Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Per-Kristian Foss

• statsråd Dagfinn Høybråten

• statsråd Børge Brende

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten John I. Alvheim.

John I. Alvheim (FrP): Mitt spørsmål går til helseministeren.

TV 2-kanalen avslørte søndag kveld skandaløse og uverdige forhold ved psykiatrisk avdeling ved Haukeland sykehus. Det gikk frem av innslaget at tvangsinnlagte psykotiske pasienter blir plassert på korridor eller på flersengsrom hvor sengene står meget tett. Mangel på akuttplasser i psykiatrien er ikke noe ukjent fenomen, verken for meg eller vel heller ikke for helseministeren. Slik har situasjonen vært de siste fem–ti år.

Helseministeren ble intervjuet i nevnte TV-innslag og opplyste at han ville øke i betydelig grad byggingen av omsorgsboliger for psykiatriske pasienter i kommunene. Det er vel og bra, men det hjelper ingenting for akuttpsykiatrien og de forholdene som blir avdekket ved Haukeland sykehus, og som finnes ved flere psykiatriske avdelinger.

I psykiatriplanen er det vedtatt å bygge et betydelig antall distriktspsykiatriske sentre som åpenbart vil dempe presset på akuttpsykiatrien. Vil helseministeren ta initiativ til å forsere utbyggingen av de planlagte distriktspsykiatriske sentrene, slik at disse står ferdige i 2004, to år før den egentlige planen tilsier?

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg først få si meg enig med representanten Alvheim i at de forhold som ble beskrevet i den nevnte reportasje, ikke er holdbare. De blir grepet fatt i av Helse Bergen, og blir også fulgt opp av tilsynsmyndighetene, Fylkeslegen i Hordaland. Jeg har forutsatt at Helsetilsynet vil rapportere til meg om resultatet av dette tilsynsarbeidet.

Som representanten Alvheim påpeker, har problemet med overbelegg på en del av akuttavdelingene innen psykiatrien nær sammenheng med mangelen på utbygging av lokale tilbud på et lavere nivå. SINTEF har påvist i en rapport at om lag halvparten av pasientene faktisk hadde behov for tilbud på et annet og lavere nivå enn de som var innlagt på psykiatriske spesialistavdelinger på det tidspunktet. Det viser at det er nødvendig å bygge ut distriktspsykiatriske sentre. Det skjer nå i stor utstrekning. Det er planlagt ca. 80 slike distriktspsykiatriske sentre. 29 av dem er ferdigstilt. 32 av dem er i funksjon, men skal bygges ut ytterligere, og det er planer for ytterligere 17 distriktspsykiatriske sentre.

I forbindelse med den gjennomgangen som departementet og Sosial- og helsedirektoratet nå gjør av opptrappingsplanens status og gjennomføring, vil vi også vurdere det spørsmålet som representanten Alvheim stiller, og vi vil komme tilbake til Stortinget i budsjettopplegget for 2003 med en ajourføring av opptrappingsplanen.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker helseministeren for svaret.

Jeg har på vegne av Fremskrittspartiet de seneste par år flere ganger tatt til orde for en revurdering av psykiatriplanen, da jeg ikke tror at kart og terreng lenger stemmer. Ventelistene øker, særlig for barn og unge.

Vil helseministeren vurdere å omorganisere den psykiatriske spesialisthelsetjeneste og inkorporere denne i den vanlige sykehusstrukturen på linje med geriatriske avdelinger, nevrologiske avdelinger osv.? En slik inkorporering mener jeg vil virke mindre stigmatiserende på psykiske lidelser, og samlet gi en bedre effekt med større konsensus i behandlingsoppleggene.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det foregår allerede en omfattende omstilling og omstrukturering innenfor det psykiske helsevernet. Noe av utfordringen er å tenke nytt i forhold til behandling. Behandling må gis på et tidligere stadium. Den må gis nærmere der hvor folk bor, og det er noe av hensikten med utbyggingen både av boliger, som er en viktig del av kjeden, og også av distriktspsykiatriske sentre.

Jeg er enig i at det er et mål å redusere det stigma som tradisjonelt og historisk sett har vært knyttet til psykiatrien, og synes derfor at spørsmålet om en sterkere integrering i den totale helsetjenesten er viktig. Det er spørsmål som helseforetakene arbeider med. Jeg vil ikke pålegge dem spesielle løsninger, men jeg vet at mange arbeider i retning av en sterkere integrasjon, og det synes jeg er en fornuftig utvikling.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Harald T. Nesvik.

Harald T. Nesvik (FrP): Den situasjonen som nå bl.a. har blitt avdekket ved Haukeland sykehus, tror jeg nok alle kan være enige om må være en rimelig uverdig situasjon for bl.a. også psykiatriske pasienter som nå ligger i korridorene på sykehuset, både når det gjelder det menneskelige aspektet og ikke minst når det gjelder det behandlingsmessige aspektet.

I henhold til et oppslag i Bergens Tidende i dag har avdelingslegen ved denne psykiatriske avdelingen sagt opp sin stilling i protest mot de forholdene som rår der borte.

Ser ikke helseministeren sammenhengen her, at i den situasjonen vi har innenfor psykiatrien, der vi skal få tak i nytt personell til å jobbe ved disse institusjonene og ved sykehusene, er det også et problem når det gjelder å kunne rekruttere og kunne tilby forsvarlig helsehjelp?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Uten å gå inn i den konkrete personalsaken ved Helse Bergen, vil jeg si at hele opptrappingsplanen og satsingen som Stortinget har vedtatt på dette området, allerede har virket rekrutterende. Vi har i dag langt mindre problemer med å rekruttere til psykiatrien på ulike fagområder enn det det så ut til at vi skulle ha da planen ble vedtatt.

Når det er sagt, vil jeg gjenta at det er svært viktig at sykehusavdelingene får den avlastning som utbyggingen av de lokale tilbudene, distriktspsykiatriske sentre og bolig- og tjenestetilbud i kommunene, representerer, når det faktisk er slik at SINTEF kan påvise at over halvparten av pasientene ved de spesialiserte sykehusavdelingene faktisk ikke burde vært der, men burde fått et tilbud på et lavere nivå. Den utbyggingen vil avhjelpe situasjonen. I tillegg vil jeg si at det er en ledelsesmessig og organisatorisk utfordring knyttet til dette korridorpasientproblemet som Helse Bergen må gripe fatt i.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo – til oppfølgingsspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Statsrådens beskrivelse av behovet for å satse ute i kommunene for å styrke psykiatrien der, slik at flere pasienter vil kunne bli behandlet i kommunene og ikke vil trenge mer spesialiserte tilbud, er en betraktning som SV er helt enig i. Men vi ser jo at det er rent akutte situasjoner hvor pasienter er i en så dårlig tilstand – det er mange som skal henvises til spesialavdeling eller psykiatriske sykehus – at de ikke får plass, kanskje ikke før de må innlegges ut fra lov om psykisk helsevern, på et tidspunkt da de ikke lenger frivillig aksepterer en innleggelse. Det er på mange måter en svært dramatisk situasjon, for det betyr at den behandlingsalliansen man innledningsvis hadde med pasienten, ikke lenger er til stede. Og dermed ser det ut som om det er behov for to parallelle løp her – kortsiktig å ha flere plasser tilgjengelig ved psykiatrisk avdeling og sykehus parallelt med at man over tid utvikler plasser ute i kommunene.

