Presidenten: Før vi går i gang med debatten, vil presidenten kort skissere opplegget for den:

Debatten vil ha en begrensning i deltakelse. Det er bare statsministeren og de parlamentariske lederne som kan delta. Det gjelder også replikkene.

Statsministerens redegjørelse kan vare inntil 15 minutter, mens debattinnleggene fra de parlamentariske lederne er avgrenset til 5 minutter. Statsministeren får i tillegg inntil 3 minutter til en avsluttende kommentar.

Redegjørelsen og debattinnleggene holdes fra den ordinære talerstolen. Replikker og svarreplikker tas fra talerstolene nede i salen. Replikantene benytter talerstolen ved diplomatlosjen, mens svarreplikkene gis fra talerstolen ved presselosjen.

Deltakerne utenom statsministeren har i utgangspunktet fått tildelt et visst antall replikker som de selv bestemmer bruken av. De kan likevel ikke bruke mer enn halvparten av disse på samme taler. Taletiden for replikker og svar er begrenset til 1 minutt.

Det blir ikke adgang til å fremme forslag under denne debatten.

Siden det skisserte opplegget ikke er dekket av debattreglene i Stortingets forretningsorden, vil presidenten be om Stortingets tilslutning til det. – Det anses vedtatt.

Statsminister Jens Stoltenberg: For to år siden holdt den danske journalisten Carsten Jensen et foredrag i Oslo med tittelen «Nordmenn før og etter oljeboomen».

Carsten Jensen mener at det beste litterære bildet på det norske i etterkrigstiden har vært karakterstudiene av Morten Skogmus og Klatremus i Thorbjørn Egners fortelling om dyrene i Hakkebakkeskogen. Men, sier Jensen, denne fortellingen har nå fått en verdig avløsning i Jan Kjærstads bøker om TV-personligheten Jonas Wergeland.

Jeg vil benytte anledningen til å gratulere Jan Kjærstad med Nordisk Råds litteraturpris for «Oppdageren», den siste av bøkene i trilogien. Kjærstad vil motta prisen under Nordisk Råds møte her i Oslo i mars. Det er en vel fortjent pris for et stort forfatterskap, som nå også har fått et solid ankerfeste i den nordiske kulturkretsen.

I sin omtale av Morten Skogmus og Klatremus viser Carsten Jensen fram en indre konflikt i det norske: en protestantisk arbeidsmoral stilt overfor syndens fristelser. Samtidig beskriver de to skikkelsene nordmannen før og etter oljeboomen. Morten Skogmus er arbeidsom, sparsommelig og omhyggelig med sine planer for framtiden. Klatremus derimot har en fribillett til det gode liv, han er lykkelig, glad og ubekymret.

Den virkelige nordmannen vakler mellom de to. Med oljeinntektene er han fristet til å leve som Klatremus og vasse i nøtter, i hvert fall en stund, men tro som han er til det Morten Skogmus står for, mener han at spranget fra den ene til den andre blir vel stort. Nordmannen blir dermed, ifølge Carsten Jensen, nølende stående – tvilrådig og tvesinnet.

Vår utfordring er derfor å klare en krevende balanse: Vi skal bevare Mortens arbeidsomhet og pliktfølelse, men vi kan heller ikke klare oss uten livsgleden, optimismen og oppfinnsomheten til Klatremus.

Det er mye som gir grunnlag for optimisme i vårt land. Men vi må ikke tro at framgang og velferd kommer av seg selv. Det er bare evnen til å skape og evnen til å dele som gir oss trygg velferd og gir livene våre mening, både som enkeltmennesker og som fellesskap.

Det er snart ett år siden Arbeiderpartiet overtok regjeringsansvaret. I løpet av dette året har vi tatt nye, viktige skritt for å bygge ut velferdssamfunnet og trygge norsk økonomi.

Bevilgningene til helse har økt betydelig. Ventelistene er blitt kortere. Alle får i disse dager tilbud om en fast lege. Vi ruster opp kreftomsorgen og psykiatrien, og vi står foran tidenes største omorganisering av norsk sykehusvesen.

Vi satser på kunnskap for alle. Lærerne har fått bedre lønn, skoledagen er blitt bedre organisert, etter- og videreutdanning er blitt en lovfestet rett, og vi står foran tidenes reform av høyere utdanning. Det skal bli mer kvalitet og mer kunnskap. Våre universiteter og høyskoler skal bli spydspisser inn i det nye kunnskapssamfunnet.

Kommunenes inntekter har økt mer enn på mange år, og kommunene har fått økt frihet og mindre statlig detaljstyring. Lokaldemokratiet og velferden bygges videre ut. Samtidig gjennomfører vi tidenes opprustning av eldreomsorgen – en reform som regjeringen Jagland satte i gang for fire år siden, og som min regjering tar i havn.

Vi vil at alle skal ha tilgang til en god bolig, og vi gjenreiser den sosiale boligpolitikken og bevilger mer penger til boligformål.

Vi har trappet opp kampen mot kriminalitet. Vi vil forebygge, vi vil ha mer politi og rask reaksjon fra samfunnets side. Soningskøene skal ned, og fengslene skal bygges ut. Vi har foreslått tidenes reform av norsk politi- og rettsvesen, med mindre byråkrati og mer politi. Folk skal merke at vi satser mer på en tryggere hverdag.

Vi har tatt fatt i vanskelige saker; mange av dem lå og drev. Vi har avklart hovedlinjene i norsk bankstruktur. Vi har lagt fram forslag om en framtidsrettet forvaltning av statens eierskap i olje- og gassvirksomheten. Og vi har gitt vår store kunnskapsbedrift Telenor nye eiere, ny kapital og ny kraft.

Vi har tatt ansvaret for forvaltningen av vår natur og vårt miljø. Vi har vernet store områder, vi har sikret Saltfjellet mot vannkraftutbygging, og vi har sagt det som måtte sies: Tiden for de store vannkraftutbygginger er over. Bevilgningene til forskning på miljøvennlig teknologi er økt, og vi har tatt ansvar for en bærekraftig forvaltning av våre rovdyrbestander.

Fredag legger vi fram forslag til en historisk fornyelse av Forsvaret. Det vil gi oss et sterkere forsvar og gi landet økt trygghet. Vi skal bruke mer på Forsvaret, men vi skal bruke pengene bedre. Dette er en nødvendig reform som kommer sent, men den kommer godt. Vi gjør nå det de fleste av våre allierte innen NATO allerede har gjort. Og NATOs generalsekretær var helt klar under sitt besøk i Norge for to uker siden: Reformen tar godt vare på norsk sikkerhet og alliansens behov.

I et valgår skal velgerne ha klare alternativer å velge mellom. Det vil de få i år. Arbeiderpartiet slår ring om et velferdssamfunn som gir alle en grunnleggende trygghet og like rettigheter til barnehage, skole, helsevesen og eldreomsorg. Folk forventer seg mye av disse tjenestene. Derfor skal vi videreutvikle og fornye dem, slik at de svarer til behovene folk møter i hverdagen.

Fra høyresiden er budskapet en kraftig nedbygging av tjenester vi betaler for sammen. Dette er delvis direkte uttalt, f.eks. vil Fremskrittspartiet gjennomføre store kutt i de ordninger som gjør det mulig å bo i alle deler av landet, kutte landbruksstøtten til beinet, kutte i barnehagestøtten og en rekke andre viktige tjenester. Men budskapet er like tydelig i det som ikke sies klart. Høyre og Fremskrittspartiet sier de ønsker mer til skole, mer til forskning, mer til forsvar og mer til veier. Ønskene beløper seg til milliarder. Samtidig hører vi ropet om kraftige skattelettelser. Dagbladet oppsummerte dette i forrige uke ved å vise til at Høyre og Fremskrittspartiet «finansierer sine skattelettelser med å gi mindre til kommunene og mindre til de syke». Det er et ærlig valg. Men det er et varsel om en klar kursomlegging, og den vil Arbeiderpartiet ikke være med på.

I sine budsjettforslag gikk de to partiene kraftig løs på sykelønnsordningen. Et voksent menneske sykmeldt i ett år ville tapt rundt 50 000 kr med Fremskrittspartiets opplegg og nærmere 30 000 kr med Høyres opplegg. Jeg er glad for at denne oppskriften ble kontant avvist av et klart flertall på Stortinget.

Langtidssyke og uføre har ikke sterke talsmenn. De har ikke debattanter som går på barrikadene for lavere skatt. Men de har familier og seg selv å ta vare på. Og det har også fellesskapet ansvar for å hjelpe dem med. Derfor er Arbeiderpartiets holdning klar: Vi vil ikke fremme forslag som svekker arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen. Det vi trenger, er tiltak som fremmer helse og forebygger sykdom i arbeidslivet. Vi må gjøre terskelen inn i arbeidslivet lavere og terskelen ut av arbeidslivet høyere.

Fremskrittspartiet og Høyre vil finansiere skattelette ved å kutte i den hjelpen verdens rikeste land gir til de aller fattigste. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet og stortingsflertallet sier nei også til dette.

I regjeringserklæringen sa Regjeringen at offentlig sektor skal styrkes, derfor må den også fornyes.

• Antall legeårsverk er økt med 50 pst. de siste ti årene, og vi er nå det landet som har flest leger pr. innbygger i Europa. Likevel opplever vi legemangel.

• Norge ligger på toppen i verden når det gjelder bruk av penger pr. elev, og vi har flere lærere pr. elev enn noe annet vestlig land. Likevel er vi ikke fornøyd med skolen vår.

• Vi bruker mer penger på norske sykehus enn noen gang før. Men samtidig står topp moderne utstyr ubrukt, operasjonsstuer står tomme midt på dagen, og sykehuslegene behandler færre pasienter nå enn før.

• Det er få områder det er bevilget mer penger til de siste årene enn til politiet. Likevel opplever vi mangel på politi og for lite satsing på enkeltmenneskers trygghet.

Derfor kan vi love at vi skal sørge for at skattebetalerne får mer tjenester igjen for den skatten de betaler.

• Det vi sparer inn gjennom en bedre organisering av sykehusene, skal ikke føre til reduserte sykehusbudsjetter. Det skal gi bedre sykehus, kortere køer og mer behandling.

• Det vi sparer ved å redusere antall studieår ved universitetene ved å utvide lengden på studieåret, skal ikke tas ut gjennom kutt i universitetenes og høyskolenes budsjetter. Det skal brukes til bedre utdanning, mer forskning og sterkere universiteter.

• Det vi sparer ved å halvere antall politidistrikter, skal ikke brukes til å redusere politibudsjettene. Det skal gå til å gi flere politifolk og mer trygghet.

• Heller ikke det vi sparer inn på å omstille Forsvaret skal vi bruke til å kutte i forsvarsbudsjettet. Det skal gi oss et sterkere og bedre forsvar.

Folk skal merke at disse reformene gir resultater i deres hverdag, at det blir flere og bedre tjenester.

Siden 1970 er vi blitt tre ganger så rike som nasjon. Men er vi blitt tre ganger så lykkelige, og lever vi rike liv i det rike landet? Klarere enn noen gang før ser vi at vilkår for gode liv ikke bare er knyttet til materiell velstand. Tilværelsen må fylles med innhold, mening og menneskelig omtanke og varme. Vi vil ha et samfunn preget av mangfold, toleranse og likeverd. Men vi må erkjenne at på disse områdene er rikets tilstand ikke så god som vi ønsker.

Drapet på Holmlia var ikke en enkeltstående ugjerning. Det var en påminnelse om at det er mulig å gå seg vill i samfunnet vårt, at det er mulig å bygge fordommer, raseri og voldsromantikk i samfunnets blindsoner.

Sist fredag møtte jeg mennesker som har engasjert seg i arbeidet mot kriminalitet og rasisme i lokalsamfunnet. De fortalte om erfaringer fra det lokale arbeidet, om problemene, men også om mange tiltak som har vært vellykkede. Tre hovedbudskap kom fram fra møtet.

For det første: Vi må hindre rekruttering til gjenger og voldsmiljøer. Eller som en politimann fra Manglerud sa: Først må vi bygge en vegg mot nynazismen, så må vi slå hull i veggen og hente ut folk, én etter én.

For det andre: Rasismen må bekjempes over alt. Det gjelder nordmenns holdninger rettet mot innvandrere. Men det gjelder også innvandreres holdninger rettet mot nordmenn – og innvandreres holdninger til hverandre. For heller ikke her er alt som det skal være i Norge.

For det tredje: Skolen er kanskje den viktigste møteplassen for integrasjon og økt forståelse. Timene etter at skolen slutter tidlig på ettermiddagen, er kritiske. Vi må vurdere hva vi kan gjøre for å sikre gode tilbud for eldre barn og ungdom når skoledagen tar slutt tidlig på ettermiddagen. Skolefritidsordningen er et viktig tilbud. Vi ser hvor hardt det rammer når kommunene skrur opp prisene, slik vi bl.a. ser i Oslo, med dramatisk økning i prisen på skolefritidsordningen.

Altfor mange barn, særlig de litt eldre, står uten tilbud. De kunne trenge et varmt måltid, hjelp til lekser og tilbud om fritidsaktiviteter med voksne til stede på skolens område. Skolen er ikke i stand til å gi dette i dag. Vi må sette den i stand til det i framtiden. Vi trenger en politikk for en god og trygg oppvekst. Vi vil arbeide for å sikre full barnehagedekning innen 2003, og vi vil redusere foreldrebetalingen. Barnehageplass til alle er det beste tiltaket for å hindre at de som fra før har det vanskeligst, kommer på etterskudd allerede i startfasen.

Rikets tilstand er god i Norge. Men vi kan ikke lene oss tilbake av den grunn. Vi må ikke la rikets tilstand bli rikets stillstand. I høst tok vi i bruk et flertall på Stortinget for økt satsing på felles velferd og mer rettferdig fordeling. Budskapet var klart: Dette er ikke tiden for å kutte i velferden og fellesskapsordningene. Vi vil arbeide for at dette flertallet legger grunnlaget for den politiske kursen også etter stortingsvalget til høsten. Slik kan vi sikre at utviklingen i Norge blir preget av grunnverdier som mangfold, toleranse, solidaritet og likeverd.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Statsministeren sa nettopp: «I høst tok vi i bruk et flertall på Stortinget for økt satsing» osv. på ulike felt. Det er en begrepsbruk som gjør det nødvendig å presisere at stortingsflertallet ikke er et redskap Regjeringen bare kan ta i bruk. Det vitner om en forståelse for Stortingets egen integritet som overrasker. Regjeringen skal følge stortingsflertallets vilje og ikke motsatt. Og det har ikke minst denne regjering fått erfare.

I den tilsvarende debatten i fjor sa Stoltenberg at sentrumsregjeringen var «enestående svak». Nå har hans egen regjering så langt hatt én stor styrkeprøve, statsbudsjettet i fjor høst, og da måtte Regjeringen akseptere endringer på til sammen rekordmange 22 milliarder kr. Stoltenbergs karakteristikk slår tilbake som en kraftig bumerang. Det mest skuffende og overraskende med budsjettet var den kraftige forverring i vilkårene for norsk næringsliv – det var det mest næringslivsfiendtlige budsjettet på årtier. Det var ingen signaler i dagens tale om en annen og bedre næringslivspolitikk.

Var Regjeringens budsjettforslag sist høst uttrykk for Stoltenberg-regjeringens næringspolitikk?

Statsminister Jens Stoltenberg: Først til spørsmålet om «vi». Jeg inkluderte Kjell Magne Bondevik i det «vi», for jeg er en inkluderende person og er altså glad for at sentrum og Arbeiderpartiet fant sammen om et budsjett der vi har tidenes satsing på felles velferdsordninger, kommuneøkonomi, helse, eldreomsorg og mange andre viktige velferdsordninger.

Det enestående med budsjettforliket i høst var jo nettopp at det var mulig å mobilisere et flertall for den store satsingen innenfor krevende økonomiske rammer, bl.a. fordi sentrum var med på også å se på budsjettets inntektsside, stramme noe inn i privat sektor for å rydde plass for økt satsing på våre felles velferdsordninger. Det var det politiske veivalget. At sentrum så mente det var mye bedre å øke noen skatter for næringslivet, f.eks. saldoavskrivninger og noen typer skatter, mens de var mot de skattene vi foreslo, vel, det var ikke et like prinsipielt viktig spørsmål for oss. Vi var glad for at dere var med på vårt grep, både på utgiftssiden og på inntektssiden.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Det var vanskelig å få svar på spørsmålet. Er dette et uttrykk for den næringspolitikk statsminister Stoltenberg ønsker å stå for – det mest næringslivsfiendtlige budsjett på mange år?

