Presidenten: Stortinget mottok måndag melding frå Statsministerens kontor om at følgjande regjeringsmedlemer vil møte til munnleg spørjetime:

• statsråd Jon Lilletun

• statsråd Marit Arnstad

• statsråd Laila Dåvøy

Dei annonserte regjeringsmedlemene er til stades, og vi er klare til å starte den munnlege spørjetimen.

Dei representantane som i tillegg til dei førehandspåmelde ønskjer å stille hovudspørsmål, blir bedne om å reise seg. – Takk.

Då startar vi med første hovudspørsmål, frå representanten Sylvia Brustad.

Sylvia Brustad (A): Jeg har et spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren.

Boligproblemet for mange unge blir større og større i takt med at boligprisene stiger, og det gjelder spesielt i våre store byer. Det å ha en bolig burde jo være en menneskerett for alle, men i dag er det slik at det er over 7 000 mennesker i landet vårt som ikke har noe sted å bo. Det er et faktum at staten eier ganske mye boligmasse. Mye av denne boligmassen står faktisk tom, og mye av den burde kunne ha vært omgjort til boliger, bl.a. for unge og vanskeligstilte.

Mitt spørsmål er: Vil statsråden ta et initiativ for å få en skikkelig gjennomgang av den boligmassen som staten eier for å se om det er noe av den som fort og raskt kan gjøres om til boliger for unge og vanskeligstilte?

Statsråd Laila Dåvøy: Det er et viktig spørsmål som reises her. Vi er også kjent med at det har vært store problemer på boligmarkedet, kanskje spesielt når det gjelder unge i Oslo-området.

Jeg har lyst til å nevne én sak som har vært diskutert en del knyttet til dette. Det er Hausmannsgate, der vi i dag faktisk har en del okkupanter. Når det gjelder akkurat den saken, er Statsbygg i ferd med å se på om denne boligen fortsatt kan være egnet til bolig med tanke på unge.

Når det så gjelder spørsmålet generelt, er jeg ikke uvillig til å se på om staten kan ha boliger som kan egne seg til boliger for unge, men det betyr ikke at staten vil leie ut boliger. Det er vel heller ikke det spørsmålet i og for seg går på, men om vi kan stille boliger til disposisjon. Det vi også tidligere har sagt, er at det kan tenkes at det er en del hus som er regulert til næringsformål, som med fordel kunne vært omregulert.

Det er også slik at det er den enkelte kommune som har hovedansvaret for boliger og for regulering. Jeg hadde for ikke mange ukene siden en kort samtale med byråden i Oslo, der vi i fellesskap diskuterte om vi kanskje burde sette oss ned også sammen med kommunalministeren for å se på disse problemstillingene når det gjelder boliger spesielt med tanke på unge. Så svaret er ja, jeg kan være villig til å se på det.

Sylvia Brustad (A): Jeg takker statsråden for svaret, og er glad for at statsråden er villig til å ta en gjennomgang av statens boligmasse, for det er klart at selv om kommunene har et hovedansvar for dette, har også staten et klart ansvar.

La meg følge opp med et konkret prosjekt. Det er en kjent sak at budrunden for den gamle rikshospitaltomta, det som skal bli det nye Pilestredet park i Oslo, om få dager går ut. Jeg tror ikke jeg tar mye feil om jeg anslår at boligprisene der vil bli meget høye, og at det ikke vil bli særlig mange boliger som vil bli tilgjengelige for vanlige folk. Kunne det ikke være en idé at én av tomtene på den gamle rikshospitaltomta stilles til disposisjon for utleieboliger for ungdom, slik at en hindrer at også dette området blir Holmenkollåsen på flat mark?

Statsråd Laila Dåvøy: Det kan jeg ikke ta på sparket og svare ja eller nei på, men jeg tar med meg representantens syn på det spørsmålet.

Uansett har jeg lyst til å presisere at jeg ikke er innstilt på at staten eller Statsbygg selv skal begynne å leie ut boliger. Skal man gjøre dette, må det i så fall være kommunen som engasjerer seg i sosial boligbygging. Men jeg tar med meg – skal vi si – forslaget, for jeg kan ikke svare direkte på det her og nå.

Presidenten: Vi går til neste hovudspørsmål.

Petter Løvik (H): Eg vil gjerne stille eit spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren:

Kvaliteten i skulen er noko vi må legge sterk vekt på i åra framover. Vi har i den seinare tid sett ein høg strykprosent og veldig dårlege resultat frå høgare utdanning. Høgre har i lengre tid vore bekymra med omsyn til nivået i vidaregåande opplæring, spesielt i allmennfag, som i sterk grad skal vere studieførebuande. No får Høgre delvis støtte i sitt syn frå leiaren av Lærarforbundet, som til VG 12. november seier:

«Studiemotiverte elever må få et bedre tilbud. Allmennfaglig studieretning ivaretar ikke sin studieforberedende rolle godt nok i dag … det er bekymringsfullt at de faglige kravene er blitt svekket.»

Eg synest at dette er interessante tankar, og eg vil gjerne spørje korleis statsråden ser på dette.

Statsråd Jon Lilletun: Eg trur at representanten Løvik og eg deler det synet at vi heile tida må leggje vinn på kvalitet. Samstundes har vi ein situasjon der nesten heile ungdomskullet er i vidaregåande opplæring, og det set nye utfordringar, men gjev òg nye moglegheiter til vidaregåande skule.

Når det gjeld Reform 94 og evaluering og oppfylging av den, har den akkurat vore gjennom ei stor forskingsbasert evaluering. Den har vore til behandling i Stortinget, og ei rekkje tiltak er føreslegne og vil verte sette i verk. I den prosessen var det ikkje noko innspel korkje frå Lærarforbundet eller andre i høyringsrunden om på ein måte ei lagdeling innanfor allmennfaga, slik som det kan verke ligg bak representanten Løvik sitt spørsmål. Derimot er eg heilt samd i at vi må få ei ytterlegare tilpassa opplæring og ei differensiering innanfor dagens system som gjev fleire utfordringar til dei som klarar seg best, og som er flinke.

Eg trur at der er det mykje å gå på. I forhold til Reform 94 er strukturen på plass, men vi må gjere endå meir når det gjeld differensiering, når det gjeld tilpassing og når det gjeld innhaldet i reforma. Eg trur at dess lenger vi kjem i å setje elevens eige ansvar for læring i fokus, dess meir vil det òg verte å strekkje seg etter. Så eg meiner at vi er på rett veg. Eg registrerer òg med interesse at leiaren for Norsk Elevorganisasjon ikkje i det heile støtta tankane til Anders Folkestad slik dei kom fram i VG-oppslaget. Men no ser eg ikkje bort frå at Anders Folkestad samla sett har eit breiare syn enn det som var attgjeve i VG.

