Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 20 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti 10 minutter hver og Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er Øyvind Halleraker, på vegne av sakens ordfører.

Øyvind Halleraker (H): På vegne av sakens ordfører, Siri Meling, vil jeg få takke komiteen for et konstruktivt samarbeid, et arbeid som har vært positivt og lærerikt på veldig mange måter.

Stortingsmeldingen Rent og rikt hav, eller havmiljømeldingen, gir en gjennomgang av miljøtilstanden i våre hav og kystområder og hvilke utfordringer vi står overfor i tiden framover. Stikkord som økt transport av farlig gods langs kysten, beredskap ved ulykker til sjøs, problemstillinger knyttet til introduserte arter, faremomenter ved ballastvann, forurensning fra sedimentene i våre fjordområder og radioaktiv forurensning fra Sellafield er noen av mange viktige elementer som denne meldingen berører.

Vi kjenner alle til vår avhengighet av havet. Næringer som fiskeri og havbruk samt petroleumsvirksomhet er av stor betydning for både verdiskaping og sysselsetting langs kysten. Rundt dette er det en stor og mangfoldig industriell virksomhet. Blant annet har petroleumsvirksomheten i de siste tiårene vært den viktigste bærebjelken i norsk økonomi. Norge har sterke interesser knyttet til hvordan havområdene og ressursene i havet forvaltes. Norge har jurisdiksjon over og ansvar for et havområde seks ganger større enn landarealet. Basis for denne meldingen er Regjeringens visjon om å sikre et rent og rikt hav, slik at også framtidige generasjoner skal kunne høste av de rikdommer som havet kan gi. Det overordnede målet er å legge grunnlaget for et rent og rikt hav, bl.a. gjennom å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å balansere næringsinteressene knyttet til fiskeri, havbruk og petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling.

Havmiljømeldingen har som utgangspunkt at vi må legge helheten til grunn i en forvaltningsplan for havområdene. Historisk har tilnærmingen vært gjort sektorvis mens de mer helhetlige vurderinger har uteblitt. Regjeringen legger opp til at forvaltningen skal være økosystembasert, og med det menes en forvaltning som tar utgangspunkt i de rammebetingelser økosystemet selv setter for opprettholdelse av produksjon og bevaring av det biologiske mangfold. For å nå denne målsettingen er kunnskap og verktøy for analyse og koordinering viktig. Det samme gjelder samordning mellom ulike sektoransvarlige. Det er her naturlig å vise til stortingsmeldingen om biologisk mangfold som Stortinget behandlet i fjor.

Første ledd i dette arbeidet vil være en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet. Regjeringen har med denne meldingen tatt en del utfordringer på alvor. Vi kjenner til at balansegangen mellom ulike interesser i havområdet kan være problematisk. En viktig balansegang går mellom petroleums- og fiskerinæringen. Flertallet i komiteen stiller seg bak tilnærmingen om at en sameksistensmodell skal være utgangspunktet for disse næringene, det vil si at de bør kunne operere side om side med sine aktiviteter. Vi har gjennom vår 30-årige oljehistorie i Nordsjøen vist at dette er godt mulig. Under høringen i forbindelse med denne meldingen kom det også fram at oljenæringen og fiskerinæringen arbeider felles mot et dokument eller en plattform for god sameksistens. Regjeringen har lagt til grunn at nye tillatelser for oljeboring fra Lofoten og nordover ikke skal gis før konsekvensutredning av helårig petroleumsvirksomhet for disse havområdene er ferdigstilt.

Vi har i de siste årene opplevd skipsulykker som har vært en kraftig påminnelse om hvor utsatt våre kystfarvann kan være. Forlisene av «John R» i nord og «Green Ålesund» i sør er eksempler på dette. Dessverre er også forliset av «Prestige» utenfor Spanias kyst et eksempel som viser alvoret i denne typen ulykker. Dette er situasjonsbilder vi ikke ønsker å oppleve langs kysten av Norge. Skipsulykkene avdekker en sårbarhet. Regjeringen har møtt denne utfordringen ved bl.a. å samle alt ansvar for den statlige beredskap mot akutt forurensning i Kystverket. Tidligere var dette som kjent delt mellom Kystverket, SFT og Sjøfartsdirektoratet. Et annet viktig tiltak er Regjeringens forslag om å utvide vårt territorialfarvann fra 4 til 12 nautiske mil, og denne saken ligger til behandling i Stortinget.

I erkjennelsen av både avhengigheten av og sårbarheten i våre havområder, er det positivt at Regjeringens melding i all hovedsak samler et bredt politisk flertall bak seg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Synnøve Konglevoll (A): Spørsmålet om trafikkovervåking er et spørsmål som engasjerer mange. Ulykker som «John R» og «Green Ålesund» viste oss at det var et kraftig behov for å rydde opp i ansvarsforholdene knyttet til overvåking og beredskap, men også at beredskapen ikke var god nok.

I tida etter «John R»-ulykken har det skjedd mye for å rydde opp i ansvarsforholdene, men det har også skjedd store endringer når det gjelder trafikkbildet. I 2002 gikk det ca. 200 oljetransporter langs norskekysten. Derfor er det behov for å en styrket innsats. Et av de sentrale virkemidlene i denne sammenhengen er etablering av en trafikksentral i Nord-Norge. Dette var også et tema da Stortinget behandlet sårbarhetsmeldinga. Den ble behandlet av to stortingskomiteer – justiskomiteen og forsvarskomiteen. De to komiteene gikk enstemmig inn for å opprette en trafikksentral i Nord-Norge, og sa at den f.eks. kunne legges til Vardø i tilknytning til kystradiostasjonen der. Regjeringa skal komme tilbake til denne saken i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett eller statsbudsjettet. Arbeiderpartiet ønsker å avvente Regjeringas forslag til lokalisering, men vi syns likevel det var merkelig at bl.a. regjeringspartiene ikke kunne gjenta formuleringa fra innstillinga til sårbarhetsmeldinga om at Vardø var et alternativ. Vi mener også at dette er blitt en sak hvor det er såpass mye uklarhet at det er behov for en rask avgjørelse. Vi mener derfor at denne saken må Regjeringa komme tilbake til i revidert nasjonalbudsjett. Mitt spørsmål til representanten Halleraker er: Hvorfor kunne ikke Regjeringa være med på å gjenta de samme merknadene som stod i innstillinga til sårbarhetsutvalget, der man pekte på at Vardø var ett alternativ for lokalisering av trafikkovervåkingssentralen?

Øyvind Halleraker (H): Det er riktig at Høyre var med på disse merknadene i innstillingen til sårbarhetsmeldingen. Da skulle det være rimelig greit hva vi mener om det.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet er enig med oss i at vi bør avvente hva Regjeringen mener om dette i revidert nasjonalbudsjett. Det er en veldig viktig etablering som skal skje, og det er viktig at man vurderer alle forhold knyttet til denne etableringen. For min del kan gjerne Vardø være et godt alternativ, men jeg tror det er viktig at man ser hele dette i et perspektiv hvor både økonomi, ressurser og eksisterende infrastruktur er med, og selvfølgelig det som kanskje i denne spesielle saken er ekstra viktig, nemlig forholdet til våre naboland og kanskje spesielt til Russland. Det er viktig at vi her har en overvåking og etablerer et godt apparat som har gjensidig tillit, også blant våre naboer.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg vil gjerne starta med å takka ordføraren for saka – altså ikkje representanten Halleraker – for eit konstruktivt og godt samarbeid og ein konstruktiv vilje til å føreta miljøforbetringar i samband med havmiljømeldinga.

SV stør overbygningen i havmiljømeldinga, som går på at ein skal ha ei økosystembasert forvalting, og at ein skal følgja føre var-prinsippet. Det er bra.

Komiteen peiker på at det er eit auka press på fiskebestandane, og at det er eit behov for å redusera fangstkapasiteten. Ein del ting gjer Regjeringa, men ofte får ein inntrykk av at ein f.eks. når det gjeld kongekrabben, er meir oppteken av at han skal vera berekraftig enn av at torskestammen skal vera berekraftig. Mitt spørsmål til Halleraker er: Kva vil han gjera knytt til problemstillinga som komiteen nemner i forhold til å redusera fangstkapasiteten? Kva meiner Høgre der er viktige bidrag?

På komitereiser til Tromsø og Nordvest-Russland fekk me eit veldig godt innblikk i ein del av dei områda som Noreg og Russland samarbeider om. Mykje av dette er positivt, ikkje minst når det gjeld kongekrabben, men òg kva gjeld oljevernberedskapen. Men det er sjølvsagt mykje meir ein kan gjera, og det er eit sterkt behov for å auka dette samarbeidet på fleire område, som komiteen òg peiker på.

SV har eit forslag om at ein skal vurdera å be Regjeringa oppretta eit nordområdesenter, nettopp for å kunna setja i gang den nødvendige miljøovervakinga som ein treng i nordområda. Førebels har ikkje regjeringspartia slutta seg til denne idéen. Mi utfordring til Halleraker er: Er dette noko ein ønskjer å koma tilbake til?

Øyvind Halleraker (H): For å ta det siste først: Jeg må nok si at jeg i høyeste grad deler representanten Langelands anmerkning om hva vi opplevde under vår komitereise i Nordvest-Russland. Det var skremmende tilstander vi ble vitne til, og jeg må nok også si at det satte våre egne miljøutfordringer i et perspektiv. Så at vi må fortsette samarbeidet med Russland, tror jeg er helt nødvendig hvis vi skal lykkes i å minske faren for en forurensning som også kan ramme våre egne områder. Et senter for overvåking kan være en positiv idé, og jeg regner med at dette er spørsmål som det arbeides med i Regjeringen.

Når det gjelder kongekrabben, vil jeg henvise til den behandling som foregår omkring dette spørsmålet i næringskomiteen. For egen del vil jeg legge til at det er de som har påpekt at dette er en ressurs, og det er jeg, inntil det motsatte blir bevist, innstilt på å lytte til. Det kan ikke være noe problem hvis vi har for mye av en ressurs. Da bør vi heller kunne regulere bestanden. Men som sagt, jeg vil der henvise til den behandlingen som foregår i næringskomiteen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Synnøve Konglevoll (A): Havet er en enorm ressurs for Norge. Vi har lange tradisjoner for fiske. Fiskeriene har vært helt avgjørende for bosettinga fra de første menneskene slo seg ned i de norske kystområdene. Fiskerinæringa er fremdeles ryggraden i kystsamfunnet, og vi har utviklet den videre med oppdrettsvirksomhet og fiskeindustri.

Havet har vært en viktig samferdselsvei og lagt grunnlaget for skipsfart og verftsindustri. Arbeiderpartiet har som målsetting å få mer av godstransporten fra vei til sjø, fordi det er mer miljøvennlig. Samtidig medfører økt skipstrafikk også en miljørisiko, som jeg vil komme tilbake til seinere i innlegget mitt.

Havet har også gitt oss enorme olje- og gassressurser, som både har betydd inntekter og arbeidsplasser og bidratt til at Norge har ei særstilling også i europeisk økonomi. Men samtidig som havet har gitt oss en enorm rikdom, er også de menneskeskapte aktivitetene med på å påføre det belastninger – hver for seg kanskje ikke så store, men det er i dag et press på hav- og kystområdene som gjør det nødvendig å ha et helhetlig perspektiv.

Derfor vil jeg gi ros til Regjeringa for at den fikk lagt fram denne meldinga, og det er et bredt flertall i Stortinget som stiller seg bak den overordna målsettinga om ei mer helhetlig og koordinert forvaltning av hav- og kystområdene.

Det er også brei enighet om målet om at forvaltninga skal være økosystembasert og sektorovergripende.

To redskap skal være hovedvirkemidlene: forvaltningsplaner for de store havområdene, i første omgang Barentshavet, og oppfølging av EUs nye rammedirektiv for vann.

Regjeringa får altså tilslutning til hovedgrepene i meldinga. Utover det er det tre områder jeg i dag spesielt vil si noe om:

• 1. behovet for økt satsing på marin forskning

• 2. behovet for ei styrka kystovervåking og styrka beredskap

• 3. behovet for en styrka innsats for å rydde opp i forurensa sedimenter

For å starte med det første: Ei økosystembasert forvaltning må være kunnskapsbasert. Arbeiderpartiet er enig med Regjeringa i at vi i dag har nok kunnskap til å sette i gang arbeidet med å lage forvaltningsplaner, men samtidig vil vi understreke at det er behov for økt satsing på forskning, kartlegging og overvåking av havmiljøet.

I forskningsmeldinga, som Stortinget behandla i 1999, blei marin forskning pekt ut som ett av fire nasjonale satsingsområder for forskning. Til tross for det har ikke marin forskning fått det nødvendige løftet i forskningsbevilgningene. Ett unntak var regjeringa Stoltenbergs budsjettforslag for 2002, hvor forskningsinnsatsen ble foreslått økt med 60 pst. på ett år. Men dessverre blei mye av satsinga fjerna av Bondevik II-regjeringa og stortingsflertallet.

Det har blitt anslått at verdiskapinga innafor marin sektor kan øke fra om lag 40 milliarder kr til 240 milliarder kr de neste 30 årene. Det er imidlertid ikke ei utvikling som kommer av seg sjøl eller gjennom utvikling av markedet aleine. Skal vi nå denne målsettinga, krever det ei målretta offentlig satsing, bl.a. gjennom forskning.

