Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Det har i den seinare tida vore mykje merksemd om situasjonen i Utlendingsdirektoratet, ikkje minst i tida etter at denne interpellasjonen vart innlevert. Kritikken har primært gått på økonomistyringa og interne problem i etaten som har fått økonomiske konsekvensar. Dette har òg ført til at statsråden har varsla ein gjennomgang av UDI og forholda i etaten. Her skal ein m.a. sjå på rutinane for økonomistyringa, sjansen for effektivisering av sakshandsaminga og vurdering av ressursbehovet i direktoratet. Det er bra, men mitt engasjement er òg knytt til andre forhold, som korleis det enkelte menneske blir møtt av Utlendingsdirektoratet, lang tid for sakshandsaming, manglande informasjon og tilgjenge mv. Dette er primært Regjeringa sitt ansvar, men eg ynskjer med denne interpellasjonen å invitera statsråden til ein dialog med Stortinget om desse forholda.

Noko av det fyrste som mange utlendingar møter når dei kjem til Noreg, er UDI. Anten det dreier seg om visum, arbeidsløyve eller asylsøknad, er UDI det organet som skal handsama saka. Dette fyrste møtet er difor svært viktig. Det er avgjerande at folk i ein slik situasjon blir møtte med eit ope sinn, respekt og tillit. Nokre har flykta frå ein svært vanskeleg livssituasjon for å søkja ly. Det er difor veldig viktig at asylsøkjarar ikkje møter eit system her hos oss som gir assosiasjonar til det systemet dei har flykta frå. Det å møta folk på en skikkeleg måte er difor ein av fleire viktige føresetnader for å legga grunnlaget for ei open sakshandsaming og for seinare integrering i det norske samfunnet.

Dessverre viser det seg at mange som er i kontakt med Utlendingsdirektoratet, har negative erfaringar. Dette gjeld ikkje berre utlendingar, men òg nordmenn med ektefelle eller familie i eit anna land og folk som engasjerer seg i utlendingssaker. Det kan vera asylsøkjarane sine advokatar eller frivillige organisasjonar. Markeds- og mediainstituttet, MMI, har på oppdrag frå UDI gjennomført ei brukarundersøking blant søkjarar av asyl, familiegjenforeining og statsborgarskap samt advokatar som jobbar med slike saker. Ingen som har følgt med i debatten rundt UDI, vil bli overraska over konklusjonane. Kort oppsummert kan ein seia at det er vanskeleg å få tilgang til UDI, ein har lite tilfredsstillande informasjonsrutinar og lang sakshandsamingstid.

Eg skal ta desse forholda suksessivt. Fyrst tilgangen: Det er ofte svært vanskeleg å koma i kontakt med sakshandsamarane i UDI. Informasjonen er i mange tilfelle svært avgrensa, og mange sit igjen med ei kjensle av å stange hovudet i ein byråkratisk vegg. Den uvissa dette skaper, er svært problematisk for mange å leva med, og det utan omsyn til om ein får opphald i Noreg eller ikkje. UDI har etter kvart fått rykte på seg for å vera ein etat som få ynskjer å bli kjent med. Vi – statsråden og eg – kan unngå det, men mange har ikkje noko val. For oss som er opptatt av å få etablert ein meir human asyl- og flyktningpolitikk, er dette svært urovekkande.

Den lange sakshandsamingstida i UDI er etter kvart blitt allment kjent. For rettferda si skuld må det seiast at etaten har stått framfor ei formidabel utfordring med auken i talet på flyktningar og asylsøkjarar dei siste åra. Her har situasjonen på Balkan også spelt inn. Likevel er det vanskeleg for mange å forstå korleis ventetida kan bli så lang, både for visumsøknader, for kurante familiegjenforeiningssaker og for andre kurante utlendingssaker. Slike saker kan ta over eitt år! Det må vera mogleg å finna eit system der kurante saker blir avgjorde i rimeleg tid. Og det kan ikkje vera rett at t.d. to som er glade i kvarandre, ikkje kan gifta seg på årevis fordi UDI ikkje har kapasitet til å handsama søknaden deira.

For ei tid tilbake skreiv Aftenposten om Kawso Dibba frå Gambia, som har budd i Noreg i 14 år. Familiegjenforeining med sonen på 15 månader skulle vera rein rutine i ei slik sak. I august 2000 fekk UDI vita at guten hadde malaria. For ei tid tilbake døydde han. No har UDI sagt seg lei for dette tilfellet, og det er bra. Men vi kan ikkje risikera at slikt skjer igjen. Vi kan ikkje ha ei sakshandsaming som går på livet laus!

Utøving av skjøn er også vesentleg i handsaminga av utlendingssaker. Her vil det sjølvsagt alltid vera ulike vurderingar. Likevel er det påfallande at informasjonen frå offisielle kjelder som UDI nyttar, står i strid med den informasjonen som frivillige og humanitære organisasjonar og andre med god kjennskap til forholda i heimlandet gir. Det synest som om UDI ikkje tar omsyn til dette. Det vil sjølvsagt alltid vera ein del motstridande opplysningar i enkeltsaker, og det er ikkje alltid at det frivillige nettverket har rett i sine vurderingar. Det har eg òg erfart. Men det kan ikkje vera slik at UDI alltid har rett. Her saknar eg ei meir audmjuk haldning til dei som har landkompetanse og kulturkompetanse utanfor UDI sitt eige system. UDI bør lytta meir til desse.

Det finst òg døme på at einskilde asylsøkjarar er kasta i fengsel og torturerte etter retur frå Noreg, trass i forsikringar om det motsette. Seinast 21. februar kunne vi lesa om ein 26 år gammal asylsøkjar frå Libanon. Han var mistenkt for å ha samarbeidd med den Israel-venlege hæren SLA. Han vart send heim igjen og er no sporlaust borte. Det finst andre, tilsvarande eksempel.

