Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Høyre 10 minutter og de øvrige gruppene 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det gjøres unntak fra forretningsordenens § 37 første ledd ved at det gis adgang til replikker slik at replikk og svar begrenses til ett minutts varighet hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre ettminuttsreplikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver av partigruppene og fem ettminuttsreplikker etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Heikki Holmås (SV) (ordfører for saken): I forbindelse med behandlingen av denne meldingen er det ikke blitt fremmet et eneste forslag, fordi dette er en melding, fordi vi tidligere i vår behandlet Innst. S. nr. 95 for 2002-2003 om hva vi kan gjøre for unge og andre som sliter for å skaffe seg bolig, og fordi vi skal behandle Regjeringens varslede boligmelding til høsten.

Menneskerettighetene slår fast at alle har rett til en bolig. Likevel finnes det omtrent 6 200 husløse her i landet, og mange unge sliter med å få råd til sin første bolig. Rådende politikk fra midten av 1980-tallet har vært å la markedet overta en stadig større del av ansvaret for å skaffe folk deres første og egne bolig. Men er det greit å overlate til markedet å oppfylle en grunnleggende menneskerettighet?

I Norge er det flere som eier sin egen bolig enn i noe annet europeisk land. Her i landet er 76 pst. av boligene borettslagsleiligheter, aksjeleiligheter eller en eller annen form for eierbolig. Hvis vi sammenlikner oss med våre nordiske naboland, finner vi at blant danskene og svenskene er det i underkant av 60 pst. som eier sin egen bolig. Hovedgrunnen til dette er etterkrigstidens sosiale boligpolitikk, med målsetting om at alle skulle kunne eie sin egen bolig til en kostnad det gikk an å leve med. Måten målet ble nådd på, var billige, subsidierte lån fra Husbanken, regulering av videresalgspris slik at subsidiene ble i boligen, og ikke minst en storstilt boligbygging. Mot nybyggertall på over 40 000 boliger i 1974 blekner selv toppåret 2001 med sine 25 000 nybygde boliger.

Regjeringspartiene har i innstillingen henvist til ECON-rapport 96/02, og mener ut fra det at Husbanken ikke er spesielt viktig for å skaffe nok boliger i Norge. Utbyggerne er veldig fornøyd med Husbanken. Det ser man på skåren over hvor viktig de synes Husbanken er, og at de er fornøyd med Husbanken. De synes det er spesielt viktig med tanke på kvaliteten på boligene og tryggheten, både for dem som bygger og for dem som kjøper boligene.

Regjeringens påstand om at Husbanken ikke er viktig, er feil. Husbankens lånemidler ble brukt opp i fjor. Konklusjonen i rapporten er at det ikke er nødvendig å gjøre Husbankens lån gunstigere enn det de er. Men det er å snu tingene på hodet. Vi burde øke lånerammen, for det man har gjort i rapporten, er at man har tatt en diskusjon og konkludert med at det ikke er så veldig mange prosjekter som ikke ville blitt gjennomført hvis det ikke hadde funnes husbanklån. Men det er feil spørsmål som der blir stilt. Spørsmålet burde istedenfor vært: Hvilke prosjekter ble ikke gjennomført fordi utlånsrammen i Husbanken var oppbrukt? Alle utbyggere gjennomfører de mest lønnsomme prosjektene først. Det er nettopp for å sørge for å øke volumet av boliger at vi trenger Husbankens låneramme, men det avskar kommunalministeren og Regjeringen i fjor, og har videreført den politikken i år, ved å begrense utlånsrammene i Husbanken.

En gjennomgang av tall de siste 20 årene viser at det er en sterk sammenheng mellom antall innvilgede oppføringslån i Husbanken og boligbyggingen. Spesielt er det overveldende at i nedgangstider har opp mot 80–90 pst. av det som blir bygd, oppføringslån fra Husbanken. Det er avgjørende for å drive motkonjunkturpolitikk, det er avgjørende for at det blir nok boliger, og det er avgjørende for at byggebransjen ikke skal bli rasert.

Nå har svenskene og danskene reist hjem. Nå har vanlige norske arbeidsfolk begynt å melde seg arbeidsløse og begynt å bli permittert i byggebransjen. Det er på denne måten vi taper kompetanse og kvalitet, og det er på denne måten vi ikke klarer å utvikle produktiviteten. Derfor trenger vi å satse på Husbanken.

Den andre store forskjellen på Norge og våre nordiske naboland er at disse har en mye større andel av ikke-kommersielle boliger. I Norge er det bare 4 pst. av alle boliger som er leid ut med ikke-kommersielt formål. Til sammenlikning er omtrent halvparten av utleieboligene i Danmark og Sverige ikke-kommersielle, henholdsvis 20 og 24 pst. Derfor bør det være en målsetting at vi skal få opp den andelen.

Jeg skulle gjerne sagt noe om låneforvaltningen i Husbanken. (Presidenten klubber.) Det er viktig å beholde låneforvaltningen i Husbanken, for på den måten å hindre at vi får mange utkastelser, og sørge for at alle boligsosiale formål blir tatt vare på av én felles husbank.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (FrP): Representanten Holmås fra SV sa at Husbanken trenger økte lånerammer, ellers ville det medføre at prosjekter ikke ville blitt gjennomført. Nå er det jo en undersøkelse i regi av ECON som viser at 90 pst. av boligene som finansieres av Husbanken, ville blitt finansiert av det ordinære bankmarkedet. Da er det grunn til å spørre: Hva er det egentlig representanten Holmås mener med dette, når det faktisk er slik at 90 pst. av boligene – som altså er med på å sprenge rammene, og som representanten sier fører til at det er behov for økte lånerammer i Husbanken – altså ville blitt godkjent finansiert gjennom det ordinære finansieringssystemet? Jeg vil gjerne utfordre representanten Holmås til å kommentere akkurat det.

Heikki Holmås (SV): Hvis representanten hadde hørt hva jeg sa, ville han forstått at det er litt av poenget at man alltid vil gjennomføre de mest lønnsomme prosjektene først. Derfor er dette ting som blir gjennomført helt uavhengig av Husbankens lånerammer.

Den andre viktige biten der Husbanken ikke har muligheten til å være med, og som ytterligere blir forsterket ved at man har begrensning på lånerammene, er dette med at de ikke kan gå inn i så stor grad og finansiere vanlige tre- og fireromsleiligheter på grunn av at man har satt arealkrav som er veldig strenge, og som gjør at man får forholdsvis lav låneutmåling for det vi kan kalle vanlige familieleiligheter, f.eks. i Groruddalen, og som gjør at OBOS og andre store utbyggere velger andre løsninger enn Husbanken.

Men det er noe jeg ikke har skjønt når det gjelder Torbjørn Andersen, som kommer fra et parti som er tilhenger av å ta oljepenger og bruke på folk. Husbanklån koster ingenting for staten å låne ut. Hvorfor vil ikke Fremskrittspartiet være med på å gi billige lån til folk uten at det koster staten én krone?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Signe Øye (A): I dag skal vi behandle virksomheten i Husbanken i årene 2000 og 2001.

