene. Derfor må disse forhandlingene komme på plass. Men så vil jeg gjenta det løftet jeg gav under hele valgkampen, nemlig at da følger vi opp med penger overfor kommunene.

Presidenten: Presidenten vil be replikanten om å holde seg til den tilmålte tiden.

Jan Simonsen (Frp): Jeg la merke til at det var ett tema representanten Petersen unnlot å snakke om i sitt innlegg, nemlig bekjempelse av kriminalitet, og det er kanskje også et signal.

Jeg har nå i seks år vært medlem av Stortingets justiskomite og fått anledning til å bli stadig mer forbauset over den veike holdningen Høyre har til kriminelle. I dag er det slik at kriminelle som får en samledom, ikke får full straff for samtlige av de kriminelle handlingene de har begått. Eller sagt på en annen måte: De slipper straff for enkelte av sine kriminelle forhold. Dette er selvsagt grovt urimelig. Men da Fremskrittspartiet foreslo å fjerne denne kvantumsrabatten og Rimi-prisen på straffeutmålingen, stemte Høyre mot forslaget. Høyre ville kun justere urimeligheten litt, men ikke fjerne ordningen.

Fremskrittspartiet har foreslått å fjerne adgangen til å idømme samfunnstjeneste for voldskriminelle. Samfunnstjeneste er en urimelig mild straffeform, som innebærer én times arbeid hver dag som erstatning for én dag i fengsel. Likevel stemte Høyre for at voldsmenn fortsatt skal kunne idømmes en så mild straff.

Slik kunne jeg fortsette å holde et langt foredrag om Høyres forslag og om Høyre som har stemt imot forslag fra Fremskrittspartiet om strengere reaksjoner mot kriminelle. Høyre har riktignok kommet med noen egne forslag, men det har vært pirk på overflaten og langt fra nok i et land hvor en drapsmann faktisk slipper unna med å sone gjennomsnittlig fem års fengsel, og hvor en pedofil overgriper vanligvis slipper unna med ett til to års fengsel.

Dette forbauser meg veldig. Høyre skal jo være et verdikonservativt parti som burde kjempe mot oppløsningstendensene i vårt samfunn. En god skole er sikkert fornuftig forebygging, men det er ikke nok. Mitt spørsmål er derfor: Hvorfor stemmer Høyre så konsekvent imot forslag om strengere straffeutmåling, og hvorfor har Høyre av alle partier en slik misforstått omsorg for de kriminelle?

Jan Petersen (H): Det var nok ikke slik at det bare var ett tema jeg ikke fikk anledning til å omtale i mitt kvartersinnlegg, det var svært mange temaer jeg gjerne skulle ha berørt. Men så vidt jeg skjønner, er det ett likhetspunkt mellom Carl I. Hagen og meg i dag, nemlig at ingen av oss snakket om kriminalitet, og jeg går derfor ut fra at denne replikken til meg har representanten Simonsen tenkt å gjenta på Fremskrittspartiets gruppemøte ved første anledning. Ellers har han intet som helst grunnlag for sine spørsmål, og det vet han godt som medlem av justiskomiteen.

Det vi ikke har stemt for, er Fremskrittspartiets overdrivelser. Alle vet jo at etter at andre partier tar standpunkter som er gjennomtenkte i forhold til utfordringen, legger Fremskrittspartiet alltid på bitte lite grann og drar det ut i urimeligheten, for deretter å komme tilbake med replikker som Jan Simonsen gjør, nemlig å påstå at alle andre stemmer mot fornuftige tiltak.

Den replikken som representanten Simonsen nå hadde, har han jo hatt i noen år, så i så måte kan jeg vise til tidligere svar. Dette dreier seg altså om Simonsens overdrivelser og urimeligheter. Den kriminalpolitikken Høyre står for, er en konsekvent og kontant kriminalpolitikk, og det vet han også selvfølgelig godt.

Jeg vil for øvrig si at jeg tror noe av det viktigste en kan gjøre når det gjelder gjentakelsesforbrytere, er å sørge for at straffesakskjeden blir vesentlig raskere gjennomført. Da ville mange av de problemene som jeg er helt enig i er problemer, unngås. Men nettopp Høyres forslag i saken er det riktige svaret på dette, og ikke Simonsens overdrivelser.

Jeg synes det er litt leit å høre at det siste representanten Simonsen, som i mange år har snakket om kriminalitet, har igjen, er å forsøke seg på replikker av denne typen. I virkeligheten føres det nå en så konsekvent kriminalpolitikk at Fremskrittspartiet har mistet en god del av sitt budskap på dette området.

Einar Steensnæs (KrF): Jan Petersen gir uttrykk for en åpenbar skuffelse, kanskje også klinger det litt mer som en anklage, over at sentrumspartiene denne gangen, som han sier, velger å gå til Arbeiderpartiet for å få til en budsjettenighet. La meg da minne om at det ikke er mer enn ett år siden Høyre var villig til å gå til Arbeiderpartiet for å oppnå budsjettenighet.

Så vil jeg gjenta det som jeg har sagt tidligere, at det som skjer i årets forhandlinger i forhold til forhandlingsstrategi, ikke er annerledes enn det som faktisk skjedde både i fjor og i forfjor. Forskjellen er bare den at denne gangen er kontantstøtten ryddet av veien som en avgjørende hindring fram til budsjettenighet. Det bringer oss selvfølgelig noe nærmere målet, selv om jeg hele tiden understreker at det først skal forhandles før vi kan innkassere noen slags gevinst eller seier. Det gjør oss selvfølgelig ikke til noen politisk kloning av Arbeiderpartiet, slik Jan Petersen gir uttrykk for, like så lite som det har hatt betydning for vår politiske profil at vi gjennom to år nå har oppnådd budsjettenighet med Høyre og Fremskrittspartiet. Vi beholder tross alt vår politiske identitet. Forhandlingens kunst er jo å gå inn i et kompromiss hvor begge parter kan leve med forliket og forsvare deler av det, selv om noe er til glede og noe kanskje er mer til ergrelse. Men slik er det i alle forhandlinger.

Vi vil fortsatt være ryddige i budsjettforhandlingene på den måten at vi vil sikre en fremdriftsplan som gjør det mulig eventuelt å kunne gjennomføre ryddige forhandlinger også med Høyre og Fremskrittspartiet om det skulle være nødvendig. Nå ryddet representanten Stoltenberg opp i det som jeg vil kalle desinformasjon om noe av det som står i forliket. Jeg har bare lyst til å si at når det gjelder forsørgerfradraget, så dreier det seg ikke om en innstramning, men om en forenkling, hvor forsørgerfradrag og barnetrygd er slått sammen, slik at satsene øker.

Jan Petersen (H): Dette var ganske interessant, for det er et papir som heter «Arbeiderpartiets krav til nødvendige omlegginger på statsbudsjettet for 2000», og det er det jeg har å forholde meg til. Det har nå Steensnæs døpt om til «et forlik». Betyr det at man faktisk har kommet svært langt i de substansielle forhandlinger? For hvis dette er å betrakte som et forlik, har man kommet lenger enn selve kravslisten. Men det er nå så.

Jeg vil for all del unngå den oppfatning at jeg fremtrer som personlig skuffet. Det jeg sa i innlegget mitt – og det holder jeg fast ved – var at jeg tror Steensnæs skuffer borgerlige velgere ved at Kristelig Folkeparti vender ryggen til andre borgerlige partier. Det er det jeg har sagt. Jeg tror nok at en del skattebetalere også er skuffet, og jeg tror en del småbedriftseiere fort kan bli skuffet hvis Jagland når frem. Kanskje man allerede er enig om hva det skal bli til – hvem vet? Og det er der skuffelsen vil ligge.

Det at Steensnæs sier at han nærmer seg dette på samme måte som i fjor, gjør det egentlig ikke noe bedre, og det endrer heller ikke min påstand, nemlig at regjeringspartiene begynner med Arbeiderpartiet og ønsker å bli enig det partiet. Det er bare i det øyeblikk man ikke blir enig med Arbeiderpartiet, at man går videre til andre partier. Det er derfor ikke snakk om å likebehandle mulige samarbeidspartnere. Regjeringspartiene foretrekker Arbeiderpartiet. Det får vi bare registrere, for det er slik det er, og jeg tror ikke Steensnæs skal prøve å prate seg bort fra det.

Jeg tror også at representanten husker litt feil hvis han tror det var slik at Høyre og Arbeiderpartiet hadde laget et opplegg i fjor. Det vi husker, var at vi hele tiden sa at vi ønsket enighet med Regjeringen. Når det så ut til at det kanskje ikke ble noe av, sa bl.a. Arbeiderpartiet at da må vi finne frem til kriseløsninger. Til det vil jeg si at det måtte vi selvsagt gjøre, men det var for begge partiers åpenbare tilbakefallsposisjoner, for at landet i det hele tatt skulle få et budsjett. Men hva vi ønsket, var et samarbeid, og det er altså et ønske som Steensnæs ikke har, med mindre han får nei fra Thorbjørn Jagland.

John Dale (Sp): Fordi politiske parti generelt legg meir vekt på å presentera enkeltsaker og synspunkt knytte til ein eller annan aktuell situasjon, er det sanneleg ikkje alltid lett å få inntrykk av kva syn dei har på samfunnsutviklinga. For eksempel førde Høgre valkamp stort sett på ei sak, som viste seg å samla stor allmenn interesse. Det problematiske er at kjøret på ei slik populær enkeltsak gjerne vert oppfatta som forsøk på å kapra veljarar, og at det ikkje ligg noko meir bak. På dette punktet er naturlegvis folk sin skepsis stor. Difor fortener Høgres leiar og fleire med han å få eit spørsmål om ei anna sak, der striden utvitydig står om verdiar og samfunnssyn. Det gjeld EUs direktiv om retten til å ta patent på liv. Regjeringa har varsla at det frå norsk side kan verta lagt ned veto mot direktivet. Korleis vil Høgre stilla seg i ei slik sak? Å ta patent på oppfinningar har hittil vore lite omstridd, men det stiller seg annleis når det er snakk om å patentera biologisk materiale. Skal f.eks. enkelte multinasjonale selskap kunne tileigna seg makt til å driva biologisk einsretting? Skal slike selskap få sterkare kontroll med matproduksjonen i verda og dermed skvisa ut millionar av småprodusentar?

Det er ikkje utanforståande si sak å definera Høgre sin ideologiske ståstad, men likevel: Så sant Høgre er eit verdikonservativt parti, må svaret verta nei. Så sant Høgre vil ha ein marknad med mange aktørar med tru på mangfald, må òg svaret verta nei. På dette punktet står ikkje kampen om ei enkeltsak, men om eit samfunnssyn. Korleis ein enn snur og vender på det, burde alt peika i retning av at Høgre for ein gongs skuld seier nei til eit EU-direktiv. Vil det skje?

Jan Petersen (H): Dette var en pussig replikk, fordi jeg noterte meget nøye hva John Dale sa. Han sa nemlig at Regjeringen varsler at det «kan» bli aktuelt å nedlegge veto i denne saken. Og så spør altså et medlem fra et regjeringsparti opposisjonen om hva vi vil gjøre i en sak hvor regjeringspartiet bare sier at det «kan» bli aktuelt.

Til det må jeg si at Regjeringen må forelegge den saken for Stortinget med en anbefaling på vanlig måte. Men jeg registrerer at spørreren for sitt vedkommende bare sier at det «kan» bli aktuelt. For min del vil jeg si at det er en meget komplisert sak, ikke minst fordi det er en språkbruk knyttet til den hvor ordene åpenbart binder tanken. Og realiteten er vesentlig mer mangfoldig enn det John Dale her gav uttrykk for. Det vil være å sette ting helt på hodet hvis det er slik at opposisjonen skal ta standpunkt før Regjeringen, men det er i og for seg ikke overraskende når vi vet hvilken regjering som spør.

Når det ellers gjelder det første han sa om skolespørsmålene, må jeg si at her er det helt tydelig ideologiske forskjeller. Det er en av grunnene til at man fattet så stor interesse for den saken. Det er en sak som har klare praktiske konsekvenser, samtidig med at det klart er forskjellige løsninger. Derfor var ikke dette noen enkel sak. Det er en meget viktig sak for Norges fremtid.

Erik Solheim (SV): Dagen i dag er en gledens dag, fordi den etter det jeg kan bedømme, representerer et vendepunkt i norsk politikk. Den trolige avtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene vil selvsagt gjøre det budsjettet som er lagt fram, iallfall litt bedre. Men langt viktigere er det at den etablerer et nytt samarbeidsmønster i norsk politikk, og at den på sikt peker framover mot en sentrum/venstre-flertallskonstellasjon i Norge.

Alle forstår at når dette samarbeidsmønsteret er lagt, kan det ikke være en varig situasjon at et parti med 35 pst. oppslutning støtter tre partier som til sammen har 20 pst.? Og det vil heller ikke være en varig konstellasjon at SV, som er større enn Senterpartiet og Venstre, ikke er en del av det. Det vil si: Vi vil bli en del av det.

Og hvor ny situasjonen er, ser vi jo aller best av Fremskrittspartiets opptreden her i dag, for helt inntil i fjor kunne Fremskrittspartiet bare knipse, så hadde de hele oppmerksomheten. Nå legger Carl I. Hagen fram hele partiprogrammet sitt til avstemning her i Stortinget som benkeforslag i et desperat forsøk på å komme seg ut av Skyggenes dal. Og du verden hvor gledelig det er!

Om også Høyre skulle få mindre innflytelse i denne situasjonen, må jeg si at det heller ikke er noen stor plage, verken for Stortinget eller det norske folk, for politisk troverdighet er viktig. Og noen større svikt i politisk troverdighet enn det Høyre har vist ved å gjennomføre en hel valgkamp med utdanning som toppsak, for så i Oslo, Norges største by, den viktigste kommunen Høyre styrer, å legge fram et budsjettforslag med det stikk motsatte, er det vanskelig å finne. Det er alvorlig. Aftenposten skrev på lederplass i går om

«en grotesk avstand mellom Høyres valgkamp og byrådets vilje til å satse på skolen».

Det står videre:

«Det som er ekstra ille, er at skolebudsjettet forteller om sviktende politisk gangsyn hos byrådet.»

Derfor framstår også budsjettforslaget som en reell nedprioritering av skolen fra byrådets side. Mitt spørsmål til Jan Petersen er: Hvis dette med utdanning i valgkampen var alvorlig ment, hvordan kan Høyre svikte så totalt at det kalles «grotesk avstand» i Aftenposten?

