Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsminister Jens Stoltenberg

• statsråd Guri Ingebrigtsen

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Carl I. Hagen.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har et spørsmål til statsminister Jens Stoltenberg, som i fjor høst gjorde det til et særpreg i spørretimen å angripe motparten i stedet for å svare på spørsmål. Det skjedde en rekke ganger, bl.a. i forbindelse med distriktspolitikken, hvor han kritiserte Fremskrittspartiets distriktspolitikk til tross for at den ville være til gunst for distriktene.

Nå er det visstnok et folkeopprør på gang i Finnmark. Jeg kunne tenke meg å la statsministeren få anledning til å redegjøre for sin egen distriktspolitikk og for hvorfor det gagner Distrikts-Norge med skyhøye skatter og avgifter, særlig når det gjelder drivstoff som bensin og diesel. Hvilke tiltak har Regjeringen tenkt å treffe for å bedre forholdene, når man i tillegg fra Regjeringens side gjeninnfører «det brukne geværs»-politikk ved å nedlegge og avvikle betydelige deler av det norske forsvar som har hatt arbeidsplasser også i distriktene av nødvendighet for Forsvaret?

Jeg tenkte statsministeren kanskje kunne redegjøre for hvorfor Regjeringens distriktspolitikk etter hans oppfatning er god.

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg har ved flere anledninger i Finnmark de siste to dagene redegjort for Regjeringens distriktspolitikk og for hvorfor den er god. Og jeg kan gjerne gjenta noen hovedpunkter for representanten Hagen.

Det er bl.a. slik at sammenliknet med så godt som alle andre land, i hvert fall sammenliknet med de andre nordiske landene, bruker Norge – og under skiftende regjeringer – vesentlig mer penger på å opprettholde bosetting i utkantstrøk enn man gjør i f.eks. Sverige og Finland. Det skjer dels gjennom direkte overføringer – støtte til transport, utbygging av infrastruktur, subsidiering av flybilletter – dels skjer det gjennom ekstra tilskudd til kommunene, tilskudd som Fremskrittspartiet ønsker å fjerne, og som vil ramme spesielt Finnmark og Nord-Norge svært hardt, og dels skjer det gjennom lavere skatter og avgifter.

Arbeiderpartiet var en pådriver for å innføre null arbeidsgiveravgift i Finnmark, Arbeiderpartiet var en pådriver for å sørge for en kraftig avskrivning av studielån i Finnmark, og Arbeiderpartiet var en pådriver for bl.a. ekstra lønnstillegg til førskolelærere og lærere i Finnmark og Nord-Troms. Investeringsavgiften er fjernet, og det finnes særskilte skatteordninger som Arbeiderpartiet så sent som i 1992 var med på å øke. Dette beløper seg til mange tusen kroner pr. person og pr. husholdning og har bidratt vesentlig til å dempe fraflyttingen fra Finnmark og Nord-Troms.

Det er krevende å opprettholde bosetting. Men vi har sterke virkemidler og ønsker en dialog om ytterligere opptrapping av innsatsen for å opprettholde bosettingen i utkantstrøkene.

Carl I. Hagen (Frp): Når statsministeren tydeligvis er så stolt og så – skal vi si – skrytende av arbeiderpartiregjeringens distriktspolitikk i Finnmark, skulle man tro at det naturlige hadde vært at Arbeiderpartiet i hvert fall hadde langt over halvparten av stemmene i Finnmark – som ikke er tilfellet. Det skulle i hvert fall vært mer tilslutning til Regjeringen enn tendenser til et opprør. Er det befolkningen i Finnmark det er noe galt med, som ikke forstår statsministerens fortreffelige politikk?

Statsministeren snakker om utbygging av infrastruktur. Hvorfor ville ikke arbeiderpartiregjeringen være med på betydelige påplussinger i Nasjonal transportplan når det gjaldt nettopp bygging av infrastruktur, i og med at vi har en svært god økonomi? Hvorfor motsetter Regjeringen seg konsekvent en dramatisk nedsettelse av drivstoffavgifter, som virkelig ville være til hjelp for folk flest og for bedrifter i Distrikts-Norge?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg har inntrykk av at det er ulike meninger i Finnmark om mange politiske spørsmål, også om distriktspolitikken – slik det er i resten av landet. Slik sett skiller ikke finnmarkinger seg noe vesentlig fra alle andre som bor i Norge, de har ulike meninger om politiske partier og om distriktspolitikk. Derfor stemmer de på ulike partier, og heldigvis er Arbeiderpartiet det klart største partiet.

Det som er åpenbart, er at hvis man gjorde det Fremskrittspartiet foreslår, ville man fått en dramatisk nedbygging i bl.a. den kommunen jeg besøkte, Vadsø, hvor det å fjerne Nord-Norge-tilskuddet ville innebære 34 mill. kr mindre i inntekter til kommunen.

Vi har satset på infrastruktur. I Finnmark har vi brukt mye penger på bl.a. utbygging av flyplasser. Norrbotten län er dobbelt stort som Finnmark og har fem flyplasser. Finnmark er halvparten så stort og har elleve flyplasser.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Siv Jensen.

Siv Jensen (Frp): Jeg registrerer at statsministeren først og fremst er opptatt av å fremheve subsidier for å opprettholde bosetting i distriktene.

Flesteparten av de bedriftene som er lokalisert i distriktene, gjentar gang på gang behovet for lavere skatter og avgifter, slik at de kan beholde mer av verdiene de skaper, pløye dem tilbake i bedriftene, styrke grunnlaget for bedriftenes eksistens og dermed også arbeidsplassene.

For noen dager siden var det en klubbleder ved en fiskeribedrift i distriktene som uttalte at han mye heller ønsket å fryse lønnsveksten sin, gitt at avgiftene gikk ned slik at det man satt igjen med i lommeboka etter at avgifter og skatter var betalt, ble mer. Vil Regjeringen på noe tidspunkt vurdere dette i forhold til lønnsoppgjørene, når arbeidstakere på et gjennomsnittlig lønnsnivå gir uttrykk for at det høres ut som en fornuftig tankegang, for å bidra til at kostnads- og lønnsveksten ikke øker, slik at vi kan få inflasjonen ned og dermed etter hvert også danne grunnlag for en lavere rente?

Statsminister Jens Stoltenberg: Hvis representanten Jensen hørte etter da jeg svarte på det forrige spørsmålet, så la jeg da vekt på både tilskudd og støtteordninger til bl.a. infrastruktur, utbygging av kommunene og den type tiltak og lavere skatter og avgifter.

Det var en arbeiderpartiregjering som drev igjennom null arbeidsgiveravgift i Nord-Troms og Finnmark. Det er viktig for bosettingen. Bare den ene avgiftslettelsen utgjør om lag 1,2 milliarder kr. I 1992 økte vi skattelettelsene, både når det gjelder toppskatt og når det gjelder skatt på nettoinntekt. Det er altså lavere toppskatt og lavere skatt på nettoinntekt i Finnmark enn i resten av landet. Vi har fjernet investeringsavgiften, og vi har innført null elavgift og null moms på el i Finnmark og Nord-Troms. Det er betydelige skattelettelser – om lag 2,5 milliarder kr totalt – for Nord-Troms og Finnmark. Det betyr at vi – i tillegg til å ha Nord-Norge-tilskudd, regiontilskudd, støtte til veier, støtte til flyplasser og kjøp av flyruter – bruker skatte- og avgiftspolitikken for å stimulere bosetting i Distrikts-Norge.