Nå skjønner jeg at han ønsker å inkludere flere. Statsministeren leverte en skryteliste som jo inneholdt en rekke saker hvor tidligere regjeringer eller Stortinget faktisk har tatt initiativet, ikke regjeringen Stoltenberg.

En annen sak er bekymringsfullt høye priser på skolefritidsordningen, spesielt i indre øst i Oslo. Så viser det seg at to av de tre aktuelle bydelene ledes av Arbeiderpartiet. En arbeidsgruppe av disse og Regjeringen, representert ved Kommunaldepartementet, har foreslått bevilgninger som fører til høye priser. Det ikke-sosialistiske byrådet har faktisk i dag overprøvd det som kom fra arbeiderpartihold, og foreslått 9 mill. kr ekstra for slik å redusere kostnadene pr. barn med gjennomsnittlig 7 000 kr. Tilsier ikke dette en litt større ydmykhet i fordeling av ansvar og hvem som er opptatt av velferd eller ikke?

Statsminister Jens Stoltenberg: Først når det gjelder næringslivspolitikken. Jeg regner med at Kjell Magne Bondevik også står inne for det budsjettforliket som vi ble enige om i fjor høst, inklusiv politikken overfor norske bedrifter. Der er det altså bl.a. satsing på forskning og utvikling, og ikke minst er det en ansvarlig bruk av penger, noe som bidrar til det aller viktigste for norske bedrifter, nemlig å holde kostnader, prisstigning og renter under kontroll.

Når det så gjelder skolefritidsordningen i Oslo, tror jeg det er vanskelig for det borgerlige flertallet – der også Kristelig Folkeparti nå inngår – i Oslo bystyre å frasi seg ansvaret for de budsjettene som bydelene får, og som er årsaken til påplussingene i egenbetalingen ved skolefritidsordningen. Alle som kjenner styringsformen i Oslo, vet at bydelsutvalgene har lite de skulle ha sagt når det gjelder den faktiske budsjettsituasjonen. Den er det bystyret som fastlegger.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Når det gjelder det siste, taler nå Stoltenberg mot den faktiske situasjonen, og jeg ber ham oppdatere seg på det. Det er det ikke-sosialistiske byrådet som har måttet overprøve bl.a. Arbeiderpartiets forslag til bevilgninger, som førte til høye priser på skolefritidsordningen.

Jeg står inne for det budsjettforliket vi ble enige om i fjor høst. Men vi kunne ikke stå inne for det næringslivsfiendtlige forslaget Stoltenberg stilte seg i spissen for. Det er forskjellen.

Så til en annen sak. I stadig flere saker ser vi nå sprikende signaler fra Regjeringen. Statsrådene Horn og Giske går inn for å forby naziorganisasjoner, statsministeren og justisministeren går imot. Miljøvernministeren vil regulere størrelsen på hytter, Regjeringen vil tydeligvis ikke.

I dag behandles det såkalte patentdirektivet i EU-domstolen, der Nederland har anlagt sak. Norge har støttet den, men utenriksministeren har sagt at hvis ikke Nederland vinner fram, vil vi godta direktivet. Dette har svekket saken og Norges posisjon. Har virkelig Regjeringen allerede gjort seg opp den mening at den passivt vil følge utfallet i EUs domstol? Har ikke Regjeringen en egen oppfatning i denne prinsipielt viktige saken?

Statsminister Jens Stoltenberg: Først til de konkrete sakene. Miljøvernministeren har selv gjort det veldig klart at det ikke er aktuelt å regulere størrelsen på enkelthytter i Norge. Det miljøvernministeren har vært opptatt av, er å sikre en hyttebygging som ikke er et problem i forhold til allmennhetens adgang til naturområder, og som ikke skader norsk fjellnatur. Men å regulere størrelsen på enkelthytter har miljøvernministeren gjort helt klart ikke er aktuelt. Det er jeg selvsagt helt enig med henne i.

Når det gjelder forbud mot naziorganisasjoner, er det riktig at det er et spørsmål som nå vurderes, bl.a. ved at eksperter har reist til noen av våre naboland for å innhente vurderinger der om i hvilken grad man kan bruke lovverket, enten mot naziorganisasjoner som sådanne eller i forhold til f.eks. å forby bruk av nazistiske symboler. Det vil vi vurdere, og så vil vi trekke konklusjoner og presentere dem for Stortinget.

Når det gjelder patentdirektivet, er det klart at hvis Domstolen kommer til at det er i strid med Konvensjonen om biologisk mangfold, da er det ikke snakk om å innføre direktivet – og det mener selvsagt hele Regjeringen.

Carl I. Hagen (Frp): Statsministeren snakket nå i kveld ikke i det hele tatt om pris- og kostnadsveksten, ei heller renteutviklingen i Norge. Det forstår jeg godt, for mens andre land nå setter ned rentene, har vi fortsatt et pris- og kostnadsproblem. I motsetning til andre land har imidlertid vi et enormt overskudd i statsbudsjettet. Jeg vil gjerne igjen spørre om ikke Regjeringen gjennom de råd den har innhentet fra en del økonomer, nå etter hvert er kommet til at den kan gjøre noe for å få ned prisstigningen, bl.a. ved å redusere en del av de høye norske avgiftene. Regjeringen og sentrum har nettopp sørget for en høy prisstigning, en høy inflasjon, og derved et høyt rentenivå, ved helt unødvendig å holde et veldig høyt avgiftsnivå og til og med å ha økt merverdisatsen. Hvorfor vil ikke Regjeringen at det norske folk – folk flest – nå også skal få nyte godt av statens gode økonomi i form av en nedsettelse av særlig avgiftene, men også av skatter, slik at folk flest får nyte godt av de inntektene de nå har?

Statsminister Jens Stoltenberg: Hagen viser til de økonomene som har gitt Regjeringen råd, og de har litt ulike vurderinger og litt ulike standpunkter ved ulike spørsmål, men de er samstemte i én ting, og det er at hvis vi gjør som Fremskrittspartiet foreslår, nemlig å åpne slusene og pumpe inn mange nye milliarder i norsk økonomi, så blir resultatet en dramatisk prisvekst og en dramatisk nedbygging av norske bedrifter, økende ledighet og store omstillingsproblemer. Noen sier at vi kan ta det – å bygge ned industrien – men de er alle enige om at hvis vi bruker mer penger i det omfanget Fremskrittspartiet foreslår, så blir det en dramatisk nedbygging av norske konkurranseutsatte bedrifter og norsk industri. Det anbefaler ikke vi, og derfor er vi uenig med Fremskrittspartiet.

For øvrig er det rart å høre hvor bekymret Fremskrittspartiet er for enkeltmenneskers økonomiske situasjon, for i neste øyeblikk å foreslå at helt vanlige norske lønnstakere som utsettes for en trafikkulykke, kreftsykdom eller annen langvarig sykdom, skal få 50 000 kr eller mer i redusert utbetaling i sykepengeperioden. Det er dramatisk og burde bekymre Carl I. Hagen mye mer enn merverdiavgiften.

Carl I. Hagen (Frp): La meg da først få spørre statsministeren om hvem i Regjeringen vi nå skal lytte til. Er det Regjeringens politikk å gjøre noe med sykelønnsordningen, som enkelte departementer foreslår? Og vil man følge opp noe fra Sandman-utvalget? Eller er det fortsatt slik at ingen endringer skal skje?

For øvrig tar statsministeren feil når han snakker om virkningene av skattelettelser, eller særlig avgiftslettelser. Statistisk sentralbyrås vurdering av Fremskrittspartiets budsjettopplegg er at det ville gi en nedgang i prisene på 2 pst., mens Regjeringens egen politikk sammen med sentrum medførte en prisvekst på 3 pst., altså en forskjell på fem prosentenheter, som nettopp river i småbiter en del av statsministerens forklaringer når det gjelder kommuneøkonomi og andre ting.

Men statsministeren var også inne på sykehusene. Vil Regjeringen snart endre innsatsbasert finansiering, fjerne kryptaket, slik at vi ikke har tomme operasjonsstuer på dagtid og ikke får utnyttet kapasiteten i norske sykehus? Og vil han også være med på etter hvert å ettergi sykehusenes gjeld, slik at det ikke er penger som er grunnen til at vi ikke får behandlet flere pasienter ved sykehusene?

Statsminister Jens Stoltenberg: Først når det gjelder Sandman-utvalgets innstilling. Der er det fremmet mange forslag – jeg tror det er over 20 konkrete forslag – bl.a. forslag om økt adgang til å bruke trygdemidler til å gi syke pasienter behandling, forslag om bedre attføring og bedre oppfølging og flere tiltak for å få uføretrygdede og syke tilbake i arbeidslivet. Nå går Regjeringen gjennom alle disse forslagene. Men når det gjelder forslaget om kutt i sykelønnsordningen og arbeidstakernes rettigheter, har landsmøtet i Arbeiderpartiet – og jeg har redegjort for det tidligere – sagt at vi ikke går inn for det, og det er selvfølgelig også styrende for Regjeringens behandling av den saken. Vi har samtidig invitert partene i arbeidslivet til en dialog om oppfølging av Sandman-utvalgets mange ulike forslag og sitter nå i dialog med partene om det, og vil selvfølgelig ta stilling til resultatet av den dialogen når det foreligger.

For øvrig legger jeg merke til at representanten Hagen overhodet ikke kommenterer at alle de tusener av mennesker som blir langtidssykmeldte i Norge på grunn av trafikkskade, kreftsykdom og andre ting, skal få mange titusener i redusert utbetaling med Fremskrittspartiets forslag om 20 pst. kutt gjennom hele sykepengeperioden.

Carl I. Hagen (Frp): Det skyldes at jeg prøver å forholde meg til de normale spilleregler for replikker, nemlig at det er replikanten som stiller spørsmålene, og den som har holdt et innlegg, som prøver å svare. Jeg har lagt merke til at statsministeren i stedet for å svare på spørsmål går til angrep på en feilaktig måte overfor det parti og den representant som tillater seg å stille et spørsmål. Vi får bare ta til etterretning at det er en enkel taktikk når man ikke kan svare på de spørsmål som stilles.

Men jeg vil prøve meg en gang til: Landsorganisasjonen i Norge har flere ganger ved Yngve Hågensen tatt til orde for å få en fondsbasering av folketrygdens pensjonsordninger, særlig tilleggspensjonsordninger, noe Fremskrittspartiet har prøvd å foreslå en del ganger. Hvorledes stiller Regjeringen seg til denne tanke, og kan vi forvente at Regjeringen snart kommer til Stortinget med forslag om omorganisering av folketrygden? Eller er det slik at den skal puttes i skuffen til valget er over gjennom å oppnevne enda nye utvalg?

Statsminister Jens Stoltenberg: Uansett er det slik at den norske stat er ansvarlig for utbetaling av folketrygdens grunnytelser og folketrygdens tilleggspensjoner. Enten staten organiserer det som et eget pensjonsfond, et oljefond eller på andre måter, er det staten med statens inntekter og statens sparing som betaler for dagens og framtidige pensjonsutgifter. Det blir ikke noe vesentlig annerledes om vi organiserer fondet som et pensjonsfond, et oljefond eller en annen type fond. Det avgjørende er at Arbeiderpartiet har et troverdig opplegg for å spare tilstrekkelige midler, slik at vi kan trygge pensjonene. Fremskrittspartiets økonomiske politikk innebærer at vi ikke kan trygge framtidens pensjoner, og det er en trussel mot alle dem som er avhengig av både grunnpensjon og tilleggspensjon i folketrygden.

Jan Petersen (H): Det var mye polemikk i statsministerens innlegg som kom til fortrengsel for det han ønsker å gjøre. Ett av de områdene som var forbausende fraværende i statsministerens redegjørelse, var de utfordringene som norsk skole, utdannelse og forskning står overfor.

Skal Norge være på topp i verden, er vi også nødt til å være på topp når det gjelder skole og utdannelse, men den veien går det ikke. Arbeiderpartiet skapte innholdet i Reform 97-skolen. Vi har nå fått klare forskningsresultater som viser at unger på samme alder leser dårligere nå enn de gjorde før Reform 97, på tross av at de har ett år ekstra i skolen. Dette er dramatisk for unger som skal starte livet.

Erkjenner statsministeren og tar han ansvaret for at Arbeiderpartiets skole skaper tapere i Norge? Og hva vil han gjøre med det?

Statsminister Jens Stoltenberg: Vi vil ha en bedre skole. Derfor vil vi gjøre mange små og store ting for å gjøre norsk skole enda bedre for alle.

I forrige valgkamp, i 1999, var hovedsaken i debatten at vi måtte øke lærernes lønninger for å sikre rekruttering til læreryrket, for å sikre at det yrket som er nøkkelen til barns oppdragelse, ble verdsatt tilstrekkelig. Vi fikk gjennom inntektspolitisk samarbeid i fjor vår til et lønnsløft for lærerne og i tillegg til det en enighet om bedre organisering av skoledagen, slik at lærerne kan bruke mer tid på det viktigste, nemlig å undervise elevene. Det er en viktig reform for en bedre skole, bedre norskopplæring og bedre undervisning for elevene. Det er en start – ett tiltak. Så vil det komme flere, bl.a. når det gjelder både spørsmålet om en bedre undervisning for den enkelte elev, en bedre organisering av skoledagen og en bedre utdanning av lærere. Da er jeg sikker på at vi kommer til å få en enda bedre skole.

Jan Petersen (H): Det står dessverre fast at intet av dette var av de ting statsministeren prioriterte i sin innledning, og han forholdt seg ikke til det ansvar Arbeiderpartiet har for innholdet i den skolen som ble skapt. Jeg må fastholde at her er resultatene alarmerende dårlige, og det kreves en helt annen, offensiv holdning fra statsministerens side enn det han nå viser.

Nå gikk det jo tydelig frem av statsministerens innlegg at Arbeiderpartiet er et høyskatteparti, men de ønsker altså ikke å fortelle oss før valget hva slags skattereformer de nå ønsker å gjennomføre. Høyre har krevd at Arbeiderpartiet legger kortene på bordet før valget, så folk kan få velge. Arbeiderpartiet sier at de vil legge dem på bordet etter valget. Betyr det at statsministeren ønsker å gjemme alle godbitene til budsjettbehandlingen?

Statsminister Jens Stoltenberg: For det første tror jeg ikke representanten Petersen hørte etter. Riktignok måtte jeg redigere litt fordi mitt manuskript var litt langt i forhold til den tildelte taletid, men jeg leste i hvert fall opp det om skole, nemlig satsingen på lærerlønninger, på å øke kvaliteten i skolen og de store utdanningsreformene vi nå varsler innenfor høyere utdanning. Så hvis representanten Petersen hørte etter, ville han ha hørt at jeg sa nettopp det.

Når det gjelder skatt, er situasjonen den at Arbeiderpartiet gjennom 1990-tallet har sørget for at vanlige lønnstakere betaler mindre skatt på vanlige inntekter. Overtidsskatten, som var opp mot 70 pst., er brakt ned til 35 pst. for alle med lave inntekter og til maksimalt 50 pst. for alle som har noe over gjennomsnitt av vanlig lønnsinntekt. Det er en kraftig reduksjon i skatt på vanlige lønnsinntekter, og senest i de to siste budsjettene reduserte vi skatten for dem med de laveste inntektene. Så vanlige lønnstakere har fått og skal få lavere skatt med Arbeiderpartiet. Høyres opplegg er lavere skatt for dem som har aller mest, og kutt i velferdsordningene for dem som har aller minst. Det er usosialt, og det er vi imot.

Jan Petersen (H): Dette er av de omtrentligheter som statsministeren utmerket godt vet ikke er riktig. Blant annet har Høyre klart reagert mot de kraftige økningene i boligbeskatningen og elavgiftene – ting som rammer alminnelige mennesker helt uavhengig av inntekt. Vårt mål er at folk skal kunne leve av sin egen inntekt, og derfor ønsker vi å heve i bunnen. Statsministerens poeng på dette området er rett og slett ikke riktig.

Men han unngikk også poenget mitt, nemlig: Hvorfor ønsker han ikke å legge frem sin skattepolitikk før valget? Jo, det er selvfølgelig fordi hver gang Arbeiderpartiet gir noe på et område, tar de igjen på andre områder, og det ønsker ikke Arbeiderpartiet å vise frem. Det er realiteten i det hele. Men for å holde meg til forholdene for alminnelige mennesker, som jeg er helt enig med statsministeren i er viktig: Hva vil han nå gjøre med de kraftige økningene i f.eks. elavgiftene, hvor 50–70 pst. av det man betaler i strøm, nå går til det offentlige? Det er blitt en ny melkeku. Eller hva vil han gjøre med den kraftige økningen i boligbeskatningen folk har vært utsatt for? Vil han på de områdene gi folk lettelser?