Vi ber derfor i denne innstillinga, sammen med SV og Senterpartiet, om at Regjeringa i statsbudsjettet legger fram en samla plan for satsinga på marin forskning. Vi mener Regjeringa bør legge fram en opptrappingsplan for MAREANO, Marin arealdatabase for norske kyst- og havområder, og komme tilbake med ei vurdering av det såkalte AMOEBE-prosjektet.

Sjøl om regjeringspartia ikke støtter dette i innstillinga, håper jeg likevel at det kan følges opp. Det er nødvendig at vi styrker kunnskapen vår om de marine ressursene.

Et prosjekt som Regjeringa imidlertid er med på å støtte, er prosjektet «Barentshavet på skjerm». Gjennom bruk av satellittbilder kan man observere skipstrafikk, fiskebåter og oljeutslipp, man kan følge iskantens bevegelser, eventuelt se isbreer som løsner, man kan observere algeoppblomstringer m.m. Systematisk bruk av satellittbilder kan både gi oss nyttig dag til dag-informasjon og vil kunne gi verdifulle lange tidsserier med miljøkunnskap.

Hovedideen bak «Barentshavet på skjerm» er å samle den informasjonen vi kan få fra satellittbilder og den øvrige kunnskapen vi har om Barentshavet og kystområdene, i ett skjermbilde. Dermed kan vi få et nettbasert senter for miljøinformasjon der alle brukere fra forvaltning, næring, operative tjenester, media og allmennheten får gradert tilgang til det som bør være samfunnets felles kunnskap. I Tromsø er det et bredt fagmiljø samla hos Polarinstituttet, i Polarmiljøsenteret, hos fiskeri- og havforskningsmiljøet og romforsknings-/satellittovervåkingsmiljøet.

«Barentshavet på skjerm» handler altså om både å styrke den langsiktige miljøovervåkinga og om å være et viktig supplement i kystovervåkinga. Dermed er jeg over på det neste området jeg vil si litt om: behovet for økt innsats når det gjelder kystovervåking og beredskap.

Også her er jeg glad for at det har blitt ei innstilling med brei enighet. Jeg er glad for at en enstemmig komite ser behovet for at slepebåtkapasiteten i Nord-Norge må styrkes, og ber Regjeringa komme tilbake med konkrete tiltak allerede i revidert nasjonalbudsjett. Jeg er som sagt glad for at en enstemmig komite går inn for systematisk bruk av satellittbilder og ber Regjeringa komme tilbake til «Barentshavet på skjerm» i statsbudsjettet. Jeg er glad for at en enstemmig komite ber Regjeringa foreta en gjennomgang av de private og statlige beredskapsressursene, herunder skipsfartens ressurser, og at berørte parter skal involveres i dette arbeidet. I tillegg til dette gjentar vi det som ble sagt i forbindelse med behandlinga av sårbarhetsmeldinga, om at det skal opprettes en krisestyringskommando på Reitan og en trafikksentral i Nord-Norge. Når det gjelder det siste, synes jeg imidlertid det er merkelig at regjeringspartiene og SV ikke kan gjenta merknaden om at Vardø er et alternativ. Det skaper en usikkerhet i Finnmark som vi kunne vært foruten.

Likevel: I sum vil disse tiltakene bety en styrka beredskap. Men når det er sagt, er det et forhold jeg særlig vil understreke. Det er behovet for samordning og klare ansvarsforhold dersom det skjer ei ulykke. Da komiteen var i Tromsø, fikk vi høre ordføreren i Karlsøy, Hanny Ditlefsen, fortelle om sine erfaringer med «John R». Den klare konklusjonen etter «John R» er at det er behov for ei kraftig opprydding når det gjelder ansvarsforhold.

Mye har heldigvis skjedd, sist gjennom samlinga i Kystverket. Men fremdeles er det langs kysten usikkerhet om hvem som til enhver tid har ansvar dersom ei ulykke skulle skje. Så seint som i går fikk jeg f.eks. kopi av et brev til Regjeringa ved statsminister Kjell Magne Bondevik fra Troms fylkesting, der man framhever nettopp to forhold: for det første slepebåtkapasiteten, og for det andre at det må bli klare og entydige kommandostrukturer. Og som det sies i brevet: «Kommandostrukturene er i dag til dels uklare og i hvert fall ikke entydige.» Dette er et budskap fra Kyst-Norge som vi må ta på alvor, og det er Regjeringa som må sørge for at det blir klare ansvarsforhold.

Det kan den gjøre i proposisjonen som skal komme om etablering av krisestyringskommandoen på Reitan, og det kan den gjøre i saka om etablering av trafikksentral i Nord-Norge. Derfor bør også spørsmålet om trafikksentralen avklares så raskt som mulig, og Arbeiderpartiet mener, som sagt, at Regjeringa bør kunne presentere et forslag i løpet av vårsesjonen.

Det siste jeg spesielt vil nevne, er behovet for å rydde opp i forurensa sedimenter. Å rydde opp i forurensa sedimenter er å rydde opp i fortidas miljøsynder. Når det spres miljøgifter fra forurensa sedimenter til nye områder, mener Arbeiderpartiet at det er uakseptabel forurensing. Vi støtter Regjeringas strategi som består i å gjennomføre tiltak i områder hvor det er stor fare for spredning av miljøgifter, sikre at det utarbeides fylkesvise tiltaksplaner, og skaffe økt kunnskap gjennom bl.a. pilotprosjekter. Men på ett område er Regjeringa dessverre temmelig ullen, og det gjelder finansieringa. Det er et spørsmål som ifølge meldinga må utredes nærmere. Det mener vi i Arbeiderpartiet og SV er for defensivt. Vi mener det må lages en opptrappingsplan for opprydding og har fremmet et forslag som vi håper regjeringspartia vil stemme for i dag. Som sagt er det mye enighet i denne saken. Jeg håper at det også kan bli enighet om en plan for å rydde opp i forurensa sedimenter.

Med det tar jeg opp det forslaget som Arbeiderpartiet er med på i denne innstillinga.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingvild Vaggen Malvik (SV): SV har i innstillingen pekt på at det fra norsk side bør vurderes om nordområdene trenger et eget senter for miljøovervåking. Et sånt senter vil kunne bidra til økt norsk-russisk samarbeid om forvaltningen av marine ressurser. Representanten Halleraker svarte i sted at dette var en positiv idé som han regner med det vil bli jobbet videre med. Det er kanskje sånn at SVs gode ideer må få tid til å synke inn før de aksepteres og tas til følge.

Mitt spørsmål til representanten Konglevoll er om hun er enig med representanten Halleraker i dette. Er hun enig i at dette er en god idé, og vil Arbeiderpartiet stemme for SVs forslag?

Det er også positivt at Arbeiderpartiet og SV i innstillingen står sammen om økt satsing på opprydding i forhold til PCB, og et ønske om å intensivere innsatsen når det gjelder oppryddingen. Da må jeg få signalisere at SV forventer at Arbeiderpartiet også følger opp dette når det kommer til pengebruken, når det kommer til budsjettene, når prioriteringen skal foretas, i forhold til hvor mye ressurser en skal legge ned i denne oppryddingen. Kan Arbeiderpartiet komme med et signal om at en også vil prioritere dette i neste års budsjett?

Synnøve Konglevoll (A): Når det gjelder et senter for miljøovervåking, snakket jeg ganske mye i mitt innlegg om «Barentshavet på skjerm», som er et hjertebarn – det må jeg få lov til å innrømme. Noe av hovedtanken med det prosjektet er nettopp å utnytte mye av den kompetansen og kunnskapen som vi allerede har. Og som jeg sa i mitt innlegg, er det etablert et polarmiljøsenter som har samlet mye kompetanse innenfor eksisterende etater. Nå er jo også Kystverket samlokalisert.

Vi mener at hvis Regjeringa tar tak i den utfordringa som ligger i innstillinga fra en enstemmig komite om å etablere «Barentshavet på skjerm», så kan vi få nettopp en styrking av denne miljøkunnskapen. La meg også få tilføye at dessverre har Regjeringa en rekke ganger foreslått å kutte i bevilgningen til Polarmiljøsenteret i budsjettsammenheng, og Arbeiderpartiet har foreslått å rette opp de kuttene, så dette er en sak vi er opptatt av.

Når det gjelder opprydding i forurensa sedimenter, støtter vi som sagt hovedstrategien til Regjeringa i dette arbeidet. Men det er helt åpenbart at det er behov for økte bevilgninger i åra som kommer dersom man skal få ryddet opp. Vi håper og tror at Regjeringa også vil komme tilbake med økte forslag på dette området.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Øyvind Korsberg (FrP): Når vi nå har en debatt om rent og rikt hav, er det ikke til å komme fra at vi nylig har behandlet to store stridstemaer her i salen, nemlig stortingsproposisjonen om nasjonale laksefjorder og St.meld. nr. 38 for 2001-2002, Om olje- og gassvirksomheten. Det bærer vel denne debatten preg av.

Likevel synes vi i Fremskrittspartiet det er litt trist å lese en del av det som står i merknadene. Jeg skal få lov til å sitere noe:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg videre at det bør utvikles bedre metode og kunnskap, for å kunne foreta en grundig avveining av de forskjellige interessene som knytter seg til Barentshavet. Videre at dette best kan oppnås ved å basere forvaltningsplanen på konsekvensutredninger for de enkelte sektorene for å få fram helheten.»

Nå er det jo slik at norsk petroleumsaktivitet har foregått i 30 år, med en teknologi og en miljøstandard som er helt i verdenstoppen. Og bare når det gjelder Barentshavet, har man 174 forsknings- og utredningsrapporter. Man har brukt over en halv milliard kroner på dette. Men likevel vil altså stortingsflertallet ha mer utredning om dette enn det som ble vedtatt under behandlingen av St.meld. nr. 38 om olje- og gassvirksomheten. Det synes vi i Fremskrittspartiet er trist, og det synes vi også er unødvendig.

Ett tema som er viktig i denne meldingen, er skipsfarten og sikkerhet og beredskap langs kysten. Vi er positive til utvidelsen av territorialfarvannet fra 4 til 12 nautiske mil. Man får en mulighet til å få fartøyene lenger ut langs kysten og dermed til å ha en økt beredskap og få bedre tid til å gripe inn før et fartøy med problemer havner i fjæresteinene.

Vi synes det er viktig at det er et godt samarbeid mellom Norge og Russland – og man har sikkert også mulighet til å utvide samarbeidet for å gjøre det enda bedre. Jeg synes det også er all grunn til å gi ros til fylkesmannen i Finnmark, som har tatt et initiativ til en avtale med tankbåtrederiene om varsling av oljetransport fra Russland langs Finnmarkskysten. Det synes vi er svært positivt.

Det vil videre være viktig i forbindelse med økt aktivitet langs kysten og i forbindelse med Snøhvit-utbyggingen at man styrker den eksisterende oljevernberedskapen og etablerer nye oljeverndepoter der dette er nødvendig. Like viktig er det at man har en god transportmulighet mellom disse depotene. Det var det som var svakheten ved «John R»-ulykken, man hadde for dårlig logistikk, og det tok for lang tid før nødvendig utstyr var på plass. Jeg er glad for at det har blitt mer samordning, og at man får mer samkjørte tiltak på dette området gjennom Kystverket.

Vi er også veldig glad for at det har blitt enighet i Stortinget om å styrke slepebåtkapasiteten. Vi har sett det som veldig viktig at man har nok maskinkraft for å kunne assistere fartøy som får problemer, spesielt i disse tider når man fra Stortingets side reduserer Forsvaret og de som er inne i et tidlig stadium i forhold til å gripe inn.

Det viktigste tiltaket for å styrke beredskapen er en etablering av en trafikksentral. Det er viktig for å unngå en ny «John R»-ulykke. Dessverre har etableringen av en trafikksentral nå blitt en lokaliseringsdebatt, og det har også blitt en budsjettdebatt. Det synes vi burde vært helt unødvendig. Vi har gått inn for å legge denne trafikksentralen til Reitan. Der har man mye av det som skal til for å få en slik sentral på plass. Det er bare nødvendig å få en grenseoppdraging mellom Kystverket og Forsvaret. Og der har man mulighet til å komme raskt i gang for å få det som er det viktigste, nemlig en full overvåking. Men det vil sannsynligvis stortingsflertallet ikke være med på, og det synes jeg er ganske trist. For når man har et uhell med et fartøy, er det om å gjøre at reaksjonstiden må være minimal fra man oppdager problemet og til man kan gripe inn – at man har et kort handlingsrom.

Til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Øyvind Korsberg har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Rolf Terje Klungland (A): Olje- og energikomiteen har under behandlingen av meldingen hatt gleden av å besøke Nordvest-Russland. Det var en opplevelse som vi aldri bør glemme. Andrejevabukta er et av de store anleggene for håndtering og lagring av brukt kjernefysisk drivstoff fra den russiske marines nordflåte. I luftlinje ligger anlegget omtrent 50 km fra Norge. Der lagres det ulike typer radioaktivt materiale som tilsvarer 5 000 Hiroshima-bomber. Norge har engasjert seg i arbeidet med opprydding gjennom en samarbeidsavtale.