Arbeiderpartiet mener at det skjedde mye positivt i Husbanken i denne perioden. Og det er vel ikke nødvendig å minne denne forsamlingen om at det var regjeringen Stoltenberg med kommunalminister Sylvia Brustad som var arkitektene som gjorde at dette ble en bra periode som ikke bare Arbeiderpartiet er fornøyd med. Innstillingen preges av tilfredshet og enighet om at dette var to gode år, ikke bare for Husbanken, for det er underordnet, men for de mange unge, de mange gamle og andre som fikk tilskudd og lån som gjorde det mulig å realisere sine boligdrømmer.

For Arbeiderpartiet er Husbanken et avgjørende verktøy for å kunne drive en offensiv boligpolitikk. Derfor var dette et satsingsområde da vi satt i regjering. Det er det motsatte vi nå ser fra nåværende regjering.

Husbankens lånerammer økte vesentlig i årene 2000 og 2001 og var de høyeste på mange år. Det medvirket til en sterk vekst i boligbyggingen. Det ble bygd 25 000 nye boliger, noe som er det høyeste antall siden 1980-tallet.

Arbeiderpartiet mener det er spesielt bra at Husbanken i denne perioden i større grad enn før fikk til en markant økning i oppføringen av nye boliger i storbyene og i andre pressområder.

Arbeiderpartiet mener det er spesielt bra at det ble satt i gang bygging av mange studentboliger i Oslo i denne perioden.

Arbeiderpartiet mener det er spesielt bra at det ble satt i gang flere boligtiltak som gjorde det lettere for unge og vanskeligstilte å etablere seg i egen bolig eller utleiebolig.

Til sist, men ikke minst, må vi ikke glemme at det samtidig skjedde en storstilt utbygging av omsorgsboliger og sykehjemsplasser.

Jeg tviler på om Husbankens virksomhet i perioden 2002-2003, som vi skal behandle om noen år, vil gi samme tilfredshet og enighet som vi opplever i dag. Regjeringens boligpolitikk og særlig Husbanken styres nå i en helt annen retning enn under Arbeiderpartiet.

Nå skal Husbanken være en bank for dem som har helt spesielle behov. Lån til oppføring av bolig skal kun innvilges dersom vedkommende har et helt spesielt lånebehov. Nå skal det ikke lenger være mulig for en barnefamilie å få lån i Husbanken om man vil bygge seg en bolig som er på over 85 m2 boligareal i sentrale strøk.

Dette mener Arbeiderpartiet er en reversering av en boligpolitikk vi har lyktes med, og det vil føre til redusert nybygging. Det er ikke det vi trenger. Dette vil medvirke til at boligprisene fortsatt holder seg på et høyt nivå. Dette vil ramme ungdom som ikke har foreldre som kan gi garanti for topplånet, og som dermed ikke får lån i andre banker.

Husbanken er et godt redskap for å drive motkonjunkturpolitikk. Dette redskapet trenger vi i en tid da ledigheten øker sterkt. Ledigheten øker nå også i byggebransjen, og utsiktene framover er dystre. Men hva gjør Regjeringen? Jo, den strammer bare ytterligere til i Husbankens virkemidler. I fjor gikk Husbanken tom for penger i august. Følgene uteble heller ikke. Boligbyggingen gikk ned med hele 11 pst. fra 2001 til 2002. Dette er en merkelig politikk.

Jeg har også merket meg at det er svært lave tapsavskrivninger i perioden 2000–2001. Da blir paradokset enda større når man setter alle bremser på for å forhindre at folk flest skal kunne få lån i Husbanken. Det koster altså ikke staten én krone, det er store fordeler for låntakerne, og det ville gitt økt boligbygging i en tid da boligprisene er veldig høye og vi trenger å få flere boliger på markedet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg merket meg representanten Signe Øyes sterke forsvar for Husbanken.

Det er jo slik at historisk sett har Husbanken betydd veldig mye for boligbyggingen i Norge – det skal vi erkjenne alle sammen. Men vi ser at det er store omlegginger på gang, og de siste tiårene har også Husbankens rolle som finansieringsaktør endret seg vesentlig.

Men jeg tror faktisk jeg vil foretrekke å stille et spørsmål av litt overordnet karakter. Det er fortsatt slik at når det gjelder det ordinære boligmarkedet, er det en del som nyter godt av og benytter seg av Husbanken. Men kan representanten Signe Øye forklare meg hvilke fortrinn det gir for en boligbygger å ha husbanklån framfor å oppta lån i en ordinær bank?

Signe Øye (A): Jo, Husbanken har betydd ganske mye for nybyggingen her i landet etter krigen, noe representanten Torbjørn Andersen også var enig i. Faktisk har Husbanken vært med og bevilget lån til 50 pst. av de nye boligene vi har bygd etter 1945. Det har gjort at veldig mange har hatt mulighet til å bygge seg en bolig, fordi Husbanken har vært den eneste låneinstansen som har vært villig til å ta den risikoen det er å låne ut penger. Det er ikke slik som representanten Andersen prøver å antyde, at alle kan gå i en bank og tro at man får penger. Spesielt er det vanskelig å få toppfinansiering, som ofte vil utgjøre den største risikofaktoren.

Heikki Holmås (SV): Arbeiderpartiet og vi er ganske enige om de store linjene i boligpolitikken, selv om vi alltid når det kommer til stykket i budsjettspørsmål, klarer å prioritere dette høyere enn det Arbeiderpartiet gjør – spesielt når det gjelder bygging av boliger til folk som trenger det.

Jeg har et spørsmål til Signe Øye. Når vi skal øke tilskuddene til bygging av utleieboliger rundt omkring i hele landet, er det én ting som står for meg som et paradoks. Staten er inne og finansierer billige utleieboliger. Likevel ser vi at flere og flere kommuner setter opp husleien til gjengs leie, opp mot markedsleie, og tjener altså penger på den investeringen og de gavene som på en måte er kommet i form av tilskudd fra Stortinget. Hvorfor vil ikke Signe Øye og Arbeiderpartiet være med på å innføre en kostnadsdekkende leie som prinsipp, slik også Sylvia Brustad anbefalte kommunene å gå inn for når det gjelder utleieboliger?

Signe Øye (A): SV og Arbeiderpartiet er stort sett enige når det gjelder veldig mye i den meldingen vi nå behandler, og står også sammen i ganske mange merknader i innstillingen. Men jeg synes representanten Heikki Holmås tar ganske sterkt i når han nå sier at SV alltid prioriterer midler innenfor boligbygging høyere enn Arbeiderpartiet når vi behandler budsjettene. Hvis jeg ikke husker helt feil, var det det motsatte som skjedde da vi behandlet budsjettet for 2003. Men la det ligge.

Så spør han om hvorfor ikke vi vil innføre en kostnadsdekkende leie, slik tidligere statsråd Sylvia Brustad også tok til orde for. Nå vil vi satse på å få bygd flest mulig utleieboliger og har også i budsjettet gått inn for å øke bevilgningene til dette. Så får vi se hva det neste steget blir.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Eg er særs forbausa, ikkje minst over representanten Signe Øyes innlegg. Det høyrdest ut som om det er store endringar i Husbankens rammer, at dei er nærast raserte det siste halvanna året. Det er jo ikkje riktig. Det er faktisk heilt feil. Lånerammene er auka i årets budsjett. Bustøtta er auka og utvida. Startlånet er innført – ein suksess for dei yngste på bustadmarknaden. Kvifor svartmala noko som faktisk er nærast rosa?