Statsminister Jens Stoltenberg: Det var ingen omtrentligheter fra meg – jeg kan godt være veldig presis. Når f.eks. Høyre foreslår 10 pst. kutt i sykelønn for langtidssykmeldte, betyr det at den gjennomsnittlige lønnstaker, med 300 000 kr i inntekt, får 30 000 kr mindre i inntekt hvis man blir langtidssykmeldt. Det er et forholdsvis enkelt regnestykke og ikke en omtrentlig påstand. Sist gang Høyre satt i regjering, var lønnstakernes skatt – overtidsskatt – nesten 70 pst. Arbeiderpartiet har brakt den ned til under 50 pst. Da er det ikke Arbeiderpartiet som er skatteøkningsparti – det var Høyre som stod for det. Hvert eneste år Høyre satt med flertallsregjering under Willoch, økte man boligskatten – hvert eneste år. Da er det nærmest underlig å høre den moralske forargelsen fra Høyre over boligskatt, når de økte den skatten hvert eneste av de årene de selv satt i regjering på 1980-tallet. Da tror jeg man bør ha en litt annen tone i forhold til skatt, når vi har redusert skatten for vanlige lønnstakere, og Høyre økte den for alle med vanlig bolig da Høyre satt i regjeringskontorene.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg vil over til et område som statsministeren overhodet ikke berørte i sin redegjørelse, et område som jeg tror statsministeren og jeg kan bli enige om vil komme til å være helt avgjørende for rikets framtidige tilstand, nemlig Norges forhold til EU. Når jeg tar det opp, er det spesielt på bakgrunn av statsministerens besøk i Brussel i går. Statsministeren har satt seg fore å skulle informere og skolere det norske folk om Europa, og har sagt bl.a. i årstalen til NHO at de som ønsker en EU-debatt, ikke vil finne Arbeiderpartiet på den arenaen. Utenriksministeren derimot har senest i en debatt med Johan J. Jakobsen i Dagsnytt Atten den 10. januar på nytt bekreftet at det er høyst sannsynlig og aktuelt at det kan komme til å bli fremmet en ny EU-søknad i løpet av neste stortingsperiode. Kan vi nå få avklart hva som er Regjeringens politikk på området?

Statsminister Jens Stoltenberg: Det jeg gjorde klart på NHOs årskonferanse, og som er helt i tråd med det utenriksministeren har sagt, og som landsmøtet i Arbeiderpartiet har sagt, er følgende: Det er her to veldig enkle standpunkter. Det ene er å si at det er helt utenkelig at det blir en EU-debatt i neste fireårsperiode. Det andre er å si at vi uansett kommer til å gå inn for å søke medlemskap i neste stortingsperiode. Jeg mener at begge de standpunktene er litt for enkle og ikke tar innover seg at vi tidligere overhodet ikke har greid å se tempoet og kraften i endringene i europeisk politikk.

Så er det slik at både utenriksministeren og jeg har den vurderingen at det er lite sannsynlig at det blir aktuelt. Uansett er det slik at det er det norske folk gjennom en folkeavstemning som skal ta stilling til spørsmålet om norsk medlemskap, det er ikke gjennom et stortingsvalg vi avgjør det spørsmålet.

Odd Roger Enoksen (Sp): Da oppfatter jeg at statsministeren bekrefter at det kan være aktuelt å fremme en EU-søknad i neste periode.

Men jeg lurer på en annen sak som har tilknytning til EU, og det er: Hvorfor ønsker Regjeringen i så liten grad å utnytte det handlingsrom som vi tross alt pr. i dag har som ikke-EU-medlem i en del sentrale spørsmål for Norge? Det gjelder tilnærmingen til patentdirektivet – Kjell Magne Bondevik har tidligere i debatten spurt om Regjeringens håndtering av det. Det gjelder ikke minst matsikkerhet, i forhold til de muligheter som vi har for å si nei til import av dyr fra land som har påvist smitte av kugalskap. Det gjelder matsminkedirektivet, som vi vet vil kunne framkalle allergi og astmareaksjoner hos barn, og det gjelder f.eks. i forhold til gassmarkedsdirektivet. På en rekke områder hvor vi fortsatt har handlefrihet, utnyttes den ikke. Er dette også et ledd i Regjeringens strategi for å få det norske folk til å forstå at vi er best tjent med å være EU-medlem?

Statsminister Jens Stoltenberg: Det var vel slik at sentrumsregjeringen i og for seg utmerket seg ved også der å ha et veldig høyt tempo når det gjaldt EU-tilpasning. Man tok de fleste direktiver, man tok veterinæravtalen, man tok andre direktiver man tidligere hadde argumentert mot, og tilpasset seg EØS-avtalen og de ulike regler som er utarbeidet i EU, og man varslet også at man skulle gjøre det når det gjaldt f.eks. gassmarkedsdirektivet. Vi tror at i all hovedsak og i de aller fleste tilfeller er vi tjent med å ha dialog med EU for å få til løsninger og tilpasninger som ivaretar Norges interesser, og på de ulike områder mener vi at vi har oppnådd det. Vi har dialog med dem om gassmarkedsdirektivet, det er nå en dialog når det gjelder patentdirektivet, og det er ingen tvil om at hvis det blir en domsavsigelse på at det direktivet er i strid med internasjonale avtaler og konvensjoner, er det ikke aktuelt for Norge å innføre det – å innføre noe som er i strid med internasjonale avtaler og konvensjoner vi har undertegnet. Det får vi vite om en stund, og da skal vi ta stilling til det direktivet.

Kristin Halvorsen (SV): SV er veldig godt fornøyd med at statsministeren flagger sykelønnsordningen så høyt. Det tar vi som en garanti for at det ikke kommer noe forslag fra Arbeiderpartiet om at det skal kuttes i sykelønnsordningen i neste fireårsperiode. Og dette er en veldig viktig sak for velgerne, som kommer til å være avgjørende for mange i valget, fordi vi har Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti på den ene siden, som vil kutte i rettighetene, mens Arbeiderpartiet, hvis de står fast, og Senterpartiet, hvis de står fast, og SV, som helt sikkert står fast, kan stå for et helt annet regime og et helt annet syn.

Det som forundrer SV, er at statsministeren ikke har høyere ambisjoner når det gjelder å bekjempe fattigdom. I dag har Regjeringen kommet med noen veiledende normer for sosialhjelp, men uten penger og uten bindinger for kommunene betyr dette at sosialhjelpsklienter fremdeles må slåss med skolefritidsordninger, med barnehagesatser og med eldreomsorg om hvem som skal få mest penger. Hvorfor i all verden har ikke en sosialdemokratisk statsminister i år 2001 som visjon å avskaffe fattigdommen i Norge?

Statsminister Jens Stoltenberg: Min visjon er å avskaffe fattigdommen i Norge. Og jeg mener at det er få mål som er viktigere enn å avskaffe all fattigdom i Norge. Men jeg vet samtidig at det å avskaffe fattigdom handler om veldig mange ulike ting, fordi fattige mennesker i Norge er et uttrykk for ganske mange ulike skjebner. Det handler om rusmiddelmisbrukere, det handler om innvandrere med dårlige norskkunnskaper som ikke får jobb, det handler om enslige forsørgere, og det handler om folk som faller utenfor arbeidsmarkedet. Derfor må vi gjøre mange ting samtidig for å greie å avskaffe fattigdom: Norskopplæring, bedre arbeidsmarkedstiltak og å hjelpe folk inn i arbeidslivet er viktige tiltak mot fattigdom. Utbygging av psykiatrien er et viktig tiltak mot fattigdom. Men det kanskje aller viktigste tiltaket er jo at folk skal være i stand til å leve av egen inntekt. Det er mangel på arbeidskraft i mange bransjer mange steder i landet. Da er det en tragedie at mennesker går uten arbeid, og derfor er alt som handler om kompetanse og opplæring, det å hjelpe folk tilbake i arbeidslivet, kanskje det aller viktigste enkelttiltaket for å bekjempe fattigdom i Norge.

Kristin Halvorsen (SV): Statsministeren startet sin redegjørelse i dag med å snakke om Morten Skogmus og Klatremus. Og der tror jeg faktisk han tok noe av den norske folkesjelens dilemma på kornet. Men det som slo meg, var at uansett hva statsministeren snakker om, så er det museskritt. Det blir litt her og litt der og litt mer på alle områder av det vi har hørt så mange ganger før fra statsministerens side. Og det som forundrer meg mest med denne regjeringen, er at man ikke klarer å mobilisere folk for en visjon, for noen store, visjonære mål om hvor vi skal være om fire år, hvorfor folk ikke mobiliseres for at vi skal ha verdens beste skole.

Statsministeren og jeg tilhører den generasjon i Norge som har hatt større muligheter enn noen generasjon før oss. Vi bor i verdens aller rikeste land, og det statsministeren presenterer, er noen museskritt – litt her og litt der.

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg aksepterer fullt ut at man kan være uenig i noe av det Regjeringen gjør, og at man kan ha ulike standpunkter og ulike synspunkter og til og med være kritisk til noen av de forslagene Regjeringen legger fram, men å kalle det museskritt føler jeg er fullstendig misforstått. Vi gjennomfører nå tidenes omorganisering av norsk sykehus. Det har ikke vært gjort større grep enn det vi nå gjør med statlig overtakelse av sykehusene. Vi står foran den kanskje største reform av høyere utdanning vi noen gang har sett, gjennom de tiltakene som er varslet om noen uker. Det som kommer på fredag, er den største reform av det norske forsvar på mange tiår. Det er i hvert fall ikke museskritt, og mitt inntrykk er heller ikke at de ordførere og andre som melder seg, omtaler dette som museskritt. Vi halverer antall politimestere og antall politidistrikter, og jeg har truffet mange av de politimesterne, og de opplever heller ikke det som museskritt, de oppfatter det som en dramatisk omorganisering av norsk politivesen. Det er også hensikten. Mange hundre politiårsverk kommer ut av kontorene og ut på gaten for å ta tyver og kjeltringer. Kjeltringene opplever det ikke som museskritt å bli tatt, men de skal bli tatt, for politifolkene skal ikke sitte på kontorene (munterhet i salen).

Lars Sponheim (V): Det var en selvtilfreds statsminister med en lang skryteliste vi hørte i innlegget, men nå begynner vi å kjenne igjen litt av den gode retoriker Stoltenberg i hans siste replikksvar.

Min problemstilling overfor statsministeren går på hans store prosjekt om modernisering av offentlig sektor, hvilket er et viktig prosjekt, og hvilket har gått over mange regjeringer – også tidligere regjeringer som Stoltenberg har vært en del av – men for hans regjering har dette blitt et prosjekt til erstatning for den forrige regjerings prosjekt om et enklere Norge. Jeg mener å se at det ligger en ideologisk forskjell her. Der Arbeiderpartiet vil bytte et system med et mer strømlinjeformet og effektivt system, der var sentrumsregjeringen opptatt av hvordan den enkelte borger – enten den enkelte borger sitter i en liten bedrift eller er trygdemottaker – skal oppleve en enklere hverdag. Og da statsministeren overtok regjerings-kontorene, lå det en meny av forenklingsprosjekter for det enkelte menneske og den enkelte borger der ute. Vi hører nå at veldig mye av dette er skrinlagt av brukerne. Og Stoltenberg har lovt i Stortinget at prosjektet vil bli videreført. Hva har han å si til det?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke Sponheim for den menyen han la igjen i skuffene i regjeringskontorene. Vi har åpnet skuffene, tatt ut menyen, og vi skal gjøre det som står der. For vi er kraftige tilhengere av et enklere Norge, men vi syns det var litt smått. Vi vil foreta mye større reformer av offentlig sektor enn det dere planla. Det er derfor vi tar tak i de tunge tingene i sykehusvesenet, det er derfor vi går mye lenger enn dere drømte om når det gjelder å reformere politivesenet. Det er for mange politifolk på kontor, det er knapt noen annen etat som har vokst raskere enn politietaten, likevel er det ikke nok politifolk ute i gatene. Det gjør vi noe med ved å halvere antall politidistrikter.

Jeg tror også at de som følger med på fredag, kommer til å se at det er en ganske dramatisk fornyelse av norsk forsvar som ikke innebærer en nedbygging, men en omlegging, slik at vi får et sterkere, mer slagkraftig forsvar og dermed et tryggere Norge. Det er også å fornye offentlig sektor, og det er knapt noen annen gang vi har hatt så mange store reformer i offentlig sektor som vi nå har.

Lars Sponheim (V): Hadde vi hatt en noe mer ydmyk statsminister i dag, ville han nok med en gang ha sagt at det nettopp var i den forrige regjeringen, under justisminister Dørum, at de viktige grepene rundt forenkling og modernisering av politietaten ble tatt. Men jeg vil anbefale statsministeren å snu papirene med alle de gode forslagene om et enklere Norge og lese på den rette siden, og ikke på den blanke siden, for da vil han se følgende, som nå er lagt fram i en NHO-rapport i forrige uke: Av 45 store forenklingsprosjekter er ni gjennomført, sju var gjennomført da Bondeviks regjering gikk av, to var lette å skumme ned kort tid etterpå, 36 er forsinket eller skrinlagt. Av de 36 er 26 skrinlagt, 24 var i rute da Bondeviks regjering gikk av. NHO sier at prosjektet er skrinlagt. Kan ikke statsministeren se at han bør snu papirene og lese på den rette siden med alle de gode forslagene? Da kan han oppfylle det han har sagt i Stortinget om å gjennomføre et enklere prosjekt for det enkelte menneske, og ikke bare denne systemtenkningen som sosialdemokrater står for.

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg tror det er veldig viktig å tenke på systemer og å organisere systemene bedre. Det jeg prøver å si, er at når vi f.eks. tar fatt i høyere utdanning der gjennomsnittsalderen for en ferdig utdannet student nå er 29 år, og der normert studieprogresjon er 20 vekttall i året, mens det faktisk er 11, dvs. halvparten av det det skal være, er det et problem for samfunnet, for den enkelte student og for hele det viktige redskapet høyere utdanning er. Derfor legger vi fram en stor reform der studentene skal komme raskere gjennom, nye gradsstrukturer, bedre kvalitet. Det mener jeg også er forenkling. Kall det gjerne systemtenkning, men det er et bedre samfunn og et eksempel på en av de mange reformene vi nå arbeider med.

Det har hendt før at jeg er uenig med NHO. Hvis NHO mener at vi ikke fornyer offentlig sektor, er jeg uenig med dem, men mitt inntrykk er faktisk at NHO er ganske fornøyd med det Regjeringen nå gjør i forhold til å fornye offentlig sektor, i forhold til enklere kommuneøkonomi, helse, skole, utdanning og mange andre områder.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kjell Magne Bondevik (KrF): La meg bare innlede med å si til det siste statsministeren nå sa, at han får lese Aftenposten så vil han se at NHO er mektig skuffet over den manglende oppfølging når det gjelder et enklere Norge i forhold til regelverket for næringslivet.

Arbeiderpartiregjeringen har nå sittet i snart ett år. Vi kan danne oss et bilde av hva den står for. Regjeringen er prisverdig nok opptatt av en del strukturelle reformer knyttet til eierskap i helse- og oljesektor. Men reformene er lagt opp slik at det knapt skal være mulig å se resultater før etter valget.

Det er vanskelig å få øye på hvilke visjoner og verdier Regjeringen legger til grunn for samfunnsutviklingen. Vi får et inntrykk av en regjering som på mange måter er et administrasjonsstyre. På en del sentrale områder ser vi en negativ utvikling. Det skapes usikkerhet om kontantstøttereformens framtid. Denne er viktig for mange barnefamilier. Reformen er tatt i bruk av de fleste aktuelle småbarnsfamilier. Den er populær, og det vil bli sterke reaksjoner hvis den blir forsøkt fjernet. Arbeiderpartiet må klargjøre sitt standpunkt til dette før valget.

En god skole er grunnleggende for å sikre alle mulighet til å delta i framtidas kunnskapssamfunn. Særlig viktig er det å styrke ungdomstrinnet, bl.a. ved økt satsing på IKT og bedre mulighet for etterutdanning for lærere. Mye i norsk skole er bra, men vi må spørre: Takler den framtidas utfordringer slik den er organisert i dag? Sentrumsregjeringen fikk gjennomslag for mange tiltak med det mål å snu skolepyramiden. Det ble åpnet for en rekke lokale forsøk. For å få en bedre skole er det viktig at sentralstyringen i skolen reduseres. På dette området har dessverre regjeringen fra Arbeiderpartiet vært for opptatt av sentralisering av beslutninger. Det er viktig at storting og regjering konsentrerer seg om hva skolen skal lære og overlate mer til lærerne og skolen å bestemme hvordan det skal læres bort.

