Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Magne Aarøen (KrF) (ordførar for saka): Spørsmålet denne saka reiser er retten til uførepensjon før tre års opphald i Noreg etter fem år eller meir i utlandet, og med tidlegare opptente rettar i Noreg.

Komiteen ser at framleggsstillarane reelt peikar på at det i dag er fleire nordmenn enn tidlegare som arbeider i utlandet, eller som iallfall oppheld seg der i kortare eller lengre tid, og at vi må ha eit lovverk som tek i vare trygderettane for desse.

Sjølv om det er eit fleirtal og eit mindretal i denne saka, er den saklege usemja svært lita. Fleirtalet er samd med sosialministeren, som i brev av 22. februar i år seier at arbeidslandet i utgangspunktet må ta ansvar for uførepensjonering dersom uførleik har kome til under eit utanlandsopphald.

Det same fleirtalet har vidare merka seg av brevet frå sosialministeren at det er oppretta trygdeavtalar som sikrar at personer frå land ein kan samanlikne seg med, kan få ytingar frå to land for å sikre tilstrekkelege ytingar. Ein har vidare merka seg at det vert arbeidt med ei løysing på spørsmålet om supplerande ytingar til personar som har kort butid i Noreg, slik Stortinget har bedt om.

Det same fleirtalet meiner dei avgrensingane som EØS-avtalen inneber når det gjeld å gi ytingar berre til personar busette i Noreg, gjer det mest føremålstenleg at spørsmålet vert vurdert og løyst som ein del av den generelle trongen for supplering av folketrygda når folketrygda sitt oppteningskrav ikkje er oppfylt.

Eg reknar med at Regjeringa med sitt alt oppstarta arbeid med saka om ikkje altfor lenge kjem til Stortinget med sine framlegg til løysingar, og at saka kan få ei ny runde med handsaming.

Med desse få orda anbefaler eg fleirtalet si tilråding.

Britt Hildeng (A): Forslagsstillerne viser til at noe av bakgrunnen for dette forslaget er at stadig flere nordmenn arbeider og bor i lengre perioder utenfor landets grenser for så å vende tilbake til Norge. I denne perioden har man vært uten medlemskap i folketrygden, og man kan da komme i en uheldig situasjon dersom man blir ufør etter tilbakevending uten å ha tilstrekkelig medlemstid i folketrygden før tidspunkt for uførhet.

Arbeiderpartiet ser problemet i forhold til at arbeidstakere eller nordmenn bosatt i utlandet i en del sammenhenger vil kunne komme til å falle mellom to stoler i trygdesystemet. Dette kan være som i det tilfellet som påpekes i denne forbindelse, men det kan også være i en rekke andre sammenhenger der ulike økonomiske og sosiale rettigheter og ytelser gis. Dette er en del av de problemene som reises i forbindelse med fritt arbeid og fritt kapitalmarked. Utfordringene i denne forbindelse må være å få et system der også de sosiale rettighetene følger arbeidstakeren på en slik måte at rettighetene harmoniseres i de ulike landene. Dette gjøres i en del sammenhenger innenfor EØS-området, og avtalene er jo slik at de rettighetene som finnes i arbeidstakerlandet, også skal være for og gis til den enkelte arbeidstaker der. Men slike ytelser kan være forskjellige fra de ytelsene som gis i Norge, eller bestemmelsene kan være slik at en faller mellom to stoler. Det er nettopp på denne bakgrunn at Arbeiderpartiet mener at den sosiale dimensjon i EU blir så viktig, også i EØS-sammenheng, nettopp for å kunne sikre sosiale rettigheter på tvers av landegrensene. Det å arbeide videre med trygdeavtaler med andre land blir derfor viktig, og det blir viktig å gjøre disse avtalene så gode at de rettighetene som er nedfelt i norsk lovgivning, også vil kunne gjelde i andre land.