Signe Øye (A): Nei, det er ingen svartmaling. Faktisk er det slik at søknadene nå står i kø i Husbanken, og køen har økt ganske vesentlig. Hvorfor er det slik? Jo, ikke nok med at bevilgningene har økt mindre enn det Arbeiderpartiet i hvert fall mente det var behov for, statsråden har i tillegg nå porsjonert ut sånn at det ikke skal betales ut mer enn 1/12 pr. måned. Det betyr faktisk at man setter bremsepedalen på ganske sterkt.

Jeg skal nevne et eksempel for representanten Apelthun Sæle. Det er et prosjekt som Nordlandsforskning har evaluert, som gjelder lavinnskuddsboliger i Bodø. Det har fungert etter forutsetningene og vært en suksess. Likevel har altså Erna Solberg i tildelingsbrevet til Husbanken stoppet tilskuddene til denne type boliger. Hva er det som kan sies å være så veldig bra når det settes på bremser på alle kanter?

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Peter Gitmark (H): Denne stortingsmeldingen omhandler virksomheten i Statens husbank i perioden 2000–2001. Perioden 1997–2001 var i Norge preget av lav arbeidsledighet og sterk inntektsvekst. Dette gav igjen mange husholdninger god økonomi og resulterte i økt boligbygging. Husbanken er et viktig redskap i norsk boligpolitikk, en boligpolitikk som i hele etterkrigstiden har hatt hovedfokus på eierboliger, noe som også har bred politisk oppslutning.

Husbanken har aktivt medvirket med lån og tilskudd. Husbanken har med sine krav – og mindre krav til egenkapital enn private banker – en spesiell forpliktelse overfor unge, våre nye landsmenn og vanskeligstilte. Dette er å prioritere. Med begrensede ressurser må vi prioritere, og regjeringspartiene prioriterer dem som trenger hjelp.

I 2001 ble det investert 42,3 milliarder kr i boliger i Norge. Husbanken hadde samme år 13 milliarder kr i utlånsramme. Dette viser at mesteparten av midlene kom fra privat sektor, spesielt innenfor bankvesenet. Slike tall illustrerer en godt fungerende banksektor. Det er derfor viktig å spille på lag med private tilbydere av kapital, og la Husbanken hjelpe dem som ellers ikke ville klart å kjøpe bolig kun ved privat hjelp.

ECON har nylig evaluert Husbankens oppføringslån. Rapporten konkluderer med at 5–11 pst. av de husbankfinansierte boligene som inngår i evalueringen, ikke ville blitt oppført uten husbanklån. Dette viser tydelig at venstresidens retorikk om en altomfattende husbank som finansierer alle boliger så lenge standarden er enkel, og at dette gir betydelig høyere boligbygging, i beste fall er enkel, kanskje også naiv. Det er sannsynlig at dette vil være helt feilslått. Det som er gledelig i rapporten, er at oppføringslånet gir effekt i forhold til boligens kvalitet. Det kommer bl.a. av Husbankens kompetanse.

Mer igjen for pengene – det er et viktig prinsipp. Husbanken har i perioden gjennomført flere effektiviseringstiltak, bl.a. ved å sette klare mål i forhold til saksbehandlingstid og service. Det er hyggelig å registrere at Husbanken i en stor kundeundersøkelse fikk svært gode tilbakemeldinger når det gjaldt servicenivå.

Husbanken er et godt redskap for å hjelpe dem som ellers ikke ville klart å etablere seg på boligmarkedet. Man trenger en slik spissing av Husbanken, hvor de som ellers ikke ville fått hjelp, får hjelp av Husbanken, og hvor man prioriterer – ikke slik som venstresiden ønsker, nemlig at alle får litt, og de som trenger hjelp, faller utenom.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heikki Holmås (SV): Det er slik at 90 pst. av utbyggerne som låner i Husbanken, mener at Husbanken gir det beste lånetilbudet. 80 pst. mener at Husbanken reduserer risikoen i prosjektet. 80 pst. av kundene mener at de får mye igjen for å velge husbankfinansierte boliger. Og 80 pst. mener at de nyter godt av Husbankens kompetanse. Dette, sammen med at det de siste årene har blitt bygd flere, men mindre boliger, skaper en høy ressursutnyttelse. Men så er representanten kortsynt og lite historisk orientert. Når man anklager venstresiden for å være opptatt av Husbanken, er man nødt til å trekke perspektivene lenger. Det er i nedgangsperioder at Husbanken er viktigst. I dag er 45 pst. av nybyggene lånefinansiert via Husbanken, men i perioder med lavkonjunktur, altså på begynnelsen av 1990-tallet, har man vært oppe i at 80–90 pst. er husbankfinansiert. Er det ikke viktig da heller?

Peter Gitmark (H): Husbanken er viktig for norsk boligpolitikk. Husbanken innehar kompetanse som trengs i boligmarkedet, og den bør også brukes. Men representanten Holmås vet også at de fleste prosjekter som igangsettes med husbankfinansiering, er det faktisk mulig å finansiere med vanlig privat finansiering. Det er viktig å presisere at der man kan bruke privat finansiering, bør det gjøres, slik at Husbankens ressurser brukes på dem som faktisk trenger hjelp, ikke på dem som vil kunne få privat finansiering.

Så viser representanten Holmås til mindre risiko i prosjektene. Det er helt klart at det gir mindre risiko å bruke en statlig bank kontra en privat bank, men det betyr ikke at prosjektet ellers ikke ville vært satt i gang.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Mitt spørsmål til representanten Gitmark gjeld Husbanken som distriktsbank.

Klare tal viser den verdien Husbanken har i høve til generell bustadbygging i mange distrikt. Det er faktisk så overveldande at tal som er lagde fram, viser at i ein periode finansierte Husbanken 60–70 pst. av alle nybygg i Nord-Noreg, mot 10 pst. i Oslo. Det er slik at panteverdien i enkelte tilfelle blir så låg at det er uaktuelt med anna finansiering.

Er det å redusera Husbanken sitt engasjement på dette feltet i tråd med Høgres distriktspolitikk elles?

Peter Gitmark (H): Svaret til representanten fra Senterpartiet er nei. Vi er på linje i dette spørsmålet. Og jeg ønsker å vise til innstillingen der Høyre og Kristelig Folkeparti har en merknad hvor vi påpeker at

«Husbanken har en viktig rolle når det gjelder å bidra til boligbygging i distriktene der andre finansieringsmuligheter kan være vanskelig».

Vi er helt på linje – og det er viktig for oss. Og det finnes også egne lånetillegg i distriktene. Det er svar godt nok.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Torbjørn Andersen (FrP): La meg først få si at Norge har en svært god boligdekning, og kanskje er et av de landene som har best boligdekning i hele Europa. 1995-tall viser at til landets 4,5 millioner innbyggere har vi nærmere 1,9 millioner boliger, og det gir altså en boligdekning på 2,3. Videre bygges det 20 000–25 000 boliger pr. år. Det har tidligere vært hevdet at vi skulle kanskje bygge 27 000 boliger pr. år, men dette har endret seg. Det har vært nye utredninger som viser at det kanskje er nok med 17 000 boliger pr. år. Så boligdekningen er slett ikke så dårlig som enkelte prøver å gi inntrykk av, og det takket være et fritt boligmarked.

