Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at lengste taletid for saksordførerens innledningsinnlegg settes til 15 minutter, for hovedtalerne for hver partigruppe og komiteens uavhengige representant samt medlemmer av Regjeringen 10 minutter og for øvrige talere 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

– Dette anses vedtatt.

Svein Ludvigsen (H) (ordfører for sakene nr. 1 og 2): Innledningsvis kan det være grunn til å understreke at når Gardermoprosjektet nå behandles i Stortinget – forhåpentligvis for siste gang – er det Riksrevisjonens undersøkelse vedrørende hovedflyplassens og Gardermobanens bedriftsøkonomiske lønnsomhet som egentlig ligger til grunn.

Kontroll- og konstitusjonskomiteens to innstillinger i dag er begge å betrakte som Stortingets svar på Riksrevisjonens konklusjoner. Riksrevisjonens hensikt med undersøkelsen var å vurdere om Samferdselsdepartementet hadde gitt Stortinget korrekt og tilstrekkelig informasjon om hovedflyplassens og Gardermobanens bedriftsøkonomiske lønnsomhet og usikkerheten knyttet til denne.

Riksrevisjonen har særlig lagt vekt på å vurdere om alle vesentlige kostnads- og inntektsfaktorer var inkludert i de bedriftsøkonomiske beregningene, og om håndteringen av usikkerheten var tilfredsstillende ivaretatt. Riksrevisjonen er kritisk på flere punkter, og det er særlig NSB og Samferdselsdepartementets håndtering av Gardermobanen som blir kritisert. Gardermobane-analysene av usikkerheten i prosjektet blir karakterisert som langt dårligere enn Luftfartsverkets analyser for flyplassen. Andre dokumenter og utredninger taler i samme retning.

Et regjeringsoppnevnt utvalg ledet av professor Per Kristen Mydske avgav den 1. september 1999 NOU 1999:28, som tar for seg en evaluering av planleggingen og gjennomføringen av Gardermoprosjektet. Den såkalte Mydske-rapporten er et omfattende dokument som komiteen valgte å vente på før vi startet arbeidet med saken.

Tønne-rapporten, som det såkalte Granskingsutvalget, oppnevnt av styret i NSB Gardermobanen og ledet av nåværende statsråd Tore Tønne, avgav, har også vært et innsiktsfullt dokument for komiteen. En omfattende liste over til sammen 97 dokumenter er tatt inn som vedlegg 1 i Innst. S. nr. 256 for 2000-2001.

Komiteen har også gjennomført åpne høringer over fem dager i januar–februar 2000, og referatene er gjengitt i Innst. S. nr. 256. I denne sammenheng viser jeg også til at Stortinget etter anbefaling fra komiteen den 4. april 2000 vedtok å nedsette en granskingskommisjon ledet av professor Eivind Smith ved Universitetet i Oslo for å foreta en bred gjennomgang av utredning, planlegging, prosjektering og utbygging av ny hovedflyplass for stlandet og Gardermobanen.

For oversiktens skyld nevner jeg også to arbeidsgrupper som Samferdselsdepartementet oppnevnte for å kvalitetssikre utredningsarbeidet, den såkalte Referansegruppen som avgav sin rapport den 7. mai 1992, og Verifiseringsgruppen som gjennomgikk transportanalysen og avgav sin rapport den 20. mars 1992. Jeg skal komme nærmere inn på dette om litt.

Når Stortinget i dag behandler to omfattende innstillinger fra kontrollkomiteen om forskjellige sider av det vi kan kalle Gardermokomplekset, setter vi forhåpentligvis samtidig sluttstrek for en debatt som – riktignok med vekslende styrke – har stått på den politiske dagsorden gjennom 20 år. Med unntak av Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe er de øvrige partier i komiteen enige om at det nå ligger til rette for at man kan avslutte debatten om Gardermo-saken i Stortinget. I ettertid er det kanskje ikke så vanskelig å forstå at debatten om ny hovedflyplass for stlandet – og da i særdeleshet striden om Gardermoen som lokaliseringsalternativ – ble både lang og opphetet. Det dreier seg tross alt om et av de største landbaserte utbyggingsprosjekter i Norge gjennom tidene, hvor både planleggingen og utbyggingen var både omfattende og kompleks. Og interessen ble ikke mindre av en overraskende seier for Hurum-alternativet, med etterfølgende strid om værforhold og omvalg av alternativ i favør av Gardermoen.

Det er altså ikke overraskende at saken har utløst sterkt engasjement, men dette engasjementet har også ført til en skog av påstander og motpåstander som det ikke har vært lett å få klarhet i. Saken har vært preget av en grunnleggende mistillit. Det er imidlertid mitt håp at kontrollkomiteen med dagens to innstillinger legger til rette for at Stortinget kan trekke de konklusjoner som det er naturlig og riktig å trekke.

I lys av fortidens kontroverser og strid er det kanskje egnet til å forbause at de to innstillingene er både udramatiske og nokså samlende i sine vurderinger, også når komiteen uttrykker kritikk. Det er bred enighet om vurderinger og konklusjoner i begge innstillinger, når vi da ser bort fra Fremskrittspartiet og representanten Kleppe, som har en virkelighetsbeskrivelse og – viktigere – konklusjoner som atskiller seg fra de øvrige partiene i komiteen. Jeg går ut fra at Fremskrittspartiet og representanten Kleppe selv vil begrunne sine forslag om riksrett mot de tidligere statsrådene Opseth, Rønbeck og Lie.

Den store samstemmigheten om vurderinger og konklusjoner skyldes selvsagt at sentrale sider av Gardermoprosjektet er underkastet grundig vurdering og/eller gransking av sakkyndige utvalg som Tønne-utvalget og Mydske-utvalget, samtidig som Riksrevisjonen har lagt frem en grundig rapport om den bedriftsøkonomiske lønnsomhet ved flyplassutbyggingen og byggingen av Gardermobanen. I tillegg har alle som ønsket det, hatt god anledning til å gjøre sitt syn kjent, jf. vedleggslisten i innstillingen så vel som referatet fra de åpne høringene.

Ved siden av Riksrevisjonens rapport har naturligvis rapporten fra Stortingets granskingskommisjon, Smith-kommisjonen, stått sentralt i kontrollkomiteens arbeid. Det var stor uenighet i Stortinget om man skulle oppnevne kommisjonen i det hele tatt, og det er derfor ikke overraskende at Arbeiderpartiet og SV bruker mye plass i innstillingen på å gjenta sin motstand mot oppnevnelsen og på å bagatellisere verdien av kommisjonens arbeid. Som Høyre-representant – ikke som saksordfører – er jeg sterkt fristet til å si at merknadene fra Arbeiderpartiet og SV har et visst preg av pliktøvelse. Det er i hvert fall et fremskritt når representanten Kristin Halvorsen i sin særmerknad

«erkjenner at kommisjonens arbeid har vært viktig. Det har lagt død en rekke rykter, påstander, konspirasjonsteorier og bidrar således sterkt til å sette sluttstrek for en debatt som ikke så ut til å ta noen ende».

Ja nettopp, har jeg lyst til å tilføye, for dette SV-sitatet er en sterk bekreftelse på at stortingsflertallet hadde vektige grunner for å oppnevne en granskingskommisjon. Det ble faktisk spesielt understreket:

«Et viktig hensyn for å opprette en granskingskommisjon er også å få avkreftet spekulasjoner som det ikke er hold i.»

Men den gang var altså SV og Arbeiderpartiet imot. Jeg er tilfreds med at de nå innrømmer at det var riktig å oppnevne kommisjonen.

Selvsagt kan det hevdes at det ikke har kommet fram helt nye opplysninger eller fakta som man ikke hadde hørt før. Det er sikkert riktig, men samtidig er det ingen grunn til å undervurdere betydningen av at alle spørsmålene nå er vurdert av et bredt sammensatt, uavhengig organ, som ikke kan mistenkes for å ha noen interesse av å dreie konklusjonene i en eller annen retning. Derved har også de vurderinger og konklusjoner kontrollkomiteen har kommet fram til – og forhåpentligvis også Stortinget kommer fram til i dag – fått en langt større legitimitet i opinionen enn de ville ha hatt om man bare hadde truffet, kanskje de samme, konklusjoner på grunn av den forrige behandlingen i komiteen og de åpne høringene. Det er heller ingen overdrivelse å si at det hadde vært umulig for kontrollkomiteen å foreta en tilsvarende undersøkelse som den Smith-kommisjonen har foretatt, innenfor rimelige rammer av ressursbruk. Høyres konklusjon er at vi nå har fått den avklaring som vi ønsket da Stortinget oppnevnte en egen granskingskommisjon.

La meg så vende tilbake til Riksrevisjonens rapport – jeg hadde nær sagt – sikkert til riksrevisors store glede. En samlet komite slutter seg til hovedkonklusjonene fra Riksrevisjonen, og en samlet komite understreker at den slutter seg til den kritikk som er fremkommet både fra Riksrevisjonen og Mydske-utvalget. I så måte kan det være nyttig å minne om den selvfølgelighet som tydeligvis ikke har vært så selvsagt i Samferdselsdepartementet, nemlig at det er en grunnleggende forutsetning i bedriftsøkonomiske lønnsomhetsberegninger at alle kostnader og inntekter som et prosjekt genererer, skal inkluderes.

Ettertiden har dessverre på en grundig måte vist at Stortingets vedtak om utbygging av både hovedflyplassen og Gardermobanen basert på at prosjektene skulle være bedriftsøkonomisk lønnsomme og ikke representere en reell kostnad for staten, ikke holdt. En samlet komite er enig i at det ble presentert et for optimistisk bilde av den bedriftsøkonomiske lønnsomheten i Gardermoprosjektet.

For hovedflyplassen kan Riksrevisjonen slå fast at alle kostnadselementer var tatt med da Stortinget fattet sitt vedtak i 1992. Men Riksrevisjonen kritiserer at en senere påløpt kostnad på 275 mill. kr, knyttet til å sikre finansieringen av hovedflyplassen, ikke var inkludert i prosjektets kostnadsside. Riksrevisjonen mener at Luftfartsverket hadde gjort et grundig arbeid med usikkerhetsanalysene.

Det kan også være grunn til å understreke at selv om selve utbyggingen har fått bestått-karakter, så har Mydske-utvalget påpekt at det var svakheter knyttet til forholdet mellom utbygging og forberedelse av drift, og at innkjøringsproblemene høsten 1998 og vinteren 1999 viser at driftsoppgavene ikke var like godt ivaretatt som selve utbyggingen.

Når det gjelder Gardermobanen, er Riksrevisjonens kritikk langt alvorligere. Her ble vesentlige kostnader knyttet til grunnerverv, moms og forsikringer ikke tatt med i lønnsomhetsberegningene. Komiteen er enig med Riksrevisjonen i at Stortinget ikke fikk et dekkende bilde av prosjektets usikkerhet verken i St.prp. nr. 90 for 1991-92 eller ved senere anledninger. Komiteen synes også det er kritikkverdig at Stortinget heller ikke fikk opplyst at usikkerheten var ulikt vurdert for Gardermobanen og hovedflyplassen, og at usikkerheten var håndtert langt mer grundig for hovedflyplassen enn for banen.

Desto mer kritikkverdig blir dette når Stortinget heller ikke fikk seg presentert verken Referansegruppens eller Verifiseringsgruppens uttalelse om realismen i beregningene av togets andel av kollektivtrafikken. Komiteen er nemlig enig med Riksrevisjonen når den slår fast at siden Samferdselsdepartementet overfor Stortinget valgte å trekke fram Verifiseringsgruppens positive konklusjoner, så ville man tro at det også hadde vært naturlig å bringe til Stortingets kunnskap de kritiske innvendingene Verifiseringsgruppen vitterlig hadde.

Kritikken fra Riksrevisjonen er også bekreftet fra både Tønne- og Mydske-utvalgene, både hva angår beslutningsgrunnlaget og gjennomføringen.

I denne sammenheng vil jeg understreke Smith-kommisjonens viktigste konklusjon, nemlig at det ikke er brukt illegitime metoder i forbindelse med utredning, planlegging, prosjektering eller utbygging. Denne konklusjonen er det viktig å understreke, og den rettferdiggjør alene behovet for en egen granskningskommisjon. Det er vel også grunn til å tro at uten Smith-kommisjonens rapport ville flere myter om Gardermoprosjektet fått leve videre og gjerne blitt forsterket av usikkerheten, noe som igjen ville vært en fortsatt belastning for sentrale aktører i den mangeårige politiske kampen om hovedflyplassen.

Flere sentrale aktører må tåle kritikk, men Smith-kommisjonen slår med bred penn fast at de brukte legitime metoder i en politisk kamp. Men Smith-kommisjonen har likevel kritiske merknader som viser at saksforberedelsen kunne vært bedre. Dette gjelder bl.a. sammenblanding av roller i forbindelse med værmålingene, det gjelder statsråd Opseths rolle hva angår Referansegruppen, tilgjengeligheten på Gardermoen og formidlingen til Stortinget om sikring av grunnvannet.

Hovedformålet med Smith-kommisjonen var å få frem faktiske opplysninger som kunne ha betydning for å vurdere om ansvarlighetsloven var brutt, herunder om regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget ble oppfylt, slik det ble formulert i stortingsvedtaket den 4. april i fjor. For øvrig har komiteen ikke innvendinger mot at kommisjonen har gjort et visst utvalg av problemstillinger til gjenstand for nærmere ettersyn. Komiteen har forståelse for at med det omfattende mandatet og den begrensede tiden kommisjonen har hatt til disposisjon, har f.eks. hensynet til å unngå unødig dobbeltarbeid i seg selv begrenset omfanget av kommisjonens arbeid.

Jeg tror det kan være nyttig å minne oss selv om at kommisjonens oppgave ikke var å felle en dom i den mangeårige striden om hvor hovedflyplassen skulle ha ligget – se det er et politisk spørsmål og har intet med ansvarlighetsloven å gjøre. Kommisjonen sier imidlertid selv at innenfor rammene av det som er politisk mulig eller ønskelig, må det kreves at den som vinner frem med sitt syn, ikke gjør bruk av metoder som er i strid med lovgivningen eller andre normer som forvaltningen og Stortinget må anses å være bundet av.

Kommisjonen trekker også frem at ansvarlighetsloven og/eller opplysningsplikten kan være brutt, selv om resultatet av Stortingets behandling ville ha blitt den samme.