Sentrumsregjeringa vedtok i 1998 ei oppmjuking av asylkriteria. Forfølging frå andre enn landet sine eigne styresmakter skulle gi grunnlag for asyl. Likeins skulle m.a. religiøs forfølging og forfølging på grunnlag av kjønn og seksuell legning vektleggast. Under regjeringa Bondevik vart det også gitt retningsliner om at kvinner som levde i eit mishandlingsforhold, skulle få asyl i Noreg sjølv om dei ikkje hadde budd her i tre år. I det siste har vi fått fleire døme som kan tyda på at denne meir mjuke lina ikkje blir følgd opp. Mellom anna Dagsavisen har i fleire oppslag sett søkjelyset på dette. Etter det dei kan bringa i erfaring, som dei seier, har ingen kvinner hittil fått asyl ut frå kjønnskriteriet, og berre ein einaste asylsøknad er innvilga på grunn av faren for religiøs forfølging, skriv avisa. No ser eg av svaret statsråden gav representanten Magnhild Meltveit Kleppa sist onsdag, at det er fleire som har fått asyl. Men likevel: Dei enkeltsakene som er omtalte i media, verkar ganske urimelege.

Noreg har ei rekkje gonger blitt kritisert av UNHCR for vår strenge asylpraksis. Vi freista å retta på dette. Framleis er asylprosenten svært låg. Noreg innvilga i 1999 3 pst. av alle søknader om asyl – totalt 181 personar. I Danmark låg prosenten for innvilga asyl på 17. Dette fortel om ei særs streng utøving av skjønn med omsyn til innvilging av politisk asyl. Her er Noreg jamvel forplikta gjennom internasjonale konvensjonar. Slike eksempel kan tyda på at vi kanskje ikkje alltid oppfyller Flyktningkonvensjonen sine krav.

Alt dette er alvorlege forhold som ein må undersøkja. Situasjonen i UDI totalt sett er ikkje tilfredsstillande, og den har tydeleg utvikla seg over tid. Situasjonen har blitt så alvorleg at det er grunnlag for ein gjennomgang og gransking av etaten.

Eg ynskjer å nytta høvet til å gi honnør til statsråden for dei initiativa ho alt har tatt overfor UDI dei siste vekene. Så langt eg kan vurdera det som blir gjort, blir det utvist eit ekte engasjement for å retta på forholda. Førebelse tiltak for å gjera det enklare med familiegjenforeining, opphalds- og arbeidsløyve og ein varsla gjennomgang av utlendingslova er viktig for å betra situasjonen. Også regjeringa Bondevik var opptatt av dette og arbeidde for forbetringar, m.a. gjennom omfattande effektiviseringstiltak.

Kristeleg Folkeparti ynskjer å støtta opp om det arbeidet statsråden har sett i gang. Eg er, i tillegg til det som alt er sett i gang, opptatt av nokre andre forhold i denne samanhengen: For det fyrste at dei endra rutinane for sakshandsaming for å få sakene fortare gjennom systemet ikkje berre skal gjelda nye saker, men også dei som allereie har vore i køen i altfor lang tid, og for det andre at gjennomgangen og granskingane av UDI også må omfatta korleis etaten møter klientane sine, og korleis dei handterer meir skjønnsmessige forhold i sakshandsaminga, knytt opp til vektlegging av ei human handsaming og sterke menneskelege omsyn ved vurdering av godkjenning av asyl.

Eg vonar statsråden vil vera villig til å inkludera også desse tilhøva i den granskinga som skal utførast. Spørsmålet eg stiller meg, er om statsråden då gjer nok eller går langt nok i granskingsarbeidet. Ein gjennomgang er ikkje godt nok, her må det uavhengig gransking til, gjerne med deltaking frå ulike organisasjonar og politiske parti. Dersom granskinga viser at forholda er så alvorlege som alle medieoppslag og rapportar frå enkeltpersonar og organisasjonar syner, vil det vera trong for omfattande og radikale grep. Statsråden vil i så fall ha Kristeleg Folkeparti si fulle støtte til dette.

Statsråd Sylvia Brustad: La meg først få si at jeg på bakgrunn av den lange saksbehandlingstida som det nå dessverre er i Utlendingsdirektoratet, og den siste tidas mange medieoppslag, har forståelse for at det blir stilt spørsmål om UDIs virksomhet. Jeg er glad for at representanten Svarstad Haugland sier at hun støtter de initiativ som allerede er tatt, og den jobben som er i gang, for dette er også forhold som selvfølgelig opptar meg. Jeg er innstilt på å bruke de midler som er nødvendige for å finne løsninger når det gjelder både den lange saksbehandlingstida og den i noen sammenhenger dårlige service og dårlige tilgjengelighet.

Det er også bakgrunnen for at jeg har besluttet å foreta en gjennomgang av UDI der en skal se både på rutinene for økonomistyringa i direktoratet og på muligheter for å effektivisere saksbehandlinga. En viktig del av undersøkelsen vil også være å foreta en vurdering av ressursbehovet i direktoratet, gitt det regelverket vi har i dag. Men med de restanser som direktoratet har, kan jeg dessverre ikke forespeile noen veldig raske løsninger. Men det jobbes på spreng for å få gjort noe med situasjonen.

I min redegjørelse til kommunalkomiteen den 13. februar i år om det samme temaet pekte jeg på de utfordringer som jeg mener direktoratet står overfor. Det er for det første svært store svingninger i antall asylsøkere som kommer til landet. Bare de tre siste åra har det vært en femdobling av antall asylsøknader sett i forhold til de tre forutgående åra. Bemanninga i den samme perioden økte med om lag 50 pst. Denne ubalansen kan sannsynligvis ikke løses med effektiviseringer alene.

Vi har et budsjettsystem som forutsetter en viss langsiktighet og forutsigbarhet i etatenes ressursbehov. Svingningene på utlendingsfeltet er vanskelige å fange opp innafor dette systemet. Dette resulterer i restanser og et system som er lite fleksibelt. Statskonsult har også påpekt dette i sin gjennomgang av UDI i 1999.

