Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• utenriksminister Jan Petersen

• statsråd Laila Dåvøy

• statsråd Kristin Clemet

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg.

– Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Thorbjørn Jagland.

Thorbjørn Jagland (A): Utenriksministeren har på en prisverdig måte holdt fast ved FNs autoritet når det gjelder krisen i Irak. Sikkerhetsrådet har krevd full avvæpning av Irak. Hvis det ikke er mulig på fredelig måte, skal det skje ved alvorlige konsekvenser, som enstemmig vedtatt i Sikkerhetsrådet.

I dag legger utenriksminister Powell trolig fram nye bevis. Våpeninspektørene kommer med sin rapport senere. Hvis det legges fram bevis som Sikkerhetsrådet mener er troverdige, skal man forsøke å få til avvæpning ved hjelp av fredelige midler ved at UNMOVIC får sterkere virkemidler, f.eks. at de amerikanske U2-flyene får mulighet til å fly over Irak, og kanskje også militær støtte. Er utenriksministeren enig i at man først skal prøve denne veien, å få til avvæpning ved hjelp av fredelige midler, før man kommer tilbake til det som står i resolusjon 1441, nemlig at det blir alvorlige konsekvenser i form av væpnet konflikt?

Utenriksminister Jan Petersen: Ja, det er jeg enig i. Bruk av militære midler må jo bare være det aller ytterste virkemiddel som man kan bruke i en krise som man står overfor. Det er opp til Sikkerhetsrådet gjennom sine vedtak å definere når det måtte være, men Regjeringens mål, og som jeg skjønner det er bred enighet om i Norge, er at man skal søke å få løst denne konflikten uten bruk av militære midler. Derfor har vi også konsekvent fulgt FN-sporet, som jeg er glad for at Jagland bruker uttrykket «prisverdig» om. Jeg ser at enkelte i den offentlige debatt – eller rettere sagt i pressen – sier at det nå er «hakk i plata». Men jeg tror det er svært viktig at vi nettopp har «hakk i plata» på dette området og konsekvent følger det opplegget som resolusjon 1441 har lagt til grunn, ikke minst fordi Norge jo var med og stemte for resolusjon 1441.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg er enig med utenriksministeren i at det her har vært nødvendig å ha «hakk i plata», nettopp fordi det har vært reist tvil om hvor man skal stå.

Det som er viktig nå, er å forsøke å komme med meninger og oppfatninger om hvordan man skal kunne holde fast ved den fredelige veien. Det kan man selvfølgelig ikke klare hvis man fraviker det som står i resolusjon 1441. Det er desto viktigere å ha oppfatninger om hvordan man kan utfylle den våpeninspeksjonen man i dag har, og gi den sterkere virkemidler. Jeg spør om Regjeringen har noen oppfatninger av om det er mulig å styrke våpeninspeksjonen og legge enda hardere press på Irak. Hvis det viser seg at det er klare bevis, er det klart at da må man stille Irak overfor et ultimatum og si at sånn og sånn skal det være. Men man må også ha sterkere virkemidler for å få det til. Hvis det da ikke nytter, er det klart at da har Sikkerhetsrådet enstemmig sagt hva som kommer til å skje.

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg tror det er vanskelig å ha noen avgjørende mening om hvorvidt selve inspeksjonssystemet kan styrkes ytterligere i forhold til det det nå er. Det er jo slik at inspeksjonskapasiteten gradvis har blitt bygd opp. Jeg tror det er svært viktig å lytte til de rådene som inspektørene gir. Forrige runde inspektørene var i Sikkerhetsrådet, var det med en foreløpig rapport, og vi sa etter den rapporten at vi mener at inspektørene nå må få mer tid. Men man må samtidig huske at de mange kravene som stilles i FN-resolusjoner, er krav til hvordan det irakiske regimet skal samarbeide. Det foruroligende med Blix" rapport 27. januar var nettopp at han pekte på at Irak ikke samarbeider på en skikkelig måte. Det er ikke et spørsmål som i og for seg knytter seg til selve inspeksjonsregimet. Det knytter seg til hvordan Irak oppfyller de kravene FN har stilt. Det er der jeg tror kjernen i spørsmålet på mange måter nå ligger.

Det er en meget vanskelig situasjon vi står overfor, men nettopp da er det viktig å holde seg til det opplegget Sikkerhetsrådet har lagt seg på, og at man ikke går ut på noen av sidene. Det har også statsministeren understreket.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Kristin Halvorsen.

Kristin Halvorsen (SV): Det har vært noe ulike signaler fra statsministeren og utenriksministeren når det gjelder hvordan denne situasjonen skal vurderes. Til Aftenposten den 31. januar sa statsministeren følgende:

«Et FN-vedtak er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for oss. Vi skal foreta en selvstendig vurdering til slutt.»

«Hva skal til for at Norge går imot krig hvis FN gir klarsignal?»,

spør Aftenposten.

«Det måtte være at vi fant konsekvensene av et sånt vedtak politisk og etisk uakseptable i forhold til alternativet om ikke å gripe inn»,

svarer statsministeren.

Jeg vil gjerne spørre utenriksministeren om han er enig med statsministeren i dette.

Utenriksminister Jan Petersen: Det er ingen uenighet mellom statsministeren og meg i disse spørsmålene. Vi legger begge til grunn at Sikkerhetsrådets vedtak etter kapittel VII er bindende for medlemslandene. Men samtidig er det helt åpenbart at det er de enkelte land som på det grunnlaget må vurdere hvordan et slikt vedtak skal følges opp for deres vedkommende. Det betyr at vi ikke vil få et pålegg om å delta i militære operasjoner. Jeg minner om at denne debatten startet nettopp på det punktet, og jeg tror faktisk jeg var den første som uttalte meg om det også, og understreket da at hvordan det skal følges opp, må Norge på sitt grunnlag vurdere. Men det er heller ikke noen tvil om at Sikkerhetsrådets vedtak er bindende for medlemslandene. Det følger av systemet, og det har det aldri vært noen tvil om.

Presidenten: Åslaug Haga – til oppfølgingsspørsmål.

Åslaug Haga (Sp): Jeg vil gjerne bore litt i det spørsmålet som Kristin Halvorsen var inne på nå.

Det er uklarhet om hvilke handlingsrom Regjeringa mener at Norge har dersom Sikkerhetsrådet skulle vedta en resolusjon om et militært angrep på Irak. Senterpartiets forståelse er at et vedtak i Sikkerhetsrådet vil være forpliktende i den forstand at vedtaket ikke kan motarbeides, men at Norge sjølsagt på sjølstendig grunnlag kan forbeholde seg retten til å mene at et vedtak er uklokt, og at man sier et politisk nei til en krig i Irak. Statsministeren har sendt signaler om at man kan si et politisk nei også etter at Sikkerhetsrådet har fattet et vedtak. Han har altså samme forståelse som vi. Men jeg opplever at utenriksministeren sier at dersom Sikkerhetsrådet har fattet et vedtak om militært angrep, gir det seg sjøl at Norge også må støtte dette politisk. Militært er sjølsagt noe annet. Hva er Regjeringas holdning?

