Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Svein Ludvigsen

• statsråd Ansgar Gabrielsen

• statsråd Erna Solberg

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Inge Ryan.

Inge Ryan (SV): Jeg ønsker å stille et spørsmål til næringsminister Ansgar Gabrielsen.

Norsk industri sliter voldsomt for tida. Særnorske forhold er en viktig årsak til de problemene som vi er inne i. En rekke lokalsamfunn og enkeltpersoner er usikre på hva framtida vil bringe for deres arbeidsplasser og deres lokalsamfunn. Vi ser også at arbeidsledigheten er på vei opp i en rekke områder i landet. Mange av oss frykter at dette vil bli et stort problem, både utover høsten og ikke minst når vinteren kommer for fullt.

Har næringsministeren noen strategi for hvordan man skal få stanset denne nedbyggingen av norsk industri?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Representanten Ryan beskriver en virkelighet som gjelder mange lokalsamfunn i dag, ved at det har vært bedriftsnedleggelser, og at en del bedrifter kan stå i fare for å bli nedlagt – med derav følgende økt arbeidsledighet hvis man ikke greier å skaffe nye arbeidsplasser som erstatning for de som forsvinner.

Så sier representanten Ryan at særnorske forhold gjør seg gjeldende. Det er vel riktig at det er en del særnorske forhold som gjør seg gjeldende, men det er definitivt også en del av en internasjonal virkelighet, med en tilbakegang i verdensøkonomien, hvor svært mange land – mer eller mindre alle de landene det er naturlig å sammenlikne seg med – dessverre er i en tilsvarende situasjon. Så har vi i tillegg noe som er særnorsk, som påvirker konkurransekraften til norsk næringsliv betraktelig, og som i realiteten er dråpen som nå får begeret til å flyte over i en del bedrifter ved at konkurransekraften er blitt så svekket at man velger å flytte ut, eller man utsetter eller unnlater å flytte ut og får en derav følgende nedleggelse.

Det er ingen tvil om hva som er de tyngste faktorene i dette bildet. Det er det som går på kronekurs, det er det som går på rentenivå, det er det som går på vårt kostnadsnivå generelt, og ikke minst det som går på vårt lønnsnivå. Men det er heller ingen tvil om at hvis vi skal få bukt med disse tingene som egentlig er årsaken til den virkeligheten vi nå ser, er det tunge prosesser og ingen «kvikkfiksing» som kan ordne det. Det etter mitt skjønn aller viktigste vi som er politikere i hvert fall kan gjøre, er å forholde oss til den situasjonen vi nå har i Stortinget, knyttet til budsjettbehandlingen. Vi vet hvilken medisin som skal tas i forhold til hva som påvirker rentekurs, hva som påvirker kronekurs. Vi vet også hva som skal til for at lønnsveksten i Norge skal komme ned på nivå med våre konkurrenter. Det må partene i arbeidslivet gjøre til våren. Men fra Regjeringens side (presidenten klubber) legger vi etter initiativ fra statsministeren definitivt opp til en dialog med partene (presidenten klubber), slik at vi skal komme bort fra den situasjonen vi har hatt de sju siste årene, nemlig markert høyere lønnsvekst enn hos våre handelspartnere (presidenten klubber igjen).

Presidenten: Presidenten må minne om begrensningens kunst.

Inge Ryan (SV): Jeg er klar over at man har en del veivalg i statsbudsjettet, men er det noen særskilt industristrategi som næringsministeren har på gang? Har man en plan for hvordan man skal sikre og utvikle nye industriarbeidsplasser i Norge? Og hvis man har en plan, vil Stortinget få ta del i drøfting av denne planen som næringsministeren og Regjeringa eventuelt måtte ha?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Som Stortinget så utmerket godt vet, og som antakeligvis også representanten Ryan utmerket godt vet, er det industrien selv, basert på de rammevilkårene vi politikere til enhver tid greier å stable på bena, som er utløsende for det vi får til av nyskaping, det vi får til av innovasjon, og det vi får til av gründervirksomhet i dette landet. Det er ikke slik at Stortinget eller Regjeringen vedtar nye industriprosjekter, slik man gjorde i de gode, gamle dager. Nå legger vi til grunn at vi gjennom generelle rammebetingelser, gjennom å satse massivt på forskning, skal gjøre det interessant å starte opp industri. Det kan gå på infrastrukturutbygging f.eks. Jeg var i går i Grenland-området og hadde møte med industrien i Grenland. De er opptatt av generelle rammebetingelser, de er opptatt av infrastruktur, de er opptatt av å ta i bruk de mulighetene som f.eks. gass vil kunne gi industrielt. Men særskilte, igangsatte statlige industriprosjekter fremstår nok ikke som det som etter mitt skjønn skal til for å løse den situasjonen vi er i.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Marit Arnstad.

Marit Arnstad (Sp): Det har foregått en nokså eiendommelig debatt i avisene de siste dagene mellom industrien og næringsministeren om hvorvidt vi har noen særlige næringspolitiske utfordringer.

Jeg er glad for at næringsministeren i dag bekrefter at industrien er i en vanskelig situasjon, og at det er forhold en er nødt til å ta alvorlig. Men etter de svarene som er gitt her i dag, må en jo spørre seg: Hva er Regjeringens holdning? Skal en her lene seg tilbake og vente og håpe på en svekket kronekurs og sette sin lit til enkelte generelle virkemidler, eller er en villig til å føre en målrettet næringspolitikk for å bidra til både å forhindre en del av de nedleggelsene en nå ser, men også til å skape ny næringsvirksomhet?

Da er spørsmålet: Hvis en vil føre en målrettet næringspolitikk, vil en i så fall reversere noen av de næringsfiendtlige forslagene i årets statsbudsjett – en sjudobling av kostnadene ved lønnsplikt ved permittering, en halvering av SNDs midler i en tid der en har kapitaltørke og en fjerning av refusjonsordningen for sjøfolk?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Representanten Arnstad sier innledningsvis at det har foregått en intens debatt mellom næringslivet og næringsministeren de siste dagene om hva som er situasjonen. Jeg kan berolige representanten Arnstad og det øvrige storting med at det ikke er tilfellet. Men en avis som vel ikke er helt ukjent for Arnstad, nemlig Nationen, har hatt noen overskrifter som kunne tyde på at det var situasjonen, hvilket det altså ikke er. Det er møter med industrien hele veien, knyttet til hva som er det viktigste å endre for at næringslivet skal komme over i en annen konkurransesmessig situasjon enn den man befinner seg i pr. i dag. Da er det slik at det er noen tiltak som politisk kan initieres, som vekter veldig tungt, og så er det noen som i realiteten betyr svært lite, uansett hva vi måtte gjøre.

Det som er det absolutt viktigste, er at vi greier å snu den trenden vi har hatt, ved at vi hvert år siden 1995 har svekket konkurranseevnen til norsk næringsliv på de parametrene hvor politikerne har innvirkning. Det har vi først og fremst gjort (presidenten klubber) gjennom de budsjettvedtak som er fattet i denne sal, som i stor grad har resultert i den situasjonen som vi er i nå (presidenten klubber). Og jeg står med en lang rekke sitater fra fremtredende stortingsrepresentanter som hvert år (presidenten klubber igjen)… – Beklager, president!

Presidenten: Jeg tror salen kan unnvære sitatene.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Da passer det bra at jeg slutter.

