Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Laila Dåvøy

• statsråd Ingjerd Schou

• statsråd Ansgar Gabrielsen

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Olav Gunnar Ballo.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg har et spørsmål til sosialministeren.

I forbindelse med statsbudsjettet for 2002 vedtok Stortinget en rekke tiltak som skulle gjennomføres i regi av Regjeringen, og som man bad Regjeringen om å ta initiativ til når det gjaldt rusmiddelmisbrukere.

Stortinget bad Regjeringen om å bedre tilbudet i kommunene til rusmiddelmisbrukere. Man bad om at det ble utarbeidet helhetlige tiltakspakker for et omsorgs- og behandlingstilbud for rusmiddelmisbrukere. Stortinget bad også om en full lovgjennomgang knyttet til psykisk helsevern og lov om sosial omsorg, samt andre lover der rusmiddelmisbruk er omtalt, ut fra mål om at behandlingsansvaret også skal tillegges helsepersonell. Det er vel sjelden at Stortinget har gitt klarere signaler om at tilbudet til rusmiddelmisbrukere må bedres. Sosialministeren har også vært høyt på banen og flagget at man skal ta initiativ overfor rusmiddelmisbrukere.

Nå ser vi at man gjør retrett i regi av Regjeringen og sosialministeren på område etter område, og dette er områder som Stortinget har vedtatt at Regjeringen skal følge opp. Hva har sosialministeren tenkt å gjøre for å følge opp på de tre områdene som jeg har nevnt nå, og på andre områder som knytter seg til rusmiddelmisbruk?

Statsråd Ingjerd Schou: Det er nødvendig å styrke spesialisthelsetjenesten for rusmiddelmisbrukere og også tydeliggjøre spesialisthelsetjenestens ansvar for denne gruppen. Dette står fast. Dette tok også denne regjeringen fatt i ved tiltredelsen. Helsedepartementet fikk allerede fra 1. januar i år ansvaret for helsetiltak for rusmiddelmisbrukere, som legemiddelassistert rehabilitering og lavterskel helsetilbud. Det ble også foreslått betydelige økninger av bevilgningene til disse formålene, som Stortinget også sluttet seg til.

Det er også blitt sendt på høring et forslag om å overføre spesialisthelsetjenesten for rusmiddelmisbrukere fra fylkeskommunen til staten ved de regionale helseforetakene. Overføring av ansvaret må skje på en måte som sikrer et oppegående og godt tilbud til brukerne. De helseforetakene som skal overta ansvaret for spesialisthelsetjenestene, må også være i stand til det. Helseforetakene står nå overfor store utfordringer knyttet til gjennomføringen av sykehusreformen og har bedt om mer tid til å forberede overtakelsen av disse rusinstitusjonene.

På bakgrunn av disse synspunktene i høringsrunden legges det opp til gjennomføring 1. januar 2004.

Det er fullt trøkk på arbeidet med lovforslaget som skal fremmes for Stortinget. Det er viktig at vi får en plassering av ansvar for tiltak som har karakter av spesialisthelsetjeneste. Det er overføringen av ansvaret som utsettes. Og det er ikke slik at misbrukere nå må vente lenger på nye tiltak. Denne saken gjelder hvor tjenesten skal ligge og ansvarsdelingen mellom sosialhelsetjenestene.

En rekke av dem som ble hørt i høringsrunden, har også påpekt at de ønsket en fremtidig endring av organiseringen av de øvrige rustiltakene, og at dette skulle gjøres samtidig. Utsettelsen gjør også dette mulig.

Vi jobber også med at vi skal få en helhet i rustjenesten, at ansvaret skal være tydeliggjort, at det skal være stor nok kapasitet, at kvaliteten skal være god nok og at ansvaret er tydelig og klart.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg oppfatter sosialministerens svar som en forklaring på hvorfor Regjeringen ikke følger opp Stortingets vedtak i den grad og i det tempo som Stortinget har forventninger om. Jeg registrerer også at Stortinget har tatt utgangspunkt i at det må være en nærhet i behandlingstilbudet, nettopp ved at det er boligtilbudet som skal bedres, og at det er et helhetlig tilbud det er snakk om, også når det gjelder det psykiske helsevernet.

Hvordan vil sosialministeren da forklare at man nå støtter Oslo kommune, som vil konkurranseutsette rusmiddelomsorgen, og at man eventuelt også vil gi det tilbudet at behandlingen skjer i Sverige?

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg er veldig glad for det tilleggsspørsmålet, for utgangspunktet for Regjeringens politikk er at vi skal ha tilstrekkelig kompetanse og kapasitet her hjemme. Behandling i utlandet vil være en nisje – et tilbud som kan passe for enkelte. Men det skal være unntaket, ikke regelen.

Jeg har stilt meg åpen for at man vurderer behandling i utlandet dersom det kan gi brukerne et bedre tilbud, og dersom tilbudet holder faglig mål. Dette er knyttet til Danmark og Sverige fordi lovgivningen der er tålig lik vår.

Utgangspunktet må være brukernes behov. Når det gjelder enkelte tilbud som f.eks. akutt avrusning, kan tilbud i utlandet være aktuelt for enkelte. Når det gjelder mer langvarige behandlingsløp, sosial rehabilitering, vil tilbud i utlandet være dårlig egnet. Når man skal tilbakeføres til samfunnet, få hjelp til å bo, komme i arbeid, etablere sosiale nettverk og være inkludert, må det skje i lokalsamfunnet her hjemme.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Sigbjørn Molvik.

Sigbjørn Molvik (SV): I forbindelse med framleggelsen av Regjeringas økonomiske opplegg for neste år, kommuneøkonomiproposisjonen, innrømmet kommunalministeren at det stramme økonomiske opplegget for 2003 kunne bety et dårligere velferdstilbud i kommunene. Omsorg og tilrettelegging av tiltak, f.eks. når det gjelder boliger for rusmiddelmisbrukere, er i stor grad et kommunalt ansvar. Derfor er vi avhengig av godt fungerende kommuner for å få fortgang i dette arbeidet. Spørsmålet blir da: Tror sosialministeren at et økonomisk opplegg for norske kommuner neste år som ifølge kommunalministeren vil gi innstramminger av velferdsordningene, er et godt utgangspunkt for å bedre situasjonen for rusmiddelmisbrukere?

Statsråd Ingjerd Schou: For i år er det lagt inn 250 mill. kr mer enn det forrige regjering hadde lagt opp til, og det er lagt inn i kommuneøkonomiproposisjonen 2-2,5 milliarder kr til det som går på frie inntekter. Senere korrigert av statsråden, jf. side 2865 Men jeg legger heller ikke skjul på at det er en utfordring i forhold til det arbeidet kommunene gjør når det gjelder velferdstjenester. Målet er uansett at det skal være mulig å prioritere, og det er også vist at kommunene har evne til å prioritere, f.eks. både rustiltak og særlig eldreomsorg, til tross for stramme økonomiske rammer. Men det er klart dette er en utfordring.

Presidenten: Ola D. Gløtvold – til oppfølgingsspørsmål.