Det er to sentrale krav som må være tilfredsstilt for at ansvarlighetsloven kan sies å være brutt på en slik måte at en statsråd kan stilles til straffeansvar. Det første er at det i tilstrekkelig grad kan bevises at de krav til adferd som loven stiller, objektivt sett er brutt. Det andre er at mulige lovbrudd har skjedd på en slik måte at lovens krav til subjektiv skyld, dvs. forsett, uaktsomhet osv., er brutt. I fall begge disse kravene er oppfylt, kommer straff på tale.

Kommisjonens rapport er omfattende, men det er viktig å fremholde at den ikke har tatt standpunkt til om det er grunnlag for tiltale eller om tiltale bør tas ut.

Kommisjonen legger til grunn for sin konklusjon at daværende samferdselsminister Lars Gunnar Lie våren 1990 unnlot å gi sine kollegaer i regjeringen sann og dekkende informasjon om at viktige argumenter av faglig karakter talte til fordel for å utrede et alternativ ved siden av Gardermoen og delt løsning. Her er det grunn til å minne om at straffeskyld foreligger først hvis både objektive feil og subjektiv skyld er bevist. Det er ikke tilstrekkelig å konstatere at f.eks. opplysningsplikten er brutt på en slik måte at det ville vært grunnlag for parlamentarisk reaksjon.

Imidlertid anbefaler kommisjonen at det blir nærmere vurdert om det er grunnlag for å reise tiltale for riksrett, og om tiltale eventuelt bør tas ut.

Kommisjonen har ikke tatt standpunkt til om Lars Gunnar Lie har gjort seg skyldig i straffbare forhold, og kommisjonen sier selv om sin vurdering om det objektivt sett faktisk foreligger brudd på statsrådens opplysningsplikt at deres konklusjon «selvsagt ikke er den endelige».

Kommisjonen mener i en annen sammenheng at regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget objektivt sett må antas å være brutt gjennom mangelen på kommentar til Samferdselsdepartementets og Luftfartsverkets omformulering av et spørsmål fra samferdselskomiteen i Stortinget vedrørende «tilgjengelighet på Gardermoen». Det parlamentariske ansvaret hviler i første rekke på daværende statsråd Kjell Opseth, men kommisjonen understreker at det ikke er grunnlag for å hevde at statsråd Opseth kjente eller burde kjent til de forhold som gjør at opplysningsplikten objektivt sett kan sies å være brutt.

Komiteens flertall – Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og SV – har for sin del konkludert med at flertallet ikke finner grunn til å gå videre med undersøkelse for å få større klarhet i om det for noen statsråd foreligger brudd på ansvarlighetsloven og/eller opplysningsplikten. Flertallet legger vekt på at statsråd Lie faktisk i R-notats form nevner de aktuelle alternativene, og det fremgår også at det var delte meninger innad i regjeringen om statsrådens forslag om ikke å åpne for utredning av andre alternativer.

Med andre ord, flertallet i komiteen – Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og SV – har ikke behov for å vurdere om det er grunnlag for å gå videre med spørsmålet om å reise riksrettstiltale mot statsrådene Lie og Opseth. Flertallet mener å vite nok til å avvise et slikt forslag. Hensikten med en riksrettsforberedelse må jo være å bringe større klarhet i saken, men flertallet mener altså at de spørsmål det er nødvendig å få avklart, nå synes å være det.

Komiteens mindretall – Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe – er imidlertid av en annen oppfatning, og mener det er grunnlag for å oppnevne en protokollkomite for å behandle spørsmålet om hvorvidt det skal reises tiltale overfor de tidligere statsrådene Lars Gunnar Lie, Kjell Opseth og Sissel Rønbeck.

Med dette viser jeg også til merknadene i begge innstillingene og anbefaler Stortinget at Dokument nr. 18 for 2000-2001 og Dokument 3:10 for 1997-98 vedlegges protokollen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har to spørsmål til saksordføreren. For det første: Er han enig med meg i at det må ha vært en slags forsnakkelse eller en inkurie når han i begynnelsen av sitt innlegg slo fast at Fremskrittspartiets forslag medførte at vi hadde tatt standpunkt og snakket om vårt forslag om riksrett? Jeg går ut fra at han ved nærmere ettertanke vil være enig i at det å oppnevne en protokollkomite er det neste leddet i å vurdere om det skal tas ut riksrettstiltale, og at heller ikke Fremskrittspartiets forslag er en konklusjon om at det skal tas ut riksrettstiltale. Det var han også inne på, for så vidt, på slutten av sitt innlegg. Jeg synes dette er viktig, fordi det i en prosess av undersøkelser for å vurdere om det er grunnlag for og om en bør ta ut tiltale, er viktig at man ikke kommer med konklusjoner på et forberedende stadium.

Det å oppnevne en protokollkomite er det neste steg, men det er selve protokollkomiteen som i tilfelle skal konkludere med en innstilling overfor Stortinget om det skal reises riksrettstiltale, eller om det ikke skal gjøres. Jeg vil gjerne be om at han bekrefter at han der kom med en forsnakkelse.

Jeg går også ut fra at han er enig i at et tilleggsmoment når det gjelder å vurdere tiltale overfor statsråder eller stortingsrepresentanter, også er at de skal ha den samme behandling for mulige lovovertredelser som gjelder andre i samfunnet. Det må også tillegges vekt, og ikke bare det å få avklart alt innholdet i saken, som han var inne på i slutten av sitt innlegg. Det må ikke være et misforhold mellom at andre samfunnsborgere blir anklaget for en domstol for ting som de kan ha gjort, mens ikke statsråder og stortingsrepresentanter også skal kunne risikere det samme. Det i seg selv er et selvstendig moment som må tas med i spørsmålet om man skal gå videre til neste skritt om å oppnevne en protokollkomite.

Svein Ludvigsen (H): Det er mulig at jeg i mitt innlegg formulerte meg på en slik måte at det ikke kom tydelig nok fram, som representanten Hagen riktig understreker, at forslaget fra Fremskrittspartiet og representanten Kleppe innebærer at man ønsker å ta et første steg gjennom en protokollkomite, og så vil resultatet av det måtte bestemme hva som skal være neste steg. Det er ikke noen konklusjon fra noe parti om at man skal reise riksrett. Jeg understreket også i mitt innlegg at jeg forutsatte at Fremskrittspartiet og representanten Kleppe ville redegjøre for sitt syn senere, så vi ville få det bekreftet.

Så er det dette med at det er et tilleggsmoment at man skulle få alt på bordet og kunne avslutte debatten om Gardermo-prosjektet, enten det nå skulle føre til riksrett eller ikke. Fra vår side er oppfatningen at både politikere og opinionen nå har fått en så grundig oversikt over tingenes tilstand at det er grunnlag for å avslutte. For Høyres del, som jo hadde flere statsråder og stortingsrepresentanter som på det tidspunktet ønsket utredninger av andre løsninger enn delt løsning og Gardermobanen, mener vi at en eventuell kunnskap f.eks. om holdningene i Luftfartsverket, slik som Smith-kommisjonen anfører mot Lie, ikke ville ha vært av avgjørende betydning for oss. Vi erkjenner at flertallet i Stortinget hadde bestemt at Gardermoen skulle være flyplassalternativet, og at det var en politisk avgjørelse som det ikke ligger an til at man skal overprøve i riksrett. Vi for vår del føler at det er riktig å sette en sluttstrek i dag, at det er grunnlag for å hevde – både på politisk hold og i opinionen, hvis man kan skille mellom de to – at det ligger godt til rette for at man nå har skiftet sol og vind, og at det ikke skal hefte anførsler ved verken politikere, statsråder eller stortingsrepresentanter som noen føler behov for å få avklart gjennom å forberede en eventuell riksrett.

Inge Myrvoll (SV): Jeg merket meg at representanten Ludvigsen nå dro en del konklusjoner ut fra det Mydske-utvalget har kommet med, ut fra Riksrevisjonens arbeid, osv. I fjor var ikke Høyre i stand til å dra en eneste konklusjon. Alle sider skulle belyses på nytt. Smith-kommisjonen lot være å belyse en rekke sider, fordi de var belyst. Det aksepteres i år.

Representanten Ludvigsen viste til at SV sa at det er gjort en del viktig arbeid. Ja, det er gjort en del viktig arbeid, fordi forventningene til denne sal ikke kan stilles så veldig høyt. Men er ikke representanten Ludvigsen enig med meg i at man kan forvente at Stortinget ikke går på rykter og konspirasjonsteorier? Er ikke representanten Ludvigsen enig med meg i at man kan forvente at Stortinget husker sine egne vedtak – vedtak Høyre har vært med på? At Høyre faller på kne for Arbeiderpartiet et par ganger, er ikke noe å granske på. Det er fullt lovlig å falle på kne, og det er fullt lovlig å presse noe i kne. Det er ikke noe å granske på. Kan man ikke forvente at Stortinget greier å skille mellom overordnede perspektiver og detaljer? Jeg mener at man kan forvente det. Men når man i Stortinget ikke er i stand til å skille mellom detaljer og overordnede perspektiver, når man ikke er i stand til å huske sine egne vedtak, og når man ikke er i stand til å avvise konspirasjonsteorier og rykter, så er det greit. Da har granskingskommisjonen lagt dette dødt. Men jeg har helt andre forventninger til denne sal om at man er i stand til å skjære igjennom i en sak som har vært gjennomgått så mange ganger.

Jeg har lyst til å spørre representanten Ludvigsen: Greier han nå å huske de vedtak Høyre har vært med på som la premissene for det arbeidet som diverse regjeringer gjorde på 1990-tallet? Greier han nå å skille mellom detaljer og overordnede perspektiver? Hva kom det av at Høyre ikke var i stand til noe av dette i fjor vår, men da skulle ha alle saker gjennomgått? Det er en liste lang som et uår av ubesvarte spørsmål som Smith-kommisjonen ikke har besvart, fordi de sa at de var besvart. Nå er Ludvigsen i stand til å svare han også.

Svein Ludvigsen (H): Som jeg sa i mitt innlegg, føler jeg meg ganske trygg på at det har vært nyttig å gjennomgå den grundige og etter hvert langvarige prosessen som denne saken har fått i Stortingets organer. At man nedsatte Smith-kommisjonen, var for å få en avslutning på prosessen av et uhildet utvalg som ikke kunne mistenkes for å ha tatt andre hensyn enn å få fram fakta så langt det var mulig innenfor det mandat og innenfor den tidsramme som var gitt. Så jeg føler at med Smith-kommisjonens arbeid, og med de dokumenter som har vært sentrale i denne sammenheng, Riksrevisjonens rapport, Mydske-rapporten og Tønne-rapporten, høringen, har man fått et grunnlag som var bedre enn det vi hadde da vi opprettet Smith-kommisjonen. Og jeg føler at det har gagnet saken og ikke skadet saken at man fikk Smith-kommisjonen.

Man kan nærmest få inntrykk av at Myrvoll mener at Smith-kommisjonen ikke har vært til gagn for saken. Jeg minner derfor om hva hans partileder har skrevet i innstillingen, og som jeg siterte i mitt innlegg, at man mener at «kommisjonens arbeid har vært viktig. Det har lagt død en rekke rykter, påstander, konspirasjonsteorier og bidrar således sterkt til å sette sluttstrek for en debatt som ikke så ut til å ta noen ende». Jeg oppfatter at SV ved det faktisk sier at Smith-kommisjonen var et nødvendig instrument for å sette en sluttstrek. Jeg har ikke lagt avgjørende vekt på rykter, påstander og konspirasjonsteorier, som SV nevner her, men jeg synes det er viktig at ikke bare vi på politisk hold i Stortinget føler oss bekvemme med å avslutte saken, men at det også har en legitimitet i opinionen, og det føler jeg at det nå er et grunnlag for. Jeg føler sterkt at man etter hvert har tatt bort en god del av de anklagene som lå i antydninger, rykter og konspirasjonsteorier, som SV karakteriserer det som, i forhold til enkelte politikere i tidligere regjeringer og i Stortinget.

Inge Myrvoll (SV) (fra salen): Jeg ber om ordet til å oppklare en misforståelse.

Presidenten: Presidenten regner med at det kan Inge Myrvoll ta i sitt innlegg senere i dag.

Gunnar Skaug (A): Jeg tror nok et samlet storting iallfall i dagens debatt kan være enig om et vesentlig forhold, at nå er det, som saksordføreren helt riktig sa, grunnlag for, også med grunnlag i Smith-kommisjonens rapport, å sette en sluttstrek for Gardermosaken. Jeg vil benytte denne anledning til også å takke saksordføreren for både innlegget i dag og for hans arbeid med å presentere denne saken for Stortinget.

Et av de vesentlige poengene i Smith-kommisjonens rapport som Arbeiderpartiet har lagt vekt på, og som det også er henvist til, men som de andre partiene ikke har funnet grunnlag for å vektlegge, er Smith-kommisjonens påpekning av betydningen av «edruelige media». Jeg vil gjerne spørre saksordføreren om han ikke er enig i Smith-kommisjonens rapport når det gjelder å påpeke at også media har et spesielt ansvar.

Det er grunn til å merke seg den skarpe kritikken som Smith-kommisjonen har reist overfor deler av norske medier i Gardermosaken, og som den sier er berettiget. Sterkt tendensiøs journalistikk er avdekket, slår kommisjonen fast. I og med at saksordføreren ikke var innom dette feltet i det hele tatt, kan det være greit å spørre ham om han ikke deler kommisjonens vurderinger på dette punktet.

Svein Ludvigsen (H): Jeg har selvfølgelig også lest Smith-kommisjonens karakteristikk av media. Når jeg ikke brukte tid på det i mitt hovedinnlegg, må det kvitteres ut på den måten at det ikke var mulig å dekke de vel 300 sidene i Smith-kommisjonens rapport innenfor 15 minutter, når jeg samtidig skulle dekke et så viktig dokument som Riksrevisjonens innstilling og det øvrige. Men når det gjelder media, er jeg jo selvfølgelig enig i at «edruelige media» er viktig, akkurat som edruelighet i sin alminnelighet er viktig.

