Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Sylvia Brustad

• statsråd Tore Tønne

• statsråd Karita Bekkemellem Orheim

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Vi begynner da med første hovedspørsmål, fra representanten Valgerd Svarstad Haugland.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg ynskjer å stilla eit spørsmål til statsråd Karita Bekkemellem Orheim.

I det siste har det vore ein del i media rundt ei viss adopsjonssak. Eg har ikkje tenkt å ta opp den spesielle saka, for eg er klar over statsråden si teieplikt. Men eg vil likevel legga til at det er jo sørgjeleg at ein har stelt seg slik at denne saka har kome i media – om det ikkje er statsråden si skuld at den har kome dit.

Det eg vil spørja statsråden om, gjeld det som stod i VG på søndag. Der seier statsråden at ho ynskjer å sjå på retningslinene og om praksisen er tilpassa dagens samfunn, og om vi t.d. kanskje legg for mykje vekt på at ein i familien har ein sjukdom eller ei funksjonshemming og for lite vekt på familiens totale omsorgsevne.

Det vart ved forskriftsendring av den førre regjeringa foretatt ei oppmjuking når det gjeld fysisk funksjonshemming i forhold til dei som søkjer om å bli adoptivforeldre. Det er difor av interesse for Stortinget å få veta kva statsråden legg i at ho skal mjuka endå meir opp enn det som vart gjort i førre omgang. Kva er det eventuelt som skal mjukast opp i forskriftene når det gjeld retten til å bli adoptivforeldre?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg har lyst til å begynne med å si litt om den konkrete saken som har vært omtalt i media, og som også representanten Valgerd Svarstad Haugland har uttalt seg om, sammen med flere andre. Jeg har lyst til å si at det er meget grove karakteristikker og beskyldninger som kommer til uttrykk i denne saken, gitt av en enkelt saksbehandler ved SUAK. Evneveik, mentalt tilbakestående, psykisk utviklingshemmet er karakteristikker som er gitt, og som umiddelbart er akseptert både av enkeltrepresentanter i denne salen og av media.

Jeg vil på det aller sterkeste ta avstand fra at jeg baserer mine avgjørelser på en velmenende medfølelse. Jeg baserer dem faktisk på en meget grundig sosialrapport, Barnevernutvalgets innstilling og kommunelegens klare anbefaling. Dette mener jeg helt klart er faglige anbefalinger og ikke følelser. Det er svært sterkt å bli beskyldt for at en ikke setter barnas beste foran de voksnes behov.

Konklusjonene fra ulike fagmiljøer vil selvfølgelig være forskjellige. Det har vi mange eksempler på, og tidligere statsråd Valgerd Svarstad Haugland vet også at det er situasjonen.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet som representanten stiller, mener jeg at vi bl.a. er nødt til å se på om den ankebehandlingen vi i dag har, er riktig. Er det slik at det er et departement som skal foreta en ankebehandling, eller burde vi gjøre som Kommunaldepartementet har gjort når det gjelder deres beslutninger i utlendingssaker? Det kan være vurderinger vi bør gå inn og se nøye på. Så vet vi også at det er ulike oppfatninger i forhold til alder og funksjonshemming. Er det slik at om en har migrene, en funksjonshemming, skal en ikke bli vurdert som en omsorgsperson som er i stand til å være forelder for et barn? Det er av de tingene vi er nødt til å gå nøye inn og se på, og som jeg har gjort meg klare tanker om etter det året jeg har sittet i statsrådsstolen.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg spurde faktisk ikkje om den saka, så eg hadde håpa at statsråden hadde brukt tida si på å svara på spørsmålet mitt. Det gjekk på retningslinene. No er det slik at vi i dei retningslinene som er i dag, har mjuka opp for alder. Det er ganske stor fridom til å variera i alderen for dei som skal bli adoptivforeldre. Retningslinene for fysisk funksjonshemming vart òg mjuka opp.

Eg vil òg referera til Sissel Grasli, som deltok i Redaksjon 21 på måndag. Ho tok avgjerda frå statsråden som eit teikn på at òg psykisk funksjonshemma lettare skulle få høve til adopsjon. Difor er det av interesse for Stortinget å få veta om det er prosedyrane eller innhaldet statsråden ynskjer å forandra når det gjeld retningslinene. Den fyrste delen av svaret viste at det var prosedyrane. Det er forholdsvis greitt å takla. Men er det innhaldet som skal mjukast opp endå meir i forhold til retningslinene? Det er det eg spør om, og det er det eg ynskjer å få svar på.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Det fikk representanten også et helt klart svar på. Det er ikke bare prosedyrene en skal se på, men en skal også gå inn og se på en del av de sakene som har blitt omgjort av departementet. De to siste årene er det blitt omgjort 19 saker. Da er det viktig også å se på hva slags type beslutninger SUAK har gjort som departementet mener det er riktig å gå inn og endre på. Da er det slik – og det har vi jo fått uttalt i de siste dagene fra saksbehandlere i SUAK – at en faktisk mener at alder kanskje er for liberalt praktisert i dag. Jeg har ikke konkludert, men jeg sier at vi kanskje bør se på det.

Når det gjelder funksjonshemming, er det ikke få enkeltrepresentanter også i denne salen som har tatt opp saken med meg etter at SUAK tok en klar avgjørelse i saken. Det betyr kanskje at Stortinget også vil være interessert i at vi får en gjennomgang av de kriteriene som SUAK foretar sine avgjørelser etter. Det er to ting. Det er både prosedyre og sak.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Harald T. Nesvik.

Harald T. Nesvik (Frp): Nå var det statsråden selv som brakte denne aktuelle saken på banen, så jeg vil stille et spørsmål i den sammenheng.

Alle faginstanser har frarådet at denne adopsjonen skal finne sted. Så viser det seg i media i dag, bl.a. i Sunnmørsposten, at det er en framtredende, mangeårig fylkespolitiker fra statsrådens hjemfylke som i et personlig brev bad for sin datters rett til adopsjon i denne saken. Da vil jeg spørre statsråden: I hvor stor grad har det påvirket statsrådens svar?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg vil gjenta det jeg sa i mitt svar til Valgerd Svarstad Haugland. Det er at min avgjørelse ikke er tatt på bakgrunn av en enkelthenvendelse fra en politiker som representerer et helt annet parti enn mitt eget. Hvis en hadde hatt innsyn i alle de henvendelsene som kommer til en fagstatsråd, ville en ha sett at en ikke kan la seg styre av følelser. Da tror jeg en hadde kommet til kort. Men vi bygger helt klart på faglige vurderinger gjort av kommunelege, av barnevernsnemnd og av det sosiale apparatet, som har gitt en grundig sosialrapport om denne saken.

