Marit Nybakk (A) (ordfører for saken): Når vi i dag skal ta stilling til de institusjonelle løsningene for Norges og Islands tilknytning til Dublin-regelverket og Dublinkonvensjonen, er det ikke norsk asylsøkerpolitikk vi diskuterer. Innholdet i norsk flyktning- og asylsøkerpolitikk fastlegger Norge selv helt suverent. Jeg vil i den forbindelse vise til St.meld. nr. 17, som for øyeblikket ligger til behandling i Stortinget. Men både Norge og de øvrige landene som deltar i Schengen-samarbeidet, er som parter i FNs flyktningkonvensjon og i Den europeiske menneskerettskonvensjon forpliktet til å bidra til vern mot forfølgelse og internasjonal beskyttelse for mennesker på flukt.

Forfølgelse på grunn av rase og politisk oppfatning er blant årsakene til at folk flykter fra sitt opprinnelige hjemland. I de senere år har borgerkriger og interne konflikter i land og regioner bidratt sterkt til flyktningstrømmene, og problemene med flyktningstrømmene og store grupper av asylsøkere må ofte løses i en bredere internasjonal sammenheng.

Forpliktende internasjonalt samarbeid og internasjonal samordning er ofte helt nødvendig. Vi har lang tradisjon for et nordisk samarbeid, bl.a. om integrering av innvandrere og flyktninger. Samarbeid med andre land og utveksling av informasjon kan også gi en bedre forståelse for de ulike utfordringene vi står overfor. Formaliseringen og samarbeidet innenfor EU er viktig for Norge, i og med at dette i stor grad får konsekvenser for utviklingen og tilstrømmingen av asylsøkere til vårt eget land.

Dublinkonvensjonen er en del av det europeiske, rettslige og juridiske samarbeidet og bestemmer i hvilket land en asylsak hører hjemme i EU-systemet. Konvensjonen gir også asylsøkere rett til å få en asylsøknad behandlet i ett av medlemslandene. Konvensjonen skal altså hindre en situasjon der en asylsøker blir avvist uten behandling i samtlige europeiske land, dvs. alle land innenfor EU eller Schengen-området. Konvensjonen skal også motvirke at asylsøknader som er fremmet i flere medlemsland, må behandles av flere enn ett lands myndigheter. Det betyr at et land innen samarbeidsområdet kan sende asylsøkeren tilbake til det landet som allerede har behandlet hans eller hennes asylsøknad. Men et medlemsland står selvfølgelig helt fritt til å behandle en asylsøknad selv om det ikke har noen plikt til det etter Dublinkonvensjonen, fordi asylsøkeren har fått sin sak behandlet i et annet land innenfor avtalen.

Konvensjonen regulerer for øvrig ikke vilkårene for asyl. Der finnes det heller ikke noen felles EU-politikk. Dublin-reglene må vel også sies å være en del av den dynamiske utviklingen som skjer på justisområdet innenfor EU, med økte flyktningstrømmer, menneskehandel, prostitusjon og organisert kriminalitet over landegrensene. De krever også overnasjonale, internasjonale og solidariske løsninger.

For øvrig er Dublinkonvensjonen en direkte oppfølging av vår tilslutning til Schengen, som skal skje 25. mars i år. I den institusjonelle samarbeidsavtalen om Schengen understrekes det at det bør avtales en egen ordning om tilknytning til Dublin-reglene, også fordi Amsterdamtraktaten sier at disse reglene skal erstattes med fellesskapsregler innen 2004.

Siden det er kommisjonen som representerer EU overfor tredjestater i asylspørsmål, skal det opprettes en blandet komite mellom kommisjonen på den ene siden og Norge/Island på den andre, der de to sistnevnte skal gis forslagsrett. Også tvister skal behandles i den blandede komiteen.

For øvrig kan partene si opp avtalen uten vilkår.

Det er et solid flertall som slutter seg til denne avtalen, bare Senterpartiet og SV går imot. Jeg går ut fra at de vil begrunne sitt standpunkt.

Med dette anbefaler jeg komiteens flertallsinnstilling.