Vi ser stadig angrep fra Arbeiderpartiet på friskolene, på retten til at private skoler som holder faglige mål, skal få nødvendig støtte for at det ikke skal bli for dyrt å gå der. Disse systematiske angrepene så vi også i Regjeringens budsjettforslag. Hovedpilaren i norsk undervisning skal være det offentlige skoleverk, men det er sunt med det supplement mange av de private representerer.

Statsministeren bruker ofte store ord om den frivillige innsats, men når det kommer til realitetene, har vi sett noe annet. Stoltenberg-regjeringens budsjettforslag innebar kraftig kutt i bevilgningen til en rekke frivillige organisasjoner.

Også i miljøpolitikken kan vi registrere en forverring under Arbeiderpartiet. Regjeringen tiltrådte jo fordi Arbeiderpartiet arbeider for å få etablert forurensende gasskraftverk. Regjeringen har så langt heller ikke fremmet noen konkrete forslag om en bedring av klimapolitikken. Også på andre miljøområder har vi sett lite, bortsett fra at Regjeringen bøyde av for presset fra et stortingsflertall mot vannkraftutbygging på Saltfjellet.

Det er mange grunner til at vi bør få en ny regjering – om ikke før, så i hvert fall i forbindelse med valget. Kristelig Folkeparti har gode erfaringer med sentrumsregjeringen og satser derfor på dette. Noen stiller fra tid til annen spørsmål om vi vil sitte i regjering med Fremskrittspartiet. Til det har jeg svart og gjentar: Det er og vil være helt uaktuelt. Det bygger på en politisk analyse av avstander i spørsmål som internasjonal solidaritet, miljøpolitikk, ruspolitikk, bio- og genspørsmål, for å nevne noe.

Kristelig Folkeparti ønsker å komme tilbake i regjering fordi vi vil ha en politikk som er fast forankret i vår nasjonale og kristne kulturarv. Vi vil ha et framtidsrettet samfunn med dynamisk samspill mellom offentlig sektor, frivillig engasjement og et marked med konkurransedyktige bedrifter.

De siste ukers voldshendelser viser behovet for å bekjempe all form for kriminalitet, med både politi, holdningsskapende arbeid og en verdimessig mobilisering. Familiepolitikken skal baseres på valgfrihet og god omsorg for barna. Vi vil gi småbarnsforeldre trygghet for at kontantstøtten videreføres. Vi trenger en aktiv og troverdig energi- og miljøpolitikk med konkrete tiltak for lavere klimautslipp. Strukturreformer er viktig, men de må ikke bli en sovepute for manglende konkret satsing innenfor helse- og omsorgstjenesten. Det betyr lite for pasientene om staten eller fylkene eier sykehus, hvis de ikke får den behandling de trenger.

Utdanning og forskning skal være en sentral investering i mennesker og livskvalitet. Vi skal ha en åpen, effektiv og ubyråkratisk offentlig sektor og få fart igjen i reduksjonen av skjemaveldet, slik vi satte i gang. Det må føres en mer stabil og forutsigbar næringspolitikk, og det må føres en aktiv distriktspolitikk basert på en helhetlig innsats for å redusere flyttestrømmen, der Stoltenberg-regjeringen nå dessverre har svekket innsatsen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Representanten Bondevik brukte sitt innlegg til å konstatere at vi trenger en ny regjering og etter hans oppfatning en ny sentrumsregjering. Han sier også at det trenger vi etter valget.

Det som har preget denne vinteren, har vært Fremskrittspartiets forsøk på å ikle seg noen nye klær, bl.a. for å gjøre seg lekker nettopp for sentrum og Kjell Magne Bondevik. Nå konstaterer Bondevik i sitt innlegg at det ikke er aktuelt å sitte i regjering sammen med Fremskrittspartiet, men mitt spørsmål blir: Kan representanten Bondevik tenke seg en sentrumsregjering som baserer sin politikk på Fremskrittspartiets støtte her i Stortinget?

Kjell Magne Bondevik (KrF): Den regjering vi ønsker å sitte i og komme tilbake i – hvis ikke det blir en flertallsregjering, og det innser vi kan bli vanskelig – vil, som den forrige sentrumsregjering, og som for øvrig også Arbeiderpartiets regjering gjør nå, måtte basere seg på støtte fra sak til sak i Stortinget fra ulike partier. Det gjør også Arbeiderpartiet. I noen saker henter de støtten faktisk også hos Høyre og Fremskrittspartiet, i andre saker hos sentrumspartiene. Tilsvarende opptrådte sentrumsregjeringen. Slik vil det måtte være når vi har en mindretallsregjering.

Spørsmålet er om vi har partier som viser evne og vilje til fleksibilitet og samarbeid i Stortinget, spesielt til å bygge bro over motsetninger og sammen finne gode løsninger i de store, viktige sakene for landet. Der har Kristelig Folkeparti og sentrum vist seg konstruktive. Arbeiderpartiet viste seg ikke konstruktiv de to første år i opposisjon. De kan trenge mer voksenopplæring i opposisjon.

Hill-Marta Solberg (A): Enkel voksenopplæring forteller også at situasjonen for Arbeiderpartiet i mindretallsregjeringsposisjon og sentrumsregjeringen var ganske forskjellig, i og med at Arbeiderpartiet har veldig mange andre ulike flertall å bygge på i Stortinget enn det som vil være tilfellet for en sentrumsregjering slik vi så den sist.

Sammen med Arbeiderpartiet har sentrumspartiene de to siste årene valgt å prioritere fordeling. Det har vi gjort gjennom de to budsjettavtalene som er kommet på plass i Stortinget. Det vil også være slik etter valget, hvis Bondeviks drømmer om en ny sentrumsregjering går i oppfyllelse, at den må stå overfor et sidevalg. Da er mitt spørsmål: Hva vil være den viktigste profilen for den regjeringen – vil det være å bygge videre på viktige velferdsordninger, distriktspolitikk, internasjonal solidaritet, eller vil det være de områdene der sentrum kan finne fellesskap med høyrepartiene, som private skoler, deler av næringspolitikken eksempelvis? Hva vil være den viktigste profilen for en slik regjering?

Kjell Magne Bondevik (KrF): Situasjonen er prinsipielt ikke noe annerledes for en sentrumsregjering enn for Arbeiderpartiet. Hvis ikke Arbeiderpartiet får støtte hos sentrumspartiene, må de gå til ett eller begge høyrepartiene. Det gjør faktisk arbeiderpartiregjeringen fra tid til annen. Det gjorde også sentrumsregjeringen. Jeg tror faktisk sentrum på mange måter har den fordelen, fordi vi er slik politisk plassert i sentrum som vi er, at vi lettere kan samarbeide til begge sider. Dette fungerte godt i to og et halvt år. Når vi måtte gå, var det jo fordi Arbeiderpartiet vil bygge forurensende gasskraftverk, som viser et klart skille i politikken i en viktig miljøsak.

Dermed har jeg også svart på spørsmålet om sidevalg. Når vi vil ha en ny sentrumsregjering, gav jeg mange grunner for det. Vi vil ha en bedre miljøpolitikk, vi vil ha en bedre distriktspolitikk, vi vil ha en bedre familiepolitikk, og vi vil ha en mer aktiv politikk for menneskerettigheter i Norge og i utlandet, noe vi skal ta opp i Stortingets spørretime i morgen. Så valgene står ikke mellom de alternativene Hill-Marta Solberg fremstilte. Hun er tilbake i den gamle blokktenkningen – den er for lengst over.

Hill-Marta Solberg (A): På ett punkt er det iallfall helt klart at det utkrystalliserer seg et tydelig flertall dersom Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet sammen skulle dele makt etter valget. Det er de tre partiene på Stortinget som er enige om at det er behov for innstramminger i sykelønnsordningen. Der har de et klart fellesskap gjennom sine politiske programmer. Da er mitt spørsmål: Vil representanten Bondevik nå bekrefte at et slikt flertall her i Stortinget vil resultere i innstramminger i sykelønnsordningen, slik disse tre partiene faktisk har programfestet?

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg trodde faktisk at også Arbeiderpartiet med litt større alvor ser på det problemet vi nå har med den automatiske, kraftige utgiftsveksten i folketrygden som gjør at vi ikke lenger greier, i den grad vi skulle, å prioritere andre velferdsreformer.

Sandman-utvalget har lagt fram et balansert forslag, hvor alle, arbeidsgivere, staten og arbeidstakere, bidrar. Dette gikk den tidligere arbeiderpartistatsråden Matz Sandman inn for. Av høringsuttalelser i departementene ser det ut til at flere statsråder i den nåværende regjering har gått inn for det. Jeg konstaterer at statsministeren melder et annet standpunkt. Men på denne måten kan arbeiderpartiregjeringen påføre fremtidige regjeringer, enten det skulle bli en arbeiderpartiregjering eller andre, store problemer med å rydde plass for andre velferdsreformer. Det tror jeg ikke er klokt. Vi vil selvsagt arbeide for det som vi programfester på dette området. Det er ikke en ensidig innsnevring av arbeidstakernes rettigheter. Det er en balansert løsning hvor alle parter deltar.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg vil gjerne spørre Kjell Magne Bondevik om hvilke planer Kristelig Folkeparti har for videreutbyggingen av kontantstøtteordningen.

Ved budsjettbehandlingen i fjor høst fremmet Fremskrittspartiet forslag om å utvide ordningen med én årsklasse til, noe Kristelig Folkeparti ikke gjorde. Opprinnelig har det vel hele tiden vært planen å sikre økonomisk likebehandling av alle familier med barn under skolepliktig alder, ut fra prinsippet om at man selv velger omsorgsform og at staten skal sikre økonomisk likebehandling av disse. Det var meget skuffende for veldig mange som hadde håpet at ordningen skulle utvides til å gjelde eldre aldersgrupper. Jeg tillater meg å spørre Kjell Magne Bondevik om det er slik at Kristelig Folkeparti nå har droppet planer om videreutvikling av kontantstøtteordningen opp til fylte fem år.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Vi har ikke droppet målsettingen om å kunne få det til, men vi sier åpent og ærlig at vi tror denne reformen først og fremst er viktig for barn under tre år. Det er da de fleste foreldre har størst ønske om å ha mer tid sammen med barna, enten å være hjemme på heltid eller finne fleksible ordninger. Derfor har vi konsentrert innsatsen om dem, og vi har ikke sett oss i stand økonomisk til å love at vi kan komme lenger i de kommende år. Vi vil selvsagt se etter muligheter for å få det til. Men for å være økonomisk realistiske og ikke love altfor mye på alle mulige områder har vi valgt å prioritere dem under tre år. Det er en prioritering vi vedstår oss.

Når det gjelder satsene for kontantstøtten, har jo Fremskrittspartiet vært med i to budsjettforlik med sentrumspartiene om disse, så det står vi i stor grad ansvarlig for. Det er ønskelig å trappe dem opp i tråd med en opptrapping av støtten pr. barnehageplass. Men dette må konkret vurderes fra budsjett til budsjett.

Carl I. Hagen (Frp): Da vil jeg følge opp det siste Bondevik nå sa. Det har også vært en del av kontantstøtteavtalen at vi får en likebehandling av private og kommunale barnehager også når det gjelder kommunal støtte, slik at det blir identiske vilkår. Kan vi forvente at også Kristelig Folkeparti fortsetter å arbeide for det, og at vi får gjennomført den delen av avtalen?

Så sa Bondevik at man ikke har sett seg økonomisk i stand til å gjøre mer. Jeg går ut fra at Bondevik da tenker på at det etter hans vurdering er begrenset hva man kan bruke av de meget betydelige statlige økonomiske ressurser til formål innenlands, av hensyn til eventuell virkning for etterspørselspresset i norsk innenriksøkonomi. Kan Bondevik tenke seg å være med på andre ordninger, som kan være velferdsordninger, som ikke belaster innenriksøkonomien, fordi man kan kjøpe tjenester fra andre land, slik man aksepterte når det gjaldt sykehustjenester? Vil Bondevik og Kristelig Folkeparti være med på å vurdere nye former, på lik linje med det?

Kjell Magne Bondevik (KrF): Først når det gjelder likestilling med hensyn til støtten til private og kommunale barnehager: Ja, det er noe Kristelig Folkeparti og sentrumspartiene står for, og vi har også fremmet det syn at private barnehager som inngår i kommunenes planer, skulle tilpliktes å få den samme støtte som de kommunale.

Når det gjelder bruk av penger innenlands og utenlands, er vi åpne for å vurdere konkrete forslag ut fra hvilken virkning det har på norsk økonomi. Det var også grunnen til at vi gikk inn for denne ekstra milliarden når det gjelder operasjoner i utlandet, og vi kan selvsagt også være åpne for å se på andre områder hvor en kan gjøre tilsvarende. Men det må ikke bli slik at vi reduserer det ansvaret norske myndigheter har for sine egne borgere og for å gi dem de grunnleggende velferdstjenestene, så langt som mulig, i vårt eget land.

Når det gjelder dette med bruk av penger utenlands og virkningen på norsk økonomi, kunne kanskje Fremskrittspartiet tenke litt på det når de foreslår kraftige kutt i bevilgningene til verdens fattige folk, u-hjelpen. Det virker ikke så mye inn på presset i norsk økonomi, hvis det bekymrer Hagen.

Carl I. Hagen (Frp): Nei, vi er mindre bekymret enn de andre partier når det gjelder dette med presset i norsk økonomi. Vi tror ikke dette kan finstyres i detalj, sånn som andre gjør.

Men i sin replikk til statsministeren minnet Kjell Magne Bondevik Stoltenberg på hva Stoltenberg sa for ett år siden, at det var en meget lite handlekraftig Bondevik-regjering, og så sa Bondevik at det var en lite handlekraftig Stoltenberg-regjering. Og da vil jeg spørre: Er Bondevik enig i at det skyldes at man har en mindretallsregjering, og at det etter hvert kanskje begynner å bli et selvstendig ønske om å få til en flertallsregjering? Hvis det er en valgsituasjon, hva er det da Kristelig Folkeparti vil prioritere høyest? Er det hensynet til familiepolitikken, private skoler og selvstendighet når det gjelder Kirken – altså de tradisjonelle Kristelig Folkeparti-sakene – eller vil man prioritere distriktspolitikk, miljøpolitikk og helt andre typer saker som egentlig ikke hadde noe å gjøre med det som var grunnlaget for Kristelig Folkepartis tilblivelse?

Kjell Magne Bondevik (KrF): Når det gjelder Kristelig Folkepartis tilblivelse, tror jeg faktisk at jeg har lest mer om det og partiets første programmer enn Carl I. Hagen åpenbart har gjort. Og der vil han se at spørsmål som internasjonal solidaritet, forvaltning og dermed miljøpolitikk – for å bruke et mer moderne begrep – sosial rettferd og respekt for liv, som er aktualisert gjennom bio- og genspørsmål, var viktige spørsmål for Kristelig Folkeparti helt fra starten av og er det den dag i dag. På disse områder må vi konstatere at Fremskrittspartiet står langt fra oss. Dette er for meg faktisk verdispørsmål. Så det er ikke slik at Kristelig Folkeparti i verdispørsmål har veldig mye felles med Fremskrittspartiet, og så i mer økonomisk-praktiske spørsmål står vi langt fra hverandre. Nei, det dreier seg faktisk om viktige verdispørsmål som går på sosial rettferd, internasjonal solidaritet, bio- og genspørsmål, forvalteransvar og miljøpolitikk.

En flertallsregjering har sine fordeler, men den har også sine ulemper, og jeg ser i dag ikke at noe annet er aktuelt enn ulike mindretallsalternativer. Det er ikke den eneste grunnen til at denne regjeringen er svakere enn den kunne ha vært. Den opptrer mer som et administrasjonsstyre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hill-Marta Solberg (A): Det er gått om lag ett år siden forrige debatt etter en statsministers politiske redegjørelse her i Stortinget. På det året har mye skjedd i norsk politikk: Vi har fått en ny regjering. Vi har opplevd større svingninger i partienes oppslutning på meningsmålingene enn vi har sett før.

Gjennom flere måneder har målingene vist at det framstår et klart flertall på borgerlig side i politikken bestående av Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti. Når vi nå har kommet godt inn i valgåret, synes jeg det er god grunn til å benytte denne anledningen til en politisk debatt om nettopp denne utviklingen. Debatten her i kveld bør gi noen flere indikasjoner på i hvilken retning de politiske strømmer fører samfunnet vårt. Da må vi snakke om hva som skiller, og hva som samler de politiske partiene.

Fremskrittspartiet har i 25 år befunnet seg tilsynelatende vel i opposisjonsrollen på Stortinget. Nå er denne situasjonen endret. De siste måneder har Fremskrittspartiet klarere enn noen gang uttrykt ønsket om regjeringsmakt. Forslaget til statsbudsjett er moderert på enkelte områder, og det samme er programforslaget for 2001– 2005. Justeringene framstår utvetydig som en tilnærming til de mulige regjeringspartnerne.