Petter Løvik (H): Ei av problemstillingane er at vi no har fått store delar av kulla inn på allmennfag, og at det der er ei stor spreiing både i interesser og evner. Og då er det eit spørsmål om nivået på ein del område har vorte så lågt at ein del ikkje er fagleg i stand til å begynne på eit studium. Statsråden sa sjølv i eit svar på eit spørsmål frå meg i juni 1998, der eg tok fram dei dårlege resultata spesielt i matematikk frå universitet og høgskular, at ei av årsakene til den høge strykprosenten kan vere at det faglege grunnlaget frå vidaregåande opplæring generelt er svakt. Dette synest eg at vi må ta konsekvensen av. Det treng ikkje bli superklasser, men det kan bli klasser som er delte ut frå kva motiv og kva interesse den enkelte eleven har. Betyr statsråden sitt svar her at statsråden ikkje vil gå vidare med dette? Innspela om desse problemstillingane mangla ikkje når det gjeld Reform 94 heller.

Statsråd Jon Lilletun: I aller høgste grad vil statsråden gå vidare. Det er vi i full gang med, og det er ei vedgåing av at frå byrjinga av 1970-talet og fram til i dag har realfaga ikkje hatt nok merksemd i skulen, og matematikk som representanten Løvik her viste til, er eitt av faga. Der har ein gjennom Reform 97 fått betra fagplanen ganske mykje. Akkurat i desse dagane går vi gjennom fagplanane for å korrigere Reform 94 slik at den skal passe betre i hop med Reform 97 og i forhold til det universiteta skal undervise i vidare.

Vidare set vi i gang eit stort prosjekt på nasjonalt plan som skal gå gjennom tilpassa opplæring, korleis vi kan gje tilstrekkelege utfordringar til dei som er gode, samtidig som vi syter for òg å få med oss med tilpassa undervisning dei som slit. Eg meiner at vi er i svært godt gjenge med å ta vare på det som representanten Løvik her tek opp, og det får vi sikkert høve til å kome attende til òg.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Sigvald Oppebøen Hansen.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Ja sjølvsagt skal me legge vekt på kvalitet i undervisninga. Frå Arbeidarpartiet si side ønskjer me å ha individuelt tilrettelagd undervisning både for såkalla veike elevar og for såkalla sterke elevar i felles klasserom og ikkje i dei såkalla superklassene som nå er lanserte. Og der skal ein legge vekt på både prosjekt og nærleik til lokalsamfunnet og arbeidslivet. Kan eg få ei stadfesting frå statsråden på at det òg er Regjeringa sin politikk.

Statsråd Jon Lilletun: Slik eg prøvde å seie det i dei to førre svara, skal eg gjenta det no, at vi ynskjer felles klasser, og vi ynskjer tilpassa undervisning der vi må verte betre enn i dag til å gje dei gode utfordringar. Det trur eg er viktig, men det er òg mellom 10 og 15 pst. som slit frykteleg av dei som klarar seg dårlegast, og det er like viktig å gje dei tilpassa utfordringar. Slik som representanten Sigvald Oppebøen Hansen stilte spørsmålet, trur eg at vi er heilt på line i forhold til kva som det er nødvendig å satse på. Det skal vere god kvalitet for den som slit mest, men det skal òg vere kjempegod kvalitet for dei som verkeleg kan strekkje seg, og det er tilpassa opplæring på sitt beste slik denne statsråden ser det.

Presidenten: Inge Lønning – til oppfølgingsspørsmål.

Inge Lønning (H): Jeg oppfatter det slik at statsråden er enig med spørsmålsstilleren i at det overordnede hensyn må være å utnytte de menneskelige ressursene så godt som mulig. Min erfaring etter et langt liv ved et norsk universitet er at de dyktige, teoretisk flinke elevene aldri har lært å jobbe når de begynner å studere som 19-åringer. Det viktige hensyn må jo være at man lærer å utnytte seg selv på et langt tidligere tidspunkt enn det.

Så jeg gjentar spørsmålet fra Løvik: Vil statsråden konkret gjøre noe for å stimulere til større frihet, også organisatorisk frihet, i videregående opplæring, som gjør at alle elever blir nødt til å anstrenge seg like mye?

Statsråd Jon Lilletun: Eg trur eg vil reservere meg mot det siste, at dei skal «anstrenge seg like mye». Eg trur at representanten Lønning og eg er einige om at den typen matematikk og matematisk likskap får vi ikkje til, og det strever vi i og for seg heller ikkje etter, men alle skal mest mogleg måtte «anstrenge seg like mye».

Eg trur at ei undervisning som byggjer på elevmedverknad, ei undervisning som byggjer på prosjekt, ei undervisning som i mykje større grad gjev læraren eit rettleiingsansvar, slik det ligg i intensjonen med reforma, men som det enno er langt igjen før vi er i mål med, vil gje det resultatet som representanten Lønning er ute etter. Det er opplagt at det er ein del som har flote lett igjennom. Eg var seinast for nokre dagar sidan med på presentasjonen av eit prosjekt der ein del elevar sa det. Då må det vere legitimt å ytterlegare krevje noko meir av dei i slike prosjektarbeid, men samstundes må vi òg ta med oss dei som faktisk slit.

Presidenten: Øystein Djupedal – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Jeg er glad for at statsråden så klart avviser Høyres ønske om kursplaner og nivådifferensiering. Det er et kunnskapssyn som jeg fullt ut deler. Det finnes åpenbare indikasjoner på at kvalitet i et litt utvidet begrep ikke er som den skulle være. Grunnene til det er nok mange – at læringslysten ikke er til stede, at kreativiteten ikke er til stede, at skoletrøttheten, særlig på ungdomsskolen, men kanskje også i videregående skole, har fått anledning til å bre seg.

Da er spørsmålet: Hvordan sikrer vi at hver enkelt elev får muligheten til å utvikle sine evner og sin kreativitet når skolen kanskje fremstår i for stor grad som firkantet og med for lite ressurser til å møte hver enkelt elev? Hovedproblemet – tror jeg – for mange elever, mange skoler og mange lærere er at man ikke har ressurser til å nå de fine mål som ligger i læreplanen fordi ressurssituasjonen i skolen er så trang. Det som må være utfordringen til ministeren, er: Hvordan skal vi sørge for at vi får ressurser inn i skolen for å kunne nå de mål som Lilletun akkurat nå var inne på, og som står i læreplanen?

Statsråd Jon Lilletun: Eg set pris på det store engasjementet som både representanten Djupedal og SV har i forhold til å setje skulen på dagsordenen.

