Stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl: Stortinget vedtok 19. juni 1997 en ny ordning for Stortingets budsjettbehandling, gjeldende inntil 30. september i år.

Presidentskapet oppnevnte i fjor et utvalg for å evaluere nyordningen. Utvalget la fram sin innstilling for Presidentskapet 1. mars i år. Presidenten vil gjerne benytte denne anledningen til å takke utvalget for et grundig og godt utført arbeid. Flertallet i utvalget tilrår at budsjettreformen av 1997 videreføres og gjøres permanent.

I samsvar med dette fremmer Presidentskapets flertall, alle unntatt Stortingets visepresident Hans J. Røsjorde, innstilling om at endringene som ble gjort i Stortingets forretningsorden og i Bevilgningsreglementet i 1997, skal fortsette å gjelde, uten tidsbegrensning.

Videre anbefaler Presidentskapet at de to engasjementsstillingene i Stortingets administrasjon som ble opprettet for bl.a. å utføre arbeid av budsjetteknisk art, gjøres om til faste stillinger.

Presidentskapet har ikke tatt stilling til de overføringer av ansvar for budsjettkapitler mellom komiteene som er tatt med i vedlegg 2 til utvalgets innstilling. Presidentskapet vil komme tilbake til dette spørsmålet ved en senere anledning.

Med disse merknadene anbefaler jeg Presidentskapets innstilling.

Hans J. Røsjorde (Frp): Jeg skal ikke bidra til at dette blir en lang debatt.

Jeg viser til den grunnholdning Fremskrittspartiet har hatt til prøveordningen som flertallet nå ønsker å gjøre permanent. Det er på bakgrunn av dette at det foreligger en mindretallsmerknad fra meg, på vegne av Fremskrittspartiet. Vårt medlem i utvalget har jo også tatt dissens på nettopp dette området, idet vi mener at den gamle ordningen i mange henseender er nyttig for å gi politikken et uttrykk på en annen måte enn det som nå har fremkommet.

Jeg vil også vise til at den nye ordningen kan medføre betydelige voteringsproblemer og i verste fall kan medføre at man får problemer med å få et budsjettvedtak i det hele tatt. Jeg antar at det er et forhold som man vil kunne finne en løsning på. For Fremskrittspartiet har det vesentlige vært å beholde en ordning som har gitt muligheter for å utøve politikk i tråd med det som et vekslende flertall vil kunne frembringe. Ikke minst er dette viktig når det gjelder arbeidet i komiteene, idet nettopp komitearbeidet, gjennom å gjøre denne ordningen permanent, på mange måter ikke blir det samme som tidligere tiders når det gjelder muligheter til å kunne utøve politikk i komiteene og på den måten få fram et bevilgningsforslag som gir et bedre uttrykk for den politiske meningen – ikke minst i situasjoner som den vi nå har hatt i årevis, med mindretallsregjeringer.

Det er innlysende at den rent praktiske behandlingen av budsjettet her i salen er blitt mye enklere etter den nye modellen. Men spørsmålet blir jo da: Skal det være slik at de praktiske forholdene for arbeidet her i salen for å få fram enkle vedtak skal være styrende, eller skal det være viktigere å få fram de rent politiske standpunkter og de ulike forslag til bevilgninger veid opp i en saldering, slik Stortinget har gjort gjennom lange tider?

Bakgrunnen er at representantene på en måte skal føle at de utøver en politisk gjerning i komiteene, mer enn at de i beste fall er med på en forflytning av noen få kroner fram og tilbake. Det er jo det som er en del av drivkraften – å utøve politikk. Sånn sett kunne man med den nye ordningen stort sett overlate hele arbeidet til finanskomiteen, så var man ferdig med det, og de øvrige komiteene kunne finne på noe annet å gjøre i mellomtiden.

Det er på mange måter slik at dette innrettes med den lille grad av handlefrihet som blir komiteene til del. Det gjør arbeidet på mange måter mindre interessant, selv om det strukturelt sett for Stortinget og for Regjeringen, og kanskje også for brukerne, i en viss grad er lettere og greiere å forholde seg til resultater som fremkommer tidlig i sesjonen. Men politisk sett vil jeg hevde at med det som flertallet nå går inn for, blir dette utrolig mye mer uinteressant i forhold til å beholde den gamle ordningen.

Med dette vil jeg bare klargjøre at Fremskrittspartiet vil stemme mot I og II, med unntak av I siste ledd, nemlig opphevelsen av § 10. Jeg ber om at voteringen legges opp i henhold til dette. Fremskrittspartiet vil altså stemme for I siste ledd, opphevelsen av § 10.

Presidenten: Presidenten vil legge opp voteringa slik at det blir høve til å gi uttrykk for ulike synspunkt.

Øystein Djupedal (SV): SV er med på anbefalingen om at budsjettreformen gjøres permanent. Det er likevel riktig å knytte et par kommentarer til det, for budsjettreformen er ikke noen åpenbar suksess, selv om den er et system som er håndterbart.