Når det er sagt, viser det seg at direktoratet også har undervurdert sine behov for ressurser i forbindelse med overtakelse av asylintervjuene 1. juli 2000. Likeså har behovet for opplæring av nyansatte vist seg å være større enn det som opprinnelig var planlagt. Det siste har tatt ressurser fra saksbehandlinga på kort sikt. Parallelt med at det nå blir satt ut et oppdrag for å få en gjennomgang av UDI, vil jeg sammen med direktoratets ledelse arbeide med å få satt i verk tiltak for å bedre servicen overfor publikum. Dette er et område som opptar meg sterkt, og jeg vil komme tilbake til disse spørsmålene når gjennomgangen av UDI er sluttført.

UDI forvalter et lovverk der vedtakene får store konsekvenser, både for den enkelte og for samfunnet. Jeg ønsker en forvaltning som er smidig, som ivaretar rettssikkerheten til den enkelte, og som er i samsvar med norsk lov. Det betyr at direktoratet også må kontrollere opplysningene i hver enkelt søknad. Gjennom kontroll skal vi forsøke å forhindre bigami og tvangsekteskap. Ved familiegjenforening av barn, med en forelder i utlandet, må foreldreretten være fastslått, og inngåtte avtaler mellom foreldrene må være gyldige. Kontrollen skal også hindre at personer som ikke er ønsket i riket, får adgang. Samtidig skal søknadene behandles så raskt som mulig. Det betyr at direktoratet hele tiden må avveie motstridende interesser, der det i utgangspunktet ikke alltid er like enkelt å ta stilling til hva som er såkalt kurante saker. Men jeg er veldig opptatt av, i likhet med representanten Svarstad Haugland, at vi må ha en forvaltning som fatter vedtak innen rimelig tid, og som informerer og opptrer på en måte som fortjener publikums tillit. Da er det selvfølgelig viktig hvordan hvert enkelt menneske blir møtt av UDI.

Som interpellanten også peker på, er det kommet kritikk av UDIs økonomiforvaltning. Det ser jeg meget alvorlig på. Dette er et område det skal fokuseres på ved gjennomgangen av direktoratet. Her gjør også Riksrevisjonen et arbeid. De vil følge opp direktoratet særskilt, og det pågår for tida en såkalt forvaltningsrevisjon som etter det jeg har fått opplyst, skal foreligge i 2002. I tillegg pågår det en revisjon av enkelte poster på UDIs budsjett. Samlet mener jeg at dette vil gi et godt grunnlag for videre å vurdere direktoratets forvaltning av de tildelte midlene. Det bevilges et betydelig beløp til flyktningarbeidet her i landet. For meg er det helt avgjørende at det er tillit til at disse midlene utnyttes og forvaltes på en best mulig måte og selvfølgelig i samsvar med de regler og instrukser som til enhver tid gjelder for statsforvaltninga.

Interpellanten har også reist spørsmål om bruk av tolker. Norge mottok i 2000 asylsøkere fra 93 land med nesten like mange språk. Det sier seg selv at det av og til kan være vanskelig å framskaffe godt kvalifiserte tolker i alle språk. Noen ganger må det derfor hentes inn tolker fra våre naboland. UDI har i ettertid blitt oppmerksom på at det har forekommet at enkelte tolker har stått i kontakt med hjemlandets ambassader. Der dette er kjent, vil tolken selvfølgelig ikke bli brukt. Dette er etter de opplysninger jeg har fått, heldigvis ikke noe stort problem, men det har forekommet i forhold til enkelte nasjoner.

Så til UDIs bruk av informasjon fra ulike kilder. Som et ledd i saksbehandlinga innhenter UDI informasjon om den politiske og menneskerettslige situasjonen i mange land og fra mange ulike kilder. Hvis det under behandlinga av en enkeltsak kommer ny informasjon som kan ha betydning for utfallet, vil den selvsagt bli tillagt vekt. Informasjon fra humanitære organisasjoner som f.eks. Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Amnesty International er viktig i denne sammenhengen. I tillegg kommer informasjon fra mer offisielle kilder som utenriksstasjonene og UNHCR. Dessuten foretar ansatte i utlendingsforvaltninga delegasjonsreiser til områder når det er behov for ytterligere informasjon. Den generelle kunnskapen som innhentes fra de ulike kilder, må så relateres til de opplysninger som søkerne kommer med i sine forklaringer eller søknader. Av og til må enkeltopplysninger undersøkes nærmere ved hjelp av våre utenriksstasjoner og av de utenriksattacheer som er utstasjonert i en del land. For utenforstående kan det nok av og til virke som om UDI ikke tar nok hensyn til informasjon fra enkelte kilder. Relevant informasjon skal imidlertid vurderes før det fattes vedtak i sakene. Noe annet vil gi grunnlag for klage og vil heller ikke være i direktoratets interesse.

Jeg vil peke på de tiltak jeg så langt har satt i verk for å bøte på de problemene som utlendingsforvaltninga har opparbeidet over lang tid:

• Det skal, som jeg har orientert om, foretas en gjennomgang av UDI med fokus på økonomistyring og saksflyt.

• Det må også vurderes om forvaltningas ressurser står i forhold til de oppgaver de er satt til å løse.

• Sammen med direktoratet vil jeg sette i gang tiltak for å bedre servicen overfor publikum.

• Departementet er også i gang med justeringer av dagens regelverk for å korte saksbehandlingstida, særlig i forhold til arbeidstillatelser og visum.

• Jeg er nå i ferd med å nedsette et lovutvalg som skal foreta en revisjon av utlendingsloven.

Jeg vil også vise til at jeg allerede har meddelt kommunalkomiteen at jeg vil komme tilbake med en ny redegjørelse når gjennomgangen av direktoratet foreligger mot slutten av sommeren, eller tidlig i høst.

La meg så på tampen kommentere enkelte av de tingene som representanten tok opp i sitt innlegg. Først angående oppslaget i Verdens Gang i går: De nye retningslinjene som vi nå utarbeider for hvor fort saker skal bli behandlet og oppmykningene i den forbindelse, vil selvfølgelig ikke bare gjelde nye saker. Det er det ene.

