Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Odd Einar Dørum

• statsråd Einar Steensnæs

• statsråd Ansgar Gabrielsen

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Øystein Hedstrøm.

Øystein Hedstrøm (FrP): Det vi opplever når det gjelder norsk skipsfart, er at kremen er i ferd med å bli solgt ut av landet. Bergesen er blitt solgt til World-Wide Shipping, som er Hongkong-basert, kanadiske Teekay har kjøpt tre større norske rederier, og det faktiske forhold i dag er at de to største rederibaserte miljøene i Norge nå er kontrollert av utlendinger. Fremskrittspartiet har hele tiden kjempet mot de ødeleggende, dårlige norske betingelsene for skipsfarten. Vil de siste tids hendinger og den negative utviklingen vi ser, gjøre at departementet vil være villig til å endre sin skipsfartspolitikk?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det er helt riktig som representanten Hedstrøm sier, at to store rederier har fått utenlandsk eierskap og er blitt kjøpt opp. Det gjelder det tidligere Navion, som var i Statoil, og det andre er Bergesen. Jeg har truffet både de gamle og de nye eierne i disse selskapene og forhørt meg litt om hva årsaken til dette er. Jeg ser ikke bort fra at det er en divergens i begrunnelsen for hvorfor det er gjort og ikke gjort hos dem som har solgt og kjøpt i forhold til det som kanskje er rådende oppfatning i en del miljøer. Da tenker jeg på de elementene som inngår i skipsfartspolitikken som skal gjøre det attraktivt å drive skipsfart fra Norge. Det har vært fokusert mye på refusjonsordningen f.eks. Den har kanskje hatt svært liten betydning for disse angjeldende selskapene, det vekter jo mer for ferjeselskapene om man har refusjonsordning eller ikke. Det som er det viktige, tror jeg, for å beholde eierskapet til denne type bedrifter, er at vi har en holdning i forhold til å legge til rette for norsk eierskap. Det gjør vi gjennom å ha skatte- og avgiftsregler som er konkurransedyktige. Og ikke minst, det elementet som er viktig innenfor shipping, er det som har med forbruksbeskatning å gjøre, som Skauge-utvalget har tatt fatt i, og som Stortinget vil få seg forelagt en sak i forhold til. Men det som er hovedproblemet knyttet til investeringer totalt sett i Norge og norske investeringer i utlandet, er det faktum at i 2002 var det et historisk lavmål på utenlandsinvesteringer i Norge, 6 milliarder kr. For hver krone utenlandske investorer satte inn i Norge, tok norske selskaper ut det tilsvarende – 6 milliarder kr – og investerte ute. Så attraktiviteten ved investeringer her hjemme kan synes å være noe mindre enn det bildet man kan få når man leser media.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg konstaterer at på dette området har Norge vært verdensledende. Dette er faktisk det eneste området hvor Norge kan skryte og si at vi er best i verden når det gjelder kompetanse. Jeg konstaterer også at rederiene er på full fart ut av landet. Statsråden var inne på beskatningen. Skatter og avgifter er jo annerledes i Norge og er ikke harmonisert med EU. Det lønner seg på grunn av den drepende formuesskatten å eie rederier i andre land. Her bør det komme endringer raskt, og statsråden har jo sagt at vi bør ha de samme konkurransebetingelsene for norske bedrifter som det som gjelder i EU. Hvorfor har han da unntatt skipsfarten fra dette prinsippet, i og med at det beviselig er sterk konkurransevridning når det gjelder rammebetingelser?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Nå er det slik at det ofte blir feil å henvise til EU som sådan, for EU har ikke en felles politikk på dette området, men hvert land har sin egen skatte- og avgiftspolitikk. Det varierer svært fra land til land hva man har vektlagt.

Det er ingen tvil om at det er EU-land som har langt bedre vilkår eksempelvis for å sørge for å ha nasjonale sjøfolk, og det er de som har langt bedre formuesskatteordninger som gjør at det blir interessant å plassere også shippingkapitalen i de land. Men det som jeg tror er viktig, er å ta det utgangspunktet som representanten Hedstrøm gjør. Vi har antakeligvis verdens mest kompetente miljø totalt sett innenfor skipsfart. Hva skal den norske strategien være for å ta vare på det? Det jobber vi nå med, for så vidt sammen med alle parter innenfor shippingmiljøet, for å materialisere det i en sak som jeg har lovt skal komme til Stortinget over nyttår, nettopp for å ivareta en videreføring av den posisjonen vi har innenfor maritim sektor.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Lodve Solholm.

Lodve Solholm (FrP): Den 27. februar gjorde Stortinget eit vedtak om å innføre nettolønnsordning og utvide den ordninga i forhold til det som var før, og at Regjeringa skulle kome tilbake til Stortinget med dette opplegget i revidert nasjonalbudsjett. Så opplever vi at på Høgres landsmøte seier finansminister Per-Kristian Foss at han ikkje aktar å kome tilbake til Stortinget med dette i revidert, og då blir spørsmålet: Aktar Regjeringa no å ta ein omkamp i Stortinget på denne saka, og aktar ein ikkje å følgje opp eit fleirtalsvedtak i Stortinget når det gjeld nettolønnsordninga, som vart gjort den 27. februar i år?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Refusjonsordningen er et meget viktig element for å ha norske sjøfolk på norske skip. Vi bruker i dag mellom 500 og 600 mill. kr, så vidt jeg husker. Det er det største beløpet som er brukt siden subsidieringen av norske sjøfolk begynte. Stortinget har vedtatt innretningen for det, som vi har vært uenige om partiene imellom, ikke bare de siste par år, men for så vidt gjennom hele 1990-tallet.

Det er også riktig, som representanten sier, at det i Stortinget ble fattet et vedtak den 27. februar om en ny innretning og en utvidelse av ordningen, og Regjeringen ble pålagt å komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett for å kvittere ut dette. Så spør representanten om vi har tenkt å følge opp det vedtaket i revidert, og henviser til hva finansministeren har sagt på Høyres landsmøte. Jeg må henvise til hva finansministeren skal si i Stortinget den 15. mai hva gjelder revidert nasjonalbudsjett.

Presidenten: Olav Akselsen – til oppfølgingsspørsmål.

