Svein Ludvigsen (H) (ordfører for saken): Denne saken reiser i alle fall to viktige aspekter.

For det første: Utbyggingen av feltene sgard, Visund og Jotun førte til rekordhøye kostnadssprekker. Kostnadene økte med ca. 19 milliarder kr fra PUD-estimatet til ferdigstillelsen. Dette er symptomatisk for den erfaring som er hovedinntrykket for Nordsjøen. Av i alt 32 feltutbyggingsprosjekter i løpet av 1990-årene ble faktisk 30 dyrere enn antatt i PUD. Altså er det et sentralt spørsmål å stille hvorfor og hvordan kostnadsberegningene er så til de grader ute av kontroll. Og dernest: Hvorfor har verken oljeselskapene eller myndighetene vært mer kritiske og analysert risikoene mer grundig for eventuelle økonomiske avvik?

Det andre aspektet som kan holdes opp, er knyttet til hvem som er ansvarlig for at PUD-estimatene skal være så kvalitetssikret at det unormale er kostnadsoverskridelser i størrelsesorden 10, 20, 30 og 40 pst., hvilket jo faktisk var tilfellet for de fleste av utbyggingene i 1990-årene. Er det Olje- og energidepartementet som skal holdes ansvarlig for dette, eller er det å «rette baker for smed»?

I denne saken har kontroll- og konstitusjonskomiteen vært mest opptatt av dette siste aspektet og i mindre grad overskridelsenes størrelse.

Undersøkelsene som Riksrevisjonen har gjennomført, viser at det har vært store svakheter ikke bare i planene, men også når det gjelder underlagsdokumentasjonen for både sgard, Visund og Jotun.

Olje- og energidepartementet peker på sin side på at myndighetene og utbyggerne har ulike roller, og at hvis man antyder ansvar der det egentlig ikke er – underforstått i departementet – forkludres samtidig beslutningsprosessene og mulighetene til forbedringer. Departementet mener at det er oljeselskapene og ingeniørselskapene som har kompetansen til å vurdere kostnadene under planlegging, prosjektering og utbygging.

Riksrevisjonen slår fast at undersøkelser viser at myndighetenes faktiske mulighet til å påvirke utbyggingsprosjekter først og fremst ligger i planleggingsfasen og når PUD skal godkjennes. Etter Riksrevisjonens mening har departementet et ansvar for å påse at alle vesentlige forhold omkring utbyggingsprosjektene er tilstrekkelig utredet, og at sentrale premisser for kostnadsberegninger er rimelige og realistiske. Komiteen er enig i det. Petroleumsloven og St.meld. nr. 2 for 1992–93 pålegger uten tvil myndighetene å etterspørre usikkerheten i estimatene i kostnadsoverslagene.

Erfaringer viser imidlertid som jeg nevnte, at 30 av 32 utbygginger i 1990-årene førte til kostnadssprekker. Det er neppe bare dårlig kostnadskontroll som har ført til dette, men heller at teknologiutviklingen i offshore oljeindustri på mange måter er en konsekvens av at «veien blir til mens man går». Med andre ord: Kompliserte utfordringer under ekstreme klimatiske, geografiske og geologiske forhold og ikke minst dybdeforhold krever nye løsninger som må skreddersys der og da. Slik er hele den fantastiske norske offshoreindustrien utviklet.

I så måte har NORSOKs målsettinger om å redusere tids- og kostnadsbruken i prosjektene med 40–50 pst. sikkert vært et viktig og nødvendig incitament til nytenkning, teknologiutvikling og kostnadsreduksjoner. Men erfaringene er at når estimatene i PUD i sgard-prosjektet har kostnadskutt basert på erfaringstall fra NORSOK, var dette faktisk lite realistisk. På den annen side opplyser Statoil at selv om investeringene på sgard ble 13 milliarder kr høyere enn antatt, er likevel kapasitetskostnadene redusert med 50 pst. i forhold til hva det ville ha kostet med teknologi fra begynnelsen av 1990-tallet.

Riksrevisjonen kritiserer Olje- og energidepartementet når det gjelder myndighetenes ansvar for å påse at alle vesentlige forhold under utbyggingen av sgard, Visund og Jotun ikke var godt nok utredet, og at sentrale premisser for kostnadsberegningen ikke var rimelige og realistiske. Det er rimelig klar tale. Og ettertidens klare lys bekrefter utsagnet.