Når det gjelder spørsmålet om kvinner og de oppmykninger som skjedde i forhold til retningslinjer for kjønnsbasert forfølgelse, er det slik at de retningslinjene som ble iverksatt av regjeringa Bondevik, slik representanten påpeker, følges. Men jeg er også særdeles opptatt av kvinneperspektivet. Derfor har jeg sagt at når vi nå får en gjennomgang av hele utlendingsloven, som ble laget i en helt annen tid, er en av de tingene man da er nødt til å se veldig nøye på, nettopp kvinneperspektivet, for å se hvordan det fungerer i praksis. Men det er altså slik at de retningslinjer som ble iverksatt av regjeringa Bondevik, blir fulgt. Vi må ha et sterkt fokus på det, og dette kommer vi selvsagt til å følge veldig nøye også framover.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg takkar statsråden for svaret, og eg er glad for alle dei positive tilbakemeldingane som vart gitt i innlegget. Eg er òg glad for den siste understrekinga i forhold til kvinneperspektivet, for eg synest at ein del av desse sakene som eg berre kjenner gjennom media, har vore veldig urovekkande. Eg veit at statsråden ikkje skal blanda seg inn i enkeltsaker, men det er vanskeleg å sitja utanfor og la vera òg. Ein kan iallfall få informasjon og eventuelt gi uttrykk for kva ein meiner i ulike saker.

Det som eg har lyst til å utfordra statsråden litt nærare på, er at eg har ei kjensle av at den gjennomgangen som skal skje, meir går på økonomistyring og ressurstilgang. Eg er opptatt av dette, men eg er òg vel så mykje opptatt av kulturen i UDI og måten UDI møter publikum på, som eg sa i innlegget mitt. Og eg føler at den gjennomgangen og også dei andre tiltaka som statsråden nemnde, ikkje er gode nok i forhold til dei tallause eksempla som eg trur veldig mange i dette huset kan koma med, for ikkje å snakka om dei vi kan få høyra dersom vi går ut utanfor. Og eg må ærleg innrømma at av og til synest eg synd på ein del av dei som jobbar i UDI, fordi det har vore massiv kritikk av dei, og det er sannsynlegvis ikkje alle som handlar som i dei historiene vi høyrer, men dei er ganske grove, og det som skjer, er ille nok. Så eg føler at vi må reinska opp og reinska ut ein del av den kulturen, og difor vil eg stressa litt meir dette med den granskinga eg ber om, ei meir uavhengig gransking. Eg ynskjer òg å utfordra politikarane frå dei andre partia her i salen, når dei vonleg skal ha innlegg etterpå, om dei støttar ein slik tanke, for eg trur det krevst for at tilliten til UDI generelt skal bli bygd opp igjen hos folk.

Så la eg merke til statsråden sine kommentarar i forhold til ressurstilgangen, og at ein kanskje ikkje heilt har hatt oversikt over dei ressursane ein trong. Eg har då lyst til å stilla statsråden eit lite spørsmål på tampen av innlegget mitt. UDI hyrte PR-konsulentar for å betra imagen sin i forhold til at dei var ein «litt byråkratisk og treg institusjon», som det stod i Aftenposten. Å hyra eit konsulentfirma for å betra ein image kostar iallfall pengar, og eg spør statsråden om ho synest det er rett bruk av pengar når dei seier at dei egentleg har for få midlar og ressursar til å gjera den jobben dei skal gjera. Eg trur at ein mykje betre bruk av midlar for å retta opp dette vil vera å setta søkjelyset rett og slett på menneskebehandling i dei ulike måtane dei møter menneska på, ikkje på at dei har ein treg og byråkratisk image. Det vil vera vel så viktig som å streka under kva eit PR-byrå eventuelt skal koma fram til.

Statsråd Sylvia Brustad: Det er sjølsagt at folk som tar kontakt med eller ringer til UDI, skal bli møtt på en høflig og skikkelig måte. Så kan det hende at det fins enkeltepisoder og enkelteksempler i UDI – slik det dessverre gjør på en del andre arbeidsplasser også – på at det ikke fungerer bra nok, og det bør det jobbes videre med. Men i en debatt hvor det blir såpass opphetet som dette har blitt, vil jeg advare mot at en skjærer alle over én kam – og jeg oppfatter heller ikke at representanten Svarstad Haugland gjør det – for de mange ansatte i UDI gjør en svært god jobb, jobber svært mye, en del av dem nesten helsa av seg, er under et veldig sterkt press både fra enkeltpersoner, organisasjoner, media, oss politikere osv. Jeg vil derfor at det skal være med som et bakteppe. Men det er selvfølgelig slik at folk skal bli møtt med respekt og tillit, det skal være tilgjengelighet, og det skal være mulig å nå fram og få et høflig og skikkelig svar på det en spør om. Nå er situasjonen den, fordi en har kommet slik på hæla i forhold til saker som har ligget der lenge, at det så å si hver dag er mellom 2 500 og 3 000 telefoner til UDI. Og det sier seg sjøl at mange av disse da er spørsmål om hvor saken ligger, det er purringer osv., som igjen tar tid fra dem som egentlig burde sitte og behandle saker. Så det blir på en måte en ond sirkel, som vi må prøve å komme ut av.

Jeg ønsker å jobbe videre sammen med UDI med å gjøre det en kan for å forbedre det som dreier seg om tilgjengelighet og service overfor publikum, for det er ikke i alle sammenhenger bra nok. Men når ikke det blir tatt opp direkte i den gjennomgangen jeg har bebudet, som et hovedfokus der, er det fordi jeg mener for det første at det haster å gjøre noe med dette litt fortere, og for det andre er det en del tiltak som jeg tror kan gjøres som man ikke egentlig trenger en egen gjennomgang for å få svar på. Så jeg mener at det ikke er behov for en egen granskning av UDI. Jeg mener den gjennomgangen som er bebudet, og som vi nå jobber med – og det er mange som har meldt seg, som gjerne vil foreta en gjennomgang av UDI hvor vi både ser på økonomistyring, saksbehandlingstid, om ressursene står i forhold til behovet – vil være tilstrekkelig. Samtidig må en parallelt jobbe med de tingene som representanten Svarstad Haugland var opptatt av i forhold til å forbedre det som dreier seg om tilgjengeligheten og hvordan folk blir møtt i UDI. Og da er det et prosjekt om service i utlendingsforvaltninga som viser at UDI ikke har et godt nok servicenivå, og jeg ønsker i et samarbeid med dem å følge det videre opp. Men jeg mener altså at det ikke er behov for en ytterligere granskning utover den gjennomgang som nå skal iverksettes for å greie å få gjort noe med det som jeg tror vi faktisk er enige om, at en del tiltak bør iverksettes utover det som allerede er varslet.