Ola D. Gløtvold (Sp): Sosialministeren signaliserte tidlig etter at hun hadde tatt over departementet, at det skulle skje mye i forbindelse med rusmiddelomsorgen. Så ser vi at bl.a. ansvarsreformen eller ansvarsovertakelsen blir skutt ut i tid. Det vil gå over et og et halvt år fra nå før det er avklart hvordan staten skal ta over ansvaret. Er det å følge opp på en riktig måte? Hva skjer i dette vakuumet som det nå vil bli fram til 1. januar 2004? Det var et argument ved innføringen av sykehusreformen at det måtte skje raskt, slik at man ikke fikk et slikt vakuum. Nå vil dette inntre for hele rusmiddelomsorgen.

Så sier også statsråden at det skal satses. Hvordan harmonerer det med forslaget i revidert nasjonalbudsjett der man tar flere millioner fra tiltak for rusmiddelmisbrukere og flytter over i dette nye direktoratet, istedenfor å bruke det på utøvende tiltak for rusmiddelmisbrukere?

Statsråd Ingjerd Schou: Det står fast at Regjeringen har tilbud til rusmiddelmisbrukere i fokus, og at de tiltak som allerede er foreslått fra Regjeringen i 2002, vil følges opp.

Når det gjelder oppfølgingen av det som går på rusreformen, står også det fast. Høringsuttalelsene sikrer også samtidig ikrafttredelse av rusreform I og II, at dette skal gjennomføres samtidig. Vi har kommet langt i arbeidet med rusreformen. Vi har fått mange nyttige innspill. Det vi jobber med nå, er en gjennomgang og en innarbeiding, og vi har også foreslått i revidert nasjonalbudsjett 5 mill. kr nettopp for å gjennomgå de institusjonene som er berørt av dette arbeidet. Vi vil også fremme forslag for Stortinget som muliggjør en gjennomføring samtidig.

Presidenten: John I. Alvheim – til oppfølgingsspørsmål.

John I. Alvheim (FrP): La meg først si meg glad for at sosialministeren stilte seg positiv til avrusning og behandling i utlandet. På det området er de mye bedre både i Danmark og i Sverige enn vi er i Norge.

I forhold til ansvarsreformen og overføring av spesialisthelsetjenesten for rusmiddelmisbrukere til foretakene, synes Regjeringen her å begå et gedigent løftebrudd. Så sent som den 20. mars i år bekreftet helseministeren i Stortingets spørretime at dette skulle skje fra 1. januar 2003. Mitt spørsmål er: Foreligger det skriftlig dokumentasjon på at foretakene ikke ønsker denne reformen fra 1. januar 2003, og er disse dokumenter tilgjengelig for Stortinget?

Statsråd Ingjerd Schou: Helseforetakene som skal overta ansvaret, må være i stand til det, og dette er Regjeringens samlede vurdering. Når helseforetakene står overfor store utfordringer knyttet til gjennomføring nettopp av sykehusreformen og har bedt om mer tid for å forberede overtakelsen av disse rusinstitusjonene, har Regjeringen også lagt det til grunn når vi har sagt at 2004 er det aktuelle år for gjennomføringen. Men jeg fastholder at dette er en totalvurdering Regjeringen har gjort, og at intensjon og ambisjon om at vi skal ha en gjennomføring av rusreformen hvor ansvaret er tydeliggjort, står fast.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Trond Giske (A): Jeg har et spørsmål til statsråd Dåvøy.

Den gangen kontantstøtten ble innført, var hovedargumentet at det skulle gi bedre tid til foreldre og barn sammen. Det er et mål som Arbeiderpartiet deler fullt ut. Vi må sørge for at det er mulig å kombinere arbeid og det å ta seg av sine egne barn. Derfor var 1980- og 1990-tallet en historie om en kraftig utvidelse av fødselspermisjonen, en større mulighet for å ta ut tidskontoordningen, en større mulighet til å ta seg av sine egne barn.

Så i 1997 fikk vi over bordet uten forutgående utredning et forslag om å innføre en kontantstøtte til en kostnad av 3 milliarder kr. Hovedbegrunnelsen var ifølge Valgerd Svarstad Haugland, den daværende barne- og familieministeren, i et stortingsmøte onsdag den 10. juni 1998 at det var et svar på den tidsklemma, 1990-tallets tidspress, som mange foreldre føler. (Presidenten klubber). Nå viser det seg ifølge Dagsavisen i dag at …

Presidenten: Tiden er ute. Spørsmålet må komme nå.

Trond Giske (A): … at foreldre ikke har mer tid med barna. Og da spør jeg statsråden: Vil hun revurdere kontantstøtteordningen når målet ikke er oppnådd?

Statsråd Laila Dåvøy: For det første er utgangspunktet for spørsmålet feil. Det er blitt mer tid sammen med barna. Det er 1 300 årsverk mer sammen med barna. Det betyr at tusenvis av foreldre har mer tid med barna, kanskje ikke i fulle stillinger, for å si det slik, men de har redusert arbeidstiden. Det vet vi. Stortinget har også nylig behandlet en evaluering av kontantstøtten der dette fremkommer, og sannsynligvis medfører det samme tall, bare det at der sier undersøkelsen at foreldre bruker ca. 2,5 timer mer i uken på barna sine. Så kan noen synes at dette er for lite. Men vi hadde tre mål med kontantstøtten. Det ene var mer tid – det er riktig. Det andre var valgfriheten for foreldrene. Det tredje var at man ønsket større rettferdighet for dem som ikke hadde barnehageplass i forhold til dem som hadde fått barnehageplass og således ble subsidiert fra statens side. Så vi har hatt tre formål med kontantstøtten, og alle er i større eller mindre grad innfridd.

Det viktigste for meg er at valgfriheten for foreldrene er til stede. Jeg tror at foreldre vet hva som er best for deres barn. Muligheten til å få mer tid til barna er det svært mange som benytter seg av. Det er i dag faktisk 75 pst. av foreldre som har barn i kontantstøttealder, som tar ut kontantstøtte i større eller mindre grad. Det sier meg at dette også er et ønske fra foreldrene. Men valgfriheten blir ikke helt og fullt ivaretatt før vi har full barnehagedekning, og det jobber vi i fellesskap for å sørge for.

Kontantstøtten vil ikke bli avviklet hvis det er opp til meg.

Trond Giske (A): I samme debatt i 1998 sa daværende barne- og familieminister Svarstad Haugland at «tidspresset vil bli mindre, og høvet til å bruka meir tid på omsorgsoppgåvene vil bli større. Dette er sjølve kjernen i det vi ynskjer å oppnå med kontantstøtta».

Statsråden sier nå at man får 1 300 årsverk av dette. Det betyr at man betaler ca. 2,5 mill. kr pr. årsverk man får sammen med barna. Finnes det ikke bedre måter å bruke de pengene på, som sørger for at mange flere får mer tid sammen med barna sine, at det iallfall kan gjøres justeringer i kontantstøtten slik at vi oppnår bedre tid foreldre og barn imellom?

Samtidig vet vi at barnehageutbyggingen fikk en bråstopp da kontantstøtten kom. Den gikk fra 10 000–12 000 plasser i året på 1980- og 1990-tallet til ca. 3 000 plasser i året. Det er det som har ført til at valgfriheten ikke er reell, for man har rett og slett ikke en barnehageplass å gå til.

