Kristin Halvorsen (SV): I 1996 ble det foretatt en opprydding i stortingslønningene, og lønnsfastsettelsen ble delegert – såkalt – til et eget lønnsutvalg. Diverse godtgjørelser ble samtidig tatt inn i den vanlige stortingslønnen.

SV var den gangen uenig i at man skulle nedsette et eget lønnsutvalg, men det er for så vidt ikke saken her i dag. Uansett er det Stortinget som har ansvaret for hvilke lønns- og arbeidsbetingelser og pensjonsordninger som gjelder for stortingsrepresentanter.

Det vi har til behandling i dag, er lønnsøkningen for neste år. Lønnsutvalget har foreslått en lønnsøkning på 50 000 kr for stortingsrepresentantene. Det ble ikke foreslått noe i fjor. Det er foreslått betydelig mer for statsråder og for statsministeren. Denne lønnsøkningen kan absolutt diskuteres, men fordelen med det er at det er ryddig og renslig hva stortingsrepresentantene faktisk tjener. Det framgår av vedtaket, og alle kan sette seg inn i det.

Det som ikke er ryddig, er den pensjonsordningen som stortingsrepresentantene har. Det var også et tema i 1996 da den nye ordningen ble vedtatt, og alle kunne den gangen se hvilken urimelig økning i stortingspensjonene som var resultatet av den oppryddingen som ble foretatt. I 1996 var stortingspensjonen på 195 000 kr, i dag er den på over 320 000 kr. Det er særlig to forhold som gjør at denne pensjonsordningen er spesielt og urimelig god. Det ene er at det er 12 års opptjeningstid for stortingspensjoner, mens de fleste andre har 40 års opptjeningstid. Det andre er at den beregnes til 66 pst. av den til enhver tid vedtatte stortingslønn. De fleste andre har pensjoner knyttet til regulering av grunnbeløpet i folketrygden.

Det er Stortinget som regulerer grunnbeløpet i folketrygden, og det er mange som har påpekt at grunnbeløpet er underregulert fra stortingsflertallets side i løpet av mange år. Men det er også rimelig at en del reagerer på at det ikke har betydning for våre egne pensjoner, fordi vi stortingsrepresentanter har særordninger.

I 1996, da den nye lønnsordningen for stortingsrepresentanter var til behandling, så man de urimelighetene som oppstod. Presidentskapet bad om fullmakt til å nedsette et utvalg som skulle se nærmere på dette. Det utvalget er ikke nedsatt.

SVs gruppe har ved flere anledninger henvendt seg i det stille til Presidentskapet om denne saken, senest i mars 1999. Det var også tema på et gruppeledermøte i april 1999, der det ble vedtatt at man administrativt skulle gjøre visse sammenligninger mellom pensjonsvilkårene for stortingsrepresentanter i Norge og det som er vanlig i andre land. Men det er altså halvannet år siden.

Det er viktig at stortingsrepresentantene har ordninger som oppfattes som rimelige og rettferdige for folk flest. Jeg oppfatter det slik at det var rimelig samstemmighet i 1996 om at den pensjonsordningen som stortingsrepresentantene har, ikke er rimelig og rettferdig. Og det er ikke rimelig at stortingsrepresentanter sammenligner seg med det som er vanlig for toppledere i næringslivet ellers. Vi er folkevalgte og tillitsvalgte, vi har i tillegg ansvaret for å bestemme det som er andres pensjoner, og derfor må vår egen pensjonsordning tåle dagens lys. Det skal rett og slett være et anstendig system som gjør at velgerne har tillit til at vi tar hensyn når vi fastsetter andres pensjon, og ikke har særordninger for oss selv.

Jeg vil gjerne vite hva Presidentskapet tenker seg at vi skal gjøre med denne saken videre, og tar opp forslag nr. 1, som er omdelt på plassene, som er et forslag om et vedtak som går i en klar retning, nemlig at Stortinget ber Presidentskapet om å ta nødvendige initiativ for å endre stortingsrepresentantenes, statsrådenes og Høyesteretts pensjonsordninger slik at de samsvarer mer med vanlige pensjonsregler, bl.a. slik at årlig regulering av pensjonen følger grunnbeløpet i folketrygden.

