Bendiks H. Arnesen (A) (ordfører for saken): Ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemming – den såkalte HVPU-reformen – ble iverksatt 1. januar 1991 etter et enstemmig vedtak i Stortinget.

I ettertid har det pågått et kontinuerlig arbeid med å gjennomføre reformen etter intensjonene. Det er klart at en så stor og omfattende reform ikke er enkel å gjennomføre, og at det av og til kan være nødvendig med noen justeringer.

Jeg finner grunn til å hevde at dette arbeidet har gått bra fordi det ved dette årsskiftet bare er 13 personer igjen på institusjon, og disse 13 vil etter alt å dømme også ha et annet tilbud om kort tid.

Det ligger fortsatt store utfordringer i å skape flere gode fritidstilbud, skoletilbud og arbeidstilbud til mennesker med psykisk utviklingshemming. Det er også mye ugjort når det gjelder å bygge ut alternative botilbud for voksne, hjemmeboende mennesker med psykisk utviklingshemming.

Sosial- og helsedepartementet har i hele reformperioden fulgt utviklingen i kommunene nøye, bl.a. gjennom en årlig statusrapportering fra kommunene. Gjennomføringen av ansvarsreformen har vært en særlig stor utfordring for vertskommunene for de tidligere HVPU-institusjonene. I flere av disse kommunene er det gjennomført en omfattende evaluering av reformen. Dette har gitt viktige signaler for nødvendige justeringer og for den videre gjennomføring av reformen.

Snart ni år etter at ansvarsreformen trådte i kraft, tror jeg de fleste innser at denne reformen var riktig å gjennomføre for dem den egentlig gjelder. Vi må kunne være enige om at det ikke kan være riktig at noen mennesker skal leve hele livet sitt på en institusjon, uten eget hjem og den frihet alle vi andre tar som den største selvfølge.

Jeg håper og tror at denne debatten er et tilbakelagt fenomen, og at vi nå for alltid kan få bort HVPU-begrepet og den helt spesielle tenkning som har vært knyttet til grupper av mennesker med psykisk utviklingshemning.

Det er selvfølgelig viktig å se tilbake på gjennomføringen og kanskje foreta visse endringer og forbedringer. I så måte er det Dokument nr. 8-forslaget vi nå behandler, på sin plass.

Det har imidlertid hele tiden vært planen at reformen skulle evalueres, og dette har Regjeringen fulgt opp på en god måte. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å gi ros til statsråden og hennes medarbeidere for den jobben. I forslag til budsjett er det lagt inn 3,5 mill. kr til dette formålet, og planen for evalueringsarbeidet synes godt gjennomtenkt.

En samlet komite er tilfreds med at evalueringsarbeidet er i gang, og komiteen har tro på at disse resultatene vil danne et godt grunnlag for det videre arbeid. Komiteen forutsetter at evalueringsrapporten fra Norges forskningsråd blir forelagt Stortinget på en tjenlig måte.

Jeg tar da opp det forslaget som ligger i innstillingen.

Presidenten: Representanten Arnesen har tatt opp det forslaget han refererte til.

John I. Alvheim (Frp): Jeg vil innledningsvis bemerke at en helhetlig vurdering av HVPU-reformen som ble påbegynt i 1991 og avsluttet i 1995, ikke har vært gjort. Enkelte forskere og organisasjoner har imidlertid de seneste år gitt uttrykk for nokså ulike synspunkter på og erfaringer med HVPU-reformen. Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede hevder at reformen har ført til en bedre livskvalitet for 70 pst. av dem som ble flyttet ut, og at 20 pst. har det stort sett som de hadde det i institusjon, mens hele 10 pst. antas å ha fått en forverret livssituasjon etter at reformen ble gjennomført.

Psykolog Tor Jensen har tatt sin doktorgrad på evaluering av HVPU-reformen, og konkluderte i sin doktorgrad med at rundt 40 pst. av de psykisk utviklingshemmede som var flyttet til egen bolig etter reformen, er blitt mindre selvstendige. Vel halvparten har fått større problematferd, og Jensen påpeker videre i sin doktoravhandling at det er åpenbart at reformen i utgangspunktet var for dårlig planlagt.

Norsk institutt for by- og regionforskning har evaluert arbeidet med psykisk utviklingshemmede i Oslo. Rapporten viste at målet i den såkalte ansvarsreformen, nemlig å forbedre de psykisk utviklingshemmedes livssituasjon, ikke er nådd. Riktignok har mange fått bedre boforhold og mer selvbestemmelse, men fritidsaktiviteter og sosialt nettverk er svekket i forhold til institusjonsopphold. Den samme rapporten forteller også at tre av fire pårørende i Oslo som er forespurt om konsekvensene av reformen, hevder at klientene ikke har fått en bedre livskvalitet etter reformens gjennomføring.