Jeg har lyst til å si at når kommunelegen konkluderer med at ekteparet vil kunne gi et barn et svært godt og omsorgsfullt hjem, så synes jeg at det blir sterkt når man kommer med påstander om at en spiller på følelser, og at en ikke har tatt utgangspunkt i barnets beste.

Presidenten: Sonja Irene Sjøli – til oppfølgingsspørsmål.

Sonja Irene Sjøli (H): Det er bra at departementet skal være en reell ankeinstans, men da må det jo være som en garantist for at potensielle adoptivforeldre får en behandling etter retningslinjene, ikke for å overprøve så klare og entydige råd som er gitt i denne saken.

Det er godt mulig at det er grunnlag for å gjennomgå retningslinjene for utenlandsadopsjon. Men ser ikke statsråden at hun nå foregriper en slik gjennomgang som hun selv foreslår, ved å tillate adopsjon i dette tilfellet, i en så omstridt sak?

I et innlegg i VG sier statsråden at det er viktig å lytte til de faglige vurderinger som har blitt gitt i hjemkommunen. Da er mitt spørsmål: Mener statsråden at de faglige vurderingene som er gjort i lokalmiljøet, er mye viktigere enn de klare og entydige rådene som er gitt av de to sentrale instansene?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Først har jeg lyst til å si at jeg er litt fristet til å stille spørsmål om hvilket grunnlag en har for å si at alle råd har vært «klare og entydige», når en ikke har hatt innsyn i denne saken. Her aksepterer en en framstilling uten at en har hatt muligheten til å gå inn og vurdere helheten i denne saken.

Grunnen til at jeg benytter anledningen til å komme inn på denne enkeltsaken, er at det har kommet så sterke påstander fra Stortinget som det har gjort. Men når det knyttes opp til det spørsmålet jeg fikk i sted, synes jeg faktisk det er riktig å kommentere det på et generelt grunnlag, for det er alvorlige beskyldninger man kommer med.

Jeg mener at et sosialkontor og en kommunelege som har fulgt en familie gjennom mange år, gjennom sin fagutdanning er i stand til å gi en vurdering av et ektepar som søker adopsjon. Det kan selvfølgelig være ulike faglige skjønn og vurderinger. Selvfølgelig vil det være det. Og bare for å avslutte: Om en får egne biologiske barn eller om en adopterer, er det ingen som kan gi en garanti for at en vil være gode foreldre for all framtid.

Presidenten: Grethe G. Fossum – til oppfølgingsspørsmål.

Grethe G. Fossum (A): Jeg har stor forståelse for at dette er en vanskelig sak, og jeg er veldig lei for at denne saken har fått stor medieomtale.

Grunnen til at jeg tok ordet her nå, er at jeg syns det er veldig vanskelig når et menneske søker om å få lov til å adoptere og blir hengt ut i mediene som evneveik og mentalt tilbakestående – i det hele tatt veldig gjennomsiktig i det lokalsamfunnet hvor vedkommende kommer fra, med tanke på hvilken mental tilstand hun er vurdert til å være i.

Mitt spørsmål er derfor: Hvilke tiltak vil statsråden ta for å få slutt på den slags lekkasje fra SUAK? Og hva vil hun foreta seg i forhold til de avisene som har gått ut med informasjon om enkeltmennesker som er lett gjenkjennelige, og som er veldig sårbare i denne situasjonen?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Det er riktig, som representanten Fossum sier, at denne saken er alvorlig på mange måter. Ikke kun fordi en fagstatsråd får kritikk fra opposisjonen på Stortinget – det tror jeg de aller fleste statsråder kan leve med, slik skal det være i et demokratisk system – men det som faktisk er ille, og som jeg syns vi skal tenke over, er at det ute i en norsk kommune sitter to mennesker som har søkt om adopsjon, og som har anket sin sak. Det de har fått oppleve, gjennom ulike lederartikler i snart alle landets aviser, er å bli fremstilt som evneveik. Og jeg har lyst til å spørre: Hvem er det i dag som bruker uttrykket «evneveik» uten å ha hatt mulighet til å gå inn i saken og se på hva som er situasjonen for denne familien? Det handler ikke kun om en kvinne som søker om å få lov til å adoptere et barn. Det er to mennesker som søker om å få adoptere et barn, og som opplever en sånn utbretting i all offentlighet.

Jeg kan love at vi nøye vil vurdere hvordan vi skal følge opp dette.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo – til oppfølgingsspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg oppfatter det slik at statsråden skal representere en reell ankeinstans, og på den bakgrunn vil jeg berømme statsråden for at hun kommer til en annen konklusjon. Vi ser jo altfor ofte i innvandrings- og flyktningsaker at man ikke gjør det.

Men det jeg vil spørre om, er: Hvis rådene er så pass entydige i kommunen – fra kommunelege, fra sosialapparatet, fra involverte – hva kan da årsaken være til at man har kommet til motsatt konklusjon i forhold til de anbefalingene som har vært gitt? For det må jo i så fall være uheldig hvis man har en faglig vurdering som ligger til grunn, og som sterkt peker i én retning, at det fagnivået som først skal vurdere det, så konkluderer motsatt av de råd som fagfolk har gitt.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Ja, det er meget tankevekkende. Dette har vært en sterk sak på mange måter, og det er ikke uten grunn departementet har gjort om beslutninger som både SUAK og Faglig utvalg har gjort.

Jeg skjønner at både Stortinget og media er interessert i å få innsyn i enkeltdeler av denne saken, men jeg ber også om forståelse for at vi av hensyn til de to personene dette gjelder, ikke kan gå lenger enn det vi nå har gjort.

Men det er mitt ansvar. Alle beslutningene som foretas i denne saken, er mitt ansvar. Og jeg står oppreist på den avgjørelsen vi har gjort i denne saken.

Når det så gjelder det med at utlendingssaker ikke blir omgjort i departementet, handler jo det om at en har gjort om på systemet – en har lagt de avgjørelsene til et annet organ enn departementet. Derfor sier jeg at ved en gjennomgang av dette er det riktig å vurdere om ankeprosessen er god nok, om den er reell og om enkeltmennesker i Norge får en god nok behandling av offentlige myndigheter.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

John I. Alvheim (Frp): Mitt spørsmål går til den ærede helseminister.