Presidenten: Kristin Halvorsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Stortingspresident Hans J. Røsjorde: Presidentskapet har lagt fram for Stortinget den innstilling som er sak nr. 1 på dagens kart, en sak som inneholder et forslag om å øke lønningene for stortingsrepresentantene.

Det som er grunnlaget for dette, er det som Stortinget har vedtatt tidligere, nemlig at man skal ha en lønnskommisjon, og Stortinget har etter dette forholdt seg til det som er kommet fra Lønnskommisjonen. I fjor var det ingen anbefaling fra Lønnskommisjonen om å heve lønningene til stortingsrepresentantene. I år er det fremmet et forslag, som er det forslaget som nå er til behandling i Stortinget. Og det er det Presidentskapet har brakt fram for Stortinget: temaet lønnsforhøyelse. Jeg har ikke tenkt å gå inn i noen form for polemikk med SVs parlamentariske leder, fordi hoveddelen av innlegget til representanten Halvorsen var knyttet mer til pensjonsordningene enn til selve lønnen, selv om disse klart henger sammen.

Så har representanten Halvorsen i sitt innlegg pekt på den henvendelse som gjennom SVs forslag går til Presidentskapet. Det er også riktig, som representanten Halvorsen sa, at det var et møte 15. april 1999 på stortingspresidentens kontor hvor de parlamentariske ledere var til stede. Og hovedinnholdet fra det møtet var at det var bred enighet om ikke nå å tilrå oppnevnelse av et utvalg til å utrede behovet for endringer i lov om pensjonsordningen for stortingsrepresentanter, i medhold av den fullmakten Presidentskapet ble gitt i ovennevnte vedtak, som altså lå til grunn.

Det som så har skjedd, er at administrasjonen er blitt bedt om å utrede den nåværende stortingspensjonens realverdi i forhold til tidligere, og – som det også ble sagt – sammenholdt med ordningene i de andre nordiske land. Og det ligger altså for tiden i Presidentskapet.

Hvorledes Stortinget ønsker å forholde seg til et forslag som gjelder pensjonsordningene, er det etter min mening ikke mitt anliggende å svare på nå. Det får de parlamentariske ledere i så fall gi anvisninger om. Jeg fremmer de synspunkter som ligger bak innstillingen om endringen av stortingsrepresentantenes lønn, og så vidt jeg kunne forstå på representanten Halvorsen, var ikke lønnsøkningen i seg selv det som var vanskeligst å kunne akseptere.

Carl I. Hagen (Frp): Særlig når det gjelder stortingsrepresentantenes arbeidsvilkår, herunder lønns- og pensjonsvilkår, er det nesten like mange synspunkter som representanter i Stortinget, skulle jeg tro. Det er også klart ulike synspunkter når det gjelder lønnssystemene også for regjering og Høyesterett. Det er en av de sakene som alltid har vært vanskelige.

Det går mange historier om diskusjoner om stortingsrepresentantenes lønnsvilkår. Jeg ble fortalt én da jeg kom hit for over 20 år siden. Jeg vet ikke om den er sann, men den er illustrerende, så jeg tillater meg å gjengi den. Og jeg sier med en gang til Johan J. Jakobsen at jeg ikke er sikker på om den er sann. Men det skal ha vært hevdet at for lang, lang tid siden var det en gang Bondepartiet lå litt dårlig an, og de fremmet i forbindelse med lønnsvilkårene forslag om å sette ned lønnen for stortingsrepresentanter fra 3 000 til 2 000 spesidaler. Det forslaget ble enstemmig vedtatt. Etter møtet begynte en av Bondepartiets representanter å gråte i fortvilelse, og det var en fra et annet parti som spurte: Hva er det som er galt? Vedkommende sa: Jeg har ikke råd til det, jeg har utgifter, jeg har familie, jeg har renter, jeg har gjeld – jeg greier meg ikke på bare 2 000 spesidaler. Så spurte den andre: Men hvorfor fremmet dere da forslag om det? Svaret var: Det var jo ikke meningen at det skulle bli vedtatt! Med andre ord: Hvis man vil gjøre seg populær i befolkningen når det generelt er liten tiltro til politikerne, har alltid en av de mest lettvinte måtene å gjøre det på, vært ved liksom å mene at man ikke skal ha anstendige arbeidsvilkår. Og det kan man fortsette å gjøre.