Videre er det slik at vi i Norge har 250 000 boliger som har potensial for kjeller- eller sokkelleilighet. Ved å stimulere private boligeiere til å lage slike leiligheter vil man altså få tilgang på enorme mengder mindre boenheter.

Det er altså ingen boligmangel i Norge som tilsier at det er behov for en statlig husbank.

Det er videre på sin plass å nevne at det er foretatt beregninger som viser at for en nybygd gjennomsnittsbolig utgjør en stor andel av den totale prisen skatter og avgifter. Så dersom man ønsker et høyere nivå på boligbyggingen her i landet, kunne man kanskje redusere skatte- og avgiftsnivået. Dette er tiltak som ville gi unge og vanskeligstilte en større økonomisk handlefrihet på boligmarkedet.

Det er heller ikke riktig å si, slik sosialistpartiene prøver å framstille det, at vi ifølge NOU 2002:2 har 7 800 bostedsløse, og at dette er et problem som bare kan løses med økt boligbygging. For det er slik at bostedsløse ikke er noen ensartet gruppe som alle er uten enhver form for bolig. Det er faktisk slik at 60 pst. av de bostedsløse har rusproblemer og psykiske lidelser, lidelser av en slik art at de ikke har evne til å opptre i det ordinære boligmarkedet, de har heller behov for institusjonsplass. Dette understøttes av en rapport fra Byggforsk fra 1997 som forteller at bare en tredjedel av landets bostedsløse har et reelt behov for egen bolig. Resten har altså så store tilleggsproblemer at de har behov for oppfølging av et tjenesteapparat eller behov for en institusjonsplass. Dermed blir det feil å hevde at det høye tallet såkalte bostedsløse er uttrykk for at det bygges for få boliger her i landet.

Fremskrittspartiet er spesielt opptatt av å føre en boligpolitikk som gir mulighet for vanskeligstilte til å skaffe seg en bolig, og at de med lav egenkapital skal ha mulighet til å etablere seg i boligmarkedet.

Fremskrittspartiet mener at Statens Husbank er i ferd med å utspille sin rolle som en bank for boligfinansiering i det ordinære boligmarkedet. Statens Husbank ble opprettet i en tid da lånemulighetene var mer utilgjengelig for mange, og dessuten var Husbankens rentenivå svært gunstig i en årrekke. Dette gjorde Husbanken aktuell for mange med lave eller vanlige inntekter. Av disse grunner hadde Husbanken den gangen en viktig boligpolitisk rolle å spille ved at det var lettere for mange å få lån i Husbanken enn i andre banker, og Husbanken var altså et viktig virkemiddel i den sosiale boligpolitikken som ble ført etter krigen. I dag er den boligsosiale betydning blitt sterkt redusert. Tilgjengeligheten i det private boliglånemarkedet er blitt vesentlig styrket de senere årene. Dessuten er det heller ikke lenger, slik som tidligere, noen umiddelbar rentefordel knyttet til det å oppta lån i Husbanken.

Jeg vil få vise til en undersøkelse utført av ECON Senter for økonomisk analyse som viser at Husbanken ikke lenger er et avgjørende redskap for nivået på boligbygging her i landet.

På denne bakgrunn mener Fremskrittspartiet at det bør vurderes å omdanne Statens Husbank fra en generell boligbank til en bank for finansiering av mer ekstraordinære typer sosial boligbygging, som det altså er vanskeligere å finansiere og realisere gjennom det ordinære private bank- og finansieringssystemet, f.eks. også skoler, barnehager, omsorgsboliger, sykehjemsplasser osv.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heikki Holmås (SV): Torbjørn Andersen tar jo direkte feil. I forhold til renten er det på side 10 i meldingen en graf som helt klart viser hvordan renten i Husbanken jevnt over ligger lavere enn renten i det private pengemarkedet.

Da er spørsmålet mitt til Torbjørn Andersen: Hva er det som gjør at Fremskrittspartiet, som altså er for å øse ut penger i skattelettelser på dette området, ikke er villig vil å gi folk et billig husbanklån som ikke koster staten fem flate øre – ikke fem flate øre koster det staten å gi oppføringslån til folk – når boligbyggelagene, de store entreprenørselskapene eller hvem som helst sier at det hadde vært bra å få større husbanklånerammer?

Torbjørn Andersen (FrP): Til representanten Holmås replikk om at Fremskrittspartiet ikke er villig til å gi folk et billig husbanklån: Det er ikke slik at jeg har noen store ideologiske motsetninger og innvendinger mot Husbanken som sådan. Men det er altså slik at når det gjelder det ordinære boligmarkedet, så viser det seg at 90 pst. kan finansieres gjennom det ordinære finansierings- og banksystemet. Og slik jeg ser det, er det altså ikke behov for en statlig såkalt billigbank for ordinære boliglån. I 1996 forsvant rentesubsidieelementet. Det er altså ikke riktig slik representanten Holmås prøver å framstille det, at det er rimeligere å finansiere en bolig i dag gjennom Husbanken enn gjennom de fleste vanlige bank- og finansieringsinstitusjoner.

Jeg kan ikke se at det er noen (presidenten klubber) god grunn til å opprettholde Husbanken som finansieringsinstitusjon for det ordinære boligmarkedet, for for de fleste husbyggere er det ikke økonomisk fordelaktig (presidenten klubber) å benytte seg av husbanklån.

Presidenten: Presidenten vil bare minne om at Stortinget har vedtatt at replikken skal holdes innenfor en taletid på 1 minutt.

Signe Øye (A): Representanten Andersen viser til at den ECON-rapporten som er lagt fram, melder at bare 11 pst. av nye bygg ikke ville ha blitt bygd dersom Husbanken ikke hadde gitt lån, og dette er liksom ingenting. Men 11 pst. av 25 000 boliger er tross alt nesten 3 000 boliger! For Fremskrittspartiet betyr dette altså nesten ingenting. Arbeiderpartiet mener det er en ganske vesentlig mengde boliger, og det er ganske mange personer som vil være involvert og da ikke ha mulighet til å kunne bygge seg en bolig.

Representanten sier at han egentlig ikke er helt imot Husbanken. Men Fremskrittspartiets største idé er – som de skriver i innstillingen – at de vil avskaffe hele Husbanken.

Hvor skal disse 3 000 få lån til å bygge seg bolig?

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg vil svare på representanten Signe Øyes replikk slik: Fremskrittspartiet mener at Husbanken bør omdannes til en sosial institusjon for finansiering av prosjekter som ligger innenfor denne eventuelle 11 pst.-marginen som det altså er vanskelig å finansiere i det ordinære bankmarkedet.

Vi mener således at det er viktig å omdanne Husbanken. Den kan fortsatt eksistere, men den må omdannes til å bli en sosial finansieringsinstitusjon. Det er ikke behov for Husbanken når det gjelder 90 pst. av de boligene som i dag finansieres gjennom husbanksystemet. Det er i forhold til de ordinære boligene vi mener Husbanken er overflødig. Men vi ser gjerne at Husbanken opprettholdes for å ta seg av finansieringen av disse 11 pst. som det her ble vist til, i framtiden.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Representanten Torbjørn Andersen står her og seier at det ikkje er ut frå ideologisk vinkling han engasjerer seg for ein svært redusert husbank. Då må eg spørja: Ut frå kva slags grunnlag gjer han det?