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg skal ikke blande meg opp i Åslaug Hagas opplevelser. Men jeg må si at jeg har på dette punktet uttalt meg ganske klart hele tiden, og det er ikke noen motsetning heller på dette punktet. Vedtakene er altså bindende for medlemslandene, men det er klart at i en fri offentlig debatt kan man mene hva man vil om vedtakene. Det har jeg også sagt en rekke ganger. Hva man da til syvende og sist vil gjøre, er et annet spørsmål. Det ligger jo en sterk føring i hva Sikkerhetsrådet i så fall sier. Men det formelle, nemlig at det er mulig å kritisere det, er selvsagt.

Jeg tror at veldig mye av disse tingene kommer til å klarne ganske greit når en eventuell resolusjon måtte foreligge fra Sikkerhetsrådet. Vi er nå inne i den type debatt som vi har hatt mange ganger, nemlig «dersom-hvis-om»-debatter, som jeg for mitt vedkommende har bestrebet meg på å holde litt unna, simpelthen fordi det blir debatter som skjer på et grunnlag som vil vise seg ikke å være reelt når vi først måtte komme dit.

Derfor er det ingen uenighet om disse spørsmålene, hverken innad i Regjeringen eller mellom Regjeringen og store deler av norsk politikk.

Presidenten: Haakon Blankenborg – til oppfølgingsspørsmål.

Haakon Blankenborg (A): Eg er samd med utanriksministeren i at det ikkje er noka meining i å diskutere om Norge skal gå på tvers av eit FN-vedtak når eit FN-vedtak er gjort. Det som kan vere eit poeng, er å få stadfesta at Regjeringa har ei aktiv holdning til å få ei fredeleg løysing, f.eks. gjennom ein forsterka innsats for å sikre inspektørane i Irak, det vere seg ved hjelp av flystøtte, som dei tidlegare har antyda kan vere ei hjelp, eller på andre måtar, og vil fremje dette som synspunkt under behandlinga. Sjølv om ein ikkje er med i Tryggingsrådet lenger, vil det vere tenleg om Regjeringa har dette som holdning og presenterer dette som ei sjølvstendig holdning og ikkje ventar på eit vedtak i Tryggingsrådet. Det vil vere av langt større betydning enn å diskutere om Norge skal gå på tvers av eit vedtak i Tryggingsrådet når det endeleg er gjort.

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg er helt enig med Blankenborg i den innfallsvinkelen, og kan bekrefte at det er viktig at inspektørene nå får det samarbeidet med irakiske myndigheter som verdenssamfunnet har krav på at de skal kunne få, og at det også skjer forbedringer på de områdene hvor det er behov for det. Jeg tror det var Thorbjørn Jagland som nevnte overflyginger, som så absolutt er et spørsmål. Så det er ingen uenighet mellom Blankenborg og meg i dette. Når vi da gikk ut i forrige runde og sa at inspektørene burde få mer tid, var det uttrykk for en egen norsk holdning i det spørsmålet, for det var en debatt som da gikk. Slike debatter deltar vi selvsagt i, og vi er klar over at det da vil være input i den vurderingen som Sikkerhetsrådet til syvende og sist vil komme frem til. Men jeg har lyst til å legge til én ting, det er at et av de bekymringsfulle trekkene nå de siste dagene er at EUs presidentskap ved utenriksminister Papandreou nå kom tilbake med det inntrykk at Irak ikke har skjønt hvilket alvor det er i denne saken. Det betyr bare at da må det signalet forsterkes overfor Irak, og det oppfatter jeg også lå i Blankenborgs spørsmål.

Presidenten: Vi går da til neste hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til til utenriksministeren. Nå har jo utenriksministeren fått støtte fra utenrikskomiteens leder på at det er en dyd å ha «hakk i plata» i denne saken. Og det er jo fint hvis man står fast ved visse prinsipper, men det er vel kanskje innholdet i dette hakket som SV har hatt problemer med. Jeg lurer på hvordan den forrige replikkrunden nå er å forstå. Hvis jeg tolker utenriksministeren i best mulig mening, vil Norges holdning når Powell har vært i Sikkerhetsrådet kl. 16.30 norsk tid i dag og lagt fram eventuelle nye bevis, være at fredssporet, eller våpeninspektørsporet, skal følges så langt råd er, dvs. at Norge før Sikkerhetsrådet eventuelt behandler dette, skal stå på for at våpeninspektørene skal få mer tid til å avvæpne Irak og ettergå masseødeleggelsesvåpnene. Er det en riktig oppfatning?

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg må først si at fredssporet er langt mer omfattende enn det Kristin Halvorsen nå gir uttrykk for, og det tror jeg det er svært viktig å huske. Jeg nevnte på slutten av mitt svar til Haakon Blankenborg at det at omverdenen nå er i stand til å sende så tydelige signaler til Irak at de skjønner hva som nå er alvoret i situasjonen, er et svært viktig bidrag, og jeg synes rett og slett ikke at Vest-Europa har vært gode nok til å sende det tydelige signalet. Og det er en viktig del av fredssporet, det må vi ikke snakke oss bort fra. Så jeg må si at jeg synes Papandreous beskjed i går var alarmerende.

Når det gjelder spørsmålet om mer tid, så sa vi det i forbindelse med den forrige behandlingen, altså 27. januar. Jeg mener fortsatt at inspektørene bør få den tiden som de måtte trenge til å få mer klarhet i spørsmålet. Hvor lang tid de trenger, må være opp til Sikkerhetsrådet å vurdere på bakgrunn av en dialog med inspektørene. Og man må jo huske hva som er inspektørenes oppgave, og hva som er kravene til Irak. Kravene til Irak ligger definert i en rekke FN-resolusjoner, sist i 1441, og det betyr at det er de kravene som skal oppfylles. I den sammenheng er inspeksjonene viktige, men hvor lang tid inspektørene trenger, tør ikke jeg ha noen oppfatning om på stående fot.

Kristin Halvorsen (SV): Situasjonen er jo nå at man har gått inn i et spor der det er veldig vanskelig å se hvordan man skal klare å finne en løsning på krisen rundt Irak uten at USA, eventuelt med FNs støtte, går til en militær aksjon. Bare det faktum at det står 100 000 amerikanske soldater i Golfen, som skal ha en god grunn for å reise hjem igjen med uforrettet sak, og det faktum at kanskje en–fem måneder eller et år til for våpeninspektørene ikke er godt nok for Bush til å trekke soldatene hjem, kan jo være dynamikk nok i seg selv til at det presses fram et militært angrep som kunne vært unngått. I denne situasjonen har Regjeringen så langt vært veldig forsiktig med å gå i bresjen når det gjelder standpunkter til hva som er fornuftig å gjøre i denne situasjonen. Nå har statsminister Bondevik vært veldig klar på at krig er absolutt siste utvei. Er utenriksministeren enig i at krig er absolutt siste utvei, og at Norge skal stå på for at absolutt siste utvei ikke iverksettes før alle andre midler er brukt?

Utenriksminister Jan Petersen: Det fremgikk av mitt første svar i dag til Thorbjørn Jagland, hvor jeg nettopp gav uttrykk for at krig er det siste man går til, og vi følger jo den oppfatningen videre. Men jeg har lyst til å si én ting som jeg synes virkelig var foruroligende ved spørsmålet til Kristin Halvorsen. Det er at når hun lurer på hvilke utganger som er av denne situasjonen, har Kristin Halvorsen ikke et eneste ord om hva Irak skal gjøre. Det er jo egentlig den helt grunnleggende forståelsesuenigheten mellom Kristin Halvorsen og meg. Vi må nå ha forståelsen av at her har Saddam Hussein helt klare ting å gjøre, og vi må legge press på at det blir gjort. Det er sakens kjerne her nå – ikke noe annet.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Bjørn Jacobsen.