Presidenten: Sigvald Oppebøen Hansen – til oppfølgingsspørsmål.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Eg konstaterer at statsråden er svært defensiv med omsyn til desse utfordringane som gjeld industriarbeidsplassar. Regjeringa sit passiv og ser på at industriarbeidsplassar forvitrar. Statsråden var sjølv inne på at han besøkte Grenland-området i går. Ja, der er tusenvis av industriarbeidsplassar lagde ned dei siste åra, utan at Regjeringa i det heile har lyfta ein finger.

Men eg har eit konkret spørsmål knytt til det som òg statsråden var inne på, at det er viktig kva som no skjer i samband med budsjettbehandlinga her på huset. Og når det gjeld permitteringsregelverket, altså lønsplikt under permittering, foreslår Regjeringa å auke lønsplikta for næringslivet frå 3 til 20 dagar. Det betyr ein kostnad på ca. 25 000–30 000 kr pr. permittert arbeidstakar. Er ei utgift for næringslivet på fleire hundre millionar kroner eit tiltak som er med på å redde arbeidsplassane i landet? Alternativet til det er sjølvsagt at arbeidstakarane blir sagde opp. Så spørsmålet mitt er konkret: Meiner statsråden at det er eit godt tiltak?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Først vil jeg innledningsvis kommentere det som var utgangspunktet, nemlig at Regjeringen er svært defensiv, og at det eksempelvis, som representanten fra Telemark nevnte, i Grenland-området de siste årene, dvs. for så vidt gjennom hele 1990-tallet, har vært en markert tilbakegang i antall industriarbeidsplasser. Det fikk jeg meg forelagt i går. Men denne regjeringen vi har nå, som kom på bena for et år siden, kan ikke påta seg ansvaret for den nedbyggingen som har skjedd i norsk industri sammenhengende – i realiteten siden begynnelsen av 1970-tallet. At en akkurat nå har en spesiell utfordring der man står i fare for en raskere nedbygging av industrien enn det vi har hatt sammenhengende, er det heller ingen tvil om.

Når det gjelder representantens konkrete spørsmål vil jeg henvise til, punkt 1: Det er et absolutt budsjettspørsmål, og punkt 2: Administrasjonsministeren er den som administrerer det, og spørsmålet bør følgelig stilles til den ansvarlige statsråd.

Presidenten: Øystein Hedstrøm – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Hedstrøm (FrP): Flere og flere i det norske samfunn hevder at Norge ikke har noen næringspolitikk og ikke har hatt det på mange år. Et eksempel på det var da vi i går fikk besøk i Fremskrittspartiets gruppe fra en hjørnesteinsfabrikk, en familieledet bedrift gjennom tre generasjoner – Mustad & Søn – som har en merkevare som er kjent over hele verden. De har etablert seg i sju forskjellige land, og det er kun 375 arbeidsplasser igjen i Norge. Nå skal de utfase ytterligere 100.

Næringsministeren har vitterlig sagt ved flere anledninger at vi må harmonisere konkurransebetingelsene mellom Norge og EU-land. Er det ikke slik at vi har en formuesskatt som er annerledes og mer drepende i Norge enn i andre land der de ikke har denne skatten, eller en intro på høyere formuesnivåer og med lavere satser, og at saldoavskrivningsreglene i Norge er vanskelige osv.? Vil statsråden gå inn for å harmonisere disse betingelsene, slik han har lovet?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det er en riktig påpekning som Hedstrøm gjør i forhold til det som går på skatt og avgift. Det er et viktig element for om en bedrift skal fortsette å produsere i Norge eller ikke fortsette. Dette påvirker bunnlinjen og kan i mange tilfeller være utløsende med hensyn til om det skal bli svarte eller røde tall.

Det er ingen tvil om hva som har vært ambisjonen for denne regjeringen. Vi har en ambisjon om å senke skatte- og avgiftsnivået med 31 milliarder kr i løpet av denne stortingsperioden. Vi har allerede redusert det med 17 milliarder kr – og det i seg selv er for så vidt historisk. Vi har 14 milliarder kr igjen i forhold til denne ambisjonen. Det er heller ingen tvil om at den skatten som representanten Hedstrøm peker på, har betydning for norsk næringsliv og for norsk eierskap i norsk næringsliv. Skauge-utvalget har dette på agendaen sin og skal komme med sin innstilling.

Det er ingen tvil – i hvert fall ikke hos meg – om hva som bør bli utfallet av behandlingen av denne formuesskatten. Den bør harmoniseres med det som er gjeldende latin i Europa.

Presidenten: Presidenten satte særlig stor pris på bemerkningen om latin.

Vi går til neste hovedspørsmål.

Olav Akselsen (A): Også eg har eit spørsmål til næringsministeren.

Dagleg kjem det meldingar om permitteringar, oppseiingar, utflagging og konkursar. Signala kjem frå heile landet og gjeld alle delar av konkurranseutsett næringsliv. Myre Fiskeindustri og Sunnmørsfisk har gått konkurs. Lilleby Smelteverk set kroken på døra. Hjellegjerde, Hadeland Glassverk og Mustad flaggar ut. Elkem og Hydro legg investeringsplanane på hylla, berre for å nemna nokre få eksempel.

NHO i Rogaland offentleggjorde i førre veka ein rapport som viser at 60 pst. av eksportbedriftene i fylket har planar om eller kan tenkja seg å flagga ut. Over 50 pst. av TBLs bedrifter vurderer det same.

Me har no den sterkaste veksten i arbeidsløysa i Noreg på over ti år. Næringsministeren ser ut til å vera blant dei få i landet som ikkje er bekymra for situasjonen. Innsatsen så langt og her i dag har stort sett vore å bagatellisera situasjonen og prøva å leggja skylda på alle andre. Mitt spørsmål er: Kor lenge har næringsministeren tenkt å vera ein passiv tilskodar til den negative utviklinga som me ser innafor industrien vår?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det er jo vel kjent retorikk i politikkens verden at man dekker over tidligere synder ved å peke på at de som nå måtte ha ansvaret, nærmest skulle ha det totale ansvaret for det som har ledet frem til den situasjonen vi har i dag.

Vi må bare erkjenne at vi i dette landet – særlig fra midten av 1990-tallet – har fokusert altfor lite på hvilke politiske rammebetingelser vi skal påvirke for at vi i det hele tatt skal kunne ha en konkurranseutsatt sektor. Det er ingen tvil om at når man har valgt å øke de offentlige budsjettene, med nye reformer og nye arbeidsplasser som skal til for å dekke disse behovene, er det bare ett sted å ta det fra. Industrien har påpekt dette gjentatte ganger. Og en analyse av det som skjer i disse bedriftene som nå flagger ut, og som har gått konkurs – som representanten Akselsen nevnte – viser at for fiskeindustriens del er det i særlig grad to årsaker: Det er råstoffprisene, og det er vår manglende markedsadgang for bearbeidede fiskeprodukter i forhold til EU. Og Akselsens anvisning om å oppheve EØS-avtalen vil jo ikke akkurat være et godt bidrag for å lette situasjonen i så måte, verken for denne industrien eller andre.

Analysene viser helt klart at for de andre bransjenes vedkommende er det to hovedårsaker. Den ene er de bedriftene i de bransjene som ikke har gjort de omstillingene som har vært nødvendige – for det er ikke slik at man kan si at hele møbelbransjen har et kjempeproblem. En del har det, og en del lykkes. Hovedårsaken er knyttet til kostnadsnivået som man opplever i Norge. Da kommer man ikke utenom det faktum at rente, kronekurs og lønnsutvikling definitivt er en utløsende årsak til at disse bedriftene har måttet flagge ut. Og det er klart at bedrifter som produserer … (Presidenten klubber.)