Det er klart at media har begått overtramp i denne saken, som – jeg holdt på å si – i altfor mange andre saker. Men jeg tror vi også må ta innover oss at media har vært nyttig i den prosessen som har vært, ved ikke bare å peke på forhold som er kritikkverdige, men også ved å være det korrektiv som media skal være i forhold til oss politikere. Så bildet er nok ikke bare svart, det er minst svart-hvitt, i tillegg til en del andre sjatteringer.

Jeg er enig med Gunnar Skaug i at det kunne være ønskelig at media i enhver sammenheng var både korrekte og mer balanserte. Det er jo en av de oppgavene vi som politikere skal ha, å skifte sol og vind også i forhold til media og ikke la oss drive av media alene. Men jeg er altså av den oppfatning at media også har spilt en nyttig rolle i denne saken.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Inger Lise Husøy (A): I dag kan vi endelig sette sluttstrek for utbyggingen av ny hovedflyplass, og jeg viser til saksordførers innlegg i så måte. Jeg vil ikke bidra til å bruke debatten til politisk polemikk og kverulering, selv om det hadde vært veldig fristende.

Det var et mål for Smith-kommisjonen å ettergå påstander om illegitime metoder som de hadde fått kjennskap til. Etter at granskingen er gjennomført, er det påfallende få av de påstander, rykter og beskyldninger som gjennom mange år har forgiftet debatten om hovedflyplass på stlandet, som har vist seg å stå for nærmere gransking. En lang rekke av de påstander som i og for seg er riktige, er tatt ut av sin sammenheng, eller har fått langt større betydning enn de fortjener som bidrag til å forklare flyplassakens historie.

Ikke rent sjelden har Smith-kommisjonen fått inntrykk av at en påstand blir trodd og tillagt vekt fordi den passer inn i et syn på virkeligheten som de aktuelle personene allerede hadde dannet seg. En del av kritikken synes også å bygge på forestillinger om at spørsmålet om ny hovedflyplass hadde et faglig riktig svar, og at det var illegitimt hvis den politiske løsningen ble en annen.

Granskingen har gitt kommisjonen et helt annet bilde av flyplassakens hovedtrekk enn dens medlemmer på forhånd hadde dannet seg gjennom media og på annen måte. Det er grunn til å tro at det bilde som medlemmene på forhånd hadde dannet seg, ikke avviker vesentlig fra det som har festnet seg hos alminnelig interesserte TV-seere og avislesere flest.

Debatten om skrinleggingen av Hurum våren 1990 har fått svært stor oppmerksomhet. Flere av de mest dramatiske påstandene – som sabotasje og drap – blir knyttet til denne delen av historien. Kommisjonen konstaterer at Hurum-saken har fått langt større oppmerksomhet enn det er saklig grunnlag for.

Også påstander om illegitime metoder under den administrative og politiske prosess fra stortingsvedtaket våren 1990 om å planlegge med sikte på Gardermoen til vedtaket høsten 1992 om å legge flyplassen dit, har fått svært stor oppmerksomhet. Mye av denne kritikken faller sammen med flommen av påstander om at tidligere samferdselsminister Kjell Opseth har brukt illegitime metoder for å nå partiets mål om å få flyplassen til Gardermoen.

Kommisjonen konstaterer at oppmerksomheten også på dette punkt er skjev. Det er ikke påvist bruk av illegitime metoder i kampen for Gardermoen. Mange av skrittene på veien dit var tatt før Opseth tiltrådte som statsråd.

I ettertid fremstår Syse-regjeringens tid som avgjørende. I denne perioden gikk samferdselsminister Lars Gunnar Lie nokså ensidig inn for ikke å utrede andre alternativer enn Gardermoen og delt løsning. Verken regjeringens øvrige medlemmer eller Stortinget fikk beskjed om de argumenter som talte for å utrede minst ett ytterligere alternativ. Det var også i denne perioden at værmålingene på Hurum ble avsluttet på en måte som senere har gitt opphav til mange beskyldninger og dyp mistillit til at alt gikk rett og riktig for seg.

Debatten om flyplassaken er preget av påstander og beskyldninger om uforsvarlig og endog ulovlig framferd under forberedelsen av flyplassen på Gardermoen.

Alle hovedtrekk i den administrative prosessen fram mot stortingsvedtaket om flyplass, har vært styrt av de føringer og vedtak som Stortinget til enhver tid har gitt. Et typisk eksempel er Hobøl-alternativets skjebne i sluttfasen: Når Hobøl ikke ble utredet på samme detaljnivå som Gardermoen, var det rett og slett fordi stortingsflertallet ikke ville ha en slik utredning.

Etter at Stortinget våren 1990 vedtok at det skulle planlegges bare med sikte på Gardermoen, har ikke kommisjonen avdekket noe eksempel på at Stortinget har truffet vedtak som i vesentlig grad bygger på misvisende eller mangelfulle opplysninger.

Særlig viktig er det å være oppmerksom på at det endelige vedtaket høsten 1992 om å starte utbyggingen, sprang ut av en voteringsorden som Stortinget selv hadde fastlagt.

På denne bakgrunn finner Smith-kommisjonen det påfallende at ikke bare eksterne eksperter, men også enkelte av dem som selv satt på Stortinget i den avgjørende perioden, i ettertid har argumentert som om departement og regjering har opptrådt i strid med Stortingets vilje.

Debatten gir mange eksempler på sterke og ofte svært tendensiøse angrep på enkeltpersoner. De to som har vært mest utsatt for slike angrep, er Kjell Opseth og Steinar Killi. Både Opseth og Killi stod sentralt i planleggingsarbeidet med sikte på Gardermoen. De har en tilsvarende del av det politiske og administrative ansvaret for en saksbehandling som kommisjonen, med visse forbehold, har karakterisert som omfattende, ryddig og grundig. Selv om det selvsagt kan rettes innvendinger mot enkelte deler av en så omfattende og komplisert prosess som det her er tale om, har Smith-kommisjonen konstatert at de fleste og de groveste beskyldningene mot prosessen savner rimelig grunnlag.

Om Kjell Opseth nøyer Smith-kommisjonen seg med å nevne at en påfallende stor del av de påstander og beskyldninger om illegitime forhold som har vært rettet mot ham, knytter seg til faser i flyplassaken da han ikke var samferdselsminister og heller ikke hadde parlamentarisk og konstitusjonelt ansvar for planlegging og for departementets forhold til Stortinget. Det ser ut til at mange har glemt at Opseth først tiltrådte som statsråd i november 1990. Da var mange av de skrittene av politisk karakter i retning av Gardermoen allerede tatt. En rekke beskyldninger tar altså ikke hensyn til kronologi, andre ser ut til å bygge på et uklart skille mellom på den ene siden politisk og faglig uenighet, og på den andre siden påstander om illegitime metoder.

Det er gitt flere eksempler på at saksforberedelsen burde ha vært bedre. Slike eksempler er også lagt fram av Riksrevisjonen og Mydske-utvalget. Så kompleks og omfattende som forberedelsen av denne saken har vært, var det neppe grunn til å vente at alle deler av prosessen skulle oppfylle ideelle krav. Men det er lite som tyder på at saksforberedelsens kvalitet i denne saken, sett under ett, har vært dårligere enn i mange andre av de omfattende saker om utbygging som Stortinget har behandlet.

Smith-kommisjonens hovedinntrykk er imidlertid ikke at prosessen har vært dominert av feil og mangler. Det er viktig å huske på at saken om utbygging av hovedflyplass med tilbringersystemet var usedvanlig omfattende og komplisert, både i norsk og i internasjonal målestokk. Så langt kommisjonen kan se, var saksforberedelsen fram til stortingsvedtaket høsten 1992 i det alt vesentlige ryddig og grundig. Det viktigste unntaket gjelder visse deler av prosjekteringen av Gardermobanen.

Denne beskrivelsen er så tett opptil Smith-kommisjonens som det er mulig å komme.

De mange rapportene som er laget om Gardermoen og flytoget, finner selvfølgelig fram til ting som burde vært gjort bedre – sett opp mot det ideelle. Det er f.eks. riktig at den bedriftsøkonomiske lønnsomheten ved flytoget var overdreven – eller for optimistisk, som det heter i rapportene – men det er samtidig riktig å vise til at det var ikke derfor man bestemte seg for flytog. Det skulle man ha uansett. Det var et politisk ønske ut fra de samfunnsøkonomiske perspektivene og ut fra hensynet til miljøet. I praktisk politikk var det ikke realistiske alternativer til flytoget.

Påfallende mange påstander faller bort når man tar seg bryet med å gå inn i sakene, sa jusprofessor og leder av kommisjonen, Eivind Smith, da rapporten ble presentert. Det er jeg enig i, og derfor var Arbeiderpartiet ingen tilhenger av granskingen. Vi visste f.eks. om Lars Gunnar Lies rolle, og mente at det ikke var av vesentlig betydning for sakens realiteter. Det er verdt å merke seg at flertallets konklusjon er å ikke gå videre med den saken. De nye opplysningene fra regjeringsnotatene har altså ikke endret Arbeiderpartiets konklusjon.

Det som skjedde ved Romeriksporten og Hellerud, er etter min mening svært alvorlig, med store konsekvenser for mennesker og miljø. Det er omtalt i flere rapporter, og jeg viser til mitt innlegg fra forrige debatt da forslaget om granskingskommisjon var til behandling.

Det har framkommet kritikkverdige forhold, som er omtalt i innstillingen. Men jeg tror ikke det er mange som har gjennomgått en slik gransking og stått så støtt som Kjell Opseth – en krystallklar frikjennelse både av ham og Arbeiderpartiet. Han har måttet tåle mer enn noen andre i denne saken. Og jeg har ikke registrert en eneste én som har kostet på seg å be om unnskyldning. Såpass «stor» bør enkelte være. Den sjansen bør de ikke unnlate å bruke, for maken til personforfølgelse skal man lete lenge etter, også blant stortingspolitikere.

Til Fremskrittspartiet og representanten Kleppes krav om forberedende riksrett, er det lite å tilføye. Innstillingen viser at de mest ekstreme er isolerte, og jeg har kommet ut av tellingen over hvor mange riksrettforberedelser og mistillitsforslag representanten Carl I. Hagen har levert i dette hus. Det er mer å regne som en form for «happening» eller regelmessig ritual, så jeg velger ikke å bruke mer tid på det.

Smith-kommisjonen omtaler også medias rolle – som jeg allerede har vært inne på – og betydningen av edruelige media. Jeg nøyer meg med å vise til innstillingen og Smith-kommisjonens rapport.

Flyene går både opp og ned. Nå har vi en kjempebra flyplass. Stortinget fikk det som de ville – litt flere problemer, litt dyrere, men kritikken må stå i forhold til realitetene og alternativene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Odd Holten (KrF): Kristelig Folkeparti er, som andre allerede har berørt i dag, innstilt på å få avsluttet denne store utbyggingssaken.

St.prp. nr. 90 for 1991-92 er selve hoveddokumentet i denne omfattende utbyggingen av både hovedflyplass for stlandet og Gardermobanen. Denne innstillingen ble fremlagt av tidligere samferdselsminister Kjell Opseth.

Mydske-utvalget uttaler at de beregninger som er foretatt, er å betrakte som skivebom hva angår trafikkprognoser og inntektsberegninger, hvor enkelte kostnader var utelatt og andre anslag var for optimistiske, i tillegg til betydelige tekniske og miljømessige svakheter, herunder spesielt det som er avdekket i stmarka-området.

Tyder ikke dette på et for dårlig forarbeid, noe hastverkspreget? Er representanten Husøy enig i denne vurderingen?

Inger Lise Husøy (A): Jeg kan godt gjenta det jeg allerede har sagt, og det jeg har skrevet i merknadene til denne saken. Ja, det var hastverk. Ja, ting kunne vært forberedt bedre. Men jeg har lyst til å minne om – og da vil jeg vise til St.prp. nr. 90 for 1991-92, som lå til grunn for hovedvedtaket om flyplassen og Gardermobanen, og særlig Gardermobanen – at Gardermobanen ikke ble vedtatt på grunn av den bedriftsøkonomiske lønnsomheten. Det var tilleggsinformasjon. Og i den grad jeg kan si at tidligere statsråd Kjell Opseth har handlet kritikkverdig, gjelder det at han stolte på sine medarbeidere i forbindelse med den bedriftsøkonomiske lønnsomheten, som var overvurdert. Det sier også Smith-kommisjonen: Han var i god tro, han stolte på sine medarbeidere og de prognoser som var lagt til grunn. Det kan kanskje i ettertid innrømmes var dumt. Men gjort er gjort. Det var likevel ikke det som lå til grunn for vedtaket. Det var ikke sentralt i debatten eller i innstillingen da Stortinget vedtok ny hovedflyplass med tilbringersystem.

Svein Ludvigsen (H): Først en observasjon og så et spørsmål: Jeg registrerer at hovedtalskvinnen for Arbeiderpartiet bruker mesteparten av sin tid til å referere og argumentere for eller imot Smith-kommisjonen, samtidig som hun legger vekt på at den var helt unødvendig. Smith-kommisjonen var unødvendig, Arbeiderpartiet var mot en gransking, og de synes også i ettertid at det var helt unødvendig. Allikevel bruker Arbeiderpartiets representant mesteparten av sin tid til å vie Smith-kommisjonen oppmerksomhet, og hun konkluderer med at rapporten er et viktig dokument når det gjelder å få klarhet i hvem som hadde ansvar, og hvem som ikke hadde ansvar. Jeg synes Arbeiderpartiet skulle innrømme at det var viktig og riktig at vi gjennomførte den øvelsen.

Så til spørsmålet: Representanten Husøy sa – og fikk det nærmest til å lyde som en unnskyldning – at Gardermo-prosjektet ikke var dårligere enn mange andre prosjekter som hadde et slikt omfang. Det kan da ikke være slik å oppfatte at Arbeiderpartiet mener at man skulle være lempeligere i kravene til å ha gjennomført skikkelige lønnsomhetsberegninger, forberedt og gjort et skikkelig grunnlagsarbeid før man iverksatte prosjektet, fordi det ikke er noe dårligere enn mange andre prosjekter? For Høyres vedkommende ønsker vi å være en pådriver for å forhindre at prosjekter kommer så skjevt ut som dette gjorde, også økonomisk, men da kan man ikke ha den holdningen som Arbeiderpartiets representant her tilkjennegav, nemlig at det er så mange andre prosjekter som har kommet dårlig ut.