Bjørn Jacobsen (SV): Der det er krig, er det også sivil krise. Kor mange soldatar, fly og tanks som er på plass i landa rundt Irak for å kjøre i gang krigen, får vi dagleg informasjon om. Det det manglar informasjon om, og der tausheita er rungande, er detaljane om kva slags lidingar krigen vil kunne skape for sivilbefolkninga. Før var det slik at det var soldatar som døydde i krig. I dag er det for det meste sivile som gjer det. Har utanriksministeren tenkt på kor store dei humanitære lidingane for sivilbefolkninga vil bli, og kva betyr det i forhold til dei planane som Regjeringa legg? Kva betyr det for Regjeringa i forhold til eit ja eller nei til krig?

Utenriksminister Jan Petersen: Som vi har vært inne på en rekke ganger tidligere i denne spontanspørretimen, er det altså slik at bruk av militære midler er det ytterste virkemidlet i en konflikt av denne art, og det må ikke være noen uenighet om at vi søker, så langt som mulig, å nå en fredelig løsning på denne konflikten. Da må vi også forstå hva den består i, og vi må sørge for at de nødvendige kravene til Saddam Hussein blir gjennomført. Det må vi ikke glemme i den debatten vi nå står foran.

Hvordan en militær kampanje eventuelt vil bli gjennomført, er det jo vanskelig å teoretisere om på forhånd, men jeg skjønner at hovedpoenget til Jacobsen er hvordan vi i så fall er beredt i en situasjon av den art. Til det er å si at det eksisterer omfattende generell beredskap i tilfelle humanitær krise. Det har ikke noe spesifikt med Irak å gjøre, men det er en generell forberedelse som vi har, og den er ganske omfattende. Jeg kunne ha gått inn på den hvis jeg hadde hatt mer tid.

Presidenten: Åslaug Haga – til oppfølgingsspørsmål.

Åslaug Haga (Sp): Det er sjølsagt å håpe at vi kan ende opp i en situasjon hvor våpeninspektørene får mer tid. Det tror jeg er det riktige nå. Men jeg må få lov å stille spørsmål ved realismen i at dette skal kunne skje.

Jeg tror det er viktig nå at en tar realitetene innover seg. Det er en overhengende fare for at det blir en krig i Irak. Dersom Sikkerhetsrådet mandaterer krig, blir det krig. Dersom Sikkerhetsrådet ikke gjør det, har USA gått svært langt i å si at under alle omstendigheter blir det krig.

En krig vil uvegerlig – og det tror jeg alle er enige om – få enorme humanitære konsekvenser. Derfor må jeg si at det forundrer meg at man på norsk side ikke har noen beredskap i forhold til hvordan man skal håndtere den situasjonen rent humanitært. Jeg mener det opplagte nå ville være at man gikk inn og så på hvilke ressurser man kan stille til rådighet i forhold til den humanitære siden dersom det blir krig. Jeg mener også at man burde sette i verk tiltak i forhold til å forberede seg på å måtte ta imot en betydelig mengde flyktninger. Derfor forundrer det meg at man fortsatt bare opererer med generelle retningslinjer når det gjelder forberedelser på det humanitære området.

Utenriksminister Jan Petersen: La meg bare først si at inspektørene og inspektørenes arbeid er ment å støtte opp under de kravene som stilles til Saddam Hussein. Det er ingen forsinkelsesmekanisme, det er en realitet, nemlig at man ønsker å øve inspeksjoner for å få vite svaret på det hovedspørsmålet som FN har stilt.

Når det gjelder beredskapen – og jeg skjønte at Åslaug Haga mente at ingenting foreligger – vil jeg bare minne om følgende, nemlig at vi har det såkalte NOREPS-systemet, med beredskapslager på Fornebu, som består av en rekke nødhjelpsprodukter. Fra dette lageret kan det i løpet av 24 timer sendes komplette pakker med nødhjelpsmateriell, med alt fra feltsykehus til nødrasjoner, telt, sammenleggbare vannbeholdere og kommunikasjonsutstyr. Videre har vi det såkalte NORSTAFF, som administreres av Flyktningerådet og er en personellbase på 300 erfarne personer som er beredt til å rykke ut i en krisesituasjon på 72 timers varsel.

Dette er uttrykk for at det generelt er en beredskap av meget høy kvalitet. Så hvis man nå skulle få en krigssituasjon med alvorlige humanitære konsekvenser, har vi allerede et system som er der og kan utløses.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Arne Sortevik (FrP): Jeg har et spørsmål til utdannings- og forskningsministeren – så vi skifter tema.

Før jeg stiller spørsmålet, vil jeg faktisk bruke noen sekunder på å skryte av statsråden. Beslutningen om å flytte forhandlingsansvaret for undervisningspersonell fra staten til kommunene og fylkeskommunene er en beslutning som vi gir vår fulle tilslutning, og den imøtekommer Fremskrittspartiets Dokument nr. 8:23 for 2002-2003, som ligger til behandling i Stortinget. Det er vi veldig glad for.

Mitt spørsmål dreier seg om noe annet enn arbeidsklima, det dreier seg om inneklima. Beregninger viser at norske skolebygg har et opprustningsbehov på ca. 40 milliarder kr. Det er en låneordning på 15 milliarder kr over åtte år. Dette går for sent. Hva gjør statsråden for å sikre at kommuner og fylkeskommuner opptrer i tråd med bestemmelser som gjelder for inneklima, og ikke innvilger seg selv utsettelse med hensyn til frist eller dispensasjon i forhold til gjeldende krav? For kravene er der, men de må jo følges.

Statsråd Kristin Clemet: Noe av det Regjeringen har gjort, og som har fått bred tilslutning i Stortinget, er at den har endret opplæringsloven. Der har nå elevene fått bedre beskyttelse, både når det gjelder det psykososiale miljøet på skolen og det fysiske miljøet, og det dreier seg også om inneklima. Det er en lovendring som skal tre i kraft 1. april.

Samtidig foreligger det mange rapporter og medieoppslag om dårlig inneklima og dårlige bygningsmessige forhold på skolene, men det er et faktum at vi ikke har en komplett oversikt over tilstanden når det gjelder norske skolebygg. Departementet er i ferd med å danne seg et mer korrekt bilde av det som er situasjonen i norske skoler, og i den sammenheng, avhengig av hva vi avdekker, må vi også se på eventuelle tiltak for å gjøre noe med det, herunder den låneordningen som representanten Sortevik nevnte. Men kartleggingen er ikke fullført. Når den blir det, og hvis vi får et tilfredsstillende svar, skal selvfølgelig Stortinget gjøres kjent med det.

Arne Sortevik (FrP): Jeg kan tenke meg to tiltak som jeg vil be om statsrådens vurdering av. Det ene er å gi det stedlige arbeidstilsynet i midlertidig oppgave å følge opp at forskrifter blir etterlevd av kommunene og fylkeskommunene som eier, inntil vi får på plass et permanent uavhengig organ. Arbeidstilsynet finnes, og det kan brukes. Det har jo også som oppgave å påse at de ansatte i skolen har arbeidsforhold som er tilfredsstillende i henhold til arbeidsmiljøloven.

