Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Odd Roger Enoksen

• statsråd Valgerd Svarstad Haugland

• statsråd Guro Fjellanger

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen .

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Børge Brende.

Børge Brende (H): Jeg har et spørsmål til barne- og familieministeren.

Finansdepartementet har for budsjettåret 2000 beregnet virkningene av Regjeringens forslag om fjerning av forsørgerfradraget og omlegging av barnetrygden. Det vil «gi redusert støtte til knapt 910 000 barn, mens knapt 140 000 barn vil tjene på omleggingen i år 2000.» Og de fleste som får redusert støtte, vil «få redusert støtten med vel 1 700 kroner».

Bestrider Svarstad Haugland tallene fra eget finansdepartement? Jeg håper at hun ikke tåkelegger det hele med å snakke om hva virkningene vil bli i et tiårsperspektiv. Det er tross alt virkningene av neste års budsjett statsråden har ansvaret for. Mener statsråden det er god fordelingspolitikk at ni barn får mindre støtte for at ett barn skal få mer?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Nei, eg tvilar ikkje på tala som kjem frå Finansdepartementet, og eg er heller ikkje naiv, slik Dagens Næringsliv skriv – dei påstår at eg ikkje visste at dette vart verknaden av at vi la om barnetrygda. Vi har ein avtale mellom sentrumspartia og Høgre og Framstegspartiet, kontantstøtteavtalen, og der står det:

«Disse partier er enige om at ulike støtteordninger for ungdom mellom 16 og 18 år bør vurderes nærmere, herunder forslaget om å utvide barnetrygden til 18 år uten at totalbeløpet økes. »

Då er det faktisk innlysande for meg – og eg synest nesten det er litt pussig at ikkje representanten sjølv tenkjer så langt – at dersom vi skal bruka dei same pengane på fleire born, blir det mindre pr. år pr. barn. Men dei aller fleste borna kjem når dei er 16 år, til å oppleva at foreldra får barnetrygd for dei i to år til, og det er der fortenesta er for heile ungdomskullet vårt. Dersom vi skulle lagt om barnetrygda utan at nokon «tapte noko» for neste år, måtte vi hatt meir friske pengar inn i barnetrygdpotten. Det har denne regjeringa ikkje kunna prioritere, og dermed kjem vi fram til eit resultat der dei som mottar barnetrygd, får ca. 100 kr pr. månad mindre pr. barn neste år – og neste år og neste år – men når borna er 16 år, får ein altså barnetrygd i to år til. Eg synest faktisk at det er ei god ordning for barnefamiliane, og eg er optimistisk og vonar at dette skal bli vedtatt.

Børge Brende (H): Først må jeg si at jeg synes det er godt gjort av statsråden å få 1 700 kr mindre i året til å bli 100 kr mindre i måneden. Jeg må også si at det er iallfall et fremskritt at statsråden nå innrømmer at ni av ti barn kommer dårligere ut. Man la opp til en utredning av dette for å finne ut om det var en god ordning, men det stod faktisk ikke i avtalen at man skulle fremme dette hvis utredningen viste at det ikke var forsvarlig ut fra en fordelingspolitisk synsvinkel. Så statsråden burde selvsagt ikke fremme et forslag som vil svekke barnefamilienes økonomi og som vil bidra til, som jeg nevnte, at ni av ti barn kommer dårligere ut. Det er en mager trøst for de fleste barnefamiliene at man i et tiårsperspektiv vil komme noe bedre ut. Tross alt vil 1/4 million komme dårligere ut da også, spesielt de som bruker barnehage når barna er mellom ett og tre år. Og statsråden er kanskje klar over at de fleste barnefamiliene ikke lever på sikt.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Barneministeren er klar over det – det er det ingen av oss som gjer. Det eg vil understreka, er at talet 1 700 kr pr. år kjem fram på grunn av den måten Finansdepartementet reknar ut prisjustering på også når det gjeld barnetrygda. Barnetrygda er ikkje prisjustert sidan 1992. Det er ikkje noko nytt at ei regjering legg fram ei barnetrygd utan prisjustering. Eg trur Børge Brende er klar over dei sosialøkonomiske modellane som Finansdepartementet brukar. Eg trur òg Børge Brende er klar over forskjellen på 1 700 kr og 1 300 kr i forhold til akkurat det perspektivet. Det som er den reelle skilnaden på utbetaling av barnetrygd i år i høve til neste år, er ca. 100 kr. Det utgjer for å vera heilt nøyaktig 1 304 kr pr. år, og det er vel 100 kr pr. månad.

Det som undrar meg, er at Høgre ikkje før no oppdagar at når vi skal fordela barnetrygda på 18 år, må det faktisk bli noko mindre pr. år på alle born, og at dei no lagar eit nummer av det som står i avtalen: «uten at totalbeløpet økes». (Presidenten klubber.) Eg er freista til å spørja Børge Brende korleis han kan fordela ein sum pengar på fleire born utan at nokon skal få mindre pr. månad.

Presidenten: Da er taletiden omme. Det blir oppfølgingsspørsmål.

Børge Brende (H): Representanten Brende griper gjerne den muligheten, men den eksisterer vel ikke.

Presidenten: Den muligheten får ikke Børge Brende.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det hadde vore artig å høyra det.

Per-Kristian Foss (H): Vi er jo i denne spørretimen blitt vant til at det er statsrådene som spør Stortinget og ikke omvendt. Jeg skal da benytte anledningen til å svare, og si at det undrer meg at en statsråd fra Kristelig Folkeparti etter to års forhandlinger med Fremskrittspartiet og Høyre tror at Høyre vil være med på en skatteskjerpelse for barnefamilier, selv om statsråden nå på sin sjarmerende måte fremstiller det som et gledesbudskap til barnefamiliene at de får 1 700 kr mindre å rutte med i året fra neste år. Jeg undres over hvordan man kan få en slik tankegang til å gå i hop. Skulle man få svar på denne undringen, hadde det vært en mulighet at representanter for Regjeringen underhånden hadde spurt de partiene som har inngått avtalen, om en vurdering av hvordan det var fatt. Det har man ikke gjort, på tross av invitasjoner fra bl.a. Høyres parlamentariske leder. Her har man famlet i blinde, og man har presentert et resultat, som statsråden nå bekrefter, nemlig at barnefamiliene totalt sett kommer svekket ut, og at det fra denne gruppen skal inndras ca. 700 mill. kr over statsbudsjettet for neste år.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har både i valkampen, i sommar og i vår snakka om at eg ynskte å utvida barnetrygda til 18 år. Kvar einaste gong dette har vore oppe som tema har eg sagt at eg ikkje har meir pengar å legga inn i barnetrygda, difor må det bli noko mindre pr. barn pr. månad for dei åra som kjem. Dette får ein att når borna er 16 år. Eg har aldri prøvd å legga skjul på det, og eg gjentar igjen det som står i avtalen: Ein skal utgreia dette «uten at totalbeløpet økes.»

Regjeringa har rettnok gått eit steg vidare. Vi har foreslått ei endring, vi har både utgreidd og foreslått. Dei tala som kom fram i Dagens Næringsliv, var ikkje uventa for meg. Og på pressekonferansen i samband med at eg la fram budsjettet for Barne- og familiedepartementet, understreka eg faktisk at dei fleste born får ca. 100 kr mindre pr. månad til neste år enn det dei får i reelle kroner i dag. Det har eg aldri prøvd å legga skjul på.

Så kan ein spørja seg om dette er ei stor skatteskjerping (presidenten klubber) eller om mange foreldre vil føla at det dei får igjen når borna er 16 år, faktisk er så mykje verdt at den hundrelappen pr. månad toler dei å tapa i tida fram til det. Det er det opp til Stortinget å vedta, og så får vi sjå.

Presidenten: Presidenten ber om at man respekterer taletiden.

Trond Helleland – til oppfølgingsspørsmål.