Listeføringen av pasienter etter fastlegeordningen utvikler seg til den rene skandalen, etter mitt skjønn. Flere tusen døde pasienter er ført på liste hos fastlege, familier som har brukt fastlege i over ti år, blir splittet på flere leger, mennesker bosatt på Vestlandet, får listeført fastlege på Østlandet og vice versa, og noen er ført opp til en fastlege som ikke eksisterer – og endelig, ca. 300 000 norske borgere får ikke fast legeordning fra 1. juni fordi det mangler leger.

Enkelte medieoppslag kan fortelle at fastlegene vil tjene opp til 700 000 kr i året uten å ha sett en eneste av sine listepasienter – og kommunen får ifølge ordningen en ekstrautgift på ca. 300 mill. kr.

Mener fortsatt helseministeren at vi har et fritt legevalg i fastlegeordningen?

Statsråd Tore Tønne: Ja, jeg mener faktisk det. Jeg mener også at så langt viser arbeidet med gjennomføringen av fastlegeordningen at dette går meget bra.

Det er mellom 3 millioner og 3,5 millioner nordmenn som gjennom denne ordningen nå har sendt inn skjemaer og blitt tildelt fastlege. Over 90 pst. har fått fastlege som de har søkt om, og det er en meget bra uttelling. I forhold til det man kunne forvente av praktiske problemer med gjennomføringen av en så stor og omfattende sak som denne, vil jeg si at de problemer som oppstår, er meget små.

Men det er klart at det er mer enn nok av godt stoff til oppslag av den type som representanten Alvheim her viser til – mye av det må jeg si også var forventet. Når man f.eks. viser til at døde mennesker er tildelt fastlege, er det ikke vanskelig statistisk sett å beregne når det går en tre måneders tid, hvilket egentlig er en kort tid i forhold til oppgaven her, fra 3,3 millioner sender inn søknad om fastlege til de blir tildelt, hvor mange tusen som vil dø i den perioden, som man ikke har mulighet til å fange opp gjennom utsendelse. De er ikke uventet noen av de problemstillingene som er kommet, men de er færre enn det man måtte regne med, og jeg er meget optimistisk med hensyn til mulighetene for å rette opp de feil som her er oppstått, innen rimelig tid.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker statsråden for svaret, men han kunne gjerne også ha opplyst hvor mange tusen pasienter som ikke har fått den legen de tidligere hadde. Det sies det ingenting om.

Jeg har registrert i media at Norge kan bli innstevnet for ESA-domstolen fordi fastlegeordningen i Norge de facto legger ned yrkesforbud for allmennleger fra EØS-landene. Dette bryter med den frie etableringsrett som gjelder innen EØS-området. Det vil ikke være mulig, tror jeg, for en allmennlege fra EØS-land å kunne livnære seg i norske kommuner uten å få refusjon fra folketrygden, noe som bare er forbeholdt leger. Hvordan ser helseministeren på dette problemet som har dukket opp i forhold til fastlegeordningen og EØS? Og tror helseministeren at Norge kan unngå en domfellelse i ESA-domstolen?

Statsråd Tore Tønne: For det første har jeg ikke noe problem med å opplyse hvor mange som ikke har fått den fastlegen de har bedt om. Hvis det er 93 pst. som har fått den de har bedt om, er det 7 pst. som har fått en som de ikke har bedt om, og det tror jeg vil tilsvare i størrelsesorden 200 000. Det betyr ikke at det ikke kan være andre som har fått en annen lege enn den de har hatt fra før, for det er ikke sikkert alle har bedt om som fastlege den legen de har hatt fra før. Det er et annet spørsmål, som jeg ikke har et tall for.

Når det gjelder problemstillingen omkring mulighetene for leger fra EØS-området til å etablere seg i Norge, mener jeg i utgangspunktet at den i hvert fall ikke på noen måte er vanskeliggjort gjennom fastlegeordningen. Det er en påstand jeg vil bestride. At det er vanskeligheter med etablering for leger på tvers av landegrenser, er det, men jeg tror at vi i Norge i stor grad legger forholdene til rette for at det skal være mulig, og det vil vi gjøre også i tiden fremover.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Harald T. Nesvik.

Harald T. Nesvik (Frp): Vi har jo alle sett de oppslagene som har vært rundt omkring i media om at vi alle nå er blitt tildelt en lege. Det å bli tildelt en lege syns i hvert fall undertegnede tilhører et helt annet samfunn enn det norske, men det skal jeg la ligge.

Det jeg vil spørre statsråden om, gjelder det som har med ESA og problematikken rundt det å gjøre. La oss ta et enkelt eksempel: Det kommer en del leger som ønsker å etablere seg i Norge. Etter at denne reformen nå har blitt innført og borgerne i dette land har blitt fordelt på de enkelte listene, hvordan vil da disse legene få bl.a. de samme muligheter som norske leger til å motta refusjon fra det offentlige ved å etablere seg i Norge, når alle pasientene allerede er fordelt?

Statsråd Tore Tønne: Jeg mener at det i dette tilfellet i prinsippet ikke vil være andre problemstillinger knyttet til etablering for nye leger om de kommer fra EØS-området, enn om det er nye norske leger som skal inn i systemet. Jeg har vanskelig for å forstå at dette kan være en problemstilling i forhold til ESA, men er det det, får vi forholde oss til det som en sak om den måtte komme. Den vil jeg ikke gå nærmere inn på her. Men som sagt, problemstillingen slik jeg ser den, er ikke annerledes for leger fra EØS-området.

Presidenten: Åse Gunhild Woie Duesund – til oppfølgingsspørsmål.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): I morgennyhetene i går kunne en høre at pasienter som har behov for konsultasjoner hos en spesialist, hvert år må få ny henvisning av sin fastlege. Ordningen skulle være innført som en følge av fastlegeordningen. Det er mange forskjellige årsaker til at en har behov for jevnlig å gå til en spesialist når en har en kronisk sykdom, f.eks. ved etterbehandling for kreft.

Hva er årsaken til at departementet har knyttet en slik betingelse til fastlegeordningen? Etter min mening fører det til unyttig bruk av tid og ressurser både i helsevesenet og for pasienten selv. Syns helseministeren at dette er en fornuftig bruk av ressurser i helsevesenet?