Jeg synes det er et vanskelig problem. Jeg har vært her ganske lenge, og det har alltid vært omdiskutert. Det har alltid vært ulike synspunkter, og derfor satte Stortinget ned en uavhengig kommisjon som kunne komme med innspill til Stortinget, slik at det ikke var Stortingets eget selvstendige initiativ.

Meningen til dem av oss som stod bak dette, og det var de fleste, var at selv om Stortinget formelt sett vedtar sine egne lønninger, skulle man følge opp den kommisjonen, la det være noen uavhengige som kunne stå fritt, og i fjor så de på systemet og sa at det ikke skulle være noen lønnsjusteringer i det hele tatt. Det ble respektert. Nå har de foreslått 11 pst., så vidt jeg kan skjønne, over denne toårsperioden. Det er kanskje noe mer enn gjennomsnittet, det vet jeg ikke, for det kommer an på hvilke grupper man ønsker å sammenligne med, men Stortinget kan ikke sammenlignes med noen gruppe.

Det er mye snakk om rettferdig fordeling og likestilling og rimelige vilkår, og nå er det sikkert noen av mine medrepresentanter som blir litt sure på meg, men det pleier jeg å tåle: Stortinget er vel det eneste stedet hvor det er lik lønn for ulikt arbeid og ulikt ansvar. Det er klart at det er forskjellige arbeidsoppgaver i dette hus, enten man er komiteleder, nestleder, medlem av et gruppestyre, gruppeleder eller medlem av Presidentskapet, eller er hva man ofte omtaler som menig representant i en komite. Det er også klart at betydningen av det arbeidet som utføres, om det som gjøres, er bra, eller hvis feil begås, er mye større for dem som har de viktige posisjonene. Arbeidstiden, arbeidsmengden, tidspunktet på døgnet man kan bli oppringt og plaget og det forventes at man står til rådighet, er klart forskjellig, mens arbeidsvilkårene – bortsett kanskje fra sekretærhjelp på kontoret – lønnsbetingelser og slikt er nøyaktig de samme. Det er et system som man kunne ha sett på, men det er slik det er. Det er altså et komplisert område.

Når vi først har nedsatt denne kommisjonen, synes jeg at det er naturlig at vi følger opp det kommisjonen foreslår. De som egentlig er uenige i dette systemet, synes jeg istedenfor eventuelt å protesterte ved å stemme imot lønnsøkninger, som dog er for lettvint, heller får fremme forslag om et nytt system for hvorledes det skal gjøres. Nå har vi et system, og da synes jeg vi får holde oss til det inntil noen eventuelt fremmer forslag om et nytt og bedre.

Så har Kristin Halvorsen tatt opp et forslag fra SV som gjelder en helt annen sak, nemlig pensjonsforholdene, som på en måte – slik Stortingets visepresident, Røsjorde, redegjorde for – henger sammen med lønnsvilkår-

(Hagen)

ene. Når en del av de tilleggene man hadde, ble puttet inn i lønnen, kan man lett hevde at de tidligere stortingsrepresentantene som hadde sine pensjoner, omsider fikk det som det var regnet med. Stortinget ville ordne opp i sine egne systemer og gi en real lønn, istedenfor – la oss si – skjulte tillegg. Det er den opprydning som har foregått, og det medførte pensjonsøkninger. Mange vil kunne si at det hadde man påregnet at Stortinget før eller senere ville ta mot til seg til å gjøre, og at det var noe som man for så vidt hadde forventet. Men pensjonsvilkårene kan selvsagt drøftes for fremtiden. De kan som kjent ikke gis tilbakevirkende kraft, men de kan drøftes for fremtiden. Men ved et benkeforslag å slå fast betydelige endringer i den nåværende pensjon – for det er det det går ut på, ta initiativ til endring i samsvar med forslaget – synes jeg dog er for drastisk. Det er for drastisk å endre realiteten gjennom et benkeforslag.

