Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Siv Jensen (FrP) (komiteens leder og ordfører for saken): Nysalderingen for 2002 inneholder ikke veldig mange overraskelser og er slik sett en relativt kurant sak for finanskomiteen å behandle. Men jeg har lyst til å peke på et par forhold likevel.

For det første ser man veldig klart at det desperate behovet man tilsynelatende har for å finsikte budsjettene når de i sin tid blir vedtatt, blir noe søkt når man ved årets slutt ser hva som faktisk har skjedd i løpet av året. Det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet, som synes å være svært viktig for den sittende regjering, har økt med 3,2 milliarder kr siden budsjettet ble vedtatt. Jeg mener å huske mange ord som falt for om lag et år siden, om betydningen av at stramheten skulle holdes. Nå ser vi jo hvor stramt det egentlig ble. I tillegg har det oljekorrigerte underskuddet for budsjettet samlet sett økt med 16,5 milliarder kr. Det betyr at den såkalte handlingsregelen overhodet ikke er til hinder for å gjøre betydelige endringer i budsjettet i løpet av året, hvis man bare gjør det litt teknisk finurlig, slik at man kan skjule pengebruken. Det som er et faktum, er at denne pengebruken har samme virkning på den såkalte sparingen til fremtidige pensjonsutbetalinger – som har begynt å bli et mantra hver gang man diskuterer om man skal bruke noe mer av overskuddet eller ikke. Pengene er uansett brukt, hvorvidt de fremkommer som en del av handlingsregelen, eller som en del av det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet, eller ei.

Så har jeg lyst til å peke på at særlig en del avgifter har relativt betydelige avvik. Et eksempel er alkohol- og tobakksavgiftene, hvor man har fått betydelig lavere inntekter enn forutsatt. Det kan vel ha en viss sammenheng med den økende grensehandelen, og er kanskje nok en grunn til at Regjeringen nå raskere må se på alternative måter å beregne provenyet på disse avgiftene på. Det samme gjelder statens inntekter av engangsavgift på kjøp av biler. Det var noen av oss som sa for et år siden at det kom til å bli et fall i disse avgiftene som følge av skjerpelsene i firmabilbeskatningen. Og kanskje ser man nå at disse tingene har en sammenheng, og kanskje man også burde ha sett på alternative beregningsmetoder for dette.

Til slutt: Flertallet i komiteen har foretatt en omdisponering slik at man nå bevilger 135 mill. kr til driftstilskudd til både private og kommunale barnehager som en følge av lønnsoppgjøret i 2002. Dette er intet annet enn en oppfølging av det de samme partiene sa senest i juni måned. I juni måned, som en konsekvens av budsjettavtalen, uttrykte de fire partiene i en felles merknad i innstillingen til revidert at man var bekymret for lønnsoppgjøret, og at man ville komme tilbake til dette, og at man bad Regjeringen eksplisitt om å følge dette opp. Det gjorde ikke Regjeringen. Så uttrykte det samme flertallet i forbindelse med statsbudsjettet for 2003 nøyaktig den samme bekymringen og bad Regjeringen nok en gang om å komme tilbake til dette i forbindelse med nysalderingen. Det gjorde heller ikke Regjeringen. Men det dette viser, er jo at de fire partiene mente alvor da de inngikk denne avtalen, og har til hensikt å følge opp til punkt og prikke hvert eneste punkt den avtalen inneholder, enten Regjeringen liker det eller ikke. Det har vært mye støy knyttet til dette. Og da har jeg som en bisetning lyst å nevne at statsråd Erna Solberg fra talerstolen i forbindelse med behandlingen av sak nr. 1 i dag nevnte at det kom visst til å bli en overskridelse på ytterligere 44 mill. kr i forbindelse med de statlige asylmottakene. Ja, riktignok er det en fullmaktspost. Men se det i sammenheng med den jamringen som har vært uttrykt fra regjeringspartiene knyttet til en omdisponering på 135 mill. kr, og se det i sammenheng med at Regjeringen foreslår å bevilge 8,9 milliarder kr til Norges Bank! Da blir dette småpenger – til tross for at det betyr svært mye for dem det gjelder.

Med det vil jeg anbefale finanskomiteens innstilling.

Jørgen Kosmo hadde her overtatt presidentplassen.

Tore Nordtun (A): Det vi nå skal behandle, er de siste forslagene til endringer i statsbudsjettet for 2002. Siden finanskomiteen behandlet revidert nasjonalbudsjett i juni 2002, har det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet økt med knapt 4,4 milliarder kr. Dette brukes av enkelte som et argument for at man ikke lenger trenger å være så nøye med budsjettbalansen. Påstanden er at vi kan bruke mer oljepenger enn det Regjeringen foreslår, fordi det endelige regnskapet likevel ikke blir som det vedtatte budsjettet.

Logikken i denne argumentasjonen er det vanskelig å følge. Vil statsbudsjettet sprekke mindre hvis det i utgangspunktet er budsjettert med en større bruk av oljepenger? Nei, dette er bare nok et forsøk på å skaffe seg et argument for å bruke mer penger til gode formål, uten å ta belastningen med konsekvensene dette vil ha for bl.a. konkurranseutsatt industri. For høy bruk av oljepenger må betales på en eller annen måte. For Arbeiderpartiet er det viktig at det ikke er arbeidstakerne som må betale, i form av høy rente og økt arbeidsledighet. Vi er derfor opptatt av å bruke statsbudsjettet som et aktivt virkemiddel i den økonomiske politikken, så godt det lar seg gjøre.

Det har vært uenighet om kun ett punkt i nysalderingen, nemlig barnehagene. Flertallet er opptatt av å sikre at barnehagene får en økonomisk situasjon som de kan leve med. Derfor er Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet enige om å utbetale 135 mill. kr i ekstraordinære driftstilskudd til barnehagene i 2002. Disse pengene er allerede bevilget på barnehagekapitlet. Det er et anslått mindreforbruk på om lag 180 mill. kr på barnehagekapitlet for 2002.

Finansdepartementet vil bruke disse pengene til å dekke merforbruket på 217 mill. kr på kontantstøttekapitlet. Flertallet er ikke enig i dette.