Har statsråden noen tanker omkring hvordan man kan få til den typen doble grep for å bedre situasjonen også på kort sikt for de psykiatriske pasientene?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det ligger i opptrappingsplanens mål også en viss utbygging av sykehusavdelingene. Men jeg tror at hovedfokuseringen må være på å bygge ut tjenestetilbudet lokalt gjennom distriktspsykiatriske sentre og tjenestetilbudet i kommunene. Og her skjer det svært mye.

Jeg nevnte at vi er godt i gang med utbyggingen av distriktspsykiatriske sentre. I kommunene er det nå 1 700 nye stillinger av øremerkede midler innenfor tjenestetilbudet for mennesker med psykiske lidelser, og alle kommuner har innarbeidet psykiske helsetiltak i sine planer. Så jeg tror at selv om det nok må skje en viss utvikling også på sykehusavdelingene, er sykehusavdelingenes utfordring først og fremst en omstilling til å tenke nytt. Det er ikke slik at alle pasienter skal inn til sykehuset og være der lenge. Det er den gamle psykiatriens tenkning.

Presidenten: Asmund Kristoffersen – til oppfølgingsspørsmål.

Asmund Kristoffersen (A): Mange spør seg nå hvordan det er mulig med de milliardbevilgninger som vi har til psykiatrien i Norge, at vi faktisk har slike tilstander som blir beskrevet i media fra tid til annen. Selv om det ikke alltid gir det fulle, hele og sanne bildet, så betyr det at det er vesentlige mangler fortsatt i dag.

Paradokset er jo da at hvis en tenker seg å skulle bevilge mer penger, må en se resultat av de midlene en bevilger. Og for ikke bare å ha referanse til avisene, vil jeg spørre helseministeren: Hvilke tilbakemeldinger får helseministeren om slike forhold som nylig ble beskrevet, bl.a. i Bergens Tidende, og hvilke svar vil helseministeren kunne gi på slike tilbakemeldinger?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg må minne representanten Kristoffersen om at den tilstandsbeskrivelse som ble lagt fram for Stortinget som grunnlag for opptrappingsplanen, var: svikt i alle ledd. Opptrappingsplanen gav et klart budskap om at det vil ta tid å rette opp svikt i alle ledd. Og forslaget var åtte år, og det sluttet et enstemmig storting seg til.

Vi har talt sant om at dette ikke er forhold som lar seg forandre over natten. Men når det er sagt, vil jeg i et svar til Kristoffersen og til andre som spør, peke på at vi faktisk er godt i gang. Behandlingskapasiteten er økt betraktelig både innenfor voksenpsykiatrien og innenfor barne- og ungdomspsykiatrien. Innenfor voksenpsykiatrien økte antall behandlede pasienter med 10 pst. fra 1998 til 2000 og innenfor barne- og ungdomspsykiatrien med 28 pst. i samme periode. Vi er godt i gang med utbyggingen av tjenestetilbudet. Men vi er ikke framme, og det er utfordringen som vi som ansvarlig må stå i i den opptrappingsperioden vi nå er inne i.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg må først få lov å sitere fra det som var Regjeringens tillegg til statsbudsjettet som ble presentert i høst:

«Regjeringen legger vekt på at budsjettet skal gi rom for lavere rente framover.»

Dette var altså før jul. I slutten av januar i år stod det i en kommentar finansminister Foss gav til Aftenposten:

«Det er rom for å kutte renten allerede i vår, mener finansminister Per-Kristian Foss.»

De ambisjonene som Regjeringen hadde for den økonomiske politikken, og som altså kom til uttrykk i klare formuleringer i tillegget til statsbudsjettet for i år, er vanskelige å finne igjen i det reviderte nasjonalbudsjettet som ble lagt fram for Stortinget i går.

Mitt spørsmål til finansministeren er da: Er det slik at Regjeringen og finansministeren har justert sine ambisjoner? Er det ikke lenger et mål at statsbudsjettet skal bidra til å gi rom for lavere rente framover, slik det var formulert før jul?

Statsråd Per-Kristian Foss: Tillat meg å si at rentevurderinger i Stortinget og fra en regjering alltid må basere seg på den situasjonen vi økonomisk ellers står i. Det er riktig å si at presset fra annet hold i forhold til norsk rentenivå har endret seg noe fra Stortinget behandlet budsjettet i fjor høst og til i dag. Oljeprisen har styrket seg, vekst- og pressimpulsene fra internasjonal økonomi er dermed sterkere. Vi er midt inne i et lønnsoppgjør som synes å bli relativt kostbart. Jeg får kanskje uttalte meg litt forsiktig. Den budsjettendring og revisjon som nå er lagt frem, gir etter Regjeringens oppfatning grunnlag for at rentepresset i alle fall ikke øker. Andre forhold vil nok muligens påvirke dette ytterligere, kanskje i retning av at rentepresset går ned.

Jeg noterer markedets reaksjoner i går. Som det heter: Det har ikke vært vesentlige reaksjoner i markedet. I den grad det har vært, har det vært i retning av redusert pengemarkedsrente, og faktisk redusert valutakurs.

Hill-Marta Solberg (A): Vi må da kunne konstatere her i salen at finansminister Foss nå presenterer en betydelig justert og endret ambisjon for hva budsjettet skal bidra til når det gjelder renteutviklingen. Nå er finansministeren fornøyd hvis budsjettet ikke bidrar til økende rente, slik han formulerer seg i dag.

Men mitt spørsmål vil være helt konkret: Mener finansministeren at det reviderte budsjettet som ble lagt fram i går, er et positivt bidrag i den forstand at det fortsatt kan skape dette rommet for mulige rentesenkninger, som finansministeren har uttrykt så klart tidligere i år?

