Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet og Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det gjøres unntak fra forretningsordenens § 37 første ledd ved at det gis anledning til replikker, men slik at replikk og svar begrenses til 1 minutts varighet hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre ettminuttsreplikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og fem ettminuttsreplikker etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Ivar Østberg (KrF) (ordfører for saken): Vi skal nå behandle Innst. S. nr. 111 og Innst. S. nr. 110.

St.meld. nr. 10 for 2002-2003 behandler Sametingets årsmelding for 2001.

Flertallet viser i Innst. S. nr. 111 til Innst. S. nr. 110 fra kommunalkomiteen om samepolitikken, som bygger på to stortingsmeldinger, St.meld. nr. 55 for 2000-2001 fra regjeringen Stoltenberg og St.meld. nr. 33 for 2001-2002 fra Bondevik II-regjeringen. Det er prinsippmeldinger begge to – den første prinsippmeldingen og så regjeringen Bondeviks tilleggsmelding.

Når det gjelder årsmeldingen fra Sametinget, heter det at komiteen har merket seg at Regjeringen arbeider med flere av de saker som det ble satt fokus på her, og komiteen viser videre til behandlingen av prinsippmeldingene. Jeg vil derfor først og fremst oppholde meg ved Innst. S. nr. 110.

Som saksordfører for disse to sakene, og spesielt da sak nr. 1, om St.meld. nr. 55 og St.meld. nr. 33, har det vært maktpåliggende for meg å prøve å samle et bredest mulig flertall. I det alt vesentlige har det vært mulig, og man har lyktes med det, bortsett fra at Fremskrittspartiet har gitt uttrykk for sine prinsipielle synspunkter og ikke deltar i det brede flertall som denne innstillingen er preget av.

I Innst. S. nr. 110 behandles begge meldingene, som da skal danne grunnlaget for Regjeringens videre politikk. I St.meld. nr. 33 omhandles også grundig høyesterettsdommene i «Selbusaken» og «Svartskogensaken».

Det brede flertallet, alle uten Fremskrittspartiet, peker i innstillingen på det prinsipielle grunnlaget for samepolitikken. For det første: Norge er etablert på territoriet til to folk, samer og nordmenn. Samene er et anerkjent urfolk. Man bygger på menneskenes likeverd, og norske myndigheter har forpliktelser gjennom nasjonal rett og folkeretten, en forpliktelse til å sikre samene rett til å utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Dette er det sentrale fundamentet i det prinsipielle grunnlaget for vår samepolitikk.

Samarbeidsregjeringen har også understreket sin samepolitiske plattform, og for Kristelig Folkeparti er det viktig å vise til at Norge har særskilte forpliktelser i henhold til artikkel 27 i FN-konvensjonen av 1966, om sivile og politiske rettigheter, og ILO-konvensjon nr. 169, om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Den samiske folkegruppens rettigheter er også nedfelt i Grunnloven § 110 a.

St.meld. nr. 55 trekker opp korte historiske trekk fra 800-tallet og fram til i dag. Hele komiteen slår fast at det har vært varierende og skiftende syn på den samiske befolkning. Før 1814 aksepterte man i stor grad samenes interesser, og disse ble sterkt vektlagt i forbindelse med grensedragningen mellom Sverige og Norge i 1751.

På 1800-tallet fikk vi en negativ holdningsendring, og på 1860-tallet fikk vi oppstart av en kraftig fornorskingspolitikk. På slutten av 1930-tallet fikk vi igjen en positiv endring, og 1951 kan markeres med Margrethe Wiigs ABC på samisk. Det virkelige gjennombruddet for en ny innstilling kom med Samekomiteens innstilling i 1959, som innebar et avgjørende brudd på fornorskings- og assimilasjonspolitikken.

Når det gjelder det rettslige grunnlaget, har vi ingen generell internasjonal definisjon av «urfolk», men flertallet peker på ILO-konvensjonens artikkel 1 b, som har en definisjon som regjeringene, både Stoltenberg-regjeringen og Bondevik II, har lagt til grunn. Flertallet legger også denne til grunn. I forbindelse med ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 169 sa regjeringen at det ikke var noe til hinder for dette. Kommunalkomiteen hadde ingen merknader, og i Stortinget ble det enstemmig vedtatt.

Meldingene drøfter selvbestemmelsesbegrepet, og Sametingets flertall har uttrykt at «det er samene selv, og ikke staten, som avgjør hvilke samfunnsområder det samiske folk skal ha styring, kontroll og forvaltning over». Det kan altså tolkes dit hen at det ikke skal være noen begrensninger på selvbestemmelsesretten.

Flertallet i komiteen har gitt uttrykk for at de ikke kan gi tilslutning til en slik fortolkning av selvbestemmelsesretten. Selvbestemmelse må skje innenfor rammen av en eksisterende, uavhengig og demokratisk stat og innenfor Norges eksisterende geografiske grenser.

Flertallet er enig i at det må foregå en dialog mellom Sametinget og Regjeringen, og man ønsker økt avgjørelsesmyndighet i saker av spesiell interesse for den samiske befolkningen til Sametinget.

Flertallet har også diskutert valgordningen. Dette har man også gjort i tidligere meldinger. Et flertall bestående av Høyre, SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener at Stortinget må ha ansvaret for overordnede prinsipper ved ulike valgordninger.

Når det gjelder det samiske mangfold, er både det nordsamiske, sørsamiske, skoltesamiske, lulesamiske og pitesamiske beskrevet i de to stortingsmeldingene. Det er på dette området vi har uenighet i komiteen. Det brede flertallet sier at man er kjent med at Regjeringen har igangsatt et arbeid med å utforme et konsekvensutredningsprogram for Tysfjord–Hellemo-området, som et ledd i vernearbeidet i området. Flertallet ønsker i den sammenhengen å påpeke at det ikke nødvendigvis er motsetning mellom naturvern og naturforvaltning. Flertallet mener at det bør være en målsetting å kunne kombinere disse interessene i området. Dette gjelder altså det brede flertallet.

Representantene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti uttrykker at det er viktig å understreke betydningen av at det i verneplanarbeidet tas hensyn til de lulesamiske interessene i området, og at et eventuelt vernevedtak må bygge på at levegrunnlaget for den lulesamiske befolkning sikres.

Representantene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet fremmet ved avgivelsen et forslag om å trekke dette området ut. Jeg fremmer i dag et forslag bygd på synspunktene til Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, som er delt ut og nummerert som forslag nr. 4.

Det er viktig med det internasjonale samarbeidet. Jeg vil understreke at det permanente forum for urfolk som er etablert, også må få sitt sekretariat, som må finansieres over FNs regulære budsjetter. FN-forhandlingene i Genève om en urfolkserklæring må Norge bidra til. Vi har også store forventninger til arbeidet med den nordiske samekonvensjon og arbeidet som pågår i Barentsregionen.

Til slutt: Når det gjelder høyesterettsdommene, har Kristelig Folkeparti ikke bestemte oppfatninger om eventuelle konsekvenser, men vil peke på den sentrale rettskilde disse dommene vil være.

Jeg tar opp det forslaget jeg har nevnt.

Presidenten: Representanten Østberg har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Regjeringa og regjeringspartia understrekar at det er viktig å sikre samisk kultur, busetjing og næringsliv, særleg retta inn mot kjerneområdet for samisk busetjing, altså Indre Finnmark, for å styrkje levekårssituasjonen for den samiske befolkninga.

Regjeringspartia og Framstegspartiet har gjennom statsbudsjettet svekt dei generelle distriktspolitiske verkemidla kraftig. Det vil òg råke dei samiske kjerneområda. Spørsmålet mitt til representanten Østberg blir da: Vil det ikkje berre vere tomme ord og ein logisk brest når ein seier at ein vil styrkje samisk næringsverksemd i kjerneområda, når ein samtidig svekkjer kraftig dei generelle distriktspolitiske verkemidla?

Ivar Østberg (KrF): Nei, det vil ikke være tomme ord.

For det første har Sametinget et eget fond når det gjelder næringsutvikling. Det er viktig at dette blir benyttet, og det vil kunne bidra til å utvikle næringslivet i Indre Finnmark. I tillegg har Regjeringen sagt at i tiltakssonen Nord-Troms og Finnmark skal man evaluere de tiltakene man har, med sikte på å bedre og styrke disse tiltakene. Dette vil også komme Indre Finnmark til gode. Det er ikke tomme ord denne Regjeringen står for!

Torbjørn Andersen (FrP): At Fremskrittspartiet er sterkt uenig i den rådende samepolitikken, er noe som er vel kjent.

Flertallet vil gi Sametinget økt avgjørelsesmyndighet i saker som er spesielt interessante for den samiske befolkning. Flertallet mener at oppgaver som berører både samer og den øvrige befolkningen, som hovedregel bør ivaretas av de ordinære forvaltningsorganer, det vil altså si ikke Sametinget. Og da kan man jo spørre: Hva legger representanten Østberg egentlig i økt samisk selvbestemmelsesrett? Og hvor vil representanten Østberg si at grensene for samisk selvbestemmelsesrett skal trekkes?

Ivar Østberg (KrF): Representanten Østberg og Kristelig Folkeparti er som en del av det brede flertallet enig med regjeringene som har laget disse stortingsmeldingene, i at det må føres en dialog med Sametinget om forståelsen av begrepet selvbestemmelse. Det er denne dialogen som må avgjøre hvor grensene skal trekkes.

Men jeg vil peke på at ett område som er helt vesentlig, vil være språk og språkutvikling, innsamling av data og det å ta vare på språket i spesielle samiske næringer. På kulturområdet vil det også være viktige områder der Sametinget bør ha avgjørende myndighet.

Karin Andersen (SV): Østberg sa at det var viktig å evaluere det en gjør, for å finne ut hvordan det virker, og det er SV enig i.

Da er det betimelig å utfordre Regjeringen, særlig når det dreier seg om kystfiske, som også er en viktig samisk næring. Der har Regjeringen nå lagt fram forslag som dreier seg om kystfiskeflåten. De har før hatt drifts- og stimuleringsordninger for flåten som ikke er konsekvensutredet. Altså vet man ingen ting om virkningene på de samiske næringene og grunnlaget for samisk kultur av de endringene man gjør i sektorpolitikken, f.eks. på fiskeri.

I tillegg til det har SV og Senterpartiet i innstillingen fremmet forslag der vi ber Regjeringen vurdere behovet for rikspolitiske retningslinjer for samiske spørsmål til planarbeidet i kommuner og fylkeskommuner. Det betyr at alle forvaltningsledd må ta dette grundig innover seg når man gjør endringer i det fysiske grunnlaget for samisk kultur og næring.

Jeg kunne tenke meg å få en begrunnelse fra Østberg for hvorfor Kristelig Folkeparti og Regjeringen ikke er enig i det.

Ivar Østberg (KrF): Det er riktig at det nå er lagt fram en melding som går på strukturen i fiskeflåten. Jeg har lyst til å understreke at grunnprinsippet for de forslagene som fremmes der, er frivillighet. Hensikten med dette er å tilpasse flåtekapasiteten til den tilgjengelige fiskeressurs, for med det å skape større lønnsomhet for dem som lever av fiske.

Det har i forbindelse med denne framleggelsen kommet påstander om at man nå skal ødelegge den minste kystflåten. Det er ikke korrekt. Derfor vil det som legges fram nå, heller ikke være til ulempe for den delen av den samiske befolkning som bedriver fiske.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): De siste 14 årene har det skjedd en gjennomgripende endring og et fundamentalt løft i norsk samepolitikk. Det er vedtatt en grunnlovsbestemmelse som slår fast at det påligger norske myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Det er med det samme utgangspunkt vedtatt en særskilt samelov. Det er etablert et representativt organ for den samiske befolkning, direkte valgt av samene selv. Det er vedtatt en egen språklov. Samisk er blitt offisielt språk på linje med det norske i det samiske kjerneområdet. Det er fastsatt en egen samisk læreplan som er gjort gjeldende for kjerneområdet. De kulturelle uttrykkene er gitt rom for utvikling. Det er opprettet et eget samisk teater. Radio og TV-dekning er bygd vesentlig ut. Samiske næringsinteresser er styrket gjennom reindriftsloven og særordningen for fiske med småbåter i det nordligste området.

Mot en slik bakgrunn framstår det som oppsiktsvekkende at Sametingsrådet, uten å forelegge saken for Sametinget, rapporterer til FN om myndighetenes negative behandling av samiske spørsmål. Et slikt virkemiddel bør normalt forbeholdes saker og konflikter av en vesentlig dimensjon. Jeg har derfor stor forståelse for at det også i Sametinget har vært sterke reaksjoner både på framgangsmåte og innhold i den rapporten som ble sendt til FN.

Arbeiderpartiet har vært en drivkraft for de fleste – for ikke å si alle – av de store endringene som har skjedd de siste 15 årene. De fleste av dem er vedtatt med bredt flertall i Stortinget, med tilslutning fra alle partier unntatt Fremskrittspartiet.