Det andre som kan gjøres for å få fart på oppussingen, er en midlertidig statlig overtakelse av skolebygg, slik at ikke kommuneøkonomien i hver enkelt kommune blir utslagsgivende for om flere av dagens skoleelever faktisk kan oppleve et tilfredsstillende inneklima før de er ferdige med sin skolegang.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg har registrert disse forslagene fra Fremskrittspartiet før. Det er klart at vi står overfor systemproblemer hvis omfanget på de bygningsmessige problemene er så stort som noen hevder, nemlig noen titalls milliarder kroner. Da tyder det på langvarige forsømmelser og dype systemproblemer i forhold til kommuneøkonomien, som også i og for seg dreier seg om offentlig økonomi i det hele tatt.

Jeg tror ikke det er en gunstig ordning med midlertidig statlig overtakelse av alle skolebygg. Vi snakker om et antall skolebygg, hvis vi ser på grunnskole og videregående skole, på ca. 4 000 i hele landet, og jeg tror det vil bli meget komplisert.

Når det gjelder tilsynsfunksjonen, er vi selvfølgelig opptatt av at den skal være god, og der har jo Stortinget bedt om at vi skal komme tilbake ganske snart med en vurdering av tilsynsmyndigheten for så vidt gjelder de nye skolemiljøbestemmelsene.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Lena Jensen.

Lena Jensen (SV): 1. april trer den nye arbeidsmiljøloven for elever i kraft, en lov som gir alle elever en individuell rett til et skolemiljø som fremmer både helse, lære og trivsel i skolen. De undersøkelsene som har vært gjort av bl.a. KS og en rekke andre institusjoner, viser at det vil koste mellom 40 og 50 milliarder kr å få et godt innemiljø for elevene i Norge.

Regjeringen er i gang med en kartlegging av situasjonen i skolen, men nå trengs det handling. Mitt spørsmål til statsråden er: Har statsråden noen konkrete opptrappingsplaner for oppussing av landets skoler? Som man vet, er jo skolebyggene de bygg som er i aller dårligst stand av alle offentlige bygg i Norge.

Statsråd Kristin Clemet: Mine konkrete planer er at jeg i hvert fall skal videreføre den låneordningen som er vedtatt, og som går over noen år. Men hvis det skal gjennomføres ytterligere og andre tiltak fra statens side, er det første vi må gjøre, å skaffe oss kunnskap om situasjonen. De tallene som representanten her viser til, 40-50 milliarder kr, kan jeg ikke bekrefte. Jeg kan ikke utelukke det, men jeg kan ikke bekrefte det. Vi forsøker å kartlegge situasjonen bedre. Men det er klart at hvis man avdekker behov i den størrelsesordenen, er det et tegn på dype systemproblemer og langvarig forsømmelse. Det betyr at vi heller ikke må finne på ordninger som forsterker disse problemene. Jeg tror at hele kommuneøkonomien eller lokaldemokratiet og statens forhold til kommunesektoren er inne i en ganske viktig skjebnetime, hvor det er spørsmål om vi skal respektere lokaldemokratiet og ansvaret der, rammefinansieringssystemet osv., eller om staten skal overta stadig mer og detaljstyre stadig mer. Det er et dilemma som man også må ta hensyn til når man vurderer eventuelle tiltak.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil få stille et spørsmål til utdanningsministeren.

Regjeringens prioriteringer på årets statsbudsjett begynner å merkes godt ute i Skole-Norge. Bondevik-regjeringens satsing på de private skolene med nesten en halv milliard kroner er finansiert gjennom store kutt til skolefritidsordningen for de aller minste ungene. Nå kommer regningen til foreldrene. I Oslo, som er Høyres stolthet og utstillingsvindu, har betalingen steget med hele 1 600 kr. I Lenvik kommune har 20 pst. av foreldrene nå sagt opp plassen eller bedt om redusert plass. I Trondheim økes prisen fra 1. mars. Dette er kun noen få eksempel. Det kan virke som om folk blir skremt vekk fra skolefritidsordningen med de kuttene som Regjeringen har lagt opp til.

Statsråden har i sin statsrådstid ikke hatt noe særlig engasjement for fellesskolen. Det som nå skjer med skolefritidsordningen, må sies å være – unnskyld uttrykket – en helt elendig familiepolitikk. Jeg har lyst til å spørre statsråden helt konkret: Er hun ikke bekymret for den utviklingen vi ser i forhold til de minste barna våre?

Statsråd Kristin Clemet: I motsetning til det som gjelder for opposisjonen, er man når man sitter i regjering, nødt til å ta ansvar, ikke bare for deler av budsjettet, men for hele budsjettet. Da må hele budsjettet ha en innretning slik at det ikke sprenger rammene for det norsk økonomi tåler. Vi har bl.a. sett effekten av at vi maktet det ved at vi får til en gradvis rentenedgang.

Utdannings- og forskningsdepartementets budsjett hadde likevel innenfor disse stramme rammene en kraftig vekst i bevilgningene, en kraftig vekst til høyere utdanning, en kraftig vekst til forskning og også vekst til skolene – ennskjønt der går det meste over kommuneøkonomien – og så var det et kutt på skolefritidsordningen. I valget mellom å prioritere utdanning, forskning og skole versus skolefritidsordningen prioriterte man det første. Dette må da ses i sammenheng med det som skjer med menneskers privatøkonomi når vi kan få til en gradvis rentenedgang.

Det jeg er bekymret for, er naturligvis kommuneøkonomien som er i ubalanse, og som jeg ikke ser det er lette veier ut av. I hvert fall krever det en innsats fra alle i denne salen fordi det ikke handler bare om kommunepolitikernes egne ambisjoner eller manglende evne til effektivisering, men også om de reformer, oppgaver og pålegg vi gir fra denne sal eventuelt ved ikke å fullfinansiere, og den detaljstyring og statliggjøring som også skjer herfra. I den situasjonen er det ikke til å legge skjul på at skolen, ikke akkurat skolefritidsordningen, men skolen, er i en utsatt posisjon – den sektor som hittil har vært mest lojal mot det rammefinansieringssystemet og den lokalpolitiske tankegang vi egentlig alle har sluttet oss til.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Først har jeg lyst til å si at er det noe parti som kjenner ansvaret tynge, er det nettopp Arbeiderpartiet. Vi har i mange sammenhenger blitt møtt med at vi har vært for ansvarlige, og jeg tror statsråden kjenner godt til at Arbeiderpartiet er vant til å ta ansvar, både i posisjon og også i opposisjon.

Så til svaret til statsråden. Poenget er jo at det som skjer i kommunene, gjør at det kun er de lovpålagte oppgavene som kommunene nå etter hvert har muligheten til å følge opp. Det er bra hvis Regjeringen begynner å bli opptatt av og bekymret for utviklingen i kommuneøkonomien. Så er det også slik at vi har et viktig tilbud som ikke er lovpålagt, nemlig skolefritidsordningen. Da er spørsmålet: Hva gjør vi overfor disse minste barna hvis dette tilbudet blir kuttet? Jeg har lyst til å spørre Kristin Clemet om hun deler Inge Lønnings syn, at det ikke er noe behov for SFO. Kan småbarnsfamiliene i Norge nå forvente at det blir kutt og kutt og kutt med Bondevik ved roret?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg tror den største tjenesten vi kunne gjøre de minste barna, var å ha en prinsipiell debatt om hvordan vi skal forholde oss til kommunesektoren. Hvis representanten Bekkemellem Orheim har det utgangspunktet at kommunene bare gjennomfører lovpålagte oppgaver, kan hun da resonnere videre hva hun vil gjøre med de andre. Vil hun lovpålegge også dem, eller ikke? Det er det dilemma man da står overfor.