Olav Akselsen (A): Det burde ikkje vera så veldig vanskeleg å bekrefta at Regjeringa vil følgja opp eit vedtak frå eit fleirtal i Stortinget, særleg sidan dette er ei sak der regjeringspartia var dei partia som lova mest i valkampen. Men eg er glad for at næringsministeren no bekreftar at dei ordningane me har i dag, er svært viktige, og det me skal vera klar over, er at Regjeringa faktisk føreslo å fjerna dei ordningane som alt er inne. Når ein no ønskjer ei anna innretning i desse spørsmåla, er det Regjeringa som har hindra Stortinget i å få den moglegheita, for det var faktisk eit samrøystes storting som bad Regjeringa om å koma tilbake med ei sak i løpet av fjoråret, slik at ein kunne få diskutera innretninga. Det er slik at på bakgrunn av den utviklinga som har skjedd i våre naboland, blei det klart at norske sjøfolk blei 40 pst. dyrare. Det blei ei stor utflagging og stor fare for norske arbeidsplassar når norske reiarlag flagga ut. Vil ikkje næringsministeren no bidra til å fjerna denne usikkerheita ein gong for alle?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det er ingen som noen gang har prøvd å tilbakevise den påstanden at for å beholde norske sjøfolk på norske skip er det viktig at vi subsidierer, slik at kostnadene blir lavere. Det spørsmålet man antakeligvis nå stiller seg i det maritime miljøet, er i hvilket omfang det er nødvendig å subsidiere for å beholde kjernen av den kompetansen som skal til for at man skal oppnå den målsettingen som var representanten Hedstrøms, nemlig at Norge skal være en sterk sjøfartsnasjon. Da vil det være et spørsmål om det er 5 000 eller 10 000 eller 15 000 eller 50 000 norske sjøfolk vi må ha for å oppfylle det. Men som jeg sa i mitt forrige svar, må vi ta en samlet vurdering av alle de vedtak Stortinget har gjort, for Stortinget har vedtatt flere ting som i sum kan synes å komme i konflikt med det som jeg vet stortingsflertallet er opptatt av, nemlig å beholde en forsvarlig økonomisk politikk basert på handlingsregelen.

Presidenten: Odd Roger Enoksen – til oppfølgingsspørsmål.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg tror at hvis vi skal beholde norske sjøfolk på norske skip, er noe av det viktigste at vi også har norske eiere i skipsfartsnæringen. Skal man rekruttere norske sjøfolk, skal man bruke norske utstyrsleverandører enten det gjelder navigasjon eller andre ting, tror jeg det er en forutsetning at vi har norske eiere både innenfor skipsfart og i annet næringsliv. Jeg har da lyst til å utfordre næringsministeren på hans syn på hvor viktig det er at vi har et sterkt norsk eierskap i næringslivet, og hva slags grep næringsministeren vil ta for å sikre at vi fortsatt skal ha et sterkt norsk nasjonalt eierskap.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det er ingen tvil om det som St.meld. nr. 22 for 2001-2002 om eierskap innleder med, at det er viktig å legge til rette for et privat norsk eierskap. Men skal man gjøre det, må man også gjøre noen grep som står i motstrid til det Senterpartiet har stått for. Når det etterlyses en eierskapspolitikk for å gjøre det interessant å investere i Norge, er det mange elementer som inngår, som ikke minst på skatte- og avgiftssiden er helt avgjørende. Det avgjørende, så vidt jeg har skjønt shippingområdet, er formuesbeskatningen. Vi er et annerledesland når det gjelder beskatning av formue som ligger i shipping, som vi vet er svært mobil. Man kan flytte på fredag og starte opp på mandag. Men det er heller ingen tvil om at det er riktig at det historisk har vært meget viktig at norske redere har tatt med seg norske utstyrsleverandører ut av landet, og det er faktisk slik at norske verft, norske utstyrsleverandører og norske redere i sum utgjør i grunnen kjernen i det som er det norske maritime cluster.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Jens Stoltenberg (A): Jeg har et spørsmål til energiministeren.

Norsk kraftforsyning har i alle år vært dominert av et sterkt offentlig eierskap kommunalt og statlig. Det har vært viktig for å bygge ut kraftforsyningen og sikre lys og varme over hele landet. I dag er offentlig eierskap viktig i kraftforsyningen av spesielt to grunner. Den ene er at det sikrer fellesskapet i forhold til de ekstra inntekter som er knyttet til forvaltning av naturressurser, og spesielt vannkraft. Det er fellesskapets eiendom, og inntektene bør komme fellesskapet til gode.

Den andre hovedgrunnen til at det offentlige bør ha et sterkt eierskap til kraftforsyningen, er at vi på den måten bidrar til nasjonalt eierskap. Det gjelder spesielt det kommunale eierskapet, som har vært avgjørende, men det gjelder selvsagt også det statlige eierskapet. Offentlig eierskap er viktig for å sikre norske selskaper med hovedkontor, strategiske beslutninger, i Norge, og at vi unngår at vi blir et filialland også innenfor energisektoren. Mitt spørsmål er: Er energiministeren enig i disse vurderingene?

Statsråd Einar Steensnæs: Jeg er enig i begge de to begrunnelsene som representanten Stoltenberg gav for et langsiktig norsk eierskap i kraftnæringen.

Hafslund, som jo er den aktuelle bakgrunnen for spørsmålet, er en betydelig aktør i kraftmarkedet. De har en middels energiproduksjon på 2,9 TWh. De har 600 000 strømkunder, og de har 500 000 nettkunder. Det er med andre ord interessant i forhold til ønsket om et sterkt nasjonalt eierskap at Hafslund fremdeles forankres i et norsk eierskap. Derfor har jeg da også i de uttalelsene jeg har gitt, anbefalt Oslo kommune å se nærmere på denne saken for å vurdere også det andre punktet som representanten Stoltenberg tok fram, nemlig nytten av å ha i sin portefølje et selskap som kan gi stabile, forutsigbare inntekter i tiden framover.

Styringen av kraftnæringen vil jeg likevel si først og fremst skjer gjennom de statlige forordninger, med konsesjonsgivning, med reguleringer og med lovgivningen. Det er der vi forankrer hvordan våre vannkraftressurser skal forvaltes. Men eierskapet er selvfølgelig en viktig del av denne strategien.

Jens Stoltenberg (A): Jeg er enig i alt energiministeren sier, og derfor går mitt oppfølgingsspørsmål til næringsministeren:

Er næringsministeren enig med energiministeren i at det er viktig med offentlig eierskap til kraftsektoren for å sikre nasjonalt eierskap og for å sikre inntektene? Og helt spesielt: Er næringsministeren enig med energiministeren når han ved flere anledninger har oppfordret Oslo kommune til å stanse salget av Hafslund-aksjer?

Presidenten: Presidenten registrerer at dette utvikler seg i retning av en representativ spørreundersøkelse.

Jens Stoltenberg (A): Det er påkrevd!

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det har presidenten rett i. Det var jo heller ikke noen sjokkartet opplevelse at spørsmålet skulle bli delt.

Hovedspørsmålet til Stoltenberg er om jeg deler energiministerens oppfatning av hva Oslo kommune bør gjøre og ikke bør gjøre i den angjeldende situasjonen. Da er mitt svar det jeg pleier å si når jeg blir spurt om hva næringsministeren mener at Hydro bør gjøre, hva andre bør gjøre, at det ikke er mitt ansvar å gi råd til andre om hva de bør gjøre med sine egne penger, herunder kommuner hva gjelder eierskap. Man kan ikke se bort fra at det kan være fornuftig, og man kan ikke se bort fra at det kan være ufornuftig. Det kan hende at det var nye eiere som ville kunne videreutvikle på en bedre måte, men det kan også bli nye eiere som utvikler det på en dårligere måte.