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg tror jeg deler representanten Giskes bekymring for tidsklemmen. Vi vet at småbarnsforeldre er i tidsklemmen, og mange ville nok ønsket å være mer sammen med barna. Men vi har gitt en mulighet. Den muligheten var ikke til stede før kontantstøtten kom. Man må iallfall ikke gi inntrykk av etter den nye undersøkelsen at omtrent alle milliardene som går til kontantstøtten, går til disse som nå er litt mer hjemme med barna sine. Det er faktisk 75 pst. av foreldrene som bruker kontantstøtten i dag i større eller mindre grad.

Så har jeg lyst til å si at samtidig som vi fikk kontantstøtten, kom 6 åringsreformen. Jeg ser ikke bort fra at også det har hatt stor betydning for barnehageutbyggingen. Ellers kjenner representanten Giske utmerket godt til alle problemstillingene knyttet til hvorfor vi ikke har nok barnehager. Det er bl.a. at virkemiddelbruken ikke har vært god nok. Det jobber vi i fellesskap for å søke å løse.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Eirin Faldet.

Eirin Faldet (A): Det er nok slik at vi er uenige om hvilket politisk virkemiddel som skal benyttes for å skape en bedre hverdag for ungene våre. Det er vel derfor vi er i forskjellige partier også. Så det må vi bare leve med.

Men jeg vil be statsråden tenke seg om enda en gang når det gjelder kontantstøtten, for nå sitter Regjeringen med nøkkelen til om vi kan bruke pengene på en mye bedre måte. Det det koker ned til med denne undersøkelsen og evalueringen av kontantstøtten som vi nylig har gjennomført, er jo faktisk at det foreldrene etterspør, er en barnehageplass. Selvsagt jobber alle partiene intenst for å finne løsninger på hvordan vi skal få full barnehagedekning. Men her er det altså 3 milliarder kr som går til noe som vi (presidenten klubber) nå er meget uenige om er den beste løsningen. Det er, som det heter (presidenten klubber igjen) i fjellvettreglene, ingen skam å snu.

Presidenten: Det later til at også spørsmålsstillere kan rammes av tidsklemmen, ikke bare småbarnsforeldre.

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg har lyst til å slå fast at det faktisk ikke er slik i dag at de som tar ut kontantstøtte, i det alt vesentlige er foreldre som ikke har fått barnehageplass. Jeg har lyst til å slå det fast. Det er faktisk en del foreldre som skriver brev til barne- og familieministeren der de gir uttrykk for at de er svært glad for å få kontantstøtte, som faktisk har gitt dem mulighet enten til å jobbe litt mindre eller til i perioder å være sammen med barna. Så det er ikke slik. Jeg vet at Arbeiderpartiet har ønsket å få flest mulig i barnehage, men det er noen som ønsker å ha alternativer, og det er jeg glad for at vi har.

Det er en litt spennende diskusjon vi har akkurat i dag etter den nye undersøkelsen, for jeg satt som leder i Sykepleierforbundet den gangen kontantstøtten ble innført, og det som den organisasjonen og også Arbeiderpartiet var bekymret for den gangen, var jo at vi skulle miste svært mye arbeidskraft, at de fleste ville løpe hjem og være hjemme med barna sine. Det har jo ikke slått til. Folk ønsker å jobbe noe, og kanskje være litt mer sammen med barna, hvilket også har skjedd.

Presidenten: May Hansen – til oppfølgingsspørsmål.

May Hansen (SV): SV er det eneste parti som i sitt budsjett fjernet kontantstøtten, fordi vi mente at den ikke fungerte etter intensjonen. Under evalueringen av kontantstøtten, som statsråden var inne på, kom det fram at det særlig er mødre ansatt i helse- og sosialsektoren som arbeider mindre. Det er også et trekk i utviklingen at kontantstøtten fører til mer deltid og mindre heltid i arbeidslivet for kvinner. SV synes ikke dette er en ønsket utvikling, fordi det sementerer kvinner som lavtlønte med dårlig tilknytning til arbeidsliv og dårligere muligheter til å opptjene seg likeverdig pensjon i forhold til menn. Undersøkelsen viser også at det er mødre som har tilpasset seg i form av redusert arbeidstid. Det har vært hevdet at det finnes et ubrukt omsorgspotensial blant fedre. Kontantstøtten mobiliserer ikke dette. Mener likestillingsstatsråden at dette er ok, at det er en heldig utvikling, og at dette er et uttrykk for valgfrihet for foreldrene?

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg skulle veldig gjerne ønske at langt flere menn benyttet seg av den muligheten som ligger i mer tid sammen med barna. Dessverre har ikke det skjedd i henhold til evalueringen av kontantstøtten, men som jeg tidligere har påpekt i Stortinget i forbindelse med andre spørsmål, er det også andre problemstillinger knyttet til hvorfor det er flest kvinner som er hjemme når barna er små. Mange av oss har nok opplevd det samme: å være gift med menn som tjener langt bedre enn oss. Som likestillingsminister må jeg derfor også jobbe intensivt – og gjør det – når det gjelder utviklingen på likelønnssektoren. Jeg håper at det arbeidsvurderingsprosjektet som nå er igangsatt, og som pågår med full entusiasme, vil gjøre at vi også her litt etter litt vil se en mye større rettferdighet, slik at også fedre vil kunne ha råd til å være hjemme med barna, og at det ikke går for mye ut over økonomien.

Ellers har jeg nok en gang lyst til å påpeke mulighetene vi har – valgfriheten til foreldrene. Den er viktig.

Presidenten: Åslaug Haga – til oppfølgingsspørsmål.

Åslaug Haga (Sp): Jeg tror nok at den avgjørende grunnen til at kontantstøtten ble vedtatt, var at man betraktet kontantstøtten som en tidsreform. Nå ser vi, uansett hvordan vi snur og vender på tallene, at det er begrenset i hvilken grad det er blitt mer tid til samvær mellom foreldre og barn.

Regjeringen pleier å være opptatt av at ordninger en etablerer, skal være målrettet. Det synes ikke å være tilfellet i denne saken, og jeg mener at det opplagte å gjøre når vi nå har fått en god del tall på bordet, er å begrense kontantstøtten slik at man sier at bare de som velger å være hjemme med barna, skal ha kontantstøtte. Og mitt spørsmål til statsråden er om det vil være en ordning som hun vil reflektere over, ikke minst for at vi skal kunne sikre at vi på sikt har en kontantstøtteordning som nettopp bidrar til det den var ment å være, nemlig en tidsreform.

Statsråd Laila Dåvøy: Nok en gang vil jeg påpeke at det var tre forskjellige målsettinger med kontantstøtten. Jeg skal ikke gjenta dem. Og jeg har lyst til å slå fast at foreldre er mer hjemme med barna. Det kan ha vært ulike forventinger til hvor mye dette skulle slå ut, men det viser i alle fall at foreldre er sammen med barna 2 ½ time mer pr. uke etter at kontantstøtten ble innført. Det er også en realitet.