Jeg får tilleggsspørsmål, så da kan jeg fullføre.

Olav Akselsen (A): Mitt spørsmål gjekk på om næringsministeren ville gjera noko. Ut frå det svaret eg fekk i dag, kan eg ikkje sjå at det er spesielle signal på det området.

Eg kan vera einig i at det kan ha vore for lite fokusert på næringspolitikken dei siste åra, men det har iallfall ikkje blitt betre det siste året. Eg minner om at så seint som i juni, då Stortinget behandla revidert nasjonalbudsjett, hadde næringsministeren moglegheit til å påverka. Dei forslaga som blei fremma av Arbeidarpartiet her på Stortinget, ville ha vore med på å gjera næringslivssituasjonen betre. Han og Regjeringa valde altså å ha eit meir ekspansivt budsjett, som er ein av grunnane til at me er i den situasjonen som me er i. I vår, då Arbeidarpartiet fremma forslag om bl.a. innsparing, blei me nærast latterleggjorde. Det blei bagatellisert. Det er òg slik at så seint som på laurdag i førre veka var næringsministeren ute og sa at dei problema som me no opplever i industrien, er svartmaling og ikkje i tråd med realitetane.

Eg vil spørja: Er det slik at næringsministeren ikkje ser dei problema som norsk industri i dag slit med?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: I den grad næringsministeren skulle bli beskyldt for ikke å gjøre de rette tingene, skyldes det i hvert fall ikke at man ikke har tilstrekkelig oversikt. Det ville jeg aldri kunne skjule meg bak.

Hver uke har jeg besøk av en rekke bedrifter som beskriver sine utfordringer og sine problemer. Men jeg tror det er ganske viktig, og jeg vil si i særlig grad når man er i en situasjon hvor man har definitive utfordringer, at man gjør en analyse av hva det er man kan forandre, og hva det er man er villig til å forandre. Etter mitt skjønn er det den rene uriktighet, for å si det parlamentarisk, når det hevdes at man ikke har gjort noe. Denne regjeringen har gjennom sine budsjettforslag hatt historisk store lettelser i skatter og avgifter, som påvirker næringslivets muligheter til å videreføre driften i dette landet. Jeg er fullstendig klar over at det er enkeltelementer som inngikk f.eks. i Plaza-forliket, som jeg skulle ønske at vi hadde hatt muligheten til å reversere. Men vår ambisjon om fortsatt 14 milliarder kr i skatte- og avgiftslette gir jo nettopp rom for at vi skal kunne prioritere de tingene som vil ha størst effekt for å beholde konkurranseutsatt sektor.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ranveig Frøiland.

Ranveig Frøiland (A): Dessverre er det ikkje berre retorikk, men verkelegheit at arbeidsplassar forsvinn kvar einaste dag. Skattelette er ikkje svaret. Denne regjeringa har gjort det til ein dyd å snakka om næringsnøytralitet, mens industrien ropar på tiltak som er målretta mot industrien.

Arbeidarpartiet skal ikkje bruka ei krone meir i budsjettet enn det som Regjeringa legg opp til. Vi brukte mindre i revidert nasjonalbudsjett enn det Høgre og Regjeringa gjorde, og vi vart latterleggjorde.

Eg konstaterer at næringsministeren ikkje har noko svar å koma med i den situasjonen som industrien er i i dag, med utflagging og nedlegging av arbeidsplassar. Då spør eg: I den situasjonen vi har, med at det vert fleire arbeidsledige, kvifor gjer Regjeringa det vanskelegare for dei som er arbeidsledige? På alle område kuttar dei på tiltak for dei arbeidsledige, med dei utfordringane det er. Ikkje vis til ein annan statsråd, Regjeringa har ansvaret.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg har aldri oppfattet representanten Frøiland som nevneverdig tungnem, så dette er nok et uttrykk for manglende vilje til å erkjenne det faktum at her jobbes det på bred front fra Regjeringen for nettopp å legge til rette for at vi skal ha en konkurranseutsatt sektor i dette landet.

For å gjenta: Når det gjelder de områdene som jeg spesielt jobber med for å bedre vilkårene, er det definitivt etter innspill fra det næringslivet som jeg oppfatter at også representanten Frøiland har omsorg for. Jeg var senest i går i Grenland og traff alle industribedriftene der nede. Vi diskuterte hva er utfordringene, hva er analysen og hva er det vi kan gjøre som politikere. De tingene som jeg får servert som gangbare for å bedre vilkårene, er også de tingene vi tar fatt i fra a til å.

Når det gjelder begrunnelsen for permitteringsreglene og konsekvensene av dem, vil jeg henvise til rette vedkommende statsråd, det er ikke mitt område.

Presidenten: Audun Bjørlo Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Tidligere i høst mistet 411 verftsarbeidere ved Mjellem & Karlsen i Bergen jobben etter at verftet ble slått konkurs bare fem uker etter at nye eiere hadde overtatt. Dette skjedde til tross for at det ble uttrykkelig bekreftet av de nye eierne i forbindelse med departementets behandling av godkjenningen av ervervet at den tradisjonsrike verftsvirksomheten ved Mjellem & Karlsen skulle videreføres.

I Dagsrevyen forrige mandag var det et intervju med næringsministeren der han sier at han føler seg lurt av de nye eierne av Mjellem & Karlsen. Det går også fram av et notat fra Næringsdepartementet at inngrep overfor eierne har vært diskutert med Regjeringsadvokaten. Konklusjonen har vært at dette er umulig fordi ervervsloven er opphevet. Dette viser altså at man er i en situasjon der næringsministeren innrømmer at verdiskaping og arbeidsplasser i Norge står uten beskyttelse mot spekulanter. Det setter debatten i sommer om ervervslovens avskaffelse i et litt spesielt lys.

Hva slags politiske initiativer planlegger statsråden for å få på plass igjen en slik beskyttelse av folks arbeidsplasser?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: For det første fremsetter representanten Lysbakken et utsagn som i det minste kan tolkes som om næringsministeren på Dagsrevyen skulle sagt at han følte seg lurt. Det er ikke riktig. Jeg hørte hva ingressen var fra journalisten. Vi i departementet har aldri uttalt at vi føler oss lurt. Det fremgår også av det notatet som representanten har fått tilgang til. Det som er uomtvistelig, er at det er et misforhold mellom det som er anmeldt i ervervsmeldingen 8. april, og det som er situasjonen relativt få uker etterpå.

Nå er det ikke noe nytt at ervervsmeldinger har et annet innhold enn det som viser seg å være situasjonen relativt kort tid etterpå. Det kan det være gode grunner til, og det kan det være mindre gode grunner til. Det skjer en utvikling i bedriftene og i økonomien. Hva visste man, og hva visste man ikke? Vi har ikke noe grunnlag for å hevde at kjøperen av Mjellem & Karlsen har unndratt opplysninger i forbindelse med ervervsmeldingen. Jeg konstaterer bare at det er en annen realitet rundt selskapet fem, seks, syv uker etter enn det var på ervervstidspunktet.

Presidenten: Morten Lund – til oppfølgingsspørsmål.

Morten Lund (Sp): Den særnorske situasjonen for norsk næringsliv er at Regjeringen gjør problemene verre. Stortinget har vedtatt en opptrappingsplan for å markedsføre norsk reiseliv. Det er ikke en opptrapping Regjeringen legger fram, det er det motsatte.