Jeg har ikke noe behov for å guide spesielt verken Oslo kommune eller andre norske selskaper i hva de bør gjøre.

Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål, først Sylvia Brustad. Det blir spennende å se hvilke statsråder spørsmålene blir stilt til.

Sylvia Brustad (A): Mitt oppfølgingsspørsmål går til statsråd Steensnæs.

Det er veldig interessant å merke seg den uenighet som nå er i Regjeringa, hvor næringsministeren ikke vil gi råd, mens energiministeren vil gi råd. Det siste synes jeg er bra, fordi vinterens strømkrise med de skyhøye strømregningene har vist oss at vi trenger mer styring på dette området, og ikke mindre, slik som Høyre tydeligvis er opptatt av. Det kan være interessant å avklare hva som er Regjeringas egentlige holdning. Her snakkes det altså med to tunger.

Jeg synes det er bra at Kristelig Folkeparti engasjerer seg i denne saken. Det blir interessant å se om det følges opp fra partifellene i Oslo. Men samtidig har jo Steensnæs og Kristelig Folkeparti vært med på å pålegge Statkraft å selge seg ut bl.a. til Hedmark Energi, som også nå kan risikere å havne på utenlandske hender – dette til tross for at Kristelig Folkeparti tidligere har stått for en annen holdning i denne saken.

Spørsmålet mitt til statsråd Steensnæs er: Hvorfor driver Kristelig Folkeparti og Regjeringa med dobbelt bokholderi i energipolitikken?

Statsråd Einar Steensnæs: La meg først få advare mot at en lager en enkel kobling når det gjelder det som representanten Brustad kaller strømkrisen i vinter, og de høye strømprisene vi har, i forhold til eierskap. Det er ingen enkel sammenheng i dette, rett og slett fordi det kraftmarkedet vi nå opererer i, er et modent kraftmarked. Det har likevel i vinter helt klart vært avdekket svakheter i de mekanismene som styrer kraftmarkedet. Derfor har jeg varslet Stortinget om at jeg vil legge fram en melding hvor vi ser på markedsmekanismene, slik at vi sikrer landet nødvendig energiforsyning til akseptable priser både for offentlig forvaltning, for næringslivet og for private husholdninger. Men alle som skal være aktører i dette markedet, uansett eierskap – private, offentlige eller utenlandske – må forholde seg til det som regulatoren staten bestemmer. Det er der vi styrer også markedet og hvordan det vil bevege seg.

Så … (presidenten klubber). Da må jeg visst få et nytt spørsmål fra Sylvia Brustad.

Presidenten: Det er det ikke adgang til. Derimot er det adgang for Øystein Djupedal til å stille oppfølgingsspørsmål til den statsråd han måtte ønske.

Øystein Djupedal (SV): Når man hører på statsråd Gabrielsen, skjønner man hvorfor norsk næringsliv sliter, for den passivitet i håndteringen av eierskap som Gabrielsen her faktisk gjør seg til talsmann for, er ganske oppsiktsvekkende.

Regjeringen er schizofren i spørsmålet om Hafslund. På samme måten som Carl I. Hagen ikke er i stand til å finne ut hva han egentlig mener, vet heller ikke Regjeringen hva den egentlig mener. Det er interessant å legge merke til at Steensnæs og Gabrielsen er rasende uenige om et så viktig infrastrukturspørsmål og et så viktig spørsmål for nasjonen Norge. Hafslund er langt mer enn bare et selskap i Oslo; Hafslund er på mange måter symbolet på det som ligger til grunn for framveksten av norsk verdiskaping og norsk industri, nemlig eierskapet til kraftsektoren.

Det er interessant å legge merke til at i dagens Verdens Gang krangler de to statsrådene så busta fyker. Gabrielsen presterer å si at «Norge ligger til venstre for Kina i statlig eierskap». Det er en morsom spissformulering. Men det som er interessant, er det Steensnæs sier: «Går ikke det» – altså at Oslo ordner opp i dette med eierskapet – «får vi vurdere andre løsninger.» Utfordringen min til Steensnæs er da: Hvilke andre statlige nasjonale løsninger er det Steensnæs ønsker? Han skal få støtte fra oss.

Presidenten: Presidenten vil innskyte at så vidt han kjenner til, er schizofreni en tilstand som bare forekommer hos enkeltpersoner, og som vanskelig lar seg fordele på flere.

Øystein Djupedal (SV): Det er fullt mulig, president!

Statsråd Einar Steensnæs: La meg bare få gjøre klart at det at jeg som nestleder i Kristelig Folkeparti og energiminister har gått ut med et klart råd til Oslo kommune og til mitt eget parti, ikke må tas som et uttrykk for at det er uenighet i Regjeringen om denne saken.

Først vil jeg si at en statlig løsning ikke er den nærmeste løsningen vi vil ty til. For det første vil jeg se det som mest interessant, mest naturlig og enklest at Oslo kommune beholder sine eierandeler i Hafslund. Hvis det virkelig blir et salg, hvilket i dag er meget åpent ifølge de signaler en får, finnes det andre løsninger enn at staten trer inn. Det kan finnes kapital innenfor kraftnæringen som ser seg tjent med å investere i et så lønnsomt selskap som Hafslund. Det antar jeg kan utløse et initiativ. Det finnes også norsk kapital utenfor kraftnæringen, fordi dette er en sikker, god investering, som burde være interessant. At staten kan komme inn, vil ikke jeg ta stilling til i dag. Staten eier allerede store andeler i norsk kraftproduksjon, og det kan finnes andre løsninger som er mer hensiktsmessige. Det er også i tråd med Regjeringens eierskapsmelding.

Presidenten: Siste oppfølgingsspørsmål – Marit Arnstad.

Marit Arnstad (Sp): Jeg har et spørsmål til energiministeren.

Energiministeren vet utmerket godt at siden konsesjonslovgivningen ble endret, er offentlig eierskap, kommunalt og statlig eierskap, den eneste måten å sikre nasjonalt eierskap på. Slik har det vært i kraftsektoren de siste fem–seks årene, slik kommer det også til å være framover. Hafslund-saken illustrerer hvor vanskelig det kommer til å bli å sikre nasjonalt eierskap. Vi kan oppleve den paradoksale situasjonen at svensk eller finsk statskapital kjøper seg inn i norske vannkraftressurser. Det spørsmålet som gjenstår etter den runden vi har hatt her, er: Hvilken strategi har dagens regjering i forhold til å klare å sikre nasjonalt eierskap i vannkraftsektoren, ikke bare i forhold til Hafslund, men også i forhold til de salg som kommer på grunn av at Statkraft er nødt til å selge seg ned i vannkraftsektoren?

Statsråd Einar Steensnæs: Det viktigste spørsmålet som representanten Arnstad stiller, er hvordan vi kan sikre oss nasjonal kontroll over våre naturressurser. Det sikrer vi gjennom lovgivning, konsesjonsmyndighet og ikke minst det forslaget som Regjeringen har lagt fram, om at uansett hvem som eier, om det er staten, kommunene, private eller utenlandske selskaper, så vil alt dette tilfalle staten vederlagsfritt etter 75 år.