Presidenten: Johan J. Jakobsen – til oppfølgingsspørsmål.

Johan J. Jakobsen (Sp): Jeg har en litt annen vinkling på spørsmålet enn Carl I. Hagen hadde.

Jeg vil ta utgangspunkt i det faktum at det folkeopprøret vi nå registerer i Distrikts-Norge bl.a., har som utgangspunkt at det offentlige tjenestetilbudet svekkes. La meg nevne tre eksempler: de såkalte Rattsø-taperne, småkommunene som får kompensasjonen sin svekket med mange millioner kroner neste år, kraftskatten, som Regjeringen nå har iverksatt – et eksempel er Ulvik kommune, som mister 70 pst. av sine inntekter fra denne sektoren – og ikke minst Regjeringens prestisjeprosjekt, nemlig moderniseringen av offentlig sektor, som mer og mer framstår som et sentraliseringsprosjekt. Innser statsministeren at en i forbindelse med budsjettet nå må la de distriktspolitiske hensyn få større gjennomslag i den praktiske politikk, inkludert spørsmålet om videreføringen av det såkalte moderniseringsprogrammet for offentlig sektor?

Statsminister Jens Stoltenberg: Arbeidet med å fornye offentlig sektor handler om å få folk ut av kontorene og få flere til å produsere tjenester og velferd for befolkningen. Det er altfor mange ansatte i offentlig sektor som driver med administrasjon, rapportering og kontroll. Vi ønsker mindre av det og mer av velferdsproduksjon – helse og utdanning og de andre viktige velferdsoppgavene. Derfor er vi i gang med helse, med forsvar, med skole og mange andre sektorer. Det er en fordel for hele landet, også for Distrikts-Norge.

Det er kanskje også verdt å merke seg – jeg understreker at de som nå protesterer i Finnmark, protesterer mot alle partier – at befolkningsveksten i Finnmark, eller utviklingen i Vadsø spesielt, var god i første halvdel av 1990-tallet. Det er faktisk de siste årene – når Senterpartiet har sittet i regjeringskontorene – at man har hatt den kraftigste nedgangen i Vadsø kommune, der jeg var på besøk nylig. Så jeg tror at alle partier, inklusiv Senterpartiet, bør være litt varsomme med å forsøke å slå politisk mynt på dette.

Presidenten: Inge Myrvoll – til oppfølgingsspørsmål.

Inge Myrvoll (SV): Vi har ikke fått prøvd oss ennå, men hvis vi får det, er det ikke sikkert de vil protestere mot oss.

Avstandsulempe og infrastruktur har vært en viktig bit av denne dialogen så langt. Finnmark er vel det fylket som er mest avhengig av fly, både for å komme til sentrale strøk og også når det gjelder intern kommunikasjon innenfor fylket. Og selv om det er offentlig kjøp av kortbanenettet, er det meget dyrt. Da vi hadde besøk i samferdselskomiteen av en liten delegasjon på tre – mens vi behandlet Transportplanen – fortalte de at den timen de fikk hos oss, kostet dem 23 000 kr i flybilletter.

Da er mitt spørsmål til statsministeren: Neste gang man legger ut kortbanenettet til offentlig kjøp på anbud, er man da villig til å legge inn en reduksjon i flyprisene som en del av det anbudet? Er man også villig til å vurdere å legge ut stamrutenettet innenfor Nord-Norge og mellom nord og sør, til offentlig kjøp? For det er det eneste som hjelper. En liten avgiftslette betyr ingenting.

Statsminister Jens Stoltenberg: Når man neste gang skal inngå avtale med flyselskapene, vil vi også vurdere tiltak som kan bidra til å redusere flyprisene. Det får vi komme tilbake til da.

Det som er situasjonen, er jo at man i løpet av de siste årene har doblet kjøp, eller utgifter til kjøp, av flytjenester – dvs. subsidier til flytilbud i Finnmark – fra 70–80 mill. kr til ca. 140 mill. kr. Det betyr at hver enkelt billett er subsidiert med 750 kr. Det er meget mulig at man bør se på om det skal økes ytterligere, men innsatsen er altså nylig fordoblet i forhold til å redusere kostnadene ved flytilbudet i Finnmark. I tillegg brukes det store penger på å drive flyplassene. Det kommer i tillegg til det som går direkte på kjøp av flytjenester.

Jeg vil minne om at i Finnmark, som altså er halvparten så stort som Norrbotten län, er det elleve flyplasser – alle med statlige tilskudd og subsidier. I Norrbotten län, som er dobbelt så stort, er det fem flyplasser, hvorav én har tilskudd. Det sier noe om at det satses mye på infrastruktur også i Norge.

Presidenten: Steinar Bastesen – til siste oppfølgingsspørsmål.

Steinar Bastesen (TF): Det er vel for mye å forlange at statsministeren skal være i stand til å legge fram Arbeiderpartiets distriktspolitikk i en muntlig spørretime. Men jeg har, i likhet med alle andre, registrert kystopprøret, som startet ved at jeg kom inn på Stortinget. Jeg har stort sett talt for døve ører. I går presterte Stortinget å stemme ned et forslag om 10 milliarder kr som skulle stille distriktene likt med Osloregionen.

Problemene i Finnmark og på kysten er vel større enn at de kan løses her i en muntlig spørretime, men: Hva har statsministeren tenkt å gjøre for at fiskeriene i Finnmark skal få levert sine fangster i Finnmark? Fiskeriene er det viktigste Finnmark har for å drive næringsutvikling og for å berge bosettingen. Hva har statsministeren tenkt å gjøre for å sikre at de kvotene som er tildelt, blir ilandført her? Og forstår statsministeren at folk i Finnmark har like stort behov både for investeringer og like rammevilkår som den øvrige del av landet?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg er opptatt av å sikre mer videreforedling av fisk i Finnmark og i Kyst-Norge generelt – jeg presenterte en del forslag om det da jeg var i Finnmark i går og i forgårs. Jeg er opptatt av å utvikle havbruk og oppdrett som en viktig næring også i våre nordlige landsdeler. Der har vi mange konkrete forslag. Vi er i gang med det, bl.a. når det gjelder bidrag til utvikling av en ny næring, nemlig torskeoppdrett, i tillegg til lakseoppdrett.

Men jeg vil advare litt mot å kreve like rammevilkår, for det er jo nettopp ulike forutsetninger som gjør at vi må ha ulike rammevilkår for å utjamne levekårsforskjeller. Det er f.eks. åpenbart at hadde vi hatt 14 pst. arbeidsgiveravgift i Finnmark, som man har i Oslo, ville det vært meget urimelig mot Finnmark. Derfor må vi ha lavere skatt i Finnmark enn i Oslo. Det er den type ulike rammevilkår som bidrar til mer like levevilkår.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg har også et spørsmål til statsministeren.

Selv om han nå ikke overraskende har vært en del inne på Nord-Norge og Finnmarks-politikken, er det grunn til å forfølge spørsmålet om distriktspolitikk mer generelt, også fordi jeg har en annen innfallsvinkel enn Carl I. Hagen hadde.

Det er nemlig ikke så underlig at vi får et distriktsopprør nettopp under arbeiderpartistyre. Det henger selvsagt sammen med den politikk Arbeiderpartiet, nå også Stoltenberg-regjeringen, fører. Det henger også sammen med måten en møter representanter fra distriktene på. Da Stoltenberg-regjeringen overtok, satte den straks i gang nedbyggingen av en del distriktspolitiske tiltak. Flere tilskuddsposter i revidert nasjonalbudsjett i fjor ble kuttet: jordbruksoppgjøret, som tidligere var kommet i havn i forståelse med landbrukets organisasjoner, gikk mot brudd for første gang på flere år, Nasjonal transportplan hadde en for dårlig distriktsprofil osv.