Stortinget har vedtatt en forskningsavgift på all norsk fisk. 130 mill. kr kommer inn, forutsatt at staten skulle følge opp med like mye. Det gjør ikke Regjeringen. Stortinget har vedtatt at skogkulturstøtten skal holdes på et høyt nivå – det er det to og et halvt år siden Stortinget vedtok. 100 mill. kr har nå blitt til null millioner. En halvering av investeringene til skogbruket vil bli resultatet. Når det gjelder Nasjonal transportplan, ligger vi nå 1,2 milliarder kr bak planen. Maskinene og folkene er ledige til å gjøre en jobb. Ikke en gang NHO ber nå om ekstra skattelette, de ber om penger til de punktene som jeg nå nevner.

Spørsmålet mitt til næringsministeren er: Hvorfor vil ikke Regjeringen engang følge opp det som Stortinget har vedtatt?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Regjeringens overordnede målsetning i forbindelse med årets budsjett var at vi skulle ha et budsjett som skulle fortjene betegnelsen «ansvarlig økonomisk politikk» innenfor en forsvarlig økonomisk ramme. Det skulle legge grunnlaget for en mulig nedgang i rente og et minsket press på krona, som er de viktigste elementene for alle de næringene representanten Morten Lund her snakker om og har en genuin omsorg for.

Det er ingen tvil om at vi på en del områder ikke har vært i stand til overfor Stortinget å fremme forslag som fullt ut etterkommer det som har vært Stortingets vilje. Nå har jo Stortinget en utmerket anledning til å gjøre endringer på disse ting, men det er klart at hvis man skal være enig om en ytre ramme, kan man komme i den situasjon at man ikke får plass til alle de ønskene, vedtak, forutsetningene som ligger til grunn i forkant. Det har vi anvist også i årets budsjett.

Når det gjelder spesielt det området som jeg har ansvar for innenfor reiseliv, vil jeg bare henvise til at de skatte- og avgiftsreduksjoner som den bransjen har fått, antakeligvis er det tyvedobbelte av reduksjonen i markedsføringstilskudd til samme bransje.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Lodve Solholm (FrP): Eg vil stille eit spørsmål til fiskeriministeren.

Eg har sett i media den seinare tida at det skal vere eit såkalla fleirtal i Stortinget for å utsetje utdelinga av dei 40 konsesjonane som det står om i Sem-erklæringa. Det har etter mitt skjønn ikkje vore gjort noko formelt vedtak i Stortinget om det, og eg har tillate meg å sende eit brev til statsråden, der eg peikar på at Framstegspartiet ikkje er ein del av dette såkalla fleirtalet som ønskjer utsetjing av desse tildelingane. Mitt spørsmål blir då om statsråden har endra litt oppfatning og synspunkt på dette når han no har fått beskjed om at Framstegspartiet ikkje inngår i dette fleirtalet, og at det faktisk kan vere med og skubbe på slik at Regjeringa kan få anledning til å dele ut dei 40 konsesjonane dersom dei ønskjer det, med basis i eit fleirtal saman med Framstegspartiet her i huset.

Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg ønsket å tildele 40 nye konsesjoner, og hadde lagt opp til å gjøre det i høst. Da Regjeringen i vår fremla stortingsmeldingen om laksefjorder, bekjentgjorde vi også utlysing av 40 laksekonsesjoner, og jeg gav uttrykk for at det var naturlig at vi fikk en parallellitet i behandlingen av de to sakene. Dette ble ytterligere forsterket gjennom den offentlige debatt, der bl.a. Arbeiderpartiets fraksjonsleder i energi- og miljøkomiteen gjorde det helt klart at de fant det uakseptabelt at jeg skulle tildele konsesjoner i områder som skulle behandles i Stortinget. Da jeg så ble gjort kjent med av komiteens leder at man ikke ville behandle laksefjordene før tidligst på nyåret, fant jeg det nødvendig å forhindre forskottering av Stortingets behandling – og måtte dermed stoppe tildelingen av laksekonsesjonene.

Det er riktig at jeg har fått et avklarende brev fra Fremskrittspartiet, og gjennom det som nå blir sagt her, konstaterer jeg og forstår det slik at det er et flertall i Stortinget som ikke har til hensikt å verne arealer som det kan være aktuelt å tildele de 40 konsesjonene i. Det gjør at Stortingets flertall er på en linje, slik jeg tolker det, noe som gjør det mulig å tildele 40 konsesjoner i høst. Så med den avklaringen, hvis den er riktig, stiller saken seg på en helt annen måte, og dermed er det grunnlag for å tildele konsesjonene i høst.

Lodve Solholm (FrP): Det svaret var jo så klart at det vel ikkje er nødvendig med ei oppklaring.

Eg kan stadfeste at Framstegspartiet står fullt og heilt bak det som eg skreiv i mitt brev til statsråden, og dermed skulle det vere grunnlag for at statsråden kan setje i gang og dele ut dei 40 konsesjonane i haust. Eg er svært nøgd med svaret.

Presidenten: Presidenten antar at dette ikke kan bli klarere nå.

Statsråd Svein Ludvigsen: Det kan det knapt bli. Det er likevel klart at her kan det være andre, nemlig Stortingets mindretall, som har et annet syn, men jeg retter meg etter flertallets.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Sylvia Brustad.

Sylvia Brustad (A): Jeg må si jeg er meget overrasket over det svaret som statsråd Ludvigsen nettopp gav. Det er på bakgrunn av at et klart flertall i energi- og miljøkomiteen er blitt stilt overfor en helt håpløs situasjon av Regjeringa, selv ved at Regjeringa først gir signaler om at de skal dele ut laksekonsesjoner, hvilket Arbeiderpartiet ikke er imot, og etterpå kommer med en sak om laksefjorder, hvor det er forslag om å verne noen fjorder, som Stortinget ikke har fått anledning til å ta stilling til. Det er da uttrykt fra et klart flertall et ønske om at dette må foregå i riktig rekkefølge, nemlig at Stortinget først må ta stilling til hva som skal vernes eller ikke vernes, før Regjeringa tildeler laksekonsesjoner. Det har i og for seg statsråd Ludvigsen visst i lang tid, og jeg er nå meget overrasket over at han likevel sier at han vil tildele konsesjoner, på tross av at han har fått signaler også fra egne partifeller her i dette hus om at han må vente med å tildele dem til Stortinget har fått sagt klart fra om hvilke områder som faktisk skal vernes.

Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg konstaterer at et flertall i Stortinget, bestående av Fremskrittspartiet og regjeringspartiene, er beredt til å akseptere at jeg tildeler konsesjoner. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet fortsatt er av en annen mening. Konsekvensen vil være at eksempelvis de ti konsesjonene som vi har tenkt tildelt i Øst-Finnmark, ikke vil kunne tildeles hvis den linjen skulle føres at det skulle vernes. Jeg oppfatter det slik at flertallet har avklart gjennom den prosess som nå har vært, at man ikke har til hensikt å verne arealer som det kan være aktuelt å tildele de 40 konsesjonene på, og jeg tar flertallets syn til etterretning i den videre bearbeiding av denne saken.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg skal få stilla eit spørsmål til kommunalministeren.