Det spørsmålet representanten Haga tar opp, har vært drøftet. Og nei, jeg har ikke hatt og har ikke planer om å ta det spørsmålet opp igjen. Det har vært drøftet blant de politiske partiene tidligere, og jeg ser ingen grunn til at ikke foreldrene også på dette området skulle ha en valgfrihet når det gjelder hvordan de vil bruke kontantstøtten.

Igjen: Jeg har den genuine oppfatning at foreldre vet hva som er best for deres barn, og det var også viktig når det gjaldt statlige subsidier, å likestille økonomisk de som hadde barnehageplass og de som ikke hadde det.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg har et spørsmål til statsråd Dåvøy.

Vi har i den senere tid kunnet lese, bl.a. i Dagbladet søndag 12. mai, at statsråden mener at barn skal bestemme mer i hverdagen sin, og at statsråden i forbindelse med revidering av barneloven bl.a. vil foreslå at mindreårige barn skal ha bestemmelsesrett når det gjelder hvem av foreldrene barnet ønsker å bo hos.

Vi har også hørt fra faglig hold at det er uhørt at f.eks. en syvåring skal måtte velge enten mor eller far ved et samlivsbrudd. Burde ikke dette være en sak mellom foreldrene, uten at man forventer at et barn skal ha meninger om saken?

Vi vet at en rekke konflikter oppstår i barnefordelingssaker, og at konfliktene hardner til når det gjelder hvem som skal ha den daglige omsorgen for barnet. Mener statsråden at f.eks. en syvåring skal bestemme hvor han eller hun skal bo? Og tror ikke statsråden at dette kan komme til å sette en syvåring i en alvorlig lojalitetskonflikt?

Statsråd Laila Dåvøy: Først har jeg lyst til å slå fast at jeg mener ikke at barn skal ha bestemmelsesrett i slike saker. Men det som er mitt utgangspunkt, er at artikkel 12 i FNs barnekonvensjon pålegger medlemslandene å

«garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og gi barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet».

Vi snakker altså om barns rett og mulighet til å uttale seg i saker som angår dem. Og i den forbindelse jobber vi med en proposisjon med endringer i barneloven. Jeg ønsker å reise dette spørsmålet som en del av arbeidet med den loven, og eventuelt foreslå en endring i tråd med FNs barnekonvensjon. Men det er ikke snakk om at barna skal ha beslutningsmyndighet. Det må voksne ha.

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.

Vi har allikevel sett mange grelle eksempler fra riksdekkende TV hvor barnet har blitt brukt som våpen i foreldrenes kamp, og det er veldig mye å forlange av en syvåring at han eller hun – uansett om det er en rett eller en mulighet til å uttale seg – skal velge side etter et opprivende samlivsbrudd.

Dette problemet kunne vært løst på en langt smidigere måte ved at Stortinget f.eks. vedtar et forslag fra Fremskrittspartiet om automatisk delt omsorg, som en del både fra Høyre og Kristelig Folkeparti har tatt til orde for før. Og da vil jeg spørre statsråden: Vil automatisk delt omsorg være en del av endringen i barneloven når denne legges frem?

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg er enig med representanten Woldseth i at vi har sett mange problematiske saker når familier går i oppløsning, der barn i ulike sammenhenger blir revet mellom foreldrene. Barn blir uansett sterkt berørt av konflikter i familien, også når familier går i oppløsning. Jeg snakker ikke om at barn nødvendigvis må uttale seg, men mange barn, selv om de er under 12 år, har faktisk en del meninger og ønsker kanskje ved hjelp av gode omsorgspersoner å få lov til å gi uttrykk for egne meninger. Det er det spørsmålet vi reiser, i forbindelse med revisjon av barneloven. Så vil dette komme på høring, og vi vil få inn en rekke synspunkter. Debatten blir sikkert stor. Jeg har allerede merket meg en del avisinnlegg, og det synes jeg er positivt.

Når det gjelder delt omsorg, er det selvsagt noe som vi kommer til å følge opp. Hva vi ender på, er det for tidlig for meg å si, men det blir reist som en problemstilling, og det vil bli kvittert ut, for å si det slik, i forbindelse med barneloven.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ulf Erik Knudsen.

Ulf Erik Knudsen (FrP): Som stortingsrepresentant og medlem av familiekomiteen får man en rekke henvendelser om konflikter mellom foreldre ved samlivsbrudd. Det er tragiske og vonde saker som går ut over både barn og voksne. Mange land har gått i retning av delt omsorg som hovedregel ved samlivsbrudd. Dette tar bort mye av kampen om barnet, og det tvinger foreldrene til et samarbeid. Det setter barna i sentrum og tar hovedhensyn til dem.

Jeg oppfatter at statsråden ennå ikke har konkludert med hensyn til hva som vil stå i den nevnte revisjon av barneloven. Mine spørsmål er: Hvilke grunner kan statsråden se for at man eventuelt ikke vil gå inn for delt omsorg? Når kan vi forvente at den konkrete saken om barneloven kommer til Stortinget?

Statsråd Laila Dåvøy: Saken kommer til Stortinget til høsten.

Jeg tror representanten Knudsen og jeg er enige om at det er klokt og riktig at barn har kontakt med begge foreldrene. Det er utgangspunktet for alt det arbeidet vi gjør. Jeg er av den genuine oppfatning at uansett om foreldrene lever sammen eller ikke, er det viktig at barnet har kontakt med begge foreldrene, både mor og far.

Når det gjelder spørsmålet om delt omsorg, har jeg ikke på dette tidspunkt lyst til å forskuttere noe i forhold til det som kommer til høsten. Jeg kan ikke svare eksakt på det, men jeg tar selvfølgelig med meg de synspunktene som kommer fra talerstolen i denne sal.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg ønsker å følge opp noe mer i forhold til at Oslo kommune ønsker å konkurranseutsette deler av rusmiddelomsorgen, og jeg har følgelig et spørsmål til sosialministeren.

Sosialministeren sa i dag at denne behandlingen i utlandet skulle være unntaksvis og tilpasset den enkelte. Men når det blir konkurranseutsetting og man bruker anbudsprinsippet, er det vel mer pris og de målbare enhetene der som teller, enn det å skreddersy et opplegg for en spesiell person. Tiltakene for rusmiddelmisbrukere er mange. Behandling under avrusing og avvenning er én ting, men samtidig må det til en oppbygging av en rusfri, normal livssituasjon med skikkelig bosted, arbeid, ofte med forutgående behov for utdannelse og yrkestrening – i det hele tatt et sosialt nettverk i det nærmiljøet rusmiddelmisbrukeren er i og ønsker å være i i framtiden. Ved å konkurranseutsette dette, flytte det til utlandet, får man ikke den nærheten.

Dette med tilsynsoppgaven har jeg lyst til å følge opp, men statsråden skal få svare på det første spørsmålet nå.

Statsråd Ingjerd Schou: Først vil jeg si at jeg har blitt gjort oppmerksom på at jeg har kommet med en feil opplysning, som bør rettes. Det ble sagt at kommunene fikk 2–2,5 milliarder kr mer i frie inntekter, men det er samlede inntekter.