Det representanten Arnstad, som også har vært energiminister og forvaltet energiloven, vet, er at Norge er med i et nordisk kraftmarked, hvor vi også har forbindelser ut mot Europa. Norsk kapital investerer mer ute enn utenlandsk kapital investerer her hjemme. Vi er altså deltakere i et nordisk kraftmarked. Betyr det som representanten Arnstad nå sier, at hun vil nekte Statkraft å gå ut og investere i det nordiske kraftmarkedet? For det er konsekvensen av det hun sier i forbindelse med at f.eks. et finsk firma som del av et nordisk kraftmarked ønsker å investere i Norge. Det må være gjensidighet hvis dette kraftmarkedet skal kunne fungere.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Inge Ryan (SV): Jeg har et spørsmål til statsråd Gabrielsen.

Stortinget har lang og god tradisjon for å sørge for offentlig eierskap og styring over vannkraften. Helt siden 1910 har dette i hovedsak vært håndtert klokt og fornuftig av det norske storting. Statens desidert viktigste aktør har vært Statkraft, som i dag eier rundt 50 pst. av all vannkraft i Norge og har en verdi på hele 60 000 mill. kr.

Nå vet vi at det foreligger planer om å omdanne Statkraft til et aksjeselskap. Og ut fra all erfaring fra tidligere omdannelser til aksjeselskap blir det noen ledd som går videre, nemlig at man da begynner å delprivatisere og privatisere fullt ut. Det er noe vi i SV også frykter vil skje hvis man gjør om Statkraft til aksjeselskap, at man i neste runde går over til delprivatisering og privatisering.

Mitt spørsmål til statsråd Gabrielsen er derfor følgende: Vil statsråd Gabrielsen garantere at han og Høyre i framtida ikke har planer om å selge hele eller deler av Statkraft?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Nå tilligger det ikke meg som næringsminister å utstede garantier på vegne av Høyre. Og jeg tror det vil være vanskelig, uansett hvem man måtte spørre i et hvilket som helst parti, å få noen til for all fremtid å utstede en garanti. Det som er viktig, er at vi tilpasser det til den virkeligheten vi til enhver tid er omgitt av, og at vi ikke lager oss et bilde av noe som en gang var, og så prøver å tilpasse oss til det. Det gjelder å ha et kart som stemmer med det landskapet man er i.

Det er altså slik at vi nå i ti år har hatt en liberalisering i dette markedet, som har fungert til stor glede for norske forbrukere ved at de har hatt lavere priser i denne perioden. Det er vanskelig å forestille seg noe annet, og jeg har heller ikke hørt noe særlig debatt knyttet til dette faktum.

Når det gjelder Statkraft, er det et 100 pst. statseid selskap, enten det er organisert som et statsforetak eller et aksjeselskap. Regjeringen har varslet at den med hensyn til Statkraft jobber med en omgjøring til et AS. Det ligger i Stortingets hender både om man vil omgjøre det til et AS og om man siden vil lage en Statoil-modell med en eventuell delprivatisering. Vi har i eierskapsmeldingen gitt uttrykk for hva vi mener om disse tingene. Vi har sagt at det kan være aktuelt med industrielle aktører sammen med Statkraft. Vi har også sagt at vi ser det som naturlig at privat kapital i større grad kommer inn i et slikt selskap i den grad man skal ekspandere utenfor Norge, for man har nådd limit for hva konkurransemyndighetene kan akseptere når det gjelder Statkrafts dominerende rolle, for at ikke norske forbrukere skal få enda høyere strømregninger. Jeg tror ikke norske forbrukere aksepterer høyere strømregninger fordi politikerne skal sitte og styre dette. Men noen garanti på vegne av Høyre utsteder ikke jeg.

Inge Ryan (SV): Jeg takker for svaret.

Jeg registrerer at det ikke gis noen garanti, men er det i denne regjeringa og i dagens Høyre drøftet muligheten for at man i framtida kanskje bør selge Statkraft? Er det drøftet på statsrådens kontor eller andre plasser at det er en mulighet som man bør ha åpen, når ikke garantien kan komme? Synes statsråden det er problematisk å være eier av Statkraft? Ser statsråden det som viktig at det norske samfunnet på en måte ivaretar den tradisjonen som ble startet av Johan Castberg – som det står byste av utenfor statsrådssalen – med å ta vare på de norske ressursene på en god og fornuftig måte? Synes Gabrielsen det er viktig at også han som næringsminister med ansvar for Statkraft ivaretar den tradisjonen videre til beste for det norske folk?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Castbergs og Knudsens arv er tunge tradisjoner å få lagt på sine skuldre. Jeg føler et stort ansvar for å forvalte de eierandelene som Næringsdepartementet har ansvar for, enten det er i Statkraft eller i andre selskap.

Representanten spurte om jeg syntes det var problematisk å ha eierskapet til Statkraft. Selvfølgelig synes jeg ikke det. På samme måte synes jeg det er helt uproblematisk å forvalte eierskapet i IT Fornebu, selv om jeg ikke syntes det var noen god idé da det ble etablert. Min jobb er å forvalte det eierskapet jeg til enhver tid har, til beste for aksjonærene. Aksjonærene i Statkraft er til syvende og sist det norske folk, og da er det altså ikke av hensyn til spesielle politikere, ei heller av hensyn til industrien, ei heller av hensyn til enkeltpersoner eller enkeltmiljøer, men av hensyn til dem som er aksjonærer, nemlig det norske folk, at det også er min jobb å legge frem forslag når jeg mener det er nødvendig å gjøre endringer på det som en gang var. Selv om Castberg og andre hadde gode ideer for snart hundre år siden, må vi jo ikke henge oss opp i nasjonalromantikken når vi skal utarbeide en politikk for fremtiden, enten det gjelder Statkraft eller andre selskap.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Hallgeir H. Langeland.

Hallgeir H. Langeland (SV): Mitt oppfølgingsspørsmål går til statsråd Steensnæs og knyter seg til ein avtale som Kristeleg Folkeparti var med på i 2001, då me gav 6 milliardar kr ekstra til Statkraft. Kristeleg Folkeparti støtta dette. Føresetnadene for å gjera dette var at eigarskapen skulle liggja fast – det same skulle heimfallsinstituttet. No veit me at ESA pressar på når det gjeld dette.

Mitt spørsmål til Steensnæs – i samband med at Kristeleg Folkeparti no uttrykkjer ønske om at staten eventuelt skal overta nokre aksjar i Hafslund – er om det er slik å forstå at ein då har gått vekk frå den privatiseringslinja som Regjeringa har stått for i forhold til Statkraft. Ønskjer Kristeleg Folkeparti no eit sterkt offentleg ått Statkraft?