Senterpartiet er djupt og oppriktig bekymra i forhold til dei meldingane som no kjem frå foreldre, frå tilsette i skule og omsorg, frå lokale folkevalde. Ein førebur kutt i forhold til ein god offentleg skule og ei meir verdig omsorg. Deler kommunalministeren vår uro, eller vil ho halda fram med sin bodskap om at konkurranseutsetjing og privatisering er løysinga, sjølv om ho veit at for ei mengd mindre kommunar står det ikkje nokon marknad klar til å ta over? Vil ho halda fram med sin auke til private skular og dermed undergrava den offentlege skulen? Er ho fornøgd med at ho no er med på å leggja grunnlaget for eit anna samfunn i Noreg enn det likeverdige samfunnet som vi har hatt så langt, basert på viktige fellesverdiar?

Statsråd Erna Solberg: Vår evne til å ha et likeverdig samfunn er først og fremst avhengig av at vi kan levere gode offentlige tjenester. Men skal vi levere gode offentlige tjenester, må vi ivareta det den første halvtimen av denne spørretimen har dreid seg om, nemlig vilkårene for næringslivet.

Vi har lagt frem et budsjett som først og fremst er avpasset mulighetene til fortsatt å ha et levedyktig næringsliv. De som ikke klarer å se sammenhengen mellom den offentlige etterspørselen etter arbeidskraft som en faktor i forhold til lønnsdannelsen og konkurranseproblemene knyttet til næringssektoren i Norge, ser heller ikke hvordan vi skal ha en vekstkraft i fremtiden som sørger for at vi har private og konkurranseutsatte arbeidsplasser i Norge. Derfor har det vært nødvendig å ha et stramt budsjett.

Men innenfor det stramme budsjettet har vi prioritert kommunesektoren ved at den underliggende utgiftsveksten i budsjettet er 0,5 pst., mens veksten i kommunesektoren er 1,25 pst. Det viser at kommunesektoren er prioritert på bekostning av andre deler av offentlig sektor. Men så er det helt riktig at det i mange kommuner er en vanskelig økonomisk situasjon. Det er flere årsaker til at den situasjonen er vanskelig. En av de viktigste årsakene er at utgiftene øker mer enn inntektene til tross for denne veksten, og da må vi i Norge begynne å gå til roten av problemene: Hvordan stopper vi utgiftsveksten? Og utgiftsveksten stopper vi ikke bare ved å øke inntektene, vi er nødt til å ta de grepene som et stramt budsjett gjør, og som sørger for at vi kommer i en mer stabil utvikling for utgiftsveksten. Hvis vi får en lavere rente, betyr det 800 mill. kr pr. prosentpoeng den går ned, til kommunesektoren. Disse sammenhengene må vi ha med. Det skjer mange ting i enkelte kommuner som vi skulle ønske det ikke var nødvendig å gjøre i dag, men vi er nødt til å ta hensyn til balansen mellom offentlig og privat sektor.

For øyeblikket prioriterer vi kommunesektoren, men vi kan ikke løse alle oppgaver.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er inga usemje om at det trengst viktige tiltak for å sikra varierte arbeidsplassar. Men eg kan òg konstatera – og beklagar veldig sterkt – at det er inga innleving hos kommunalministeren i forhold til den uroa som mange foreldre og tilsette no kjenner når det gjeld dei velferdstenestene som kommunane til no har hatt ansvaret for.

Erfaringar med utsetjing av omsorgstenester – som er ei løysing frå kommunalministeren – er i Danmark og i Sverige blanda. Sjukeheimar i Helsingborg og Stockholm går no tilbake til kommunal drift. Internasjonale selskap driv for tida i fleire byar i Noreg med underskot som ein bevisst strategi. Kvifor ikkje innsjå at det er lønskostnadene som utgjer hovudtyngda av kostnadene også i norske kommunar, og støtta opp om ein opptrappingsplan for å sikra ein betre økonomi og for å sikra tryggleik for folk flest?

Statsråd Erna Solberg: Jeg tror at konkurranse er et uovertruffent virkemiddel til å finne frem til de beste driftsformer. Gjennom konkurranseutsetting vil man se hvor det er slakk i en organisasjon, og hvor det er muligheter til å drive bedre. Noen ganger vil da offentlig sektor selv kunne drive bedre og billigere enn privat sektor når det gjelder noen av disse tjenestene. Det er konkurranse som virkemiddel vi fra Regjeringen har vært mest opptatt av, for det er en prosess som får frem slakk i organisasjonen. Det interessante med dette er at Magnhild Meltveit Kleppa ikke vil ha konkurranse ved at hun forbyr det, eller gjør det økonomisk ulønnsomt ved at hun ikke har ønsket et nøytralt momssystem i forhold til konkurranseutsetting. Det betyr ikke at det kommunale selvstyret ikke skal få lov til å prøve ut om det er mer lønnsomt å drive med konkurranseutsetting eller ikke, men man skal legge en barriere på 24 pst. høyere moms på en del av disse tjenestene.

Konkurranseutsetting er ikke et hovedsvar. Hovedsvaret er å sette i gang mange ulike omstillingsprosesser i kommunesektoren. Vi legger ikke skjul på én ting: Det er ikke nok penger på kort sikt til å løse alle velferdsoppgavene. Og det har Regjeringen sagt fra vi la frem kommuneøkonomiopplegget.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Heikki Holmås.

Heikki Holmås (SV): I valgkampen lovte Høyre å skape en bedre skole. Selv om Erna Solberg mener det, har jeg vanskelig for å tro at valgkampstrategene i Høyres Hus ikke kan forstå at det er vanskelig å skape verdens beste skole når man samtidig vil kutte i kommuneøkonomien. Kvalitet koster, og nå kuttes det i skolekvaliteten rundt omkring i hele landet på grunn av den dårlige økonomien.

Statsråden har tidligere sagt at det er et stramt budsjett neste år. Vi vet at kommunene driver med et underskudd på ca. 5 milliarder kr i år. Det legges opp til, sier de til oss i Stortinget og i forbindelse med budsjettbehandlingen, at det kommer til å bli like stramt eller enda strammere neste år.

Da er spørsmålet mitt: Har statsråden planer om at det skal være like dårlig kommuneøkonomi i årene som kommer, eller har hun tenkt at dette skal være et engangstilfelle, og at det kommer til å bli mye bedre når hun bare får mer penger til kommuneøkonomien?

Statsråd Erna Solberg: Det er behov for to ting for å komme bedre i balanse i forhold til kommunenes oppgaver og utgifter. Det ene er at de pengene vi bruker i kommunesektoren, ikke bare kanaliseres til nye velferdsreformer. Det er 2,6 milliarder kr i økte bevilgninger til kommunesektoren i år. Hvis de 2,6 milliarder kr hadde kommet i frie inntekter, hadde det vært en betydelig lettere situasjon enn når hoveddelen av beløpet, 2,1 milliarder kr, er knyttet til bundne midler og øremerkede midler.

Jeg tror derfor at hvis vi skal komme i balanse i kommunesektoren, har vi en felles jobb å gjøre i Norge – vi har en felles jobb i dette huset og i Regjeringen: Når vi har en situasjon i det konkurranseutsatte næringslivet som er slik som den er i dag, må vi også ta innover oss at vi alle må prioritere ned noen av de ønskene vi har hatt i våre programmer og i våre valgkamper, og sørge for at kommunene kan svelge unna velferdsreformene i et tempo som gjør at det ikke går ut over de tingene som på ethvert tidspunkt ikke har høyest prioritet. Derfor er det en like stor utfordring for Heikki Holmås å være med på ikke å binde opp alle midlene som går til kommunesektoren, slik SV har gjort ved å prioritere f.eks. barnehagesektoren så høyt som de har gjort i år.