Torbjørn Andersen er ein stortingsrepresentant som har erfaring og kunnskap når det gjeld husbygging. Og her har vi altså å gjera med ein bank som byggjebransjen sjølv ber om skal halda fram, ut frå den risikoen som vert teken, ut frå den raske iverksetjinga når det gjeld byggeprosjekt, og ut frå den rettleiinga når det gjeld kvalitet og miljø som Husbanken kan gi den enkelte, og som vanlege bankar ikkje kan stilla opp med. Seinast i fjor var det stopp – ikkje berre i mitt område, men mange andre plassar òg – på grunn av manglande rammer i Husbanken.

Eg ber Torbjørn Andersen klargjera og vera ærleg på kva som er hans eigentlege syn.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg mener at den tradisjonelle rollen til Husbanken er borte i dag. Husbanken er ikke lenger et sentralt og uunnværlig element i boligpolitikken. Jeg har sagt tidligere at banken bør omformes fra en generell boligbank til en sosialbank, iallfall slik jeg ser det.

Som jeg sa, er rollen som et virkemiddel i den sosiale boligbyggingen også borte. Jeg tror nok at Husbanken kan spille en rolle når det gjelder boligtiltak som faller utenfor det ordinære boligmarkedet, og ivareta interessene til f.eks. vanskeligstilte grupper – og også finansiere barnehager, sykehjem, omsorgsboliger osv. Men som en finansieringsinstitusjon for det ordinære, private boligmarkedet har Husbanken etter mitt syn utspilt sin rolle.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Eg vil presisera at Husbanken er viktig, og Samarbeidsregjeringa har då også auka Husbankens låneramme.

Husbanken har vore ei vesentleg årsak til den høge bustandarden vi har i Noreg. Det konkluderer også den mykje omtala ECON-rapporten med. Eg trur at det særnorske i at dei fleste i Noreg eig sin eigen bustad, også borgar for velstelte hus – og hagar som følgjer med på kjøpet – som faktisk kjenneteiknar Noreg. Dette er eit positivt særtrekk ved landet vårt som Kristeleg Folkeparti gjerne vil ta vare på.

Husbanken er ein viktig reiskap for å nå dei bustadpolitiske måla våre. Den storstilte utbygginga av omsorgsbustader og sjukeheimsplassar er eit lyft for samfunnet som det er grunn til å gleda seg over, sjølv om eg vil leggja til at det verkar vanskeleg å nå fram med signal om at rigide krav til kvadratmeter i omsorgsbustader synest å stå i vegen for sunn fornuft. Det er iallfall manglande respekt for samfunnets alltid knappe ressursar når ein riv fullt brukbare bygg fordi dei manglar 10 centimeter på badet, som komiteen fekk høyra ved eit høve. Dette er ikkje akseptabelt. Stortinget har fleire gonger peika på trongen for smidig regeltolking, og då er det forstemmande når ordføraren i Tingvoll på ordførarkonferansen i går fortalde at ni store murvegger vart rivne fordi det mangla 40 cm for å tilfredsstilla reglane til Husbanken. Slikt set både forvaltning, institusjonen og politikarane i disrespekt. Sunn fornuft må takast i bruk. Eg synest at det er grunn til å peika på det ved behandlinga av ei årsmelding.

Kristeleg Folkeparti og Regjeringa er opptekne av at Husbanken skal fungera for fyrstegongsetablerarar og for vanskelegstilte på bustadmarknaden. Vi vil også understreka at i Distrikts-Noreg har Husbanken ei vesentleg rolle når det gjeld å finansiera bustader der salsverdien kan vera mindre enn byggjekostnadene.

Sjølv om dette er ei årsmelding for 2000–2001, har Kristeleg Folkeparti som alle andre kommentert Startlånet, som vart innført frå 1. januar 2003. Det er brukarvenleg og hjelper unge inn i eigen bustad, og det er av ein storleik som er relevant for marknadsprisen. Det er rett og slett bra.

Ei anna viktig nyvinning som Kristeleg Folkeparti vektlegg i perioden, er «Prosjekt bostedsløse». At anslagsvis 6 000 menneske ikkje har tak over hovudet i verdas rikaste land, føler eg som ein fallitt. Kristeleg Folkeparti er overtydd om at vi er avhengige av at også frivillige organisasjonar engasjerer seg for å nå desse med hjelp. Dette har topp prioritet. Det opnar for at alle gode krefter vert sette inn for å avhjelpa uverdige forhold.

Samarbeidsregjeringa har, som fyrste regjering nokon gong, lagt fram ei stortingsmelding om kamp mot fattigdom, der styrking av bustøtte og oppfølging av personar med bustadproblem er vesentlege moment. Til hausten er det varsla ei bustadmelding. Då får Stortinget høve til å drøfta bustadpolitikk i full breidd. Det rekna eg ikkje med skulle skje i denne saka.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heikki Holmås (SV): Kristelig Folkeparti er fan av at Husbanken skal være en bank spesielt rettet inn mot førstegangsetablerere. Da synes jeg det er et paradoks at Kristelig Folkeparti ikke i større grad er med på å sørge for at tilskuddene som ligger i Husbanken, blir store nok til at nettopp ungdomsboliger og utleieboliger for ungdom og lavinnskuddsboliger for folk som faktisk ikke har råd til å betale de høye boligprisene, blir prioritert. For det er de høye boligprisene som er grunnen til at en del folk rett og slett ikke klarer seg med Startlånet, som er utmerket for dem som har råd, og for dem som bor utenfor de store byene, men som ikke hjelper nyutdannede førskolelærere eller sykepleiere i det hele tatt.

Det er en annen ting jeg stusser på: Når vi nå har sørget for – og det er et veldig vellykket prosjekt – at kommunene har laget boligsosiale handlingsplaner og nå trenger penger til å følge opp disse, hvorfor vil da Kristelig Folkeparti ikke være med på å støtte at det lages en plan for å avskaffe bostedsløshet, som de stemte imot ved behandlingen av Innst. S. nr. 95?

Anita Apelthun Sæle (KrF): Det har alltid vore vanskeleg å koma seg inn på bustadmarknaden, slik er det også i dag. Startlånet er ei nyvinning som faktisk hjelper, som faktisk gjer at dei som ikkje nødvendigvis er kredittverdige i andre bankar, likevel kan få eit lån som hjelper dei inn på bustadmarknaden.

Eg har erfaring med Startlånet frå min nære omkrins, der folk faktisk klarar seg på grunn av det. Eg synest det er positivt, for det hjelper også folk i byane, der det tidlegare var svært vanskeleg å etablera seg for dei heilt unge. Så har Samarbeidsregjeringa prioritert bustadlause, vi har prioritert ungdom, og vi har gjennom Husbanken sjølvsagt framleis tenkt å prioritera omsorgsbustader, sjukeheimar, barnehagar, skular og det ein treng. Eg må seia at eg synest det er urimeleg når SV påstår at vi har gått frå desse sosiale prioriteringane, for det er ikkje tilfellet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg deler Apelthun Sæle si oppfatning av at den store debatten om bustadpolitikken framover skal vi ta i samband med bustadmeldinga. Men ho nemnde i innlegget sitt nokre moment som eg synest det er vanskeleg å la stå uimotsagte.