Statsråd Per-Kristian Foss: Ja, det er et positivt bidrag. I en ellers ganske presset situasjon, er revidert nasjonalbudsjett et positivt bidrag. Så langt har jeg også registrert at de fleste renteanalytikere mener det. Men det er klart at det er også mulig å vedta et budsjett med mindre utgifter enn det Regjeringen har foreslått. Hvis det er Arbeiderpartiets oppfatning, er jeg helt sikker på at det kan være et stortingsflertall som også vil medvirke til det, uten at jeg skal legge meg opp i behandlingen i Stortinget.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Tore Nordtun.

Tore Nordtun (A): I statsbudsjettet er det skissert en vekst på 2,5 pst. Den økonomiske veksten legges nå opp til å bli 1,8 pst. Ser en dette i forhold til den situasjonen vi har i industrien, viser prognosene at vi i nærmeste framtid kan risikere å miste ca. 60 000 arbeidsplasser. Ser vi på revidert budsjett, skisseres det der ingenting med hensyn til hvordan vi skal møte disse utfordringene når det gjelder tap av industriarbeidsplasser.

Er det slik at finansministeren overlater hele denne situasjonen til Norges Bank, at finansministeren nå bare godtar at slik skal det gå med industrien, og ikke skisserer noen opplegg i budsjettet for å møte de utfordringene som vi står overfor?

Er det slik at det nå ene (presidenten klubber) og alene er Norges Bank som skal styre, og at vi ikke skal ha noen neve på rattet i en så utfordrende situasjon?

Presidenten: Presidenten minner om taletiden.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg er litt overrasket over spørsmålet, idet den forrige regjering også stod på den pengepolitikk at det faktisk er Norges Bank som har rett til å bruke rentevirkemidlet som et ledd i pengepolitikken. Denne regjering står ikke for noe annet syn på det området.

Strategien i forhold til den konkurranseutsatte sektor er nettopp å følge handlingsregelen, slik at vi ikke øker rentepresset. Jeg registrerer at det i deler av industrien er en oppfatning om at budsjettet burde vært betydelig strammere på utgiftssiden. Det har jeg ikke så langt registrert som noen vesentlig kritikk fra Stortingets side, men det er klart at det er også en mulighet gjennom behandlingen i Stortinget. Strategien i forhold til konkurranseutsatt næringsliv er bl.a. å sørge for at næringslivet etter hvert får mer konkurransedyktige rammebetingelser, nedtrapping av investeringsavgift, forbedring av avskrivningsregler og reduksjon i formuesskatten – dette er en del av en slik samlet strategi.

Presidenten: Siv Jensen til oppfølgingsspørsmål.

Siv Jensen (FrP): Vi har i flere dager hørt ganske kraftig språkbruk fra statsministeren, utenriksministeren og finansministeren når det gjelder at opposisjonen på Stortinget tydeligvis har funnet sammen for å danne flertallsløsninger som bidrar til å gjøre hverdagen bedre for folk flest. I sum har Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet så langt blitt enige om å bruke 260 mill. kr. Det står i ganske skarp kontrast til revidert budsjett, hvor Regjeringen selv foreslår å bruke 6 milliarder kr.

Mitt spørsmål til finansministeren er om den kritikken han har fremført gjennom ulike medier, vil gjentas i denne sal overfor Stortinget. Er det slik at finansministeren mener at Stortinget er uansvarlig og bidrar til økt rente, eller er opposisjonen på Stortinget ansvarlig?

Statsråd Per-Kristian Foss: Det var voldsomt å bli invitert til å gi en slik attest. Jeg tror ikke jeg skal gi en slik blankoattest verken i den ene eller andre retning.

Jeg vil understreke hovedpoenget i kritikken. Dersom Stortinget går inn på budsjettbehandlinger mellom de budsjettbehandlinger som er lagt opp, altså mellom behandlingen på høsten av nasjonal- og statsbudsjett og behandlingen av revidert budsjett på våren, uten at det samtidig pekes på og er flertall for inndekning, har man et problem med helheten i budsjettbehandlingen. Dersom en slik behandling fører til at utgiftene i vesentlig grad øker, og at handlingsregelen slik sett ikke følges, vil det føre til rentepress. Det er ingen kritikk, det er en påpekning av hvordan sammenhengen er i økonomien. Men jeg registrerer at tendensene til slike overbud – for å kalle det det – ifølge dagens aviser er betydelig svekket. Det er jeg glad for.

Presidenten: Karl Eirik Schjøtt-Pedersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg konstaterer at finansministeren legger til grunn at revidert budsjett er godt tilpasset situasjonen i norsk økonomi og ikke vil bidra til et økt press på renten. Samtidig viser finansministeren til at det er andre forhold, inklusiv lønnsoppgjøret, som selvfølgelig også har betydning for rentefastsettelsen. Jeg legger til grunn at finansministeren og Regjeringen selvsagt må foreta en samlet vurdering av den økonomiske situasjonen – altså at ikke bare den situasjonen som er beskrevet i revidert budsjett, men også lønnsoppgjør og andre underliggende forhold, er bakgrunnen for vurderingen fra Regjeringen med hensyn til hvor mye man kan bruke i revidert budsjett. Jeg konstaterer at Regjeringen har valgt å ikke legge avgjørende vekt på del 1 i den såkalte handlingsregelen, om konjunkturstyring.

Er det da slik å forstå, ut fra finansministerens svar til representanten Solberg, at Regjeringens vurdering av den samlede økonomiske situasjonen er slik at det reviderte budsjett som er lagt fram, ikke bidrar til et samlet økt press på renten?

Statsråd Per-Kristian Foss: Ja, det er Regjeringens oppfatning at det økonomiske opplegget er godt tilpasset den økonomiske situasjonen. Jeg peker på at det er avsetninger i budsjettet til statens andel av forventede utgifter til et lønnsoppgjør. Jeg peker på at man har justert ned uttaket av Petroleumsfondet fordi fondet ble mindre enn forutsatt ved årets åpning. Jeg peker på at fortsatt ligger BNP-veksten innenlands lavere enn trendveksten, altså det som er normalt. Jeg peker på at vi har justert ned prognosene for forventet prisstigning. Samlet sett gir dette et bilde av en økonomi hvor revidert nasjonalbudsjett er godt tilpasset.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille finansministeren et spørsmål.