Presidenten: Per Sandberg – til oppfølgingsspørsmål.

Per Sandberg (FrP): Fremskrittspartiet inngikk et forlik med regjeringspartiene angående kommuneproposisjonen for neste år. I det forliket gav vi Regjeringen en mulighet til å øke overføringene til kommunene – fra 4,5 milliarder kr til 5 milliarder kr, hvis vi tar med skatteøkningen. Når budsjettet kommer, viser det seg at Regjeringen ikke har utnyttet de mulighetene som ligger der, og det kommer forskjellige argumenter fra Regjeringen og regjeringspartiene her på huset om hva som er årsaken til det.

Nå er det slik at vi har fått et brev fra finansministeren som sier at skatteanslaget vil gå ned, og derfor er på en måte ikke det bakt inn i kommuneøkonomien for neste år. Så følger også statsråden nå opp med det samme som Kristelig Folkeparti her på huset – ved Ivar Østberg – har sagt, at det er barnehageforliket som er årsaken til at Regjeringen ikke greier å følge opp de intensjonene som lå i forliket, i kommuneproposisjonen. Og da vil jeg spørre statsråden: Hva er egentlig årsaken til at Regjeringen ikke har benyttet seg av muligheten til å øke overføringene til kommunene ytterligere?

Statsråd Erna Solberg: Regjeringspartiene inngikk et samarbeid med Fremskrittspartiet om kommuneøkonomien for neste år, hvor rammen for veksten i kommuneøkonomien var på 2–2,5 milliarder kr i 2003-budsjettet. Den er blitt på 2,6 milliarder kr, altså 100 mill. kr mer enn det som var satt i den rammen. Innenfor rammen er det et skift mellom penger, mellom øremerkede midler og frie midler, og det skyldes altså at parallelt med samarbeidet og det vedtaket som ble gjort mellom Høyre og Fremskrittspartiet, inngikk Fremskrittspartiet også en bindende avtale med andre partier på Stortinget som økte behovet vårt for å fylle opp med øremerkede midler.

Jeg synes vi har fulgt opp det forliket vi har hatt. Når det gjelder de ekstraordinære skatteinntektene, står det i samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet at man skal beholde dem i 2002 og i 2003. Det som viser seg nå, er at den ekstra milliarden som lå til grunn som et anslag – som det altså ikke var sikkert ville komme – ikke har kommet. I konkurranseutsatt næringsliv og andre steder faller for øyeblikket skatteinntektene generelt sett i Norge, og da er det heller ingen penger å overføre. (Presidenten klubber.) Og da synes jeg heller ikke at Fremskrittspartiets argumenter om at dette skulle vært lagt inn i 2003, holder.

Presidenten: Presidenten ber om at tiden blir respektert.

Reidar Sandal – til oppfølgingsspørsmål.

Reidar Sandal (A): Med tilvising til dei svara som kommunal- og regionalministeren nettopp har gitt, vil eg vise til at Regionrådet for Hamar-regionen uttaler at dei sterkt beklagar Regjeringa sitt forslag til statsbudsjett for neste år:

«Alle kommuner i Hamarregionen må nå skjære ned på tjenestetilbudet til barn, eldre og pleietrengende. Resultatet er dårligere livskvalitet for en stor del av innbyggerne.

Regionrådet beklager overfor innbyggerne de nedskjæringer som må gjøres i 2003. Disse nedskjæringene er statens politikk og ønske, ikke kommunepolitikernes.»

Eg vil gjerne stille statsråden følgjande spørsmål: Gjer slike utsegner som her er refererte, inntrykk på statsråd Solberg? Meiner statsråden at kommunepolitikarane i Hedmark har greie på kva som er kvardagen i kommunane deira?

Statsråd Erna Solberg: Ja, det gjør inntrykk på meg hver gang jeg møter kommuner som både er i en vanskelig økonomisk situasjon og også må foreta endringer, omstillinger, og noen steder også nedskjæringer på et offentlig tjenestetilbud. Noen kommuner må ha større nedskjæringer enn andre, fordi vi har et bredt flertall på Stortinget, inklusiv Arbeiderpartiet, som har vært med på å legge om inntektssystemet i en nedtrapping mot 2006, som gjør at selv om det er vekst i kommuneøkonomien, er det mange kommuner som opplever at på grunn av endringene i inntektssystemet har de ikke en reell vekst i den enkelte kommune. Det er først og fremst på grunn av omleggingen av inntektssystemet.

Men det er andre ting som også gjør inntrykk på meg. Det gjør inntrykk på meg å være på ensidige industristeder eller på småsteder i Nord-Norge hvor fiskeindustrien stopper opp fordi vår konkurranseevne er blitt dårligere, og fordi vi ikke klarer å sørge for at lønnsforholdene er slik at balansen i norsk økonomi blir riktig. Og det er først og fremst et resultat av for høy bruk av penger i offentlig sektor, for stor etterspørsel etter arbeidskraft i offentlig sektor. Vi bidrar altså med at omstillingsbehovene blir sterkere i næringslivet, og flere arbeidsplasser går tapt. Vi kan ikke snakke om kommuneøkonomi uten også å se på basisen i norsk økonomi ellers.

Presidenten: Odd Roger Enoksen – til oppfølgingsspørsmål.

Odd Roger Enoksen (Sp): Statsråden har aldeles rett i at det ikke er mulig å se på kommuneøkonomien uten også å se på de områdene som de to øvrige statsråder som er her i dag, representerer. Og på alle disse tre områdene opplever vi altså nå problemer. Arbeidsplasser forsvinner både innenfor tradisjonelt næringsliv og innenfor fiskeindustrien, uten at noen av de to statsrådene ser ut til å foreta seg noe nevneverdig på det området.

Kommunene må legge ned tjenestetilbud i et betydelig omfang, og kommunalministerens bidrag i denne sammenheng er å gjenta og gjenta at det er nødvendig med konkurranseutsetting for å møte denne situasjonen. Det som er hovedproblemet med Regjeringens politikk, er at man legger til rette for sterk vekst i privat konsum på bekostning av målrettede tiltak både mot næringsliv og mot kommunesektoren, mot tjenestetilbud.

Men mitt spørsmål til kommunalministeren er: Når kommunalministeren til stadighet gjentar at konkurranseutsetting er veien å gå, hva slags erfaringer er det kommunalministeren bruker som bakgrunn for sine påstander? Kan hun dokumentere at det gir varige kostnadsreduksjoner og kvalitetsheving ved konkurranseutsetting?

Statsråd Erna Solberg: La meg begynne med å si at jeg oppfatter ikke at mine kolleger ikke svarer. Jeg oppfatter at det er noen i Stortinget som etterspør selektive virkemidler fordi de ikke ønsker å gå til roten av problemene i norsk økonomi for øyeblikket, nemlig det store offentlige forbruket og etterspørselen etter arbeidskraft. Og jeg skjønner hvorfor det er vanskelig å svare på det, for da svarer man at det ikke er opposisjonspartienes politikk som er bra i det lange løp verken for kommunesektoren eller for konkurranseutsatt næringsliv. Det er faktisk en politikk som også holder igjen på offentlige utgifter.