Inger Lise Husøy (A): Når jeg bruker store deler av mitt innlegg på Arbeiderpartiets merknader i innstillingen basert på Smith-kommisjonen og direkte sitater, er det fordi jeg synes det hører med i et nyansert bilde av hva som faktisk er Smith-kommisjonens analyse og konklusjon. Og jeg synes – representanten Ludvigsen får ha meg unnskyldt – at jeg kanskje har plukket ut vel så gode sitater som det saksordfører har gjort i denne saken!

Nei, det skal ikke være noen unnskyldning for et svakt forarbeid eller for optimistiske anslag, men det går an å finne forklaringer på det, og det er det som er poenget. Vi er alle enige om det kritikkverdige ved lønnsomhetsberegningene, og vi har tidligere også gått inn for å endre instruksene for beregning av lønnsomhet og sikkerhet ved større prosjekter. Jeg mener vi har tatt lærdom av denne saken. Vi skal ikke sette saker opp mot hverandre, men ta alle saker like alvorlig. Det var det som var poenget i mitt første innlegg, at vi må behandle overskridelser i forbindelse med bygging av ny hovedflyplass og flytoget på samme linje som vi behandler andre store budsjettsprekker. Vi har for så vidt også tatt tak i noen av de problemene gjennom å få endret instruksene og se veldig nøye på hvordan usikkerheten behandles.

Jeg tror ikke vi skal bli skremt fra å satse på store prosjekter i framtiden, men ta lærdom av det vi faktisk kan ta lærdom av. Og det er vel et poeng, som representanten Svein Ludvigsen vanligvis også bruker å være enig i.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg er glad for at representanten Inger Lise Husøy også understreker at den kritikken som har vært reist, er berettiget, og at det er om hvorvidt kritikken skal kunne få følger for noen eller ikke, at hovedforskjellen er mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet når det gjelder spørsmålet om protokollkomite.

Ellers synes jeg egentlig det er fantastisk hvor lett man ser bort fra at det er 7 000 mill. kr som her er brukt av statsbudsjettmidler til investeringer i en jernbane som ikke noen gang av Stortinget ble veiet opp mot andre måter å bruke disse pengene på. Det er det som er realiteten her.

Det er mange som ønsker større investeringsmidler f.eks. til samferdsel. Under budsjettbehandlinger er det en rivende kamp om investeringer til jernbanedrift og investeringer i veier, tunneler, broer, rassikring osv., hvor det er knallharde debatter for beløp langt mindre enn 7 milliarder kr.

Denne virksomheten ble organisert gjennom aksjeselskap, og det ble fortalt Stortinget at det ikke skulle koste skattebetalerne 5 øre. I tillegg sa man til å begynne med at her skulle det bli 8 pst. realavkastning på de investerte beløpene – så dette skulle ikke koste staten 5 øre. Og så har altså Stortingets flertall etterpå avskrevet 7 milliarder i lån.

Hadde vi fått opplysninger som var korrekte, at det ikke var 18 milliarder kr som ble foreslått til sammen, men 25 milliarder kr, hadde det vært en helt annen diskusjon. Er Inger Lise Husøy enig i at det er mer enn kritikkverdig sannsynligvis, at 7 milliarder kr er brukt uten at det er veiet opp mot andre måter å bruke pengene på?

Inger Lise Husøy (A): Representanten Inger Lise Husøy vil ikke utelukke at Fremskrittspartiets politikk og forslag om hvordan vi skulle takle bygging av ny hovedflyplass i privat regi, kanskje ville ha ført til samme budsjettsprekk og kanskje enda mer. Det er poenget i den saken.

Jeg viser til mitt innlegg, og at det er Fremskrittspartiet som atter en gang er isolert i sine mest ekstreme konklusjoner.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Odd Holten (KrF): Innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse vedrørende hovedflyplass og Gardermobanens bedriftsøkonomiske lønnsomhet, Dokument nr. 3:10 for 1997-98, er utgangspunktet for denne omfattende saken.

Svært mange ulike grupper og enkeltpersoner har vurdert denne store byggesaken, som vel er et av de største landbaserte prosjekter i Norge.

Formålet med Riksrevisjonens omfattende undersøkelse har vært å vurdere om Samferdselsdepartementet har gitt Stortinget korrekt og tilstrekkelig informasjon om prosjektets bedriftsøkonomiske lønnsomhet og usikkerheten knyttet til denne.

Riksrevisjonen har spesielt rettet søkelyset mot om alle vesentlige kostnader og inntektsfaktorer er inkludert i bedriftsøkonomiske beregninger i de mange saker som Stortinget har fått seg forelagt i denne byggesaken, og da på en slik måte at informasjonen gav godt nok grunnlag for beslutningene.

Stortinget fikk Riksrevisjonens rapport til behandling 8. juni 1998, hvorpå kontroll- og konstitusjonskomiteen besluttet å utsette behandlingen av denne i påvente av departementets utredning vedrørende Mydske-utvalgets innstilling. Dette utvalget hadde som mandat å se på planlegging og utbygging og fokusere på beslutningsprosessen, ansvarsforhold, organisering av arbeidet, økonomiske anslag, kostnadsstyring, kvalitetsrutiner og informasjonsflyt. I tillegg skulle det legges vekt på miljøet.

Mydske-utvalgets kritikk var sterk ut fra flere forhold som har bidratt til at Gardermobanen ikke er blitt så lønnsom som forutsatt i St.prp. nr. 90 for 1991-92, forhold som burde vært avdekket på planstadiet og dermed fremlagt for Stortinget før de endelige vedtak ble fattet.

Komiteen besluttet å videreføre sitt arbeid bl.a. via åpne høringer, hvor summen av dokumentasjon og uttalelser dannet utgangspunkt for ønske om en ekstern gransking.

Smith-kommisjonen ble oppnevnt. Kommisjonen avgav sin rapport 1. mars 2001. Mandatet for kommisjonen var omfattende. Komiteens medlemmer, alle bortsett fra Arbeiderpartiet og SV, mener at det var riktig å få utført en omfattende gransking for om mulig å få satt en sluttstrek for alle påstander og teorier knyttet til utbyggingen av ny hovedflyplass for stlandet og for Gardermobanen.

Komiteen konstaterer at Smith-kommisjonens hovedkonklusjon tilsier at det ikke er grunnlag for å hevde at det er benyttet illegitime metoder under lokaliseringsprosessen. Flertallet i komiteen mener derfor at granskingskommisjonen har medvirket til på en god måte å avmytologisere de mange påstander knyttet til Gardermo-utbyggingen.

Kommisjonens behandling av Hobøl- og Hurum-alternativenes grundige fremstilling tilsier at det ikke er belegg for påstander om manipulering eller sabotasje. Dog påviser kommisjonen at det er enkelte forhold der det er blitt stilt spørsmål ved kvalitetssikring og blanding av roller i forbindelse med målingene på Hurum.

Stortingets mindretall, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ønsket ingen granskingskommisjon, da de mente at all informasjon var og er kjent.

Hva angår påstanden om at tidligere statsråd Lie skulle være kjent med at Luftfartsverket ønsket i brevs form å informere Samferdselsdepartementet om ulike faglige vurderinger knyttet til den aktuelle flyplassutredningen, det såkalte Brevik-brevet, har ikke dette blitt bekreftet under komiteens arbeid med saken.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og SV og representanten Vidar Kleppe, mener at det er lite som tyder på at kjennskap til holdninger innad i Luftfartsverket ville hatt avgjørende betydning for regjeringskollegiets konklusjon om å gå videre i utredningen med alternativene Gardermoen og delt løsning. Flertallet har forståelse for at det var et politisk ønske om å holde tempoet i flyplassutbyggingen som bl.a. var avgjørende for saksbehandlingen.

Tidligere statsråd Lie uttalte under høringen at hele hans statsrådstid var en planfaseperiode for hovedflyplass for stlandet, og at det til slutt var værmålingene ved Hurum som førte til at dette alternativet ble lagt bort, bl.a. etter konklusjonen fra Hafnor-rapporten. På dette tidspunkt stod en så tilbake med to alternativer: Gardermoen eller delt løsning. Kravet om alternative utredninger ble forkastet av et stort flertall i Stortinget.

Ut fra dette mener et flertall, alle unntatt representantene fra Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe, at Stortinget «ikke har behov for å vurdere om det er grunnlag for å gå videre med spørsmål om å reise riksrettstiltale» mot tidligere samferdselsminister Lars Gunnar Lie for brudd på opplysningsplikten.

Riksrevisjonens rapport omfatter hele Gardermoprosjektet, hvor der er gitt en god vurdering av totalprosjektet inklusiv Gardermobanen.

Både Riksrevisjonens undersøkelse og Mydske-utvalgets evaluering har avdekket svakheter ved det underlag som Stortinget baserte sitt vedtak på om å bygge ut Gardermoprosjektet. I denne forbindelse kan det henvises til Mydske-utvalget, som har konkludert med at de fleste forhold som har bidratt til at Gardermobanen ikke har blitt så lønnsom som forutsatt i St.prp. nr. 90 for 1991-92, burde ha vært avdekket på planstadiet, og at det derfor bør utvikles bedre rutiner for å sikre god kvalitet på det beslutningsgrunnlag som oversendes Stortinget ved behandling av større byggesaker.

I samme rapport fremgår det at flere kostnader er utelatt, både på det tidspunkt da Stortinget fattet vedtak om utbygging av Gardermobanen, og i de senere års budsjettproposisjoner. Ikke minst er det grunn til å merke seg at kostnadene knyttet til merverdiavgiftsbelastning og grunnervervskostnader ikke er tatt med. Videre ble det i St.prp. nr. 90, som tidligere statsråd Kjell Opseth hadde ansvar for, klart tilkjennegitt at utbygging av jernbane til Gardermoen skulle være en lønnsom investering som helt eller delvis kunne finansieres gjennom brukerbetaling. Mye tyder på at Stortinget på dette området ikke fikk et godt nok beslutningsgrunnlag, fordi prognosene var for positivt stipulert. Her mener Riksrevisjonen at Stortinget burde ha hatt klarere informasjon i forbindelse med sitt beslutningsgrunnlag. I denne forbindelse uttaler Mydske-utvalget at beregningene var en skivebom hva angår trafikk og inntektsvekst på Flytoget, investeringskostnadene og passasjerutviklingen. Lønnsomheten for Gardermobanen ble betydelig undervurdert i St.prp. nr. 90.

Det er grunn til å reise sterk kritikk for prosjektering og bygging av Gardermobanen hva angår den miljømessige konsekvens, tekniske løsninger og økonomiske beregninger. Ikke minst er det, som det fremgår av Mydske-utvalget, grunnlag for å stille spørsmål ved om stortingspolitikerne hadde vært villig til å bruke om lag 9 milliarder 1998-kroner, hvis de på vedtakstidspunktet hadde visst at store deler av investeringskostnadene ville måtte betales over statsbudsjettet og ikke som forutsatt i St.prp. nr. 90 gjennom billettinntekter.

Videre er det grunn til å reise sterk kritikk når overskridelsene løper til 55 pst. i forhold til Stortingets opprinnelige vedtak. Av den grunn burde Stortinget fått seg forelagt nye kalkyler og vurderinger.

Kristelig Folkeparti har under hele behandlingen av denne saken ønsket å få satt sluttstrek for en rekke rykter, påstander og til dels konspirasjonsteorier. Vi håper derfor at det arbeidet som nå er avsluttet, bidrar til dette, og at vi sitter tilbake med lærdom om at så store byggeprosjekt er kompliserte og mangesidige, og at det derfor er behov for grundige prosjektbeskrivelser med bedre kvalitet enn det dette prosjektet hadde, av miljømessige, tekniske og økonomiske konsekvenser.

Kristelig Folkeparti støtter flertallets forslag til vedtak, og finner ikke behov for videre forføyninger i saken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Inger Lise Husøy (A): Det man må ta skrekken av i denne saken, er alle påstandene om sabotasje, kriminelle handlinger, spekulasjoner, intriger og konspirasjoner som forgifter den politiske debatt, og at Stortinget selv må ha et edruelig forhold til sin kontrollvirksomhet.

Så til tidligere saksordfører Holten, som i avisene beskyldte Opseth for bevisst feilinformasjon, og f.eks. uttrykte at han ikke utelukket at det var brukt mulig lovstridige metoder.

Spørsmålet mitt til representanten Holten er om det har streifet representanten at det går an å be Kjell Opseth om unnskyldning, og om han vil gjøre det. Jeg tror at Opseth for øyeblikket er tilgjengelig i den umiddelbare nærhet.

Odd Holten (KrF): Det er grunnlag for å være svært bevisst på de forhold som går på konspirasjon, og der det antydes at det kan være illegale påstander som fremsettes. Det er helt klart at dette er en svært omfattende sak. Kristelig Folkeparti har vært opptatt av at alle forhold skal belyses, og at en er nødt til å få en avslutning på saken.

Hva angår tidligere statsråd Kjell Opseth, er det klart at han gjennom sitt forarbeid har et betydelig medansvar for de forhold som jeg sterkt berørte i mitt innlegg, men jeg kan ikke si at jeg har vært så sterk i min anklage mot Opseth. Det som har vært mitt anliggende både i forhold til Opseth og andre tidligere statsråder, er at de forhold som kommer frem i disse dokumentene eller tilsvarende dokumenter, må være av en slik karakter at de er dekkende for den beslutningsprosess som skal gjennomføres i Stortinget.

Inge Myrvoll (SV): Først sånn at representanten Holten ikke skal få de samme misforståelser som representanten Ludvigsen: Jeg syns at Smith-kommisjonens rapport er meget spennende og interessant lesning, og jeg anbefaler alle her som ikke har lest den, om å lese den. Det er god voksenopplæring for stortingsrepresentanter, som burde huske på hva deres oppgave er.

Det var et helt annet trykk over representanten Holten for et års tid siden under høringene i komiteen, og jeg har jo lest representanten Holtens utspørringer og vil anbefale ham å lese dem sjøl i ettertid for å se hvordan han virkelig skulle bore og grave når alle såkalt ansvarlige var inne, og hvor forståelsesfull han var og hvor interessant det var da alle ryktemakerne var inne i komiteen og spredte sine ubegrunnede rykter. Det var ting som representanten Holten virkelig satte pris på. Jeg satt ikke i komiteen, så jeg har måttet lese det i ettertid.