Det vedtaket som fattes i dag, er en klar instruks til Regjeringen om å utbetale 135 mill. kr til barnehagene før nyttår. Vi er klar over at det er knapp tid. Flertallet ville egentlig gjøre denne bevilgningen overførbar, slik at pengene kunne utbetales i januar hvis departementet ikke rakk det før nyttår. Men finansministeren skriver i et brev til Høyre:

«Det er ikke meningsfylt å gjøre en overslagsbevilgning overførbar.»

Det står videre:

«Dette vil undergrave selve grunntanken i bevilgningsreglementet for en overslagsbevilgning, og sterkt svekke kontrollen med utgiftene i budsjettet.»

Det er litt pussig at Finansdepartementet skriver dette, siden det samme departementet foreslo følgende vedtak V i St.prp. nr. 30 for 1998-99:

«Stortinget samtykker i at bevilgningen på statsbudsjettet for 1998 under kap 947 Tilskudd til sysselsetting av sjøfolk, post 70 Tilskudd, overslagsbevilgning, gjøres overførbar med tilføyelse av stikkordet «kan overføres».»

Det kan virke som om departementet mener det er greit å gjøre en overslagsbevilgning overførbar, så lenge forslaget kommer fra departementet selv.

Jeg tror Regjeringen gjør lurt i å innse at stortingsflertallet akter å sikre gjennomføringen av barnehagereformen, med eller uten Regjeringen som medspiller. Vi har gang på gang oppfordret Regjeringen til å bli en del av barnehagealliansen. Spørsmålet er: Ønsker ikke regjeringspartiene flere og billigere barnehager?

Jeg finner det nødvendig å minne om Kristelig Folkepartis valgkampløfter fra 6. august 2001, hvor de skriver:

«En barnehageplass bør koste under 1 500 kroner i måneden. KrFs mål er at det innen 2003 skal være barnehageplass til alle som ønsker det.»

Videre vil jeg vise til Sem-erklæringen, hvor det står:

«Samarbeidsregjeringen vil:

– arbeide for full barnehagedekning innen 2003.»

Regjeringspartiene burde egentlig juble og ikke surmule over at opposisjonen hjelper dem med å innfri deres egne barnehageløfter.

Jan Tore Sanner (H): Nysalderingen preges i all hovedsak av bred enighet. Noen anslag er endret gjennom året, og det er grundig forklart i nysalderingen. Jeg viser for øvrig til den første, utmerkede halvdel av Tore Nordtuns innlegg når det gjelder spørsmålet om bruk av oljeinntekter og måten vi driver budsjettbehandling på.

Det som derimot har vakt debatt, er forslaget fra et flertall om at vi skal bruke 135 mill. kr mer i de siste dagene i desember for å kompensere barnehagene for et dyrt lønnsoppgjør. La meg innledningsvis understreke at dette ikke dreier seg om vilje til å satse på barnehager. Det er bred enighet i Stortinget om behovet for å sikre full barnehagedekning, og det er bred enighet om målet om å få foreldrebetalingen ned. Derfor ble det bevilget gjennom budsjettforliket mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene nesten 2 milliarder kr mer til barnehagene neste år.

Det som er kjernen i det som bør diskuteres i dag, er måten man bevilger 135 mill. kr mer til barnehager i år på. La meg minne om at det er knapt en uke siden vi behandlet barnehagebudsjettet. Dersom man skulle forhindre en økning i barnehagetakstene til neste år, kunne man ha bevilget pengene da. Men isteden velger man nysalderingen og bevilger pengene fra en pott hvor det ikke er mer penger. Og det er jo, med all respekt, ganske underlig at representanten Tore Nordtun virker overrasket over at kapitlet om barnehager ses i sammenheng med kontantstøttekapitlet. Det ligger som en premiss i budsjettet for i år, som det har gjort tidligere. Jeg er også overrasket over at man fra Arbeiderpartiets side gjør et poeng av at man ikke er blitt informert om at det antakeligvis er et merforbruk på kontantstøtte. Hvis man blar i den store bunken av brev man har sendt til departementet, og ikke minst i svar man har fått tilbake, vil man se at så tidlig som i slutten av mai ble Arbeiderpartiets stortingsgruppe informert om at det antakeligvis var et merforbruk på kontantstøtte. Dette har ligget som en premiss hele tiden.

Når vi tar denne saken opp, er det jo fordi det ikke er første gang at et flertall bryter bevilgningsreglementet og er på kant med Stortingets egen forretningsorden. Bare i løpet av de siste ukene har vi sett det ved tre eksempler. Vi så det da et flertall endret loven for beskatning av arbeidsgiverbetalt barnehageplass, uten å dekke dette inn, vi så det da man vedtok at man skulle etterregulere pensjonen, hvor Stortingets konstitusjonelle kontor slo fast at Stortinget hadde opptrådt i strid med Stortingets forretningsorden, og vi ser det igjen når man bevilger penger fra en pott det ikke er penger i.

Som sagt: Dette er ikke et spørsmål om vilje til å satse på barnehager, for vi kunne også vært med i en diskusjon om dette. Det er jo ikke riktig som Tore Nordtun sier, at gang på gang har man invitert regjeringspartiene til en diskusjon. Det har man ikke gjort i det hele tatt, og i hvert fall ikke i denne runden. Hadde man ønsket en dialog, og ønsket å finne løsninger, ville det også vært mulig.

Ellers legger jeg til grunn at presidenten vil orientere Stortinget om hvordan man vil håndtere denne saken i forhold til Stortingets eget reglement. La meg bare minne om at ved tidligere anledninger har man eksplisitt fraveket bevilgningsreglementet under votering for å markere at man foretar et vedtak som er i strid med reglementet.

Øystein Djupedal (SV): La meg kommentere to ting i dagens innstilling. Det første går på det oljekorrigerte underskuddet, som har økt med 16,5 milliarder kr i løpet av året, av forklarlige og også forståelige grunner – la meg ikke gå inn på det.

Det som er det viktigste i dette, er jo den lærdommen man kan trekke hver gang man diskuterer saldert budsjett. Det er at man har en overfokusering av at dette skal være en slags vitenskap, at det finnes en eksakt sum som man kan bruke innenfor det som er ansvarlig. Alt over dette defineres som uansvarlig. I så måte er vel dette dokumentet et eklatant eksempel på at så ikke er tilfellet.