Så til spørsmålet om konkurranseutsetting. Vi har enkelteksempler på at konkurranseutsetting er meget bra, at man har fått frem bedre gevinster knyttet til å sette tjenester ut på anbud. Jeg har en lang rekke eksempler på enkeltområder hvor det er slik. Men det er klart at når man har gjort konkurranseutsetting én eller to ganger, vil det ikke være mye å hente på slakk i organisasjonen. Da vil man over tid ikke hente noe nytt hver eneste gang hvis det ikke er en stor teknologiutvikling på det området man har konkurranseutsetting på. Derfor må vi gå selektivt inn i hver sektor.

Presidenten: Steinar Bastesen – til oppfølgingsspørsmål.

Steinar Bastesen (Kp): Det norske folk sitter og ser på at vi har den muntlige spørretimen i Stortinget. Hva har kommunalministeren å si til det norske folk og til dem som driver hjemmehjelpsordning, når de har fått beskjed om å kutte i hjemmehjelpen på grunn av kommuneøkonomien? De har fått beskjed fra sin kommune at de må kutte så og så mye. Er det meningen at folk skal drukne i sin egen skitt, og at hjemmehjelpen ikke skal få vaske og utføre de tjenestene som er nødvendig på grunn av at de får avskåret tilskuddene til kommunene fra Kommunaldepartementet?

Nå vet vi at kommunene er pålagt oppgaver fra staten, og vi vet at staten forhandler om lønnsavtaler – kommunene må betale – men det følger ikke penger med. Hva vil kommunalministeren si til hjemmehjelpen som må kutte i vaskingen hos dem som er ute i distriktet?

Statsråd Erna Solberg: Når jeg svarer i den muntlige spørretimen i Stortinget, svarer jeg stortingsrepresentanter. Jeg mener ikke at den muntlige spørretimen er lagt opp til at det skal gis svar med tanke på TV-sendingene. Jeg skjønner at noen stortingsrepresentanter synes at det er forumet, men en statsråd skal ha respekt for Stortinget og svare Stortinget.

Jeg har lyst til å understreke at jeg ikke tror at det er noen steder i norske kommuner hvor den situasjonen som representanten Bastesen nå beskriver, er reell. Det er fullt mulig å finne andre områder – med mindre konsekvenser – som man kan gjøre endringer på i kommunesektoren. Fortsatt er kommunesektoren meget godt finansiert i Norge, men det kreves en lengre periode med sterkere omstilling for å få frem bedre omstillingseffekter enn de rene kuttene.

Så er det feil som representanten Bastesen nå sier, at staten forhandler i lønnsoppgjørene og ikke betaler for seg. Staten forhandler om ett lønnsoppgjør – jeg har alltid ment at det burde kommunesektoren gjøre selv – og det gjelder læreroppgjøret. Staten har betalt for læreroppgjøret, senest med 1,7 milliarder kr mer for å dekke de ekstraordinære innbetalingene til Statens Pensjonskasse som en konsekvens av lærerforhandlingene.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Til kommunalministeren:

En av de store samfunnsutfordringene vi står overfor, er at mange unge mennesker har betydelige problemer med å klare de høye bokostnadene. Det viktigste tiltaket både for ungdom og for økonomisk vanskeligstilte er at vi unngår ytterligere press på boligprisene. Da må vi øke boligbyggingen.

Myndighetenes viktigste virkemiddel for å få det til er rimelige lån fra Husbanken. Regjeringen kuttet husbanklånene med 2 milliarder kr i forhold til Stoltenberg-regjeringens budsjettforslag. Det gjorde at Husbanken gikk tilnærmet tom i sommer. Neste år må etterslepet hentes inn. Det forutsettes økt lånebehov for barnehager. Regjeringens budsjettforslag vil følgelig ikke bedre situasjonen på boligmarkedet. Problemene for ungdom vil bli større. Hvordan kan statsråden forsvare for unge familier at Regjeringen sitter passiv i en situasjon hvor ungdom ikke klarer bokostnadene?

Statsråd Erna Solberg: Den viktigste faktoren både for boligbyggingen i Norge og for unges boligutgifter er ikke Husbankens låneramme, men rentenivået i Norge. 90 pst. av alle boligkjøp i dette landet finansieres ikke av Husbanken, men av private banker. Jeg er enig i at lånerammen kan ha en betydning for utbyggingen, men jeg tror analysen er feil hvis man mener at det er det som er viktigst, i dagens situasjon, når det gjelder unges boligutgifter.

For det første er det sånn at de fleste unge mennesker som etablerer seg, etablerer seg ikke gjennom å bygge egen bolig eller kjøpe nybygd bolig. De fleste av dem gjør det ved å kjøpe bolig på bruktmarkedet. Derfor er rentenivået det viktigste. Jeg synes det er viktig å understreke det, for hvis rentenivået går opp, vil det være en brems på videre utbygging både i privatfinansiert og i husbankfinansiert regi. Hvis rentenivået går opp, vil det også medføre at etterspørselen etter boliger går ned, fordi etterspørselen etter boliger er avhengig av at folk har råd til å kjøpe den boligen.

Nå er situasjonen at boligprisene for øyeblikket ser ut til å flate ut på grunn av usikkerhet i norsk økonomi og på grunn av at situasjonen ellers viser hvor følsomt dette boligmarkedet er, ikke bare når det gjelder nybygging.

Det vi har gjort i forhold til ungdom i dette budsjettet, er at vi bl.a. har utvidet nedbetalingstiden for boliglån til utleieboliger fra 30 til 50 år. Det vil gi en lavere kostnad for dem som ønsker å bygge utleieboliger, og vi kan få realisert flere prosjekter til lavere husleie ved at man ikke bare etterspør subsidier for å bygge slike, men ved at vi har fått en bedre låneordning.

I tillegg er det slik at selv om barnehagerammen er litt i overkant av 1 milliard kr, har vi også brukt noe av dette på barnehager de senere årene.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg er helt sikker på at statsråden er klar over at prisen på bruktboliger også avhenger av nybygging.

Arbeiderpartiet har foreslått omfattende boligtiltak for ungdom. I tillegg til å øke nybyggingslånene vil vi øke bostøtten, og vi vil satse kraftig på bygging av billige utleieboliger for ungdom. Da er det ikke tilstrekkelig å utvide tilbakebetalingsperioden for lånene, slik statsråden sier.

Hva gjør Regjeringen? Jo, Regjeringen strammer inn når det gjelder hvem som skal få boligtilskudd, bl.a. til utleieboliger. Neste år vil sannsynligvis tilskuddene i all hovedsak bare gå til flyktninger og bostedsløse. Arbeiderpartiet vil ha et system med fast 30 pst. statlig tilskudd for å få bygd utleieboliger, for å få bygd flere utleieboliger for å gjøre det enklere for ungdom. Regjeringens opplegg fører til at man vil svekke selve boligbyggingen generelt, men man snakker også om en svekking av byggingen av spesielle utleieboliger for ungdom. Da blir det tull å si at man vil målrette boligtiltakene for ungdom. Det er de som rammes sterkest av Regjeringens handlingslammelse.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at ordet «tull» ikke er av de aller mest parlamentariske ord i vokabularet!

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det kan være riktig for det, president!