Det var også et helt annet trykk over representanten Holten i salen, og da vi møttes i duell på TV. Det hørtes ut som om det skulle ramle skjelett ut av mange skap når granskinga var over. Da vil jeg spørre representanten Holten: Hvilke skjelett har ramlet ut av skapene? Hva slags ny informasjon har representanten Holten fått nå som han ikke hadde for et år siden, da han ikke var i stand til å trekke noen konklusjoner?

Han står på talerstolen i dag og viser bl.a. til at når det ikke ble gjort alternative utredninger, var det fordi et stort flertall i Stortinget ikke ønsket det. For et år siden var han med på merknadene og sier at han ikke har fått tilfredsstillende svar på om «det burde ha vært en selvfølge å ha andre likeverdig utredete alternativ å sammenligne …med». Da var det en selvfølge at det burde ha vært det. Nå erkjenner han at det var Stortinget som ikke ville ha det. Jeg sjekket innstillinga i fjor, og jeg sjekket i voteringsutskriften hvordan representanten Holten hadde stemt i 1990. Det er noe galt med hukommelsen. Dette burde han ha visst i fjor.

Odd Holten (KrF): Trykket på saken under debatten i fjor mener jeg ikke var noe vesentlig høyere enn det som vi nå har kommet frem til i form av en flertallsmerknad i denne saken. Det som var min oppgave som saksordfører under høringsprosessen, var å prøve å få frem de nyanser og de forhold som var uklare i tidligere dokumentasjon. Det er jo ikke tvil om at de ulike dokumenter som forelå, kunne ha i seg en viss motsetning. Jeg ønsket i hvert fall i den prosessen – og jeg har ønsket det siden – å få satt rykter og påstander på plass. Det var bakgrunnen for at vi ønsket Smith-kommisjonen, noe som jeg erkjenner at SV ikke hadde behov for. Vi mener at det som nå har skjedd gjennom Smith-kommisjonen, nettopp kan være med på å gi en troverdig avslutning på en svært komplisert sak. Det er jeg glad for – for det har vi behov for i denne type saker.

Inger Lise Husøy (A): I en NTB-melding 2. mars 2000 står det:

«Stortingets saksordfører i Gardermo-saken, Odd Holten (KrF) antyder at Stortinget kan ha blitt styrt mot Gardermo-vedtaket, og at det ble brukt mulig lovstridige metoder.

Holten mener at det kan «synes som om avgjørelsen om utbygging på Gardermoen var fattet uformelt av noen, og at Stortinget ble styrt mot Gardermoen ved uakseptable og mulig lovstridige opplysninger og saksbehandling».»

Ifølge en annen melding sa Odd Holten at det var daværende samferdselsminister Kjell Opseth som var ansvarlig for at «departementet ga misvisende informasjon», og ifølge en tredje sa han at «informasjon ble holdt tilbake fra Stortinget. Vi fikk i alle fall ikke informasjon vi hadde behov for.»

Jeg har ikke sett noe dementi av dette, og spørsmålet mitt er: Er dette bare bløff, fanteri og skurkestreker fra NTBs side, eller har representanten Odd Holten gitt dem grunnlag for å skrive noe slikt?

Odd Holten (KrF): Jeg kan ikke konkret erindre hva som ligger til grunn for at jeg har berørt temaet «misvisende informasjon», men jeg vil tro at dette bygger på det jeg nå forsøkte å komme inn på i forhold til St.prp. nr. 90 for 1991-92, nemlig at ikke minst det som går på grunnlagsvurderingene knyttet til Gardermobanen, helt tydelig ikke var av en slik kvalitet at Stortinget hadde tilstrekkelig informasjon til å fatte et godt nok vedtak.

Jeg gjentar at jeg vil tro at Stortinget ville ha gjort andre vurderinger dersom man hadde visst hva kostnadene, de miljømessige og de tekniske konsekvensene ved denne utbyggingen hadde vært, ikke minst ut fra økonomiske hensyn, da det ble hevdet at dette skulle være et prosjekt som skulle gi en avkastning på 7-8 pst. Det er på dette grunnlag jeg har gitt den informasjon som her ble referert.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Carl I. Hagen (Frp): La meg først få lov til å blande meg litt inn i replikkordskiftet etter Odd Holten og spørsmålet fra Inge Myrvoll. Myrvoll spurte om hvilke skjeletter som hadde falt ut av skapet i forbindelse med granskningskommisjonens arbeid, som hadde medført at Holten nå hadde en litt mer avdempet kritikk enn tidligere overfor arbeiderpartistatsråder. Jeg tror det korrekte svaret på det er Lars Gunnar Lie. Jeg konstaterer med en viss interesse og nysgjerrighet at kritikken overfor de daværende statsrådene Opseth og Sissel Rønbeck er betraktelig dempet, og at man ikke tar den videre konsekvens av kritikken fra i fjor og støtter Fremskrittspartiets forslag. Jeg konstaterer også at Arbeiderpartiet på sin side avstår fra å følge opp Smith-kommisjonens synspunkt om at det kunne stilles spørsmål ved – for å si det pent – om Lars Gunnar Lie har overholdt sin informasjonsplikt i det året han var statsråd. Jeg sier ikke mer, annet enn å påpeke dette faktiske forhold, som selvsagt også kan være svaret når det gjelder enkelte holdningsendringer som har skjedd.

Jeg tror at en av de viktigste erfaringer vi må trekke av det som er skjedd, særlig når det gjelder Gardermobanen, er at hvis vi skal ha et system hvor et aksjeselskap – enten det er privat eller statlig eid – skal stå for betydelige investeringer, må et slikt aksjeselskap aldri gis statsgaranti for sine lån. Det betyr nemlig at hele risikoen for at man gjør et slett arbeid, påhviler det offentlige, v/storting og regjering, uten at de eventuelle bevilgninger blir gjort til gjenstand for en grundig vurdering både i departement, regjering og storting.

Her er det avskrevet 7 milliarder kr på Gardermobanen, som altså skulle være bedriftsøkonomisk lønnsom med en realavkastning på investert kapital på 8 pst., inkludert disse 7 milliardene. Derfor er det fantastisk også i denne saken å høre enkelte representanter, bl.a. Odd Holten, si at Gardermobanen ikke ble så lønnsom som ventet! Sannheten er jo at den ikke er blitt lønnsom i det hele tatt, sannheten er at det som skulle være stor grad av lønnsomhet, er blitt et tapssluk av dimensjoner! Og så snakker man som om det fortsatt har noe med lønnsomhet å gjøre! Det er mye rart som blir lønnsomt hvis man kan få skrevet av 7 milliarder kr – da er det mye rart man skulle få til å bli lønnsomt! Og det er det man her ser bort fra. De 7 milliardene ble med dette systemet, denne måten å gjøre det på, aldri veid opp mot å bygge noen flere tunneler, broer, veier eller mot f.eks. vedlikehold av skoler. Det er derfor jeg sier man aldri mer må ha statsgaranterte lån. Fremskrittspartiet foreslo at hvis det var slik at det skulle være bedriftsøkonomisk lønnsomt, ja så burde man overlate til private å bygge og drive Gardermobanen, for da ville långiverne automatisk vurdert risikoen for om dette var et lønnsomt prosjekt eller et tapsprosjekt. Når staten garanterer lånene, er det ingen som gjør den jobben. Det er en av hovedlærdommene.

Det som også har vært viktig både for Smith-kommisjonen og i mange sammenhenger her i Stortinget – i kontrollkomiteen – er sammenblandingen av politikk og fag. Og her har Smith-kommisjonen, syns jeg, avdekket hvor håpløst det er når man ikke har klare skillelinjer mellom direktorat og departement. Når det er slik som det er avdekket, at Luftfartsdirektoratet på en eller annen muntlig måte hadde fått en anmodning om å holde seg i ro med tanke på det faglige arbeidet de skulle utøve, har det medført, syns jeg, dramatiske ting. Vi har fått en situasjon hvor alt som har med forholdene på Hurum å gjøre – vær og annet – ble vurdert av såkalte fagmyndigheter og av departementet til å være slik at man ikke burde bygge flyplassen der, mens man når det gjaldt Gardermoen, gjorde det stikk motsatte. Der ble et spørsmål omformet av departementet for ikke å få noen varselklokker i gang. Og det har vist seg også etterpå at det var manglende kunnskaper i Stortinget om vær.

Bare de to forholdene er nok til at man stiller seg noen spørsmål: Er det noen som står bak og trekker i noen tråder, når faglige vurderinger presenteres for Stortinget positivt for det ene stedet og negativt for det andre, og begge deler er mangelfulle, og det er faglig usikkert?

Derfor tror jeg det er veldig viktig at man i enda sterkere grad får skilt ut direktoratene til langt større grad av uavhengighet og får lovgivning som styrker plikten for de faglige direktorater til ikke noen gang å kunne legge politiske vurderinger til grunn for sine synspunkter. Her er det behov for en opprydding, og Smith-kommisjonens rapport, som jeg er enig med Myrvoll i er mye god voksenopplæring, bør studeres av mange.

Så til våre forslag. Det er helt riktig som representanten Inger Lise Husøy sa, at det har vært enkelte forslag – det har ikke vært mange – om å opprette protokollkomite fra Fremskrittspartiets side. Det er fordi vi lenge har ment – jeg erkjenner at andre har en annen oppfatning, og forskjellige meninger politisk er greit – at det er i ferd med å utvikle seg et samfunnssystem hvor folk i det private som foretar grove feil som medfører betydelige kostnader, får både bøter og fengselsstraff, mens det i det offentlige når embetspersoner eller statsråder gjør grove feil, unnlater å gjøre en god jobb og unnlater å sørge for god nok kvalitetssikring av det de fremlegger for Stortinget, aldri skjer noe. For oss i Fremskrittspartiet er dette et problem. Det kan ikke være slik at f.eks. administrerende direktør for rederiet som eide «Sleipner» – en tragisk ulykke – må forlate sin post, og man vurderer om det skal være foretaksstraff og bøter, mens det ved et usedvanlig slett arbeid som medfører at 7 milliarder kr kanskje har vært brukt til ett formål, men som ville vært brukt til andre formål hvis alle fakta hadde vært på bordet, ikke skal vurderes om det er gjort noe lovstridig, av den rette myndighet, nemlig av en protokollkomite oppnevnt av valgkomiteen.

Det er for oss et problem. Jeg skjønner at i de andre partiene ser man ikke denne problemstillingen med forskjellsbehandlingen av kong Salomo og Jørgen hattemaker, som jeg vil hevde at det nåværende system innebærer. Det er en av årsakene til at vi flere ganger har tatt dette opp.

Jeg kan nevne et annet eksempel, som er en litt dagligdags sak, kanskje. Ifølge dagens nyheter er det en som er ansatt i et sprengningsfirma, som har – helt selvsagt lovstridig og regelstridig – oppbevart dynamitt i sin privatbil, som er blitt oppdaget. Da er det øyeblikkelig snakk om foretaksstraff overfor firmaet i tillegg til vedkommende. Sett i sammenheng med 7 milliarder kr brukt uten at noen har vurdert det, syns jeg det viser at det er behov for langt mer alvor når det gjelder forskjell i holdning overfor kong Salomo og Jørgen hattemaker enn det flertallet ved sin bileggelse av saken går inn for.

La meg også nevne at jeg for litt siden sa: grove feil og mangler som ble gjort både av embetsverk og regjeringsmedlemmer. Jeg tar altså med embetsverk. Jeg tror faktisk at man må se litt på personalsystemene også i det offentlige. Jeg tror at man kanskje burde innføre noen regler om at de som tar feil med en viss prosentsats når det gjelder kostnadsvurdering, automatisk slutter i sin jobb når det avdekkes. Når en embetsperson – det være seg i ytre eller indre etat – går til statsråden med noen anslag over kostnader, skal man personlig ha satset på at det er riktig, og risikerer jobben hvis det sprekker med en viss prosentsats. Dette sa jeg også når det gjaldt Fatima, hvor man brukte en milliard, som man sannsynligvis ikke ville ha brukt hadde Stortinget fått beskjed om det. Nå er det altså 7 milliarder kr som er brukt, uten at det har vært noen politisk vurdering.

Når det gjelder alle de andre tingene i den foreliggende sak, vil jeg vise til merknadene i innstillingene, og jeg vil få lov å ta opp de forslag som er inntatt i innstillingene om å oppnevne protokollkomite for å vurdere om det skal reises påtale overfor tidligere statsråder Kjell Opseth, Sissel Rønbeck og Lars Gunnar Lie.

Presidenten: Carl I. Hagen har tatt opp de forslag han refererte til.

Johan J. Jakobsen (Sp): Senterpartiet er som kjent ikke representert i kontroll- og konstitusjonskomiteen, og ettersom den representant fra Senterpartiet som vanligvis dekker komiteen, ikke har anledning til å delta i debatten, skal jeg på Senterpartiets vegne for ordens skyld kort gi uttrykk for at Senterpartiet støtter de hovedkonklusjoner som flertallet har trukket, og som innebærer at det i dag kan settes sluttstrek for en debatt som har stått på den politiske dagsorden i ca. 20 år. Dette gjelder også spørsmålet om eventuell riksrettstiltale. Senterpartiet deler flertallets oppfatning av at det ikke er behov for å vurdere om det er grunnlag for å gå videre med dette spørsmålet.

Når det så gjelder sakens realiteter, ber jeg om en viss forståelse for at jeg ikke finner det naturlig å gå noe særlig – skal vi si – høyt opp på banen i denne debatten. Som politisk ansvarlig for den stortingsmelding som foreslo at båndleggingen av Hobøl skulle heves, og som medlem av Syse-regjeringen, som var involvert i forberedelsene til den sak Stortinget behandler i dag, finner jeg det ikke naturlig å ha noe sterkt engasjement i dagens debatt.

La meg likevel gi støtte til dem som i debatten har gitt uttrykk for at den oppnevnte granskingskommisjonen – enten en var enig eller uenig i opprettelsen – har bidratt til at det nå kan settes sluttstrek for denne vanskelige saken. La meg også legge til at jeg deler de vurderinger SV gir uttrykk for på side 22 i Innst. S. nr. 257, nemlig at selve flyplassvedtaket dreide seg om politiske beslutninger som ble fattet ut fra helt legitime prinsipper og metoder. Det viktige flyplassvedtaket, som ligger til grunn for dagens debatt, ble etter Senterpartiets oppfatning fattet etter en hard og langvarig politisk kamp, og det kan her ikke være snakk om såkalt illegitime metoder, slik en kan ha fått inntrykk av fra deler av den debatten som har gått forut for dagens debatt.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Inge Myrvoll (SV): Det var mer temperatur i fjor vinter og vår, gjennom omfattende høringer, medieoppslag og et stortingsflertall som skulle granske, med en saksordfører som skulle snu alle steiner – alle steiner – uansett hvor mange som hadde snudd dem før. Mindretallet i komiteen – og flertallet i Stortinget – kunne ikke gi svar på noen spørsmål. De ønsket den store Opseth-jakta.