Dagbladet har i en forbilledlig artikkelserie avslørt hva det norske oljefondet fremdeles er investert i. Det er fremdeles investert i landminer, selv om dette er et brudd på folkerettskonvensjoner, det er inne i barnearbeid, tvangsarbeid, miljøverstinger, klasebombeproduksjon og atombombeproduksjon – bare for å nevne noe av det som oljefondet er investert i. På trøndersk har vi et ord som heter «tungnem», og det kan kanskje være passende å bruke i denne anledning, for det finnes fremdeles dem som mener at vi er nødt til å investere i den type virksomhet hvis vi har et internasjonalt pensjonsfond. Dette er ikke riktig. Det finnes flere hundre fond bare i Europa, og flere hundre også i USA. Sågar verdens største pensjonsfond, California Public Employees" Retirement System, kalt CalPERS, med en forvaltningskapital på 170 milliarder dollar, altså vesentlig større enn oljefondet, har etiske retningslinjer for forvaltning av sitt fond, og gjennomgående har disse fondene minst like god avkastning som de vanlige fondene som ikke er underkastet denne type regelverk.

Mitt spørsmål til statsråden er følgende: Mener han fremdeles at det ikke er mulig at oljefondet skal ha et etisk regelverk for å unngå disse pinlige avsløringene?

Presidenten: Presidenten vil bemerke at tungnemhet ikke er et spesifikt trøndersk fenomen, men må antas å være landsdekkende.

Statsråd Per-Kristian Foss: Ja – og det er et av representanten Djupedals mildere uttrykk om undertegnede, så det er en hyggelig tone.

Petroleumsfondet har nå fått skjerpede retningslinjer som jeg oppfatter som en del av etiske retningslinjer. Uttrekksmekanismen gjelder for våpen som er forbudt etter internasjonale konvensjoner Norge har sluttet seg til. Vi har utvidet uttrekksmekanismen nå, etter forslaget som ligger i revidert nasjonalbudsjett, til også å omfatte brudd på menneskerettigheter knyttet til konvensjoner om barnearbeid og misbruk av barn, ILOs barnekonvensjon og FNs barnekonvensjon. Dette innebærer etter hvert som det blir iverksatt, at en del virksomheter vil være utelukket fra det området Petroleumsfondet kan investere i. Vi legger vekt på at disse retningslinjene må være slik at de er etterprøvbare og kontrollerbare. Vi legger vekt på at retningslinjene for fondet må være slik at det er mulig å praktisere dem fra Norges Banks og Petroleumsfondets side uten at de skal utøve selvstendig skjønn. Norges Bank er ikke et organ i norsk utenrikspolitikk og må være bundet av den offisielle politikk på disse områder, og da har vi knyttet det til de folkerettslige forpliktelser.

Jeg må bare til slutt peke på at også CalPERS, det californiske selskapet, har i sine retningslinjer at de etiske reglene dog ikke skal svekke inntjeningen – så deres utstrekning er begrenset, om vi ser på praksis også.

Øystein Djupedal (SV): Det å styrke en uttrekksmekanisme er vel og bra. Det har SV ingenting imot. Men en uttrekksmekanisme er en handling som skjer i etterkant – etter at Dagbladet, NorWatch, SV eller andre har avslørt hva oljefondet er inne i. Det betyr altså at man først skal gå inn i en landmineprodusent, så er det da en våken journalist som oppdager dette, og så kan vi gå ut i etterkant. Først skal vi gå inn i en bedrift som investerer i tvangsarbeid i Burma, så er det en våken journalist eller noen andre som oppdager dette – så kan man trekke seg ut. Hele poenget med et etisk regelverk er at man screener unna de verste bedriftene sånn at disse ikke blir en del av dette universet som man kan investere i.

Dette er et stigende forretningsområde verden over. Det betyr ikke at dette etiske regelverk for store pensjonsfond er perfekt – overhodet ikke. Men det som er mer og mer påfallende, er at disse investeringer som foretas av folkets penger gjennom oljefondet, er i strid med det som er dette husets politikk, og det som er den sittende regjerings politikk. Burma er det mest eklatante eksemplet, der vi investerer statlige penger, mens private blir bedt om å holde seg unna. (Presidenten klubber.)

Min utfordring til finansministeren er følgende: Vi ønsker nå en utredning av om dette er mulig, av folkerettseksperter, etiske økonomer, som kan hjelpe oss med å få på plass et regelverk. Vil finansministeren ta imot denne utstrakte hånd fra SV?

Presidenten: Presidenten vil minne om at tungnemhet heller ikke er anbefalelsesverdig når det gjelder å overholde taletiden.

Statsråd Per-Kristian Foss: Det er ikke korrekt at kontrollen skal skje i etterkant. Dersom Stortinget nå godtar de retningslinjer som Regjeringen har foreslått, så vil Finansdepartementet og Petroleumsfondet igangsette en såkalt screening – hva det norske ordet for det er, leter jeg litt etter, men det er en slags form for kontroll av selskaper basert på tilgjengelige opplysninger med sikte på å luke ut selskaper som bryter med de konvensjoner jeg tidligere har omtalt. Slike kontroller, screeninger, kan heller ikke gi noen fullstendig garanti, det har alle de fond som representanten har omtalt, både de svenske AP-fondene og det californiske fondet, opplevd, at på tross av screening har det vært avdekket brudd i enkeltselskaper. Det tror jeg ikke vi kan utelukke heller i fremtiden. Men vi kan redusere i betydelig grad risikoen for det.

Når det gjelder utredning, anbefaler jeg den utredning som er gjort offentlig tilgjengelig fra Petroleumsfondets Folkerettsråd som denne Regjeringen har oppnevnt, som består av fremtredende eksperter på dette området, og som vurderer de spørsmål som representanten bad om å få vurdert.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Åslaug Haga.

Åslaug Haga (Sp): Når det gjelder etiske retningslinjer for oljefondet, legger Regjeringa seg på minimumsstandarder i forhold til folkeretten. Folkeretten er, som finansministeren vet, et minste felles multiplum i forhold til hva det er mulig å få til internasjonalt. Norge har tradisjonelt ønsket å videreutvikle og styrke folkeretten. Det er jo da absurd at Norge kan komme i en situasjon hvor vi jobber for å utvikle folkeretten i internasjonale organer, samtidig som vi undergraver de samme målene gjennom investeringer gjennom oljefondet. Vi kan komme opp i den samme absurde situasjonen i forhold til norsk bistand, hvor vi på den ene siden da bruker bistand til å rydde opp etter det som på den andre siden er investeringer som er gjort gjennom oljefondet.

Mener finansministeren at det er uproblematisk å operere med dobbeltstandarder?