Jan Petersen (H): Jeg skjønner at Solheim har behov for å skyve en journalist foran seg, for det er ikke dekning for den slags uttrykk. Det vet Solheim meget godt! Han vet bl.a. at Oslo-skolene har en meget høy ressurstilgang, hvor de f.eks. når det gjelder timetall, har et antall timer som tilsvarer nesten et helt års skolegang. Det er det tilbudet som har vært der.

Det diskusjonen har dreid seg om, har vært et beløp på 100 mill. kr, som ikke engang behøver å være 100 mill. kr, fordi det dekker utgifter i to forskjellige år. Det er uenighet om hva dette tallet består i. Men jeg kan forsikre Erik Solheim om at det budsjettet som ble vedtatt for neste år, vil være bedre enn de budsjettene som har vært vedtatt for inneværende år. Det er derfor ikke dekning for Solheims uttrykk. Han vet dessuten utmerket godt at i forhold til det jeg har lovet, som har dreid seg mye om lærerlønninger og lignende spørsmål, er vi helt på linje med de resultatene vi har fått.

Ærlig talt! Jeg synes at man nå skal slutte med dette. Erik Solheim vet like godt som meg at velgerne, slik de uttrykte det i valgkampen, har klar tillit til den skolepolitikken vi har lagt opp til. Og jeg skal kunne dokumentere ved resultater at vi er den tilliten verdig.

Ellers må jeg si følgende om Fremskrittspartiet: Det har især hos SV dannet seg den myten at Fremskrittspartiet har hatt en meget stor innflytelse over de politiske beslutningene. Og så er spørsmålet: Hvor da, på hvilke saker? Jo, på en del områder hvor det har vært åpenbart fornuftig, f.eks. når det gjelder innsatsstyrt finansiering. Men det som ligger i overtonen, at noen har vært presset til standpunkter som man egentlig ikke liker, og som egentlig ikke kan forsvares, er det ikke dekning for. Det er bare én gang Fremskrittspartiet virkelig har fått innflytelse på en måte som var meget uheldig, og det var da de gikk hånd i hånd med Arbeiderpartiet når det gjaldt IT Fornebu. Men det var også der problemet lå.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Johan J. Jakobsen (Sp): Årets trontaledebatt illustrerer hvor raskt situasjonen kan endre seg i løpet av ett år, både internasjonalt og nasjonalt. Under trontaledebatten for ett år siden var krisen i Kosovo i rask utvikling. En stod foran en tragisk konflikt som skulle utløse store tap av menneskeliv og ufattelige lidelser, før Milosevic bøyde av for et massivt press fra det internasjonale samfunn.

Fjorårets debatt var også preget av krisen i deler av verdensøkonomien, en krise som også slo inn i norsk økonomi, med svekket krone og sterk renteøkning som resultat. Sentrumsregjeringen måtte tåle sterk kritikk for den økonomiske politikken fra en for anledningen samlet opposisjon.

I dag er situasjonen en helt annen. Gjenoppbyggingen av Kosovo er i gang under norsk lederskap i OSSE og med norsk militært nærvær. Krisen i verdensøkonomien er på hell, oljeprisen er tilnærmet fordoblet siden i fjor høst, norsk økonomi er friskmeldt, inflasjonen er lav, sysselsettingen er rekordhøy, og Norges Banks styringsrenter er satt ned med 2,5 pst. siden nyttår. At kritikken fra opposisjonen er omtrent like sterk i år som i fjor, er en annen sak.

Trontaledebatten markerer også at vi nå er halvveis i stortingsperioden. Førstkommende søndag er det to år siden sentrumsregjeringen tiltrådte, og 2-årsjubileet kan markeres i trygg forvissning om at sentrum er «liv laga» også som regjeringsalternativ. Regjeringen har vist at den er styringsdyktig i en krevende og utfordrende situasjon, nasjonalt og internasjonalt, selv om Jan Petersen mener at partiene som danner regjering i dag, er for små. På terskelen til årtusenskiftet har sentrumsregjeringen lagt fram et statsbudsjett for år 2000 som viderefører den økonomiske stabiliseringspolitikken, og som markerer sentrums politiske profil ved å satse sterkt på helse og omsorg, en rettferdig fordeling og en forsterket miljø- og distriktsinnsats.

Selv om høstens lokalvalg ikke endrer Stortingets sammensetning, kan valget likevel få rikspolitisk betydning gjennom den politiske debatt valget har utløst. Høyre og Fremskrittspartiet – som hadde framgang ved valget – har, så vidt jeg har oppfattet, skjerpet tonen overfor Regjeringen, mens Arbeiderpartiet i år inntar en mer realistisk holdning til budsjettsamarbeidet i Stortinget.

Budsjettprosessen har dermed kommet inn i et bedre spor og har fått en bedre start denne høsten enn hva som var tilfellet i 1998, da et budsjettforlik mellom sentrum og Fremskrittspartiet og Høyre kom i stand i tolvte time, etter en turbulent høst hvor det i en fase faktisk var en reell mulighet for at et budsjettsamarbeid mellom Arbeiderpartiet og Høyre skulle kunne føre til regjeringskrise.

Trontalen varsler at «Regjeringen vil forsterke arbeidet med utjamning av levekår», for som det heter i trontalen:

«Et solidarisk Norge betyr engasjement for bedre fordeling, rettferdighet og menneskerettigheter – både her i landet og internasjonalt.»

Gjennom flere år med oppgangskonjunkturer har Norge hatt en god velstandsutvikling som har kommet de fleste grupper i landet til gode. Men den utjevningsmelding som Regjeringen la fram i juni, dokumenterer at forskjellene i Norge har økt på 1990-tallet. Enkelte grupper har sakket akterut i velferdsutviklingen, og dette er en stor utfordring for dette storting.

Utjevningsmeldingen er en oppfølging av Voksenåserklæringen og av Anne Enger Lahnsteins interpellasjon til statsminister Gro Harlem Brundtland våren 1996. Sentrumsregjeringen har allerede tatt viktige fordelingsgrep som viser at den «vil ta de økte forskjeller på alvor», for å sitere fra Voksenåserklæringen.

I 1998-budsjettet ble minstepensjonene økt med hele 18 pst., og i neste års budsjett foreslås det bl.a. konkrete omfordelinger til fordel for lavinntektsgruppene.

Gjennom utjevningsmeldingen utfordres Stortinget til å være med på et solidarisk krafttak for de grupper som har blitt hengende etter i velstandsutviklingen. Sentrumspartiene ønsker bl.a.

• et mer finmasket sosialt sikkerhetsnett

• en mer sosial boligbygging

• en mer rettferdig skattlegging

• Gjennom høstens budsjettarbeid og behandlingen av utjevningsmeldingen får Stortinget anledning til å vise at det er politisk vilje til å motvirke utviklingen mot et samfunn med økte forskjeller.

På Voksenåsen satte sentrumspartiene seg djerve mål for distriktspolitikken. Og selv om flertallet i Stortinget i flere sammenhenger har motarbeidet Regjeringens distriktssatsing, er det skapt ny tro på at det skal være mulig å endre det flyttemønster som har fått utvikle seg på 1990-tallet. I trontalen varsler Regjeringen en forsterket distriktspolitisk satsing, bl.a. satsing på en videreutvikling av distriktenes lokale fortrinn gjennom et konkurransedyktig og kompetansebasert næringsliv. I statsbudsjettet for år 2000 forsterkes den distriktspolitiske innsatsen ytterligere i forhold til inneværende år, og budsjettopplegget fra Arbeiderpartiet kan tyde på at det skal være mulig å unngå at denne innsatsen svekkes.

Thorbjørn Jagland hadde i sitt innlegg en del interessante betraktninger omkring nasjonalt eierskap og statlig engasjement i næringspolitikken og rettet i den forbindelse kritikk mot Regjeringens håndtering. La meg gripe fatt i en viktig del av dette saksområdet, nemlig eierskap og struktur i finansnæringen som i dag er et høyst aktuelt tema.

I forbindelse med de aktuelle fusjonsplanene som for tiden verserer, har finansministeren sagt at Regjeringen vil legge vekt på de retningslinjer og de prinsipper som Stortinget har trukket opp. I korthet kan disse sammenfattes som følger:

• at det skal føres en restriktiv linje når det gjelder forsøk på oppkjøp av de største finansinstitusjonene

• at det er viktig med nasjonalt eierskap for å unngå utflagging, og at det er viktig å ha hovedkontorene i Norge

• at det er viktig med et visst statlig engasjement, bl.a. for å hindre oppkjøp

• at det bør være eierbegrensninger som kan hindre at enkeltinstitusjoner får en for dominerende posisjon

Arbeiderpartiets leder har i det siste opplevd en ganske intens oppvarting fra sentrale personer i finansnæringen. Hvilke konklusjoner Arbeiderpartiet vil trekke av disse konsultasjonene er foreløpig ukjent. Men når Jagland i debatten i dag reiser kritikk mot Regjeringens handlemåte nærmest på prinsipielt grunnlag, må det være lov å spørre om Arbeiderpartiets kritikk skal oppfattes slik at partiet mener at Stortingets retningslinjer bør endres? Har det skjedd ting i finansmarkedet som tilsier at det som var gjeldende politikk for et år siden, ikke gjelder lenger? Når denne kritikken reises med den styrke som i Jaglands innlegg, ville det være interessant for den videre debatt dersom dette kunne klarlegges i løpet av denne trontaledebatten. Spørsmålet er kort og godt: Hva mener Arbeiderpartiet?

Andre talere fra Senterpartiet vil ta for seg spørsmål bl.a. knyttet til næringsliv og utdanning.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jørgen Kosmo (A): Representanten Jakobsen hadde i og for seg et prisverdig innspill i forbindelse med behovet for aktiv fordelingspolitikk i fremtiden hvis vi skal ha noe håp om å få en rettferdig fordeling av de godene vi har.

Jeg er enig i at mye av dette kan gjøres via skatt, kanskje kan de beste hovedgrepene gjøres via skatt. Men de grepene må gjøres for at det skal være mulig å gi folk i Kommune-Norge det tilbudet de trenger uansett hvilken status de har, uansett hvilke handikap de har. Da kommer det hele ned til at skal det være mulig å drive aktiv fordelingspolitikk i Kommune-Norge, må kommunene ha mulighet til å være aktive overfor de borgerne som trenger hjelp og støtte, og der det er nødvendig med tiltak for at de skal få aktive og meningsfylte liv.

Derfor er det så merkverdig at en regjering som er utgått av Senterpartiet, som tidligere la stor vekt på kommunenes økonomi, faktisk nå går inn for mer øremerkede midler og mindre handlingsrom for kommunene.

Mitt spørsmål til representanten Jakobsen blir derfor: Vil det ikke være mulig i den fremtidige politikk fra Stortingets side å redusere de øremerkede midler gjennom stortings- og regjeringsbeslutningene og øke kommunenes frie inntekter, bl.a. slik som Arbeiderpartiet legger opp til i sitt forhandlingsinnspill, slik at kommunene kan få den nødvendige frihet?

Avslutningsvis var også representanten Jakobsen inne på hvordan norske kapitalinteresser skal forvaltes i fremtiden. Det er helt åpenbart at det ikke er slik at Norge flommer over av sterke privatkapitalister. Skal vi ha et sterkt og stabilt nasjonalt eierskap i norsk næringsliv, må man også akseptere at statens kapital går aktivt inn.

Johan J. Jakobsen (Sp): Jeg er helt enig med representanten Kosmo i at dette med skatt bare er ett viktig virkemiddel når det gjelder utjevningspolitikken. Derfor nevnte jeg også helt konkret både et mer finmasket sosialt sikkerhetsnett og en mer sosial boligbygging som andre viktige grep for å bidra til en slik utjevning.

Jeg deler også den oppfatning som representanten Jørgen Kosmo gav uttrykk for når det gjelder den kommunale sektors betydning for å yte offentlige tjenester, som også er en viktig del av utjevningspolitikken. Nå bør ikke representanten Kosmo være så overrasket og synes dette er så merkverdig som det han nå gav uttrykk for, fordi det budsjettet som er lagt fram, tross alt er et hakk bedre enn den skisse og den ramme for kommuneøkonomien som ble vedtatt i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen i vår. Jeg har registrert at Arbeiderpartiet nå ønsker å yte mer i frie midler til kommunene. Når vi har så sterk binding i øremerkede midler, vet også Kosmo utmerket godt at det har sammenheng med de viktige helse- og sosialreformene Stortinget har vedtatt, som forutsetter en slik øremerking. Dette er også vedtak som Arbeiderpartiet prisverdig har vært med på.

Når det gjelder det siste spørsmålet som representanten Kosmo reiste, nemlig dette med statlig engasjement, tar jeg dette som et slags delsvar på den utfordring som lå i mitt innlegg, nemlig hvorvidt Arbeiderpartiet fortsatt mener at statlig medvirkning og statlig eierskap kan være viktig, ikke minst for å hindre utflagging av viktige samfunnsinstitusjoner, som bankene og forsikringsselskapene fortsatt er.

Per Sandberg (Frp): Jakobsen representerer jo et parti som gjennom tidene har stått på barrikadene for distriktene, og har pålagt seg selv å være distriktenes parti. Da er det interessant å se at det i representanten Jakobsens innlegg i dag, kun er tre setninger som omhandler distriktspolitikk.

Jakobsen sier her at Regjeringen varsler en forsterket distriktspolitisk satsing. Så nevner han videre noe som er veldig interessant: «videreutvikling av distriktenes lokale fortrinn gjennom et konkurransedyktig og kompetansebasert næringsliv». Jeg vil gjerne få lov til å utfordre representanten Jakobsen på akkurat den setningen. Senterpartiet har jo vært det partiet som også har gått i bresjen for å legge særavgifter på norsk næringsliv, særlig når det gjelder miljø. Jeg snakker her om CO2-avgiften, jeg kan også nevne passasjeravgiften for dem som skal fly bl.a. fra Jakobsens eget fylke, Nord-Trøndelag, og delingsmodellen som slår veldig negativt ut for Jakobsens eget fylke, et fylke med veldig mange små og mellomstore bedrifter. Jeg kan også gå tilbake og se på det med distriktsarbeidsplasser som Senterpartiet burde være opptatt av, nemlig i den forbindelse Aker Verdal og fiskerinæringen. Jeg vil i den sammenheng nevne Norske Skogs planer om bygging av varmekraftverk på Skogn i Nord-Trøndelag, som Senterpartiet er imot.

Representanten Jakobsen nevener også dette med at forskjellene er økt. Er det ikke da interessant å se at det faktisk er i de regionene som Senterpartiet har styrt, at forskjellene er størst? Mitt spørsmål til Jakobsen blir da: Ser ikke Senterpartiet og Jakobsen nå at man er nødt til å se med nye øyne på skatte- og avgiftspolitikken for at norsk næringsliv, ikke minst i distriktene, skal få like konkurransevilkår som sine utenlandske konkurrenter?