No gjaldt det fyrste spørsmålet frå representanten Løvik vidaregåande skule, men svaret her trur eg eg vil gje i forhold til ungdomsskulen, for det er heilt rett at det er der på ein måte glansen i auga forsvinn, og det er der ein etterspør det som ligg i læreplanen, men som ein ikkje har klart å utvikle i ungdomsskulen. Neste tysdag skal vi ha ein stor nasjonal konferanse om ungdomsskulen, som i stor grad byggjer på høyringane som vi arrangerte saman med Barneombodet tidlegare i år. Det vi gjer i statsbudsjettet, sjølv om mange synest det er for lite, er at vi over doblar satsinga på etterutdanningssida, vi satsar på lærararen og læraren sin kompetanse. Det som trengst no for å fylgje opp reformene er at vi gjev lærarane moglegheit til å verte trygge på at vi kan nå dei gode måla som vi har sett oss. Eg er einig med representanten Djupedal i at vi har eit stykke veg igjen, men vi har begynt å gå på vegen.

Presidenten: Det er bra.

Vi går vidare til neste hovudspørsmål.

Øyvind Vaksdal (Frp): Mitt spørsmål går til olje- og energiministeren.

Regjeringen har i sitt forslag til statsbudsjett foreslått en kraftig økning i elavgiftene, og nå ser det dessverre ut som at de ved hjelp av Arbeiderpartiet får flertall for dette. Regjeringen sier videre at den varslede økningen skal kompenseres med økt minstefradrag. Dette kan i utgangspunktet høres veldig tilforlatelig ut, men hva med dem som har minst av alle, nemlig minstepensjonister og andre som ikke betaler skatt. De vil ikke nyte godt av et økt minstefradrag. Det er jo nettopp mange av disse som på grunn av svak økonomi bor i trekkfulle hus og leiligheter som trenger mye strøm til oppvarming. Ser ikke statsråden den åpenbare urettferdighet som ligger i forslaget, og hva vil statsråden gjøre for å rette opp dette for noen av de svakeste i samfunnet?

Statsråd Marit Arnstad: Det er riktig at Regjeringen har foreslått en moderat økning i elavgiften, og det er også riktig at en så langt som mulig har forsøkt å kompensere for de svakest stilte ved at man øker minstefradraget og dermed langt på vei utjamner økningen i elavgiften for dem som har de laveste inntektene. Det er riktig at økt minstefradrag ikke slår ut for minstepensjonister, og jeg ser at denne gruppen kan komme en smule uheldig ut i forhold til elavgiftsøkningen. Det er også et tema som en blir nødt til å ta med seg videre i forhold til framtidig avgiftspolitikk på dette området og også i forhold til kraftprisen generelt.

Nå har jeg lyst til å minne representanten Vaksdal om at kraftprisen i Norge er meget lav sammenlignet med de land vi kan sammenligne oss med, og at den økningen som elavgiften nå representerer, er rimelig beskjeden. En mulighet til å kompensere elavgiftsøkningen hvis man f.eks. bor i et veldig trekkfullt hus, er at man benytter seg av de mulighetene man har til å få gratis enøk-rådgivning for nettopp å forhindre at huset i framtida blir så trekkfullt som det er. Det finnes en bedre mulighet for det nå enn det noen gang tidligere har vært.

Øyvind Vaksdal (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Den varslede økningen i elavgiften vil sannsynligvis ha liten innvirkning på forbruket annet enn å være en ren fiskalavgift for det offentlige, mens den nye grunnavgiften på mineralolje, som også innføres samtidig, vil føre til en vridning fra olje til elektrisk oppvarming. Dette skyldes ikke minst at nærmere halvparten av det norske elforbruket er fritatt for avgift. Resultatet av dette vil jo bli en svekket nasjonal forsyningssituasjon og økt import av kullkraft. Er ikke dette stikk i strid med Regjeringens målsetting på området?

Statsråd Marit Arnstad: For det første må jeg si at jeg ikke helt deler representanten Vaksdals synspunkt om at elavgiftsøkning ikke har noen virkning. Jeg tror at det har en virkning i form av økt bevissthet om sitt eget energiforbruk og om muligheten for å faktisk ta i bruk en del av de ordningene man etter hvert har fått etablert omkring energiøkonomisering. Da kan folk ikke bare spare inn elavgiftsøkningen, men de kan faktisk få reduserte kostnader i forhold til det opprinnelige budsjettet. Dersom man øker avgiften på elektrisk strøm, er man også nødt til samtidig å øke avgiftene på bruk av olje, slik at man hindrer en overgang fra el til olje. Det vil i tilfelle være en overgang som vil være uheldig ut fra forurensningsmessige synspunkt. Jeg er enig i at vi må se på de videre konsekvensene knyttet til andre energikilder. Men det tror jeg vi må gjøre på andre måter enn å si at det i seg sjøl skal være en grunn til ikke å øke elavgiften i en situasjon der man har et norsk kraftmarked med meget lav kraftpris.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Per-Kristian Foss.

Per-Kristian Foss (H): Jeg tillater meg å vende tilbake til spørrerens utgangspunkt om de sosiale konsekvenser av en økning av elavgiften når man ikke kompenserer den for pensjonister.

Jeg registrerer at statsråden nå innrømmer at det ikke finnes noen kompensasjon for pensjonister i motsetning til for lønnstakere. Jeg har derfor lyst til å spørre statsråden: Hvorfor går man motsatt vei, altså faktisk forverrer skatteforholdene for pensjonister ved at man ikke pris- eller lønnsjusterer særfradraget for alder? Det innebærer jo at pensjonister i motsetning til yrkesaktive får en forverret økonomisk situasjon.

Jeg har registrert at Regjeringens egen utjamningsmelding faktisk peker på at den største forskjellen i samfunnet er mellom dem som lever av lønnsinntekt, og dem som ikke har det. Vi snakker nå om en gruppe som i vesentlig grad ikke har lønnsinntekt. Jeg lurer derfor på hvordan det man nå gjør overfor pensjonister, rett og slett harmoniserer med Regjeringens egen tankegang?

Statsråd Marit Arnstad: Jeg tror faktisk jeg skal holde meg til mitt eget område, altså spørsmålet om avgiftsøkninger knyttet til energipolitikken.

Der er det slik, som jeg også sa i mitt opprinnelige svar, at det ikke finnes noen direkte kompensasjon for minstepensjonister i den forstand at det minstefradraget som er betydelig økt, og som kompenserer for lavlønnsgrupper, ikke slår ut for minstepensjonister. Jeg ser ikke noen grunn til å legge skjul på det – det er et faktum. Men i den videre avgiftspolitikken på dette området – og Regjeringen er sjølsagt opptatt av hvordan man skal utforme avgiftene videre her – og som en del av diskusjonen omkring energimeldingen må en også ta hensyn til dette og se nærmere på pensjonistenes vilkår knyttet til avgiftsendringene.