Det prinsipielle grunnlaget for samepolitikken må være at staten Norge opprinnelig er etablert på territoriet til to folk, samer og nordmenn, og at begge folkene har den samme rett til og det samme krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk.

De fleste samene bor i Norge. Norge har derfor et særskilt ansvar for å ivareta samisk kultur.

Samene er anerkjent som urfolk. Det er ikke avhengig av om de bebodde områdene først, slik enkelte synes å tro er kriteriet for å være urfolk, men fordi de bebodde landet da de nåværende statsgrensene ble fastlagt, på samme måte som også andre nordmenn bebodde områdene før statsgrensene i nord ble fastlagt.

ILO-konvensjon nr. 169 er sammen med den tidligere ILO-konvensjon nr. 107 foreløpig de to eneste internasjonale rettslige instrumenter som direkte omhandler vern av urfolk. Det må for Norges vedkommende legges til grunn at lovgivningen generelt sett er i samsvar med konvensjonens prinsipper.

Ved ratifikasjonen av ILO-konvensjon nr. 169 la regjeringen Syse til grunn at det ikke forelå hindringer for norsk ratifikasjon av konvensjonen. Stortingets kommunalkomite hadde ingen merknader til saken, som ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Ut fra det må en trygt kunne forutsette at Stortinget ved ratifikasjonen har lagt til grunn at ratifikasjonen i seg selv ikke medførte behov for noen endring i norsk lovgivning.

De stortingsmeldingene som ligger til grunn for dagens innstilling og de siste årenes prinsipielle debatter om samiske spørsmål, gjør det nødvendig å foreta viktige grenseoppganger i forhold til debatten om samisk selvbestemmelse. Begrepet selvbestemmelse er et uavklart folkerettslig begrep. Sametingets flertall har gitt uttrykk for at «det er samene selv, og ikke staten, som avgjør hvilke samfunnsområder det samiske folk skal ha styring, kontroll og forvaltning over». Sametingets vedtak kan tolkes som om det ikke er noen begrensning på en slik selvbestemmelse. Gjennom innstillingen er det klart at det ikke er noen partier i Stortinget som er enige i det syn Sametingets flertall har på samisk selvbestemmelse. I den grad man kan bruke begrepet selvbestemmelse, må innholdet i begrepet defineres innenfor rammen av vår eksisterende uavhengige og demokratiske stat og innenfor Norges eksisterende geografiske grenser. Det er helt uaktuelt med noen form for territorielt selvstyre. Begrepet selvbestemmelse må derfor forstås i forhold til prinsippet om urbefolkningens rett til å bevare og utvikle sin kultur. Dette er for de norske samenes del nedfelt i Grunnloven § 110 a, som pålegger norske myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Det er samene selv, gjennom sitt folkevalgte organ, som må avklare innholdet i og den ønskede utviklingen av samenes særskilte språk, kultur og samfunnsliv. Ingen andre enn samene selv kan definere hva som er samisk. Samtidig er det selvfølgelig mange spørsmål som ikke alene gjelder samenes særegne språk, kultur og samfunnsliv, som har betydning for utviklingen i de samiske samfunnene.

Spørsmålet om samenes rett til bestemmelse over egen utvikling må derfor ta utgangspunkt i en rett til innflytelse på alle områder som angår samene som gruppe. Dette vil i stor grad være knyttet til hvilken myndighet og hvilken innflytelse som skal tillegges samenes folkevalgte organ, Sametinget.

Samene har de siste årene fått en mer reell innflytelse i samfunnsforhold som angår dem. Sametinget er på stadig flere områder tillagt beslutningsmyndighet for oppgaver som utelukkende eller i det alt vesentlige retter seg mot den samiske befolkningen. Samtidig er Sametinget gitt innflytelse, gjennom mulighet til å påvirke beslutninger, i alle saker som etter tingets oppfatning berører den samiske folkegruppen økonomisk, kulturelt, juridisk og sosialt.

Eksempelvis vil samene selv gjennom sitt folkevalgte organ, med hjelp av midler fra staten, kunne styre utviklingen av samisk språk. Sametinget fastsetter likeså, innenfor omfangs- og ressursrammer fastsatt av departementet, forskrifter om læreplaner for opplæring i samisk språk i grunnskolen og i den videregående opplæring og om læreplaner i særskilte samiske fag i den videregående skolen.

På den andre siden oppnevner Sametinget representanter til ulike offentlige utredningsutvalg og avgir høringsuttalelser i saker som er til behandling.

Arbeiderpartiet vil gi Sametinget økt avgjørelsesmyndighet i saker som er av spesiell interesse for den samiske befolkningen. Hovedregelen må etter vårt syn være å integrere hensynet til de samiske interessene i den ordinære forvaltningen istedenfor å bygge opp egne samiske ordninger. Ordninger som retter seg utelukkende eller i det alt vesentlige mot den samiske befolkningen, vil det imidlertid være mer naturlig at Sametinget har ansvaret for. Samtidig er det viktig at ansvarsområder som blir overført til Sametinget, er klart definert og i praksis ukomplisert å skille ut fra andre forvaltningsorganers ansvarsområde. Av det følger også at oppgaver som berører både samer og den øvrige befolkning, som hovedregel bør ivaretas av de ordinære forvaltningsorganer. Hensynet til særskilte samiske behov og interesser, bl.a. bruk av samisk språk, bør da ivaretas i forvaltningen.

Det er viktig at Sametinget har størst mulig legitimitet. Derfor er det også en høyt prioritert oppgave å øke velgeroppslutningen ved sametingsvalg. Statlige myndigheter og Sametinget må sammen styrke informasjonen om samemanntallet og sametingsvalget. En stadig mer positiv holdning til det samiske fra det norske storsamfunnets side vil i seg selv kunne bidra til at flere skriver seg inn i manntallet.

Sametinget er opprettet av Stortinget. Spørsmål om valgreglene for Sametinget, herunder spørsmål om avgrensning av stemmerett, valgkretsinndeling, mandatfordeling mv., er det imidlertid etter Arbeiderpartiets syn prinsipielt riktig at den samiske befolkning selv, gjennom sitt folkevalgte organ, bestemmer. Etter Arbeiderpartiets syn vil målsettingen om at samene gjennom Sametinget selv skal bestemme over saker som spesielt angår den samiske befolkningen, oppfylles best ved å la Sametinget selv ha myndighet over disse spørsmålene.

Selv om staten har hovedansvaret for å legge forholdene til rette for at samene skal kunne sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv, må imidlertid de praktiske oppgavene som følger av dette ansvaret, i stor grad også iverksettes på lavere forvaltningsnivåer. Kommuner og fylkeskommuner har de samme forpliktelser som staten til å være med på å oppfylle våre nasjonale og internasjonale forpliktelser i forhold til den samiske befolkningen. Hensynet til samisk språk og kultur må derfor tillegges vekt i de politiske prioriteringene som gjøres på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Det er positivt at kontakten mellom kommunesektoren og Sametinget nå ser ut til å være under utvikling.

Arbeiderpartiet legger vekt på å bevare og videreføre det samiske mangfoldet. Det krever en aktiv politikk også i forhold til de mindre samiske folkegruppene som har egen identitet, egne kulturuttrykk og/eller språk/hoveddialekter. Mangfoldet innebærer også mangfold i bosetting og næringstilpasning. Det tilsier bl.a. vilje til å sikre det næringsøkonomiske grunnlaget for den sjøsamiske kulturen.

Språklig og kulturelt mangfold henger sammen med biologisk mangfold. En uforstandig forvaltning av reinbeitene er en trussel mot reindriftsnæringen og med det mot den reindriftssamiske kulturen. På samme måte er økologisk ubalanse i havet en trussel mot den sjøsamiske kulturen. En bærekraftig miljø- og ressurspolitikk er derfor viktig også for å bevare samisk språk og kultur.

Samisk bosetting og samisk kultur er nært knyttet til områder som i et nasjonalt perspektiv anses som distrikter eller utkant. En vellykket distriktspolitikk i samiske bosettingsområder er derfor en forutsetning for opprettholdelse og videreføring av samisk språk og kultur.

De distriktspolitiske utfordringene med høy arbeidsledighet i de samiske kjerneområdene og høy fraflytting i de sjøsamiske områdene er bekymringsfulle og gjør det nødvendig med en målrettet distriktspolitikk overfor disse områdene generelt. Det er ikke mulig å sikre en positiv utvikling av det samiske i disse regionene uten å legge opp til en positiv utvikling for regionen som helhet. Det er derfor uheldig og i strid med målene for utvikling av samisk kultur og samfunnsliv at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har lagt opp til en svekkelse av de distriktspolitiske virkemidlene, bl.a. i områder som rommer de samiske kjerneområdene.

Indre Finnmark er selve kjerneområdet for samisk bosetting. Utviklingen i dette området er derfor av avgjørende betydning for den samiske befolkningens levemåte og for mulighetene til å sikre og videreutvikle samisk kultur. Indre Finnmark kommer dårligst ut på de fleste levekårsindikatorene, bl.a. når det gjelder arbeidsledighet, utdanningsnivå, inntekts- og formuesnivå og behovet for sosialhjelp.

Det er grunn til å understreke de distriktspolitiske utfordringene som er i forhold til Finnmark, både kysten og Indre Finnmark. I denne sammenheng er det i tillegg viktig å peke på den samepolitiske utfordring som følger av levekårssituasjonen i Indre Finnmark. Levekårsutfordringene i dette området har derfor både et samepolitisk, et distriktspolitisk og et allment velferdspolitisk perspektiv. Det gjør det nødvendig med en kombinasjon av målrettede velferdspolitiske og næringspolitiske tiltak.

Jeg har tidligere presisert at samene må gis mulighet til å utvikle samisk kultur på egne premisser. Dette innebærer også ansvar for å ta vanskelige valg av betydning for den kulturelle utviklingen. Med reindriftens rolle som sentral kulturbærer vil utviklingen av næringen også være av stor betydning for utviklingen av samisk kultur. Samene selv, gjennom Sametinget, må derfor ha ansvaret for å avklare de samepolitiske rammebetingelsene for hvordan reindriftspolitikken skal innrettes, bl.a. om reduksjon i reintallet skal skje ved reduksjon i antall driftsenheter eller i reintallet pr. driftsenhet.

Næringen har pekt på at omfanget av tap av rein til rovvilt er svært stort. Tap i et slikt omfang kan true næringens eksistensgrunnlag. Arbeiderpartiet ber derfor om at Regjeringen snarest, og senest i revidert budsjett, gir en samlet gjennomgang og vurdering av rovvilttapene i reindriften og kommer med eventuelle forslag for å sikre en balansert forvaltning.

Landbruket har vært en viktig næringsgren i de samiske bosettingsområdene og dermed en del av det økonomiske grunnlaget for den samiske kulturen. Samisk næringstilpasning har tradisjonelt vært preget av kombinasjonsnæringer. Det er derfor viktig at grunnlaget for slike tilpasninger kan opprettholdes i disse områdene. Arbeiderpartiet foreslår at Regjeringen, sammen med Sametinget, må sette i verk et verdiskapingsprogram for de samiske områdene. Programmet må ta utgangspunkt i de samlede utfordringene og mulighetene knyttet til jordbruk, reindrift, fiske og tradisjonelt håndverk ut fra den sterke tradisjonelle integrasjonen som har vært mellom disse næringene i de samiske bosettingsområdene.

Den lulesamiske kulturen er spinkel og sårbar. Bosettingen i Hellemofjorden er den eneste og siste lulesamiske fjordbosetting i Norge. Den lulesamiske befolkningen i området føler sin virksomhet truet av verneplanen for Tysfjord–Hellmo, og har innstendig bedt om at Hellemofjorden med tilliggende landområder trekkes endelig ut av verneplanen. Sametinget har sluttet seg til bekymringen for den prosessen som nå pågår.

Et flertall i kommunalkomiteen, inklusiv Arbeiderpartiet, har derfor foreslått at Hellmofjorden i sin helhet skal trekkes ut av verneplanarbeidet. Partier som representerer et flertall i denne salen, er imidlertid imot det, noe som ikke endres ved dagens presisering.

Jeg har merket meg at sametingsrepresentant Anders Urheim, som representerer lulesamene i området, har uttalt:

«Grunnlaget for vår kultur og livsform fjernes med et pennestrøk i Oslo, og vi skal nå totalfredes for at våre områder i framtiden skal framstå som verdifulle for alle andre enn oss selv.»

Fra Arbeiderpartiets side mener vi at det viktigste nå er å bevare den lulesamiske befolkningen og den lulesamiske kulturen ved å gi dem tro på framtida. Da vil det være fornuftig å trekke dette avgrensede området ut av verneplanen.

Jeg tar med dette opp de forslag som Arbeiderpartiet alene eller sammen med andre fremmer i innstillingen.