Johan J. Jakobsen (Sp): Jeg må være enig med representanten Sandberg i at jeg brukte ikke all verdens tid på distriktspolitikken, selv om det var et viktig innslag. Det har også sammenheng med at kommunal- og regionalministeren faktisk står på talerlisten, og vi fra Senterpartiet som deltar i denne debatten, må fordele litt på oppgavene – bare så det er sagt.

Når det gjelder distriktssatsingen, er det ingen grunn til å benekte det som kan leses direkte ut av budsjettene, både for inneværende år og for neste år, at den budsjettmessig fikk et markant løft i inneværende år. Og når vi fra et høyt nivå satser ytterligere på distriktene, slik også budsjettet for år 2000 viser, tror jeg nok at Senterpartiet med stor frimodighet fortsatt skal hevde at vi kjemper en kamp for distriktene.

Så må vi bare trekke den konklusjon at et av de saksområdene hvor Senterpartiets og Fremskrittspartiets veier skilles, nettopp er et område som Sandberg tok opp, nemlig miljøpolitikken. Vi må nesten oppfatte Sandberg slik at han er imot prinsippet om at forurenser skal betale, at han er imot prinsippet om at avgift skal bidra til å sikre miljøet, og han nevnte helt konkrete ting i den forbindelse. I samme forbindelse må vi også innenfor miljøsektoren nevne dette med gasskraftverk, for jeg har oppfattet at Fremskrittspartiet sier at de overhodet ikke har noen betenkeligheter med å starte bygging av varmekraftverk ut fra en teknologi som faktisk er på vei ut. Så det Sandberg sa om miljøspørsmål, bekrefter bare en politisk realitet, at her skilles Senterpartiets og Fremskrittspartiets veier.

Inge Lønning (H): Senterpartiets parlamentariske leder var uglad over at Jan Petersen uttalte at regjeringspartiene er for små. Nå tror jeg Johan J. Jakobsen hørte litt feil der, for det Jan Petersen gjorde, var bare å sitere en uttalelse av Lars Sponheim, som jo er leder for et parti som vet noe om det å være liten, så han må vel anses som en ekspert på området.

Vi er vitne til en interessant speilvending i denne trontaledebatten. De som har utgjort opposisjonen mot Regjeringen fremfor noen, Arbeiderpartiet, har lagt seg på den linje at man vil komme så tett innpå regjeringspartiene som mulig. Regjeringspartiene på sin side signaliserer tydelig at de ønsker intet høyere enn akkurat dette. Nå er det vel en overdrivelse å kalle dette for et frieri, som flere har gjort i denne debatten, for et frieri er jo et tilbud som forutsetter livslang troskap – og så langt er man vel ennå ikke kommet. Det er vel snarere innledende danseøvelser, kanskje til og med snarest å ligne med en leikarring så langt og ikke pardans.

Jeg la merke til i disputten mellom Johan J. Jakobsen og Thorbjørn Jagland tidligere i denne debatt at de to fremdeles var meget uenige om hvem som har ansvaret for Forskjells-Norge, om det er den sittende regjering eller om det er Arbeiderpartiet. Johan J. Jakobsen hevdet at det er arbeiderpartiregjeringene på 1990-tallet som har hovedæren eller hovedansvaret for dette, mens den nåværende regjering har innledet en ny kurs. Det har i så fall den nåværende regjering gjort med støtte av Høyre og Fremskrittspartiet.

Det blir vel tilbake et åpent spørsmål, for hvis det er så at Arbeiderpartiets regjeringer på 1990-tallet har hovedansvaret, så har jo disse regjeringer regelmessig vært støttet av Senterpartiet. Så da er vel partene felles om æren for at Forskjells-Norge er blitt slik som det er.

Johan J. Jakobsen (Sp): Min sidebemerkning til Jan Petersen om små partier fikk kanskje en litt annen brodd enn det som var ment. Jeg er selvsagt helt enig med Jan Petersen i at regjeringspartiene er for små, men de er ikke for små til å være styringsdyktige. Jeg skal gjerne bidra til å rette opp bildet av at vi er for små, jeg skal gjerne være med og arbeide for å skape et bredere og tyngre parlamentarisk grunnlag, men det som var mitt poeng, var at denne regjeringen gjennom to år har vist at den er styringsdyktig, og det til tross for at den har et smalt parlamentarisk grunnlag.

Jeg er enig med Inge Lønning i at det som har skjedd av meningsutvekslinger mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet, ikke har noe med frieri å gjøre. Og jeg er helt enig med Inge Lønning i at begrepet frieri er lite dekkende, for det er nettopp litt av poenget med denne regjeringen at den ikke ønsker å binde seg i noen livslang troskap til blokker i Stortinget. Det med blokkuavhengigheten var jo noe av grunnlaget for at denne regjeringen kom i stand.

Når det så gjelder utviklingen av Forskjells-Norge på 1990-tallet, viser statistikken at i perioden fra begynnelsen av 1990-årene og fram til 1997 har forskjellene økt. Da er nok bildet litt for enkelt når Inge Lønning sier at dette er resultat av et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Det har nok vært langt større variasjon og bredde i konstellasjonene også på 1990-tallet, og jeg tror også Høyre her må være med og ta sin andel av ansvaret. Så hvis det Lønning sa om dette spørsmålet betyr at også Lønning og Høyre vil være med på en aktiv linje for å jevne ut forskjeller og redusere forskjellene, er dette meget hyggelig.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det er kort tid igjen av dette århundret, selv om det blant representantene i denne salen synes å råde uenighet om hvor lang tid. Men når det gjelder EUs patentdirektiv, hørte vi representanten John Dale fra Senterpartiet ta det opp direkte overfor Høyre. Og er det noe som angår utfordringen for det neste årtusen, skulle det nettopp være patent på liv. Vi ser altså hvordan den moderne teknologien nå muliggjør en kartlegging av menneskelige gener og hvorledes noen også søker å patentere det som er naturens eget skaperverk, som om det skulle være skapt av mennesker. John Dale var befriende klar i sin utfordring til Høyre og Petersen desto mer uklar. Men det er jo naturlig å stille spørsmålet til Senterpartiets parlamentariske leder når en av hans medrepresentanter så klart utfordrer andre partier på EUs patentdirektiv. Betyr det Dale her sier, at Senterpartiet selv i regjering nå er helt klar på at de kommer til å gå mot EUs patentdirektiv, sette foten ned, bruke vetoretten, slik at Norge ikke blir en støttespiller i forhold til patentdirektivet?

Johan J. Jakobsen (Sp): Jeg har faktisk oppfattet denne regjeringen slik at Regjeringen som sådan har sagt et krystallklart nei til patent på liv. Så har en sagt at det i den forbindelse kan være aktuelt når spørsmålet dukker opp, å bruke vetoretten. Men som Ballo sikkert vet, finnes det også andre måter å møte en slik situasjon på. Jeg oppfatter dette som helt avklart når det gjelder Regjeringens holdning: Regjeringen har sagt nei til patent på liv. Og derfor var også John Dale på sikker grunn da han stilte sitt spørsmål til Høyre, som ikke har signalisert det samme standpunkt i Stortinget.

Berit Brørby (A): Jeg er glad for at Johan J. Jakobsen er opptatt av de samme områdene i politikken som vi i Arbeiderpartiet er: bedre fordeling mellom generasjonene og en mer rettferdig skattepolitikk. Men jeg må si at jeg gleder meg til budsjettforhandlingene og hva som da blir virkeligheten, og jeg tror nok at Johan J. Jakobsens 30-årige erfaring fra Stortinget kan komme godt med.

Men det er noen som ikke er like imponert over det Regjeringen nå har lagt fram, og det er kommunene. Det er sprik mellom trontalens intensjoner på dette området og virkeligheten. Det er derfor egentlig merkelig at Senterpartiets fanesak gjennom flere år, styrking av lokaldemokratiet og styrking av kommuneøkonomien, har fått en slik skjebne. En kan vel si at Senterpartiet overlater den vanskelige oppgaven med å skjære ned på skole og oppvekst, til de nyvalgte lokalpolitikerne. Handlefriheten til kommunene er så å si borte, og det er satt verdensrekord i øremerkede midler. En kan ikke øremerke seg bort fra trange totalrammer.

Mitt spørsmål er da: Ser ikke representanten Johan J. Jakobsen at for å ta vare på velferden, ta vare på det sikkerhetsnettet som han var opptatt av i sitt innlegg, styrke de offentlige tjenestene, må kommunene få større handlefrihet, få større handlingsrom? Hva vil Johan J. Jakobsen med sin 30-årige erfaring fra Stortinget bidra med for at lokaldemokratiet og kommunenes handlingsrom skal bedres? Eller for å si det med hans egne ord: Hvordan skal kommunene også bli mer liv laga?

Johan J. Jakobsen (Sp): Det er hyggelig å registrere at Berit Brørby både er glad og gleder seg til de forestående forhandlinger.

Når det gjelder kommuneøkonomien, er det egentlig litt interessant i dag å minne om det som skjedde høsten 1996, da bl.a. Berit Brørby og jeg satt i flere dagers forhandlinger og forhandlet fram en økning av kommuneøkonomien på mellom 4 milliarder og 5 milliarder kr. Dette er midler som fortsatt er i systemet, og som en hele tiden har bygd på toppen av. Så det er for så vidt litt av en skjebnens ironi at Berit Brørby nå opptrer i en helt annen situasjon. Men jeg skal gladelig gi Berit Brørby rett i at kommuneøkonomien er en viktig del av det sikkerhetsnett som skal bidra til trygghet og utjevning i samfunnet. Og når Berit Brørby spør helt konkret hva vi vil gjøre i denne situasjonen når det gjelder dette med øremerkede midler, har jeg tidligere svart på det i den replikken Jørgen Kosmo hadde til meg tidligere i debatten. Det som er situasjonen i dag, er at det ligger et kommunebudsjett på bordet som er et forbedret budsjett i forhold til det som ble stilt i utsikt i forbindelse med behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen i vår. I dagens situasjon har vi registrert at ett av de elementer som Arbeiderpartiet har lagt inn som en del av sitt budsjettopplegg, er økte frie midler for kommunesektoren. Og det er klart at i Senterpartiet ser vi med forventning fram til denne diskusjonen. Vel å merke hvis dette kan innpasses innenfor en ansvarlig økonomisk ramme, vil dette være av de elementer i Arbeiderpartiets opplegg som det vil være lettest for oss i Senterpartiet å akseptere.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kristin Halvorsen (SV): Et av spørsmålene her i dag er om denne høsten betyr at det danner seg et samarbeidsklima i norsk politikk som gjør at Høyre og Fremskrittspartiet parkeres på den politiske sidelinjen der de hører hjemme ved inngangen til et nytt årtusen. Eller er det sånn at norsk politikk enda i to år framover i hvert fall, vil framstå som en øvelse for helt spesielt interesserte, med en regjering som ikke kan planlegge for mer enn en halv dag av gangen, avhengig av Carl I. Hagens dagsform og Høyres litt mer dannede sarkasmer ? Sånn har jo virkeligheten vært i to år under Bondeviks lederskap, og sånn kan det ikke fortsette.

Uansett hva som blir utfallet av høstens budsjettforhandlinger, tror jeg at det kan klargjøre for oss og for velgerne hvilke veivalg vi står foran i de neste to år. Dersom forhandlingene mellom Arbeiderpartiet og sentrum grunnstøter, og Høyre og Fremskrittspartiet på nytt får stor innflytelse over den økonomiske politikken framover, kommer alle partiene til å gå til stortingsvalget i år 2001 med en klarere sentrum/høyre-regjering enn det som har vært bildet for oss nå. I en sånn situasjon vil SVs rolle i norsk politikk være en klar opposisjonsrolle. Men for velgerne og for de fleste av oss vil man i mellomtiden – i løpet av to år – ta store og små skritt, og veldig mange av dem vil gå i feil retning.

Dersom Arbeiderpartiet og sentrum inngår et omfattende budsjettforlik, kan det være starten på en flertallskonstellasjon i norsk politikk som gjør at det vil være mulig å sette seg noen langsiktige mål og jobbe systematisk for å oppnå dem. Da vil SVs rolle i norsk politikk være en klar utfordrerrolle i de sakene vi syns er viktigst, både overfor Arbeiderpartiet og overfor sentrum, for å oppnå resultater i forhold til politiske konkurrenter og kollegaer som vi vet har klangbunn når det gjelder de samme sakene som SV er opptatt av.

Et budsjettforlik med Arbeiderpartiet utfordrer sentrumsregjeringen. Det kan jo være begynnelsen på slutten. Det vil bety at de politiske forskjellene mellom sentrumspartiene utfordres i langt større grad enn det som har vært tilfellet til nå. Bondeviks ambisjon er jo at Kristelig Folkeparti skal bli et ledende parti på borgerlig side, mens Senterpartiets hjerte banker for en allianse mot venstre. Kristelig Folkepartis omsorg for små og store kapitalister kan bli satt opp mot Senterpartiets ønske om å styrke kommuneøkonomien og bekjempe forskjeller. Sentrumspartiene kan tvinges til å velge, og de bør tvinges til å velge.

Men heller ikke Arbeiderpartiet kan fortsette som før. Man kan ikke bygge en langsiktig flertallskonstellasjon i tråd med ånden i Thorbjørn Jaglands innlegg her i dag, hvis man også på neste landsmøte i Arbeiderpartiet inviterer Høyre til samarbeid, eller har som sidesport å påføre Regjeringen nederlag gjennom å la Opseth og Hedstrøm gå i frigang med sitt samrøre om IT Fornebu.

Arbeiderpartiet har funnet ut at de ønsker makt igjen. Nå må de klargjøre hva de ønsker å bruke den til og hvilke allianser de skal inngå i. Arbeiderpartiet med 65 representanter i Stortinget kan neppe finne seg i å være et beskjedent støtteparti for en sentrumsregjering med 42 representanter bak seg. Et forhandlingsresultat mellom Arbeiderpartiet og sentrum kan heller ikke variere mye fra det vi har sett er Arbeiderpartiets forhandlingsutgangspunkt, uten at det gjør Arbeiderpartiet til et litt tuslete støtteparti. Det er ikke de store grepene som ligger i Arbeiderpartiets forslag til endringer i sentrumsregjeringens statsbudsjett. Det er småflikking å foreslå f.eks. 1 milliard kr mer til kommunene og regne med at det skal ta unna for den store satsingen på skole vi trenger neste år. Det er en begynnelse, men det er ikke de store visjonære løft, og man kan ikke variere mye ut fra det, etter SVs syn, uten at endringene som faktisk kommer, blir av altfor liten skala.