Dette området har vært forlatt i en årrekke, og det bærer det tydelig preg av. Guvernøren i Murmansk er takknemlig for hjelpen og sier at uten utenlandsk støtte ville det tatt 100 år å rydde opp i atomlageret. Når det gjelder miljøutfordringer, blir kanskje de norske debattene små i forhold til de utfordringene vi så i Russland. På tross av dette er Fremskrittspartiet ikke bare med på et kutt på 19 mill. kr, som kom fra Regjeringen, men de var i forliket med på å kutte 30 mill. kr ekstra i forhold til samarbeidsavtalen med Russland.

Mener representanten Korsberg at det er fornuftig politikk å kutte på disse bevilgningene, eller er det slik at det er festtaler om farene som er viktigst for Fremskrittspartiet?

Øyvind Korsberg (FrP): Jeg er helt enig med representanten Klungland i at det vi så i Andrejevabukta og for så vidt også på komitereisen, gjorde et sterkt inntrykk, og vi er iallfall blitt helt overbevist om at det man driver med fra norsk side når det gjelder miljøvernpolitikk, er symbolpolitikk. Jeg kunne hatt god lyst til å sende miljøvernministeren på den reisen vi var – han trengte for så vidt ikke å komme like raskt tilbake som vi gjorde, for jeg tror det var mye å gripe fatt i.

Det vi også fikk en orientering om da vi var i Andrejevabukta, var jo at dette var et russisk ansvar. Det går også en grense for hvor mye bistand man skal yte fra norsk side. Det ble også sagt at det ikke var noe ønske om at Norge på en måte skulle overta dette prosjektet, men at vi skulle være med som en bidragsyter i respekt for at dette er på russisk side, og det er for så vidt et russisk problem. Men jeg tror det er viktig at man også i framtiden er engasjert på det området i en viss grad, og der yter man jo miljøvern, slik at man virkelig får noe igjen for de midlene man skyter inn.

Om vi har kuttet i budsjettet på dette området i samarbeidet med Regjeringen om budsjettavtalen, kom det iallfall ikke fram at det utgjorde noe problem for det prosjektet som var i Russland og Andrejevabukta. Men vi vil jo fortsatt være en pådriver for at dette prosjektet skal gå videre i et samarbeid med Russland, der Russland har hovedansvaret.

Presidenten: Presidenten vil håpe at oppfordringen til miljøvernministeren ikke innebar den forutsetning at han egenhendig skulle rydde opp i atomavfallet. I så tilfelle ville det kunne bli vanskelig å møte i Stortinget med jevne mellomrom.

Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg trur heller ikkje eg vil tilrå miljøvernministeren å bevega seg i ein del av dei områda der ein har dette avfallet som ein no snakkar om.

Dette er ei særs viktig melding. Ikkje minst synest SV det er viktig at ein har ein basis eller ein overbygning som seier at det ein skal driva på med, skal vera kunnskapsbasert, og det skal vera ei økosystembasert forvalting av ressursane i havet. Det er ein viktig overbygning som SV er samd i. Og då startar liksom utfordringane: Klarar ein å følgja opp? Så langt har ein sett eksempel på at ein ikkje gjer det. Me hadde dette i villaksmeldinga, der ein svekte posisjonen til Regjeringa og svekte posisjonen til det som Rieber-Mohn-utvalet meinte var ei kunnskapsbasert forvalting. Ein har det når det gjeld aktiviteten i Barentshavområdet, der ein no har sett i gang Snøhvit-utbygginga. Er dette kunnskapsbasert, økosystembasert? Slike spørsmål bør ein stilla seg når ein no skal fortsetja det politiske arbeidet i det viktige området som havmiljø er.

Ein skal òg alltid hugsa på – og det har eg funne at eg må seia meir – at dersom ein ønskjer ein meir offensiv havmiljøpolitikk, så er det berre å koma til SV, så har ein fleirtal. Me står klare med ei rekkje forslag som vil føra til at ein får ein meir offensiv havmiljøpolitikk.

Lat meg seia eit par positive ting i forhold til det komitefleirtalet har fått til i si behandling. Som eg sa, var eg nøgd med saksordføraren sitt arbeid nettopp for å freista å finna løysingar som forbetrar meldinga. Blant anna gjeld dette satellittovervaking.

I midten av mars hadde ein altså via satellitt fotografert ein båt som gjekk langs norskekysten og sleppte ut olje. Men ein kunne ikkje ut frå den kunnskapen ein hadde, fakka denne, og Noreg betalte altså ikkje dei tenestene som gjorde at me kunne gripa fatt i den båten og syta for at han vart teken for den miljøkriminaliteten han dreiv på med. SV ønskte at dette skulle ein rydda opp i allereie i revidert budsjett, slik at det vart pengar til det. Men eit fleirtal, inklusiv SV, gjekk til slutt inn for at dette skal koma i samband med ordinært budsjett 2004. Men då ventar òg SV at dette skjer, slik at vi blir på offensiven i forhold til å ta miljøkriminelle.

Det er òg kjekt å sjå at det er stor velvilje knytt til å auka innsatsen på forsking – ikkje minst i samarbeid med Russland. Men problemstillinga blir, som ein var inne på i replikkordskiftet: Kva skjer når ein skal følgja opp dette konkret i budsjetta? Er det slik at ein aukar innsatsen på forsking, eller er det slik at ein faktisk inngår kompromiss med parti som kuttar i slik forsking? Det er spørsmål ein må stilla seg med utgangspunkt i dei signala ein samrøystes komite no gjev, knytt til dette.

Så er SV sjølvsagt glad for at ein grip fatt i delar av oljevernberedskapen gjennom at ein samrøystes komite går inn for at ein skal sjå på slepebåtkapasiteten. Med «Prestige» i minnet og den katastrofen ein hadde der, dersom ein ser for seg ein slik katastrofe i Barentshavet, må ein altså no i sterkare grad koma på banen med oljevernberedskap, og då er dette med slepebåtkapasitet eitt viktig moment av fleire.

Fleire talarar har vore inne på komitereisa i Tromsø–Murmansk-området, som veldig interessant og veldig opplysande for oss som komitemedlemmer når det gjeld kva som faktisk foregår og kva ein ønskjer skal foregå. Det er heilt tydeleg at dersom ein ser på forskingsinnsatsen på begge sider av grensa, altså i Noreg og Russland, så er det eit betydeleg behov for synergiar dersom ein samordnar seg betre og samarbeider meir. Ein samarbeider noko, men ein samarbeider altså ikkje nok. Ein samarbeider bl.a. når det gjeld kongekrabben, men på fleire område er det heilt tydeleg av dei orienteringane me fekk i Murmansk, at her er det eit stort potensial dersom Noreg er villig til å bruka litt meir midlar på det. Nettopp derfor føreslår SV å laga eit nordområdesenter som går utover det som Arbeidarpartiet er inne på når det gjeld Polarmiljøsenteret. Vi ønskjer eit senter som har ei sterkare fokusering på heile nordområdet, ikkje berre på Arktis og Antarktis, som Polarinstituttet fokuserer mest på.

Heilt til slutt: Eg saknar at ein i PCB-oppryddingsproblematikken kjem meir på offensiven, slik som Arbeidarpartiet og SV krev. Eg håpar at det er eitt av dei områda som miljøvernministeren kjem tilbake til i innlegget sitt.

Tok eg opp forslaga frå SV, president? Om ikkje, gjer eg det no.

Presidenten: Da har representanten Hallgeir H. Langeland under enhver omstendighet tatt opp de forslagene han refererte til.

Presidenten merket seg at representanten hadde visse problemer med å holde styr på forskjellen mellom basis og overbygning – og vil anta at det må bety at den ideologiske bevissthet ikke lenger er hva den var.

Ingmar Ljones (KrF): Stortinget behandlar i dag ei miljøsak som vil ha direkte konsekvensar for komande slekter. Vi kan i dag gjennom vedtak og føringar sikra at generasjonane etter oss kan få gleda av å ha tilgang på produkt frå havet som ikkje er forureina, og at den fine jamvekta som må vera i næringskjeda i havet, kan haldast oppe.

Reint og rikt havmiljø gir oss tilskunding til å fremja havbruk og hausta av ressursane i havet. Det er difor svært tilfredsstillande å oppleva at Samarbeidsregjeringas visjon om å sikra eit reint og rikt hav slik at framtidige generasjonar skal kunna hausta av dei rikdomane som havet gir, blir støtta av eit breitt fleirtal i Stortinget. Det er fleirtal for å utvikla verktøy og prosessar som kan leggja grunnlaget for ein langsiktig og heilskapleg politikk for trygging av hav- og kystmiljøet. Det inneber at vi skal ha ein politikk der summen av all påverknad av havmiljøet blir vurdert i samanheng og blir basert på kunnskap om strukturar, verkemåte og tilstand i økosystema.

For å nå desse måla må framtidig forvalting vera økosystembasert og sektorovergripande. Dette er utfordrande, og det vil krevja at statlege, regionale og lokale styresmakter, næringslivet og ulike organisasjonar – som næringsorganisasjonar, miljøvernorganisasjonar og andre frivillige organisasjonar – er aktørar og partnarar i dette viktige arbeidet.

Noreg har lange tradisjonar for å utnytta dei rikdomane som havet gir. Fisken i havet har gjennom alle år vore ei viktig næringskjelde, og ressursane i havet har gjennom fleire hundre år vore ei kjelde til verdiskaping langs kysten. Men nye fangstmetodar, ei opnare verd med meir transport på kjøl og større mengder skadeleg utslepp enn det havmiljøet kan tola, har ført til at vi står i fare for å forstyrra den naudsynte balansen i havet som trengst for å oppretthalda matressursane i havet. Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet er mellom verdas mest produktive havområde, og vi har store utfordringar i høve til berekraftig forvalting av dei marine ressursane våre. Vi må føra ein målmedviten kamp for å redusera skadeverknadene av introduserte arter og av oljeforureining frå operasjonelle og akutte utslepp frå petroleumsverksemd, skipstrafikk og landbaserte forureiningskjelder.

Øydeleggjande miljøgifter i norske havområde har for ein stor del også kome med luft- og havstraumar etter utslepp i andre delar av verda. Difor trengst det internasjonalt samarbeid og overvaking. For å lukkast med å stogga tilførsla av miljøgifter er det viktig å finna løysingar på internasjonalt nivå, som eg nemnde. Vi treng m.a. ei internasjonal satsing for å stogga straumen av radioaktivt avfall frå Sellafield. Som kjent ligg det føre planar om å frakta store mengder råolje med tankskip frå Nordvest-Russland langs Norskekysten, og denne frakta vil representera ein miljøtrussel ved eventuelle akutte utslepp frå supertankarar av storleik over 200 000 tonn.

For å møta denne utfordringa har Regjeringa teke initiativet til ein heilskapleg forvaltingsplan for Barentshavet, der omsynet til miljø, fiskeri, petroleumsaktivitet og sjøtransport skal vurderast samla. Ein slik plan vil seinare kunna leggja grunnlaget for tilsvarande forvaltningsplanar for Norskehavet og Nordsjøen. Det er gledeleg at Stortinget støttar dette framlegget.

Energi- og miljøkomiteen var for to veker sidan på reise på Kola, noko fleire allereie har nemnt. Vi vitja m.a. Andrejevabukta og fekk orientering om dei enorme mengdene radioaktivt avfall som er lagra der. Dette avfallet har blitt frakta dit med båt – det var tidlegare ikkje veg til dette området – og ligg heilt nede ved stranda. Det er langtfrå skikkeleg sikra, og strålingsverdiane frå anlegget er så høge at det er helsefarleg å opphalda seg over tid i nærleiken av deponia. Vi fekk opplyst at det lagra radioaktive avfallet tilsvarar ca. 900 gonger meir enn utsleppa frå atomkraftverket i Tsjernobyl – det var den eine parameteren – eller, som nemnt tidlegare, ca. 5 000 gongar større strålingseffekt og fare enn den frå Hiroshima-bomba. Andrejevabukta ligg ikkje langt frå grensa mot vårt eige land. Sjølv om det i kystline er lenger, ligg ho i luftavstand ca. 50 km frå grensa mot Noreg, mot Finnmark. Difor er det så viktig å kunna føra vidare både norsk og internasjonal innsats for å rydda opp i denne tikkande, livstrugande bomba som det radioaktive avfallet representerer. I tillegg kan forureina sigevatn frå deponiet som ligg heilt ned mot fjæresteinane, både på kort og på lengre sikt øydeleggja næringskjeder og matressursar i Barentshavet. Og ingen kjenner tidsperspektivet for når dei radioaktive stoffa kan bli nedbrotne.

Vi treng å ha ekstra fokus på forureininga i nordområda. Eg er glad for at vi i dag får stadfesta at fleirtalet på Stortinget er samd i at det må visast ekstra varsemd når det gjeld utslepp frå land, frå skipstrafikk og frå petroleumsverksemd. Vi må ikkje stilla oss i den situasjonen at vi øydelegg ressursar kanskje for all framtid, berre for å få ut olje- og gassressursar for 100 år framover.