Fremskrittspartiet var i utgangspunktet skeptisk til hele reformen og mente at de som var i stand til det og kunne profittere på utflytting til egen bolig, burde kunne få gjøre dette uten at en la ned hele institusjonsomsorgen. Denne skepsisen hos Fremskrittspartiet har ikke blitt mindre de seneste år når en opplever ulike rapporteringer om dårligere livskvalitet og vanskelige omsorgsforhold for en stor andel av de psykisk utviklingshemmede som ble flyttet ut fra de sentrale institusjonene.

Intensjonen med det foreliggende Dokument nr. 8-forslaget, hvorpå den foreliggende innstilling bygger, var å få en gjennomgående offentlig evaluering av reformen, slik at en kunne få lagt på bordet de uheldige utslag som reformen har medført for enkeltmennesker, og fremme forslag om bedringer. Fremskrittspartiet er kjent med at et fåtall av de psykisk utviklingshemmede har et vanskelig atferdsmønster i tillegg til multiple funksjonshemninger og er en tung pleiemessig belastning i flere kommuner, som enkeltvis forbruker store ressurser til omsorg og tilsyn. Fremskrittspartiet har tidligere tatt til orde for at kommuner, eller et samarbeid mellom kommuner, kunne utvirke at en etablerte interkommunale, mindre bokollektiver med stabil, faglig god bemanning – dette for å bedre livskvaliteten for den enkelte innen rimelighetens grenser når det gjelder ressursforbruk.

Under behandlingen av Dokument nr. 8:62 er det fremkommet opplysninger om at Sosial- og helsedepartementet allerede har gitt Norges forskningsråd i oppdrag å evaluere reformen, og at dette arbeidet nå er godt i gang. Av denne grunn har da Fremskrittspartiet ikke villet fremme på nytt sitt Dokument nr. 8-forslag, men vil avvente rapporten fra Norges forskningsråd og eventuelt komme tilbake når evalueringsresultatet foreligger, med forslag til det som ut fra rapportens anbefaling må gjøres for å bedre livskvaliteten ikke bare for 60-70 pst. av de psykisk funksjonshemmede, men for alle med psykisk utviklingshemning, enten de tidligere har vært innlagt i institusjon eller ikke.

Gunnar Kvassheim (V): Venstre er ikke representert i komiteen. Jeg vil derfor benytte denne anledningen til å knytte noen kommentarer til innstillingen.

Det er meget positivt at det nå pågår en gjennomgang av erfaringene med HVPU-reformen. Den var et betydelig løft, og alt tyder på at resultatene av reformen er grunnleggende positive. Den motstand og skepsis som det var mot denne nyorienteringen på et viktig område, har heldigvis vist seg å være overdrevet, det har vist seg at dette krafttaket ikke bare har vært målrettet, men også har gitt resultater.

Jeg er kjent med den rapporten som representanten Alvheim omtalte, som viser at 70 pst. har fått det vesentlig bedre, 20 pst. har det omtrent som før, og 10 pst. har det verre. Det er mulig at det store bildet er omtrent slik. Det er ventelig av de ting vi vil få svar på når reformen nå blir evaluert.

Men bak disse tallene er det enkeltmennesker. Stavanger Aftenblad hadde nylig en reportasje med utgangspunkt i en klient som hadde bodd flere tiår på Bakkebø i Egersund, og som omtalte det som den største dagen i sitt liv da han fikk beskjed om at han kunne få sin egen bolig. Slik har det vært for det overveiende flertall av dem som har nytt godene av denne reformen.

Det er viktig å få erfaring av det som er gjort. En må bygge videre på det som fungerer, og en må justere på områder hvor forholdene tilsier det. I denne forbindelse er det et nøkkelpunkt at selv om mange har fått et vesentlig bedre botilbud, er det ikke alltid slik at fritidsaktiviteter og det sosiale nettverk er tilsvarende forbedret.

For Venstre står det helt klart at svaret på de justeringer som må foretas, ikke er å gå tilbake til en institusjonsmodell. Jeg utelukker ikke at det i et framtidig tilbud også kan inngå elementer i interkommunalt samarbeid opp mot enkeltpersoner, men det er definitivt ikke hovedsporet.

Jeg synes det er et svært gjennomarbeidet og godt opplegg for evaluering av reformen departementet har lagt opp og er i gang med, og jeg tror det er viktig at dette også blir ført fram til Stortinget, slik at vi får anledning til å debattere erfaringene her.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.