Statsråd Tore Tønne: Hensikten med dette er i hvert fall ikke at det skal være unyttig bruk av de samlede ressurser i helsetjenesten. Også i dag er det vanlige at man skal ha henvisning fra en allmennlege for å gå til spesialist, og det er naturlig at man viderefører det inn i en fastlegeordning, og at det er henvisningen fra fastlegen som vil være utgangspunktet. Men det er helt riktig, som representanten påpeker, at det er mange som vil ha et jevnlig behov for å ha behandling hos spesialist. Det er slik sett ikke noen mening i at man gjennom fastlegeordningen skal gjøre det mer komplisert enn det er i dag. Det vil være full anledning til å ha løpende konsultasjon og behandling av spesialist etter en førstehenvisning, og det vil være meget enkle rutiner for å fornye den fra ett år til et annet.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo – til oppfølgingsspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg registrerer at Fremskrittspartiet gjør hva de kan for å så tvil om fastlegeordningen.

Det er en del tall jeg gjerne vil ha belyst, eventuelt få bekreftet, fra statsråden. Så vidt jeg vet, er det 99,5 pst. av den norske befolkning som nå har sluttet seg til fastlegeordningen. Et tall på 93 pst. har vært nevnt når det gjelder oppfyllelse av valg av fastlege.

I tillegg har det ved flere anledninger vært trukket fram at legen vil kunne motta 700 000 kr uten å motta en eneste pasient. Så vidt jeg har forstått, representerer det tallet et tilskudd til praksisen knyttet til de forpliktelser man har omkring pasientene, i størrelsesorden 1 000 til kanskje 2 000 pasienter, og så vil tilskuddet variere. Men en selvsagt forpliktelse er nettopp at pasientene da behandles, og at disse midlene, hvis man reserverer seg mot å motta pasientene etter avtalen, heller ikke vil komme til utbetaling. Kan helseministeren bekrefte det?

Statsråd Tore Tønne: Jeg tror jeg kan bekrefte alt det som blir sagt her. Uten at jeg kan regne prosenttall i hodet nå, er det ca. 25 000 som har valgt selv å stå utenfor fastlegeordningen. Resten av befolkningen som har fått anledning til å slutte seg til, har sluttet seg til fastlegeordningen. Det er også riktig at det er 93 pst. av dem som har valgt lege, som har fått den legen de har bedt om ved første gangs tildeling. Man er allerede inne i en omfattende prosess for å gjennomføre bytting og forbedringer og opprettinger av de feil som er oppstått, som vi måtte forvente ville oppstå i denne første og meget omfattende gjennomgangen, men som altså har et mindre omfang enn det snakkes om. Dette tallet 700 000 kr, at man angivelig kan få det beløpet uten å se en pasient, er et høyst teoretisk tall. Det er jo en tildeling – det er klart at hvis gjennom et år ingen av de pasienter en fastlege er tildelt, er syk eller har annet behov for lege, er tilskuddet der uavhengig av det, og det vil også i stor grad være det motsatte i en lang rekke tilfeller.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Annelise Høegh (H): Jeg ser at helseministeren blir stående, og det har han god grunn til, for jeg har også et spørsmål til ham.

Om ikke fastlegeordningen er en skandale, har iallfall prosjektet åpenbare innkjøringsproblemer. Det har også en annen og kanskje enda viktigere pasientrettighet, nemlig retten til fritt sykehusvalg. Pasientene skal jo ha dette for å kunne få raskere behandling der det er ledig kapasitet. Men det går dessverre ikke mer enn en uke mellom hver gang vi får høre at heller ikke denne reformen fungerer, til tross for at man har hatt ganske lang tid på å forberede seg. Det siste eksemplet ble vel dratt frem i Dagsrevyen på lørdag, og det viser seg altså at det offentlige ikke har greid å få et system til å fungere slik at legene får informasjon om hvor det er ledig kapasitet. Likevel finnes det en privat gruppe som kaller seg GetMedic, som har utviklet et system, som er oppegående, nettopp for å kunne gi pasienter rask behandling. Hvorfor ikke benytte seg av dette? Hvorfor skal det offentlige bruke tid og masse penger på å utvikle systemer når det allerede finnes et og man kan kjøpe tjenester fra det private? Så mitt spørsmål er: Vil departementet ved statsråden ta kontakt med disse for å få systemet med fritt sykehusvalg til å fungere?

Statsråd Tore Tønne: Igjen må jeg bare si at jeg vil ikke hevde at fastlegeordningen, som skal tre i kraft om kort tid, har «åpenbare innkjøringsproblemer», men at det med en så omfattende sak som det her er snakk om, vil være en del problemstillinger i startfasen, er ikke uventet. Jeg vil si de er mindre så langt enn det man måtte forvente.

For så vidt er det heller ikke uventet at en så omfattende reform som fritt sykehusvalg i en innkjøringsperiode vil ha svakheter. Nettopp den problemstilling som representanten Høegh her peker på, er både en forventet svakhet og en problemstilling som jeg tror man også skal være forberedt på vil være der en tid fremover. Det har sammenheng med tilgangen på informasjon om ikke bare ledig kapasitet, men kanskje også kvalitet og andre sider ved behandlingstilbudene ved de enkelte sykehus. Det er ikke vanskelig å forestille seg at når man går over fra en situasjon hvor det ikke har vært vanlig å gi den type informasjon til befolkningen i en bred sammenheng, til en situasjon hvor hele befolkningen skal kunne benytte seg av fritt sykehusvalg basert på informasjon om det – ja, da går man over fra en situasjon med informasjonsbrist til en situasjon med et betydelig informasjonsbehov og informasjonskrav. Det makter man ikke å oppfylle fra en dag til en annen – jeg tror det vil ta tid. Det vil være en oppgave for det offentlige uansett å sørge for at den type informasjon kommer, og det vil være en oppgave eller et marked også for andre å sørge for, slik GetMedic gjør, at den informasjonen kommer.

