Eli Sollied Øveraas (Sp): Dokument nr. 8-forslaget frå Framstegspartiet som vi skal behandle i dag, er omfattande, men går i korte trekk ut på at bokbransjeavtalen vert oppheva, og at medieeigarlova vert endra til også å omfatte bokbransjen.

Framstegspartiet har alltid vore motstandar av bokbransjeavtalen, og Dokument nr. 8-forslaget gir ein grundig gjennomgang av deira syn. Eg reknar med at komiteens medlemmer frå Framstegspartiet vil leggje fram partiet sitt syn.

Dagens bokbransjeavtale vart inngått i 1998 og skal vare ut 2004. Fleirtalet i komiteen, alle utan medlemmene frå Framstegspartiet, har ikkje gått inn på realitetane i forslaget. Kulturministeren har varsla at denne problemstillinga skal takast opp samla i den varsla kulturmeldinga. Eg vil berre understreke komiteens fleirtalsmerknad, at omfanget av temaet gjer ein grundig analyse og ein grundig gjennomgang av heile sakskomplekset nødvendig. Senterpartiet har sett på bokbransjeavtalen som eit viktig verkemiddel, der lik tilgang til lik pris har vore eit berande prinsipp. Senterpartiet har tidlegare stått saman med Arbeidarpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti og peika på kor viktig bransjeavtalen for bokomsetning er for å halde oppe eit stort og tett bokhandlarnett. Men også Senterpartiet ser behovet for ein grundig gjennomgang på dette området og ser fram til at Stortinget vil få høve til å debattere dette feltet på eit breitt grunnlag når den varsla kulturmeldinga ligg føre.

Karin S. Woldseth (FrP): Det er egentlig litt leit at flertallet i salen velger ikke å behandle saken nå, men venter til kulturmeldingen kommer. Grunnen til det er at kulturmeldingen vil være stor og omfatte alle aspekter av kulturlivet. Heldigvis er det et stort mangfold i kulturlivet vårt, og dette fortjener en skikkelig behandling. Men jeg tror at Stortinget egentlig ville vært tjent med å legge noen litteraturpolitiske føringer før vi får den store meldingen. Kulturmeldingen skal behandles til høsten, og alle vi som sitter i denne sal, vet at om høsten tar stort sett budsjettet tiden vår. Jeg er derfor bekymret for at noe så viktig som en stor kulturpolitisk debatt skal bli borte i budsjettbehandlingen.

Bokbransjeavtalen opphører 1. januar 2004, og før den tid bør en ny avtale være reforhandlet. Når nå flertallet ikke ønsker å ta denne debatten separat, er jeg redd for at dette kommer til å gå ut over realiteten i forslaget. Det er med bekymring vi ser at stadig færre mennesker skal bestemme hva det norske folk skal få lov til å lese. Det blir slik når noen få store forlag kjøper opp stadig flere bokhandlere. Det hjelper lite da at vi stadig får flere forfattere i Norge, når forlagene ikke ser seg tjent med engang å vurdere enkelte av disse, fordi de ikke selger nok. At vi i tillegg har forlag som prissetter sine egne bøker ut til forbruker, ser vi heller ikke på som noen god løsning. Vi kan til slutt ende opp med at det blir noen få titler som koster lite, slik at lesningen til det norske folk faktisk blir styrt i riktig retning.

Konkurransen mellom forlagene kan derfor ha vesentlig betydning, også kulturpolitisk. Det er ikke nødvendigvis en konflikt mellom god litteraturpolitikk og konkurranse i bokmarkedet. Tvert imot ville en markedsmessig prissetting, slik det har vært gjort både i Sverige og i Finland, sannsynligvis føre til en sterkere vekst i antall nye titler. Dette vil komme forbrukeren til gode gjennom et bredere tilbud og lavere pris på de titler som utgjør de store volumene.

Det ringer alarmklokker hos meg. Jeg var på en bokmesse rett utenfor her. Der trodde jeg jeg skulle få oppleve mangfoldet innenfor litteraturpolitikken, men den bestod av én bokklubb, én forhandler og ett forlag. Hvorvidt bokklubben og bokhandleren i tillegg var eid av samme forlag, skal jeg ikke si noe om, men det er da ikke slik vi forbrukere ønsker å ha det. For å unngå at eierskap blir kartellvirksomhet hvor alt er fastsatt på forhånd, og hvor det ikke blir plass til både små og store forlag, bokhandlere og forfattere, ønsker Fremskrittspartiet å sette litteraturpolitikken på dagsordenen. Men dessverre ønsker ikke flertallet det nå.

Magnar Lund Bergo (SV): Bokbransjeavtalen krever å bli seriøst behandlet. Det fortjener boken, forfatteren, leserne og alle som arbeider med bøker. Det er ikke nok å skulle endre eller oppheve bokbransjeavtalen med et pennestrøk gjennom et privat lovforslag. Fremskrittspartiet vil med dette forslaget konkurranseutsette en bransje som har vidtrekkende kulturpolitiske mål. Fri konkurranse skal ifølge Fremskrittspartiet sikre interessene til både smale og brede publikumsgrupper. Det er bokbransjeavtalen som sikrer nettopp dette målet som Fremskrittspartiet ønsker å oppnå. Fri konkurranse på et marked har aldri klart å ivareta både brede og smale interesser, like vilkår og tilgjengelighet for alle – uten regulatoriske grep.

Formannen i Norske barne- og ungdomsforfattere peker på at erfaringene fra alle andre land viser at dersom prisregulering og et avtaleverk om konkurransevilkårene i bokbransjen faller, rammes også forfatternes avtaler. For forfatterne betyr dette dårligere arbeidsvilkår, og for leserne betyr et frafall av bransjereguleringen dårligere boktilbud med enda større vekt på profilering av bestselgere og færre bokhandlere. Såkalte fastprislover blir mer og mer alminnelig i EU. Det viser at det er stadig flere land i Europa som har skjønt at bøker handler om mer og noe annet enn bare penger. SV stiller seg positivt til de signaler som kommer fra kulturministeren, om at kulturmeldingen som kommer til høsten, vil inneholde en grundig analyse av hele sakskomplekset og behandle bokbransjen i et kulturpolitisk perspektiv. Det er i en slik ramme bokbransjeavtalen bør ses.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.