Lisbet Rugtvedt (SV): Som det er sagt, angir Dublinkonvensjonen prosedyreregler for hvilket land som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad innenfor avtaleområdet. Konvensjonen er dermed tilsynelatende flyktningpolitisk nøytral. Konvensjonen sier hvor og ikke hvordan asylsaker skal behandles. Konvensjonen pålegger ikke avtalelandene noen bestemt flyktningpolitikk. Men etter SVs skjønn kan tilknytning til Dublinkonvensjonen i praksis komme til å innebære en innstramming i norsk flyktningpolitikk. På denne bakgrunn velger SV å si nei til norsk tilknytning til Dublinkonvensjonen.

En kikk på globusen er nok til å konstatere at Norge vil ha utstrakt mulighet til å sende asylsøknader til land hvor asylsøkeren har oppholdt seg på vei til Norge. Vi ligger som kjent i en utkant. SV mener at enda mer utstrakt bruk av førstelandsregelen vil være å fraskrive oss vår del av ansvaret for flyktninger.

SV ser denne saken i sammenheng med andre bestrebelser på å bygge opp stadig høyere barrierer rundt de rikeste europeiske landene mot flyktninger fra fattige land. Dette er også en av grunnene til at SV har gått imot norsk tilknytning til Schengen-avtalen.

Dublinkonvensjonen og EUs flyktningpolitikk er blitt kritisert fra flere hold. I Norge har både NOAS og Flyktningerådet kritisert Dublinkonvensjonen.

For SV er det overordnede målet for flyktningpolitikken å sørge for at retten til asyl skal opprettholdes og gjøres mer reell. Dublinkonvensjonen vil bidra til å gjøre det vanskeligere å søke asyl i Norge og i Europa generelt ved at det blir vanskeligere å søke i et annet land dersom en får avslag i ett.

Etter SVs oppfatning vil tilknytning til Schengen og til Dublinkonvensjonen bety en innstramming i norsk flyktningpolitikk. Det vil lett kunne oppstå en dynamikk som medfører at avtalelandene tilpasser seg de mest restriktive lands praksis.

Det er åpenbart fordeler med å få et prinsipp som sikrer at en søker får sin sak behandlet fortest mulig, og ikke risikerer å bli sendt som en pakke fra land til land. Men SV mener at de negative virkningene av Dublinkonvensjonen vil overskygge de positive.

Det oppgis i St.prp. nr. 38 at Dublinkonvensjonen ikke har fungert fullt ut etter forutsetningene og at en derfor har satt i gang arbeidet med å opprette fingeravtrykksregisteret Eurodac. Dette registeret har i seg selv problematiske sider ved at det vil innebære en omfattende registrering av store befolkningsgrupper, og det er usikkerhet knyttet til hvorvidt asylsøkere vil bli slettet fra registeret om de får opphold i et land.

Det er i dag store forskjeller mellom europeiske land når det gjelder praktiseringen av Flyktningkonvensjonen. Selv om vi frykter en tilstramming i flyktningpolitikken som følge av tilknytning til Dublinkonvensjonen, mener vi at dette til en viss grad kan motvirkes dersom Regjeringen har vilje til å føre en selvstendig, human flyktningpolitikk.

I erkjennelsen av at det synes å være flertall for at Norge skal tilknyttes Dublinkonvensjonen, fremmer SV og Senterpartiet et forslag om at Stortinget skal be Regjeringen «om å fastsette som et prinsipp for praktisering av Dublin-regelverket, at asylsøknader ikke skal sendes tilbake til land med en asylpraksis som er vesentlig mer restriktiv enn Norges».

Jeg tar opp forslaget.

Presidenten: Representanten Rugtvedt har tatt opp det forslaget hun selv refererte.

Presidenten har oppdaget at han har gjort en liten tabbe, for representanten Jakobsen bad vel om ordet til replikk på representanten Nybakk. Presidenten gjør det godt igjen nå ved at Johan J. Jakobsen får tale uten taletidsbegrensning.

Johan J. Jakobsen (Sp): Avtalen om norsk tilknytning til det såkalte Dublin-regelverket er en oppfølging av den institusjonelle avtalen om Schengen-samarbeidet, hvor det i artikkel 7 heter at

«det bør avtales en egnet ordning om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i en medlemsstat i Den europeiske union eller i Island eller i Norge».

En ny avtale med Schengen-landene var nødvendig etter at Schengen-samarbeidet var blitt en del av EU. Da Stortinget behandlet denne saken i april 1999, gikk de partier som i dag utgjør mindretallet i den foreliggende innstilling – Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti – samlet imot at Norge skulle ratifisere den «nye» Schengen-avtalen.