Hva er så SVs rolle i den situasjonen som nå har oppstått? SV har gjort et godt valg. Vi er større enn to av tre regjeringspartier. Vi ønsker å påvirke en flertallskonstellasjon. Vi har ambisjoner om å delta selv fordi vi har viktige og vesentlige saker på hjertet. Det er SV som har vært i forkant når det gjelder å utvikle en skolepolitikk for morgendagens samfunn. Det er vi som oppnår en politisk seier når veldig mange partier her i dag snakker om de utfordringene vi har når det gjelder Forskjells-Norge. Vi har fra før skattereformen ble vedtatt med virkning fra 1992, påpekt det som i dag er konsekvensene, nemlig at forskjellene i Norge øker og de 10 pst. rikeste drar fra. Man vedtok en oppskrift for at forskjellene skulle øke da man vedtok en ny skattereform. Og vi har lagt fram rapporter fra SVs side som Regjeringen nå har laget en stortingsmelding om, og som støtter vårt syn på dette området.

SV er også det partiet som utgjør Stortingets eneste miljøopposisjon. Og selv om det er tungt og trått når diskusjonene ikke går rundt det, har vi et stort ansvar ved systematisk å utfordre stortingsflertallet på miljøspørsmål. Og SV har i løpet av de siste årene jobbet systematisk for å presentere egen politikk. Det er veldig lett å henfalle til den rollen der man først og fremst er opptatt av å kritisere hva de andre gjør. Vi har slåss for å presentere vår egen politikk, bedt velgerne om oppslutning om det vi selv har på hjertet, og gjennom denne valgkampen har vi i veldig stor grad lyktes i å få det til. Folk har sluttet opp om SV, ikke fordi de har vært sure på andre, men fordi de har vært enig i våre politiske utfordringer.

Det som etter SVs syn er den største utfordringen inn i et nytt årtusen, er at man har blikket festet så høyt og ser så langt at man har det perspektivet på alle store og små saker som vi skal ta beslutninger om hver eneste dag, at resultatet av de beslutningene skal måles om 10 år og om 20 år, at retningen for det man går inn for på Stortinget og overalt ellers, er sånn at vi med hånden på hjertet kan si: Vi har tatt skritt i riktig retning, vi etterlater noe til ungene våre som er bedre enn det vi fikk fra våre foreldre.

Vi tror at velgerne er oppegående mennesker. Det er ikke nødvendigvis latskap som gjør at velgerne ikke kommer seg til valgurnene. Vi tror ikke at norsk politikk kommer til å utvikle seg i de nærmeste årene i retning av mer amerikansk valgkamp, hvor partiorganisasjonene og velgerne har én jobb å gjøre, og det er å hylle sin alltid tilstedeværende partileder. Tvert imot tror vi at vi har ganske krevende velgere som ikke finner seg i bare å komme én gang hvert annet år og gi beskjed om hvilke partier de ønsker skal ha makt, men velgere som ønsker dialog og som vil være med i de viktige veivalgene underveis.

Mange velgere etterlyser modige partier som tør å ta tak i noe av det som de selv føler er de viktigste utfordringene. Hvordan kan det ha seg at noen av de rikeste menneskene i hele verden befinner seg i en sånn tidsklemme at de henger i stroppen hver eneste dag og har for liten tid til det som gir livet kvalitet? Hvordan kan det ha seg at vi i et av verdens rikeste land, med større muligheter enn noen andre, ikke klarer å ta tak i det som kommer til å være den vesentligste ryddejobben ungene våre får hvis ikke vi gjør noe, nemlig miljøsektoren? Vi tror det er mulig å mobilisere oppegående, interesserte politiske velgere på visjoner.

I en globalisert økonomi er det viktigere enn noensinne å definere hva som er handlingsrommet for politisk styring. Det betyr at man ikke som høyresida gjør, kan beskrive kapitalbevegelsene som naturkrefter og det politiske handlingsrommet som så stort at den eneste muligheten vi har, er å fly etter alle andre land og drive den samme undergraving av velferdsstaten gjennom skattedumping, dumping av sosiale rettigheter eller dumping av miljøstandarder.

For oss er det meget viktig at vi bruker de mulighetene Norge har som en veldig rik stat. Nesten alle andre land i verden misunner oss jo. Vi har et kjempedigert oljefond, men vi har ennå ikke klart å få noen etiske retningslinjer for det oljefondet som gjør at våre kroner der de yngler rundt i verden, er med på å dra verden litt i riktig retning. Vi har ennå ikke en bevissthet om at vi som har mye kapital på statens hender, kan bruke den kapitalen til å være en buffer i forhold til en globalisert verdensøkonomi.

Vi har en stor utfordring i Norge fordi vi er et oljeavhengig land. Men jeg må si at jeg forundres hver gang det virker som om det for stortingsflertallet er en overraskelse at Norge er et oljeavhengig land. På 1990-tallet har Norge investert nesten 700 milliarder kroner i oljesektoren, og da kan vi ikke sitte som noen måpende spørsmålstegn og lure på hvorfor i all verden vi er så oljeavhengige. Dette er et resultat av en bevisst, villet politikk.

Den stor utfordringen for oss nå er jo å investere like mye i det som kommer til å være morgendagens viktigste vekstnæring, nemlig kunnskap og kompetanse. Og da kan vi ikke småtusle rundt på skole- og utdanningssektoren. Vi må sørge for at vi har en skole- og utdanningssektor som er oppe og står utstyrsmessig, men ikke minst innholdsmessig. Det er der SV mener at Høyre er den største faren for konkurranseevnen i Norge, dersom de skulle få gjennomslag for sin skolepolitikk. Jeg overraskes like mye hver gang jeg begynner å lese de 21 skolepunktene til Høyre. Vi skal altså måle unger. Alle 6-åringer i Norge skal – hvis Høyre får det som de vil – gjennomgå den samme prøven til den samme tida, og så skal man sitte og rette og se om en 6-åring på Sagene skole kan like mye som en 6-åring i Alta, Haugesund eller rundt omkring. Alle som vet noe om 6-åringer, vet at de er forskjellige mennesker. Det er ikke mulig å få dem inn i en firkant som kan måles. Det har ingen betydning hvorvidt en unge lærer å lese når han er fire år, eller først når han er åtte eller ni år. Poenget med en moderne skole må være at man tar utgangspunkt i enkeltindividet og dyrker den kunnskapstørsten som en 6-åring går inn skoleporten med, sånn at den gløder og blomstrer og er større når han er 16 år, og ikke er drept en gang for alle.

Vi har egentlig ikke hatt en skikkelig diskusjon i Norge om hva det nye kunnskaps- og kompetansesamfunnet betyr. Men den viktigste fordelingspolitikken vi kan bedrive, og den viktigste næringspolitikken vi kan bedrive, er å ha en kunnskaps-, kompetanse- og utdanningssektor som er oppe og står i forhold til framtidas utfordringer.

Den neste jobben vi må gjøre, er å se på hva som skal komme som erstatning for offshore-sektoren som nå sliter. Hva er det man kan i offshore? Man har veldig mye av de kunnskapene vi trenger for å få miljøsektoren til å bli det satsingsområdet som også kan være vårt viktigste næringsområde, nemlig energiøkonomisering. Det er ingen mening i at ikke Norge er like mye i front på dette feltet som f.eks. Danmark. Danmark har – ikke som sin største eksportvare, det er nemlig svinekjøtt – som sin nest største eksportindustri utviklingen av alternativ energi når det gjelder vindmøller. I Norge har vi et kjempepotensial både til å spare energi og til å bygge opp en ny kunnskapsbasert, framtidsrettet næring hvis vi tar dette på alvor. Og da må vi tenke annerledes enn det jeg ser mange argumenterer med nå når det gjelder elavgift: Det skal kompenseres fordi vi får økte utgifter noen og enhver av oss. Men det er jo ikke poenget ved å øke en elavgift. Poenget med å øke en elavgift må være at vi endrer handlinger, at vi sparer energi. Og hvis man hadde to tanker i hodet samtidig, kunne man delt ut det som er mulig økte strømutgifter, som en sjekk til hver og en av oss, sånn at vi kunne gå og kjøpe de panelovnene eller det som trengs for at vi skulle spare energi. Da hadde man samtidig brukt en sånn avgiftsøkning til å dra i gang en framtidsrettet, kompetansebasert industri som vi kan leve av framover.

– Jeg har selvfølgelig alltid mer på hjertet enn det jeg rekker.

De store utfordringene når det gjelder Forskjells-Norge, er både innen skattepolitikken og ikke minst å sørge for at de som er fattige i verdens rikeste land, kommer opp på en levestandard som gjør at de får være med på det folk ellers gjør. Og da trenger vi skattepolitikken for å omfordele, sånn at om folk blir sjuke, om de lever av trygd, om de har noen problemer som det er vanskelig å komme seg ut av, betyr ikke det samtidig at de har så dårlig råd at de ikke kan delta i det som er vanlig.

Og den største skuffelsen for SV over en regjering som ønsker å gjøre noe med Forskjells-Norge i dette budsjettet, er at det gjøres så lite på boligsektoren. Der er det mange som ikke har den inngangsbilletten som gjør at man kan skaffe seg et trygt tak over hodet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grete Knudsen (A): I et godt og meget engasjert innlegg fra Kristin Halvorsen manglet imidlertid det faktum at det er et borgerlig flertall her i huset som faktisk også ønsket en annen kurs enn det både Arbeiderpartiet og SV har ønsket. Og det er her det nå synes å være en endret holdning, men det gjenstår jo ennå å se.

Arbeiderpartiet vektlegger å gripe utfordringene – som også Kristin Halvorsen var inne på – på miljøsiden, innenfor internasjonal politikk og fordeling hjemme og ute, men jeg understreker i et globalisert Norge. Verden er også her.

Når det gjelder fordeling, er jeg enig med Kristin Halvorsen i at kompetanse og utdanning er avgjørende for å gi alle muligheter i et kunnskapsbasert samfunn. Og selv om jeg var uenig med Kristin Halvorsen da hun i valgkampen stod så hardt på at alt var galt i skolen, fordi jeg tror det vil føre mer til flukt enn til satsing, så er det en prisverdig innsats å ville det beste for skolen.

Men nå har Arbeiderpartiet lagt frem overfor regjeringspartiene en del områder nettopp på utdanningssiden som bør styrkes. Og selv om vi selvfølgelig ikke kan følge opp alt med hensyn til doseringen slik SV vil, har vi nå lagt vekten på noen dreininger som må skje, innen de frie midlene til kommunene, billigere barnehager, skolefritidsordninger, gratis skolebøker, universitets- og høyskolevektlegging og studentboliger. Spørsmålet går til Kristin Halvorsen: Er det disse områdene SV nå også vil vektlegge, eller er det noen andre områder på kompetanse og utdanning SV heller vil skal avgjøres her i Stortinget – ikke det som avgjøres andre steder?

Kristin Halvorsen (SV): Jeg syns egentlig ikke at sentrumsregjeringen har fått den utfordringen fra Arbeiderpartiet på politikk som de har fortjent i løpet av to år. Jeg er derfor veldig glad for at Arbeiderpartiet ser ut til å lagt om strategien, for det er mange vesentlige og viktige utfordringer framover der sentrumspartiene fortjener å utfordres; ikke minst fører nå mine gode venner i Senterpartiet en annen politikk enn det de gjorde i opposisjon.

På skoleområdet er det flere vesentlige utfordringer. Jeg ser at Arbeiderpartiet har lagt inn 1 milliard kr for å styrke kommuneøkonomien, slik at kommunene kan få gjort en bedre jobb når det gjelder skolesektoren. Men vi må ikke lure oss selv til å tro at dette er et kjempebeløp og at det er tilstrekkelig. Derfor skulle SV ønske seg at vi fikk flertall for følgende i Stortinget: Vi trenger en opprustning av skolen, og vi burde begynne i ungdomsskolen. Der er mistrivselen størst, der er det flest elever i klassene og der er det mange som mister motivasjonen. Vi må gjøre det både når det gjelder utstyr og skolebygg – bare når det gjelder skolebygg trenger vi antakelig en opprustning på ca. 14 milliarder kr, det er et kjempebeløp – men det trengs også når det gjelder innhold.

Vi trenger at barn og ungdom får lære sånn som læreplanen har skissert, men som i altfor liten grad bedrives rundt om i de mange klasserom. Det betyr at man må ha noen kroner sånn at en klasse kan jobbe på en annen måte og flytte undervisningen ut. Man må ha noen kroner slik at man kan invitere en ingeniør eller en snekker inn i skolen, sånn at skolen henger sammen med det arbeidslivet som ungene skal ut i. Man må ha en skole som gjør undervisningen så romslig at ungene kan jobbe i prosjekter og ut fra interesser og ut fra oppgaver som er viktige og vesentlige og framtidsrettet.

Odd Holten (KrF): Gjennom trontalen signaliserer regjeringen Bondevik mange store og sentrale oppgaver som venter på sine løsninger. Kristelig Folkeparti og Regjeringen ønsker å arbeide for et varmere samfunn tuftet på de kristne grunnverdier, eller, som det sies i trontalen, at det arbeides «for en samfunnsutvikling preget av et solid verdifundament forankret i vår nasjonale og kristne kulturarv».

Jeg har med interesse lyttet til representanten Kristen – unnskyld – Kristin Halvorsens innlegg, men jeg kan ikke se at jeg i nevneverdig grad opplevde at hun berørte disse tingene. Kan det være slik at det kun er budsjett som er avgjørende? Er det slik at verdispørsmål er et ikke-tema i SV?

Når det gjelder vold, rus og oppløsing, opplever vi jo at det er stadig større utfordringer, og utryggheten tiltar. Skal det lykkes å få taket på dette store og viktige samfunnsproblemet, er det ikke tvil om at det må bygges et varmere samfunn for oss alle. Kan Sosialistisk Venstrepartis representant her i tilknytning til trontalen gi et synspunkt på hva de vil legge til grunn for sitt arbeid med et tryggere samfunn, og hvilket verdifundament står SV på i så måte?

Kristin Halvorsen (SV): Jeg hadde en sløydlærer en gang som kalte meg for Kristian i hver time. Jeg skjønte egentlig at jeg hadde valgt feil valgfag, men Odd Holten og jeg kjenner hverandre så godt at han vet hva jeg heter hvis han tenker seg om.

