Ine Marie Eriksen (H) (ordfører for saken): Fra og med 1. januar 1998 har renten på lån i Statens lånekasse for utdanning vært markedsstyrt. I forbindelse med omlegginga til markedsstyrt rente ble det innført en rentemargin på 1 prosentpoeng utover den ordinære renten. Dette skal bl.a. dekke administrasjonskostnader og tap. Administrasjonskostnader må i denne sammenheng ikke forveksles med det administrasjonsgebyret som Lånekassen krever inn for utstedelse av fakturaer. Dette gebyret er allerede i dag et fast kronebeløp, og framgår av fakturaen.

I Statsbankutvalgets innstilling, NOU 1995:11, ble det anbefalt å innføre en rentemargin bl.a. for å harmonisere systemene i Statens lånekasse for utdanning og Husbanken. Men for at systemene skal være sammenliknbare, må rentemarginen i Statens lånekasse for utdanning være høyere enn i Husbanken. Bakgrunnen for det er ganske enkelt den at Husbanken gir lån med sikkerhet i pant, mens Lånekassen gir usikrede lån. Lånekassens bokførte tap i 2001 var på ca. 452 mill. kr, og rentemarginen dekker bare delvis opp det beløpet.

Forslagsstillernes intensjon er å halvere rentemarginen til 0,5 prosentpoeng, den samme prosentsatsen som i Husbanken. Flertallet viser i innstillinga til at en slik halvering beløper seg til rundt 250 mill. kr, og at dette derfor er et budsjettspørsmål.

Flertallet vurderer det også sånn at hvis det i et budsjett skal bevilges 250 mill. kr ekstra til studiefinansiering, må det foretas en grundig vurdering av hva det beløpet skal brukes til. Spørsmålet er altså om man ønsker å bruke en slik bevilgning på de av Lånekassens kunder som er ferdig med utdanninga, slik forslagsstillerne legger opp til, eller på de av Lånekassens kunder som er under utdanning.

På denne bakgrunnen ber flertallet om at Dokument nr. 8:74 vedlegges protokollen.

Vidar Bjørnstad (A): Faren i denne saken er at vi diskuterer ulike sider eller legger ulike ting i de samme begrepene. Jeg synes saksordføreren gav en god fremstilling av flertallets innstilling, men jeg har noen kommentarer.

Utgangspunktet i Dokument nr. 8-forslaget blir selvsagt litt feil når man sammenlikner administrasjonsgebyr i andre banker med rentemarginen i Lånekassen, som jo i hovedsak dekker tap og risiko på utlån. Man kan også lure på hva som er intensjonen til forslagsstillerne, da det i teksten til Dokument nr. 8-forslaget argumenteres med at man bør redusere administrasjonsgebyret eller rentemarginen, mens man ender opp med å be om at man bare oppgir kostnaden i kroner og ikke i prosent.

Etter min og Arbeiderpartiets oppfatning er det ikke urimelig at risikoen ved tap dekkes innenfor Lånekassens utlånsvirksomhet, og at betingelsene gjenspeiler seg ved høyere kostnad dess høyere lån. Vi mener også at dagens system synes å være det enkleste for å kunne ivareta dekningen innenfor Lånekassens totale utlånsvirksomhet. Man kunne selvsagt velge å la skattebetalerne – som Fremskrittspartiet ville ha sagt – betale mer av kostnadene ved utlån. Men som saksordføreren påpeker, må det her være en avveining med hensyn til om bedringer her skal være for dem som skal ta utdanning eller er under utdanning, i forhold til dem som har avsluttet utdanningen. For Arbeiderpartiet er det i hvert fall nå viktig å sikre økonomisk dekning for en bedret studiefinansiering, som vi har vedtatt i årets budsjett.

Om det nå ikke er lavere rentemargin Fremskrittspartiet ønsker, men klargjøring av administrasjonsdelen, så har vi jo sammen i forbindelse med årets budsjett bedt om en samlet gjennomgang av reglene for tilbakebetaling. Jeg synes det er naturlig at eventuelt endret eller nytt system for synliggjøring av utlånsbetingelsene, herunder rentemargin og dekning av tap og administrasjon ved utlån, må vurderes i denne sammenheng.