I et samfunn med stor mobilitet på tvers av landegrensene blir en slik harmonisering og et tilfredsstillende avtaleverk for sosiale rettigheter helt avgjørende for den enkelte borgers sosiale og økonomiske trygghet. Dette må være et kontinuerlig arbeid videre fremover, og vi er på denne bakgrunn enig i at det foreliggende Dokument nr. 8-forslaget blir vedlagt protokollen.

Harald T. Nesvik (FrP): Det norske arbeidsmarkedet har over tid endret seg til dels dramatisk når det gjelder hvordan den enkelte bedrift er organisert, og ikke minst plassert. Vi har sett en utvikling som har gått fra det som tidligere var en meget stasjonær arbeidsplass, med sine faste medarbeidere, over til en virkelighet med internasjonale bedrifter, med avdelinger i mange land, og med arbeidstakere som reiser ut for å skaffe seg den kompetanse som Norge kan gjøre seg nytte av når disse personene kommer tilbake til Norge. Dette er viktig da vi i Norge har en rekke bedrifter som konkurrerer på et globalt marked.

Når en ser på denne utviklingen som har funnet sted, vil en også kunne legge merke til at det norske lovverket ikke helt er tilpasset dagens virkelighet. Dette gjelder bl.a. det faktum at en etter fem år eller mer i utlandet igjen må opparbeide rett til uførepensjon i tre år. Dette virker på forslagsstillerne fra Fremskrittspartiet som urimelig dersom en har mange års medlemskap i folketrygden fra tidligere yrkesaktive perioder i Norge. Det er imidlertid rimelig at det skal være opptjeningstid på tre år i de tilfellene der en kommer til Norge uten tidligere opptjening i folketrygden. Dagens ordning med ny opptjeningsperiode har skapt store problemer for det lille antallet personer dette gjelder. En har trodd at siden en har kommet tilbake til Norge og igjen begynt med å betale trygdeavgift, så har alt vært i orden, og skuffelsen blir desto større når en får høre at en dessverre ikke har vært de tilstrekkelige tre år i Norge som kreves etter et lengre utenlandsopphold, og dette til tross for mange års medlemskap i folketrygden før en reiste.

Dette er en ordning som forslagsstillerne finner urimelig, og jeg fremmer på denne bakgrunn Fremskrittspartiets forslag som er inntatt i innstillingen.

Ola D. Gløtvold (Sp): Kravet når det gjelder rett til uføretrygd har endret seg flere ganger siden folketrygden ble innført. Vi vet at det er stadig flere nordmenn som arbeider i lengre perioder utenfor landet, og det er viktig at vi da har et lovverk som fanger opp dette, og som ivaretar trygderetten til disse arbeidstakerne.

Sosialministeren har sendt Stortinget to brev, der hun peker på det uheldige ved at personer som bor i Norge, ikke har rett til uførepensjon, selv om de får redusert arbeidsevnen sin med 50 pst. eller mer. Det er viktig at en får til en ordning som gjør at disse kan få sine trygderettigheter. Men samtidig må det påpekes og understrekes, som sosialministeren også gjorde i sitt brev, at de som har blitt uføre i et arbeidsforhold i utlandet, bør få sin trygderettmessige del dekket av det arbeidslandet som vedkommende var i, og at det hviler et ansvar på dette arbeidslandet og arbeidsgivere i utlandet.

Vi har ulike internasjonale forpliktelser. Når det gjelder trygd, er det spesielt det som ligger innenfor EU/EØS-området, som påhviler oss, spesielt at kravet om likebehandling gjelder uavkortet. Derfor viser også flertallet til det i sosialkomiteens behandling av denne saken. Og et flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til den saken vi hadde om trygd for dem som arbeidet på kontinentalsokkelen. Den gir et bilde på at det kanskje er urettferdigheter også innenfor EØS-systemet. De som jobber på norsk kontinentalsokkel får fulle trygderettigheter, inkludert barnetrygd, i Norge, selv om de aldri har vært bosatt her, mens norske borgere som jobber i en del av det samme EØS-området, ikke har de samme rettigheter når de jobber ute. Samtidig ekskluderer dette alle de arbeidstakere som kommer fra land utenom EØS-området. Tidligere har det vært slik at det har gått an å framforhandle trygderettig-heter og avtaler om dette over landegrensene basert på de gjensidige rettigheter, og det bør også være et mål for framtiden, slik at det er en større likhet utenom disse avtalene.