Partiet har vært klar på at regjeringsposisjon bør kunne være oppnåelig sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti og, om nødvendig, Venstre. Dette er en viktig endring i det politiske bildet.

Norsk politikk har de siste månedene mer eller mindre vært overskygget av Fremskrittspartiets anstrengelser med å gjøre seg lekker for sine mulige regjeringspartnere, skjønt det har ikke sett mye lekkert ut. Utrenskning av uroelementer for å bli stuerene som regjeringsparti har antatt noen former som vi ikke har sett før i norsk politikk.

Disse prosessene har reist spørsmålet om vi står overfor et parti som er grunnleggende udemokratisk i forhold til hva vi er vant med i norsk politikk.

Et av Stortingets største partier befinner seg nå i en dramatisk situasjon. Det er ikke opp til oss andre å vurdere de indre partianliggender. Men situasjonen tvinger fram spørsmål som har med den politiske linje å gjøre. Og det reises mange spørsmål.

Står vi overfor et parti der mannskulturen er så sterk at partilederen kan kalle en ung jentes anklager om seksuelle overgrep for «løsaktige påstander»? Ja, beklagelser var helt tvingende nødvendig. Men selv unnskyldninger i ettertid gjør jo ikke slikt usagt. Hadde Hagen i dag besittet den statsrådspost som han drømmer om, ville slike uttalelser sannsynligvis vært skjebnesvangre.

Fordelingspolitikken har vært det viktigste når sentrum og Arbeiderpartiet har utgjort et flertall på Stortinget. De to siste års budsjettforlik har understreket dette. Det er et faktum at det dypeste skillet partiene imellom i Norge går nettopp her – i synet på offentlig velferd, på distrikts- og landbrukspolitikk og på internasjonal solidaritet.

Når Arbeiderpartiet sammen med sentrum har prioritert disse områdene, har høyrepartiene på den andre siden kuttet kraftig på de samme tiltakene.

Sentrumspartiene peker på familiepolitikk, et konkurransedyktig næringsliv og private skoler som viktige berøringspunkter med høyrepartiene. Hva vil være avgjørende for sentrums veivalg etter valget? Vil det være fordelingsspørsmål og velferdspolitikk, eller vil de gå i den andre retningen?

Mange vil si at dette er et gammelt tema, men det nye i bildet er Fremskrittspartiets anstrengelser for å bli et troverdig regjeringsparti. Det store og avgjørende spørsmålet i norsk politikk er derfor om Fremskrittspartiet nå fremstår som en troverdig partner for Høyre og sentrum – enten som parlamentarisk grunnlag eller som regjeringsparti. Den politiske debatt i dag og i månedene fremover bør bidra til å bringe klarhet i dette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Magne Bondevik (KrF): En av de viktige forandringene sentrumsregjeringen gjorde i forhold til tidligere arbeiderpartiregjeringers politikk, var innenfor familiepolitikken. Vi står for valgfrihet. Vi står for en politikk som skal gi bedre mulighet for samvær mellom barn og foreldre. Arbeiderpartiet står for en ensidig familiepolitikk hvor de gir svaret på vegne av foreldrene, nemlig barnehage. Det synes vi foreldrene selv skal få lov til å velge.

Det er mange småbarnsforeldre som nå er usikre på om kontantstøtten vil bli stående i de kommende år, fordi vi stadig får varsel fra Arbeiderpartiet om at de vil fjerne den. Ordningen er populær. Den brukes av et flertall av de aktuelle barn. To av tre barn som mottar kontantstøtten, blir passet av sine egne foreldre – bare 15 pst. av dagmamma eller praktikant. Så varslene om at dette ville føre til en voldsom økning i bruk av dagmammaer, har slått feil. Mitt spørsmål til Hill-Marta Solberg er: Vil Arbeiderpartiet gå inn for å fjerne kontantstøtten hvis partiet får makt til det etter valget?

Hill-Marta Solberg (A): Når representanten Bondevik skal beskrive hva hans regjering gjorde innenfor familiepolitikken, så er det viktig å ta med noen elementer til.

Bondevik sier at det er vesentlig at det er foreldrene selv som skal velge. Men da må det være et reelt valg. Det sentrumsregjeringen som Bondevik ledet, bidrog til, var det vi må kunne karakterisere som en bråstopp i utbyggingen av barnehager her i landet. Det gjør at vi fortsatt har et langt stykke igjen før vi har oppnådd full barnehagedekning og før det er et reelt valg foreldrene står overfor. Så på det området var faktisk virkningen av sentrumsregjeringens politikk svært negativ.

Når det gjelder Arbeiderpartiet og kontantstøtten, er representanten Bondevik vel kjent med at Arbeiderpartiet har innrettet seg på en situasjon der et flertall i Stortinget er for å opprettholde kontantstøtten, og det vil selvfølgelig også være slik fremover at så lenge det er et klart flertall her som ønsker en slik ordning, så vil heller ikke Arbeiderpartiet starte et felttog mot denne ordningen.

Kjell Magne Bondevik (KrF): For det første er jo ikke Hill-Marta Solbergs situasjonsbeskrivelse riktig. Det var ingen bråstopp i barnehageutbyggingen. Budsjettene var ikke preget av det, og den barnehagemeldingen som vår regjering la fram, la opp til en opptrapping med sikte på full behovsdekning.

Den nåværende barne- og familieminister gikk høyt ut mens hun var i opposisjon, og kritiserte vår regjering for ambisjonene. Da hun selv ble statsråd, la hun seg stort sett på de samme ambisjonene. Det viser forskjellen på Arbeiderpartiet i opposisjon og i regjering innenfor barnehage- og familiepolitikken.

Mitt spørsmål var: Vil Arbeiderpartiet gå til valg på at partiet ønsker å fjerne kontantstøtteordningen – vi snakker ikke om evalueringen og de eventuelle justeringer som skal finne sted ut fra erfaringer, men vil Arbeiderpartiet rett og slett gå inn for å oppheve ordningen, frata støtten til de småbarnsforeldre som har den, og de som forventer å få den? Det var spørsmålet, og da kan ikke Arbeiderpartiet bare skjule seg bak et mulig flertall på Stortinget. Partiet må selv gi klar beskjed, for dette kan bety mye også for mange velgere.

Hill-Marta Solberg (A): Innenfor familiepolitikken, som på alle andre områder, kommer Arbeiderpartiet til å gå til valg på det som er våre løsninger. Og våre løsninger er når det gjelder barne- og familiepolitikken, å sikre at vi oppnår målet om full barnehagedekning, hvilket vi har tatt sikte på å nå innen år 2003. Vi håper det skal være mulig å få til et flertall med andre partier i Stortinget for at det målet skal la seg innfri.

Som jeg sa i sted: Det vil ikke være aktuelt for Arbeiderpartiet, for så lenge et politisk flertall på Stortinget ønsker å opprettholde den ordningen, har vi erkjent at det er situasjonen. Vi har på det grunnlaget faktisk også inngått budsjettavtaler der kontantstøtten ligger inne i avtalene, nettopp med sentrumspartiene, som innførte den ordningen.

Jan Petersen (H): Statsministeren unngikk jo i god skolemøtestil å svare på de fleste av spørsmålene. Han snakket i stedet om andre ting. Når man hørte ham, skulle man tro at vi hadde hatt skattelettelser i Norge i det siste, men vi har altså hatt de høyeste økningene i manns minne.

Men mitt spørsmål nå dreier seg om næringslivet, for det er på det rene at det er problemer i konkurranseutsatt næringsliv – markedsandelene går ned, sysselsettingen går ned, og investeringene går ned. Og det å ha et vibrerende næringsliv der ute er forutsetningen for å ha noe mer enn oljeinntektene å gå på. Da er mitt spørsmål: Forstår ikke Hill-Marta Solberg, i motsetning til statsministeren, at dette næringslivet gjerne vil vite før valget hva deres betingelser er? Hvorfor ønsker Arbeiderpartiet å holde disse viktige spørsmålene skjult? Det dreier seg tross alt om fremtiden for verdiskapingen i Norge.

Hill-Marta Solberg (A): For det første er det ingen tvil om at Arbeiderpartiet er seg meget bevisst hvor viktig den konkurranseutsatte delen av norsk næringsliv er. Det er også vår viktigste begrunnelse for at vi ikke kan flørte med de partiene som mener at vi bare kan skuffe på i norsk økonomi, sende inn et større antall nye milliarder fordi det står uløste oppgaver. Det kan ikke Arbeiderpartiet være med på, fordi vi vet at det er ensbetydende med å ramme nettopp vår konkurranseutsatte industri. Det har vært førende for vår økonomiske politikk gjennom mange år, og det tror jeg også Høyre er godt kjent med.

Selv om representanten Petersen prøver å si noe annet, så står det fast at Arbeiderpartiet de siste to årene i sine økonomiske opplegg faktisk har bidratt til skattelette for dem som har minst. Og den budsjettavtalen som Arbeiderpartiet inngikk her i Stortinget med sentrumspartiene, beskriver en del tiltak på skattesiden som vi skal bruke nødvendig tid på, og så komme tilbake til Stortinget med. Jeg forstår retorikken som Jan Petersen velger ved å karakterisere det som å holde ting skjult. (Presidenten klubber.) Faktum er at jeg er enig med de i sentrumspartiene som sier at det er bedre med gode løsninger enn med for raske løsninger.

Presidenten: Taletiden er omme.

Jan Petersen (H): Det er helt på det rene at vi her har et demokratiproblem, for det er fort gjort at man kommer inn i løsninger som folk ikke får gitt innvirkning på, eller får regnet på før beslutning er fattet, og da kan vi få nye typer konjunkturavgiftsvedtak som gjør at de som har vedtatt dem, løper fra dem med en gang det viser seg at de virker.

En av de viktigste grunnene til at vi bør modernisere det norske samfunn, er at vi må frigjøre ressurser for de høyest prioriterte formål. På de områdene faller Arbeiderpartiet bakover simpelthen fordi de tillater at det skjer en byråkratisering av det norske samfunn. Og de legger jo stadig på ordninger. I budsjettet la de på noe, og vi får nyordninger i form av Brustad-buer, Bjerke-buer og båtregister og alle disse tingene. Samtidig ønsker ikke Arbeiderpartiet å gjøre noe med fylkeskommunen, og mitt spørsmål er: Kan vi i hvert fall som et minimum håpe på at Arbeiderpartiet nå vil motsette seg at fylkeskommunen tilføres flere oppgaver slik at vi ikke får noen effektiviseringsgevinst når vi har ført sykehusene over til staten, men at det er mulig å «skale» ned i stedet for å bruke enda mer penger på å administrere oss selv?

Hill-Marta Solberg (A): Jeg mener representanten Petersens virkelighetsbeskrivelse av det Arbeiderpartiet driver på med, er meget feilaktig. Arbeiderpartiregjeringen er i gang med store omstillinger i offentlig sektor nettopp for å frigjøre ressurser til tjenester, for å avbyråkratisere. Det er satt i gang større prosjekter på det området enn det har vært gjort på meget, meget lenge i Norge.

Høyres politikk for å frigjøre ressurser er jo å skaffe ressurser til skattelette, og først og fremst til dem som har mest. Beregninger gjort på Høyres økonomiske opplegg for i år, viser at deres tiltak først og fremst er skattelette, og da til dem som har mest, nærmere bestemt om lag 2 000 kr til en som har en inntekt på 500 000-600 000 kr, mens de på den andre siden er villig til å kutte i sykelønn til folk som er sykemeldt, og da synes jeg Høyre står overfor et alvorlig forklaringsproblem. I Arbeiderpartiet har vi gjort klare vedtak på vårt landsmøte om at vi skal ha et tredje folkevalgt nivå. Vi er inne i en stor prosess der Stortinget kommer til å få seg forelagt en melding om oppgavefordeling, og da vil vi i detalj komme tilbake til de spørsmålene som Jan Petersen her tar opp.

Jan Petersen (H): Dette er da altså begrunnelsen for at Arbeiderpartiet ikke kommer til å spare inn de penger de burde spare, og derfor må kalle inn høye skatter. For øvrig tar Hill-Marta Solberg feil i det meste av det hun sa om Høyres politikk. Ikke minst tar jo vår økonomiske politikk sikte på en bedre satsing på de aller viktigste oppgavene. Husk på at vi gjør for lite når det gjelder skole, når det gjelder utdanning, i kampen mot kriminalitet, vegbygging og Forsvaret – og våre budsjetter har i alle år balansert på det punktet, så jeg vil anbefale Hill-Marta Solberg ikke å anvende statsministerens skolemøtetaktikk.

Men så til mitt siste spørsmål. En av de store omorganiseringene vil gjelde Forsvaret. Og det er meget dramatisk det vi nå hører vil komme. Det vil ikke bli et bedre forsvar. Mitt spørsmål er derfor – med en aldri så liten bønn i spørsmålet: Jeg håper det ikke er slik at disse 25 milliardene er en tvangstrøye Arbeiderpartiet har tenkt å legge seg inn i? Høyre har i alle år hatt et forsvarsbudsjett som har vært høyere enn Arbeiderpartiets. Vårt budsjett hadde ikke skapt de frustrasjoner som Arbeiderpartiets stadige nedskjæringer har ført til. Jeg håper at Arbeiderpartiet nå vil benytte anledningen til å snu.

Hill-Marta Solberg (H): Det fremstår for meg som et aldri så lite politisk mysterium når Høyre mener at det er så viktig å frigjøre ressurser til utdanning og til en rekke områder innenfor samfunnet, at det fremste budskapet Høyre presenterer seg med, er skattelette. Det er jo skattelette Høyre først og fremst skal frigjøre ressurser til, og da sier det seg selv at når Høyre fram til nå i hvert fall har vært rimelig moderate i det å bruke oljepenger, så klarer de å skaffe denne skatteletten til veie gjennom kutt i andre virksomheter. Det blir det ikke bedre løsninger av – det blir det dårligere løsninger av.

Når det gjelder omorganiseringen av Forsvaret, så vet jo representanten Jan Petersen at det kommer en proposisjon til Stortinget på fredag. Da vil alle detaljer i forslaget bli kjent, og jeg regner med at vi også i Stortinget i mange, mange uker og måneder framover kommer til å få store debatter omkring dette forslaget. Regjeringen har signalisert at den er opptatt av å få til et bredt forlik om den framtidige organiseringen av Forsvaret. Og det ville være meget ønskelig om Høyre og Jan Petersen i stedet for å låse seg fast i kroner og øre eller i organisatoriske tiltak heller stiller seg åpne for å inngå i slike drøftelser i Stortinget.

Odd Roger Enoksen (Sp): Både statsministeren og Arbeiderpartiets parlamentariske leder har vært opptatt av at sentrumspartiene må velge side, og jeg vil gjerne litt tilbake til det. For det er jo ikke slik at det er bare noen partier som må velge side.

Hva er viktigst for Arbeiderpartiet? Er det å sikre seg støtte fra høyresiden til å legge opp en større og sterkere stat, f.eks. i form av statlig overtakelse av sykehus? Er det å sikre eierkonsentrasjoner innenfor oppdrettsnæring og fiskerinæring gjennom å legge til rette for en slik politikk sammen med høyresiden i norsk politikk? Er det å sikre EU-medlemskap med støtte fra de samme politiske partiene? Er det å foreta en kraftig omlegging av landbrukspolitikken med større og færre enheter med støtte av høyresiden? Eller: Er man opptatt av å sikre mer rettferdig fordeling i en sterk offentlig sektor som ivaretar fellesskapet, og å bygge opp en bedre offentlig skole sammen med sentrumspartiene?

Hva er viktigst for Arbeiderpartiet? Hvilken side har Arbeiderpartiet tenkt å velge i norsk politikk?

Hill-Marta Solberg (A): Jeg konstaterer at Enoksen og Senterpartiet i likhet med andre representanter fra sentrum er opptatt av å markere avstanden til Arbeiderpartiet – det er for så vidt opposisjonspartiers rolle. Men det er dog en kjensgjerning at det nettopp er Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som har blitt enige om det som er det viktigste styringsredskapet for det norske Stortinget for utvikling av samfunnet, nemlig statsbudsjettet. Det er det som er vårt viktigste redskap i Stortinget for å utforme en norsk politikk og for å styre utviklingen i vårt samfunn. Der har vi funnet sammen gjennom to viktige budsjettavtaler, og det har for Arbeiderpartiet vært et viktig sidevalg nettopp for å kunne prioritere rettferdig fordeling, for å kunne prioritere styrking av ikke minst den kommunale sektor. Representanten Enoksen må også kunne innrømme at det er svært mange år siden – det skjedde i hvert fall ikke i de årene Enoksen og Senterpartiet satt i regjering – at vi greide å prioritere nettopp kommunal sektor på en så god måte som vi har greid i inneværende økonomiske opplegg. Det er faktisk slik at Arbeiderpartiet også har innfridd Senterpartiets løfte på det punktet.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg hadde i utgangspunktet faktisk ikke tenkt å bruke min siste replikk på Arbeiderpartiet. Men: Jeg er ikke først og fremst opptatt av å skape avstand til Arbeiderpartiet; tvert imot – som jeg har sagt uttallige ganger – tror jeg at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og de øvrige sentrumspartiene har veldig mye å samarbeide om.