Trond Helleland (H): Det er bra at Regjeringen følger opp budsjettavtalen fra i fjor og ønsker å øke kontantstøtten til 3 000 kr, men det er ikke like bra at Regjeringen enda en gang prøver å finansiere dette ved å ta penger fra de barnefamiliene som ikke mottar kontantstøtte.

I Finansdepartementets forslag til skatter og avgifter er nettopp fjerning av forsørgerfradraget dratt inn som en finansiering av kontantstøtten. Og det var vel ikke meningen – i alle fall ikke fra Høyres side – å finansiere kontantstøtten med skatteskjerpelser for andre familier.

Regjeringen innrømmer at ni av ti barn kommer dårligere ut til neste år, men ingen regjering kan garantere hva foreldrene vil motta om f.eks. ti år. Med Regjeringens forslag vet vi nå at det blir sju magre år, men vi vet ikke om det blir sju fete år etter det, og derfor vil Høyre gå imot dette forslaget. Det er på en måte å ta fra den ene og gi til den andre.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg er enno usikker på reknestykket til Høgre – korleis dei skulle få dette til å gå opp utan å auka beløpet. Det må ein tryllekunstnar til for å få til det. Eg klarar i alle fall ikkje å forklara det.

Det Regjeringa faktisk har foreslått når det gjeld fjerninga av forsørgjarfrådraget, er å legga forsørgjarfrådraget inn i barnetrygda, slik at den no blir betalt ut i kroner og øre pr. månad i staden for at det skal vera eit skattefrådrag på inntekta slik det er i dag. Det er ikkje å ta noko frå barnefamiliane.

Eg er samd i at ein del av Finansdepartementet sin tekst på dette området er noko forvirrande, men hovudgrunnen til at desse 700 millionane blir tatt fram gong på gong, er at vi heller ikkje i år har prisjustert barnetrygda, noko som ikkje er gjort på mange år. No har vi fått eit lyft for barnefamiliane på 2-3 milliardar kr dei åra vi har sete i regjering (presidenten klubber), men Regjeringa hadde ikkje økonomi til å lyfta barnetrygda og prisjustera den. Det får vi eventuelt ta i neste budsjett.

Presidenten: Rolf Reikvam – til oppfølgingsspørsmål.

Rolf Reikvam (SV): Om dette er en stor eller liten skatteskjerpelse er kanskje ikke det viktigste, men det innebærer i alle fall en ganske stor omfordeling innenfor gruppen barnefamilier. Det er det som er det viktige her. Det som overrasket meg, var at statsråden, da hun startet med å vise til avtalen, sa at det på en måte var avtalen mellom Høyre og Fremskrittspartiet som var årsaken til at hun la fram dette omfordelingsforslaget. Så da blir mitt spørsmål til statsråden: Hvis Kristelig Folkeparti og Regjeringen stod fritt og ikke var bundet av den avtalen, ville de da ha lagt fram et slikt forslag med en så omfattende omfordeling innenfor gruppen barnefamilier? Jeg synes det ville være interessant å få vite om det er avtalen i seg selv, om det er den høyredreiningen av politikken, som er årsaken til at Regjeringen nå legger fram en slik omfordeling.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg vil ta avstand frå at det er ei høgredreiing i politikken å utvida barnetrygda til å gjelda til borna er 18 år. Eg skjønar i grunnen ikkje grunnlaget for spørsmålet. Eg kan ikkje svara på om vi hadde lagt fram dette forslaget dersom vi ikkje hadde hatt avtalen med Høgre og Framstegspartiet, fordi eg ikkje veit korleis diskusjonen i Regjeringa hadde vore utan den. Eg skal heller ikkje prøva å seia kva som hadde blitt resultatet. I Kristeleg Folkeparti sitt program står det at vi ynskjer å jobba for barnetrygd til 18 år, men vi er fleire parti saman, og dermed kan eg ikkje svara eit klart ja eller nei. Det som er heilt klart frå mi side, er at avtalen gav meg frimod til å jobba vidare med dette spørsmålet. Eg synest faktisk – same kva måte Per-Kristian Foss seier at eg legg fram dette forslaget på – at det er eit godt forslag, og eg veit at det er veldig mange barnefamiliar som er glade for at vi har gjort det. Så får vi sjå. Eg vonar at det skal overleva òg Stortinget. Om forsørgjarfrådraget går inn i barnetrygda eller det blir gjort på den gamle måten, er ikkje det viktigaste for meg, det viktigaste for meg er å få barnetrygd til 18 år.

Presidenten: Vi går da til neste hovedspørsmål.

Jon Olav Alstad (A): Jeg har et spørsmål til barne- og familieministeren angående barnevernet.

Vi har sett at siden 1994 har utgiftene økt kraftig. Det er et klart symptom på at situasjonen er alvorlig for de mest utsatte barna og ungdommene. Man får ikke offentlige institusjonsplasser, men blir nødt til å kjøpe det på det private markedet, ofte dyrere og kanskje ikke av like bra kvalitet heller. Kan barne- og familieministeren forsikre oss om at de mest utsatte barna og ungdommene får det optimale tilbudet som det offentlige kan gi dem, uavhengig av den økonomiske situasjonen rundt omkring i fylker og kommuner?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det er vanskeleg for meg på vegner av både kommunane og fylkeskommunane å svara eit klart ja, at eg kan forsikra om at desse borna får det beste tilbodet som vi har. Men eg er sjølv veldig uroleg over ein del av desse oppslaga vi ser, og eg er veldig glad for at vi frå departementet og Regjeringa si side faktisk har satsa på metodar som eg trur gir eit betre resultat enn ein del av den institusjonsbruken som vi har i barnevernet i dag. Som sikkert alle veit, la vi ned ein del spesialskular for ein del år tilbake. Ein del av dei er gjorde om til institusjonar. Vi har òg hatt store manglar på psykiatriområdet. Veldig mange av desse borna er i grensa mellom psykiatri og barnevern, og då er det barnevernet som har fått dei. Så barnevernet har store utfordringar i dag, og dei har hatt det.

Vi har gripe fatt i det på ein slik måte at vi har prøvd å transformera nokre metodar frå bl.a. USA som går ut på at dei mest utsette borna skal få hjelp i nærkontakt med familiane sine, og då treng ein ikkje bruka institusjon til dei. Det har vore veldig gode resultat i Amerika av desse metodane. Vi har også omtala det i budsjettframlegget. Dette er ein metode som skal gå ut til alle fylkeskommunane. Vi har hatt prøveprosjekt i nokre fylkeskommunar til no. Eg vonar inderleg at dette kan vera med på å lyfta barnevernet, og eg vonar òg inderleg at desse tiltaka skal vera så gode at desse borna, som på mange måtar er taparane i samfunnet, får hjelp til å klara seg. Vi ser òg i dag i avisene at mange av dei som er på institusjon, ikkje får hjelp som er varig. Forsking viser at dersom dei kan få hjelp i nærmiljøet, helst i samarbeid med familiane sine, er det større sjansar for at den hjelpa kan vara og ikkje berre vara den tida dei eventuelt er på ein institusjon. Eg har god tru på dei nye metodane, og eg håpar inderleg at det skal vera eit godt tilbod til borna våre.

Presidenten: Jon Olav Alstad – til tilleggsspørsmål.

Jon Olav Alstad (A): Det kunne kanskje vært en fordel for statsråden i dag om hun hadde vært med på de forebyggende tiltak som Arbeiderpartiet foreslo i fjor, men jeg skal ikke gå nærmere inn på det.