Jeg har også kommentarer til to viktige hensyn som påpekes i Dokument nr. 8-forslaget fra forslagsstillerne. Det sies at vi skal ha en best mulig studiefinansiering for å sikre et høyt utdanningsnivå og kompetanse. Ja, det er jo nettopp derfor vi har gått inn for en bedret studiefinansiering, som vil bli iverksatt fra høsten av. Det sies også at utdanningsfinansieringen bør være konkurransedyktig med den man har i utlandet. Jeg har ingen statistikk her og nå, men mitt inntrykk er at norske studenter er attraktive på det internasjonale markedet når det gjelder tilbud om studieplasser for ungdom. Og som jeg var inne på, skal studiefinansieringen bedres fra høsten av.

Apropos debatten tidligere i dag, går jeg ut fra at ingen prøver seg på en omkamp om bedring av den studiefinansieringen som ligger i årets budsjett.

Ursula Evje (FrP): Administrasjonsgebyr eller ikke administrasjonsgebyr, faktura- og purregebyr eller administrasjonsgebyr, gjeldsforsikring eller velferdstilbud – dette synes å ha blitt det store og eneste innholdet i denne saken, som ble fremmet fordi Fremskrittspartiet har et meget stort ønske om å redusere renten på studielån for nær en halv million studenter som nå er ferdige.

Studielånsrenten har i mange år vært et viktig tema, spesielt for studentene. Det har blitt dokumentert og vist at den norske studiefinansieringen og renten ikke er verdens beste ordning. Renten er høyest i Norden.

Det har videre med jevne mellomrom blitt pekt på at purregebyrene ved uteblitt betaling også ligger meget høyt i forhold til andre utlånsinstitusjoners gebyrer. Fremskrittspartiet gikk imot å heve disse gebyrene i forrige periode.

Opprettholdelse av påslaget på 1 pst., som i henhold til flertallet skal dekke potensielle tap med begrunnelse i at det dreier seg om usikrede lån, er spesiell.

Etter Fremskrittspartiets syn er den beste måten å redusere tapspotensialet ved disse lånene på å innføre en gjeldsforsikringsordning som beskrevet i dokumentet, og ellers redusere kostnadene så mye som mulig for den enkelte student. Det er et faktum at når utgiftene blir mindre, er det normalt lettere å betale regningene sine. Det reduserer også tapspotensialet.

Det er rart at ikke de enkleste grep kan gjøres uten at det skal foretas lange vurderinger og utredninger, og det skyves på saker til en hektisk budsjettbehandling.

Det er imidlertid helt sikkert at en reduksjon av renten tilsvarende påslaget ville koste 500 mill. kr. 0,5 prosentpoeng ville tilsvarende koste 250 mill. kr.

Når det blir hevdet at disse inntektene brukes til å dekke tap på lån, finnes det ikke i dag en øremerking av inntektene som dokumenterer denne påstanden.

Wenche Merli, informasjonssjef i Lånekassen, uttaler i Dagsavisen den 9. januar 2002:

«Gebyret skal delvis dekke tap, delvis dekke administrasjonsutgifter.»

Dette viser at dokumentets definisjon er riktig, noe som flertallet i merknads form bestrider.

Så lenge pengene er en generell inntekt, må påstanden om at dette er et administrasjonsgebyr, stå på trygg grunn. Det er også et spørsmål om det er riktig at studenter som er i etableringsfasen og prioriterer å betale avdrag og renter, i tillegg skal dekke inn andre studenters manglende prioriteringer. På vegne av Fremskrittspartiet vil jeg påstå at dette er på grensen til det vi kan kalle umoralsk. Hvem har best anledning til å dekke eventuelle tap – staten ved enkle grep eller unge i etableringsfasen med dårlig økonomi?

Den 5. oktober 1999 skrev Dagsavisen under overskriften «Svikter studentene» følgende:

«Lilletun sier nei til lavere rente og studentboliger.»

Bondevik I-regjeringen hadde åpenbart like dårlig råd som Bondevik II. Det finnes ikke penger til å innfri løftene. Verken lavere studielånsrente eller økningen av stipendandelen kom på plass den gangen. For å få til en vesentlig økning av stipendandelen måtte Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet samarbeide om et flertall. De andre var imot.