Statsråd Per-Kristian Foss: Det er ikke uproblematisk å operere i den globale økonomi, uansett. Det tror jeg representanten Haga selv har erfart. Hun var medlem av en regjering som har foreslått atskillig svakere uttrekksmekanismer av Petroleumsfondet enn det denne regjering foreslår. Da var menneskerettigheter overhodet ikke vurdert. Det man da kom inn på og foreslo, var bl.a. å trekke Petroleumsfondet ut av alkoholprodusenter i verden. Mens den norske stat produserer alkohol, skulle altså vi trekke oss ut av selskaper internasjonalt som produserer alkohol, og selge det i Norge med høy fortjeneste og store skatteinntekter. Det er et eksempel på et slags dilemma, for å si det forsiktig, som man kommer opp i dersom man tror at Petroleumsfondet skal være et politikkorgan. Jeg er enig i representantens understreking av behovet for å utvide folkeretten, men jeg tror ikke spydspissen for å få det til er Petroleumsfondet, men internasjonale forhandlinger. Blant annet knytter det seg opp til Stortingets ønske om å gå inn på det som enkelt men ikke veldig presist betegnes som klasebombeområdet, hvor man håper på å få til avtaler, men hvor det har vist seg meget vanskelig.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Morten Lund (Sp): Jeg vil stille et spørsmål til finansministeren.

På SNDs nyskapingsmiddag forleden innledet Jens Petter Ekornes om behovet for en stat som bidrar med tilskudd, lån og garantier når distriktsarbeidsplasser skal etableres og utvikles. Hele Møre-industrien er blitt utviklet med slik statlig hjelp, sa Ekornes. Takket være samspill og hjelp fra DU, Industrifondet, Industribanken og nå SND har det blitt industri overalt og ikke bare litt i Ålesund, som han mente det ville blitt uten den hjelpen. Samarbeidsregjeringen har tatt det meste av kraften fra dette hjelpeapparatet.

Hvorfor hører ikke Regjeringen på de i næringslivet som har erfaring, f.eks. slike som Ekornes, som er kommet med i Høyres ledelse?

Statsråd Per-Kristian Foss: Dette viser vel at selv medlemmer av Høyres sentralstyre må kjempe for å få sine synspunkter gjennom.

Jeg tror at hvis man lytter til et samlet næringsliv – og jeg lyttet med spesiell interesse til organisasjonene PIL, prosessindustrien, og TBL, teknologibedriftene, som nå særlig har advart mot den pressede situasjon som eksportindustrien står overfor – ber de ikke om økt påfyll på kommunale pensjonsfond. De ber om en politikk som demper presset på kronen, demper presset på renten, og som med andre ord bidrar til at industrien får noe lettere vilkår. SND har fortsatt gode låneordninger som kan være et godt tilskudd til den kapital som finnes tilgjengelig for lønnsomme prosjekter både i Distrikts-Norge og i andre deler av landet. Som kjent er det også landsomfattende ordninger innenfor SND.

Morten Lund (Sp): Det var vel en forsnakkelse at det ble sagt «kommunale pensjonsfond» og ikke næringsfond, for næringsfond er faktisk noe helt annet enn pensjonsfond. Dette får folk i arbeid.

Ekornes er ikke alene om sine synspunkter. Dette er det mange som mener. Det viser seg at det er altfor mange som gir opp og rett og slett flagger ut virksomheten sin fordi det nå gis mindre hjelp enn før. Ekornes sa i sin tale at teknologisk nyskaping i etablert industri er den beste motvekten mot utflagging. I hans konsern er kompetansen i de 1 300 hodene og 13 000 fingrene, som han sa, altfor verdifullt til å flytte fra. Så han vil ikke det, men han sier at de trenger økonomisk hjelp fra staten for å få til den teknologiske nyskapingen. Det greier ikke SND å gjøre lenger. Det er ikke snakk om lån. Det er snakk om hjelp. Og det er ingen som forbyr oss å støtte ny teknologi og kunnskap i bedriftene mye mer enn det vi gjør i dag.

Hvorfor bidrar Regjeringen til utflagging av viktige arbeidsplasser ved å vingeklippe SND og hindre den teknologiutviklingen som trengs?

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg vil først beklage forsnakkelsen. Det var ikke pensjonsfond, men næringsfond. Man kan sikkert få lånt gjennom pensjonsfond også, men det var næringsfond jeg siktet til i denne sammenhengen.

Regjeringens politikk bidrar ikke til utflagging, men det er klart at i en åpen økonomi vil man oppleve at både privateide og statlig eide bedrifter relokaliserer. Vi har senest i dag eksempler på det. Statoil vurderer en relokalisering, sågar til vårt naboland Sverige. Jeg tror ikke noen politikk kan hindre at bedrifter kommer og går.

På teknologisiden har denne regjeringen tatt i bruk sterkere virkemidler enn noen gang tidligere, nettopp gjennom skatteordninger for FoU-virksomhet i bedriftene, som skal bidra til å stimulere både teknologiutvikling i eksisterende bedrifter, som Ekornes snakket om, det gjelder hans egen virksomhet, og, som jeg vil understreke er like viktig, teknologiutvikling i form av nyskaping utenfor de etablerte bedriftene.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Eli Sollied Øveraas.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Eg vil minne om at Møre og Romsdal fylke er verdiskapingsfylke nr. 1, og dei har vore storbrukarar av SND-midlar. Eg trur ikkje at næringslivet i Møre og Romsdal hadde vore det det er, utan SND. Det har vore ein målretta politikk med tanke på nyskaping og innovasjon i eksisterande bedrifter. Kunnskapsparken i Molde, opna av statsministeren i år, uttalte i går at dei vil få problem om ikkje SND-midlane aukar. Nyvald sentralstyremedlem Jens Petter Ekornes har vore sitert, og eg vågar den påstanden at få, om nokon, kjenner næringslivet betre enn Jens Petter Ekornes, både i Møre og Romsdal og i landet elles.

Kva grunnlag har då finansministeren for å så tvil om dei sterke åtvaringane frå kollegaen i sentralstyret når det gjeld verdien av SND, samtidig som vi veit at Møre og Romsdal er verdiskapingsfylke nr. 1?

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg er heldigvis ikke dommer i den konkurransen, men Møre og Romsdal er et godt verdiskapingsfylke, og vi har heldigvis flere av dem.

Det er ikke Regjeringens politikk å nedlegge SND. Flere av de gode virkemidlene når det gjelder både teknologiutvikling, lavrisikolån og forsknings- og utviklingskontrakter, er bevart og vil bli videreutviklet. Jeg tror man skal lytte godt til næringslivets folk når det gjelder å trekke på egne erfaringer, men jeg er ikke sikker på om alt av fortidens erfaringer nødvendigvis behøver å bli fremtidens ordninger. Vi må også være villige til å tenke nytt på dette området. Det er en del av årsaken til at Regjeringen har igangsatt en vurdering av hele virkemiddelapparatet, inkludert SND, Eksportrådet mv.