Det som også kan være situasjonen, ut fra disse medieoppslagene som tyder på at institusjonsplassene er dyre og dårligere enn det tilbudet som er det optimale for en del av disse barna, er at barna på grunn av det systemet som er utviklet får institusjonsplasser i stedet for det optimale tilbudet, som ofte vil være et billigere tilbud. Men fordi regningen sendes andre plasser, får disse barna et dårligere tilbud enn det de ellers ville fått. Kan statsråden forsikre oss om at hun vil se på dette, slik at vi får et system som ikke fungerer på den måten at barna får et dårligere tilbud enn det som er det beste vi kan gi dem?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Her er det ein balansegang, om ein statsråd og ei regjering skal gripa inn i kommunen og fylkeskommunen sine planar for barnevernet. Eg har òg sett eksempel i avisa i dag som viser at kommunane kjem billigare ut med bruk av institusjon, for då betalar dei ikkje heile rekninga sjølve. Eg er opptatt av at vi må få betre samordning mellom kommune og fylkeskommune, slik at midlane blir sette inn på ein best mogleg måte, til beste for dei ungdomane som er ramma. Eg har sett ned eit utval leidd av Edvard Befring som skal koma med ei innstilling om ikkje så lenge. Dei skal gå gjennom heile barnevernet, tilbodet vi har, lovverket, forsterheimsproblematikken osv. Eg reknar med at dei òg grip fatt i den problematikken som er reist dei siste dagane i avisene, for å sjå korleis vi kan legga til rette frå statlege styresmakter si side for at ungdomane skal få det tilbodet som er best. Eg trur heller ikkje at det er den billigaste måten vi gjer det på. Kommunane kan koma billigare ut, men fylket får rekninga, og borna blir ofte lidande.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ane Sofie Tømmerås.

Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg går ut fra at statsråden kjenner til forholdene ved barnevernet i Moss, hvor vi har en situasjon der fagfolk slutter i etaten og den tidligere barnevernslederen har karakterisert det som kaotiske tilstander. I media fikk vi nylig presentert en sak nettopp fra Moss som for utenforstående er veldig urovekkende, uten at man kjenner til detaljene i den. En sterkt handikappet niåring skal tas ut av det hjemmet hun har vært i hele sitt liv, og fylkesnemnda har snudd i forhold til tidligere vedtak i saken. Jeg lurer på hvordan statsråden vil forholde seg til rapporter om slike forhold som de som nå råder i Moss. Kan statsråden berolige meg og alle andre som er engasjert i dette området, at til tross for sprekk i økonomiske rammer, til tross for påstander om kaos og uakseptable forhold, er allikevel det viktigste ivaretatt, nemlig det enkelte barns rettssikkerhet? Det må jo være barnevernets hovedformål.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: No er det, som representanten seier, vanskeleg å gå inn i detaljar her. Men vi har eit regelverk i forhold til fosterforeldre og foreldra sjølve som tilseier at dersom barnet har vore hos fosterforeldra lenge, skal det sterke grunnar til for at det skal bli flytta. Som representanten sikkert òg veit, har ikkje eg makt til å omgjera fylkesnemnda sine vedtak. Men eg har sjølv bedt om å få meir informasjon om denne saka. Eg har òg bedt om at ein ser på kva vi kan gjera. Det er fylkesnemnda som sit med ansvaret, men eg brukar dei kanalane eg har, både til informasjon og til å sjå kva vi kan gjera for å påverka, slik at dette barnet får vera der det etter vårt syn bør vera. Førebels kjenner eg også berre til saka frå media. Derfor skal eg ikkje seia noko meir om den, anna enn at det verkar uforståeleg på oss alle det som har kome fram i media. Eg skal love å følgja opp saka. Eg skal òg love å følgja opp situasjonen i Moss. Der har vi òg tatt kontakt med fylkesmannen for å gå vidare.

Presidenten: Da går vi til nytt hovedspørsmål.

Lodve Solholm (Frp): Eg vil stille eit spørsmål til kommunal- og regionalministeren.

Undersøkingar viser at ulikskapen i tilboda når det gjeld pleietrengande eldre og ressursar til elevar i grunnskulen, er stor frå kommune til kommune. Til dømes kan ein nemne at ressursbruken til elevar i grunnskulen varierer frå om lag 30 000 kr til over 100 000 kr pr. elev. Bekymrar det statsråden at vi får ein slik ulikskap i tilbodet til innbyggarane frå kommune til kommune? Vil statsråden ta initiativ til ei vurdering av finansieringssystemet, slik at ein får eit likt tilbod til alle innbyggarane, spesielt når det gjeld pleietrengande eldre og elevar i grunnskulen, utan omsyn til kvar i landet ein bur og utan omsyn til kommunal økonomi og prioritering?

Statsråd Odd Roger Enoksen: Regjeringen er for det første opptatt av at kommunene skal ha en betydelig grad av handlefrihet i forhold til hvordan man velger å løse sine oppgaver. Det er ikke slik at ressursbruken ensidig er svaret på hva slags tilbud man har, verken når det gjelder pleietrengende eldre eller når det gjelder skole. Vi har et land som er mangfoldig med hensyn til geografi og befolkningssammensetning. I det ligger det at det faktisk er dyrere å drive f.eks. skole i kommuner som har beboelse på mange øyer og mange grendeskoler, som man må ha hvis man skal opprettholde en så spredt bosetning. Det gjør at ressursbruken i de skolene blir noe høyere. Men når det er sagt, har vi også – som jeg har varslet i forbindelse med behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen i vår – til hensikt på nytt å gå gjennom inntektssystemet med sikte på å se på fordelingsvirkningene og se på mulighetene for å ivareta behovet for et mest mulig likt tjenestetilbud i hele landet. Det er altså ikke det samme som at ressursbruken skal være lik over hele landet, men tjenestetilbudet skal være mest mulig likt.

Lodve Solholm (Frp): Det kan vi for så vidt vere einige om. Men poenget her er at det ikkje er eit likeverdig tilbod til alle etter behov, som vi ønskjer. Det er gledeleg at statsråden vil ta initiativ til å gå gjennom inntektssystemet på nytt. I Rattsø-utvalets innstilling seier ein at ei øyremerkt form for tilskot, som går på statleg finansiering gjennom stykkprisfinansiering, er rasjonaliserande, effektiviserande og vil føre til betre utnytting av midlane som då vil kome. Vil statsråden i si vurdering ta med at ein kunne tenkje seg at staten tar over det økonomiske ansvaret for grunnskulen, for eldreomsorga, og at dette blir gjennomført via ei stykkprisfinansiering pr. elev, pr. pleietrengande eldre?

Statsråd Odd Roger Enoksen: Som jeg sa, har iallfall denne statsråden til hensikt å gå den motsatte vei, nemlig at kommunene skal ha større handlefrihet. Det betyr ikke at man skal ha ulike tilbud. Det går an å kombinere bruk av frie midler med like tilbud. Der er det i stor utstrekning opp til kommunene selv å prioritere hva man velger å bruke midlene til. Jeg er av den oppfatning at stor grad av øremerking er den mest ineffektive måten vi kan gjøre dette på, fordi det fører til mer byråkrati, mer kontroll – det stikk motsatte av det representanten Solholm ønsker.

Så er det også slik at det faktisk er store kostnadsforskjeller rundt omkring i landet. Som jeg sa i mitt første svar, beror det på geografi, på befolkningssammensetning osv. Det gjør at bruk av øremerking må innebære et svært differensiert system for å være målrettet i forhold til de ulike deler av landet hvis man skal ha et likt tilbud. Det gjør at det kan bli byråkratisk og tungvint å gjennomføre.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Torbjørn Andersen.

Torbjørn Andersen (Frp): Vi vet at pengebruken både til skole- og eldresektoren kan variere en del fra kommune til kommune. Da er det ikke så rart at tilbudet til eldre, syke og skolebarn slett ikke blir så likeverdig som vi liker å tro i dette landet. I Norge har vi et system der både omfang og nivå på de offentlige tilbudene fortsatt i stor grad er avhengig av hvor god den enkelte kommunes økonomi er. Et slikt system kan aldri garantere et nasjonalt likeverdig tilbud til det enkelte mennesket. Slik bør det ikke fortsette. Fremskrittspartiet ønsker derfor en statlig direkte finansiering av både omsorg og skole, nettopp for å sikre at alle skal få et mest mulig likeverdig tilbud, uavhengig av om man bor i en fattig eller i en rik kommune. Jeg tror faktisk at de fleste i dette landet er enig med oss i dette syn. Det vil jeg håpe statsråden også er.