Vidar Bjørnstad (A): La meg først si at jeg er fornøyd med at en fra 1. januar i år har fått et enhetlig ansvar politisk og administrativt for utlendingsforvaltningen; det gir i hvert fall i utgangspunktet en bedre mulighet for styring. Så vil jeg innledningsvis også si at jeg er tilfreds med den måten statsråden har tatt tak i en god del av problemene i UDI på, som ikke er av ny dato, men som helt klart har forsterket seg den siste tiden. Og jeg vil bare fastslå at det ikke fungerer godt nok i UDI i dag. Det er for lang saksbehandlingstid, det synes som om alt havner i samme bunken, uavhengig av om det er enkle eller vanskelige saker. Tilgjengeligheten må bli bedre for publikum, og en skal heller ikke legge skjul på det statsråden nå tok opp i sitt siste innlegg her, at situasjonen selvsagt legger et stort press på ansatte som gjør en god jobb i forhold til de arbeidsforhold de har.

Men jeg vil fastslå det aller viktigste perspektivet, og det er at UDI forvalter et viktig område, et avgjørende område for enkeltpersoners situasjon og framtid. Og UDI og vår utlendingsforvaltning skal møte enkeltindivider med en rask behandling i tråd med lov og regelverk, og jeg ser jo at det her ofte er en sammenblanding når det gjelder å forvalte dagens lov- og regelverk og synspunkter på hva lov- og regelverket egentlig burde være.

Jeg sa innledningsvis at jeg var tilfreds med den måten statsråden har tatt tak i en del av problemene på, og selvsagt er det innlysende at forbedringer her ikke nødvendigvis kan skje over natten. Statsråden har varslet en bred gjennomgang av lovverket og en forenkling og oppmykning av regelverket. Det ble også meddelt kommunalkomiteen da det ble redegjort for situasjonen i UDI den 13. februar. Jeg har tro på at de grep som er lansert, vil bedre situasjonen – ja, jeg forutsetter faktisk at så vil være tilfellet.

Det vil nå bli foretatt en gjennomgang av UDI. Jeg anser dette langt på vei som et svar på de forhold interpellanten var opptatt av, og ser en slik gjennomgang som en positiv og tilfredsstillende løsning. Så vil vi avvente tilbakemelding om resultatet av gjennomgangen og initiativ som krever Stortingets medvirkning. For det er resultatene som kan styrke tilliten til utlendingsforvaltningen, ikke hvordan denne gjennomgangen skjer. Det må først og fremst resultere i en raskere avklaring og bedre oppfølging for enkeltindivider som er avhengige av UDIs og myndighetenes avgjørelse.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg vil gjerne slutte meg til det representanten Bjørnstad nettopp sa. Jeg vil understreke at en viktig bit når folk møter UDI, er at man får følelsen av at den saken vedkommende representerer, den er man genuint opptatt av – altså at man ikke bare er én av 20 000 eller hvor mange det måtte være. Det er viktig at man skiller mellom de enkelte henvendelser til UDI, slik at man kommer i undergrupper, og at vanlige og enkle visumsøknader ikke skal måtte vente fordi det er mange andre tunge og vanskelige saker som går foran i køen. Det skaper vanskelige og uholdbare situasjoner.

I tilknytning til det statsråden har svart når det gjelder bruk av kilder, med tanke på hvilke forhold man kommer fra og hvilke forhold man sendes tilbake til ved eventuelle avslag, har jeg dessuten lyst til å understreke at jeg i mange sammenhenger, da dette lå under Justisdepartementet, har forsøkt å tre bakom de ytre forholdene, fordi svarene alltid har vært de samme, slik statsråden også nå fortalte oss. Man har sine samarbeidspartnere, og departementet har sine egne og følger opp i forhold til dem. Likevel får vi klare tilbakemeldinger fra organisasjoner og enkeltpersoner bosatt i land som mennesker sendes tilbake til, som forteller at denne personen, denne familiefaren f.eks., som er sendt tilbake til vedkommende land, han er arrestert og torturert – kanskje med bakgrunn i at han har forlatt den muslimske tro, har konvertert til kristendommen eller med andre begrunnelser. Svaret man får, er at han er arrestert på grunn av politisk aktivitet, og at han har sviktet sitt eget land.

Jeg skulle ønske at man ikke bare ble ferdig med saken når saksbehandlingen i UDI var over, men at man kunne følge mye nøyere med på hva som skjer når en person er sendt tilbake. Og er det da åpenbart ut fra det som skjer, at også vedkommendes ektefelle og barn trenger beskyttelse i Norge, vil disse da kunne få det? Det synes jeg er problemområder som også må tas med når man gransker UDI.

Svein Ludvigsen (H): UDIs sendrektighet er dessverre et sørgelig eksempel på ineffektivt byråkrati, det er en arrogant direktorialmakt og lav serviceinnstilling og i tillegg en mangelfull økonomistyring. Det er positivt at statsråden tar initiativ til en gjennomgang av UDI, men jeg synes at statsråden signaliserer et for lavt ambisjonsnivå både hva angår tempo og tiltak. Hvis vi ikke snart får UDI til å fungere tilfredsstillende og får utlendingsregelverket drastisk forenklet, står vi i fare for å ramme Norges fremtid. Vi trenger sårt å gjøre Norge til et attraktivt land å arbeide i for mennesker fra andre land. Det gjør vi ikke når saksbehandlingssystemet i UDI går i stå.