Så mitt spørsmål er: Harmonerer denne nedbyggingen av distriktstiltak med det statsministeren nå sier om ønsket om en satsing på distriktene?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg er uenig i at det foregår en nedbygging av distriktstiltak. Det foregår en omlegging for å bli mer målrettet og mer treffsikker i forhold til det vi mener er hovedmålet, nemlig å opprettholde bosettingen. Og jeg tror representanten Bondevik skal være veldig varsom med å si at folkeopprøret i Finnmark er mot Arbeiderpartiet og for sentrumsregjerings politikk. Problemene, ikke minst i Vadsø, som er utgangspunktet for protestene, skjøt fart fra midten av 1990-tallet og fram til i dag. Det er en periode hvor Bondevik har hatt et vesentlig ansvar for politikken i Finnmark og distriktspolitikken generelt.

Arbeiderpartiet har vært en pådriver for de særskilte ordningene vi har i distriktspolitikken. Vi skal fortsatt være det, og vi kommer til å fremme nye forslag, men vi er opptatt av at de skal være mest mulig treffsikre.

Når det gjelder landbruksoppgjøret, mener vi at det var fullt ut forsvarlig, etter at vi hadde gått med på en lettelse på 800 mill. kr gjennom skattesystemet overfor landbruket, å bidra til noen innstramning i selve landbruksoppgjøret. Det mener vi ikke rammer distriktene. Det mener vi er en forsvarlig landbrukspolitikk som bidrar til lavere priser, som er til fordel for forbrukerne.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg må gjøre statsministeren oppmerksom på at mitt spørsmål ikke gikk på Finnmark spesielt, som statsministeren nå fortsetter å svare på, men det gikk på distriktspolitikken generelt, for det er en uro, ikke bare i Finnmark, men utover i distriktene generelt. Jeg sa heller ikke at dette var en aksjon mot Arbeiderpartiet og for sentrum, men at det ikke er tilfeldig at dette kommer under et arbeiderpartistyre.

Det er ikke lett å snu flyttestrømmen. Sentrumsregjeringen satte inn en rekke tiltak som gjorde at den faktisk ble avdempet, selv om den ikke ble snudd, hvis vi ser distriktene under ett og ikke bare Vadsø spesielt. Jeg tror dette også har noe med hvordan Arbeiderpartiet møter distriktene på. Statsministeren sa ifølge avisen Finnmarken da han var i Vadsø, at i indre Oslo øst er det mange som synes vi bruker for mange penger i Distrikts-Norge.

Ser ikke statsministeren at dette kan virke som en unnskyldning, at det kan virke som om man setter grupper opp mot hverandre, og at en trenger tiltak begge steder, men på helt ulike vis?

Og til slutt: Vi ble under budsjettforhandlingene i fjor høst enige om en evaluering av tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark. Hvor står den saken?

Statsminister Jens Stoltenberg: Vi skal evaluere tiltakssonen. Det jeg gjorde i Finnmark når noen der sa – og det var ulike meninger, man mente forskjellige ting – at staten ikke gjør noen ting for å bidra til bosettingen i Finnmark, var å si klart fra om at det er feil, og at det er uklokt av dem som ønsker å ivareta Finnmarks interesser, å skape et inntrykk av at man ikke gjør noen ting når det er betydelige skattelettelser, null arbeidsgiveravgift og betydelige overføringer fra staten til Finnmark og Nord-Troms.

Jeg vil også minne om at det er nettopp det at det er ulike levekår som vi må ta utgangspunkt i. Problemet i Finnmark og i en del andre deler av Distrikts-Norge er høye flypriser. Problemet i f.eks. Oslo er høye boligpriser. Da er vi nødt til å ta hensyn til at det nettopp er ulikhetene som gjør at vi må ha litt ulike virkemidler i ulike deler av landet for å opprettholde bosettingen.

Vi skal nå evaluere tiltakssonen. Den siste gangen vi gjorde det, gav evalueringsrapporten gode svar, nemlig at de personrettede tiltakene har bidratt til å opprettholde bosettingen. Jeg regner med at vi vil få noen av de samme svar ved den nye evalueringen.

Presidenten: Det blir ett oppfølgingsspørsmål – Lars Sponheim.

Lars Sponheim (V): Etter åtte år med sammenhengende vekst i norsk økonomi er det sterke krefter som virker sentraliserende, og de kreftene er nok så sterke at selv om vi legger alle gode hoder i bløt for å finne gode virkemidler i distriktspolitikken for å motvirke dette, så synes det å være vanskelig. Den erkjennelsen tror jeg vi skal dele mellom flere regjeringer.

I denne fasen er det helt avgjørende at de virkemidlene vi kjenner til, og som fungerer, brukes med den kraft som ligger i dem. Jeg vil likevel bruke denne anledningen til å fortelle statsministeren hvordan vi kan komme i gang med å tenke nytt og smart i distriktspolitikken.

Vi vet at vedtak i denne sal fører til en ny norsk østlandsby, Fornebu, og ny utbygging rundt Gardermoen, og alt dette skal slåss om den samme knappe ressursen: menneskene i dette landet. Hvordan kan vi tenke nytt og smart der unge mennesker har andre resepter for hvordan og hvor de ønsker å leve sine gode liv? Jeg tror mye av svaret ligger i den nye informasjonsteknologien. Den forrige regjeringen la fram stortingsmeldingen «IT-kompetanse i et regionalt perspektiv». Vi vet at det skjer mye der ute, men vekstkraften er så sterk i sentrale strøk. Den drukner dessverre litt i Fornebu-debatten. Kan vi fortsette å ha en dialog med Regjeringen på dette feltet?

Statsminister Jens Stoltenberg: Nå vil jeg rose representanten Sponheim. Jeg synes det han nå sa, var veldig klokt, både det at vi må erkjenne at det er en krevende oppgave å opprettholde bosettingen i vårt langstrakte land – det betyr ikke at vi ikke skal forsøke, men vi skal erkjenne at det er en krevende oppgave selv om vi bruker mye ressurser for å få det til – og det at vi skal forsøke å tenke «nytt og smart», som Sponheim kaller det.

Jeg viste i Finnmark bl.a. til at jeg har vært med på ganske krevende omstillinger i Kirkenes, hvor vi nedla A/S Sydvaranger – 700 mann mistet arbeidet. Nå er det framgang og vekst i Kirkenes-samfunnet, fordi man har tenkt nytt og smart der. Jeg viste til Mo i Rana, hvor vi nedla 1 200 arbeidsplasser. Nå er det flere arbeidsplasser innenfor jernverkstomten enn da vi hadde Jernverket. Jeg viste til Rena Karton – 200 arbeidsplasser gikk tapt. Nå går det bra i Åmot og på Rena. Slik er det i Horten, og slik er det på Kongsberg. Så det er mange gode eksempler i Norge på at vi har greid å snu nedgang til framgang ved å tenke nytt og smart, slik Sponheim gjør, og da er IT én nøkkel. En av omstillingene vi har hatt i offentlig sektor de siste årene, er fornyelse i telesektoren. Prisene er nå en tidel av hva de var for ti år siden. Det er viktig for Utkant-Norge.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Jan Petersen (H): Mitt spørsmål går til statsministeren.