Jeg registrerer at Hill-Marta Solberg ikke svarer på spørsmålet mitt. Det er nemlig ikke bare statsbudsjettet som legger fast politikken. I aller høyeste grad er det ikke minst de strukturelle spørsmål, som går på hvorvidt vi skal få færre og større enheter – f.eks. færre fylkeskommuner og færre og større kommuner – om vi skal få større avstand til folk, eller om vi skal bygge ut nærhetsprinsippet, slik som Senterpartiet ønsker. Jeg har faktisk ennå til gode å få svar på mine spørsmål.

Hva ønsker Arbeiderpartiet? Hva slags utvikling ønsker Arbeiderpartiet? Ser man det som viktigst å samarbeide med høyrepartiene i viktige strukturspørsmål som går på f.eks. større og færre enheter, som går på EU-medlemskap, landbrukspolitikk, distriktspolitikk, eierkonsentrasjoner og på en større stat, f.eks. i forhold til statlige sykehus?

Hill-Marta Solberg (A): Som jeg sa i stad: Jeg mener at vi har valgt side når det gjelder det som er det aller viktigste, nemlig det økonomiske opplegget. Det er det viktigste styringsinstrumentet.

Vi har inntatt standpunkter som må la seg forene med Senterpartiets når det gjelder spørsmålet om offentlig forvaltning, spesielt i forhold til det at Arbeiderpartiet ikke som Høyre ønsker å legge ned fylkeskommunen, men tvert imot ønsker å opprettholde et tredje folkevalgt nivå. Det er et standpunkt i strukturspørsmål der Arbeiderpartiet og sentrum etter all sannsynlighet bør finne sammen.

Ellers må jeg si at det kanskje er for meget å håpe at Senterpartiet skal være det partiet som det er lett å få med på de tunge, nødvendige omstillingsprosessene i offentlig sektor. Der må jeg bare konstatere at Senterpartiets ståsted som vanlig er at det vi har gjort før, det er helt sikkert det beste også i framtiden.

Lars Sponheim (V): Jeg skal bruke min replikk på utelukkende å invitere til samarbeid.

Rasistdrapet vi så for kort tid siden, har sjokkert oss alle. Det er viktig at vi i kampen mot rasismen hever oss over den partipolitiske kiving. Statsministeren oppfordret oss alle i dag til å bekjempe rasismen overalt. Her bør sosialdemokrater og sanne liberalere i denne salen finne hverandre.

Det overrasker meg derfor litt når jeg i dag ser at mens statsministeren har sittet og skrevet sitt innlegg og oppfordret til at rasisme må bekjempes overalt, så avviser hans sosialminister et forslag fra den borgerlige byråd i Oslo om å bruke også skjenkebestemmelsene til å bekjempe rasismen der hvor rasismen faktisk finnes i hverdagen. Vi vet den finnes hver helg. Nå er det slik at det allerede ligger et forslag fra Venstre til behandling i Stortinget om å gjøre slike endringer i våre skjenkebestemmelser at det blir mulig å bekjempe hverdagsrasismen der hvor vi vet den finnes. Vil Arbeiderpartiets parlamentariske leder skjære igjennom, følge statsministerens råd og være med på et slikt samarbeid i Stortinget mot rasisme i hverdagen?

Hill-Marta Solberg (A): Jeg synes den invitasjonen som Sponheim og Venstre her kommer med, er viktig. Jeg tror ikke at vi bare gjennom lovgivning klarer å endre den utviklingen som vi har sett gå i negativ retning i samfunnet vårt. Vi er nødt til å være oppmerksom på det som skjer i hverdagen. Det er en utfordring til hver og en av oss. Sannsynligvis har noe skjedd; vi har fått noen høyere terskler, vi godtar litt mer av det som er hverdagsrasisme.

Når det gjelder det konkrete forslaget som det vises til, og som Venstre har lagt fram i Stortinget, må vi på vanlig måte få lov å komme tilbake til det i behandlingsprosessen. Jeg vil på dette tidspunktet verken avvise det eller på annen måte forholde meg til innholdet. Det må vi få lov å komme tilbake til under den konkrete håndteringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg tillot meg i replikkordskiftet etter Kjell Magne Bondeviks innlegg å stille et spørsmål som jeg vil følge opp, nemlig det faktum at Norge, den norske stat, egentlig er styrtrik på penger. Vi har fått betydelige inntekter, og avkastningen av oljeformuen – altså avkastningen uten å røre oljeformuen – er av Finansdepartementet beregnet til 73 milliarder kr, hvorav man bruker 12.

Det som for meg er et slags moralsk spørsmål, gjelder denne store merinntekten. Hvem er det den tilhører? Hvem er det som skal nyte godt av den? Den rådende holdning i denne sal er at mest mulig skal legges til side for å betale pensjoner til aldersgruppen 50 år og dem som er yngre i dag, mens de som i dag er gamle, liksom ikke skal få noe særlig nytte av den. Jeg synes det er et moralsk spørsmål om ikke også den generasjonen som bygde opp dette landet – og i langt verre forhold enn vi har som nå er i 50-årene – altså de som i dag er godt over 70-80 år, kunne få det bedre.

Det er vanskelig å gjøre noe særlig når det gjelder å øke pensjoner, sier flertallet, eller å øke tilgangen til penger noe utover det som er vedtatt i eldrereformen, eller å bedre økonomien til dem som er friske eldre – og det er heldigvis de fleste eldre – for da blir det såkalt press i økonomien, skjønner jeg. Jeg har også skjønt at statsministeren og finansministeren har vært på jakt etter gode ideer som kan bedre velferden for en del av befolkningen uten å lage press i økonomien. Jeg har tenkt å presentere én slik idé nå:

Det er noe så enkelt som med jevne mellomrom å tilby de eldre over 70 år – eventuelt – opphold i Syden av en viss varighet om høsten og om vinteren. Utgiftene til et ferieopphold – selvsagt i ordnede former – som kan organiseres ved å bruke avtaler med reiseselskapene, ved å sørge for skikkelige steder i sydlige land, Spania, Mallorca, Kanariøyene, Hellas og Tyrkia, betales av staten, slik at folk som kanskje ikke har råd til to måneders opphold om høsten, kunne få det. Det ville også være forebyggende i en helsemessig og velferdsmessig sammenheng. Mange eldre mennesker er nemlig ensomme. Mange av deres venner er kanskje gått bort, og barna har flyttet. Hvis man kunne få til organiserte turer, med folk fra f.eks. Harstad på det samme hotellet på Mallorca i to måneder om høsten, ville de i de to månedene der nede bli kjent med hverandre. De ville få varme, de ville få bedre helse, de ville få nye venner og bekjente, og når de kom hjem, ville de ha et nettverk.

Andre land har begynt å se på dette. Jeg vet at man veldig ofte når vi kommer med nye tanker, smiler litt og latterliggjør det – og så gjennomfører man det en del år senere, men litt for sent.

Det er mange eldre mennesker i dette land som har dårlig råd. Hvis vi fra statens side lager et system som det jeg her i kortfattet form skisserer, kunne vi bedre levestandarden og livsstandarden for dem som har bygd opp dette landet. Vi kunne skaffe dem nye nettverk, nye venner og bekjente, og det å være i varmere strøk når det er skikkelig kaldt – til dels relativt ille, kanskje særlig i de nordligere deler i vårt land – ville være helsebringende.

Jeg synes at vi kunne se på dette også i en slags moralsk sammenheng. Skal pengene bare legges unna, eller skal vi kunne si at hvis vi bruker midler i utlandet, er det ikke inflasjonsdrivende og vil ikke medføre noe press i økonomien? De eldre som har bygd opp dette landet, fortjener å få en håndsrekning til noe som veldig mange yngre mennesker betaler av sine egne lommer – og det er det naturlig for 40-, 50- og 60-åringer å gjøre – men for dem som kanskje ikke har fått bygd seg opp tilleggspensjoner, vil dette være fornuftig tenkning. De forskjellige reiseselskapene vil – jeg har undersøkt litt – kunne organisere slike reiser gjennom avtaler med staten.

Så jeg tillater meg å presentere dette som en slags visjon for hvordan vi i praksis kunne hjelpe dem som har bygd opp landet, og ikke spare til vi selv blir gamle.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg konstaterer at representanten Hagen i sitt innlegg i dag gjør bruk av oljepengene til nærmest et moralsk anliggende.

Jeg vil i min replikk utfordre representanten Hagen på et annet område som jeg mener til de grader har med moralske og etiske holdninger å gjøre. Vi har bak oss dette rasistisk motiverte drapet som har rystet det meste av Norge, og i ettertid opplevde vi at også representanten Hagen på Fremskrittspartiets fylkesårsmøte i Oppland beklaget at enkelte i hans parti har uttrykt seg på en måte som støtter opp under rasistiske holdninger.

Vi går inn i en valgkamp, og da vil ofte ytterpunktene komme fram. Kan vi nå regne med å se en Carl I. Hagen som er på plass straks det er noen fra Fremskrittspartiet som er ute med påstander og ytringer av slik karakter? Kan vi da regne med at Hagen slår ned på det umiddelbart?

Carl I. Hagen (Frp): Ja, når det gjelder oljepengene, synes jeg faktisk det er et moralsk anliggende at man bare skal spare dem til Hill-Marta Solbergs og min generasjon og de som kommer etter oss, blir pensjonister, når vi faktisk kan gjøre noe som ikke lager press i økonomien, for dem som i dag er 70, 75, kanskje 80 år, som er friske, men som har dårlig råd fordi de ikke har tjent opp tilleggspensjoner. Det synes jeg er et moralsk anliggende, og det vil jeg stå fast på.

Til det andre spørsmålet: Ja, det kan Hill-Marta Solberg og andre regne med. Hvis det er noen i Fremskrittspartiet i den kommende valgkamp som uttrykker seg på en måte som kan oppfattes nedverdigende, diskriminerende og negativt overfor enkeltgrupper, det være seg innvandrere eller andre, kommer jeg på vegne av partiet til å arrestere slikt. Vi skal ikke ha noe av den type ytringer. Men vi kommer ikke til å endre vår innvandrings- og flyktningpolitikk av den grunn.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg synes det er meget klar tale fra representanten Hagens side. Det tror jeg mange vil sette pris på, og det er viktig at dette følges opp.

Men det er jo slik at opp gjennom årene har jo også Hagen selv kommet med en rekke uttalelser som en kan stille spørsmål ved om hører hjemme i den samme gate, som f.eks. uttalelsen om at et samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni, eller uttalelsen om at «det er kulturer fra andre land som gjorde bruk av kniv og slagvåpen vanlig, etter hvert også blant de norske».

Betyr det at representanten Hagen også er beredt til å ta avstand fra disse uttalelsene som han selv har framsatt?

Carl I. Hagen (Frp): Den første uttalelsen er et ordrett sitat fra en bok Jo Benkow har skrevet, som han kalte «Benkows lov». Så jeg tror at Hill-Marta Solberg bør gå tilbake og sjekke opprinnelsen til det hun relativt lettvint kaller negative uttalelser. Dette står i boken til Jo Benkow. Det er kalt «Benkows lov» og slår etter det Jo Benkow selv sier i sin bok, fast et faktisk forhold.

Når det gjelder den andre uttalelsen, er den selvsagt tatt ut av sin sammenheng, men også i den vil man kunne si at det er et element som beskriver de faktiske forhold. Det som er litt av problemet av og til, er at man ikke ønsker å se også uheldige konsekvenser av en lettsindig innvandringspolitikk. Vi har påpekt tidligere at det er store utfordringer, at man ikke har tatt utfordringene som integreringspolitikken har medført, alvorlig. Og vi er glad for at Regjeringen i realiteten har innrømmet at integreringspolitikken har vært feilslått.

Hill-Marta Solberg (A): Vi kan altså konstatere at Carl I. Hagen er meget klar når det gjelder å slå ned på det andre medlemmer av Fremskrittspartiet måtte si som kan bidra til å underbygge og legitimere rasistiske holdninger i samfunnet. Han er ikke like klar når det gjelder egne uttalelser. Men det Hagen har sagt i dag, vil jo innebære at han på dette punktet må regne med å ha et skarpt søkelys på seg gjennom den valgkampen vi har foran oss.

Men jeg må kunne trekke den konklusjon, regner jeg med, at Carl I. Hagen bekrefter at noe Kleppe-Hedstrøm-show med utgangspunkt i innvandringspolitikk skal vi ikke oppleve i den kommende valgkampen.

Carl I. Hagen (Frp): Når det gjelder disse uttalelsene som her ble referert, er altså en fra Jo Benkow og ikke fra meg, jeg tror ikke Hill-Marta Solberg fikk det helt med seg. Den andre uttalelsen kan ikke på noen måte oppfattes som verken diskriminerende, rasistisk eller noe i den retning. Vi i Fremskrittspartiet skal gjøre så godt vi kan alle sammen for å stå fast på vår asyl-, innvandrings- og flyktningpolitikk, som er fornuftig og konsekvent. Vi skal gjøre det vi kan for at det ikke skal fremkomme uttalelser som kan oppfattes nedverdigende, som kan oppfattes på en gal måte, men da forutsetter man at man hører etter det som blir sagt, og ikke velger å oppfatte noe som galt og feilaktig og nedverdigende bare fordi det er en fremskrittspartirepresentant som har åpnet munnen.

Vi kommer til å stå fast på vår politikk. Vi skal gjøre hva vi kan for å være ryddige, ordentlige og skikkelige, slik at ingen skal føle seg noe som helst nedverdiget av det vi sier.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg synes det er grunn til å følge opp dette temaet, fordi den siste tids grufulle voldshendelser og drap har vist hvor viktig det er med respekt og likeverd for ulike etniske grupper, og hvor viktig det er å bekjempe rasismen – hvor viktig det er at vi alle er oss bevisst en språkbruk som formidler likeverd. Og der har dessverre Frp-ere utmerket seg med en språkbruk som til tider ikke gjør det. Det er i så måte bra at partileder Carl I. Hagen på fylkesårsmøtet i Oppland har beklaget det.

Nå har han ikke villet ta selvkritikk på noen av de sitater som Hill-Marta Solberg nevnte. Hvilke uttalelser fra partifeller som han har beklaget har kommet, er det så han sikter til, og som han tar avstand fra? Er det f. eks. Vidar Kleppe, som i VG 29. juli 1999 sa: «Det som truer det norske, er den kriminelle virksomheten til innvandrerne»? Eller er det Hedstrøm, som i Dagsavisen 27. juni samme år sa: «Der kristne og muslimer, jøder og arabere og andre forskjellige kulturer lever sammen, preges tilværelsen av drap, narkotika og annen type kriminalitet»?

Tar Hagen avstand fra slike uttalelser?

Carl I. Hagen (Frp): La meg først si at jeg er enig med representanten Bondevik i at å arbeide for respekt og likeverd er viktig. Derfor har vi med beklagelse konstatert at når Fremskrittspartiet har fremmet forslag om at vår innvandrings-, flyktning- og integreringspolitikk i Norge skal baseres på at vi skal behandle alle likt uavhengig av etnisk opprinnelse, nasjonalitet og hudfarge, så har vi bare fått Fremskrittspartiets egne stemmer. Andre har gått inn for en forskjellsbehandling av mennesker basert på opprinnelse, såkalt positiv diskriminering, som for oss er prinsipielt forkastelig.

Når det gjelder uttalelser, er det vanskelig å ta dem ut av sin sammenheng. Men akkurat de to uttalelsene var meget upassende og meget uheldige, og de skulle ikke ha falt slik som de falt.

Kristin Halvorsen (SV): Da jeg hørte på Carl I. Hagen her i dag, lød det for meg som om han ønsket å føre norske pensjonister til det forjettede land, der sangria, sol og varme råder. Og det er vel ikke så rart om Carl I. Hagen drømmer seg til Spania akkurat i disse dager.