Annelise Høegh (H): Nå snakket statsråden i to minutter uten å greie å svare på mitt enkle spørsmål, nemlig: Vil han ta kontakt med disse, som faktisk har et system oppe og går? For det er jo ikke mindre alvorlig at fritt sykehusvalg ikke fungerer for pasientene fordi om statsråden har forventet at det ville være svakheter ved innføringen. Det gjør ikke alvorligheten ved at det ikke fungerer, mindre at man har forventet at det vil være problemer. Men det er ganske alvorlig, synes jeg, overfor alle de norske pasienter som gjerne ville hatt behandling raskere, dersom staten sier nei takk i denne innkjøringsfasen til et privat tilbud som er der, som ikke er dyrt, som kanskje vil være billigere å benytte seg av enn at det offentlige i alle regionene skal få dette systemet opp og gå. Også når det gjelder formidling av utenlandsbehandling, har tydeligvis det offentlige store problemer – hittil er det noen hundretalls pasienter som er formidlet. Også her har GetMedic et tilbud å gi. Så jeg gjentar mitt spørsmål: Når vil statsråden ta kontakt for at norske pasienter skal få de rettighetene vi har gitt dem?

Statsråd Tore Tønne: Det var ikke meningen ikke å svare på spørsmålet – det er mulig at jeg misforstod det litt også. Men det er kontakt både med GetMedic og andre private som ønsker å utvikle tilbud når det gjelder å formidle informasjon om kapasitetsforhold og andre forhold ved behandlingsinstitusjoner i Norge. Så det er ikke en problemstilling at det ikke er kontakt med dem. En annen problemstilling er: Skal det offentlige på en måte frasi seg oppgaven med hensyn til selv å utvikle den informasjonen? Skal en utelukkende basere seg på at det er private som gjør det, eventuelt inngå avtaler med private om at de skal gjøre det i stedet for det offentlige? Det er noen problemstillinger der vi ikke har konkludert. Men det er i hvert fall ikke slik at det ikke er kontakt med dem, og det er også slik at jeg tilskynder at privat formidling av den type informasjon skjer.

Presidenten: I god tråd med kravet om fastlegeordninger og annet har presidenten merket seg mange faste klienter knyttet til oppfølgingsspørsmål. Vi starter med Karin Andersen.

Karin Andersen (SV): Jeg hadde håpet at presidenten også i dag skulle gjenta dette med faste kunder, for da kunne jeg ha svart at kunden alltid har rett, og at presidenten antakeligvis også ville være enig i det.

Jeg blir litt overrasket når statsråd Tønne sier at han ikke har konkludert på at det er et klart offentlig ansvar å sørge for at fritt sykehusvalg blir tilgjengelig for pasientene uten egenandel, og at det offentlige har et klart ansvar for å sørge for at dette er på plass. Det bør lages en offentlig pasientformidling som løser dette problemfritt for pasientene. Og det bør etter SVs syn være en klar oppgave for det offentlige, og ikke en åpning for et nytt forretningsområde for enda flere som skal tjene penger på folks behov for helsetjenester.

Så spørsmålet blir helt konkret: Vil statsråden sørge for at en slik ordning er på plass, eller er det nødvendig for Stortinget å komme med forslag om en slik ordning?

Statsråd Tore Tønne: Det skal ikke være nødvendig for Stortinget å komme med et forslag om en slik ordning. Jeg har trolig uttrykt meg uklart i mitt forsøk på svar til representanten Høegh hvis det oppfattes slik at jeg ikke hadde konkludert med at dette er et offentlig ansvar. Det er et offentlig ansvar å sørge for at det blir transparens i markedet – om man da kan kalle det marked – dvs. at befolkningen har tilfredsstillende informasjon om hvilke behandlingstilbud som er tilgjengelige for dem ved de forskjellige behandlingsinstitusjoner i landet.

Det jeg ikke hadde konkludert på, gjaldt spørsmålet om i hvilken grad det offentlige i utøvelsen av det ansvaret også skal inngå avtaler med eller basere seg på at det er private som også arbeider med den type informasjonsformidling, og på hvilken måte det skal skje. Det er spørsmål som jeg har til vurdering, og som jeg ennå ikke har konkludert på. Men det er uansett ikke et spørsmål om at det offentlige ikke skal ha ansvaret for å sikre at den informasjonen kommer.

Presidenten: Ola D. Gløtvold – til oppfølgingsspørsmål.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg reagerte også på statsrådens utsagn, som jeg synes var litt for defensive. Jeg mener at det må være en offentlig sak og et offentlig ansvar å drive denne pasientformidlingen. Og jeg har tilleggsspørsmål til helseministeren: Er det ikke slik at det er spesielt store problemer med å få utført høykostmedisin i Norge, jf. Rikshospitalet og dets situasjon? Hvordan er situasjonen ved de andre regionsykehusene? Hvor mange av de pasientene som skal behandles ut fra høykostmedisin eller som langtidspasienter, er det som ikke får behandling der?

Jeg synes det er et tankekors at vi nå sender en del ut av landet for behandling for relativt enkle lidelser, mens disse som da har store problemer, ikke får behandling, og jeg vil be helseministeren redegjøre litt for situasjonen ved de andre regionsykehusene. Jeg tror at vi trenger en nasjonal helseplan framfor den reformen som helseministeren nå går inn for, med nasjonal oversikt og nasjonal formidling – altså under offentlig ansvar.

Statsråd Tore Tønne: Jeg klarer nok ikke med den tid jeg har til rådighet, å redegjøre for situasjonen ved landets regionsykehus når det gjelder pasienter som må vente på behandling for såkalt høykostmedisin. Det er en problemstilling som jeg tror gjelder ved alle regionsykehus, men selvfølgelig ikke minst i forhold til de landsdekkende funksjoner, enten de er ved Rikshospitalet eller ved andre sykehus. Så det er, for å si det slik, ikke en problemstilling som er begrenset til situasjonen ved Rikshospitalet.

Når det så gjelder utenlandsbehandling i den sammenheng, vil jeg si at det viktigste utgangspunktet for det med behandling i utlandet har vært å få ned ventetiden for pasienter, enten det nå er kompliserte saker eller i og for seg enkle saker som skal behandles. Det kan jo uansett være like ubehagelig for dem som må vente. Og da har det vært naturlig at lidelser som har latt seg behandle relativt enkelt, har kommet i første omgang.

Presidenten: John I. Alvheim – til oppfølgingsspørsmål.

John I. Alvheim (Frp): Dette med at fritt sykehusvalg ikke fungerer, har vel sin bakgrunn i at fylkeskommunene så langt har brukt de lange ventelistene som et spill for å skaffe seg mer midler. Vi har den samme tregheten når det gjelder å sende pasienter til utlandet, hvor de aller fleste sykehusene er veldig tilbakeholdne med å anbefale pasienter å bli behandlet i utlandet.