Utbyggingen på sgard-feltet er – og det synes jeg vi skal ta med oss – den største og mest komplekse på norsk sokkel til nå. Dette er verdens største feltutbygging under vann, med 57 brønner knyttet sammen med 300 km rør. Produksjonsanleggene over vann består av produksjonsskipet sgard A for olje, sgard B, som er en flytende plattform for gassproduksjon, og lagerskipet sgard C for kondensat.

Fra år 2007 vil sgard-feltet alene ha en gassproduksjon tilsvarende 15 pst. av norsk gassproduksjon og 10 pst. av norsk oljeproduksjon. Med anleggene på Kårstø, landrør og rørledningen sgard Transport vil verdikjeden i sgard-prosjektet komme på ca. 60 milliarder kr.

Det sier seg selv at utbyggerne, ingeniørene og myndighetene har stått overfor store utfordringer, som viste seg å kreve en rekke nye tekniske løsninger som man ikke var oppmerksom på fra starten av. Men problemet er – som Riksrevisjonen riktig peker på – at utbyggerne ikke tok høyde for den økonomiske usikkerheten da de leverte PUD, og at Olje- og energidepartementet ikke i tilstrekkelig grad fulgte opp intensjonene i petroleumsloven og i St.meld. nr. 2 for 1992-93, verken ved behandlingen av PUD eller senere, da kostnadene nærmest løp løpsk.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har konkludert med at ansvarsforholdene synes uklare, uten at vi dermed er særlig skarpe i kritikken. At det er uklarhet, bemerker også Riksrevisjonen i sin rapport. Også Olje- og energidepartementet innrømmer svakheter i sin saksbehandling hva angår manglende presentasjon av usikkerheten i kostnadsoverslagene. Komiteen er derfor enig med Riksrevisjonen i at det er viktig at ansvarsforholdene klargjøres bedre, og at det er behov for å se på dette med nye øyne i forhold til det som er beskrevet i St.meld. nr. 2. En samlet komite ber derfor Regjeringen på en egnet måte og innenfor en rimelig tid komme tilbake til Stortinget med en helhetlig vurdering av disse forholdene.

Heikki Holmås (SV): Det sorte gullet har flommet og mange ganger veid opp for de pengene som rant ut i sanden i forbindelse med gigantutbyggingene i Nordsjøen på 1990-tallet.

Riksrevisjonen og granskingsutvalget har konkludert, og komiteen foreslår klokelig at ansvarsforholdene mellom utbygger og staten klargjøres.

12 milliarder kr i overskridelser i den ene saken er 12 milliarder kr i overskridelser. Men gjort er gjort, og spist er spist. Men hva innebærer egentlig dette? 12 milliarder kr i overskridelser på sgard alene tilsvarer f.eks. det årlige forbruket på barnehager pluss mindre foreldrebetaling. Det er mange penger, som kunne ha vært brukt mer fornuftig hvis vi hadde villet. Så vil noen kanskje si at problemet her ikke er at dette kostet mange penger, men at vi ikke fikk en tilstrekkelig god analyse i forkant. – Og det er jo riktig, for pengene til utbyggingen ville jo likevel ha vært brukt.

Men hvordan kunne dette skje, spør sikkert flere representanter seg. Ja, hvordan kunne det det? Gjennom hele 1990-tallet steg investeringene i oljesektoren, fra 43,4 milliarder kr i 1990 til en topp i 1998, da staten «svidde av» 74,6 milliarder kr i oljeinvesteringer.

Gjennom hele 1990-tallet var SV imot at investeringene skulle være så høye som de ble. Det var flere grunner til at vi var imot – og fortsatt er imot – høye oljeinvesteringer. Den ene siden av saken er at et Norge med høye oljeinvesteringer bidrar til et høyt utvinningstempo, som bidrar til lavere oljepriser. Dermed blir det lavere avkastning på oljen, høyere oljeforbruk i verden og dermed et større CO2-utslipp. Den andre siden av saken, som antakeligvis er viktigere i denne sammenhengen, er at penger brukt i oljesektoren, betyr mindre mulighet til å bruke offentlige penger på andre sektorer, fordi det er begrenset med arbeidskraftsressurser i samfunnet. Penger brukt i oljesektoren, trekker ressurser fra andre deler av både konkurranseutsatt og skjermet næringsliv over til oljesektoren. Det hindrer oss i å løse andre samfunnsoppgaver og i å dreie om fra en blygrå og kolsvart oljeøkonomi til en grønn kunnskapsøkonomi. I tillegg gjør en for høy investering i oljeindustrien at det blir lettere å miste kontrollen over prosjekteringen, og at den kritiske terskelen for prosjekter synker – for pengene skal jo brukes. Det er akkurat dette som har skjedd i den sammenhengen vi her snakker om, og det er dette som er sakens kjerne.