Presidenten: Karl Eirik Schjøtt-Pedersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg er enig med finansministeren i at det aller viktigste for norsk næringsliv er den samlede økonomiske politikken. Men innenfor den samlede økonomiske rammen som man har til disposisjon, kan man gjøre ulike valg. Denne regjeringen har valgt å svekke de distrikts- og næringspolitiske virkemidlene betydelig. Den samlede virkningen overfor næringslivet av de kutt som ble foreslått i nærings- og distriktspolitikken, vil være i størrelsesorden 1,7 milliarder kr på grunn av at de utløser flere penger enn det som er direkte statlig.

Jeg konstaterer at det nyvalgte sentralstyremedlemmet i Høyre, Jens Petter Ekornes, kalte dette kuttet en katastrofe. Det var ikke Arbeiderpartiets ord, det var Ekornes" ord. Jeg konstaterer videre at Regjeringen i det reviderte budsjettet ikke har funnet grunn til å rette det opp. Det nye signalet når det gjelder SND, er at Regjeringen bevilger penger til å kutte 100 stillinger i SND. Det betyr kutt i stort sett samtlige fylker. Er dette et signal om at de kutt i SND som ble foretatt i årets budsjett, vil bli videreført, og at Regjeringen ikke har noen ambisjon om å følge opp Ekornes" ønske om å styrke SND som et virkemiddel?

Statsråd Per-Kristian Foss: Siden Jens Petter Ekornes er brakt inn i debatten, må jeg for helhetens del få legge til: Under en åpen debatt med Ekornes på et møte i Møre og Romsdal fylke var han meget klar på at den samlede virkning av det budsjettet som regjeringen Bondevik la frem, var klart bedre enn virkningen av budsjettet til den regjering som forlot posisjonen.

Hva gjelder budsjettet for 2003, kan jeg ikke gå inn på hvilke konkrete forslag Regjeringen vil fremme i forhold til SND. Men det er jo et poeng å bygge ned et apparat som er for stort i forhold til de problemer det skal håndtere. Jeg må si at jeg er langt mer opptatt av at SND får gode ordninger som i tillegg utløser privat kapital, enn av at SND beholder samtlige ansatte. For øvrig viser vel beløpet hvor kostbart det er å omstille et offentlig apparat, med de ordninger for avgang som der eksisterer.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Først må jeg si at jeg synes det er ganske oppsiktsvekkende at finansministeren ikke helt vet forskjellen mellom kommunale næringsfond og SND. Når han i tillegg mener at man har virkemidler som er for store, synes jeg det blir enda verre. Jeg vil anbefale finansministeren å lese SNDs årsrapporter, som fra 1997 dokumenterer at dersom SND hadde hatt flere midler, ville de ha hatt prosjekter liggende som de vet ville fått bedrifter på beina, som ville skapt arbeidsplasser, og som ville skapt verdier.

Finansministeren mener i tillegg at statens viktigste oppgave tydeligvis skal være å gi lavrisikolån – lavrisikolån som det i stor grad er mulig å finansiere i det private markedet – mens risikolån er det som mangler ute i distriktene, for der er tilgangen på privat lånekapital mye mindre. Er det Regjeringens politikk at man egentlig ikke ønsker oppstart av mange småbedrifter i distriktene?

Statsråd Per-Kristian Foss: Jo, Regjeringens politikk er å støtte nyskaping, omstilling og oppstart av bedrifter i hele Norge – selvfølgelig også i distriktene. Jeg vil peke på at det i revidert nasjonalbudsjett er dokumentert gode tall for at sysselsettingen i Norge øker. Problemet i dag i store deler av Norge er mangelen på arbeidskraft. Det hindrer ikke at man også må ha et klart nyskapingsperspektiv. Men ordningene må moderniseres og tilpasses den tid vi lever i.

Jeg er klar over forskjellen mellom SND og kommunale næringsfond, men jeg ble faktisk spurt om begge deler.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Synnøve Konglevoll (A): Jeg vil stille et spørsmål til miljøvernminister Børge Brende.

For Arbeiderpartiet er det viktig å legge bedre til rette for friluftslivet i Norge. Å legge til rette for økt friluftsliv er god miljøpolitikk og god helsepolitikk, og det er viktig og verdifullt i seg sjøl. For Arbeiderpartiet er det spesielt viktig å satse på barn og unges friluftsliv.

En av de tingene som mange unge ønsker å driver med, er fiske. For ti år siden gikk et flertall i Stortinget inn for at alle unge under 16 år skulle få fiske gratis med stang eller håndsnøre i norske vassdrag. Nå, ti år etterpå, er det oppstått en debatt der grunneiere vil nekte barn og unge denne retten til å fiske gratis. Blant annet hevdes det at den er i strid med Grunnloven. Mitt spørsmål til statsråden er: Hva mener han om en slik påstand?

Statsråd Børge Brende: Først vil jeg si til representanten Konglevoll at jeg er helt enig i at friluftsliv er av svært stor verdi. Ni av ti nordmenn er faktisk av den oppfatning at det er det mest forebyggende helsearbeid som finnes.

Så til dette med jakt og fiske: Så vidt jeg har forstått, har noen grunneiere rundt Hardangervidda nå gått til det skritt å ville stevne staten i forhold til et tidligere stortingsvedtak, der man åpnet for at barn og unge under 16 år skal få fiske gratis i ulike innsjøer og vann.

Hvis det er slik at denne saken vil komme opp for retten, tror jeg ikke at jeg skal si noe mer om det. Regjeringen forholder seg selvsagt til Stortingets vedtak. Og jeg er enig i gjeldende politikk på området, at barn og unge under 16 år skal kunne fiske vederlagsfritt i våre fiskevann.

Synnøve Konglevoll (A): Jeg vil takke statsråden for svaret. Det var et veldig forsiktig svar. Men la meg utfordre han litt videre.

I april 2001 la Arbeiderpartiet fram en stortingsmelding om friluftspolitikk. Da Børge Brende overtok som miljøvernminister etter Siri Bjerke, valgte Regjeringa å ikke trekke friluftslivsmeldinga. Det betyr at man kan anta at de støttet mesteparten av det som stod der.

Når det gjelder saka som vi diskuterer nå, retten til gratis fiske for barn og ungdom, foreslo Arbeiderpartiet i meldinga å utvide retten til gratis fiske, til opp til 18 år. Vi fant mange gode argumenter for å heve aldersgrensen til 18 år. Det er bl.a. myndighetsalderen i Norge. Men på høringen i Stortinget protesterte nettopp de med grunneierinteresser i saka, og dermed bøyde regjeringspartiene av. Det ble dessverre ikke flertall for å heve aldersgrensen til 18 år.