Man kan godt se på pensjonsordningene, men jeg vil nå minne om – og nå tenker jeg på noen spesielle av vilkårene – at det faktisk er en del eksempler på at stortingsrepresentanter som har vært her i 12–16 år, har store problemer med å skaffe seg jobb etterpå. Det er mange som tror at det å være stortingsrepresentant er noen fantastiske greier, at når man har vært her, og kanskje har vært regjeringsmedlem, står det et hav av jobber klare. Det gjør det ikke, såpass ærlige får vi være. Det er en del skjebner. Når man har vært borte 12–16 år fra sitt vanlige yrke, har man ikke den samme kompetansen, man har mistet kunnskaper og kontakter og har problemer med å skaffe seg jobb etterpå. Det er nemlig ikke alle som er i Stortinget som er stjerner, og da skal det også tas med at man skal kunne ha en trygghet for sin familie når man går ut. Så jeg vil ikke være med på å gjøre drastiske endringer i dette basert på et benkeforslag.

Det er nedsatt et utvalg til å se på stortingsrepresentantenes arbeidsvilkår på bred basis, Brørby-utvalget, som alle partier har representanter i, og jeg ville ikke finne det unaturlig om Presidentskapet vurderte om Brørby-utvalget også kunne se noe på pensjonsvilkårene, særlig etter at vi får administrasjonens vurdering – som Stortingets visepresident var innom – av stortingsrepresentantspensjonenes realverdi i forhold til tidligere og sammenlignet med de øvrige nordiske land. Så basert på at muligheten til at Brørby-utvalget kan se på dette, vi jeg anbefale Fremskrittspartiets gruppe å stemme imot forslaget fra SV.

Hill-Marta Solberg (A): Utgangspunktet for denne diskusjonen er sak nr. 1 på dagsordenen i dag, som er forslag til lønnsregulering for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Og bakenfor det forslaget som er på bordet, som altså er en anbefaling fra Presidentskapet, ligger en tilråding fra den lønnskommisjonen som Stortinget selv har nedsatt.

Det vil alltid kunne være grunnlag for å diskutere lønnsøkninger til stortingsrepresentanter, og det blir sikkert en diskusjon også ved denne reguleringen. Jeg har ikke tenkt å holde noe langt innlegg, jeg vil bare vise til at den lønnsplasseringen som stortingsrepresentanter får hvis forslaget fra Presidentskapet blir vedtatt, gir en lønnsøkning for stortingsrepresentanter som er midt imellom det som er lønnsutviklingen for en gjennomsnittlig industriarbeider, og lønnsutviklingen for ledere i staten. Omtrent midt imellom der er lønnsøkningen for stortingsrepresentanter lagt i dette forslaget, og Arbeiderpartiets gruppe har ikke noen spesielle merknader til det.

Jeg er selvfølgelig helt enig i det som er sagt tidligere nå fra denne talerstolen, både av Kristin Halvorsen og av Carl I. Hagen, at uansett en lønnskommisjon er det slik at det er Stortinget selv som har ansvaret for den lønnen vi har fastsatt, og også for den vi skal fastsette i dag. Det er det ingen tvil om.

Så til forslaget som er satt fram av Kristin Halvorsen, og som knytter seg til pensjonsspørsmål. Det er et faktum at Stortinget har gjort et nærmest likelydende vedtak som det som er lagt på Stortingets bord i dag, og det er naturlig, synes jeg, at det vedtaket som allerede er gjort, danner grunnlaget når pensjonsspørsmålet skal vurderes. Det er, slik jeg ser det, ikke naturlig at Stortinget igjen gjør et likelydende vedtak, men at vi derimot, som også representanten Hagen var inne på, ber Presidentskapet om at det utvalget som allerede er i arbeid for å se på de totale arbeidsvilkår for stortingsrepresentantene – det såkalte Brørby-utvalget – også får anledning til å se på spørsmål knyttet til pensjonsvilkår. I de fleste andre sammenhenger er pensjonsvilkår å betrakte som en del av de totale arbeidsvilkår. Slik er det vel også for stortingsrepresentanter.