Det er rekna med auka transport av ulike petroleumsvarer langs kysten. Ikkje minst gjeld dette transport av olje frå Russland og i samband med Snøhvit-feltet. Regjeringa gjer framlegg om ulike tiltak for å møta dette trugsmålet. Mellom anna er utviding av territorialfarvatnet frå 4 til 12 nautiske mil eit tiltak som Kristeleg Folkeparti meiner er svært viktig. Denne endringa vil føra med seg at norske styresmakter får høve til å peika ut seglingsleier i større avstand frå kystlina. Dette vil kunna førebyggja skadeomfang ved eventuelle forlis eller akutte utslepp av forureining. Arbeidet med å etablera førehandsvarsling av transport av farleg gods og for å styrkja den maritime trafikkontrollen og overvakinga vil vera viktig for å sikra vårt felles havmiljø. Eg vil med stikkord nemna ulukkene med «John R» og «Green Ålesund», og no sist haust ulukka med «Prestige» på spanskekysten då hauststormane herja som verst. Det fortel kor avgjerande det er å få god overvaking, klårgjering av ansvar, beredskap og tilstrekkelege ressursar til bergingsaksjonar når det måtte vera nødvendig langs kysten vår.

Nokre av fjordane våre er sterkt forureina, og det er fleire stader restriksjonar på å bruka fisk og skaldyr frå ein del fjordar og strandområde langs kysten. Det har i lang tid vore sleppt ut miljøgifter langs kysten og i fjordane, og desse ligg til dels lagra i sediment. Det er viktig at vi tek tak i denne problemstillinga og skaffar oss oversyn over kva omfang det er snakk om. Det er viktig å vita kva ein skal gjera med desse sedimenta. Det kan kanskje vera meir skadeleg å røra dei, altså forsøkja å fjerna dei, enn å dekkja dei til. Slik opprydding vil uansett kosta pengar. Difor er det viktig at vi vinn erfaring med ulike metodar for å rydda opp i desse sedimenta.

Samarbeidsregjeringa har lagt fram ein heilskapleg strategi for arbeidet med å fjerna forureininga frå sedimenta. I dette arbeidet er det viktig at ein går fram steg for steg, vinn røynsle og på den måten kjem fram til samla tiltak for å kunna redusera forureininga. Prinsippet om at forureinar skal betala, er lagt til grunn. Men det kan til tider vera vanskeleg å finna ut kven som eigentleg har forureina, eller dei er for lengst borte. Difor må det vera eit statleg ansvar å følgja opp i dei høva.

Det overordna målet med vedtaket i samband med denne meldinga er at vi gjennom praktisk handling skal leggja grunnlaget for eit reint og rikt hav. I tillegg til naturgitte endringar skjer det store menneskeskapte og menneskeinitierte endringar. Her ligg altså dei store utfordringane.

Vi må etablera rammevilkår som gjer det mogleg å balansera næringsinteresser i tilknyting til fiskeri, havbruk, sjøtransport, i forhold til utslepp, frå land og luft til sjø- og petroleumsaktiviteten. Av omsyn til skaparverket og komande slekter må vi leggja føre var-prinsippet til grunn, og i tillegg systematisk redusera dei forureiningane som allereie er i havet, og som går ut over berekraftig utvikling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingvild Vaggen Malvik (SV): I innstillingen står SV sammen med Arbeiderpartiet om et forslag om at Regjeringen i løpet av 2003 skal presentere en opptrappingsplan som gjør det realistisk innenfor en tiårsperiode å fjerne PCB- og tungmetallholdige sedimenter fra norske havner. Vi har lenge jobbet for en slik opprydding og for å få økt fokus på denne tikkende miljøbomben her hjemme.

Nå er det ikke slik at det bare er SV som er misfornøyd med innsatsen på dette området. Også Riksrevisjonen har sett nærmere på myndighetenes arbeid med forurenset grunn og forurenset sjøbunn forårsaket av tidligere tiders virksomhet. I innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen bes Regjeringen om regelmessig å rapportere status på oppryddingsarbeidet og

«på en mer aktiv måte ansvarliggjøre, involvere og koordinere de berørte sektormyndigheter og holde Stortinget orientert om dette i de regelmessige statusrapporteringene».

Mitt spørsmål til representanten Ljones er derfor: Hva har regjeringspartiene tenkt å gjøre for å følge opp denne innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen? Og er en slik opptrappingsplan noe regjeringspartiene også vil tygge videre på og ta med som en god idé? Hvis bare regjeringspartiene vil, er det et flertall på Stortinget for en god miljøpolitikk. Det har forliket om gassmeldingen illustrert.

Ingmar Ljones (KrF): Vi har med glede registrert engasjementet frå SVs side for å kunna gå raskare fram når det gjeld å rydda opp i PCB-forureining i dei ulike sedimenta og forureiningane som kan vera langs kysten. Det er eit engasjement som vi absolutt er einig i. Vi har eit felles mål, men vi har altså ulike strategiar for å nå det målet.

Vi har sjølvsagt med interesse lese dei utsegnene som har kome frå Riksrevisjonen. Etter vår vurdering er det òg teke inn i meldinga og merknadene at vi no på ein meir aktiv måte kan gå inn i dette arbeidet.

Frå mitt eige fylke kan eg nemna to tiltak. Det eine er opprydding av PCB- og anna forureining på Haakonsvern. Der har ein valt metoden med å suga opp all forureining, samla det i eit stort deponi og så måla eventuelle utslepp derifrå. Den andre måten nytta ein i Sørfjorden – der har det jo vore monalege utslepp gjennom mange år. Der har dei valt først å dekkja forureininga til med ein duk, deretter å leggja eit gruslag oppå det igjen og deretter føreta målingar som viser om det er skadelege utslepp. Det er klårt at det er ei langt rimelegare ordning enn den første. Men til no har ein vore usikker på kva som likevel er den beste måten. Difor er det viktig å ha desse fire prøveprosjekta, med ulik måte å handtera avfallet på. Då vil ein vinna erfaring slik at ein kan ein utarbeida ein plan, som eg også nemnde i innlegget mitt. Vi har altså felles mål for oppryddinga.

Det er også positivt at ein så udelt – kanskje bortsett frå Framstegspartiet – kan gå samla inn for opprydding. Då må det også setjast av tilstrekkeleg med midlar. I tillegg vil eg nemna at vi med både NHO og PIL kjører eit felles løp. Dei innser kor verdifullt det er å rydda opp, dei vil ta sin del av ansvaret. Men då er det også heilt avgjerande at vi har eit sikkert grunnlag når vi skal setja i verk så store, kostbare og viktige tiltak.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Inger S. Enger (Sp): Havmiljømeldingen tar for seg flere emner som berører kyst- og havområdene våre. Havet ble lenge sett på som så stort og så djupt at det kunne tåle alt det ble tilført. Men etter hvert har vi erfart noe annet. Også havet er sårbart, og skal vi kunne fortsette å høste mat fra et av verdens siste reine, naturlige produksjonsområder, må vi begrense tilførselen av skadelige stoffer til havet.

Det er nå ett år siden denne meldingen ble lagt fram, og mye vann har rent i havet siden den gang, for å si det på den måten. Når det gjelder en del av temaene som er omtalt, har de blitt behandla i andre saker, bl.a. i olje- og gassmeldingen og i proposisjonen om nasjonale laksevassdrag.

Enigheten mellom partiene er stor i komiteinnstillingen. Jeg vil også nevne det som er sagt tidligere her, og takke for konstruktivt samarbeid i komiteen.

Sjøl vil jeg gjerne ta opp to av temaene i meldingen. Jeg vil si litt om petroleumsvirksomheten i de sårbare havområdene i nord og litt om sikkerhet i forhold til oljetransport langs norskekysten.

Da vi behandla olje- og gassmeldingen i desember, vektla noen av oss at en eventuell åpning for videre petroleumsproduksjon fra Lofoten og nordover til Barentshavet var et svært viktig tema. Senterpartiet la vekt på at vi må gå svært forsiktig fram, for det er igjen grunn til å understreke at det er viktig at de kunnskapsmanglene som ble avdekka gjennom konsekvensutredning for Barentshavet, blir tetta igjen før det tas nye strategiske beslutninger. Det er blitt avdekka behov for ny forskning. Flere tunge faginstanser, deriblant SFT, uttaler at utredningen vil bli mangelfull som beslutningsgrunnlag for myndighetene. Beslutninger kan ikke forskutteres på grunnlag av konsekvensutredningen. Det vil derfor være nødvendig å avvente forvaltningsplanen for området, som er venta ferdigstilt i 2005. Det er først da en har grunnlag for å ta reelle politiske valg for ytterligere petroleumsvirksomhet. Jeg vil allikevel understreke at vi må være realistiske i forhold til den virksomheten som er i gang i disse områdene. Det er vanskelig å stoppe prosjekter som er i full aktivitet. Vi må imidlertid sørge for at det ikke startes opp ny virksomhet.

Det er positivt at Regjeringen går inn for å vurdere å opprettholde petroleumsfrie fiskerisoner. Aktuelle soner bør være gyteområder og oppvekstområder for sårbare og spesielt verdifulle fiskeribestander.

Jeg er også glad for den breie enigheten det er i komiteen når det gjelder arbeidet med å øke sikkerhet og beredskap langs norskekysten. Oppholdet i Russland har sikkert gjort sitt til at vi har fått samme virkelighetsforståelse.

Senterpartiets landsmøte nå nylig la vekt på å styrke kystberedskapen, og møtet vedtok en uttalelse om dette. Den understreka nettopp at økt oljetransport fra Kola langs norskekysten gjennom de viktige gyte- og oppvekstområdene for bl.a. torsk innebærer en betydelig risiko. Uttalelsen la også vekt på tre avgjørende forhold for å hindre en miljøkatastrofe i farvannene våre: tilfredsstillende slepebåtkapasitet, entydige og klare ansvarsforhold og kommandostrukturer og samordning og styrking av ulike former for navigasjonsbistand og overvåking. Alt dette er temaer som komiteen har vært opptatt av under behandlingen av denne meldingen. Det er Regjeringens ansvar å følge dette opp, og komiteen ber om at dette tas allerede i revidert budsjett.

Det er positivt at Regjeringen legger opp til å utvide Norges territorialfarvann fra fire til tolv nautiske mil, men for særlig miljøfarlige transporter, slik som f.eks. råolje, er heller ikke tolv nautiske mil en betryggende avstand. Det bør derfor vurderes å søke FNs sjøfartsorganisasjon om godkjenning for å legge seilingsledene enda lenger ut.

SV sa innledningsvis her i stad at de var opptatt av en offensiv havmiljøpolitikk, og folk ble oppfordra til å støtte dem. Jeg vil i dag si at vi ønsker å støtte ett av disse forslagene som SV har kommet med. Det gjelder forvaltning av kongekrabbe. Det er også et tema som vil bli debattert seinere i dag. Så Senterpartiet har gått sammen med SV og krevd at kongekrabbe skal forvaltes som en uønska introdusert art i Norge. Vi vil derfor stemme sammen med SV når det gjelder forslag nr. 6.

May Britt Vihovde (V): Regjeringa sin visjon, å sikra eit reint og rikt hav slik at framtidige generasjonar skal kunna hausta av dei rikdomane som havet kan gi, støttar sjølvsagt Venstre. Og Regjeringa har i stortingsmeldinga foreslått mange gode tiltak.

Havet har i alle år vore ei av våre viktigaste kjelder til velstand. Landjorda har vi kartlagt mange gonger, men kunnskapen om havbotnen er mindre. Venstre er samd med komiteen sitt fleirtal, som peikar på behovet for å styrkja kartlegginga og overvakinga av havmiljøet. Havforskingsinstituttet, saman med anna fagmiljø i Noreg, ligg i verdstoppen når det gjeld kompetanse, og vi har eit unikt forskingsmiljø. Det er viktig å styrkja den forskinga som blir gjord, for at vi skal få den kunnskapen vi treng for at havet òg i framtida skal vera ei ressurskjelde, og for at vi skal kunna nytta desse ressursane på ein berekraftig måte.

Havet kjenner ingen landegrenser – det har utsleppa av radioaktivt avfall frå Sellafield til dei grader vist oss. Våre felles ressursar kan bli skadelidande. Eg er svært glad for at Regjeringa vil halda oppe presset mot den britiske regjeringa, slik at dei til slutt gir etter og stansar utsleppa.

Det er viktig for Noreg å arbeida internasjonalt for forpliktande avtalar som gjer at alle land tek eit ansvar for å minska forureininga og risikoen for forureining av havområda våre. Venstre er òg einig i at eit sterkt norsk engasjement er nødvendig i prosessar der dei internasjonale rammevilkåra for forvaltinga av havområda og naturressursane blir fastlagde.

Dersom eg skulle seia noko om nordområdet, er det at eg er veldig bekymra for den planlagde atomtransporten. Venstre er imot den og håpar at Regjeringa kan jobba aktivt for å få stoppa den planlagde transporten ned langs kysten vår.

For ein representant for eit kystfylke er det klart at det å betra tryggleiken og beredskapen langs kysten er ei politisk sak som engasjerer. Sjølv kjem eg frå ein kommune der ein i 1991 fekk oppleva kva katastrofe det blei då eit forlis førte til oljesøl som det faktisk tok nesten eit år å få fjerna.