Jeg vet at noen som er opptatt av kommuneøkonomi og lokaldemokrati, snakker om noe som heter tribuneeffekten, nemlig at hvis man begynner å statliggjøre kommunesektoren gjennom detaljstyring og handlingsplaner osv., er det akkurat som når man begynner å reise seg, da vil de andre også være fristet til å reise seg, og til slutt taper alle. Dette er et dilemma, men jeg tror de små barna ville være mest tjent med at vi tok en prinsipiell debatt om dette og greide å holde noen linjer i den politikken vi fører overfor kommunesektoren samlet sett.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Rune J. Skjælaaen.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Vi skal i morgen behandle en sak som omhandler minstestandarder. Stortinget har tydelig sagt at vi ikke ønsker å gå inn og detaljstyre kommunene. Men jeg synes faktisk at utdanningsministeren har gått ganske langt i dag ved å erkjenne at det faktisk er en krise rundt omkring i kommunene. Karita Bekkemellem Orheim nevnte skolefritidsordningen og kuttene der, men det er jo også sterke kutt innenfor skolene – antall delingstimer er faktisk redusert med 10 pst. det siste året.

Kommunalminister Erna Solberg sier at vi ikke kan ha store forhåpninger om at det skal bli noe bedre til neste år. Hva tenker utdanningsministeren må til for at barn, både i skolefritidsordningen og i skolen, virkelig skal få et reelt og godt skoletilbud, når man ser at man stadig reduserer antall timer i skolen?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg mener at «krise» er et altfor sterkt uttrykk. Men jeg mener absolutt at de spørsmålene som her reises, er vel verdt å diskutere. Hvis man litt rundelig kan si at det kommunesektoren har ansvaret for, er helse og omsorg, barnehager og skole, og hvis vi sier at omsorgssiden og barnehagesiden i stor grad har blitt statliggjort fra denne sals side gjennom noen år, er det skolen igjen som opptrer som den mest lojale i forhold til det rammefinansieringssystemet alle tenkte seg.

Jeg er overbevist om at det er best for skolen med mindre detaljstyring og mer selvstyre. Det tror jeg det er mange som er enige med meg i. Likevel må man jo stille spørsmålet: Er det risikabelt i forhold til det reduserte handlingsrommet kommunene får, dersom flertallet her blir fristet til stadig å redusere det? Jeg imøteser de debattene vi skal ha. Vi skal ha en debatt i morgen, som det ble sagt. Men vi har også sagt at vi i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett vil legge frem en beskrivelse av ressurssituasjonen i skolen. Vi har også ute et høringsdokument som reiser spørsmålet om en veiledende ressursnorm. Utgangspunktet vårt er meget bra, (presidenten klubber) med høy ressursbruk, høy lærertetthet og gode muligheter for å bruke ressursene bedre (presidenten klubber igjen), men dette krever også …

Presidenten: Taletiden er omme.

Lena Jensen – til oppfølgingsspørsmål.

Lena Jensen (SV): I budsjettet i år ble bevilgningene til skolefritidsordningen halvert. 217 mill. kr ble de redusert med. Resultatet lar ikke vente på seg. Rundt omkring i Norge skyter nå prisene på skolefritidsordningen i været. Resultatet av dette er at mange foreldre ikke har råd til å ha barna sine i skolefritidsordningen.

Et enstemmig fattigdomsekspertpanel i Norge sa i 2001 at de aller viktigste tiltakene for å redusere og hindre fattigdommen i Norge var tre ting: gratis skole, gratis SFO og billige barnehager.

Barnefattigdommen er den aller verste fattigdommen, og den fattigdommen det er aller vanskeligst å få bukt med, og den har langsiktige konsekvenser. Skolefritidsordningen var én av de tingene som man pekte på som viktig, men det Regjeringen valgte i sitt budsjett, var å ta fra skolefritidsordningen (presidenten klubber) og gi til privatskolene.

Stortinget har også bedt om at Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med en plan (presidenten klubber igjen) om utviklingen av skolefritidsordningen. Mitt spørsmål er …

Presidenten: Taletiden er omme.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg fikk ikke helt med meg hvem som hadde fastslått at det var skoler, barnehager og SFO som var det aller viktigste for å bekjempe fattigdommen. Personlig mener jeg at det er arbeid. Muligheten for å være selvhjulpen er det aller viktigste å sørge for, å ha en økonomi som gjør at de som vil og kan arbeide, får arbeide. Det mener jeg er det desidert viktigste.

Når det gjelder SFO, er det helt riktig. Statsbudsjettet inneholder en masse poster som vokser – de må vokse fordi de er regelstyrt. Så inneholder det en del poster som vokser fordi det er en politisk prioritering vi gjør. Så inneholder det noen poster hvor det kuttes. Dette var blant dem. Det gjorde vi fordi vi prioriterte noe annet. Likevel vil jeg si at den samlede prioriteringen vi gjorde for å få til et tilstrekkelig stramt statsbudsjett, har gjort at vi har fått en rentenedgang, og det virker også inn på menneskers privatøkonomi, akkurat som en viss stigning i SFO-prisene.

Så er det helt feil å si at vi gjorde dette fordi vi skulle gi til privatskolene. Det var regelstyrte ordninger. Ingen regjering kunne gjort noe annet enn det vi gjorde, nemlig å følge reglene. Private skoler skal ha 85 pst. (presidenten klubber) av gjennomsnittskostnadene i de offentlige skolene.

Presidenten: Det er en klokke som viser hvor lang tid både representanten og statsråden har igjen av taletiden. Presidenten må innstendig be om at det blir fulgt. Presidenten liker ikke å avbryte folk midt i en setning, men det er altså grenser for hva presidenten kan tillate.

Vidar Bjørnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Vidar Bjørnstad (A): Det er oppløftende at statsråden for første gang innrømmer at hun er bekymret for kommuneøkonomien. Men det kan også være bekymringsfullt.

I et svar til SV i Stortinget har statsråden svart at når det gjelder SFO, er det Regjeringens målsetting at både SFO-tilbudet og dets kvalitet opprettholdes. Så beskriver hun to alternativer når de da har kuttet og halvert det statlige tilskuddet. Det ene er at kommunene øker ressursinnsatsen, og det må være provoserende for kommunene som har fått lavere rammer i år enn i fjor, og som nå kutter stillinger i skolen, til og med kommer med forslag om å nedlegge skoler. Det andre alternativet er at kommunene kan øke foreldrebetalingen fullt ut i forhold til det kuttet Regjeringen har gjort. Jeg gir nå statsråden en sjanse: Er det Regjeringens eller kommunenes endelige ansvar når vi nå ser nedskjæringene på skolesektoren rundt omkring i kommunene og økt foreldrebetaling for skolefritidsordningen?