Statsråd Giske har med ryggdekning fra statsministeren avslått søknaden fra den kristne barneskolen Oasen i Songdalen. Det anfekter to meget viktige prinsipper. Det ene er foreldreretten, at foreldrene skal sikres at barna får gå i den skolen de ønsker, og det andre er toleransebegrepet. Jeg aksepterer at statsministeren ikke er enig i det grunnlaget Oasen bygger på, men er det ikke slik at toleranse nettopp dreier seg om å akseptere andre standpunkter enn dem man selv står for? Og hvorfor har ikke statsministeren fulgt opp dette i praksis?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg er enig i at toleranse også handler om å akseptere andre standpunkter enn dem man selv har. Samtidig er det slik at privatskoleloven fullt ut hjemler at når det er et undervisningsopplegg som man mener strider mot viktige prinsipper i forhold til norsk utdanningspolitikk, f.eks. mot grunnleggende ting når det gjelder syn på likestilling, forholdet mellom kvinne og mann, om kvinnen skal være underordnet mannen osv., er det et fullt grunnlag for å avslå en søknad. Det er en vurdering som kirke- og undervisningsministeren har gjort, og som har min støtte.

Jan Petersen (H): Denne beslutningen har skapt stor uro og er kritisert fra mange kretser, bl.a. av generalsekretæren i Human-Etisk Forbund, som nettopp sier:

«Toleranse handlar nettopp om å kunne leve med meiningar og haldningar ein sjølv er djupt usamde i.»

Det er en viktig ting.

Samtidig har seks kristne ledere, og det dekker alt fra syvendedagsadventister og Misjonssambandet til Oslo katolske bispedømme, skrevet et sterkt kritisk åpent brev nettopp om dette spørsmålet. De reiser nå faktisk spørsmål om det er slik at de kristne skolene etter privatskoleloven virkelig kan få lov å være kristne skoler med de begrunnelsene som altså statsråden har gitt.

Mitt spørsmål er: Hvordan har statsministeren tenkt å sikre at de kristne skolene skal få lov å være kristne skoler?

Statsminister Jens Stoltenberg: Vi har lang erfaring i Norge for at vi i all hovedsak har et offentlig skoleverk, en fellesskole for alle. Så har vi lang erfaring for at vi har hatt et supplement til det norske skoleverket gjennom privatskoler, der ulike retninger, ulike skoler, har fått offentlig støtte, det være seg Steinerskoler, ulike kristne skoler og andre skoler. Det lov- og regelverket har Arbeiderpartiet forvaltet gjennom mange tiår. Vi har gitt offentlig støtte til privatskoler, og vi kommer fortsatt til å gjøre det – og vi kommer fortsatt til å godkjenne dem.

Men privatskoleloven innebærer samtidig at det skal foretas en vurdering av om det pedagogiske tilbudet er slik at man mener det grunnleggende sett strider mot noen viktige prinsipper for norsk utdanningspolitikk. Det mener vi er tilfellet her, og derfor har vi sagt nei til den skolen. Det betyr selvsagt ikke at vi skal si nei til skoler som Arbeiderpartiet tidligere har sagt ja til, det være seg kristne eller andre skoler som har fått støtte, og som er private.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Kjell Magne Bondevik.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Vi kjenner gjennom mange år til Arbeiderpartiets motvilje mot private skoler. De har gått mot at de skulle få en skikkelig økonomisk støtte, som ville ha gjort at ikke bare barn med rike foreldre ville kunne gå der. Nå har de akseptert å styre på basis av loven, men gjør så godt de kan for å hindre private skoler.

Når det gjelder den konkrete skolen som Jan Petersen tok opp spørsmål om, har skolen faktisk gjort det klart at den vil følge norsk lov, også norsk likestillingslov og eventuelt fjerne det som måtte være i strid med den, fra undervisningsmateriellet.

Det er ikke selve avslaget, men begrunnelsen fra kirke- og undervisningsministeren som er mest oppsiktsvekkende. Han sier at han antar at skolens læreplan strider mot FNs barnekonvensjon. Hva bygger han det på? Han sier at skolen legger for stor vekt på individuelt arbeid, noe vi forsøker å stimulere til i den offentlige skole. På samme måte er det når det gjelder tverrfaglig arbeid, som det er en skepsis mot, ifølge departementets begrunnelse, når det dreier seg om religion. Begrunnelsene er oppsiktsvekkende. Ser statsministeren at dette er så dårlig og ugjennomarbeidet at det bør tas opp på nytt?

Statsminister Jens Stoltenberg: Først litt til historieskrivningen til representanten Bondevik. Han gir inntrykk av at Arbeiderpartiet nærmest er tvunget til å akseptere at vi skal ha privatskoler her i landet som et supplement til det viktige felles offentlige skoletilbudet, og at det at de får statsstøtte, også er noe Arbeiderpartiet er tvunget til. Det er åpenbart feil.

Vi har hatt skoler, som f. eks. Steinerskolen, helt tilbake til 1950-tallet. Da hadde Arbeiderpartiet rent flertall på Stortinget, og det er ingen tvil om at statsstøtten til, og tillatelsen, godkjenningen av en privatskole som Steinerskolen tilbake på 1950-tallet ikke skjedde fordi Kristelig Folkeparti presset Arbeiderpartiet til det, for den gangen hadde vi flertall alene på Stortinget.

Så jeg tror at det å forsøke å fremstille det som at Arbeiderpartiet er for et monolittisk skolesystem uten mangfold, uten supplement, er feil. Men vi er for en sterk offentlig skole til alle. Vi har åpnet for et privat supplement, men vi er uenig i og redd for at det private supplementet kan skape et todelt skolesystem eller et skolesystem som strider mot viktige prinsipper. Det er begrunnelsen.

Presidenten: Odd Einar Dørum – til oppfølgingsspørsmål.

Odd Einar Dørum (V): Nå er det slik at Arbeiderpartiet ikke har vært med på alle endringer i privatskoleloven, de stemte bl.a. mot siste endring.

Som representant for et parti som i sin tid her i salen hadde saksordføreren for privatskoleloven, er det som vekker min bekymring som liberaler, at statsråd Giske i løpet av håndteringen av Oasen-saken har klart å bruke tre sett ulike argument. Først kom et argument om trusselen for grendeskolen. Så har Stortinget funnet en løsning på hvordan man kan sikre det. Så kom argumentet om likestilling. Så sier skolen at man skal følge likestillingsloven. Så kommer et tredje sett nye argumenter, slik som representanten Bondevik viste til.

Det som blir det forunderlige, og som i hvert fall skaper uro hos meg, er at istedenfor å si at hva vil nå skolen svare på utfordringene fra oss, dette er våre vilkår, så tar man med tredje sett argumenter og kjører igjennom. Da skapes det etter min mening en type rettsvilkårlighet som man ikke kan ha, selv innenfor det forvaltningsskjønn som Regjeringen har, hvis man skal bli oppfattet å være fair. Derfor har vi selvfølgelig fått denne uvante alliansen mellom Human-Etisk Forbund, syvendedagsadventistene og Den katolske kirken, og Venstre.

Statsminister Jens Stoltenberg: Enten har vi en lov som sier at enhver som søker om å danne privatskole, kan få lov til å få statsstøtte, uansett – den loven tror jeg ingen her i salen er tilhenger av – eller så har vi en lov som sier at etter søknad basert på vurdering etter nærmere kriterier der det utøves et skjønn, et forvaltningsskjønn, skal man eventuelt kunne få støtte. Det skjønnet må utøves i departementet. Det er mange enkeltsaker, mange læreplaner, mange enkeltelementer å vurdere.