Ei utviding av territorialfarvatnet frå fire til tolv nautiske mil og å få etablert påbodne seilingsleier for trafikk som representerer ein særleg risiko, er to nødvendige tiltak for å sikra risikotransport langs kysten.

Mellom sju og ni departement har på eitt eller fleire område ansvaret for beredskapen langs kysten vår. Når eg seier mellom sju og ni, er det fordi eg meiner sju, mens andre i tidlegare debattar har hevda ni. Uansett tal er det altfor mange.

Eg ser at Regjeringa i alle fall tar det grepet at ein overfører den statlege beredskapen frå Statens forureiningstilsyn til Kystverket. Samordning og samarbeid når det gjeld overvaking og beredskap, er viktig. Utbygginga av Kystverket sitt nettverk for å ta imot AIS-signal er framtidsretta, men då må det òg sjølvsagt utvekslast informasjon mellom dei ulike etatane, slik at ein kan få ein optimal beredskap samt reduserte kostnader ved drift av dei offentlege etatane. Fleire har i innlegg her i dag peika på akkurat dette. Eg håper at Regjeringa tar dei rette grepa framover og klarer å samordna dei offentlege instansane som jobbar langs kysten.

Som eg sa i innleiinga: Havet er vår viktigaste kjelde til velstand, og havområda våre er blant verdas mest produktive. Vi har ei utfordring i forhold til berekraftig forvalting av dei marine ressursane våre, anten det gjeld dei som lever over havbotnen, eller det gjeld det vi haustar under havbotnen. Venstre er difor glad for at eit breitt fleirtal på Stortinget meiner det er viktig å få etablert økosystembaserte forvaltingsplanar, og at det første steget blir ein heilskapleg forvaltingsplan for Barentshavet, der omsynet til miljø, fiskeri, petroleumsaktivitet og sjøtransport blir vurdert samla. For Venstre er det heilt vesentleg at miljøomsynet er det viktigaste.

Det må vera eit ufråvikeleg mål å ta vare på det biologiske mangfaldet i den norske naturen, både på landjorda og i det marine elementet. Venstre er difor glad for dei tiltaka som Regjeringa vil setja i verk når det gjeld å hindra spreiing av framande organismar og genmodifiserte organismar, som tiltak for å styrkja den marine arealforvaltinga.

Vi ligg i verdstoppen når det gjeld forsking og kompetanse i å ta vare på nokre av våre marine ressursar. Eg tenkjer her på det som rører seg over havbotnen. Det er viktig at vi tek vare på og vidareutviklar dei forskingsmiljøa vi har. Dette må vera ei prioritert oppgåve.

Venstre støttar sjølvsagt det fleirtalet som Kristeleg Folkeparti og Høgre er med i.

Rolf Terje Klungland (A): Som nasjonalforsamling i et land med store havområder behandler vi i dag en viktig melding. Et godt havmiljø er en forutsetning dersom Norge i framtiden skal kunne utvinne våre nasjonale ressurser i sameksistens med hverandre.

Olje- og gassvirksomheten er i seg selv viktig, men i enda større grad er det viktig for Norge å opprettholde stempelet som rent og miljørikt. Fisken vår er en fornybar ressurs hvis vi tar vare på den, og det er slike utfordringer vi i dag debatterer. Jeg er med dette som bakgrunn glad for den brede enighet som er i denne saken.

Vi har mange utfordringer i tiden som kommer, men vi har kanskje enda større utfordringer i ting som har skjedd tidligere i historien. Norge har i dag en industri som tar miljøet på alvor, og som skjønner at man ikke kan drive i konflikt med miljøet. Men å rydde opp i gamle forurensede områder er en utfordring som både næringsliv og myndigheter må ta veldig alvorlig. I flere fjorder foregår det – og har foregått – forurensende utslipp. Arbeiderpartiet mener vi har et felles ansvar for å rydde opp i disse forholdene på en måte som gjør at fisk kan spises, og at folk kan bade der de ønsker. I framtiden tror jeg ikke det vil bli akseptert at friluftslivet blir hemmet av forhold som det kan gjøres noe med.

Prinsippet om at forurenser skal betale, må ligge til grunn i oppryddingsarbeidet. Men mange steder med gamle miljøsynder har forurenseren lagt ned og eksisterer ikke lenger. I slike tilfeller mener vi at det offentlige har et spesielt ansvar for oppryddingen. Vi har ønsket og ønsker en plan for opprydding, slik at vi kan komme i gang. Vi ønsker en plan for at man skal vite hva det vil koste, og hvordan man kan løse problemet. Fram til nå har det bare vært Arbeiderpartiet og SV som har ønsket det. Men det er von i hangande snøre.

Når det gjelder miljøutfordringer, er likevel de norske utfordringene små i forhold til i andre land. Olje- og energikomiteen har under behandlingen av meldingen hatt gleden av å besøke Nordvest-Russland. I Andrejevabukten ligger et av de store anleggene for håndtering og lagring av brukt kjernefysisk drivstoff fra den russiske marines nordflåte. I luftlinje ligger anlegget 50 km fra Norge. Der lagres det store mengder radioaktivt materiale. Da er ikke løsningen å kutte i midler som går til slikt arbeid. Da er ikke løsningen å stå her og si mange fine ord og samtidig kutte i budsjettmidlene som kunne vært til hjelp i oppryddingen. Området var, som tidligere har vært nevnt, forlatt i en årrekke og bærer tydelig preg av det. Vi som kom fra Norge og så anlegget, ser at utfordringene er enorme. Vi er nødt til å presse på Russland, slik at miljøet blir ivaretatt, og slik at vi kan slippe forurensningen ved mulige utslipp fra slike områder. Dette er jo ikke det eneste området der det er utfordringer. Nei, de ligger som perler på en snor i Nordvest-Russland, og antakelig i hele Russland. Jeg er glad for at Norge og Russland har sett viktigheten av å arbeide aktivt for å sikre miljøet. Vi er faktisk like avhengige av det som russerne er.

Det gjelder selvfølgelig også olje- og gassleting i havområdene i nord. Presidenten i Russland, Putin, var her for en tid siden, og da hadde statsministeren med, og fremmet, Statoil i forhold til teknologien, hvis de åpner opp i Russland. Det er slik utfordringene er. Enten er vi som har verdens beste teknologi, med på å gjøre et arbeid, eller vi lener oss tilbake og tror at bare Norge er rent, så er verden ren.

Statsråd Børge Brende: Norge er en havnasjon. Våre havområder er blant de reneste og rikeste i verden. I norske havområder finner vi noen av verdens største bestander av sjøfugl, fisk og sjøpattedyr, noen av de mest produktive sjøområder i verden og områder som er så lite berørt at de omtales som Europas siste villmark.

Våre rike havområder har vært grunnlaget for bosetting, transport og næringsvirksomhet i uminnelige tider. Kyst- og havområdene har derfor vært et fundament for utviklingen av det norske samfunn, vår kultur og vår identitet. Fortsatt lever to tredjedeler av Norges befolkning mindre enn ti kilometer fra sjøen, og fortsatt er havet kilde til en betydelig del av vår næringsaktivitet.

Både fiskeriene, havbruksaktiviteten, skipstrafikken og petroleumsvirksomheten, sammen med landbasert virksomhet, har imidlertid potensial for å påføre havmiljøet skade. Historien har vist oss at det ikke er slik at havet tåler alt eller reparerer seg selv. Tidligere tiders forurensning av sjøbunnen har gitt oss en enorm oppgave i å rydde opp i slike gamle synder. Forurensning har også ført til at fisk og skalldyr fra mange av fjordene våre kun kan spises i begrenset mengde for å unngå helsefare.

Regjeringen har en visjon om at også fremtidige generasjoner skal kunne høste av de rikdommer havet kan gi. Det krever at vi sørger for at norske havområder også i fremtiden er blant de reneste og rikeste i verden. Norge er et av de første landene i verden som har utviklet en strategi for helhetlig forvaltning av sine hav- og kystområder. Jeg er derfor svært glad for at komiteen i så stor grad har sluttet seg til hovedelementene i meldingen. Stortingets behandling i dag er helt klart en milepæl innen havmiljøpolitikken.

Hovedformålet med stortingsmeldingen er å sette økosystemene i sentrum og se de menneskelige påvirkningene av havmiljøet i sammenheng. Tidligere har man sett på én og én tilførsel, og ikke på havet under ett. Gjennom en økotilnærming vil man kunne bevare kyst- og havområdene som nettopp rene og rike økosystemer for fremtidige generasjoner, for at de også kan ha grunnlag for næringsvirksomhet, bosetting og kultur. I meldingen etablerer man verktøy og prosesser som skal gjøre det mulig å gjennomføre en mer helhetlig havmiljøpolitikk, i tillegg til at man foreslår ny politikk på enkeltområder av stor viktighet for havmiljøet. Det viktigste vi kan gjøre, er å gripe fatt i de påvirkningene av havmiljøet vi selv har ansvaret for nasjonalt. Dette er et arbeid vi har kommet godt i gang med i det året som er gått siden vi la frem havmiljømeldingen.

Regjeringen har fremmet et lovforslag om utvidelse av territorialfarvannet fra fire til tolv nautiske mil. Vi er en av de siste nasjonene som gjennomfører dette, og det var helt overmodent da Samarbeidsregjeringen fremmet dette. Forslaget er nå til behandling i Stortinget. Utvidelsen vil bl.a. bidra til bedret sikkerhet ved at det blir mulig å fastlegge seilingsleder for skipstrafikken lenger ut fra kysten enn i dag, slik at vi slipper denne potensielt farlige skipstrafikken langt inn i fjæresteinene våre.

Regjeringen jobber med å få på plass internasjonale reguleringer og nasjonale tiltak mot introduksjon av fremmede arter gjennom ballastvann.

Det skal ryddes opp i forurensede sedimenter. Denne regjeringen har økt satsingen på opprydding i gamle miljøsynder. Det første jeg gjorde, var å øke den forrige regjeringens budsjettforslag på dette området, og det er også økt i inneværende års budsjett, innenfor stramme og trange budsjettrammer.

Det er satt i gang arbeid innen alle de tre elementene i den strategien som foreslås i meldingen:

• 1. å hindre spredning fra høyrisikoområder og havneområder med spredningsfare

• 2. å sikre helhetlige grep gjennom utarbeidelse av fylkesvise tiltaksplaner, som er en forutsetning

• 3. å skaffe ny kunnskap gjennom pilotprosjekter som denne regjeringen har gjennomført

Tidligere var det bare utredning, nå har vi satt i gang med konkret opprydding flere steder i Norge. Dette gir oss kunnskap om ulike metoder som skal analyseres av et nasjonalt råd som Regjeringen har opprettet, og rådet skal også se på det faglige arbeidet knyttet til de ulike løsningene.

Regjeringen er i ferd med å gjennomføre utredninger av konsekvenser av helårig petroleumsvirksomhet, skipstrafikk, fiskeri og havbruk og ytre påvirkninger. Dette er et banebrytende arbeid, og det vil også resultere i en egen forvaltningsplan for Barentshavet.

Som en av verdens viktigste kyst- og havnasjoner må Norge ha høye ambisjoner i havmiljøpolitikken. Våre havområder har noen av de største bestandene av fisk, sjøfugl og sjøpattedyr i verden, og slik skal det fortsatt være. Dette har også Stortinget nå lagt et godt grunnlag for for fremtiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Synnøve Konglevoll (A): Som jeg også sa i innlegget mitt, kan vi ved bruk av satellittbilder observere skipstrafikk, fiskebåter, oljeutslipp, man kan følge iskantens bevegelser, man kan se om eventuelle isbreer skulle løsne, og man kan se algeoppblomstringer m.m. I dag selger Kongsberg Satellite Services satellittbilder til bl.a. Danmark og Nederland, men vi benytter oss paradoksalt nok ikke av det på en systematisk måte. I dag har Regjeringa fått en klar marsjordre om å ta i bruk satellittbilder systematisk. Vi sier bl.a. i innstillingen:

«Komiteen mener det nå må legges opp til at satellittbilder brukes systematisk, både i den daglige overvåkingen av kyst og havområdene og som en del av langsiktig miljøovervåking.»

Det er også en enstemmig komite som «viser til prosjektet «Barentshavet på skjerm» og vil be Regjeringen komme tilbake til dette i forbindelse med neste års statsbudsjett».

Mitt spørsmål til statsråden er: På hvilken måte vil han nå ta tak i dette? Vil han f.eks. ta kontakt med de aktuelle medspillerne i dette prosjektet for at vi skal kunne få en skikkelig sak til behandling til høsten?

Mitt andre spørsmål går på at Regjeringa flere ganger har foreslått å kutte i bevilgningene til Polarmiljøsenteret. Da komiteen var på besøk der, fikk vi bl.a. presentert forskning på lufttransporterte giftstoffer, forskning som skjer basert på grunnbevilgninger fra Miljøverndepartementet og oss i denne komiteen. Statsråden har også vært i Tromsø, bl.a. på 75-års jubileet til Norsk Polarinstitutt. Spørsmålet er: Ser Regjeringa behovet for å styrke dette forskningsmiljøet, og at det iallfall ikke er et område som bør kuttes i årene som kommer?