Så til spørsmålet. Mitt utgangspunkt er at vi skal ha tilstrekkelig kompetanse, og vi skal også ha kapasitet og kvalitet på tilbudet i forhold til rusomsorgen her hjemme. Når det gjelder den spesielle situasjonen i Oslo kommune, er det grunn til å presisere at kommunen ikke driver konkurranseutsetting på rusområdet, men kjøper tjenester etter lov om offentlige anskaffelser. Oslo kommune er den absolutte foregangskommune når det gjelder å kvalitetssikre tiltak for rusmiddelmisbrukere. Og med utgangspunkt i et svensk datasystem er det utviklet et kvalitetssikringssystem, godkjent av bystyret, basert på svensk forskning, som anses ledende i verden på dette området. Men hovedpoenget er at tilbudet skal være godt nok og stort nok, og at det er tilbud her hjemme som har førsteprioritet. Når det gjelder langvarig behandlingsløp og sosial rehabilitering, vil tilbud i utlandet, også i Sverige og Danmark, være veldig dårlig egnet. Når man skal tilbakeføres til samfunnet, skaffes nettverk, hjelp til å bo og komme i arbeid, må det skje i lokalsamfunnet her hjemme. Dette er et ansvar for kommunene og for fylkeskommunene, men også for staten. Slik sett forstår jeg at intensjonen er den samme hos spørreren som hos svareren.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg deler nok ikke alle synspunktene til sosialministeren. Men når det gjelder dette med kvalitetssikring, og at Oslo kommune er spesialister på å kvalitetssikre tiltak for rusmiddelmisbrukere, får vi håpe at de også er spesialister i forhold til å kvalitetssikre tiltak for eldre, i forhold til konkurranseutsetting der. Vi har i media i den senere tid fått en del eksempler på at konkurranseutsatt eldreomsorg i dette området ikke er av det beste.

Så til dette med tilsyn og kvalitetssikring. Det er ifølge media en klar uenighet mellom fylkeslegen i Oslo og statsråden når det gjelder tilsynsmyndighet i forhold til utenlandske institusjoner. Statsråden har nå fått noen dager på seg til å klargjøre dette. Hva har statsråden å si i dag om mulighetene ved slik konkurranseutsetting til å gå inn og sikre at tilbudet er godt nok, at en fylkeslege f.eks. eventuelt kan gå inn og følge tilbudet og ha mulighet til å kvalitetssikre?

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg presiserer nok en gang at Oslo kommune ikke driver konkurranseutsetting på rusområdet, men kjøper tjenester etter lov om offentlige anskaffelser.

I svenske institusjoner, som man har noe erfaring med i forhold til Oslo kommune, er det vel lensstyrelsen som har tilsynsmyndighet, også dersom det er norske klienter på institusjonene. Praksis er dessuten at rusmiddeletaten gjennomfører tilsynsbesøk én gang pr. år, enten institusjonen ligger i Norge, Sverige eller Danmark. Sosialtjenesten lokalt, altså bydelen for Oslos del, gjennomfører dessuten flere oppfølgings- og tilsynsbesøk. Men dette er et område som jeg kommer til å følge nøye, slik at vi har klarhet i dette for fremtiden.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Harald T. Nesvik.

Harald T. Nesvik (FrP): Det forundrer vel ikke noen når jeg sier at jeg har et litt annet synspunkt enn både den siste og den foregående spørreren som tok opp dette med eventuell konkurranseutsetting og bruk av andre lands tjenester i rusomsorgen. Vi må jo bl.a. erkjenne at det tilbudet som vi gir i Norge, ikke er godt nok, det er lange ventelister. Vi trenger også inspirasjon fra utlandet, vi trenger inspirasjon fra andre miljø, jf. også en del av modellene som vi bruker i Norge når det gjelder avrusing og avvenning, som Minnesota-modellen og en del andre ting som Norge ikke har utviklet.

Er statsråden villig til å se på det norske tilbudet, at man sørger for at vi også i Norge har et tilstrekkelig antall plasser for dem som har behov for det? Vil statsråden raskt sørge for at vi får en betydelig utbygging for flere klienter i forbindelse med bruk av metadon og Subutex? Og videre: Er statsråden enig i at det ikke spiller noen rolle på hvilken side av den norsk-svenske grensen man får et tilbud, så lenge rusmiddelmisbrukeren får et tilbud?

Statsråd Ingjerd Schou: Som jeg understreket tidligere, er det viktig at vi har tilstrekkelig kapasitet i det norske tilbudet, at det er god nok kvalitet og flyt i behandlingskjeden og et tydeliggjort ansvar her hjemme. Det er også viktig her hjemme å drive med forskning på området, fordi vi kan for lite i forhold til hva som faktisk virker av tilbud i rustjenesten, og hva som er riktig dosering for å få effekt. Det har vært et mål for oss i 2002, det bærer også budsjettet for dette året bud om, og vi kommer til å følge opp den satsingen vi hadde i forhold til metadon, særlig for 2002, i vårt videre arbeid.

Når det gjelder om det spiller noen rolle på hvilken side av grensen man er, så er det viktig å understreke at Danmark og Sverige – dette er unntaksvis – er de to landene som har en lovgivning som er tålig sammenlignbar med den norske. I tillegg er det slik at jeg tror ikke man skal sende rusmiddelmisbrukere til tilbud der man ikke har sikret kvaliteten, kapasiteten og effekten, og at det er like viktig som motivasjon.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Rolf Terje Klungland (A): Jeg vil stille et spørsmål til nærings- og handelsministeren.

I Dagens Næringsliv sist fredag slo forskningssjef Ådne Cappelen i Statistisk sentralbyrå fast at utviklingen for norsk industri har vært mye verre enn ventet de siste årene. I revidert nasjonalbudsjett slår Regjeringen selv fast at industriproduksjonen i fjor falt, og at konkurranseevnen er betydelig svekket.

Arbeiderpartiet er opptatt av å forhindre en slik utvikling. Men det virker ikke som om Regjeringen tar situasjonen alvorlig nok. Etter forslagene og uttalelsene som kommer, virker det som det er tvert imot. Regjeringen har kuttet massivt i overføringer for utvikling av ny industri, og pengebruken i revidert nasjonalbudsjett øker bekymringsfullt.

Ser statsråden alvoret i situasjonen? Og hvis han gjør det, hvorfor har tiltakene latt vente på seg? Og planlegger Regjeringen å gjøre noe for å bedre situasjonen?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Som spørreren antydet, har sysselsettingen, industriproduksjonen og konkurransekraften til norsk industri blitt svekket utover hele 1990-tallet. Det er det flere årsaker til. Vi har hatt en dårligere produktivitetsvekst enn våre konkurrenter, vi har hatt en mindre økning i teknologiinnholdet i våre produkter, vi har hatt et høyere rentenivå, vi har hatt høyere lønns- og prisstigning. Det er mange ting som påvirker konkurransekraften til norsk industri.