Det er slik at en fotball- eller basketballspiller gjerne får arbeidstillatelse i løpet av et par uker, mens en vanlig arbeidssøker må vente i 10-15 måneder. I Tromsø ventet en iraner på svar om arbeidstillatelse i ti måneder. Da avisen Nordlys i Tromsø ringte UDI, fikk de løst saken der og da. Slik bekrefter UDI at det er en tilfeldig saksbehandling som går på rettssikkerheten løs for enkeltmennesker.

Selv kjenner jeg godt en sak hvor en sudansk mann som er gift norsk, har ventet på reisedokumenter i ett år, til tross for at UDI opplyste at det var to-tre måneders saksbehandlingstid. Nå sier UDI 15 måneder. Det vitner om at man ikke har oversikt.

Dagsavisen for 3. september i fjor slo fast at hvite får raskere saksbehandling enn mørkhudede, for mens amerikanere og europeere får svar på søknader etter fire-fem måneder, må afrikanere og asiater vente over ett år.

UDI har med andre ord forstoppelse. Saksbehandlingstiden øker til tross for økte ressurser. Årsaken ligger sannsynligvis både i organisatoriske problemer, i for komplisert og detaljert saksbehandling, og i at stortingsflertallet har lastet nye oppgaver på UDI. Det er en for omstendelig søknadsprosess, og det er for mye fokus på kontroll fremfor effektivitet. Her trengs sterkere lut enn det statsråden tydeligvis legger opp til, og i Høyre mener vi at både lovverk og regelverk er overmodent for nytenking tilpasset et flerkulturelt Norge som også må gjøre seg mer attraktivt for utenlandsk kompetent arbeidskraft for å møte vårt eget arbeidskraftbehov. Statskonsult la for over et år siden frem ti forslag til omorganiseringer, og de er bare delvis gjennomført. Høyre har fremmet forslag om drastisk forenklede regler for arbeidsinnvandring, for det er intet mindre enn skam for Norge at vi har kommet i den situasjonen som UDI har brakt oss i. Og det kreves handlekraft for å strømlinjeforme UDI, slik at de kan ivareta oppgavene på en langt bedre måte enn de makter i dag. Mange venter spent på det statsråden varsler. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har vurdert behovet for en granskning av UDI, men har utsatt det inntil videre for å se håndteringen av det som statsråden skal gjøre.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Jorunn Ringstad (Sp): Når talet på søknader som skal handsamast i UDI, aukar, medfører det utfordringar som vi òg må finne løysingar på.

I 1999 tok dåverande regional- og kommunalminister Odd Roger Enoksen initiativ til ein gjennomgang av situasjonen. Statskonsult sin rapport kom i januar 2000. Også UDI har etter det eg veit gjennomgått organisasjonen, og òg føreslått tiltak. Etter det eg veit, er nokre av desse tiltaka gjennomførde eller i ferd med å bli gjennomførde. Det er positivt, men det er tydeleg at dei tiltaka som er iverksette, ikkje er gode nok eller tilstrekkelege. Det kan vi slå fast når vi stadig får eksempel på urimeleg lang sakshandsamingstid i enkeltsaker. Det er ikkje bra nok når vi i media får overskrifter som «Har ventet på UDI i halvannet år», eller «15 måneder å vente». Det er enkeltlagnader bak alle enkeltsakene, og det er umenneskeleg å måtte leve med utryggleik i årevis før sakene blir avgjorde.

Eg har forstått at statsråden vil ha endå ein gjennomgang av UDI. Det er vel og bra, men spørsmålet er: Er det fleire gjennomgangar vi treng? Kanskje er det gransking, som representanten Svarstad Haugland har vore inne på, vi treng, når vi stadig får nye gjennomgangar utan at det fører til dei store resultata?

Så er spørsmålet: Kva skjer i mellomtida? Forbetringane kan ikkje vente for lenge, det går både på sakshandsamingstid og òg på den måten som ein møter menneska bak søknadene på.

Slik handsamingssituasjonen er i utlendingssaker, er det nesten freistande å bruke ordet pinleg. Eg trur det må finnast nye måtar å arbeide på. Kan det t.d. gjerast meir for å rydde i og sortere sakene? Svært mange saker er kurante når dei fyrst blir tatt tak i, t.d. gjenforeiningssaker. Då er det grunn til å stille spørsmålet om det i kurante saker kan vere aktuelt å delegere større ansvar til t.d. ambassadane våre.

Det er òg viktig at departementet er i forkant av situasjonar som kan oppstå. Ein slik situasjon gjeld kosovoalbanarane. Kosovoalbanarane har fått tilbod om 15 000 kr dersom dei reiser heim før 1. mars. Men svært mange har ikkje fått søknadene sine om opphald i Noreg avgjorde før 1. mars. Eg vurderer det som naturleg at dei som ventar svar på søknadene, ikkje reiser før svaret har kome, sjølv om det blir etter 1. mars. Her bør det vurderast å la repatrieringstilskotet stå ope til søknadene er ferdig handsama.

Situasjonen i dag, m.a. med den lange handsamingstida, er uverdig. Raskare avgjerd i dei mange utlendingssakene vil vere positivt for UDI sitt omdømme, og ikkje minst positivt for dei personane sakene gjeld.

Lisbet Rugtvedt (SV): I likhet med interpellanten mottar SV en rekke henvendelser fra mennesker som opplever at de «møter veggen» i UDI. Også vi opprøres av saker i media som beskriver uforståelige avslag på visum og hjerteløse avslag på søknad om asyl eller opphold på annet grunnlag. For få dager siden var det oppslag om mennesker som av uforståelige grunner venter og venter på svar på søknad om familiegjenforening for å få små barn hjem til seg. Nå er det ikke rimelig å laste UDI for alle utlendingssaker som opprører oss. Svært ofte er det politiske årsaker som ligger bak, dvs. en urimelig streng innvandringslovgivning. Det er derfor positivt at også lovgivningen skal gjennomgås. Men dessverre er det ofte behandlingen i UDI som framstår som urimelig, særlig med hensyn til saksbehandlingstid.