Statsråd Erna Solberg: La meg begynne med å rette opp feil i den oppramsingen som representanten Schjøtt-Pedersen kom med. Han sa det bare ville bli penger til bostedsløse og flyktninger innenfor boligtilskuddet. En stor del av pengene innenfor boligtilskuddet går til de såkalte boligsosiale handlingsprogrammene, som er for vanskeligstilte, men ikke bostedsløse, som trenger en bedre bolig i regi av kommunene. Cirka halvparten av boligtilskuddet i fjor gikk faktisk til den gruppen. Det betyr at vanskeligstilte som kanskje har andre ting, men som ikke er inne i de rene bostedsløseprosjektene, faktisk får en stor del av dette. Det er en viktig del av det å sørge for at uføre og personer med andre tilleggsproblemer får en mer stabil og sikker bolig, selv om det i dag kanskje er å flytte dem fra utleiemarkedet til en permanent bolig som de selv eier.

Jeg mener faktisk at Arbeiderpartiet burde rost Regjeringen. Vi har i dette budsjettet foretatt den største økningen i bostøtten fra ett år til et annet som noen gang er foreslått. Arbeiderpartiet hevdet i fjor at de økte bostøtten. Realiteten da vi gikk gjennom det, var at det var et reelt kutt for alle bostøttemottakere med unntak av dem som bodde i de fire største byene. Det er nesten (presidenten klubber) 200 000 mill. kr mer i bostøtte. Kanskje Arbeiderpartiet kunne tjent på ikke bare å krisemaksimere, men også (presidenten klubber) …

Presidenten: Da går vi til siste hovedspørsmål.

Per Sandberg (FrP): Jeg har et spørsmål til kommunalministeren.

I går kunne vi lese at UDI-direktør Trygve Nordby ønsker å fjerne all advokatbistand i forbindelse med asylsøknader som er åpenbart grunnløse. Dette dreier seg ofte om personer som selv vet at de ikke vil få opphold, men som på grunn av den lange saksbehandlingstiden kan nyte godt av norske skattekroner i lang tid før de blir tvangssendt ut av landet.

Vi så også i går at Sverige nå er i ferd med å sluttbehandle en avtale med Russland som inneholder bl.a. et samarbeid for å avdekke asylsøkeres identitet. Samarbeidet tar sikte på å ha som mål raskt å kunne sende tilbake personer som ikke gir opplysninger om sin egen identitet. Samtidig forhandler Sverige med Russland om muligheter for at de som er blitt straffet Sverige, kan sone sin straff i Russland – for å avskrekke på en måte.

Mitt spørsmål til statsråden: Vil statsråden ta initiativ til at Norge får en liknende avtale med østeuropeiske land, og vil statsråden følge opp Nordbys utspill vedrørende advokatbistand?

Statsråd Erna Solberg: Det utspillet som stod i Dagsavisen, har altså sammenheng med et brev sendt oss etter at departementet bad om å få nye innspill til hvordan vi kunne korte ned saksbehandlingen i asylsaker og få den enklere og mer strømlinjeformet. Vi har et samarbeid med UDI for å finne ut hvor i prosessen vi kan kutte ned tiden for å få hurtigere behandling. Vi har for lenge siden sagt at vi nå vil ha en gjennomgang av advokatordningen. Det har vi gjort gjennom at vi bl.a. har utlyst et forskningsoppdrag, som nå starter, hvor man går gjennom hva man faktisk får av advokattjenester for de pengene staten betaler. Når vi har fått den rapporten, skal vi konkludere hvorvidt vi skal gjøre større substansielle endringer i hele advokatordningen, eller om vi skal opprettholde den som i dag.

Mange land har veldig ulik advokatordning når det gjelder asylsaker. Noen har ikke advokathjelp for noen i første omgang, og andre har det på samme måten som oss. Det er derfor et grunnlag for oss til å gå gjennom advokatordningen, ikke bare når det gjelder åpenbart grunnløse asylsøknader, men også når det gjelder hele prosessen vår for å se om vi bruker ressursene på den riktige måten. Så i så måte skal vi følge opp det.

Vi har lenge sagt at vi ønsker flere tilbakesendelsesavtaler. Jeg syns det er interessant det svenskene nå forhandler med Russland om, for det er en utvidelse i forhold til det ambisjonsnivået vi har hatt for tilbakesendelsesavtale. Vi har pr. i dag ikke hatt store problemer med å sende folk tilbake igjen til Russland når de er blitt avvist som grunnløse søkere. Russland har vært blant de land der vi har hatt en relativt smertefri prosess, men vi kommer til å følge med på hva Sverige får til på dette området.

Når det gjelder spørsmålet om tilbakesendelse av kriminelle for soning, er ikke det et spørsmål som ligger under Kommunaldepartementet, men det er et spørsmål som ligger under Justisdepartementet. Jeg ønsker ikke å forplikte Justisdepartementet ved å gi et svar her før de også har vurdert konsekvensene av svenskenes avtaler. Men vi ønsker å ha tilbakesendelsesavtale med flere land for å få en hurtigere utsendelse og en lettere måte å bli kvitt dem som ikke har grunn til å være her, på.

Per Sandberg (FrP): Jeg takker for svaret. Men jeg må spørre: Skal vi ikke nå slutte med å utarbeide rapporter og handlingsplaner, skal vi ikke snart handle? Norge kommer i år igjen til å sette ny rekord i forhold til asylinnvandringen. Vi passerer sannsynligvis 16 000. Dette vil selvfølgelig ha store økonomiske konsekvenser – både på kort og lang sikt. Det er et paradoks at Regjeringen konsekvent opererer med et stramt budsjett i forhold til å bevilge på andre områder, mens det på asylfeltet er fritt fram. Jeg gjør oppmerksom på at Regjeringen neste år budsjetterer med at det skal komme 16 000, mens de i år har budsjettert med 12 000. Jeg formoder at de kommer med en ekstraregning i slutten av desember i år også som tilsvarer den økte asylinnvandringen i år.

Det jeg gjerne vil utfordre statsråden på, er det som Fremskrittspartiet hele tiden blir møtt med i forhold til at vi fremmer en hel rekke forslag for å bekjempe asylinnvandringen. Det er internasjonale lover, internasjonale lovverk, som vi har ratifisert, og nå vil jeg spørre statsråden: Hvilke lover, enten det er Flyktningkonvensjonen, Menneskerettighetskonvensjonen eller andre internasjonale lover, er det som hindrer at Norge kan ta i bruk egen lov i forhold til utlendingsfeltet?

Statsråd Erna Solberg: For det første: Det er greit at vi ikke bare skal ha rapporter. Men det er klart at skal vi foreta innskrenkninger i rettigheten til å ha advokat eller rettigheten til å klage innenfor asylområdet, må vi ha lovendringer som må gjennom dette huset. Det stilles faktisk visse krav til det grunnlagsarbeidet man har, før man fremmer et lovendringsforslag for Stortinget, fordi man da fratar noen rettigheter som i dag er opparbeidet, eller som Stortinget tidligere har sagt at enkeltpersoner skal ha. De to viktigste konvensjonene det dreier seg om, er Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som stiller krav til hvorvidt man kan tilbakesende folk – det vanskelige spørsmålet om det foreligger tortur, umenneskelig behandling – og den andre er Flyktningkonvensjonen, som stiller krav om at hver enkelt person har en rett til å få hørt sin sak. Det er i forhold til utformingen av dette og hvordan de rettighetene skal være, vi har en løpende dialog med flyktningkommissæren for å se om vi kan ha en lettere behandling av disse sakene enn det vi har i dag. Særlig spennende syns vi at Nederlands system er, et system som tar 48 timer, og det skal vi gå grundig gjennom for å se om vi kan etablere det samme i Norge. Men det vil sannsynligvis også kreve lovendringer i forhold til de lovverk vi har i dag.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er omme.