Presidenten: Representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (FrP): Arbeiderpartiet har vært en drivkraft i arbeidet med å utvikle samepolitikken, uttalte Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Hva er da Karl Eirik Schjøtt-Pedersens kommentar til Janos Trostens innlegg i Sametinget i september 2002, der han krever full samisk selvbestemmelsesrett, fullt herredømme over land og vann i samiske områder, eiendomsretten til naturressurser i sjø og på land i samiske områder, eiendomsrett til fiske- og oljeressurser utenfor kysten, egen samisk utenrikspolitikk og egen samisk forsvarspolitikk? Dette er dramatiske krav. Hva er da representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersens kommentar til slike – skal vi si – vidtrekkende krav fra en representant fra Sametinget, når Karl Eirik Schjøtt-Pedersen uttaler at Arbeiderpartiet har vært en drivkraft når det gjelder å tilrettelegge for en slik politikk som det tas til orde for gjennom disse uttalelsene, gjennom å være for samepolitikk og være for opprettelse av Sametinget?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Den avklaringen har jeg allerede gitt. Jeg har foretatt en klar avgrensning i forhold til bl.a. begrepet «selvbestemmelse». Hovedutgangspunktet må være at når det gjelder utviklingen av det særskilt samiske, må Sametinget ha en sterk innflytelse, ganske enkelt ut fra prinsippet om at det bare er samene selv som kan definere hva som er samisk og hvordan samisk språk og kultur skal utvikles videre.

Samtidig er det på de allmenne områdene slik at vi må legge entydig til grunn at Norge er ett land, og at det er Stortinget og Regjeringen som også er samenes storting og regjering. Det kan imidlertid tidvis være grunn til å minne representanten Andersen om at også Fremskrittspartiet har stemt for Norges ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 169.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg vil takka representanten Schjøtt-Pedersen for ein grundig historisk gjennomgang og for eit elles svært ryddig innlegg.

Eg har eitt spørsmål som går på framtida. Det er jo slik, som Schjøtt-Pedersen var inne på, at det å ha høve til å bruka sitt eige språk er viktig. Det betyr at det er svært viktig å leggja best mogleg til rette for det, heilt frå barnehagen og i skulen, både grunnskule og vidaregåande skule.

Når kommuneøkonomien er knapp, går det også ut over opplæringa i samisk. Kva er det som gjer at Arbeidarpartiet ikkje kan støtta Senterpartiet og SV sitt forslag om ei tilskotsordning som dekkjer dei reelle kostnadene med tospråklegheit?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg er helt enig med representanten Meltveit Kleppa i at muligheten til å bruke sitt eget språk, og også muligheten til å følge opp språklovens intensjoner, er svært vesentlig. La meg i denne forbindelse bare få tilføye at en av de store utfordringene som vi her også ser, er muligheten for å gi en opplæring i samisk for den voksne, sågar eldre del av befolkningen som har ønske om å lære seg å lese og skrive samisk, men som ikke har hatt anledning til det.

Så legger Arbeiderpartiet til grunn at man skal gi en reell mulighet for å følge opp språklovens intensjoner gjennom en styrking av tilskuddet til merutgifter med tospråklighet. Det har vi praktisert gjennom at vi, mens Arbeiderpartiet har vært i regjeringsposisjon og ved behandlingen i Stortinget, har foretatt vesentlige økninger i bevilgningen til det. Derfor er det ikke store realitetsforskjeller mellom representantens parti og Arbeiderpartiet i spørsmålet om hvordan man skal dimensjonere disse tilskuddene. Det vil alltid være et definisjonsspørsmål hva som er full dekning, men at det er behov for ytterligere styrking, er vi enige om.

Karin Andersen (SV): Den vanskelige saken i denne stortingsmeldingen har vært verneplanen for Tysfjord–Hellemobotn. Schjøtt-Pedersen var innom det i sitt innlegg og refererte helt riktig til at den lulesamiske befolkningen der føler seg truet, og han brukte ord som totalfredning. Det flertallet har gått inn for i innstillingen, er vern, men vern og bruk, og vi sier at det ikke skal fattes avgjørelse om vern av Tysfjord–Hellemo-området uten at lulesamiske interesser er utredet og ivaretatt. Jeg er litt bekymret når representanter fra Arbeiderpartiet har en holdning som tilsier at det ikke går an å ha vern og bruk samtidig, og at vernebestemmelser ikke kan ta hensyn til andre interesser enn de rent vernefaglige. Det har det faktisk vært gjort mange ganger, og jeg vil be representanten begrunne hvorfor han ikke tror at det er mulig å ivareta slike interesser.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): La meg først presisere at jeg siterte sametingsrepresentant Urheim og hans valg av ord.

Ellers legger jeg også til grunn at det normalt vil være mulig å ivareta ulike hensyn i en verneplanprosess. Det er et viktig, grunnleggende prinsipp i miljøvernarbeidet.

Det som i denne saken er spesielt, er for det første at det er et så sterkt engasjement fra den sårbare lulesamiske befolkningen i forhold til prosessen, og at også Sametinget har bedt om at prosessen skjer på en annen måte enn det Regjeringen har lagt opp til, og for det tredje at man har nedsatt et samerettsutvalg som skal vurdere spørsmål også i tilknytning til disse områdene.

Samlet sett mener Arbeiderpartiet derfor at det vil være riktig å ta dette området ut av planen. Det burde ha vært et minimum etter vår oppfatning at man hadde fått saken tilbake til Stortinget. Slik forslaget fra bl.a. SV nå er formulert, innebærer det at det i siste instans er Miljøverndepartementet som treffer beslutningen, og som avgjør hvorvidt lulesamiske interesser faktisk er ivaretatt eller ikke.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Peter Gitmark (H): I Regjeringens tilleggsmelding videreføres hovedlinjene i samepolitikken, som har utgangspunkt i Grunnloven § 110 a, hvor det slås fast:

«Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.»

Det er bred politisk enighet om disse hovedlinjene i samepolitikken.

Den kanskje viktigste delen av meldingen er Regjeringens samepolitiske plattform. Her slås det fast at grunnlaget for samepolitikken er menneskerettighetene, som bl.a. er nedfelt i Grunnloven § 110 c. Videre trekkes det fram internasjonale konvensjoner som har betydning for samepolitikken, som ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27. Der heter det bl.a. at «etniske minoriteter har rett til å dyrke sin egen kultur … og bruke sitt språk». Siden jeg nå nevnte Grunnloven § 110 c, vil jeg også gjenta Grunnloven § 110 a, der det altså heter:

«Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.»

Dette er det også referert til i plattformen. I plattformen heter det videre at Regjeringen

«vil føre en politikk som verner om retten til og øker respekten for ulikheter og mangfold».

Regjeringspartiene mener det derfor er viktig at det føres en kultur- og kunnskapspolitikk som gjør hver enkelt trygg på egen og andre menneskers kulturelle identitet. Regjeringspartiene ønsker også å legge til rette for bevaring og videreutvikling av mangfold innen samisk kultur.

I meldingen er det synliggjort det arbeidet som gjøres for å bevare samisk språk. Som en del av globaliseringen er det en omfattende språkdeling i verden. Språkdeling har alltid forekommet i verdenshistorien. Regjeringspartiene anser uansett bevaring og videreutvikling av samisk språk som et mål i seg selv. I dette arbeidet er det spesielt viktig med en god dialog mellom Sametinget og storting og regjering om hvordan man skal sette inn ressursene.

Et annet tema som vekker stort engasjement i Sametinget og blant Sametingets velgere, er spørsmålet om Sametingets valgordning. I St.meld. nr. 55 heter det at Sametinget selv skal kunne få bestemme de overordnede prinsipper når det gjelder valg til Sametinget. I tilleggsmeldingen er dette moderert noe. Regjeringspartiene har som utgangspunkt at regler for valg av sameting bør fastsettes av Stortinget, men at vi samtidig vil avvente innstillingen fra Sametingets valgkomite før det tas en endelig avgjørelse. Regjeringspartiene er opptatt av at Sametinget har legitimitet og har påpekt forskjellene mellom valgkretser når det gjelder stemmer bak hvert mandat.

Spørsmålet om valgregler er også konstitusjonelt. Sametinget er opprettet av Stortinget etter forslag fra regjeringen med begrunnelse om å være representativt organ for den samiske befolkning.

Når det gjelder selve valgordningen, er det viktig at Sametinget sikres legitimitet i alle samiske grupper. Sametinget er bygd på prinsippet om at minoriteter skal sikres rettigheter. Det er derfor ikke et mål at det skal være like mange stemmer bak hvert mandat uansett. Dersom utslagene blir for store, kan det stilles spørsmål ved legitimiteten.

Reindrift er en sentral del av samisk kultur. Reindriften står foran en rekke utfordringer, bl.a. sikring av reindriftens arealer. Sikring av reindriftens arealer vil bl.a. kunne skje gjennom revisjon av plan- og bygningsloven. Reindriften deltar f.eks. i forberedelser til dette lovarbeidet gjennom å være representert i Planlovutvalget.

Gjennom tilleggsmeldingen bør det ikke være tvil om hva Samarbeidsregjeringens verdigrunnlag og utgangspunkt er i samepolitikken. Den beste samepolitikken fås gjennom gjensidig forståelse mellom den samiske befolkning, representert ved Sametinget, og regjering og storting.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A): I innstillinga frå kommunalkomiteen understrekar Høgre dei distriktspolitiske utfordringane som finst i Indre Finnmark, som er kjerneområdet for samisk busetnad. Regjeringa har foreslått og fått fleirtal i Stortinget for ein kraftig reduksjon av dei distriktspolitiske verkemidla både for 2002 og for 2003. Høgre kjem altså med verbale utsegner som det er brei semje om, men partiet vil likevel ikkje løyve dei midlane som trengst for å gjennomføre den varsla politikken. Spørsmålet mitt til representanten Gitmark blir derfor: Korleis kan representanten forsvare dette klare spriket mellom ord og handling i Høgre sin politikk?

Peter Gitmark (H): Jeg anser dette spørsmålet for å være omtrent det samme som det som ble stilt til representanten Østberg fra representanten Sigvald Oppebøen Hansen, og ettersom Østberg snakker på vegne av alle regjeringspartiene, anser jeg at hans svar vil være bedre enn det jeg kunne gi.

Torbjørn Andersen (FrP): Representanten Peter Gitmark talte relativt positivt om norsk samepolitikk. Men sist sommer uttalte statssekretær Jørn Holme at det slett ikke er aktuelt å gi Sametinget noen enerett til å forvalte land- og vannressursene i Finnmark. La meg da spørre konkret: Er det Høyres klare syn at Sametinget aldri skal få noen enerett til å forvalte land- og vannressursene i Finnmark, men at det skal være lik rett når det gjelder land- og vannressursene med hensyn til rekreasjonsbruk, næringsvirksomhet osv. for alle som bor i Finnmark. Jeg vil gjerne ha et klart svar fra Høyre på dette spørsmålet.

Peter Gitmark (H): Svaret til Fremskrittspartiet er ja. Det er og vil aldri bli Sametinget alene som skal bestemme over land og vann, men det skal være et samarbeid. Forslaget til finnmarkslov, som blir lagt fram nå før påske, vil ta opp disse problemstillingene, og jeg anser det slik at både Høyres, Kristelig Folkepartis og Venstres samt Regjeringens hovedstandpunkt vil komme fram der.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg registrerer med undring at Høgre ikkje er interessert i å utdjupa sin distriktspolitikk. Så er det vel godt då for Kristeleg Folkeparti å få moglegheita til å utdjupa han på vegner av Regjeringa når det gjeld kommuneøkonomien og når det gjeld distriktspolitikken. Vanlegvis er det vel Høgre som er dei fremste talspersonane for begge desse viktige områda.

Eg vil gi Peter Gitmark moglegheit til å svara på følgjande: Synest han det er like viktig for samiske ungar å læra sitt språk som det er for norske? Synest han difor det er viktig at det økonomisk blir lagt til rette for det, og meiner han at det er viktigare enn nokon gong å styrkja midlane til tospråklegheit, når kommuneøkonomien er så stram som han er?

Peter Gitmark (H): Jeg vil vise til fjorårets budsjett, hvor det faktisk var Samarbeidsregjeringen som foreslo en økning av midlene nettopp til tospråklighet med 5 mill. kr. Så vi gjør noe. Samtidig slår jeg fast at Senterpartiet og Høyre har like interesser, ved at vi ønsker tospråklighet i de samiske kjerneområder. Vi ønsker samisk språk som et levende språk, og å videreutvikle det, og det koster penger. Det har vi gjort noe med, og det vil vi fortsette å se på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torbjørn Andersen (FrP): Fremskrittspartiet mener at norsk samepolitikk må ses på med helt nye øyne. For det er med stadig økende uro, stigende skepsis, at Fremskrittspartiet er vitne til den konfliktskapende linje Regjeringen og stortingsflertallet har lagt opp til vedrørende norsk samepolitikk. Fremskrittspartiet er selvsagt ikke på noen måte imot samisk kultur eller språk som sådanne, men vi er sterkt imot Sametingets krav om stadig økende selvbestemmelsesrett, og vi er imot samerettsutredningen, som legger opp til forskjellsbehandling vedrørende grunnforvaltningen i Finnmark basert på etnisk tilhørighet. Derfor vil Fremskrittspartiet nedlegge Sametinget, og vi avviser samtidig samerettsutredningen.