Mitt spørsmål er: Hvis statsråden er opptatt av barn og unges rett til friluftsliv, hvorfor vil han da ikke være med på å heve aldersgrensen?

Statsråd Børge Brende: Først vil jeg si at noe av det mest positive barn og unge kan drive med, er selvsagt friluftsliv. Det å tilrettelegge for det gjennom en aktiv friluftspolitikk vil Regjeringen jobbe mye med i tiden fremover.

Innstillingen fra Stortinget i denne saken ble veldig god. Det som flertallet i komiteen valgte å gå inn for, var ikke vederlagsfritt fiske for de mellom 16 og 18 år, men komiteen bad Regjeringen se nærmere på om det kunne utvikles en rabattordning for de mellom 16 og 18 år. Det har jeg tatt til etterretning, og det jobber jeg med som utgangspunkt.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Eirin Faldet.

Eirin Faldet (A): Jeg er veldig glad for at miljøvernministeren tar dette spørsmålet alvorlig, men jeg vil advare litt mot rabattordninger som kan føre til større byråkrati.

Så vil jeg gjerne få komme litt inn på et TV-program jeg så på i går, som egentlig var en god illustrasjon på hvor glade barn kan være for å få være med far på fisketur. Aksel sa at det er morsomt å fiske, men det er dumt å måtte betale for det. Burde ikke statsråden gi Aksel og andre barn muligheten til virkelig å slå i bordet og si at det skal være gratis å fiske også i store innsjøer som Mjøsa, som ligger mitt hjerte nær. Det kan da ikke være slik at barn skal stå med lua i handa og håpe på grunneierens raushet og godhet for å få lov til å fiske litt i Guds frie natur.

Dessuten har finansministeren nå frafalt å kreve tollavgift på fiskestenger, så her er det muligheter også til å følge opp dette. Jeg ber statsråden så innstendig jeg kan om at han revurderer Regjeringens standpunkt om ikke å heve aldersgrensen til 18 år.

Presidenten: Stortinget er nå spent på om miljøvernministeren vil gi et klapp på akselen.

Statsråd Børge Brende: Jeg tror miljøvernministeren bør forholde seg til det som flertallet i Stortinget har fastslått, nemlig at vi skal beholde ordningen med vederlagsfritt fiske for barn og unge under 16 år, og at man skal prøve å jobbe frem en moderasjonsordning for de mellom 16 og 18 år.

Jeg vil også legge til at vi har en veldig stor statsallmenning i Norge, hvor det er fritt frem å fiske, både for barn og unge og også for oss som er litt eldre, som er ute sammen med barna. Jeg har for øvrig sagt ja til å være med på et stort arrangement som Jeger- og Fiskerforbundet skal ha nå i juni, sammen med barn og unge som skal få fiskestenger, og som skal ut og bruke naturen.

Jeg er enig med representanten Faldet i at vi skal være forsiktig når det gjelder dette med byråkrati. Så vi skal jobbe skikkelig med den ordningen.

Dessuten er det positivt at også politikerne er ute og fisker. Jeg har merket meg at tidligere statsminister Stoltenberg etter en fisketur med sin sønn valgte å gå inn for å fjerne hele gebyrordningen som gjaldt for bl.a. fiske i statsallmenning, som da var fiskeavgift.

Presidenten: Presidenten vil anta at i hvert fall stemmefiske også i fremtiden vil være gratis.

Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Siv Jensen (FrP): Jeg har et spørsmål til finansministeren.

For en stund siden satte Regjeringen ned et såkalt skatteutvalg, som fikk et svært bredt mandat. Det betyr at de aller fleste skattetyper inngår i de vurderinger som kommisjonen eller utvalget skal gjøre. I tillegg har de fått en avgrensning på proveny på 10 milliarder kr. 10 milliarder kr er ca. 2,5 pst. av de skatte- og avgiftsinntekter som staten får fra Fastlands-Norge. Det er omtrent ikke annet enn det vi justerer skatte- og avgiftsanslagene med på grunn av den årlige prisstigningen. I tillegg vet vi at det å fjerne formuesskatten tar 8 av de 10 milliardene.

Jeg har to spørsmål til finansministeren. Det første er om han mener at det provenyet er tilstrekkelig til å få gjort noen virkelige grep i omleggingen av skattesystemet til et mer rettferdig system.

Det andre spørsmålet er henvist til uttalelser fra økonomiprofessor Terje Hansen knyttet til hvem som de facto betaler formuesskatt i Norge i dag, hvor det slås fast at det i all hovedsak er pensjonister som gjennom et langt liv har nedbetalt gjeld, og som nå sitter med penger på bok.

Statsråd Per-Kristian Foss: Skauge-utvalget er ikke et såkalt skatteutvalg, det er et skatteutvalg. Det har et godt mandat, i tråd med Stortingets vedtak. Det er ikke Regjeringen som sånn sett har lagt mandatet, men vi har utvidet det noe. Vi har bl.a. bedt utvalget om å utrede både et alternativ som er såkalt provenynøytralt, og et alternativ som innebærer samlede lettelser på 10 milliarder kr.

Det vil ikke være noe problem verken for regjering eller storting ut fra en slik utvalgsinnstilling å gå ytterligere utover 10 milliarder eller å redusere lettelsene med 10 milliarder. Det er ingen binding. Det er en eksplikasjon, som vil være en del av innstillingen.

Min erfaring er at Fremskrittspartiet aldri har hatt noen problemer med å foreslå senkete skatter, avgifter, satser og fradragsbeløp. Det vil man heller ikke ha her. Så utvalget binder ingen ting.

Professor Terje Hansen – som jeg ofte lytter til, noe som jeg også hadde gleden av på et tilsvarende seminar i forrige stortingsperiode – pekte i denne sammenheng særlig på en del omgåelsesmuligheter i forbindelse med delingsmodellen. De er vi klar over. Han pekte også på den såkalte 80 pst.-regelen, som hindrer at summen av lønnsinntekt og kapitalinntekt for en del særlig rike blir så høy at skatten blir høyere enn lønnen. Det er en avgrensningsregel som jeg tror det er fornuftig å ha hvis man ønsker norsk kapital i Norge, og ikke investert i utlandet i stedet. Jeg tror man skal tenkte seg godt om før man angriper store norske formuer sterkere enn det vi allerede gjør.

Siv Jensen (FrP): Terje Hansen har bl.a. også påpekt at dette systemet er – det han har kalt – «tre ganger renteskatt» på landets pensjonister, så det er langt mer i dette enn hvordan skatten rammer de såkalt rike i Norge.