Statsråd Odd Roger Enoksen: Statsråden har svart at det er en målsetting at alle skal få et mest mulig likeverdig tilbud. Det tror jeg faktisk best kan gjøres gjennom å bruke frie midler, at kommunene skal stå fritt med hensyn til hvordan man velger å løse sine oppgaver. Det betinger selvfølgelig at man har økonomiske rammer for å kunne gjøre det. Men jeg tror grunnleggende på at vett er noenlunde likt fordelt i dette landet, og at også de folkevalgte i kommunene er i stand til å vurdere hvordan man best skal løse oppgavene og gi sine innbyggere et best mulig tilbud. Det tror jeg man gjør ved å ha adgang til å bruke midlene slik man selv ønsker og mener man bør bruke dem ut fra lokale forhold, ikke gjennom en sterk statlig styring, slik som jeg registrerer at Fremskrittspartiet ønsker.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Forskjellen på tjenester fra kommune til kommune er et problem. En måte å gripe det an på, kunne være å gi klarere rettigheter og fastsette noen flere minstestandarder for tjenester som skulle være like over hele landet. Ser statsråden at det kan være en vei å gå, iallfall én mulighet som man bør utnytte bedre enn man har gjort til i dag? Ser statsråden nå at det kanskje kan være direkte mangel på ressurser og manglende samsvar mellom ressurser og de oppgavene kommunene har, som er hovedårsaken til de store forskjellene i tjenestetilbudet rundt om i landet?

Statsråd Odd Roger Enoksen: Kommunenes Sentralforbund har ved ulike anledninger pekt på at det ikke er samsvar mellom de forventninger som statlige myndigheter har til hva slags oppgaver som skal løses i kommunene, og de midler man får til rådighet for å løse oppgavene. Så det er, som representanten Andersen sier, et misforhold mellom pålagte oppgaver og økonomiske ressurser til å løse dem. Derfor har Regjeringen også sagt at vi ønsker å foreta konsultasjoner med Kommunenes Sentralforbund for å få et bedre samsvar mellom hva slags oppgaver vi forventer at kommunene skal løse, og de økonomiske rammene man får stilt til disposisjon. Det er det ene grepet vi ønsker å gjøre.

Når det gjelder minstestandarder, har vi dette på en del områder, men det løser ikke de grunnleggende utfordringene, at det må være et samsvar mellom de signalene som blir gitt fra sentrale myndigheter om hvilke oppgaver som skal prioriteres, og de økonomiske rammer som kommunene har. Vårt mål er at det skal være mest mulig like tjenestetilbud i hele landet. Kommunene skal ha økonomiske rammer til å klare å gjennomføre sine oppgaver, men det vil alltid være slik at behovet for å løse nye oppgaver vil være større enn det økonomien tilsier.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Karin Andersen (SV): Spørsmålet mitt går til kommunal- og regionalministeren – for å følge opp litt der vi slapp i stad.

Uten en god kommuneøkonomi vet vi at eldreomsorgen blir dårlig, skolene blir dårlige og at sjukehuskøene øker. Nå har Høyre, som var budsjettkamerat de to siste årene, lagt fram et budsjettforslag som jeg ikke kan i detaljer, men hovedtrekkene i det er i hvert fall kraftige kutt på kommunesektoren – 6 milliarder kr på de frie inntektene, og sikkert noe pluss på øremerking, 1,1 milliarder kr i direkte distriktsstøtte, som også er kommunalministerens ansvar, og 100 mill. kr mindre i boligtilskudd. Hvis det nå er et slikt misforhold som statsråden var enig med meg om i forrige spørsmålsrunde, ser han da noen som helst slags mulighet til å inngå et forlik på et slikt grunnlag? Og kan statsråden beskrive hvordan slike kutt som Høyres budsjettforslag nå representerer, ville slå ut på kvaliteten i skole og i omsorg i kommunene?

Statsråd Odd Roger Enoksen: Nå er det vel for det første ikke statsrådens oppgave å vurdere Høyres budsjettforslag. Jeg ser heller ikke på det tidspunkt hvor man i Stortinget er inne i budsjettdrøftinger mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet, noen hensikt i å spekulere i mulighetene for å få til en avtale med andre partier enn dem man faktisk forhandler med.

Men la meg nå si at den ære skal i alle fall Høyre ha at man faktisk ikke har gjort slike grep som de representanten Andersen nå beskriver. Man har foretatt en del omfordelinger innenfor kommuneøkonomien som innebærer at man gir mer i skatt og mindre i rammeoverføring, graden av øremerking økes, som representanten Andersen sier, men det er ikke et kutt i kommuneøkonomien på 6,1 milliarder kr. I Høyres alternative budsjett er det sånn omtrent det samme beløp som Regjeringen har lagt til grunn, bortsett fra på et par vesentlige punkter. For det første legger Høyre inn betydelige skattelettelser som innebærer at kommunesektoren får redusert sine inntekter fordi skattegrunnlaget blir mindre. For det andre foreslår man å fjerne forsørgerfradraget, som representerer et bortfall av skatt for kommunesektoren på 1,6 milliarder kr. Det medfører at hvis man, som Høyre sier i sitt alternative budsjett, skal gå tilbake til den skattøren vi har i dag, altså øke den med 1 pst., vil kommunesektoren få et inntektsbortfall. Det er det som framgår av Høyres budsjett, men 6 milliarder kr blir det definitivt ikke.

Karin Andersen (SV): Jeg merker meg at statsråden ikke har lyst til å beskrive hvordan virkningen av slike kutt ville se ut i Kommune-Norge, men jeg konstaterer bare at vi i stad var enige om at misforholdet er stort nå, og at det vil øke med et budsjettopplegg som gir mindre ressurser til kommunene. Er det ikke da slik at Regjeringen beveger seg enda lenger vekk fra noen av målsettingene i Voksenåserklæringen, som nettopp var å tette igjen dette gapet mellom inntektene som kommunene fikk, og alle de store, viktige oppgavene som staten, Regjeringen og Stortinget pålegger kommunene?

Statsråd Odd Roger Enoksen: Jo, men denne regjeringen har til hensikt å prøve å få til en budsjettavtale med dem vi forhandler med, nettopp for å få til en slik fordeling som vi ønsker, og nettopp for å få gjennomslag for mest mulig av det som ligger i Regjeringens budsjett. Jeg har korrigert de misforståelser som representanten Andersen gjorde seg skyldig i i forhold til Høyres budsjettforslag. Men det er slik at med de kutt som Høyre foreslår i distriktsstøtte, i bevilgninger til f. eks. landbruksformål, de kutt som vil ligge inne i kommunesektoren, selv om de ikke er så store som representanten Andersen sier, vil få store konsekvenser for kommunenes muligheter til å gjennomføre oppgavene og å nå de mål som denne regjeringen har satt seg i distriktspolitikken. Det er helt opplagt. Men kuttene blir ikke av en slik størrelse som representanten Andersen viser til.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Erna Solberg.

Erna Solberg (H): Jeg er glad for at statsråden åpenbart har satt seg bedre inn i konsekvensene for kommunesektoren av Høyres budsjettopplegg enn det representanten Karin Andersen har gjort. Statsråden gjorde derimot også en feil i sine betraktninger om det.