Hvis dette forslaget skal tas opp til votering, vil jeg råde min gruppe til ikke å stemme for forslaget, men vil vise til at Stortinget har gjort et omtrent likelydende vedtak, og at det derfor er naturlig at dette vedtaket blir håndtert av Brørby-utvalget.

Odd Holten (KrF): Jeg har bare noen korte merknader. Det meste er jo sagt om den sak som vi nå har til behandling. Det er riktig, som det har vært påpekt – og det er en fordel, vil jeg si – at vi de siste årene har hatt et utenforstående organ til å se på lønnen for stortingsrepresentanter, statsråder og statsminister. På den måten er lønnsspørsmålet løftet ut fra Stortinget når det gjelder forberedelsen, men selve avgjørelsen ligger selvfølgelig hos oss i Stortinget. Men det var slik at det var et ønske om å få et utvalg som på en uhildet måte skulle se på lønnsforholdene for disse gruppene. Det har vi fått, og det er på den bakgrunn at Presidentskapet nå fremmer forslag i sak nr. 1. Jeg vil selvfølgelig anbefale Kristelig Folkepartis gruppe å støtte innstillingen på dette punktet.

Hva angår det forslaget knyttet opp til pensjoner som representanten Kristin Halvorsen på vegne av Sosialistisk Venstreparti fremmer nå i dag, har også Kristelig Folkeparti den holdning at det er grunnlag for å la dette være et spørsmål som går over til Brørby-utvalget, slik at de kan se på denne saken i sitt totale arbeid. Jeg slutter meg derfor til de tanker som er fremført av Carl I. Hagen og Arbeiderpartiets representant.

Per-Kristian Foss (H): Jeg rår selvsagt Høyres gruppe til å støtte innstillingen i tråd med hva vår representant i Presidentskapet også har gjort.

Man kan sikkert ha mange oppfatninger om utviklingen i lønnsnivået mellom storting, regjering og Høyesterett. Der har det utviklet seg ganske betydelige forskjeller som ikke var der opprinnelig. Tiden er vel ikke inne for å gjøre noe med det nå. Vi har valgt å følge en lønnskommisjon. Derimot forstår jeg det slik at det utvalget som er nedsatt for å se på representantenes arbeidsvilkår totalt sett, også inkluderer i sitt mandat mulighetene for å se på måten man avlønner stortingsrepresentanter på. Jeg forstår bl.a. at det i forhold til våre naboland er betydelige forskjeller. Våre naboland følger ikke helt prinsippet om at det skal være lik lønn for ulikt arbeid, så her er det sikkert muligheter for å vurdere alternativer.

Når det gjelder forslaget fra representanten Kristin Halvorsen på vegne av Sosialistisk Venstreparti, vil jeg bare si til forslaget at jeg anser det for å være en populistisk arbeidsulykke. Det har en begrunnelse som jeg ikke synes hører hjemme noe sted, med en slags jamføring med folketrygdens opptjeningspoeng. Dette er en tjenestepensjonsordning, ikke et alternativ til folketrygden. Og tjenestepensjonsordninger har SV for øvrig ved enhver anledning søkt å stemme mot, så noen særlig sammenheng her er det jo ikke. Jeg har ikke noe imot at også Brørby-utvalget ser på dette spørsmålet, men noe påtrengende behov synes jeg sånn sett ikke det er for forandringer. Det å sammenligne stortingsrepresentanters arbeids- og pensjonsvilkår med vanlig arbeid er helt på siden. I yrkeslivet kan man for øvrig i rimelig grad planlegge en slags karriere og en slags avgang fra karrieren. Jeg tror det for tiden er meget klart når man leser om nominasjonsmøtenes gang rundt omkring i landet, at akkurat karriereplanlegging ikke er det mest typiske for stortingsrepresentanters arbeidsvilkår. Det får man bare erkjenne, og så må man si det som det er. Og hvis man av og til lurer på hva man skal si, så kan man jo faktisk gjøre det, altså si det som det er. Så er det sikkert mange oppfatninger blant folk flest når det gjelder kvaliteten på det arbeid som utføres. Det har jo folk jevnlig en mulighet til å gjøre noe med, og de gjør noe med det. Det er ikke lenger noen evigvarende karriere å sitte i dette hus, og slik skal det selvfølgelig også være. Men arbeid på åremål og svært uforberedte avganger er noe som faktisk kompenseres i yrkeslivet, også gjennom tjenestepensjonsordninger eller populært ofte også kalt fallskjermer i ulike varianter. Jeg tar ikke til orde for det, men jeg bare peker på at det er en begrunnelse for at pensjonsordningene for stortingsrepresentanter skal ha visse spesialinnretninger.