Presidenten: Vi går vidare til neste hovudspørsmål.

Grete Knudsen (A): Jeg vil stille kirkestatsråden et spørsmål.

Kirkemøtet har vedtatt mot et stort mindretall å debattere Kirkemøtets myndighet, med mer makt til Kirkemøtet på bekostning av biskopene. Jeg vil spørre om kirkestatsråden har kjennskap til dette dokumentet, som synes å være i strid med kirkeloven og går utover det Stortinget har vedtatt, og etter min mening også utover Kirkens egne ordninger, for her skal én autoritet, nemlig Kirkemøtet, ha en kristelig merverdi i forhold til andre, med den følge at Den norske kirke ikke vil tillate mindretallsoppfatninger. Da er det duket for en holdning som jeg i hvert fall ville tro at Martin Luther i sin tid ikke ville ha støttet i sitt opprør mot pavekirken.

Men hva er kirkestatsrådens oppfatning, om han i det hele tatt har noen?

Statsråd Jon Lilletun: Eg trur at eg skal vere forsiktig med å gå inn på kva kyrkjefader Martin Luther ville meint om dette spørsmålet. Der har truleg leiaren i kyrkjekomiteen noko større kompetanse enn kyrkjestatsråden.

Derimot vil eg gjerne seie noko om sjølve saka. Det har heilt sidan Kyrkjemøtet skulle opprettast, vore ei viss spenning mellom biskopane si myndigheit og Kyrkjemøtet si myndigheit. Det er interessant å merke seg at frontane har endra seg litt. Til å begynne med var kanskje den tradisjonelt meir konservative delen av Kyrkja uroleg for at Kyrkjemøtet skulle verte litt liberalt samansett, og dei trøysta seg derfor til biskopane og ville ha mest mogleg myndigheit der. Det har endra seg noko dei siste åra. Dei synest kanskje no at det er meir tryggleik i Kyrkjemøtet, medan den andre sida av Kyrkja på ein måte har gjort det motsette. Ingen av delane er jo veldig prinsipielt.

Når det gjeld det dokumentet, kjenner eg det. Men eg meiner sjølvsagt at Kyrkjemøtet må ha høve til å diskutere alle spørsmål som gjeld Kyrkja. Men skal det endringar til i dei tenesteordningane som er vedtekne ved lov for biskopane, må det sjølvsagt behandlast både i regjering og storting dersom noko slikt skulle verte naudsynt. Eg avventar difor Kyrkja si eiga behandling. Det dei no har fremma, er ein del premissar for ein komite som skal arbeide vidare. Eg avventar difor kva Kyrkja sjølv kjem til å meine om saka før eg eventuelt ser på på kva måte Regjeringa skal arbeide vidare med det. Det er mitt svar.

Grete Knudsen (A): Jeg registrerer at kirkestatsråden selvfølgelig er vel kjent med dette dokumentet og for n-te gang heller ikke har noen mening i kirkepolitiske spørsmål – dvs. i alle fall ikke forsvarer den delen som ville falle ned på mangfoldet og den brede del av folkekirken.

Og statsråden har heller ikke noen mening når det gjelder forhold omkring Helge Hognestad, som har gått som en kasteball fra den ene til den andre, og nå også sendes fra statsråden over til en lærenemnd. Igjen dreier jo dette seg om bredde og inkludering.

Jeg tar til etterretning at kirkestatsråden ikke støtter den delen eller velger ikke å ha noen mening om det, med den konsekvens at han faktisk støtter de mer fundamentalistiske grupperingene innen Kirken.

Statsråd Jon Lilletun: For det fyrste vil eg sterkt ta avstand frå uttrykket «de mer fundamentalistiske», for eg meiner det ikkje er dekning for å bruke eit slikt uttrykk om det som er hovudstraumane i Kyrkja, korkje på den eine eller den andre sida.

Når det gjeld denne saka som er til behandling, meiner eg at det ville vere heilt gale av ein kyrkjestatsråd å leggje føringar for den debatten som skal gå føre seg i dei indrekyrkjelege organa. Men samstundes tek sjølvsagt statsråden ansvaret for at skal det her skje endringar, må dei òg debatterast i dei andre lovmessige organa som finst.

Når det gjeld biskopane si myndigheit, ligg den i ei tenesteordning som i så fall må endrast. Her meiner eg derfor at ein må ha sans for rekkjefølgja. Forskjellen her er at representanten Knudsen har noko meir lyst til å gripe inn i forkant. Eg seier at Kyrkja får debattere ferdig sjølv, og så kjem eg attende til Stortinget med det som er naudsynt.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Inge Lønning.

Inge Lønning (H): Tillat meg et ørlite bidrag til Luther-forskningen. Jeg minnes fra min studietid en opphetet diskusjon ved et studentmøte på Det teologiske fakultet hvor en formulerte seg slik: Hvis Martin Luther hadde levd i dag, ville han ha snudd seg i sin grav. (Latter i salen)

Det bekymrer meg at statsråden gjør seg så usynlig når det gjelder det ansvarsområdet som gjelder kirkesaker, og særlig i den konkrete saken Grete Knudsen nevnte i sitt oppfølgingsspørsmål. Det er nå gått ett år siden Helge Hognestad søkte om å få adgang til å bli prest igjen i Den norske kirke. Det er gått fire måneder siden statsråden hadde uttalelser fra alle biskopene på sitt bord, og etter fire måneder finner han på at han vil sende saken til Lærenemnda, som består av de samme biskopene som allerede har uttalt seg i saken. Er det nødvendig å være så usynlig, hr. statsråd?

Statsråd Jon Lilletun: Eg har sagt offentleg – og eg kan gjerne gjenta det frå Stortingets talerstol – at saksbehandlingstida er for lang i denne saka. Eg kunne godt ha vist til tidlegare saksbehandlingstider som har vore atskilleg lengre – men denne er for lang! I og med at denne saka opphavleg i stor grad var grunnen til at ein starta Lærenemnda, burde den ha vore vurdert av meg langt tidlegare. Men eg trudde kanskje at biskopane kunne gje eit noko eintydig råd. Det har ikkje skjedd, og etter å ha gått gjennom saka grundig, har eg valt å be Lærenemnda om å gå gjennom saka, og eg har bede om at det ikkje skal ta for lang tid.

Det er ein god del utanom biskopane som sit i nemnda, men som representanten Lønning, som sit i Lærenemnda, veit, er det ikkje slik at biskopane utgjer eit reint fleirtal i Lærenemnda.