Da Stortinget i 1997 behandlet Schengen-avtalens materielle innhold, ble redusert handlefrihet i asyl- og flyktningpolitikken og fare for svekket personvern og rettssikkerhet anført som hovedinnvendinger mot avtalen fra et stort mindretall i Stortinget. Denne avtalen ble som kjent godkjent med 75 mot 50 stemmer.

Den foreliggende avtale om norsk tilknytning til Dublinkonvensjonen og enkelte andre avtaler er en institusjonell avtale. Avtalen knytter også Norge og Island til Eurodac-forordningen om EUs sentrale fingeravtrykksregister.

Flertallet sier at en medlemsstat står fritt til å behandle en asylsøknad, og at det vil være norsk asylpolitikk som vil gjelde ved behandlingen av søknader i Norge. Men ettersom hensikten med Schengen-avtalen og Dublinkonvensjonen er en mer samordnet asylpolitikk innenfor Schengen-området, vil det bli vanskelig for Norge å unngå at også norsk politikk på dette området i sterkere grad må tilpasse seg den utvikling som skjer innenfor EU. Institusjonelle løsninger og prosedyrer er også en viktig del av en total asylpolitikk. Det virker ikke særlig sannsynlig at Norge kan slutte seg til et internasjonalt avtaleverk på asyl- og flyktningområdet uten at det skal få følger for norsk politikk. I avtalen er det for øvrig slått fast at det er nødvendig å ta inn en mekanisme i avtalen «som sørger for samsvar med utviklingen av Fellesskapets regelverk». Det kan med andre ord ikke være noen tvil om at Schengen-samarbeidet og tilknytningen til Dublin-regelverket vil være en tilpasning til EUs politikk på nok et viktig område.

Hvilken politikk er det så Norge får en tettere tilknytning til gjennom Schengen- og Dublin-regelverket? Og hvilken utvikling skjer i dag innenfor EU i asyl- og flyktningpolitikken?

Ifølge en NTB-rapport fra Brussel presser nå flere EU-land på for en strengere asylpolitikk i EU.

Da EUs justis- og innenriksministere møttes i Stockholm sist torsdag, oppfordret Storbritannias innenriksminister, Jack Straw, sine EU-kolleger til å etablere en sterkere felles asylpolitikk i EU-området. Han mener tiden har løpt fra Genèvekonvensjonen, og ønsker endringer i denne.

FNs høykommisær for flyktninger, Ruud Lubbers, kom på Stockholm-møtet med en klar advarsel til EU-landene om ikke å svekke Genèvekonvensjonen. «Europa må ikke gjøres til en festning som blir umulig å forsere», sa Ruud Lubbers ifølge NTB.

FNs generalsekretær, Kofi Annan, sier at flere EU-land allerede bryter med reglene i Genèvekonvensjonen. «Europa er i beste fall lunken, i verste fall fiendtlig innstilt til flyktninger», sier FNs høykommisær for menneskerettigheter, Mary Robinson. Dette er sterke karakteristikker av EUs asyl- og flyktningpolitikk.

Også fra norsk hold har det kommet kritiske vurderinger av Schengen-avtalen. I høringsuttalelsen fra Oslos biskop het det bl.a.:

«Av hensyn til menneskerettene, og på grunn av flyktningenes behov for beskyttelse, burde Schengen-landene heller være foregangsland enn ytterligere å sementere igjen den europeiske muren mot den tredje verdens land og borgere.»

Jeg nevner disse uttalelsene for å illustrere at det er en utvikling på gang i EU og i Schengen-området som Norge bør reservere seg mot.

EUs råd har vedtatt å opprette et sentralt fingeravtrykksregister, Eurodac. Da de to personregistrene SIS og SIRENE ble opprettet, kom det bl.a. fra Datatilsynet kritiske merknader om personvernets stilling. Proposisjonen varsler at Regjeringen vil legge fram en egen odelstingsproposisjon for å sikre det nødvendige lovgrunnlag for å kunne ta del i Eurodac-samarbeidet. Regjeringen vil i den forbindelse bl.a. vurdere om det vil være behov for å gi særlige regler i utlendingsloven for behandling av personopplysninger som følger av tilknytningen til Eurodac. Hvilke endringer eller tillegg til utlendingsloven som en vil overveie, sies det ikke noe om i proposisjonen. Mindretallet mener derfor at en bør avvente hvilke lovendringer som vil bli foreslått, og hvilke konsekvenser disse vil få for personvernet, før en slutter seg til Dublinkonvensjonen og det tilhørende regelverk.