Eg forstår at Kristeleg Folkeparti er veldig nøgd med at Regjeringa gjennom ein tiltaksplan mot fattigdom har følgt opp ca. ein femdel av dei tiltaka dei var med på å foreslå i utjamningsmeldinga. Eg synest korkje Regjeringas handtering av straumkrisa eller innsatsen – eller mangelen på innsats – når det gjeld bustadpolitikken, fortel om det store engasjementet for ein samanheng i forhold til denne tiltaksplanen. Når Husbanken med sine rammer for 2003 skal sørgja for både omsorgsbustader, sjukeheimar og skular, kor mange har representanten Apelthun Sæle eigentleg tenkt skal få del i lån til ein bustad av nøktern standard?

Anita Apelthun Sæle (KrF): Eg er glad for at representanten Magnhild Meltveit Kleppa framleis er oppteken av fattigdomsmeldinga og fattigdomspakka. Eg skal villig innrømma at Kristeleg Folkeparti nok synest at vi kunne ha gått endå lenger om vi hadde hatt økonomi til det. Vi aktar å nå endå fleire enn det vi har klart til no, ved å koma i gang med den hjelpa som trengst på bustadsida, men også generelt mot fattigdom.

Når representanten nemner straumprisar, er det klart at det var vanskeleg for mange i Noreg at straumprisane gjekk opp som dei gjorde. Og det kan knapt seiast at det var Regjeringa som hadde eineansvaret for det. Ein skal vera veldig spesiell for å kunna påstå det. Men det Regjeringa har gjort, og som Stortinget til og med har forbetra, er at over 106 000 familiar med krav på bustøtte har fått hjelp. Dei har fått 2 500 kr i hjelp til desse straumrekningane. Eg er veldig glad for det, men det betyr ikkje at eg ikkje innser at også fleire har vanskar med å betala rekningane sine.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (leiar for komiteen):St.meld. nr. 13 for 2002-2003, Om verksemda til Statens Husbank 2000-2001, er oppmuntrande lesing. Ho fortel om ein bank som har stor tillit og fornøgde brukarar, og som utfører svært viktige tilsynsoppgåver.

Sentrumsregjeringa auka Husbanken sine lånerammer frå 8 til 11 milliardar kr. Gjennom ei spesiell tilskotsordning vart det lagt eit godt grunnlag for samarbeid med kommunane om bustadsosiale handlingsplanar. Det framgår av den meldinga som er til behandling i dag, at kommunane hadde stor nytte av rettleiing og informasjon frå Husbanken og òg av den hjelpa dei fekk til kartlegging av vanskelegstilte på bustadmarknaden. Det kjem òg fram at Husbanken har ei viktig rolle i det interkommunale samarbeidet som mange stader er nødvendig òg på dette feltet.

Sentrumsregjeringa la innanfor ein viss periode eit grunnlag i forhold til den meldinga som vi i dag behandlar, og Arbeidarpartiet følgde godt opp.

Hausten 2000, altså i den same perioden, fremma Høgre eit Dokument nr. 8-forslag om å omgjera Husbanken til ein bank for fyrstegongsetablerarar. Forslaget vart nedstemt. Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet stod saman om grundige merknader mot ei slik omlegging. Senterpartiet vil åtvara dagens regjering mot å sleppa Høgre fritt med sine synspunkt når det gjeld Husbanken si rolle. Den argumentasjonen som gjaldt mot Dokument nr. 8:23 for 2000-2001, er ikkje mindre viktig i dag. NOU-en om bustadsituasjonen frå Wibe-utvalet under-streka òg Husbanken si svært viktige rolle. Det er staten sitt viktigaste verkemiddel i bustadpolitikken. Oppføringslåna står i ei særstilling, og eit samrøystes Wibe-utval tilrår å halda fram med oppføringslån, og desse har altså Regjeringa allereie avvikla.

Det å bruka Husbanken som instrument for å hindra uynskte svingingar, altså driva motkonjunkturpolitikk, er ikkje mindre aktuelt enn det var i 2001. Like eins synest eg Husbanken si rolle når det gjeld bustadbygging i distrikta, når det gjeld kunnskap og kompetanse, er undervurdert i debatten i dag. Ordinære bankar har ikkje den kompetansen, den moglegheita til rettleiing som Husbanken har i dag. Det gjeld òg bustad, miljø og kvalitet, både ved nybygging og ved utbetring.

I den nemnde merknaden frå Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet la ein òg vekt på den moglegheita som ligg i å få ei viss mengd bustader med nøktern standard ut på marknaden kvart år, som òg raskt i mange tilfelle kan verta omsette og koma på bruktmarknaden, og som inneber at fleire husstandar òg i låginntektsgrupper har moglegheit til ein eigen bustad.

Husbanken si moglegheit til å ta risiko vart òg understreka, og fleire av oss i kommunalkomiteen og på Stortinget har i den seinare tida vore til stades på fleire bustadkonferansar. For min del vart eg på ein av desse konferansane i Rogaland faktisk overraska over at det viste seg at viktige utbyggingsprosjekt vart lagde på is i fjor fordi det var manglande rammer i Husbanken. Og det var bystyre- og kommunestyrerepresentantar frå Høgre til stades som bad sine folk gå tilbake til kommunalministeren sin og gi beskjed om at Husbanken si rolle når det gjeld generell bustadbygging, ikkje må nedvurderast.

Eg finn grunn til å minna om akkurat dette i dag, for eg synest det er på tide å gi nokre signal i forhold til den bustadmeldinga som Regjeringa no arbeider med.

Statsråd Erna Solberg: Jeg har lyst til å begynne med å si at jeg er noe forbauset over at komiteens leder kan si at Regjeringen har avviklet ordningen med oppføringslån i Husbanken, når vi vitterlig bruker halvparten av rammen på det, når vi vitterlig bruker over 7 milliarder kr på oppføringslån i inneværende år!

Jeg synes mye av denne debatten har et perspektiv der man forsøker å selge sin egen politikk og ikke har den nødvendige substansen. Jeg vil gi saksordføreren ros for at han i alle fall har holdt seg til meldingen i deler av det han har sagt. Jeg tror kanskje formålet med å levere en melding av den typen til Stortinget, er å gi oss signaler om det arbeidet Husbanken faktisk gjør.

Jeg har lyst til å si at hvis det er så galt som Signe Øye sa, er det jo rart at det har vært satt rekord i byggestartmeldingene i januar måned, med en økning på 14 pst. Det har aldri vært så høy økning i byggesaksmeldinger, i hvert fall ikke i et kortere hukommelsesperspektiv. Byggeaktiviteten i januar er meldt å være betydelig høyere enn den har vært tidligere. Det er ingen garanti for at det kommer til å fortsette. Det er avhengig av utviklingen, av økonomien, rentene og alt som virkelig har betydning for hvordan boligmarkedet utvikler seg. Men i det gråskjæret og mismotet som Signe Øye trakk over boligmarkedet, må jeg si at i virkeligheten ute må det jo være et litt annet perspektiv.