Arbeiderpartiregjeringen har opp gjennom årene utøvet det skjønnet, sagt ja til en lang rekke privatskoler. Her er vår vurdering at dette strider mot viktige prinsipper, og derfor er svaret nei.

Presidenten: Carl I. Hagen – til oppfølgingsspørsmål.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg er klar over at Arbeiderpartiet og arbeiderpartiregjeringen ikke er så stor tilhenger av valgfrihet som andre og derfor er mer skeptisk til privatskoler, selv om man aksepterer et visst supplement.

Men denne saken har også en annen prinsipiell problemstilling, nemlig det rent skjønnsmessige som skal utøves av en regjering, og særlig av en mindretallsregjering. Det vil jo ofte også være et politisk skjønn. Hva er da den prinsipielle holdningen til mindretallsregjeringen Stoltenberg i en sak hvor det i lovgivningen i utgangspunktet er lagt til departementet å vurdere en sak? Vil Regjeringen ta hensyn til at det kanskje er et flertall i Stortinget som vil legge en del andre føringer på utøvelsen av et slikt skjønn? Og vil da Regjeringen være lydhør overfor Stortingets flertall, eller er det Regjeringens holdning å gå i krig med stortingsflertallet? Her er det helt åpenbart at flertallet i den relevante komite har gitt uttrykk for at man skulle basere seg på det som forelå, når vi hadde regjeringsskifte. Det har Regjeringen nektet.

Statsminister Jens Stoltenberg: Det er åpenbart at en regjering ikke bør gå i krig med stortingsflertallet. Det gjelder uansett, men det gjelder spesielt når vi har mindretallsregjeringer, hvilket vi har hatt i Norge i svært mange år. Samtidig er Regjeringen i henhold til lovverket som Stortinget har vedtatt, forpliktet til å utøve et skjønn. Det skjønnet er utøvd i denne saken, og vi har kommet til at basert på de retningslinjer og de kriterier som er satt for loven og forarbeidene, er det riktig å avslå den søknaden som har kommet.

Presidenten: Rolf Reikvam – til oppfølgingsspørsmål.

Rolf Reikvam (SV): Det er grunn til å gi ros til Regjeringen for det arbeidet som er gjort med denne skolen. Det virker som om det er gjort et grundig og skikkelig arbeid.

Men det som gir grunn til bekymring, er at vi har ganske mange skoler som driver med det samme pedagogiske materialet, som står i den samme tradisjonen, og som tilhører den samme organisasjonen. Vi vet også at den organisasjonen som driver disse skolene, har ambisjoner om å etablere ganske mange skoler i løpet av et visst antall år – vi har jo sett planen deres.

Mitt spørsmål til statsministeren blir: Vil statsministeren gå inn og se på det? Vi vet jo at skolene innenfor denne religiøse bevegelsen bruker stort sett det samme undervisningsmateriellet, som er oversatt fra amerikansk og sørafrikansk. Og mitt spørsmål til statsministeren er: Vil statsministeren gå inn og vurdere de øvrige skolene som har fått statstilskudd, og som bruker dette materiellet, slik at de eventuelt skal behandles likt som Oasen?

Statsminister Jens Stoltenberg: Først vil jeg si at er jeg glad for støtten til Regjeringens beslutning. Dernest vil jeg si at denne debatten illustrerer – og det er ikke noen kritikk av spørsmålsstilleren – hvor viktig det er at vi nå ikke starter en prosess der vi ender opp med saksbehandling av enkeltsøknader i Stortinget, for det krever et helt annet beslutningsgrunnlag i hver enkelt sak – når det gjelder hver enkelt søknad, hver enkelt læreplan, lærebøker og læreopplegg – for at man så kan ta stilling til det. Og det vil bli et stortingsregjereri som jeg ikke tror noen vil være tjent med – heller ikke de som er opptatt av å sikre privatskolene, slik også Arbeiderpartiet har vært opp gjennom svært mange år.

De skolene som har fått godkjent sine søknader, har fått dem. Det kan vel hende at arbeiderpartiregjeringen har utøvd et annet skjønn i enkelte konkrete saker som den forrige regjering vurderte annerledes – det har jeg ikke forutsetning for å ta stilling til. Hvorvidt det skal foretas ny vurdering av de sakene, er avhengig av vilkårene i tillatelsene som er gitt. Det er ikke mulig å frata noen en tillatelse dersom vilkårene som står i den, er oppfylt, og det betyr at man skal være veldig varsom, tror jeg, med å skape usikkerhet rundt de godkjenningene som allerede er gitt. For framtiden får vi utøve vårt eget skjønn og håndtere de sakene som måtte komme.

Presidenten: Inge Lønning – til oppfølgingsspørsmål.

Inge Lønning (H): Det er første gang i fredstid at en norsk regjering i løpet av så kort tid har klart å fremskaffe en allianse av alle livssynssamfunn i hele Norge, som henvender seg til Stortinget og uttrykker sin bekymring for livssynsfriheten. Jeg konstaterer at det ikke bekymrer statsministeren – det burde det gjøre.

Mitt spørsmål går på den konkrete kgl. resolusjon av 9. februar d.å. Den innfører en ny og tredje begrunnelse for det samme standpunkt som statsråd Giske har inntatt hele veien. Men den begrunnelsen som er brukt for å gi avslag på klagen, er av det samme departement tidligere brukt – i nøyaktig samme form – som vilkår for godkjenning. Det er, så vidt jeg kan skjønne, ganske kontant i strid med det grunnleggende rettsprinsipp likhet for loven – like saker skal behandles likt. Bekymrer ikke det heller statsministeren?

Statsminister Jens Stoltenberg: Hvis noen mener at det her er fattet en beslutning som er i strid med loven, er det en helt ordinær sak – da får det være en sak for rettsvesenet. Her tror jeg hele debatten illustrerer viktigheten av at vi er litt ryddige i forhold til hvilken myndighet som ligger hvor. Hvis man mener det er tatt et beslutning i strid med privatskoleloven, så er det domstolene som tolker loven, eller som tar stilling til spørsmålet om det er begått et lovbrudd.

Hvis det er slik at Stortinget mener at loven er gal, kan selvfølgelig Stortinget endre loven – uten at jeg anbefaler det. Hvis det er slik at Stortinget ønsker å frata Regjeringen utøvelsen av det skjønn som Regjeringen er tillagt i henhold til loven, vil jeg fraråde det på det sterkeste, for da ender vi i en situasjon der Stortinget skal behandle enkeltsøknader og utøve et krevende skjønn i enkeltsaker. Det vil jeg fraråde generelt, men også selvsagt innenfor privatskoleloven.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Statsminister Stoltenberg bodde tidligere i det borettslaget som jeg nå bor i, og jeg kan opplyse om at den siste leiligheten som var til salgs – 100 m2 enkel OBOS-standard – ble solgt for 2,3 mill. kr. Det sier bare noe om hva slags press det er i Oslo-området. I mange distriktskommuner vil ikke folk engang klare å få det det koster å bygge et hus, hvis de skulle prøve å selge en gedigen enebolig. Sier ikke det noe om hvor dårlig vi stiller oss samfunnsøkonomisk sett, når man fører en politikk som øker presset i de områdene av landet der det er stort press fra før, mens det blir fraflytting der det er god plass fra før?