Men det jeg synes var påfallende, var at Carl I. Hagen, Fremskrittspartiets leder, i dag – akkurat i dag – ikke var det fnugg opptatt av bekjempelse av kriminalitet, av lov og orden, av ofre for kriminalitet og deres situasjon, av hvordan man skal ta vare på dem som utsettes for overgrep. Hva er grunnen til at Carl I. Hagen akkurat i dag ikke er opptatt av å bekjempe kriminalitet?

Carl I. Hagen (Frp): Det er en lang, lang rekke temaer som jeg er opptatt av, som jeg ikke snakket om i dag i et 5-minnuttersinnlegg. Jeg valgte å ta utgangspunkt i ett forhold i mitt innlegg nå nettopp.

Det er selvsagt fullt mulig for Kristin Halvorsen å latterliggjøre det, le av det, men hvis hun undersøkte hos mennesker i dette land som er friske, som er 75 år gamle, 70 år gamle, 80 år gamle, som har dårlig råd, og som synes det er dårlig vær om vinteren og høsten, så tror jeg hun ville finne at veldig mange faktisk ville synes at det var en god idé å kunne gjøre noe med det, uten at man skal begynne å latterliggjøre noen som vil bruke de enorme merinntektene og ekstrainntektene til staten til noe annet enn bare å kjøpe aksjer i Philip Morris, Coca-Cola og internasjonale selskaper, til beste for den generasjonen som jeg tilhører, og som Kristin Halvorsen tilhører.

Jeg har ingen problemer med å snakke om kriminalitet og lov og orden og rettssikkerhet når som helst og hvor som helst med Kristin Halvorsen.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg tror at Carl I. Hagen frykter at det ville singlet i glass i dag hvis han hadde gjort nettopp den saken til sitt hovedtema. For de siste dagene har jo for Fremskrittspartiet vært preget av èn ting: at en ung dame ved navn Rustøen plutselig sa at keiseren har ikke noen klær på seg, og at det Carl I. Hagen i månedsvis har visst om om forhold i sitt eget parti, ikke tålte dagens lys og folks kjennskap.

På hvilken måte kan Fremskrittspartiet med troverdighet snakke om lov og orden og respekt for dem som utsettes for overgrep, når de selv er villig til å se gjennom fingrene med forhold som ikke tåler dagens lys?

Carl I. Hagen (Frp): Jeg tror at hvis Kristin Halvorsen hadde sett de redegjørelser som vi har sendt ut, så ville hun vært litt mer ydmyk i forhold til de påstander hun her fremsetter.

Vi har vært i alvorlige dilemmaer, men vi har faktisk – jeg vet at Kristin Halvorsen ikke kommer til å tro det – valgt å legge vekt på de ønsker som de berørte jenter direkte og via familier har gitt uttrykk for overfor oss. Det er sikkert nesten umulig for Kristin Halvorsen å forstå det, men det er det som er det faktiske forhold. Vi har gjort akkurat det vi er blitt anmodet om å gjøre, og vi har avstått fra å gjøre det som Kristin Halvorsen med sin etterpåklokskap og fullstendige mangel på kunnskap synes vi burde ha gjort.

Vi har nettopp tatt de hensynene som ofrene – eller det som fremstår som ofrene – har anmodet oss om. Vi har prøvd å gjøre det som har vært riktig. Det er intet som er så lett som å være den beste fotballspilleren når man sitter på tilskuerbenken og ikke deltar i spillet.

Lars Sponheim (V): Jeg hører at representanten Hagen hever stemmen veldig. Jeg ville nok ha tilnærmet meg denne situasjonen noe mer ydmykt, og jeg tror at det skal vi alle gjøre.

Jeg synes det er vanskelig å forholde seg til dette uvirkelige som vi nå har hørt de siste timer og de siste døgn om en del forhold i Fremskrittspartiet. Og som politiker er det vanskelig å forholde seg til det. Jeg kjenner at jeg som far til to jenter, en på 16 og en på 17 år, har fått en aggresjon i meg, fordi det er så viktig at vi har ungdomsmiljøer med ledere som forvalter den vanskelige grenseoppgangen det er å bidra til at ungdom kommer inn i politisk arbeid og demokratisk opplæring.

Jeg har ikke tenkt og har ikke noe ønske om å moralisere spesielt overfor Fremskrittspartiet eller Hagen, men jeg vil utfordre Hagen til å bruke denne anledning til å si noe om det særlige lederansvaret vi som politiske ledere har, når vi tar på oss et ansvar for å oppdra ungdom til politisk arbeid.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har ingen problemer med å være hjertens enig i hovedinnholdet i det Lars Sponheim nå fremfører. Lederansvar er tøft, det skal være det, og man skal prøve å være – skal vi si – forbilder.

Det er helt klart at den hendelsen som nå er fremkommet, er forkastelig, er uakseptabel og viser en svikt i dømmekraft som ikke kan aksepteres. I veldig mange sammenhenger tror man da at svaret er enkelt og greit. Det er ikke nødvendigvis alltid slik – når man får beskjed om at man ikke ønsker at det skal gjøres noe med det, at det ikke skal gjøres kjent, og at det ikke skal settes søkelys på de involverte. Vi har prøvd å ta hensyn til ønsket om at søkelyset ikke blir satt på den unge jenta og familien. Det skjedde allikevel, på tross av det vi forsøkte. Vi tok hensyn til disse anmodningene. Men når det gjelder selve handlingen, er jeg hjertens enig med Lars Sponheim, og det har vi gitt uttrykk for lenge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jan Petersen (H): Norge møter et ganske knallhardt behov for reformer og forandring. Vi lever i en verden med helt åpne grenser, hvor stadig nye vilkår skapes av en rivende rask teknologisk utvikling. Og spørsmålet er om vi som nasjon er godt nok forberedt på denne utviklingen. Mitt svar er nei. Og jeg synes vi ser et uttrykk for det når vi ser hvordan det nå går med norsk konkurranseutsatt næringsliv. År 2000 var ikke bra: færre ansatte, investeringene faller, markedsandeler tapes. Og dette vil svekke vår evne til nyskaping og omstilling i årene som kommer. Jeg tror at en viktig grunn til at dette skjer, er at offentlig sektor eser, at vi bruker penger og arbeidskraft i en stadig større offentlig sektor, og at man ikke tar tak i minimumsfaktorene i norsk økonomi, bl.a. den dramatiske mangel på arbeidskraft. Høyre har lagt på bordet forslag om å øke tilgang på arbeidskraft. Jeg tror det er helt nødvendig for å snu denne utviklingen.

Jeg tror det er tre hovedgrep som må foretas, for det kreves nå en kursendring. Det ene er en vesentlig større satsing på skole, utdannelse og forskning. Statsministeren forsøkte å gi et inntrykk av at hans innledning i dag hadde mye om skole, utdannelse og forskning. Jeg leste den igjen etter at jeg hadde vært oppe på talerstolen, og jeg må si at med unntak av noen få ord, var det ikke mye der. Den sittende regjering presenterte ikke noen offensiv strategi for å få til mer på dette området. Han tok ikke innover seg den alvorlige situasjonen vi nå ser når det gjelder barnas leseferdigheter, og det er ikke noen forsøk på å ta grep som kan tas, f.eks. når det gjelder lærerutdannelsen, når det gjelder reell fristilling av skolene, eller når det gjelder en skikkelig offensiv for f.eks. å bringe lektorene tilbake igjen i skolen.

Jeg merket meg med stor glede at representanten Bondevik på et tidligere tidspunkt har sagt at han vurderte å gjøre skole til et hovedsatsingsområde for Kristelig Folkeparti. Den eneste bønnen til ham vil være at han slutter å vurdere og gjør det, fordi Høyre trenger alliansepartnere når det gjelder å forbedre skolen.

Vi har også hatt en runde når det gjelder skatt, og det er ikke noen særlig tvil om at Arbeiderpartiet ønsker seg et høyskattregime. Det er til overmål blitt klart ved siste budsjettbehandling, hvor vi fikk de høyeste skatte- og avgiftsøkninger i manns minne.

Når man lytter til Arbeiderpartiet, får man inntrykk av at de tror at det er mulig at Norge kan være et slags skattepolitisk annerledesland, at vi kan skrive ut de skattene vi ønsker, uavhengig av hvordan verden rundt oss utvikler seg. Svenskene har gjort den motsatte vurdering, og har kommet til at de ikke kan fortsette å late som om Sverige ikke er en del av verden. Jeg tror det samtidig er en viktig beskjed til høyskattepartiene i Norge, at hvis vi fortsetter på denne måten, så får vi en belastning både på det skapende næringsliv og på enkeltmennesket, som gjør at folk simpelthen sier at nok er nok. Jeg tror at vi her i salen må være klar over at når det gjelder f.eks. boligbeskatning eller energibeskatning, er det mange mennesker som sier at nok er nok. Derfor er vi nødt til å sørge for å bringe ressurser frem ved en mer gjennomgripende modernisering enn det vi nå ser konturene av. Og det er ikke slik at denne moderniseringen bare skal gå til skattelette, slik Hill-Marta Solberg antydet at det var. Nei, det er både for å bringe oss à jour med de moderne krav til et skattenivå og samtidig få en sterkere satsing på de viktigste oppgaver, for paradokset er at i høyskattelandet Norge gjør vi allikevel ikke en god nok jobb på de viktigste områdene, f.eks. når det gjelder helse og skole.

Når det gjelder moderniseringen, er det selvsagt mange ideer og prosjekter fremme som kan virke lovende. Men det er allikevel slik at hvis man ikke er villig til å gjøre noe skikkelig med alt det «fettet» som legges på, med alle disse nye tiltakene som kommer, med alle disse nye ting som f.eks. budsjettet medførte, med mer kompliserte momsregler, med mer kompliserte regler for elavgift osv., kommer man ikke til å lykkes i denne moderniseringen. Det er vel på ett område at begrepet «djevelen ligger i detaljen» er særlig relevant, og det er nettopp på byråkratiets område. Her nytter det ikke bare med store grep, her må man også være villig til å gjøre tusener av små grep for å få byråkratiet ned. Og gjør vi ikke det, så frigjør vi ikke ressurser for de aller høyest prioriterte formål.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill Marta Solberg (A): Representanten Jan Petersen gjør som forventet skatt til et stort poeng i sitt innlegg, og det er jo for så vidt i tråd med det som er Høyres politiske profil – skatt, og da i vid forstand skattelette.

Representanten Jan Petersen karakteriserer Norge som høyskattlandet. Det er i hvert fall en positiv feil dersom det er Sverige og Danmark som han sammenlikner Norge med. Det er jo et faktum at selv om Sverige har senket skattene, så ligger de fortsatt på et høyere nivå enn skattene i Norge.

Men når skattelette er så viktig for Høyre, og når det er et faktum at de i sitt økonomiske opplegg finansierer disse skattelettelsene med vesentlige kutt i velferdsordninger, bl.a. med kutt i sykelønnen, er det interessant å stille Jan Petersen og Høyre følgende spørsmål: Hva slags verdier ligger bak en slik omfordeling, altså en omfordeling gjennom skattelette fra dem som er syke, til dem med høye inntekter?

Jan Petersen (H): Det er en misforståelse hvis man tror at det er en overføring til dem med høyere inntekter. Jeg har gjort det tydelig flere ganger i dag at de lettelsene vi ønsker oss, går over hele inntektsskalaen, og ikke minst vil det som dreier seg om f.eks. elavgifter, bolig, det å løfte i bunnen, i aller høyeste grad gjelde alminnelige mennesker. Poenget er rett og slett at nok er nok på disse områdene.

Når det gjelder det at vi vil ha en litt mindre generøs ordning enn verdens aller mest generøse sykelønnsordning, må jeg nesten henvise svaret til de svenske sosialdemokrater, som altså må ha følt at det har vært viktig å foreta visse endringer av hensyn til Sverige. Og Hill-Marta Solberg er sikkert klar over at våre endringer ikke er dramatiske hvis man ser dem i forhold til hva svenskene gjør. Neste gang Arbeiderpartiet deltar i et nordisk samråd, ja, så be om begrunnelsen derfra. Da vil man se at også på dette området vil det være rimelig med egenandeler. Det spørsmålet som reises, er imidlertid om Arbeiderpartiet nå virkelig er så handlingslammet på dette området som dagens debatt tyder på.

Hill-Marta Solberg (A): Hvis man studerer de fordelingstabellene som Høyres eget økonomiske opplegg inneholder, står det fast at de virkelig store skattelettelsene kommer for dem med de høye inntektene. Det ligger til grunn i Høyres eget økonomiske opplegg.

Så til sykelønn. Høyre har i mange år i norsk politikk vært opptatt av helse og har vært for at vi skulle ha et av verdens beste helsevesener. Det mener også Arbeiderpartiet at vi bør ta mål av oss til å ha. Men vi vet at det er nettopp de ansatte innenfor helse og omsorg som er aller mest utsatt for sykelighet, og som er de som i størst grad i dag også gjør bruk av sykelønnsordningen. Jeg vil gjerne høre hvilken forklaring representanten Jan Petersen har å gi til en sykepleier med 250 000 kr i årslønn som blir sykmeldt kanskje et helt år på grunn av slitasjeskader, og som skal få 25 000 kr. i redusert inntekt som en følge av Høyres økonomiske opplegg. Hvilken forklaring har Jan Petersen å gi til denne sykepleieren?

Jan Petersen (H): Jeg vil fastholde for det første at det ikke er riktig når Hill-Marta Solberg gir inntrykk av at våre skattelettelser er spesielt gunstige overfor høyinntektene. Dette er noe som alle mennesker vil ha glede av, og ikke minst det som gjøres på avgiftssiden, vil være særlig viktig for dem som har lite å leve av. Jeg tror Hill-Marta Solberg må akseptere at vårt opplegg er bedre for alle grupper.

Det som er det foruroligende i Hill-Marta Solbergs svar, er at hun overhodet ikke forholder seg til den problemstillingen at det er umulig for Norge å føre en skattepolitikk som er annerledes enn skattepolitikken i resten av Europa, uten at vi taper skattegrunnlag. Svenskenes beregning var at uten å endre en eneste regel eller sats ville de tape 10 pst. av skatteinntektene. Og vi har jo erfart, f.eks. gjennom grensehandel, at det ikke er mulig å ha et eget skatteregime her i Norge uten at noe av skattegrunnlaget går ut. Den erkjennelsen tar vi innover oss.

Når det gjelder vår forklaring på sykelønnsordningen, gjelder det samme overfor alle aldersgrupper (presidenten klubber), nemlig at ordningen fortsatt vil være generøs, men ikke fullt så generøs som dagens ordning.

Presidenten: Da var taletiden omme, og replikkordskiftet er også omme.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er interessant å registrere at statsministeren brukte så mye av sin redegjørelse på å snakke om behovet for å bygge videre på en politikk som skal sikre en mer rettferdig fordeling, økt satsing på mer felles velferd, bedre oppvekstvilkår og en bedre skole, for å nevne noe av det som statsministeren var innom. Dette er områder hvor det åpenbart ligger til rette for et samarbeid mellom Senterpartiet, de øvrige sentrumspartiene og Arbeiderpartiet. At Arbeiderpartiet for kort tid tilbake ikke så at vi har fått økte forskjeller, og slett ikke så behov for å ta tak i en politikk som over tid har ført til økte forskjeller, skal jeg la ligge i denne sammenhengen. Det er uansett positivt at statsministeren nå også ser behov for å følge opp utjamningsmeldingen som tidligere sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa la fram for Stortinget. Det er imidlertid, som jeg også har sagt i replikkordvekslinger, like stor grunn til å merke seg det statsministeren ikke har nevnt med ett ord i sin redegjørelse.

EU-medlemskap er Arbeiderpartiets viktigste politiske prosjekt, iallfall dersom man skal lytte til utenriksminister og partileder Thorbjørn Jagland, som gjentar og gjentar at det ikke kan utelukkes at en ny medlemskapssøknad vil bli fremmet i løpet av neste stortingsperiode. Blant annet ble det gjort i en debatt med Johan J. Jakobsen i Dagsnytt Atten den 10. januar i år. Statsministeren har for øvrig også bekreftet i sitt svar til meg her i dag at det kan være aktuelt å sende en søknad om medlemskap i neste stortingsperiode.

I går var statsminister Jens Stoltenberg på sitt første besøk i Brussel etter at han overtok regjeringsansvar. Ikke uventet uttrykker han sterk bekymring for vår manglende innflytelse og nevner energi, forsvar, transport, fisk og distriktspolitikk som eksempler på saksområder der det ville være en fordel for oss å være medlem.

Det oppsiktsvekkende er selvsagt ikke at en statsminister som mer enn alt ønsker å bli en del av det gode selskap, uttrykker seg slik. Det oppsiktsvekkende er derimot at Regjeringen i sin iver etter å overbevise det norske folk om fortreffeligheten ved et slikt medlemskap ikke gjør noe forsøk på å utnytte den handlefrihet vi har ved å stå utenfor EU.