Den 9. januar 2002 skrev igjen Dagsavisen under overskriften «Rentekuttet som forsvant»:

«For tre år siden ville alle partiene på Stortinget sette ned studielånsrenta med 0,5 prosent. Men rentekuttet har ennå ingen sett noe til.»

Dette er helt korrekt. Alle mente det, men ingen tok ansvar for å gjøre noe.

Flertallet har åpenbart fortsatt varierende motiver for ikke å gi studentene lavere rente.

Lånekassen har selv tre ganger – før budsjettbehandlingen for 2000, før budsjettbehandlingen for 2001 og før budsjettbehandlingen for 2002 – foreslått at gebyret skal reduseres med 0,5 prosentpoeng, men blir ikke hørt.

Gjennomføringen av både Voksenåserklæringen og Sem-erklæringen koster penger, mange penger. Det må være tillatt å spørre om det er flere brukere av politiske vedtak enn studentene som må lide for til dels luftige vyer og visjoner i regjeringserklæringer.

Med dette vil jeg ta opp mindretallsforslaget fra Fremskrittspartiet og Jan Simonsen.

Presidenten: Ursula Evje har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Jeg skal være kort.

Når representanten Ursula Evje så sterkt understreker at en må få ned renten i Lånekassen, har jeg lyst til å henvise til merknaden fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet der vi nettopp sier at vi skal ha en politisk styrt rente i Lånekassen. Det er faktisk den eneste måten å få ned renten på, og ikke å la markedet styre dette. Så en politisk styrt rente vil faktisk innfri representanten Ursula Evjes ønske om å få ned lånerenten i Statens lånekasse for utdanning.

Ine Marie Eriksen (H): Det er greit at partiene forholder seg kort til denne saken, fordi det er bred enighet om den. Jeg har bare lyst til å påpeke et par ting i representanten Evjes innledning.

Det gjelder å holde en del begreper fra hverandre her. Administrasjonens kostnader, som altså er det som står på min faktura fra Lånekassen hver tredje måned, 35 kr for å sende ut gebyr, og det som eventuelt ville stått der hvis jeg ikke betalte regningen min, 260 kr i purregebyr, er noe annet enn Lånekassens administrasjonsutgifter, som dekker helt andre ting.

Jeg vil også bemerke og ta avstand fra det representanten Evje påstår når hun sier at de aller enkleste beslutninger skyves på og utsettes til budsjettprosessene. Å ta stilling til 250 mill. kr er ikke en enkel beslutning, og det bør skyves på til budsjettbehandlingen. Noe annet syns jeg ville være uansvarlig.

Det blir også bedt om at man dokumenterer påstander – bl.a. basert på en del avisoppslag – om at administrasjonskostnader og tap dekkes inn ved rentepåslaget. Det er helt riktig. Samlet utgjorde administrasjonskostnader og tap 689 mill. kr for Lånekassen i 2001, og rentemarginen dekker om lag 73 pst. av dette. Tapene er altså heller ikke fullt ut dekt opp ved rentemarginen.

Dette bare for å klargjøre et par begreper.

Ursula Evje (FrP): Jeg kommer ikke til å tvære ut denne debatten unødvendig, men Fremskrittspartiet har i dokumentet bedt om likebehandling når det gjelder beregning av gebyr for Statens lånekasse for utdanning og for privat finansieringsvirksomhet. Vi har pekt på administrasjonsgebyret, som ikke er øremerket, som faktisk både går til rene administrasjonsutgifter og til dekning av lån. På grunn av at det har et blandet formål, ikke er klart spesifisert, må det ses på som et administrasjonsgebyr. Alle andre enn Lånekassen og denne forsamling ville i hvert fall ha gjort det.

Og: Det som ligger bak forslaget, er nettopp at alle partiene gjennom den tiden jeg har vært på Stortinget, har vært skjønt enige om at renten må og skal ned. Vi er uenige om virkemidlene. Senterpartiet og SV vil ha en politisk styrt rente. Andre har ønsket en markedsrente. Det kan ikke være spesielt vanskelig å effektuere noe man er enige om.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.