Statsråd Einar Steensnæs: Statkraft vil være og har vært et viktig instrument for utøvelse av norsk kraftpolitikk. Men det er ikke slik at alle eggene bør legges i samme kurv. Kristelig Folkeparti og jeg som energiminister ser verdien av at vi har en sammensatt portefølje av selskaper som kan utøve eierskapet i norsk kraftnæring. Derfor er det viktig at både kommuner, fylkeskommuner, staten og det som måtte være av private interesser, blir med i dette. Det foreligger ingen planer om salg av Statkraft, slik som det indikeres her, men enhver situasjon må selvfølgelig vurderes ut fra hva som er hensiktsmessig og målet for Regjeringens politikk når det gjelder energiforsyning, nemlig å forsyne dette landet med kraft til alle formål i forhold til det som er behovet, og til akseptable priser. I det arbeidet er Statkraft en viktig aktør, og det er viktig at vi også utruster Statkraft med nødvendig tyngde i dette markedet for å kunne være konkurransedyktig.

Presidenten: Øystein Hedstrøm – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg har et tilleggsspørsmål til nærings- og handelsministeren.

I VG i dag sier ministeren, riktignok som en spissformulering, at Norge ligger til venstre for Kina i statlig eierskap. Hvis vi ser Statoil, Hydros olje- og energidivisjon, Statkraft og vannkraftressursene i en helhetlig sammenheng, burde Norge i dag vært en stormakt og utviklet kompetanse og arbeidsplasser en masse i Norge. Det burde vært en utfordring til Regjeringen. Men Norge har jo en veldig svak industriell infrastruktur. Vi har mistet en rekke bedrifter ut av landet: Dyno, Hydro Seafood, Hafslund, Nycomed, Freia – og nå også på skipsfartssiden. Mener ikke statsråden at vi nå bør tenke alternativt? Fremskrittspartiet har foreslått et strukturfond for å beholde verdifulle norske verdier på norske hender. Hva er Regjeringens resept for å erstatte alle de industriarbeidsplassene som blir borte, sannsynligvis 60 000 før 2010?

Presidenten: Presidenten vil bemerke at tilleggsspørsmålet har en noe fjern forbindelse med hovedspørsmålet. Men statsråden må gjerne svare, hvis han ønsker det.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det vil jeg med stor glede. Når jeg i VG spissformulerer det slik at vi ligger til venstre for kineserne i eierskapspolitikken, må jeg si at det var den tanken som slo meg da jeg var med statsministeren til Kina for et år siden og traff kinesiske statsråder som holdt på med delprivatisering/konkurranseutsetting slik vi også holder på med. Når jeg leser de tørre tall, har jeg ikke funnet andre enn rene kommunistregimer som har en større statlig andel i næringslivet enn vi har i Norge – ca. 40–50 pst. Så det er bare en gjengivelse, det er faktisk ikke en spissformulering engang. Det er nakne fakta. Jeg kan ikke med min beste vilje forstå at folk i Fremskrittspartiet, som på et visst tidspunkt utvikler en del fornuftige tanker, har falt aldeles sammen. Det var oppløftende at det i alle fall var én i sentralstyret i Fremskrittspartiet som hadde det næringspolitiske vettet i behold, og det var en som var fagøkonom. Jeg vil virkelig anbefale at man i mindre grad hører på Norsk Investorforum og i større grad hører på fagøkonomene. For det som er definitivt, er at hvis vi skal fortsette med oppkjøp fra statens side av norsk næringsliv generelt – og nå snakker jeg ikke om Hafslund – kan vi ikke kjøpe mer enn 100 pst., og nå eier vi nesten halvdelen. I andre land ligger det mellom 5 pst. og 7 pst. Og at noen kan innbille seg at det om 20 år er et sterkere konkurransekraftig næringsliv i Norge fordi staten og politikerne eier det, er meg komplett uforståelig. At Djupedal og SV er der, forstår jeg, men at Hedstrøm skulle falle dit hen, hadde jeg aldri trodd.

Presidenten: Dette ble jo riktig friskt.

Statsråd Gabrielsen bør ikke ta det for gitt at det går i kryss mellom hvert tilleggspørsmål, så han bør være forberedt på å svare på neste oppfølgingsspørsmål også.

Olav Akselsen – til oppfølgingsspørsmål.

Olav Akselsen (A): Næringsministeren må nok innfinna seg på talarstolen igjen, for mitt spørsmål går til han.

Eg føler at denne debatten først og fremst viser at Høgre ikkje har nokon strategi for korleis ein skal behalda bedrifter på norske hender. Det botnar først og fremst i statsskrekk – det er altså betre at det er utlendingar som eig dei, enn at den norske staten gjer det, sjølv om desse utlendingane er våre nabostatar.

Det har heile tida vore klart at Høgre ønskjer å selja Statkraft. Regjeringa har i dag ingen strategi for korleis Statkraft skal kunna driva vidare. Det vi opplever, er at Statkraft ikkje får kapital på eiga hand, dei får ikkje lov til å henta kapital frå private, og ein tek altså 90 pst. utbyte, samtidig som me veit at både svenske og statlege bedrifter innan denne sjangeren har god økonomi. Den tyske energigiganten Eon har like mykje pengar på bok som det som finst i oljefondet. Dette er pengar som dei har tenkt å gjera oppkjøp med i Nord-Europa og ikkje minst i Noreg.

Mitt spørsmål er om ein frå Regjeringa si side har tenkt å syta for at vårt store energiselskap har moglegheit til å få ein økonomi som gjer at dei kan vera med og by på dei kraftselskapa som er til sals i Noreg. Eller skal ein overlata dette til utlendingar medan Statkraft berre blir ei mjølkeku når statsbudsjettet skal setjast saman?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Man tegner et bilde som er helt feilaktig.

Forestillingen om at utenlandske investorer står i kø for å investere i Norge, er altså et totalt bomskudd. I 2002, som er det siste året vi har, var det historisk lavmål på utenlandske investeringer i Norge, det var 6 milliarder, mens norske selskaper investerte 43 milliarder kr i utlandet. Og den type debatt som vi har her, er etter mitt skjønn den største faren i forhold til utenlandsk investering i Norge. Men ikke bare det, det er også en fare for at norske investorer frykter at politiseringen blir så total at de fortsetter med det de har begynt på, nemlig å investere i alle andre land enn i Norge. Det er altså helt utrolig det representanten Akselsen kan få seg til å si, han som selv delprivatiserte og solgte ut for titalls milliarder i Statoil, titalls milliarder i Telenor, Norsk Medisinaldepot til utenlandske eiere, Arcus, Raufoss og hele veien. (Presidenten klubber.)

Olav Akselsen (A): Spørsmålet gjaldt Statkraft.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det fikk jeg ikke tid til å svare på.

Presidenten: Tiden er under enhver omstendighet ute.

Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Marit Arnstad (Sp): Jeg har et spørsmål til energiministeren – det kunne kanskje like gjerne vært stilt til næringsministeren – og det handler om kraftsektoren.