Vi gjør det alltid slik at de skattelettelsene vi gir, fullfinansierer vi gjennom ordinære kutt i budsjettet. Og det vil bli gjort i forhold til merknader. Skattelettelsene våre vil altså ikke bety innskrenket kommuneøkonomi. Vår kommuneramme er lik den Regjeringen har, med litt forskjell for fylkeskommunene, fordi vi overfører litt mer penger til inntektsstyrt finansiering. Samtidig innebærer vårt budsjettopplegg viktige kostnadslettelser for kommunene, bl.a. ved at vi ikke går inn på den prisstigningen som kommer som følge av elavgiftsøkningen. I en debatt her i Stortinget i fjor karakteriserte Morten Lund budsjettopplegget, som ble til ved et kompromiss mellom regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, som et bedre opplegg for kommunene enn det Regjeringen hadde lagt opp til. Det er akkurat de samme elementene i det opplegget for kommunene som Høyre nå legger frem. (Presidenten klubber.) Er ikke statsråden enig i at kommunene de facto vil komme bedre ut totalt sett med Høyres opplegg enn med Regjeringens?

Presidenten: Presidenten må nok en gang minne om taletiden.

Statsråd Odd Roger Enoksen: Nei, det er jeg uenig i. Elavgiften er et element i dette, men så ligger det andre elementer som gjør at kommunesektoren vil komme dårligere ut. Og et av mine viktigste ankepunkt mot det som ligger i Høyres forslag, er at nettopp de skattelettelsene som Høyre foreslår, og nettopp bortfall av forsørgerfradrag faktisk innebærer at skattøren må økes betydelig utover det som er dagens skattøre, dersom kommunene skal ha den samme inntekt som de har i dag. Gjør man et slikt grep, vil det bety en betydelig omfordeling fra skattesvake til skattesterke kommuner. Det innebærer at de rike kommunene faktisk får større inntekter med Høyres opplegg og de fattige kommunene mindre. Det er et av de elementer som Høyre etter min oppfatning har oversett ganske suverent i sitt budsjettopplegg, for når man velger å ta en så stor andel av inntektene via skatt, representerer det en slik omfordeling til fordel for de skattesterke kommunene.

Presidenten: Sylvia Brustad – til oppfølgingsspørsmål.

Sylvia Brustad (A): Statsråden sa i stad at det er et misforhold mellom de oppgaver kommunene skal gjennomføre, og de økonomiske ressursene de har. Det er jeg enig i. Derfor var jeg noe overrasket over det kommuneopplegget som Regjeringa la fram, som jeg mener ikke ivaretar dette.

Vi er jo nå inne i forhandlinger, og jeg går ut fra at statsråden ønsker å oppnå enighet med oss her. Et av de kravene vi har, er en milliard kroner mer i frie inntekter til kommunene. Jeg vil gjerne høre om statsråden mener at det kommuneopplegget som Arbeiderpartiet har lagt fram, er bedre enn det Høyre nå har lagt fram, og om statsråden mener det vil være bra for kommunene, for at kommunene skal bli bedre i stand til å gjennomføre de oppgaver de er pålagt hvis en får til en avtale sammen med Arbeiderpartiet.

Statsråd Odd Roger Enoksen: Denne statsråden hadde vel aldri forestilt seg at han skulle få lov til å være sensor mellom hvem som har levert de beste budsjettoppleggene av Høyre og Arbeiderpartiet. La meg heller svare på det som representanten Brustad spør om i forhold til kommuneopplegget. Det er faktisk slik at jeg i stad for det første refererte til KS, som sier at det er et misforhold mellom de oppgaver og de midler som kommunene får til disposisjon. For det andre har Regjeringen oppfylt til punkt og prikke det vi lovte i kommuneproposisjonen i vår. I tillegg har vi altså lagt inn en halv million kroner utover det som er sagt i kommuneøkonomiproposisjonen. Men kommunesektoren er pålagt mange oppgaver, det er et stramt opplegg for kommunesektoren, som stiller lokalpolitikere overfor store oppgaver i forhold til å innfri de forventninger som vi alle sammen har til hvordan kommunesektoren skal løse sine oppgaver. Den eldrereformen som vi nå er i ferd med å gjennomføre, er en gigantisk satsing, som krever store ressurser, også for kommunene, og jeg har sagt tidligere at det er et stramt opplegg og vil bli krevende for kommunesektoren å gjennomføre.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Olav Akselsen (A): Eg har eit spørsmål til miljøvernministeren.

På nytt er det blitt bedt om forvaltning av ulv i Noreg. Det er eit stort behov for klargjering av kva som er politikken på dette område. Regjeringa sitt svar så langt har vore uklart og vitnar om handlingslamming. For sju-åtte månader sidan fremja Direktoratet for naturforvaltning overfor Miljøverndepartementet eit forslag om vernesoner for ulv. Dette forslaget har blitt liggjande i departementet. Statssekretæren i Miljøverndepartementet har ymta om at ulven måtte få ein fristad i sørlege delar av Hedmark, i austre delar av Akershus og i austre delar av Østfold. Men både kommunalministeren og statssekretæren hans stadfestar at det blir jobba aktivt i Regjeringa for å hindra at den planlagde ulvesona blir slik som tenkt. På bakgrunn av desse uklare og motstridande signala frå Regjeringa vil eg spørja kva som er den eigentlege politikken til Regjeringa på dette området – om det faktisk er slik at Regjeringa er handlingslamma på grunn av indre strid.

Statsråd Guro Fjellanger: Jeg skal være den første til å innrømme at rovviltpolitikken og forvaltning av ulv er noe av det vanskeligste vi jobber med, og det er det selvsagt på bakgrunn av at et flertall i Stortinget er enig om at vi har en todelt målsetting i rovviltpolitikken: Vi skal kombinere det å ta vare på levedyktige bestander av de fire store rovdyrene med det å kunne bruke utmarksbeite til sau og rein.

Regjeringen har foretatt en rekke aktive grep for å klargjøre hvordan forvaltningen skal være. Vi har bl.a. akkurat sendt ut på høring et forslag som innebærer en del konkrete endringer i viltloven, og det vil legge til rette for en mer fleksibel og differensiert forvaltning enn det vi har vi dag.

Stortinget sa allerede i 1997 at man ikke ønsket å legge til rette for at det skulle være ulv i områder med samisk tamreindrift. Regjeringen slo også fast i vår at man ikke ønsket å legge til rette for etablering av ulv i sauetette områder vest for Glomma, og sa at man for øvrig ville komme tilbake til de resterende delene av direktoratets forslag til arealsonering. Det vil også Regjeringen gjøre om kort tid. For oss er det viktig at dette blir klart i god tid før neste beitesesong. Vi ser også for oss at når høringen om endringene i viltloven er gjennomført og skal til Stortinget på nyåret, er det naturlig at Stortinget også får en oversikt over hva som er tapene og erfaringene fra årets beitesesong, og ikke minst erfaringer og evalueringer av de forebyggende tiltakene som er gjennomført.

Regjeringen jobber aktivt for å kombinere tilsynelatende motstridende målsettinger som Stortinget og flertallet har, og som også flertallet i Regjeringen støtter. Dette er vanskelig, men jeg håper og tror at Regjeringens politikk er klar.

Olav Akselsen (A): Det må eg skriva under på at det håpar eg òg, men dei signala som er komne så langt, tyder dessverre ikkje på det. Det er slik at leiaren for eit av regjeringspartia har gått ut og jobba aktivt mot denne politikken, og faktisk hevda at det er ein situasjon som òg pågår internt i Regjeringa. Det er viktig å få ei avklaring i desse spørsmåla.

Eg har eit oppfølgingsspørsmål som går litt på sida av dette. Vi opplever at det er ei veldig opphissa stemning i mange av dei bygdene som er aktuelle i samband med ulv, og eg opplever at ein god del av den uroa og opphissinga ikkje minst skuldast mangel på informasjon. For sjølv om det er intern strid i Regjeringa, bør det iallfall vera semje om at ein no må gå betre ut med informasjon enn tilfellet har vore så langt. Mitt oppfølgingsspørsmål til statsråden blir om Regjeringa vil laga eit opplegg og spreia informasjon om ulven og kva betydning den reelt sett har for desse lokalsamfunna.