5. juni i fjor hadde jeg en kronikk i Verdens Gang under tittelen «Sjøl knehøner kan kakle …». I dag – 5. juni ett år seinere – kunne jeg gjerne hatt den samme kronikken på trykk igjen med et lite tillegg i tittelen: Det er stilnet i hønsegården. Egentlig er jeg fristet til å lese kronikken fra talerstolen, men det er vel brudd på reglementet, for vi har begrensninger i forhold til ikke å overdrive sitering. Så det får være.

Jeg finner ingenting i den kronikken som jeg føler bør strykes. SV gikk imot ei gransking i fjor vår. Ut fra de problemstillinger granskingstilhengerne hadde, var det rett å gå imot – og det ville fortsatt være rett. Granskinga har ikke gitt oss vesentlige opplysninger vi ikke satt med i fjor. Svarene på spørsmålene som ble stilt, kunne vi gitt da. Svarene SV gav i fjor, kan vi gjenta i år.

Vi var i fjor kritisk til måten Gardermobaneprosjektet var gjennomført på, manglende oppfølging av trafikkprognoser osv. Det kan vi gjenta i år, uten gransking.

Men jeg vil føye til: Granskinga har hatt positive effekter. For det første: En rekke rykter, påstander og konspirasjonsteorier er lagt døde – forhåpentligvis for godt. Ettersom de hadde gjennomslag sågar i denne sal, er det greit å få avlivet dem.

For det andre: Smith-kommisjonen bidrar til å friske opp hukommelsen – ikke minst i forhold til hvilke vedtak Stortinget har gjort. Nå burde stortingsrepresentanter greie det uten gransking. De fleste i kontrollkomiteen har lang fartstid og var med på vedtakene i løpet av hele 1990-tallet. Dersom husken allikevel svikter, finnes det tilgang til innstillinger, referat fra debatter og sågar voteringsutskrifter, slik at det er mulig å sjekke sin egen stemmegivning – uten gransking.

Slik sett har kommisjonens rapport likevel vært god voksenopplæring, dersom representantene tar seg tid til å lese den. Ja, kanskje den også kan bidra til etter- og videreutdanning av stortingsrepresentanter, fordi rapporten har interessante drøftinger om overordnede beslutninger i forhold til det å drukne seg i detaljer. Detaljer som ikke er avgjørende for de beslutninger som tas, men som i etterpåklokskapens lys kan spre usikkerhet, kan bli et tåketeppe av bortforklaringer for partier og enkeltrepresentanter. Kommisjonen sier dette godt:

«Dessuten gjør et slikt – urealistisk – syn på betydningen av å gi Stortinget opplysning om enhver detalj, det for lett for regjeringen å honorere opplysningsplikten ved å dynge Stortinget ned med detaljer.»

Jeg syns det er veldig treffende. Jeg husker at da vi behandlet Gardermo-saka, hadde jeg en stabel av utredninger og analyser på i alle fall 70-80 cm liggende på golvet. Mesteparten ble aldri lest. Men det er klart at Regjeringa kunne si at vi hadde fått det. Det vi trenger, er ikke all informasjon – for det greier vi ikke å få med oss – men et utvalg. Vi skal treffe overordnede beslutninger. Slik sett treffer kommisjonens konklusjon om den såkalte forsvunne værrapporten et kjernepunkt:

«Det inntrykk av at det hadde vært meget viktig for Stortinget å kjenne denne rapporten som flere stortingsrepresentanter bidro til å skape, savner rimelig dekning. Dermed har de bidratt til å vedlikeholde den rådende mistillit.»

Jeg syns det er en god og hard kritikk av representanter i denne sal fra Smith-kommisjonen.

Det var stortingsflertallet som skrinla Hurum. Vi i SV tilhørte det flertallet. Det var stortingsflertallet som vedtok ikke å utrede flere alternativer enn Gardermoen, i relasjon til delt løsning. SV tilhørte flertallet. Vi visste den gang at det begrenset valgmulighetene. Alle som tilhørte flertallet, visste det – at jo færre alternativer en utreder, jo mindre har en å velge i. Det er for meg rimelig enkel logikk. Ikke minst burde Høyre vite det, som flere ganger gikk ned i knestående. Det er mulig at de ikke liker det så godt i ettertid, men det er ikke noe å granske på. Det er ikke forbudt å presse Høyre i knestående, og det er ikke forbudt å gå ned i knestående. Og vi som var i denne salen, husker godt da daværende parlamentarisk leder Talleraas kom på talerstolen og sa at nå får de som har vett, bruke det.

At Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, som kjempet for delt løsning, i ettertid fant ut at det ikke var en optimal løsning, er heller ikke noe å granske på. Det er jo kritikk av egen dømmekraft i etterpåklokskapens lys. I det hele tatt, når det gjelder denne ramsa på 13 strekpunkter, som på en måte var ubesvarte spørsmål fra et mindretall i kontrollkomiteen i fjor, kunne en svart i fjor.

Det er kritikkverdige forhold i denne prosessen, men de visste vi om i fjor etter Riksrevisjonen, Mydske-utvalget, Tønne-utvalget osv. Jeg blir litt overrasket når saksordføreren nå, representanten Ludvigsen, sier at det var viktig å få nedsatt et uhildet utvalg til å granske. Jeg går ut fra at representanten Ludvigsen betrakter også Riksrevisjonen, Mydske-utvalget og Tønne-utvalget som uhildede utvalg, dvs. at det ikke var noen saksutvalg som var tendensiøse, og at det derfor bare var en liten forsnakkelse. Jeg mener at både Riksrevisjonen, Mydske-utvalget og Tønne-utvalget har gjort jobben sin, og det slo vi fast i fjor. Ja, vi visste jo sågar om det brevet som ble forfattet og aldri sendt fra Luftfartsverket. Det ble det boret på i kontrollkomiteens høringer.

Jeg skal vedgå at tidligere samferdselsminister Lars Gunnar Lies forklaring på hvorfor motforestillingene fra Luftfartsverket om at det hadde vært ønskelig med flere alternativer, ikke ble formidlet internt i egen regjering og til Stortinget, er ytterst tynn. Det hadde vært mulig å formidle dem og likevel anbefale at man ikke utredet flere alternativer ut fra en tidsbegrunnelse. Det er det mest alvorlige forhold vi sitter igjen med. Men jeg har ikke Lars Gunnar Lie mistenkt for bevisst å holde unna informasjon for å få et resultat som han egentlig ikke ønsket.

Slik sett falt det jo én stein som vi visste innholdet under, ned på føttene til en samferdselsminister, Lars Gunnar Lie. Derfor må jo Fremskrittspartiet i dag ta med Lars Gunnar Lie, og ikke bare Kjell Opseth og Sissel Rønbeck, når de skal vurdere om det skal reises tiltale for brudd på ansvarlighetsloven. De kunne ikke komme utenom det. Men bortsett fra Lies manglende informasjon på akkurat det punktet, koker de suppe på en spiker, og det blir en tynn suppe av det å vurdere brudd på ansvarlighetsloven.

Vi får tro at embetsmenn og politisk ledelse i departementet, ledelse på hovedflyplassen og i NSB nå kan bruke tida si til å se framover, løse framtidas oppgaver og slippe å bruke mer tid og ressurser på å grave i fortida. Det har gått noen dagsverk, om ikke årsverk, til å grave i papirbunker og erindre hva som er sagt på møter, i samtaler, i telefonen og under dans på hybelen.

Jeg merket meg at representanten Holten i dag ikke var i stand til å erindre hva som lå til grunn for de oppslagene som var i NTB for ett år siden, men forventningene i denne sal til at alle andre skal erindre hva som ble sagt i alle mulige sammenhenger for ti år siden, har vært veldig store.

Når temperaturen var høgere i fjor enn nå, kommer det ikke bare av at det ikke har blitt gitt noen særlig nye svar, og at de svarene som var i fjor, er gyldige i år. Kanskje stortingsflertallet gikk seg vill i detaljer i fjor og ikke maktet å løfte blikket. Kanskje stortingsflertallet har godt av å bli minnet om egne vedtak, og at ei regjerings plikt er å følge opp vedtak.

Derfor har jeg lyst til å rette en takk til Smith-kommisjonen for at de har gravlagt rykter og konspirasjonsteorier som levde et liv sjøl i denne sal, en takk til Smith-kommisjonen for at de minner Stortinget på egne vedtak, en takk til Smith-kommisjonen for at de minner Stortinget på at det er mulig å gå seg vill i detaljer og glemme overordnede perspektiver, og en takk til Smith-kommisjonen for en lesbar og interessant rapport, som anbefales for dem som ikke har lest den.

Og så får vi da håpe at dette var siste runde – ikke fordi man nødvendigvis er fornøyd med de vedtak som ble gjort, men av respekt for at det var flertallet som gjorde disse vedtakene, og at Regjeringas plikt er å følge opp vedtakene. Og så har vi noen kritiske merknader, men ikke av en sånn karakter at jeg ser noen grunn til å stille spørsmål om det er grunnlag for mistillit.

Gunnar Skaug (A) (komiteens leder): I dag er det omtrent tre år siden kontroll- og konstitusjonskomiteen fikk Riksrevisjonens rapport om utbyggingen av den nye hovedflyplassen og Gardermobanen. Fire måneder senere besluttet komiteen å utsette behandlingen av dette dokumentet i påvente av rapporten fra det såkalte Mydske-utvalget, som gav en evaluering av planleggingen og gjennomføringen av Gardermoprosjektet. Riksrevisjonens kommentar til denne mottok komiteen 20. oktober 1999.

Det ble så holdt åpne høringer over fem hele dager i januar og februar 2000, hvor 38 personer deltok, deriblant fire tidligere samferdselsministre. 4. april samme år vedtok Stortinget å sette ned en granskingskommisjon som fikk ett år på seg til å foreta en bred gjennomgang av utredning, planlegging, prosjektering og utbygging av ny hovedflyplass for stlandet og av Gardermobanen.

Nå foreligger altså kontroll- og konstitusjonskomiteens endelige innstilling. Og jeg må si at jeg er glad for at en enstemmig komite slår fast at det ikke finnes grunnlag for å hevde at det ble benyttet illegitime metoder for å få lokalisert hovedflyplassen til Gardermoen, og likeledes at et så bredt flertall mener at det nå kan settes sluttstrek for Gardermosaken her i Stortinget. At Fremskrittspartiets Hagen og representanten Kleppe ikke vil konkludere på denne måten, men be om oppnevning av en protokollkomite for å be om en vurdering av tiltale mot tre tidligere statsråder, vil heldigvis bli avvist av et stort flertall i Stortinget. Mer er det ikke å si om den saken.

Jeg er glad for at Smith-kommisjonens omfattende rapport og komiteens innstilling også har ført til at de mange og ofte tendensiøse personangrepene på dem som stod sentralt i planleggingen av hovedflyplassen og Gardermobanen, er lagt døde. Smith-kommisjonens hovedkonklusjon, etter at Stortinget våren 1990 vedtok at det skulle planlegges bare med sikte på Gardermoen som ny hovedflyplass, er at det ikke er avdekket noe eksempel på at Stortinget har truffet vedtak som i vesentlig grad bygger på misvisende eller mangelfulle opplysninger.

Jeg er også glad for at et så bredt flertall i komiteen er enig med Smith-kommisjonen når den sier følgende:

«Alle hovedtrekk i den administrative prosessen frem mot stortingsvedtaket om flyplass på Gardermoen, har vært styrt av de føringer og vedtak som Stortinget til enhver tid hadde gitt. Et typisk eksempel er Hobøl-alternativets skjebne i sluttfasen: Når Hobøl ikke ble utredet på samme detaljnivå som Gardermoen, var det rett og slett fordi stortingsflertallet ikke ville ha noen slik utredning.»

Klarere kan det ikke sies.

Det er også grunn til å merke seg den skarpe kritikk Smith-kommisjonen har reist overfor deler av norske medier i Gardermo-saken. Denne kritikken er berettiget. Sterkt tendensiøs journalistikk er avdekket, slår kommisjonen fast. Heldigvis rammer ikke denne kritikken norske medier som helhet og den funksjonen som media nødvendigvis skal ha som forum for samfunnskritikk og samfunnsdebatt. Men som sagt: Flyplassaken gir, som kommisjonen slår fast, slående eksempler på hvordan deler av massemedia kan bidra til å skape mistillit selv om det ikke finnes dekning for dette. Dette er noe å tenke på også for oss som folkevalgte. Smith-kommisjonen kan gi oss lærdom for framtidige politiske debatter. Rapporten viser at vi skal være ytterst forsiktige med å bygge beskyldninger mot enkeltpersoner på antakelser, rykter og spekulasjoner.

Vidar Kleppe (uavh): Det er i hvert fall en ting som er tindrende klart i denne diskusjonen og debatten, og det er at de som utgjør flertallet, faktisk ikke er så enige som de gir uttrykk for, ettersom de har begynt å diskutere i salen i dag. Det viser at det er nyanser her fremdeles.

Men det jeg synes er det viktigste med hele denne saken, er de to innstillingene vi nå har til behandling. Hvis vi ser på den brede gjennomgangen og utredningen av planlegging, prosjektering og utbygging av ny hovedflyplass, og hvis en stiller de prinsipielle spørsmålene som er viktige, bl.a. om planleggingen var god nok, så konkluderer flertallet, etter ulike utredninger og ulike granskinger, med at det kunne blitt gjort bedre. Det samme når det gjelder prosjekteringen. Det kunne vært gjort bedre. Vi sier alltid at vi skal trekke lærdom av de prosjektene vi er inne i, og håper at neste gang går det bedre.