Da Schengen-avtalen ble vedtatt, ble det reist kritikk mot bl.a. det system for tvisteløsning som ble etablert, og som innebærer at Norge må tre ut av samarbeidet dersom en ikke godtar nytt regelverk, og dersom en ikke finner en løsning som EU kan godta. Tilsvarende mekanisme for tvisteløsning ligger også i avtalen om Dublin-regelverket. Senterpartiet mener dette gir en avtalemessig ubalanse som går i Norges disfavør.

Når det gjelder Schengen-avtalen generelt, viser jeg til professor Erik Boes konklusjon:

«Schengen-avtalen er det første eksempelet på en internasjonal avtale hvor Norge bindes til en fremtidig utvikling av regler, beslutninger og myndighetshandlinger uten å være fullt ut inne i beslutningsprosessen.»

Ut fra en totalvurdering vil Senterpartiet gå imot at Norge skal inngå en avtale som innebærer tilknytning til Dublinkonvensjonen og tilhørende regelverk.

Marit Nybakk (A): Jeg har noen kommentarer til SV og Senterpartiet – som alternativ til den replikkrunden som det ikke ble noe av.

Først: Jeg er ikke helt sikker på hva «flyktningpolitisk nøytral» er, men det høres for meg ut til omtrent å være like absurd som «verdipolitisk nøytral». Det som er helt sikkert, er at Dublinkonvensjonen, eller den institusjonelle avtalen som knytter oss til Dublinkonvensjonen, ikke vil gjøre det vanskeligere å få asyl i Norge eller i EU generelt. Det får de enkelte EU-land selv svare på, i og med at de ikke har felles EU-regler om kriterier for asyl. Men det å fremsette en påstand fra denne talerstolen om at Dublinkonvensjonen vil gjøre det vanskelig å få asyl i Norge og i EU generelt, mener jeg er positivt feil.

Jeg mener også at det blir galt når Johan J. Jakobsen sier at vi får en «redusert handlefrihet». Det er jo helt opp til oss selv. Det vil være helt opp til den til enhver tid sittende regjering å praktisere og det til enhver tid sittende stortingsflertall å vedta hva slags handlefrihet vi skal ha i flyktning- og asylsøkerspørsmål.

Dublinkonvensjonen og vår tilknytning til den gir altså rett til å få behandling i ett land innenfor området. Det betyr at man ikke kan avvise en asylsøknad innenfor området, og man kan la være å behandle en søknad på nytt hvis den er behandlet i et annet land. Men det er helt opp til oss selv, og det dreier seg selvfølgelig ikke om vilkår for asyl, bare om prosedyre.

Samtidig har jeg lyst til å utfordre både representanten Rugtvedt og representanten Jakobsen på om ikke representantene mener at det faktisk er behov for en samordning også på dette området innenfor et større og et bredere justissamarbeid. Hvis det er noe som vi nå ser i Europa og på grensene til Europa, så er det at menneskesmugling faktisk har blitt en viktig inntektskilde for internasjonal mafia. Vi husker alle med gru containeren som ble stående på havna i Sør-England i fjor sommer, hvor folk døde av kvelning, og hvor det da var noen som hadde skodd seg nettopp på menneskesmugling. Og her kommer vel også Eurodac-forordningene inn, for det er jo slik at i den type saker kan det være veldig vanskelig å identifisere asylsøkere og få en oversikt over hvilket land de faktisk kommer fra, eller hvordan de er kommet inn i området. For å effektivisere dette samarbeidet under Dublinkonvensjonen har altså EU-landene planlagt å opprette Eurodac for å lagre og utveksle fingeravtrykk og enkelte personopplysninger for bevisformål i asylsakene.

Eurodac vil kunne føre til at identifikasjon i utlendingssaker og tilbakeføring mellom landene i Europa vil gå betydelig smidigere. Norsk utlendingslov har for øvrig siden 1991 hatt regler som tillater lagring og utveksling av fingeravtrykk i utlendingssaker.