Og det er vel egentlig kjernen i denne distriktsdebatten, at SND Invest bruker mer penger i Oslo-området enn de gjør f.eks. i Finnmark, at Telenor flytter arbeidsplasser fra Vadsø, slik at IT-arbeidsplasser reduseres med 70 til 20, at dette presset vil føre til betydelig økt press på flere investeringer i Sør-Norge. Er det lurt å stille seg sånn?

Statsminister Jens Stoltenberg: Først vil jeg si at vi hadde det hyggelig i Valdresgata Borettslag, Kristin Halvorsen og jeg. For det andre vil jeg si at det er med delt glede jeg hører hva boligprisene er nå, sammenlignet med hva de var da jeg flyttet derfra. For det tredje vil jeg si at hvis det var slik at det Regjeringen gjorde, var å øke presset på Valdresgata Borettslag og andre boliger i Oslo-området og det ble bevisst fraflytting fra Distrikts-Norge, så hadde det selvsagt ikke vært klok politikk. Men det er ikke det Regjeringen gjør. Regjeringen bruker et betydelig antall milliarder kroner på å opprettholde bosetting i Norge, vesentlig mer enn det man gjør i Sverige og i Finland, og det har bidratt til å dempe en utvikling med sentralisering som vi har sett i svært mange land.

Vi vil gjerne ha en dialog med alle gode krefter – SV er inkludert blant dem – om hvordan vi kan gjøre enda mer. Det handler om økonomiske bidrag fra staten i form av lavere skatter, økte tilskudd til veiutbygging og den typen tiltak, men det handler ikke minst om at disse samfunnene i større grad må utvikle egne bedrifter og eget næringsliv. Jeg nevnte eksempler, Kirkenes, Mo i Rana og Åmot kommune, der omstillinger har vært vellykket. Der har vi greid å stanse en dramatisk fraflytting. Det er viktig, og da skal vi lære av de gode erfaringene, bl.a. for å bidra til lavere boligpriser i Valdresgata Borettslag.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg konstaterer at statsministeren innser at han solgte for tidlig. –

Ellers så betyr det ikke så mye til eller fra for dem som allerede er inne på boligmarkedet. Det er de som er førstegangsetablerere, som virkelig får denne smellen. Men jeg synes at noe av kjernen i problemet her er distriktspolitikken i all politikk og ikke om vi klarer å klatte på noe distriktspolitikk som bøter på en politikk som i det store og hele er en sentraliseringspolitikk. Hvis det er slik at SND fører en politikk som sentraliserer, at arbeidsmarkedsetaten gjør det samme, at likningskontorene gjør det samme, og det samme skjer når det gjelder politi osv., da fører man en strukturpolitikk som fører til økt sentralisering, og da kan vi drive og bøte på det i eninga, men uten at det hjelper. Hadde det ikke vært lurt å tenke motsatt, f.eks. at IT-arbeidsplasser, det er arbeidsplasser der avstand er mindre viktig enn på andre områder, og da må man stimulere til at det etableres i distriktene. Burde det ikke vært slik at man sa at SND ikke skal investere først og fremst i Oslo-området, men i distriktene? Det kunne jo snudd utviklingen.

Statsminister Jens Stoltenberg: Her må vi rydde litt opp i hva SND driver med og ikke driver med.

SND Invest er overhodet ikke noe distriktspolitisk virkemiddel. Stortinget har vedtatt at det skal være helt vanlige forretningsmessige investeringer for å bidra til egenkapital i norske bedrifter over hele landet uten noen distriktspolitisk profil. Det er null subsidier, det er forretningsmessige investeringer. Det kan man være for eller mot, men det handler ikke om distriktspolitikk, det handler ikke om subsidier, rentestøtte eller tilskudd. De subsidierte ordningene i SND, som er billige lån, risikolån eller tilskudd, har en veldig klar fordelingsprofil og distriktsprofil. Hver sjette bedrift i Finnmark har fått en eller annen form for støtte fra SND. Det er knapt noen bedrifter i Oslo som har fått støtte fra SND i betydningen billige lån, risikolån eller direkte tilskudd. Så det er ett eksempel på en klar distriktspolitikk som vi fører gjennom SND, og å blande inn SND i SND Invest blir veldig feil.

Bredbånd, IT, er veldig viktig for Distrikts-Norge. Det gir mange muligheter. I Vågå har de fått flyttet ut arbeidsplasser bl.a. ved å bruke informasjonsteknologi. Men da må det være billig, og ved å omstille Telenor er kostnadene nå en tiendedel av hva de var for ti år siden.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg tror faktisk jeg blir nødt til å følge opp i samme gata med å si at den debatten vi nå har hatt omkring utfordringene i Distrikts-Norge, blir ganske surrealistisk når Carl I. Hagen, som for få år siden gjorde det til en valgkampsak å kalle finnmarkingene for «latsabber», er den første som går på banen og gjør seg til deres fremste forsvarer.

Jeg er ikke helt sikker på om statsministeren har tatt innover seg de utfordringer, de problemer og de følelser man nå sliter med rundt omkring i utkantsamfunn. Vi snakker ikke om Mo i Rana, hvor man har hatt en vellykket omstilling med betydelige statlige midler, men om utkanter. Jeg tror det opprøret som statsministeren møtte i Finnmark, dessverre kan komme til å spre seg til langt større deler av Distrikts-Norge.

Vi må ikke gjøre dette til et verdensmesterskap i å bruke mest penger, og krangle om hvem som foreslår flest milliarder til disse områdene. Det det dreier seg om, er at de som bor i disse områdene føler at næringsgrunnlaget og selve livsgrunnlaget er i ferd med å forsvinne. Myndighetene fjerner offentlig infrastruktur som man har sett på som en selvfølge, og som man føler at man er avhengig av. Det er langs disse linjene vi må føre debatten.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Er statsministeren oppriktig villig til å forlate en argumentasjon om hvor store de statlige overføringer er, og gå inn i en konstruktiv debatt i forhold til hvordan vi skal løse disse spørsmålene?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg vil gjerne gå inn i en konstruktiv debatt, jeg, fordi dette er vanskelig. Det er ikke åpenbart hvordan vi skal bidra til å opprettholde bosettingen, selv om vi er villige til å satse betydelige summer på det, så den debatten hilser jeg velkommen, og jeg deltok i den debatten også i Finnmark.

Men begrepet «bygge ned» statlig infrastruktur mener jeg er feil. For eksempel det som har skjedd i Posten, har ført til at vi nå har flere poststeder enn på mange år. Det blir flere steder hvor man kan gå på postkontor og hente og levere post og betale regninger, enn før, men det er en omstilling. Når det gjelder telestrukturen, er det riktig at det er færre ansatte, men det er et vesentlig bedre teletilbud.

Finnmark var det fylket som først ble digitalisert. Vi jobber nå med en voldsom utbygging av bredbånd, og kostnadene for en ti minutters telefonsamtale fra Hammerfest til Oslo, som for ti år siden kostet ca. 23 kr, koster nå 2,94 kr. Det er veldig viktig for Finnmark og for hele Utkant-Norge at kostnadene med å bruke den nye informasjonsteknologien, Internett og andre typer ny informasjonsteknologi er gått dramatisk ned. Men det er en utbygging av den offentlige infrastrukturen, ikke en nedbygging, og det er gjort ikke minst av hensyn til Distrikts-Norge.

Det er riktig at det er nedlagt postkontor, men det ble også nedlagt et betydelig antall postkontorer da – ja, jeg skal ikke være polemisk, men bare si at det er mange som har ansvaret for det som har skjedd innenfor Posten. Men alt i alt er det flere poststeder nå enn før.