I forhold til den meldingen vi nå behandler, og den tidsperioden vi nå behandler, har vi altså høyere låneramme. Vi har like mye som vi hadde i 2001 i boligtilskudd. Vi har betydelig mer i bostøtte. Vi har gitt bedre lånevilkår for utleieboliger. Og vi har lagd en ny boliglånsordning, Startlån, for ungdom. Det er altså gjort en rekke endringer til forbedring – også i den hensikt å ha hovedfokus på dem som har størst problemer i boligmarkedet. Regjeringens hovedfokus er på dem som er unge, som trenger sin første bolig, som trenger å reetablere seg i ny bolig på grunn av andre ting – mennesker som har problemer med å komme seg inn i et varig og godt boforhold uten hjelp av andre virkemidler enn boligtilskudd og bostøtte. Det er faktisk dem vi har hovedfokuset på, og det er faktisk for å hjelpe dem vi har lagt om deler av boligpolitikken.

Når vi ser av ECON-rapportens utredning at 90 pst. av boligene faktisk vil bli bygd også med privatfinansiering, er det viktig for oss å målrette statens engasjement mot de 5–11 pst. som i dag trenger Husbanken – altså tiltak som er rettet mot de gruppene som har dårlig egenfinansieringsevne. Derfor har vi vært opptatt av å tilpasse Husbanken nettopp til den gruppen med nyetablerere i små boliger og gjøre Husbankens rolle viktigere på det området. Det viser seg at det faktisk er der markedet kan ha en svikt, på samme måten som markedet kan ha en svikt i forhold til distriktene, og vi derfor har en større låneutmåling i Distrikts-Norge.

Når Signe Øye til og med kan gjøre et stort poeng av at vi ikke vil gi boligtilskudd til lavinnskuddsboliger, har jeg lyst til å minne om at det hele tiden har vært et klart flertall på Stortinget som har sagt at bostedsløse har førsteprioritet på boligtilskudd, flyktninger og de boligsosiale handlingsprogrammene i kommunene har annenprioritet og utleieboliger til ungdom har tredjeprioritet. Skulle det være penger igjen – og det er det for øyeblikket ikke – kan man diskutere hvor store rammene skal være. Det henger sammen med hvor mye penger vi kan bruke innenfor et statsbudsjett, selvfølgelig. Man kunne ha brukt mer, men jeg tror at lavinnskuddsboliger ville ligget langt nede på manges prioritetslister. Problemet med en del av lavinnskuddsboligene er at man derved gjeninnfører 1970-tallsproblematikken: folk som sitter i prisregulerte leiligheter, og som ikke tar del i verdistigningen når den skjer, og derfor får problemer med å komme seg videre og inn i andre deler av boligmarkedet.

La meg bruke mitt siste minutt til å si noe om innstillingen. Jeg synes det er to viktige kapitler i denne innstillingen som burde ha fortjent litt mer oppmerksomhet. Det ene er gjennomgangen av arbeidet med de boligsosiale handlingsprogrammene. Det var et godt initiativ fra Bondevik I-regjeringen. Det fungerer bra. Husbanken utvikler seg som en god veiledningsbank for god boligsosial politikk rundt omkring i kommunene og er et virkemiddel, et verktøy og en innretning som vi bør fortsette med å ha. Husbanken gjør en god jobb på det området. Husbanken har også gjort en god jobb i startfasen av de prosjektkonkurransene som har vært, knyttet til å ta fatt i det som virkelig er et grunnleggende problem på boligmarkedet for øyeblikket, nemlig eksplosjonen i boligkostnader, som gjør at byggekostnadene som er underlaget for hva man må finansiere, stiger og stiger. Det er et av de områdene vi må finne måter å ta mer fatt på, bl.a. fordi det er ikke sånn at svenskene har reist hjem. Svenskene kommer tilbake, fordi de er betydelig mye mer konkurransedyktige enn nordmenn i dette markedet for øyeblikket.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A): Ledigheten øker også innenfor byggebransjen. Husbanken er et godt virkemiddel og har tidligere fungert som og blitt brukt til motkonjunkturpolitikk. Men statsråd Solberg gjør det motsatte. I iveren etter å gjøre Husbanken om til en sosial bank er håndbrekket satt på overalt. Statistikk pr. 1. mars viser at godkjente oppføringslån gikk ned med over 40 pst., og køene øker. Det er en økning på 50 pst. i køen av boliger som venter på utbedringslån, og det er en økning på over 300 pst. i køen av boliger som venter på tilskudd til tilstandsvurdering. Hele 7 000 boliger venter på et slikt tilskudd.

Hvorfor frigjøres ikke mer av årets ramme, slik at den kan disponeres raskere, for dermed å bekjempe ledigheten bedre?

Statsråd Erna Solberg: Når vi har bestemt oss for å porsjonere rammene ut i løpet av året, er jo det nettopp for ikke å komme opp i den situasjonen som vi gjorde i fjor høst, hvor veldig mye av pengene var brukt tidlig på året til prosjekter som ville vært betydelig mindre prioritert enn noen av de prosjektene det ikke var penger til på slutten av året i fjor. Derfor har det vært viktig for oss å ha en balanse i utbetalingene som gjør at vi sikrer de viktigste prosjektene – tilbake til de 5–11 pst. som det private markedet ikke kommer til å kunne realisere. Skal vi sørge for at vi realiserer de 5–11 pst. av markedet som det er betydningsfullt at Husbanken er med på, er vi altså nødt til å porsjonere dette bedre ut i løpet av året.

Jeg har også lyst til å minne om at Husbanken aldri har gått så tidlig tom som i de siste ti årene, men det er ikke første gangen at Husbanken har gått tom. Det har den gjort flere andre år også i månedsskiftet oktober/november, og vi har sittet med store køer etter et sånt år.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg kan være enig i og slutte meg til mye av statsråd Erna Solbergs synspunkter vedrørende Husbanken. Men jeg kunne kanskje få en litt mer klargjørende uttalelse fra statsråden når det gjelder Husbankens rolle i framtiden. Mener statsråden at Husbanken fortsatt skal være en aktør i det ordinære, private boligmarkedet? Eller ser statsråden gjerne at Husbanken omdannes til en mer målrettet finansieringsinstitusjon for de 11 pst. som det private markedet ikke vil realisere? Jeg vil gjerne ha en liten kommentar fra statsråden til akkurat det.

Statsråd Erna Solberg: Vi skal konkludere på Husbankens rolle fra Regjeringens side når vi legger frem stortingsmeldingen til høsten. Det vi gjør nå, er å forsøke å målrette Husbanken mot der det er helt åpenbart at markedet ikke leverer gode nok løsninger. For det er en del steder der vi anerkjenner at markedet ikke leverer gode nok finansieringsløsninger til at vi får realisert boliger. Derfor er ikke jeg sikker på om en rendyrket husbankrolle i fremtiden – om man ikke har oppføringslån i det hele tatt – vil være den riktige måten. Da tror jeg vi vil miste noen av de 5–11 pst. der det vi snakker om, er viktige boligtiltak for personer som ikke vil kunne klare å få finansiering i det ordinære boligmarkedet. Det vil også være et distriktsaspekt i den sammenhengen, som gjør at det er viktig å ha med noe av dette.

Vi kommer tilbake til en balansert gjennomgang av Husbankens rolle i fremtiden. Men jeg synes veldig mye av det som Husbanken har utviklet de senere årene, med å være et godt kompetansested bl.a. for de boligsosiale programmene og jobbe mye mer rettet mot å gi kommunene de riktige virkemidlene, er veldig bra.