Denne runden viser at Regjeringen ikke evner å gi noe klart svar på hvordan man skal ivareta viktige nasjonale økonomiske interesser i kraftsektoren.

Vi lever i et nordisk marked, og i motsetning til i Norge gis statlige kraftselskap i Sverige, i Finland, i Tyskland, mulighet til å sikre sine nasjonale interesser i kraftmarkedet. Jeg tror ikke at en verken fra finsk eller svensk side ser på det som nasjonalromantisk, men tvert imot som en mulighet til å ivareta viktige økonomiske verdier som ikke kan beregnes gjennom kortsiktige nåverdibetraktninger.

Energiministeren vet at i realiteten vil det være utenlandske interesser som vil gå inn i kraftsektoren dersom det nå åpnes for det – i Hafslund, i Trondheim Energi, i HEAS, i E-CO. Og mitt spørsmål er rett og slett: Finnes det overhodet noen strategi i denne regjeringen for å sikre et nasjonalt eierskap i kraftsektoren?

Statsråd Einar Steensnæs: Ja, det har Regjeringen – først og fremst ved at vi bruker både de mulighetene som konsesjonene gir oss, det som har med reguleringer å gjøre, og det som har å gjøre med nasjonal kontroll på lang sikt, nemlig hjemfallet. Det å sørge for at staten uansett får mulighet til å vurdere hvordan våre vannkraftressurser i framtiden skal disponeres, er avgjørende. Og nå er det altså ute på høring et forslag fra Regjeringen om at alle som eier vannkraft i Norge i dag, må levere dette tilbake til staten vederlagsfritt etter 75 år. Det er det viktige.

Så har jeg også sagt at et nasjonalt eierskap i kraftsektoren er viktig, ikke minst på grunn av behovet for langsiktighet i kraftmarkedet og fordi norske eiere på en helt annen måte i viktige spørsmål vil kunne balansere og veie miljø- og naturhensyn opp mot produksjonshensyn. Det er viktig at vi har et langsiktig eierskap i denne kraftnæringen, og jeg har i Stortinget varslet at jeg ved slutten av året vil komme tilbake til Stortinget med en egen melding der man detaljerer videre tiltak fra Regjeringens side.

Så var det noe om utenlandsk eierskap i representanten Arnstads innlegg som jeg må si jeg stusser ved. Vi vet at store, viktige nasjonale interesser nettopp er utviklet ved hjelp av utenlandsk kapital, både vannkraftreservene våre, aluminiumsindustrien og petroleumsvirksomheten vår er utviklet nettopp fordi vi fikk utenlandsk kapital inn og eide dette, men vi beholdt hele tiden kontrollen. Det er altså kontrollen med dette som er det viktige. Eierskapet må underordne seg de samme mekanismene uansett om det er norske eiere eller utenlandske eiere. Men i dette tilfellet (presidenten klubber) som har med Hafslund å gjøre, har jeg altså understreket at selskapet har en stor betydning i en situasjon hvor kraftmarkedet er i bevegelse. Derfor har jeg uttalt meg som jeg har gjort.

Presidenten: Presidenten må be om at man respekterer taletiden.

Marit Arnstad (Sp): Ja, hvis det er slik at man nå vil bagatellisere spørsmålet om nasjonalt eierskap, er jeg litt overrasket over at energiministeren er så opptatt av at Hafslund bør være nasjonalt eid.

Energiministeren vet at konsesjonsloven ikke representerer noen buffer i forhold til nasjonalitet lenger. Det vet du. Statsråden vet også at et hjemfall er ingen buffer. Den eneste bufferen vi har hatt de siste årene, er Statkraft. Statkraft har blitt brukt til å sikre nasjonale interesser, og det vet statsråden. Nå skal altså staten ta 95 pst. utbytte, og det er pålagt Statkraft å selge seg ned bl.a. i Trondheim Energi, som er verdt iallfall halvparten av Hafslund. Hvem skal få lov til å kjøpe Trondheim Energi? Er det Vattenfall eller er det Fortum? Og jeg spør igjen: Hvilken strategi har Regjeringen i forhold til de mulige utenlandske oppkjøpene som nå kommer i tiden framover?

Presidenten: Presidenten vil anta at tiltaleformen «du» skulle være statsråd Steensnæs.

Marit Arnstad (Sp): Beklager!

Statsråd Einar Steensnæs: Jeg vil igjen bemerke at jeg synes representanten Arnstad undervurderer alle de mulighetene som regjering og storting som lovgivere har til å regulere dette marked og sørge for at viktige nasjonale interesser er i behold.

Hvis ethvert utenlandsk eierskap i Norge – uansett sektor – skulle være utilstedelig, må jo det bety noe for hva vi mener om at norske selskaper investerer i utlandet. Vi er med i et nordisk marked. Vi er eiere i dette nordiske markedet. Det er utveksling av eierskap – krysseierskap. Skulle vi da sette et forbud mot at utenlandske, dvs. nordiske, selskaper investerer i Norge, mens vi selv skulle bevilge oss den frihet å investere uhemmet i de andre nordiske land? Hva slags politikk er det? Hvilken sammenheng er det i det? Nettopp det nordiske markedet har jo gjort at vi tross alt kom oss igjennom denne vinteren uten å innføre drastiske tiltak – som rasjonering ville ha vært.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Odd Roger Enoksen.

Odd Roger Enoksen (Sp): Mitt tilleggsspørsmål går også til energiministeren.

Det er oppsiktsvekkende å høre den måten som det nå blir argumentert på av disse to statsrådene. Næringsministeren sa i sin tiltredelseserklæring at nå var det duket for et historisk nedsalg i statlige eierandeler. Med hensyn til Statkraft minnes jeg at han en gang sa at det nok ville ta litt mer enn ti sekunder å vurdere om staten burde selge seg ut av selskapet. Når jeg hører næringsministerens svar her i dag og det energiministeren nå sier, er i grunnen det virkelig til å bli sjokkert over.

Det er ingen tvil om at det statlige eierskapet i energiforsyningen har sikret befolkningens verdier, og det er investert over 200 milliarder kr. Nå åpner man altså for salg. Det er ingen tvil om at det ikke er mulig gjennom konsesjonsbestemmelsene å sikre det nasjonale eierskapet. Energiministeren har ingenting annet å sette sin lit til enn at vi skal få det vederlagsfritt tilbake etter 75 år. Man vet at man i mellomtiden vil få historisk store overskudd i energiselskapene, slik vi har sett det siste året. Man sender pengene ut av landet til utenlandske eiere. Hva vil statsråden gjøre for å sikre det nasjonale eierskapet og befolkningens verdier før de 75 årene er gått?

Presidenten: Vil statsråden tilføre ytterligere sjokkskader?

Statsråd Einar Steensnæs: Representanten Enoksen setter likhetstegn mellom et nasjonalt eierskap og et statlig eierskap. Det er jeg grunnleggende uenig i. Vi har god erfaring med at både fylkeskommuner og kommuner har kunnet eie og utvikle kraftverk og på en fornuftig måte har bidratt til energiproduksjon.