Presidenten: Anneliese Dørum – til oppfølgingsspørsmål.

Anneliese Dørum (A): Jeg vil følge opp det som nå er i ferd med å skje på Kirkemøtet. Der legges det nå opp til å kneble retten til å ha ulike meninger og mindretallssyn i Kirken.

I sitt svar gir kirkestatsråden ikke uttrykk for en folkekirkelig bevissthet, og jeg vil spørre om grunnen til det. Er det slik at han mener en kan vedta den rette kirkelige og kristelige holdning ved simpelt flertall?

Statsråd Jon Lilletun: Eg meiner at ein overtolkar det dokumentet som ligg føre, dersom ein meiner at det ikkje skal vere høve til å ha mindretalssyn og kyrkjeleg debatt. Sjølvsagt ligg dette òg i det dokumentet, men det er korleis ein skal forvalte tilsetjingsmyndigheita og ein del andre myndigheiter og premissar for det, som i så fall vil verte stramma inn.

Denne regjeringa står for eit breitt folkekyrkjeleg standpunkt. I det standpunktet ligg det at vi fyrst skal la Kyrkja få høve til sjølv å debattere situasjonen sin, og så vil vi kome tilbake til dette når det er gjort. Det er det som skjer i Trondheim. Dei organa som Kyrkja etter lova har valt, debatterer situasjonen sin og myndigheitsområdet sitt, og må så sjølvsagt kome til (presidenten klubbar) regjering og storting med dette på eit seinare tidspunkt. (Presidenten klubbar.) Derfor er det rekkjefølgja eg tek ansvaret for.

Presidenten: Presidenten må be statsråden om å passe taletida.

Då går vi til neste hovudspørsmål.

Rolf Reikvam (SV): Mitt spørsmål går til utdanningsministeren.

For tiden foregår det en del aksjoner på norske skoler. Det er ikke de typiske aksjonister som nå står på barrikadene. Dette er vanlige trauste, gode norske lærere som nå viser sin misnøye, sin motløshet og sin oppgitthet over den situasjonen de opplever i skolen. Dette er tydeligvis aksjoner som er rettet mot ressurssituasjonen, mangel på økonomiske ressurser, mangel på undervisningsmateriell, og også mot det faktum at i valgkampen var utdanning det sentrale temaet. Det har skapt visse forventninger om at det nå skal skje ett eller annet. Disse aksjonene er også rettet mot lønnsnivået og problemet med å rekruttere lærere, slik at det er bredde i disse aksjonene som nå foregår.

Så mitt spørsmål til statsråden blir: Hva vil han gjøre, og hvilke svar har han å gi til disse aksjonistene som nå er på banen, for at de skal få tilbake optimismen og for å gi dem mot?

Statsråd Jon Lilletun: Eg har, til liks med representanten Reikvam, registrert at det er ein del aksjonar, og eg vil også seie meg samd med representanten Reikvam i at dette ikkje er typiske aksjonistar. Samstundes må vi ha ei ryddig haldning til dette. Arbeids- og administrasjonsministeren og eg har diskutert korleis vi skal handtere aksjonane, og vi vil saman kalle inn Norsk Lærarlag og Lærarforbundet til eit møte så raskt som mogleg for å avklare kva som er bakgrunnen for aksjonane, omfanget av dei, og om dei er lovlege eller ulovlege. NTB f.eks. skriv at aksjonane er ulovlege. Det har vi ikkje teke stilling til, og det er slikt vi vil snakke med partane om.

Dersom det dreiar seg om aksjonar som er i strid med gjeldande lov- og avtaleverk, vil Arbeids- og administrasjonsdepartementet ta nødvendige skritt for å få slutt på aksjonane, m.a. ved å påleggje Norsk Lærarlag og Lærarforbundet å medverke til at aksjonane vert avslutta straks. Skulle aksjonane halde fram, vil Arbeids- og administrasjonsdepartementet måtte vurdere å stemne dei nemnde organisasjonane inn for Arbeidsretten. Det er i samsvar med ei heilt vanleg handtering av slike saker.

Men når det er sagt, vil eg seie at eg forstår at det her er store forventningar etter den merksemda utdanning fekk i valkampen. Det Regjeringa lovde i valkampen, har Regjeringa halde. I den avtalen som er forhandla fram mellom Arbeidarpartiet og regjeringspartia her på Stortinget, ligg det òg monalege forbetringar med omsyn til utdanning. Eg meiner at dette er eit grunnlag for å få tilbake ein optimisme i skulen. Frå denne regjeringa er det òg teke initiativ når det gjeld å spele inn lokalnivået i mykje større grad enn på mange år – så eg ser med alvor på aksjonane, men må handtere dei slik eg har skissert her.

Rolf Reikvam (SV): Jeg er noe overrasket over at dette svaret gikk på lovligheten, og at det er viktig for statsråden å finne ut av. Det viktige må være å prøve å finne ut hva som er årsaken, og den kjenner vi. Vi vet hva som er årsaken til dette, at dette er et uttrykk for frustrasjon og et uttrykk for oppgitthet. Lærerene – da snakker vi ikke om organisasjonene, vi snakker om lærerne på norske skoler – har ikke sett noen vilje til å satse på utdanning. Der ligger svaret, så enkelt er det.

Jeg skulle nok ønske at statsråden var mer villig til å gå inn på realitetene og ikke snakke om det formelle som går på lovligheten av aksjonene. Hvis en bruker tid og krefter på det, er jeg ganske overbevist om at disse problemene ikke lar seg løse. Det må være vilje til å gå inn og gi noen svar på de spørsmålene de stiller som går på dette med ressurser og lønn.

Er statsråden villig til å gi disse signalene, slik at man igjen kan skape ro og optimisme i norsk skole?

Statsråd Jon Lilletun: Som representanten Reikvam veit, er det i budsjettet ein legg fram den politikken ein tenkjer å føre i det året som kjem. Vidare er det via stortingsmeldingar om den totale politikken at ein gjev ytterlegare varsel.

Eg tek aksjonane på alvor, og eg ynskjer ein dialog med dei som aksjonerer. Samstundes må Regjeringa med dei to statsrådane eg har nemnt her, sjølvsagt òg ta ansvar for at spelereglane i arbeidslivet vert fylgde.

Det må kunne gå an å ha to tankar i hovudet på ein gong, ein tanke som seier at vi treng ein dialog, og ein som seier at vi absolutt treng å ta på alvor det som skjer i skulen, og uroa der. Men samstundes må vi fylgje spelereglane, i skulen som i resten av samfunnet.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Grete Knudsen.