Sett fra SVs ståsted er det ikke noe mål at vi skal bruke mye penger. Det er et mål å bruke pengene riktig. Vi har i vårt alternative budsjett heller ikke brukt mer penger enn det Regjeringen har anbefalt Stortinget å gjøre. Og det er klokt. Det betyr at man skal prioritere. Politikk er å prioritere det man mener er viktigst. Men hvis man ser dette dokumentet opp mot det som er den alminnelige politiske retorikk, og ikke minst opp mot det departement og regjering bruker mye tid på å innprente Stortinget og det norske folk, er jo dette åpenbart ikke riktig. Handlingsrommet i økonomien er heldigvis langt større enn det enkelte later som. La det være helt klinkende klart fra SVs side at vi mener det er klokt å være tilbakeholdne med bruk av penger, og at de penger man bruker, skal brukes riktig. Men allikevel er det et eller annet i dette resonnementet som åpenbart er hult. Det er mer retorikk enn vitenskap, og det kan det jo være riktig å opplyse Stortinget om.

La meg da kommentere en annen side av dette, og det er dette som går på barnehager. Jeg tror Regjeringen gjør klokt i at man nå innser at stortingsflertallet enda en gang viser at vi mener alvor. Første gang det som i dag debatteres, kom opp, var i revidert budsjett, der vi allerede da sa fra om at vi ønsket en omtale av dette i statsbudsjettet, fordi vi visste at lønnskostnadene i barnehagesektoren hadde blitt veldig høye. Vi fryktet at dette kunne slå beina vekk under det som ifølge hr. Sanner er Stortingets brede vilje til å satse på flere og billigere barnehager.

Dette kom av en eller annen merkelig grunn ikke i statsbudsjettet. Derfor følte flertallspartiene på dette punkt behov for å gjenta det. Vi bad eksplisitt om at departementet skulle komme med en omtale av dette i nysaldert budsjett. Det står ikke et eneste ord om dette, på tross av at dette vedtaket skjedde for bare få uker siden. Derfor må det ikke komme overraskende på regjeringspartiene at disse fire partier faktisk hadde som hensikt, og mente alvor med, når lønnsoppgjøret var så kostbart, at man måtte prøve å finne en fornuftig løsning i Stortinget.

Denne fornuftige løsningen har Stortinget funnet, simpelthen ved at det viser seg at det er et mindre forbruk. Det kan godt tenkes at en del av det mindre forbruket skal gå til kontantstøtte, men det er jo ikke slik at alle barn som har muligheten til å gå i barnehage, automatisk får kontantstøtte. Og hvordan denne økningen på kontantstøttekapitlet kan være større enn reduksjonen på barnehagekapitlet, er for meg helt uforståelig. Men det er i tillegg slik at selv om departementet nå opplyser i brev til SVs stortingsgruppe at det bare blir bygd 7 000 barnehageplasser, og ikke 10 000, som Stortinget har budsjettert med, så står vi kanskje overfor en situasjon der også tallet 7 000 er for optimistisk. I hvert fall rapporteres det til oss fra dem som bygger barnehager i Norge, kommunene og Private Barnehagers Landsforbund, at man kanskje ikke engang når 5 000. Det vil i så fall bety at på tross av departementets fiktive regnestykke opererer vi kanskje med så mange som 2 000 plasser i tillegg som dessverre ikke blir bygd. Det betyr at det grepet Stortinget gjør, og den instruksjonen Regjeringen nå får, er alvorlig ment fra SVs side og fra stortingsflertallets side.

Jeg har også sett i avisene at det spekuleres fra departementets side på om dette er et vedtak som kommer så sent på året at det ikke lar seg effektuere i 2002. La meg bare si veldig klart at vi mener at dette skal effektueres i 2002. Hvis det av praktiske eller tekniske årsaker er vanskelig å få dette effektuert før nyttårsaften, er det selvfølgelig ingenting i veien for at man bruker noe tid ut i det nye året. Dette er et syn som jeg vet at flertallspartiene deler – bare slik at dette signalet er gitt – så departementet ikke prøver å gjemme seg bak en eller annen teknisk reglementsregel som sier at det ikke står eksplisitt at bevilgningen gjøres overførbar. Men hvis det er tekniske eller praktiske årsaker til dette, må selvfølgelig departementet gis anledning til å bruke også de første ukene av det nye året for å få dette vedtaket på plass.

Jeg tror at den lærdommen man kan trekke av dette, og det er en lærdom som Regjeringen skal ta innover seg, og som er understreket av representantene Siv Jensen og Tore Nordtun, og nå også fra min side, er at den barnehageavtalen stortingsflertallet har konfirmert en rekke ganger, vil bli gjennomført – det være seg med eller uten departementets og Regjeringens vilje. Jeg tror nok at vi er der nå, og at departementet gjør klokt i å slutte å trenere og lage usikkerhet rundt dette, for det er mange hundretusen barn og foreldre ute i det norske samfunn som har godt av dette. Dette er et fantastisk flott vedtak for mange. Det betyr at nå er tiden kommet for at man legger ned våpnene. Vær med og ikke mot!

Morten Lund (Sp): Det er vel ikke overraskende at denne innstillingen om oppsummeringen av statsbudsjettet for 2002 blir så lite omtalt. Regjeringen og flertallet ønsker ikke noe særlig oppmerksomhet om at budsjettbalansen ikke var så viktig likevel. Her konstateres det at overføringen fra oljefondet økes med 16 milliarder kr, uten å dvele ved virkningen av en slik økt og ikke-bevilget oljepengebruk. Jeg synes den konstateringen er avslørende i forhold til måneders hovedfokus på det handlingsregelbestemte, eneste forsvarlige balansepunkt.

Her orienteres det med bitte små, nesten usynlige bokstaver om at 20 nye statlige milliarder utenom oljefondet skal investeres i aksjer i utlandet. Det oppfatter jeg som et trassig svar på den smule kritikk mot de enorme tap oljefondet har måttet bokføre i 2002. Så vidt jeg husker, er det 120 milliarder kr siden mai måned i år. Nå opplyses det at Norges Bank også har tapt mye av innholdet i valutareservene på samme vis. Nesten 10 milliarder kr må tilføres som kompensasjon.