Vi i Senterpartiet er for øvrig enig i de betenkeligheter som sosialministeren framførte i sitt brev, og som også da et flertall i sosialkomiteen sluttet seg til. Vi mener at det må jobbes videre med hovedproblematikken i dette, slik at man ivaretar de rettigheter som folk bosatt i Norge skal ha når de blir syke eller uføre, at det i det som nå signaliseres fra Regjeringen, blir lagt vekt på dette, og at man får til avklaringer snarest mulig. Slik sett anbefaler vi at dette Dokument nr. 8-forslaget vedlegges protokollen.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Olav Gunnar Ballo (SV): Fagforeningen Nordens Klippe i Sør-Varanger hadde som motto: «Gjør din plikt, krev din rett». Jeg oppfatter at en del av det som er essensen i dette forslaget, berører det. Det må selvsagt være slik at hvis man gjennom ytelser opparbeider rettigheter, må også rettighetene stå i forhold til det man har ytt. Og det blir et misforhold her. En som har vært i utlandet i noen år, kan likevel i forkant ha gjort betydelig innsats i Norge, hatt inntekter som det har vært både skattet av og betalt avgifter til folketrygden av. At man da kommer tilbake og ikke lenger skal ha noen rettigheter hvis man blir ufør, fremstår som klart urimelig. Så SV er enig i intensjonen i forslaget.

Samtidig har flere partier berørt at når man skal se på ringvirkningene, konsekvensen, av å endre loven på dette punktet, må man gjennomgå den, slik at man ikke får nye urimelige utslag. Det man da med en gang støter på, er EØS-avtalen. For så vidt er jeg litt overrasket over at ikke flere har vært inne på hvordan dette på en del punkter også synliggjør den begrensning i handlingsrom som EØS-avtalen gir oss. På noen områder ser vi helt åpenbart at EØS-avtalen kan være en fordel i et internasjonalt samarbeid mellom EØS-land og EU-land. Et eksempel på det kan være innleggelse på sykehus eller generell behandling for sykdom der hvor man har avbyråkratisert tidligere ordninger, og hvor man i de forskjellige landene får de samme rettighetene som gjelder for innbyggerne i det landet hvor man blir syk. Det er en åpenbar fordel med selve avtalen at man har slike ordninger. Men dette området er et eksempel der det ikke er åpenbart at det er noen fordel eller at det selvsagt burde være slik som EØS-avtalen legger opp til. Det må jo fremstå som ganske urimelig at land som har opparbeidet betydelige velferdsordninger som landets innbyggere har vært med på å yte sitt bidrag til, lager ordninger som er inkluderende i forhold til land som har helt andre typer ordninger, og da kan det hende at det gir utilsiktede effekter også på kostnadssiden. Når man skal gjennomgå loven på dette punktet i forhold til folketrygdloven, synes jeg derfor det er rimelig å påpeke at man også ser på sider ved EØS-avtalen hvor man får begrensninger med hensyn til nasjonalt handlingsrom som man bør ta med seg videre. Det bør ikke være slik at Norges nasjonale handlingsrom på område etter område begrenses i denne avtalen uten at man begynner å vurdere om ulike sider ved avtalen rett og slett burde ha vært reforhandlet. Og dette kan være et eksempel på et slikt område, fordi man av hensyn til andre lands lovgivning ikke kan gi nasjonens innbyggere de rettigheter de strengt tatt burde hatt krav på.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.