Så til dette med verdispørsmål. For oss ligger jo det under og over og rundt all politikk vi holder på med, også når det dreier seg om kroner og øre. Vårt utgangspunkt er at alle mennesker har lik verdi. Hvis man tar det skikkelig innover seg, stiller det veldig store krav til politikken. Det betyr nemlig at hver eneste unge, uansett hva slags utgangspunkt man har, skal ha de samme muligheter og rettigheter, ikke bare i Norges land, men også verden over. I dag blir altså verdensborger nr. 6 milliarder født, så jeg i avisen. Jeg vet ikke om vi finner ut akkurat hvilken person det er. Men det stiller enorme krav til oss hvis man tar utgangspunkt i at alle mennesker har lik verdi i en verden så preget av fattigdom, og 4 millioner mennesker i et av verdens rikeste land skal gjøre en jobb. Da må man holde oppe solidariteten, og hver eneste dag når man ser noen som sliter med helt andre utfordringer enn det vi gjør, tenke: Det kunne ha vært oss. Det kunne ha vært Odd Holten og meg og flere rundt i salen som var født under helt andre betingelser. Det er urimelig at ikke de får samme sjanser som oss. Men da hjelper det ikke bare med noen små puslerier i statsbudsjettet. Da må vi jo jobbe for et økonomisk system i verden som omfordeler mellom oss, og som gir mindre makt til de store internasjonale selskapene, som i altfor stor grad presser på standarder som er viktige for utviklingen og for miljøet. Det er den store utfordringen vi har hver eneste dag i norsk politikk. Men den jobben vi også har i Norge, er å sørge for at det er størst mulig oppslutning blant de 4 mill. menneskene om å se flere enn seg selv. Vi kommer ikke lenger i et demokrati enn at vi har folk med oss.

Inge Lønning (H): Det er alltid interessant å lytte til SVs leder. Jeg skal ikke gå inn i noen utdanningsdebatt på det grunnlaget hun inviterte til når det gjaldt henvisningen til Høyres 21 punkters program – bare anbefale at hun gjør enda et forsøk når det gjelder lesning, og kanskje kommer litt lenger enn til det punktet hun nevnte, som var ganske grunnleggende misforstått.

I Dagsavisen for 9. oktober i år har Erik Solheim en større artikkel under overskriften «Partiene må fornye seg», med undertittel «Gir «høyre» og «venstre» lenger mening?»

Artikkelen er en lang argumentasjonsrekke for at det ikke lenger gir noen særlig mening, og at den tradisjonelle plassering av partier og standpunkter på høyre/venstre-aksen blir mindre og mindre interessant.

Nå hørte jeg ikke så veldig mye i Kristin Halvorsens innlegg om fornyelse av SV eller SVs standpunkter. Derfor føler jeg trang til å stille henne noen spørsmål i denne sammenheng. Et av de punktene Erik Solheim nevner, er holdningen til det europeiske samarbeid. Jeg siterer:

«Heller ikke EU passer inn i et høyre/venstre-mønster. I Norge ble det regnet som venstrevidd å si nei, mens høyresiden stort sett sa ja. I den europeiske debatten er hovedbildet det motsatte. Motvilje mot EU er sterkest på ytre høyre, mens venstrepartier stort sett er positive.»

Så fortsetter neste avsnitt med en nesten lyrisk lovsang til globaliseringen og en tilsvarende klar avgrensning mot de kreftene som isolerer seg i forhold til globaliseringsprosessen. Jeg tillater meg å sitere igjen:

«Den rødbrune isolasjonismen må bekjempes av alle seriøse krefter, både det anstendige høyre og det rasjonelle venstre.»

Dette er jo ganske interessante toner fra Kristin Halvorsens forgjenger, og derfor er mitt spørsmål: Er det håp om en utenrikspolitisk fornyelse i SV? Og kan den fornyelsen gå i den retning som den tidligere utenrikspolitiske talsmann for partiet i forrige periode har gått?

Kristin Halvorsen (SV): Ja, det var noen såre lokketoner fra en tidligere leder i Europabevegelsen, som jeg ser leser alt med stor interesse i håp om at den neste EU-kampen i Norge kan vinnes.

Jeg syns ikke det er behov for SV å revurdere sitt syn på EU-spørsmålet. Men det Erik Solheim skriver i den artikkelen, er helt riktig, at de begrunnelsene som veldig mange i Norge hadde for å si nei til et medlemskap i EU, var tuftet på et ønske om å utvikle Norge i en annen retning enn det som var EU-prosjektet. Det store spørsmålet framover er jo om vi har klart å gjøre det, eller om det er sånn nå at vi har en nei-regjering som i veldig stor grad har gjort jobben på vegne av ja-siden.

La meg ta noen litt langsiktige utfordringer. Hvis vi ser på offentlig sektors andel av brutto nasjonalprodukt på 1990-tallet i Norge – det høres litt fjernt ut når man sier det sånn, men det er jo egentlig det vi ser hver eneste dag med standarden i skolen i forhold til standarden hjemme – har den offentlige andelen av økonomien blitt betydelig redusert. Det betyr altså at den økonomiske veksten først og fremst har gått til økt privat forbruk. Veldig mange på nei-siden sloss mot et EU-medlemskap som ville påført en økonomisk logikk som gikk i den retning, og nå har vi kommet dit selv. Da er jo utfordringen til stortingsflertallet å gripe fatt i det og sørge for at man får en oppegående offentlig sektor og et velferdssamfunn som det store flertallet i Norge ønsker å slutte opp om og ikke ønsker å kjøpe seg fra gjennom private løsninger. SV har aldri vært noe isolert parti. Vi har tvert imot vært et internasjonalt orientert parti med ambisjoner om å samarbeide på tvers av landegrenser og på tvers av verdens regioner om de viktigste spørsmålene for framtiden, og det skal vi fortsette med.

Morten Lund (Sp): Jeg ønsker å høre Kristin Halvorsen snakke i to minutter om ett tema: om stimulanser til dem som skal skape de mange hundre tusen nye arbeidsplassene i private bedrifter de nærmeste årene.

Det går svært bra med sysselsettingen i Norge. Bedre enn før, under andre regjeringer. Og det går bedre enn i EU-landene. Denne utviklingen ønsker Regjeringen skal fortsette. Det må skapes mange hundre tusen flere arbeidsplasser i bedrifter med private eiere de neste 20 årene. Ikke minst for å finansiere en god skole og eldreomsorg må vi lykkes med dette. For å få til det må vi friste mange flere til å bli bedriftseiere. Vi må gi dem økonomisk starthjelp som gründere. Vi må si til dem at vi unner deg å bli rik hvis du lykkes med å skape nye arbeidsplasser, og vi må friste dem som allerede er rike, til å investere i nye småbedrifter istedenfor i de store bedriftene, og her i Norge istedenfor i utlandet.

Langsiktig trygghet for disse jobbskaperne og investorene er like viktig som å skape langsiktig trygghet for arbeidstakerne. Energisektoren som et satsingsområde er nevnt av Kristin Halvorsen, og jeg er helt enig. Og vi har en rekke slike satsingsområder. Men det blir ikke satsing på disse områdene uten at noen privatpersoner finner ut at de skal starte med det istedenfor å bli arbeidstakere, som de fleste foretrekker i dag. Det er klart at det er det som er tryggest, f.eks. innenfor offentlig sektor. Men vi trenger de inntektene fra de mange, mange små bedriftene framover – mye mer enn hittil, for oljeinntektene kommer til å bli redusert.

Hvilke offensive grep har SV for å stimulere private jobbskapere, bedriftseiere og investorer slik at vi får mange nok og spennende arbeidsplasser utover hele landet?

Kristin Halvorsen (SV): Først må jeg si at jeg er uenig i den analysen som Morten Lund gir. Han beskriver offentlig sektor, skole og utdanning som en utgiftspost som betales av den verdiskapingen som det private næringslivet, og i dette tilfellet småbedriftene, står for. Vi er uenig i det synet på verdiskaping fordi skole og utdanning er en vesentlig del av verdiskapingen. Hvis vi ikke satser skikkelig på en skole med høyere standard både når det gjelder utstyr og innhold enn det vi har i dag, er det nettopp det private næringsliv som kommer til å lide for det.

Jeg har utfordret bedriftsledere mange ganger, og jeg vil gjerne gjøre det igjen: Ta en tur til den nærmeste skolen, bli der en dag, se om de jobber slik framtidens arbeidskraft kommer til å jobbe. For det Morten Lund har helt rett i, er at bare innen år 2020 er halvparten av de arbeidsplassene vi trenger fram til da, ennå ikke oppfunnet. Vi trenger en helt annen utvikling og kreativitet på dette, men kunnskap er nøkkelen.

Når det gjelder offentlig politikk i forhold til det, tror jeg vi har gått altfor langt i å la SND virke som en helt vanlig bank med altfor lite romslighet når det gjelder mulighet for å ta risiko. Det er forslag som SV har fremmet tidligere, og som vi kommer til å fremme igjen. Men hvis man skal komme dit Morten Lund ønsker, må man også ha romslighet for at noen gründere kommer til å mislykkes. Hvis vi skal finne det som virkelig er de nytenkende arbeidsplassene fremover, vet vi at noen vil prøve seg og kommer til å mislykkes. Da må man ha noen til å finansiere som også tar høyde for at noen kommer til å mislykkes i jakten etter de gullkornene vi trenger. Det er vår viktigste utfordring til sentrum når det gjelder småbedriftenes rammebetingelser.

Sylvia Brustad (A): SVs og Kristin Halvorsens engasjement for skolen er prisverdig, slik også Grete Knudsen påpekte, men vi i Arbeiderpartiet var nok noe overrasket da SV i valgkampen brukte nesten like mye skyts mot Arbeiderpartiet som mot høyrepartiene, særlig når man vet hvem som har lagt grunnlaget for lik rett til utdanning i dette landet.

Jeg er glad for at tonen fra Kristin Halvorsen nå er litt annerledes enn den var da, men man må jo si at det som SV foreslår, er ambisiøst. SV var også blant de mest rause, for å si det mildt, med en lovnad på 10 milliarder kr til skolen og også med lovnader om lønnsøkninger for lærerne som er beregnet til ca. 5 milliarder kr over fire år. Kristin Halvorsen sa i en valgdebatt at kassaapparatet går. Kanskje er det slik at SV hadde trengt enda flere kassaapparater.

Arbeiderpartiet er også for en styrking av skolen. Vi har også lagt fram våre konkrete forslag til det. Ikke minst er det viktig med en styrking av kommuneøkonomien, og vi har da foreslått, som det er sagt her tidligere, ca. 1 milliard kr mer i friinntekter utover andre satsinger til skolen. Jeg er litt overrasket over at Kristin Halvorsen kaller det for småtterier. Vi i Arbeiderpartiet akter å holde det vi lover. Jeg synes også det er et poeng å ikke skape urealistiske forventninger.

Jeg har to spørsmål: Hvordan har SV tenkt å finansiere sine enorme valgløfter innenfor skolen? Hvilke budsjetter skal det tas fra? Det andre spørsmålet er: Hvordan har SV tenkt å få til økte lærerlønninger om ikke dette skal foretas i Stortinget, og slik frata organisasjonene i arbeidslivet et uvurderlig ansvar?

Kristin Halvorsen (SV): For det første kjenner jeg meg ikke igjen i Sylvia Brustads beskrivelse av SVs jobb i valgkampen. Vi brukte ikke mye tid på å skjelle ut Arbeiderpartiets skolepolitikk i valgkampen. Faktisk kan jeg ikke huske at jeg har hatt et eneste innlegg i den retning. Vi brukte tid på å slåss for vårt eget syn på skole, vårt eget syn på at vi ønsker oss en mer mangfoldig skole med mer plass til enkeltindividet – en skole med ressurser som gjør at man kan se hvert enkelt menneske, også selv om det er lite, som et unikt individ.

Men jeg tror det er noen svakheter ved de skolereformene Arbeiderpartiet har innført. Jeg tror f.eks. at de yrkesfaglige studieretningene er blitt – ikke for teoretiske, det blir feil å si, for mange tilnærmer seg teori gjennom praktisk arbeid, men for abstrakte, for fjerne i forhold til den måten mange ungdommer ønsker å lære teori på, for firkantete, for lite romslige i forhold til å lage noen andre utdanningsløp som gjør at en kan komme igjen når en er 18 eller 19, istedenfor å gå rett videre fra en skolebenk til en annen. Det jobber vi med i Stortinget. Vi kom et stykke på vei i forrige uke, og det skal vi fortsette med.

2,5 milliarder kr til styrking av skolen pr. år, som var SVs forslag i valgkampen, er ikke overbud, er ikke for mye. Det er egentlig litt for lite. Dere i Arbeiderpartiet vet like godt som oss at det trengs 14 milliarder kr bare for å få skolebyggene opp og stå. SV mener at det er mer ansvarlig politikk enn å la være å bruke 1 milliard kr av oljefondet. Nå settes det av 79 milliarder kr over Regjeringens budsjett. Hvis vi satte av 78 milliarder kr, hadde vi hatt 1 milliard kr til investeringer hvert år i fire år i ungdomsskolen. Hvis vi også omfordelte når det gjaldt bruk av rederskatt, tettet igjen noen hull i skattesystemet som bare de aller rikeste i Norge kan benytte seg av, hadde vi den halvannen milliarden som vi trengte for å gjøre den skolesatsingen som SV foreslo. 2,5 milliarder kr er ikke mer enn ½ pst. av statsbudsjettet. Hvis en vil, og mener at kunnskap er viktigst, er ikke dette mer enn det som trengs.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gunnar Kvassheim (V): Det er naturlig å benytte det nært forestående sekelskiftet til å løfte perspektivet litt ut over de dagsaktuelle sakene. Vi går ut av et århundre med sterke ideologiske brytninger, med krig og med ufred, men også med en enorm framgang for mange mennesker.

En av forklaringene på den lave valgdeltakelsen i september var at partiene angivelig er blitt for like. Ideologiene erklæres igjen for døde. Jeg vil si det slik: Noen av ideologiene er døde. Andre er svekket og utvannet. I dag kan det f.eks. ikke sies å eksistere noe genuint sosialistisk parti i denne sal.

Den idéretningen i europeisk politikk som sterkest har stått seg gjennom det århundre vi nå legger bak oss, er den liberale. Stadig flere leter nå etter svarene i det liberale rommet, i brytningen mellom individets frihet og de gode fellesskapsløsningene.

Norges eldste parti ble stiftet i den radikale, politiske liberalismens ånd. Det Venstre har tapt i politisk styrke som parti, har vi vunnet ved at våre ideer har fått gjennomslag i andre partier og i samfunnet. Men ingen andre partier kan som Venstre representere det liberale grunnsynet. Et parti som er uavhengig av særinteressene, har spesielle forutsetninger for å bidra til helhetstenkning i et samfunn der sektorinteressene er svært sterke.

Reaksjonene på Ytringsfrihetskommisjonens innstilling viser disse motsetningene. Kommisjonen har gjort et grundig og godt arbeid, tuftet på et prinsipielt begrunnet helhetssyn. Dette kan lett drukne i avgrensede interessers angrep, slik vi allerede har sett. Venstre ønsker å ha en helhetlig og prinsipiell overbygning i disse viktige spørsmålene.