Statsråd Guro Fjellanger: Informasjonsarbeidet er en del av et arbeid som Regjeringen allerede er i gang med, og som en del av dette har Direktoratet for naturforvaltning bl.a. sørget for at i en del av de områdene hvor konfliktene er størst, har hver husstand fått informasjon. Vi ønsker også i framtiden å ha god informasjon på dette feltet, og vi er opptatt av bl.a. å få en del forskere på banen ikke minst for å få en god dialog og fakta på bordet omkring hva som er de reelle farene forbundet med møte mellom rovdyr og mennesker, og vi er veldig opptatt av å møte den frykten som vi ser eksisterer, på en konstruktiv og god måte. Det gjør vi bare ved å spre informasjon og ved å ha god åpenhet.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørssmål – Eirin Faldet

Eirin Faldet (A): Jeg mener i likhet med statsråden at det er viktig å få en avklaring, ikke minst på bakgrunn av dette med kjerneområder og jeg er glad for at statsråden nå vil vurdere det på nytt.

Når det gjelder ulv, er det det å bemerke at det bor veldig mange mennesker i det området som statsråden nå ser for seg som et kjerneområde. Bøndene får erstatning – ja vel. Det er de selvfølgelig glad for og avhengig av, men saken gjelder mer enn det. Det er ganske sterkt å finne igjen som kadaver de dyra som en har stelt og blitt glad i. Jeg har registrert at forskere nå sier at ulv ikke er farlig for mennesker. Det kan så være. Men angsten – har forskerne vurdert den? Det er nemlig slik at foreldre er engstelige for små barn når ulven trekker nær boligområder.

Statsråd Guro Fjellanger: Det er litt uklart for meg hva representanten henviser til når hun snakker om det statsråden ser for seg som et kjerneområde. Meg bekjent har statsråden ikke presentert et kjerneområde.

Det jeg synes er viktig å understreke, er at bl.a. de forslag til endringer i viltloven vi har sendt ut, vil bety at vi har muligheten til en mer aktiv og differensiert forvaltning også av ulv.

Jeg har også lyst til å understreke at det som er situasjonen i dag, er at ulven har et meget strengt vern over hele landet. Det som eventuelt vil være konsekvensen av å foreta en type arealsonering, som Regjeringen vil komme tilbake til, vil være at man i enkelte områder gir ulven mindre strengt vern. Det er et poeng som ofte blir glemt i diskusjonen.

Som representanten var inne på, er jeg opptatt av at frykten er reell. Jeg tror, som jeg sa i mitt forrige svar, at den eneste måten å møte den frykten på, er med konkret informasjon og full åpenhet. Det vil Regjeringen gjøre sitt ytterste for å bidra til.

Presidenten: Hallgeir H. Langeland – til oppfølgingsspørsmål.

Hallgeir H. Langeland (SV): Ja, dette var litt av eit vepsebol. Det verkar på meg som Regjeringa er på defensiven i spørsmålet. Då er det rart at ein i budsjettsamanheng legg opp til å kutta i forsking og informasjon, område som kan bringa kunnskap om temaet ut til folk nettopp for å dempa frykt. Dei områda er noko av det ein ikkje satsar på frå Regjeringa si side. Det synest eg er noko av ei grunngjeving for kvifor ein ikkje gjer dette for å freista å koma på offensiven.

Ein kjenner til prosjekt, t.d. i Abruzzo i Italia, der ein faktisk offensivt satsar på å bygga ut større område for rovdyr generelt sett, område som er større enn desse kjerneområda som me har. Det er ganske vellykka; faktisk fungerer det slik at folk flyttar tilbake for å bu i nokre av desse områda. Der er Italia eit døme.

Ønskjer statsråden t.d. i samarbeid med Sverige å koma litt meir på offensiven, både når det gjeld kunnskap og òg i høve til konkrete prosjekt?

Statsråd Guro Fjellanger: Hvis det var slik at denne regjeringen virkelig foreslo mindre penger til rovviltforskning i neste års budsjett, skulle jeg ha forklart hvorfor. Men det er positivt feil. Oppslaget i Nationen i dag refererer til en konkret budsjettpost. Når det gjelder denne posten, har det allerede vært kontakt mellom Forskningsrådet og Miljøverndepartementet for å se på muligheten til å få en økning i forhold til rovviltdelen. I tillegg til denne posten er det betydelige midler som er satt av til rovviltforskning, bl.a. til bestandsregistrering. Jeg har lyst til å understreke at aktiviteten på dette feltet aldri har vært så stor som den er nå under denne regjeringen.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Steinar Bastesen.

Steinar Bastesen (TF): Jeg har hørt på både spørsmålene og svarene, og jeg har lyst til å henlede oppmerksomheten på at det bare er et tidsspørsmål før en unge blir tatt av ulv. Det er i alle fall det folk rundt i bygdene er redd for.

Da jeg tok opp dette spørsmålet allerede i valgkampen i 1997, ble det delvis latterliggjort. Jeg har stilt spørsmål, og jeg har fremmet forslag om gentesting av ulv, i og med at det har vært mistanke om utsetting, og at det er hybrider som opererer i første omgang.

Hva er årsaken til at gentestingsresultatene ikke blir offentliggjort, når Direktoratet for naturforvaltning sa at de skulle igangsette gentesting? Hvorfor får vi ikke vite noe?

Statsråd Guro Fjellanger: Jeg skjønner at frykten er reell. En frykt som eksisterer, er pr. definisjon reell. Men jeg har lyst til å understreke at vi her snakker om naturen. Jeg går ut fra at også Steinar Bastesen vet at det å forholde seg til naturen på ulike felt, enten det er å dra ut på sjøen eller det er å dra ut i naturen og møte ulike dyr, kan være forbundet med en viss fare for konfrontasjon eller en viss fare for storm. Da er det viktig at vi opptrer på en måte som minsker de farene.

I dag vet vi at det er atskillig større fare for å bli skadet f.eks. i møte med elg enn i møte med ulv. Jeg er opptatt av at vi skal få så mye informasjon som mulig om dette på bordet. Jeg er derfor opptatt av at også forskerne bidrar aktivt i en diskusjon for å få fram hva det er reell fare for, og ikke minst hvordan man skal opptre i den type situasjoner.

Steinar Bastesen (TF): Jeg konstaterer at jeg ikke fikk svar på spørsmålet om gentesting.

Presidenten: Det blir flere oppfølgingsspørsmål – Hans J. Røsjorde.

Hans J. Røsjorde (Frp): Jeg går en etappe videre i den store ulvejaktstafetten.

Vern av rovvilt synes åpenbart å være viktigere for statsråden og den sittende regjering enn trygghet for næring og folk i områder hvor man føler seg utrygg. En konsekvens av økt rovdyrbestand er selvsagt den at byttedyrene, i denne sammenheng svært ofte hjorteviltet, vil få et økt press. Jakt på hjortevilt og elg representerer en betydelig næringsutvikling i bygdene og er noe som opptar svært mange nordmenn.

Mitt spørsmål blir: Er statsråden opptatt av konsekvensene for jaktbart hjortevilt når man vurderer størrelsen på rovdyrbestandene? Hva vil statsråden gjøre for å få en næringsriktig balanse i dette?

Statsråd Guro Fjellanger: Statsråden er i første omgang opptatt av å følge opp rovviltmeldingen, som et flertall i Stortinget har stilt seg bak. Denne meldingen slår fast at vi skal ta vare på levedyktige bestander av de fire store rovdyrene. Den går også inn for å konkretisere hvor store bestandene må være for at de skal anses som levedyktige, samtidig som man skal kunne bruke utmarksbeiter til sau og rein.

Jeg er enig med representanten i at det kan være en konflikt mellom rovvilt og jaktvilt. Det må vi selvsagt også ha med i beregningen når vi skal bestemme hvordan bestandene skal forvaltes i fremtiden. Men det er et perspektiv som først kan komme inn når vi har levedyktige bestander.