Det å sikre nasjonal kontroll over våre naturressurser er det viktige. Og jeg har nå gjentatte ganger vist til at vi i Norge har lang tradisjon for en omfattende regulering, både gjennom konsesjoner og reguleringer og gjennom bestemmelse om hjemfall. Vi har altså sikret oss den nasjonale kontrollen. Det er det grunnleggende.

Vi har også sagt at et nasjonalt eierskap må ligge i bunnen. Det har ikke minst med langsiktighet å gjøre. Derfor har jeg gitt et klart råd i denne konkrete saken om Hafslund. Men det er altså ikke slik at hver gang en kommune eller fylkeskommune måtte ønske å avhende et kraftverk, så skal staten stå der med kapital og kjøpe det opp. Det ville bli en helt håpløs situasjon.

Presidenten: Carl I. Hagen – til oppfølgingsspørsmål.

Carl I. Hagen (FrP): Også jeg har et tilleggsspørsmål til energiministeren, som helt korrekt flere ganger har sagt at strømprisen nå fastsettes i et nordisk marked. Vi er med i et nordisk marked.

På tross av at Regjeringen mener at det er et nordisk marked, gjelder vår konkurranselovgivning bare det norske markedet. Og det er en merkverdighet. Hvis det er konkurranse i Norden, bør man se på Norden hvis man eventuelt skal gripe inn ved ellers fornuftige sammenslåinger av kraftbedrifter. Det er helt åpenbart behov for en strukturrasjonalisering – med større enheter – både i Norge og i Norden.

Jeg vil spørre energiministeren om Regjeringen vil være positiv til det konkrete forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet for Odelstinget, et forslag om å endre konkurranselovgivningen slik at man skal se på Norden som et marked, i stedet for snevert bare se på det norske marked. Med en slik endring i loven vil en del av de tvangssalgene som nå vil komme, bli stoppet, fordi lovhjemmelen da vil være borte. Og det vil være meget fornuftig.

Statsråd Einar Steensnæs: Langt på vei er jeg i grunnen enig i Carl I. Hagens anliggende: Når markedet er nordisk, burde også konkurransesituasjonen vurderes ut fra et nordisk perspektiv.

Det som gjør at en likevel må vurdere en slik utvidelse av konkurranseperspektivet, er om det er et velfungerende marked. Dessverre er det slik at kraftmarkedet ikke er perfekt og velfungerende. Det så vi i vinter. I en situasjon hvor vi av helt spesielle grunner hadde for liten energiproduksjon i Norge, klarte vi heller ikke i tilstrekkelig grad å forsyne landet med energi fra andre land i det nordiske markedet. Det kom av den såkalte flaskehalsproblematikken. Vi har ikke bygd ut nettet vårt tilstrekkelig. Kablingen mot utlandet og i det nordiske markedet – ja faktisk også mellom Sør-Norge og Nord- Norge – er ikke god nok. Det ble eksportert kraft ut av Nord-Norge og til Sverige, og så ble den importert fra Sverige til Sør-Norge. Det er den type begrensninger som gjør at også konkurranselovgivningen må ses i en slik sammenheng.

Presidenten: Sylvia Brustad – til oppfølgingsspørsmål.

Sylvia Brustad (A): Mitt oppfølgingsspørsmål går også til energiministeren.

Denne runden har vist veldig klart at det er rykende uenighet i Regjeringa om energispørsmål – også om noe så viktig som eierskap. Det er sannheten i denne saka. Vi har hørt næringsministeren si klart her hva han vil med Statkraft – et AS og at det skal bli mindre – mens energiministeren har en litt annen holdning. Foreløpig har Kristelig Folkeparti tapt. Når det gjelder Statkraft, tok Regjeringa ikke hensyn til at vi var i et nordisk marked, men i et norsk, da den påla at en skulle selge seg ned i forhold til f.eks. Hedmark Energi og nå senere Trondheim Energiverk. Det kan føre til at deler av disse energiselskapene havner på utenlandske hender. I forhold til det som Steensnæs sier her nå, henger dette overhodet ikke i hop.

Jeg synes det er kjempebra at statsråd Steensnæs – i motsetning til statsråd Gabrielsen – engasjerer seg for å hindre det som nå kan skje med Hafslund. Men hvorfor er Hafslund viktigere enn f.eks. Hedmark Energi og Trondheim Energiverk? Hvorfor driver Regjeringa med dobbelt bokholderi?

Statsråd Einar Steensnæs: Sylvia Brustad mener å kunne påvise rykende uenighet i Regjeringen når det gjelder disse spørsmålene. Det er ikke riktig. Som grunnlag for Regjeringens politikk har vi i eierskapsmeldingen klart skissert hvordan vi ønsker å utvikle en variert eierstruktur i norsk næringsliv. Det gjelder både i kraftsektoren og utenfor kraftsektoren.

Men når tre forskjellige partier går inn i en regjering og skal enes om en politikk, er det klart at det også innebærer kompromisser. Det burde ikke være overraskende at det avdekkes ulike synspunkter også når det gjelder eierskapsspørsmål. Jeg husker meget godt da Arbeiderpartiets landsmøte diskuterte privatisering av Statoil, og det betydelige problemet som daværende energiminister, Olav Akselsen, hadde med å få med seg landsmøtet på en fornuftig beslutning – det innebar privatisering.

Vi har et ønske om et sterkt nasjonalt eierskap i kraftmarkedet. Sylvia Brustad stilte et meget betimelig spørsmål om hva som er forskjellen på Trondheim Energiverk og Hafslund Energi. Skulle vi fortsette med å ta over alle kraftverk som kommuner skal avhende, ville vi få et betydelig problem.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Olav Akselsen (A): Eg har eit spørsmål til næringsministeren.

På grunn av internasjonale miljøkrav må ein del aluminiumsverk med gammal teknologi stengja delar av produksjonen sin. Dersom det ikkje blir investert i nye omnar, vil dette slå svært negativt ut for dei aktuelle verka og for dei lokalsamfunna der desse ligg. I verste fall kan verk bli nedlagde, og mange hundre arbeidsplassar vil gå tapt. Dette er verk som i dag går med store overskot. Ifølgje sjefen for Hydro Aluminium er rammevilkåra i Noreg i dag så dårlege at slike investeringar ikkje vil skje. Mens ein f.eks. i Canada legg alt til rette for å trekkja til seg denne typen investeringar, blir ingen ting gjort av norske myndigheiter.

Mitt spørsmål til næringsministeren er om han har tenkt å gjera noko for å betra rammevilkåra for denne industrien, om han vil ta kontakt med Norsk Hydro og dei lokalsamfunna som blir ramma, eller om han nok ein gong vil sitja som ein passiv tilskodar til at norske industriarbeidsplassar blir flagga ut.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Bortsett fra tilleggsbemerkningen på slutten var det et konstruktivt spørsmål knyttet til hva vi vil gjøre når det gjelder miljøkrav som stilles til aluminiumsindustrien, og om næringsministeren vil ta kontakt med Norsk Hydro. Jeg har allerede snakket med angjeldende verk, og på fredag skal jeg besøke et av disse verkene for å se på de problemstillingene Olav Akselsen beskriver, og som det er all mulig grunn til å se på.