At det er reist tvil om økonomiforvaltningen i UDI, er også svært urovekkende. Som statsråden selv har påpekt, er det helt avgjørende at folk har tillit til at de midler som avsettes f.eks. til mottak av asylsøkere, brukes på en riktig måte.

På denne bakgrunn er det derfor veldig positivt at statsråden har varslet en full gjennomgang av UDI ved hjelp av eksterne konsulenter. Det er også varslet en rekke mer kortsiktige tiltak for å få saksbehandlingstiden ned. SV vil understreke at disse kortsiktige tiltakene må settes i verk raskt. Det er ingen grunn til å vente til etter en har hatt en gjennomgang av hele systemet. SV forventer at en grundig gjennomgang av UDI munner ut i tiltak som kan gi løsninger på de problemene vi har sett. Jeg vil også si meg enig med representanten Svarstad Haugland som sier at en også må se nærmere på den kulturen som tydeligvis råder i UDI.

Jeg vil kort peke på noen momenter som SV mener bør vurderes i sammenheng med gjennomgangen.

For det første mener vi at en bør foreta et klart skille mellom vanlige utlendingssaker og asyl- og flyktningsaker.

For det andre mener vi at utenriksstasjonene burde kunne håndtere en del av de mer kurante sakene, og også at politiet kunne ta hånd om kurante saker.

Et mer generelt perspektiv som må vurderes, er om utlendingsforvaltningen i dag lider av et overdrevet kontrollbehov. Det kan til tider virke absurd at så mye ressurser skal settes inn på å forhindre at utlendinger får opphold i et land som sårt trenger flere hender i arbeid og flere unge mennesker for å unngå en skjev alderssammensetting.

Til sist vil jeg ta opp en bekymring for det arbeidet som skal skje i utlendingsnemndene. Etter SVs mening er det uheldig at ikke disse nemndene skal utstyres med klarere mandat og veiledning. Etter vår oppfatning innebærer det en politisk ansvarsfraskrivelse når nemndene alene skal bli sittende og vurdere f.eks. hva som er sterke menneskelige hensyn. Dette vil stille nemndsmedlemmene i en svært vanskelig situasjon, og jeg vil derfor be statsråden om å vurdere hvordan nemndenes arbeid med å fortolke lovgivningen kan gjøres enklere.

Odd Einar Dørum (V): UDI er blitt systemet som alle elsker å ha og elsker å kritisere. Og det er ikke lett å leve med slikt, verken for dem som jobber der, eller for dem som skal ha ansvaret for det.

Jeg tror vi må ta den selverkjennelsen innover oss, vi som sitter i Stortinget, at vi på mange måter har skapt kryssende forventninger til denne virksomheten. Stortinget er av og til meget flinke til å be om at alt skal prioriteres – og det ender som oftest i forstoppelse. Samtidig har vi ikke ryddet opp i gapet mellom veldig sterk vektlegging av rettssikkerhetskrav og det å produsere resultater fort. Nå er ikke det spesielt for UDI, men det er noe vi ofte ser i Norge. På den ene siden går ikke ting fort nok, og på den andre siden blir vi veldig bekymret hvis noe av det som går fort, ikke går slik som vi vil ha det.

Jeg er helt overbevist om at hvis vi skal ha raskere resultater gjennom UDI-systemet, må vi godta mer skjønn, og vi må godta mindre formalkrav til sider av rettssikkerheten. Blant annet må man vurdere hvor mange ganger man skal kunne klage på en sak. Man må inn på alle disse vurderingene, fordi begge deler går ikke opp. Hvor skjæringspunktet ligger, det skal ikke jeg tore å ha en mening om nå, annet enn at jeg oppfattet statsråden slik at hun – for å bruke mine ord – skal foreta en systemkritisk endevending av systemet. Det oppfatter jeg er den rette måten å tenke på. For her er ikke poenget å finne syndebukker, men poenget er å produsere gode systemorienterte løsninger som gjør at de som søker jobb i Norge, kommer hit på en bra og minst mulig byråkratisk måte – og jo lettere vi gjør det å slippe inn folk til jobb, jo mindre press vil vi få på asylinstituttet, her tror jeg det er en sammenheng – og at de som søker asyl, får en mest mulig fair behandling.

Så tror jeg nok vi skal ta innover oss, som jeg har sagt i en debatt her tidligere, at når det gjelder visse sider av dette med menneskelige hensyn – må i hvert fall jeg si, med min erfaring – har vi generelt ikke vært flinke til å fange opp den situasjonen som en del kvinner ender i. Det sier jeg ut fra ettertanke, og fordi jeg i noen sammenhenger har svidd meg på fingrene, bokstavelig talt. Noen ganger er jeg blitt lurt, men noen ganger har jeg rett og slett måttet erkjenne at jeg ikke skjønte landskapet. Statsråden har fått den hilsenen fra flere, også fra meg her før, men jeg gjentar det, for jeg synes dette er veldig viktig. I Bondevik-regjeringen la vi inn at vi skulle gi støtte til folk som ble forfulgt på grunn av kjønn. Jeg synes ikke vi har vært flinke nok til å gi det et praktisk innhold. – Nå skal jeg ikke si mer om det.

Jeg har et hjertesukk til slutt. Det er en sak jeg kjenner ved en tilfeldighet, fra Valdres, hvor man har et mottak, og hvor man da har hørt statsrådens parole om at hvis folk begår tjuveri i asylmottak, skal man ha en rask behandling. Her har politiet handlet raskt, men ikke UDI. Og det skaper ikke den tilliten som man trenger lokalt, for når politi- og lensmannskontoret kaster seg rundt, må UDI også kaste seg rundt når det gjelder å sørge for å ha tolker og avhør. Jeg tar det opp som en liten case, fordi jeg vet at statsråden har vært opptatt av å sortere unna disse sakene raskest mulig.

Venstres oppsummering er: konstruktiv, kritisk systemgjennomgang og endevending for å lage bedre resultater for de menneskene som denne forvaltningen skal tjene.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Fyrst har eg lyst til å takka for engasjementet i interpellasjonsdebatten frå både statsråden og dei andre som har deltatt.