Presidenten: Presidenten vil anta at bevilgningene verken kommer fra departementet eller komiteen, men fra Stortinget.

Statsråd Børge Brende: Stortingets bevilgninger til Norsk Polarinstitutt er viktige bidrag for at Norge fortsatt skal være en ledende kunnskapsnasjon i forhold til håndtering av miljøsituasjonen i det arktiske området, og også i Antarktis. Vi er ledende her og vil også være det i årene fremover, ikke minst gjennom den store forskning som vi nå gjennomfører som en forberedelse av konsekvensutredningen som er nødvendig for å kunne ta stilling til videre virksomhet i Barentshavet, og også i forbindelse med den forvaltningsplan som Regjeringen har igangsatt arbeidet med, slik at man da skal ha en plan som viser hvordan vi også i fremtiden kan beholde Barentshavet som verdens kanskje reneste og rikeste hav. Til grunn for disse analysene vil det også ligge en økosystemtilnærming, som Stortinget og komiteen har fastlagt og gitt sin støtte til i dag.

Når det gjelder spørsmålet om disse satellittbildene, er det egentlig fristende å si at vi nå må forholde oss til det nye ansvarssystemet. Kystverket har gjennom denne meldingen og gjennom stortingsvedtak fått det overordnede ansvar i forhold til overvåking og oljevernberedskap. Jeg vet at fiskeriministeren har et godt svar på spørsmålet i forhold til disse satellittbildene. Det er klart at det har skjedd en rivende utvikling bare de to siste årene, slik at det nå også faktisk er lettere å ta dette i bruk. Nå er det slik at selv om dette nå er lettere å bruke om igjen og om igjen, er det ikke slik at disse satellittene kan vise navnet på skipet. Det man er avhengig av når man fortløpende kan overvåke disse satellittbildene, er at når man ser at det f.eks. kommer olje ut fra et skip, så må man ha fly å sende opp for å rekognosere, se hvilke skip det er og ta navnet på dem. Jeg antar at fiskeriministeren kan utdype dette i sitt innlegg, og det som er knyttet til kystvernberedskapen og oljevernberedskapen.

Hallgeir H. Langeland (SV): Lat meg gjenta den positive tilbakemeldinga frå SV til at Regjeringa har lagt fram denne viktige meldinga. Ikkje minst det at dette skal vera kunnskapsbasert, at ein skal ha ei økosystembasert forvalting av ressursane i havet, og at føre var-prinsippet skal gjelda, synest SV er ein viktig overbygning i forhold til denne meldinga.

Det som er utfordringa, er nettopp om ein greier å følgja opp dette i si eiga regjering. Det er det ein har sett eksempel på at ein ikkje gjer. Då kan eg nemna Villaksutvalet si innstilling, der ein ikkje følgjer dei kunnskapsbaserte råda, eller den aktiviteten som ein no ser ut til å auka, altså olje- og gassverksemda i Barentshavet, som det ser ut som ein no lèt seg pressa til å vera med på. Det er heller ikkje i samsvar med dei prinsippa som denne meldinga legg fram. Mi første utfordring er: Korleis kan statsråden i sterkare grad syta for at ein følgjer opp dei prinsippa ein har i meldinga, t.d. ved å velja samarbeidspartnarar som ønskjer det som står i dei meldingane som Regjeringa legg fram?

Spørsmål to er knytt til det potensialet som SV meiner er i forhold til samarbeid med Russland, ikkje minst når det gjeld forsking, miljøovervaking og oljevernberedskap i nordområda. Her er det ei utfordring som eg, etter å ha vore i Nordvest-Russland, ikkje synest Regjeringa har gripe godt nok fatt i. Det er ein svært positiv giv frå russisk side, og det er eit potensial her. Eg ønskjer å høyra kva miljøvernministeren vil gjera for å syta for at det blir endå større fart i dette, t.d. ei vurdering i forhold til det nordområdsenteret som SV føreslår.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Børge Brende: I likhet med komiteen er jeg veldig opptatt av miljøsituasjonen i Nordvest-Russland. Mange av de anleggene det her er snakk om, er på vår egen grense, og vi har store nasjonale interesser i forhold til at miljø også blir prioritert her. Andrejevabukten var nevnt som et eksempel hvor det er mange gamle miljøsynder. Da jeg var på besøk i Russland i september, fikk vi undertegnet en avtale om opprydding i forhold til de ødelagte brenselsstavene som ligger om bord i «Lepse», det er altså brenselsstaver som er tatt ut fra den tidligere isbryteren «Lenin» – eller var det Stalin; det er kanskje ikke så stor forskjell!

Det er her veldig store utfordringer som Regjeringen er opptatt av. Det er selvsagt noe balansegang her også. Jeg antar at komiteen også kjørte gjennom Nikel og Petsjenga og nikkelverket der, hvor Norge nå skal bruke over 100 mill. kr. Nå går dette selskapet med mange milliarder kroner i overskudd. Jeg hadde en russisk delegasjon fra statsdumaen på besøk forrige dagen. Jeg understreket da at de viktigste miljøutfordringene aldri kan løses gjennom små bidrag fra den norske stat, men russiske myndigheter også må sette miljøkrav, slik at en del av de eksterne kostnadene som disse bedriftene påfører miljøet, blir internalisert og blir til interne kostnader i disse bedriftene. Regjeringen følger opp dette gjennom nå å satse mer på fornybar energi, bl.a. støtter vi nå fornybar energi gjennom bruk av biobrensel i Arkhangelsk. Vi kan da transformere gamle, virkelig forurensende oljekraftverk over til biobrenselanlegg.

Når det gjelder denne havmiljømeldingen, så mener jeg dette er banebrytende internasjonalt. Det har også fått Stortingets fulle tilslutning, og Stortinget har også videreutviklet meldingen på en del områder som jeg synes er veldig bra. Nå gjenstår det selvsagt at vi skal levere, og det har vi tenkt. Jeg har da gått gjennom noen av de områdene, og det er en forutsetning i tiden fremover at man driver forvaltning etter de prinsippene som Stortinget nå har fastlagt. Vi leverer også faktisk politikk her, det må jeg si! Selv om ikke alle er fornøyd med lakseproposisjonen, er det faktisk gjennomført slik at villaksen nå har forkjørsrett mange steder i Norge. Og det er ikke situasjonen andre steder.

Inger S. Enger (Sp): For det første må jeg si at jeg tilhører et mindretall. Det er kanskje ikke noen sjeldenhet i politisk sammenheng. Men det gjelder også med hensyn til hvor man bor i landet. Jeg fikk høre fra ministeren at to tredjedeler av befolkningen bor mindre enn 10 km fra sjøen, og noen av oss er da fra innlandet og kommer altså ikke i den kategorien. Men allikevel er vi opptatt av sjømiljøet, som vi veit sjølsagt har mye å bety for landet vårt. Brende understreka her at Norge var et av verdens viktigste land når det gjelder kyst og havområder, og han sa at vi er rike på sjøfugl, fisk og sjøpattedyr, og slik skal det fortsatt være. Det var bra å høre. Men jeg vil da spørre miljøvernministeren litt om hvordan det skal gjøres.

Når det gjelder et brev, et høringsbrev datert september 2002, fra Miljøverndepartementet til Olje- og energidepartementet om forslag til utredningsprogram for konsekvenser av helårig petroleumsvirksomhet i området Barentshavet, så er jeg interessert i å høre hvordan miljøvernministeren vil sørge for at hans miljøinteresser kommer fram. Det kan vel være noen interessekonflikter i dette området. Jeg siterer litt fra brevet. Det står:

«I utredningsprogrammet legges det opp til at utredningen skal være ferdig allerede sommeren 2003 og av den grunn kun baseres på eksisterende kunnskap. Samtidig er det kjent at eksisterende kunnskap om økosystemene i Barentshavet og effekter av ulike typer påvirkning er til dels svært mangelfull.»

Mitt spørsmål blir da: Følger man her føre var-prinsippet? Vil miljøvernministeren sørge for at disse påpekningene fra hans eget departement blir fulgt opp i den grad det kan bli konflikter, og vil han stå på miljøets side i striden mot de tunge oljeinteressene?

Statsråd Børge Brende: Våre havområder er rene og rike. Det er de også etter 30 år med olje- og gassvirksomhet, men det skyldes da at vi har vært ledende internasjonalt i forhold til å stille strenge krav. Det siste som nå også Stortinget har gått inn for, er å stille et nullutslippskrav i forhold til farlig avfall og farlig utslipp fra 2005. Det er også slik at SFT i de konsesjoner man har hatt til behandling nå, legger listen meget høyt i forhold til å stille krav til oljeindustrien.

Når det gjelder det brevet som ble sitert av representanten Enger, var det Miljøverndepartementets innspill i forhold til det opprinnelige opplegg til en konsekvensutredning fra Olje- og energidepartementet. Etter at alle innspillene, både fra Direktoratet for naturforvaltning, fra miljøvernorganisasjoner, fra SFT og også fra ulike departementer, er kommet, lager man et helhetlig opplegg for en konsekvensutredning. Den konsekvensutredningen som Olje- og energidepartementet nå jobber med, er et godt opplegg, og var også noe nytt i og med denne regjeringen. I Sem-erklæringen fremgikk det helt klart at man ikke ville åpne for videre virksomhet i Barentshavet før man hadde fått en konsekvensutredning på plass. Man skal vite hva som er de mest sårbare områdene, og vite på hvilke premisser man skal drive olje- og gassvirksomhet i Barentshavet i fremtiden. Derfor må vi nå avvente denne konsekvensutredningen før vi trekker konklusjoner i forhold til eventuell ny letevirksomhet. Jeg skal gjerne ha den på bordet først. I Miljøverndepartementet jobber vi nå parallelt med en forvaltningsplan i forhold til det som Stortinget nå vedtar om en økosystemtilnærming, føre var-prinsippet. Det jeg i hvert fall skal gjøre, er å avveie og forsøke å få til en sameksistens mellom disse næringene, og at vi da får et godt grunnlag på bordet gjennom en god konsekvensutredning før vi tar beslutninger i forhold til ytterligere bruk av Barentshavet.

Rolf Terje Klungland (A): Miljøvernministeren la vekt på i sin innledning at vi skulle skape rene og rike økosystemer for framtidige generasjoner, og i forhold til gamle forurensninger er det viktig å få ryddet opp. Derfor vil Arbeiderpartiet ha en plan for framdriften i en slik opprydding. Vi vil ha en plan for å vite kostnadene i forhold til en slik opprydding, og vi vil ha en plan som sikrer en framdrift i arbeidet med å rydde opp i forurensede sedimenter i norske fjorder og havområder.

Regjeringspartiene har ikke ønsket dette, og mitt korte spørsmål til statsråden blir da: Er det slik at det er frykten for finansministeren eller frykten for framtidige budsjettkamerater som gjør at statsråden ikke vil gå inn for en plan som sikrer en sikker framdrift for opprydding av forurensningene?

Statsråd Børge Brende: Først vil jeg si at jeg deler representanten Klunglands engasjement i forhold til å få ryddet opp i gamle miljøsynder. I over 20 av våre fjorder er det kostholdsrestriksjoner i forhold til å spise fisk og skalldyr på grunn av at gamle miljøgifter, spesielt PCB, blir virvlet opp og blir en del av næringskjeden. Dette er noe vi ikke kan være bekjent av, og derfor har også Regjeringen gjennom denne havmiljømeldingen presentert en plan for hvordan vi nå skal gå skrittvis frem for å få til en opprydding.

Det er også slik at i de senere årene har vi plusset på bevilgningene med titalls millioner kroner i forhold til det tidligere regjeringer har lagt opp til når det gjelder satsing. Men vi må gå frem på en slik måte at en opprydding skjer ordentlig og skikkelig. Vi har nå laget fylkesvise tiltaksplaner for å starte der det er verst, men vi må også gjennomføre pilotprosjekter for å sikre oss at vi får nødvendig erfaring med hvordan dette skal gjøres. Grunnen til at det ikke finnes så mye internasjonal erfaring med dette, er at dette først og fremst rammer terskelfjorder. I Norge har vi mange fjorder som er høye ytterst og lavere innerst, og derfor har mange av disse miljøgiftene ikke blitt skylt ut. Men når vi skal rydde opp i dette og bruke mange penger, også mer penger enn det som det er lagt opp til de siste årene, skal det gjøres på en skikkelig måte.

Men jeg merket meg at representanten Klungland og Arbeiderpartiet etter at man nå er kommet i opposisjon, har fått det travelt med å bevilge mer til dette, og det synes jeg er positivt. Vi vil gjerne også være med og støtte opp om dette. Vi har heller aldri hatt problemer med våre samarbeidspartnere, om det har vært Arbeiderpartiet eller SV, og heller ikke Fremskrittspartiet, i forhold til å få bevilget penger til opprydding i gamle miljøsynder. Men jeg ble litt overrasket da representanten nå sa at man vil få en plan fra Regjeringens side for å vite om kostnadene knyttet til dette. Det skal man få. Men så fremmer man altså et forslag hvor man ber Stortinget be Regjeringen om i løpet av 2003 presentere en opptrappingsplan som gjør det realistisk innenfor en tiårsperiode å fjerne PCB og tungmetallholdige stoffer. Men da har man jo trukket konklusjonen. SFT har foreløpig sagt at det koster i timilliardersklassen. Først må man kanskje avvente denne utredningen om hva det koster, og så fremme et slikt forslag.