Dagens Næringsliv har regnet ut at tapene på valutareservenes aksjeplassering har vært 30 pst. i år, mens plassering i rentebærende papirer hadde en positivt avkastning på 8,6 pst. At det i denne situasjonen er gitt klarsignal fra departementet om at aksjeandelen skal kunne økes fra 20 til 40 pst. i valutareservenes langsiktige investeringsportefølje, er merkelig. Ytterligere 20 milliarder kr plassert i aksjer ville ha betydd et tap på 6 milliarder kr dette året.

Senterpartiet er uenig i en slik strategi som er valgt for oljefondet. Senterpartiet mener den senere tids erfaringer tilsier motsatt handling, nemlig å vektlegge lavere risiko mer enn maksimal gevinstmulighet. Og 8,6 pst. positiv gevinst er bra.

Salderingsproposisjonen, og spørsmål som er stilt, avslører mer om de handlingsregelmotiverte omveier som brukes i vårt budsjettarbeid. Her fylles det på med 800 mill. oljekroner til egenkapitalen i NSB og Posten, som skal gjøre det lettere for disse å betale 2,2 milliarder vanlige kroner til Pensjonskassen i 2003, for at budsjettene til Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og regjeringspartiene skal gå i hop med den eneste forsvarlige budsjettbalansen. Uttalelser, både skriftlige og muntlige, fra selskapene forteller tydelig hvor lite forsvarlig slike budsjettgrep er. Fra NSB er det endog stilt spørsmål ved om eieren har anledning til å pålegge en slik innbetaling av ekstra pensjonspenger.

Et annet kunstgrep er mindre, men enda tydeligere. Skatteetatens IT-prosjekter får 35 mill. kr ekstra i år, for overføring til 2003. Disse skal erstatte de 40 millionene som samme budsjettpost ble kuttet med i budsjettavtalen.

Diskusjonen om hva som er ærlig og reell budsjettering, vil nok fortsette. Handlingsregelen er en skadelig tvangstrøye som Arbeiderpartiet og Regjeringen prøver å vri seg ut av. Senterpartiet åpner for at vi kan bruke noe mer oljepenger når slikt merforbruk kan gi lavere press i økonomien ved at arbeidskraft blir frigjort, ved at ledig kapasitet blir utnyttet i enkelte sektorer, og ved at de offentlige utgiftene på sikt blir redusert.

Pensjonsvedtaket er nevnt som ett av de vedtakene som er fattet på kanten av handlingsregelens bestemmelser. Stortinget har vedtatt at 500 mill. kr skal utbetales i 2003 uten at det er budsjettert. Et solid flertall er enig om at bevilgningen skulle ha vært med, men da ville det blitt en annen budsjettbalanse.

Et solid flertall har lovet at det skal komme mer penger til skole og eldreomsorg – dessverre først etter at mange skoler er nedlagt og mange lærere oppsagt. Men pengene vil nok komme. Det samme gjelder helseforetakene. Stortinget har i praksis bestemt et aktivitetsnivå som koster mange milliarder utover det som er budsjettert. Å betale regningene over en statsgarantert driftskreditt gir ifølge departementet mindre press i økonomien enn om pengene var bevilget. Forstå det den som kan! Senterpartiet mener at urealistisk budsjettering medfører at ressurser sløses bort, f.eks. ved at det velges kortsiktige løsninger, at forebygging forsømmes, og at nøkkelpersoner bruker tiden på nedskjæringsmøter. Budsjettet vil nok sprekke med mindre det budsjetteres realistisk. – Det siste var en vennlig kommentar til Tore Nordtun.

Barnehagebevilgningen i denne innstillingen er et resultat av manglende oppfølging fra Regjeringen. Flertallet bak barnehageforliket har lenge bedt om en oversikt over lønnsoppgjørets konsekvenser. Departementet foretrekker å vente til dette kan angis på nærmeste krone. Det har vært unødvendig. Samtidig har det vært enighet – trolig enstemmighet – om at det er uheldig at foreldrebetalingen må økes eller barnehager bli nedlagt i en tid da alle er lovet billigere barnehager og plass til flere. Vedtaket om å øke barnehagetilskuddet for 2002 med 135 mill. kr blir nå fattet. Senterpartiet ønsker at pengene skal betales ut nå. Men kommer de to dager over nyttår, er ikke det noe stort problem.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Per-Kristian Foss: Siden det er jul, kanskje jeg skal starte med å si kjære president.

I nysalderingsproposisjonen anslås nå det strukturelle og oljekorrigerte underskuddet i inneværende år til å bli en del høyere enn anslått i revidert nasjonalbudsjett 2002, som altså var siste gang vi rapporterte til Stortinget. Det er noe høyere enn anslått også i nasjonalbudsjettet i høst. Dette skyldes i hovedsak at skatte- og avgiftsinntektene og netto renteinntekter nå anslås lavere, og at utbetaling av dagpenger anslås høyere. Den reelle underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter holdes imidlertid uendret, på 2,5 pst., fra revidert nasjonalbudsjett.

I sitt forslag til ny saldering av statsbudsjettet har Regjeringen lagt vekt på å unngå å svekke budsjettbalansen utover det som følger av nye anslag, og jeg understreker at det på det nåværende tidspunkt er anslag.

Jeg har merket meg at de partier som er imot handlingsregelen, eller som hele tiden har vært det, i finanskomiteens innstilling bruker usikkerheten knyttet til anslagene på statsbudsjettet som argument for å kunne svekke budsjettbalansen når Stortinget vedtar neste års budsjett om høsten. I sin ytterste konsekvens innebærer denne argumentasjonen at det ikke har betydning å fastsette rammer for budsjettet fordi anslagene for mange budsjettposter uansett er usikre. Dette er selvsagt galt, og jeg må ta sterk avstand fra en slik holdning til statsbudsjettet som styringsverktøy i økonomien. Både staten, kommuner, bedrifter og husholdninger må leve med usikkerhet, men man kan ikke av den grunn unnlate å budsjettere og sette rammer for sin virksomhet. Eksistensen av usikkerhet kan heller ikke i seg selv begrunne en svekkelse av budsjettbalansen når Stortinget vedtar budsjettet om høsten. Statens inntekter og utgifter har reell effekt i økonomien uansett graden av usikkerhet knyttet til anslagene.