Nå ville det vel være ganske drøyt om man skulle gi denne regjeringen skylden for den situasjonen som har vært vedvarende på 1990-tallet, i forhold til hva denne regjeringen kunne ha utrettet i løpet av de seks månedene den har vært på plass. Men det jeg i hvert fall kan si, er at vi er mer enn opptatt av at konkurransekraften til norsk industri skal opprettholdes, men det er da som sagt mange forhold som påvirker.

Nå antydet vel ikke spørreren direkte hva det var han tenkte på når det gjaldt massive kutt i det som skulle til for å få fart på industrisysselsettingen. Men jeg føler meg i hvert fall helt overbevist om at det aller viktigste for at norsk industri skal kunne være en del av den viktige distriktssysselsettingen vi har hatt, er at vi har generelle rammevilkår for den industrien som er konkurransedyktig i forhold til de land vi konkurrerer med. Det er det mange ting som påvirker. Det kanskje aller viktigste av alt er at vi holder orden på finanspolitikken, at vi har et rentenivå som nå ikke løper løpsk, og at vi har en kostnads- og lønnsutvikling for øvrig som ikke tar helt av i forhold til våre konkurrenter. Og selvfølgelig: For konkurranseutsatt norsk næringsliv og ikke minst for den kraftkrevende industrien vil det være viktig hva vi foretar oss i forbindelse med ESA-saken knyttet til elavgift.

Rolf Terje Klungland (A): Jeg tolker svaret som at Regjeringen ikke har tenkt å foreta seg noe konkret. Det Regjeringen imidlertid har gjort i revidert nasjonalbudsjett, er jo å utnytte maksimalt de økonomiske mulighetene som de har. Det i seg selv vil føre til at vi i Norge fortsatt vil ha en altfor høy rente. På toppen av det har Regjeringen lagt fram en klimamelding med kvotehandel som vil ramme industribedriftene selektivt. Finansminister Per-Kristian Foss har vært ute og varslet at industrien skal få elavgift. Og så har vi altså en historisk høy kronekurs. Næringsministeren har tidligere uttalt at han er imot særnorske avgifter. Betyr svaret til næringsministeren nå at han ikke har gjennomslag i sin egen regjering?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg antar at det siste spørsmålet forventer ikke spørreren svar på.

Når det gjelder elavgift eller ikke elavgift, så vil jeg i hvert fall minne om hva som skjedde i denne salen for et år siden. Da var jeg i hvert fall en av dem som var med på å drive tilbake arbeiderpartiregjeringens forslag om å innføre elavgift for industrien. Jeg ser definitivt at de totale skatte- og avgiftsbelastningene som norsk industri blir utsatt for, er en viktig bit når man skal måle konkurransekraften, herunder også selvfølgelig elavgiften. Nå er det jo slik at vi er i dialog med ESA for å lage ordninger som er innenfor rammen. Innenfor et slikt system er det flere alternative løsninger som er gangbare, både ordninger som innebærer elavgift, og ordninger hvor man ikke innfører elavgift. Regjeringens syn på det vil Stortinget bli presentert antakeligvis første uke i oktober.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Tore Nordtun.

Tore Nordtun (A): Jeg hørte i foregående svar at næringsministeren mener at renten er en viktig faktor, og det er jeg helt enig med ham i. Men mener ministeren at revidert nasjonalbudsjett som nå er lagt fram av Regjeringen, peker i riktig retning når det gjelder å få ned renten?

Men til mitt hovedspørsmål, hvor jeg skal gå konkret inn på to industribedrifter: Odda Smelteverk er en bedrift som nå har store utfordringer, og som er i ferd med å stoppe helt opp. De har tatt et initiativ til en omlegging av sin produksjon som er sterkt miljøvennlig, og som vil bringe den inn på et helt nytt spor. Det er en bemerkelsesverdig passivitet fra næringsministeren og Regjeringens side i det spørsmålet. Jeg kan nevne den andre bedriften som nå ser ut til å gå en dårlig fremtid i møte, nemlig Braathens" flyverksted på Sola, det eneste flyverkstedet vi har i Norge. I SAS er staten medeier – igjen en utrolig passivitet (presidenten klubber) fra Regjeringen og ministerens side i forhold til å bakke litt opp og være med og finne løsninger på disse store utfordringene vi har. Hva har næringsministeren tenkt å gjøre? Eller skal han fortsatt være en passiv tilskuer?

Presidenten: Presidenten minner om at man må strukturere sine innlegg slik at man rekker å stille spørsmålet.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det høres fornuftig ut, president. Men selv om representanten ikke hadde fått stilt spørsmålet, skjønte jeg hvor han ville hen.

Til Odda Smelteverk og passivitet: Nå melder jeg ikke daglig til representantene hva jeg foretar meg. Men i den grad det skulle ha interesse hva som har foregått av initiativ knyttet til Odda Smelteverk, kan jeg si at det har vært møte med opp til flere statsråder. Det har vært møte med Miljøverndepartementet, med Kommunal- og regionaldepartementet og med Nærings- og handelsdepartementet knyttet til den faktiske situasjonen for Odda Smelteverk. Jeg har hatt møte med styret, med dem som er i administrasjonen, med de ansatte og med eierne for å se på de mulighetene som foreligger, knyttet til enkeltprosjekter som har vært der. Konklusjonen var at det ikke var noen grunn til at Næringsdepartementet skulle gripe inn eller henstille til Stortinget å bevilge spesielle beløp til Odda Smelteverk.

Når det gjelder Braathens, som er en del av SAS, vil jeg bare henvise til at det er eier og styret som gjør jobben.

Presidenten: Morten Lund – til oppfølgingsspørsmål.

Morten Lund (Sp): Nyvalgt styremedlem i Høyre, Jens Petter Ekornes, sa på et møte i SND at industrien på Sunnmøre er bygd opp utelukkende fordi staten har vært hjelpsom med lån og støtte. Og han snakket om et alternativ til utflagging. Han var optimistisk. Det går an å få det til, men alternativet til utflagging er å bli enda bedre. Men vi trenger statlig hjelp. Både lån og støtte fra SND trengs fortsatt. Han advarte sterkt mot bare forbedring av de generelle rammevilkårene.

Prosessindustrien sier det samme: Vi må beholde de særlige vilkårene som vi har. Hvis ikke går det galt. De maritime næringene sier det på samme viset: Vi må ha andre skattevilkår enn andre næringer i Norge; uten det går det ikke. Alle disse krever altså selektive virkemidler i tillegg til gode rammevilkår.

Jeg vil da spørre statsråden: Hvem er det som henvender seg til statsråden og Regjeringen, og som gjør at en konkluderer med at nå er det kun gode rammevilkår som skal berge norsk industri?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Morten Lund har noen relativt feilaktige premisser når han spør om grunnen til at det kun er generelle rammevilkår denne Regjeringen har som virkemiddel for å få til nyetableringer og videreutvikling. Det er rett og slett komplett feil. Vi bruker milliardbeløp på selektive tiltak i norsk industri, i norsk næringsliv, for å få fart på innovasjon og nyskaping. Det vi har sagt, er at vi i den gjennomgangen vi har av virkemidlene, vil justere fokus i større grad på oppstart – for i større grad å få til nyetableringer.