Når det gjelder det som er kommet fram gjennom de ulike behandlingene som vi har hatt i kontroll- og konstitusjonskomiteen, er det tindrende klart at det er blitt gjort feilgrep. Det er mangel på kvalitetssikring, og det er blanding av roller. Det sier også de som utgjør flertallet, at her er det kritikkverdige forhold.

Så til diskusjonen og debatten om hvorvidt en skal sette en sluttstrek. Ja, vi vil alle ha en sluttstrek, men før vi setter en sluttstrek, må vi vite hvem det er som har hatt ansvaret for de forskjellige beslutningene, og hvilket grunnlag de har fattet disse på. Derfor er det interessant å høre representanten Myrvolls gjennomgang av historikken i denne store, viktige saken. Men det er klart at når en skal treffe vedtak, må en også passe på at de blir fulgt opp. Der er det uenighet mellom flertallet og mindretallet i denne salen.

Det er klart at med de feilgrep som er blitt gjort, er det grunnlag for – slik som jeg i kontrollkomiteen i lag med representanten Carl I. Hagen fra Fremskrittspartiet gjør – å be valgkomiteens odelstingsmedlemmer avgi innstilling om å oppnevne en protokollkomite som skal se på disse forholdene videre. Det er ikke noen dramatikk i dette. Vi har ikke konkludert med at vi vil stille disse tre angjeldende statsrådene for riksrett, som har vært diskutert i dag. Men vi synes at for alle som har vært involvert i denne saken, må det være greit å få en avklaring. Det henger masse i luften ennå, og selv om det er et flertall i denne sal som ønsker å legge diskusjonen og debatten død, så tror jeg også at det er ting som kan komme fram i framtiden, som ikke har vært avdekket ennå. Det er klart at når en ser på embetsverket, når en ser på de ulike statsrådene, politikere som har vært aktører i disse beslutningene, må en stille spørsmålet: Hva er det egentlig som skal til for at de blir gjort ansvarlige for sine handlinger, når en ser på hva andre i dette samfunnet må gjennomgå når de har gjort en tabbe?

Så konklusjonen på alle de gjennomganger og de granskinger vi har hatt, er at det er nesten ingen som har tatt ansvar, verken når det gjelder overskridelser, manglende kvalitetssikring eller blanding av roller. De fleste aktørene sitter der de har sittet hele tiden, eller så er de blitt omplassert og har fått seg andre gode jobber, mens regningen går til skattebetalerne. Hvis en bare tar den biten, som også representanten Husøy fra Arbeiderpartiet var inne på, nemlig at det var kritikkverdig det som skjedde med Romeriksporten, det var kritikkverdig overfor folk på Hellerud det som hadde skjedd, så har ikke Arbeiderpartiet kommet med noen konklusjoner utover at det var kritikkverdig, at det var leit og trist, og det har heller ikke flertallet i denne sal. De vil ikke stille folk til ansvar for de handlingene de er med på. Det synes jeg er beklagelig, og jeg tror det er dårlig for hele det politiske systemet i Norge at det er enkelte, og spesielt staten selv, som kan skalte og valte og gjøre akkurat som de vil uten at det får konsekvenser for dem som har utført disse tingene. Derfor er jeg på trygg og god grunn når jeg støtter innstillingen fra mindretallet i dag, og jeg regner med at selv om flertallet stemmer dette ned, viser det i hvert fall at det er noen representanter i denne salen som er opptatt av å få alle kort på bordet og ikke drive med dekkoperasjoner for å hindre at alt skal komme fram.

Kari kland (KrF): Beslutningsprosessen bak valget av Gardermoen som hovedflyplass har vært lang, sammensatt og kronglete. Det har også gått lang tid, hele tre år, siden komiteen fikk Riksrevisjonens undersøkelse om hovedflyplassen og Gardermobanen til behandling. Forhåpentligvis kan vi i dag med bakgrunn i også Mydske-utvalgets rapport, åpne høringer og Smith-kommisjonens rapport sette endelig punktum for denne omfattende saken som fikk en del uheldige konsekvenser, miljømessig så vel som økonomisk.

Stortingets vedtak om utbygging av hovedflyplassen og Gardermobanen baserte seg på at prosjektene skulle være bedriftsøkonomisk lønnsomme, og at de ikke skulle representere en reell kostnad for staten.

Det er bred enighet om at selve hovedflyplassutbyggingen er gjennomført på en tilfredsstillende måte, særlig sett i forhold til prosjektets størrelse og kompleksitet. Det var visse innkjøringsproblemer etter åpningen i oktober 1998. Det viste seg at systemet for avising var underdimensjonert, og at det oppstod problemer med tanke på kjemikaliebruk som innebar forurensingsfare for grunnvannet.

Svakhetene er i hovedsak knyttet til Gardermobanen. Flere kostnadselementer, slik som grunnervervskostnader, merverdiavgift og forsikringspremie, ble ikke tatt med i beregningen. Tidspress og lite erfaring i bygging av høyhastighetsbaner skulle tilsi stor grad av usikkerhet ved prosjektet. NSBs hovedrapport gir imidlertid inntrykk av at prosjektets usikkerhet er lav, og at inntektssiden er forsiktig vurdert. Først i St.prp. nr. 1 for 1997-1998 opplyses det at det er usikkerhet knyttet til flytogets inntekter. I ettertid har departementet erkjent at omtalen av usikkerhet kunne fått større plass.

Til tross for at det ble lagt mye arbeid i transportanalysen for tilbringertjenesten, kan det reises flere innvendinger mot den. Betalingsvillighet og konkurransesituasjon ble ikke tilstrekkelig analysert. At konsesjon for bussdrift til Gardermoen ikke ble gitt før oktober 1998, er etter Mydske-utvalgets mening ingen unnskyldning for ikke å analysere alternativet buss og tog på parallelle strekninger. Neglisjeringen av denne mulighet har åpenbart ført til at markedsposisjonen til togalternativet er blitt overvurdert og ledet til overoptimistiske anslag på den bedriftsøkonomiske lønnsomheten. Verifiseringsgruppen pekte på dette problemet allerede våren 1992. Men i St.prp. nr. 90 for 1991-1992 nevnes ikke verifiseringsgruppens arbeid og heller ikke dens konklusjoner. Transportanalysen vurderte heller ikke fordelingen på de ulike togalternativene.

Mydske-utvalget konkluderer med at de fleste forhold som har bidratt til at Gardermobanen ikke har blitt så lønnsom som forutsatt, burde ha vært avdekket på planstadiet. Hadde den bedriftsøkonomiske lønnsomheten blitt som beskrevet, ville dette ha vært et av de få jernbaneprosjektene i historien som kunne forrente investeringer i både rullende materiell og kjørevei gjennom billettinntektene. Etter Mydske-utvalgets oppfatning burde det ha ringt noen varselklokker hos utrederne og kvalitetssikrerne da en slik konklusjon ble trukket.

Mydske-utvalget gir likevel utbyggingen av Gardermobanen i hovedsak positiv karakter. Unntak er Romeriksporten og problemene i stmarka. Her er både prosjektering og gjennomføringen av arbeidet kritikkverdig når det gjelder både de tekniske, miljømessige og økonomiske forhold. Erfaringene fra arbeidene med Romeriksporten tilsier at naturmiljøet må gis større oppmerksomhet. Det tok altfor lang tid før administrasjonen i NSB Gardermobanen reagerte med tiltak mot setningsskadene som oppstod på Hellerud. Mydske-utvalget understreker at den manglende bedriftsøkonomiske lønnsomhet ikke først og fremst skyldes overskridelsene på grunn av Romeriksporten. Intet tyder på at Gardermobanen ville oppnå lønnsomhet selv uten overskridelsene knyttet til Romeriksporten.

Undersøkelsene og granskingene rundt denne saken har vært omfattende og tid- og kostnadskrevende. Man kan gjerne spørre om alt har vært nødvendig. Jeg tror det har det. Det har vært fremsatt alvorlige påstander, beskyldninger og spekulasjoner. Disse har det vært viktig å få klarhet i. Granskingskommisjonens rapport avklarer i stor grad de mange problemstillinger som lå til grunn for oppnevningen av kommisjonen, og komiteflertallet mener det ligger til rette for at man med de foreliggende innstillinger kan sette sluttstrek for Gardermo-saken i Stortinget.

Komiteen slutter seg til den kritikken som er fremkommet fra både Riksrevisjonen og Mydske-utvalget, men til tross for at beslutningsgrunnlaget på enkelte punkt var mangelfullt og lønnsomhetsprognosene var for optimistiske, har komiteflertallet ikke behov for å gå videre med denne saken.

Ole Johs. Brunæs (H): Denne debatten må bidra til at vi lærer av de erfaringer prosjektene vedrørende hovedflyplassen på Gardermoen og Gardermobanen har gitt oss. Jeg skal her begrense meg til de bedriftsøkonomiske konsekvenser med vekt på resultatene for Gardermobanen, med basis i Riksrevisjonens undersøkelser.

Samferdselskomiteen og Stortinget la til grunn ved behandlingen av St.prp. nr. 90 for 1991-1992 at finansieringen av hovedflyplassen og Gardermobanen ikke ville representere en reell kostnad for staten. I dag kjenner vi resultatet.

Det er bemerkelsesverdig når Mydske-utvalget understreker at Gardermobanens manglende bedriftsøkonomiske lønnsomhet ikke først og fremst skyldes overskridelsene på grunn av Romeriksporten, men påpeker at det ikke er noe som tyder på at Gardermobanen vil kunne oppnå lønnsomhet selv uten overskridelsene forårsaket av Romeriksporten. Det forteller at prosjektet er kommet galt av sted.

I stedet for å bli et lokomotiv i den videre utviklingen av norsk jernbanevirksomhet er Gardermobanen en så stor hemsko for NSB BA at NSB BA ønsker at andre skal overta Gardermobanen. Det må være klart for enhver som har ansvar for dette resultatet, at slik kan store prosjekter ikke forberedes, planlegges og gjennomføres i fremtiden. De økonomiske konsekvensene av slike feiltak er uakseptabelt store, og legger en bremse på utviklingen av hardt tiltrengte tiltak i vår infrastruktur – jernbane, veier, havner og farleder, for ikke å si på andre sektorer.

Riksrevisjonen slår fast at det i St.prp. nr. 90 ikke ble gitt et dekkende bilde av Gardermobanens lønnsomhet, og at usikkerhet ble langt grundigere håndtert for hovedflyplassen. Man må med undring spørre seg om hvorfor Samferdselsdepartementet ikke bragte arbeidet med usikkerhetsanalysene for Gardermobanen opp på samme kvalitetsnivå som for hovedflyplassen. Jeg går ut fra at departementet burde ha likeverdige krav til analysekvalitet for de to prosjektene. I departementets overordnede ansvar lå det en oppgave i å sørge for at disse likeverdige krav ble fulgt.

Uklarhet om mål og forutsetninger kan føre til prosjektresultater som er skadelige for økonomi så vel som for miljø. Rundt omkring i landet sitter vi med vei-, tunnel- og broprosjekter hvis gjennomføring har ført til dramatiske økonomiske resultater. Lærdommen av dette burde ført til bedre planlegging og gjennomføring av en rekke samferdselsprosjekter, deriblant Gardermobanen. Tidspress blir brukt som argument for stor usikkerhet. Saken er at manglende forberedelser har bidratt til store forsinkelser og vekst i kostnader utover alle forestillinger.

Norsk entreprenørvirksomhet står for mange flotte resultater i gjennomføringen av store og kompliserte prosjekter, noe vi særlig har sett i offshore- og energisektoren. Det som kjennetegner disse prosjektene med suksess, er grundige og nitide forberedelser. I disse ligger markedsundersøkelsene som hovedsak nr. 1. Det er merkelig at markedserfaringer fra andre flyplasser, som viser at markedsandeler for tilbringertjenesten ble urealistisk vurdert, ikke er vurdert mer seriøst. Jeg vil minne om at Høyre stilte samferdselsministeren flere spørsmål om dette i spørretimen. Han valgte ikke å korrigere anslagene om markedsandelene for flytoget, til tross for at verifiseringsgruppen kom med alvorlige innvendinger mot arbeidet med og resultatene av transportanalysemodellen.

Vi må konstatere at det er behov for bedre forberedelser, planlegging og gjennomføring, med de erfaringer vi har fra de to prosjektene vi behandler i dag, samt en rekke veiprosjekter. Når det legges til grunn regionale interesser og hensyn og miljøvennlig tilbringertjeneste, må ikke dette ta oppmerksomheten fra de økonomiske forutsetningene om at prosjektene ikke skulle føre til reelle kostnader for staten. Et slikt utgangspunkt tilslører målsetting og gjør kriteriene for de mål man setter seg, uklare. Det er uheldig. Saken om Gardermobanen viser til fulle at løst grep om slike prosjekter lett fører til at resultatene så langt fra oppfyller forventningene. Samfunnet taper, og hver enkelt av oss taper.

Grepet om hovedflyplassen ble godt. Dette skyldes profesjonell og målrettet styring. Det er et sterkt ønske på vegne av alle som er avhengig av god infrastruktur, at denne kulturen blir videreført. Det vil alle være tjent med.

Laila Kaland (A): Saka om ein ny flyplass i Noreg har versert og vore diskutert lenge – i over 20 år. Diskusjonen har engasjert folk ute i heile landet vårt, og den har engasjert Stortinget.

Eg har vore så heldig at eg har fått vere med på fleire av debattane tidlegare. Det har vore laga tallause rapportar, det har vore skrive bøker og gjort undersøkingar og granskingar, det har vore framsett fleire påstandar om fusk og fanteri, og ulike politiske motiv har også vore med i debatten. Det er no godt at det er eit breitt fleirtal for å setje sluttstrek for Gardermo-saka i Stortinget i dag.

Arbeidarpartiet var i utgangspunktet usamd i at vi skulle setje ned ein granskingskommisjon, då vi meinte Riksrevisjonen, Mydske-utvalet og ein del høyringar vi har hatt, og også ein del materiell, hadde gitt oss eit godt grunnlag for å avslutte Gardermo-saka. Eg kan vise til innlegget og argumentasjonen som Inge Myrvoll hadde tidlegare i dag.

Vi veit at denne flyplassaka er eit pilotprosjekt, og i Noreg har vi no fått ein flyplass med internasjonale, høge standardar, vi har fått ein flyplass med krav til tryggleik og teknisk gode løysingar. Vi veit at dette sjølvsagt også vil koste mykje pengar, og eg trur Stortinget har vore underretta omtrent heile tida om at det ville bli høgare kostnader enn det vi tidlegare gjekk inn for.