Jeg forstod det slik at representanten Kristin Halvorsen på radio i dag mente at dette ikke ville ramme hennes tidligere partileder, Hanna Kvanmo. Det høres jo søtt ut, for som Kristin Halvorsen har også jeg betydelig sans for mennesket Hanna Kvanmo, og jeg tror mange i Norge har det. Men det er faktisk den generasjonen som har fått det største løftet – jeg ser det nikkes, men det ble ikke nikket i radio i dag. Det som jo skjedde, var at vi justerte opp lønnen. Som det ble sagt tidligere – det var vel representanten Hagen som sa det meget treffende – ble det «en real lønn» fremfor en del tillegg som var lønnsliknende, de facto lønn, men som ikke gikk inn i det pensjonsgivende grunnlag. Man justerte altså opp lønnen, noe som førte til at det pensjonsgivende grunnlag ble meget høyere, også for dem som var gått av. Det gjorde at representanten Hanna Kvanmo, etter min personlige oppfatning meget fortjenstfullt, fikk justert opp sin pensjon. Jeg synes godt man kan erkjenne at det er slik, og jeg har ikke noen sterke, negative reaksjoner på det.

Om Brørby-utvalget vil se på dette spørsmålet, er jeg helt sikker på at det går bra.

Jeg rår på denne bakgrunn Høyres gruppe til å stemme imot forslaget fra Kristin Halvorsen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Fyrst til innstillinga som ligg føre frå Presidentskapet. Der vil Senterpartiet støtta det som vår medlem har vore med på i Presidentskapet; vi synest det er ryddig å følgja opp det som der er gjort. Meininga med denne kommisjonen var vel at vi skulle få ei vurdering som vi seinare skulle ta stilling til i Stortinget. Eg ser ikkje at det har kome fram nokon moment her som vil gjera at vi avvik frå det.

Så til forslaget frå Kristin Halvorsen. Røsjorde har gjort greie for, slik eg forstår han, ei sak som ligg i Presidentskapet – eit oppdrag som er gitt til administrasjonen om ei utgreiing av realverdien av den noverande stortingspensjonen og forholdet til ordningar i andre nordiske land, for vurdering på eit seinare tidspunkt. Dersom ein er komen så langt med denne utgreiinga at den kan bakast inn i Brørby-utvalet sitt andre mandat, vil vi frå Senterpartiet gi vår tilslutning til det. Det får Presidentskapet vurdera. Iallfall forstår eg at her er det allereie tatt eit initiativ i forhold til pensjonsordninga og ei vurdering av den.

Eg vil på denne bakgrunnen rå Senterpartiet si gruppe til å stemma imot forslaget frå Kristin Halvorsen.

Og lat meg leggja til: Eg deler Per-Kristian Foss sine synspunkt når det gjeld tilknytinga til grunnbeløpet i folketrygda. Det ville jo i alle høve ha vore meir naturleg å sjå ei endring i forhold til statens pensjonsordningar.

Kristin Halvorsen (SV): Den gangen avlønningen av stortingsrepresentantene ble endret i 1996, var SV med på å putte de andre godtgjørelsene som kom i tillegg til lønn, inn i det vanlige lønnsgrunnlaget, dvs. den hovedoperasjonen som gjorde at grunnlaget for beregningen av pensjonene for stortingsrepresentanter ble som det ble. Den gangen så hele Stortinget at man hadde fått en økning i stortingspensjonen som kunne være urimelig. Det står i merknadene fra Presidentskapet at stortingspensjonen øker betydelig, og at det er nødvendig å se nærmere på dette. Det er altså ikke bare SV som har sett at dette var en urimelig økning av pensjonen som følge av en opprydningsjobb i forhold til stortingslønnen.