Heikki Holmås (SV): Vi kommer stadig tilbake til denne ECON-rapporten, fordi det er interessant å se hvilken rolle oppføringslånet til Husbanken har av innvirkninger på boligbyggingen. Som jeg sa til representanten Gitmark i sted, synes jeg det er viktig å holde dette i et langsiktig perspektiv. Det er ingen tvil om at Husbankens oppføringslån over tid, og spesielt i nedgangstider, er viktig for den samlede boligforsyningen.

Og så er statsråden spesielt opptatt av de 11 prosentene som denne rapporten mener ikke ville ha blitt bygget. Jeg mener jo at statsråden burde være opptatt av å stille ECON spørsmålet: Hvorfor i all verden har ikke ECON spurt folk hva slags boliger som ikke ble bygd på grunn av at man manglet husbankfinansiering, og på grunn av at Husbankens lånerammer hadde gått tomme? Da tror jeg statsråden ville ha fått et ganske annet svar, som ville ha vist at Husbanken hadde betydning.

Statsråd Erna Solberg: Hva betyr det å si at Husbanken skal ha en sterk rolle i en motkonjunkturperiode? Betyr det at Husbanken skal fortsette å finansiere prosjekter når spiralen går nedover, og når det ikke er etterspørsel etter nye boliger? Jeg har vært gjennom boligkrisen på begynnelsen av 1990-tallet og sett hvordan i enkeltmarkeder Husbankens finansiering og bidrag med å komme med nye prosjekter inn på markedet kanskje i det lange løp skapte stabilitet, men det bidrog til den privatøkonomiske finansielle krisen til flere og flere unge mennesker i enkeltmarkeder – fordi man leverte nye boliger som presset boligprisene ned i de markedene på nytt.

Bolig er en viktig investering for alle mennesker. Det er den viktigste pengemessige investering som gjøres. Jeg er derfor litt tilbakeholden med å si at den motkunjunkturelle virkningen av Husbanken er så viktig at vi skal bidra til å presse prisene i boligmarkedet når boligmarkedet eventuelt faller enda lenger ned i en nedgangsperiode, med høy byggeaktivitet på det tidspunktet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet er oppteke av at det skal koma eit visst tal bustader ut på marknaden, òg i noko meir økonomisk vanskelege tider. Ut frå det synest vi det er viktig å understreka Husbankens spesielle rolle på det feltet. Eg skal ta i meg igjen uttrykket «avvikla» om oppføringslånet. Eg forstår det slik at statsråden er oppteken av å vidareføra det. Men dei tala som er lagde fram så langt for i år, fortel om ei urovekkjande nedprioritering på eit område der Regjeringa faktisk utan at det hadde kosta staten pengar, kunne stilt opp med auka rammer og medverka til at det var fleire som fekk moglegheit òg i år til ein eigen bustad.

Eg synest vi skulle læra av dei erfaringane som ligg i meldinga, når det gjeld Husbankens viktige rolle, òg når det gjeld moglegheit til eit generelt lån til bustader av nøktern standard.

Statsråd Erna Solberg: Jeg er faktisk ikke uenig i at vi skal forsøke å ha en basisbygging også i nedgangstider. Men jeg synes det er viktig å understreke at det må man gjøre med varsomhet, fordi man kan bidra til at spiralene blir annerledes. Nå tror jeg at virkningene av etterspørselen er mye, mye større enn husbankfinansieringen noen gang vil være. Dette tror jeg etterspørselen etter lån i en slik situasjon vil regulere.

På den andre siden tror jeg at hvis man skal si at Husbanken skal være et konjunkturinstrument, må man ta med den andre biten. Det betyr at Husbankens rammer skulle vært redusert i 2000 og 2001 for ikke å bidra til overoppheting i byggemarkedet, som vi til tider hadde. Man må ta konsekvensen av å bruke en bank som et konjunkturelement. Ellers kan man si at det skal virke stabiliserende i basis for et marked, men da kan man ikke hive penger etter, hver gang markedet går opp. Jeg tror at man må ta konsekvensen av hva man sier, hvis Husbanken skal være et konjunkturinstrument som sådant. Jeg mener Husbanken skal bidra til stabilitet, den skal bidra til å gi oss måloppnåelse, ikke minst for dem som trenger det mest.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Heikki Holmås (SV): Som sakens ordfører tenkte jeg at jeg skulle si noen ord til slutt og gripe fatt i noe av det som foreligger.

Når det gjelder hvilke partier som bruker mest penger i forhold til å sørge for boligbygging, tror jeg folk utmerket godt kan gå inn i Budsjett-innst. S. nr. 5 og se på det nivået som både vi og Arbeiderpartiet hadde. Tallenes tale er klar, som det heter, og det tror jeg den vil være også i den sammenhengen.

Så til Erna Solbergs utsagn i forhold til konjunktur. Det er riktig det Erna Solberg sier, forutsatt at man klarer å bli enig om et eller annet slags nivå man ønsker for boligbyggingen – om man ønsker 25 000 boliger eller 27 000 boliger, om man ønsker en stor boligforsyning på grunn av trender, som også tas opp i meldingen, og som går på en sentraliseringsprosess som er veldig sterk, som fører til at flere unge mennesker søker inn mot byene. Det går på at familiestrukturen blir endret, som fører til at flere mennesker bor alene, som gjør at bl.a. behovet for små leiligheter er stort. Men samtidig er behovet til stede for at det skal bygges større leiligheter, bl.a. i de sentrale bystrøkene, for å skape varierte bomiljøer. Da er det ikke automatisk sånn at når man kommer opp på 25 000, må man stramme inn. Men det er definitivt sånn at i en periode der det har vært lav boligbygging over tid, vil det være riktig å sørge for å holde den saken oppe.

Så har statsråden tillit til at markedet vil styre dette. Men problemet oppi dette er at det ligger en pris i markedet, og denne prisen er utålelig for veldig mange unge, den er utålelig for veldig mange folk som sliter, og som ikke har så sterk økonomi. Da hjelper det altså ikke å sette ned boligbeskatningen, f.eks., som vil være prisdrivende. Men det ville hjelpe å sørge for en høy boligforsyning og så bruke skattepolitikken som et virkemiddel for å holde prisen stabil. For det er først når prisen bobler opp og deretter knekker, at folk får en finansiell krise. Klarer man å holde prisen noenlunde stabil, vil det være det aller viktigste.

Så vil jeg gripe fatt i to ting på den korte tiden jeg har igjen. Det ene er dette med boligsosiale handlingsplaner, som jeg er helt enig med statsråden i at godt kunne vært viet mer plass i innstillingen. Men det er et poeng at det var vanskelig å få tilgjengelig for oss tall for de samlede boligsosiale handlingsplanene. De kommer vel i boligmeldingen, regner jeg med. For nå har kommuner mange steder i landet laget boligsosiale handlingsplaner og trenger penger til oppfølging. Da er det viktig av vi stiller opp med pengene.

Til slutt vil jeg bare si at det er et paradoks at Regjeringen over tid har redusert tilskuddene til bokvalitet, som bl.a. innebærer at man nå ikke lenger gir penger til å bygge hus med varmepumper. Man kommer tvert imot med tilskuddene etter at de er bygd. Det er ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.