Det er ikkje uvanleg i slike store byggjesaker at kostnadsrammene sprekk, og det er heller ikkje uvanleg at på enkelte område kunne ting vore gjort annleis, for det skjer ting i ein byggjeperiode heile tida.

I alle dei åra eg har vore brukar av flyplassen, har det vore mykje hets av at vi skulle byggje ein flyplass på Gardermoen. Stortingsrepresentantar og statsrådar har fått mange kommentarar som ikkje alltid har vore så saklege. Dette må vi tole, men eg er i dag glad for at Smith-kommisjonen peika på at det er påfallande få av dei rykta og skuldingane som i årevis har forgifta debatten om hovudflyplass, som skulle stå for nærmare gransking. Dei alvorlegaste påstandane har vore overfor Arbeidarpartiet, både frå media og frå andre stortingsrepresentantar. Dei meiner eg er grunnlause. Det er fleirtalet i komiteen samd i.

Flyplassen har vore eit heftig tema i norske aviser. Også eg har vore sjokkert over den sterke hetsen som har vore mot tidlegare statsråd Kjell Opseth. Når vi i dag diskuterer denne saka i Stortinget, og vi ser kor mange journalistar som sit her og høyrer på, er det som om lufta har gått ut av ein ballong, og dei er no ikkje interesserte i å høyre på den debatten som er her i dag. Det synest eg er leitt.

Det meste er sagt i denne saka, og eg trur at vi skal vere stolte av den flotte flyplassen vi har fått. Flyplassen på Gardermoen må vere den mest oversiktlege og mest miljøvennlege flyplassen vi har i heile Europa. Det er eit komplisert prosjekt, og det kosta meir enn vi hadde vedtatt, men no skal vi leggje diskusjonen bak oss og slutte oss til fleirtalet i komiteen.

Heilt til slutt: Flytoget er det som er blitt mest kostnadskrevjande på grunn av ulike tekniske, miljømessige og andre ting som har kome inn i biletet. Flytoget er også eit godt tilbod til oss som brukarar. Det er eit moderne tog, det går snøgt, og det er svært rimeleg med omsyn til pris. Mitt spørsmål til dei som kritiserer flytoget, er: Kva alternativ skulle vi som brukarar ha – drosje i skytteltrafikk, som er kostbart og også uheldig med omsyn til miljø, eller bussar, der vi brukar nesten ein time for å kome inn til Oslo?

Eg vil oppmode Stortinget til å slutte seg til komiteen sitt fleirtal og leggje saka ved protokollen.

Sverre Myrli (A): Etter å fulgt debatten her i dag og for så vidt også forut, ved de ulike utvalg og kommisjoner, må jeg få lov til å komme med et lite hjertesukk om at en av og til skulle ønske at denne forsamlinga – og i særdeleshet enkelte representanter i denne forsamlinga – var like opptatt av framtida og det som skal skje, som de er opptatt av fortida og det som har skjedd mange år tilbake i tid.

Jeg er glad for at et stort flertall, unntatt Fremskrittspartiet med flere, nå endelig setter sluttstrek for utbygginga av den nye hovedflyplassen. Og det må jeg legge til: Det er virkelig på tide, snart ni år etter at det endelige vedtaket om utbygging av Gardermoen ble fattet, og snart tre år etter at den nye hovedflyplassen ble tatt i bruk.

I fjor tilhørte jeg dem som mente at det var aldeles unødvendig å oppnevne Smith-kommisjonen. For så vidt mener jeg vel egentlig det også i dag, men jeg må innrømme at da kommisjonen la fram rapporten sin, og jeg med glede leste rapporten, og i særdeleshet kapittel 11, syntes jeg at det kanskje var like greit at Stortinget vedtok det en vedtok i fjor, og opprettet Smith-kommisjonen. Dette var virkelig god lesning. Jeg er ikke sikker på at de ivrigste tilhengerne av kommisjonen i fjor er like glad for det som står å lese i rapporten. Jeg syns jeg hører et litt annet volum på bl.a. representanten Odd Holtens innlegg i dag i forhold til det vi var vitne til i debatten i Stortinget i fjor.

Saksordfører Svein Ludvigsen stilte i dag spørsmål til Arbeiderpartiets talskvinne i saka om Arbeiderpartiet mener det var viktig og riktig at Smith-kommisjonen ble utnevnt. Jeg skal ikke begi meg ut på det, men jeg må i alle fall si at det var godt å lese innholdet i rapporten fra Smith-kommisjonen.

Riksrevisjonen vier Gardermobanens bedriftsøkonomiske lønnsomhet relativt stor oppmerksomhet i sine rapporter. Jeg har da lyst til, lang tid etter at St.prp. nr. 90 for 1991-92 ble lagt fram, å begi meg litt inn på anbefalingene og konklusjonene i stortingsproposisjonen. Regjeringa anbefalte ikke i 1992 jernbane og tog av bedriftsøkonomiske grunner. Nei, det står til og med i St.prp. nr. 90 at et tilbringersystem basert på buss var mer bedriftsøkonomisk lønnsomt, men at tog og jernbane ble valgt ut fra samfunnsøkonomiske og politiske grunner. Det legges i stortingsproposisjonen vekt på at den regionale utviklinga og miljømessige forhold er av stor betydning. Og jeg går ut fra at det også var det Stortinget la til grunn da en vedtok at tilbringersystemet skulle være jernbane.

I ettertid skal vi kanskje innrømme at begrepet «bedriftsøkonomisk lønnsomhet» kanskje ikke burde vært blandet inn, ettersom både regjering og storting jo konkluderte med at det var den samfunnsøkonomiske lønnsomheten som var det avgjørende.

Hovedflyplassaka er en av etterkrigstidas mest politisk betente saker i Norge, kanskje den aller mest betente. Alt er de siste åra, i flere tiår faktisk, gjort til politikk i diskusjonen rundt hovedflyplassaka. Vi setter i dag sluttstrek for bortimot 40 års intens politisk debatt i flyplasssaka. Gardermoen figurerer til stadighet som en av flyplassene i Europa med best punktlighet. Gardermoen er en av flyplassene i verden med aller høgest kollektivandel, antakeligvis den med aller høgest – bortimot 60 pst., fordelt med omkring 40 pst. på tog og 20 pst. på buss. Dette er det grunn til å være stolt av. Vi har fått en flyplass med et tilbringersystem som fungerer på en meget god måte.

Jeg er glad for, som tidligere sagt, at det store flertallet i Stortinget i dag setter endelig sluttstrek i flyplassaka. Og til slutt, i disse tider med eksamener og med semesterslutt både her i huset og i skoleverket, kan det være fristende å gi karakterer. Jeg for egen del vil i alle fall gi M+ for utbygginga av flyplassen og M for utbygginga av Gardermobanen.

Svein Ludvigsen (H): Når man hører representanten Myrlis karakter M for utbyggingen av Gardermobanen, må man vel trekke den konklusjon at det er godt at han ikke er lærer i skoleverket, for med den karaktersettingen måtte man konstatere at lærerstandens kvalifikasjoner er for nedadgående.

Så har representanten Kaland konkludert med at flyplassaken har vært en pilotsak. Da må man vel i tråd med det kunne si at det har vært mye høytflyvning uten bakkekontakt, særlig når det gjaldt jernbanen, at det nå var tid for å gå inn for landing, og at det nesten ble en kræsjlanding, for debatten i dag har vist en todeling når Stortinget skal «finalisere» saken.

Det er slik at flertallet, Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, SV og Senterpartiet, ikke ser behov for å utrede eller forberede en eventuell riksrettssak. Man vet nok til å sette sluttstrek. Smith-kommisjonen og Riksrevisjonens rapport bør nå legges til grunn for det vedtaket som vi har anbefalt, nemlig å vedlegge saken protokollen. Fremskrittspartiet og representanten Kleppe vil på sin side ta første steg mot riksrett ved å opprette en protokollkomite og eventuelt det som da måtte følge.

Jeg syns det er viktig, når vi nå avslutter debatten, å holde fast ved at alle står sammen, absolutt alle, om klar kritikk av deler av prosessen, slik den er omtalt av Riksrevisjonen, av Smith-kommisjonen, av Tønne-utvalget og Mydske-utvalget. Mye har vært gjort feil, særlig når det gjelder Gardermobanen. Det burde ha vært mer informasjon til Stortinget, man hadde en kostnadsoverskridelse som ikke kan forsvares, og alternativ bruk av midlene innenfor samferdselssektoren hadde vært å ønske. Det er grunnlag for sterk parlamentarisk kritikk, men etter flertallets mening er det altså ikke alvorlig nok til at man skulle ta skritt i retning av en riksrettssak.

La meg også understreke at komiteen har brukt lang tid på denne saken fra Riksrevisjonens Dokument 3:10 for 1997-98 ble lagt fram den 4. juni 1998. Jeg tror det har vært nyttig og viktig at vi har brukt den tiden som komiteen fant nødvendig. Det har også gjort at alle som har ønsket det, har fått gjort sitt syn kjent for komiteen og for Stortinget. Mange har gitt komiteen nyttig informasjon, og det foreligger i innstillingen en oversikt over alle dem som har bidratt med innspill i form av dokumenter og henvendelser. La meg også gi ros til Riksrevisjonen for at de – og det er ikke overraskende, for det er mer eller mindre en selvfølgelighet – har kommet med et grundig og kvalitativt godt arbeid i en svært komplisert teknisk, økonomisk og politisk sak. Smith-kommisjonen har på sin side foretatt en nyttig gjennomgang av saken, spesielt forhold knyttet til opplysningsplikten og ansvarlighetsloven, som ikke var en del av det som Riksrevisjonen har utredet.

Men nå er det tid for å sette sluttstrek. Det blir en bred rød strek i karakterboka, og samferdselsministeren får melding med seg hjem om at hjemmearbeidet må gjøres bedre til neste time, hvis ikke kan han risikere å bli utvist.

Inge Myrvoll (SV): Jeg skal ikke komme med karaktersetting, slik som representantene Myrli og Ludvigsen gjorde, men jeg har lyst til å advare mot at man nå sender med meldebok hjem til dagens samferdselsminister om at han må gjøre en bedre jobb. De samferdselsministrene vi har snakket om nå, har avgått som samferdselsministre for ganske mange år sida, så det er litt seint å sende meldeboka hjem til dem.

Jeg prøvde å tolke representanten Ludvigsens siste innlegg ut fra det som han har sagt før. Tidligere i dag sa representanten Ludvigsen at det var nødvendig å sette ned en uhildet granskingskommisjon, og jeg prøvde å ta det opp seinere i debatten. Jeg velger å tolke ham slik at han dermed ikke mener at Riksrevisjonen, Mydske-utvalget og Tønne-utvalget ikke er uhildet i sine vurderinger, og at det ikke er noen kritikk av dem. Jeg ble overrasket over at man skulle ha et uhildet granskingsutvalg som skulle ta opp alle sakens temaer og snu alle steiner som delvis var snudd mange ganger før.

Et spørsmål som ingen av dem som har ivret veldig for gransking, har svart på i dag, er: Hvilke nye fakta har kommet fram i den siste granskinga som man ikke kjente til i fjor? Da hadde man en lang liste – 13 strekpunkter i innstillinga – med spørsmål man følte hadde for dårlige svar. Jeg kan ikke se at det på noen av punktene har kommet nye svar i år. Den eneste endringa er en skjerpet kritikk av tidligere samferdselsminister Lars Gunnar Lie. Vi visste om saken, men den har blitt skjerpet. Det var det som ble litt patetisk her i dag, for det var kanskje ikke naturlig for dem som ønsket granskinga, å skjerpe kritikken i den retningen – det var vel ikke der man hadde forventet at det skulle ramle noe skjelett ut av skapet. Hvis noen av dem som ivret for granskinga, kan forklare hvilke nye fakta som har kommet på bordet som ikke Riksrevisjonen og mange utvalg har lagt fram, hadde det vært spennende å høre, når vi nå setter sluttstrek og oppsummerer. Hva var det som gjorde at man ikke var i stand til å dra én eneste konklusjon i fjor vår, men at man nå kan dra alle konklusjonene, nå når Smith-kommisjonen har fortalt at den ikke gidder å snu på de fleste av steinene, for de har andre snudd godt før?

Presidenten: Presidenten vil foreslå at de talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Svein Ludvigsen (H): Egentlig har jeg sagt det jeg følte var nødvendig å si, men i og med at representanten Myrvoll igjen tar opp dette med granskingskommisjonen og uhildethet i forhold til andre utredninger, er det det å si at verken jeg eller noen andre i salen følte behov for å ta replikk etter det første innlegget til Myrvoll. Det forteller ganske mye. Egentlig hadde jeg ikke behov for å ta ordet nå heller, men jeg vil ikke at noen skal oppfatte det dit hen at jeg har gitt uttrykk for at Riksrevisjonen eller andre utvalg ikke skulle være uhildet. Jeg understreker at granskingskommisjonen blir oppfattet som en uhildet kommisjon, sammensatt på en slik måte at alle har tillit til det sluttresultatet som har kommet. Det synes jeg er viktig å understreke. Men i motsetning til hva som er tilfellet med representanten Myrvoll, er mine utsagn knyttet til det jeg uttaler meg om, og kan ikke utledes til å være karakteristikker av andre organer.

Vidar Kleppe (uavh): Som svar til representanten Myrvoll må jeg si at for min del kunne jeg konkludert i fjor da vi behandlet denne saken, det var ikke noe problem. Men problemet og utfordringen var flertallet i komiteen, som ville at Smith-kommisjonen skulle nedsettes for å se på dette. Vi syntes det var et skritt i riktig retning, og vi støttet det i innstillingen. Jeg mener at de feilgrepene som har blitt gjort når det gjelder kvalitetssikring, blanding av roller, de forferdelige miljøødeleggelsene som vi har sett på Hellerud og i Romeriksporten, flytog og alt dette, gir grunnlag for å be Odelstinget opprette en protokollkomite – det er grunnlaget. Jeg har ikke endret syn. Jeg mener sakens innhold er så alvorlig at hvis vi i en slik stor sak som dette ikke skal vurdere en protokollkomite, tror jeg aldri Stortinget kommer til å gjøre det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.

(Votering, se side 3448)