Hvis representanten Halvorsen hadde ønsket å være råpopulist i denne saken, kunne jeg ha plaget Stortinget og Presidentskapet mange ganger med forslag om å endre dette. Jeg har stille og rolig tatt det opp med Presidentskapet av én grunn, og det er at SV mener det skal være rimelige og anstendige lønns- og pensjonsforhold for stortingsrepresentanter. Vi er tillitsvalgte, vi gjør en jobb på vegne av folk. Det betyr at de ordningene vi har, skal tåle dagens lys. Vi oppfatter pensjonsordningen som urimelig god på de to områdene vi har nevnt, og det ville ha vært i Stortingets felles interesse å gjøre noe med det. Det er over halvannet år siden dette ble tatt opp med Presidentskapet sist. Det er også over halvannet år siden man sa at man skulle begynne å undersøke hva som var rimelige nivåer i samfunnet for øvrig. Jeg synes vi har vært ekstremt tålmodige.

Fremskrittspartiets rolle i denne saken synes jeg er helt patetisk – absolutt og fullkomment patetisk! Jeg synes det er meget pinlig at ikke Fremskrittspartiet har vært med på dette – de som alltid ellers bare er ute etter å stille stortingsrepresentantene i et så dårlig lys som mulig og fyre opp under politikerforakt så godt det lar seg gjøre. Hvorfor i all verden har ikke Fremskrittspartiet gått i bresjen for å rydde opp i denne saken? Tvert imot gjemmer de seg nå bak et stortingsflertall som ikke iler med å få ryddet opp i dette.

Vi har i fire år vært tålmodige med en ordning som har vært urimelig. Det er rimelig at Stortinget strammes opp, slik at det gjøres noe med denne saken. Carl I. Hagen kan bare skamme seg. Vi er nødt til å gjøre det, for dette dreier seg om den felles tilliten folk har til at politikere gjør en redelig jobb.

Det er vel og bra om Brørby-utvalget nå etter at saken er tatt opp igjen, kan få et tilleggsmandat til å se på dette, men jeg synes – og SV synes – at vi burde få klar beskjed om i hvilken retning dette bør gå. Derfor er vi ikke fornøyd med at man sier at Presidentskapet skal gi et tilleggsmandat. Det burde rett og slett være slik at Stortinget nå gav en klar beskjed om at dette skal det ryddes opp i.

Stortingspresident Hans J. Røsjorde: Når det gjelder pensjonsordningene, som har blitt viet mest tid i denne debatten, har representanten Halvorsen vist til Innst. S nr. 282 for 1995-96, der pensjonsordningen er nevnt sammen med den nye lønnsordningen. Jeg tror det kanskje kan være nyttig å referere til noe mer av det Presidentskapet sa den gangen, enn hva representanten Halvorsen gjorde. Der heter det:

«Presidentskapet viser til at også pensjonsytelsene har mistet noe av sin reelle verdi, i takt med nedgangen i representantenes reallønn. På den annen side viser Presidentskapet til at det i de allmenne pensjonsordningene er det visse begrensninger med hensyn til størrelsen på ytelsene.»

Det var på denne bakgrunn at Presidentskapet fikk en fullmakt til å se på ordningene. Så kan man selvsagt, som representanten Halvorsen peker på, beskylde Presidentskapet for å ha gått sent i denne prosessen. Men det har altså i løpet av denne prosessen vært møter med de parlamentariske ledere, og det har resultert i en protokoll, som jeg refererte til tidligere. Vi avventer også sammenlikningen med pensjonsordningene i de andre nordiske land. At man nå kanskje kan finne en løsning ved å se noe bredere på stortingsrepresentantenes forhold knyttet til Brørby-utvalget, bør være en akseptabel måte å gjøre dette på. Jeg avviser at man ikke har tatt dette innover seg. Dette har også vært drøftet med de parlamentariske ledere, og det er der vi står nå.

Det saken i dag dreier seg om, er altså et forslag om en lønnsøkning, og jeg har oppfattet det dit hen at det har ikke SV noe imot.