Jeg konstaterer at de fire partiene i Stortinget bak den såkalte barnehageavtalen i finanskomiteens innstilling foreslår ytterligere bevilgninger til barnehagene i inneværende år uten inndekning på andre områder. Forslaget vil øke statsbudsjettets utgifter og svekke budsjettbalansen med 135 mill. kr.

Budsjettmessig skal bevilgningene til kontantstøtte og barnehagetilskudd behandles under ett. Dette har vært regelen under denne regjering, som under de foregående regjeringer. Man har derfor gjensidig tilføyet stikkordet «kan nyttes under» for de to postene. Finansdepartementet har i svar på spørsmål gitt en detaljert redegjørelse for budsjettanslagene for kontantstøtte og barnehagetilskudd i inneværende år. Det går i denne redegjørelsen klart frem at samlet sett ligger det ikke an til noe mindre forbruk på disse to postene. Til tross for dette forutsetter de fire partiene bak forslaget at det finnes ledige midler. Det ligger derfor an til at Stortinget kan fatte et vedtak på sviktende grunnlag.

Ifølge flertallets forslag skal det ekstraordinære tilskuddet utbetales i 2002. I brevet til finanskomiteen har jeg opplyst at det ikke er praktisk mulig å utbetale midlene i inneværende år. Jeg tar imidlertid til etterretning at Stortingets flertall ønsker et slikt ekstraordinært tilskudd, og vil legge til rette for at utbetaling kan skje så snart det er praktisk mulig i 2003. Jeg fikk i formiddag opplyst av Barne- og familiedepartementet at de regner med at det kan skje i løpet av januar – at det kan være kontoført i de aktuelle barnehager i løpet av januar.

Jeg vil understreke at et slikt ekstraordinært tilskudd vil svekke budsjettbalansen neste år med 135 mill. kr. Regjeringen vil da måtte komme tilbake med forslag om justert bevilgning til driftstilskudd samt forslag om inndekning av merutgiften i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2003.

La meg bare avslutningsvis – siden temaet indirekte har vært berørt av så mange talere – få ta med meg til administrasjonsministeren den brede støtte det er for mer moderate lønnsoppgjør i offentlig sektor neste år.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A): Arbeidarpartiet er oppteke av at vi skal vera ryddige i budsjettsamanheng, og det er vi så sant det ligg til rette for at vi kan vera det.

Når statsråden seier at fleirtalet kjem til å gjera vedtak på sviktande grunnlag, må eg seia at eg stiller meg undrande til det, ut frå dei spørsmåla som er stilte – og eg tenkjer på barnehagesituasjonen og talet på dei som skal få kontantstøtte, som er oppgjeve i Barne- og familiedepartementet sitt budsjett, og som no er kome fram i svara til komiteen og til Arbeidarpartiet. Eg må seia at med så store endringar som det er her, med over 7 000, er det fleire enn Stortinget som gjer ting på litt sviktande grunnlag. Eg viser til at det her er ein skrivefeil. Det synest eg òg er spesielt, når Stortinget har handsama dette budsjettet som vart lagt fram, med dei tala som stod i budsjettet frå Barne- og familiedepartementet.

Det er eit stort fleirtal som vil gjera det som er nødvendig for at dei private og dei kommunale barnehagane ikkje skal auka prisane sine altfor mykje. Det har vi sagt klart frå om i lengre tid, og det har Stortinget og Regjeringa vore veldig klar over, og Regjeringa har vore tvilande til det.

Eg er glad for at statsråden i innlegget sitt i dag tok den tonen som han gjorde, i forhold til at han tek det vedtaket som vert gjort, til etterretning, og ikkje legg seg på dette høge stemmeleiet eller på noko anna, som Jan Tore Sanner gjer. Det er underleg at Regjeringa sjølv (presidenten klubbar), slik som Tore Nordtun viste til, i statsbudsjettet for 1998 la til grunn at overslagsløyvingar kan gjerast overførbare, men når stortingsfleirtalet no går inn for det, er det i strid med alle reglement (presidenten klubbar igjen). Men eg er glad for at statsråden legg seg flat.

Presidenten: Det var synd at gleden ble uttrykt på overtid, men dog allikevel.

Statsråd Per-Kristian Foss: Det er så mange gleder i livet.

Jeg kan ikke si mer om de anslag vi har for forbruket på disse to postene, enn det jeg har sagt i mitt innlegg. Dess lenger ut i et år man kommer, dess sikrere blir prognosene for forbruket. Og dette er best tilgjengelig kunnskap i dag. Det er det en statsråd kan svare Stortinget når han blir spurt.

Jeg registrerer at et flertall stadig har sagt fra, men jeg tror nok jeg må holde på at det riktigste i forhold til Stortingets eget bevilgningsreglement hadde vært å øke rammene på Barne- og familiedepartementets budsjett i 2003 med det beløp man ønsket. Da finner man jo inndekning for det etter eget skjønn. Jeg konstaterer at det skjedde ikke. Vi har nå lagt til rette for en måte å gjøre dette på som jeg mener også er i tråd med Stortingets budsjettreglement, hvor det står at budsjettet for året skal inneholde et best mulig anslag over de utgifter som påregnes.

Nå registrerer jeg at et flertall ønsker et høyere forbruk, spesifisert til 135 mill. kr, fordelt etter det som står i innstillingen. Det vil jeg følge opp. Da mener jeg også at det er i tråd med Stortingets eget reglement, hvilket må sies å være en fordel.

Siv Jensen (FrP): Jeg registrerer med tilfredshet at statsråden vil legge til rette for at utbetalingen av de 135 mill. kr vil skje så raskt det lar seg gjøre, i så fall i løpet av januar måned. Det er bra.

Men det jeg reagerte på, var uttalelsene fra statsråden om at dette skulle bli en del av 2003-budsjettet, og at Regjeringen ville komme tilbake til dette i forbindelse med revidert budsjett for 2003. Det forstår jeg lite av, fordi dette er nysalderingen av 2002-budsjettet. På en rekke andre overslagsbevilgninger i budsjettet har det ligget an til merforbruk, eksempelvis på kontantstøtte. Det vet man ikke før året er omme. Her får det som konsekvens at man salderer 2002-budsjettet, basert på virkeligheten som følge av det budsjettet man i sin tid vedtok. Hvorfor er det da slik at man skal gjøre et spesielt nummer av disse 135 mill. kr? Det kunne jeg godt tenke meg å få statsråden til å utdype nærmere.