Grete Knudsen (A): Jeg er enig med statsråden i at når det ble en så stor vektlegging på utdanning i valgkampen, så ble det også skapt forventninger, ikke minst fra enkelte partier som fokuserte enormt på lønnsspørsmålet, som en selvfølgelig ikke kan komme frem med i en budsjettsammenheng. Derfor ble det også negativt mottatt, selv om man nå øker budsjettet for utdanning med nesten 1 milliard kr.

Men et område som statsråden kan gjøre noe med, enten i budsjettet eller i forbindelse med det arbeidet som Stortinget nå holder på med, er å sikre at lærerne fremdeles skal forhandle med staten som motpart. Spørsmålet er om statsråden vil fastholde det, slik at man i hvert fall tar den byrden bort fra lærerorganisasjonene som ledd i deres aksjon.

Statsråd Jon Lilletun: For det fyrste vil eg seie at Regjeringa vil kome med ei avklaring av dette i løpet av inneverande år. For å førebu dette har vi òg eit partssamansett utval, saman med partane i arbeidslivet, som m.a. skal se på korleis lønnsdanninga skjer og korleis forhandlingsansvaret skal organiserast. Eg er klar over, til liks med representanten Knudsen, at dette er viktig for lærarane og Lærar-Noreg, og eg er innstilt på i den prosessen som no skjer, å medverke til at det kjem ei løysing som klargjer dette.

Presidenten: Øystein Djupedal – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Det er et betydelig problem når det er mange i skoleverket som åpenbart er misfornøyd og som mistrives, og som nå velger å aksjonere. Det er et problem som gjelder langt flere enn de gruppene som nå aksjonerer. Det er et problem for alle som har unger i skolen, og alle som er opptatt av at norsk skole skal ligge i front. Når man har konfrontasjoner innenfor et klasseværelse og innenfor en skole, er det et betydelig problem som ikke bare kan løses ved dialog, men man må også ha en offensiv holdning til hvordan man skal løse det.

Regjeringen har lagt fram en rekrutteringsmelding der veldig lite substansielt er sagt. Det er veldig mange fine ord, men den har ikke noe om økonomiske løft for skolen. Statsråd Lilletun har for så vidt rett i at han ikke lovte noe i valgkampen, men det er lov å lære litt underveis, og det betyr at man må satse mer på skolen.

Derfor vil jeg spørre: Det ligger ingen penger i statsbudsjettet nå til et lønnsløft for lærerne, men vil statsråd Lilletun likevel gi et lite signal om at statsråden og Regjeringen ikke er helt uvillig til å se på problemet en gang til?

Statsråd Jon Lilletun: Det som det vart skapt forventning om frå fleire politiske parti, var at det burde liggje ein del ting med omsyn til lønn i rekrutteringsmeldinga. Det ville vere å innføre ein heilt ny praksis i forhold til lønnsdanning i samfunnet, og det vil ikkje denne regjeringa ta ansvaret for.

Når det gjeld dei ordinære lønnsforhandlingane, har vi sagt i denne meldinga at lønn er eit vesentleg grunnlag for rekruttering, og det står vi sjølvsagt ved. Det vil vi òg ha med oss når vi skal forhandle om lønn framover i det ordinære lønnsoppgjeret. Men det ville vere heilt gale av meg å stå her og seie at vi i forhold til den eine av gruppene skal gjere slik og slik. Det må skje der det skal skje, i forhandlingar mellom partane, men Regjeringa tek med seg den konstateringa som ligg i meldinga.

President: Petter Løvik – til oppfølgingsspørsmål.

Petter Løvik (H): Det kan vere grunn til å spørje statsråden om dei aksjonane vi no ser, også er eit resultat av frustrasjon over ei rekrutteringsmelding som korkje analyserer situasjonen, prøver å sjå samanhengar eller kjem med forslag til korleis den krisa vi står overfor, kan løysast. Det er ikkje ein gong gjort forsøk på å analysere om lønn kan ha nokon verknad, og det må ein vel kunne gjere i ei stortingsmelding. Dessutan kan det også vere grunn til å spørje om det kan vere frustrasjonar over dei signala som Regjeringa gir i budsjettet, eller over dei endå verre signala som blir gitt i budsjettforliket mellom Arbeidarpartiet og mellompartia, som ikkje har ein auke i løyvingane til skulen, slik representanten Knudsen og statsråden tidlegare har framstillt det – det er rett nok ein auke når det gjeld skule/fritid og lærebøker i vidaregåande – men som reduserer satsinga på kvalitetsutvikling og etterutdanning, som er noko av det viktigaste lærarane har bede om.

Kan det vere dei signala som Regjeringa og deira støtteparti no gir, som gir grunnlag for desse aksjonane?

Statsråd Jon Lilletun: Det vil vel neppe overraske Stortinget at eg ikkje er samd i dei analysane som representanten Løvik hadde av kva som ligg i rekrutteringsmeldinga. Det er for fyrste gong har lansert ei permisjonsordning, og vi har for fyrste gong fått ein kraftig auke når det gjeld etterutdanning, som både Høgre og andre tidlegare har sagt var prisverdig. Det er ei rekkje tiltak som konkret vert lanserte, men som eg ikkje kan kome inn på i det eine minuttet her.

Det som skjedde, og som Høgre òg skal ha ros for, var at dei på ein måte reiste spørsmålet om skule i valkampen. Men samtidig skapte dei det inntrykket at ein både gjennom meldingar og Stortinget kan drive lønnsforhandlingar. Frå m.a. nestleiaren i Høgre vart det òg gjeve klare meldingar om kor mykje denne lønnsauken burde vere på. Den uryddige måten som han her opptredde på i forhold til lønnsdanning, skapte forventingar som på ein måte måtte føre til vonbrot når Regjeringa ikkje kvitterer ut. Og eg må seie: Regjeringa kan ikkje kvittere ut på den måten.

Presidenten: Vi går vidare til neste hovudspørsmål.

Jan Tore Sanner (H): Mitt spørsmål går til statsråd Marit Arnstad.

Sentrumsregjeringen har måttet tåle hard kritikk for manglende ambisjoner på det energipolitiske området, og for ikke å ville gi norske energiselskaper rammebetingelser som setter dem i stand til å møte en stadig tøffere internasjonal konkurranse.

På en energipolitisk konferanse i går, arrangert av ENFO og KS, slapp Senterpartiets parlamentariske leder Johan J. Jakobsen ut to interessante politiske nyheter. Han slo for det første fast at Regjeringen vil gå inn for en delprivatisering av Statoil, og dernest at Senterpartiet vil gå inn for en forsiktig delprivatisering av Statkraft.

Mitt spørsmål til statsråd Marit Arnstad er om hun er enig med Senterpartiets parlamentariske leder i at Statkraft bør delprivatiseres.