La meg kort få lov å nevne to saker som jeg ikke rakk i forrige runde: I det øyeblikket det foreligger resultater fra gentesting, skal vi selvsagt sørge for at de offentliggjøres. Det vil bl.a. bli foretatt gentesting av den ulven som ble påkjørt i Østfold.

I likhet med foregående representanter er jeg opptatt av at vi skal se på forebyggende tiltak, og det er grunnen til at vi har brukt store beløp i Rendalen.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Øyvind Korsberg (Frp): Mitt spørsmål går til miljøvernministeren.

På bakgrunn av en økende ulvestamme her til lands og også en ulvedebatt har Miljøverndepartementet foreslått en lovendring som vil gjøre det lettere å få fellingstillatelse for fredede rovdyr, og det er for så vidt bra.

De rovdyr som desidert tar flest sau og rein, er gaupe og jerv. Problemet med disse rovdyrene er at de er svært vanskelige å få felt, og dermed klarer en ikke å få fylt de kvotene som er satt. Så mitt spørsmål til statsråden blir: Hva vil statsråden gjøre for at hele kvoten med gaupe og jerv tas, slik at en unngår de enorme tap som enkelte bønder har og dermed demper konfliktnivået mellom rovdyr og saue- og reinnæringen?

Statsråd Guro Fjellanger: La meg først gripe fatt i det første representanten Korsberg sa i forhold til endringen av viltloven. Som jeg tidligere har sagt, er en viktig årsak til at vi har foreslått dette, at vi ønsker en aktiv og differensiert forvaltning av bl.a. ulv. Det vi bl.a. har gjort, er å tydeliggjøre at vi mener at man skal kunne skyte hvis det er reell fare for skade på eiendom eller buskap – og ikke minst hvis det er reell fare for skade på mennesker. Det siste vil være et helt nytt punkt i forhold til viltloven. Tidligere har det vært politiet alene som har måttet ta den type avgjørelser.

Representanten har også rett i at de største skadene i dag ikke er knyttet til ulv, men til tap etter angrep fra gaupe og jerv. Jeg har vært opptatt av at vi skal ha en forvaltning av også disse rovdyrene som er i tråd med den bestanden som er. Det er også grunnen til at det i nyere tid ikke har vært gitt så store kvoter bl.a. for jakt på gaupe, som i de siste årene. Samtidig ser vi at det er en utfordring å få tatt ut den kvoten som det blir gitt tillatelse til, og jeg tror det viktigste tiltaket for å sikre det, er at vi fra myndighetenes side bidrar med opplæring av jegerne, slik at vi er sikker på at de som skal ut og jakte, har den best tilgjengelige kompetansen.

Øyvind Korsberg (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Nå er det vel bare fantasien som setter en stopper for hvor kreativt og effektivt man kan få tatt ut kvoten på gaupe og jerv.

Jakt er jo ikke noe tidsfordriv, det går med veldig mye tid og ressurser for å få tatt disse dyrene. Det er veldig vanskelig å få felt både gaupe og jerv, det viser seg jo ved at man ikke får tatt ut disse kvotene.

Når det gjelder merking av rovdyr, brukes det både helikopter og snøskuter.

Vil det etter statsrådens syn være en løsning å bruke profesjonelle jegere eller gi tillatelse til bruk av snøskuter og helikopter for å ta ut denne kvoten, slik at man får bukt med de store problemene som denne næringen har?

Statsråd Guro Fjellanger: Det er ikke bare fantasien som setter grenser for hvilke metoder som kan brukes i jakt, det gjør også Bern-konvensjonen, som Norge er forpliktet i forhold til. Det er viktig for meg at vi også i forvaltningen av de store rovdyrene holder oss innenfor de internasjonale konvensjonene som vi er forpliktet i forhold til. Det betyr bl.a. at vi har klare grenser for f.eks. bruk av motorisert ferdsel. Bern-konvensjonen sier helt klart at motorisert jakt bare skal foregå der det ikke fins andre muligheter og der alle andre alternativer er utprøvd. Så det er bare rent unntaksvis at motorisert jakt er et alternativ.

Når det så gjelder spørsmålet om profesjonelle jegere, mener jeg at det foreløpig er bedre å gå videre på den strategien Regjeringen har lagt seg på: å bidra når det gjelder kompetanse og utdanning av de jegerne vi har i dag.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Aud Gaundal (A): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til kommunal- og regionalministeren.

I mange pressområder har et fritt boligmarked ført til at boliger har nådd et prisnivå som er hinsides all fornuft, etter min mening. I dagens aviser ser vi at i borettslagene har prisene økt med 22 pst. i år.

Det er særlig tre grupper som rammes av en slik prisstigning: Det er unge mennesker som gjerne vil bo i nærheten av sin utdanningsinstitusjon, så er det unge som gjerne vil inn på boligmarkedet for første gang, og en tredje gruppe er de som av en eller annen grunn må ha hjelp av kommunen for å skaffe seg bolig.I utjamningsmeldingen står det at to tredjedeler av sosialklientene mangler tilfredsstillende bolig.

Da er det selvsagt viktig å peke på Husbanken, og Arbeiderpartiet og regjeringspartiene er enige om at den spiller en stor rolle. Husbankens rammer er også foreslått økt med 2 milliarder kr. Selvsagt betyr budsjettene mye, men spørsmålet mitt er om vi ikke politisk bør styre boligbyggingen mer enn vi gjør i dag.

Statsråd Odd Roger Enoksen: Svaret på det siste spørsmålet er for så vidt et betinget ja. Jeg tror at det i en del områder er nødvendig å styre boligbyggingen i større grad enn det man har gjort.

Men la meg først av alt minne om at når boligprisene stiger så mye som de gjør, er det faktisk fordi det bygges for lite boliger. Her har kommunene også et ansvar, både for å legge til rette for regulering av boligområder og tomteområder og for å bidra til bygging av utleieboliger der det er behov for det. Regjeringen har på neste års budsjett foreslått å øke rammen for Husbanken med 2 milliarder kr, nettopp for å kunne lette situasjonen for førstegangsetablerere, altså førstegangshuskjøpere, som skal inn på boligmarkedet, slik at man skal få tilgang på rimelige boliger.

Det er rundt omkring i landet veldig stor forskjell på utviklingen i boligprisene. I Oslo f.eks. ser vi at i sentrum har boligprisene økt voldsomt, de er nesten dobbelt så høye som i andre deler av byen. Så også innenfor enkelte områder er det stor variasjon i boligpriser. Det sier også litt om etterspørselen etter boliger: Der flest ønsker å bo, blir også boligprisene høyest. Regjeringens tiltak for å redusere boligprisene er for det første at vi har økt rammen til Husbanken med 2 milliarder kr. Dernest er det i forhold til utleieboliger lagt inn en økning i boligtilskuddet på 20 mill. kr. Regjeringen har også sagt at den løpende vil følge utviklingen på dette området framover og vil komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett med eventuelle tiltak for å øke byggingen av utleieboliger for å kunne møte situasjonen og etterspørselen blant dem som er vanskeligst stilt, og som trenger dette mest.

Aud Gaundal (A): I pressområdene spiller, som kommunalministeren sier, tomtekostnadene en stor rolle. Men hvordan kan vi så påvirke kommunene til å bli mer bevisste i forhold til planlegging når det gjelder tomteareal, sånn at prisene ikke skal være markedsstyrt?

Vi har sett at i Oslo har ungdommer okkupert et kontorbygg som Statsbygg har hatt stående tomt i mange år, og spørsmålet mitt blir: Hvorfor kan vi ikke omdisponere slike bygg til boligareal? Vi hører om store forskjeller her. For eksempel drives det i Stavanger god arealpolitikk fra kommunens side, mens jeg setter et spørsmålstegn ved hvordan Oslo kommune gjør det.