Jeg vil ellers understreke at Eurodac bygger på og utdyper EUs personverndirektiv, og ifølge det er det begrenset hvilke opplysninger som kan registreres. Slike opplysninger kan heller ikke utleveres til tredjeland. Dette er, så vidt jeg kan skjønne, i tråd med norsk praksis, hvor den som opplysningene refererer seg til, må samtykke til at disse blir utlevert til Eurodac.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg skal gjøre dette kort.

Jeg kan i hovedsak vise til saksordførerens innlegg som dekkende for det syn som Kristelig Folkeparti har i denne saken. Men jeg vil vise til at Kristelig Folkeparti og for øvrig også Venstre i sin tid ved behandlingen i juni i 1997 stemte mot Norges tilslutning til Schengen-avtalen. Et flertall vedtok imidlertid å knytte Norge til Schengen-samarbeidet, og dette vil nå om kort tid bli realisert. Derfor må vi vurdere dagens sak på denne bakgrunn, og vi har kommet til at når Norge først blir innlemmet i Schengen-samarbeidet – og det kan vi nå ikke gjøre noe med – så vil Dublin-regelverket være riktig for at samarbeidet når det gjelder asylsaker innenfor Schengen-samarbeidet, skal fungere best mulig.

Schengen-avtalen, som Norge altså har tiltrådt, betyr jo at personkontrollen på grensene mellom Schengen-statene oppheves. Disse åpne grensene gjør det enklere for alle å reise fritt, også for dem som vil søke asyl i flere stater, eller som forsvinner når de ikke lenger har rett til opphold. Derfor tror jeg at det er riktig at dette samarbeidet, når det nå først også er vedtatt for Norges vedkommende, suppleres med Dublinkonvensjonen fordi den har som formål å motvirke at asylsøkere som altså kan reise fritt innenfor Schengen-området, blir henvist fram og tilbake mellom statene uten å få sin søknad behandlet.

Jeg vil også understreke det saksordføreren var inne på, at Dublinkonvensjonen ikke regulerer innholdet i et lands – dermed ei heller Norges – asylpolitikk. Vi vil stå fritt til å behandle en asylsøknad selv om vi ikke skulle ha plikt til det etter Dublinkonvensjonen. Derfor er det innholdet i norsk asylpolitikk som er det viktige. Der har Kristelig Folkeparti markert – skal vi si – en liberal holdning og vil fortsatt gjøre det. Men vi kan ikke se at den liberale holdningen er tjent med en situasjon hvor asylsøkere kan risikere å måtte reise fram og tilbake mellom land innenfor Schengen-området uten å få prøvd sin sak, og ei heller er tjent med at man kan ha rett til å få sin sak behandlet i land etter land innenfor Schengen-området. Det tror vi er verken rasjonelt eller tjenlig for en human asylpolitikk, og på det grunnlaget vil jeg anbefale å stemme for dagens innstilling, òg på bakgrunn av at et flertall i Stortinget – mot Kristelig Folkepartis stemmer – i sin tid vedtok å slutte Norge til Schengen-området.

Johan J. Jakobsen (Sp): Saksordfører Marit Nybakk presiserte i sitt andre innlegg nok en gang at norsk asyl- og flyktningpolitikk nærmest skal bli upåvirket av den avtale som inngås. En kan da spørre: Hva er da hensikten med avtalen? Men en kunne også snu på spørsmålsstillingen og spørre om saksordfører Marit Nybakk kan vise til en internasjonal avtale hvor Norge som avtalepart blir upåvirket av hovedhensikten med den avtalen som er inngått. Jeg tror det skal bli vanskelig.

En skal huske på at prosedyrer og institusjonelle forhold faktisk også er en viktig del av den totale flyktning- og asylpolitikk, ja, jeg vil faktisk si det sterkere: Prosedyrer og institusjonelle forhold knyttet til et regelverk og en avtale, er en viktig del av den totale politikk på det aktuelle området. Jeg vil derfor holde fast ved at når Norge inngår en internasjonal avtale, kan en ikke se bort fra hva som er hensikten fra dem som i sin tid fant det nødvendig å inngå denne avtalen.