Statsråd Kristin Clemet: For det første er det ikke første gang jeg har uttalt meg slik om kommunesektoren, lokaldemokratiet og kommuneøkonomien. Det har jeg gjort flere ganger, ikke bare i denne sal, men også offentlig andre steder. Det er et tema som interesserer meg ganske mye, fordi jeg mener ut fra den troen på lokaldemokratiet som jeg selv har, at det systemet vi har laget for å opprettholde lokaldemokratiet, faktisk viser seg å være ganske lite robust. Det mener jeg er ganske alvorlig, og det er noe vi burde diskutere og ha felles interesse av.

Når det gjelder SFO, kan selvfølgelig tilbudet og kvaliteten opprettholdes selv om det statlige tilskuddet går ned, og da blir det opp til kommunene å velge om de vil prioritere dette over egne budsjetter eller øke foreldrebetalingen eller å gjennomføre en kombinasjon av det.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg skal få stilla eit spørsmål til barne- og familieministeren:

I ein tale til Kristeleg Folkeparti sine lokallagsleiarar den 31. januar sa Kristeleg Folkeparti sin leiar, Valgerd Svarstad Haugland, bl.a. følgjande:

«KrF meiner det ikkje er noko løysing at det offentlege tar over stadig meir av familien sine oppgåver når ting ikkje fungerer. Vi må setta familiane i stand til å vera familiar og ta vare på kvarandre.»

Meir fokusering på tid framfor pengar var eit viktig signal frå talen.

Kan barne- og familieministeren forstå at det er nokon som undrast over manglande samsvar mellom ord og handling frå Kristeleg Folkeparti si side? Dei har då vitterleg no vore med på å fremja to lovforslag som gjer foreldra sin situasjon vanskelegare i forhold til tid med ungane. Eg tenkjer på endring i overtidsreglane og dessutan opningstidslova.

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg er nok ikke enig i de konklusjonene som representanten Meltveit Kleppa kommer med her, at Kristelig Folkepartis familiepolitikk gir mindre tid og mindre anledning til en god familiesituasjon. For det er jo slik i dag at selv om man legger til rette for et mer fleksibelt arbeidsliv, selv om man har endret åpningstidsloven i forhold til hverdager, så har fortsatt foreldre ansvar for sine barn. Vi har vært opptatt av valgfrihet for familiene, og både kontantstøtteordningen, som ble foreslått av Kristelig Folkeparti i sin tid, og gode ordninger når det gjelder fødselspermisjon som vi skal videreutvikle, i særdeleshet når det gjelder fedre, er forhold som legger til rette nettopp for at også fedrene og familien kan velge å ta mer tid med barna om de ønsker det.

Valgfriheten er svært sentral i Kristelig Folkeparti og Regjeringens politikk.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet meiner det er svært viktig med tiltak i forhold til den tidsklemma mange foreldre er i. Difor er det viktig å fokusera på korleis foreldra kan få meir tid med ungane sine.

Men eg er jo overraska dersom barne- og familieministeren verkeleg meiner at endringar i opningstidslova, som altså medfører at tilsette i varehandelen i endå større grad enn i dag vil måtta jobba på ukurante tider, ikkje får følgjer for mange foreldre si moglegheit til å følgja opp ungane sine. Når det gjeld endringane i overtidsreglane, vil jo det medføra at mange opplever eit press for å jobba meir. Og det vil igjen få følgjer for familiane.

Det er jo ikkje spørsmål om meir valfridom; det er faktisk spørsmål om meir press i retning av færre moglegheiter til å organisera kvardagen sin.

Statsråd Laila Dåvøy: Når det gjelder begge de endringene som representanten viser til, betyr jo ikke det i utgangspunktet at den enkelte arbeidstaker i og for seg skal jobbe mer. Vi vet heller ikke ennå hva konsekvensene av åpningstidsloven blir, men det er jo reguleringer innenfor tariffavtalesystemet, man har et visst antall timer man skal jobbe.

Jeg ser selvfølgelig at det i en del yrker kan bli ytterligere press hvis man får mer mulighet til overtid, men igjen vil jeg påpeke at frivilligheten vil være sterk i forhold til overtid. Og dreier det seg om personer med små barn og en familie å ta seg av, vet jeg at man også er forsiktig med å pålegge f.eks. overtid, slik som det gjøres en del i helsesektoren. Skal man hente barnet sitt i barnehage osv., er man ikke den første som blir pålagt overtid, og man kan faktisk si nei.

Men jeg er enig med representanten i at tidsklemmen er et problem. Vi vil også diskutere det i familiemeldingen som kommer om få måneder.

Presidenten: Tidsklemmen er et problem her i huset også.

Det blir oppfølgingsspørsmål – Åslaug Haga.

Åslaug Haga (Sp): Regjeringa prioriterer skattelette framfor offentlige velferdsordninger. En konsekvens av dette er, som vi har hørt snakk om før i dag, en ulykksalig situasjon for kommunene. Vi kan diskutere om vi skal bruke ordet krise, men i hvert fall er det slik at mange kommuner sliter. Og kommunene sliter på områder som er meget viktige for ungene våre. De sliter i forhold til skolen, de sliter i forhold til kultur, og de sliter i forhold til det mer allmenne forebyggende arbeidet. Dette faktum kombinert med at vi nå uansett hvordan man snur og vender på det, vil få et økt press på foreldre for å jobbe mer, skaper utvilsomt en vanskelig situasjon for barnefamiliene. Man setter barnefamiliene under press på ulike måter.

Derfor er mitt spørsmål til barne- og familieministeren: Er hun fornøyd med den totale utviklinga når det gjelder barnefamilienes situasjon i Norge?

Statsråd Laila Dåvøy: Hvis denne barne- og familieministeren hadde hatt fullt opp med penger og valgt alle tiltakene helt uavhengig av et statsbudsjett, og likevel ikke hadde tatt alt hun ville, kan jeg jo si at jeg ikke ville vært fornøyd. Vi har en masse utfordringer i familiepolitikken framover, men vi har også et statsbudsjett. En del av de skattelettelsene som Regjeringen foreslo, kommer selvfølgelig også familiene til gode.

Jeg har også lyst til å påpeke at de rentenedsettelsene vi har sett i det siste, vil ikke minst komme unge i etableringsfasen til gode. Jeg har selv barn som alle har kjøpt hus, og den ene prosenten betyr enormt for dem som har nyetablerte lån. Så det er mange tiltak i Regjeringens politikk som legger til rette for at man faktisk får det bedre og kanskje ikke behøver å jobbe så mye som man ellers ville måtte gjøre.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål – Karin S. Woldseth.

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg har et spørsmål til statsråd Dåvøy:

1. oktober 2003 skal de nye bidragsreglene iverksettes, og for mange betyr disse endringene heldigvis en mer rettferdig ordning enn den som er i dag. Selvsagt bør og skal samvær med barn telle når man skal regne ut hva man skal betale i bidrag. De fleste greier heldigvis gjennom private ordninger å avtale seg imellom hva man skal betale i bidrag, noe som både er billigere for partene og sannsynligvis bidrar til å holde konfliktnivået nede.

Men én gruppe ser det ut til at man har glemt i forbindelse med denne bidragsendringen, nemlig der hvor samværsretten blir sabotert. Hvordan har statsråden tenkt seg at man kan finne en rettferdig løsning for disse bidragspliktige, og hvordan har hun tenkt å unngå store konflikter hvor barn blir den tapende part?