To av målsettingene som har ligget i budsjettreformen, har vært langsiktig opprettholdelse av budsjettpolitikken og demokratisk behandling. Begge disse punktene er det all mulig grunn til å sette spørsmålstegn ved. Langsiktigheten i budsjettprosessen er i beste fall et halvt år. Men det viser seg at det ikke en gang er et halvt år, for Stortinget gjør store og vesentlige endringer gjennom året som gjør at dette med langsiktighet i den opprettholdbare budsjettpolitikk, som det heter, i beste fall er en sannhet med store modifikasjoner. De tall som utvalget har fått på sitt bord, viser at Stortinget gjennomgående har gjort større endringer etter budsjettreformen enn før. Hva dette skyldes, er det selvfølgelig vanskelig å ha en absolutt formening om. Men det viser i hvert fall at langsiktigheten åpenbart ikke er til stede.

Når det gjelder den demokratiske behandlingen, er det selvfølgelig riktig som visepresident Røsjorde nå var inne på, at den demokratiske behandlingen i den enkelte fagkomite er vesentlig dårligere nå enn før. Det skyldes at mange organisasjoner og mange ute i den store verden tar kontakt med f.eks. sosialkomiteen eller energi- og miljøkomiteen for å legge fram sitt syn. Men i realiteten er det finanskomiteen som har det avgjørende ord i alle viktige budsjettspørsmål. Det betyr at veldig mye av den saksbehandling knyttet til statsbudsjettet som foregår i fagkomiteene, i realiteten ikke har vesentlig innvirkning på pengebruken til Stortinget. All erfaring gjennom de siste år viser også at det er relativt små beløp som flyttes i fagkomiteene. Det betyr at fagkomiteenes rolle knyttet til budsjettprosessen er svekket. Fagkomiteene har åpenbart en viktig rolle knyttet til veldig mange andre saker som behandles i Stortinget, men ikke nødvendigvis direkte til budsjettet.

Det som da er SVs oppsummering av dette, er at det gamle budsjettsystemet hadde åpenbare svakheter. Det nye systemet har mange åpenbare svakheter, men ut fra en totalitet er det likevel bedre.

Det som vanskeliggjør en presis evaluering av budsjettreformen, er først og fremst at i hele denne perioden som budsjettreformen har virket, har vi hatt mindretallsregjeringer, og til dels svake mindretallsregjeringer. Det gjør selvfølgelig at det har vært vanskelig å få en presis evaluering. For hva som skyldes mindretallsparlamentarisme, og hva som skyldes budsjettreform, er det svært vanskelig å ha en absolutt formening om. At endringene i Stortingets budsjett gjennom de siste fire år har vært større enn i periodene før, kan jo skyldes dette forholdet og ikke budsjettreformen som sådan.

Vi vil likevel anbefale at budsjettreformen videreføres, og er dermed med i flertallet, rett og slett fordi vi mener det gamle systemet også hadde så store svakheter at dette systemet fortjener å få prøvd seg ut i en lengre periode. Det kan vel heller ikke være noen tvil om at med en flertallsparlamentarisme vil dette systemet være mer velfungerende, og ikke minst vil det være åpenbart at man da kunne få mer langsiktighet i budsjettbehandlingen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet er med i det fleirtalet som tilrår at den nye budsjettreforma blir vidareført. Eg finn det rett å koma med ein kort merknad frå vår side. Den er knytt til eitt punkt, nemleg dei politiske prosessane i budsjettarbeidet og det rommet som det etter vår meining framleis er for ei klår forbetring. Eg viser i så måte til min merknad i innstillinga frå evalueringsutvalet.

Lat meg berre ganske kort seia at vi er spesielt opptatt av at høyringane, som er meint å inngå som ei viktig informasjonsutveksling mellom Stortinget og publikum, skal varetakast. Frå Budsjettreformutvalet i førre perioden er dét understreka som den motekspertisen det skal vera, som den moglegheita ein her har til å få fram andre sider i forhold til den ekspertisen som er knytt til Regjeringa. Vi meiner då at her bør det framleis arbeidast for at det i tid blir lagt eit løp for høyringane som gjer at dei ulike instansane har moglegheit til å koma med innspela sine på eit så tidleg tidspunkt at Stortinget òg har reell moglegheit til å vurdera dei innspela som kjem. Det føreset eit spesielt løp i tid. Det føreset òg ein god kontakt mellom finanskomiteen og dei ulike fagkomiteane. Eg synest det er viktig å understreka det òg, fordi her har det frå før vore kontakt mellom dei ulike budsjettfasar elles i året mellom ulike organisasjonar og dei ulike fagkomiteane. Det er ikkje tradisjon for at f.eks. FFO sine synspunkt blir tatt vare på i finanskomiteen på same måten som den tradisjonen som ligg føre i forhold til høyring i sosialkomiteen og andre komitear. Det går an å ta vare på det meste av dette gjennom det ansvaret som den enkelte partigruppa har.

Vi meiner òg at Presidentskapet og finanskomiteen har eit spesielt ansvar i forhold til det opplegget som blir lagt for budsjettprosessen, og vi vil oppmoda om at Presidentskapet og finanskomiteen frå hausten av i samspel syter for at så skjer.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.

Etter ønske frå forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 2, 3 og 4 blir handsama under eitt – og ser det som vedteke.