Kan noen huske det som skjedde i 1998? Høsten 1998 steg rentene dramatisk og førte til høylydte krav om innstramminger i finanspolitikken. Standhaftig ble det hevdet fra den ene såkalt ansvarlige politikeren etter den andre at det var nødvendig å holde budsjettet stramt. Egentlig var det den første gangen jeg bet meg merke i at NRK i stor skala brukte markedsaktører i penge- og finansmarkedet til å kommentere statsbudsjettet. Det ble av hensyn til markedet stramt, for at vi ikke skulle få overoppheting, og for at vi ikke skulle få ytterligere press i arbeidsmarkedet. Alle overskridelsene i forbindelse med sgard-utbyggingen kunne skje til fortrengsel for viktige samfunnsinvesteringer i norsk økonomi så lenge vi førte en stram finanspolitikk.

Så lenge vi har overskridelser, er vi nødt til å bruke mindre penger andre steder. Så lenge vi overskred i investeringene, fikk vi ikke investere så mange penger f.eks. i skolebygninger eller i forskning, som næringslivet år etter år har bedt om penger til. Alt dette ble fortrengt, for vi måtte jo beholde en stram finanspolitikk.

Statistisk sentralbyrå har sagt at styring med oljeinvesteringene er av avgjørende betydning for styring av finanspolitikken. Det er så mange penger, og det er så enormt viktig å ha kontroll over disse pengene.

Kort oppsummert vil jeg si: Det er en utrolig lite fremtidsrettet politikk å ha for høye oljeinvesteringer, fordi vi bidrar til et forhøyet CO2-utslipp, og fordi vi bruker penger som kunne ha vært brukt til å gjøre Norge til et bedre sted å leve. Det er en lite ansvarlig politikk å ha for høye oljeinvesteringer. Det vil føre til en lavere terskel for hva slags prosjekter som bygges ut, og hastverk vil føre til at for lite gjennomarbeidede prosjekter vedtas.

Til denne saken: Slik går det når vi fører en lite fremtidsrettet og lite ansvarlig politikk. Lytt til SV neste gang investeringstakten i oljesektoren diskuteres! Denne saken har vist at vi har noe å melde.

Statsråd Olav Akselsen: Ved ein del utbyggingar på kontinentalsokkelen blei kostnadene større enn planlagt. Det har vore grunn til uro med omsyn til desse auka kostnadene og dei tapa dei inneber, men òg med omsyn til den tiltrua ein må ha til kostnadsoverslaga som ein får presentert i tilknyting til framtidige utbyggingar.

På slutten av 1990-åra fekk me ein urovekkjande auke i utbyggingskostnadene på mange prosjekt. Derfor blei det sett ned eit eige utval for å sjå på kostnadsauken og prøva å finna forklaringa på det som hadde skjedd. Utvalet konkluderte med at det var fleire ulike grunnar som drog i same retning. Det er naturleg at Riksrevisjonen har undersøkt styresmaktene si rolle i forhold til desse overskridingane.

Eg synest at Riksrevisjonen har gjort ein god jobb med å kartleggja styresmaktene si rolle i desse tre prosjekta som er omhandla. Riksrevisjonen omtalar eit kjernepunkt i departementet sin funksjon i forhold til planane for utbygging og drift. Det er viktig at ein ved vurdering av utviklinga av prosjekta på kontinentalsokkelen har in mente kva rolle styresmaktene har, og kva rolle utbyggjarane har.

Når eit utbyggingsprosjektet blir vedtatt, først av eigarane til feltet, og seinare godkjent anten ved kgl. resolusjon eller i form av vedtak her i salen, er det på grunnlag av det arbeidet som er gjort av dei deltakarane som er økonomisk engasjerte i prosjektet. Det gjeld prosjekteringa, det gjeld val av tekniske løysingar og ulike vurderingar knytte til kostnader og inntekter. Styresmaktene vil kunna sjå på verknadene av endringar i dei føresetnadene som er gjorde, men det er veldig vanskeleg for styresmaktene å verifisera dei tala som er gjevne av utbyggjarane. Derimot har styresmaktene heilt klare roller og oppgåver. Dei har eit ansvar for å sjå til at utbygginga oppfyller dei krava som er sette for slike utbyggingar. Styresmaktene må òg ha oversyn over verknadene av utbygginga, og sjå til at prosjekta blir gjennomførte på ein måte som er forsvarleg med omsyn til ressursane som ein f.eks. finn i dei ulike felta.