Heidi Sørensen (SV): Jeg har registrert statsrådens svar på spørsmålet fra Senterpartiet, og det kunne nærmest høres ut som det var en liten misforståelse vedrørende den konsekvensutredningen som nå pågår, om vi skal åpne Barentshavet for petroleumsvirksomhet eller ikke. For det er nemlig det man utreder. Man utreder ikke hvordan man eventuelt skal drive petroleumsvirksomhet i Barentshavet, men man utreder om det er forsvarlig å gjøre det.

SFT var klinkende klar i sin høringsuttalelse. Eksisterende kunnskap er mangelfull. Det er store kunnskapshull som må tettes hvis vi skal kunne si noe kunnskapsbasert om dette. Skal vi kunne si noe økosystembasert om dette, er kunnskapshullene enda mye, mye større. Det er et viktig grep i denne meldingen, at vi skal si noe økosystembasert om forvaltningen av Barentshavet. Men det er altså ikke forenlig med et rush for å åpne Barentshavet for petroleumsvirksomhet raskest mulig.

Jeg vil også kanskje tilføye at jeg har tiltro til at statsråden har dype kunnskaper om økologi. Han vet også at kunnskapshull om kompliserte økologiske sammenhenger ikke tettes på et par måneder med utredning, men at det krever mye forskning – også, som Statens forurensningstilsyn har påpekt, ny forskning. Og det er ikke gjort på et halvt år. Man lærer ikke så mye om myting, hekking og kompliserte økologiske sammenhenger bare i løpet av en kort periode. Er det ikke det eneste riktige å avvente denne beslutningen til vi har et økosystem basert på en forvaltningsplan for Barentshavet?

Statsråd Børge Brende: Jeg merket meg at representanten Sørensen forutsatte at jeg har dype økologiske kunnskaper. Det vet jeg ikke om jeg kan gå god for, men det begynner å komme seg. Læringskurven har vært bratt, for å si det på den måten.

Når det gjelder den konsekvensutredningen som Regjeringen er i ferd med å gjennomføre, er det helt riktig som representanten Sørensen sier, at det i Sem-erklæringen står at man ikke vil åpne Barentshavet og ta stilling til dette med ny oljeleting og -virksomhet før man har fått en konsekvensutredning på plass. Så får man da resultatene av denne, som jeg synes har blitt et godt opplegg. Mange av de temane som vi fra Miljøverndepartementets side tok opp i det brevet som det ble henvist til, er ivaretatt gjennom denne konsekvensutredningen. Når Regjeringen får det på bordet, vil man også måtte ta stilling til det.

Men vi befinner oss ikke i en osteklokke i Miljøverndepartementet, og ikke i Regjeringen, og har jo fått med oss at komiteen er opptatt av at man også i årene fremover skal drive med olje- og gassvirksomhet her. Og det har vært noen andre meldinger som faktisk har passert Stortinget, etter at både Sem-erklæringen ble undertegnet og havmiljømeldingen ble fremlagt.

Jeg vil bare understreke at konsekvensutredningen ikke bare er viktig i forhold til om man skal åpne for videre oljeleting og -virksomhet, den er også viktig for at vi skal få mer lærdom i forhold til hvilke krav Statens forurensningstilsyn og miljømyndighetene skal stille, som ledende i verden, også i Barentshavet, hvis man da skulle åpne. Det mener jeg også er en viktig del av min jobb for å ivareta dype økologiske interesser på vegne av havmiljønasjonen Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heidi Sørensen (SV): Hovedgrepet i denne stortingsmeldingen handler om at vi i framtiden skal ha økosystembasert forvaltning. Områdene fra Lofoten og hele Barentshavet skal være det første området vi forvalter etter denne nye modellen.

Det er ingen tilfeldighet at det er dette området som skal prøves ut, for det er et av de mest rike, spennende områdene som finnes i verden, og som vi forvalter. Primærproduksjonen er ekstremt høy langs iskanten om våren, og dette gir grunnlaget for de store naturverdiene og det biologiske mangfoldet som finnes der.

Barentshavet har noen av verdens aller største og rikeste fiskerier. Noen av verdens viktigste gyteområder for kommersielle fiskesorter er konsentrert langs kysten av Nord-Norge, og havstrømmene fører der hvert år med seg den høyeste konsentrasjon av egg, larver, av torsk, hyse, sei og lodde og sild som er kjent i verden. Ingen andre områder i verden har sånne konsentrasjoner.

Torsken kan oppnå en bestandsstørrelse på opptil 6 millioner tonn og er verdens viktigste matfisk. Loddebestanden kan komme opp i 7 millioner tonn, og Barentshavet har sannsynligvis den største loddebestanden som fins på verdensbasis. Vi må forvalte Barentshavet på en sånn måte at det også i framtiden er ett av verdens viktigste matfat.

Men en økosystembasert tilnærming betyr også at vi tar vare på de artene som vi ikke spiser eller lever av. Det gjelder ikke minst sjøfugl, og Barentshavet er et av de viktigste områdene for sjøfugl i verden. Røst og Gjesværtappan er blant verdens viktigste fuglefjell når det gjelder alkefugler som lunde og lomvi. Og skal vi tenke økosystembasert, trenger vi mer viten om dette. Vi vet i dag at 3/4 av bestanden av gulnebblom overvintrer i Barentshavet, at ca. 40 pst. av all kysthekkende storskarv i Europa hekker i Barentshavet, og at over 1/3 av verdens lundefugler hekker og finner sin mat i Barentshavet. Og skal vi tenke økosystembasert, skal vi ta hensyn til dem også.

Vi vet at lomvibestanden i Barentshavet har vært gjennom en reduksjon som er den største vi har sett hos noen sjøfuglbestand noensinne i verden. I dag er den bare 5 pst. av sin opprinnelige størrelse, og det illustrerer hvor sårbart dette området er for inngrep.

Vi skal også ta hensyn til at Barentshavet er det rikeste området i arktiske strøk vi kjenner når det gjelder bunndyrsfauna. Og jeg er glad for at vi har klart å verne det korallrevet vi fant utenfor Røst. Men vi må vite mer om dette. Det er bare 10 pst. av bunnen av Barentshavet vi kjenner. Strengt tatt kjenner vi overflaten på Mars bedre enn vi kjenner bunnen av Barentshavet. Det krever ny forskning å gjøre noe med det.

Det er sånn at skal vi klare å ha en økosystembasert tilnærming, skal vi også ta hensyn til sjøpattedyrene i Barentshavet. Vi vet at grønlandshvalen er en av de mest utrydningstruede hvalartene som fins. Den heter på engelsk «the right whale». Det var fordi hvis en skjøt den, så sank den ikke. Derfor var det den som var lettest å høste, fra tidlige tider. Vi har grønlandshval igjen i Barentshavet. Vi skal ta vare på den. Vi har en isbjørnbestand i Barentshavet også, og det er det eneste området hvor den lever fritt uten å bli jaktet på. Vi har et ansvar for å følge opp det.

Det gleder meg stort å se, i skyggen av en forferdelig krig, at det kom en god nyhet fra USA i forrige uke. Senatet sa nei til oljeboring i Alaska. Åtte republikanere krysset gulvet og stemte med demokratene for å stanse Bush" plan om å drive med oljeboring i Arktis. Vi har også vårt Arktis. Åpner vi områdene i Barentshavet for oljeleting, stiller vi oss bak USA i å være den som er flinkest i klassen i miljø. La det være en liten advarsel til kommende debatter!

Helt til slutt: Jeg lurer på om det er en liten feil i innstillingen, som jeg vil be komiteens leder om å se på. SV er veldig tilfreds med at Regjeringen vil legge føre var-prinsippet til grunn for arbeidet med videre oppfølging i oppryddingen av forurensede sedimenter. Det har vi skrevet inn som en egen merknad, og jeg registrerer til min forbauselse at regjeringspartiene ikke er enig med Regjeringen på dette meget viktige området. Det er fint hvis komiteens leder kan oppklare det.

Marit Nybakk (A): Det høres kanskje ut som en selvfølge å si at Norge har en lang og sårbar kyst. Ikke desto mindre er det en realitet at mange av de viktigste sårbarhetsforebyggende tiltakene er knyttet til nettopp vår langstrakte kyst. Derfor er kystovervåking en prioritert oppgave.

Både Forsvaret, ved Sjøforsvaret og Luftforsvaret, og Kystverket spiller en betydelig rolle når det gjelder maritim overvåking og trafikkontroll. Kystverket driver tre trafikksentraler for farvann med behov for kontroll, og det vil dessuten gradvis bli innført et nasjonalt påbud om at store deler av verdens handelsflåte skal utstyres med systemer for automatisk identifisering, noe som innebærer at de enkelte land må etablere et eget mottaksapparat langs kysten.

Det er her tatt et initiativ til et samarbeid mellom Kystverket og Forsvaret om hvordan norskekysten best skal dekkes av et AIS-system. I det hele tatt er vel kystovervåking et område der vi er helt avhengig av et tett og nært militært og sivilt samarbeid. Forsvaret er i økende grad operativ ressurs for overvåking, både av miljø og av fiskeriressurser, og selvfølgelig for håndheving av vår territorialgrense, i tillegg til de sårbarhetsforebyggende tiltakene og antiterrorberedskapen, som er økt både kvalitativt og i omfang etter 11. september 2001, og som ble grundig drøftet i Innst. S. nr. 9 – Stortingets behandling av sårbarhetsmeldingen. Militær tilstedeværelse på vestlandskysten og spesielt i nordområdene legger grunnlaget for en effektiv myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse i fredstid og sikrer nasjonal handlefrihet og evne til krisehåndtering. Militær tilstedeværelse kan også brukes til å forebygge ustabilitet og konflikter og bidra til en effektiv miljøovervåking.

Ved behandlingen av Innst. S. nr. 9 vedtok Stortinget – i vedtaks form – å opprette en krisestyringskommando for nordområdene ved Landsdelskommando Nord på Reitan. Innstillingen understreket at Reitan må være et senter for beredskap og overvåking.

Jeg ser av dagens innstilling fra energi- og miljøkomiteen at Regjeringen har besluttet å nedsette en arbeidsgruppe som skal fremme konkrete løsninger til hvordan overvåkingsressursene skal integreres i en felles sivilmilitær billedoppbyggingssentral, lagt nettopp til landsdelskommando Nord på Reitan. Etter min oppfatning vil det styrke Reitan, og det vil styrke krisestyringskommandoen som den helt nødvendige overvåkingen av nordområdene. Det vil også styrke Reitan, som sannsynligvis kommer til å miste NATO-infrastruktur, som flere andre deler av Norge, men vi får da bygd opp denne krisestyringskommandoen til å bli en skikkelig overvåkingssentral nettopp for nordområdene.

La meg legge til at blant dem som leverer daglig materiell til overvåkingen på Reitan, er Luftforsvarets Control and Reporting Centre – CRC – på Sørreisa, som dessuten i løpet av 2003 vil få tilkoblet luftradarene i Nord-Norge. Her er det et tett samspill.

I innstillingen om sårbarhetsmeldingen gikk også Stortinget inn for en trafikkovervåkingssentral i Nord-Norge. Dagens innstilling understreker hvor viktig det er å få etablert denne raskt, for dette haster. La meg da minne om at det var enstemmighet ved behandlingen av sårbarhetsmeldingen – og det var to komiteer som stod bak – om å vurdere å få denne lagt til Vardø.

Helt til slutt: La meg nevne en miljøsak i Oslofjorden som også må finne sin løsning. De store båtene som går inn i fjorden, virvler opp mye slam. Oslo havnevesen skal flytte 800 000 tonn giftig bunnslam fra indre havn og ønsker å dumpe dette ved Malmøykalven. Dette er imidlertid et rekreasjonsområde for store deler av Oslos befolkning og for folk fra nabofylkene. Dette området vil bli enda viktigere som friluftsområde når Mosseveien legges i tunnel.

Et alternativ som vi fra Oslo har gått inn for, er å flytte slammet til Langøya utenfor Holmestrand, til det spesialavfallsanlegget som allerede er der. De har også sagt ja til å ta dette bunnslammet og har dessuten kompetanse og teknologi til å håndtere det.

Statsråd Svein Ludvigsen: Miljø og sjømat er to sider av samme sak. Høsting av den blå åkeren og kundenes ønske om trygg sjømat stiller strenge krav til miljø og etikk i fiskerinæringen.

Norge har rettigheter til og ansvaret for noen av verdens største og mest produktive kyst- og havområder. Visjonen er: Verdier fra havet – Norges framtid. Et rent hav er en forutsetning for å bevare og utvikle det produksjons- og høstingspotensial som er selve grunnlaget for fiskeri- og havbruksnæringen.

De komparative fordeler Norge har gjennom naturgitte rammebetingelser og den kompetanse folk langs kysten gjennom generasjoner har bygd opp, kan bare videreføres ved at det blir stelt godt med havet. Det vil Regjeringen, og jeg er svært tilfreds med den støtte komiteen gir Regjeringen i dette arbeidet.