Vi er sterkt imot å innføre en styringsmodell for grunnforvaltningen av land og vann i Finnmark som innebærer at fylkestinget skal måtte dele styringsmyndighet med Sametinget. Sametinget bør nedlegges raskest mulig, bl.a. av den grunn at det blir konstitusjonelt galt at et rådgivende organ som Sametinget skal få den samme myndighet som et demokratisk valgt fylkesting i Finnmark til å bestemme over ressursutnyttelsen i nordområdene. Fremskrittspartiet mener at hele samerettsutredningen må trekkes tilbake, og at grunnforvaltningen i Finnmark skal styres etter samme modell som i dag, nemlig med Statskog som grunneier og forvalter av bl.a. jakt- og fiskerettighetene i Finnmark. Fremskrittspartiet krever full likebehandling både samer imellom og mellom samer og ikke-samer i Finnmark. Et slikt syn anser vi som folkerettslig uangripelig fordi det er basert på likeverd og respekt for enkeltmenneskets rettigheter, uansett rase, religion eller etnisk tilhørighet.

Enhver same som er norsk statsborger, skal selvsagt ha de samme demokratiske rettigheter som enhver annen norsk statsborger, både når det gjelder plikter og krav, retten til å utøve sitt språk, dyrke sin kultur og sitt samfunnsliv, så lenge dette skjer innenfor rammen av vanlig norsk lovgivning. Fremskrittspartiet har på denne bakgrunn full tillit til at norske samer er ressurssterke mennesker som selv kan ivareta sitt språk, sin kultur og sin identitet uten å måtte hjelpes av særtilpassede lover, konvensjoner, spesielle rettstilstander eller egne politiske organer for den samiske folkegruppe som f.eks. Sametinget.

Samer er, som alle oss andre, først og fremst enkeltindivider og frie borgere av landet som ikke er en ensartet gruppe med behov for særlover og politiske fora basert på etnisitet. Samer kan, som alle andre norske statsborgere, fritt delta i alle de demokratiske fora og organer som finnes innenfor det ordinære norske konstitusjonelle og demokratiske system. Å inndele befolkningen i politiske grupperinger basert på etnisk tilhørighet vil på sikt virke både svært stigmatiserende og mot sin hensikt, selv om det er aldri så velment i utgangspunktet.

Vitenskapsmannen Karsten Adriansen fra Båtsfjord konkluderer i sin bok «Er samene Finnmarks urbefolkning?» med at det ikke finnes fnugg av bevis eller dokumentasjon for at samer kan betegnes som urfolk, verken i Finnmark eller på Nordkalotten. Adriansen hevder derimot at samer trolig var de siste av Finnmarks tilstedeværende befolkning som tok Finnmarks ressurser i bruk. Ytterliggående samepolitikere raser selvsagt over Adriansens konklusjon, for hans konklusjon slår bena fullstendig bort under mye av grunnlaget for norsk samepolitikk som er bygd sterkt opp rundt ILO-konvensjon nr. 169 og urfolkstatusen. At Norge som det første landet i 1990 ratifiserte ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, er i seg selv ikke noe bevis for en urfolkstatus, men slik framstilles det allikevel av enkelte. Det kan altså trekkes sterkt i tvil om urfolkstatusen er korrekt, ifølge de kriterier som ILO-konvensjon nr. 169 trekker opp. Verken Sverige eller Finland har ratifisert konvensjon nr. 169. En svensk offentlig utredning konkluderer med at Norges behandling av ILO-konvensjon nr. 169 burde fungere som en varselklokke for svenske beslutninger.

Sametinget er heller ikke noe legitimt demokratisk og representativt organ i noen som helst sammenheng. For det første er Sametinget et udemokratisk organ ut fra en representativ betraktning. Fra nordre Nordland er det kommet inn en representant med 14 stemmer i ryggen. Fremskrittspartiet tar videre meget sterkt avstand fra at etnisk differensiering skal gi berettigelse til deltakelse i valg til Sametinget, for bare de som oppfatter seg som samer og har samiske aner, er altså berettiget til valgdeltakelse. Dette er ren apartheidpolitikk.

Ingen folkegruppe bør få utvidede demokratiske rettigheter basert på etnisitet. Dette vil garantert skape hat og splid, noe som slett ikke er ønskelig. Det er svært betenkelig at stortingsflertallet legger opp til en politikk der en utvalgt etnisk gruppe skal få utstrakt særbehandling på bekostning av andre.

Sametinget er som sagt ikke noe demokratisk eller representativt samisk organ, men et organ der drivkraften er en liten gruppe samer som ikke har særlig stor oppslutning blant samer ellers i Norge. Jeg har selv et omfattende kontaktnett i Finnmark, og deriblant har jeg kontakt med flere samer, samer som selv er sterkt imot Sametinget, og som mener at Sametinget på mange måter bare skader deres sak. Og hva skal vi mene når framtredende representanter i Sametinget tar til orde for en egen samisk utenrikspolitikk, egen samisk forsvarspolitikk? Fra før av har man eget flagg, nasjonalsang og nasjonaldag. Vi ser tilløp til mer ytterliggående meningsytringer fra Sametingets talerstol, der representanter fra det største partiet, Norske Samers Riksforbund, fremmer uttalelser som i realiteten tar til orde for etnisk løsrivelse og ny statsdannelse. Dette hadde selvsagt ikke vært så farlig isolert sett, men når alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, stadig lover økt samisk selvstyre, stimulerer man samtidig disse ytterliggående samers forventninger og krav om økt selvstyre og samisk autonomi.

Regjeringen og stortingsflertallet skaper forvirring, og man skaper urealistiske forventninger i enkelte samiske politiske miljøer når man stadig lover økt samisk selvbestemmelsesrett. Fremskrittspartiet godtar på ingen måte at Sametinget skal få styring over Finnmark på bekostning av etniske ikke-samer. Vi sier klart at det er absolutt ikke aktuelt å gi Sametinget noen som helst form for territorialt selvstyre, slik Sametinget krever. Dessverre vegrer altså allikevel flertallet seg mot å si klart fra hvor yttergrensene for samisk selvstyre skal gå. Dette er fatalt. Dette er likegyldig, og det er et falskt spill, som nører opp under ekstremistiske holdninger hos et lite antall svært politisk aktive samer.

Noen må tore si klart fra i denne sak før det går aldeles galt i Finnmark. Folk fra Finnmark kontakter meg stadig og advarer mot et nytt Bosnia, Baskerland eller Kurdistan. Selvsagt skal man ta slike henvendelser med en viss klype salt, men det er allikevel betegnende for problematikken i situasjonen i nord, dessverre.

Jeg vil med dette ta opp Fremskrittspartiets forslag.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Andersen har tatt opp det forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Det var kraftig lut frå representanten Andersen.

Samane er godkjende som urfolk fordi dei budde i landet då dagens landegrenser blei trekte opp. Derfor må norske styresmakter, både gjennom nasjonalrett og gjennom folkeretten, etter vår meining leggje forholda til rette for at denne folkegruppa skal utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Eg registrerer at Framstegspartiet absolutt ikkje vil akseptere at samane er urfolk, men meiner at dei derimot er ein minoritet. Det er ikkje oppsiktsvekkjande. Det er ingen generell internasjonal definisjon av urfolk, men når alle parti, med unntak av Framstegspartiet, legg dette til grunn når det gjeld samane sitt rettslege grunnlag, blir mitt spørsmål til representanten Andersen: Kva slags juridisk dokumentasjon byggjer Framstegspartiet konklusjonane sine på? Er det berre synsing, eller er det vitskapsmannen Karsten Adriansen som er sanningsvitnet?

Torbjørn Andersen (FrP): Da ILO-konvensjon nr. 169 ble vedtatt i 1990, bar det preg av å være hastverksarbeid. Den ble presset igjennom altfor fort i Stortinget. Det var få høringer om den, og veldig få fikk uttale seg. Nye opplysninger er kommet fram siden 1990. Jeg vil si det slik at samene er ikke urfolk etter ILO-konvensjon nr. 169, for den krever at man lever i tråd med tidligere sosiale, økonomiske og kulturelle tradisjoner, og at man er etterkommer etter dem som opprinnelig bebygde Finnmark. I dag er samene fullstendig integrert i det norske samfunn, og de lever slett ikke i telt på Finnmarksvidda lenger. Forsker Karsten Adriansen mener at det ikke finnes fnugg av bevis for at samene egentlig er å betrakte som et urfolk i Norge. Fremskrittspartiet er ikke noe samefiendtlig parti, men dette er det altså vitenskapelig bevis for å hevde, og dette er noe som er kommet fram etter at denne ILO-konvensjonen ble ratifisert av Norge.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg registrerer en svært kraftig ordbruk fra representanten Andersen. Jeg skal ikke gå inn i den typen ordbruk.

Når det gjelder at man ikke lenger lever som urfolk, er teltet fortsatt i bruk blant samer i forbindelse med nomadisk flytting når det gjelder reindriften, så det Torbjørn Andersen her sier, må basere seg på uvitenhet.

Ellers er det noe som forundrer meg, og det er den motstanden mot målrettet å gjennomføre tiltak som kunne hatt effekt nettopp for å utlikne forskjeller. Kan Andersen begrunne hvorfor Fremskrittspartiet viser så stor motstand mot at man skulle gi støtteordninger til ivaretakelse og videreutvikling av det samiske språket? Hva slags diskriminering skulle ligge i det i forhold til den norske befolkningen, eller for den saks skyld i forhold til den samiske kulturen, i forhold til samisk håndarbeid, duodji, kunsthåndverk som har eksistert i generasjoner, men som såpass få har ivaretatt, fordi det er få samer, og som ellers vil dø ut? Kan Torbjørn Andersen gi en begrunnelse for hvorfor det blir vanskelig for Fremskrittspartiet å kunne gi støtte til denne typen ordninger?

Torbjørn Andersen (FrP): Hadde representanten Ballo hørt etter da jeg holdt mitt innlegg, hadde han hørt at jeg sa at vi i Fremskrittspartiet ikke er imot verken samisk kultur, språk eller samfunnsliv for øvrig. Det vi mener, er at man trenger ikke et sameting for å ivareta dette. Jeg har faktisk så stor tiltro til samer som enkeltindivider og som folk at dette kan de håndtere selv, uten å ha et sametingsorgan for å veilede seg.

Når det gjelder Fremskrittspartiets mest prinsipielle hovedinnvending, er det nettopp Sametinget vi vil nedlegge. Det er Sametinget som organ vi mener er overflødig, men vi er ikke på noen måte et samefiendtlig parti. Vi har så stor tiltro til den samiske folkegruppe at vi tror at sitt språk, sin kultur, sin identitet, sitt samfunnsliv kan de utmerket godt ivareta uten et sameting.

Ivar Østberg (KrF): Jeg har ofte oppfattet Fremskrittspartiet som et parti som vil peke på lov og rett. I disse innstillingene er det skrevet om to høyesterettsdommer, og Høyesterett slår fast at det ikke er tvilsomt at samene er urfolk i Norge. Hva er det som har størst faglig og juridisk tyngde for Fremskrittspartiet, er det norsk høyesterett eller vitenskapsmannen Karsten Adriansen?

Hva legger Fremskrittspartiet i det når de sier at samene er en minoritet i Finnmark og bør behandles som sådan? De legger riktignok til «sier vitenskapsmannen Karsten Adriansen», men siden de siterer ham, går jeg ut fra at de mener det samme. Hva bør det bety å bli behandlet som minoritet som sådan?

Torbjørn Andersen (FrP): Det er alltid slik i denne verden at det som en gang ble oppfattet som en sannhet, før eller siden kan bli endret på ved at det kommer nye opplysninger og nye fakta for dagen.

I mitt svar til Sigvald Oppebøen Hansen, bl.a., viste jeg til at siden ILO-konvensjon nr. 169 ble ratifisert av Norge i 1990, er det kommet fram en del nye opplysninger, som sår tvil om hvorvidt samene virkelig er urfolk. Finnmark har vært befolket kanskje i 10 000 år, og samene er trolig det folkeslag som sist tok Finnmarks ressurser i bruk. Når det kommer nye, vitenskapelige opplysninger fram, må man kunne feste en viss lit til dem, ta dem i betraktning og se på om det man tidligere trodde, virkelig er godt nok.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) (fra salen): President! En åpenbar misforståelse.

Presidenten: Ja vel.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Representanten Torbjørn Andersen bygger opp under den misforståelse at begrepet «urfolket» er knyttet til hvem som kom først til et område. Det er ikke det som er knyttet til den internasjonale definisjon av urfolk. Definisjonen er knyttet til om folkegruppen bebodde området på det tidspunkt statsgrensene ble trukket. Det hersker det liten tvil om.

For det andre: Definisjonsspørsmålet er om man har beholdt noen av sine særtrekk. Det er det også liten tvil om. Så kanskje vil det være fornuftig å forholde seg til de internasjonale definisjonene og ikke egen synsing.