Presidenten: Presidenten vil understreke at hun ikke vil tilrå statsministeren å polemisere mot andre representanter.

Carl I. Hagen har fremført en klage over at det ble polemisert mot ham fra representanten Enoksen. Han vil gjerne beriktige en påstand Enoksen kom med.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg beklager, men det er noen som har laget et rykte og en myte og tillagt meg at jeg en eller annen gang skulle ha kalt finnmarkinger for «latsabber». Det har jeg aldri gjort. Jeg har benektet det utallige ganger, og jeg ber Odd Roger Enoksen beklage at han kom i skade for å komme med en slik påstand fra Stortingets talerstol.

Odd Roger Enoksen (Sp): Dersom Carl I. Hagen har trukket tilbake det utsagnet, så er jo det vel og bra. Det har aldri vært noen grunn til å kalle finnmarkingene for «latsabber», og det er godt at heller ikke Carl I. Hagen nå lenger ser noen grunn til å gjøre det.

Men la meg gå over til mitt tilleggsspørsmål. Statsministeren demonstrerer på nytt at vi snakker om litt ulike ting når han igjen tar opp hva staten bruker av midler til offentlig infrastruktur. For å beskrive noe av situasjonen: Det som skjer nå, er at vi har en enorm eierkonsentrasjon innenfor oppdrettsnæringen, hvor det lokale eierskapet forsvinner. Man sitter i store deler av Distrikts-Norge igjen med rene røkterjobber innen f. eks. oppdrett som gjør at kompetanse og arbeidsplasser forsvinner ut av lokalsamfunnene. Vi ser det samme i forhold til fiskeressursene, hvor Kjell Inge Røkke nå eier over 10 pst. av de samlede norske fiskeressursene. De samles på færre og færre hender, og det utarmer Distrikts-Norge. Vi ser det i forhold til tilgang på kapital, at de store bankene nå faktisk mer eller mindre sier nei til å finansiere bygging av bolighus, rett og slett ut fra postnummer. Det er disse utviklingstrekkene som er med på å forvitre disse samfunnene.

Hva vil statsministeren gjøre med det?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg mener at det ikke er helt åpenbart at f.eks. eierstrukturen i bankene har noen direkte påvirkning i forhold til om distriktene greier seg eller ikke. Jeg tror det som er avgjørende for Distrikts-Norge, er at man har gode banktilbud, billige banktjenester og banktjenester over hele landet.

Jeg tror akkurat det samme i forhold til f.eks. viktige deler av fiskeindustrien. Det viktige er at det kommer inn kapital, at noen vil investere og utvikle virksomhetene. Enten det har vært Frionor, Nestlé, Kjell Inge Røkke eller andre, har utlånskapital – det man kan kalle sentral, norsk kapital fra Oslo-området – vært viktig for utviklingen av Distrikts-Norge. Og jeg tror ikke at man uten videre kan si at det er negativt for Distrikts-Norge at den type kapital finnes.

Det avgjørende er å se på mulighetene. Det er mange kystsamfunn nå som har framgang, bl.a. gjennom oppdrettsnæringen. Jeg tror, i likhet med mange i Finnmark, at oppdrett, i tillegg til tradisjonelle fiskerier, er en stor mulighet som Finnmark ikke har utnyttet godt nok ennå.

Presidenten: For å få plass til ytterligere to hovedspørsmål vil presidenten nå ikke tillate oppfølgingsspørsmål.

Vi går til neste hovedspørsmål.

Hans J. Røsjorde (Frp): Mitt spørsmål går også til statsministeren og dreier seg om konflikten mellom Israel og Palestina.

I store deler av norsk presse og de billedgivende media fremstilles forholdet mellom Israel og Palestina ensidig negativt til fordel for Palestina, mens man nærmest fremstiller Israel som den som har skylden for det meste. Norske statsråder opptrer svært ofte slik at det gjennom media dannes et bilde av at også norske regjeringsmedlemmer på besøk i området og for øvrig har en klar holdning til at Palestina er den som i denne konflikten trenger mest støtte. Med andre ord: Det dannes altså totalt sett et bilde der Israel fremstilles som den som har skylden for at det aller meste går galt i denne konflikten.

Mener statsministeren at dette bildet er riktig?

Statsminister Jens Stoltenberg: I vinter og før jul ble Regjeringen, utenriksministeren og jeg kritisert for at vi ikke var kritiske nok overfor Israel og Israels håndtering av opptøyene i de okkuperte områdene på Vestbredden. Nå kritiserer Røsjorde oss for at vi ikke er kritiske nok til palestinerne og har stor nok forståelse for israelerne.

Jeg tror den debatten, og det at kritikken kommer fra begge sider, illustrerer to ting: for det første at det er en komplisert og vanskelig konflikt, der det ikke er enkelt å si at den ene parten har alt ansvaret og den andre parten ikke har noe ansvar, og for det andre at Regjeringen har prøvd å føre en linje som tar innover seg at det nettopp er to parter, at vi alle har et ansvar for å bidra til fred, og at Norge ønsker å spille en rolle i forhold til det å bringe partene sammen, bidra til dialog, og dermed ikke alltid kan ha en like høy profil i offentligheten som man kanskje kunne ønske, fordi vi mener det er viktigere å spille en rolle i forhold til i konflikten og i forhold til partene.

Når det gjelder medienes dekning, vil det være veldig galt av meg å gi karakteristikker i forhold til om jeg mener at den er objektiv eller ikke.

Hans J. Røsjorde (Frp): I Israel har det nettopp foregått et regjeringsskifte, og i den forbindelse har også den nye regjeringen fått et innslag av medlemmer fra det israelske arbeiderpartiet.

Mitt spørsmål er: Vil deltakelse av det israelske arbeiderparti i en ny regjering få innvirkning på Stoltenberg-regjeringens politikk overfor Israel?

Statsminister Jens Stoltenberg: Det avgjørende for oss er hva slags politikk som føres. Nå er vi i den situasjon at det ennå ikke er dannet en regjering. Det ser ut til at det blir en regjering der også arbeiderpartiet kommer til å delta, og der det bl.a. har vært spekulert i at Shimon Peres kan bli utenriksminister. Det er klart at en bred samlingsregjering med Sharon som statsminister og Shimon Peres, fredsprisvinneren, som utenriksminister vil være en regjering man vil ha store forventninger til, men jeg vil også si en regjering med en del usikkerhet i forhold til hva som vil bli den faktiske politikken.

Jeg tror vi skal vurdere en israelsk regjering på grunnlag av hva de faktisk gjør. Arbeiderpartiet og Regjeringen vil selvsagt også gjøre det, uavhengig av hvilke partier som til enhver tid sitter i regjeringen.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Are Næss (KrF): Jeg skal være original nok til å stille et spørsmål til sosialministeren.

Vi har i det siste fått skremmende opplysninger om norsk ungdoms alkoholvaner. Norge er nå i tet i Europa når det gjelder ungdomsfyll. I løpet av det siste år har hver femte 18-åring med førerkort fyllekjørt minst to ganger. Amerikanske undersøkelser viser at begrensninger med hensyn til skjenking og salg av alkohol bortimot kan halvere volden. Og norsk forskning viser at en økning av totalforbruket med 1 liter ren alkohol i året vil gi 25 pst. flere drap blant menn. Det økende alkoholforbruket er altså ikke bare et helseproblem eller et sosialproblem, men også et trafikkproblem og et voldsproblem. Forskningen viser at restriktive tiltak er den mest effektive alkoholpolitikk. Pris og tilgjengelighet er blant de viktigste faktorene.