Jeg synes det er interessant når finansministeren sier at dette utvalget ikke binder noen ting. Det må i realiteten bety at finansministeren sysler med tanken om å komme med konkrete forslag til skattereduksjoner, eksempelvis en nedtrapping av formuesskatten, for det kan ikke være slik at vi i Stortinget nå skal sitte og vente på resultatet fra skatteutvalget, som antakelig ikke vil komme til Stortinget før tidligst i forbindelse med statsbudsjettet for 2004. Det betyr at det vil gå i hvert fall ett eller to år før vi får et forslag om skattelette av betydning til behandling i Stortinget.

Kan finansministeren bekrefte at han ikke har tenkt å vente på skatteutvalgets innstilling før han eventuelt kommer med forslag om andre skattelettelser til Stortinget?

Statsråd Per-Kristian Foss: Det representanten spør om, er hvilke skatteforslag budsjettet for 2003 vil inneholde. Det kan jeg ikke svare annet på enn å bekrefte at det vil inneholde forslag også til skatteendringer i retning av lettelser.

De hovedspørsmål som er knyttet til skattesystem, eventuelt kombinert med skattelettelser, som er lagt inn i mandatet for Skauge-utvalget, er det min plan at Stortinget skal få til behandling i form av en melding våren 2003. Avhengig av utfallet av den behandlingen vil så forslagene bli lagt inn i statsbudsjettet for det etterfølgende år.

Det er vel vanlig når man setter ned et utvalg, at man faktisk venter på at innstillingen kommer. Jeg må si at utvalgets mandat er såpass krevende at de har betydelige utfordringer foran seg på den relativt korte tidsfristen de har fått, nemlig ved dette årets utløp.

Presidenten: Innenfor den reglementsfestede tid for spontanspørretimen rekker vi et hovedspørsmål til – Karl-Anton Swensen.

Karl-Anton Swensen (Kp): Mitt spørsmål vil gå til miljøvernministeren.

Jeg vil først og fremst rose miljøvernministeren og Regjeringen for den innsats som de har gjort, og som de utøver, i forbindelse med å få stoppet utslippene fra Sellafield-anlegget i Storbritannia. Men etter hvert er det vel rimelig klart at britiske myndigheter vil gi grønt lys for ny utslippstillatelse i vår. Det har kommet ganske klare signal om at den vil komme i nær fremtid.

Mitt spørsmål til miljøvernministeren er: Hva vil miljøvernministerens reaksjon på en eventuell utslippstillatelse fra britiske myndigheter være?

Statsråd Børge Brende: Jeg vil først returnere honnøren til Kystpartiet for det engasjement som man der har utvist i saken om Sellafield. Jeg tror ikke vi har hørt det siste ordet i Stortinget om det store Sellafield-anlegget.

Det som Regjeringen har konsentrert seg mest om det siste halvåret, er spørsmålet om utslippstillatelse av det radioaktive stoffet technetium-99. Storbritannia har valgt å slippe dette rett ut i havet, mens f.eks. franskmennene ved tilsvarende reprosesseringsanlegg i La Hague renser det og lagrer restavfallet, slik at det ikke kjøres i havet. Derfor er det fullt mulig for Storbritannia å rense og lagre technetium-99. Problemet er at de har mye gammelt avfall liggende som de ikke har håndtert, og som de nå velger å kjøre ut i havet. Det protesterer vi på det sterkeste mot.

Environmental Agency i Storbritannia, som tilsvarer Statens forurensningstilsyn, har anbefalt at man skal fortsette med disse utslippene frem til 2006 – iallfall har man sagt at det er akseptabelt. Dette ligger nå på den britiske miljøvernministerens bord. Vi har kjørt et knalltøft løp for at man må lage enten et moratorium i forhold til å slutte å slippe ut eller starte en rensing av disse utslippene.

Jeg er også klar over at denne utslippstillatelsen er like rundt hjørnet. Vi trodde at den skulle komme før jul, men jeg mener at på grunn av det sterke norske presset som har vært, har man brukt lenger tid på å avgjøre dette. Vi fortsetter det politiske presset mot den engelske regjeringen. Vi har ulike skritt vi også skal ta de nærmeste ukene, og vi håper selvsagt at vi skal få en positiv avgjørelse som går i retning av rensing eller et moratorium.

Jeg merker meg at representanten ikke ser så altfor optimistisk på resultatet, men nå avventer jeg bare den videre utvikling uten å gå inn og karakterisere den noe nærmere.

Karl-Anton Swensen (Kp): Jeg er veldig glad for den klare og tydelige holdningen og fastheten som Regjeringen har hatt i denne saken, og jeg er i likhet med miljøvernministeren overbevist om at dette bl.a. har vært med og bidratt til at utslippstillatelsen har blitt utsatt og utsatt. Hvorvidt jeg er optimistisk eller pessimistisk i forhold til det, så ser jeg at dette er en lang kamp, og at her er det om å gjøre å sette inn nødvendige ressurser for å få stoppet disse utslippene fra Sellafield-anlegget.

Men jeg er også klar over at de grepene som man kanskje ønsker å gjøre fra Regjeringens side fremover, kanskje kan være med på å legge et ytterligere press på behandlingen av disse problemene.

Man skal være oppmerksom på at de radioaktive utslippene fra Sellafield-anlegget ikke er reversible, og at de blir værende i våre havområder og i naturen i all overskuelig fremtid. Jeg vil derfor bare rose Regjeringen og oppfordre dem til å stå på videre for å få stoppet disse utslippene.

Statsråd Børge Brende: Et av de store paradoksene i denne saken er jo at Storbritannia selv sier at de ikke vil lagre technetium-99 og restavfall under jorden ved Sellafield-anlegget fordi det kan skade grunnvannet, det kan renne ut. Det er de samme myndighetene som sier at dette kan vi bare kjøre ut som avfall, for det er ikke farlig. Her har det faktisk vært en viss utvikling i den britiske retorikken i saken. Man erkjenner nå at radioaktiviteten langs hele Norskekysten har økt, og at den har økt på grunn av utslippene fra Sellafield-anlegget. Det er riktig, som også representanten understreker, at halveringstiden på technetium-99 er 213 000 år, så det er helt ugjenkallelig hvis en kjører dette ut i havet. En får det aldri opp igjen, og dette må vi leve med i all fremtid.

Vi håper jo derfor at Storbritannia imøtekommer vårt krav om at man skal slutte med utslippene, men i likhet med representanten ser jeg ikke noen grunn til å spenne forventningene for høyt i forhold til det. Men skulle man ikke imøtekomme oss, blir det meget sterke reaksjoner.

Presidenten: Så vidt presidenten kunne høre, rådet det en ikke ubetydelig grad av enighet mellom spørsmålstilleren og svareren.

Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.