Presidenten: Da får vi si at det er oppklart.

Karin Andersen (SV): Det er nå 23 år siden det lå demonstranter i Stilla. Det Alta-kampen handlet om, var overkjøring av samiske interesser, og det handlet også om rasering av norsk natur.

I dag behandler vi en ny sametingsmelding, og da er det viktig å slå fast og holde fast ved noen prinsipper. Demokratiske prinsipper tilsier at det er flertallet som bestemmer. Men et demokrati som ikke har en politikk for å ivareta mindretallets interesser, er totalt uakseptabelt. Respekt, mangfold og likeverd er idealer som SV vil framheve. Politikk for urfolks rettigheter må utarbeides i respekt for deres tradisjon, levemåte og framtidige interesser.

Urfolks muligheter til å oppnå reell likestilling og likeverd er avhengig av både rettigheter, fordeling av ressurser og politisk makt. Derfor er Sametinget så viktig. Om noen få dager, når den nye finnmarksloven kommer, vil vi få en prøvestein på om man kan håndtere jussen på en fornuftig måte. Men Sametinget som politisk organ er utrolig viktig, fordi juss og lovverk ikke er nok. De som ikke forstår det, og som vil legge Sametinget ned, velger ensretting, konflikt og rettssal framfor samarbeid, dialog og mangfold.

SV mener at Sametinget må få mer innflytelse, og at de må få høyere status som politisk organ. Fremdeles trengs det et bedre samarbeid mellom Sametinget og Stortinget. SV og Senterpartiet har forpliktet seg til å ta opp det med Presidentskapet og sørge for at Sametinget ikke, som i dag, blir behandlet som en hvilken som helst lobbyist. Vår viktigste samhandlingspartner kan ikke behandles på den måten. Derfor mener vi at man må ha fastere møter og en annen form rundt samarbeidet også med andre komiteer enn kommunalkomiteen.

SV er som sagt enig i at vi må overføre mer ansvar til Sametinget. Men det forutsetter at statlige myndigheter ikke fraskriver seg medvirknings- og samarbeidsansvar i saker der Sametinget er gitt myndighet, og ikke løper fra ansvaret for å finansiere tiltak som er desentralisert. Det skjer overfor Sametinget, og det skjer også overfor kommunesektoren. SV vil understreke at det nasjonale ansvaret for å virkeliggjøre målene i samepolitikken ikke må svekkes. For eksempel må tilskuddsordningen som etableres for å dekke utgifter til tospråklighet, dekke de reelle kostnadene.

SV er ikke imot nye finansieringsmuligheter, f.eks. når det gjelder samiske sentra og flerbrukshus, men vi vil advare sterkt mot at en mulighet til alternativ finansiering blir brukt som ansvarsfraskrivelse fra regjering og storting for å unngå at de skal ha ansvar for at målsettingene for politikken nås.

SV mener også at det er viktig å styrke den samiske identiteten og ta hensyn til at barn og ungdom i dag kan identifisere seg både med det samiske og det norske. Det er viktig å finne fram til tiltak som setter foreldre og foresatte som har mistet det samiske språket, i stand til å være en støtte for barna sine når de lærer samisk. I likhet med skolen må også barnehagen legge opp til reell tofunksjonell språklighet.

SV er også fornøyd med å ha fått gjennomslag for at Regjeringen i løpet av 2003 skal vurdere å senke kravet til antallet elever som kreves for å opprette en samisk klasse. Utenfor det samiske språkområdet kreves det nå ti elever for å opprette en klasse. I flere kommuner, bl.a. i Troms, ligger dette kravet så høyt for det enkelte årskull. I praksis blir det da veldig mange elever med samisk som morsmål som ikke får mulighet til å gå i en samisk klasse. Vi er veldig glad for at Regjeringen nå skal se på dette.

Den sterke satsingen på kultur som Sametinget har valgt å vektlegge i flere år, er viktig. Å føle seg trygg og stolt over sitt eget grunnlag for å kunne møte andre med personlig trygghet og likeverd er viktig. Den rike kulturarven og de nye kulturinntrykkene som den samiske befolkningen har, er en stor berikelse for alle. I en moderne tid i en mobil og omskiftelig verden, ser vi at den personlige identitetsbyggingen blir viktigere og viktigere som grunnmur for annen livsutfoldelse. Å styrke samisk kultur vil derfor bare være et gode for hele samfunnet.

Finnmark er et av de områdene, i tillegg til Oslo indre øst, som har de største fattigdomsproblemene. Derfor har SV i meldingen pekt på problemene med at Regjeringen svekker både distriktspolitikken og utjamningspolitikken, og at dreiningen vekk fra en bred velferdspolitikk mot smal fattigdomssatsing ikke kommer Finnmark og befolkningen der til gode. SV er svært kritisk til den siden av Regjeringens politikk.

Når det gjelder reindriften, mener også SV at Sametinget må få større ansvar for å avklare samepolitiske retningslinjer for reindriftspolitikken. Det er, tror vi, en viktig desentralisering av ansvar, slik at man må gå inn i de vanskelige prioriteringskonfliktene. Men dette må sjølsagt skje under forutsetning av at staten viser ansvar for å ivareta overordnede miljøhensyn, og at rammebetingelsene for næringen skal være slik at den kan leve framover.

Så til et av de vanskelige områdene, nemlig verneplanarbeidet i Tysfjord. SV har gått inn for at verneplanarbeidet må legge til rette for et vern som ikke er en trussel mot framtidig lulesamisk kjerneområde. Vern og bruk av området må avklares i planprosessen, og noen prinsipielle avklaringer vil komme som følge av Samerettsutvalgets innstilling til ny finnmarkslov. Jeg synes den mistilliten som lulesamene viser og faktisk føler overfor storsamfunnet og overfor verneplanarbeid, må tas på alvor. Den mistilliten kan bare rettes opp ved at staten faktisk ivaretar de interessene som vi kommer til å vedta i dag, i planprosessen og under verneplanarbeidet. Hvis det svikter, har de på en måte fått rett i at de interessene ikke er viktige nok for storsamfunnet. For SV er det viktig å understreke at vi mener de er det.

I stortingsmeldingen har SV også pekt på rettshjelpssituasjonen for Indre Finnmark. Det er et velferds- og rettsstatsproblem at de med lavest inntekt og det største behovet for rettshjelp, er de som bruker rettshjelpen minst. Det er gjort noen endringer i rettshjelpssystemet som har bedret situasjonen noe, men SV er fremdeles av den mening at rettshjelpskontoret for Indre Finnmark burde styrkes i stedet for å svekkes, og at dette er et hensyn som vi på en måte ikke bare kan skyve over på de generelle, alminnelige ordningene, men som vi må ivareta på en spesiell og sterkere måte enn det vi har gjort i de ordningene vi har i dag.

Et av de interessante spørsmålene som har vært oppe til debatt under behandlingen, er spørsmålet om urfolksone. Det står ingenting om det i meldingen, men det er knyttet til en av de andre store politiske debattene om dagen, nemlig differensiert arbeidsgiveravgift, som jo er en utrolig viktig ordning for hele Finnmark og derved også for de samiske områdene. Alle samiske områder ligger jo innenfor de områdene som nyter godt av ordningen slik den er i dag. Det har vært tatt til orde for at man kunne etablere en urfolksone. SV har ikke tatt standpunkt til dette, men vi synes det er en interessant idé å vurdere, fordi det ikke er noen tvil om at urfolkstatusen vil gi en annen tyngde i internasjonale forhandlinger enn de rene norske distriktspolitiske interessene. Problemet med en slik ordning vil være at den vanskelig kan gjøres gjeldende for andre deler av landet som også har store distriktspolitiske utfordringer, og som derved kanskje kommer enda vanskeligere ut i forhandlinger om slike vanskelige temaer. Jeg synes at vi skal se på alle slike innspill som konstruktive, og SV ønsker å se på dette som en mulighet framover.

Jeg vil ta opp det forslaget i innstillingen som SV er medforslagsstiller til, hvis det ikke allerede er opptatt.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp det forslaget hun refererte til, hva enten det er tatt opp tidligere eller ikke.

Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Representanten Andersen uttrykte i sitt innlegg bekymring for den mistillit som den lulesamiske befolkningen har til den statlige verneplanprosessen. Det er vel ikke å si det for sterkt at den lulesamiske befolkningen i området har uttrykt frykt for å bli overkjørt i denne prosessen. Hadde det ikke da vært rimelig enten at saken hadde vært tatt ut av verneplanarbeidet, slik Arbeiderpartiet og et flertall i komiteen, men ikke et flertall av partiene i salen, har gått inn for, eller at man som et minimum stilte krav om at saken skulle bringes tilbake til Stortinget for nettopp å avveie og forsikre seg om at disse hensyn blir ivaretatt, i stedet for å gi Miljøverndepartementet fullmakt til å avgjøre saken, slik man nå i realiteten gjør gjennom det forslaget som SV har stilt seg bak?

Karin Andersen (SV): Det er flere interesser som SV har vært opptatt av å ivareta i denne saken. Jeg vil gjenta det jeg sa i sted, at vi tar denne mistilliten fra de samiske interessene på alvor. Oppigjennom hele historien har det vel vært slik at man ikke bare har følt, men også i praksis har blitt både undertrykt og overkjørt. En av grunnene til at vi er nødt til å ha en særlig samepolitikk i dag, er jo nettopp at storsamfunnet ikke har ivaretatt disse interessene.

Når flertallet går inn for det forslaget vi har fremmet i dag, er det fordi vi oppfatter at det er interesser som dreier seg om naturvern, som kan ivaretas samtidig som man ivaretar interessene til det lulesamiske samfunnet og dets framtid. Vi oppfatter at de forpliktelsene som regjeringspartiene har gått inn for ved å formulere disse forslagene, slik de har gjort det sammen med SV, er så sterke at disse interessene skal ivaretas i planprosessen, og de kan bare ivaretas der.

Torbjørn Andersen (FrP): Representanten Karin Andersen uttalte noe slikt som at de som vil legge ned Sametinget, velger konflikt. Det er selvsagt Fremskrittspartiet hun sikter til her. Men det er altså ikke bare Fremskrittspartiet som vil nedlegge Sametinget. Jeg skal referere fra avisen Finnmarken den 28. februar i år, der det står: «Isak Mathis O. Hætta vil legge ned sametinget.» Journalisten spør: «Betyr dette at du er enig med Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen?» Hætta svarer: «… slik utviklingen har gått, så er jeg enig med dem om at tinget burde nedlegges». Isak Mathis O. Hætta er også varaordfører i den største valgkretsen, Kautokeino. Da kan man jo spørre, når Karin Andersen roser Sametinget opp i skyene og sier at alt er så bra med Sametinget: Hva er Karin Andersens kommentar til at selv sentrale sametingsmedlemmer mener at Sametinget bør nedlegges?

Karin Andersen (SV): Jeg registrerer med litt forferdelse at det er stortingsrepresentanter, valgt inn i et demokratisk organ, som ikke mener at den beste måten å løse konflikter på er ved å forsøke å finne politiske løsninger. Jeg tror Fremskrittspartiet har sovet i alle historietimer, og de velger å lukke øynene for de overgrep og de overkjøringer som har vært gjort gjennom historien overfor samene. Grunnen til at vi må vedta en del slike ting, er jo nettopp at storsamfunnet ikke har ivaretatt disse interessene, at det ikke er mulig å oppnå en likeverdig situasjon uten demokratiske organer som kan tale på vegne av befolkningen.

Det er slik at man kan framføre ekstreme synspunkter både her og der. Hvis framtredende representanter i Stortinget tar til orde for ekstreme standpunkter, kan det også være noen som ønsker å legge ned Stortinget. Jeg tror ikke at det er noen særlig gode idé, i likhet med at jeg ikke tror det er noen god idé å legge ned Sametinget.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet og SV står saman på mange område i denne innstillinga. Det går tydeleg fram. På eitt område skil vi lag, nemleg i handteringa av Tysfjord–Hellemobotn-området og spørsmålet om vern.

No seier Karin Andersen at det er naturvernomsyn som gjer at SV står for det dei gjer her. Vi er med alle saman, unnateke Framstegspartiet, i eit felles fleirtal som seier at det treng ikkje vera motsetnad mellom naturvern og naturforvalting. SV er med i det forslaget som Ivar Østberg har fremja i dag. Men kva er det eigentleg representanten Karin Andersen ser føre seg skal gjerast av utgreiingar av lulesamiske interesser, og korleis skal dei varetakast dersom ho ikkje skal ta Tysfjord–Hellemobotn-området ut av verneplanen?