Jeg vet at sosialministeren er bekymret over økende alkoholforbruk og fyll blant norsk ungdom. Men er hun villig til å fremme tiltak som kan være upopulære, men som virker på dette området?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Det er all grunn til å bekymre seg for ungdommens økende forbruk av alkohol. Den rapporten som nå er lagt fram fra Verdens Helseorganisasjon, viser at vi fortsatt, heldigvis, holder oss i det nedre sjikt når det gjelder hyppigheten av alkoholbruk blant de unge. Ikke desto mindre er det en økning også der. Det synes altså som det typisk norske drikkemønsteret med flatfyll, har et større grep på ungdommen, beklageligvis. Vi har altså ikke endret drikkekultur i Norge; det synes som om de unge tar etter den gamle måten å drikke på.

Representanten Næss trekker også fram at restriktive tiltak synes å være det som hjelper, og det er det ingen uenighet om blant fagfolk. Norges alkoholpolitikk er også en av verdens mest restriktive. Det tror jeg vi skal være glade for, og det arbeider vi for å opprettholde. Vi må også ha en alkoholpolitikk som har gjenklang i befolkningen, og vi må avveie disse forholdene.

Det som også kom fram på den FN-konferansen hvor disse tallene ble lagt fram, var at reklamen, slik den nå bedrives fra næringen, er aggressiv og går veldig mye på livsstil. Det norske alkoholreklameforbudet overholdes ikke lenger i så måte, for reklame overføres jo gjennom TV-kanaler fra utlandet, som vi ikke har kontroll med. Jeg vil, i tillegg til at Regjeringen skal legge fram en handlingsplan mot rus, også samarbeide med den svenske sosialministeren om hvordan vi kan gå videre på det internasjonale feltet for å se om vi kan gjøre noe også med reklamen.

Are Næss (KrF): Jeg merket meg at statsråden refererer til WHOs ministerkonferanse i Stockholm, og jeg tolker henne slik at hun vil følge opp den kampen mot alkoholindustrien som Gro Harlem Brundtland der gav signaler om. Det synes jeg er positivt.

Så må man også ha gjenklang i befolkningen, ja, det er riktig, men det finnes også forslag om tiltak som kan gjennomføres. Blant annet har Avholdsfolkets Landsråd kommet med fem konkrete råd: styrking av kontrolltiltakene ved butikksalg av øl, høyere avgifter på øl, fortsatt forbud mot rusbrus i norske dagligvarebutikker, strengere reaksjoner mot utesteder med narkotikaomsetning og styrking av forebyggingstiltak og opplysningsarbeid rettet mot ungdom.

Vil sosialministeren kunne følge opp disse rådene fra Avholdsfolkets Landsråd, som innehar en viss kompetanse på dette området?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Dette er gode råd, og jeg tar dem med meg, hvert eneste ett. Særlig omsetningen i forhold til unge bekymrer meg faktisk voldsomt. Det er ikke lov å drikke alkohol før man er 18 år i dette landet, og da må vi sørge for at vi får gjort noe rundt dette. Det vil jeg komme tilbake til i den ruspolitiske handlingsplanen.

Når det gjelder rusbrus i butikkene, er det vel kjent for representanten Næss at vi der har protestert mot ESAs påbud om å ta det ut i butikkene, så der fører vi i aller høyeste grad en aktiv politikk.

Presidenten: Vi går videre til siste hovedspørsmål.

Odd Einar Dørum (V): Mitt spørsmål går til sosialministeren.

I dagens utgave av Dagsavisen resonnerer bl.a. generalsekretæren i Kirkens Bymisjon over den elendighet som narkomane lever under i Oslo sentrum. Hun, sammen med en fagansvarlig, resonnerer rundt det om vi ikke nå bør være åpne for å drive forsøk med sprøyterom, ikke fordi vi skal gi opp kampen for å berge folk mot stoff, ikke fordi vi skal gi opp kampen mot kriminelle, men fordi vi overfor folk i elendighet kanskje har en plikt til å sørge for at elendigheten blir mindre.

Vil statsråden vurdere en hjemmel som gjør at man kan få utprøvd forsøk under betryggende rammer, bl.a. i rammer hvor man kan sørge for at det finnes et utvalg av være- og møtesteder, hvor sprøyterommet ikke er det eneste, men er en del av en større helhet?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Opiatmisbruket i Norge har bestått i mange år, og vi har fått en gruppe med svært slitne narkomane i Oslo, men også i store deler av resten av landet. Det gjør også at vi ser høye dødsfallrater i denne gruppen på grunn av overdoser, men også andre dødsfall. Dette bekymrer meg svært.

Når det gjelder sprøyterom, har jeg sett på den problematikken. Norge har tilsluttet seg de internasjonale konvensjonene som FNs kontrollorgan – INCB– har. Danmark bad om å få en tolking av dette fra INCB, og fikk avslag, og det ble klart sagt at sprøyterom ikke er tillatelig innenfor disse konvensjonene. Så ser vi at det er noen land som likevel etablerer sprøyterom, og de har da valgt å tolke konvensjonene selv.

Jeg er også opptatt av at Norge skal ha en betydelig troverdighet internasjonalt når det gjelder narkotikapolitikken, for nettopp narkotikapolitikken har et så sterkt internasjonalt tilsnitt. Men vi må likevel, med den virkeligheten vi står overfor, se på alle de mulighetene som ligger i forebygging av ytterligere helseskade og død blant narkomane. Feltpleien i Oslo er et godt eksempel på noe som har virket, og vi må se på hva slags andre tiltak vi kan legge til der.

Odd Einar Dørum (V): Jeg har den dypeste respekt for konvensjoner.

Min utgangsideologi er i grunnen at det dør flere i Norge av mangel på tro på at det nytter å hjelpe, enn av heroin. Vi er i en situasjon som også handler om veldig slitne mennesker, bokstavelig talt slitne, som lever i elendighet. I hjertet av den store byen vi er i, må det også være plass for de utstøtte. Når bl.a. Kirkens Bymisjon i dag reiser debatten om sprøyterommet, er ikke det for å gi avkall på strengheten og striksheten i norsk narkotikapolitikk, men det er for å stille spørsmål om en ikke skal gå et stykke på veien for å lindre hverdagen for noen som er i en så krevende situasjon at livet deres bare er forferdelig. Det var bakgrunnen for mitt spørsmål.

Vi er i ferd med å få overdosedødsfall i et antall i Norge som passerer tallet på trafikkdrepte. Vi vet hvor sterkt vi reagerer på trafikkdrepte, men overdosedødsfallene må vi nå begynne å se på. De kan ikke ligge så høyt som de gjør, det kan de ikke fortsette med.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg er helt enig med representanten Dørum i at dette er et stort og vanskelig spørsmål. For et par uker siden var jeg på Plata og snakket med en del av de menneskene som ofte oppholder seg der. Jeg ble godt tatt imot, og jeg fikk en del råd fra dem om hvordan vi skal gå videre med narkotikapolitikken. Det som de særlig tok opp med meg, var behandlingssiden, ikke så mye sprøyterom. Men det jeg sier, er at jeg vil vurdere ethvert tiltak som kan bidra til at vi får ned antallet dødsfall. Vi skal være klar over at i Oslo er det ingen økning i overdosedødsfall på gata. De skjer nå i private hjem eller i hospitser, og da må vi se særlig nøye på tiltak som gjelder nettopp disse stedene, hvordan vi kan nå folk også der.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.