Statsråd Marit Arnstad: For det første sa vel ikke representanten Jakobsen at han gikk inn for en delprivatisering av Statoil, han sa at det ikke kan utelukkes. Og det er jeg helt enig med representanten Jakobsen i. Sjølsagt vurderer vi nå argumenter for og imot en endring av eierskapsstrukturen i Statoil. Det gjør vi i forbindelse med hele gjennomgangen av det statlige engasjementet i petroleumssektoren. Det er en vurdering som må være både bred og grundig, og det er i dag ikke grunnlag for å utelukke noe som helst – verken å beholde dagens eierstruktur eller å forandre eierstruktur.

Når det gjelder Statkraft, vet jeg også i hvilken sammenheng Jakobsen sa dette, og det var i sammenheng med den internasjonale virksomheten til selskapene. Det kan være ett argument for en endret eierskapsstruktur, men det finnes mange andre sider ved de statlige selskapene, særlig Statkraft, som i tilfelle også burde ha vært vurdert. Regjeringen har ikke vurdert de spørsmålene, for Regjeringen har ingen som helst planer om å delprivatisere Statkraft.

Jan Tore Sanner (H): Jeg merker meg at statsråden nå prøver å tone ned Jakobsens uttalelser. Jeg var til stede på den konferansen; det var også flere andre stortingsrepresentanter og 400-500 andre deltakere. Og vi hørte hva Jakobsen sa. For det første slo han fast at Regjeringen vil gå inn for en delprivatisering av Statoil. Han viste her til lekkasjer som var sendt ut i forrige uke, og dernest slo Jakobsen fast at Senterpartiet vil gå inn for en forsiktig delprivatisering av Statkraft.

Jeg hilser det velkommen, for jeg tror det er helt nødvendig for å sikre at Norge også i fremtiden vil ha sterke norske energiselskaper. Jeg hilser en slik moderne og fremtidsrettet markedstenkning velkommen også fra Senterpartiets side. Senterpartiet har jo ikke vært det mest privatiseringsvillige partiet, og dersom det er slik at Senterpartiet nå går inn for en forsiktig delprivatisering av Statkraft, burde statsråden ha alle muligheter til også å få med Kristelig Folkeparti og Venstre. Så mitt spørsmål igjen er om Arnstad er enig med Jakobsen i at Statkraft bør delprivatiseres.

Statsråd Marit Arnstad: Jeg syns at debatten kunne være tjent med en nyansering, som representanten Sanner åpenbart ikke ser seg tjent med.

Som jeg sa, det er klart at Regjeringen, og Senterpartiet, i forbindelse med debatten om Statoil vurderer hva som er virkningen av å beholde dagens eierstruktur, men vi vurderer sjølsagt også spørsmålet om en delprivatisering. Det gjør vi fordi Statoil har bedt om det, og fordi det er en del av hele gjennomgangen av det statlige engasjementet i petroleumssektoren. Men verken Senterpartiet eller Regjeringen har konkludert på det punktet.

Når det gjelder Statkraft, må jeg få lov å si at sjøl om jeg ikke var på konferansen, vet jeg i hvilken sammenheng Jakobsen sa det han sa. Det var i sammenheng med et spørsmål om internasjonalt engasjement. Jeg kan se at det er ett argument for en delprivatisering av et statlig selskap. Men det finnes i en slik sammenheng også mange argumenter som virker i motsatt retning. Dersom en for alvor skulle gå inn i en slik debatt, måtte en ha en hel gjennomgang av argumentene både for og imot. Den debatten har ikke Regjeringen gått inn i, fordi Regjeringen ikke har noen planer om å delprivatisere Statkraft.

Presidenten: Vi går vidare til neste hovudspørsmål.

Einar Olav Skogholt (A): Jeg skal få rette mitt spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren.

Titusenvis av deltidsansatte, i hovedsak kvinner, vil få minstepensjon når de blir pensjonister, selv om de har innbetalt 2 pst. av sin bruttolønn i tillegg til folketrygdavgiften. For eksempel vil en renholder i en deltidsstilling, ansatt i stat eller kommune, kun få utbetalt minstepensjon. Hadde vedkommende vært ansatt i en privat virksomhet som har en privat tjenestepensjonsordning, ville det bli utbetalt en tilleggspensjon, uansett hva som blir utbetalt av folketrygden.

Hva vil statsråden gjøre overfor alle disse deltidsansatte som vil motta minstepensjon etter en lang innsats i offentlig tjeneste?

Statsråd Laila Dåvøy: Representanten viser til en viktig problemstilling spesielt for kvinner som har jobbet i deltidsstilling, kanskje hele livet, og som kun har mulighet for å opparbeide seg minstepensjon.

Dette er et veldig omfattende spørsmål, og jeg kan ikke på stående fot svare representanten på hva jeg rent konkret kan gjøre med denne problemstillingen. Vi har jo, som vi vet, innført ordninger med AFP, altså avtalefestet pensjon for eldre arbeidstakere. Vi vet også at en rekke spørsmål knyttet til pensjon er oppe til diskusjon i disse dager. Det eneste jeg kan si til representanten at jeg skal gjøre, er at jeg selvfølgelig skal ta med meg tilbake denne problemstillingen. På stående fot kan jeg ikke gi noe mer eksakt svar. Det er også mulig i dag å opparbeide seg pensjonspoeng uten at man nødvendigvis er i arbeid. Men det berører jo heller ikke spørsmålet om at man faktisk ender opp med minstepensjon.

Einar Olav Skogholt (A): Jeg vil få takke for svaret.

Denne problemstillingen var også oppe da vi behandlet pensjonistoppgjøret i juni 1998, og jeg skulle ønske at det kunne komme en tilbakemelding om hvordan man vil angripe denne problematikken. Etter mitt skjønn har statsråden to alternativ til løsning, enten å endre dagens regelverk slik at man går over fra garantert bruttopensjon til nettopensjon, eller å heve terskelen for medlemskap i pensjonsordningene. I dag må alle med minimum 14 timers arbeidsuke innbetale penger til pensjonskassen. Pensjonssystemet har selvsagt et solidarisk tilsnitt, men dette bør ikke innebære at deltidsansatte, ofte med dårlig lønn og stor arbeidsinnsats, sitter igjen med minstepensjon etter å ha innbetalt 2 pst. av sin lønn i årtier.

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg kan i alle fall si at spørsmålet er reist her i dag, og at det fra Stortingets side er forventet at Regjeringen kommer tilbake med mulige løsninger i denne saken.

Jeg skal ta med meg spørsmålsstillingene, se på alternativene, og jeg skal selvsagt i en eller annen form komme tilbake til Stortinget og representanten med mulige svar på de spørsmålene som er reist.