Og så har jeg lyst til bare å minne Per-Kristian Foss om at han som stortingsrepresentant for noen få år siden var sammen med Fremskrittspartiet og andre partier i et flertall og bevilget 1 milliard kr til behandling av pasienter i utlandet. Det skjedde på nøyaktig samme tid av året som nå. Da hadde daværende stortingsrepresentant Per-Kristian Foss svært mange og svært gode forklaringer på hvorfor man kunne gjøre det.

Statsråd Per-Kristian Foss: Det gode svaret på det er at da gjorde Stortinget et eksplisitt unntak fra sitt eget bevilgningsreglement og gjorde det. Jeg viser ellers til representanten Sanners innlegg. Forbruket på den posten, som gjaldt utenlandsbehandling under de regionale sykehusene, ble kontoført det året de ble brukt.

Svaret på spørsmålet om hvilket budsjett det hører hjemme på, er så enkelt som at det hører i grunnen hjemme på det budsjettet der det blir brukt. Og jeg leser innstillingen slik at flertallet ønsker at dette skal ha virkning på realøkonomien i 2003. Derfor hører det etter Stortingets bevilgningsreglement hjemme på budsjettet for 2003.

Øystein Djupedal (SV): La meg få opplyse statsråden om at han har misforstått.

Dette er penger som av praktiske årsaker kanskje blir utbetalt i 2003, men det er penger som er brukt i 2002, og de hører da hjemme på 2002-budsjettet, som det klart framgår av den merknaden som står i innstillingen, og der det selvfølgelig også klart framgår at dette er snakk om en nysaldering for budsjettåret 2002. I den grad statsråden har misforstått hva stortingsflertallet ønsker, er det derfor riktig av meg å presisere at stortingsflertallet overhodet ikke ser dette som en 2003-bevilgning. I så måte hadde det vært riktig, som statsråden antydet i sitt innlegg, å gjøre dette til en del av Barne- og familiedepartementets budsjett for neste år. Det er ikke det, av den enkle årsak at dette dreier seg om et merforbruk i 2002 for barnehagene, som selvfølgelig dekkes innenfor 2002-budsjettet. Det betyr at når regnskapet skal gjøres opp, når Stortinget får seg forelagt statens bruk i 2002, vil det klart framgå hvordan utviklingen har vært både på kontantstøttekapitlet og på barnehagekapitlet. På den måten regner jeg med at departementet finner en praktisk løsning på dette. Det betyr at jeg synes det er naturlig at statsråden i den sak som Stortinget eksplisitt har bedt om å få seg forelagt medio mars 2003, også omtaler dette punktet. Men det betyr ikke at dette skal dekkes inn i revidert budsjett for 2003. I så fall vil det være i strid med stortingsflertallets ønske.

La meg også si at jeg synes den tilnærming statsråden nå hadde i sitt innlegg, generelt sett er bedre enn han har hatt på en stund. Det setter jeg pris på. Det kan tyde på at han nå har innsett at dette faktisk er en realitet, vil bli en realitet, og at man ikke lenger kan prøve å overse Stortingets vilje. Det tror jeg statsråden gjør klokt i å gjøre også i forlengelsen av dette. Det betyr at samarbeidet om dette kan bli mindre konfliktfylt, ikke til glede for stortingsopposisjonen eller flertallet i denne sak, men til glede for de mange hundretusen som er avhengige av de vedtak vi gjør. Det er først og fremst derfor vi har gjort det vi gjør.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme. – Nei, det er det ikke. Statsråd Per-Kristian Foss må få lov til å svare.

Statsråd Per-Kristian Foss: Det er vel høflig å svare på replikantens utfordringer.

Jeg kan bare si det slik at disse utgiftene vil regnskapsføres etter statens regler det året de forbrukes. Noe annet ville være i strid med de regler Stortinget har fastsatt, både for budsjettering og for regnskap. Jeg kan love at de vil fremgå på 2003-regnskapet, fordi de skal utbetales i 2003. Jeg har forstått det slik at de skal gi virkning når det gjelder foreldrebetaling i 2003, ganske selvfølgelig.

Når det gjelder å møte barnehageutfordringer fra Stortinget, har Regjeringen etter beste evne gjort det, bl.a. i budsjettet for neste år ved å legge inn et rekordhøyt beløp på barnehagesatsingen. Men det er med barnehagesatsing som det er med andre avtaler. Jeg husker fra forrige periode når det gjaldt f.eks. avtalen med Fremskrittspartiet, Høyre og de daværende regjeringspartier om kontantstøtte. Det var en ambisiøs avtale og plan, og den ble dekket inn krone for krone – smertefullt, men dog – i alle budsjetter i perioden. Slik er det også med barnehageutgifter.

Presidenten: Nå er replikkordskiftet omme.

De som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Carl I. Hagen (FrP): Finansminister Per-Kristian Foss sa nettopp at endringer i anslag har ingen betydning i økonomien, men han la til – og det er helt riktig – at reelle utgiftsøkninger eller andre endringer i budsjettet har «reell effekt» i økonomien.

Det som da forundrer meg, er at når vi er vitne til endringer utenfor dette hus – at det har regnet mindre enn noen beregnet – så fører det til en dramatisk, reell endring i økonomien i form av økte strømpriser. Det er nøyaktig den samme virkning som en økning i skattene. Det er inndragning av kjøpekraft til alt mulig annet enn strøm. Når Regjeringen presenterer sitt nasjonalbudsjett, er det selvsagt med beregninger om hva økonomien tåler når det gjelder etterspørsel. Det er nettopp etterspørselen som styrer hele budsjettpolitikken til den sittende regjering. Når vi faktisk har muligheter i Stortinget til å prøve å holde de forutsetninger som ligger til grunn i nasjonalbudsjettet, er det forunderlig at de øvrige partier ikke vil være med på det.