Målet for ressursforvaltningen er å legge til rette for et uttak som sikrer et høyt varig utbytte fra fiskeressursene, samtidig som hensynet til det marine økosystemet ivaretas. I denne sammenheng er komiteen og jeg enige om at en bærekraftig fiskeriforvaltning er avhengig av at fangstkapasiteten reduseres for å komme mer i samsvar med ressursgrunnlaget.

En forutsetning for å realisere verdiskapingspotensialet i norsk sjømatnæring er at forbrukerne velger norsk sjømat, og at de både vet og føler at det er trygg mat. Et rent hav er helt sentralt i en slik sammenheng, og jeg er overbevist om at norsk fiskeripolitikk og norsk miljøpolitikk er to sider av samme sak. Derfor vil vi også se at Fiskeridepartementet og Miljødepartementet i økende grad har felles mål og felles løsninger, fordi miljø og etikk vil være viktige innsatsfaktorer i en mateksportnæring som fiskeri.

Både miljøvernministeren og fiskeriministeren er opptatt av de mulighetene for verdiskaping basert på de biologiske ressursene som ligger i våre kyst- og havområder.

Kvaliteten på havmiljøet er en grunnleggende premiss for den biologiske produksjonen og for utnyttelse av disse ressursene – det være seg som menneskemat eller som annen anvendelse. Forurensning av havmiljøet kan rive grunnlaget bort for slik utnytting, og det kan svekke forbrukernes tillit til norsk sjømat som trygg sjømat. Jeg er tilfreds med at havmiljømeldingen får god mottakelse i Stortinget, i opinionen og i fiskerinæringen, fordi det synliggjør at ansvaret for å opprettholde et så rent hav som mulig, tilligger flere sektorer.

En viktig forutsetning for å bevare et så rent hav som mulig, er god sikkerhet og god beredskap til sjøs. I tillegg til de tilbud som Kystverket allerede har i dag, har Regjeringen iverksatt og har under utarbeidelse en rekke tiltak for å styrke sjøsikkerheten og beredskapssituasjonen.

Målsettingen er å redusere risikoen for uhell i størst mulig grad gjennom forebyggende arbeid, men i tillegg å ha en god beredskap hvis ulykken først er ute. I det arbeidet fokuserer Regjeringen på utfordringen i nordområdene spesielt. Oljetransport og annen skipstrafikk er økende i dette området, slik flere av representantene har vært inne på, og denne utviklingen må antas å fortsette, bl.a. som følge av økt oljeproduksjon i Nordvest-Russland.

Ved at Kystverket fra nyttår av overtok SFTs ansvar for den akutte forurensning, har departementet nå ansvar for den statlige oljevernberedskap. Kystverket har nå ansvar både for forebyggende tiltak og for å aksjonere dersom det skulle bli behov for det. Det betyr tydeligere ansvar og bedre samordning i den daglige forvaltningen og under aksjoner.

Når det gjelder merknadene som komiteen har gjort hva angår kystberedskapen, vil jeg selvsagt ta disse med meg i det videre arbeid med både revidert nasjonalbudsjett og budsjettet for 2004. I så måte er det slik at jeg etter å ha overtatt ansvaret for kystberedskapen fra SFT og Miljøverndepartementet, har satt i gang et omfattende arbeid med en enda bedre koordinering av de samlede ressurser knyttet til Kystverket og andre som bidrar til sikkerhet og beredskap. I så måte er jeg enig med komiteen i at de samlede private og offentlige beredskapsressursene må ses i sammenheng.

Komiteen peker på den økte oljetransporten langs kysten og omtaler både slepebåtkapasiteten i Nord-Norge og en trafikksentral for Nord-Norge. Vi arbeider med begge sakene og vil komme tilbake til Stortinget så snart vi har et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag, også hva angår satellittovervåking som et supplement til den overvåking som bl.a. Kystverket har 365 dager i året, 24 timer i døgnet, og som vil bli ytterligere forbedret når AIS-systemet er oppe og går fra 2004. Alle disse forholdene har jeg i mange sammenhenger sagt at vi arbeider med, og i så måte er komiteens merknader helt på linje med det arbeidet og de vurderinger som vi gjør i Fiskeridepartementet, og som vi er opptatt av. I den sammenheng kan jeg peke på at en utvidelse av territorialgrensen fra fire til tolv nautiske mil for tiden ligger til behandling i Stortinget. Så snart den er ferdig, vil Regjeringen komme tilbake med lovgrunnlaget for å etablere farleder. Vi arbeider med å peke ut strandsettingsplasser og nødhavner, slik at vi skal kunne unngå den situasjonen som oppstod med «Prestige». Vi vil ha AIS opp og gå fra 2004, og som jeg sa: Det vil danne grunnlaget for at vi bedre kan identifisere fartøyer også i tilknytning til satellittovervåking. Trafikksentralen forberedes, og vi arbeider med slepebåtkapasiteten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Synnøve Konglevoll (A): Først var det slik at miljøvernministeren mer eller mindre oppfordret oss til å spørre statsråd Svein Ludvigsen om «Barentshavet på skjerm». Nå snakket han i innlegget sitt om satellittovervåking. Men ett av poengene ved «Barentshavet på skjerm» er at det skal være mer enn det. Det skal samle kunnskapen vi får fra satellittbilder og kombinere den med den kunnskapen vi allerede har fra forskningsmiljøene og kunnskapsmiljøene i dette landet. Det handler også om å styrke den langsiktige miljøovervåkinga. Så her vil min utfordring være at miljøvernministeren og fiskeriministeren må samarbeide tett om dette området, også for å kunne følge opp merknaden om dette på en god måte.

Mitt andre spørsmål gjelder det som jeg bl.a. har referert til, at Troms fylkesting i et brev til statsminister Kjell Magne Bondevik har tatt opp at man må få klare og entydige kommandostrukturer. Man skriver i brevet at kommandostrukturene i dag til dels er uklare og i hvert fall ikke entydige. Det er et klart signal og setter ord på noe som ikke bare fylkestinget i Troms er opptatt av, men det er et signal som i hvert fall jeg har fått gjennom en rekke møter og gjennom folk jeg har hatt kontakt med i arbeidet med denne meldinga.

Statsråden understreket i sitt innlegg at han jobber med å få til en bedre samordning. Men poenget og det klare signalet er at dette haster. Mitt spørsmål til statsråd Svein Ludvigsen er derfor: Vil han sørge for å legge fram saken om etablering av en trafikksentral så raskt som mulig og på en måte der den ses i sammenheng med saken om etablering av en fristillingskommando på Reitan? Vil han nå sørge for at det i løpet av vårsesjonen blir ryddet opp i ansvarsforholdene, slik at de ansvarlige lokalt langs kysten får det helt klart for seg hvem som til enhver tid har ansvar for hva knyttet til trafikkovervåking dersom det skulle skje en ulykke? I dag er det ikke klart. Dette må det ryddes opp i – og det haster.

Statsråd Svein Ludvigsen: Nå kunne jeg ha lyst til å si til representanten Konglevoll at vi ikke må beskrive bildet verre enn det er. Den mangel på oversikt og koordinering som beskrives her, kjenner jeg ikke igjen. Jeg vil tro at det knapt er noen som kjenner igjen at det skulle være så uklart. Men Regjeringen har erkjent at det kan gjøres bedre. Derfor tok man det grepet som ble iverksatt fra 1. januar, nemlig at SFT ble flyttet til Kystverket. Det er Kystverket med sin tilstedeværelse på kysten som utvilsomt er den beste koordinatoren, og nettopp ved at vi nå har samlet mer av beslutningsgrunnlaget, mer av beredskapen, i Kystverket, og ut fra de erfaringene vi har gjort, ikke minst med «John R», føler jeg meg helt trygg på at situasjonen er bra. Men den kan alltid gjøres bedre. Derfor understreket jeg i mitt innlegg at Regjeringen har et viktig arbeid på gang knyttet til flere forhold, ikke minst når det gjelder å koordinere innsatsen i ulike etater og i ulike departementer.

Det haster med å få ting opp og gå. Jeg nevnte i mitt innlegg bl.a. utvidelse av territorialgrensen, farleder, strandsettingsplasser og nødhavner. AIS fullfinansierte vi i dette årets budsjett. Det åpner for at vi kan utnytte en eventuell satellittovervåking på en bedre måte. Det er også slik, som jeg sa i mitt innlegg, at det er tett samarbeid mellom miljøvernministeren og fiskeriministeren.

Når det gjelder spørsmålet om «Barentshavet på skjerm», er det av de områdene hvor vi har god kontakt og vurderer ulike innspill – som vi også vil gjøre når Stortinget har fattet sine beslutninger i dag – i oppfølgingsarbeidet, som det er naturlig for Regjeringen å ha.

Hvorvidt jeg vil komme tilbake til alle disse tingene i revidert nasjonalbudsjett eller i budsjettet til høsten, får vi komme tilbake til når de legges fram. Men vi må altså ikke overse at en del av disse tingene vil bety betydelige uttellinger, og det vil være naturlig å ta det i et ordinært budsjett.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg har to spørsmål til fiskeriministeren. Det eine er knytt til ei problemstilling som SV og komiteen er opptekne av, nemleg samarbeidet med russarane i nordområda. Ein har allereie eit samarbeid der på nokre område, om kongekrabben og oljevernberedskapen, men etter komiteen sitt syn, etter å ha vore der på besøk, er det heilt tydeleg at det er eit stort potensial på langt fleire område enn dette dersom ein er villig til å bruka midlar på det. Sjølvsagt har ein òg mogelegheita til å styrkja det samarbeidet ein f.eks. har når det gjeld oljevernberedskapen, som er heilt nødvendig når ein tenkjer framover.

SV har i dag eit forslag som går på at ein skal laga eit nordområdesenter, som ikkje berre konsentrerer seg om Arktis og Antarktis, slik som Polarinstituttet, men knyter større delar av aktiviteten sin opp mot f.eks. Barentshavområdet og samarbeider sterkt med russarane om dette. Eg vil gjerne ha ein kommentar på korleis fiskeriministeren ser på ei slik styrking, og eventuelt kva slags strategi ein har frå Regjeringa si side for å styrkja samarbeidet med russarane på viktige område som forsking og oljevernberedskap og andre område.

Det andre spørsmålet er knytt til det som denne viktige meldinga me behandlar i dag, har som ein overbygning, dette med kunnskapsbasert og økosystembasert forvalting av havets ressursar. Eg håper at det kjem eit regimeskifte frå Regjeringa si side.

I haust og i vår behandla me villaksmeldinga. Midt i den behandlinga blei det kasta ut først 40 konsesjonar og så i budsjettet 50 nye laksekonsesjonar. Mitt spørsmål er: Er det som skjedde der, ei kunnskapsbasert forvalting eller økosystemforvalting av havets ressursar?

Statsråd Svein Ludvigsen: Fra representanten Langeland blir det sagt at man fra russisk side har vært så til de grader misfornøyd med samarbeidet om fiskeriforvaltningen. Jeg må si at jeg er storlig overrasket hvis noen ansvarlige myndigheter i Russland har vært kritisk til det og påpekt at man på dette området hadde et stort potensial med ytterligere samarbeid. Samarbeidet er tett, og det har vært tett helt fra Sovjet-tiden. Man har hatt et godt samarbeid, utveksling av data, godt samarbeid mellom fagfolk, og vi har videreutviklet dette etter overgangen fra Sovjet til Russland. Så både på ressursforskning, på ressursovervåkning og på kontrollsiden er det et tett samarbeid, og kanskje det mest vellykkede samarbeidet vi har hatt med Russland etter at Sovjet-tiden var slutt, er på fiskerisiden.

Høstens forhandlinger i den norsk-russiske fiskerikommisjon brakte jo dette arbeidet videre nettopp ut fra en tenkning om at man nå skal tillegge forskningen enda større vekt, og man skal legge en mer helhetlig og langsiktig forvaltning til grunn. Så jeg føler at når det gjelder fiskerisektoren, som er ett av de to områdene som jeg har ansvar for, er det et godt og konstruktivt samarbeid. Når det gjelder sjøsikkerhet og beredskap, regner jeg med at vi også der skal utvikle et godt samarbeid. Derfor er det f.eks. i forbindelse med etableringen av trafikksentralen viktig fra min side å opprettholde og videreutvikle tett kontakt, bygge på bl.a. den kontakten som fylkesmannen i Finnmark har etablert, og som vi skal følge opp forhåpentligvis i løpet av april måned med et møte mellom myndighetene i Russland og myndighetene i Norge.

Når det så gjelder nordområdene, må jeg minne om at det ikke er slik at vi ikke har aktivitet der. Polarinstituttet er en institusjon som også har et tett og godt samarbeid med russiske myndigheter. Så her er det kanskje litt viktig at man tar innover seg virkeligheten også, ikke bare enkeltutsagn.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg skal ikkje dryga debatten, som eg synest for så vidt har vore konstruktiv på mange område. Det gjeld forslag nr. 6, som eg forstår er litt komplisert å halda ved lag i forhold til næringskomiteens behandling av saka om kongekrabben. Med utgangspunkt i at dei skal ha ei heilskapleg behandling av den biten, trekkjer SV forslag nr. 6.

Presidenten: Representanten Langeland har trukket forslag nr. 6.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.