Presidenten: Vi går vidare til neste hovudspørsmål.

Ursula Evje (Frp): Jeg ønsker å stille et spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren relatert til Lyngmo-saken, som pågår i Alta herredsrett i tidsrommet 15.-19. november.

Dette er en sak som dreier seg om et skjæringspunkt mellom norsk lov og fortolkning av en annen lovbok, nemlig Bibelen. Den dreier seg om prester som har frasagt seg åndelig veiledning av en overordnet person. Statskirkeordningen medfører at det er Riksadvokaten som prosederer dette på vegne av Regjeringen. Man kan da anta at lovens snevre fortolkning sannsynligvis vil være utslagsgivende i denne saken. Er dette et vanskelig problem for statsråden?

Statsråd Jon Lilletun: Med all respekt for representanten Ursula Evje, som eg gjerne skulle diskutere desse problemstillingane med, må eg i dag avslå å kommentere det. Som ansvarleg statsråd finn eg det ikkje rett frå Stortingets talarstol å kommentere ei sak som går føre seg i retten i desse dagar.

Presidenten: Presidenten respekterer det.

Vi går vidare til neste hovudspørsmål.

Ursula Evje (Frp): Var det mulig å få et oppfølgingsspørsmål på det?

Presidenten: Ja, dersom representanten Evje har eit oppfølgingsspørsmål som går på at statsråden ikkje vil kommentere saka, er det greitt.

Ursula Evje (Frp): Jeg går overhodet ikke inn i sakens premisser, hr. president.

Dersom Kirken hadde vært et selvstendig rettsobjekt i denne sammenhengen, kunne denne saken vært prosedert av en helt annen type advokat. Vil statsråden, for å unngå denne type problemstillinger, se på om en omorganisering av Kirken i fremtiden kan være mulig?

Statsråd Jon Lilletun: Med all respekt for representanten Ursula Evje: Så lenge oppfylgingsspørsmålet er knytt til, har utgangspunkt i, ei igangverande rettssak, sjølv om det no dreier seg om ei meir generell og prinsipiell problemstilling, vel eg på dette tidspunktet ikkje å svare på det.

Presidenten: Vi går vidare til neste hovudspørsmål.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Mitt spørsmål går til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren.

Statsråden har nå gitt grønt ljos for å sette i gang forsøk med tilsetting av rektorar utan pedagogisk utdanning i vidaregåande skule, og i denne omgangen skal dette skje i Akershus fylkeskommune. Av mange blir dette oppfatta som at departementet nå bryt med eit heilagt prinsipp om at rektorar i skuleverket skal vere utdanna pedagogar. Ein kunne òg registrere ein del uro da dette blei kjent i haust. Nå er eg klar over at den nye opplæringslova opnar for at departementet etter søknad kan gjere unntak frå regelen og gje høve til andre måtar å organisere leiinga på, og da som tidsavgrensa forsøk.

Mitt spørsmål til statsråd Lilletun blir om ikkje dette medverker til at dei pedagogiske krava til skulen si øvste leiing blir undergraven, og at det heretter ikkje skal vere så nøye med særskilde kvalifikasjonskrav til rektorar i vidaregåande skule.

Statsråd Jon Lilletun: Frå statsråden si side er det i det heile ikkje det som er intensjonen med å godkjenne dette forsøket. Det er eit svært stort fleirtal i Akershus fylkesting, inklusiv representanten Oppebøen Hansens parti, som har ynskt å ha eit forsøk med ei anna tilsetjingsform for rektor.

Som statsråd er eg skeptisk til om dette er føremålstenleg. Men samstundes: Når vi har fått ein forsøksparagraf i opplæringslova, og det er eit stort fleirtal i ein kommune eller eit fylke for eit forsøk som eg som statsråd i utgangspunktet er noko skeptisk til, kan det ikkje verte slik at eg på ein måte berre godkjenner forsøk som eg er heilt samd i. Vitsen må vere å få prøvd ut fleire ting, som òg eit fleirtal ynskjer å prøve ut. Så må det evaluerast, og så må vi sjå om dette fungerer.

Difor har eg under tvil godkjent forsøket. Men sjølvsagt gjeld dei same krava til det pedagogiske innhaldet i dei skulane der det vert tilsett ein rektor med ein annan bakgrunn. Eg meiner dette på ein måte er å ta på alvor at ein skal kunne prøve ut eit mangfald, utan at eg nødvendigvis trur evalueringa vil vise at alt i det mangfaldet gjev berre gode resultat.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Eg takkar for svaret.

Nå er det slik at det er rektor som er hovudansvarleg for skulen sitt utviklingsarbeid, og rektor har òg ein sterk symbolfunksjon. Arbeidarpartiet er for at den enkelte skulen skal kunne organisere leiinga si som eit teamarbeid, men er skeptisk til at dei pedagogiske krava til rektor eventuelt skal bli fjerna. Rektor har det faglege ansvaret og skal på mange måtar ha ansvaret for å rettleie innanfor pedagogikken. Dette er ikkje minst viktig når det gjeld å legge forholda til rette for såkalla vanskelegstilte elevar med åtferdsvanskar.

Sjølv om dette nå er eit tidsavgrensa forsøk, og statsråden gjev uttrykk for at han er skeptisk og i tvil, ser ikkje statsråden ein viss fare for at det er fleire fylkeskommunar som vil henge seg på og søke om same forsøksordning som Akershus? Eller spurt på ein annan måte: Vil statsråden opne for at andre fylke som òg søker om eit slikt forsøk, vil få det innvilga?

Statsråd Jon Lilletun: No trur ikkje eg at eg skal stå her og saksbehandle hypotetiske søknader som kanskje ikkje kjem. Men eg ser ikkje behovet for fleire slike forsøk. Vi har no eitt, og då bør det evaluerast.

Men i forhold til dei andre problemstillingane som representanten Oppebøen Hansen tek opp, minner eg om at både Arbeidarpartiet og representanten Oppebøen Hansen og Stortingets fleirtal – inklusiv regjeringspartia – har vore opptekne av at realkompetanse er noko som skal verdsetjast meir enn det har vore så langt. Og då må ein òg kunne vurdere om realkompetanse kan vere det som ligg til grunn for ei forsøkstilsetjing av rektor, og eg meiner vel at nok ein gong kan det hende at realkompetanse kan gje eit svært godt resultat. Men eg har altså ikkje som føremål å lempe på desse krava. Det er ikkje difor forsøket er sett i gang. Men når eit fleirtal i eit fylke ynskjer forsøket, skal dei få det.

Presidenten: Tida for den munnlege spørjetimen er no omme, og vi går over til den ordinære spørjetimen.