Jeg vil få ta opp mine forslag i denne saken, forslag nr. 1 og forslag nr. 2. De går ut på å gi Regjeringen fullmakt til enten å redusere eller helt fjerne elavgiften fra 1. desember i år til 1. juni neste år, og å redusere eller å fjerne merverdiavgift på strøm i samme periode, slik at man kanskje kunne greie å oppnå det som var forutsetningen i nasjonalbudsjettet. Vi hører fra Regjeringen, og også fra Norges Bank fra tid til annen, at det er veldig viktig å holde disse etterspørselsforutsetningene og ikke bruke mer penger nå enn det som ligger i budsjettet, for det vil indirekte øke etterspørselen. Når det skjer en økning i strømprisen som muligens vil øke utgiftene for husholdningene dramatisk, på samme måte som økt skatt eller økt merverdiavgift, hvorfor skal en ikke da kunne kompensere for det når vi har et betydelig finansielt overskudd i staten? Det er for meg – og jeg tror for store deler av det norske folk – komplett ubegripelig! Det skulle vært interessant om finansministeren kunne redegjøre for hvorfor det er så galt å prøve å holde de forutsetninger for folks kjøpekraft som Regjeringen selv har planlagt den skulle være i 2003. Når værgudene sørger for at kjøpekraften blir mindre, hvorfor kan ikke vi da kompensere for værgudene ved nettopp å redusere, eventuelt fjerne, elavgiften og merverdiavgiften på strøm i tidsrommet frem til våren?

Presidenten: Carl I. Hagen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Morten Lund (Sp): I fjorårets debatt med samme overskrift var det også småpenger vi snakket om. Da var det kirke-, utdannings- og forskningskomiteen som hadde gjort vedtak om at det var politisk vilje til at stipendandelen skulle økes, og de bevilget også noe mer til studentboliger. Regjeringen og finansministeren var uenig med hensyn til om det gikk an å gjøre det på den måten som det ble korrigert til i denne saken. I dag har det vært barnehagebevilgningen hvor problemstillingen har vært den samme, debatten har dreid seg om.

Jeg ønsker meg tilbake til de litt store tallene, som handler om aksjeplasseringer innenfor det Norges Bank har av valutareserver. Dagens Næringsliv har regnet ut at det er 20 milliarder kr ekstra som nå skal ut på aksjemarkedet. Journalistene har lagt fram tall som viser at hvis de 20 milliarder kr hadde stått i aksjemarkedet fra den tiden det ble sendt brev fra Norges Bank, til i dag, ville tapet på de 20 milliarder kr vært på 6 milliarder kr i forhold til om de nå i samme tidsrom hadde stått inne og «tjent» 1,6 milliarder kr. Altså: Forskjellen på dette er 7,6 milliarder på de månedene i år, hvis en skal tro de tallene som er lagt fram her.

Spørsmålet er om vi har lært noe av det som nå har skjedd, om vi mener at våre framtidige pensjonspenger, som dette er en del av, bør plasseres med høyeste risiko, eller om de bør plasseres med litt lavere risiko. Orienteringen om dette til Stortinget er i nasjonalbudsjettet lagt fram under avsnittet om regional plassering av oljefondet. Det står to–tre linjer om det, og så kommer det fram litt tydeligere i nysalderingen. Der står det at dette dreier seg om ca. 10 milliarder kr som Norges Bank må tilføres ekstra, fordi en faktisk har hatt slike tap på aksjemarkedet. Da ble det jo lagt litt merke til, men det er altså ikke nevnt av flere talere i dag.

Jeg skulle gjerne ønske at statsråden ville kommentere om det ikke er verdt å foreta en risikovurdering i departementet, som står skriftlig og tydelig i nasjonalbudsjettet i forbindelse med at en gir en slik fullmakt til Norges Bank.

Statsråd Per-Kristian Foss: På det siste spørsmålet må jeg bare svare at den grunnleggende filosofien bak investeringsstrategien som er valgt for petroleumsfondet, med bred tilslutning fra Stortinget, er at man ikke skal forsøke å endre strategiske valg, som f.eks. aksjeandelen kan være et eksempel på, fra det ene tidspunkt til det andre fordi man mener tidspunktet for slike beslutninger kan være spesielt gunstig. Forsøket på å prøve å treffe topper og bunner i markedet har vist seg svært vanskelig og risikofylt. Det er Regjeringens syn at å forsøke å redusere aksjeandelen nå, etter store fall i aksjemarkedene, ville kunne påvirke forventet avkastning fra petroleumsfondet negativt.

Representanten Hagen gjenga meg slik: endrede anslag har ingen virkninger i økonomien. Det var ikke det jeg sa i mitt innlegg. Selvfølgelig har endrede anslag virkninger i økonomien, men de opphever ikke det faktum at dersom utgiftsveksten i det vedtatte budsjett for 2002 f.eks. hadde vært 10 milliarder kr høyere, hadde det kommet på toppen av de anslagsendringer som nå går i negativ retning. Virkningen i økonomien vil være der uansett, men det hindrer ikke at man må ha visse rammer for det man gjør i budsjetter. Dette praktiserer også bedrifter, selv om deres prognoser for salgsinntekter f.eks. kan variere fra år til år, og virkelig også gjør det.

Først har jeg lyst til å si at energimarkedet i Norge er et fritt marked etter hvert, det har et bredt flertall i Stortinget stilt seg bak og uttalt seg meget positivt om. Det inkluderer heldigvis også Fremskrittspartiet. Det representanten Hagen nå tar til orde for, er en form for prisregulering knyttet til at Regjeringen skal få fullmakt til å endre Stortingets moms- og elavgiftsvedtak på det tidspunkt vi måtte ønske å gjøre det. Det er en relativt, for å si det meget forsiktig, drastisk avgivelse av Stortingets rett til å vedta skatter og avgifter. Det må jeg si er meget vidtrekkende, men jeg skal ikke uttale meg sterkere om det. Utover det tror jeg også det ville være uheldig for markedet å tenke seg at avgifter skulle benyttes til å hindre at forbrukere merker utslag av markedets reaksjoner når priser går opp, eller når priser går ned. Iallfall har jeg lest en del markedsøkonomi som viser at dette ville være en relativt spesiell tanke, for å si det slik, også når det gjelder et elmarked.