Statsråd Laila Dåvøy: Det er riktig at man den 1. oktober setter i gang de nye bidragsreglene som ble vedtatt av Stortinget i 2001. Det som er viktig, er at vi legger inn mer rettferdighet for begge foreldrene i forhold til økonomi, inntjening. Begge foreldrenes inntekter skal gjelde, og de faktiske kostnadene knyttet til barn og samværet med dem skal få betydning. Jeg tror, for å svare direkte på spørsmålet, at når man legger til rette for at også samvær skal gi uttelling i form av lavere bidrag, vil det inspirere – forhåpentligvis – til at barna får mer samvær med den av foreldrene som de ikke bor hos.

Jeg synes ikke akkurat spørsmålet som på en måte går på sabotering av samvær, hører hjemme når det gjelder de nye bidragsreglene, for de skal faktisk oppmuntre til samvær. Det er mitt håp at de også kommer til å gjøre det.

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.

På Skatteetatens Internett-sider står det at dersom bidragsmottaker ikke leverer barnet til samvær, eller med andre ord saboterer samværsordningen, får ikke dette betydning for den bidragspliktige hvis dette skjer noen få ganger. Skjer det derimot systematisk, må partene inngå en ny avtale om samvær.

Da må jeg spørre statsråden: Hvor sannsynlig tror hun det er at begge parter er villige til å betale 700 kr i gebyr for å få redusert et bidrag, når man i utgangspunktet ikke er villig til å la den ene part få samvær med barnet? Og hva er sanksjonsmulighetene?

Statsråd Laila Dåvøy: Når det gjelder samvær, er utgangspunktet at man skal ha samværsavtaler. Det har vært sagt en del om disse gebyrene, og jeg bør kanskje presisere når de faktisk utløses. De utløses først i det øyeblikk trygdekontoret får en sak på bordet, da er det trygdekontoret som skal definere bidragsbeløpet som skal betales av hver enkelt.

Jeg håper og tror at de nye reglene ikke i seg selv skal legge til rette for det som representanten er bekymret for, og jeg ønsker egentlig ikke å spekulere i de problemene som representanten her reiser.

Vårt utgangspunkt er at enhver familie hvor mor og far går fra hverandre, skal lage sine samværsavtaler. Det er viktig, også generelt i familiepolitikken, at vi legger til rette for at barnet skal ha kontakt med både mor og far. Og hvis det viser seg at ordninger blir uheldige i så måte, får vi ta det opp.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ulf Erik Knudsen.

Ulf Erik Knudsen (FrP): Som det fremgikk av forrige replikkveksling, ligger det et behov for reforhandling av bidragsbeløp og avtaler i det nye systemet. Det kan være svært vanskelig når konfliktnivået er høyt, som det er i mange skilsmisser. Som en kar som skrev til meg, uttrykte det: De som mener det er lett å reforhandle, har ikke forsøkt å forhandle med min ekskone.

Jeg har registrert at statsråden ikke er spesielt villig til å fire på disse 1 400 kr som trygdekontoret skal ha for å hjelpe til med å komme frem til avtaler på dette området, til tross for at man også har store skattegevinster av den nye ordningen. Jeg vil da spørre statsråden om hun vil legge opp til en grundig evaluering av de nye reglene, f.eks. etter ett års tid, og legge den frem for Stortinget, slik at man kan få rettet opp eventuelle tabber eller skjevheter som måtte oppstå.

Statsråd Laila Dåvøy: Litt om det første som tas opp. Alle som i dag håndterer sitt bidrag via trygdekontorene, vil få brev i februar om fastsettelsen av de nye bidragene. De vil da kunne se om de opplysningene trygdekontoret har, er riktige. De kan så gå til sitt lokale trygdekontor, og de kan få all mulig hjelp. De kan også få hjelp til å beregne bidraget via den kostnadsmodellen som trygdekontoret har lagt ut på sine Internett-sider. Dette vil ikke koste noe. Det er kun i de tilfeller der de overlater hele saken til vedtak og saksbehandling hos trygdekontoret, at det utløses gebyr. Man skal få all mulig hjelp slik at man eventuelt skal slippe å betale. Man kan faktisk også få trygdekontoret til å kreve inn for seg gratis.

Ja, vi skal ha en bred evaluering, og vi har faktisk allerede startet en del utredninger som går på de nye bidragsreglene. Når det gjelder samvær f.eks., har Barne- og familiedepartementet satt i gang en utredning av om disse nye bidragsreglene vil ha konsekvenser for samværet. Det blir også viktig.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Det blir ikke oppfølgingsspørsmål fra andre, kun tilleggsspørsmål fra Øystein Djupedal, slik at vi skal rekke et hovedspørsmål til.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille utdanningsminister Clemet et spørsmål.

I disse tider, da krig og kriser truer og media er fylt av opptrapping til krig, skapes det utrygghet blant mange, ikke bare blant voksne, men også blant barn. Når man som voksen skal prøve å forklare barna hvordan dette faktisk er, og hvordan dette henger sammen, er det en krevende øvelse for oss som foreldre, men ikke minst er det en svært krevende øvelse for alle landets lærere som står overfor dette i klasserommene.

Jeg kunne godt tenke meg å høre om Utdanningsdepartementet og utdanningsministeren har tenkt igjennom hvordan man kan bistå lærerne i det vanskelige arbeidet som det er å forklare en konflikt, forklare en krig og bidra til å dempe utrygghet, angst og usikkerhet blant barn – ikke minst vil jeg tro at lærerne i en så vanskelig situasjon vil ha bruk for veiledning og hjelp for å vite hvordan man skal svare på en måte som gjør at man demper og ikke forsterker den utryggheten som preger det samfunnet vi lever i, og derfor selvfølgelig også preger de klasserommene som ungene våre er i.

Statsråd Kristin Clemet: Det var et overraskende, men i og for seg alvorlig spørsmål. Jeg er selv mor til små barn og vet at det barna opplever nå gjennom media, kan virke truende. Jeg vil også si at en del av de debattene vi politikere fører, slik de arter seg i media i hvert fall, av og til også virker truende på barn.

Jeg tror ikke jeg som utdanningsminister i og for seg er noe bedre enn lærerne selv til å håndtere slike situasjoner i klasserommet. Det er nettopp det lærerprofesjonen går ut på. De har pedagogisk kompetanse nettopp til å håndtere barn og til å behandle slike temaer. Jeg sier ikke dermed at det ikke er krevende, men jeg tror de er mer kompetente til det enn jeg er. Det betyr jo ikke at staten – hvis jeg skal bruke et slikt uttrykk – ikke har støtte- og veiledningsapparat for lærere i vanskelige situasjoner. Blant annet er Læringssenteret en etat som skal bistå lærerne spesielt til å ta opp temaer som er aktuelle i tiden, og knytte det sammen med de mer tidløse temaene som har med fag for øvrig å gjøre. I den forbindelse er jeg ikke kjent med om Læringssenteret har gjort noe spesielt knyttet til den aktuelle situasjon, men generelt er det slikt bl.a. Læringssenteret bidrar med.

Øystein Djupedal (SV): Jeg er ikke spesielt overrasket over at statsråd Clemet ikke har tenkt gjennom dette, men dette er en ting som departementet med sine underliggende etater bør tenke nøye igjennom. Det er klart at staten eller Utdanningsdepartementet som sådant kan bistå, men selvfølgelig ikke ha noen tidløse svar. Dette er en pedagogisk oppgave, det er jeg selvfølgelig hjertens enig med statsråden i. Men samtidig vil jeg tro at svært mange lærere vil føle den samme utrygghet som vi som foreldre føler, i hvordan vi skal formidle et budskap som skaper trygghet, forståelse og ikke det motsatte. Det betyr at det er staten/Utdanningsdepartementet med sine etater som kan være den instans som veileder i en vanskelig tid.