Jeg har fått flere henvendelser fra pasienter som settes på venteliste i opptil 12, 14, 18 måneder innen ortopedi, og som aldri har fått noen forespørsel fra sitt eget sykehus om de kunne tenke seg å bli operert på et annet sykehus. Så dette med informasjon – som helseministeren selv var inne på – tror jeg er et veldig viktig punkt. Hva vil helseministeren ytterligere gjøre for å sørge for at denne informasjonen ikke bare kommer som en åpen informasjon, men at det nærmest blir et pålegg til sykehusene å informere pasientene på skikkelig vis?

Statsråd Tore Tønne: Jeg skal være forsiktig med å si at det som skjer, er et resultat av noe spill om penger eller andre ting, men jeg er kjent med, og mener også selv, at det går for sent med å utnytte de mulighetene som ligger både innenfor fritt sykehusvalg i Norge og behandling i utlandet.

Det er store forskjeller, men jeg er vel av den oppfatning at det på mange vis har vært nok informasjon til i hvert fall sykehusene og helsevesenet for øvrig om at disse mulighetene eksisterer, og at det vil være nødvendig å gi pålegg til de sykehus som har den type ventetider som representanten Alvheim her viser til, om at de skal gjøre det de kan når det gjelder å utnytte mulighetene for behandling i utlandet.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Mitt spørsmål går til kommunal- og regionalministeren.

I går vart ein rapport som er utarbeidd på oppdrag frå Kommunal- og regionaldepartementet, og som omhandlar utflytting av statlege arbeidsplassar frå Oslo, gjort kjent. Det er gjort ei vurdering av Aetat si drifts- og brukarstøtte i Steinkjer, av NSB sin kundetelefon på Fauske og Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Rapporten konkluderer med at staten ikkje berre har gevinst når det gjeld lokalleige og løn, men òg når det gjeld sjukefråvær, stabilitet og rekruttering av arbeidskraft. Mitt spørsmål vil då vera: På kva måte vil denne rapporten få følgjer for kommunal- og regionalministeren sitt arbeid?

Statsråd Sylvia Brustad: Den rapporten har, som representanten sa, nylig kommet, så den må vi få lov til å gå gjennom før jeg kan gi et svar på hvordan vi vil følge den opp.

Men Regjeringa har allerede gjort flere konkrete ting. Det første er at vi nå har vedtatt nye retningslinjer for en statlig lokaliseringspolitikk, som representanten helt sikkert er kjent med. Nå skal hovedregelen være at ved etablering av nye statlige arbeidsplasser skal de etableres utenfor Oslo. Det skal særdeles gode grunner til for at de skal etableres i Oslo. Dette prinsippet skal også gjelde ved store omorganiseringer, og vi er også åpne for å kunne flytte ut arbeidsoppgaver i eksisterende arbeidsplasser. Dette er selvfølgelig avgjørende viktig hvis vi skal greie å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, slik Arbeiderpartiet også er særdeles opptatt av.

Jeg kan dessuten nevne noen andre konkrete ting som vi har gjort: flytting av Enøk-senteret til Trondheim, Domstolsadministrasjonen til Trondheim, hvor Stortinget har sluttet seg til Regjeringas forslag, sammenslåing av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern og Produkt- og Elektrisitetstilsynet, som flyttet til Tønsberg, flytting av Kystdirektoratet til Ålesund, vernepliktsforvaltningen til Hamar og forvaltningsutdanningen til Halden. Dette er konkrete arbeidsplasser som etableres utenfor Oslo, og det kommer til å komme mer fra denne regjeringa i nær framtid.

Vi kommer også til å foreta en gjennomgang for å se om det er noe i departementssystemet eller omkringliggende etater som det kan være mulig å flytte ut, og vi har nedsatt en egen gruppe som ser på dette. Svaret er: Dette er Regjeringa særdeles opptatt av. Vi har allerede gjort en hel rekke ting og kommer til å gjøre flere konkrete ting i nær framtid. I den sammenhengen kommer vi selvfølgelig også til å gå nøye gjennom denne rapporten, og vi vil så snart som mulig komme med ytterligere tiltak, for jeg er helt enig i at det er mange gode grunner for å etablere arbeidsplasser utenfor det sentrale østlandsområdet, også med tanke på de momenter som representanten nevnte, i forhold til lokalleie, stabil arbeidskraft osv.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg takkar for svaret.

Det er bra at statsråden er opptatt av desse problemstillingane, og det er òg bra at Regjeringa allereie har vedtatt retningslinjer for nyetablering av arbeidsplassar.

Denne rapporten slår etter mitt syn i hel ein myte om at det berre er omsynet til distrikta som skal liggja i botnen ved utflytting av arbeidsplassar. La meg understreka at det synest eg er eit viktig omsyn, men det som er det nye i denne rapporten, er at staten sjølv kan ha stor gevinst ved utflytting. Då forventar eg at statsråden viser ytterlegare engasjement i tillegg til det ho alt har vist, og at ho kjem tilbake til Stortinget med ein plan for utflytting der òg kostnadene er rekna ut.

Statsråd Sylvia Brustad: Det må ikke herske noen tvil om engasjementet. Uten at jeg skal rose den regjeringa jeg sitter i sjøl, må jeg si at jeg synes denne regjeringa har fått til mye i løpet av ett år. Jeg må også si at det i hvert fall allerede er gjort flere konkrete ting når det gjelder utflytting av arbeidsplasser, enn det som ble gjort den tida som Bondevik-regjeringa satt, ifølge den oversikten jeg har. Men det er ikke poenget, for jeg trur at Arbeiderpartiet og Senterpartiet er ganske enige om at det er viktig å etablere arbeidsplasser utenfor Oslo, ikke bare, som representanten sier, av hensyn til distriktene, men fordi det kan lønne seg både for staten og for andre.

La meg bruke et eksempel. Når RIMI-Hagen flytter sin regnskapsavdeling til Vågå i Gudbrandsdalen, en liten distriktskommune, er det selvfølgelig fordi det er lønnsomt for den bedriften. Der er det stabil arbeidskraft. Der er det billigere lokalleie, og det er tilrettelagt fra kommunens side. Det viser også at i den tida vi lever i, med de teknologimuligheter og alt som vi har, spiller det slik sett ingen rolle om arbeidsplassene ligger i en liten distriktskommune eller om de ligger sentralt. Det gir våre distrikter unike muligheter, og jeg skal garantere at engasjementet for dette vil være like stort som det har vært det året vi har sittet i regjering.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Marit Tingelstad.