Mitt generelle utgangspunkt når det gjelder miljøkrav som stilles til industrien, er at vi selvfølgelig må overholde de internasjonale forpliktelsene vi har. Vi må selvfølgelig sørge for at vi har en industri som har et positivt miljøstempel, og det er industrien selv veldig opptatt av.

Det er klart at når man kommer i den situasjonen at det er snakk om et være eller ikke være for et verk – gitt at man får pålegg som er særnorske, som ingen andre har, og som eventuelt vil resultere i at en nedleggelse ikke vil føre til mindre forbruk av aluminium, men bare til at det bli produksjon et annet sted, hvor man kan formode at det vil bli enda større miljøutslipp – er det absolutt grunn til å stoppe opp og se på dette. Derfor skal jeg altså til Nord-Norge på fredag og besøke et av disse verkene som har fått miljøkrav som oppfattes som meget tunge.

Jeg vil gjøre det helt klart at det er Statens forurensningstilsyn som stiller kravene, og som har kompetansen når det gjelder dette. Men som næringsminister er jeg selvfølgelig opptatt av at det er en total balanse, og jeg vil se på om det er grunnlag for å ta initiativ også fra min side.

Olav Akselsen (A): Eg er einig med næringsministeren i at me ikkje bør stilla særnorske miljøkrav. Men det burde næringsministeren ha tenkt gjennom i fjor då me faktisk fekk særnorske miljøkrav som ein del av klimameldinga.

Men det var ikkje det dette spørsmålet dreidde seg om. Dei miljøkrava me her snakkar om, er det ingen som stiller spørsmål ved. Dei er heller ikkje særnorske, dei er internasjonale. Det er slik at ein har gammal teknologi som gjer at ein må stengja delar av produksjonen. Dersom desse verka ikkje skal få sterkt redusert kapasitet, med eit stort tap av arbeidsplassar, må det altså investerast på nytt. Hydro er no inne i sluttfasen. Dei vurderer om desse verka skal få dei nødvendige investeringane. Signala til no er at på grunn av aktiviteten bl.a. til kanadiske myndigheiter, som trekkjer til seg denne typen investeringar, er det meir sannsynleg at det blir nei enn ja.

Mitt klare og enkle spørsmål til næringsministeren var om han hadde tenkt å gjera noko. Sidan han snakka om heilt andre ting, reknar eg med at han ikkje har tenkt så veldig gjennom sin aksjon i forhold til dette problemet.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Som jeg sa, har jeg fått full opprulling fra Hydro i forhold til det angjeldende spørsmålet. For å si det forsiktig tror jeg det er en noe forenklet konklusjon å si at det bare er ett element som skal inngå i vurderingen til Hydro om hvor de skal foreta sine investeringer, som de skal begynne å høste av om sju år.

Så vidt jeg husker, var det ti elementer som inngikk i vurderingen som et standard utgangspunkt for hvor det skal foretas investeringer. Der inngår det så enkle, men likevel så alvorlige ting som hva vi formoder at kostnadsnivået blir her i Norge, hva vi formoder blir tilgang på elkraft og tilgang på arbeidskraft. En masse elementer inngår i en slik vurdering. Også miljøelementet, forurensningsproblematikken, inngår selvfølgelig i dette, og de kravene som der stilles, må vi vekte. Men det er en sterk overforenkling å si at det utelukkende er miljøbiten som er årsaken.

Presidenten: Vi går til siste hovedspørsmål.

Jan Arild Ellingsen (FrP): Jeg har et spørsmål til justisministeren.

Stortinget vedtar bl.a. rammen til politiet. Det gjør man årlig i budsjettbehandlingen. Der ligger selvfølgelig også investeringsbudsjettet inne. Det går til personlig verneutstyr, det går til teknisk utstyr og til tyngre utstyr, som bl.a. kjøretøy.

I fjor vår gjorde Stortinget et vedtak i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 51 for 2000-2001 om investeringer i et politihelikopter som skulle operere ut fra Oslo. Dette presiserte Stortinget på nytt under budsjettbehandlingen for inneværende år. Det som ligger i kortene, er at helikopteret skal være operativt fra 1. september. Anbudsprosessen ble i første omgang stoppet og så kjørt i gang igjen. Det Stortinget har presisert, er altså at helikopteret skal være operativt fra 1. september i år. Jeg vil gjerne høre justisministeren forsikre Stortinget om at Stortingets vedtak vil bli iverksatt.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg kjenner veldig godt til Stortingets behandling av saken. Den kunnskap som jeg har fått så langt, er at det som representanten Ellingsen beskriver, skal holde kjøreplanen. Jeg har fulgt saken, fordi det har vært en diskusjon om anbud. Og jeg vil selvfølgelig på nytt forsikre meg om at den kunnskapen jeg har fått, holder. Stortingets bestilling har vært meget klar. Beskrivelsen av hva helikopteret skal brukes til for å bekjempe kriminalitet og kunne forebygge f.eks. også trafikkulykker, har vært meget klar. Departementet har her styrt, men vi styrer altså gjennom Politidirektoratet, og den informasjonen jeg nå sitter med, er slik. Men jeg skal etter dette spørsmålet sjekke det nok en gang, slik at jeg kan forvisse meg om at det som Stortinget har sagt og gitt uttrykk for, også blir slik det blir, for det er denne statsrådens oppfatning at helikopteret skal være på plass, og det bør være operativt slik som Stortinget har beskrevet det.

Jan Arild Ellingsen (FrP): Jeg merket meg at justisministeren sa at det skulle være i henhold til vedtak. Forutsetningene til Stortinget ligger der, og det forventer jeg at ministeren følger opp.

Av de begrunnelsene som lederen av styringsgruppen for dette, Mikkelsen ved Oslo-politiet, bruker for å stoppe prosessen, er bl.a. at styringsgruppen ønsker en ny runde for å kunne ta hensyn til et spesielt helikopter som skulle være ledig på markedet for anbyderne. Finner justisministeren en slik argumentasjon fornuftig, nemlig at anbudene skal skreddersys for én type helikopter? Skal man ikke gjøre en totalvurdering av hva som vil være mest funksjonelt for å få en god og operativ politihelikoptertjeneste i Oslo?

Statsråd Odd Einar Dørum: Gjennom Politidirektoratet forutsetter jeg at spilleregler om anbud følges, jeg forutsetter at anbudene skal være funksjonelle i forhold til det som skal skje. Det er det jeg må legge til grunn, og det er også det jeg så langt har fått som informasjon om dette. Men fordi det har vært en debatt om det og en betydelig interesse rundt det, vil jeg nok en gang forsikre meg om at dette utvikler seg og er under den kontroll som det skal være.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.