Det er jo ikke noen tvil om at det vi nå står overfor, uansett vil ha et stort omfang og en vid tidshorisont. Det vil bety at dette vil prege nyhetssendinger, debatter, mediebildet, praten rundt kjøkkenbordet og praten rundt middagsbordet i svært lang tid. Bør ikke departementet og statsråden ha tenkt nøye gjennom hvordan man kan bistå i dette arbeidet? For dette er krevende. Det er ikke det at det er et statlig pålegg. Det er like vanskelig for en forelder som for en lærer, og derfor må noen hjelpe oss.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg kan love representanten Djupedal at jeg skal ta med meg dette tilbake. Jeg skal sjekke hvorvidt særlig Læringssenteret har gjort noe spesielt hva angår disse temaene. Vi vet jo at det gjør masse når det gjelder andre vanskelige temaer, for å hjelpe lærere og støtte lærere ute i klasserommet. Når det gjelder dette temaet, skal jeg sjekke om det er gjort noe spesielt. Og hvis ikke, skal jeg ta opp spørsmålet med Læringssenteret om det bør gjøres noe spesielt.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Trond Giske (A): Det er et spørsmål til utdanningsministeren.

Alle undersøkelser viser at den suverent viktigste faktoren for kvalitet i skolen er lærerne – gode lærere og motiverte lærere som bruker sin kompetanse på best mulig måte. Derfor var det en bekymringsfull situasjon i skolen for noen år siden, med negative holdninger til læreryrket, med dårlig lønn og generell pessimisme. Én av fem lærere slutter ved 50 år, svært få står arbeidstiden ut til pensjonsalderen. Det ble brukt mye tid og mye penger på å rette opp det. Milliardbeløp ble brukt for å øke lærerlønningene, ressurstilgangen til skolen ble økt, gradvis bygde vi en tillit med lærerne så vi fikk til endringer i arbeidstidsordninger, villighet til å gå inn i forsøk og villighet til å bruke arbeidstiden på nye måter, i gjensidig tillit mellom lærere og politiske myndigheter.

Nå står det i aviser at lærerne har null tillit til statsråden – taktisk, kynisk, respektløst, sier lokallagslederne i Utdanningsforbundet om statsråden. Synes statsråden at hun har skapt det klimaet som skal til for å skape endring i skolen?

Statsråd Kristin Clemet: Representanten Giske tar opp spørsmålet om overføring av forhandlingsansvaret til kommuner og fylker. Jeg kan love representanten Giske at den beslutningen ikke er truffet ut fra bekvemmelighetshensyn. Regjeringen har truffet den beslutningen fordi vi mener det er riktig, og det er viktig.

For det første mener jeg det er prinsipielt riktig at arbeidstakere forhandler med sin arbeidsgiver. Det gjelder alle andre arbeidstakere her i landet, og det gjelder lærerne i praktisk talt alle andre land.

For det andre mener jeg at det har en viktig demokratisk side, i hvert fall noe man kunne reflektere over, at standpunkter som har solid flertall i det politiske miljø og også utenfor det politiske miljø, i grunnen bør kunne la seg gjennomføre.

For det tredje: Man skal ikke ri prinsipper bare for å ri prinsippene. Derfor er også det praktiske viktig for meg. Jeg er ganske overbevist om at vi kan få en mye bedre skole, både for elevene og for lærerne som arbeidstakere, dersom kommuner og fylker får det helhetlige ansvaret som skoleeiere og som arbeidsgivere. I dag har de et halvt ansvar, og da er det vanskelig å gjøre det på en god måte. Jeg er overbevist om at lærerne vil ha bedre arbeidsgivere i fremtiden enn de har nå, rett og slett fordi de som arbeidsgivere er nødt til å ta et helhetlig ansvar for skoleutvikling, for kvalitetsutviklingen i skolen, for personalpolitikk osv.

Når det gjelder det stressende ved læreryrket, tror jeg det er mye riktig i at det er det. Heldigvis viser de forsøkene som har vært gjort nå med fritak og avvik fra arbeidstidsavtalen, og som er evaluert av SINTEF, veldig positive resultater. Det mange oppfatter som mer stressende, nemlig å binde litt mer tid til skolen, virker faktisk mindre stressende, fordi man får mer fleksible arbeidsformer. Disse evalueringene skal nå danne grunnlag for de forhandlinger som staten skal gjennomføre med lærerorganisasjonene om en ny arbeidstidsavtale.

Trond Giske (A): Spørsmålet mitt gjaldt ikke overføring av forhandlingsansvaret. Spørsmålet mitt gjaldt det forhandlingsklimaet og det politiske klimaet som eksisterer mellom de politiske myndighetene og lærerne. Skal man få til endringer i skolen, må man bygge opp den tilliten og den tryggheten for de endringsprosessene som skal til. Det er to ting som skal til. Det ene er kommunikasjon mellom utdanningsmyndighetene og lærerne. Det andre er ressurstilgang som gjør at det er en reform for kvalitet, ikke for sparing av penger.

Når lærerorganisasjonene protesterer, skyldes det bl.a. at man overhodet ikke har blitt involvert. Så sier statsråden i Dagbladet i går at lærerorganisasjonene ble varslet:

«Jeg ringte tidlig på formiddagen og fortalte om vedtaket…»

Er det måten å samarbeide med den viktigste innsatsfaktoren i skolen, nemlig lærerne, på?

Når det gjelder ressurser, ble det sagt tidligere i dag at det var økt tilgang på ressurser. Det er feil. Hvis man tar bort studiefinansieringen og privatskoleøkningen, er det en realnedgang i Clemets skolebudsjett, og det er ikke en satsing på kvalitet.

Statsråd Kristin Clemet: Lærerorganisasjonene og i særdeleshet Utdanningsforbundet, som er den største og klart mest toneangivende organisasjonen – og representanten Giske viste til et oppslag som dreier seg om dette med overføring av forhandlingsansvaret – er både en interesseorganisasjon for sine medlemmer og en fagpolitisk organisasjon. Jeg har hatt et meget åpent samarbeid med dem – et meget bredt samarbeid. Jeg tror det er mye mer bredt enn det har vært noen gang før, bl.a. ved at vi har innført noe som vi kaller fagseminarer, som vi avholder et par ganger i måneden om allehånde spørsmål knyttet til skole og utdanning. Så det har vært et helt utmerket samarbeid hvor Utdanningsforbundet kom med konstruktive og viktige innspill.

Vi skal nå forhandle om arbeidstidsavtalen, og jeg mener at vi går inn i det på en meget ryddig måte ved at vi har avklart spørsmålet om forhandlingsansvaret. Det er til gjengjeld ikke et forhandlingsspørsmål, men noe som skal besluttes og er besluttet av Regjeringen. Jeg tror det er ytterst tvilsomt om vi kunne unngått enhver form for konflikt, uansett hvordan dette hadde kommet opp. Standpunktene er kjente, og det har vært drøftet og utredet i 20 år.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme. Vi går over til den ordinære spørretimen.