Marit Tingelstad (Sp): Jeg vil følge opp med et tema som jeg har hatt oppe et par ganger i løpet av den siste uken, og det gjelder utflytting av statlige arbeidsplasser generelt og utflytting av Politiets datatjeneste til Gran spesielt, der Politiets Materielltjeneste allerede er etablert.

Det ble ikke gitt noen svar eller kommentarer verken fra statsråd Knudsen eller statsråd Harlem i de aktuelle debattene. Jeg kan velge å tolke det slik at den som tier, samtykker, men jeg tror nok det er litt for naivt. Nå har gledelig nok Stortinget vedtatt at Politiets datatjeneste og Politiets Materielltjeneste skal ha felles ledelse lagt til Gran. Mitt spørsmål til kommunal- og regionalministeren er om hun som fagstatsråd for regional utvikling vil ta de nødvendige initiativ for å få de nevnte institusjonene samlokalisert til Gran, slik stortingsflertallets merknad i Innst. nr. 241 for 2000-2001 indikerer, og som ikke minst hennes partifeller, i likhet med andre partier i Gran og Oppland, er svært opptatt av skal skje.

Statsråd Sylvia Brustad: Nå kjenner jeg ordføreren på Gran ganske godt, og det betyr at jeg har hørt ganske mye om denne saken, for å si det på den måten. Men jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan gi noe klart svar på det her og nå. Det jeg sier, er at Regjeringa nå går gjennom alt som er av konkrete ting. I det ligger selvfølgelig også det som representanten tar opp i forhold til Gran kommune, og vi vil komme tilbake med klarere svar i nær framtid. Jeg kan ikke her over bordet i stortingssalen si et klart ja til det. Men det er ingen tvil om at det er det prinsippet Regjeringa legger seg på, og det vil bety flere konkrete arbeidsplasser lagt ut til distriktene. Om det blir akkurat slik det er ønsket på Gran eller andre steder, må vi få lov til å se litt nøyere på, men vi skal komme tilbake med ytterligere konkretisering i løpet av veldig kort tid.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg har et spørsmål til helseministeren.

På NRK Dagsnytt i morges ble det meldt at ut fra tall som Helsedepartementet selv sitter på, er det 150 tannlegestillinger som nå er ubesatt, særlig i Distrikts-Norge. Fylkene Troms, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Hedmark skal være særlig hardt rammet. Det er stor mangel på tannleger særlig i Distrikts-Norge, og dersom denne utviklingen ikke snart stanses, fortsatt ut fra Helsedepartementets egne tall, vil vi i 2005 ha ca. 600 tannleger for lite.

SV har tidligere tatt opp at man må komme i gang med tannlegeutdanning ved Universitetet i Tromsø og har også foreslått mellomløsninger bl.a. med et samarbeid med Universitetet i Umeå for å benytte seg av plasser der. Jeg vet også at det har kommet et tilbud fra Universitetet i Umeå til Helsedepartementet med forespørsel om det, uten at spørsmålet så vidt jeg kjenner til, har blitt besvart fra departementets side. Hva vil helseministeren gjøre for å ta tak i denne situasjonen og bedre den raskest mulig?

Statsråd Tore Tønne: Det er riktig som representanten Ballo sier, at vi står overfor en økende tannlegeubalanse, en mangel, om man vil bruke det begrepet, når det gjelder tannleger til de hjemler vi har og de behov som vi ser fremover. De tallene som refereres, kan jeg også bekrefte. De stammer fra departementets egne prognoser for utviklingen. Vi erkjenner at dette er et alvorlig problem, og at det vil bli det.

Når det gjelder tiltak for å rette på den situasjonen, er det viktigste tiltaket av langsiktig karakter å øke vår egen utdanningskapasitet for tannleger. Det er også andre tiltak på utdanningssiden som er viktige, bl.a. utdanning av tannpleiere som kan dekke en del av de behovene som det her også er snakk om. Begge de tingene vil det komme forslag om i nær fremtid, og om å gjennomføre slik utvidelse av kapasiteten som vil følge av det. I den sammenheng vil Regjeringen i nær fremtid også ta stilling til hvor en skal legge en slik tannlegeutdanning, og jeg er i den forbindelse fullt klar over de hensyn som gjør seg gjeldende med hensyn til å legge en tannlegeutdanning til Tromsø. Men det er altså spørsmål som vi vil komme tilbake til i nær fremtid.

For øvrig er det på kortere sikt viktig å øke mulighetene for både utdanning av norske i utlandet og rekruttering av tannleger fra utlandet. Vi har tiltak i gang for det formål.

Når det gjelder akkurat spørsmålet om Umeå, må jeg få komme tilbake til det når det er ferdig vurdert.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg la merke til at helseministeren nærmest litt i anførselstegn brukte begrepet «mangel». Jeg mener han var ute med fingrene og gav et lite hermetegn. Betyr det at helseministeren ser på dette også som et fordelingsproblem, dvs. at man har fått en tetthet av tannleger i deler av landet som relativt sett er for stor, slik at man ikke bare bør utdanne flere tannleger, men ta grep for å få til en bedre fordeling av de tannlegene vi allerede har? I den forbindelse vil jeg trekke fram at SV har foreslått et tettere samarbeid mellom privatpraktiserende tannleger og den offentlige tannhelsetjenesten. Ser helseministeren at det her kan være muligheter for en bedre fordeling, ved at man klarer å rekruttere tannleger også til privat praksis på steder der man i dag ikke klarer å rekruttere til den offentlige tannhelsetjenesten?

Statsråd Tore Tønne: Representanten Ballo tolket mine håndbevegelser riktig. Det var et hermetegn. Jeg mener ikke å trekke i tvil at det totalt sett er en mangel i normal betydning av ordet. Men det er i betydelig grad også et fordelingsproblem. Det må komme til uttrykk bl.a. når vi vurderer lokalisering av fremtidig utdanning, for vi vet at det er av betydning for fremtidig lokalisering og rekruttering til de forskjellige deler av landet også. Men jeg er i høyeste grad åpen for de tanker som knytter seg til et bedre samspill mellom offentlige og private innenfor tannhelsetjenesten, som jeg er når det gjelder helsetjenesten for øvrig. Men det er helt klart et område hvor vi kan gjøre mer for å rette på de skjevheter vi i dag har når det gjelder fordeling av tannhelsetjenester innen det offentlige.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ola D. Gløtvold.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det er ikke så lenge siden vi behandlet tannhelsetjenesten her i Stortinget. Da gikk også Senterpartiet inn for å få til en fullverdig tannlegeutdanning i Tromsø. Det ble advart noe mot det, ikke minst fra de faglige miljøer, og det ble sagt at det ikke var så stor mangel på tannleger som man kanskje kunne anta. Nå har vi fått tallene på bordet i dag, ca. 600 tannleger i minus i 2005, og jeg vil da spørre: Er det slik at vi har for dårlige oversikter, for dårlige parametre når det gjelder en del av helsevesenet vårt, slik at det også av den grunn blir for lite forutsigbarhet og for liten evne til å handle i tide? Vi vet at det tar seks-sju år før de som begynner å utdanne seg i dag, er ferdigutdannet.

