Stortinget - Møte onsdag den 18. oktober 2000 kl. 10

Dato: 18.10.2000

Tilbake til spørretimen

Spørsmål 3

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Kristin Halvorsen til finansministeren, vil bli besvart av sosialministeren som rette vedkommende. Spørsmålet vil bli tatt opp av representanten Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til sosialministeren:

«Det er dokumentert at det finnes 70 000 fattige barn i dette landet. Regjeringen har ved flere anledninger anerkjent dette som et problem.

Hvilke konkrete tiltak vil statsråden sette i verk for å fjerne fattigdommen blant barn i Norge?»

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Folkehelsa har nylig konkludert med at om lag 70 000 barn lever i fattigdom i Norge. Det tilsvarer 6,7 pst. av barn i alderen 0-18 år. Også analysene i utjamningsmeldingen viser at barnefamilier er overrepresentert i gruppen med varig lav inntekt, og mange enslige forsørgere har lav inntekt over tid. Fattige defineres i Folkehelserapporten og utjamningsmeldingen i forhold til de personer med husholdsinntekt under 50 pst. av medianinntekten.

Antall fattige er svært avhengig av om man ser på den årlige inntektsfordelingen eller på lav inntekt over tid. Andelen fattige over tid, f.eks. over en fem- eller tiårsperiode, er heldigvis vesentlig lavere enn andelen fattige i et enkelt år. Andelen vil også være avhengig av hvordan husholdsinntekten veies i forhold til antall personer i husholdet.

Selv om antallet fattige barn kan variere i ulike undersøkelser, er det viktig å understreke at dette er et problem som Regjeringen er veldig opptatt av. I et land der de aller fleste barn har det godt, er det viktig å fange opp dem som faller utenfor for å sikre alle barn en trygg og god barndom. Vi må sikre at våre velferdsordninger og sikkerhetsnett er egnet til å gi disse barna bedre levekår.

Det er likevel viktig å understreke at disse barna ikke er fattige i tradisjonell forstand. De har mat, klær og tak over hodet. Fattigdommen rammer disse barna i den forstand at de av økonomiske grunner ikke har mulighet til å delta på de samme tingene som andre barn. Dette kan ramme hardt i et samfunn med generell høy levestandard og sterkt kjøpepress, særlig mot barn og unge.

Hvem er så de fattige barna? En finner flest fattige barn blant husholdninger der ingen av foreldrene er i arbeid og der barna er i alderen 0-6 år. Mange av disse barna har foreldre som enten er arbeidsledige, sosialhjelpsmottakere eller utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom eller uførhet. I tillegg kommer barn av enslige forsørgere. Yrkesaktivitet blant foreldrene er følgelig den klart viktigste forutsetningen for å motvirke fattigdom blant barn. Vi må derfor legge til rette for at flere kan delta i arbeidslivet.

Et mer menneskelig arbeidsliv vil være Regjeringens viktigste strategi i vår oppfølging av Stortingets behandling av utjamningsmeldingen. Økt mulighet til å kombinere trygd og arbeid sammen med stillingstilskudd til personer med redusert arbeidsevne vil være aktuelle tiltak. Vi vil innføre en introduksjonsstønad til innvandrere knyttet opp mot kvalifisering til arbeidsmarkedet, og vi vil bedre innvandrerfamiliers levekår. Videre vil vi bedre mulighetene til utdanning for enslige forsørgere, slik at de får bedre muligheter på arbeidsmarkedet.

I tillegg ønsker vi å gjøre stønads- og overføringsordningene til barnefamiliene mer målrettet. Bedring av forsørgertillegget for uføre- og alderspensjonister kan være et mulig tiltak. Videre har vi i statsbudsjettet foreslått økt barnetrygd for enslige forsørgere med ett eller to barn. Vi vil sikre unge, alvorlig syke en bedre økonomisk trygghet. Særlig er dette viktig for dem som forsørger barn. For dem som har det vanskeligst av barnefamiliene, er sosialhjelp viktig. Det er derfor riktig å utforme sosialhjelpen slik at den i større grad treffer disse gruppene. Dette er et arbeid vi er i gang med.

Det er også viktig å sikre barn og barnefamilier gode og trygge boforhold. Vi har derfor foreslått økning i bostøtteordningen og arbeider med å avvikle hospits som boligløsning for barnefamilier og enslige unge.

Vi tar sikte på å legge fram en handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet i forbindelse med Regjeringens langtidsprogram, hvor disse tiltakene vil framstå som en samlet strategi for å bedre levekårene til de vanskeligst stilte. Vanskelig stilte barn og barnefamilier vil være en viktig målgruppe i dette arbeidet.

Videre vil Barne- og familiedepartementet legge fram en stortingsmelding om levekår blant barn og unge i Norge. De fattige barna vil bli sikret en bred plass også i denne meldingen, og problemstillingen rundt disse vil bli tatt opp i sin fulle bredde. Vi må likevel fortløpende se på de tiltakene som kan gi disse barna bedre leve- og oppvekstvilkår.

Jeg kan likevel vanskelig tenke meg tiltak for disse barna uten at familiens samlede økonomi forbedres.

Øystein Djupedal (SV): Jeg takker statsråden for svaret. Store deler av innlegget var mer allment, som det er vanskelig å være uenig i, men noe av det var også konkret, og det takker jeg spesielt for.

Det er jo merkelig at man i den offentlige debatten plutselig oppdager at det finnes 70 000 fattige barn, mens de har vært der lenge. Det som også er det store paradokset for mange av oss, er at et land som flyter over av melk og honning, kan tillate seg at det finnes så mange fattige familier i Norge.

Jeg er tilfreds med at Regjeringen har tenkt å foreslå tiltak. Men noe av det jeg lurer på når det gjelder det rent materielle, gjelder f.eks. et konkret tiltak som statsråden nevnte. Det er tillatt for kommunene å ha ulik sosialhjelpssats. Det er tillatt for enkelte kommuner å bake inn litt av den inntekten som f.eks. barn kan ha, som avisbud eller hva som helst, mens andre trekker den fra. Noen tar med barnetrygden, noen tar ikke med barnetrygden. Poenget er at det gjør at kommunene i seg selv er den instans som faktisk regulerer hvem som er fattig og ikke fattig. Bare gjennom et så enkelt grep som at storting og regjering vedtar nasjonale normer for hva en minsteytelse skal være, har de altså mulighet til å gjøre noe. I alle de gode tiltakene som sosialministeren trakk fram, vil dette være ett av dem.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg sa i innlegget mitt omtrent det samme som statsministeren sa i den muntlige spørretimen, da representanten Halvorsen stilte det samme spørsmålet. Sosialhjelp utmåles av kommunene. Det er fornuft i det, fordi kommunene i langt større grad har mulighet til å se på den totale situasjonen, og sosialhjelp vil alltid være den siste instansen i de sikkerhetsnettene vi har, og må derfor ha en viss fleksibilitet.

Når det gjelder arbeidet med normerte satser og veiledning til kommunene om det, er det et spørsmål Regjeringen arbeider med og vil komme tilbake til.