Karin Andersen (SV): På noen områder kan det være konflikt mellom naturvern og de lulesamiske interessene. Det er litt ulike måter å utvikle næringsgrunnlaget på ut fra naturressursene i de ulike samiske områdene. Det er noen uavklarte punkter på dette området. Men SV tror, i motsetning til Senterpartiet og flertallet, at disse konfliktene lar seg løse innenfor planprosessen. Med det kjennskap vi har til de føringer som har vært lagt gjennom behandlingen bl.a. hos fylkesmannen i Nordland, er man innstilt på å ivareta de lulesamiske interessene på en god måte innenfor planarbeidet. Vi mener at man ivaretar de samiske interessene bedre ved å være sterke med hensyn til natur- og miljøvern fordi det nettopp ivaretar naturgrunnlaget for den samiske befolkningen.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Samane er ei urbefolkning på Nordkalotten, bundne saman av eit felles språk, ein felles kultur og ei felles historie. Fordi det bur flest samar i Noreg, har Noreg eit særskilt ansvar for utvikling av samane sin kultur og deira levekår. Samane sine kår i Sverige, Finland og Russland vil vera avhengige av levekåra til dei norske samane. Ratifiseringa av ILO-konvensjonen og det arbeidet Noreg gjer for andre minoritetar og urbefolkningar, gir òg Noreg eit særleg ansvar internasjonalt.

Senterpartiet vil gi den samiske befolkninga moglegheiter til kulturell og materiell utvikling på eige grunnlag, og gi dei ulike samiske språk- og kulturgruppene moglegheiter til å utvikla eigne særtrekk. Vi er imot inngrep i bruksområde som svekkjer samiske primærnæringar. Gjennom Sametinget og andre organ må samane få større innverknad ved planlegging og tiltak som gjeld den samiske befolkninga.

Senterpartiet vil understreka kor viktig det er å ha ein generell politikk som òg varetek den samiske befolkninga. Når distriktspolitikk, næringspolitikk og kulturpolitikk blir svekt, får det negative følgjer òg for den samiske befolkninga. Når Regjeringa vel å sjå vekk frå Forskjells-Noreg og tiltak i forhold til utjamning, og når kommuneøkonomien er dramatisk svekt, får det følgjer for den samiske befolkninga. Senterpartiet er for ein fellesskapspolitikk, der vi varetek fellesskapet framfor skattelette for dei av oss som har aller mest. Vi veit at det òg kjem den samiske befolkninga til gode.

Innafor taletida på 5 minutt vil eg i strekpunktsform referera nokre av dei innspela frå Senterpartiet som er tekne inn i fleirtalsinnstillinga:

• Dialogen mellom Sametinget og dei kommunane og fylkeskommunane det gjeld, skal vera gjensidig.

• Også andre forvaltingsorgan enn den sentrale reindriftsforvaltinga har behov for å rekruttera samiskpraktiserande medarbeidarar.

• For å bevara reindrifttermar, stadnamn og termar knytte til andre samiske næringar må innsamling og systematisering av dette materialet prioriterast.

• Fleirtalet ber Regjeringa vurdera tiltak som vil auka faktainformasjon om samane i samfunnet, under dette ulik nærings- og yrkestilknyting.

• Det må rekrutterast eit tilstrekkeleg tal samisktalande fosterheimar for dei tilfella der samiske barn har behov for å omsorgsovertaking.

• Statleg finansiering av dei vidaregåande skulane og internatdrifta må sikrast vidare.

• Ei verdig eldreomsorg må tilretteleggjast òg når det gjeld språk.

• Det er behov for midlar til tospråklegheit i helseforetaka og andre statlege helsetenester, slik at tidlegare praksis kan vidareførast.

• Fleirtalet strekar under viktigheita av at Sametinget og lokale myndigheiter blir involverte i saker som gjeld naturområde med særleg verneverdi.

• Vi står saman med Arbeidarpartiet og Framstegspartiet om å ta Hellemofjorden i sin heilskap ut av verneplanarbeidet for Tysfjord–Hellemo-området.

• Vi står dessverre berre saman med SV når det gjeld det at tilskotsordninga for å dekkja utgiftene til tospråklegheit skal dekkja reelle kostnader. Og eg vonar at fleirtalet kjem til å koma etter på det punktet seinare.

• Vi står òg saman med SV om at det er eit nasjonalt ansvar å finansiera samiske senter og fleirbrukshus. Når vi opnar for anna finansiering, er det ikkje fordi vi vil at staten skal fråskriva seg ansvaret sitt.

• Vi vil be Regjeringa vurdera rikspolitiske retningsliner for samiske spørsmål og planarbeid, i kommunar og fylkeskommunar.

• Vi vil styrkja rettshjelpskontoret i Indre Finnmark. Vi står saman med Arbeidarpartiet om ein samla gjennomgang og ei vurdering av tap av rein til rovvilt.

• Vi er med i det fleirtalet i komiteen som etter innspel frå Arbeidarpartiet vil ha eit verdiskapingsprogram basert på tradisjonell næringsdrift hjå samane.

– Der var det slutt på tida mi, så då får eg koma tilbake seinare.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Senterpartiet og Arbeiderpartiet står sammen om det aller meste i denne innstillingen. Men på ett punkt står faktisk Arbeiderpartiet helt alene. Etter vårt syn vil målsettingen om at samene, gjennom Sametinget, selv skal bestemme over saker som spesielt angår den samiske befolkning, bli oppfylt best dersom man lar Sametinget selv ha myndighet over spørsmål knyttet til Sametingets valgordning.

Jeg registrerer som sagt at ingen av de andre partiene har sluttet seg til det synet. Men i den utstrekning det skulle være ulike vurderinger mellom Sametinget og de statlige organene om hvordan valgkretsinndelingen skal være, hvordan mandatfordelingen skal være, hvordan avgrensningen i stemmeretten skal være – vil det ikke da være sterke prinsipielle grunner for at det vil måtte være Sametinget som selv definerer hva som er best, i samsvar med samisk tradisjon og samisk vurdering? Og hvorfor er i så fall Senterpartiet ikke enig i den vurderingen, at denne myndigheten bør tillegges Sametinget?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det som er sagt i innstillinga av dei ulike partia når det gjeld valordninga, er grunnlag for eit nærmare studium. Det er f.eks. slik at Senterpartiet står åleine om å følgja opp utjamningsmandat etter same modell som ved stortingsval, og der desse mandata skal gjelda det underrepresenterte kjønnet. Det er slik at Arbeidarpartiet vil at ektefellar til samar som står i manntalet, òg skal få moglegheit til å stemma.

Vi synest at Stortinget skal ha det overordna ansvaret for ulike valordningar, men vi vil då i større grad enn Arbeidarpartiet på nokre område ha respekt for det Sametinget seier.

Torbjørn Andersen (FrP): Representanten Magnhild Meltveit Kleppa er meget positivt innstilt til Sametinget og Sametingets arbeid.

Jeg har i grunnen bare et lite, greit og kort spørsmål. Det er jo slik at kriteriene for å stille i samemanntallet og få delta i valg er at man må ha en viss gehalt av samisk blod og oppfatte seg som same. Mener representanten Meltveit Kleppa at etnisitet faktisk er grunnlaget for å få lov til å delta i et demokratisk valg? Jeg synes det er meget merkelig at demokratiske rettigheter til å delta i valg skal være knyttet opp mot etnisk tilhørighet. Jeg finner det meget betenkelig!

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er nok slik at Senterpartiet og Framstegspartiet gjensidig har sine motførestellingar i forhold til politikken på dette området.

Når Framstegspartiet innleier merknaden sin med å seia at «likeverd og respekt for enkeltmenneskets egenart, retten til å utfolde seg og bestemme over sitt eget liv, er et viktig og grunnleggende samfunnssyn», fekk eg i dag gjennom Andersen sitt innlegg mest eit inntrykk av at det skal gjelda for ein del andre folkegrupper, men ikkje for samane. Vi for vår del legg til grunn den ILO-konvensjonen som Noreg har ratifisert, det grunnlovsvedtaket som er på plass, og den praksisen som elles er etablert. Vi synest Sametinget er ei svært god ordning – for den samiske befolkninga så vel som for oss andre.

Ivar Østberg (KrF): Hele komiteen har vært opptatt av å sikre de lulesamiske interesser i det lulesamiske kjerneområdet i Tysfjord.

Når det gjelder arealforvaltning i områder med samisk bosetting, sier et bredt flertall – alle partier, Senterpartiet inkludert – at man «er kjent med at de samiske kjerneområdene omfatter store naturverdier som det er en viktig nasjonal oppgave å ta vare på for ettertiden, ikke minst som grunnlag for fortsatt samisk bosetting, næringsvirksomhet og kultur».

Og videre:

«Flertallet vil understreke viktigheten av at Sametinget og lokale myndigheter må involveres i saker vedrørende naturområder som har særlig stor verneverdi.»

Hvorfor må man da trekke dette området helt ut og ikke følge Sametingets ønske om en nasjonal prosess, som noen andre av oss har foreslått?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Grunngivinga for at vi meiner at Hellemofjorden skal trekkjast ut, går fram av ein merknad som Arbeidarpartiet og Senterpartiet står saman om, der vi «konstaterer at Hellemofjorden med tilliggende områder er kjerneområder for den samiske befolkningen i lulesamisk område». Vi har allereie no òg fått klarlagt korleis dei i den einaste og siste lulesamiske fjordbusetjinga i Noreg sjølve meiner at livsgrunnlaget deira kan takast vare på vidare.

Vi har lita tru på at ytterlegare utgreiingar vil taka vare på denne befolkninga på ein god måte – difor dette standpunktet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Steinar Bastesen (Kp): Vi behandler i dag St.meld. nr. 55 for 2000-2001. Behandlingen burde ha vært utsatt, slik at representantene hadde fått mer tid på seg. Men når vi nå behandler meldingen, så behandler vi den.

Jeg skal ikke gå inn på at det er gitt ut ei bok, «Er samene Finnmarks urbefolkning?» – jeg vil bare nevne det fra denne talerstol. Man kan stille spørsmål ved om det er rett det som står der, men ei bok er nå ei bok, og de som har imot den boka, bør jo skrive ei ny bok.

Jeg har fra denne talerstol fremmet et forslag om vern og bruk av sjøen. Min ærbødige påstand er at det er ingen hjemmel i naturvernloven for å frede sjøen. Det er hjemmel i saltvannsfiskloven og i de lovene som administreres av Fiskeridepartementet, men ikke i naturvernloven. Hvor mange ganger vi enn behandler stortingsmeldinger opp mot naturvernloven i denne sal, så gir det ikke loven større virkefelt. Lover vedtas av Odelstinget og Lagtinget – enten vi liker det eller ei. Stortinget kan ikke vedta lover, det framgår av den konstitusjonelle orden.

Det eneste lovgrunnlaget som foreligger, er et brev på tre sider – jeg gjentar: tre sider – fra Det kongelige justis- og politidepartement. Jeg vil referere slutten av dette brevet, som er undertegnet av en lovrådgiver og en konsulent. I brevet står det:

«Vi er etter dette tilbøyelig til å mene at naturvernloven generelt også gjelder sjøområder, herunder vannmassene, havbunnen, samt plante- og dyrelivet der. Vi går ikke inn på hvorvidt alle verneformer etter naturvernloven kan nyttes overfor slike områder.»

Det er hele hjemmelsgrunnlaget for naturvernloven. La det være sagt fra denne talerstol: Det er hele hjemmelsgrunnlaget! Vi går på en kjempesmell!

Når miljøvernministeren og Miljøverndepartementet har sagt at den vedtatte kystverneplanen for Nordland skal gjelde, så skal den det. På bakgrunn av et privat forslag har Miljøverndepartementet, statsråden, skrevet et brev til energi- og miljøkomiteen datert 15. februar 2001. I brevet står det bl.a. at man skal konsekvensutrede vernetiltak på mer enn 250 km2 og alle vernetiltak større enn 500 km2. Det framgår av det brevet, som alle her har fått fra Miljøverndepartementet, at Tysfjord og indre Hellemofjorden skal fredes, for det er et fredet område av kystverneplanen for Nordland. Der står det – og det er helt utrolig – at i Stortinget vedtar vi foreløpige planområdegrenser for utbedring og vern, og konsekvenser av vern, i Tysfjord–Hellemo-området. Altså: Vi vedtar foreløpige planområder i Stortinget. De sitter på fylkesmannens miljøvernavdeling og tegner med tusj. Så vedtar vi i Stortinget at det de har tegnet med tusj om foreløpige verneområder, skal være slik. Vi gir altså fullmakt til dem som sitter og tegner med tusj, at de fortsatt skal tegne med tusj!

Vi har ingen problemer i vårt parti med å gå inn og trekke ut Hellemofjorden og indre del, som § 2 tilsier. Det har jeg ingen problemer med å slutte meg til. For det er ikke noen stor hemmelighet at Kystpartiet går mot den planen, og foreløpige planområdegrenser går vi imot.

Presidenten: Tiden er ute!

Steinar Bastesen (Kp): Ja, tiden er ute, men jeg kunne ha sagt mye, mye mer.

Presidenten: Det er presidenten ikke i tvil om.