Kommisjonen snakker om det frie, myndige menneske. Begrepet er nærmest identisk med det Venstre omtaler som borgeren. Et fritt, åpent og demokratisk samfunn forutsetter frie og bevisste borgere, som tar ansvar for seg selv, for hverandre og for fellesskapet. I dette spennet skapes det gode liv og de gode løsningene.

Verdier må brytes i åpen debatt. Det var derfor naturlig at Thorbjørn Jagland i sitt hovedinnlegg i dag henvendte seg til Venstres leder Lars Sponheim da han understreket betydningen av å ha en kritisk opposisjon og en kritisk debatt. Venstre tror på den opplyste og kritiske offentlighet. Vi tror på kulturens foredlende betydning, og vi vektlegger skolens oppgave i å utdanne selvstendige, bevisste borgere som ikke godtar hva som helst, men som gjør sine egne valg. Universitetene skal ikke bare utdanne nyttige arbeidstakere. De skal også være en intellektuell motmakt. Derfor vil Venstre ha sterke, selvstendige akademiske miljøer.

Jeg tror at vi nå går inn i en tid der vi i enda større grad skal forme det liberale Norge. I dette samfunnet vil intoleranse, rasisme og fordommer bli mer og mer akterutseilt, plassert på historiens skraphaug på samme måte som de totalitære ideologiene som de på mange måter er et produkt av.

Men det er fortsatt en lang vei å gå før vi har noe å skryte av. Mange innvandrere og barn av innvandrere plasseres i en slags tjenerklasse, i jobber som nordmenn ikke vil ha. Vi misbruker verdifulle krefter.

Jeg håper årets valgkamp innebærer et varig stemningsskifte i den til tider uverdige debatten om innvandrings- og flyktningspørsmål i Norge.

Venstre har formulert noen av sine visjoner for det liberale Norge under overskriftene: et nyskapende Norge, et bærekraftig Norge og et enklere Norge.

Et enklere Norge er nødvendig for å gi fornyet legitimitet og styrke til offentlig sektor, gjennom en effektiv og serviceorientert virksomhet.

Velferdssamfunnet står overfor store utfordringer, og vi kan ikke tillate at det sløses med ressursene, slik at oppgavene ikke blir godt nok løst, og tilliten til fellesskapsløsningene undergraves.

Vi skal ha et nyskapende Norge, fordi vi må bort fra den tradisjonelle norske råvareklemmen og over i en mer kunnskapsbasert næringsutvikling. Derfor vil Venstre satse på utdanning, forskning og entreprenørskap. Vi er glad for at Regjeringen har startet en nødvendig og viktig opptrapping av forskningsinnsatsen.

Sterke næringsinteresser er mer opptatt av å ta vare på etablerte strukturer. Det er slett ikke slik at det bare er det offentlige som bremser. Venstre vil være advokat også for det ufødte næringsliv. Vi vil ha gode vilkår for det personlige eierskap. Dette er ikke å støtte de rike, men nødvendig og riktig næringspolitikk, også for fellesskapet.

Venstre vil ha et bærekraftig Norge. Vi er skuffet over den konservatisme som preger de store opposisjonspartiene i miljøspørsmål. Kampen for å bygge ut de siste vassdragene, for å bygge gasskraftverk med foreldet teknologi mens fornyelsen skjer i stor fart, er ikke bare konservativ, den er reaksjonær. Flertallet har nærmest parkert innstillingen fra Grønn skattekommisjon og unnlater dermed å bruke de mest effektive virkemidlene for et bedre miljø, både på kort og på lang sikt.

Vi ser mer håp i det lokale arbeidet med Agenda 21, der allerede 150 kommuner og alle fylkeskommunene er i gang med å lage planer for en bærekraftig utvikling. Det er også viktig at Regjeringen i høst legger fram en stortingsmelding om rikets miljøtilstand.

Rune Slagstad har i boka «De nasjonale strateger» definert venstrekapitalismen som et styringskompromiss mellom markedseffektivitet og etiske og demokratiske hensyn. Dette er fortsatt grunnleggende for Venstre, og det er en stor utfordring i en tid med globalisering og liberalisering i verdensøkonomien. Gamle styringsinstrumenter virker ikke lenger.

Svaret på dette er ikke å være imot globaliseringen eller å gi markedskreftene skylda for alt som er vondt og vanskelig. Det er mange nok eksempler på hvor galt det kan gå hvis nasjoner prøver å lukke seg inne bak proteksjonisme og å lage egne spilleregler. Poenget må være å styrke de internasjonale regler for å ivareta demokratiske, sosiale, menneskerettslige og miljømessige standarder i handel og samkvem. Poenget må være å bruke markedsøkonomisk effektivitet og fleksibilitet til beste for enkeltmennesker, samfunn og miljø. Venstre vil styre i stort og slippe løs i smått. Målet er det som tjener summen av enkeltmennesker best, ikke ideologiske besvergelser om markedsøkonomiens totale velsignelser eller totale ubrukelighet. De fornuftige avveininger finnes her, som i mange andre sammenhenger, i det liberale sentrum.

Vi ser også store utfordringer i debatten om strukturer og eierskap i finansnæringen, oljenæringen og annen storindustri. Venstre er opptatt av å finne balansen mellom viktige nasjonale interesser i form av norsk eierskap og norske kompetansemiljøer og en tilpasning til en ny virkelighet som krever mer internasjonalt rettede og sterkere enheter i disse næringene. Svaret er ikke å skape tilnærmede monopoler i det norske markedet. Venstre vil nå som før være i første rekke i å bekjempe maktkonsentrasjoner. De tjener ikke forbrukernes interesser. De er heller ikke i samfunnets interesse.

I etterkant av høstens lokalvalg inviterte stortingspresidenten til debatt om den synkende valgdeltagelsen. Venstre tok fatt i dette allerede i valgkampen, og presenterte en handlingsplan i 20 punkter for å styrke lokaldemokratiet, herunder spredning av lokalvalgene og mindre statlig overstyring.

Ingen andre partier tok opp hansken før valget. Etterpå har det kommet noen på banen, blant andre Thorbjørn Jagland, som i en artikkel i Dagbladet tar opp en del av disse spørsmålene. Det Jagland skriver, er ikke nytt og oppsiktsvekkende. Det nye er at det er han som skriver det. Han tar et massivt oppgjør med troen på sentralisering og snakker for åpenhet og fleksibilitet – gode liberale verdier som har brynt seg mot sosialdemokratisk tenkning i flere årtier.

Det nye århundret bærer i seg store muligheter. Venstre ser med optimisme og framtidstro på de utfordringene vi står overfor, nasjonalt som internasjonalt.

Fattigdomsproblemene er fortsatt påtrengende, men det har også skjedd store forbedringer de senere årene. Demokratiet vinner fram i stigende grad. En åpnere verden gjør det vanskeligere å undertrykke eget folk uten konsekvenser.

Venstre er Norges eldste parti og har en stolt historie. I dag kan vi spille en viktig rolle som det genuine, liberale sentrumspartiet. Regjeringsdeltagelsen gir oss anledning til å endre politikken i vår retning på mange viktige områder. Det gjelder næringspolitikken, utdanningspolitikken, miljøpolitikken, arbeidet med å forenkle det offentlige apparatet og arbeidet med å sikre velferd og sosial rettferdighet.

Venstre skal også være med på å sette stempel på det Norge som skal utformes i et nytt århundre: Står det til oss, skal det bli det liberale Norge.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grethe G. Fossum (A): Jeg må innrømme at Vestre har klart å selge seg som et parti som ville inn i Regjeringen for å få større åpenhet, lufte ut i Arbeiderpartiets maktkorridorer og høyne muligheten for folk til å ytre seg fritt. Like flinke har de nok ikke vært til å gjennomføre sine meninger i praksis.

I en debatt om ytringsfrihet på TV for ikke lenge siden sa representanten Kvassheim at alle gamle steiner måtte snus for at ytringsfriheten skulle få råde. Til og med markedsføringsloven, som hindrer kjønnsdiskriminerende reklame, skulle bort. Kvassheim ser ut til å mene at vi lever i et så sunt samfunn, med så myndige mennesker, at våre holdninger vil styre bikinipikene bort fra bilpansrene, slik vi en gang hadde det. Da er mitt spørsmål: Hvem er det som styrer Venstres liberale samfunn? Det er nemlig slik at Venstre i regjeringsposisjon på ingen måte synes det er så viktig med pressestøtte. Gang på gang er de med på å forhandle fram en svekkelse av pressestøtten – en ordning som ytringsfrihetskommisjonen har understreket er en av de viktigste for å ha den frie ytring i det offentlige rom. Da er mine spørsmål til representanten: Finnes det for Venstre ingen styringsredskaper, som f.eks. lover som gir holdninger eller økonomiske støtteordninger, som pressestøtten, som gir bedre mulighet for ytringsfrihet? Eller er det liberalistiske Venstres eneste prinsipp markedskreftene, de eneste kreftene som gir et sunt samfunn med det myndige menneske?

Gunnar Kvassheim (V): Jeg vil først rette opp den åpenbare misforståelse at det ikke har blitt større åpenhetsom resultat av den nye regjeringens håndtering av denne typen spørsmål. Næringsdepartementet, som jeg nylig så en statistikk for, kan vise til at man i langt flere saker blir møtt med åpenhet når det begjæres innsyn. Det som er like interessant, er at interessen for å få dokumenter er betydelig økt nå, når en vet at muligheten for å få et ja er større enn før.

Når det gjelder den spennende og vanskelige debatten om ytringsfrihet, er vårt utgangspunkt det samme som for en enstemmig kommisjon som har jobbet med disse spørsmålene i to og et halvt år, at de vanskelige debattene og de vanskelige avveiningene tar vi mest effektivt hvis vi møter og tar et oppgjør med uønskede holdninger og meninger vi er sterkt uenige i, i det åpne, demokratiske rom. Det har vi sett resultat av når det gjelder flyktningpolitikken, hvor jeg tror at den debatten som har vært om innvandringsspørsmål, har gjort at vi ser en holdningsendring. Slik tror jeg det også er mulig å få det til på en rekke andre områder. Og Venstre er det partiet som sier at vi ønsker å ha den helhetlige overbygningen på denne debatten som Ytringsfrihetskommisjonen legger opp til, istedenfor å gå inn i de problematiske områdene og så område for område si hva vi ikke ønsker, og eventuelt lage en lov som forbyr det. Så Venstre ønsker at denne debatten, som nå skal pågå et halvt år, skal ha et annet utgangspunkt enn det Arbeiderpartiet synes å mene. Men vi er også tilhenger av at det skal være regler som setter grenser. Rasismebestemmelsene i lovverket går f.eks. Ytringsfrihetskommisjonen ikke inn for å justere, og det gjør heller ikke vi. Spørsmålet om injurie og ærekrenking ligger også på plass, men det er spørsmål om å tillate noe mer å ta disse oppgjørene i det åpne, demokratiske rom.

Når det gjelder pressestøtte, registrerer jeg at Arbeiderpartiet i sitt opplegg for budsjett ikke har justeringer i forhold til det nivået som det nå legges opp til av Regjeringen.

Anders Anundsen (Frp): Norge er stort, og det går busser og tog på kryss og tvers av landet. Imidlertid er det et faktum at kollektivtilbudet aldri kan bli så godt at brukerne kan være tilfreds med det. Til tross for at jeg er klar over at Venstre ønsker å bedre kollektivtilbudet i distriktene, antar jeg at representanten Kvassheim er enig i at man ikke kan bruke ubegrensede midler på dette. I Distrikts-Norge er det tross alt ikke tog og buss som er hovedtransportmidlet, men bil. Bilen sørger for at folk har anledning til fortsatt å bo i distriktene. Likevel er Venstre med på å drive bensinavgiftene til himmels og gjøre det betydelig dyrere og vanskeligere fortsatt å bo i Distrikts-Norge.

Jeg har til tider undret meg over den tilsynelatende dobbeltmoralen i å i valg fortelle velgerne at vi vil gjøre det enklere og bedre å bo i Distrikts-Norge, samtidig som partiet Venstre i denne sal praktiserer vanskeliggjøring av folks mulighet til å bo der de vil og trives. Hva gjør at Venstre mener at det er greit at folk med stort behov for biltransport fortsatt skal betale verdens høyeste avgifter på bensin? Er det rimelig at et oljeproduserende land skal ha 80 pst. av den totale bensinpris inn i avgifter? Mener virkelig representanten Kvassheim at det er forsvarlig distriktspolitikk å opprettholde det ekstremt høye avgiftsnivået på bensin og frata folk i Utkant-Norge mulighetene til forsvarlig transport av seg og sine?

Gunnar Kvassheim (V): Det synes i dag å være bred politisk enighet om det prisnivået som vi har på bensin, og jeg regner også med at det skulle være gode muligheter for å få tilslutning til det opplegget som her ligger i budsjettet, og som representerer en påplussing av prisene på 2 pst. Det er det samme som den normale prisstigningen i samfunnet for øvrig.

Jeg er enig i den vurdering som replikanten her hadde når det gjelder bilens betydning i distriktet. Det tror jeg mange har undervurdert. Bilen er et helt avgjørende transportmiddel for å opprettholde bosetting og for å ha trivsel i distriktene. Derfor er vår utfordring i forhold til bilbruk rettet inn mot de store byene, det å bygge opp alternativer, kollektive løsninger som gjør at flere velger å reise kollektivt og la bilen stå hjemme. Jeg syns Regjeringen på en god måte har møtt denne utfordringen, og vi fokuserer på bilbruk i sentrum gjennom positive virkemidler og det å legge til rette for at bilen kan brukes i distriktet. Det er ikke rett slik som det ble forsøkt framstilt, at denne regjeringen har en svak politikk i forhold til distriktene. Som det er blitt vist til av flere tidligere i debatten i dag, har Regjeringen gjennom flere år satset massivt nettopp for å legge til rette for at flere skal finne sitt gode liv i Distrikts-Norge.

Ansgar Gabrielsen (H): Kvassheim sa at vi måtte lete etter løsningene i det liberale rommet. På en del politikkområder tror jeg det kan bli i trangeste laget.

