Vidar Kleppe (Frp) (ordfører for saken): Riksrevisjonenes undersøkelse viser store forskjeller i utmålingen av hjelpestønad til barn med samme omsorgsbehov, og det synes en enstemmig komite er beklagelig. Vi mener at regelverket skal være likt i den grad det går an å følge opp, selv om sakene er forskjellige.

Komiteen konstaterer at formålet med hjelpestønad ifølge folketrygdloven er å gi en økonomisk kompensasjon på særskilt tilsyn eller pleie på grunn av varig sykdom eller skade, og at regelverket på hjelpestønadsområdet gir rom for stor grad av skjønn på de enkelte fylkestrygdekontorene. Derfor var det viktig at Riksrevisjonen sendte saker til de forskjellige trygdekontor og fylkestrygdekontor for å se på hvordan en behandlet disse sakene. Det som er kommet fram av undersøkelsen, er at det er en ulik behandling ut fra det regelverk vi har.

Komiteen er derfor enig med Riksrevisjonen i at det er altfor stor spredning i de vedtakene som er fattet i sakene. I enkelte av sakene varierer vedtakene fra avslag til tilståelse av høyeste sats, en differanse på mer enn 60 000 kr pr. år. Derfor vil komiteen, i likhet med Riksrevisjonen, understreke viktigheten av at en følger opp dette arbeidet, og at en iverksetter en rekke tiltak for å få en mer ensartet skjønnsutøvelse når det gjelder disse viktige sakene for dem det angår.

Vi vet òg at det i 1999 ble utbetalt mer enn 500 mill. kr i hjelpestønad. Derfor er det viktig at departementet nå følger opp det viktige arbeidet med å gjenopprette tilliten, at en ser på den manglende samordningen i trygdeetaten mellom de enkelte trygdekontorene og fylkestrygdekontorene med sikte på å få en lik praksis, og at en får en bedre utmåling av hjelpestønaden ut fra de behovene som en har.

Vi i komiteen har merket oss, etter at vi har vært i kontakt med departementet, at Rikstrygdeverket vil prioritere tiltak for å utbedre de manglene og svakhetene som måtte være i saksbehandlingsrutinene, og at dette skal iverksettes i løpet av første halvår 2001. Vi vil òg be om at Stortinget blir orientert på en egnet måte om dette viktige arbeidet, slik at vi kan følge opp og kan få gjort noe med den uverdige forskjellsbehandlingen vi ser her.

For øvrig viser jeg til komiteens innstilling, som er enstemmig. Vi håper og tror at statsråden tar fatt i dette arbeidet, og at vi får ordnet opp når det gjelder de misforståelsene og ulikhetene som måtte være på dette området, slik at vi får et system som alle kan være tjent med.

Gunnar Skaug (A) (komiteens leder): Det er viktig, som saksordfører Vidar Kleppe nå sa, at en sikrer mest mulig lik og riktig utmåling av hjelpestønaden til barn og unge under 18 år. Dette er, som vi alle vet, en rettighetsbasert stønadsordning som skal gi økonomisk kompensasjon for særskilt tilsyn eller pleie på grunn av varig sykdom, skade eller lyte, og som er hjemlet i loven om folketrygd.

Riksrevisjonens undersøkelse og rapport viser, som representanten Kleppe sa, at det har vært grunn til å stille spørsmål om trygdeetatens saksbehandling virkelig bygger på en rimelig ensartet og håndfast skjønnsutøvelse og om en har tatt hensyn til kravet om likebehandling.

Det er påvist store fylkesvise variasjoner når det gjelder antall hjelpestønadsmottakere. Det komiteen spesielt har merket seg, er at det er en lav innvilgelsesprosent i fylker med høy søkning, men en høy innvilgelsesprosent der søkningen er lav. Dette gjør det naturlig å se nærmere på saksbehandlingspraksisen.

Rapporten fra Riksrevisjonen er forelagt Sosial- og helsedepartementet. Jeg synes det er meget positivt at departementet har satt i gang såpass mange viktige tiltak for å utvikle en sikrere og mer ensartet skjønnsutøvelse i trygdeetaten. Det er også grunn til å berømme Rikstrygdeverket for den oppfølging som er gjort så langt, for å sikre en mest mulig lik og riktig utmåling av hjelpestønaden til barn og unge under 18 år.

Kari Økland (KrF): Det denne undersøkelsen avdekker, er alvorlig. Man må kunne forvente at familier med hjelptrengende barn får sine krav om hjelpestønad tilnærmet likt behandlet, og at man får de ytelser som regelverket tilsier. Men undersøkelsen viser altså at det er store forskjeller i utmåling av hjelpestønad til barn med samme omsorgsbehov. Undersøkelsen er basert på gjennomgang av dokumenter, statistikk, intervjuer og en vignettundersøkelse. I vignettundersøkelsen ble skjønnsutøvelsen undersøkt ved å la trygdekontorer og fylkestrygdekontorer i alle fylkene behandle de samme krav om hjelpestønad. De fleste sakene viste stor spredning i vedtak. Og som vi har hørt, varierte vedtakene i enkelte av sakene fra avslag til tilståelse av høyeste sats, dvs. en differanse på mer enn 60 000 kr pr. år.

Regelverket på hjelpestønadsområdet gir rom for stor grad av skjønnsutøvelse. Men variasjonene som undersøkelsen avdekker, gir grunn til å stille spørsmål om saksbehandlingen bygger på en rimelig ensartet og sikker skjønnsutøvelse, og om rettssikkerheten og hensynet til likebehandling ivaretas i tilstrekkelig grad. Det er i hovedsak slik at innvilgelsesprosenten er lav i fylker med høy søkning, og høy i fylker hvor søkningen er lav. Gjennomgangen viser at det er ulike oppfatninger om hvilke saksopplysninger som er relevante, og hvordan disse skal vurderes. Rikstrygdeverket har fremhevet at prinsippkjennelsene fra Trygderetten er en viktig kilde for erfaringsutveksling i etaten, men undersøkelsen viser at disse kjennelsene er lite brukt i saksbehandlingen.

Det er lite samarbeid mellom fylkene på hjelpestønadsområdet, og det er forholdsvis begrenset samarbeid mellom trygdekontorer innen samme fylke. Et flertal av de intervjuede mener at variasjonene ikke skyldes utformingen av regelverket i seg selv, men manglende kjennskap til eller forståelse av regelverket.

En forsvarlig og korrekt saksbehandling forutsetter at nødvendig og detaljert kompetanse blir bygd opp og vedlikeholdt. Rikstrygdeverket bør forsterke veilednings- og oppfølgingsfunksjonen overfor ytre etat på dette området.

Regionalisering av saksbehandlingen vil kunne gi større fagkompetanse og fagmiljø, men også gi økt risiko for at kunnskap om søkerens lokale forhold ikke vurderes i tilstrekkelig grad.

Hjelpestønadsområdet er over år viet liten oppmerksomhet fra departementets og Rikstrygdeverkets side. I for stor grad synes det å ha vært opp til det enkelte fylkestrygdekontor og trygdekontor å etablere sin egen praksis for tildeling og utmåling av hjelpestønad. Komiteen vil understreke viktigheten av at departementet prioriterer arbeidet med å få en mer ensartet skjønnsutøvelse på tildeling og utmåling av hjelpestønad til barn og unge under 18 år.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.