Statsråd Erna Solberg: Tilleggsmeldingen om samepolitikken – og de sakene som i dag ligger til behandling, altså St.meld. nr. 55 for 2000-2001, St.meld. nr. 33 for 2001-2002 og St.meld. nr. 10 for 2002-2003 – er et viktig statusdokument, som trekker opp erfaringene med hvor langt vi er kommet i forhold til politikken overfor og i samarbeid med urbefolkningen samene i Norge. Den er viktig også fordi den peker ut hvor prioriteten i arbeidet skal ligge fremover, samtidig som den er et dokument som jeg ikke vil kalle skjellsettende, verken for den forrige regjering eller for vår, fordi den er en del av en oppfølging av en politikk som er lagt til grunn over flere år i Norge.

Derfor er jeg veldig glad for på bakgrunn av komitemerknadene å kunne konstatere at alle partier, med unntak av ett, stiller seg bak hovedlinjene i norsk samepolitikk. Det tror jeg gir en stor trygghet for den samiske befolkningen som minoritet og som urfolk. Det gir trygghet for dem som skal jobbe med å utforme samepolitikken i det praktiske liv, og som skal arbeide videre med den rekke tiltak som er nevnt både av foregående regjering og av denne regjering.

Jeg har lyst til å understreke at samepolitikken er tverrsektoriell. Kommunal- og regionaldepartementet har en samordnende rolle. Men det er faktisk slik at veldig mange av de temaene som er av betydning for det samepolitiske området, defineres både på andre forvaltningsnivå og i andre departementer. Kirke- og kulturdepartementet, Utdanningsdepartementet og Landbruksdepartementet er viktige departementer som spiller en viktig rolle i forhold til å utforme og nå de målsettingene vi ønsker å ha for samepolitikken.

Den samordnede rollen er viktig for at vi skal se hvordan ting henger sammen, og for at det ikke skal være store hull. Vi kan f.eks. konstatere at vi i løpet av denne stortingssesjonen bl.a. har behandlet en stortingsmelding knyttet til høyere samisk utdanning og forskning, som har vært viktig, og som har trukket opp noen viktige linjer innenfor det området.

I forrige stortingsperiode vedtok et enstemmig storting menneskerettighetsloven av 21. mai 1999. Den vedtok et enstemmig storting. Gjennom denne loven ble FN-konvensjonen om sivile og sosiale rettigheter gjort til norsk lov. Artikkel 27 i denne konvensjonen gir rett til særskilt beskyttelse for etniske, religiøse og språklige minoriteter. Jeg understreker at vedtaket var enstemmig, for det er litt forbausende at når man går igjennom det som skal til for å sikre urbefolkningens – den språklige minoriteten i Norge – samenes, rettigheter etter FN-konvensjonen, som altså også Fremskrittspartiet har stemt for, så har man ingen synspunkter når det gjelder det som skal være oppfølgende politikk knyttet til det. Det er forbausende at man faller tilbake på den enkle retorikken knyttet til spørsmålet om man er en urbefolkning eller ikke, som kommentar til hvert eneste punkt som er tatt opp i innstillingen fra komiteen.

Det kan jo være grunner til å stille spørsmål – hvis vi skal følge opp artikkel 27 i denne konvensjonen, som Fremskrittspartiet har stemt for – om hva som er partiets politikk for den språklige minoriteten samene. Da må man altså gå lenger i utformingen av de politiske og oppfølgende standpunkter enn det Fremskrittspartiet har gjort. Det viser vel kanskje at man ikke tenker på sammenhengen mellom ulike typer vedtak man er med på å fatte.

Politikken overfor urfolk og minoriteter er forankret i internasjonale konvensjoner. Norge som et rikt land må være seg bevisst hvilke signaleffekter vår behandling av urfolk og minoriteter gir, særlig overfor andre land som har mindre mulighet for nettopp å gi den typen beskyttelse og utvikling for sine minoriteter på grunn av landenes økonomiske situasjon.

Utvikling av urfolk som minoritetspolitikk er etter min mening også en utvikling av demokrati. Det er viktig i et demokrati at vi har mekanismer som sikrer også mindretallets rettigheter, og at det ikke bare er flertallets rettigheter demokratiet fokuserer på.

Norge har et særskilt ansvar overfor samisk kultur. Dersom Norge ikke tar vare på samisk kultur og språk, kan vi ikke vente at andre gjør det. Det finnes rett og slett ingen andre i vårt samfunn som vil kunne ta vare på dette hvis ikke det norske samfunnet som helhet gjør det. Derfor har Regjeringen klart understreket i sin tilleggsmelding at vår prioritet ligger på språk, den ligger på ungdom, og den ligger på kulturutvikling.

Den neste større milepælen som kommer i forhold til urbefolkningspolitikken, er finnmarksloven. I meldingen blir det sagt at denne vil bli lagt frem i vårsesjonen 2003. Jeg har lyst til å understreke at det er en vanskelig sak, hvor det er mange kryssende hensyn som må ivaretas. Vi må regne med at noen ikke blir særlig fornøyde med det vi kommer med, kanskje de ikke blir så misfornøyde heller. Men kanskje en av de viktige rollene vi har som politikere, er å finne balansen mellom ulike ståsteder og avveie de kryssende hensyn mot hverandre.

I komitebehandlingen har forholdet mellom samisk sedvane, rettigheter og verneregimer blitt debattert. Natur- og arealvern er en forutsetning for bevaring av det materielle grunnlaget for samisk kultur. Det må vi ikke glemme. Det blir ingen bevaring av samisk kultur og mulighet for samisk næringsutvikling hvis vi ikke har det natur- og arealvernet som er en forutsetning for å få dette til. I flere saker blir verneplaner sett på som en trussel mot samisk kultur. Jeg mener at det ikke skulle være nødvendig. Jeg mener at det er interesser vi skal prøve å avbalansere, slik at samisk kultur og levesett og samiske næringsveier kan leve også innenfor et vernet område. Miljøverndepartementet, sammen med Kommunal- og regionaldepartementet, har en dialog med Sametinget angående disse sakene, særlig Stabbursdalen og Hellemobotn.

Det er enighet i komiteen om at det er viktig med et velfungerende næringsliv i områder med samisk bosetting. Jeg ser at det er uenighet om valg av virkemidler, men jeg er glad for at målene er felles. Og jeg oppfatter at debatten i dag egentlig ikke er en debatt som dreier seg om samepolitiske spørsmål, men den dreier seg om de ulike ståstedene vi måtte ha knyttet til bruk av offentlige midler på ulike tiltak. Jeg har likevel lyst til å understreke at i forbindelse med utviklingen av et velfungerende næringsliv, dreier det seg også om å sørge for å gjøre de samiske områdene til brede samfunn med ulik type kompetanse. Og i den sammenhengen har denne regjeringen gjort ett av de kanskje største skrittene som har vært gjort, nemlig å legge Mattilsynets regionalkontor for Troms og Finnmark til Kautokeino. Det er faktisk en måte å bygge bredere kompetanse på i et lokalsamfunn, og det skaper en bredere basis også for spinn-off og annen type næringsutvikling. Vi skal ikke glemme at det er blant de mest aktive tiltakene som kan gjøres nettopp i et næringsfattig område, og i et område som kanskje trenger balanse mellom mer enn de samiske interessene, nemlig ved at også den norske stat er til stede med noen av sine institusjoner innenfor dette området.

Vi ser at opposisjonen ber Regjeringen sette i verk et verdiskapingsprogram for samiske områder med utgangspunkt i den tradisjonelle samiske næringsaktiviteten innenfor jordbruk, reindrift, fiske og tradisjonelt håndverk, alene eller i kombinasjon. Det er allerede i gang et verdiskapingsprogram for reindriften. Vi vil selvfølgelig vurdere dette forslaget i det videre arbeidet som skal skje, og i samarbeid med Sametinget, som også har virkemidler knyttet til samisk næringsutvikling.

Kommunalkomiteen har ved flere anledninger vært opptatt av reglene for valg til Sametinget. Dette jobber vi nærmere med i Kommunal- og regionaldepartementet. Utgangspunktet vårt har vært, som også flertallet har gitt tilslutning til, at legitimiteten til valgene til slutt bør gis ved at valgreglene sanksjoneres også av Stortinget. Vi vil selvfølgelig legge avgjørende vekt på det som kommer som forslag fra Sametinget, men det er likevel slik at vi synes at når Stortinget er landets nasjonalforsamling, bør også nasjonale myndigheter gi den legitimiteten det vil være at vi endelig sanksjonerer de valgreglene som skal være. Det er mange land som har valgregler hvoretter det er enkelt å gjøre endringer med valgkretsene i løpet av en periode. De landene har fått mange betegnelser i statsvitenskapelig litteratur. En av grunnene til at det er vanskelig å gjøre endringer med valgreglene i forhold til Stortinget, er nettopp å sikre at det ikke skal gjøres bekvemmelighetsendringer raskt. Jeg tror den mekanismen at Stortinget og Regjeringen endelig sanksjonerer dette, faktisk er et viktig virkemiddel også for å gi fremtidig sterk legitimitet til de valgene som skal skje til Sametinget.

I Sem-erklæringen heter det at Regjeringen vil føre en politikk som verner om retten til og øker respekten for det å være annerledes og tenke annerledes. Derfor kommer Samarbeidsregjeringen til å føre en kultur- og kunnskapspolitikk som gjør hver enkelt trygg på egen og andre menneskers personlige og kulturelle identitet. Det er noe jeg har lyst til å understreke, for det er i denne sammenhengen ikke bare spørsmål om hva vi gjør i forhold til samers rettigheter og plikter i vårt samfunn, men også om hvordan resten av det norske samfunnet får en større bevissthet om den kulturarven som samene betyr også for oss.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A): I stortingsmeldinga som vi no debatterer, er det gitt ei omfattande framstilling av levekåra for folket i Indre Finnmark, som er det samiske kjerneområdet. Kommuneøkonomien er dårleg. Det gjer det svært vanskeleg for kommunane å setje i verk tiltak for å betre levekåra for dei som har det aller vanskelegast i samfunnet vårt. Regjeringa har fått tilslutning her i huset til forslag om ein kraftig reduksjon av dei distriktspolitiske verkemidla både for 2002 og 2003. Spørsmålet mitt til statsråd Solberg blir derfor: Kva tiltak vil Regjeringa setje i verk for å betre levekåra for det samiske folket i Indre Finnmark?

Statsråd Erna Solberg: Jeg er ikke enig i at kommuneøkonomien er dårlig i Indre Finnmark. Det er faktisk det området som har høyest overføring i inntekter inn til kommunesektoren. Det er samtidig veldig mange store utfordringer, men jeg tror at hvis man sammenligner økonomien i kommunene i dette området, med økonomien i veldig mange andre sårbare kommuner i dette landet, så er dette faktisk kommuner som har meget god økonomi relativt sett.

Det er også slik at Arbeiderpartiet ville hatt en noe bedre kommuneøkonomi, men det dreier seg fortsatt om en halv prosent større økning enn det vi ville hatt. Jeg synes av og til – og jeg har lyst til å understreke det i denne sammenhengen også – at det blir litt oversolgt, særlig når partisekretæren kan gå ut og snakke om at dette er ren thatcherisme. Jeg skjønner at forskjellen er 0,5 pst. i kommuneoverføringer for at det skal være en ren thatcherisme-politikk eller noe som kan sammenlignes med andre tidligere regimer i dette landet.

Torbjørn Andersen (FrP): Statsråd Solberg viste til at finnmarksloven snart vil bli lagt fram fra Regjeringens side. Hun uttalte at ingen vel blir særlig fornøyd med det de kommer med. Det var det hun sa. Så får vi se hva det blir.

Jeg vil vise til Gudmund Alfredsson, som er en anerkjent islandsk jurist med flere års virke i FNs arbeidsgruppe for urfolk. Han sier at internasjonale konvensjoner for urfolks rettigheter ikke går så langt som å gi selvbestemmelsesrett. Ingen regjering godtar selvbestemmelsesrett, altså autonomi, og ILO-konvensjon nr. 169 kan ikke brukes til å innføre selvbestemmelsesrett, slik Sametinget krever.

Med fare for kanskje ikke å få noe svar, for dette er kanskje en forskuttering av finnmarksloven, vil jeg allikevel tillate meg å spørre statsråden: Er hun enig i Gudmund Alfredssons uttalelser om at ILO-konvensjon nr. 169 ikke kan brukes til å innføre selvbestemmelsesrett, slik Sametinget krever?

Statsråd Erna Solberg: Svaret på det er gitt i tilleggsmeldingen fra denne regjeringen. Vi har definert ILO-konvensjonens selvbestemmelsesrett som en medbestemmelsesrett, en mulighet til å ha påvirkning og delta i utformingen av politikken på områder som gjelder en selv. Det er en definisjon som vi mener står seg folkerettslig som en tolkning av ILO-konvensjonen, og som jeg konstaterer at Stortinget har sluttet seg til i det de nå har skrevet i innstillingen – at det ikke er selvråderett i form av territoriell selvråderett dette skal tolkes som, men det er en medbestemmelsesrett i forhold til viktige begivenheter og viktige områder som berører utviklingen for urfolket selv. Da tror jeg vi har avklart den fortolkningen fra den norske nasjonalforsamlingens side gjennom behandlingen av denne stortingsmeldingen.