Statsråd Odd Roger Enoksen: Nå er det et bygg som Statsbygg – altså staten – eier, som er okkupert. Det er ikke statens oppgave og ansvar å løse boligproblemene i de enkelte kommunene, det er kommunenes ansvar. Det er i denne sammenheng Oslo kommunes oppgave å finne en løsning på boligproblemene i Oslo. Dermed fraskriver selvfølgelig ikke staten seg alt ansvar. Staten skal også bidra gjennom å legge rammer og legge til rette for at også de vanskeligstilte gruppene skal få dekket sine boligbehov.

Spørsmålet om tomteregulering er et kommunalt ansvar. Det er et kommunalt spørsmål, hvor kommunene bør være seg bevisst at dersom man ønsker at unge skal etablere seg, bør man både legge til rette for rimelige tomter og holde en lavest mulig pris på boliger. Her ser man at det føres ulik politikk i de ulike kommuner. Det er et kommunalt ansvar, kommunene har selvråderett og kan selv fastsette prisene.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Karin Andersen.

Karin Andersen (SV): På tross av at husleieøkningen i landet i år er på gjennomsnittlig 21 pst., sier Regjeringa at den skal følge utviklinga og vente og se – på en måte følge den linja som Arbeiderpartiet har fulgt før, og ikke ta et nytt tak i den sosiale boligpolitikken.

Jeg merker meg at statsråden legger et stort ansvar på kommunene. Det er for så vidt riktig, men jeg etterlyser statens ansvar i boligpolitikken. For det første er man nødt til gå å inn med helt andre tilskuddsmidler for å få gjennomført bygging av boliger for folk som har dårlig råd – folk som har god råd, klarer seg godt, de klarer et marked som det vi har i dag. Men skal vi få til dette, må vi altså ha tilskuddsmidler, og så trenger vi billige tomter. Det er både kommunens og statens ansvar. Staten sitter med tomter og bygningsmasse. Jeg vet at dette ikke er kommunalministerens bord i hovedsak, men vil likevel spørre: Har kommunalministeren, som har ansvar for boligbygginga – og for den sosiale boligbygginga – tenkt å ta initiativ til at staten bruker sin eiendomsmasse (presidenten klubber) enten det er bygg eller tomter, til å sørge for f.eks. billige (presidenten klubber igjen) tomter til den boligbygginga som trengs?

Presidenten: Presidenten ber om at taletiden blir respektert.

Statsråd Odd Roger Enoksen: Staten sitter ikke på en boligmasse som skal – eller kan – brukes til boligformål. Dessuten er statens eiendomsmasse veldig ulikt fordelt utover landet. Det er heller ikke sånn at det er de sosialt boligtrengende som driver prisene i været. Den gruppen faller dessverre langt på vei utenfor boligmarkedet, og der har myndighetene et ansvar for å bidra til tilrettelegging for boligbygging.

Som jeg har sagt: Vi har gjort et viktig, kraftig løft – først da vi hevet Husbankens utlånsramme med 1 milliard kr for inneværende år, og dernest ved å heve den med 2 milliarder kr for neste år. Vi vet at selv om Husbankens ramme ble hevet med 1 milliard kr i år, er rammen oppbrukt allerede før året er slutt. Derfor har vi altså hevet den med 2 milliarder kr til neste år, nettopp for å kunne la flere få tilgang til en rimelig boligfinansiering, som er en inngangsbillett når man skal etablere seg i boligmarkedet for første gang. Det er et viktig skritt i riktig retning, og vi vil følge utviklingen i forhold til dem som trenger utleieboliger mest.

Presidenten: Tomas Norvoll – til oppfølgingsspørsmål.

Tomas Norvoll (A): I boligspørsmål er det særlig to store problemer. Det ene er at det er nesten umulig for ungdom og nyetablerere å komme inn på markedet om de ønsker å kjøpe seg inn på markedet. Det gjør at de ikke får være med på den prisstigningen som er i markedet for øvrig, forskjellene øker og det blir vanskeligere og vanskeligere å komme inn. Jeg er enig med statsråden i at det er hovedsakelig et kommunalt og fylkeskommunalt ansvar å legge til rette for at man får rimelige tomter og får bygd rimelige boliger, men samtidig har også statsråden, i kraft av å være leder i Senterpartiet, et ansvar for at partiets lokalpolitikere rundt omkring følger opp dette – og det føler jeg at de ikke gjør.

Det andre punktet går på utleieboliger for ungdom, ikke minst for studenter. Nå er jeg jo klar over at det er forhandlinger mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen om budsjettet, og hvis det går i boks, vil det jo komme mer til studentboliger. Jeg vil spørre generelt: Er statsråden – og lederen i Senterpartiet – enig i at man i årene framover må foreta en storsatsing for å få bygd studentboliger, for på den måten å ta presset unna det øvrige markedet?

Statsråd Odd Roger Enoksen: Hvor stor den satsingen skal være, er vanskelig å si, men representanten Norvoll har helt opplagt et poeng i at det å bygge flere studentboliger og få studenter ut av den vanlige boligkøen også vil lette presset på boligmarkedet for øvrig. Det er spesielt to grupper som myndighetene bør konsentrere seg om, f.eks. de som ut fra sosiale forhold har behov for å ha rimelige boliger eller utleieboliger. Der skal myndighetene bidra. Jeg har sagt at vi vil følge utviklingen nøye i året som kommer, med sikte på å få bygd flere utleieboliger. Boligtilskuddet er også økt med 20 mill. kr på neste års budsjett, og vi vil følge utviklingen utover det. Det neste gjelder bygging av studentboliger, hvor det også på neste års budsjett er lagt inn en økning. Jeg registrerer på samme måte som representanten Norvoll at disse spørsmålene også er et element i forhandlingene om budsjettet for neste år. Det gjenstår ennå å se hva resultatet av det blir.

Presidenten: Siste oppfølgingsspørsmål – Erna Solberg.

Erna Solberg (H): Det går an å lure, når statsråden uttrykker bekymring over at boligutgiftene for folk øker mye: Hvorfor ser Regjeringen det da som et selvstendig mål å øke disse ekstra gjennom å øke takstgrunnlaget for beskatningen av boliger? Det rammer de nyetablerte, og det rammer dem som eier. Det rammer altså ikke bare dem som har hatt bolig lenge, men det rammer i stor grad dem som nylig har etablert seg og kjøpt seg bolig.

I tillegg synes vi det er litt uredelig av Regjeringen når de argumenterer med de høye boligprisene, og så sannsynligvis helt tilfeldig velger å ta utgangspunkt i 1993 når de argumenterer for hvorfor de skal øke takstgrunnlaget for boligbeskatningen. Hvis man ser på situasjonen mellom 1988 og 1993, så falt boligprisen i Norge. Nå viser altså oppjustert statistikk at mellom 1988 og i dag har ligningstakstene økt mer enn boligprisene har økt i Norge. I tillegg vet vi at det er en veldig skjev fordeling av prisøkningen på boliger. Hvorfor mener statsråden da at man skal øke takstgrunnlaget og øke boligbeskatningen?

Statsråd Odd Roger Enoksen: Stortinget har vedtatt en boligbeskatning som er til behandling i Finansdepartementet. Dette er i hovedsak et spørsmål som behandles av Finansdepartementet, men Regjeringen har lagt fram forslag om å øke beskatningen med 10 pst. Det innebærer en viss skatteskjerpelse, men for boliger med nøktern standard, blir den skatteskjerpelsen marginal.

Når representanten Solberg spør om Regjeringens og statsrådens bekymring for dem som trenger billige boliger, og for prisøkningen i boligmarkedet, vil jeg minne om at avreguleringen av boligmarkedet har ikke minst partiet Høyre vært en pådriver for. Dernest er det faktisk slik at i den delen av landet hvor boligprisene har økt mest i inneværende år, nemlig Oslo, har Høyre byrådsmakt, og en av de viktigste årsakene til at boligprisene har økt dramatisk, er nettopp mangelen på regulering av nye tomtefelt. Det har ført til for lite bygging av nye boliger.

Presidenten: Da er tiden for den muntlige spørretimen omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.