Jørgen Kosmo hadde her overtatt presidentplassen.

Carl I. Hagen (FrP): I motsetning til finansministeren er vi altså langt mer opptatt av virkningen for folk flest. Man kan godt diskutere markeder, og markeder virker. Det er vi fullt klar over. Men på toppen av strømprisene kommer altså avgiftene, og det er noe som nå smerter for folk flest. Det er fordi det får den samme virkning som om man hadde økt merverdiavgiften, eller om man hadde økt en avgift som stort sett omfatter samtlige i dette landet.

Vi vet at det ligger forutsetninger i nasjonalbudsjettet. Da hadde jeg trodd at Regjeringen hadde en interesse av å prøve å holde på disse grunnleggende forutsetningene for folks kjøpekraft, som jo er det som også styrer skatter og avgifter.

Ja, det er slik at vi er villige til å gi avkall på en del makt og overføre den til Regjeringen for et begrenset tidsrom på et halvt år, men den fullmakten gjelder bare å redusere eller å fjerne avgifter, den går ikke til å øke dem. Jeg går ut fra at finansministeren er klar over at det er en vesensforskjell mellom de to tingene. Det å holde de fastsatte rammene for etterspørselen har vært grunnleggende for hele den økonomiske debatt i høst. Den høye strømprisen kan nå få en virkning som kan utgjøre flere tusen kroner for husholdningene, en langt sterkere virkning enn av de mange skatter og avgifter det har vært krangling om i dette hus.

Jeg bare konstaterer at vi er uenige. Man vil ikke bruke av vår gode statsøkonomi for å hjelpe befolkningen til å få redusert sine strømutgifter. Jeg får bare konstatere at slik er det.

Men jeg har en annen observasjon, som kanskje finansministeren også kunne si noe om: Før det siste rentemøtet i Norges Bank, gikk finansministeren og statsministeren voldsomt ut i mange debatter og sa: Vi må føre en politikk som bidrar til at vi får en redusert rente og derved en svekket kronekurs. Nesten hver gang statsministeren var i TV-debatter, koblet han det at hvis vi bare fikk ned renten, så fikk vi også en svekkelse av kronekursen, som skulle styrke bedriftenes konkurranseevne. Kan finansministeren forklare hvorfor kronen har styrket seg ytterligere etter at vi fikk en rentenedsettelse – særlig mot dollar, men generelt sett styrket seg? Vi har ikke fått den svekkelse som finansministeren og statsministeren lovet det norske folk i julegave dersom Norges Bank valgte å sette ned renten. Norges Bank har satt ned renten. Men hva med den andre delen som man var veldig høyt på banen med? Jeg var selv med i mange debatter i TV-ruten, og hver gang var det det å få en annen kronekurs for å hjelpe norsk industri, som også var en begrunnelse. Hvor blir det av svekkelsen av kronen som er lovet som en direkte innvirkning av det å sette ned renten? Jeg vil bare minne om at Fremskrittspartiet gang på gang har sagt at der er det ikke noen særlig direkte forbindelse i det hele tatt – her kaster man blår i øynene på folk.

Statsråd Per-Kristian Foss: Representanten Hagen spør meg om prognoser for kronekurs. Det er i overkant av hva et finansdepartement kan gi i en situasjon hvor vi har en åpen, internasjonal og global økonomi, og hvor vi fører en pengepolitikk fastsatt, som Stortinget har gjort, med bred tilslutning også fra Fremskrittspartiet.

Jeg kan ikke vise til alt som er sagt i TV-ruten. Det kan være i overkant, men jeg viser til at jeg i mitt innlegg i finansdebatten faktisk problematiserte litt om forholdet mellom renter og kronekurs. Jeg hadde det resonnement som Hagen veldig kort avsluttet med å si, at sammenhengen er der, men det er ingen absolutt sammenheng i et marked som vi vet også tar hensyn til andre faktorer, bl.a. det samlede press i norsk økonomi. Det kan være andre faktorer i det internasjonale marked som påvirker kronekursen. Derfor har jeg også ved enhver anledning brukt uttrykket: budsjettet bidrar til et redusert press mot rente og kronekurs. Det står jeg fast ved.

I den avsluttende debatten om strømpris har jeg bare lyst til å si følgende: Regjeringen utsteder ikke prognoser for varer eller tjenester som omsettes i et fritt marked, et eksempel på det er strømprisen. Det er mulig at slikt ble gjort i gamle dager i østeuropeiske land, og vi snakker helst ikke for mye om den tiden nå. I nyere tid har det ikke vært laget slike prognoser i noe vestlig land for priser som avgjøres i markedet.

Siv Jensen (FrP): Det er når statsråden kommer med den type uttalelser fra talerstolen, at han ber oss forlenge denne debatten. Det er altså ingen her som har tatt til orde for at vi skal tilbake til de tider som statsråden nettopp henviste til. Men konsekvensen av økningen i strømprisen er en betydelig økning i statens inntekter, både av moms og av avgift på energi. Det er konsekvensen! Og her har man altså operert med helt klare anslag for hvor mye man regner med å bringe inn i statskassen i løpet av neste år på disse avgiftsområdene. Det er jo det det dreier seg om. Det er det forslaget dreier seg om. Det er det representanten Hagen har problematisert. Og det hadde vært en fordel for debatten og saklighetsnivået om statsråden hadde klart å holde seg til det, i stedet for å skli langt ut på viddene i forhold til hva det dreier seg om.

Statsråd Per-Kristian Foss: I svar til komiteen har Finansdepartementet sagt at det er ingen grunn til å anta at økte strømpriser og derav følgende økte elavgiftsinntekter og momsinntekter øker de samlede avgiftsinntekter. Det har vist seg tidligere at når folk bruker mer av én vare og betaler moms for den, så bruker man gjerne litt mindre av andre varer som man også betaler moms for. På inntektene fra kraftselskapene er det jo slik at noen betaler høyere skatter som følge av endrede strømpriser, mens andre betaler lavere skatter. Det hadde jo vært hyggelig om man kunne ha varslet at det lå 10 milliarder kr ekstra klar til revidert, eller noe i den retningen, men dessverre tyder erfaringen med prognoser og anslag av den type ikke på at man kan regne med det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak 15.