Når det gjelder privat eierskap og småbedrifter, har Venstre holdt en jevn og god profil, og Kvassheim var innom det i sitt innlegg. Han sa at det i denne salen ikke var noen sosialistiske partier. Om det er rett eller galt, er for så vidt uinteressant, men på dette politikkområdet er det i hvert fall slik at hvis man velger politikken til det partiet som er sentrumsregjeringens førstevalg i denne budsjettforhandlingen, vil det ha som en konsekvens en politikk som iallfall kan sammenliknes med det. Da tenker jeg på eierskap til næringslivet, eierskap til produksjonsmidlene. For det er slik som Jagland påpekte i sitt innlegg, som er helt riktig: Bedrift etter bedrift flytter til utlandet. Men istedenfor å stoppe opp og spørre hvorfor, anviser man en medisin før man har stilt diagnosen. Medisinen er veldig gal. Den fremgår av Arbeiderpartiets krav til nødvendige omlegginger for budsjettet for neste år, som består i å gjøre det enda mindre interessant å eie norsk næringsliv. Og man vil gjøre seg avhengig av det siste punktet fra Arbeiderpartiet som står under næring og sysselsetting: økt statlig rolle på eiersiden. Jeg tror det er en politikk som faktisk Venstre ikke har særlig sans for. Jeg håper de får gjennomslag i de eventuelt forestående forhandlinger.

Men det jeg kunne tenke meg å spørre Kvassheim om, er: Deler Kvassheim Sponheims analyse av i hvilket skjæringspunkt den beste næringspolitikken utferdiges i denne salen? Er det i skjæringspunktet mellom sentrum og Arbeiderpartiet, eller er representanten enig med Sponheim i at det først og fremst er i skjæringspunktet mellom Høyre og sentrum?

Gunnar Kvassheim (V): Når det gjelder næringspolitikken, har Høyre og Venstre felles synspunkter på sentrale områder som gjelder småbedrifter og privat eierskap. På den andre siden er Høyre av den oppfatning at det vi opplever som viktige instrumenter i næringspolitikken, ikke har så stor betydning. Eksempelvis ønsker Høyre å radere ut SND-systemet. Det vil bety svært endrede rammebetingelser for mange bedrifter som i dag bruker denne ordningen til å etablere seg og vokse. Venstre tar opp i seg mye av det gode i Høyres næringspolitikk, men også andre elementer som Høyre ikke vektlegger, og jeg syns at den helheten vår politikk utgjør, er vel så god som den Høyre har.

Gabrielsen synes å se med stor uro på et mulig budsjettopplegg mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet. Da vil jeg bare minne om at det perspektivet var ikke verre enn at en i fjor, både i Arbeiderpartiet og i Høyre, var åpne for å få et samarbeid når det gjaldt budsjettet. Nå får vi se hva som kommer ut av disse forhandlingene. Det er ingen tvil om at det som er sentralt for Venstre, er å bidra til at vi kan få en skattediskusjon og en skatteløsning som ikke fører til forverrede rammevilkår for de virksomhetene vi er avhengig av for å skape nye arbeidsplasser.

Øystein Djupedal (SV): Det er veldig sjelden man hører et innlegg fra en Venstre-representant som ikke dveler mye ved Venstres stolte historie, som det heter. I så måte ble man heller ikke skuffet i dag, da også det var et viktig poeng hos hr. Kvassheim. Og hvis man dveler litt ved det som er Venstres stolte historie: Ved den forrige store globaliseringsbølgen i vårt århundre, nemlig ved starten og fram til den første verdenskrig, da verden faktisk var omtrent like globalisert når det gjelder andel av verdenshandelen som i dag, den gangen valgte Venstre å se at det fantes en del viktige nasjonale oppgaver, som bl.a. medførte konsesjonsbestemmelser for vannkraft. Nå er vi inne i den andre store globaliseringsbølgen i vårt århundre, og vi har en del av de samme problemstillingene fremdeles – om ikke vannkraft, har vi nå f.eks. bankvesenet, som også Kvassheim berørte.

Det som kunne være interessant, når Venstre nå har valgt en helt ny linje i forhold til det som har vært et tradisjonelt Venstre-standpunkt, i hvert fall hvis man ser litt tilbake i tid, er at det finnes viktige og vektige grunner for at nasjonalt eierskap i et bankvesen er et poeng. Når man har bygd ned alle andre hindringer som gjør at man ikke lenger kan favorisere en nasjon gjennom lovverk, har man altså da til slutt eierskap som et viktig poeng. Eierskapet i de to dominerende privatbankene eller forretningsbankene vi har i Norge, har gjennom bankenes egen misere kommet på statens hender. Det har gjort at vi nå har en fornuftig bankstruktur, der staten også har en fornuftig pengeplassering som gir god avkastning, og som gjør at Stortinget nå i stor grad kan bestemme hvordan den konkurransen skal være.

Så registrerer jeg at Venstre bare det kommer et bud – og det første budet som da åpent har kommet, er fra en svensk/finsk storbank – sier at da skal vi bare selge ut. Eierne av storbankene er selvfølgelig noen smartinger, de ønsker å kjøpe to kroner for én krone. Men la det budet ligge.

Mitt poeng til parlamentarisk leder i Venstre, Kvassheim, er: Ser han ikke at det er en helt useriøs strukturpolitikk i bankvesenet uten videre bare å selge ut når man får det første budet, uten at Stortinget har tatt seg tid til en grundig gjennomgang av hvilken struktur man ønsker? Og mener ikke Kvassheim, som tidligere Venstre-ledere har ment, at et nasjonalt eierskap til så viktige sektorer faktisk er et poeng i seg selv?

Gunnar Kvassheim (V): Jeg kan forsikre Djupedal om at vi vil føre videre de linjene fra Venstres historie som han refererte til, det er en del av den ballasten som vi er stolte av, og som vi trenger å bruke også videre. Det vil f.eks. være en del av utgangspunktet for den viktige debatten vi skal ha om Statoil og håndteringen av SDØE, som kommer opp i Stortinget til høsten.

Når det gjelder banknæringen, er det ikke rett det Djupedal sier, at vi åpnet for å godta det første og beste budet som kom. Men vi gjorde heller ikke det motsatte. Vi sa ikke nei til at staten kunne selge seg ned i Kreditkassen dersom en ut fra en samlet vurdering kom til at det kunne være formålstjenlig. En slik samlet vurdering kunne være at i stedet for å få en løsning med Kreditkassen og DnB sammen, kunne en få en løsning som gjorde at DnB kunne styrkes for å sikre sin posisjon, samtidig som Kreditkassen kunne spille på lag med en annen nordisk bank – eksempelvis. Det var en slik åpning som lå i vårt landsstyrevedtak, ikke et ønske om å selge umiddelbart der og da, slik som Djupedal framstiller det.

Også på andre områder er det viktig å ha et nasjonalt eierskap og en nasjonal næring, f.eks. gjelder det den maritime sektor. Det synes å være helt fraværende i SVs politikk, som legger til rette for et skatteregime overfor denne næringen som vil føre til utflagging, og til at viktige miljøer og viktige arbeidsplasser her ikke kan beholdes.

Ranveig Frøiland (A): Så langt i dag har talarar frå alle parti, bortsett frå Venstre, vore opptekne av fordelingspolitikken, dvs. at det vert større forskjellar mellom rike og fattige her i landet. Vi må altså gje meir til dei som har minst, letta kvardagen til dei som har det vanskelegast her i landet. Skal vi klara det grepet, må dei rike bidra med meir, og det vil eg stille spørsmål til Venstre om dei er samde i. For kvar gong Venstre har uttalt seg om eit eventuelt budsjettsamarbeid med Arbeidarpartiet, har eg ikkje høyrt det har vore med særleg entusiasme. Eg har berre registrert at kvar gong Kvassheim uttalar seg, er det om kva skattesaker Venstre vil vera imot for ulike grupper. Skal vi få til ei fordeling, må nokon betala meir inn til fellesskapet, det trur eg alle er samde om. Men då vil eg utfordra Kvassheim til å fortelja oss kva gruppe han tenkjer seg som skal bidra meir til fellesskapet. For skal vi få til ei omfordeling, er ein heilt nøydd til å seia at nokon må bidra meir for at nokon skal få meir – som dei svakaste i vårt samfunn bør få.

Heilt til slutt: Når førre replikant frå Arbeidarpartiet utfordra Kvassheim på pressestøtta, ville han ikkje seia noko om Venstre sitt syn, derimot repliserte han tilbake igjen til Arbeidarpartiet. Men det kunne vera veldig interessant å høyra kva Venstre meiner om dette.

Gunnar Kvassheim (V): Venstre er tilhenger av å opprettholde pressestøtten, og jeg tror ikke kuttet på 30 mill. kr som var i fjor, hadde noen innvirkning på ytringsfrihetens kår i landet. Tvert imot var det en del av et kuttopplegg som bidro til at en kunne få stabilitet i økonomien, også til glede for de aktørene som er i mediebransjen.

Så til spørsmålet om vi er opptatt av fordelingspolitikk. Svaret er ja. Til spørsmålet om hvilke grep som der kan være aktuelle: I fjor foreslo Regjeringen å øke kapitalskatteprosenten fra 28 til 29 pst. Det er et godt fordelingsgrep, spesielt kombinert med opplegg for å gi skattelette til dem som har minst. Arbeiderpartiet sa kontant nei til det. Jeg har registrert at Yngve Hågensen ville gå enda lenger enn det Regjeringen gjorde i fjor, nemlig å øke skatteprosenten til 30. Mens han arbeider med å bearbeide sentralstyrekollegene i Arbeiderpartiet, synes det som om en antakelig må vente med det skattegrepet. Nå blir utfordringen å finne andre, i dialog med Arbeiderpartiet.

Men det vi har sagt, er at de løsningene som Arbeiderpartiet år etter år har kommet med og fått nedstemt i Stortinget, dessverre ikke har den fordelingseffekten som Arbeiderpartiet synes å tro. Tvert imot bidrar de til å svekke bedrifter som vi er helt avhengig av for å få verdiskaping, til glede nettopp for fellesskapet. Det er vårt utgangspunkt for den forhandlingen som kommer.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Jens Stoltenberg (A): Vi er midtveis i en stortingsperiode. Arbeiderpartiet har vært i opposisjon. Et flertall i Stortinget har ønsket en annen politikk enn vår. Sentrumspartiene har valgt å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet om budsjettene og andre viktige saker. Høyre har fått større innflytelse enn partiet har hatt på mange år. Fremskrittspartiet har aldri hatt mer gjennomslag i norsk politikk enn de har hatt de siste to årene. Det måtte altså en sentrumsregjering til for å gi Fremskrittspartiet omfattende innflytelse her i Stortinget.

Nå er det mulig at retningen kan snus, at politikken kan legges om mot venstre. Fra regjeringspartiene er det blitt sagt at de gode løsningene finnes i skjæringspunktet mellom Arbeiderpartiet og sentrum, eller som lederen i Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, nylig sa til Dagsavisen:

«De sakene som blir sentrale i år og neste år, er utelukkende saker hvor det er naturlig å finne samarbeid med Ap, også i budsjettsammenheng.»

Enoksen viste bl.a. til fordelingspolitikken, distriktspolitikken, miljøpolitikken og bistandspolitikken. I Arbeiderpartiet er vi enig med Enoksen.

Det er lange tradisjoner i norsk politikk for samarbeid mellom sentrum og Arbeiderpartiet. Det var et samarbeid med Senterpartiet som gav oss kriseforliket i 1935. Dette forliket var det politiske grunnlaget for arbeidet med å få norsk økonomi ut av 1930-årenes depresjon. Da Arbeiderpartiet satt med mindretallsregjering fra 1986, var det med sentrumspartiene vi fant enighet i budsjettpolitikken og i mange andre viktige, store saker.

Samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har aldri vært enkelt, men det har vært viktig. For det er når dette ikke fungerer, at høyrepartiene har fått innflytelse i norsk politikk. Det så vi under Willoch- og Syse-regjeringene, og vi har sett det de to siste årene. For Arbeiderpartiet er det derfor ikke noe mål å drive sentrumspartiene inn i armene på Høyre og Fremskrittspartiet. Tvert imot, vi ønsker å samarbeide med sentrum. Derfor har vi sagt ja til å gå i forhandlinger om budsjettet for neste år, og vi har for første gang i Arbeiderpartiets historie åpnet for regjeringssamarbeid.

Vårt inntrykk er at ønsket om samarbeid er gjensidig. Vi vil gjøre hva vi kan for at forhandlingene om budsjettet for 2000 skal lykkes. Men vi har også klare krav. Det viktigste for oss er at budsjettet bidrar til å trygge velferden og skape en mer rettferdig fordeling.

Rettferdig fordeling handler om sterke fellesskapsløsninger, om et godt helsevesen og en god skole. Derfor vil vi styrke kommunenes økonomi slik at det blir mer penger til disse formålene. Derfor vil vi at det skal være trygghet for å få tilbud om barnehageplass og skolefritidsordning til barna våre. Arbeiderpartiet vil ha 10 000 flere barnehageplasser neste år og øke driftstilskuddene for å få ned foreldrebetalingen i barnehager og skolefritidsordninger.

Rettferdig fordeling handler om å gi alle mulighet til å skaffe seg en bolig. Derfor vil Arbeiderpartiet gi tilskudd til å bygge 1000 nye studentboliger og flere utleieboliger.

Rettferdig fordeling handler også om arbeid til alle. Arbeidsledigheten i Norge er lav. Oljeprisen er høy, og norsk økonomi er solid. Men vi vet at det nettopp er i gode tider at vi ofte gjør de feilene som kan bringe ny nedgang og øke vår sårbarhet overfor tider med lave oljepriser. Derfor må vi være på vakt overfor utviklingstrekk som går i gal retning. Nå bygger vi ned de bedriftene og de næringene vi skal leve av når oljeinntektene faller. På 1990-tallet var veksten i konkurranseutsatte næringer lenge sterkere enn veksten i skjermet sektor. Nå er det motsatt. I fjor bygde vi ned private konkurranseutsatte bedrifter i forhold til økonomien for øvrig, og det ligger an til samme utvikling i år. Fra 1988 til 1997 økte norske industribedrifter sine markedsandeler på eksportmarkedene. Nå er det motsatt, de taper markedsandeler. Fram til 1997 vokste industrisysselsettingen her i landet, nå er det motsatt. Antall arbeidsplasser i industrien går kraftig ned både i oljeindustrien og i annen industrivirksomhet.

Arbeiderpartiet mener vi må få et mer rettferdig skattesystem, som gjør det mer lønnsomt å arbeide. Gjennom skattereformen i 1992 var Arbeiderpartiet med på å senke skattesatsene betydelig. Skatten på overtid ble redusert fra over 70 pst. til under 50 pst. Skatten på overskudd og på bedrifter ble redusert fra over 50 pst. til 28 pst. Men selv om skattesatsene er senket, betaler de som har mest fra før, mer i skatt nå enn før. Derfor er det ikke skattereformen som har gitt økt ulikhet, tvert imot. Uten reformen ville den faktiske skatten på kapital vært lavere og ulikhetene i Norge ville vært større.