Karin Andersen (SV): Jeg tror statsråden har rett i at kanskje den store forskjellen her mellom regjeringspartiene og noen av oss andre i samepolitikken er ikke hva vi sier, men hva vi gjør. Det dreier seg om å kunne finansiere de tiltakene vi sier er nødvendige, riktige og viktige for å kunne gjennomføre samepolitikken i praksis.

Men så sier også statsråden at hun, i likhet med SV, er opptatt av at inngrep i naturen kan være en trussel mot samiske interesser i framtida. Det er en av grunnene til at SV sammen med Senterpartiet har fremmet et forslag om å be Regjeringen vurdere behovet for rikspolitiske retningslinjer for samiske spørsmål til planarbeidet i kommuner og fylkeskommuner, nettopp fordi vi mener at naturgrunnlaget er særdeles viktig; det er jo hele forutsetningen for reindriften. Derfor må jeg få spørre statsråden: Hva er grunnen til at Regjeringen, når den legger så stor vekt på dette, ikke ser at det er behov for slike rikspolitiske retningslinjer?

Statsråd Erna Solberg: Vi har ikke så langt oppfattet at det har vært et behov for å lage egne rikspolitiske retningslinjer, bl.a. fordi vi har relativt mye sedvane og kompetanse knyttet til hvordan man skal forvalte disse spørsmålene. På det området som kanskje mest av alt kommer til å være inne i diskusjonsfasen, kommer jo også den nye finnmarksloven til å ha en stor betydning. Vi mener nok at det så langt ikke har vært behov for å gjøre det. Vi vil selvfølgelig ha åpne øyne i forhold til om det skulle vært etablert egne retningslinjer, andre måter å fortolke det på, hvorvidt man skal komme med en egen resolusjon med rikspolitiske retningslinjer, og med hensyn til spørsmålet om det er et stort nok behov for å gjøre det i forhold til den praksis som forvaltes og fattes. De to dommene vi nå har hatt knyttet til Høyesterett, har også lagt grunnlaget for forståelse, bl.a. av de sedbundne rettighetene som reindriftsnæringen har, og som det derfor også må tas hensyn til i det videre arbeid som gjøres i kommuner hvor det er samiske interesser.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg har to spørsmål til statsråden. Begge er relaterte til det ho seier er Regjeringa sitt hovudområde, nemleg språk.

For det fyrste: Ved grunnskulen i Sirma i Tana valkrins får samiske barn opplæring i samisk språk og kultur, eit godt grunnlag for opplæring i eige nærmiljø med den tryggleiken og tilhøyrsla som det representerer. Om skulen ryk på grunn av stram kommuneøkonomi, får det følgjer for opplæringa. Er det slik at statsråden trur at kommuneøkonomien i Finnmark er så god at grendeskular ikkje vert nedlagde, eller at utgiftene til tospråkleg undervising ikkje er eit problem?

Så seier eit fleirtal i komiteen at ei verdig eldreomsorg må tilretteleggjast òg når det gjeld språk, og peikar på behovet for tospråklegheitsmidlar til helseføretak og andre statlege helsetenester, slik at tidlegare praksis kan vidareførast. Korleis vil statsråden følgja opp det?

Statsråd Erna Solberg: Spørsmålet om midler til tospråklighet i forhold til helseinstitusjoner og den endringen som nå har skjedd ved at staten har overtatt, at det ikke lenger ligger under fylkeskommunen, er et spørsmål som vi har løpende diskusjon om med Helsedepartementet for å sikre at den behandlingen er bra. Helseministeren har hatt møte også med representanter for Sametinget, hvor nettopp dette temaet er tatt opp, og har et arbeid som pågår, med å følge opp det spørsmålet.

Nei, jeg tviler for øvrig heller ikke på at det er mangler i kommuneøkonomien også i finnmarkskommunene. Jeg vil samtidig understreke at sammenlignet med andre av landets kommuner synes jeg ikke at dette er de kommunene som har de største utfordringene og de største problemene. Der synes jeg vi skal være ærlige. Det er et ganske solid tillegg til finnmarkskommunene i inntektssystemet. Det er bl.a. begrunnet i at man har større utfordringer der. Vi kan selvfølgelig velge; vi kan gå inn på bare objektive kriterier overfor enkeltkommuner, og så kan vi finne ut at så og så mye større kostnader har vi på det og det området. Men da må vi velge det istedenfor generelt å kompensere, slik som vi har gjort med de generelle tilskuddene, som særlig er høye i Finnmark.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg forstår at jeg må korrigere mitt inntrykk av at statsråd Erna Solberg ville oppfatte begrepet thatcherisme som en hedersbetegnelse.

Levekårssituasjonen i det samiske kjerneområdet er urovekkende. Derfor har det vært bred enighet om behovet for tiltak. Det er behov for en sterkere satsing på næringsliv og sysselsetting. Regjeringens svar er å svekke distriktspolitikken og med det svekke innsatsen for næringsliv og sysselsetting. Det er behov for en sterkere politikk for å løse velferdsutfordringene. Regjeringens svar er en svekkelse av kommuneøkonomien og med det en svekket velferdssituasjon i disse områdene. Er ikke det å bruke en medisin som er den stikk motsatte av den som regjeringspartiene selv har foreskrevet?

For øvrig, mens vi venter på finnmarksloven, er det jo interessant å registrere at Høyre som parti før og i valg utstedte en garanti om at Sametinget ikke skulle ha noen rolle i forvaltningen av land og vann i Finnmark. Vi venter alle spent på Høyres svar i regjeringsposisjon.

Statsråd Erna Solberg: Jeg tror Karl Eirik Schjøtt-Pedersen får leve i spenning litt til.

Når det gjelder thatcherisme, synes ikke jeg det er et negativt ord, men jeg synes at det blir et meningsløst ord, brukt slik som partisekretæren til Arbeiderpartiet bruker det. Ikke fordi det svekker det denne regjeringen står for, men det latterliggjør jo avstandene i norsk politikk hvis forskjellen på himmel og helvete er 0,5 pst. i kommuneøkonomiøkning. Da blir det liksom noe med proporsjonene i hva man holder på med, som rett og slett gjør at jeg skjønner hvorfor man utvikler politikerforakt.

Denne regjeringen har gjort mer for næringslivet og for industrien enn noen annen regjering de siste 20 årene. Vi har hatt en hovedsatsing på å gjøre noe med rammebetingelsene, og vi har også gjort noe med rammebetingelsene – i motsetning til den perioden da Karl Eirik Schjøtt-Pedersen var finansminister, hvor renten gikk opp kontinuerlig. Nå har altså renten gått ned 1,5 pst. siden man vedtok budsjettet, som var stramt, nettopp for å oppnå dette. Det må vi kanskje ta med i bildet når vi diskuterer akkurat hvor store overføringene til SND til enhver tid skal være.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det er naturligvis en styrke at så mange partier står sammen i sine betraktninger i den innstillingen som behandles i salen i dag. Jeg merker meg spesielt en formulering innledningsvis der flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, som et prinsipielt utgangspunkt for sin samepolitikk legger til grunn at staten Norge opprinnelig er etablert på territoriet til to folk – samer og nordmenn – og at begge folkene har den samme rett og det samme krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk.

Når det gjelder nettopp det samiske språket og den samiske kulturen, skulle ikke styrkingen av disse komme i motstrid til noen andres interesser i Norge generelt. Det burde være mulig å bevilge midler til samiske læremidler, slik at man hadde godt med læremateriell i skolen. Det bør være mulig å styrke både grunnskolen, den videregående skolen og høyere utdanning, der man nettopp har som utgangspunkt både å utvikle det samiske språket og den samiske kulturen. Det gjelder naturligvis også innenfor ulike andre kultur- og språktiltak, som f.eks. midler til samiske aviser. Derfor er det en viss mangel på samsvar mellom liv og lære når det gjelder Regjeringen og dens vilje til å gå inn spesielt i forhold til Indre Finnmark, hvor utfordringene er spesielt store på dette området. Vi så jo at det i forbindelse med utjevningsmeldingen var et flertall i Stortinget som ønsket tiltak på dette området, mens tiltakene altså ikke kommer.

Jeg merker meg også en annen merknad som flertallet står sammen om, der man problematiserer begrepet «selvbestemmelse» og understreker:

«Flertallet ser det som uaktuelt med noen form for territorielt selvstyre.»

I forhold til den typen flertallsbemerkning ligger det en stor utfordring i finnmarksloven, for hvis man velger løsninger i denne finnmarksloven som går på at Sametinget gis en type innflytelse der de enten har lik representasjon eller er i flertall, bryter man i realiteten med den flertallsmerknaden. For det er jo helt åpenbart at finnmarksloven som et viktig element vil ha styringsrett over et territorium. Og hvis Regjeringen mener noe med den typen betraktninger, må man når man kommer med loven, komme tilbake med formuleringer som sikrer et demokratisk grunnlag for hele befolkningen som bor i området. For på det området, i motsetning til på de andre områdene som jeg har nevnt, vil man nettopp få en konflikt i befolkningen dersom de løsninger som velges, ikke er av en slik art at hele befolkningen kan være med på å fatte beslutninger. Det vil av mange, også med rette, kunne oppfattes som udemokratisk dersom man i for stor grad legger vekt på et organ som ikke har full innflytelse i hele befolkningen, og hvor ikke hele befolkningen vil være representert til å kunne ha innflytelse i det organet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det går fram av meldinga at det frå 1998 har vore faste møte mellom Sametinget og enkelte departement. Det betyr at det har vore moglegheit til ein dialog i forkant av utarbeiding både av budsjett og andre saker.

Det er i innstillinga ein litt pussig merknad frå SV og Senterpartiet som omtalar Sametinget sin kontakt med Stortinget. Det som er pussig med den merknaden, er eigentleg at det ikkje er ein samla komite som står bak. Det er mitt inntrykk at fleire enn desse to partia stiller seg litt undrande til at Sametinget t.d. i budsjettsamanheng skal sjåast på på same måten som alle andre høyringsinstansar. Så eg vil nytta høvet til å understreka overfor Presidentskapet det ansvaret som dei har her i Stortinget, på same måten som det ansvaret Regjeringa allereie har teke når det gjeld å styrkja dialogen med Sametinget. Det inneber òg sjølvsagt at Sametinget blir høyrt når dei framfører synspunkta sine – ikkje slik at ein følgjer opp bokstavleg alt som måtte koma, men at ein føretar ei vurdering av det. Ved siste budsjett bad Sametinget, etter vårt syn med god grunngiving, om å få styrkt budsjettet sitt. Vi i Senterpartiet følgde opp med midlar, og det er mitt ynske at fleire kjem til å gjera det i neste runde. Eg merkar meg i dag at Høgres representant er fornøgd med at Regjeringa styrkte innsatsen til tospråklegheit med 5 mill. kr. Det trur eg er lite for ei regjering som har språk som sitt hovudengasjement. Eg er glad for at statsråden understreka at kommuneøkonomien faktisk er så stram som det blir gitt inntrykk av – så dette er ikkje så enkelt i praksis. Men eg håper òg at statsråden tek innover seg at viss språk skal vera eit hovudsatsingsområde, er ho nøydd til å følgja opp med betre løyvingar både når det gjeld tilskotsordningar til tospråklegheit, og, ikkje minst, når det gjeld kommuneøkonomien, slik at ho ikkje på vegen mot målet om å styrkja innsatsen når det gjeld språk, risikerer at endå fleire skular blir nedlagde og innsatsen dermed svekt.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Tillat meg bare noen få ord om et tema som i svært liten grad har vært berørt i debatten. Reindriftsnæringen hevder at næringen har tap av rein til rovvilt i tusentallsdimensjonen. Den statlige reindriftsadministrasjonen har overfor komiteen bekreftet at det er svært store tap. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har i innstillingen fremmet forslag om at Regjeringen skal foreta en gjennomgang og vurdering av rovvilttapene i reindriften og eventuelt fremme forslag for å sikre en balansert forvaltning, og at det skal skje senest i revidert budsjett. Det forslaget ser ikke ut til å få flertall. I den utstrekning man legger til grunn disse tallene, dreier det seg imidlertid om en dimensjon som framstår som svært alvorlig, og som er betydelig større enn alle andre rovviltspørsmål som vi har hatt til diskusjon.

Jeg vil derfor be om at statsråden har oppmerksomhet om denne problemstillingen og, uavhengig av om forslaget får flertall i dag eller ikke, vurderer om hun kan sette i gang en gjennomgang av den situasjonen man har med disse rovvilttapene, eventuelt i samarbeid med Landbruksdepartementet, slik at man får et beslutningsgrunnlag og en vurdering av hvor store tapene er, og at det eventuelt vurderes hvilke tiltak som er nødvendige for å sikre det økonomiske fundamentet.

Her er problemstillingen at tapene hevdes å være så store at det svekker det økonomiske grunnlaget for reindriften. Det har i sin tur konsekvenser for den samiske reindriftskulturens livskraft. Derfor er det alvorlig både næringspolitisk og også kulturelt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.