Når det gjelder Ekornes, titulerte representanten ham som nyvalgt medlem av sentralstyret i Høyre, som jo er riktig. Og som det har fremgått av media, var jeg en betydelig bidragsyter i forhold til å få det til. Jeg tror det er viktig at man også i politiske partier tar med folk fra næringslivet – det er de som har skoen på. Det vil jeg anbefale også andre partier.

Jeg tror det vil være veldig feil å si at Sunnmøre-industrien utelukkende er blitt til på grunn av SND og statlige tiltak. Det synes jeg er en fornærmelse mot industrien på Sunnmøre.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Øystein Hedstrøm (FrP): Internasjonal markedsføring av Norge som turistland er Nærings- og handelsdepartementets ansvarsområde.

På et statsbesøk i Canada nylig holdt Dronning Sonja et innlegg. Så vidt jeg vet, var også statsråd Gabrielsen til stede der. I spørsmålsrunden ble Dronningen spurt om Norge gjorde nok for å markedsføre landet turistmessig. Svaret fra Dronningen var:

«Nei, vi er ikke gode nok. Vi har så mye mer å tilby enn det som blir vist i dag.»

Vi har mye mer å tilby når det gjelder kunst, kultur, historie, tradisjon – og av det moderne Norge. Så mitt spørsmål til statsråden blir: Hvordan vil han følge opp dette?

Jeg vil minne om at det var et vedtak i Stortinget i fjor om en opptrapping av dette med markedsføring og merkevarebygging av Norge, en femårsplan. Hvordan vil statsråden da følge opp dette i statsbudsjettet og i tiden fremover?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det er helt riktig at jeg hadde den glede og ære å være med Kongen og Dronningen på statsbesøk til Canada, hvor det også ble holdt mange næringslivsarrangementer og et meget vellykket arrangement i regi av Norges Turistråd, der Dronning Sonja holdt et innlegg og promoterte Norge på en aldeles utmerket måte.

Det Dronningen sa i oppfølgingen, som representanten Hedstrøm refererte til, overhørte jeg ikke selv. Men jeg ser selvfølgelig ikke bort fra at Dronningen har sagt at vi ikke gjør nok for å få frem de kvalitetene vi har i dette landet, noe jeg tror det er ganske stor enighet om. Jeg vet nøyaktig hvor mye vi bruker pr. innbygger og pr. sysselsatt i denne industrien i forhold til andre land, og jeg vet at vi ligger lavere enn en del andre land.

Jeg er også fullstendig klar over Stortingets synspunkter når det gjelder denne opptrappingsplanen, og jeg er selvfølgelig beredt på at de skal avspeiles i det statsbudsjettet som skal legges fram til høsten. Jeg mener definitivt at det å promotere Norge som turistland, er fornuftig og effektfullt. Jeg synes også den omleggingen som skjer i Norges Turistråd, er veldig gunstig i forhold til dette med en større grad av generell markedsføring – det å bygge merkevaren Norge. I så måte var dronning Sonjas innlegg på dette turistseminaret i Canada faktisk meget nyttig og meget bra. Det er for øvrig gledelig at både Kongen og Dronningen deltar så aktivt i å promotere Norge.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg er enig med statsråden i at Norge har et stort potensial som turistland, og særlig gjelder dette distriktene, der vi har en betydelig uutnyttet kapasitet og mange kvinnearbeidsplasser. Så her er det enorme muligheter for Norge. Det som er kjedelig, er jo at våre konkurrenter, naboland ute i Europa, tar større andeler av disse markedene, mens Norge taper. Andelen av utenlandske turister til Norge går nedover. De andre landene bruker større beløp og har en mer aggressiv markedsføring.

I Fremskrittspartiet har vi lenge hatt dette som et satsingsområde også på vårt utenlandsbudsjett. For det som er et poeng her, er at Norge kan bruke en del penger internasjonalt uten at det virker inflasjonsdrivende. Og dette er et generelt virkemiddel, for det kommer mange bransjer, bedrifter og næringer til gode.

Vil statsråden ta dette med seg til Regjeringen og forsøke å gjøre dette til et satsingsområde og trappe opp investeringene internasjonalt?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det er helt riktig som representanten Hedstrøm sier, at turisme er meget viktig for norske distrikter. 7 pst. av sysselsettingen er i denne næringen, mens næringen bare bidrar med 4 pst. av BNP. Det er 130 000 mennesker som jobber i denne næringen. Det er en av de aller viktigste distriktsnæringene. Det er også riktig at turistveksten og veksten i denne næringen er mindre i Norge enn i land det er naturlig å sammenlikne seg med. Vi ser at turismen fra utlandet ikke har steget så mye som den har gjort i andre land.

Nå er det sikkert mange årsaker til det. Jeg tror ikke bare det skyldes nivået på markedsføringen. Jeg tror faktisk – eller jeg vet av rapporter – at det avgiftsnivået vi har bl.a. på alkohol, er en medvirkende årsak til akkurat dette. Det er som sagt mange årsaker til dette. Men jeg er selvfølgelig innstilt på at Regjeringen skal følge opp det Stortinget har sagt om en opptrapping hva gjelder å promotere Norge som turistland.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

May Hansen (SV): Jeg ønsker å stille et spørsmål til barne- og familieministeren.

I forbindelse med debatten om modernisering, effektivisering og forenkling av offentlig sektor 31. januar 2002 ble det fattet følgende vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen sikre offentlig sektors evne til å rekruttere og beholde arbeidskraft gjennom likelønn for kvinner og menn og en offensiv lønns- og arbeidsgiverpolitikk».

I spørretimen 8. mai 2002 svarte statsråd Victor D. Norman på et spørsmål fra Karin Andersen at et tiltak for å oppnå større lønnslikhet mellom kvinner og menn er å sørge for at kvinner som kommer ut i arbeidslivet, nå skal ha like gode valgmuligheter, og at de like lett skal kunne få de stillinger de ønsker seg, som tilfellet er for menn. Det må være en total misforståelse fra Regjeringas side hvis man tror at f.eks. sykepleiere og andre yrkesgrupper som kjemper for likelønn og bedre arbeidsvilkår, ønsker seg andre yrker. De har lang utdanning og ivaretar viktige samfunnsoppgaver, som Regjeringa ikke har signalisert at man skal fjerne.

På hvilken måte vil statsråd Laila Dåvøy følge opp likestillingslovens vedtak om likelønn og vedtaket gjort i Stortinget 31. januar?

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg tror vi må jobbe på flere plan hvis vi skal klare å oppnå likelønn for kvinner. Men det er også en realitet det som statsråd Victor D. Norman var opptatt av i sitt svar, nemlig at kvinner skal ha like store valgmuligheter. I dag ser vi jo dessverre at når det gjelder lederstillinger, som kanskje også er de høyest betalte, er det svært få kvinner som innehar disse. Jeg tenker kanskje spesielt på næringslivet. Vi har også hatt en debatt gående om hvordan vi skal få flere kvinner i styrerom, som også representanten kjenner godt til.