Eg trur det er mange som føler frustrasjon, ikkje minst sjølvsagt ein del av dei tilsette i UDI. Difor er eg nok litt skuffa over at statsråden ikkje kunne seia at ho ynskjer seg ei gransking. For eg trur at gjennom ei gransking kunne dei som gjer ein god jobb, blitt reinvaska, og ein kunne fått eit meir effektivt UDI som møtte folk på ein god måte – ein kunne fått ein ny start. Eg håpar inderleg at statsråden vil tenkja nøye gjennom det ein gong til.

Så vil eg få kommentera det som representanten Bjørnstad sa, han meinte at gjennomgangen frå statsråden stort sett gav svar på mine utfordringar. Det gjer den til dels, men altså ikkje fullt ut. Det vil eg understreka.

Eg har òg lyst til å ta fram det ein del har vore inne på, nemleg at veldig mange saker ligg i same bunke. Når to menneske er gifte og bur i Noreg, må dei då venta i årevis på å få arbeidsløyve, når dei skal leva her hos oss og ynskjer å gå ut i jobb, t.d.? Når foreldre, kanskje ein norsk og ein utanlandsk ektefelle, har eit barn i eit anna land, må det då gå eit år, eller meir enn det òg, før det barnet kan koma til Noreg? Når nokon skal ha eit turistvisum på ti dagar, må dei venta så lenge på det visumet at billetten faktisk er gått ut før dei får svar?

Vi har mange slike tilfelle, og det eg håpar statsråden kan gjera, er å senda det signalet til UDI at ein bunke ikkje er ein bunke. Den må sorterast, slik at dei tinga som tar lang tid, og som skal ha ei grundig handsaming – som vi alle er einig i – får ligga i ein bunke, mens dei som er kurante, kan ein få igjennom òg utan at ein journalist frå ei avis skal ringa og spørja etter resultatet. For det er ein del av gamet slik det er i dag, at får du ein journalist til å fokusera på akkurat di sak, ordnar ho seg kanskje med ein gong, og dei som svarar deg, er til og med høflege når du ringer.

Eg har òg lagt merke til – berre som ein kuriositet – at nesten alle partia har deltatt i debatten. Det er eitt parti som ikkje føler dette interessant nok når det gjeld eit elles stort engasjement i forhold til innvandrar- og asylpolitikk. Dei har ikkje vore her. Det blir òg lagt merke til i forhold til det engasjementet som dei viser på heile dette saksfeltet.

Statsråd Sylvia Brustad: La meg først si at jeg er glad for engasjementet i saken, der jeg opplever at et bredt flertall i Stortinget er enig med oss i at vi er nødt til å få saksbehandlingstida ned, at vi skal være sikre på at folk blir møtt på en skikkelig og ordentlig måte, at økonomistyringa er som den skal være, og at dette fungerer slik som vi ønsker det skal gjøre.

For meg er det slik at det er resultatet som teller. Og når jeg setter i gang med den gjennomgangen som er bebudet, er det også fordi jeg er veldig åpen i forhold til å snu alle steiner, i forhold til å gjøre situasjonen bedre. Da mener jeg at det er den måten vi bør gjøre det på, og at vi setter eksterne til å gjøre den jobben.

Så tror jeg at representanten Dørum har helt rett i det han sa i sitt innlegg, nemlig at også Stortinget har vært med på å skape kryssende forventninger til UDI, som Stortinget altså må være med og ta et ansvar for, for vi har alle, nesten uansett hvilket parti vi representerer, sagt at UDI skal prioritere både det ene og det andre på en gang uten å ha satt spørsmålstegn ved om UDI også har de nødvendige ressurser til å gjøre den jobben.

I tillegg til det er det et faktum at det de tre siste årene har kommet over 29 000 asylsøkere til Norge, mens det fra 1995 til 1997 kom 5 500. Det er altså en dramatisk endring i forhold til arbeidsoppgaver for UDI. Og da må vi nok også ta en større debatt i en annen sammenheng, om forholdet mellom rettssikkerhet, saksbehandlingstid, kontrollnivå osv., for det er klart at det henger også sammen med den totale situasjonen. Men la det være helt klart, jeg er ikke fornøyd med den situasjonen som er pr. i dag. Det er heller ikke UDIs ansatte eller ledelse, og jeg mener at vi må gjøre dette konstruktivt i fellesskap for å finne løsninger.

Så vil jeg svare Svarstad Haugland helt kort på det jeg ikke rakk i stad, om det som ble tatt opp her om bunker. Jeg tror fortsatt det er en vei å gå i å se på om det går an å sortere sakene på en litt annen måte. Men når det gjelder det som vi kanskje oppfatter som såkalte kurante saker, f.eks. familiegjenforeningssaker, kan noen av dem være kurante, men slett ikke alle. Vi har også sagt at det er andre ting vi må ta hensyn til. Vi må sørge for at barna kobles med dem de skal kobles med, vi har sagt at vi vil forhindre tvangsekteskap, bigami osv. Det krever også at man sjekker noe mer. Jeg tror som sagt det er mulig å sortere noe bedre enn det som er situasjonen i dag, men det er ikke alt som virker enkelt som er like enkelt, når vi snakker om kurante saker.

Når det gjelder spørsmålet fra Svarstad Haugland omkring konsulentfirmaet som UDI har engasjert, er det så vidt jeg husker slik at de skal betale ca. 100 000 kr til det konsulentfirmaet. Dette gjøres jo fra tid til annen i mange organisasjoner, i mange etater, og jeg tror vel kanskje UDI er en slik organisasjon hvor det er behov for både litt råd og hjelp til hvordan man skal håndtere mediesituasjonen.

Ellers er det veldig mye annet jeg også skulle ha svart på, men av hensyn til tida får jeg be om å komme tilbake til det ved en senere anledning, eller ta det bilateralt etter at debatten er over.

Presidenten: Dermed er sak nr. 2 ferdigbehandlet.