Prosjekta blir planlagde, prosjekterte og bygde av dei som er mest kompetente til å gjera jobben, med andre ord av operatøren. Det er oljeselskapa og ingeniørselskapa som har denne kompetansen, og som dermed er best eigna til å vurdera kostnadene knytte til dei ulike utbyggingane. Det er derfor deira oppgåve å prosjektera slik dei meiner er mest kostnadseffektivt. Sjølv om kompetansen er høg på dette området, og sjølv om ein nyttar dei beste miljøa i Noreg, kan det òg henda at desse miljøa tar feil.

Det er mange grunnar til at utbyggingsprosjekt blir meir kostbare eller får mindre inntekter enn kva som var venta, og det er viktig at ansvaret for dei endringane som skjer undervegs, blir klargjort.

Riksrevisjonen meiner også at det er avdekt manglar ved dei ulike følsemdsanalysane for prosjekta. Riksrevisjonen meiner at styresmaktene burde ha sytt for at rettshavarane gjennomførte og dokumenterte fullstendige uvisse- og følsemdsanalysar. Det vil alltid vera ulike vurderingar knytte til slike følsemdsanalysar, og kor omfattande dei bør vera. Men det er jo heilt tydeleg i desse sakene vi snakkar om her, at analysane ikkje har dekt det området som seinare viste seg å bli resultatet av utbyggingane. Derfor er det lett å seia seg einig i at følsemdsanalysane ikkje var tilstrekkelege i dette tilfellet. I lys av Riksrevisjonen sine merknader på dette punktet vil departementet i framtida ha større merksemd retta mot slike analysar enn tilfellet har vore til no. Slike følsemdsanalysar er ein grei måte å sjå verknadene på av eit breitt spekter av uventa hendingar, men dei betrar ikkje nødvendigvis dei reelle forholda knytte til prosjekta.

Eg trur at styresmaktene også i framtida må følgja dei prinsippa som er lagde til grunn for sakshandsaminga til no, men at ein har større merksemd mot dei forholda som Riksrevisjonen tar opp i sin rapport.

Komiteen ber departementet på eigna vis koma tilbake til Stortinget med erfaringar knytte til gjennomgangen av denne typen saker, og det vil sjølvsagt bli gjort.

Svein Ludvigsen (H): Den beskrivelsen som statsråden har av de faktiske forholdene knyttet til disse kompliserte sakene, er vi ikke uenig i. Og når statsråden sier at utbyggeren har ansvar for kvaliteten i beregningen, og beskriver dette med usikkerhet, må jeg minne ham om det vi sier i innstillingen. Det er at Stortinget har forventninger til Regjeringen, nedfelt i petroleumsloven og i St.meld. nr. 2 for 1992-93. Derfor føler jeg at det ikke er tilstrekkelig når statsråden sier at de vil ta hensyn til Stortingets kritikk, som er nedfelt i denne innstillingen, i det fremtidige arbeidet. Det må foretas en grundig gjennomgang i departementet, i Regjeringen, av om de forhold og forventninger som er nedfelt i petroleumsloven og i St.meld. nr. 2, fortsatt skal være gjeldende og retningsgivende. I så fall må man i departementet legge mer vekt på usikkerheten og på en beskrivelse og vurdering av den. Jeg ber derfor om at statsråden oppfatter komiteen riktig dit hen at det på en egnet måte må bli en grundig vurdering av om petroleumsloven og St.meld. nr. 2 skal være retningsgivende, slik det er beskrevet i dag, eller om utviklingen i 1990-årene har vist at man bør legge andre kriterier til grunn. I så måte oppfatter jeg at Riksrevisjonens melding tar tak i de to sentrale dokumentene som jeg nå har nevnt, og i så måte er komiteen helt enig med Riksrevisjonen. Men vi er åpne for at utviklingen muligens har vært slik at det er grunnlag for å legge andre kriterier til grunn i departementets behandling av PUD og senere endringer i utbyggingsprosjekter.

Jeg vil bare ha statsrådens bekreftelse på at vi er enige om at Stortinget skal få seg forelagt en sak om det vi har beskrevet her.

Statsråd Olav Akselsen: Det var dette eg avslutningsvis prøvde å gje eit svar på i innlegget mitt. Det er tydeleg at eg ikkje har ordlagt meg klart nok, men eg kan sjølvsagt stadfesta det som saksordføraren her etterlyser, at ein slik gjennomgang vil bli sett i verk, og at den skal koma til Stortinget på eit vis som gjer at Stortinget òg får ei moglegheit til å ta stilling til dei spørsmåla når så langt kjem.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.