Lavere skattesatser har altså gitt økte skatter for dem som tjener mest. Det skyldes at mange fritak, fradrag og skattehull er fjernet. Vi vet at det alltid er de som har de høyeste inntektene, som har størst mulighet til å benytte seg av hull og fradrag i skattesystemet. Og fortsatt er det slik at mange med høye inntekter og store formuer betaler lite eller ingenting i skatt. Derfor går Arbeiderpartiet inn for å tette nye hull i skattesystemet. Vi vil senke skatten for dem som har lave inntekter, og vi avviser sentrumsregjerings forslag om at mange tusen flere med helt vanlige lønnsinntekter, rundt 270 000 kr, skal betale toppskatt, noe de ikke gjorde før. På denne måten vil vi bidra til et mer rettferdig skattesystem som gjør det mer lønnsomt å arbeide.

Et rettferdig samfunn er også et samfunn bygd på toleranse og respekt for andre mennesker. Årets kommunevalg var det siste valget i dette århundret. En av de tingene valgkampen bør bli husket for, er at det er første gang på mange år at det ikke har vært mulig å mobilisere stemmer på fordommer og simpel fremmedfrykt, tvert imot. De som prøvde seg på det, tapte. Uanstendigheten og fremmedfrykten tapte årets kommunevalg. Det er en seier for menneskeverdet, en seier for toleransen og en seier for respekten for andre mennesker som har en annen kultur, en annen hudfarge og en annen religion enn den som har vært vanlig i Norge. Det lover godt for det neste århundret.

Intet fordelingsproblem er større og haster mer å løse enn kampen mot fattigdommen. Jernteppet er borte i Europa, men i stedet har et fattigdomsteppe kommet til syne. Mennesker i våre naboland lever i nød, og det truer stabiliteten og freden i vår verdensdel. Samtidig vet vi at anslagsvis 1 milliard mennesker i den tredje verden lever i det FN har definert som absolutt fattigdom, dvs. at de ikke får nok mat og har manglende tilgang på grunnleggende goder som f.eks. rent vann.

Vi har heller ikke greid å gjøre noe med et av verdens mest alvorlige miljøproblemer, drivhuseffekten og utslipp av de gasser som bidrar til en global oppvarming.

Dette er blant vår tids viktigste spørsmål. Derfor må vi være opptatt av dem og aldri gi opp arbeidet med å løse dem.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Vaksdal (Frp): Jeg er forbauset over at representanten Stoltenberg, som er Arbeiderpartiets fremste energipolitiker, ikke berørte våre utfordringer innen energisektoren, og kanskje spesielt gasskraftutbygging. Jeg vil likevel minne om partileder Thorbjørn Jaglands kronikk i Dagbladet 29. september, der han hevdet:

«Vi kan komme til å oppleve at vi om noen få år må importere elektrisitet fra nederlandske gasskraftverk som får gassen sin i rør fra Norge.

Da har vi satt oss selv i en latterlig situasjon både som industrinasjon og som miljønasjon. Og skylden må legges på handlingslammede politikere.»

Hvem er så disse handlingslammede politikerne som Thorbjørn Jagland omtaler i sin kronikk? Både Fremskrittspartiet og Høyre har tatt klare standpunkt i gasskraftsaken. Det er nettopp Arbeiderpartiet som sitter med nøkkelen til om vi skal få omgjort våre enorme gassressurser til produksjon av elektrisitet, og om vi skal ha denne produksjonen og verdiskapingen på norske hender. Og det er nettopp Arbeiderpartiet som har vist den handlingslammelse som partilederen påpeker i kronikken.

Mitt spørsmål til representanten Stoltenberg blir derfor: Betyr Thorbjørn Jaglands uttalelse at Arbeiderpartiet nå har kastet av seg handlingslammelsen i gasskraftsaken, og vil partiet nå ta et klart standpunkt for utbygging, slik at vi kan få den verdiskapingen på norske hender?

Jens Stoltenberg (A): Det var en arbeiderpartiregjering som i 1996 la fram en stortingsmelding som for første gang åpnet for at vi kunne ta i bruk norsk naturgass til å produsere kraft i Norge og ikke bare selge gass til nabolandet, slik at de skulle produsere kraft som vi kunne kjøpe tilbake.

Og det var en arbeiderpartiregjering, Thorbjørn Jagland-regjeringen, som våren 1997 gav konsesjon for bygging av gasskraftverk i Norge. Men så har altså det problemet oppstått at i tillegg til de utslippskravene som Statens forurensningstilsyn har fastlagt, som selskapet Naturkraft ikke er helt fornøyd med, har eierne gjort det helt klart at de ikke vil fatte noen investeringsbeslutning de to første årene. Det henger ikke bare sammen med utslippskrav fra SFT, myndighetsbestemte krav, men det henger først og fremst sammen med at prisen i det nordiske elmarkedet nå er så lav at det ikke er mulig å finne lønnsomhet med de prosjektene som så langt har vært lansert fra Naturkrafts side. Det bytyr at uansett hvor mange ganger vi stemmer for forslag fra Fremskrittspartiet og andre partier om gasskraftverk, så blir det ikke noe mer gasskraftverk av det. Det er altså lønnsomheten i prosjektene som nå holder dem tilbake. Det er lansert andre prosjekter, f.eks. i Nord-Trøndelag, men der er ikke engang behandlingen i NVE ferdig, så det er en stund til man eventuelt kan fatte en konkret investeringsbeslutning. Arbeiderpartiet har åpnet for gasskraftverk, vi har lagt til rette for de ulike prosjektene, og vi står selvsagt fortsatt på det standpunktet.

Men så er vi opptatt av én ting til. Det er at bruk av gass i Norge må skje innenfor våre internasjonale miljøforpliktelser. Derfor har vi vært en pådriver for nye mekanismer i de internasjonale miljøavtalene, som kvotekjøp og felles gjennomføring, og vi har fått stadig flere sosialdemokratiske partier med på det konseptet. Og det er viktig å få til, for da får vi også kvoter og avgifter på kullkraft i våre naboland. Da vil kraftprisen gå opp og lønnsomheten i gasskraft vil øke, og så kan vi leve av egenprodusert kraft.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Det viktigaste for å ta opp rettferdig fordeling og utjamning er at Noreg går rundt, og at folk har arbeid. Der er eg verkeleg einig med Jens Stoltenberg, for å ha sagt det. Ved sida av å satsa på kunnskapsindustrien må vi satsa på det som vi alt er gode på, dersom vi skal skapa arbeidsplassar og velferd også i det nye årtusenet.

Nordmenn har alltid vore gode på sjøen, det vera seg fiske eller skipsfart. «Hvor Fartøj flyde kan, der er han første Mand», syng vi. Kristeleg Folkeparti er opptatt av at vi ikkje må – som Thorbjørn Jagland sa tidlegare i dag – forspilla våre moglegheiter. Derfor har vi ei reiarskattlegging som gjev sjøfolk og reiarlag konkurransemoglegheiter i ei verd som stadig synest mindre. Og vi har lykkast. 3 000 fleire nordmenn seglar, vi har fått ei femdobling av talet på læreplassar til sjøs, unge trur på ei maritim utdanning igjen, og to tredelar av flåten seglar under norsk flagg. Synest ikkje Arbeidarpartiet at dette er bra, og ser ein ikkje at det i alle fall er ein viss konsekvens av det norske skatteregimet vi har for reiarlag, som kan samanliknast med andre land? Eg seier ikkje at reiarskattlegginga er optimal på alle punkt. Det er ikkje det eg seier. Men ser ikkje økonomen Jens Stoltenberg behovet for å gje ei viktig næring for Kyst-Noreg det olbogerommet som skal til for at dei kan hevda seg i den internasjonale økonomien, slik at vi nettopp ikkje tapar marknadsdelar der vi faktisk er gode?

Det eg spør om, er om det er rom for ei fornying av tenkinga i Arbeidarpartiet mot år 2000, slik at ikkje statiske holdningar forspiller våre moglegheiter?

Jens Stoltenberg (A): Vi i Arbeiderpartiet er veldig imot at statiske holdninger skal forspille våre muligheter. Det er vi veldig klare på. Men vi er klare også på et par andre ting, nemlig at et veldig godt politisk prinsipp og også et veldig godt økonomisk prinsipp er å likebehandle ulike bedrifter og næringer. Derfor sa vi at skatten på bedrifter og på overskudd skal settes ganske lavt, den skal settes til 28 pst. – fra 50 pst. ned til 28 pst., som vi fikk igjennom i 1992. Men til gjengjeld skal det ikke være noen fritak eller unntak fra denne regelen – alle tåler 28 pst. Det mente da ikke flertallet på Stortinget. De mente at noen skulle ha null, f.eks. rederiene. Men så mente sentrumspartiene at rederne skulle ha null, men at 28 pst. var for lavt for alle andre. Så det sentrumspartiene foreslår, er at noen skal betale mer enn 28 pst. og gikk altså inn for en økning av denne satsen. Alle IT-bedriftene og alle andre bedrifter tåler å betale mye mer enn 28 pst., mens altså for noen er selv 28 pst. for høyt.

Men så vil jeg si at det er mange ting man kan gjøre med rederibeskatningen. Man kan gå tilbake til det gamle systemet. Men det er ikke sikkert Arbeiderpartiet er så vrien og vrang her, det finnes andre gode mellomløsninger. For eksempel er det slik at sentrumsregjeringen la fram en del utmerkede forslag for å tette de mest meningsløse hullene i rederibeskatningen som gjør at systemet er en skattefri sparebøsse for noen av de rikeste menneskene i Norge, og som gjør at Statnett og Veidekke – og jeg tror også Orkla, med litt forbehold – nå driver rederivirksomhet for å få skattefritak. Det kan ikke være noen næringspolitisk oppgave at alle mulige bedrifter, investorer og kapitaleiere nå skal finne en eller annen båt, kalle det rederi og så få nullskatt på den måten. Vi har mange gode forslag som Regjeringen fremmet i fjor, men som de avskrev i et slags kompromiss med Høyre og Fremskrittspartiet. Vi gjentar kanskje dem, og så får vi se hva sentrumspartiene gjør i forhandlinger med oss når det gjelder å stemme for det de var for i fjor.

Svein Ludvigsen (H): I går varslet Arbeiderpartiet og regjeringspartiene at de vil forhandle om budsjettet, og Jens Stoltenbergs innlegg nå var nærmest som et frieri å betrakte. Det samboerskapet kan vi vel med stor sikkerhet spå vil koste næringslivet dyrt. For samtidig som Regjeringen varsler at ledigheten vil øke neste år, vil det budsjettet som nå legges fram, med økte skattekrav fra Arbeiderpartiet, medføre ytterligere press på bedriftene, og det gir liten grunn til optimisme i næringslivet utover landet.

Når Arbeiderpartiet nå varsler økt skattebyrde på dem de kaller «de rikeste», er det all mulig grunn til å undre seg over følgende: Hva betyr det? Hvordan definerer man dette? All erfaring viser at man er langt nede på lønnsskalaen når man definerer «de rikeste» i det partiet. Det betyr også at folk som vil starte og drive bedrifter, får nye problemer å stri med. Kjenner jeg Arbeiderpartiet rett, og det gjør jeg sikkert, så vil SMB-bedriftseiere nå måtte belage seg på en forverret delingsmodell, man vil fjerne aksjerabatten, øke formuesskatten og sette inn nye angrep på den såkalte AMS-ordningen. Fjorårets arbeiderpartiforslag er nå gjentatt, og det synes som om regjeringspartiene nå har glemt karakteristikkene de gav det i fjor. Det betyr med andre ord – hvis jeg oppfatter representanten Stoltenberg rett – at skatteskruen nå vil få ekstra omdreininger hva angår næringslivet. Og da må jeg nesten spørre Stoltenberg om han her kan definere hva uttrykket «de rikeste» måtte innebære, og hvilke skatter og avgifter det er som vil øke i størrelsesorden 2 milliarder kr, slik at vi allerede nå kan få en avklaring på hvordan dette vil ramme.

Jeg synes det er interessant at representanten Stoltenberg nå selv sier at industrisysselsettingen vil gå ned, samtidig som han igjen ønsker å ramme verftsindustrien og underleverandørene i det maritime industrielle næringsliv.

Jens Stoltenberg (A): Representanten Ludvigsen drev nå en form for argumentasjon som Høyre-folk driver i mange sammenhenger, nemlig å forsøke å fremstille det som om Arbeiderpartiet er en trussel mot private norske bedrifter, konkurranseutsatt sektor, nyskaping og nyetablering. Det er feil. På 1990-tallet har vi hatt den sterkeste veksten i industrisysselsetting, i nyskaping og i nyetableringer innenfor privat næringsliv vi har hatt på svært mange tiår i Norge. Vi må tilbake til begynnelsen av 1970-tallet for å finne noe lignende innenfor f.eks. nyskaping og etablering innenfor industrivirksomhet i Norge. Det henger sammen med at vi fikk ned kostnadene, fikk ned lønnsveksten, fikk ned inflasjonen og holdt orden på de tunge tingene i økonomien. Så kom veksten i privat sektor, og vi hadde sterkere vekst i konkurranseutsatt privat sektor enn vi hadde i offentlig sektor og skjermet privat sektor. Da er det selvsagt ikke slik at Arbeiderpartiet ønsker å ta livet av disse bedriftene vi har brukt lang tid og mye arbeid for å få på plass; tvert imot, vi ønsker å ta vare på dem.

Det er etter at vi nå har fått budsjettforlik mellom Høyre og sentrumspartiene at vi i 1998 opplever at norsk industri taper markedsandeler ute og har nedbemanning for første gang på 10-15 år. Og da burde det være et større tankekors for Høyre enn for oss at de har stemt for budsjetter som gjør at trenden innenfor private bedrifter og industri nå snur fra oppgang til nedgang.

Så til spørsmålet om hvem som er rike. Det er i hvert fall ikke de som sentrumspartiene definerer som rike: alle som har en lønnsinntekt på 270 000 kr. De skal få økt skatt med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det er økt skatt på vanlige lønnsinntekter, og det er vi imot. Men det vi er for å gjøre noe med, er f.eks. rederibeskatningen, som innebærer at mange med store formuer kan lure seg unna og komme ut med null i skatt, det er kombinasjonen av veldig lav verdsetting av forretningseiendommer og aksjerabatter, som gjør at en kan ha 100 mill. kr i reell formue og betale null i formuesskatt, mens hvis en har 100 000 kr i banken og er minstepensjonist, så betaler en formuesskatt. Den type meningsløsheter vil vi gjøre noe med. Det er å tette skattehull, og det blir det mer rettferdig og bedre verdiskaping av.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Den reglementsmessige tiden for formiddagens møte nærmer seg slutten. Nytt møte settes kl. 18.