Jeg har lyst til å henvise til at barne- og familieministeren, som også er likestillingsminister, selvfølgelig ikke kan blande seg direkte opp i lønnsoppgjørene, hvilket Stortinget er kjent med. Men det jeg har gjort som likestillingsminister, som jeg var inne på tidligere i dag i forbindelse med et annet spørsmål, er å sette i gang et arbeidsvurderingsprosjekt. Og det er et svært omfattende prosjekt. Det har kommet godt i gang. En rekke bedrifter både fra offentlig og privat sektor har valgt å være med der.

Jeg tror at vi i langt større grad må synliggjøre verdien av det arbeid kvinnedominerte yrkesgrupper gjør. Arbeidsvurderingsprosjekter har vært gjennomført med stort hell i en del andre land, og har faktisk hatt betydning. Jeg er enig med representanten i at det ikke er nok bare å gjøre én bit. Vi må faktisk gjøre flere ting. Det er ikke nok bare å si at kvinner må få like gode valgmuligheter. Men det er et viktig punkt det også.

May Hansen (SV): Jeg takker for svaret.

SV har stilt ulike spørsmål til ulike statsråder om hvordan man skal rekruttere personell til viktige samfunnsoppgaver, for det er det dette dreier seg om. Og som jeg var inne på i mitt spørsmål, har man ikke sagt fra Regjeringas side at man skal legge ned disse ulike yrkesgruppene. Det vi har stilt spørsmål om, er hvordan man skal oppnå likelønnsutvikling, og svarene spriker i ulike retninger.

Statsråden var i sitt svar til meg i stad om kontantstøtte inne på den uheldige virkningen vi har sett i den forbindelse, hvor det er kvinnene som velger å være hjemme. Hun svarte meg da at det er fordi de har mindre lønn enn menn, derfor velger kvinner å være hjemme. Det er dette lønnsnivået vi må gjøre noe med, sa hun i det samme svaret.

Statsråden har ansvaret for likestilling. Statsråden har ansvaret for likelønnsutvikling. Hvilke tiltak vil hun iverksette helt konkret? Og hvordan vil hun samle Regjeringa rundt det viktige spørsmålet som vi nå er inne på?

Statsråd Laila Dåvøy: Det er et viktig spørsmål. Som representanten vet, er jeg svært opptatt av likelønn, og jeg mener fortsatt at selv om vi har hatt en bedring i enkelte sektorer, er det faktisk et godt stykke igjen. Vi har fortsatt en diskriminering av en del kvinner og en del kvinnedominerte yrkesgrupper.

Jeg tror ikke det er bare ett svar på dette spørsmålet. Jeg tror ikke at det bare er ett eneste tiltak som skal til. Når det gjelder likelønn og likestilling, er det generelt også et ansvar for alle. Det er et ansvar for alle statsråder, det er et ansvar for alle arbeidsgivere.

Vi har ulike tiltak vi har satt i gang i departementet når det gjelder å fokusere på likelønn. Vi har ulike likelønnsprosjekter i nordisk sammenheng. I EU-sektoren bidrar vi også med likelønnsprosjekter. Det er ulike prosjekter, de har ulike vinklinger, de har ulike målsettinger – dvs. de har ikke ulike målsettinger, alle har som målsetting å bedre likelønnsmulighetene. Det vi mest aktivt (presidenten klubber) jobber med akkurat nå, er arbeidsvurderingsprosjektet. Men det er mulig – hvis jeg får si en setning til, president – at man på en eller annen måte skulle ha samlet alle tiltakene, for det er vel egentlig det May Hansen etterlyser. Kanskje jeg skal ta det med meg tilbake, og se om vi kan få gjort det.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at det var en lang setning.

Statsråd Laila Dåvøy: Ja, det var det.

Presidenten: Da går vi til siste hovedspørsmål.

Gunn Olsen (A): Jeg har et spørsmål til sosialministeren.

I Bondevik-regjeringens budsjettforslag for 2002 sier man følgende om Regjeringens politikk for å bekjempe fattigdom:

«Det er ikke behov for nye tidkrevende utredninger eller omfattende plandokumenter som er til hinder for handling.»

Statsråden har nå ledet Sosialdepartementet i sju måneder, og ifølge Regjeringens egne ord er det altså ikke behov for nye plandokumenter og utredninger når fattigdom skal bekjempes. Kampen mot fattigdom skulle være en flaggsak for den nye Bondevik-regjeringen, men ingenting skjer. Dag etter dag, uke etter uke går uten at det kommer noen forslag fra sosialministeren. Hva er det hun venter på?

Statsråd Ingjerd Schou: Denne regjeringen har satt kampen mot fattigdom på dagsordenen ved tiltredelsen. Vi har også foreslått tiltak som fikk støtte i forhold til budsjettet for 2002. Det er derfor ikke riktig det representanten Olsen er inne på, at vi venter. Vi har allerede handlet. Dessuten har vi også hele tiden sagt at vi jobber med en tiltaksplan, så vi er på tiltakssiden, og vi jobber med en målretting, fordi vi vil at det skal virke.

Det er gledelig å se at Arbeiderpartiet nå ikke lenger bruker ordene «generelle ordninger», men ordet «skreddersøm», og ikke lenger bruker ordet «grupper», men «individ». Dette er et godt utgangspunkt for det arbeidet vi sammen skal gjøre i forhold til handlingsplanen mot fattigdom. Den kommer til høsten.

Vi har definert det som går på hvem det er som er fattige. Dette arbeidet har tatt tid, nettopp fordi vi vil at det skal virke, og dette er en del av det som vi kommer med i forhold til handlingsplanen. Bare for å nevne noe omfatter fattigdomsbegrepet dem med lav inntekt, det har med varighet å gjøre, det har med manglende økonomiske ressurser å gjøre, det går på dårlige levekår, manglende tilknytning til arbeidslivet og dårlige boforhold. Så svaret på spørsmålet er: Vi har gjort noe i 2002. Vi kommer med nye tiltak. Vi har lovet en tiltaksplan. Den kommer i forbindelse med det arbeidet vi skal gjøre til høsten.

Gunn Olsen (A): Jeg takker for svaret.

I debatten om det samme budsjettforslaget fra Bondevik-regjeringen heter det:

«Vi har råd til å forhindre fattigdom i Norge dersom vi er villige til å se med nye øyne på gamle velferdsordninger.»

Regjeringen har nå nettopp lagt fram et revidert nasjonalbudsjett. Der øker Regjeringen statens utgifter med om lag 6 milliarder kr. Ikke en eneste av disse kronene går til å bekjempe fattigdom. Regjeringen sier altså at vi har råd til å forhindre fattigdom, og at det ikke trengs planer og utredninger. Til tross for dette, og til tross for at det er lagt inn penger i revidert nasjonalbudsjett, fremmes det altså ikke et eneste forslag for å gjøre noe med fattigdommen. Hva skyldes det?

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg gjentar: Tiltak er foreslått for 2002. Det er vedtatt for 2002. Revidert nasjonalbudsjett er for å revidere et budsjett. Vi jobber med en tiltaksplan. Den kommer til høsten. Den skal være målrettet.

Jeg er svært glad for de utspillene som Arbeiderpartiet har kommet med i forhold til at arbeid skal lønne seg, og ser frem til et videre samarbeid på dette området.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er omme. Vi går over til den ordinære spørretimen.