Og så er det slik at det er mange andre forhold knyttet til denne saken, som vi i Senterpartiet er kritiske til. Jeg har nevnt dette med Eurodac og det faktum at Regjeringen varsler endringer i utlendingsloven uten å gå noe nærmere inn på hva dette skal være. En naturlig konsekvens av dette er etter min oppfatning at en bør avvente hvilke konkrete endringer i det norske lovverket Regjeringen har til hensikt å foreslå, før en forskutterer støtte til denne avtalen. Jeg vil derfor holde fast på det jeg har sagt tidligere, nemlig at norsk flyktning- og asylpolitikk må forventes å bli påvirket av den avtale vi inngår.

Når vi ser på utviklingen i de aktuelle EU- og Schengen-land, rettes det hard kritikk både fra generalsekretær Kofi Annan og fra høykommissærene for menneskerettigheter og flyktninger. De er meget krasse i sin kritikk av den utvikling som nå skjer innenfor EU. Jeg nevnte helt konkret det ferske møtet mellom justis- og innenriksministrene i de aktuelle EU-land – de hadde nettopp et møte i Sverige – hvor det bl.a. fra britisk side nærmest ble krevd at en nå måtte samordne denne politikken på en bedre måte enn tidligere, og da i skjerpet retning. Jeg registrerte at saksordføreren i sitt avslutningsinnlegg brukte nettopp det uttrykket, at det er fornuftig med en samordning med andre land i Europa når det gjelder denne politikken. Jeg synes jo at det var en bekreftelse på at det er en samordnet flyktning- og asylpolitikk som egentlig ligger til grunn for det avtaleverk vi i dag skal ta stilling til.

Lisbet Rugtvedt (SV): Komiteens flertall gir inntrykk av at Dublinkonvensjonen er nøytral når det gjelder innholdet i flyktningpolitikken.

Jeg mener at det ikke er en slik nøytralitet i Dublinkonvensjonen. Og når representanten Nybakk synes begrepet nøytralitet er så absurd i denne sammenhengen, begynner jeg å lure på om ikke hun også er enig i at innholdet ikke er nøytralt i flyktningpolitisk forstand. Spørsmålet er altså om det blir flere eller færre asylsøkere med Dublinkonvensjonen. Jeg frykter at færre vil få muligheten til å søke i Norge, og jeg frykter at det er hensikten med Dublinkonvensjonen, at vi skal få færre søknader i Norge.

Blir det vanskeligere eller lettere å få asyl i Norge og Europa med Dublinkonvensjonen? Jeg tror det blir vanskeligere på den måten at det nærmest blir umulig å søke i flere land. Det blir nærmest umulig å prøve seg i et annet land dersom en har fått avslag i ett land. Og når vi vet at det er så store forskjeller mellom land, tror jeg vi alle kan være enige om at det kan være asylsøkere som har fortjent å få søke i et nytt land dersom de har fått avslag i det første landet de har prøvd. Spørsmålet er om det er behov for samordning. Jo, det er mulig, men ikke den type samordning som har det utgangspunktet at flest mulig skal stenges ute fra Europas grenser.

Så viste saksordføreren til at menneskesmugling er et av de problemene som en vil til livs med denne type samordning. Menneskesmugling er selvfølgelig noe som vi må være med og bekjempe. Men det er et stort tankekors om ikke den muren vi har rundt Europa, om ikke alle de restriksjonene vi nå har lagt på Europa, nettopp fremmer den type hasardiøs menneskesmugling som vi har sett eksempler på. Med et åpnere Europa, et Europa som det er lettere å få adgang til for folk fra den fattige del av verden, ville kanskje ikke folk ta sjansen på slike groteske smuglingsmetoder som vi har sett eksempler på, og hvor menneskesmuglerne også får veldig stor makt.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg fant det nødvendig å si et par ord etter det jeg har hørt i debatten her.

Først til det spørsmålet som Johan J. Jakobsen tok opp, nemlig om norsk asylpolitikk blir påvirket eller upåvirket av det som Stortinget er invitert til å vedta nå, nemlig en tilslutning til Dublinkonvensjonen. Som det står i proposisjonen og i innstillingen, regulerer ikke denne avtalen norsk asylpolitikk. Det synes jeg må slås veldig klart fast. Den fratar oss heller ikke muligheten til å behandle en søknad som har kommet til oss, selv om den etter Dublinkonvensjonen egentlig skulle høre hjemme i et annet land. Det synes jeg også er veldig viktig å få sagt, slik at man ikke forvirrer denne debatten totalt.