Carl I. Hagen (Frp): Kristin Halvorsen sa at jeg burde skamme meg. Jeg har lyst til å si at jeg for en gangs skyld er relativt stolt. Det har vært rettet ganske mange angrep mot Fremskrittspartiet og meg hvor det er sagt at vi er blant de ytterste populister som finnes i norsk politikk. Jeg har alltid benektet det. Kristin Halvorsen kom med en regle om at jeg skulle ha forsøkt å skape forakt for mine medrepresentanter og stortingsrepresentanter. Det har jeg aldri gjort når vi snakker om representantene som mennesker, kolleger og medrepresentanter. Jeg har sagt at jeg er dypt uenig med mange av mine kolleger rent politisk, og har sagt at de på mange områder står for håpløse standpunkter og synspunkter. Jeg har også tillatt meg å si, utenfor denne sal, at de «ikke skjønner bæret» av hvordan de skal organisere helsevesenet. Men det går ikke på mine medrepresentanter som mennesker, som har familie, som har utgifter, og som skal leve av å være stortingsrepresentant. Der er det en ganske stor forskjell. Jeg har aldri noen gang prøvd å bli populær med den type ting som Kristin Halvorsen sier. Jeg er ganske stolt over at jeg greier å motstå det lettvinte presset som Kristin Halvorsen ikke greier å motstå, nemlig å prøve å gjøre seg populær i befolkningen når det gjelder arbeidsvilkår, lønnsvilkår og pensjonsvilkår for stortingsrepresentanter.

Vi burde kanskje innføre det systemet – det kunne faktisk ha noe for seg hvis vi skal ha litt ærlighet – at voteringen i denne saken sendes til regnskapskontoret. De stortingsrepresentanter som stemmer imot lønnsøkningen, får ikke lønnsøkning. For det kan jo ikke være slik at de skal ha både i pose og sekk, både akseptere lønnsøkningen og gjøre seg populær i befolkningen. Skal de gjøre seg populær i befolkningen, får motytelsen være at de avstår fra lønnsøkningen, for det får være måte på dobbeltmoral! Jeg synes at man kanskje burde vurdere å sende avskriften til regnskapskontoret og si: De skal ha lønnsøkning, de skal ikke ha lønnsøkning. Det hadde vært rimelig og realt. Jeg er ganske stolt over at jeg greier å motstå å være med på dette lettvinte for å gjøre seg populær.

Når det gjelder lønnsnivået, som jeg sa i sted, tilhører jeg dem som gikk ned i lønn da vi kom på Stortinget. Jeg tror jeg med relativt stor frimodighet kan si at hadde jeg ikke hatt dette vervet som folkevalgt og vært her, tror jeg jeg hadde greid å tjene like mye penger i næringslivet – og kanskje betraktelig mer – som en eller annen kapasitet. Så det at vi skal gå rundt og ha dårlig samvittighet for at vi skal ha anstendige arbeidsvilkår, er jeg ikke med på. Det overlater jeg til sånne populister som Kristin Halvorsen og eventuelle andre.

Presidenten: Kristin Halvorsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort bemerkning.

Kristin Halvorsen (SV): Dette begynner å bli en ganske fornøyelig runde. Jeg kan forsikre representanten Hagen om at forslaget om gjennomgang av pensjonsordningene er meget alvorlig ment. Det er rett og slett fordi vi synes at de er urimelige sett i forhold til at det er nasjonalforsamlingen som bestemmer andre folks pensjoner. Dette handler ikke om noe populistisk velgerfrieri, det handler rett og slett om at det skal være anstendig og forklarlig, og at det skal være respekt rundt de ordningene som stortingsrepresentantene har. Dette er meget alvorlig ment. Det er mulig jeg bekymrer meg litt for lite om min alderdom, men jeg regner altså med at SVs gruppe kan klare å holde et anstendig nivå på pensjonene generelt i samfunnet, slik at det ikke blir skrekk og gru å måtte gå av som stortingsrepresentant på et eller annet tidspunkt.

Fremskrittspartiet får mene akkurat hva de vil. Dette er ikke noen sak å bli populær på i stortingsrestauranten, men det er en alvorlig ment sak fra SVs side, som vi faktisk har vært opptatt av i fire år, og som Stortinget så var urimelig da det ble ryddet opp i lønnen i 1996.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.