Jeg skal nevne noen eksempler. Landbruksministerens håndtering av utsagnet fra en sentralt plassert kilde i EU-kommisjonen som overfor Nationen hevdet at det ville være uproblematisk om Norge innførte forbud mot import av storfe på grunn av risikoen for kugalskap, er ett slikt eksempel. Istedenfor å utnytte den muligheten som ble gitt, presterte landbruksministeren å bruke sin stab – på en raskt sammenkalt pressekonferanse – til å lukke den muligheten som her hadde åpnet seg. Regjeringen følger lydig EUs politikk på området – med støtte fra Høyre – og overser glatt at både forbrukere og sentrale faglige instanser anbefaler importforbud. Slik er det også på andre områder. Matsminkedirektivet aksepteres stort sett uten diskusjon, med støtte fra den samme høyresiden, EUs patentdirektiv likeså, selv om man har valgt en vente og se-holdning i påvente av hvordan det går med Nederland, som ikke har akseptert direktivet. Jeg kan også, som jeg gjorde i min replikkrunde, nevne gassmarkedsdirektivet eller det faktum at EU nå går inn i enkelte medlemslands statsbudsjett, slik man gjør i Irland, noe Regjeringen forbigår i stillhet.

Vi skal ikke diskutere EU-medlemskap, sier statsministeren, vi skal kun informere det norske folk. Statsministeren hevdet også i sin tale på NHOs årskonferanse at det kun var neipartiene som av egeninteresse ønsket å diskutere EU. Slik er det selvsagt ikke. Arbeiderpartiet skal ikke få unngå å ta en debatt om EU-medlemskap.

Jeg har også lyst til å ta utgangspunkt i innlegget fra Arbeiderpartiets parlamentariske leder, som konstaterte at man ikke ville få støtte fra Senterpartiet i en helt nødvendig fornyelse av offentlig sektor. Dette er selvsagt feil. Senterpartiet vil ta på alvor de utfordringene som et moderne samfunn står overfor.

Vi ser at de førstegangskriminelle blir stadig yngre, vi ser at vi får flere barn med tilpasningsproblemer i skolen, vi ser flere unge med rusproblemer, og vi ser økende voldsbruk. Vi ser også foreldre som sliter med foreldrerollen, og som har problemer med å takle sitt ansvar. Vi vil selvsagt ta på alvor de utfordringer som ligger i dette, og arbeide for at vi skal få bedre oppvekstvilkår for våre unge. Vi vil også ta på alvor de problemene som økt sentralisering fører til, med miljøproblemer, med press på dyrket mark, med boligpriser som skviser de unge ut av boligmarkedet, med distrikter der flere og flere hus blir stående tomme. Vi vil selvsagt også arbeide for å sikre en bedre skole med mer voksenkontakt, og vi vil ikke minst arbeide for at barn og unge skal få tilbud gjennom fritidsklubber, gjennom en bedre kommuneøkonomi som sikrer kommunene mulighet til å gi en skikkelig utdanning og tilbud som er framtidens moderne samfunn verdig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Representanten Enoksen og Senterpartiet har valgt å ha en meget høy profil på EU-saker i denne debatten. Enoksen brukte i sitt innlegg nå igjen ord som «handlefrihet» – hvorfor ikke Regjeringen bruker den handlefrihet vi har. Han uttalte også at Regjeringen følger «lydig» EUs politikk på dette området.

Da blir det interessant å høre om representanten Enoksen kan nevne én sak, ett EU-direktiv, som ble avvist av sentrumsregjeringen, hvor Senterpartiet var med i to og et halvt år. Eller er det kanskje slik at Senterpartiet måtte ut av regjeringskontorene og tilbake til Stortinget for at Senterpartiet og Enoksen igjen skulle kunne holde en høy profil i nettopp EU-saker?

Odd Roger Enoksen (Sp): Det var selvsagt et problem for Senterpartiet at vi hadde et stortingsflertall som var like ivrig i sin EU-tilpasning mens vi satt i regjering, som når EU-tilhengerne selv sitter i regjering. Det var ikke alltid like enkelt å forholde seg til, det skal jeg ærlig innrømme. Men jeg tror det er vel kjent for representanten Hill-Marta Solberg at omstridte direktiv, som matsminkedirektivet, direktivet om patent på liv og barnematdirektivet, ville ha fått en helt annen behandling i sentrumsregjeringen enn den regjeringen Stoltenberg har gitt disse direktivene.

Jeg tror også jeg kan love representanten Solberg at problemet med kugalskap ville ha blitt håndtert på en annen måte. Arbeiderpartiets landbruksminister har blitt drevet fra skanse til skanse i spørsmålet om å iverksette tiltak, f.eks. i forhold til forbud mot import av fôr. Jeg registrerte også i redegjørelsen som ble holdt tidligere i dag, at den samme landbruksministeren nå også skaffer seg det nødvendige handlingsrom for å iverksette forbud mot import av levende dyr. La oss håpe at landbruksministeren har mot til å iverksette de tiltak som er nødvendige, for å hindre smitte av denne type sykdom i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg har en liten bemerkning til Carl I. Hagen først. Når Fremskrittspartiets leder prøver å gjemme seg bak hensynet til ofrene, er det ganske merkelig, fordi den oppførselen som Carl I. Hagen i dag har karakterisert som forkastelig, uakseptabel, som svikt i dømmekraft, den aksepterte Carl I. Hagen helt fram til forrige helg. Det er det faktum at dette ble offentlig, som gjorde at dette ikke var til å leve med for Carl I. Hagen. Helt fram til forrige helg har Carl I. Hagen, John I. Alvheim og Siv Jensen visst om dette. De har slåss med alle midler for en person som de nå slår handa av, men som de selv visste hva hadde gjort. For meg holder det veldig lenge om Søviknes" versjon av denne saken er den korrekte, fordi det dreier seg om hvorvidt det er akseptabelt for en voksen person å herje rundt med småjenter i politisk sammenheng.

Det som er et paradoks for oss i SV, er at man i et av verdens rikeste land ikke setter seg noen store, klare politiske mål for framtida. Det var egentlig da drapet på Benjamin Hermansen skjedde og det var så enormt mange som var villige til å bli mobilisert, som ville vise at det var noe i verden og i Norge som ikke var akseptabelt, og som selv gjerne ville forplikte seg til å være med på noe, at jeg begynte å tenke: Himmel og hav, det er ganske mange som gjerne vil være med og ta i et tak, som gjerne vil si fra, og som vil slåss for at Norge skal være et bedre land å bo i. Det er noe som er uakseptabelt. Det er helt uakseptabelt at noen skal bli drept i Norge i dag på grunn av hudfarge. Det er helt uakseptabelt at man ikke har et samfunn som slåss mot vold og diskriminering som sak nr. 1. Vi vet jo hva som virker, og vi vet hva som skjer rundt i Kommune-Norge. Vi vet at det knipes inn på alle mulige små og store tiltak for barn og ungdom, og vi vet at det som virker for å lage en skikkelig ungdom og et best mulig utgangspunkt for flest mulig, det er gode og rimelige barnehager, det er skolefritidsordninger, det er kulturtilbud, det er miljøer som fryktelig mange voksne, barn og unge jobber for hele tida – hver eneste dag – og som skal inkludere flest mulig.

Hvorfor er det svenskene, som ikke har én eneste oljekrone noe sted, som innfører maksimalpris på barnehage på 1 140 kr pr. måned? Og hvorfor står Petersen her og sutrer om grensehandel? Man kan reise så mange ganger man vil over Svinesund og kjøpe sprit, kjøtt, flesk og alt annet. Hvis man hadde vært en småbarnsmor i Oslo, i en høyrestyrt kommune, hadde man tjent mye mer på å flytte over grensen til Sverige med barna sine. Hvorfor kan ikke vi få til det samme som svenskene? Hvorfor er det svenskene som lager maksimalpriser på SFO? Da vi hadde en prøveordning i min bydel – og jeg bor i en flerkulturell bydel i Oslo – med gratis skolefritidsordning, gikk de aller fleste barna dit. Da prisen gikk opp til 1 000 kr pr. måned – og nå skal det koste enda mer – gikk de barna som har dårligst råd, eller de som har hjemmeværende mødre, hjem. Det splitter barnemiljøene mye mer enn det trenger å gjøre, fordi veldig mange av de barna som har innvandrerbakgrunn, har hjemmeværende mødre.

Vi vet hva som virker – det er ingenting vi trenger å finne opp på nytt. Det som virker, er å inkludere flest mulig barn i fellesskapet. Og de gjengene som rekrutterer – enten det er nynazistiske gjenger, kriminelle gjenger eller hva det måtte være – de rekrutterer blant de barna og de ungdommene som føler at de ikke er med i et fellesskap. Hvordan kan det være sånn at vi i år 2001 skal gå med museskritt? Vi som var Europas fattigste land for hundre år siden, og som fordi våre forfedre tok noen store grep, bygde jernbaner selv om vi ikke hadde råd til det, satte i gang og rustet opp både sosial boligpolitikk, skolesektor og hva det skulle være, vi skal i dag sitte og gnikke og gnu på det som er viktigst for framtida! Det går ikke an. Vi vet hvilken retning det går i.

Jeg vil gjerne si som Marte Svennerud – og jeg skulle ønske at flere sa det – den gangen hun skulle plukke ut én unge fra et søskenkull på sju som skulle deles ut på bygda fordi de var foreldreløse. Da sa Marte Svennerud: Je tek alle sju! Den slags hører man ikke i dag.

Lars Sponheim (V): Det har gått ett år siden statsminister Jens Stoltenberg i rollen som opposisjonsleder karakteriserte den daværende sentrumsregjeringen som enestående svak. Dette var ment som kritikk av at sentrumsregjeringen ikke skaffet seg et stabilt styringsgrunnlag i Stortinget, men snarere fant det legitimt og hensiktsmessig å søke flertall fra sak til sak i Stortinget.

I dag er Jens Stoltenberg leder for en regjering som bare de som er i besittelse av den aller største velvilje, vil hevde har et sterkere styringsgrunnlag enn det som var tilfellet for forgjengerne, som han kritiserte så nådeløst. Fjorårets budsjettoppgjør ble et dramatisk uttrykk for hvilke endringer regjeringen Stoltenberg måtte spise i seg for å få et grunnlag for å styre videre.

Ved inngangen til valgåret 2001 får vi stadig høre at Arbeiderpartiet og Regjeringen er åpne for et samarbeid med sentrumspartiene, om nødvendig også i regjering, for å kunne forbli sittende. For en del av oss er det vanskelig helt å glemme den knallharde kritikken Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland fremsatte i den tiden han var parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet. Partiene i sentrum fikk høre at vi stod for en politikk som representerte en bombe under velferdsstaten og var en trussel mot hus og hjem. Vi utgjør visst ikke en slik fare lenger – ikke når vi kan være nyttige for Arbeiderpartiet. Det utrolige er at det synes som om Arbeiderpartiets ledelse fortsatt ikke forstår hva det snakkes om når Arbeiderpartiet beskyldes for maktarroganse.

Statsministeren har gjennom sin redegjørelse i dag levert et talende bidrag til hva slags holdninger vi må forholde oss til når vi møter Arbeiderpartiet. Sjelden har et innlegg i Stortinget i så sterk grad vært preget av en vi alene vite-holdning. Uten unntak tar statsministeren æren for det meste av det som har skjedd i fedrelandet gjennom det siste året. Om det så er opprustning av kreftomsorgen og psykiatrien eller gjennomføringen av fastlegeordningen som sentrumsregjeringen tok initiativet til, så skryter statsministeren av Arbeiderpartiets innsats også på disse feltene. På samme måte holder statsministeren fram vern av de unike vassdragsområdene i Saltfjellet, der det først måtte avtegne seg et tydelig flertall i Stortinget – og det var imot Arbeiderpartiet – før Regjeringen fra Arbeiderpartiet var villig til å gå inn for dette.

Et område statsministeren behendig unngår å snakke om, er hva som kan gjøres for å øke den demokratiske interessen og engasjementet blant folk flest – og dette i en situasjon der vi ser at et høyrepopulistisk parti til tider har svingt seg opp som Norges største på meningsmålingene!

Kanskje dette er naturlig for en statsminister som i en lang rekke saker finner sitt styringsgrunnlag nettopp i samarbeid med høyresiden, selv om han i sin redegjørelse i dag forsøkte å framstille Arbeiderpartiet og partiene på høyresiden som de egentlige konkurrentene i norsk politikk.

For å avslutte: Det er veldig mange av de signalene som kommer fra Arbeiderpartiet og Regjeringen, som er svært vanskelige å tolke. Hvordan ser statsministeren for seg at grunnlaget for et nærmere samarbeid med sentrum skal legges? Er uttalelsene fra Arbeiderpartiets leder gjennom tiden i opposisjon nå å anse som døde og maktesløse, i den grad de ikke kan tolkes som vennligsinnede overfor sentrum?

Og et siste spørsmål til statsministerens avsluttende kommentar: Arbeiderpartiet stemte sammen med Høyre for å legge grunnlaget for en dårligere miljøpolitikk og for å legge til rette for bygging av gasskraftverk med store utslipp av CO2. Det var dette hastverket som førte Arbeiderpartiet tilbake til regjeringskontorene i fjor. Hvor er det blitt av de gasskraftverkene Arbeiderpartiet sloss så knallhardt for?

Presidenten: Statsministeren får ordet til et kort sluttinnlegg på inntil tre minutter.

Statsminister Jens Stoltenberg: Først vil jeg takke for en debatt der mange temaer er brakt opp. Jeg skal knytte noen kommentarer til enkelte av dem.

Først til spørsmålet om skole. Det har ikke minst representanten Petersen tatt opp en lang rekke ganger og hevdet at Regjeringen og Arbeiderpartiet ikke har noen politikk når det gjelder skole. Det er selvsagt feil. Regjeringen har en god skolepolitikk og en omfattende utdanningspolitikk både når det gjelder grunnskole, videregående skole og høyere utdanning. Vi er opptatt av at mange har lese- og skrivevansker i grunnskolen. Problemet har vært at vi har visst for lite om omfanget av lese- og skrivevanskene. Derfor var noe av det første vi gjorde, å innføre obligatoriske lese- og skrivetester i 2. klasse og 7. klasse. Det er på dette grunnlaget vi har fått vesentlig bedre informasjon om lese- og skrivevansker i grunnskolen, og på dette grunnlaget kan vi også forbedre skolens innsats, særlig overfor dem som har lese- og skrivevansker. Så dette er ikke et tema Høyre er alene om å være opptatt av, vi er også opptatt av det, og vi gjør noe med det.

Så er det altså slik at vi, etter at det i svært mange år var snakket om betydningen av å gjøre noe når det gjaldt lønnsforholdene for lærerne, fikk dette til innenfor et inntektspolitisk samarbeid, skaffet pengene og sørget for at vi både gav lærerne økt lønn og sikret at elevene fikk mer undervisning. Det er skolepolitikk, og det er tiltak vi fikk på plass i løpet av få måneder.

Vi bedret kommunenes økonomi i statsbudsjettet med opp mot 6 milliarder kr totalt, det sterkeste løftet noen gang. Høyre har gått inn for mindre penger til kommunene. Økningene i bevilgningene til kommunene fra Regjeringen og sentrumspartienes side gjør at kommunene kan satse mer på skole, mer på skoleskyss, bedre skolehelsetjeneste, bedre utstyr, bedre inneklima og bedre skole i sin alminnelighet. Det nytter ikke å få en bedre grunnskole uten en bedre kommuneøkonomi, derfor må man være for en bedre kommuneøkonomi dersom man er for en bedre skole.

Høyre sier nei til gratis lærebøker i videregående skole. Vi sier ja, og har også skaffet penger til det, og vi satser dramatisk på utbygging av nye, gratis elektroniske læremidler. Vi vil ha gode og omfattende skolefritidsordninger. Høyre har i statsbudsjett etter statsbudsjett foreslått dramatiske kutt i skolefritidsordningen. Høyre har forsvart en lang rekke privatskoler som bl.a. underviser at mannen er overlegen kvinnen. Det er et budskap Arbeiderpartiet ikke støtter, og vi har vært mer restriktive i forhold til den type pedagogikk.

Det er mange forskjeller, men forskjellen handler ikke om at Høyre er for god skole og at Arbeiderpartiet ikke er opptatt av det, den handler om at Arbeiderpartiet også satser på utdanning, har gjort det gjennom mange år og vil fortsette å gjøre det.

Presidenten: Da er debatten om statsministerens redegjørelse omme. Presidenten vil foreslå at statsministerens politiske redegjørelsen blir vedlagt protokollen. – Dette anses vedtatt.