Det denne konvensjonen dreier seg om, er jo å effektivisere arbeidet med disse søknadene. Sånn sett påvirker den ikke norsk asylpolitikk. Vi kan føre den politikken vi har, innenfor de rammene som nå legges. Jeg er derfor glad for at det er et bredt flertall som går inn for akkurat det.

Så til spørsmålet som Johan J. Jakobsen tok opp, om hvilke endringer som må gjøres i utlendingsloven. Til det vil jeg bare si at for å effektivisere samarbeidet under Dublinkonvensjonen har EU-landene planlagt å opprette et datasystem, nemlig Eurodac, for å lagre og utveksle fingeravtrykk og enkelte personopplysninger til bevisformål i asylsaker. Eurodac vil kunne føre til at identifikasjon i utlendingssaker og tilbakeføring mellom landene i Europa vil gå betydelig smidigere. Norsk utlendingslov har siden 1991 – det er det viktig å få sagt – hatt regler som tillater lagring og utveksling av fingeravtrykk i utlendingssaker. Eurodac bygger på og utdyper EUs persondirektiv, som er en del av EØS-avtalen. Det er begrenset hvilke opplysninger som kan registreres i Eurodac, og slike opplysninger kan ikke utleveres til tredjeland. Dette er i tråd med gjeldende norsk praksis, hvor den som opplysningene refererer seg til, må samtykke i at disse blir utlevert til Eurodac.

Når det gjelder de lovendringer som er nødvendige, er Regjeringen av den oppfatning at dette er rent tekniske endringer som ikke har prinsipiell betydning, og derfor mener vi det er forsvarlig å gå fram slik vi har foreslått.

Marit Nybakk (A): Bare en kort oppfølging.

Johan J. Jakobsen sa at ingen internasjonal avtale er slik at den ene part blir upåvirket av formålet med avtalen. Formålet med avtalen er ikke å endre innholdet i asylpolitikken i noe EU-land, og jeg vil gjenta at de enkelte EU-land selv bestemmer sin asylpolitikk, altså kriteriene for å innvilge asyl. Hensikten med avtalen er – som også utenriksministeren understreket – å effektivisere prosedyrer og regler ved ankomst av asylsøkere til Schengen-området etter at grensene blir åpnet innen dette området når avtalen trer i kraft 25. mars i år. Da sier det seg selv at det også kan være behov for å samordne og samarbeide om å finne regler for hvordan man skal håndtere asylsøkere i ett land i forhold til et annet, altså: Kan et EU-land eller et land innen Schengen-området fortsatt gi asyl selv om et annet land har sagt nei? Ja, sier Dublinkonvensjonen, og det er også slik at man skal ha rett til å få en asylsøknad behandlet.

Nok en gang vil jeg understreke at det er det til enhver tid sittende storting, den til enhver tid sittende regjering og utlendingsmyndighetene som avgjør kriteriene for å få asyl i Norge. Når representanten Rugtvedt sier at hun tror at det blir vanskeligere å få asyl i Norge, så må selvfølgelig representanten Rugtvedt få mene det. Men det betyr ikke at det er i samsvar med de faktiske forhold.

Presidenten: Ønsker Johan J. Jakobsen ordet til replikk eller til innlegg?

Johan J. Jakobsen (Sp) (fra salen): Til innlegg.

Presidenten: Johan J. Jakobsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Johan J. Jakobsen (Sp): Jeg registrerer at både utenriksministeren og Marit Nybakk står fast på at dette kun er en institusjonell avtale, og at avtalen ikke får konsekvenser for den totale asyl- og flyktningpolitikk. Jeg vil gjenta det faktum at prosedyrer ved behandling av søknader, bl.a. den tilbakesendelsesmekanismen som ligger her, i høyeste grad har med den totale flyktning- og asylpolitikk å gjøre.

Men ettersom utenriksministeren var så kategorisk som han nå var, har jeg lyst til å utfordre ham, for i avtalen står det faktisk – jeg viser til side 21 i proposisjonen – at partene som har inngått denne avtalen «er overbevist om at det er nødvendig å ta inn en mekanisme i denne avtale som sørger for samsvar med utviklingen av Fellesskapets regelverk».

Dette minner etter min oppfatning klart om en utviklingsklausul, som også er en del av den avtale som de norske forhandlerne har underskrevet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.