Jeg vil spørre helseministeren om dette med fordeling og totaliteten når det gjelder mangel på tannleger. Bør vi også her ha en bedre nasjonal oversikt, og er den reformen vi kanskje trenger i norsk helsevesen, inkludert tannhelsetjenesten, en nasjonal plan og en oversikt som gjør at vi kan fordele bedre, både geografisk og totalt?

Statsråd Tore Tønne: Jeg tror det i og for seg er naturlig at det er en viss diskusjon om hvor stor mangelen er og hvordan dette vil utvikle seg. Det vil det nok være mellom fagmiljøer og andre også, fordi det dreier seg om prognoser, og de vil alltid være beheftet med usikkerhet. Jeg vil ikke av den grunn påstå at de nødvendigvis er for dårlige, men det kan være ulike vurderinger av hvordan usikkerheten kan tenkes å slå ut fremover, som gjør at det vil være en diskusjon om det.

Uaktet den diskusjonen mener jeg at det er uomtvistet at vi har en mangel, og vil ha en økende mangel i årene fremover. At det skaper et behov for økt utdanningskapasitet, er det ikke noen tvil om.

Når det så gjelder dette med en nasjonal plan, er jeg for så vidt enig i at det er behov for det. Jeg er imidlertid ikke enig i at det står i motsetning til de øvrige reformer som nå gjennomføres i helsevesenet. Tvert imot mener jeg at de bedrer forutsetningene for å utvikle den type planer.

Presidenten: Da går vi til siste hovedspørsmål.

Per Sandberg (Frp): Mitt spørsmål går til familieministeren.

Vi registrerer for tida at familieministeren igjen er i ferd med å flytte grenser innenfor familiepolitikken, og da ved å innføre en ny praksis i adopsjonsspørsmål.

Jeg lyttet til statsrådens svar tidligere i dag, og jeg registrerte at alt innhold i svaret dreide seg om to voksne mennesker som hadde søkt om adopsjon, og som statsråden på en måte gav uttrykk for ble behandlet på en urettmessig måte både av politikere og av presse. Jeg trodde at familieministeren kanskje var mer opptatt av barnets situasjon og barnas beste, og jeg registrerer at statsråden også i forskjellige medier har lagt vekt på det. Og da vil jeg utfordre statsråden på: Hva er det som er lagt til grunn i denne adopsjonssaken, som er til det beste for barnet?

Presidenten: Presidenten vil bemerke at spørsmålet har vært reist som hovedspørsmål tidligere i dag.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Men jeg kan godt gi et svar, president.

Først har jeg lyst til å ta veldig sterk avstand fra det spillet jeg nå føler at enkelte representanter i denne salen begynner med, og det er å danne et inntrykk av at en ikke tar utgangspunkt i barnas beste. Det har ikke representanten Sandberg eller andre i denne salen et eneste grunnlag eller holdepunkt for å si, og det er påstander som er tatt helt ut av – ja, jeg vet ikke hvilket uttrykk jeg skal bruke – all sammenheng.

Det vi tar utgangspunkt i i alle de vurderingene vi gjør i forhold til ankebehandling i vårt departement, er selvfølgelig hensynet til barnas beste. Jeg understreket i mitt tidligere innlegg, og representanten Per Sandberg har ingen holdepunkt for å si at ikke denne regjeringen setter barnets beste foran alt. Det vil imidlertid være ulike faglige vurderinger om hva som vil være akseptabelt, på hvilket grunnlag en kan gi en adopsjon, men det blir helt feil å si at vi ikke har bygd på faglige vurderinger i den saken vi har behandlet i departementet.

Per Sandberg (Frp): Jeg takker for svaret.

Når det gjelder mitt grunnlag for å uttale meg, vil jeg, om jeg ikke får det utdypet gjennom spørretimen, i hvert fall gjøre statsråden oppmerksom på at jeg kommer til å følge saken opp i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, for det er klart at det som blir sagt her i spørretimen i dag, er ikke godt nok i forhold til denne saken. Det er ikke godt nok at statsråden her på en måte gjør vedkommende person funksjonsfrisk gjennom sine svar, når fagmiljøet har konkludert på en helt annen måte. Jeg gjør også oppmerksom på at departementets eget uavhengige utvalg gikk imot denne saken når det gjaldt adopsjon.

Vi har også fått reaksjoner internasjonalt på denne saken, og mitt andre spørsmål, som kanskje ikke er stilt tidligere i dag, lyder slik: Hva vil dette si for alle de i Norge i dag som ønsker en utenlandsadopsjon, når reaksjonene blir på denne måten?

Jeg vil også gjerne følge opp med et vesentlig spørsmål: Ville statsråden ha konkludert likedan hvis det hadde vært snakk om et norsk barn?

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Selvfølgelig hadde vi konkludert likedan hvis barnet var norsk. Representanten vet utmerket godt at de retningslinjene vi forholder oss til, er like for norskadopterte og utenlandsadopterte barn. Jeg ber også om forståelse for at det, som sagt, er to mennesker som sitter ute i en kommune og har krav på en ordentlig behandling av sin sak. De har krav på at myndighetene går inn og vurderer det på en ordentlig måte.

Å gi den type karakteristikker som er blitt gitt i denne saken, og som jeg nå også føler at representanten Per Sandberg prøver på, synes jeg at vi skal avstå fra. Jeg synes vi skal ha tillit til de vurderingene som er gjort – hvis da ikke sosialkontor, kommunelege og barnevernsutvalget har gitt feilaktige opplysninger i denne saken. Da vil det være meget alvorlig. Men det er de opplysningene vi har bygd på i den beslutningen vi har tatt i denne saken.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.